Are Næss (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

Det norske feltsykehuset i Tuzla synes nå å være helt avhengig av å benytte utenlandske leger. Erfaring fra slike sykehus er av stor betydning for å opprettholde nivå og kompetanse i norsk krigs- og katastrofemedisin.

Hva kan statsråden gjøre for å bedre rekrutteringen til dette viktige området innen vår medisinske beredskap?

Statsråd Jørgen Kosmo: Norge deltar i en FN-styrke i Bosnia-Hercegovina med bl.a. et sanitetskompani, som inkluderer et feltsykehus. Feltsykehuset er forutsatt å skulle ivareta akuttkirurgisk behandling av FN-personell, men det behandler også sivilt personell, som en del av FNs humanitære oppgaver.

Det har helt siden opprettelsen av feltsykehuset vært problemer med rekrutteringen av enkelte kategorier medisinsk fagpersonell, spesielt kirurger og anestesileger. Den kritiske medisinske ressurs ved feltsykehuset er fem kirurger og to anestesileger. Vi har derfor gjennom Forsvarets sanitet drevet en offensiv rekrutteringsvirksomhet for å bedre tilgangen av norsk fagmedisinsk personell med spesialkompetanse innen krigs- og katastrofemedisin. Dette arbeidet har vært drevet parallelt med rekrutteringen til øvrige misjoner som er oppsatt med fagmedisinsk personell. Vi har samtidig maktet å redusere antallet misjoner og oppsetninger med sanitetspersonell.

Av rekrutteringstiltak som er iverksatt, kan nevnes annonsering i fagtidsskrifter, bruk av kollegarekruttering, samarbeidsmøter med Sosialdepartementet og Helsedirektoratet, kontakter med Den norske lægeforening, iverksettelse av spesialkurs o.l. Også lønnsmessige tiltak er iverksatt. Videre er det sendt skriv til samtlige av landets avdelingsoverleger, hvor det orienteres om Norges engasjement, og hvor spesialister oppfordres til tjenestegjøring ved det norske sanitetskompaniet. Disse tiltakene har imidlertid ikke vært tilstrekkelige for å sikre tilgangen på norsk medisinsk nøkkelpersonell.

Vi har hatt nær kontakt med de øvrige nordiske landene for å få disse til å bidra med medisinsk personell. Rekrutteringsproblematikken er bl.a. tatt opp på nordisk forsvarsministermøte både i 1993 og i 1994. Vi har nå en bilateral samarbeidsavtale med Island, som åpner for at islandske leger og sykepleiere kan tjenestegjøre ved feltsykehuset. I tillegg har vi fått hjelp fra både Finland og Sverige. På bakgrunn av dette nordiske samarbeidet er bemanningen av fagmedisinsk personell pr. i dag tilfredsstillende ved feltsykehuset. Uten denne bruken av utenlandsk personell hadde det ikke vært mulig å opprettholde driften ved feltsykehuset over lengre tid. Rekrutteringsproblemene gjør imidlertid at fremtiden for feltsykehuset er usikker, og vi har derfor ingen garantier for hvor lenge vi kan opprettholde en tilfredsstillende bemanning ved sykehuset.

Det er imidlertid ikke bare Norge som har problemer med rekrutteringen av medisinsk personell til sine feltsykehus. Selv betydelig større nasjoner, som USA, Storbritannia og Tyskland, har problemer når driften av slike sykehus skal opprettholdes over flere år. Jeg tror derfor det er realistisk å innse at en liten nasjon som Norge, med et begrenset rekrutteringspotensial for medisinsk nøkkelpersonell som kirurger og anestesileger, fortsatt vil være avhengig av et nært samarbeid med andre nasjoner for å kunne bidra med feltsykehus i FN-operasjoner.

Det er ingen tvil om at tjenestegjøring ved feltsykehuset gir norske leger og spesielt kirurger en verdifull kompetanse innen krigs- og katastrofemedisin. Derfor vil norske leger som frivillig ønsker å tjenestegjøre i våre internasjonale engasjement, selvfølgelig prioriteres.

Vi vil videreføre samarbeidet med de nordiske landene for å sikre tilgangen på medisinsk fagpersonell til feltsykehuset i Tuzla. Det er også aktuelt å vurdere et nærmere samarbeid med NATO-allierte. Vi har allerede positive erfaringer med et visst praktisk samarbeid med et nederlandsk team. Samtidig vil vi fortsatt søke å bedre tilgangen på norsk medisinsk nøkkelpersonell. I samarbeid med de sivile helsemyndighetene vil vi nedsette en arbeidsgruppe med representanter både fra Forsvaret og helsemyndighetene, som vil vurdere ytterligere rekrutteringsfremmende tiltak. Ett mulig tiltak vil kunne være at Forsvaret oppretter et antall stillinger ved de sivile sykehusene, der stillingsinnehaveren forplikter seg til tjeneste i Forsvaret, spesielt med tanke på FN. På sikt håper vi at Norge kan øke tilfanget av spesialister innen akuttmedisin og krigskirurgi og dermed bidra til å sikre bemanningen ved feltsykehuset.

Are Næss (KrF): Jeg takker statsråden for innholdsrikt og realistisk svar, hvor han bl.a. konstaterer at problemet er internasjonalt. Men den offensive rekrutteringsvirksomhet han viser til, har, som han selv påpeker, ikke gitt resultater. Har statsråden noen formening om den utilstrekkelige rekrutteringen hovedsakelig skyldes lønns- og/eller arbeidsbetingelser eller rett og slett det begrensede rekrutteringspotensial som han viser til?

Dette er en spesiell tjeneste, som utføres best når man er sterkt motivert. Kan statsråden derfor gjøre noe for at arbeidet ved feltsykehus blir mer attraktivt og på den måten øke motivasjonen for slik tjeneste?

Statsråd Jørgen Kosmo: Heldigvis er det slik at en del av tjenesten ved feltsykehusene ikke alltid er like utfordrende, men det har jo sammenheng med at det ikke er tilstrekkelig antall sårede som trenger behandling. Det er en situasjon som vi skal prise oss lykkelig over.

Selvsagt er det mulig, og vi prøver da også, å gi tilbud til sivilsamfunnet ved i samarbeid med bl.a. universitetsklinikken i Tuzla å få en utveksling som gjør at vi kan behandle sivilbefolkningen, for å opprettholde miljøet på en slik måte at det blir en utfordrende oppgave for kirurger og en del andre spesialister.

Ved siden av dette er det helt åpenbart at med omlegging av Forsvaret og med omlegging av legeutdanningen i Norge, der kvinner som ikke har bakgrunn i vernepliktstid i Forsvaret, utgjør en stadig større del av rekrutteringsmassen, må det gjøres helt spesielle tiltak for å rekruttere kvinner også til disse meget viktige jobbene, for kvinnene vil jo utgjøre en verdifull ressurs for Norge i tilfelle en krise-/krigssituasjon i vårt land. Men dette er spørsmål som vi arbeider med.

Are Næss (KrF): Jeg takker statsråden for nok et positivt svar. Jeg tror vi alle er enige om at vi trenger et norsk fagmiljø av tilstrekkelig størrelse og bredde innenfor dette viktige området. De problemstillingene som statsråden her presenterer, kan vi vel også alle være enige om. Dette er et kapasitetsspørsmål. Tror ikke også statsråden at man ved å utdanne flere leger i Norge ville oppnå å øke antallet leger med interesse for krigs- og katastrofemedisin, slik statsråden uttrykte håp om i sitt første svar?

Statsråd Jørgen Kosmo: Det generelle behovet for utdanning av leger skal jeg overlate til helseministeren å svare på. Det som jeg er litt opptatt av, er at denne ressursen som til enhver tid fins, skal ha en slik kvalitet og være gitt slik utdanning at det norske samfunnet kan bruke den i en krise- og krigssituasjon. Det er jo det hele totalforsvarskonseptet vårt bygger på. Og på grunn av at stadig flere kvinner - heldigvis - er inne her og snart utgjør hovedtyngden av denne ressursen, må vi også gjøre noe som stimulerer kvinner til å søke tjeneste i Forsvaret.