Syver Berge (Sp): Eg stiller fylgjande spørsmål til miljøvernministeren:

I forskrift frå Direktoratet for naturforvaltning om korttypar og prisar for fiske, småvilt- og villreinjakt i statsallmenning er prisforholdet mellom innanbygdsbuande og utanbygdsbuande endra når det gjeld pris på småviltjaktkort.

Er dette ei bevisst politisk handling for å svekkje føreretten innanbygdsbuande har når det gjeld jakt og fiske i statsallmenning?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Ja, det er jo en bevisst politisk handling, men det er ikke en bevisst politisk handling for å svekke fortrinnsretten innenbygdsboende har.

Direktoratet for naturforvaltning har, som nevnt av spørreren, nylig revidert forskriften om korttyper og prisrammer for jakt og fiske i statsallmenninger. Dette har bl.a. ført til at prisrammene både for småvilt- og villreinjakt har økt. Det er videre bestemt at prisen på småviltjaktkort for utenbygdsboende ikke kan være mer enn dobbelt så høy som de tilsvarende prisene for innenbygdsboende.

Det er hensynet til allmennhetens tarv som var hovedbegrunnelsen for at prisen for småviltjakt for utenbygdsboende ikke kan settes til mer enn det dobbelte av prisen for innenbygdsboende. Hjemmelsgrunnlaget for fjellstyrenes adgang til å fastsette ulike avgifter for innen- og utenbygdsboende jegere er lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova) av 6. juni 1975 § 25. Spørsmålet om differensiering av avgiftene mellom innen- og utenbygdsboende jegere fikk følgende omtale i Innst.O.nr.39 (1974-1975):

Komiteen meiner vidare at dei avgifter fjellstyret set må godkjennast av departementet. Og avgifta for utanbygds jegarar må ikkje i noko høve setjast høgare enn 3 gonger den avgift som dei må betale som er busett i området, bygd eller grend der allmenningen ligg.

Komiteens uttalelse må forstås som en maksimumsbegrensning og ikke som et forbud mot å utjevne prisnivået mellom innen- og utenbygdsboende jegere. Forarbeidene til fjelloven viser nettopp at det ikke er ønskelig med en stadig økning i prisforskjellene mellom innen- og utenbygdsboende.

Blant høringsinstansene var det særlig fjellstyrene som hadde innvendinger mot at forskriften ble endret på dette punkt, og Direktoratet for naturforvaltning gjennomførte derfor et møte med Fjellstyresambandet også i etterkant av høringsrunden. Fylkesmennene og den klare majoritet av kommunene hadde ingen innvendinger eller særlige merknader til endringsforslaget.

Videre må det nevnes at når det gjelder dagens prissetting av jaktkort i statsallmenninger, ser det ut til at hovedregelen er at det for utenbygdsboende er dobbelt så dyrt å jakte som for innenbygdsboende. Forskriftsendringen vil med andre ord ikke medføre noen vesentlige endringer i dagens prisfastsetting når det gjelder jaktkort.

Under Stortingets behandling av friluftsmeldingen ble miljøvernmyndighetene pålagt å arbeide for en bedring av allmennhetens adgang til jakt og fiske på all statsgrunn innenfor rammen av gjeldende lovgivning. Ved å innføre en ordning der prisen for småviltjakt for utenbygdsboende ikke kan settes til mer enn det dobbelte av prisen for innenbygdsboende, blir også Stortingets intensjoner med hensyn til allmennhetens adgang til disse ressursene fulgt opp.

Syver Berge (Sp): Eg takkar for svaret. Eg trekkjer den konklusjonen at her er det Regjeringa og Arbeidarpartiet sitt syn at rettane til bygdefolk som har statsallmenning innafor sin kommune, skal bli svekte. Men spørsmålet mitt grunnar seg på prinsippet om at innanbygdsbuande har visse føremoner når det gjeld jakt og fiske i statsallmenning. Historisk sett er dette ein allmannarett for folket i bygdene, og det er òg ein rett som kommunar med statsallmenning innafor sine grenser har hatt føremoner av.

Eg ser det òg slik at det ikkje var urett - Direktoratet kunne gjere dette. Men i dette høvet meiner eg at det er eit brot med vanleg politisk praksis at ein får eit forvaltningsvedtak gjort av Direktoratet for naturforvaltning slik at det skjer ein reduksjon frå det tredobbelte til det dobbelte når det gjeld kva utanbygdsbuande kan måtte betale for småviltjakt. Og da er det vel ei rett tolking at Arbeidarpartiet vil svekkje bygdefolkets rett?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Jeg har jo ved flere anledninger her i Stortinget opplevd at representanten Syver Berge - for kanskje å si det litt spøkefullt - konsekvent opptrer som en slags grunneierfundamentalist. Det jeg sier, er at vi nå stadfester den praksis som gjelder, at utenbygdsboende stort sett betaler dobbelt så mye som innenbygdsboende, så det blir ikke noen vesentlig endring i praksis. Og jeg forstår ikke hvorfor representanten Berge da blir så veldig touchert over at vi stort sett opprettholder gjeldende praksis. Men spørsmålet må jo da bli: Mener Syver Berge at prisforskjellen mellom innenbygds- og utenbygdsboende når det gjelder jaktkort, bør øke - at utenbygdsboende altså i framtida må betale mer enn de faktisk gjør i dag i statsallmenningene?

Syver Berge (Sp): Statsråden har oppfatta det rett: Syver Berge prøver å passe på dei svake sine rettar. Her gjeld det bygdefolket sine rettar i statsallmenning. Det har ingenting med grunneigarrett å gjere, det har med ein gammal bruksrett å gjere. Det tek til å bli mange saker som går i same lei for utkantbygder. Vi har fredingsområde som legg band på store areal med omsyn til næringsaktivitetar. Fjellstyret får stadig sterkare press på økonomien sin, det er t.d. krav om å betale meir for at Statskog skal administrere storviltjakta. Ein er uviss på om denne omlegginga er ein lekk i harmoniseringa av prisane på jaktkort mellom innanbygdsbuande og utanbygdsbuande. Vil Arbeidarpartiet og statsråden halde fram med dette harmoniseringsarbeidet?

Statsråd Thorbjørn Berntsen: Vi får ta én ting av gangen. Det vi nå snakker om, er stort sett å opprettholde gjeldende praksis når det gjelder prisen på jaktkort for innenbygds- og utenbygdsboende. Jeg aksepterer overhodet ikke den karakteristikk at grunneierne rundt omkring i Norge er en undertrykt gruppe, en svak gruppe, som trenger spesiell omsorg og beskyttelse fra samfunnets side - langt ifra. Jeg kjenner til mange andre grupper som fortjener den karakteristikken mye mer enn grunneierne i Norge. Når det snakkes om nasjonalparker og andre vernetiltak, kan jeg nevne ett eksempel, nemlig det vi gjør nå med barskogvernet, hvor grunneierne får utbetalt 500 mill. kr i erstatning for denne barskogen. Det fins ikke en plass på jorden hvor grunneierne ville fått mer i erstatning fra storsamfunnet enn i dette tilfellet. Så jeg kjøper aldeles ikke det at grunneierne er en svak og utnyttet gruppe i Norge.