John I Alvheim (Frp):

En tragedie er oppstått i Oppdal ved at en HIV-positiv mann i tillegg til sin samboer ifølge VG har hatt flere seksuelle partnere helt fra 1990 uten å informere om sin HIV-smitte. En kvinne er så langt smittet. Behandlende lege har ikke informert.

Vil helseministeren fremme forslag om endring av § 2-2 i smittevernloven der legen blir pålagt å informere i slike tilfeller?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan kommentere den aktuelle saken som representanten Alvheim viser til i sitt spørsmål utover å opplyse om at Statens helsetilsyn har bedt fylkeslegen om en rapport. I 1990, da vedkommende angivelig skal ha fått påvist sin hiv-infeksjon, var for øvrig smittevernlovgivningen langt mer uklar enn den er i dag. Jeg vil derfor kommentere smittevernloven på et generelt grunnlag.

Smittevernloven har flere bestemmelser av betydning for legers håndtering av hiv-smitte. Ifølge § 2-1 skal legen snarest mulig informere en smittet person om hiv-virusets smittsomhet og smittemåter. Legen skal også gi informasjon om hva den smittede bør gjøre for å hindre at sykdommen overføres til andre. Det er ifølge bestemmelsen en forutsetning at denne informasjonen skal være individuelt tilpasset. For at dette skal være mulig, vil det være nødvendig å spørre om bl.a aktuelle seksualpartnere. Helsetilsynet anbefaler at alle hiv-positive oppfordres til å informere faste partnere. Dersom den hiv-positive nekter, bør legen påpeke at vedkommende kan bli strafferettslig ansvarlig, og at legen har adgang til å gjøre unntak fra taushetsplikten i medhold av § 2-2 og informere partneren dersom pasienten selv ikke gjør dette innen rimelig tid. Legen bør følge opp dette ved senere konsultasjoner.

Den viktigste begrunnelsen for å informere faste partnere er at de allerede kan være smittet og må få medisinsk oppfølging. Etter smittevernloven § 3-6 har legen plikt til å foreta smitteoppsporing. Dette innebærer at man må spørre pasienten ut om så vel tidligere som nåværende seksualpartnere for å kartlegge hvem som kan være smittet. Pasienten har etter § 5-1 plikt til å gi slike opplysninger. Legen har deretter plikt til å ta kontakt med så vel mulige smittekilder som dem pasienten selv kan ha smittet. Plikten til smitteoppsporing gjelder selvfølgelig også i forhold til fast partner/samboer/ektefelle. Den faller imidlertid bort dersom pasienten kan dokumentere at disse allerede er undersøkt og funnet smittefrie eller er under medisinsk oppfølging av andre. Den faller også bort dersom legen finner at smitteoppsporing ikke har noen hensikt, f.eks dersom man ikke har samkvem med samboer/ektefelle.

Helsepersonells taushetsplikt er et vesentlig grunnlag for tillit mellom pasient og behandler. Men i enkelte situasjoner må hensynet til liv og helse veie tyngre enn hensynet til taushetsplikten. Heldigvis er det sjelden pasienter motsetter seg å informere sin partner, men når det skjer, har legen etter smittevernloven § 2-2 adgang til å informere den som med overveiende sannsynlighet er i fare for å bli smittet, og den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å bli smittet. Dersom faren for at noen skal bli smittet er « overhengende og innlysende », har legen ikke bare rett, men plikt, til å informere. Flertallet i sosialkomiteen uttalte da smittevernloven ble vedtatt, at helsepersonell bør informere samlivspartner om slik smitte dersom den smittede selv ikke vil gi slik opplysning.

At § 2-2 har både en « kan »- og en « skal »-bestemmelse, har sammenheng med at den ikke bare dekker smitteoppsporing, men også en rekke andre situasjoner der det er nødvendig å gi opplysninger. Den gjelder ikke bare i forhold til hiv/aids, men alle såkalte allmennfarlige smittsomme sykdommer. Det er derfor nødvendig å ha bestemmelser som balanserer hensynet til taushetsplikten og til smittevernet ut fra den foreliggende situasjon. En ubetinget plikt til å informere kan føre til at opplysninger spres mer enn det er faglig behov for, og at frykten for dette igjen kan gjøre at personer som trenger behandling, unnlater å ta kontakt med helsevesenet.

Det foreligger etter mitt skjønn ikke noe som tilsier at loven bør endres. Legen har allerede plikt til å forhøre seg om hivsmittede har faste seksualpartnere og til å ta kontakt med disse når det er behov for oppfølging. Smitteoppsporing har en viktig plass i departementets handlingsplan mot hiv/aids-epidemien. Dersom det kommer fram holdepunkter for at smitteoppsporing ikke utføres som forutsatt, vil jeg ta initiativ overfor Statens institutt for folkehelse for å styrke rådgivningen til helsetjenesten om smitteoppsporing og overfor Helsetilsynet for å styrke tilsynet med at legers plikter i henhold til loven overholdes.

John I Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret, som var for meg meget skuffende. En enkel lovendring i forbindelse med informasjonsplikten ved å bytte ut ordet « kan » med « skal » ville fjerne enhver tvil om når taushetsplikten skulle settes til side. Jeg og Fremskrittspartiet vil komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt med et eget lovforslag i så måte.

Tragedien i Oppdal ville ikke ha fått et slikt omfang om behandlende lege hadde hatt en udiskutabel plikt til å informere den hivpositives samboer. Det må etter mitt syn ikke være åpning for skjønn når det gjelder å forebygge med informasjon om dødsviruset hiv. Når helseministeren ikke vil endre lovteksten til en skal-funksjon, betyr det da at helseministeren deler synet til de homofiles organisasjon Pluss om at den enkelte hivsmittede selv står fritt i å vurdere hvorvidt han eller hun skal informere sin seksualpartner om smitten?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten i at rent teknisk er det en enkel oppgave å endre en lov fra « kan » til « skal », men jeg har forsøkt gjennom mitt svar å belyse at en slik endring er langt fra enkel fordi den reiser mange avveininger. Det er helt klart, slik jeg redegjorde for, at pasienten har plikt til å gi legen opplysninger om hvem som kan være smittet, og at legen har plikt til å ta kontakt med så vel mulige smittekilder som dem pasienten selv kan ha smittet. Og ut fra en slik forståelse av lovverket er det min vurdering at en lovendring ikke er nødvendig, men det er helt klart at hvis det fremkommer at loven ikke følges opp på en tilfredsstillende måte, må vi vurdere tiltak.

John I Alvheim (Frp): Jeg takker igjen for svaret.

Det har vært hevdet at straffeloven gir muligheter for straffeforfølgelse av personer som vel vitende om det overfører allmennfarlig smitte som eksempelvis hiv, og at straffeloven burde være tilstrekkelig som et ris bak speilet for hivpositive når det gjelder å ha sex uten å informere.

Etter mitt skjønn kan straffeloven benyttes og anvendes først etter at smitteoverføring har skjedd og katastrofen er et faktum. Er helseministeren enig i at i forhold til problematikken hiv har straffeloven liten preventiv betydning?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Straffeloven har jo minst to funksjoner. Den ene er den preventive effekt, og den vil jo være der i forhold til alle straffebestemmelser, også på dette området. Det er vanskelig å gi noen vurdering av hvor sterk den preventive effekt av denne straffebestemmelsen er, men jeg synes det er svært viktig at vi har en helselovgivning som er tydelig når det gjelder legens plikter i forhold til pasienten. Og det er jo i relasjonen lege - pasient at smittevernlovens forpliktelser utløses. Som sagt, man kan være uenig om hvordan loven bør utformes, men det er ingen tvil om hvordan dagens lov er å forstå. Og den er jeg nå opptatt av blir fulgt opp, bl.a på basis av de rapporter som vil komme inn etter denne saken.