Morten Lund (Sp): Norge har fått et av de mest konsentrerte dagligvaremarkedene i Europa. I dag er bare om lag 200 butikker med 1 pst. av omsetningen uten tilknytning til de fire kjedegruppene. Det viser beregninger fra ACNielsen Norge AS. For elleve år siden var det nesten 3 000 butikker som var selvstendige. Disse hadde 29 pst. av omsetningen.

Dagligvarehandelen som domineres av fire kjeder, utgjør 7-8 pst. av bruttonasjonalprodukt. Det aller meste av produktene fra landets 80 000 bønder omsettes her. 40 000 i næringsmiddelindustri og varetransport er med i denne verdikjeden, og langt bortimot 15 000 ansatte i butikkene. Alle nordmenn er kunder hos disse fire kjedene. Kjedemakten er derfor en viktig maktfaktor i samfunnet.

I Fafo-rapporten «Kjedemakt mot industrimakt» fra 1996 slås det fast:

«Det er liten tvil om at det har skjedd markante endringer i maktforholdene til fordel for kjedene. Om forbrukerne har vunnet eller tapt makt, er mer diskutabelt».

Maktforholdene innen kjedene er i de siste år endret ved at flere av avgjørelsene om vareutvalg, innkjøpsbetingelser og innkjøpsavtaler fattes sentralt. Leverandørindustrien preges av at man møter fire store kjøpere som i stadig større grad ønsker landsdekkende innkjøp og kortere tid mellom hver prisforhandling. Det er nødvendig å spørre om disse få personer med så stor makt, viser et samfunnsansvar tilsvarende den makt de har fått. Hvis svaret er nei, må det diskuteres om vi har gode nok lovreguleringer, og om de vi har, brukes aktivt nok. Jeg er glad for at det i Voksenåserklæringen er signalisert at konkurranselovgivningen skal vurderes for å hindre at makt overføres fra folkevalgte organer til aktørene i markedene.

Jeg vil få trekke fram en del områder der jeg mener kjedemakten i dag brukes for å motarbeide eller undergrave politisk fattede vedtak. Jeg vil nøye meg med sju områder.

Det første området gjelder talefriheten. Det skal være talefrihet i Norge. Særlig er det nødvendig med fri debatt om dem som har mest makt. I de siste ukers debatt om kjedemakt og matpriser har vi sett at viktige aktører er forsøkt kneblet med trusler om at deres varer kan bli kastet ut av butikkhyllene. Det er påfallende få debattinnlegg fra industribedrifter og fra deres ansatte. Det har vært eksempel på at butikkledere har fått refs av toppledelsen i kjeden for å ha deltatt i debatten. En nøytral priskontroll og prisinformasjon trengs som grunnlag for en skikkelig åpen debatt, muligens også regler om saklig oppsigelse av vareleveranser.

Det andre området jeg vil trekke fram, er prinsippet om fri etableringsrett i næringslivet. Begrensninger i denne retten skal bestemmes av myndighetene. Det er i dag neppe mulig å etablere dagligvarebutikk i Distrikts-Norge uten å knytte seg til en av kjedene. På et annet område, grønnsaksektoren, har hver av kjedene sin egen grossist. Gjennom disse kan kjedene fastsette kvoter og priser til den enkelte bonde. Nye grønnsakdyrkere og de som ikke vil godta betingelsene som blir fastsatt, blir avhengig av å selge på torget eller i veikanten – eller finne på noe annet.

Det tredje området som jeg vil trekke fram, er bosettingsmønsteret. Det er bred enighet i Stortinget om at bosettingsmønsteret i Norge skal opprettholdes. For å oppnå det må både privat og offentlig service opprettholdes. I en undersøkelse fra Møreforsking fant man at nærbutikken var nesten like viktig som grendeskolen for å hindre at folk flyttet fra en bygd i utkanten. De stadig strengere kravene innen kjedene til kvantumsrabatter, pakningsstørrelser og returordninger har tvunget mange butikker til å slutte. Antall butikker har blitt redusert fra 7 300 til 5 000 på de siste ti år. En stor del av disse nedleggelsene har rammet siste eller nest siste butikk på stedet. Så butikknedleggelsene truer bosettingsmønsteret, men de fjerner også en effektiv konkurranse i mange regionale og lokale markeder.

Et fjerde område er næringspolitikken. De små og bitte små bedriftene skal stimuleres for å bidra til verdiskaping og bosetting i hele landet, sier Stortinget. En av kjedene tar nå sikte på å redusere tallet på leverandører fra 250 til 100. En annen vil inngå i en fusjon der hovedkontoret flyttes til Sverige. Overgangen til sentrale innkjøp i kjedene og bruk av færre leverandører gjør at de minste leverandørene taper. Det er dem Stortinget har ønsket å prioritere mest i sin stimuleringspolitikk.

Et femte område gjelder arbeidstakernes situasjon. Arbeidstakerne skal sikres trygge tilsettingsforhold. Det er et mål for vårt lovgivningsarbeid på det området. I dag er mange arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien utrygge fordi bedriftene har kortsiktige avtaler og trang økonomi. De ansatte frykter økt press mot lønninger og andre arbeidsvilkår i tiden framover. Kjedenes krav om økt import av råvarer vil om de innfris, føre til at mer av foredlingen skjer i land der lønningene er lavere enn i Norge. På det viset kan vi komme til å tape arbeidsplasser.

Et sjette viktig område er landbrukspolitikken. Vår landbrukspolitikk skal sikre norsk matproduksjon av et visst omfang, norsk bruksstruktur og en god nok inntekt til bøndene. Kjedenes kritikk og press mot grensevernet, råvareprisene og samvirkeorganisasjonene vil kunne føre til at de vedtatte mål ikke kan nås. Landbrukssamvirket er gitt viktige oppgaver for å gjennomføre jordbruksavtalen. På grøntsiden har kjedene i praksis overtatt den samvirkebedriften som vi har hatt. Det samme kan i neste omgang skje for andre sektorer. Det er neppe bønder og forbrukere som tjener mest på dette.

Det sjuende, og siste, området jeg vil trekke fram, gjelder konkurranselovgivningen og situasjonen der. Det er ikke tillatt med samarbeidstiltak som hindrer en nødvendig fri konkurranse. Da kjedene krevde å overta distribusjonen av varer fra Nidar og Freia, kom kravet fra alle kjedene på samme tid. Og de avtalene som ble lagt fram for underskriving, viste seg å være helt identiske. Det var da ett praktisk eksempel. Lederen i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Torbjørn Dahl, sier til Dagsavisen den 30. oktober i år:

«Vi har konkrete mistanker om prissamarbeid mellom de fire store kjedene…».

Andre har sagt tilsvarende. Likevel har ikke Konkurransetilsynet funnet eksempler på bruk av markedsmakt som truer den frie konkurransen.

Jeg mener vi har mange signaler om at de mektige kjedene vil øke sin makt på bekostning av andre i tiden framover, bl.a. ved å skaffe seg kontroll stadig nærmere råstoffproduksjonen. Vi kan på kort tid få en internasjonalisering av dagligvaremarkedet. Kjedemakten kan da bli brukt enda mer på en måte som samfunnet ikke er tjent med. Folkevalgte vil da miste enda mer innflytelse.

For å hindre en slik utvikling er den frie offentlige debatten avgjørende. De siste ukene har vi sett at all debatt har stoppet opp på uenighet om tall. Debatten må ikke få stoppe ved at noen mistenkes for å ville skjule fakta om sine egne gevinster. Vi trenger derfor bedre og nøytrale fakta om priser. Jeg synes derfor det er svært positivt at landbruksministeren nå har signalisert at Regjeringen vil sette i gang en slik prisoppfølging som ble etterlyst i forslaget fra Solveig Sollie, Eilef A. Meland og meg selv i 1996. Den gangen ble forslaget nedstemt med henvisning til at Konkurransetilsynet gjør en god jobb.

Bondelaget har lenge etterlyst en slik prisoppfølging. Nå kreves det også fra handelens organisasjoner. Det synes derfor klart at ingen er tilfreds med det som i dag finnes av faktagrunnlag om prisutviklingen på matvarer i hele kjeden fra jord til bord. Og det er oppsiktsvekkende. Det er gjennom årene mange forskere som har reist rundt med handlekurver og fått sine utgifter betalt av skattebetalerne. Nå trengs det et skikkelig opplegg utført av en instans som er uavhengig av de mange som har trukket sine konklusjoner på forhånd.

Det er viktig at de prisfakta som samles inn, også gir forbrukerne informasjon, f.eks. om hvor varene er billigst, slik at de kan bruke den makt de i teorien har. For på nytt å sitere fra den nevnte Fafo-rapporten:

«Forbrukeren har stor potensiell makt, men er avmektig utan informasjon og organisering.»

Ja, hvilken innflytelse har forbrukerne på uttalelsene fra direktøren i Forbrukerrådet, der hans eneste krav er «billigst mulig»?

Jeg ønsker primært at utviklingen skal bli kontrollert gjennom åpenhet, fri debatt og av at aktørene som har mye makt, utviser samfunnsansvar innenfor de politiske mål Stortinget har vedtatt. Men vi har ikke lov til å være naive.

Jeg tror det er slik på dette felt som på andre i samfunnet, at det trengs en aktiv kontroll med at lover og regler følges. Jeg mener at Konkurransetilsynet ikke fører en slik aktiv og streng kontroll i forhold til matvarekjedene. Med så få og mektige aktører er det blåøyd å se bort fra at disse snakker sammen og hjelper hverandre til å tjene enda mer. Tilsynet besvarer ethvert kritisk spørsmål om denne bransjen med å henvise til den meldeplikt som fins når samarbeidsavtaler inngås. Enn om man skulle nøyd seg med en slik pålagt meldeplikt for andre straffbare forhold i samfunnet, f.eks. fyllekjøring og tyveri? Jeg vil tro at statistikken ville ha blitt betydelig forbedret, mens tallet på lovbrudd ville ha steget sterkt.

Jeg vil med denne interpellasjon uttrykke en uro som mange føler, ikke minst de som arbeider innenfor primærnæringen, i næringsmiddelindustrien og i butikkene. Det trengs en betydelig økt oppmerksomhet om virkningene av de endrede maktforhold i dagligvareomsetningen. En oppfølging av dette er i tråd med det verdifundament som Voksenåserklæringen er bygd opp på.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Innledningsvis vil jeg bemerke at de forhold som representanten Morten Lund tar opp, berører flere statsråders ansvarsområder. Det er likevel i hovedsak innenfor konkurransepolitikken spørsmålene som tas opp, må finne sin løsning. Jeg vil derfor i svaret i hovedsak konsentrere meg om konkurransepolitikken overfor industrien og dagligvarekjedene. Et supplerende element i Regjeringens strategi på området er bl.a. markedsføringsloven.

Jeg vil også innledningsvis si litt om den virkelighetsbeskrivelsen representanten Lund gir i sitt spørsmål. Når interpellanten snakker om markedsandel på 98 pst., kan det oppfattes som om det er én aktør som har en slik markedsandel. Det er grunn til å minne om at det er fire aktører, og jeg tror det er grunnlag også for å anta at det er rimelig grad av konkurranse mellom disse. Utviklingen i dagligvarebransjen ble vurdert i Regjeringens næringsmelding i vårsesjonen i år. Der ble det konkludert med at integrasjon av detaljistleddet og bruken av IT har ført til utnytting av stordriftsfordeler i alle ledd i distribusjonskjeden, slik at dagligvarehandelen og næringsmiddelindustrien blir mer effektive.

Samtidig representerer et marked som er så konsentrert som dagligvaremarkedet, en stor utfordring for konkurransemyndighetene.

Så lenge konkurransen fungerer rimelig effektivt, bør den nåværende konsentrasjonen i seg selv ikke være et uhåndterlig problem. Konsentrasjon på innkjøpssiden har påvirket maktforholdene mellom industri og detaljledd i sistnevntes favør. Dette har gitt mer balanse mellom selger og kjøper i engrosmarkedene enn tidligere. En rekke forsknings- og utredningsrapporter har dessuten konstatert at det har kommet forbrukerne til gode i form av lavere priser.

Jeg oppfatter en del av spørsmålet til representanten Lund å gjelde den diskusjon som har pågått mellom Stein Erik Hagen, Norges Bondelag og landbrukssamvirket om prisene på matvarer og Rimis vareutvalg. At det i media foregår en debatt av denne typen, kan ikke jeg se er noen sak for Regjeringen, da vi jo fort selv kan bli beskyldt for å ville stoppe den frie debatt.

Landbruksministeren har tatt et initiativ til et forprosjekt som skal kartlegge muligheten for å etablere en løpende resultatrapportering om prisdannelsene i matvaremarkedet, herunder sammenligninger med andre land.

For meg som konkurranseminister er de største utfordringene når det gjelder dagligvarehandelen, å passe på slik at konkurransen på dagligvaremarkedet fortsetter og om mulig forsterkes. Dette handler om å hindre ytterligere konsentrasjon i markedet og om å unngå at det oppstår sterke etableringshindringer.

Konkurransepolitikken har som generell målsetting å fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser gjennom virksom konkurranse. Å motvirke misbruk av markedsmakt er en viktig del av dette arbeidet. Virkemidlene i konkurranseloven består av forbud, påbud og inngrepsbestemmelser. Det er Konkurransetilsynet som fører tilsyn med markedene og benytter virkemidlene i første hånd. Forbudsbestemmelsene gjelder prissamarbeid, markedsdeling og lignende samarbeidsformer.

Konkurransetilsynet kan videre gripe inn mot vilkår, avtaler og handlinger dersom tilsynet finner at disse bidrar til å begrense konkurransen i strid med lovens formål. I denne sammenheng kan det være grunn til å understreke at disse inngrepsbestemmelsene også kan benyttes mot kjøpermakt hvis denne utnyttes på en måte som skader konkurransen. Videre kan Konkurransetilsynet gripe inn mot bedriftserverv og fusjoner.

Konkurranseloven har også påbud om prismerking. For at konkurransen skal kunne virke, er vi avhengig av prisbevisste forbrukere. Vil vi som forbrukere ha lavere priser, nytter det ikke bare å stole på at andre skal legge forholdene til rette. Vi må selv aktivt oppsøke de beste tilbudene. Direktøren i Forbrukerrådet minnet oss på dette i et intervju med avisen Vårt Land nylig.

Konkurransetilsynet har sterke kontrollfullmakter knyttet til håndhevingen av konkurranseloven. La det ikke være tvil om at disse virkemidler vil bli benyttet der behovet oppstår. Brudd på konkurranseloven straffes med bøter. Det kan også idømmes fengselsstraff.

Kort oppsummert kan vi si at konkurransepolitikken skal legge forholdene til rette for virksom konkurranse. Den har imidlertid også sine begrensninger. Konkurranseloven fastsetter visse rammer for bedriftenes handlinger, samt hjemmel for konkurransemyndighetene til å gripe inn mot konkurransebegrensninger som foregår i næringslivet. Utover dette har vi begrensede muligheter til å skape konkurranse. Konkurransen må skapes i markedet av aktører som er nødt til å konkurrere.

Detaljhandelen er nå organisert gjennom innkjøps- og salgskjeder. Innenfor salgskjedene foreligger flere butikkkonsepter. Noen har et begrenset varesortiment, andre satser på et bredere utvalg.

I tilknytning til smalsortimentsbutikkene oppstår det naturligvis et spørsmål om hvilke varer som skal selges i butikkene. Dette utnyttes aktivt av innkjøperne for å presse prisene. For å få innpass i denne type forretninger må leverandørene konkurrere på pris. Da kan ikke alle få innpass med hele sitt sortiment i slike salgskanaler.

Kjedene er landsomfattende. Det blir da et press på leverandørene for å kunne tilby landsdekkende levering. Vi har sett eksempler på at mindre bedrifter har gått sammen i ulike ordninger for å få til dette. Det bidrar til restrukturering av leverandørsiden, noe som tidvis også får konsekvenser i ulike lokale arbeidsmarkeder. Slike effekter er etter min oppfatning en konsekvens en må regne med når effektiviseringen skjer gjennom utnyttelse av stordriftsfordeler. Samtidig er det et problem hvis slike små, men konkurransedyktige leverandører ikke får innpass i kjedenes hyller. Det er i dag to muligheter for mindre næringsmiddelbedrifter som vil inn i dagligvarehandelen, enten å bygge opp egne merker eller å satse på produksjon for kjedenes egne merkevarer. Vi ser ellers eksempler på at slike bedrifter kan gjøre seg gjeldende i servicemarkedet og i markedet for levering til storhusholdninger.

Jeg vil si litt mer om konkurransemyndighetenes arbeid med dagligvaresektoren spesielt. Konkurransetilsynet har i mange år prioritert tilsynet med denne bransjen. En har akseptert betydelig konsentrasjon i kjedene, slik at disse har blitt slagkraftige enheter så lenge dette har bidratt til konkurranse kjedene imellom. Kjededannelsen har også medført aktivt press på næringsmiddelindustrien. Konkurransen mellom kjedene gjør at de må utvikle så vel sine logistikksystemer som sin selvstendige prissettingsstrategi. Dette er en positiv utvikling i forhold til tidligere tider hvor industrien i betydelig grad påvirket prissettingen i alle butikkene gjennom veiledende priser, uten nærmere vurdering av kostnadene i de enkelte distribusjonsledd.

Regjeringen har holdt Stortinget informert om utviklingen i dagligvarebransjen gjennom budsjettproposisjonene for konkurransemyndighetene. Sektoren er videre omtalt i stortingsmeldingen om næringspolitikken, i nasjonalbudsjetter og proposisjoner om jordbruksoppgjørene. I departementets årlige hovedinstruks til Konkurransetilsynet, tildelingsbrevet, er tilsynet med bransjen eksplisitt fremhevet.

Departementet har videre tatt initiativet til flere forskningsprosjekter om bransjen. Vi har i år hatt løpende tre prosjekter, henholdsvis om vertikal integrasjon, om hvordan tilgang til næringseiendommer påvirker konkurranseforholdene i dagligvarehandelen og om konkurransevirkningene av at kjedene introduserer såkalte private merkevarer.

Konkurransetilsynet har innført særskilt meldeplikt for dagligvarebransjen. Meldeplikten er pålagt de fire kjedene Hakon-Gruppen, Reitangruppen, NorgesGruppen og NKL og grossist Joh. Johannson. Avtaler mellom de store kjedene og avtaler mellom grossister og detaljister som medfører etableringshindringer, utgjør mulige trusler mot en effektiv konkurranse. I forholdet mellom grossister og detaljister er det avtaler om at grossisten begrenser sin virksomhet overfor andre avtakere som det er viktig å få informasjon om.

Matvarebransjen har karakteristika som gjør at kjøpermakt kan oppstå i mellomleddene på grunn av at primærproduksjonen foregår i små enheter. Markedets svar på dette har tradisjonelt vært bøndenes og fiskernes organisering i samvirker. Samvirkene var unntatt fra forskriftene om forbud mot prissamarbeid etter den tidligere prisloven, og unntaket er videreført i konkurranseloven.

Jeg har i dette svaret på interpellasjonen lagt vekt på de virkemidler som Regjeringen har gjennom lovgivningen, ut fra interpellantens ønske om en redegjørelse for Regjeringens strategi. Jeg mener vi i dag i det store og hele har de virkemidler vi trenger for å håndtere de spørsmål som er tatt opp. Denne strategien er kort oppsummert å benytte virkemidlene i konkurranseloven og relatert markedslovgivning på en aktiv måte.

Morten Lund (Sp): Jeg skal få takke statsråden for svaret og for å ha trekt fram en del viktige punkter rundt det samme som også var mitt tema. Det var en del av de temaene som jeg ønsket å få diskusjon om, som ikke ble så sterkt belyst, men det regner jeg med at vi kan komme tilbake til litt senere i debatten.

Det er ingen tvil om at forbrukerprisene i landet har hatt en gunstig utvikling i de senere år. Spørsmålet mitt er om de har hatt en gunstig nok utvikling i forhold til prisutviklingen f.eks. på råvarer. I en del undersøkelser er det satt et spørsmålstegn ved det, og det er av de tingene som vi kan få belyst ved de prisundersøkelsene som jeg skjønner at det nå er full enighet om at vi skal få, en priskontroll som vil gå på utviklingen over en årrekke, der en skal prøve å følge med i avansene innen de enkelte ledd.

Når det gjelder de nedgangene i prisene som vi har registrert, er det klart at de gevinstene betales ikke bare av aktørene innenfor dette området, men også til en viss grad av forbrukerne, f.eks. ved at de får en økt del av transportarbeidet ved at det blir lenger til butikkene for nokså mange, og så er det også andre samfunnsmessige hensyn som jeg pekte på en del av, som kan ha gått tapt på denne tiden.

Bare for å illustrere situasjonen slik som den er, kan jeg trekke fram noen praktiske eksempler fra min egen nærhet. Min nærbutikk der jeg bor, ble nedlagt sist sommer, ut fra de hensynene som jeg nevnte. I nabokommunen ble et bakeri med sju ansatte som har vært i drift i mange år, nedlagt fordi kneippbrødet var blitt litt for dyrt. Et potetskrelleri som hadde hatt lov til å levere til de lokale butikkene og hatt nok med det, fikk ikke lenger levere til de lokale butikkene, og det tror jeg verken kundene eller de som var ansatt der, tjente på. En ny bedrift som var støttet av det offentlige for å produsere sopp, kom rett og slett ikke inn på markedet selv om dens priser var lavere enn prisene på soppen som ble importert fra Sverige. Og i Trondheim har vi to bryggerier som nå må si opp 150 ansatte på grunn av det som skjer. Dette er bare en understreking av det som jeg har sagt, som jeg syns gir grunn til at en må følge det opp. De eksemplene som jeg har nevnt, har store distriktspolitiske konsekvenser.

Det er bra at det forskes, og det har vært gjort forskning før, men hva er det praktiske resultat i form av at det blir fulgt med nøyere? Jeg syns det er fint at det skrives brev til Konkurransetilsynet med understreking av den oppgaven som de har ut fra lovverk og slike ting, men jeg tror at de kunne ha fulgt med mer, for vi har ennå ikke sett praktiske eksempler på at de som leder disse kjedene, har blitt kalt inn på teppet, og jeg setter et spørsmålstegn ved hvorfor det ikke har skjedd hvis kontrollen er så nøye.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Representanten Lund reiste i sitt innlegg i hovedsak spørsmål ved konsentrasjonen i detaljleddet i dagligvarebransjen. Jeg finner grunn til å understreke at det lenge også har vært sterk konsentrasjon på industrisiden. Dette kan stimulere kjøperne til å organisere sterke innkjøpsorganisasjoner. Det kan også føre til at mindre næringsmiddelbedrifter kommer i en vanskelig situasjon i spillet mellom store produsenter og store innkjøpere.

I meieriindustrien har den dominerende aktør det aller meste av markedet for fersk melk og markedsandeler over 85 pst. for hvitost og brunost. I kjøttbransjen har den dominerende aktør særlig stor markedsandel for slakt, men mindre for bearbeidede varer. Også i mel- og bakeindustrien er det høy konsentrasjon. Mitt poeng er at vi må se forholdene i industrien og dagligvarehandelen i sammenheng. Målet må være å få til en effektivisering av hele dagligvarebransjen, og den må komme forbrukerne til gode.

La meg få korrigere interpellanten på ett punkt. Det gjelder meldeplikten. Konkurransetilsynet har pålagt dagligvarehandelen en meldeplikt. Han spurte om en ikke skal nøye seg med å pålegge meldeplikt for andre straffbare forhold, underforstått slik en har gjort på konkurranseområdet. Jeg vil presisere at meldeplikten ikke gjelder straffbare forhold, men forhold som Konkurransetilsynet kan gripe inn mot dersom tilsynet finner at forholdet skader konkurransen.

Interpellanten er misfornøyd med at Konkurransetilsynet angivelig henviser til den særskilte meldeplikten for dagligvarehandelen som svar på ethvert kritisk spørsmål. Meldeplikten er nyttig sett i forhold til lovlige handlinger som en vil vurdere å gripe inn mot i medhold av konkurranseloven. Når det gjelder handlinger som er forbudt etter konkurranseloven, f.eks. prissamarbeid, vil dette eventuelt skje i det skjulte, og det kan det være vanskelig å avdekke. Her må Konkurransetilsynet benytte kontrollmetoder som bevissikring og lignende knyttet til mulige straffbare forhold, noe som naturligvis ikke finner sted etter forhåndsvarsel i media. For øvrig vil jeg understreke at de som mener å kjenne til eventuelle ulovligheter, bør rapportere dette til Konkurransetilsynet, som da kan forfølge saken.

Å sørge for at konkurransen fungerer er et ansvar jeg har påtatt meg som statsråd, og som jeg vil gjøre mitt beste for å få til. Denne oppgaven handler om å verne om konkurransen, ikke om konkurrentene. En effektiv konkurranse vil i lengden gi lavest mulig pris for forbrukerne.

Liv Marit Moland (A): Denne debatten er fremme fra tid til annen, og det debatten egentlig dreier seg om, er om man stoler på den lovgivningen som Konkurransetilsynet er satt til å håndheve, og om den er god nok. Jeg stiller meg følgende spørsmål: Vil Morten Lund ha konkurranse, og i så fall hvilken form for konkurranse?

De såkalte lavprisbutikkene er i sterk vekst og utgjør nå en stor del av markedet. Jeg vil fastslå at jeg ser positivt på resultatene konkurransen i dagligvaremarkedet har gitt så langt. Kjededannelsene har medført sterkere konkurranse i et dagligvaremarked med betydelig konsentrasjon på produsentsiden. Dette har gitt lavere priser. Arbeiderpartiet ser også at for stor makt og monopoltilstander fra kjeder både hva gjelder produsent- og detaljleddet er betenkelig, men samtidig mener vi at det er Konkurransetilsynets oppgave å overvåke dette.

Uten at det står i interpellasjonen, har jeg en anelse om at denne debatten er kommet på bakgrunn av diskusjonene mellom Rimi-Hagen og landbruksorganisasjonene. Derfor har jeg også en følelse av at bekymringen for forbrukerne er et skalkeskjul mer enn et oppriktig ønske om å utvide tilbudet til forbrukeren. Det kan stilles spørsmål om den tilnærmede monopolsituasjonen man har gjennom bl.a. meierisamvirket, er til det beste for forbrukerne. Konkurransen fra Synnøve Finden har ikke akkurat vært applaudert fra landbruksorganisasjonenes side, og jeg tror heller ikke Morten Lund i denne interpellasjonsdebatt vil snakke Synnøve Findens sak hva gjelder like konkurransevilkår og forbrukernes etterspørsel etter hennes produkter.

Hvis det er slik at Morten Lund mener at konkurranselovgivningen og Konkurransetilsynet ikke fungerer etter intensjonen, vil mitt råd være: Ta kontakt med egen regjering, slik at eventuelle skjevheter kan rettes opp gjennom en lovendring i Stortinget eller ved at Konkurransetilsynet blir tilført økonomiske ressurser. Til nå har sentrumsregjeringens svar vært budsjettkutt og sentralisering av Konkurransetilsynet.

Øystein Hedstrøm (Frp): Vi har hatt en debatt denne høsten om hvem som bidrar til å gi befolkningen lavere matvarepriser. Hvilke aktører i matvaremarkedet er det i realiteten som bidrar? Er det Bondelaget, samvirkeorganisasjonene, matvarekjedene eller andre som gir konsumentene rimeligere landbruksvarer?

En rekke påstander og ulik dokumentasjon har blitt fremsatt fra forskjellig hold, i håp om å bevise hvem det er i verdikjeden som tar seg godt betalt. Dette har bidratt til en veldig uryddig debatt, som forvirrer forbrukerne i aller høyeste grad.

Så til statsrådens uttalelser her i dag om hvor viktig det er å bidra til forbrukernes beste og mer konkurranse. Men da skiller Regjeringen seg når det gjelder ord og handling. For jeg kommer i hu kjøttskjærerbedriften Yggeseth, der statsråden overprøvde et vedtak i Konkurransetilsynet og Regjeringen helt klart gikk imot å øke konkurransen i matvaremarkedet, men tok såkalte distriktspolitiske hensyn. Jeg håper at statsråden i sin oppsummering i dag kan komme litt nærmere inn på om det er en linje den sittende regjeringen har tenkt å fortsette med. Det ville i så fall være et interessant signal for de øvrige partiene som er representert i denne sal.

Interessen for norske matvarepriser er økende i befolkningen. Det er derfor behov for å få fram et bilde av prisdannelsen på norske landbruksvarer og muligheten for å gjøre dem konkurransedyktige. Fremskrittspartiet har derfor fremmet et Dokument nr. 8-forslag om et bredt sammensatt regjeringsoppnevnt utvalg som skal utrede hele verdikjeden i matvaremarkedet for å fremskaffe en oversikt over prisforholdene og mulighetene for rimeligere landbruksvarer. En slik grundig undersøkelse av hele verdikjeden vil ha betydelig troverdighet og vil gå langt lenger enn det arbeidet som Regjeringen nå legger opp til. Resultatene kan gi viktig informasjon til Stortinget og være et beslutningsgrunnlag i den hensikt å øke mulighetene for lavere matvarepriser. Det er viktig og vesentlig at en slik utredning kan gi svar på hvor stor del av prisen til forbruker de ulike deler av verdikjeden representerer, hvilke deler av verdikjeden som er mer kostbare i Norge enn i andre land, samt hvor konkurransedyktig produktene er sammenlignet med tilsvarende produkter i andre land. Ved å analysere og kartlegge marginene på de forskjellige ledd i matvarekjeden vil man få fram verdifull informasjon. Ifølge Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning har det blitt gjort relativt lite arbeid på dette feltet. Nå følger vi opp for at norske forbrukere skal få vite hvor troverdigheten ligger. Dette kan være et viktig ledd i kampen for lavere matvarepriser for Kari og Ola.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg vil gi honnør til representanten Morten Lund for at han har brakt diskusjonen om dagligvarekjedenes økte markedsmakt inn i Stortinget. Nå synes jeg kanskje å merke en viss forsiktighet fra enkelte med å bruke ord som markedsmakt i denne situasjonen, men ingen kan i dag være i tvil om at de store dagligvarekjedene, til tross for den konkurranse som måtte være mellom dem, representerer en betydelig maktfaktor. Den innflytelse dette innebærer, bidrar til å styre handlingsmønsteret både til forbrukere og vareprodusenter, og når vi i dag i tillegg har sterke indikasjoner på at verdiøkningen i dagligvaremarkedet i stor grad ender opp i de store kjedene, er det all grunn til å gå dette nærmere etter i sømmene.

Utviklingen mot stadig større konsentrasjoner i kjedene har, som statsråden også påpeker, skjedd med myndighetenes velsignelse. Dette har vært betraktet som positivt så lenge det har vært konkurranse kjedene imellom. I tillegg har man også ønsket at de skulle utgjøre en motvekt mot næringsmiddelindustriens dominans, men myndighetene synes ikke i samme grad å ha vært opptatt av de alvorlige strukturelle konsekvensene av denne utviklingen. Det har vært et naturlig fokus mot prisdannelsen.

Interpellanten har pekt på en rekke konsekvenser av dagligvarekjedenes markedsmakt. Det er ikke tvil om at denne har vært medvirkende til framveksten av et stort antall bynære kjøpesentre, til handelslekkasjen fra distriktene, press på trafikkmønstre og miljø, og samtidig har det hatt konsekvenser for produksjons- og foredlingsapparatet. Kjedene spiller i dag en avgjørende rolle for utviklingen også av dette området. Ved hjelp av ulike mekanismer sørger kjedene for å kontrollere produsentenes innflytelse på markedet, og mange blir i dag tvunget til å gi opp, som også interpellanten har pekt på. Det finnes eksempler på mindre bedrifter som har ønsket å spesialisere seg på et produkt som selger godt innenfor et snevert område, men har blitt forhindret i å utvide sitt markedsområde. Det er ikke tvil om at slik spesialisering ville ha vært bra for bedriften. For forbrukerne ville en slik utvidelse også kunne ført til lavere priser.

Jeg tror vi kan være enige om at myndighetene ikke har hatt tilstrekkelig verken kunnskap om disse mekanismene eller ressurser å sette inn for å styre utviklingen. Det er derfor prisverdig at Regjeringen ved så vel arbeids- og administrasjonsministeren som landbruksministeren nå har tatt initiativ til undersøkelser og forskning for å kartlegge ulike sider av dette store problemkomplekset. Vi har grunn til å vente med spenning på resultatet av disse undersøkelsene, og ikke minst på hvordan de blir brukt med sikte på å oppnå sunnere forhold innenfor dagligvareomsetningen.

Ivar Kristiansen (H): Siden utgangspunktet synes å være også en hensyntaken til kundene, tror jeg vi må sette dette inn i en litt større sammenheng enn det som jeg har inntrykk av at interpellanten er villig til å gjøre. Jeg tror vi må se på lovverket innenfor landbruket. Vi må se på hvordan støtteordningene innenfor landbruksnæringen fungerer. Vi må se på hvordan avgiftssystemet fungerer, og hvordan det bidrar i prissammenheng. Vi må se på avgiftsdannelser – avgift på drivstoff og mineralolje, som til slutt forbrukeren må betale. Vi må se på investeringsavgift, skatteordninger, arbeidsgiveravgift, importavgift på maskinelt utstyr til landbruksnæringen osv. Ja, moms er også brakt inn i denne sammenheng. Og vi må se på hvordan arbeidsmiljøreglene fungerer.

Jeg er enig med dem som mener at det er et sterkt behov for å gjennomføre en prisundersøkelse. Jeg håper statsråden vil støtte det initiativ som HSH tar for å gjennomføre en undersøkelse om hvordan alle ledd i kjeden, fra såkalt jord til bord, fungerer, hvor marginene ser ut til å bli liggende igjen, og hvor effektiviteten ser ut til å være størst eller minst. Jeg håper departementet er villig til å støtte en slik undersøkelse. Det vil være fullstendig verdiløst hvis man tar initiativ til en undersøkelse som ikke omfatter samtlige ledd i kjeden.

Høyre har selvfølgelig som utgangspunkt at vi er imot enhver maktkonsentrasjon. Vi støtter ethvert bidrag til konkurranse. Men det er et bidrag til å tåkelegge denne debatten, som bl.a. Bondelaget er i ferd med å gjøre, når man heller lar dette bli en debatt om en av aktørene innenfor dagligvarekjeden istedenfor en debatt om hvordan priser og mekanismer i landbruket og i dagligvaresammenheng fungerer.

Vi har hatt en beinhard konkurranse innenfor dagligvarebransjen, som har bidratt til å stabilisere og dempe priser. Vi har eksempler på at priser er like over hele landet. Vi må ikke bare se ulempene. Men forutsetningen må være at vi også ser på produksjons- og leverandørledd, som i dag er dominert av samvirkebevegelsen, som preges av markedsregulering, og som ikke er vurdert på samme vis som vi ser at siste leddet er utsatt for.

Mitt poeng er at skal vi ha en slik priskontroll som jeg håper kommer, må denne settes i verk snarest mulig. Og undersøkelsen som jeg nevnte, må ikke ta høyde for bare det kommende landbruksoppgjør. Nei, skal denne undersøkelsen ha noen verdi som kommer forbrukeren til gode, må den også på plass i forbindelse med den kommende landbruksmelding, som jeg håper vi får til behandling i Stortinget våren 1999. Den bør ikke utsettes noe mer enn det er gjort allerede.

Unn Aarrestad (Sp): Det er eit viktig tema me diskuterer her. Det er eit tema som bør vera omfatta av fri offentleg debatt og openheit, der ingen skal vera skadelidande på grunn av dette.

Prisar på matvarer går igjen i denne diskusjonen. Kven er det som stikk av med gevinsten? Er det butikken, eller er det bonden?

Prisskilnaden mellom Noreg og nabolanda på mat er for stor, vert det hevda. Då er det viktig å vera klar over at matvarebudsjettet nå utgjer 12-13 pst. av samla forbruksutgifter, mot ca. 40 pst. i 1958. Til samanlikning brukar me altså 20 pst. til reiser og transport.

Me må vera klar over at masseforbrukarsamfunnet har skapt ein enorm valfridom som ikkje fanst for 20 år sidan. Til nå har me hatt ei oversiktleg vareomsetning her i landet av matvarer. Me er likevel klar over at dette kan endra seg raskt dersom nokre av dei store handelskjedene går over til å kjøpa ferske matvarer frå utlandet. Me kan få ei sterk endring av innkjøpsmønsteret for matvarene me kjøper i butikk. Liberalisering av regelverk og tollsatsar kan gjera at importen raskt vil auka.

Vanleg forbrukarpolitikk byggjer stort sett på forbrukarane sine rettar. Nå kan denne politikken verta for enkel og kanskje òg uklok. Det kan nå vera på tide å sjå dette i ein større samanheng, som t.d. i forhold til matvaretryggleik.

I desse dagar, der veterinæravtalen står på dagsordenen, veit me kor viktig det er å leggja til rette for ein politikk som skjermar oss for det smittenivået som finst i næringskjeda i ulike EU-land. Dette er vårt ansvar her. Forbrukarane i Noreg er nemleg opptekne av å få kjøpt rein mat, fri for smitte og tilsetjingsstoff. Derfor bryr forbrukarane seg om kven dei fire store aktørane i daglegvarehandelen tek varene sine frå.

Det er viktig at den norske forbrukaren får kunnskap om kva som verkeleg skjer på matvareområdet, og at alle følgjer av omleggingane vert synleggjorde. Då tenkjer eg på alt frå kva som vert betalt til grossist og produsent, til kvar matvarene vert kjøpte.

Elles kan det sjå ut som det er dei store matvarekjedene som er vinnarane i dagens medieverd. I tillegg vil leiarane i dei store matvarekjedene som regel ha seg fråbedne statlege barnejenter. Dei vil bekjenna seg til valfridom, marknadsmakt og fri konkurranse. Men det er ikkje dét forbrukarane er best tente med.

Leif Helge Kongshaug (V): Spørsmålet om makt i samfunnet bør alltid påkalle Stortingets oppmerksomhet. Venstre er opptatt av maktbalanse og maktspredning. Det er grunnleggende viktig for demokratiet og for samfunnets generelle sunnhet.

Dette gjelder også makt innenfor det økonomiske liv. Det må være en balanse mellom produsenter, mellomledd, detaljister og forbrukere som gjør at helheten fungerer, og at ikke enkeltes interesser får overkjøre andres på en uheldig måte.

Utviklingen innenfor dagligvarehandelen innebærer enkelte foruroligende trekk og er kanskje den mest synbare maktkonsentrasjonen vi har sett de siste årene. Det er likevel vanskelig å si at det har gått for langt, siden det er fire kjeder som en må forutsette har en reell konkurranse.

Som statsråden var inne på, har vi imidlertid sett at små tilbydere i distriktene har problemer med å nå fram til markedene til tross for at de har produkt som etterspørres, og som butikkene vil føre. Vi har eksempel på små bedrifter i lokalsamfunn som er bedriftsøkonomisk gode, som produserer en vare som kunden vil ha, og som butikken vil selge, men som butikkene ikke får ta inn i sitt varespekter på grunn av inngåtte kjedekontrakter med konkurrerende produsenter. Dette kan føre til en uheldig utvikling, og en nærliggende konsekvens er sentralisering av bedrifter og endring av bosettingsmønsteret. Det er noe til ettertanke at legges en bedrift ned, forsvinner arbeidsplasser. Forsvinner arbeidsplassene, må folk flytte. Flytter folk, svekkes kundegrunnlaget, og butikken forsvinner, lokalsamfunnet svekkes og i noen tilfeller oppløses. Dette er en vond sirkel, og i sum og over tid vil for sterke bindinger mot enkeltleverandører i kjedene virke sentraliserende.

Når det da i tillegg er uttrykt skepsis til en så sterk maktkonsentrasjon som vi er vitne til i dagligvarekjedene, både fra lokale politiske myndigheter, fra fagbevegelsen, fra organisasjoner og sist, men ikke minst fra Forbrukerrådet, er det grunn til å ta situasjonen alvorlig.

Kjedenes krav til landsdekkende avtaler kan i verste fall bidra til en uheldig sentralisering av produksjonen, slik som jeg har nevnt. Derfor er det viktig at det er fokus på disse tingene. Det kan imidlertid være et dilemma om og hvordan myndighetene eventuelt kan gripe inn i slike saker. Jeg er enig med statsråden i at en må bruke de virkemidlene en har gjennom konkurranselovgivningen, der hovedsaken er å motvirke misbruk av markedsmakt.

Torbjørn Andersen (Frp): Etter mitt skjønn er interpellanten fra Senterpartiet først og fremst ute etter å oppnå beskyttelse for bondeorganisasjonenes monopolstilling. Det er blitt slik at alt som kan utfordre og rokke ved de norske bøndenes og landbruksorganisasjonenes monopolstilling i Norge, etter beste evne blir bekjempet av et samlet landbrukssamvirke og deres organisasjoner.

Når landbruksmonopolets produsentsamvirke nå utfordres av de mektige dagligvarekjedene, er det etter mitt syn bare sunt. Men jeg vil allikevel legge til at av hensyn til den frie konkurranse tilsier det at dagens fire store dagligvarekjeder nok er et absolutt minimum av aktører i det lille norske matvaremarkedet. Det er en politisk oppgave å utforme regelverk og kontroll som kan motvirke at de store dagligvarekjedene oppnår en slags monopolstilling i omsetningsleddet.

Interpellanten ønsker, ettersom jeg forstår, myndighetenes inngripen for å svekke maktposisjonen til de fire hovedaktørene i dagligvaremarkedet på bekostning av samvirkene. Men at det finnes fire dagligvarekjeder som tross alt konkurrerer hardt seg imellom om kundene, gir mindre grunn til bekymring, mens det faktum at bøndene og deres landbrukssamvirker har et rent monopol på matproduksjonssiden uten noen form for konkurranse, er derimot meget mer bekymringsfullt, og det er kanskje den viktigste årsaken til de høye norske matprisene.

Konkurransen fungerer jo mellom aktørene i dagligvarebransjen, men det gjør den derimot ikke innen norsk landbruk, som er en subsidiert og skjermet virksomhet. Dersom intensjonen er billigere mat til forbrukerne, ligger det store potensial i å konkurranseutfordre det norske landbruket, bl.a. ved å åpne for økt import av matvarer fra utlandet. Forbrukerne vil derfor bare tape på at myndighetene skal vingeklippe dagligvarekjedene dersom dette er motivert ut fra å ville forhindre at matvarekjedene på noen måte kan komme til å utfordre landbrukssamvirkenes monopolstilling. Det norske landbrukssamvirket er det som sagt på tide å utfordre. Nettopp dette har disse matvarekjedene nå en viss mulighet til, og den muligheten må de få beholde uten inngripen fra snevre politiske særinteresser som slett ikke tjener forbrukernes sak.

Interpellanten uttrykker også skepsis til maktkonsentrasjonen i dagligvarekjedene, men jeg er derimot som sagt langt mer bekymret over den absolutte maktkonsentrasjonen som finnes hos organisasjonene og de norske bøndenes samvirker. Konklusjonen er at dersom vi ønsker lavere matvarepriser, er det på produksjons- og fordelingssiden vi trenger å bekymre oss for manglende konkurranse og slett ikke på omsetningssiden. En viktig politisk oppgave er derfor å utforme og forvalte regelverk som ivaretar den frie konkurranse på flest mulig områder i samfunnet.

Erna Solberg (H): Man lytter alltid med interesse når senterpartitalsmenn begynner å snakke om viktigheten av å ikke ha konsentrasjon og ha en fri og effektivt fungerende konkurranse. Dessverre synes jeg at interpellantens innlegg bar ganske sterkt preg av at det egentlig ikke er konkurransen eller de lave prisene som er hovedhensikten, men andre spørsmål som i dag ikke er en del av det som er hensikten med konkurranselovgivningen i Norge.

Det er for stor konsentrasjon i dagligvaremarkedet hvis man ser på det prosentvis. Det er et problem som også har opptatt Høyre. For fem år siden skrev vi brev til daværende administrasjonsminister med spørsmål om hvordan man vurderte situasjonen og i hvilken grad konkurransemyndighetene tok hensyn til og så på dette spørsmålet. Vi fikk beskjed om at Konkurransetilsynet så på spørsmålet og hadde vurdert det, men at man mente at den konsentrasjonen og den utviklingen som var i dagligvarebransjen, var preget av konkurranse mellom de fire store enhetene, og at det derfor bidrog til det som først og fremst er hensikten med konkurranseloven, nemlig at man skal få lavere priser gjennom en fungerende konkurranse.

Hvis det er slik at konsentrasjonen nå har blitt så stor at det ikke lenger gir lavere priser til forbrukerne, er det selvfølgelig et varsku om at man er nødt til å se nærmere på i hvilken grad konsentrasjonen er blitt så stor at man faktisk også utøver markedsmakt.

Men det er et paradoks, som flere har nevnt, at denne sal har gitt markedsmakt til én type organisasjoner gjennom den lovgivningen som er vedtatt på konkurranseområdet, nemlig ved å unnta samvirkeorganisasjonene i primærnæringene fra de viktigste reguleringene. Det blir selvfølgelig vanskelig å få til en effektiv konkurranse på de viktigste områdene hvor Norge har høyere priser, fordi landbruks- og fiskeriorganisasjonene er unntatt og man innenfor disse områdene først og fremst har forhandlingsøkonomi, og ikke bruker konkurranselovgivningen. Kanskje man skulle brukt konkurranselovgivningen sterkere på begge områder.

Jeg har en kommentar til et spørsmål som er reist av flere, om man ikke burde ta mer hensyn til de strukturelle endringene, endringene f.eks. i leverandørsituasjonen og endringene knyttet til at det har blitt færre dagligvarebutikker i løpet av årene, og at man burde se på andre prinsipper for konkurranseregulering.

Hvis man går gjennom dette og ser på hva som er gjort etter at vi har fått færre dagligvarebutikker i Norge, vil man se at det er ikke konsentrasjonen av markedsmakt i dagligvarebransjen, men først og fremst den enkelte forbrukers endring av livsmønster som er viktig. Det er forskjell på hjemmearbeidende kvinner eller mødre som handler tre ganger i løpet av dagen i lokalbutikken, og husholdninger der man handler én gang i uken, bruker bil og kommer ut med ti poser fra handlesenteret, rett og slett på grunn av tidsfaktoren. Vi må ikke glemme at også forbrukerne har fått en endret hverdag, som gjør at hele handlemønsteret vårt endres.

Morten Lund (Sp): Jeg takker for deltakelsen i debatten. Jeg håper at den fortsetter heretter også.

Jeg ønsker ikke å ha en debatt kun om prisutviklingen på matvarer, men også om samfunnsvirkningene av maktkonsentrasjonen i dagligvarebransjen. Jeg har bl.a. pekt på de områdene der konkurransen mangler helt fordi det er igjen én eller ingen butikker. Jeg ønsker konkurranse på dette området som ellers – det skulle bare mangle. Men jeg ønsker ikke en konkurranse der bare de sterkeste vinner, men at resultatet av den frie konkurransen skal komme samfunnet til gode.

Jeg er til de grader opptatt av hensynet til forbrukerne. Derfor reiste jeg i forrige periode spørsmål om hvorfor en prisnedgang på 3 milliarder kr på råvarene i landbruket førte til en gevinst på bare 1 milliard kr til forbrukerne. Når det skjedde, måtte det være et eller annet som ikke var som det skulle være. En del undersøkelser tydet på at kjedene i Norge tjente langt bedre enn kjedene i nabolandene. Da var det ikke stor vilje til å gå nærmere inn på det. Jeg håper at det blir vanskeligere å ta gevinstene på ett ledd heretter.

Jeg er noe forundret over Arbeiderpartiets holdninger i debatten, ut fra det som kom fram i det ene innlegget. Det virker som om det fortsatt skal være som før, at det som skjer, det skjer. Den holdningen er veldig forskjellig fra de signalene jeg har fått fra fagbevegelsen. De ber om hjelp mot de sterke aktørene, som de sier overtar politikernes rolle. Ikke bare nasjonalt, men internasjonalt er dette den samme diskusjonen som den vi har når det gjelder globaliseringen – de sterke aktørene overtar samfunnsstyringen hvis politikerne ikke griper inn. Fagbevegelsen sier at de mister arbeidsplassene sine, og de frykter for at industriarbeidsplassene kan komme til å bli like dårlig betalt som butikkarbeidsplassene. De sier at kjedene burde vise det samfunnsansvaret som jeg har etterlyst. Jeg er litt forundret over at disse holdningene fra fagbevegelsen ikke kommer fram i denne diskusjonen fra Arbeiderpartiets side.

Jeg har prøvd å holde meg unna debatten om hvorvidt det er Bondelaget eller Rimi-Hagen som har rett. Jeg håper at de framtidige undersøkelsene som skal gjøres, vil sette litt bånd på dem som ønsker å tjene mest på denne situasjonen.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg er enig i at Morten Lund reiser veldig mange spørsmål i sin interpellasjon som kanskje ikke har fått den oppmerksomhet som man kunne ønske. Men de viktigste tingene som i hvert fall jeg følte var mulig å håndtere i en direkte dialog, var det som kom fram i forhold til konkurranseloven og markedsføringsloven. Det som Morten Lund nå nevner om forskyvning av makt fra folkevalgte organer til markedet, er jo et av de viktigste oppmerksomhetspunktene som Maktutredningen nå skal jobbe med. Så inntil vi får en litt større bredde på hva det er som egentlig skjer, bør vi kanskje bare holde debatten levende i forhold til det spørsmålet.

I forbindelse med denne interpellasjonen er jeg opptatt av at det må fokuseres på samtlige ledd i kjeden. Det får vi en del svar på gjennom de FoU-arbeidene som er bestilt. Noe er kommet til mitt departement, noe kommer i løpet av året, og mer kan selvfølgelig utføres. At vi holder oppmerksomheten på dette spørsmålet, er viktig, og at det foregår en åpen debatt. Men det reiser noen dilemmaer, som flere har vært inne på. Når vi skal få ut effektivitet, og det står i forhold til størrelse, vil det bli problemer for noen. Det er et dilemma vi må leve med. Stordriftsfordeler skal gi gevinster. Alternativet til det er høyere kostnader. Og når effektivisering og lavere kostnader er målet, står vi midt i det dilemmaet.

De vesentligste spørsmålene er mulig å håndtere gjennom konkurranseloven og markedsføringsloven. Øystein Hedstrøm stilte meg et direkte spørsmål når det gjelder klage. Hvor klage etter konkurranseloven skal håndteres, er et spørsmål som må behandles bredere enn dette. Men konkurransemyndighetene har i dag en mulighet til å gi dispensasjoner fra konkurranseloven når de kommer inn under et punkt som heter «særlige hensyn», eller de kan løftes opp til politisk avgjørelse, noe som er aktuelt når det gjelder det spørsmålet som Øystein Hedstrøm nevnte. Jeg tror det er riktigere at politikerne tar politiske vurderinger utover de konkurransepolitiske. I den saken som Øystein Hedstrøm nevnte, ble det tatt distriktspolitiske hensyn. Det er ikke et signal om at det er en holdning vi skal ha uansett sak. Det vil bli vurdert fra sak til sak når det kommer klager opp til politisk nivå etter beslutninger i Konkurransetilsynet.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.