Erling Folkvord (RV): Eg skal stille eit spørsmål til miljøvernministeren:

I 1963 blei almesjuke første gang påvist her i landet. Uten omfattende mottiltak vil alma bli utrydda. Skogbruksøkonomisk vurdert er alma mindre interessant, særlig i bykommunene. Men alma har stor miljømessig betydning som bytre.

Vil miljøvernministeren ta initiativ for å få saka overført til sitt departement eller på annen måte iverksette statlige tiltak, slik at alma kan reddes?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Det første angrepet av almesyke i Norge ble oppdaget - som nevnt av spørreren - i 1963, men først i begynnelsen av 1980-årene ble en aggressiv rase funnet her i landet. Før 1990 hadde sykdommen liten utbredelse, og angrepene ble fjernet på forsvarlig vis med statlige midler. I 1991 ble det oppdaget store angrep i Lierdalen. Det ble derfor i 1992 og i 1993 gjennomført en omfattende kartlegging av alm og almesyke i et større område. Alle angrepene som ble funnet i 1992, ble fjernet. Likevel viste registreringene i 1993 at trær med almesyke økte, selv med den store bekjempelsesinnsatsen. På bakgrunn av dette fant Landbruksdepartementet at det ikke lenger var fornuftig å videreføre strategien med forsøk på bekjempelse av almesyke på bred basis. I 1994 vil derfor innsatsen bli konsentrert om søndre deler av Vestfold, der sykdommen har sin sørlige utbredelse. Her skal det etableres et 5 km bredt belte hvor alm og almesyke kartlegges og overvåkes, og angrepne trær fjernes. Dette skal bidra til å hindre at almesyken brer seg til almeforekomstene på Sør- og Vestlandet og nordafjells. Da almen som skogsvirke, som også påpekt av spørreren, har liten økonomisk betydning, er det først og fremst de miljømessige årsaker som gjør at tiltaket gjennomføres.

Landbruksdepartementet har, på samme måte som for øvrige plantesykdommer, ansvaret for bekjempelsen av almesyke. De tiltakene som Landbruksdepartementet har foreslått i forbindelse med bekjempelse av almesyke, er gjort i nær kontakt med Miljøverndepartementet.

Erling Folkvord (RV): Eg kan da fortsette der statsråden slutta, og seie: Og det er ikkje nok. Dersom almesjuka berre skal kjempast mot ut frå skogbruksøkonomiske synsmåtar, og sjukdomen spreier seg med det same tempoet som statsråden skildra no det siste året, vil kulturtreet alm i løpet av eit tiår så godt som forsvinne frå eit tjuetals kommunar i Akershus, Buskerud, Vestfold og Oslo. Da blir alma borte frå parken ved Karljohansvern i Horten, frå Domkirkeparken og Grinvollparken i Tønsberg og frå det bynære turområdet Bragernesåsen utafor Drammen - for berre å nemne noen eksempel på at almesjuka vil endre det fysiske miljøet rundt oss.

I Oslo utgjer alma 43 prosent av Torshovparken og er eit viktig innslag i mange andre parkar. Torshovparken utan alm er ikkje lenger Torshovparken. For å stanse drastisk sjukdomsspreiing berre i Oslo i år vil 1000 sjuke tre måtte hoggast og fjernast før det blir sommartemperatur og svermetid for almesplintboraren, som er sjølve skadegjeraren. Spørsmålet er da: Kva slags konkrete hastetiltak kan miljøvernministeren sette i gang i løpet av våren 1994?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Som jeg sa, er det først og fremst landbruksmyndighetene som har ansvaret for plantesykdommer, og som må vurdere hva som skal gjøres. Jeg deler helt ut den bekymringen som representanten Folkvord gir uttrykk for, og er helt enig i den karakteristikken som han gir av almetrærne som et kulturinnslag i bybildet. Det er ikke noen tvil om at det er først og fremst det de er. Ikke minst derfor skal vi rette meget stor oppmerksomhet mot denne saken, og overfor landbruksmyndighetene iallfall ta opp de problemstillingene i den grad det ikke er gjort, som er nevnt her, for jeg syns nok det ville vært ille om det skulle gå av gårde i den retningen som representanten Folkvord beskrev. Men mulighetene for at det kan gå sånn er jo til stede hvis man ikke har en beredskap og en aktivitet gående for å bekjempe det.

Erling Folkvord (RV): Eg vil takke for eit lovande svar, så spørst det på handlinga. Her må verkeleg miljøvernministeren opp og stå på eigne bein. Det går rett i undergangen for alma som bytre rundt Oslofjorden dersom miljøvernministeren, trass i ein veldig god vilje, i praksis held fram med å gå i landbruksministeren sine fotefar, for dei går i feil retning i denne saka.

Eg lurer på: Kva kan gjerast nå? Når det blir 20 graders varme storparten av døgnet om sommaren, svermar almesplintborarane. Tusenvis av nye tre kjem til å bli smitta berre i Oslo. Det er veldig viktig at det nå blir handling, slik at denne litt pussige interdepartementale arbeidsdelinga, eller ueinigheita som har oppstått, ikkje legg hindringar i vegen for den handlinga som eg oppfatta at statsråden også ønskjer. Eg ser fram til at miljøvernministeren finn ein måte å få gjort noe veldig kjapt på i løpet av vårmånadene.

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Ja, jeg må jo stå på mine egne ben til tross for at jeg ennå ikke er helt bra i det høyre kne, men det holder slik at jeg holder meg oppe.

Men fra spøk til alvor - jeg får bare si det på den måten at dette syns jeg er et alvorlig problem. Her har selvfølgelig kommunen først og fremst et selvstendig ansvar. Det er jo kommunen som er punkt én. Men jeg skal forfølge det, det kan jeg love, med sikte på å forebygge den veldig negative utvikling som kan skje her. Det er også sånn at mye må forsvinne i bybildet i Oslo rett og slett fordi det er skadet. Men jeg er absolutt helt enig i at hvis almen skulle bli borte for godt, ville det være et stort tap for - jeg holdt på å si - det alminnelige kulturbildet av Oslo og det totale bymiljøet som vi har. Så jeg får bare si som så: Jeg skal følge saken opp med nødvendig styrke.