Laila Kaland (A):
Eg vil stille
følgjande spørsmål til helsestatsråden:
Profesjonsstriden i norsk helsesektor
er stor, mange hjelpepleiarar får i dag ikkje arbeid på grunn av denne
striden.
Er hjelpepleiarane uønskte i norsk
helsevesen i sjukehusa og elles i institusjonshelsetenesta, eller treng vi
dei, og kva meiner statsråden om dette?
Statsråd Gudmund Hernes:
Hjelpepleiarane er ei viktig yrkesgruppe i norsk helseteneste i dag. I dei
somatiske sjukehusa stod hjelpepleiarane for 5.155 årsverk i 1994. I
psykiatriske institisjonar var 3.232 stillingar budsjetterte for
hjelpepleierar i 1995. Den største gruppa hjelpepleiarar er sysselsette i
kommunehelsetenesta. Dei utførte 24.956 årsverk i pleie- og omsorgstenesta
i 1995.
Det er rett at talet på årsverk for
hjelpepleiarar i somatiske sjukehus har gått ned, frå 7.363 årsverk i 1988
til 5.155 i 1994. Ei side ved denne utviklinga skuldast at sjukehusa meir
enn tidlegare er medisinske behandlingsinstitusjonar med låg liggetid og
spesialisert behandling. Trass i dette vil det framleis vere god bruk for
hjelpepleiarane til å vareta generelle oppgåver i sjukehusa.
Kommunehelsetenesta tek i større grad enn tidlegare hand om pasientar med
store pleiebehov, og institusjonar - sjukeheimar - knytte til
kommunehelsetenesta er viktige arenaer for hjelpepleiarar.
Eg vil understreke at hjelpepleiarane
har sin plass i sjukehusa. Vi har starta vidareutdanning for hjelpepleiarar
i operasjonsteknikk. Vi arbeider med ein handlingsplan for helsepersonell.
Planen tek m.a. opp hjelpepleiarane sine behov for vidareutdanning innanfor
andre område enn operasjonsteknikk. Stortinget har vedteke i
budsjettbehandlinga for 1997 at forholdet mellom talet på hjelpepleiarar og
sjukepleiarar skal utgreiast for sjukehus og sjukeheimar, og vi ser på dette
i handlingsplanarbeidet.
Helsetenesta har gjennomgått ei
desentralisering. Prinsippet om lågast effektive omsorgsnivå er styrande.
Etter lov om helseteneste i kommunane frå 1984 har talet på stillingar i den
kommunale helsetenesta auka monaleg. I pleie- og omsorgssektoren utfører
arbeidstakarar utan helsefagleg utdanning mange årsverk. Dei dekkjer om lag
ein tredel av årsverka, ca 26.000. I kommunehelsetenesta er hjelpepleiarar
og dei nye omsorgsarbeidarane med og styrkjer kompetansen innan tenesta ved
at dei søkjer desse stillingane. Regjeringa ønskjer ei styrking av
eldreomsorga. Ein kan difor vente vidare utbygging av stillingar i
kommunehelsetenesta.
Eg meiner at hjelpepleiarane vil ha
viktige oppgåver i helsetenesta i framtida, og at dei yter ein stor innsats
for mange ulike pasientgrupper i dag.
Laila Kaland (A):
Eg vil takke
statsråden for eit godt svar. Eg synest det var utfyllande, og at det
peikar positivt framover når det gjeld både hjelpepleiarane og dei andre
helsegruppene innanfor institusjonshelsetenesta.
Det som gjorde at eg tok opp dette
spørsmålet, var at eg faktisk har fått ein del reaksjonar frå hjelpepleiarar
som seier at dei føler seg direkte mobba ut av sjukehusa. I tillegg seier
dei at det same held på å skje når det gjeld institusjonshelsetenesta på
sjukeheimar i kommunane. Dersom dette er riktig, er det gale signal.
Eg har berre lyst til å seie at
profesjonsstriden, som også er nemnd i langtidsprogrammet til Regjeringa, no
må leggjast vekk. Det er ingen som er tent med at dei ulike grupperingane
av helsepersonell innanfor helsetenesta i dag skal stri mot kvarandre.
Dersom vi skal få pasienten frisk, har vi ulike arbeidsoppgåver, vi har
ulike område som vi skal jobbe med. Då er det viktig at vi kan samarbeide.
Då er det viktig at alle blir vurderte som likeverdige innanfor den jobben
som dei skal gjere. Derfor synest eg svaret frå helseministeren var godt.
- President,
er det mogleg å stille tilleggsspørsmål i dag?
Presidenten: Tiden er omme.