Ane Sofie Tømmerås (A):

Det er ulike regler for folketrygdens dekning av utgifter i forbindelse med helsebehandling og tannhelsebehandling. Slik reglene nå er utformet, gir dette urimelige utslag når en sykdom også medfører tannbehandling, for eksempel slik vi ser det med en mann fra Sarpsborg som på grunn av kreft får store personlige utgifter til dekning av tannprotese.

Vil statsråden ta initiativ til at regelverket blir endret slik at vi unngår denne type urimelige utslag?

Statsråd Werner Christie: Den norske tannhelsetjenesten består på den ene siden av en tannhelsetjeneste for barn og ungdom og andre prioriterte grupper som eldre, uføre og psykisk utviklingshemmede, finansiert av det offentlige, og på den annen side av en markedsbasert privat sektor, der finansieringen i hovedsak baseres på den direkte betalingen til tannlegen fra den enkelte. Folketrygden yter refusjon eller bidrag ved tannbehandling til personer med definerte medfødte lidelser eller ervervede lidelser. Inn under denne ordningen hører de tilfeller hvor en kreftsykdom eller behandling av denne medfører en forringet tannhelse. Bidrag til tannbehandling kan i slike tilfeller ytes etter folketrygdloven § 2-13. Rikstrygdeverket har utarbeidet regler for denne bidragsordningen.

Jeg viser ellers til at det også kan være mulighet for skattemessig særfradrag for usedvanlig store sykdomsutgifter etter skatteloven § 77 nr. 4. Det kan også kreves nedsettelse av skatt av billighetsgrunner etter skattebetalingsloven.

Folketrygdens dekning av utgifter til tannbehandling ble sist behandlet av Stortinget i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.nr.46 (1988-1989). Det ble den gang vedtatt endringer i samsvar med enkelte av de forslag som ble fremmet i NOU 1986:25 om folketrygdens finansiering av tannhelsearbeid. I den forbindelse ble refusjonsordningen for utgifter til kjeveortopedisk behandling, dvs. tannregulering for barn og ungdom, utvidet betydelig. Trygdestøtte til tannbehandling er senere også drøftet i Helsedirektoratets utredning nr. 7-92, Tannhelsetjenesten i Norge. Her er det en omfattende beskrivelse og vurdering av perspektivene innenfor tannhelsetjenesten fram mot år 2015. I denne utredningen foreslås det økt trygderefusjon til voksne med spesielt høye egenandeler.

Nye behandlingsformer kan i vesentlig grad bidra til å rehabilitere tannsettet hos personer som har fått skadet sitt tannsett ved ulykke eller sykdom eller ved behandling av slik sykdom. I slike tilfeller vil trygden yte bidrag til tannbehandling. Bidraget utgjør 2/3 av utgiftene utover 500 kr. For visse grupper vil imidlertid behandling av tann- og munnhulesykdommer likevel kunne være en økonomisk belastning. For personer med lav inntekt, tilsvarende minstepensjon, og høye sykdomsutgifter kan derfor behandlingen - altså også egenandelen - dekkes fullt ut.

Departementet vedtok for snart tre år siden en ordning med gratis innsetting av såkalte implantater i kjevebenet som feste for kunstige tenner i de tilfeller hvor slik behandling må anses nødvendig for å kunne rehabilitere tannsettet på en akseptabel måte. Denne ordningen gjelder blant annet for personer hvor kreftsykdommen har ført til redusert tannhelse. Implantatbehandlingen forutsettes utført på sykehus. Allikevel vil egenandelen på 1/3 av det beløpet som påløper for fremstilling og innsetting av de tennene som skal festes på implantatene, kunne bli høy. I tillegg til den nevnte mulighet for full refusjon for dem med lav inntekt yter også sosialkontorene i en viss utstrekning tilskudd til tannbehandling. I 1990 var dette tilskuddet ca. 30 millioner kr på landsbasis.

Jeg har i St.meld.nr.50 (1993-1994) om samarbeid og styring i helsetjenesten gått inn for en gjennomgang av finansieringsordningene som gjelder for ytelser til tannbehandling, til odontologisk rehabilitering og annen behandling i munnhulen, for som det fremgår er disse av en ganske broket karakter. Bedre prinsipper for trygdeytelser må vurderes, nye ytelser utover dem som sikres, bør vurderes etter en nøyere gjennomgang og prioritering av de ulike behov. Departementet vil starte dette arbeidet så snart Stortinget har behandlet og gitt sine signaler i forhold til stortingsmeldingen.

Jeg ser at representanten Tømmerås i spørsmålet sitt tar opp et vesentlig problem for enkelte, og at det kan være behov for å begrense den enkeltes utgifter til tannbehandling når de, som i dette tilfellet, kan komme opp i store beløp som følge av behandling for alvorlig sykdom. Jeg vil sørge for at dette spesifikke spørsmålet også blir vurdert når vi nå evaluerer og vurderer disse spørsmålene etter behandlingen av St.meld.nr.50.

Edvard Grimstad: hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg takker for et grundig svar og en grundig fremstilling av tannhelsebehandlingen og refusjonsordningen vi har i denne forbindelse her i landet. Men jeg har lyst til å understreke at her dreier det seg ikke om tannhelsebehandling. Det dreier seg ikke om å ha dårlige tenner eller å ha tannsykdommer, men det dreier seg om et ulogisk skille i vår trygderefusjonsordning.

Jeg vil gjerne spørre statsråden om han ikke kan bekrefte at han ser det urimelige og det ulogiske skillet som ligger her. Her dreier det seg altså om en mann som har kreft. For å bli kvitt kreften i kroppen må han blant annet fjerne kjeven, og dermed også tennene. Hadde han fjernet hva som helst annet på kroppen, hadde det dreid seg om et ben, et bryst eller det var håret han mistet, hadde han fått refundert utgiftene han hadde hatt i forbindelse med det. Når han mister noe så vesentlig som tennene på grunn av sykdommen sin, får han det ikke refundert. Det dreier seg altså om kostnader som er betydelige. I dette tilfellet er det 20000 kr, og det kan komme opp i mange titalls tusen kroner.

Jeg vil gjerne ha en bekreftelse på at statsråden ser det ulogiske i dette skillet.

Statsråd Werner Christie: Som jeg sa på slutten av mitt svar på det opprinnelige spørsmålet, vil jeg gjerne bekrefte at vi ser de klare begrunnelsene for å ta opp nettopp dette spørsmålet. Det finnes i folketrygdlovgivningen regler som klart fanger opp at tannbehandling også kan være behandling for medfødt eller uforskyldt sykdom, og det er rimelig at man ser dette i en større sammenheng, slik at helsetiltak på kroppen for øvrig og tannhelsespørsmål i større grad blir likestilt.

Jeg vil allikevel gjerne minne om at vi får vanskelige grenseoppganger her som gjør det nødvendig med grundig utredning av dette spørsmålet, fordi vedlikehold av tannsettet på mange måter er å sammenlikne med alminnelig personlig hygiene. Det må også foreligge et personlig ansvar for en del av den behandling som foregår i munnhulen, som ikke uten videre kan sammenliknes med medisinsk behandling.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg takker igjen for svaret, men jeg har også her lyst til å understreke at det ikke dreier seg om vedlikehold av tennene eller personlig ansvar for egen munnhygiene i den saken jeg tar opp. For den gruppen mennesker det gjelder, dreier det seg om en sykdom som gjør at man får fjernet deler av kroppen.

Men jeg ser også det positive som ligger i statsrådens svar. Det gleder meg at man vil ha en grundig gjennomgang også av dette spesifikke spørsmålet i forbindelse med helsemeldingen. Jeg forutsetter da at Kjell Fredriksen fra Sarpsborg, som dette gjelder, og alle andre i hans situasjon kan se fram til den gjennomgangen både med optimisme og store forhåpninger.