Gunn Olsen (A): Dette er et spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

Kommunal- og regionaldepartementet har avslått en søknad om turnus fra et kollektiv for ungdom med rusproblemer, med henvisning til arbeidsmiljøloven § 46 og § 47. Konsekvensen av avslaget er at offentlige og private kollektiver drives uten godkjente turnuser. Hvis avslaget skal følges opp, betyr det nedleggelse av denne typen institusjoner.

Hva kan statsråden gjøre for at disse kan få dispensasjon fra arbeidsmiljøloven slik at det blir mulig å drive behandlingskollektiv for ungdom og voksne?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Arbeidstilsynet kan med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 47 nr. 3 gi tillatelse til arbeidstidsordninger hvor den alminnelige arbeidstiden i gjennomsnitt er lengre enn rammene for daglig og ukentlig arbeidstid i § 46. Ved avgjørelser skal det legges særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd.

Jeg antar at spørsmålet fra representanten Gunn Olsen gjelder Skåtøykollektivet i Telemark for ungdom med rusproblemer. Skåtøykollektivet har fått avslag fra Direktoratet for arbeidstilsynet på søknad om dispensasjon for en arbeidstidsordning som gir vakter på sju døgn i strekk etterfulgt av sju dagers fri. Begrunnelsen for avslaget var at arbeidstidsordningen lå langt utenfor det Arbeidstilsynet til nå har gitt dispensasjon for. Avslaget ble påklaget til Kommunal- og regionaldepartementet, som i vedtak av 2. mars i år har opprettholdt avslaget.

Skåtøykollektivets søknad gjaldt en vaktordning som gav arbeidstakerne en gjennomsnittlig arbeidstid på 84 timer i uken. Arbeidsmiljøloven § 47 nr. 3 gir som nevnt hjemmel til å tillate arbeidstidsordninger hvor den alminnelige arbeidstiden i gjennomsnitt er lengre enn det som følger av § 46, som i dette tilfellet vil si 38 timer i uken. Selv om nettene i arbeidsvaktordningen trekkes fra som passiv tjeneste, vil den gjennomsnittlige arbeidstiden for arbeidstakerne på Skåtøykollektivet langt overstige grensene i arbeidsmiljøloven § 46.

Den arbeidstidsordningen Skåtøykollektivet søkte om, anses som svært belastende for arbeidstakerne, både med hensyn til vaktenes lengde, den totale årlige arbeidstid og i forhold til den begrensede mulighet til kontakt med familie og hjemmemiljø. Selv om arbeidstakerne selv kan være fornøyd med ordningen, kjenner vi ikke langtidsvirkningene av en så vidt belastende arbeidstidsordning. Hensynet til arbeidstakernes helse og velferd tilsier at det ikke er forsvarlig å gi dispensasjon for en så belastende arbeidstidsordning som det her er søkt om. Jeg viser også til at det ikke tidligere er gitt tillatelse til tilsvarende belastende arbeidstidsordninger.

Arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser er vedtatt som vernebestemmelser som skal hindre at arbeidstakerne blir utsatt for uforsvarlige fysiske eller psykiske belastninger. En søknad om dispensasjon fra lovens bestemmelser må vurderes ut fra et helhetlig perspektiv, hvor behovet for og belastningene ved bruk av den aktuelle vaktordningen vurderes konkret i den enkelte sak.

Gunn Olsen (A): Jeg takker statsråden for svaret, selv om jeg ikke er særlig godt fornøyd med det. Noe av problemet er at staten gjennom Sosialdepartementet har bevilget penger til oppstart og drift av ulike kollektiver for ungdom og voksne med rusproblemer. Og denne turnusen for de ansatte, denne måten å organisere arbeidet på, hvor de bor og jobber sammen med ungdommene, er opprettet ut fra grunnleggende prinsipper i barnevernsloven om målgruppas behov for kontinuitet og stabilitet.

Svært få, om noen, kollektiver har godkjente turnuser etter arbeidsmiljøloven. Dette blir et rettssikkerhetsproblem for de virksomhetene det gjelder. Hva vil statsråden gjøre med alle dem som er i en behandlingssituasjon, dersom disse kollektivene må stenge?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Meg bekjent er det så langt bare Skåtøykollektivet som har ønsket denne formen for turnusordninger. Andre kollektiver har klart å finne fram til andre turnusordninger, hvor også hensynet til de ansatte er ivaretatt.

Jeg ser det problemet som representanten peker på her, og jeg har stor forståelse for at det er behov for å dispensere fra alternative vaktordninger for visse typer behandlingsinstitusjoner og kollektiver innenfor sosial- og helsesektoren. Men vi må løpende foreta en vurdering av hvor grensene går mellom hensynet til ungdommene i kollektivet og de hensyn vi også er satt til å ivareta når det gjelder de ansattes situasjon.

Gunn Olsen (A): Jeg tror ikke det er slik at dette bare gjelder Skåtøykollektivet i Kragerø. Det er nok dessverre slik at det gjelder mange andre institusjoner også. Jeg ser vel også at dette kanskje mer kan bli et problem for Sosialdepartementet hvis vi må stenge alle disse institusjonene, og at det vil bli et kjempeproblem for alle de barn og unge som vi har under behandling i disse institusjonene.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Hvis det skulle vise seg at situasjonen er slik at det ikke er mulig å finne alternative vaktordninger for visse typer behandlingsinstitusjoner og behandlingskollektiv innenfor helse- og sosialsektoren som også ivaretar de ansattes behov, er vi selvfølgelig nødt til å diskutere dette videre med Sosialdepartementet. Men så langt er dette den eneste saken vi har fått til vårt departement der en har bedt om slik vaktordning.