Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 60 minutter, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti 25 minutter hver, Høyre 20 minutter, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti 10 minutter hver, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): Først vil jeg gjøre komiteens medlemmer oppmerksom på en merknad på side 35 i innstillingen, annen spalte. Det er en flertallsmerknad som i utgangspunktet var en særmerknad fra Fremskrittspartiet, og jeg er noe usikker på om det flertallet som er innført der, står ved dette. Det får man da tenke over.

La meg innledningsvis få lov å takke komiteens medlemmer for en ryddig budsjettbehandling, selv om den ble noe langdryg, noe som må tilskrives det budsjettkaoset vi hadde i forkant.

Jeg er imponert over hvilke fagkunnskaper de ulike fraksjoner og komitemedlemmer sitter inne med på dette store og omfattende saksområdet. Jeg synes det er synd at de nye rutinene for budsjettbehandling i komiteen ikke fullt ut kan nyttiggjøre seg den kunnskapen de enkelte medlemmer sitter inne med. Med dette har jeg sagt det samme som jeg sa i fjor, at jeg finner den nåværende måte å behandle sosial- og trygdebudsjettet på i komiteen lite inspirerende og ganske frustrerende. Ikke bare fastsetter finansinnstillingen rammene, men i år som i fjor – ja kanskje verre i år – går den vedtatte finansinnstillingen ned både på kapitler og poster, slik at komiteen har svært lite spillerom til å kunne prioritere under sitt budsjettarbeid.

I det jeg vil kalle for det lille budsjettforliket i komiteen mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre, har det kun vært mulig å omdisponere 15 mill. kr av et totalbudsjett på rammene 15 og 16 på ca. 160 milliarder kr. Dette viser etter min mening at budsjettarbeidet i fagkomiteene egentlig er uten betydning, slik situasjonen er.

Noe som kan være en konsekvens av den nye budsjettbehandlingen, er at den foreliggende innstilling inneholder svært fyldige merknader og et betydelig antall forslag fra ulike fraksjoner, og innstillingen inneholder også langt flere romertallsforslag enn det en tidligere var vant til.

Fremskrittspartiet har funnet det nødvendig å legge inn i innstillingen hele sitt prinsipale forslag på rammene 15 og 16 for å synliggjøre den generelle helse- og sosialpolitikk som Fremskrittspartiet står for.

Fremskrittspartiets fraksjon i sosialkomiteen er rimelig godt fornøyd med det som skjedde i det store forliket mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre. I dette forliket fikk Fremskrittspartiet ytterligere gjennomslag for sin helse- og omsorgspolitikk. Jeg nevner her bl.a. at den innsatsbaserte finansieringen ved våre sykehus ble økt fra 45 til 50 pst. Videre nevner jeg at vi fikk redusert den formidable økningen av særlig taket for egenandeler i helsevesenet, slik at vi står igjen med en økning på kun 30 kr, mot forslaget som var på 260 kr. Videre vil jeg nevne at særtillegget for pensjonister, som i inneværende år var betydelig redusert og førte til skatteskjerpelse for mange pensjonister, nå er på plass igjen med 17 640 kr. Endelig vil jeg nevne at gjennomføringen av eldreplanen på fire år ligger fast, men at det gis muligheter for enkelte kommuner som ikke vil være i stand til å rekke sin utbygging på fire år, å få investerings- og driftsmidler ytterligere to år. Eldrepakken er etter min mening ikke utsatt i tid, slik Arbeiderpartiet ønsker å fremstille det.

I tillegg til disse konkrete enkeltsakene jeg nå har nevnt, forhindret storforliket regjeringskrise. Fra Fremskrittspartiets side var et regjeringsskifte ikke ønskelig. Selv om jeg på flere områder er uenig i den helsepolitikk denne regjeringen også fører, ville det blitt verre med en ny arbeiderpartiregjering. Arbeiderpartiet har styrt norsk helsepolitikk over svært lang tid og må ta hovedansvaret for den situasjonen vi i dag har i vårt helsevesen på mange områder, og særlig at behandlingskapasiteten ikke øker vesentlig, men faktisk står stille, når vi tar i betraktning de betydelige antall reinnleggelser som skjer.

Det er bekymringsfullt at den nåværende regjering i altfor stor grad synes å ville videreføre den helsepolitikk som tidligere er ført, og som brukerne ikke kan si seg fornøyd med. Slik Fremskrittspartiet ser det, er hovedproblemet fortsatt desentralisert sykehusdrift og feil finansieringsform, noe som hindrer en enhetlig og forutsigbar helsepolitikk.

De faglige tilbudene ved norske sykehus ligger i verdenstoppen, noe vi har grunn til å være glad for. Det er den manglende kapasitet og ulikhetene i tilbudene som er det store problemet. Det stadige kravet om større effektivitet har hatt sin pris i form av redusert omsorg for det hele mennesket i en behandlingssituasjon. God omsorg krever tid, tid som ikke kan måles i penger og effektivitet, men som er nødvendig for å gi pasienten et fullverdig, godt behandlingsresultat.

Jeg er glad for at nåværende helseminister legger vekt på å prioritere omsorgen for pasienter i sluttfasen av livet, med sterkere satsing på hospitser og smertebehandling. Det kan ikke understrekes sterkt nok at norsk helsevesen skal gi livshjelp og ikke dødshjelp.

Sykehusene har over svært mange år vært sultefôret med ressurser, og ressurstilgangen har vært styrt av rammefinansieringen, som ikke gir incitamenter for rasjonell produksjon av sykehustjenester. Også offentlige sykehus, som all annen nærings- og produksjonsvirksomhet, må kunne operere med forutsigbare budsjetter, noe som ikke er tilfellet i vårt helsevesen. En fristilling av sykehusene kombinert med en 80 pst. stykkprisfinansiering ville kunne redusere helsekøene betydelig på relativt kort tid. Større produksjon og stykkprisfinansiering vil naturlig nok kanalisere større ressurser til sykehusene. Andelen av BNP bør økes betydelig i forhold til dagens situasjon.

I tillegg til de offentlige sykehus bør Regjeringen bli langt mer liberal når det gjelder å godkjenne private helsetilbud, også privat sykehusdrift. Vi har nå fått en privat helseforsikring på markedet som synes å få god og stor tilslutning i befolkningen.

Fremskrittspartiet hilser denne private helseforsikringen velkommen, idet vi fullt ut har forståelse for at norske borgere ikke lenger vil finne seg i de lange behandlingskøene, og derfor ønsker å bruke egne penger på egen helse, noe som politikerne ikke må stikke kjepper i hjulene for.

Fra sosialistisk hold uttales det ofte at man ikke ønsker et todelt helsevesen, hva nå det måtte være. Hvis dette betyr at man bruker private helsetilbud, sykehus i utlandet, ja, da har vi allerede på plass et todelt helsevesen, som igjen skyldes at det offentlige helsevesen så langt ikke har oppfylt brukernes krav og tilfredsstilt brukernes interesser.

Fylkeskommunene behandler i disse dager sine budsjetter, og i svært mange fylkeskommuner betyr det alvorlige kutt i ressurstilgangen til sykehusene. Ja, så alvorlig er denne situasjonen at den administrative og faglige ledelse ved Regionsykehuset i Trondheim nylig gikk ut og annonserte at de ville legge ned sine verv fordi de ikke lenger kunne ta ansvaret med hensyn til pasientenes fremtidige behandling. Dette bekymrer ikke bare meg, men burde også i høyeste grad bekymre vår nåværende regjering og politiske helseledelse. I denne sammenheng viser jeg til en uttalelse fra overlege Jan Erik Nordrehaug ved Haukeland Sykehus, om at vurderingsgarantien på 30 dager ved Haukeland Sykehus oversittes med hele tre måneder for hjerteutredning, og dette har medført, ifølge samme overlege, at fem pasienter så langt i år har dødd under venting på utredning.

Problemene i omsorgssektoren er i øyeblikket ikke stort bedre enn i helsesektoren, idet det stadig kommer rapporter om uverdige forhold i mange norske sykehjem. Forhåpentligvis blir forholdene bedre når vi får gjennomført den fireårige eldrepakken, men det er et stykke fram i tid, og noe ekstra bør gjøres i mellomtiden.

Det er positivt at Regjeringen legger opp til en prøveordning med eldreomsorgsombud i kommunene. Jeg kan i den forbindelse opplyse at Fremskrittspartiet allerede i 1991 fremmet forslag om et eldreomsorgsombud på landsplanet, men fikk den gang ikke flertall for det.

Fremskrittspartiet er lite fornøyd med og beklager at lovproposisjonen om pasientrettigheter ikke inneholder juridiske rettigheter for finansiering av behandling for den enkelte pasient innen et gitt tidsrom. Vi er også skuffet over at pasientombudsfunksjonen som er inntatt i samme lov, ikke omfatter primærhelsetjenesten, og jeg forstår ikke departementets begrunnelse for at så ikke skjer.

I det lille budsjettforliket med regjeringspartiene i komiteen lyktes det Fremskrittspartiet å øke bevilgningen til opptreningsinstitusjonene med en kurpengeøkning på henholdsvis 9 kr og 7 kr. Det var altfor lite, men det var det man oppnådde. Selv med denne økningen vil flere av institusjonene få alvorlige driftsproblemer i løpet av 1999, hvis ikke egenandelen økes formidabelt, noe som også er vanskelig med hensyn til pasienttilgangen.

Det lyktes også Fremskrittspartiet å få 1 mill. kr til Norsk Pasientforening. Norsk Pasientforening er en frittstående, upolitisk og nøytral pasientorganisasjon som ivaretar pasientenes interesser i forhold til norsk helsevesen. Foreningen har godt samarbeid med fylkeskommuner og primærkommuner, og har en stadig sterkt økende arbeidsbyrde.

Videre har det også lyktes Fremskrittspartiet i denne innstillingen å få tilslutning til etablering av et kompetansesenter for hodepine og migrene ved Regionsykehuset i Trondheim, samt få tilslutning til å øke obduksjonsraten, særlig ved våre regionsykehus. Det er også veldig viktig av hensyn til forskning og undervisning i tiden fremover.

I tillegg til dette har Fremskrittspartiet medvirket til å skape flertall for en rekke positive romertallsforslag, eksempelvis å be Regjeringen vurdere ekstraordinære tilskudd til kommuner som har særlig pleie- og omsorgstrengende psykisk utviklingshemmede. Jeg nevner også ryggbehandling ved to av våre regionsykehus, samt å be Regjeringen sette i gang forsøk med samlokalisering av trygdekontor, sosialkontor og arbeidskontor. Dette har vært en sak Fremskrittspartiet har jobbet med over lang tid.

Til slutt tar jeg opp forslagene som Fremskrittspartiet og Høyre står sammen om, og Fremskrittspartiets egne forslag i innstillingen.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Alvheim har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg la merke til hva representanten Alvheim sa om det store forliket, og hva han sa om eldreomsorgen. Jeg skal minne representanten Alvheim om hva sosialkomiteen sa i en felles merknad til handlingsplanen for eldreomsorgen for ca. halvannet år siden, der komiteen viste til at antall eldre over 80 år ville øke med ca. 40 000 personer fram til år 2007.

Jagland-regjeringen hadde lagt dette til grunn i den planen som ble lagt fram for Stortinget, og tatt hensyn til antall institusjonsplasser som måtte bygges opp i de nærmeste årene, og som også Stortinget sluttet seg til. Da var Fremskrittspartiet ikke snauere enn at de foreslo å øke antall sykehjemsplasser med 5 000 utover det nivået som Regjeringen hadde foreslått. Og i debatten om handlingsplanen var representanten John Alvheim meget klar. Han sa følgende:

«Fremskrittspartiet valgte selvfølgelig å stå utenfor forliket fordi vi mente og mener for det første at det var for dårlig, og for det andre at Fremskrittspartiet nå ville ha nødvendig dekning av sykehjemsplasser og likeledes gjøre noe radikalt på driftssiden.»

I et annet forlik, budsjettforliket for 1999, er Fremskrittspartiet med på å svekke reformen ved å kutte 153 mill. kr i bevilgningen, og således bidra til mindre utbygging.

Her står ord mot handling, og jeg vil spørre: Hvordan kan Fremskrittspartiet forklare og forsvare at partiet er med på å svekke en ordning de i meget klare ordelag sa var for dårlig?

John I. Alvheim (Frp): Det er riktig at vi fant den ordningen for dårlig, fordi den ikke tok hensyn til de problemene man på det tidspunkt hadde i våre sykehjem med hensyn til underbemanning, med et snitt når det gjaldt pleiefaktor, som lå på ca. 0,54. Og når klientellet i våre sykehjem er gjennomsnittlig 83-84 år, er pleien så tung at det holder ikke. Dermed ser vi fremdeles at det er problemer i svært mange sykehjem, hvor pasientene ikke får den pleie og omsorg de egentlig har krav på, og som vi alle ønsker at de skal få.

Når det gjelder påstanden fra representanten Asmund Kristoffersen om at eldresatsingen er svekket i forbindelse med dette budsjettforliket, er jeg ikke enig i det. Planen går som bestemt, men det åpnes muligheter for at de kommuner som av en eller annen grunn – særlig av økonomiske grunner – ikke er i stand til å få sine planer på plass innen fire år, fortsatt skal få drifts- og investeringstilskudd i ytterligere to år. Det synes jeg er en fornuftig ordning. Det jeg frykter mest med den eldrepakken vi nå er i gang med, er den tendensen vi nå ser ved at kommunene stort sett bygger omsorgsboliger og ikke sykehjem. Da får vi et utvidet problem i forbindelse med utskriving av pasienter fra våre sykehus, hvor liggetiden blir kortere og kortere, og hvor kommunene ikke er i stand til å ta vare på disse pasientene på en skikkelig måte, fordi en omsorgsbolig i mange tilfeller ikke er tjenlig.

Annelise Høegh (H): Som kjent, og som det også fremgår av innstillingen, er Høyre og Fremskrittspartiet enige om hovedsatsingsområdene og hovedvirkemidlene i helsepolitikken. Når jeg derfor ber om ordet til replikk, er det fordi det er litt uklart hva Fremskrittspartiet mener – iallfall er det uklart for meg – når man leser Fremskrittspartiets særmerknader.

Det første jeg vil spørre om, er: Hva mener Fremskrittspartiet når de sier at en hovedgrunn til manglende behandlingskapasitet og voksende helsekøer er at vi har en «desentralisert sykehusdrift»? Det gjentok også komitelederen i sitt innlegg. Som jeg har oppfattet Fremskrittspartiet, eller noen andre for den saks skyld, er det vel ikke slik at man ønsker å ha færre sykehus mer sentralt lokalisert? Fremskrittspartiet lar jo sjelden noen anledning gå fra seg til å forsvare ethvert lokalsykehus, slik det er i dag. Så er det ikke det desentraliserte sykehuseierskapet Fremskrittspartiet ønsker å endre på? Det er iallfall det Høyre ønsker, og jeg har trodd at det også gjaldt Fremskrittspartiet. Det var det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet gjelder ventetidsgarantien. Jeg har inntrykk av at Fremskrittspartiet er både for og imot den på samme tid. Men det kan man ikke godt være, man kan være for å forbedre den. Det trodde jeg Høyre og Fremskrittspartiet var enige om gjennom å gjøre den juridisk bindende. Men når Fremskrittspartiet i sine merknader skriver at denne ordningen «har spilt totalt fallitt», og heller ikke vil være med på noen merknader på det angjeldende budsjettkapittel som sier noe om ventetidsgarantien og bare viser til denne uttalelsen i de generelle merknadene, må man bli i tvil. Hva er det egentlig Fremskrittspartiet vil? Vil de gi pasientene en garanti for behandling innen en viss tid, eller vil de ikke? Vil de det, må de vel også ville en ventetidsgaranti?

John I. Alvheim (Frp): Det første spørsmålet fra representanten Annelise Høegh var noe finurlig stilt. Det er klart at det som menes fra Fremskrittspartiets side og fra min side, er at det desentraliserte fylkeskommunale ansvaret for sykehusdriften ikke lenger bør opprettholdes, fordi fylkeskommunene prioriterer veldig forskjellig, og tilbudene til den enkelte pasient blir veldig forskjellig.

Når det gjelder hjerteproblematikk, er det faktisk slik i dag at en i enkelte fylker har en sjanse til å overleve ved et akutt infarkt, mens en i andre fylker ikke har den muligheten. Det er derfor denne ulikheten i tilbudene som er det viktigste, samtidig som vi mener fylkeskommunen er et unødvendig forvaltningsorgan. Statens ansvar burde vært mye større ved en fristilling av sykehusene og en annen finansiering i tillegg.

Når det gjelder ventetidsgarantien, vet både representanten Annelise Høegh og jeg hvilke problemer det har vært med denne ordningen gjennom hele den tiden den har eksistert. Vi gikk nylig fra seks måneders til tre måneders ventetid, og da fikk vi utarbeidet kriterier for opptak til denne ordningen som jeg er dypt uenig i, for da må – som jeg tror Annelise Høegh tidligere en gang selv har sagt – pasienten være i en slik tilstand at han nærmest har det ene benet i graven. Vi synes derfor ikke den ordningen har vært fornuftig. Det er en kostbar ordning, som ikke gir noen særlig effekt. Det støttes også i vesentlig grad av fagpersonell i våre sykehus. Vi må derfor ha en tidsfaktor for behandling, men jeg tror ikke ventetidsgarantiordningen er den rette måten å gjøre dette på.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Gunhild Øyangen (A): En fersk rapport fra Ullevål sykehus viser at senile og eldre mennesker skrives ut av sykehuset til total hjelpeløshet, uten tilgang til sykehjemsplass eller annet offentlig helsetilbud som er forsvarlig. Dette vet vi pågår over hele landet. Dette visste vi da eldremeldingen ble behandlet i Stortinget.

1999 er FNs eldreår. I Norge starter eldreåret med et alvorlig løftebrudd overfor de eldre. Et flertall i Stortinget utsetter i dag eldrereformen med to år. Flere tusen eldre må vente på en verdig omsorgsplass. De fem partiene har brukt tre argumenter for å utsette reformen:

Det første er at kommunene må få mer tid. Dette argumentet er tatt ned av Kommunaldepartementet selv, som, ifølge bladet Sykepleien nr. 19, sier:

«I 1998 har det vært en kraftig økning i aktiviteten, og ved utgangen av 1. halvår 1998 ser det ut til at handlingsplanens måltall på 5.800 boenheter skal bli oppfylt.»

Videre viser en samlet oversikt over de kommunale handlingsplanene at det er vedtatt å bygge 29 500 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger – et tall som ligger over de nasjonale måltallene for fireårsperioden.

Det andre argumentet er aktiviteten i byggemarkedet. Dette argumentet var muligens riktig for det sentrale østlandsområdet tidligere i høst. Høy byggeaktivitet er definitivt ikke et riktig bilde av situasjonen i Norge som sådan i dag. Entrepenørforeningen Bygg og Anlegg deler ikke Regjeringens bekymring for press i byggemarkedet. Foreningen frykter en kraftig nedgang innen bygg og anlegg i den nærmeste tiden. Arbeidsdirektør Ted Hanisch har varslet at ledigheten vil øke neste år, spesielt i byggebransjen. Dette argumentet holder ikke, og det tror jeg faktisk medlemmene av sosialkomiteen også er klar over.

Det tredje argumentet for utsettelsen er innstrammingshensyn. Det finanspolitiske argumentet om et behov for innstramming er riktig. Det har også Arbeiderpartiet lagt til grunn i sitt alternative budsjett. Men at alle partier – unntatt Arbeiderpartiet – skulle løpe fra enigheten om eldrereformen Stortinget enstemmig vedtok å gjennomføre på fire år, hadde jeg ærlig talt ikke trodd. Jeg husker hva eldrehøvdingen Per Hovda sa under forrige eldreopprør: Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

Under debatten om det store eldreforliket gikk jo diskusjonen på om planen var ambisiøs nok. Mange deltakere i debatten mente det var behov for flere tusen nye sykehjemsplasser i tillegg til det som ble vedtatt.

Det forrige eldreopprøret med Per Hovda i spissen endte opp i den såkalte eldremilliarden, som skulle løfte eldreomsorgen opp på et mer anstendig nivå. Men hva så vi? Pengene ble brukt til alle slags kommunale formål, bl.a. asfaltering og gatelys. Det ble sagt at de eldre også trenger gatelys. Nei, eldre syke og pleietrengende mennesker trenger ikke gatelys. De trenger pleie, omsorg og trygghet. Gjennom eldreplanen ønsket Jagland-regjeringen å tette alle smutthull, slik at øremerkede tilskudd til eldreomsorg skulle gå til nettopp dette formål. Jeg ble ærlig talt ganske forbløffet da jeg ble klar over at Regjeringen i statsbudsjettet åpnet for at pengene kunne brukes til andre formål. Jeg går ut fra at sosialministeren nå har merket seg at et flertall i Stortinget, alle unntatt regjeringspartiene, går imot at øremerkede midler til eldreomsorg skal kunne brukes til andre formål, og at sosialministeren følger opp dette overfor kommunene.

Men jeg registrerer at alle andre partier enn Arbeiderpartiet vil skyve eldrereformen ut i tid, til tross for et enstemmig stortingsvedtak.

FNs eldreår gir oss også en mulighet til å fokusere på kvaliteten i den norske eldreomsorgen. Wenche Malmedals hovedoppgave i helsefag har vakt oppsikt.

Å arbeide i sykehjem er utrolig slitsomt og krevende både psykisk og fysisk, og vi skal vokte oss vel for å anklage dem som tar disse jobbene. Men jeg tror vi skal ta alvorlig hvilke utslag vi kan få, dersom underbemanningen blir langvarig. Det er også derfor vi fra Arbeiderpartiets side har lagt så stor vekt på at rekrutteringsplanen for helse- og omsorgspersonell må gjennomføres som planlagt.

Velferdsstaten står overfor mange utfordringer når det gjelder eldreomsorg, helsevesen og folketrygd. La meg stikkordmessig nevne følgende: Veksten i eldrebefolkningen, ny teknologi som innebærer nye behandlingstilbud, og økende privat velstand som vil lede til krav om bedre offentlige tilbud.

Arbeiderpartiet mener de reformer og handlingsplaner som er vedtatt f.eks. innenfor psykiatri, sykehusutstyr, eldreomsorg og kreftbehandling, er helt nødvendige for å møte utfordringene. Men planene vil kreve betydelig innsats i årene som kommer. Den store utfordringen blir da å kunne prioritere – å bruke pengene bedre.

Vi skyver egentlig gigantbeløp foran oss i handlingsplanene. Samtidig vet vi at utgiftene i folketrygden øker for hvert eneste år. Fra 1998 til 1999 øker utgiftene til programområdene 29 og 30 i folketrygden med 14,5 milliarder kr. I en slik situasjon mener altså et flertall i Stortinget at det er nødvendig å innføre nye kontantoverføringer i størrelsesorden 3 milliarder kr. Befolkningen trenger ikke flere passive overføringer etter mitt syn. Vi trenger flere aktive tilbud og tjenester, f.eks. innen eldreomsorg og psykiatri.

Psykiatrien har lenge vært norsk helsevesens stebarn. Det skyldes også mye faglig uenighet. Mennesker med psykiske lidelser har på mange nivåer blitt nedprioritert og fortiet i det offentlige rom, men noe er heldigvis i ferd med å skje. Kjente personer har de siste årene stått fram og snakket om egne eller pårørendes lidelser. Denne åpenheten har vært et viktig bidrag til å alminneliggjøre psykiatrien, men dette må ikke få oss til å tro at nå er mye gjort – for mye er ugjort. Psykiatrisatsingen må følges opp i årene som kommer. Ikke minst vil det her være viktig å utdanne og skaffe nok personell.

Bondevik-regjeringen skriver selv at statsbudsjettet vil innebære en aktivitetsøkning ved sykehusene i 1999. Fra Arbeiderpartiets side vil jeg si: Dette er tvilsomt med det opplegget som ligger i forliket. Regjeringen har selv foreslått å øke sykehussatsingen med 300 mill. kr. 175 mill. kr er imidlertid brukt opp allerede i 1998. I tillegg er det kommuneøkonomiske opplegget for 1999 så svakt at mange fylkeskommuner vil ha problemer med å gjennomføre nevneverdig aktivitetsøkning. Vi har fått en forsmak på hva Bondevik-regjeringens kommuneøkonomi vil innebære gjennom de siste dagers krise ved Regionsykehuset i Trondheim. Fra fylkespolitikere rundt om i landet meldes det om problemer med å møte egenandelskravene for behandling og utstyr ved sykehusene.

I Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett styrkes kommunenes og fylkeskommunenes økonomi med om lag 1 milliard kr. I tillegg foreslår Arbeiderpartiet å utjevne 1 milliard kr mellom skattesterke og skattesvake kommuner. Arbeiderpartiets opplegg ville lagt et bedre grunnlag for tjenestetilbud og aktivitet.

Arbeiderpartiet tar til etterretning at flertallet går inn for å øke andelen av innsatsstyrt finansiering av sykehusene. Det fremstår nå som om Bondevik-regjeringen blir presset fra skanse til skanse av Høyre og Fremskrittspartiet i denne saken, før Stortinget har fått evalueringer og helhetlige vurderinger av hele ordningen på bordet. Dette er uheldig.

Fra Arbeiderpartiets side har vi en helt åpen holdning til hva som er en riktig prosentandel av innsatsstyrt finansiering. Kan hende burde andelen endog vært større enn det vi vedtar i dag, ut fra en saklig og faglig vurdering. Men det er altså slik at vi fortsatt mangler et faktagrunnlag og en evaluering som utgangspunkt for vedtak. Finansieringsmåten for våre sykehus blir i stedet til som resultat av et hastevedtak fem på tolv i et budsjettforlik.

En samlet komite peker på at det har vært en for dårlig oppfølging av regionsykehustilskuddet. Krisen i våre regionsykehus må tas på alvor. Regionsykehusene behandler en stor andel pasienter med alvorlige tilstander fra hele regionen, og dersom de øremerkede tilskuddene som skal ta høyde for de ekstrakostnadene dette medfører, ikke blir indeksregulert, blir det til slutt krise, som vi ser ved Regionsykehuset i Trondheim.

I det statsbudsjett som vedtas i dag, har vi også en annen sak som jeg synes er alvorlig. De fem partier fratar de 200 000 lavest lønte i Norge retten til sykepenger fra folketrygden. Vedtaket vil kunne sette mange personer i en svært vanskelig situasjon ved langvarig sykdom. Fra land vi helst ikke vil sammenligne oss med når det gjelder velferdsnivå, kjenner vi godt den farlige sammenhengen mellom sykdom og fattigdom.

Svekkelsen av arbeidstakernes sykelønnsordning er kanskje det mest usosiale vedtaket som blir gjort i dag. Bortfallet av denne sykepengerettigheten skjer til tross for de forsikringer sosialminister Meltveit Kleppa og Senterpartiet har kommet med tidligere. Forslaget rammer fortrinnsvis kvinner som fra før ikke står så sterkt. Kanskje det er derfor det er ganske stille rundt dette vedtaket. Et stort flertall av de 200 000 er nemlig deltidsarbeidende kvinner. Og det er nok et forslag som svekker arbeidsmotivasjonen til mennesker som gjør en viktig innsats i bl.a. helse- og omsorgssektoren.

Når vi vet hvilke personellutfordringer de store helse- og omsorgsreformene stiller oss overfor, er angrep på faglige rettigheter og innføring av kontantstøtte kanskje ikke den beste starten på dette rekrutteringsarbeidet.

Fra Arbeiderpartiets side er vi også bekymret for at fastlegeordningen forsvant i budsjettforliket. Mange mennesker hadde sett fram til å få en fast lege. Det løftet for primærhelsetjenesten som fastlegeordningen vil føre til, blir nå utsatt enda ett år. Arbeiderpartiet kan skrive under på alt det Regjeringen skrev om fastlegeordningen i statsbudsjettet, som f.eks:

«Formålet med fastlegeordningen er å sikre befolkningen en god og tilgjengelig allmennlegetjeneste og bedre utnyttelsen av helseressursene gjennom systematisering og kvalitetsutvikling i samarbeidet mellom 1.- og 2. linjetjenesten. Alle landets innbyggere skal få tilbud om å velge fast lege i løpet av høsten 1999. Innbyggerne skal kunne føle seg trygge på at de blir behandlet og fulgt opp på en god og forsvarlig måte, og at de blir henvist til spesialisthelsetjenesten hvis det er nødvendig.»

Arbeiderpartiet syntes det var kloke ord i oktober, og vi synes det er like kloke ord i desember.

Den norske lægeforening har også uttrykt sterk bekymring for utsettelsen av fastlegereformen, og har bl.a. påpekt faren for svekkelse av kommunehelsetjenesten i distriktene ved at legerekrutteringen svekkes sterkt. Arbeiderpartiet har derfor funnet det nødvendig å foreslå en økning på 10 mill. kr til rekrutterings- og stabiliseringstiltak.

De nesten daglige rapportene om legemangel og rekrutteringsvansker i en del kommuner, og da særlig i Nord-Norge, gir grunn til bekymring. Etter utsettelsen av fastlegeordningen er det derfor viktigere enn noen gang at Regjeringen starter et konstruktivt arbeid for å sikre legetilbudet i distriktene.

Arbeiderpartiet er derimot fornøyd med at noen av Bondevik-regjeringens forslag til egenandelsøkninger bortfaller gjennom Stortingets behandling. Bondevik-regjeringens forslag om å heve utgiftstaket for egenandeler til 1 550 kr var et dårlig forslag, som ville rammet svake grupper, som f.eks. kronikere og eldre mennesker. Det er derfor positivt at økningen i utgiftstaket etter Stortingets behandling nå bare blir marginal. Det er imidlertid skuffende at stortingsflertallet ikke vil bevilge 20 mill. kr for å skjerme barn mot egenandelsøkninger på bl.a. medisiner.

Helseministeren fremmer flere forslag til endringer i legemiddelpolitikken. Jeg er glad for at helseministeren følger opp forgjengerens uavhengighet av den økonomisk sterke legemiddelindustrien. Jeg vil likevel for fremtiden se det som ønskelig med en noe fyldigere omtale av de endringsforslag som fremmes.

Vi har en velferdspolitikk på «blindspor», skriver Agnar Kaarbø i Aftenposten torsdag 10. desember. Han mener de siste tiårenes løftepolitikk fra Stortinget er hovedårsaken til at mange rådmenn og ordførere nå klør seg i hodet over budsjetter som ikke går i hop.

Det er sagt at dette budsjettet er løftepolitikkens endelige sammenbrudd. Jeg er ikke helt sikker, men det som er sikkert, er at sentrumspartiene har fått noen åpenbaringer innen emnet økonomisk politikk som var helt nødvendig for at dette landet skulle bli noenlunde styrbart.

Det er skapt store forventninger både innenfor eldreomsorg og helsevesen, og vi har forventninger om trygghet når våre arbeidsdager er talte.

Jeg mener at befolkningen i et rikt land bør kunne vente seg mye av trygghet og hjelp under sykdom og alderdom. Det er særlig på dette området vår solidaritet og respekt for menneskeverdet kan komme til uttrykk.

Til tross for budsjettforlik er det fortsatt slik at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene står sammen om at helse- og sosialsektoren i hovedsak må være offentlig styrt og regulert.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene Arbeiderpartiet har fremmet alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Øyangen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

John I. Alvheim (Frp): Tolv år etter at Fremskrittspartiet framsette forslag om stykkprisfinansiering i helsevesenet i 1985, gjennomførte tidligere statsråd Gudmund Hernes stykkprisfinansiering i 1997, med 40 pst. – Det var bra.

Det som imidlertid ikke var bra, var at den samme helseminister fremmet forslag – og fikk det vedtatt – om at stykkprisandelen skulle utbetales til fylkeskommunene og ikke til det enkelte sykehus. Slik jeg ser det, er fordelen med stykkprisfinansiering at sykehusene får disse pengene direkte til seg selv, og de kan da i langt større grad budsjettere og planlegge sin drift på en mer forutsigbar måte ut fra det produksjonsantall man legger opp til.

I dag er det slik at fylkeskommunen stort sett kan gjøre med disse pengene som den ønsker. Det er også fylkeskommuner som ikke overfører disse pengene til de sykehusene som har foretatt behandlingen. Da blir noe av vitsen med den innsatsbaserte finansieringen borte, hvor prinsippet var at pengene skulle følge pasientene til behandlingsstedet, og det ville gi et positivt incitament til å øke produksjonen.

Mitt spørsmål til representanten Gunhild Øyangen er: Kan representanten kort redegjøre for hvorfor Arbeiderpartiet fremdeles er imot at den innsatsbaserte finansieringen skal overføres direkte til sykehuset?

Gunhild Øyangen (A): Representanten Alvheim tok opp dette med den innsatsstyrte finansieringen, som jeg også la betydelig vekt på i mitt innlegg, der jeg tror det kan være hensiktsmessig å bryte ned litt av det ideologiske tankegods – hvis det er noen som har hatt det i denne saken – og se hva som er den beste formen for finansiering for våre sykehus. Jeg åpnet i mitt innlegg for at vi her må få et faktagrunnlag, at Regjeringen og departementet nå foretar en evaluering av ordningen, slik at vi kan ha en realistisk holdning til dette og ikke bare føre en slags ideologisk skyggeboksekamp på feil grunnlag.

Så til hvor disse pengene skal gå. Nå er det slik at jeg prater jo både med sykehusdirektører og fylkespolitikere om finansieringen av sykehus med jevne mellomrom. Det er også bakgrunnen for det jeg sa i mitt innlegg i dag. Men akkurat det problemet representanten Alvheim tok opp, om at pengene skulle gå direkte til sykehusene, er aldri blitt tatt opp med meg fra lokalt hold. For oss i Arbeiderpartiet er det viktig at vi har et lokaldemokrati, og at fylkeskommunene gis en viss grad av frihet når de skal foreta sine disposisjoner. Men mitt klare inntrykk er at den innsatsstyrte finansieringen går til helseformål, og ikke blir brukt til andre ting.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Trygdeoppgjøret i år var det beste trygdeoppgjør noensinne, ikke minst fordi minstepensjonistene da fikk en ekstraøkning i sine pensjoner. Enslige minstepensjonister fikk en økning på 13 pst. og minstepensjonistektepar en økning på 17 pst. Men trygdeoppgjøret i år var også godt fordi justeringen av grunnbeløpet for første gang på mange år fulgte forventet lønnsvekst i offentlig sektor.

Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet flere ganger, og senest i en merknad i budsjettet som vi drøfter i dag, har uttrykt bekymring for at Regjeringen sammen med organisasjonene må drøfte prosedyrer for reguleringer av grunnbeløpet i folketrygden.

Mitt spørsmål til Arbeiderpartiet må derfor bli: Hva gjorde Arbeiderpartiet i sin regjeringstid for sammen med organisasjonene å komme fram til prosedyrer som skulle regulere grunnbeløpet?

Jeg vil også minne om budsjettforslagene da Arbeiderpartiet var i regjeringsposisjon, for verken i 1997 eller i 1998 ble regionsykehustilskuddet prisregulert. Hvorfor er det så galt når regjeringen Bondevik legger seg på samme linje?

Gunhild Øyangen (A): Det var jo stor ståhei omkring minstepensjonistene og det tillegget som Regjeringen ønsket å gi dem, og som hadde flere sider ved seg, bl.a. at verdien av tilleggspensjonene ble relativt mindre. Meg bekjent ble det også brudd med organisasjonene for første gang. Vi ser nå at det etter initiativ fra Arbeiderpartiet i Stortinget er lagt opp til at en skal ha en drøfting av etterslepet i Det tekniske beregningsutvalg, og det regner jeg med også blir lagt til grunn. Det som er litt oppsiktsvekkende med det budsjettet som er lagt fram nå, er at Regjeringen i forkant legger inn en innsparing på 300 mill. kr på ymseposten når det gjelder trygdeoppgjøret, og forutsetter faktisk en underregulering på 0,3 pst. Det synes jeg er ganske oppsiktsvekkende, og jeg tror også det vil skape ganske store reaksjoner i pensjonistenes rekker framover.

Annelise Høegh (H): Jeg synes det var interessant og løfterikt at Arbeiderpartiets hovedtaler så klart gav uttrykk for at Arbeiderpartiet vil ha en åpen og fordomsfri holdning til virkemidlene i helsepolitikken. Hvis jeg husker riktig, var det spesielt dette med innsatsstyrt finansiering som var utgangspunktet for den bemerkningen, og det synes jeg er positivt. Men da synes jeg det er litt merkelig at man er så opptatt av å få en evaluering før man kan gå videre, fordi alle faglige råd, all erfaring fra andre land, viser entydig at skal innsatsstyrt finansiering bli vellykket, må stykkprisen – hvis jeg kan få kalle det det – være på minst 60 pst. At den så kan variere over det, tror nok også jeg, og det antydet vel også representanten Øyangen, men at den ikke bør være under 60 pst., er det i hvert fall ganske entydige råd om. Og det er dessverre slik at ikke alle fylkeskommuner sender den innsatsstyrte finansieringen til sine sykehus. Det er faktisk slik, hvis jeg husker min budsjettlesning riktig, at ikke engang alle fylkeskommuner har innført innsatsstyrt finansiering. Så det er god grunn til at vi pusher på fra Stortinget, dersom vi skal få en evaluering av et godt system med innsatsstyrt finansiering.

Ellers har jeg merket meg at Øyangen syntes det var et løftebrudd fra flertallet at man ikke følger opp eldresatsingen. I likhet med alle andre representanter for flertallet avviser jeg det. Men jeg synes det er ganske dristig av Arbeiderpartiet, som ikke for så veldig lenge siden hadde en sosialminister som het Grete Knudsen, som lovte enerom til alle i løpet av et par år. Det ble det ikke noe av. Jeg synes nok man burde gå litt stillere i dørene når det gjelder å mene at noen begår løftebrudd, når man har en slik historie.

Arbeiderpartiets landsmøte var spennende. Vil Arbeiderpartiet nå støtte konkurranseutsetting når det gjelder eldreomsorgen, slik jeg forstod at flere på landsmøtet tok til orde for?

Gunhild Øyangen (A): Det som er saken i dag, er at Stortinget har vedtatt en rekke reformer både når det gjelder formen for finansiering av sykehus og fritt sykehusvalg. Jeg tror det er nødvendig å se de reformene vi har vedtatt, i sammenheng, og det er derfor jeg mener det er så nødvendig med en evaluering. Det er to ting jeg særlig vil trekke fram: Det er at hensynet til de kronisk syke og de som har psykiske lidelser, blir ivaretatt gjennom finansieringsmåten, og at vi også ivaretar det distriktspolitiske hensynet. Det er disse to tingene som er viktig for oss, for vi vil ha et likeverdig tilbud til alle grupper i samfunnet og i alle regioner.

Når det gjelder eldreomsorgen, har det i lang tid vært sterk vilje til – kanskje fra alle partier – å prioritere den. Men problemet har vært at det ikke har vært øremerkede tilskudd, slik at pengene har blitt brukt til andre ting. Og det er det vi har erfaring med i Arbeiderpartiet, at kommunene bruker dem til andre ting. Det er derfor vi ønsket å lage en plan som ikke hadde noen smutthull, slik at det ble asfalt og gatelys istedenfor pleie og omsorg, slik Stortinget hadde tenkt. Poenget er at vi har tatt innover oss at pengene har vært feil brukt. Derfor er det bra at flertallet i Stortinget i dag tar innover seg at disse pengene skal gå til eldreomsorg og ingenting annet.

Når det gjelder konkurranseutsetting, tror ikke jeg at helse- og omsorgstjenesten akkurat er det området der det egner seg best. Det er mitt svar på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Are Næss (KrF): To forhold er overordnet viktig for dagens debatt: Det første er at sentrumsregjeringen har lagt fram og fått tverrpolitisk tilslutning til den trolig største satsing på helse noensinne i norsk politikk i form av opptrappingsplanen for psykisk helse, den nasjonale kreftplanen og planen for fornyelse av utstyr i sykehus. Det andre er at helse og omsorg prioriteres i en stram budsjettsituasjon av alle partier.

Som tidligere er det stor grad av enighet når det gjelder de overordnede mål for vår helse- og sosialpolitikk. Idealene om nærhet, likhet og kvalitet står fast. Når det gjelder det budsjett vi i dag behandler, har Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i komiteen med utgangspunkt i avtalen mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre om subsidiær støtte til regjeringspartienes justerte forslag til statsbudsjett blitt enige med Fremskrittspartiet og Høyre om en felles flertallsinnstilling. Dette samarbeidet i komiteen har vært positivt og konstruktivt. Om noen av disse omdisponeringene er det enstemmighet i komiteen, idet også Arbeiderpartiet og SV støtter disse forslagene. Jeg ser det slik at når rammene er fastlagt, er det stor grad av enighet om de disponeringer og prioriteringer som Regjeringen har gjort.

Få områder av politikken griper så sterkt inn i folks liv og hverdag som helse- og sosialpolitikken. Den griper inn i grunnleggende behov for helsemessig og sosial trygghet.

Jeg er glad for at minstepensjonistene nå har fått et hardt tiltrengt økonomisk løft, og for at årets pensjonistoppgjør er betegnet som det beste i folketrygdens historie. Handlingsplanen for eldreomsorg er også et viktig satsingsområde. Blant annet for å gi kommunene bedre tid til planlegging og gjennomføring av tiltak innenfor handlingsplanen har Regjeringen foreslått å utvide planperioden med to år.

Det er viktig å presisere at driftsmidlene ikke skal reduseres. Jeg vil knytte noen korte bemerkninger til de tre satsingsområdene: kreftomsorg, psykiske lidelser og sykehusutstyr.

En utvidet satsing i kampen mot kreftsykdommene må inkludere forebygging, bedret diagnostikk og behandling, også lindrende behandling. Forebygging skal jeg komme tilbake til senere. Når det gjelder tidlig diagnostikk, har vi som felles mål å utvide mammografiscreeningen til et landsdekkende tilbud. En samlet komite har ønsket å trappe opp fremdriften i dette, og foreslår i samråd med departementet 8 mill. kr ekstra til mammografiscreening, slik at ikke bare to, men fire fylker til kan starte opp med mammografiscreening. Når det gjelder behandling, er det i årets budsjett foreslått om lag 135 mill. kr i tiltak mot kreft, spesielt for å styrke strålebehandlingen. Totalrammen for kreftplanen er 2 milliarder kr over en femårsperiode. Det er viktig å huske at det i kreftbehandling ikke bare er maskiner, men også mennesker. Derfor er dette en opptrappingsplan som krever rekruttering og utdanning, og som derfor ikke kan gjennomføres over natten.

Det samme gjelder i enda høyere grad for psykiske lidelser. Her er de menneskelige ressursene enda mer sentrale. Derfor er også handlingsplanen for psykisk helse en opptrappingsplan, som over åtte år innebærer en satsing i investeringer på 6,3 milliarder kr og en gradvis økning av driftsutgiftene til 4,6 milliarder kr over nivået i 1998. I årets budsjettforslag er det avsatt 400 mill. kr mer til psykisk helsevern enn vedtatt budsjett for 1998. Personellsituasjonen kan også her bli en kritisk faktor. Derfor krever denne planen en relativt lang tidsramme, som også må brukes aktivt til å styrke positive holdninger og høyne statusen for arbeid innenfor denne sektoren av helsevesenet.

Med planen for utstyrsinvesteringer ved norske sykehus griper Regjeringen fatt i nok en flaskehals, og jeg er glad for at årets bevilgning er økt med 130 millioner, til totalt 295 mill. kr. Medisinsk teknologi har en rivende utvikling som den økonomiske utvikling dessverre ikke makter å følge. Dette stiller stadig strengere krav til vår prioritering. Da er det viktig at ikke krav og muligheter innen diagnostikk og behandling får oss til å glemme forebyggende arbeid. Dette kan være vanskelig å prioritere fordi resultatene ikke kommer umiddelbart, og fordi man vil føle et helt forståelig ønske om å gjøre mest mulig hurtigst mulig for de mennesker som i dag er i en ulykkelig sykdomssituasjon. Men vi må huske at det er bedre å forebygge enn å behandle. Det er bedre for den enkelte og bedre for samfunnet, det er bedre med hensyn til livslengde og livskvalitet, og det er også økonomisk en investering. Jeg er glad for at denne regjering tilkjennegir en økt satsing på å forebygge sykdom. Det er nødvendig med opplysning for å oppnå sunnere holdninger og livsstil. Den økte støtten til Statens ernæringsråd, Tobakkskaderådet og rusforebyggende arbeid vil kunne spare oss for mye sykdom og lidelse i fremtiden, og da vil vi også høste de økonomiske gevinstene. Så godt som hver time i døgnet dør det et menneske av tobakksskader i Norge, og alkoholen er vår største enkeltårsak til helse- og sosiale problemer. Her er det mye å vinne på forebyggende arbeid.

Hva skal så bli det neste store satsingsområdet? Det har vært en gledelig stor oppslutning om den prioritering som er foretatt til nå, både med handlingsplaner og i forbindelse med årets budsjett. I år ser vi også at den store og svært uensartede gruppen pasienter med rygglidelser har fått et løft i form av forslaget om et nasjonalt kompetansenettverk, der samtlige regionsykehus skal inngå, med tilbud til alle sentralsykehus og mindre sykehus om deltakelse. Her ber komiteen samtidig Regjeringen vurdere om ett eller to av regionsykehusene skal tillegges et særlig ansvar for behandling av de mest kompliserte ryggsykdommene. Jeg ser fram til en reorganisering, en restrukturering, på dette området som kan gi bedre resultat for de mange pasienter dette gjelder. Jeg er glad for at departementet vil vurdere tiltak for å øke tilgangen på leger i landet. Økt utdannelseskapasitet ved de medisinske fakulteter er vesentlig i denne sammenheng. Det er også en velkjent sammenheng mellom utdannelsessted og hvor man senere slår seg ned og utøver sitt yrke, en sammenheng som er kalt «lakseeffekten». Derfor er det viktig at et økt medisineropptak har en god distriktspolitisk profil. I den forbindelse vil jeg spesielt trekke frem den såkalte vestlandsmodellen ved Universitetet i Bergen, hvor studentundervisningen også knyttes til sykehus som hittil ikke har hatt universitetsfunksjoner, en modell som for øvrig statsråd Jon Lilletun fremhevet i debatten om sitt budsjett i forrige uke.

Til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at flertallsmerknaden under kap. 670 post 72, som også komitelederen viste til i sitt innlegg, for Kristelig Folkepartis vedkommende er noe misvisende i forhold til tidligere års merknader under samme post. Kristelig Folkeparti vil for sin del derfor be departementet se bort fra denne merknaden.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Reidun Gravdahl (A): Bondevik-regjeringa legger opp til at gamle og sjuke skal betale for utdeling av kontanter til friske mennesker og for Regjeringas manglende styring i den økonomiske politikken. De daværende opposisjonspartia, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, lovte i valgkampen i 1997 å bygge ut eldreomsorgen hvis de fikk regjeringsmakt. Nå har verdipartia fått regjeringsmakta, og nå løper de fra løftene sine til de eldre. Bondevik-regjeringas forslag om å utsette eldreomsorgsreformen med to år vil innebære at 2 100 eldre må vente på en verdig omsorgsplass. Forslaget om å utsette eldreomsorgsreformen kommer på tross av at regjeringspartia i Voksenåserklæringa i klartekst skrev at en sentrumsregjering vil følge opp eldreforliket i Stortinget våren 1997, som et bredt politisk flertall stod bak. Er dette løftebruddet overfor de eldre en god start på den brede, verdimessige og samfunnsetiske mobilisering Bondevik-regjeringa varslet i Voksenåserklæringa?

Are Næss (KrF): Jeg merker meg at også dette skal de 3 milliardene til kontantstøtten ha skylden for. Det er snart ikke den post på statsbudsjettet som ikke kunne ha vært dekket ved hjelp av akkurat de 3 milliardene. Det er merkelig at det ikke finnes andre utgifter en også regner med i denne sammenheng, men at alt skal skyldes ene og alene kontantstøtten. Vi får i denne debatten nok en gang repetisjonsøvelser på dette området fra Arbeiderpartiets side, merker jeg. Kontantstøtten koster ca. 3 milliarder kr. Det kan diskuteres om det blir noe dyrere, for en måtte i alle tilfelle ha betalt tilskudd til barnehage hvis en ikke betalte kontantstøtte. Men i alle fall skal altså kontantstøtten få skylden også for eldrereformutsettelsen.

Jeg betrakter det ikke som et løftebrudd om en utsetter akkurat investeringen her i to år. Det har vi fått positive tilbakemeldinger på fra noen, ikke fra alle, men også fra folk innenfor Arbeiderpartiet i distriktene, for mange så seg tjent med å få litt lengre tid. Det er ikke noen plikt til å utvide denne perioden med to år, men det gis en mulighet til å gjøre det, og det har mange sett positivt på. Derfor er det som sagt viktig å presisere at det gis en mulighet til å utvide planperioden med hensyn til investeringer, men at driftstilskuddene skal gå som planlagt.

Bjarne Håkon Hanssen hadde her tatt over presidentplassen.

Olav Gunnar Ballo (SV): Regjeringspartiene har argumentert godt for fastlegereformen, og det har også vært gjort et utredningsarbeid med tanke på å få den igangsatt. Så ser vi nå gjennom budsjettforliket at det blir en utsettelse av fastlegereformen, i første omgang med ett år. Vi vet at både Høyre og Fremskrittspartiet har argumentert mot denne reformen. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har sammen fremmet et forslag om å drive forsøksvirksomhet i de kommuner som har forventet de vanskeligste problemene med å rekruttere kommuneleger og å rekruttere til fastlegeordningen. Det har nettopp vært en innvending for å innføre fastlegereformen nå at en del kommuner vil bli hengende etter. Ved å speilvende det prinsippet, hadde man nå hatt en unik mulighet til å komme også Regjeringen i møte i forhold til deres behov for å bedre rekrutteringen av leger ut til distriktene, og så opplever vi at heller ikke regjeringspartiene går inn for et slikt forslag.

Jeg vil spørre Are Næss helt konkret: Er det slik at regjeringspartiene, som tidligere ønsket å være pådrivere for innføring av fastlegereformen, nå faktisk er blitt imot den?

Are Næss (KrF): Det var vel Kristelig Folkeparti som reddet fastlegereformen i sin tid, og gjennomførte forbedringer som gjorde at den kunne aksepteres. Kristelig Folkeparti har ikke tenkt å løpe bort fra dette, men jeg tror de fleste vil se at det er store problemer med fastlegereformen, slik som også representanten Ballo antydet, og det største problemet er jo nettopp legemangelen og manglende rekruttering til allmennpraksis. Det er et problem, og derfor synes jeg at det er positivt og det er riktige av Regjeringen at den nå går inn og bruker 4 mill. kr på tiltak for å øke rekrutteringen nettopp i de områdene som stiller svakt i denne sammenheng, slik at reformen, når den skal gjennomføres, kan bli satt i verk med leger til befolkningen, for som det het i en avisoverskrift – ikke bare fast, men lege også. Det må være et poeng.

For øvrig merker jeg meg at SV også kritiserer Regjeringen veldig sterkt for å løpe fra fastlegereformen med denne utsettelsen. Samtidig benytter SV anledningen i sitt budsjettforslag til å kjøre en innsparing på 6,5 mill. kr mer enn Regjeringen klarer, nettopp på det forslaget som de selv kritiserer Regjeringen for å foreslå.

Einar Olav Skogholt (A): Representanten Næss innledet sitt innlegg med å hevde at vi får den største satsingen på helsesektoren noensinne. Ja, det er sikkert rett, og det har vært en bred enighet om denne satsingen i Stortinget. Men finansieringen av denne satsingen er vel noe overraskende for mange.

Kan representanten Næss orientere nærmere om hvem som betaler denne satsingen? Er det ikke i hovedsak brukerne som betaler denne satsingen ved økte egenandeler og ved innføring av egenandeler for unger når de skal få behandling? Er det ikke riktig at hele 70-80 pst. av de økte bevilgningene i helsesektoren betales av brukerne?

Are Næss (KrF): Det er riktig som representanten Skogholt sier, at det er gledelig bred enighet om satsingen på helsepolitikken og enighet om målene for helsepolitikken. Finansieringen er det nå også ganske stor enighet om, iallfall avviker jo ikke Arbeiderpartiets budsjettforslag her i dag noe vesentlig fra det budsjettforslag som regjeringspartiene sammen med Høyre og Fremskrittspartiet er kommet frem til.

Det er derimot ikke riktig når representanten Skogholt hevder at det i hovedsak er brukerne som betaler denne satsingen. Når en bruker som eksempel egenandeler for barn og pensjonister, er det viktig å huske at for pasienter med kroniske lidelser er det i alt vesentlig egenandelstaket som vil være av betydning som en økonomisk utgift, fordi de fleste med kroniske sykdommer vil nå opp i dette taket relativt raskt. Og etter min vurdering og etter de tall jeg har til disposisjon, er det slik at av den satsingen på helse som her er gjennomført, er det bare ca. en tredjedel som tas inn fra helsesektoren i form av økt egenbetaling o.l.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Annelise Høegh (H): Det er sagt at velstand er overgangsstadiet fra fattigdom til utilfredshet.

Det er kanskje tegn som tyder på at vi i Norge er i ferd med å nå utilfredshetens tidsalder. Men i forhold til selvtilfredshetens tidsalder er jo dette likevel langt å foretrekke.

Vi er et lite og rikt land med en ganske homogen befolkning preget av små sosiale skiller. I internasjonal sammenheng får derfor det norske helse-, velferds- og pensjonssystemet god karakter. Derfor er det alltid en gjennomgangstone fra partier med regjeringsansvar at vi i hovedsak har et av verdens beste helsevesen og de beste sosial- og trygdeordninger, og at det aldri har vært brukt så store summer på helse og velferd som akkurat i dag. Det var riktig i Willoch-regjeringens tid, det var riktig under Gro Harlem Brundtlands regjeringer, og det er riktig i dag. Problemet er bare at mulighetene også er blitt så mye større enn de var før. Og med mulighetene vokser også ønskene, forståelig nok. Derfor vil vi alltid ligge på etterskudd. For helsevesenets paradoks er jo at jo bedre det blir, jo flere pasienter, funksjonshemmede og eldre blir vi. Behovene er nesten uendelige, mens ressursene er begrensede. Derfor vil det alltid være en utfordring å prioritere og bruke ressursene mest mulig optimalt.

Høyre har lenge ment at helsevesenet vårt var overmodent for reformer, og heldigvis vinner dette synet større og større terreng. Men det kunne gått raskere. Likevel er vi tilfreds med å ha fått viktige gjennomslag i forhandlingene med regjeringspartiene også nå i høst. Viktige forebyggende tiltak styrkes bl.a. gjennom økt satsing på mammografiscreening i samarbeid med private. Vi får et større innslag av innsatsstyrt finansiering, vi får utsettelse av fastlegereformen og større satsing på stimuleringstiltak i utkantstrøk for å bedre legedekningen, slik at fastlegereformen i sin tid kan bli mer enn en papirbestemmelse.

Ja, det er blitt større enighet om virkemidlene for en mer pasientrettet helsetjeneste de siste årene. Det er gledelig. Det er blitt større forståelse for at forsømte områder innen helsevesenet må løftes frem. Den budsjettmessige neglisjeringen av kreftomsorgen og psykiatrien som pågikk i mange år, er nå gledeligvis over. Dessverre har også de siste dagene, ukene og månedene vist at ikke minst psykiatrien trenger gjenoppbygging av institusjonsbehandlingsplasser. Eldreomsorgen skal endelig bringes opp på et anstendig nivå som gir mulighet for en verdig alderdom selv når en blir sterkt hjelpetrengende.

Disse krafttakene er det altså ingen partipolitisk uenighet om, iallfall ikke av noen størrelse. Jeg tillater meg derfor å nevne at det ikke akkurat er slik, som jeg synes helseministeren kom i skade for å gi inntrykk av på sine ellers utmerkede intervjuer på flere TV-kanaler i går, at det er han som har tatt initiativ til noe som han har klart å få Stortinget med på. Det er faktisk tvert imot; det er fordi Stortinget har sett seg lei på at skiftende regjeringer ikke har maktet å prioritere disse områdene. Av og til er altså også såkalt stortingsregjereri nødvendig for å få forpliktende økonomiske opptrappingsplaner.

Men hovedproblemet er fortsatt at vi ikke bruker ressursene – hverken de økonomiske eller de personellmessige – på den beste måten for pasientene. Vi er på vei mot et bedre system, men det er ennå langt frem. Vi skynder oss litt for langsomt, og det betyr at mange pasienter ennå må vente altfor lenge for å få den hjelpen de rettelig har krav på og trenger. Og for Høyre er det ikke akseptabelt at gamle virkemidler skal beholdes selv om det til overmål er bevist at de ikke lenger duger, for:

• Sykelønnsordningen – verdens beste sykelønnsordning – står i dag i veien for en helt nødvendig satsing på å korte ned ventetiden for pasienter som trenger operasjon, enten de har sykelønnsrettigheter eller de ikke har det.

• Fylkeskommunene står i veien for å gjøre Norge til ett helserike – kanskje kan helseregionene gjøre det lettere å se landet som en helhet, men de kan også bli et fjerde forvaltningsnivå og derfor gjøre det vanskeligere.

• Offentlig monopol på utleie og arbeidsformidling står i veien for å skaffe nok helsepersonell, både som vikarer og som fast ansatte.

• Uvilje mot private bidrag står også i veien for en bedre utnyttelse av helsekronene. I Balsfjord i Finnmark er de f.eks. nå i ferd med å miste sin kommunelege og eneste spesialist på øre-nese-hals fordi fylkeskommunen ikke vil gi ham avtale som privatpraktiserende.

• Motstand mot konkurranseutsetting av omsorgstjenester står i veien for og hindrer eldres mulighet til å velge bedre hjemmehjelp, hjemmesykepleie, sykehjem eller omsorgsbolig fordi det bare er én leverandør – kommunen.

Høyre er overbevist om at mange utkantdistrikter ville hatt en bedre dekning og større stabilitet av leger og annet helsepersonell dersom de så praktisk og ikke ideologisk på spørsmålet om privates medvirkning i helsevesenet. Så lenge vi fastholder – og det gjør Høyre – at det offentlige skal ha hovedansvaret for å finansiere helsetjenesten, burde det være av underordnet interesse om det er offentlig eller privat ansatte som utfører og leverer tjenesten. Ja, i mange sammenhenger vil det være bedre å la privatpraktiserende gi helsetilbudet, fordi de naturlig nok er mer effektive fordi de har en mindre enhet å administrere. De kan planlegge og styre virksomheten lettere enn offentlige institusjoner fordi de er fritatt for øyeblikkelig hjelp, møter og byråkrati.

Hvis vi skal gjøre alvor av å sette pasienten først, må vi være villige til å se fordomsfritt på virkemidlene. Derfor vil Høyre ha nasjonalt, statlig ansvar for sykehusene for å unngå ansvarsfraskrivelse mellom forvaltningsnivåene. Hvem sykehusene eies av, er av mindre interesse, men vi vil gi det enkelte sykehus stor frihet innenfor de vedtatte medisinske og økonomiske rammene. Her er det ikke snakk om noen fullstendig markedsstyring, som Arbeiderpartiet av og til mener, men å gi sykehusene frihet innenfor de rammer som vi trekker opp her i Stortinget. Derfor vil vi også gi pasientene rett til behandling, fritt sykehusvalg, fritt legevalg, og vi vil at pengene skal følge pasientene direkte til sykehuset. Den innsatsstyrte finansieringen bør utvides til 60 pst. for å være optimal. Det går i riktig retning, men det går for sent.

Fordi Høyre er et fordomsfritt parti, er det svært gledelig å kunne konstatere at vi, som eneste parti, står bak samtlige flertallsforslag i dagens innstilling. Når vi f.eks. er med på at det skal vurderes å innføre et øvre tak for refusjon fra folketrygden til den enkelte privatpraktiserende allmennlege, er det fordi vi føler oss trygge på at dette vil være en ordning som kunne bli langt bedre enn Rikstrygdeverkets «Aksjon riktig takstbruk» for å avdekke misbruk av takstsystemet. Derfor bør denne ordningen, dersom man kommer frem til enighet gjennom forhandlinger, komme til erstatning for det man i dag prøver seg på i Rikstrygdeverket, som er både omstendelig og tungrodd. Jeg tillater meg derfor å spørre: Hvorfor er ikke Fremskrittspartiet med på dette forslaget? Og på den andre siden: Hvorfor er ikke Arbeiderpartiet, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet med på å stille krav om høy leveringsdyktighet av legemidler i referanseprissystemet? Hvorfor er ikke Arbeiderpartiet og SV med på å øke den innsatsstyrte finansieringen til 50 pst., når det faktisk er godtgjort at systemet fører til aktivitetsvekst og er til gode for pasientene? Jeg har for øvrig sett at Arbeiderpartiet ikke har noen problemer med å utvide et referanseprissystem som heller ikke er evaluert, til tross for at det er bevist at dette systemet ikke kommer pasientene til gode. Det fører til høyere egenandeler, som man har sagt man ikke vil ha, og det angripes derfor både fra pasientorganisasjonene, fra apotekene og fra legene.

Høyre har også fått gjennomslag for mange, kanskje de fleste, av våre mindre initiativ i dette årets budsjettinnstilling:

• Vi har fått hele komiteen med på et forskningsprosjekt om riktig legemiddelbruk.

• Vi får til et flerårig nasjonalt handlingsprogram mot benskjørhet.

• Vi får flertall for en konsentrasjon av ansvaret for kompliserte ryggsykdommer og ryggpoliklinikker.

• Vi får en vurdering av medisinerutdanningen på SiA.

• Vi sender en prøvegruppe med muskelsyke til treningsopphold i Syden for å vurdere effekten av det.

• Vi får forhåpentligvis gjenopprettet refusjonsrett for leger over 70 år dersom de ellers er gode praktikere.

• Vi får vurdert et utgiftstak nr. 2 for egenandeler.

Dette er vi svært tilfreds med, men de store grepene, det å gjøre helsepolitikken til et nasjonalt ansvar, som er viktigere enn lokaldemokratiet, har vi ennå ikke fått flertall for. Derfor gjenstår kanskje noe av det viktigste for å få et norsk helsevesen til virkelig å være på pasientenes side.

Jeg tar opp de forslag som Høyre har i innstillingen, enten alene eller sammen med andre.

Presidenten: Annelise Høegh har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Einar Olav Skogholt (A): Vi har i høst, etter at statsbudsjettforslaget ble lagt fram, registrert at mange sykehus vil få meget store økonomiske problemer neste år. Regionsykehuset i Trondheim har sendt de sterkeste meldingene, men situasjonen er meget vanskelig også ved flere andre sykehus.

Høyre har i sitt primære budsjettforslag redusert de totale inntektene på kommunesektoren med ca. 2,5 milliarder kr. De frie inntektene til kommunesektoren er redusert med ca. 2 milliarder kr. Er ikke representanten Høegh redd for at en slik reduksjon av de frie inntektene ville ha bidratt til at sykehusene kom i en enda vanskeligere økonomisk situasjon, selv om refusjonsandelen for innsatsstyrt finansiering vil øke til 50 pst. fra 1. januar 1999?

Jeg er klar over at Høyre vil nedlegge fylkeskommunene og la staten overta ansvaret for sykehusdriften. Mange hevder at fylkeskommunene prioriterer andre sektorer framfor helsesektoren. Er også representanten Høegh enig i en slik påstand, eller er representanten klar over at mange fylkeskommuner som sliter økonomisk, nedprioriterer øvrige sektorer, som kultur- og veibudsjettene, for å kunne slå ring om helse- og undervisningsbudsjettene rundt omkring i fylkene?

Annelise Høegh (H): Ja, jeg skal gi Skogholt rett i at det er mange sykehus som sliter med altfor trange budsjetter, men jeg er ikke enig med ham i at Høyres primære og alternative statsbudsjett ville gjort denne situasjonen verre, snarere tvert imot, for offentlige midler taper også i verdi dersom resultatet er at vi opprettholder et offentlig utgiftsnivå som fører til økt prisstigning. Dersom det var blitt flertall for Arbeiderpartiets alternative budsjett, ville vi hatt skatteøkninger som hadde vært ganske dramatiske, som i sin tur kanskje ville ført til økte lønnskrav til våren, så her er det mange elementer som er med på å bestemme det resultatet man sitter igjen med i sykehusene.

Vi er overbevist om at det alternativet vi har lagt frem, som i større grad prioriterer helsevesenet enn mange andre alternativer, ville gitt sykehusene bedre anledning til å føre en politikk som kunne hjulpet flere pasienter raskere enn det vi ellers ser. Og her er selvsagt innsatsstyrt finansiering et viktig virkemiddel. Men, i det hele tatt, det å være villig til å skjære i offentlige utgifter og prioritere helse høyere, er kanskje det aller viktigste av det vi i år gjør.

Når vi ønsker å legge ned fylkeskommunene, for å svare på siste del av spørsmålet, er ikke det fordi vi mener fylkeskommunene gjør en dårlig jobb. Jeg er sikker på det er riktig, som Skogholt sa, at mange av dem kanskje skjærer mer på kultur og andre ting enn på helse og utdanning. De gjør så godt de kan. Det er bare det at systemet ikke lenger er fornuftig. Helsesektoren er blitt for komplisert, et for stort område til å bli styrt og prioritert på en riktig måte, dersom vi deler vårt befolkningsmessig sett lille land, 4 millioner, opp i 19 enheter. Vi ønsker at staten skal overta fordi vi ser at helse bør ha en nasjonal prioritering for at midlene skal kunne brukes mest mulig fornuftig – ikke fordi fylkeskommunene innenfor sitt område gjør en dårlig jobb. Det tror jeg ikke de gjør.

John I. Alvheim (Frp): Høyre er i innstillingen med på et flertallsvedtak som jeg finner oppsiktsvekkende, nemlig innføring av refusjonstak fra folketrygden for allmennleger. Begrunnelsen for vedtaket synes å være sterkt vikarierende. Dette understrekes særlig ved at det antas at dette taket vil gi en innsparing for folketrygden på hele 200 mill. kr. Jeg finner vedtaket både som en mistenkeliggjøring av legevirksomheten og som praktisk ugjennomførbart.

Forutsetter man en innsparing på 200 mill. kr, vil det være svært mange allmennleger som oppnår taket tidlig i driftsåret. Og hvilken situasjon kommer da pasienten i, særlig hvis vi skulle ha en fastlegeordning på plass? Det forundrer meg virkelig at Høyre støtter dette forslaget, og jeg tillater meg å spørre representanten Annelise Høegh: Hva er grunnen til denne støtten? Kan det være at skulle vi få en ordning som dette, vil det praktisk talt umuliggjøre innføring av fastlegeordningen, og den vet jeg at Høyre er imot. Hvis det er hensikten, kan jo den hellige middelet.

Annelise Høegh (H): Det er rart med replikker som er skrevet på forhånd. Hvis lederen hadde lyttet til mitt innlegg, hadde han hørt min begrunnelse for å være med på dette vedtaket. Hvis lederen også hadde lest innstillingen – og jeg må jo tro han har gjort det, men da har han ikke lest så godt – ville han sett at det er spørsmål om å vurdere et øvre tak. Det står ganske klart i innstillingen at det er viktig at taket settes så høyt at det ikke rammer dem som ønsker å jobbe ekstra.

Og hvis – jeg er nå kommet til det tredje hvis-punktet – komitelederen hadde lest innstillingen, og det må jeg forutsette at han har gjort, ville han ikke sagt til Høyre at vi forutsetter en innsparing på 200 mill. kr. Det gjør vi ikke. Det er det SV som gjør. Så den replikken føler jeg kanskje ville hatt mer for seg om den var rettet til SV, og ikke til Høyre. Jeg får heller avslutte med å gjenta mitt spørsmål til komitelederen: Er ikke Fremskrittspartiet interessert i at vi skal ha et system som avdekker misbruk, for det er misbruket vi vil til livs ved å få vurdert dette nye systemet, som, som jeg sa i mitt innlegg, eventuelt bør komme til avløsning av det som Rikstrygdeverket nå har drevet med et par år, «Aksjon riktig takstbruk», som med rette har vært følt som en litt for nidkjær gjennomgang og en ødeleggende ressursbruk av den enkelte lege.

Her vil man gjennom forhandlinger kunne komme frem til et system som er mindre byråkratisk, mer oversiktlig og som er innrettet på å ta dem som misbruker systemet, og dem finnes det selvfølgelig noen av innenfor enhver gruppe – også innenfor legegruppen. Og dersom ikke Fremskrittspartiet er opptatt av å få en offentlig bruk av trygdemidler som er fornuftig, må jeg si jeg er meget overrasket.

Olav Gunnar Ballo (SV): Høyres nye fordomsfrihet kommer også SV til gode, og vi har hatt et bra samarbeid om en del viktige områder. Det gjelder ikke minst medikamenter, der jeg mener at Høyre i samarbeid med SV nå er pådrivere for å få endret hele refusjonsordningen eller betalingsordningen knyttet til medikamenter. Jeg håper at vi får jobbet fram denne saken til vi en dag får flertall for den, for det er helt åpenbart offentlig sløsing med midler slik som referanseprissystemet nå fungerer.

Jeg vil likevel stille, hvis jeg når det, to spørsmål til Høyre. Det ene gjelder driften av sykehusene og den økte innsatsstyrte finansieringen. Selvsagt kan det ligge et incitament ved at man får godtgjørelse for det som gjøres, og at det er med på å høyne aktiviteten. Men samtidig – og det er baksiden av medaljen – fører dette til reduserte rammevilkår for selve driften av sykehusene. Det betyr jo at sykehus som i utgangspunktet ikke er oppegående, ikke har fagpersonell og dermed ikke kan opprettholde en høy drift, rammes og får redusert sine inntekter. Ser ikke Høyre det betenkelige i så raskt å skulle øke den innsatsstyrte finansieringen når man nettopp ikke har en oversikt over den typen ringvirkninger?

Det andre spørsmålet er også knyttet til refusjoner fra folketrygden. Det er slik at en rekke private inngrep og behandlinger nå gjøres med refusjon fra folketrygden. Jeg har fått tall når det gjelder hjertekirurger, hvor de altså via refusjon fra folketrygden får 8 000 kr for et inngrep, en såkalt koronar bypasskirurgi, der kirurgen er inne på operasjonssalen i 30 minutter. Alt forberedes av andre, brystkassen åpnes av andre. I løpet av en dag har den kirurgen tjent 24 000 kr på tre inngrep han har vært med på, som for hans del har tatt til sammen en og en halv time. Ser Høyre at det er et behov for å gjennomgå denne typen refusjonsordning overfor private for å hindre at man får en bruk av offentlige midler til private foretak som er uhensiktsmessig?

Annelise Høegh (H): Jeg synes det er viktig at man prøver å være fordomsfri. Hvis man, som jeg sa, skal være ute etter å finne systemer som fungerer til pasientenes beste, må man ikke ha ideologiske «hang-ups».

Men selv om Høyre og SV kan samarbeide på mange områder, noe jeg synes er svært positivt, så synes jeg nok allikevel at SV har et lite «hang-up» når det gjelder privat helsetjeneste. Vi er altså med på å sette søkelyset på mulig misbruk av refusjonsmidler hos private. Og selvsagt burde ikke det være spesielt for allmennleger, det kan like gjerne være privatpraktiserende spesialister. Men hvorfor egentlig bare begrense dette søkelyset til privatpraktiserende? Det er i like stor grad grunn til å se på hvordan midlene brukes av det offentlige i offentlig sammenheng.

Det er her jeg synes at SV, og delvis Arbeiderpartiet, for jeg føler at de også har vært med i likhet med de fleste av oss kanskje – hvis jeg nå skal dele ut ønsker om god jul og godt nyttår – har kommet hverandre lenger i møte i denne sosial- og helseinnstillingen enn vi har gjort tidligere år, fordi mange har vist fordomsfrihet i forhold til andres standpunkter. Men det må ikke føre til at man unntar offentlig virksomhet fra dette søkelyset. Dette er hovedgrunnen til at Høyre mener at vi trenger et annet finansieringssystem gjennom innsatsstyrt finansiering, som i andre land viser seg å være effektivt, og som her i landet med de meget sparsomme erfaringer vi hittil har, også viser seg å være svært vellykket. Leser man budsjettproposisjonen fra Regjeringen, viser den at så langt i alle fall, på alle punkter, har ingen av de negative ting man fryktet ved innsatsstyrt finansiering, slått til.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er fristende når Annelise Høegh for så vidt svarte på min replikk, å gripe fatt i det hun tok opp. Det er helt åpenbart at det er behov for gjennomgang også av bruken av offentlige midler innenfor det offentlige.

Personlig er jeg helt overbevist om at de rammene man har når det gjelder helse- og sosialsektoren i Norge i dag, hadde vært store nok i forhold til de områdene man skal satse på, hvis man hadde brukt pengene riktig. Det gjøres ikke.

Det er ikke slik, i den grad man skulle oppleve at SV har et «hang-up» – var det ordet som var brukt her – at SV ikke er opptatt av at man skal sette søkelyset på gal bruk av offentlige midler innenfor offentlig sektor. Det er betydelig gal bruk av offentlige midler innenfor offentlig sektor. Ikke minst dreier det seg om de reisekostnadene som nå øker ganske betydelig nettopp fordi man får redusert det lokale behandlingstilbudet, og så må folk reise stadig lenger for å få behandling. Det kan være en konsekvens også av den innsatsstyrte finansieringen. Vi vet det ikke, man burde ha sett nærmere på effekten av det før man gikk til en utvidelse av ordningen. Men la det være helt klart at den «hang-up-en», fins ikke hos SV.

Ved fjorårets budsjettbehandling gav SV sin subsidiære støtte til regjeringspartienes budsjettforslag. SV lå da utenfor rammen, det gjør vi ikke i år. Vi har akkurat de samme midlene til rådighet som de øvrige partiene, men vi disponerer dem annerledes.

For oss har det vært viktig å sikre at egenandelene ikke øker. Høyre har lyktes i sin strategi med ikke å få økte skatter og avgifter når det gjelder selve skattetabellene, men man får det igjen i form av økte egenandeler på en rekke områder, og det er klart at det også er skatt. Det er skatt på helse. SV har i sitt alternative budsjettforslag lagt opp til at det ikke skal være økte egenandeler på noen områder, verken i forhold til egenandelstaket når det gjelder å konsultere lege, i forhold til sykepleieartikler, ortopediske hjelpemidler eller opphold på korttidsinstitusjon. Det har vært et viktig område, og vi har satt av mye midler til det og prioritert det fra andre områder. Til sammen vil den totale kostnaden for dette beløpe seg til omtrent 800 mill. kr.

Men det har også vært viktig for SV å ta de områdene som et flertall i Stortinget – ja stort sett et samlet storting – har sagt at man skulle satse på, på alvor, og sikre at man får en utvikling i takt med intensjonene. Ikke minst gjelder det psykiatrireformen. Regjeringen har lagt opp til en vekst i satsingen utover i perioden, men det gir også en usikkerhet om den satsingen blir som intensjonen var. Derfor har SV prioritert med 200 mill. kr utover Regjeringens forslag til psykiatri, med økt satsing overfor fylkeskommunene med 75 mill. kr, det samme til kommunene og 50 mill. kr konkret innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Apropos barne- og ungdomspsykiatrien har jeg hørt nå at Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, som altså flertallet i denne salen – bare med unntak av Fremskrittspartiet og SV – vedtok skulle overføres til Oslo kommune, i sitt budsjettforslag legger opp til at man skal begynne å selge plasser ut av Oslo til andre fylker, ikke styrke psykiatrien i Oslo. Det viser hvor gal den beslutningen var.

Det er altså viktig for SV å satse på psykiatrien, men det er også viktig å satse på funksjonshemmede, og at vertskommunene som nå sliter med betydelige økonomiske problemer, får midler til å ta hånd om de tidligere HVPU-klientene som ikke har kunnet bli hjemført til sine hjemkommuner. Vi har derfor satt av 30 mill. kr til det. Vi har også satt av 10 mill. kr til rekruttering av helsepersonell.

Det opprinnelige forslaget fra Regjeringen, slik som det forelå, hadde en rekke svakheter, det gjaldt utvidelsen av arbeidsgiverperioden, det gjaldt, som jeg har sagt, i forhold til økte egenandeler, og det gjaldt på en del andre områder. Så får man et budsjettforlik, hvor Fremskrittspartiet kommer i en helt unik situasjon. Partiet kan nå plutselig sitte og forhandle om det som de har sagt skal prioriteres, betingelsene for de syke og de eldre i dette samfunnet. Endelig skal man få se konsekvensene av Fremskrittspartiets politikk i praksis ved at de faktisk er kommet helt inn i regjeringslokalene og kan sitte med hendene på rattet. Og hva skjer? Det blir kutt i Rusmiddeldirektoratet med 435 000 kr, kutt i Statens institutt for alkohol. og narkotikaforskning med 73 000 kr, kutt i Statens klinikk for narkomane med 209 000 kr, kutt i driftsutgifter overfor funksjonshemmede med 151 000 kr, kutt i handlingsplanen overfor funksjonshemmende med 800 000 kr, kutt i tiltak overfor eldre og funksjonshemmede med 390 000 kr. Det blir kutt i kompetansesentra overfor funksjonshemmede med 500 000 kr, og Statens helsetilsyn og fylkeslegene får et kutt på 1 800 000 kr. Så styrker man rekrutteringstiltakene for helsepersonell med 5 mill. kr, en ren symbolsak, rent skuebrød, for man har kuttet langt mer på andre poster. Deretter går man inn for et kutt i informasjonsteknologiske hjelpemidler til skolen på 55 mill. kr. Komiteens flertall, som nå uttaler seg etter budsjettforliket og ganske annerledes enn Regjeringen i utgangspunktet ville ha valgt å gjøre, foreslår at det innføres en mer restriktiv praksis for slike hjelpemidler i skolen. Ved inngangen til det nye årtusen, der nettopp informasjonsteknologien vil være det som barn vil være avhengige av å lære seg for å stå sterkt i det nye samfunnet, sier man:

«Det foreslås en mer restriktiv praksis ved tildeling av IT-hjelpemidler til personer med lese- og skrivevansker.»

Og så kutter man 55 mill. kr. Fremskrittspartiet har fått den ene handa på rattet, og kuttelinjen fortsetter.

I fjor snakket Carl I. Hagen om lottomilliarder. Vi hadde vunnet i Lotto. I år argumenterer partiet for at en lottomilliard skal satses på den innsatsstyrte finansieringen av sykehusene. Resultatene blir kutt i rammene til hvert eneste sykehus i dette landet. Hvilke sykehus som kommer til å vinne i det lottospillet, er høyst usikkert, men pasientene blir taperne. Over hele landet meldes det nå om redusert aktivitet ved de ulike sykehusene grunnet for trange rammer. Fremskrittspartiet har sviktet sine velgere på de områdene der velgerne trodde mest på dem.

Man har nevnt områder som det her har vært kuttet i, og man kunne ha snakket langt mer enn 10 minutter om nye områder. Også Rikshospitalet, med de problemene man der står overfor, opplever nå å få 17 mill. kr mindre å rutte med. Dette er etter forliket med Regjeringen.

Radiumhospitalet får kutt på 6 mill. kr. Statens senter for epilepsi kuttes med 1 mill. kr. Det blir kutt i stønad til barnetilsyn for enslige forsørgere på 30 mill. kr. Og det kuttes i overgangsstønaden til enslige mødre med 20 mill. kr. Man gir med den ene handa, og så tar man tilbake med begge.

Det er kanskje noe av det betenkelige når man diskuterer helse i Norge i dag, at journalister i så liten grad er søkende i forhold til hva som ligger bak tallene til de ulike politiske partiene, at de i så liten grad søker sannheten bak retorikken og finner ut av: Hva vil de egentlig? Hva vil de med dette landet? Hva blir konsekvensene av den politikken? Dessverre løper man i stedet i flokk, og så blir det de politikerne som klarer å skaffe seg medieoppslag og dermed høyner salgstallene, som får plassen. Men her har man altså i praksis sett når det gjelder Fremskrittspartiet, hva politikken deres vil kunne føre til. De hadde sjansen, men de brukte den ikke. Enten står man overfor kanskje de dårligste forhandlerne vi har sett i dette århundre når man skal samarbeide med Regjeringen om å få til et budsjettforlik, eller så står vi overfor et parti som sier én ting og mener noe helt annet.

Når det gjelder SV, hadde vi ikke store betenkeligheter i fjor med å støtte Regjeringen i forhold til det budsjettforslaget som forelå. Kanskje ville vi før budsjettforliket ha vurdert det slik i år også. Etter budsjettforliket er dette blitt et dårligere budsjett. Det blir et dårligere budsjett på de fleste poster. Det er illusorisk å argumentere med at egenandelene ikke vil øke. De vil øke på de aller fleste områder, selv om egenandelstaket ikke øker mye, men det er også bare en symbolsak. Fremskrittspartiet har mislyktes i forhandlingene over hele spekteret. Når SVs primære budsjettforslag er falt, vil vi i år ikke ha noen problemer med å gå inn og støtte Arbeiderpartiets forslag, fordi det ligger oss mye nærmere. Høyre og spesielt Fremskrittspartiet har dradd Regjeringen så langt til høyre med budsjettforliket at dette er en uspiselig helse- og sosialpolitikk for SV, mens Arbeiderpartiets forslag helt åpenbart ligger oss mye nærmere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

John I. Alvheim (Frp): Det er rørende å høre hvilken omsorg representanten Olav Gunnar Ballo har for Fremskrittspartiets velgere. De skulle flykte fra oss nå, ifølge hans utsagn. De siste gallupene viser det stikk motsatte, og vi er ikke bekymret for dette. Når det gjelder Fremskrittspartiets helse- og omsorgspolitikk, har vi langt større troverdighet enn hva SV har hatt.

Spørsmålet mitt går på dette med å sette tak på allmennlegenes refusjon fra folketrygden. Jeg er fullt klar over at det var SV som antydet 200 mill. kr i innsparing, og SV skal få anledning til å svare på det nå. Representanten Olav Gunnar Ballo er jo kommunelege, og han vet eksakt hvor stort kronebeløp refusjonen for en konsultasjon hos allmennlege i snitt utgjør. Det vet ikke jeg. Men hvis vi regner med en innsparing på 200 mill. kr, kan jo representanten Olav Gunnar Ballo regne ut hvor mange færre konsultasjoner det blir mulig å utføre for de allmennlegene som har nådd taket.

Olav Gunnar Ballo (SV): Alvheim stiller spørsmål på vegne av et parti som ble stiftet for reduksjon av offentlige skatter og avgifter og som skulle hindre misbruk av trygdemidler. Det SV her ønsker, er nettopp å fokusere på det. Det er helt åpenbart at det er misbruk også blant allmennleger. Jeg har selv vært allmennlege, og det er noen som tar ut refusjoner fra trygden i en størrelsesorden som man ikke lenger kan forsvare. Det ble skrevet i en artikkel om en lege som hadde 1,5 mill. kr i refusjon fra trygden, i tillegg til egenandeler fra pasientene i omtrent samme størrelsesorden og driftstilskudd fra kommunen. Det er en gåte for meg at Fremskrittspartiet vil være med på å forsvare det. Det er ikke sånn at de fleste allmennleger misbruker dette. De fleste gjør det slett ikke, men man opplever år ut og år inn at noen tar for seg av en pott som skulle komme pasientene til gode, og beriker seg selv på det. Så skal Fremskrittspartiet av alle partier stå her og forsvare det! Det er en forunderlig logikk hvis man virkelig er opptatt av å gjøre noe med misbruk av offentlige midler.

Sonja Irene Sjøli (H): SV er opptatt av å få mer penger til det meste, men sier lite om hvor de skal ta pengene fra. Høyre mener det er viktig å se på nye virkemidler for å få mest mulig ut av pleie- og omsorgstjenestene for eldre og funksjonshemmede. Undersøkelser som er gjort bl.a. fra Kommunenes Sentralforbund, og erfaring fra norske kommuner viser at kommuner ved å konkurranseutsette kan spare opp til 20-30 pst. av kostnadene. Erfaring fra Sverige viser at det har bidratt til en helt annen vektlegging av kvalitet og kvalitetskontroll. De kommuner som har åpnet for alternative tjenesteytere, har først og fremst oppnådd to ting: effektivisering og vilje til forandring i den offentlige virksomhet, med store kostnadsbesparelser som resultat. Det har bidratt til bedre kvalitet på tilbudet, større valgfrihet og medbestemmelse for den enkelte. Konkurranseutsetting kombinert med et offentlig ansvar gjennom finansiering av valgmuligheter har altså bidratt til flere og bedre tilbud.

En fersk undersøkelse fra Sverige som ble referert i Bergensavisen fredag den 4. desember, viser at de ansatte trives bedre i privat eldreomsorg. De har høyere lønn og bedre mulighet til å påvirke sin egen arbeidssituasjon. Totalt sett har alle det bedre. Jeg vil derfor spørre representanten Ballo om hva som er grunnen til at SV mener at det offentlige skal ha monopol på alle tjenester i helse- og sosialsektoren, og hvorfor ikke SV er villig til å utprøve nye virkemidler for å få utnyttet ressursene best mulig.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er ikke sånn at SV går imot enhver form for privat tjenesteyting. Organiseringen av legevakten rundt omkring i hele landet baserer seg jo på en form for privat praksis for kommuneleger som ellers er ansatt innenfor det offentlige. Men det sentrale er den offentlige styringen og virkemidler som sikrer en fordeling av helseressursene, sånn at man skaper et likeverdig helsetjenestetilbud til hele befolkningen.

Det høres veldig besnærende ut at man ved å konkurranseutsette f.eks. sykehjem skulle skape en bedre tjeneste som også ble rimeligere. Mye av den erfaringen man har, også fra Oslo, viser at sånn er det ikke. Det er heller ikke sånn at man kan dra til Gamvik og konkurranseutsette sykehjemmene der, for man vil ikke få noen konkurranse. Det man vil få, hvis man legger drifter ut på anbud, er reduserte tilbud, redusert bemanning, reduserte tjenester, slik man kan se på mange områder. Derfor må man ha et kritisk søkelys på det. Men det er min hellige overbevisning at dersom man kan dokumentere at man innenfor noen områder gir folk en bedre omsorg, et bedre tilbud, en bedre fordeling av tjenestene – at man totalt kommer bedre ut, vil det være meningsløst å gå mot det. Problemet som både Høyre og andre som argumenterer for økt konkurranseutsetting, sliter med, er at man ikke har den typen dokumentasjon. Man kan få det for enkelte sykehjem. Jeg har sett en liste over sykehjem i Oslo, der man så at et av de offentlige sykehjemmene var det som ble drevet rimeligst. Så skal man konkurranseutsette det også – et sykehjem som fungerer godt, og som folk er fornøyd med. Det er et eller annet med at man her har så stor tro på konkurranseutsetting at det blir et prinsipp i seg selv, i stedet for å sikre helheten i tjenestene og likeverd overfor befolkningen. Så langt ønsker altså SV ikke å gå.

Harald T. Nesvik (Frp): Representanten Ballo slutter aldri å forundre meg. Når det gjelder det siste punktet som representanten Ballo var inne på, at man i Gamvik ikke kan sette ut på anbud eller privatisere eller konkurranseutsette, er det jo ikke det som er hensikten. Hensikten er at dersom man gjør det, kan man sammenlikne prisen med hva kommunen selv betaler pr. i dag. Da kan man se om det blir billigere. Blir det ikke billigere, kan kommunen fortsette som før, for her er det snakk om å få billigst mulig pris.

Så vil jeg komme litt inn på seriøsiteten i SVs tallforslag, i og med at representanten så veltalende hev seg over andre partiers budsjett. Hvis vi går inn på bl.a. sykepenger, kan man se hvordan SV har saldert sitt statsbudsjett. Det vi andre vanligvis gjør, er å hente inn provenyer. Det kan SV umulig ha gjort i denne saken – men det skal representanten Ballo få svare på – for her har man lagt inn en innsparing i sykepenger på 220 mill. kr. Ifølge representanten Ballo er det fordi vi vil få mye høyere arbeidsledighet neste år. Men jeg vil gjerne høre hva slags provenyberegning representanten Ballo har hentet inn.

Så kan vi se på punktet med refusjon for allmennlegehjelp. Det gjelder det refusjonstaket som representanten Ballo vil innføre. Problemet er bare at representanten Ballo ikke har fremmet noe forslag om å innføre et tak på refusjoner. Han har kommet med et forslag som går ut på at man skal vurdere å innføre det. Hvordan man da i budsjettet kan legge inn en innsparing på 200 mill. kr, vil jeg gjerne vite.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg hadde et brennende ønske om at spørsmålet om sykepenger skulle komme opp, og representanten Nesvik skal ha takk for at det gjorde det. Det er ikke 200 mill. kr vi beregner i innsparing – det er 500 mill. kr. Grunnen til det er at alle prognoser tilsier at man vil få en betydelig økning i arbeidsledigheten til neste år. Det er en uhyre tett sammenheng mellom arbeidsledighetstallene og sykepengeutbetalingene. Stort sett har det forholdt seg slik fra 1993 og fram til i dag at summen av utbetalte dagpenger og summen av utbetalte sykepenger har ligget på ca. 23 milliarder kr, med omtrent 11,5 milliarder kr for hver av enhetene i 1993. Det har forskjøvet seg slik at dagpengeutbetalingene nå ligger i størrelsesorden 5 milliarder kr og folketrygdens utgifter til sykepenger opp imot 18 milliarder kr. Med den utviklingen man ser, som er ganske annerledes enn det Regjeringen har lagt opp til, og med den økningen som vil bli i arbeidsledigheten til neste år, er det absolutt å forvente at det blir en nedgang i sykepengeutbetalingene. Fasiten vil vi ha her i salen om et år. Men det er klart at man må ta konsekvensene av de endringene som skjer. Det har SV gjort i sitt forslag, og så får vi se hvordan det går.

På samme måte som SV har beregnet innsparing ut fra tiltak som vi foreslår, legger andre partier fram sine forslag. Hvis man virkelig hadde gått i detalj om hva Fremskrittspartiet hadde tenkt seg da de skulle ha 25 milliarder kr i skattelette, kan man sannelig spørre seg hva slags samfunn man hadde fått. Men det er klart at SV forutsetter i utgangspunktet at vårt forslag får gjennomslag, og så ser vi på konsekvensene av det. Det er det alle partier gjør i denne salen. Det burde ikke forundre Harald T. Nesvik.

Presidenten: Presidenten vil spørre om representanten Ballo har tenkt å ta opp SVs forslag.

Olav Gunnar Ballo (SV): Ja, gjerne det. Takk for påminnelsen.

Presidenten: Da har representanten Ballo tatt opp SVs forslag.

Replikkordskiftet er omme.

May Britt Vihovde (V): Det samla budsjettet for Helse- og sosialdepartementet er på 167 milliardar kr, noko som svarar til om lag 14 pst. av forventa brutto nasjonalprodukt. Størstedelen av budsjettet – 85 pst. – går til folktrygdas utgifter.

I prosessen fram mot budsjettforliket har marginale delar av pengane vorte flytta på. Ein må kunne seia at det er eit samla storting bak dette budsjettet. Det er bra at det er så stor semje om at me må styrkja helsevesenet.

I helga har det igjen vore fokusert på tilhøva rundt psykiatrien. Det er viktig at ein kjem i gang med psykiatrireforma. Som kjent er det utbygging av kommunetenesta som då står først, og vi må tru vi snart kan sjå resultat av denne satsinga.

Satsing på eldre viser ein auke på 750 mill. kr i budsjettet for 1999.Venstre forstår at Regjeringa tar omsyn til presset i økonomien og byggjemarknaden når det gjeld å utvida planperioden for Handlingsplan for eldreomsorgen. Men det er viktig at kommunane følgjer opp planen, slik at det ikkje drar endå lenger ut i tid. Det har òg vorte sett i fokus at unge uføre som bur i aldersinstitusjonar, skal få eit anna tilbod. Dette er eit arbeid som må følgjast opp, og eit arbeid som vil frigjera plassar for eldre i institusjonar. I det siste har det igjen vore fokusert på at pasientar vert skrivne ut frå sjukehus altfor tidleg og sende heim til ingenting. Dette er ein uverdig situasjon, som me stadig må arbeida for å betra.

I budsjettet er det foreslått ein auke på 66 mill. kr til Handlingsplan for funksjonshemma. Pengane skal bl.a. brukast til personlege assistentar, forsøksprosjekt med omsorgslønn, heving av aldersgrensa for pleie- og omsorgspengar for foreldre til funksjonshemma og alvorleg sjuke barn. Dette er tiltak som vil gjera livet lettare for mange funksjonshemma og deira familiar, noko Venstre vil prioritera høgt.

Når det gjeld investeringar i sjukehusutstyr, skjer dette etter forsømming over lang tid. Auka samarbeid mellom sjukehusa og at investeringane skal gjerast etter samla utstyrsplanar, vil truleg føra til auka kapasitet, slik at ein kan behandla fleire. Auka samarbeid og fritt val av sjukehus vil vonleg redusera ventelistene, utan at ein treng å lovfesta retten til behandling.

Venstre er samd med Regjeringa, som i revidert nasjonalbudsjett for 1998 peika på at rygglidingar er så vanlege og behandlinga så tilfeldig at behandlingstilbodet her må styrkjast gjennom auka kompetanse og utbygging av poliklinikkar. Venstre meiner at eit kompetansenettverk vil fungera betre enn lokalisering av eitt kompetansesenter på grunn av det store talet pasientar med rygglidingar. Tverrfagleg behandlingstakst vil vera eit godt verkemiddel for å få behandling som er i tråd med moderne prinsipp. Eit kompetansenettverk kunne kanskje òg vera ein god idé når det gjeld hovudpine. Dette er òg ein folkesjukdom der ein truleg treng å auka kunnskapen i store delar av helsestellet.

Det er fleirtal i komiteen for at den innsatsstyrte finansieringa skal aukast til 50 pst. Det er viktig å følgja opp denne ordninga. Me veit at den aukar aktiviteten i sjukehusa, men me må sjå nærare på dei enkelte pasientgruppene for å sjå om nokon blir nedprioriterte. Ein bør ikkje auka innsatsstyrt finansiering meir før ein har fått ei samla evaluering.

Når det gjeld trygdeetaten og alle andre statlege etatar, er det positivt at ein jobbar med å utvikla tilbod som er brukarorienterte, og at det er sett i gang eit arbeid for å sikra meir samarbeid mellom dei ulike etatane. Her trengst det òg lovreguleringar. Venstre er svært nøgd med at Regjeringa har starta opp dette arbeidet, der ein set kunden i sentrum, og der ein kan få samlokalisert ein del etatar til servicekontor/brukarkontor.

Eg vil òg gi støtte til at ein evaluerer effekten av velferdsmeldinga, både når det gjeld oppfølging og økonomi hos einslege forsørgjarar.

Asmund Kristoffersen (A): I en innstrammingssituasjon som den vi er i nå, er det grunnleggende viktig ikke å skade de bein som velferdsstaten hviler på. Jeg vil ikke påstå at flertallets budsjettinnstilling ikke ivaretar hovedlinjene i velferdsstaten, men det er omprioriteringer som rammer de med svakest økonomi hardest, f.eks. at en må tjene opp til 56 700 kr for å få lønn under sykdom, at en får forhøyede egenandeler, at det blir endringer i utdanningsstøtten til enslige forsørgere m.m.

Et svakt kommuneøkonomiopplegg tror jeg vil få som konsekvens at Regjeringens målsetting om vekst i pasientbehandlingen ved våre sykehus ikke vil bli nådd. Ingen av oss kan ha unngått å høre om til dels betydelige kuttforslag i mange fylkeskommuners budsjetter. Det økonomiske grunnlaget for innsatsstyrt finansiering står heller ikke i forhold til målene ettersom Regjeringen foreslår å bruke mesteparten av ekstra midler til planlagt aktivitetsvekst til å dekke forbruket i 1998.

Jeg er bekymret for sykehusenes økonomi, og jeg viser til at Arbeiderpartiet og Høyre har bedt Regjeringen komme tilbake til Stortinget i forbindelse med revidert budsjett til våren med en vurdering av behandlingskapasiteten.

Jeg er kritisk til at flertallet høyner statens sats for innsatsstyrt finansiering uten å ta seg tid til å vurdere resultatene fra den pågående evalueringen. Det hadde vært god grunn til å se om ordningen hadde fått noen uheldige utslag før en utvidet den.

Ryggbehandling har fått bred omtale i komiteens innstilling. Arbeiderpartiet slutter seg i hovedsak til Regjeringens strategi om en nasjonal nettverksmodell, men jeg vil understreke at en samlet komite nå står bak forslaget om å bygge opp mer høykompetente utrednings-, diagnose- og behandlingsmiljø i Norge. Jeg regner med at dette får prioritet.

Jeg synes det er meget leit at flertallet går inn for å utsette fastlegeordningen. Jeg er i likhet med bl.a. Den norske lægeforening bekymret for de konsekvenser en slik utsettelse vil ha for rekrutteringen av leger til Distrikts-Norge. De erfaringene vi har, viser at en fastlegeordning også vil gi pasientene en tryggere og bedre helsetjeneste, legene en bedre arbeidssituasjon og bedret kontinuitet i pasient-legeforholdet, som bl.a. kommer kronikere og psykiatriske pasienter til gode.

Jeg vil i likhet med det som står i budsjettdokumentene, få uttrykke tilfredshet med at så godt som alle psykiatere, psykologer, fysioterapeuter med refusjonsberettiget praksis og en rekke leger nå har inngått driftsavtale, noe som betyr en betydelig reduksjon i egenbetalingen for de pasienter som benytter seg av privatpraktiserende helsepersonell. Jeg vet at det ikke var enkelt å få tilslutning til denne ordningen i Stortinget, men det var på høy tid at privatpraktiserendes bruk av folketrygdmidler ble regulert gjennom avtaler med kommuner og fylkeskommuner. Over tid må en kunne forvente at vi får en bedre spredning enn hva tilfellet er i dag, spesielt av privatpraktiserende leger, psykiatere og kliniske psykologer.

Jeg vil også oppfordre departementet parallelt med Stortingets behandling av den nylig framlagte rehabiliteringsmeldingen å foreta en grundig analyse av opptreningsinstitusjonenes økonomiske driftsgrunnlag. Alarmerende meldinger fra flere institusjoner om svært dårlig økonomi og til dels svært høye egenandeler tilsier at mange institusjoner neppe har økonomisk fundament til å ivareta de oppgavene de har. Dette gjelder i særlig grad nye institusjoner med stor gjeldsbyrde, og som faktisk i all hovedsak ligger i områder med lavest dekning av behandlingsplasser.

Jeg mener det er grunner som taler for å følge nøye med i økonomien til apotekene. Når regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet i forliket fant grunnlag for å kutte i apotekavansen, så forholder Arbeiderpartiet seg til dette. Men jeg tror det er nødvendig å se på utjevningsordningen for apotekene og apotekavansen, ikke minst i lys av hvilken økonomisk stilling apotek med lav omsetning har. Disse apotekene ligger i all hovedsak i distriktene, og disse kan få et for dårlig driftsgrunnlag.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Regjeringa vil til våren leggja fram ei stortingsmelding om utjamning i levekår. Som sosialkomiteen har merka seg, vil meldinga m.a. fokusera spesielt på om det er mogleg gjennom spesielle tiltak å gjera det enklare å kombinera arbeid og trygd, slik at fleire med sosial- og helseproblem kan behalda ei tilknyting til arbeidslivet. Mål om utjamning av forskjellar og styrking av tenestetilbodet ligg til grunn for Regjeringa sitt arbeid med sosial- og helsepolitikken òg i budsjettet for 1999. Lat meg nemna fylgjande eksempel:

• VI vil vidareføra hovudtrekka i dagens sjukelønsordning.

• Mange eldre vil oppleva ei betre eldreomsorg fordi eldresatsinga held fram.

• Alle krigspensjonistar får likt pensjonsgrunnlag.

• Fleire funksjonshemma får ein lettare kvardag gjennom personleg assistent og andre tiltak som fylgje av revidert handlingsplan med tiltak for 66 mill. kr.

• Rusvern og førebyggjande tiltak får tilført 42 mill. kr i ekstra satsing.

Dei siste åra har vi sett ein stor auke i sjukefråværet og utgiftene til sjukepengar. Mykje av auken har nok samanheng med auken i sysselsetjinga. Vi må likevel ta utviklinga alvorleg. Det er i dag altfor mange som slit mellom arbeid og sjukdom. Regjeringa vil derfor kontinuerleg vurdera korleis sjukefråværet kan bli mindre. Vi etablerer no i lag med partane i arbeidslivet ein idébank for sjukefråværsarbeid, ulike forsøkstiltak i offentleg sektor, styrking av trygdeetaten si oppfylging av sjukmelde med særleg fokus på ordninga aktiv sjukmelding samt forsøk med brukarkontor, som inneber ei samlokalisering av trygdekontor, sosialkontor og arbeidsmarknadsetat, og som eg òg har merka meg komiteen gjev si fulle tilslutning til. Ein stor del av sjukefråværet er konsentrert om relativt få personar med lange og mange sjukefråvær. Målretta arbeid mot dei 5 pst. som står for over 80 pst. av langtidsfråværet, er vektlagt i meldinga om rehabilitering som vi la fram sist fredag.

Gode levekår for eldre og verdige forhold i eldreomsorga vår er ei prioritering som eit samla storting står bak. Gjennomføring av handlingsplanen for eldreomsorga i tråd med dei vedtaka som Stortinget har gjort og gjer i dag, vil kanskje vera det viktigaste tiltaket i FNs internasjonale eldreår i 1999. Eg er glad for å kunna seia at så langt har handlingsplanen for ei betre eldreomsorg vore vellukka. Det er lagt planar i kommunane for styrking av tenestene som lovar godt for framtida. Men vi står framleis overfor store utfordringar. Det gjeld m.a. å rekruttera og kvalifisera nok personell til dei 13 000 årsverka som kommunane no planlegg. Handlingsplanen for helse- og sosialpersonell skal hjelpa kommunane til både å rekruttera nytt og å kvalifisera det personellet dei allereie har.

Eg har merka meg dei forslaga og merknadene komiteen har kome med om bruken av skjønnstilskotet og unntak frå aktivitetskrav for 1999. Dette skal departementet fylgja opp, slik at vi får best mogleg utnytting av ressursane. For Regjeringa er det svært viktig at eldre som bur i fattige kommunar, òg får nyta godt av dei øyremerkte midlane til eldreomsorga. I eit stramt økonomisk opplegg vil enkelte kommunar ha vanskar med å stilla til disposisjon den eigendelen i frie midlar som trengst for å utløysa øyremerkte midlar. Det er bakgrunnen for Regjeringa sitt ynske om å vurdera aktivitetskrava, slik at vi ikkje sit igjen med ubrukte midlar til eldreomsorga når 1999 er over. Det er eit sjølvsagt krav at dei øyremerkte midlane skal gå til eldreomsorg.

Når Regjeringa har føreslått å utvida planperioden for byggjeprosjekta med to år, er det fordi ein del kommunar har signalisert at dei treng meir tid til å gjennomføra ei god planlegging av nye, større byggjeprosjekt. Eg trur det er lurt at kommunane kan bruka den tida dei treng, for å planleggja gode løysingar. Men skulle søknadsinngangen i 1999 overstiga talet på tilsegnsfullmakter som Husbanken har til disposisjon for 1999, vil Regjeringa koma tilbake til dette i revidert nasjonalbudsjett.

Like viktig som dei kvantitative sidene ved pleie- og omsorgstenestene er innhaldet i tenestene. Det trengst framleis forsking, dokumentasjon og meir kunnskap om eldre og om desse tenestene. Nasjonalt geriatriprogram er eit viktig bidrag til dette. Eg vil gjera mitt framover for ytterlegare å fokusera på kvaliteten, på innhaldet i eldreomsorga. Ei meir verdig eldreomsorg må vera overskrifta. Vi må syta for personell som har både tid til og respekt for den enkelte eldre.

I Voksenåserklæringa varsla regjeringspartia at vi ville auka minstepensjonen med 1 000 kr. Denne auken vart gjennomført frå 1. mai i år, og 1999 blir det fyrste året med full effekt. Meir enn 300 000 alders- og uførepensjonistar har etter dette fått auka pensjonen sin monaleg.

Sidan framlegga i budsjettet om å inndra ein fridag og utvida arbeidsgjevarperioden i sjukelønsordninga ikkje har fått fleirtal, vil Regjeringa utan å vera bunden av budsjettframlegget også koma tilbake til spørsmålet om regulering av grunnbeløpet i samband med trygdeoppgjeret til våren, slik komiteen føreset.

I budsjettet føreslo Regjeringa å auka krigspensjonen, slik at alle får same pensjonsgrunnlag. Det er rimeleg at alle innsats- og overgrepspersonar, same kva rang og stilling dei hadde, no blir vurderte likt i høve til krigspensjonen. Eg er glad for at Stortinget samrøystes har slutta seg til forslaget, slik at vi no endeleg har fått sluttført utjamninga av krigspensjonen.

Ei interdepartemental arbeidsgruppe vurderer no finansieringssystemet i forhold til kommunar med særleg kostnadskrevjande brukarar av kommunale tenester. Arbeidsgruppa skal sjå nærmare på forholdet mellom skjønnsmidlar og eksisterande øyremerkte skjønnstilskot og vurdera eventuelle andre ordningar. Arbeidsgruppa kjem i den samanhengen òg til å sjå på innsatsmidlane til kommunar med ei særleg overvekt av ressurskrevjande psykisk utviklingshemma.

Komitefleirtalet sitt forslag vil altså bli fylgt opp av arbeidsgruppa. Regjeringa vil leggja fram sitt forslag til finansieringsopplegg i kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000.

Det er ikkje det norske velferdssamfunnet verdig at yngre funksjonshemma mot eigen vilje blir varig plasserte i alders- eller sjukeheimar. Regjeringa fylgjer opp Stortinget sitt krav om at alle funksjonshemma som ynskjer det, skal ha flytta ut før år 2005.

For å sikra ein betre kunnskap om denne gruppa er det no teke kontakt med alle kommunane i landet for å finna ut kvifor mange funksjonshemma framleis bur på alders- og sjukeheimar. Eg ynskjer å få greia på bakgrunnen for at utflytting ikkje har skjedd. Denne undersøkinga vil vera bakgrunn for vidare tiltak.

Det viser seg allereie no at det ikkje berre er storleiken på tilskotet som hindrar kommunane i utflytting. Manglande kunnskap om sjølve utflyttingsprosessen, korleis ein skal leggja til rette tilbodet i eigen bustad, gjer at mange kommunar vel alders- og sjukeheimen som løysing. Den utvidinga av personleg assistent-ordninga som ligg i budsjettet, vil gjera det lettare for fleire å bu for seg sjølve. I handlingsplanen for funksjonshemma har vi elles funne plass til m.a. betre tilgjenge på fleire trygdekontor, forsøk med omsorgsløn og eit offentleg utval som skal greia ut rettane til funksjonshemma.

Dei frivillige organisasjonane er avgjerande viktige medspelarar på sosialsektoren. Vi vil stimulera ytterlegare til det gjennom arrangement i det internasjonale eldreåret gjennom midlar til Frisam og til 17 nye frivilligsentralar, og gjennom auka støtte til organisasjonar som driv førebygging, rusvern og ettervern.

Innanfor handlingsplanen for redusert rusmiddelbruk og metadonsatsing får vi gjennomslag i Stortinget for nye 42 mill. kr. Vi fokuserer særleg på førebyggjande arbeid og rusvern. Mange misbrukarar lid under eit for svakt ettervern og nettverk etter behandling. Tilbakefallet er for stort. Eg ynskjer å styrkja heile behandlingsapparatet, inkludert metadonsatsing.

For å kunna sikra eit godt og forsvarleg tilbod om metadonassistert rehabilitering er det naudsynt å ta stega gradvis. Det skal byggjast opp eit forsvarleg tiltaks- og kontrollapparat i kommunane rundt kvar einskild klient. Både kompetanse og tiltaksapparat må utviklast i eit forsvarleg tempo, slik at klientane får den oppfylginga som er naudsynt for å lukkast.

Oslo har fått ein stor del av midlane som er øyremerkte til metadonassistert rehabilitering. Regjeringa fylgjer no nøye med i utviklinga av dette tilbodet på landsbasis, og vil òg sjølvsagt omfordele midlane på sikt dersom det skulle visa seg å vera fornuftig.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (H): Et flertall i sosialkomiteen har sterkt poengtert at de øremerkede bevilgningene til eldreomsorg ikke skal kunne brukes til andre formål. Med eldremilliarden i frisk erindring er det grunn til å minne om at pengene bevilget til eldresatsingen skal brukes til de eldre. Jeg er glad for statsrådens presisering av det her i dag. Vil statsråden skjerpe inn dette kravet overfor kommunene, slik at vi kan være sikre på at disse pengene går til en reell bedring av de eldres situasjon?

Vi har også hørt her i dag at det fra flertallet er blitt hevdet at utsettelsen av eldresatsingen egentlig ikke er noen utsettelse, men en valgfri ordning for kommunene. Og så vidt jeg kjenner til, har det også ligget i kortene hele tiden at man skulle få en slik mulig valgfri ordning.

La meg spørre på en annen måte: Ønsker statsråden at kommunene skal gjennomføre sine planer på fire år, slik som forutsatt, eller er det av budsjettmessige grunner et ønske at kommunene reverserer sine planer og gjennomfører dem over seks år? Vil alle kommunene som gjennomfører sine planer i tråd med det som var skissert tidligere, få sine penger dersom de gjør dette i 1999? Kan statsråden garantere det?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Her var det tre spørsmål som gjekk i den same leia. Lat meg ta mine ynske fyrst.

Det er heilt uomtvisteleg at eit samla storting står bak den satsinga som skal skje innanfor denne sektoren, og aller helst innan fire år. Det er òg slik at satsinga så langt i kommunane går etter Stortinget sine føresetnader. Eg ynskjer at kommunane held fram både med planlegginga og oppfylginga si så langt det lèt seg gjera. Og eg vil sjølvsagt, som Bendiks Arnesen her stilte spørsmål om, fylgja opp stortingsfleirtalet si understreking i denne komiteinnstillinga av at eit øyremerkt tilskot skal gå til eldresatsing. Det har òg vore Regjeringa sin føresetnad.

Eg kan rapportera at så langt er det søkt om tilskot til 5 200 einingar i 1998. Då er desember månad igjen, og det kan innebera at 5 800 einingar for 1998 vil bli oppnådd. Som eg sa i innlegget mitt: Skulle det ikkje her vera samsvar mellom søknader og tilsegnsfullmakter i 1999, kjem Regjeringa tilbake til Stortinget i revidert budsjett.

Harald T. Nesvik (Frp): Denne Regjeringen har vist et ønske om å skyve stadig større byrder over på brukerne av helsevesenet, og da bl.a. i form av økte egenandelstak. Regjeringen ønsket i sitt budsjettforslag for 1998 å øke egenandelstaket fra 1 290 kr til 1 390 kr. Dette ble heldigvis stoppet i forhandlinger mellom Fremskrittspartiet, Høyre og regjeringspartiene. I det opprinnelige forslaget for 1999 var det lagt inn en økning fra 1 290 kr til 1 550 kr. Dette ble også heldigvis stoppet i det forliket som kom med Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene.

Komiteen har også i flere merknader – fra forskjellige partier og partikonstellasjoner – henvist til at snart må nok være nok når det gjelder egenandeler, fordi byrdene nå blir stadig større for befolkningen.

Mitt spørsmål til sosialministeren er: Tar sosialministeren disse signalene når det gjelder egenandeler på alvor, slik at man i hvert fall neste år kan slippe å få disse økningene fra sosialministeren?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : No står eg overfor ei vanskeleg avveging, for eg vil nødig la vera å svara replikanten på det spørsmålet som vart stilt. Eg står bak Regjeringa sitt forslag på dette området. Samtidig er nok den vesentlegaste delen av denne auken på helseministeren sitt budsjett, så eg trur nok han òg vil ynskja å ha eit ord med i laget når det gjeld forklaringane der. Lat meg berre seia at når det gjeld området mitt, er det føreslått ein auke i eigenbetalinga for korttidsopphald på sjukeheim. Det er ein sats som har vore i ro svært lenge, og som eg vel heller ikkje har registrert at nokon har motførestillingar til.

Elles vil det her vera ei avveging mellom det å kunna tøya tenestene noko lenger ved å auka eigendelane og reduserte tenester. I det valet har eg oppfatta det slik at brukarane vil velja det fyrste. Neste års budsjett skal eg ikkje forskottera, men det eg veit komiteen har gitt si støtte til, er helseministerens og mine planar om å utgreia eit eigendelstak 2 for storforbrukarar. Det er tatt opp i denne innstillinga frå sosialkomiteen, og det er noko som vi òg er i gang med drøftingar om i mitt eige departement.

Sonja Irene Sjøli (H) : Det er et spørsmål som sosialministeren ikke var inne på i sitt innlegg, men som jeg synes er viktig, og det gjelder Regjeringens forslag – som Høyre også har støttet – om at Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet utvider ansvarsområdet til de fire kompetansesentrene for døvblindfødte, slik at de sammen med Huseby kompetansesenter for synshemmede og Eikholt senter for døvblinde kan utgjøre grunnstrukturen i et felles kompetansesystem for hele døvblindgruppen.

Et felles nasjonalt kompetansesenter vil kunne utnytte den samlede kompetanse og ressursene i fagmiljøet på en bedre måte og gi et helhetlig tilbud til brukerne. Det er viktig at døvblindsektoren fremstår som et samordnet og brukerrettet tilbud, med klare faglige og økonomiske styringslinjer. Det er også nødvendig med avgrensninger i forhold til de kommunale og fylkeskommunale oppgaver. Totalt sett mener vi – i likhet med Regjeringen – at en slik samordning vil gi et bedre tilbud. Fagmiljøene og brukerne har stilt seg positivt til et felles kompetansesystem for døvblinde og er selvsagt opptatt av at denne samordningen skal gi et bedre tilbud. Men samtidig er det en viss bekymring for et slikt felles kompetansesystem for døvblindfødte og døvblindblitte – at disse gruppene skal sammenlignes. Helt konkret har bekymringen gått på to områder: for det første faren for at man river ned den kompetansen som finnes for døvblindblitte, og for det andre at et utvidet ansvarsområde ved kompetansesentrene for døvblinde vil gå på bekostning av de døvblindfødtes tilbud.

Kan statsråden her og nå bekrefte at dette ikke vil skje?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Representanten Sjøli peika no på tiltak overfor grupper som det er heilt nødvendig å betra både kvardagen og opplæringstilbodet for.

Eg vil peika på at dette feltet, som fleirtalet har omtalt, er eit område som gjeld både Kyrkje-, utdannings- og forskningsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Blant anna har Stortinget fått til behandling ei stortingsmelding om kompetansesenter. Eg ynskjer å fylgja opp denne merknaden i tråd med det som er sagt frå sosialkomiteen, og treng å drøfta det som komiteen har peika på, nærmare med utdanningsministeren. Men det må vera ein føresetnad at ein fleirtalsmerknad blir fylgd opp i tråd med dei intensjonane som fleirtalet har lagt vekt på.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg ser at regjeringspartiene i en flertallsmerknad tar til orde for at man må få til forbedringer i stønadsordningene og en tettere oppfølging av den enkelte, slik at det kan være mulig å kombinere deltakelse i arbeidslivet med omsorgsansvar. Dette er en kommentar som knytter til seg overgangsstønad, der man altså etter budsjettforliket har fått et kutt på 20 mill. kr. Hvordan finner statsråden det forenlig at man skal styrke bevilgningene for en gruppe samtidig som man kutter med 20 mill. kr akkurat i forhold til den gruppen? Og er dette eventuelt en prioritering som statsråden er enig i?

Et spørsmål til når det gjelder informasjonsteknologiske hjelpemidler i skolen, der jeg ser at Regjeringen på samme måte som for overgangsstønad og utdanningsstønad opprinnelig ikke gikk inn for den type reduksjoner, og så får man det etter budsjettforliket. Er statsråden enig i den begrunnelsen som her gis, nemlig at man bør ha en mer restriktiv praksis slik at ikke så mange elever som i dag får denne type hjelpemidler dersom de har spesielle lærevansker som kan knyttes opp mot funksjonshemninger eller problemer med utdanning og læring?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg trur representanten Ballo er rimeleg klar over dei vanskelege avvegingane som har vore gjorde både i Regjeringa og seinare her i Stortinget mellom dei ulike partia, for å finna fram til løysingar som medverkar til innstramming i budsjettet, samtidig som ein ikkje rammar dei vi aller helst vil skal sleppa kutt.

For å ta det som gjeld overgangsstønad og tilknyting til arbeidslivet fyrst: Bakgrunnen for den fyrste reduksjonen i overgangsstønaden var å sidestilla personar som har budd i eit langvarig sambuarforhold – altså 12 av dei siste 18 månadene – med gifte. Når ein her er pålagd ytterlegare kutt, betyr det at ein må sjå på korleis ein kan innretta det kuttet og samtidig ta seg av det fleirtalet har sagt, nemleg å stimulera til ytterlegare arbeidsinnsats.

Til det med teknologiske hjelpemiddel: Det er ein post som har hatt ein formidabel auke på kort tid, og der det er behov for eit regelverk. Det er ei arbeidsgruppe som gjennomgår både regelverk og praksis, og som om kort tid vil leggja fram si innstilling, der ein vil sikra ei meir restriktiv tildeling av datahjelpemiddel.

Britt Hildeng (A): I Norge har arbeidstakerne en av verdens beste ordninger for å sikre inntekt ved sykdom. Det synes vi er bra. Arbeiderpartiet mener at sykelønnsordningen må vernes og ikke fjernes. På 1990-tallet flørtet Senterpartiet med arbeidstakerne og deres organisasjoner. Jeg nevner deltakelsen i 1. mai-feiringene, iallfall før folkeavstemningen. Gjennom forsikringer i valgprogrammet lovet Senterpartiet at de vil opprettholde den nåværende sykelønnsordningen. Sosialminister Kleppa uttalte til VG den 11. januar 1998:

«I min statsrådtid er det helt uaktuelt å svekke sykelønnsordningen, …»

Den samme sosialministeren har nå gjennom forslaget til statsbudsjettet gått inn for å ta fra ca. 200 000 deltidsarbeidende og funksjonshemmede som kombinerer arbeid og trygd, retten til sykepenger fra folketrygden.

Er Senterpartiets støtte til sykelønnsordningen like situasjonsbestemt som partiets deltakelse i 1. mai-togene tidlig på 1990-tallet? Og er dette angrepet på sykelønnsordningen som kan komme til å ta fra svake grupper viktige og grunnleggende arbeidstakerrettigheter, en forsmak på den meldingen om levekår som statsråden til stadighet henviser til? Hvordan kan sosialministeren forklare sitt eget og sitt partis løftebrudd i denne saken, når man har gått så høyt på banen i forhold til å verne sykelønnsordningen?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er glad for at dagens sjukelønsordning i hovudtrekk er ført vidare, trass i Regjeringa sitt forslag om innstrammingar i budsjettet på til saman 9 milliardar kr. Når vi fann å kunna fremma dette forslaget om redusert inngangsbillett, var det etter å ha samanlikna dagens sjukelønsordning med det forslaget til omlegging av dagpengeordninga som i si tid vart fremma av Arbeidarpartiet, der grunngjevinga for omlegginga av ordninga var at det nivået ikkje kunne seiast å medverka i særleg grad til den enkelte personen si sjølvforsørging.

Det er rett som Britt Hildeng seier, at dette vil ramma personar som arbeider deltid. Statistikken fortel at i 1997 hadde ca. 22 000 personar under den inntekta som utløyser rett til sjukepengar. No vart talet på arbeidsgivardagar endra i den perioden, så sannsynlegvis er talet noko lågare, og i arbeidsgivarperioden gjeld ikkje minsteinntekt. Det er ei kjend sak at i dag er det kvinner, både i omsorgssektoren og t.d. i hotell- og restaurantnæringa, som med sine brøkar til tider er salderingspost for å få ei turnus- eller skiftordning til å gå opp. La oss håpa at denne endringa òg vil innebera at nokre kvinner gjennom dette får ein høgare tilsetjingsbrøk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Harald T. Nesvik (Frp): Så lenge et parti ikke har flertall for sitt eget budsjett, men er nødt til å komme frem til en enighet med andre partier, er det selvsagt at det blir et budsjett man ikke kan si seg hundre prosent fornøyd med. Dette er også tilfellet med dette års helse- og sosialbudsjett. Fremskrittspartiet må bare nok en gang si seg lei for at det ikke har vært mulig å satse tilstrekkelig på de områder hvor det etter Fremskrittspartiets mening er nødvendig å sette inn en betydelig større innsats. Det er likevel en del i dette budsjettet som vi er glad for at vi har fått gjennomslag for.

Fremskrittspartiet fremmet bl.a. et Dokument nr. 8-forslag i vår om at den laveste satsen for krigspensjon for innsatspersoner skulle avvikles, og en skulle bare stå igjen med den høyeste. Dette fikk ikke flertall da dette ble behandlet i Stortinget, men det er med stor glede vi konstaterer at dette nå er tatt med i budsjettet slik at disse personene endelig får en rettferdig behandling, sett ut fra den innsats de har gjort for å forsvare fedrelandet.

Regjeringen hadde i sitt budsjettforslag lagt inn en aldersgradering av etterlattepensjoner. Dette er noe Fremskrittspartiet er sterkt uenig i, da dette er pensjoner som angjeldende personer har basert sin fremtid på. Det er derfor gledelig at Fremskrittspartiets medlemmer i sosialkomiteen kom til enighet med Høyre og regjeringspartiene om at dette ikke skulle gjennomføres for 1999. Det er derimot beklagelig at flertallet i komiteen ikke ønsket å stoppe dette permanent, men derimot bare ønsket å sende saken tilbake slik at den kan komme ut på høring. Det er bare Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti som ikke ønsker at en aldersgradering skal vurderes, men den kampen må vi nok ta senere dersom saken igjen blir fremmet for Stortinget.

Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, har sluttet seg til en merknad og et forslag fra Sosialistisk Venstreparti om at det skal vurderes innført et refusjonstak for privatpraktiserende leger når det gjelder ytelser fra folketrygden. Dette er noe Fremskrittspartiet sterkt vil fraråde, da dette vil kunne medføre at egenbetalingen for pasienter vil øke, samtidig som det nok vil bli mye vanskeligere å få leger til å ta jobber i distriktene. Og det er jo i distriktene man har lange avstander og dårlig legedekning, noe som skulle tilsi at det er her man virkelig har behov for stimuleringstiltak. Jeg må få si at en slik overstyring av privatpraktiserende leger i stor grad vitner om at komiteens flertall har mistillit til at legestanden i Norge utfører sine oppgaver på den måten som er ønskelig. Dette forslaget kan, som tidligere nevnt, komme til å medføre betydelige merutgifter for pasientene i f.eks. tilfeller med legevakter og store avstander. Hvis det er et ønske om at pasientene skal betale mer for legetjenester, er dette den rette måten å gjøre det på, men dette er i hvert fall ikke noe som Fremskrittspartiet ønsker, og jeg håper at verken Sosialistisk Venstreparti eller Høyre ønsker dette. Men det kan bli resultatet av å sette tak slik det er snakk om – selv om man sier at taket skal settes høyt.

Jeg stiller meg som sagt meget undrende til at partiet Høyre er villig til å være med på en slik endring av dagens praksis. Jeg er redd det vil kunne medføre at man ikke oppnår den ønskede legedekning rundt omkring i landet.

Noe av det mest positive med dette budsjettet er at det i forhandlingene med Fremskrittspartiet og Høyre er funnet dekning for at man kan øke særfradraget for alder opp til tidligere nivå. Dette er noe som viser at man faktisk tar de eldres situasjon på alvor. Dette hadde ikke vært tilfellet dersom regjeringspartienes opprinnelige opplegg hadde blitt vedtatt.

Helt avslutningsvis vil jeg få si meg glad for at en enstemmig komite stiller seg bak det samme positive syn på telemedisinsk avdeling ved Regionsykehuset i Tromsø som Fremskrittspartiet har. Dette er et prosjekt som spenner over en rekke felt, og som vil kunne åpne for uante muligheter i fremtiden. Den tilbakemeldingen som komiteen nå gir ved å gi sin tilslutning til forslaget fra Fremskrittspartiet om å utrede muligheten for å gjøre denne avdelingen om til et nasjonalt senter for telemedisin, viser at komiteen tar dette temaet på alvor, samtidig som man også over årets budsjett øremerker 1 mill. kr til prosjektmidler for denne avdelingen slik at de kan få satt i gang noen av de meget interessante prosjektene de der styrer med.

Britt Hildeng (A): Det er en samlet komite som understreker den betydningen folketrygden har i vårt velferdssamfunn. Det er også en samlet komite som fortsatt ønsker at folketrygden skal være hjørnesteinen i framtidens velferdssystem. Noen forslag og utviklingstrekk i Regjeringens politikk er imidlertid foruroligende, sett på bakgrunn av dette felles ønske.

Skal folketrygden fortsatt ha den sentrale plassen den har hatt, skal den fortsatt kunne brukes som et velferdspolitisk virkemiddel der både den økonomiske og sosiale tryggheten sikres samtidig som den er et virkemiddel for utjamning av levekår, er det nødvendig at folketrygden opprettholder sin oppslutning i befolkningen. Og den kan bare opprettholdes ved at folk har tillit til folketrygden, tillit til at den vil kunne dekke fremtidige behov, tillit til at den er forutsigbar, og at det den enkelte har forventet og er blitt lovet, blir imøtekommet.

På tvers av alle politiske partier er det en forståelse for at folketrygden skal sikre en økonomisk grunntrygghet samtidig som den skal sikre fremtidige pensjonister en tilvant levestandard. Dette innebærer at både minstepensjonister og tilleggspensjonister må oppleve at de får noe igjen for sin arbeidsinnsats gjennom et langt liv.

I fjor ble de eldre lovet et gedigent løft. Det var pensjonistene, og særlig minstepensjonistene, som skulle få oppleve en levestandardsøkning, sa Regjeringen og regjeringspartiene. Men det var mange minstepensjonister som opplevde en skuffelse – ikke bare økonomisk, men også skuffelse over at denne Regjeringen som proklamerte Verdikommisjonen og verdienes betydning, gjennom sin politikk har vist en dobbeltmoral som for mange var uventet. For minstepensjonistens tusenlapp er fort blitt spist opp gjennom det siste året. Allerede ved trygdeoppgjøret ble tusenlappen avregnet mot resten av oppgjøret. Minstepensjonister på institusjon så sin tusenlapp forsvinne i større egenbetalinger, og minstepensjonister i eget hjem så tusenlappen forsvinne i økte kommunale avgifter bl.a. som følge av at kommunene fikk trangere kår.

Men pensjonistene og de eldre fikk også et annet løfte, et løfte som var basert på et forlik – en avtale, kan man si – mellom samtlige partier i denne salen. Den avtalen innebar at det i løpet av fire år skulle brukes 30 milliarder kr på å oppruste eldreomsorgen. Avtalen innebar bygging av sykehjem, omsorgsboliger, opprusting av hjemmesykepleien og hjemmehjelpen og flere tusen nye arbeidstakere i omsorgssektoren. Denne avtalen har regjeringspartiene – med det moralske Kristelig Folkeparti – Høyre og Fremskrittspartiet, de eldres venn, sagt seg villig til å bryte. De er gjennom dette budsjettforliket villig til å utsette eldrereformen, villig til å utvide gjennomføringen av eldreutbyggingen med to år. Dette er skremmende når vi vet hvor prekært behovet er mange steder. Igjen er det skapt usikkerhet og utrygghet med hensyn til hvorvidt det er tilstrekkelig politisk vilje til å gjennomføre eldrereformen. Det er mange minstepensjonister som ville byttet sin oppspiste tusenlapp med forvissningen om at det ville være tilstrekkelig med hjelp når en fikk behov for pleie og omsorg.

I tiden som kommer vil vi ofte komme til å måtte velge mellom kontantoverføringer og økning i det private forbruk kontra utbygging av helse- og velferdstjenester. Dersom vi fortsatt ønsker et velferdssamfunn der alle skal sikres grunntrygghet og der en har en lik og rettferdig fordeling av godene, er det utbygging av tjenestene som må ha forrang.

Kontantstøtte og kontantoverføringer kan ofte komme de som trenger det minst, til gode. Hvor grelt det kan bli, kommer til syne når Regjeringens talsmenn ikke ønsker å komme med noen føringer med hensyn til hvordan kommunene skal håndtere kontantstøtten og sosialhjelpsutbetalinger. Mye tyder på at en rekke kommuner vil avregne sosialhjelpen mot kontantstøtten.

De som virkelig blir vinnere, er høytlønte som kan bruke kontantstøtten til å betale sin aupairpike. En kan snakke om avtaler, en kan snakke om moral, men Regjeringens uttalelser om å bedre levekårene for dem som er dårligst stilt, blir ikke særlig troverdige.

Regjeringens sosiale profil får heller ingen troverdighet når Senterpartiet og sosialministeren går ut og forsikrer at sykelønnsordningen ikke skal røres, for i neste omgang å ramme de svakeste på arbeidsmarkedet. Ca. 200 000 deltids- og lavtlønte, mange kvinner og mange funksjonshemmede, blir gjennom Regjeringens forslag og budsjettkameratenes forlik fratatt retten til sykepenger.

Men kanskje det mest alvorlige fra denne regjeringens side, er det angrep som gjøres i forhold til forhandlingsstrukturen i folketrygden. Vi har alle understreket betydningen av folketrygden også som framtidens hjørnestein i velferdssamfunnet, og i den forbindelse er det blitt lagt vekt på at pensjonsutviklingen skal følge den alminnelige inntektsutvikling. Ut fra et slikt resonnement har en også sett med bekymring på at grunnbeløpet gjennom år er blitt underregulert. Derfor har da også en samlet komite understreket betydningen av at grunnbeløpet fastsettes etter forhandlinger med partene i trygdeoppgjøret.

Flertallet i komiteen – alle uten regjeringspartiene – viser til at i forbindelse med trygdeoppgjøret 1998 vedtok et samlet storting følgende:

«Stortinget ber Regjeringen sammen med organisasjonene drøfte prosedyrer for regulering av grunnbeløpet i folketrygden. Det er særlig viktig å få avklart hvilken rolle Det tekniske beregningsutvalget skal ha, og hvordan avviket mellom forventet og faktisk inntektsutvikling for yrkesaktive skal forstås og brukes i arbeidet med å regulere folketrygdens grunnbeløp.»

Dette vedtaket ble altså gjort av et enstemmig storting.

En ting er at det ennå ikke har vært avholdt et slikt møte, men mer betenkelig er det at Regjeringen ikke synes å forstå innholdet i dette vedtaket, når de i forbindelse med dette budsjettet legger inn som en budsjettpremiss at grunnbeløpet skal underreguleres med 0,3 pst. – en premiss som legges inn uten noen forhåndskontakt med partene i trygdeoppgjøret, en premiss som legges til grunn før man har startet forhandlinger. Nå var riktignok denne underreguleringen fra Regjeringens side knyttet opp til inndragning av en feriedag, noe et samlet storting har avvist. Grunnlaget for Regjeringens argument er således borte, men det er skapt såpass stor usikkerhet omkring dette at jeg vil be om at sosialministeren før vi avslutter denne debatten kommenterer spørsmålet og avkrefter mistanken som er blitt reist i denne forbindelsen, om at denne forutsetningen fortsatt ligger som en premiss for budsjettet. Jeg har også lyst til å stille sosialministeren spørsmål om hvorvidt hun finner det rimelig at en på forhånd låser så store deler av forhandlingene med parter som skal gå inn i forhandlinger på et fritt grunnlag.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Helse-Norge kan se tilbake på et aktivt år der viktige byggesteiner for bedre helsetjenester er kommet på plass.

Regjeringen har fremlagt og fått bred støtte til opptrappingsplan for psykiatrien, nasjonal kreftplan og investeringsplanen i sykehus. Planen for økt satsing på helsepersonell er iverksatt. Et omfattende arbeid med utvikling av bedre ressursbruk gjennom mer hensiktsmessig organisering er iverksatt for sykehusene. Stortinget har gitt tilslutning til et langt mer forpliktende regionalt helsesamarbeid. En ny og bedre styring av legefordelingen ser ut til å få bred tilslutning her i dag. Tidenes største samlede lovreform for helsesektoren er fremlagt og vil bli komplettert med et forslag til ny apoteklov, som legges fram før jul. Den første samlede fremstilling av rehabiliteringspolitikken ble lagt fram i form av en stortingsmelding sist fredag. Dermed er mange viktige baller tatt ned. Noen er satt i mål, andre er fortsatt i spill. Framover blir arbeidet med forberedelse og gjennomføring av fastlegereformen og verdi- og prioriteringsspørsmålene i helsevesenet viktige punkter på den helsepolitiske dagsordenen, i tillegg til den praktiske gjennomføring av de mange planer og reformer som etter hvert vedtas. Samlet skal de bidra til det som er Regjeringens overordnede mål: Et nasjonalt og solidarisk helsetilbud som er rasjonelt drevet, har god kvalitet og står i en tjeneste for det enkelte mennesket.

Dagens budsjettinnstilling bærer bud om bred tilslutning til hovedprioriteringene, slik jeg her har skissert dem. Jeg benytter anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid om disse prioriteringene. Skal vi nå målet om et bedre helsevesen, må vi på denne måten gjøre flere riktige ting samtidig, og vi må holde fast ved tydelige tiltak over tid. Derfor er bred samling om de viktigste prioriteringer av uvurderlig betydning.

Ikke minst er dette viktig innen forebygging, som har så lett for å bli fortrengt av det kurative. Et godt folkehelsearbeid bidrar til å øke de helsemessige og sosiale ressurser og minske sykdomsbelastningen i befolkningen. Jeg vil i løpet av våren be om å få gi Stortinget en bred redegjørelse for folkehelseutviklingen i Norge.

I oppfølgingen av kreftplanen er det lagt inn økte midler til forebygging der tre viktige innsatsområder er i fokus: røyking, kosthold og mosjon. Disse livsstilfaktorene har nær sammenheng med helse. Tobakk forårsaker omkring 30 pst. og kostholdsfaktorer mellom 30 og 40 pst. av krefttilfellene. Tobakksbruk, sammensetningen av kostholdet og manglende mosjon er blant de viktigste risiko- og årsaksfaktorene til hjerte- og karsykdommer. Det er derfor viktig å prioritere arbeid der man kan kombinere fokuseringen på disse tre innsatsområdene.

Ernæring og fysisk aktivitet i et folkehelseperspektiv er arbeidsområder av felles karakter. For å øke fokuseringen på fysisk aktivitet vil Regjeringen over nyttår opprette et eget fagråd for å fremme fysisk aktivitet med bred faglig sammensetning fra offentlig og frivillig sektor. Fagrådet vil forankres i administrasjonen til Statens ernæringsråd, som fra 1999 omdannes til Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet.

Innstillingen innebærer videre at tilbudet om mammografiscreening til kvinner i aldersgruppen 50-69 år utvides til ytterligere fire fylker i 1999, slik at i alt 13 fylker vil ha startet planlegging og/eller drift av mammografiscreening i løpet av dette året.

Departementet vil i et eget brev til fylkeskommunene før jul oppfordre fylkeskommunene til aktivt å benytte de private røntgeninstituttene for å utnytte de samlede ressurser i fylket på en måte som sikrer nødvendig kvalitet. Vi vil be fylkeskommunene om en tilbakemelding om hvordan man legger opp til et slikt samarbeid innenfor en helhetlig offentlig plan.

Psykiatri er et viktig satsingsområde. Psykiske lidelser er en folkesykdom. Cirka hver femte innbygger opplever å ha en lettere eller tyngre psykisk lidelse i løpet av livet. Det dreier seg om store personlige lidelser for mange, først og fremst for dem som er direkte rammet, men også om betydelige belastninger for familie, venner, arbeids- og skolemiljø.

Gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse tas det et nødvendig løft for en pasientgruppe som lenge har hatt et for dårlig tilbud. 1999 er det første år i planen, som vil innebære investeringer på 6,3 milliarder kr og økt driftsnivå tilsvarende 4,3 milliarder kr.

Det er riktig som representanten Annelise Høegh bemerket: Æres den som æres bør. Stortinget har vært en utålmodig pådriver for å få denne opptrappingsplanen fremlagt. Når det er sagt, vil sikkert representanten Høegh gi meg rett i at det var denne regjeringen som la den fram, og at Stortinget gav sin tilslutning til hovedtrekkene i den planen Regjeringen presenterte.

Departementet arbeider nå offensivt overfor kommunesektoren for å få planen realisert. Det har vært arrangert informasjonskonferanser i alle fylker for landets ordførere, rådmenn og helse- og sosialsjefer, og det er opprettet veilederstillinger hos fylkeslegene.

Den siste tiden har manglene i psykiatrien på nytt blitt satt i relieff etter flere tragiske voldshandlinger. La meg understreke at drap og alvorlige voldshandlinger som berører forholdet til helsetjenesten, blir fulgt opp av tilsynsmyndighetene, så også den sterkt tragiske hendelsen her i byen i siste uke. Denne uken mottar jeg innstillingen fra det utvalget jeg satte ned i vår, som har gjennomgått de siste års saker der alvorlig sinnslidende har begått drap eller grove voldshandlinger. Siktemålet med tilsynsmyndighetenes arbeid – og med dette utvalgsarbeidet mer spesielt – er å avdekke mulige systemfeil som krever oppretting. Jeg vil sørge for rask behandling av den nevnte utvalgsrapporten.

En av de onde sirkler i psykiatrien er mangelen på samsvar mellom behandlingsapparatet og behov på forskjellige nivåer. Utbygging av lavterskeltilbud i fylkene og tilbudet på kommunalt nivå skal frigjøre kapasitet i de mer spesialiserte tjenestene. Samtidig må vi bygge ut behandlingskapasiteten nettopp for disse gruppene.

Opptrappingsplanen skal medføre et bedre tilbud generelt, men også til gruppen innsatte med psykiske lidelser. Den planlagte omstruktureringen skal gi et riktigere tilbud til den enkelte og derved bedre ressursutnyttelse. I henhold til planen skal det bygge ut 160 plasser i psykiatriske sykehus for dem som dømmes til behandling. Det tas sikte på at 20 av disse kommer neste år.

La meg mane til en viss edruelighet i den delen av psykiatridebatten som oppstår etter slike tragiske hendelser som vi har sett den siste tiden. Det er en betydelig fare for at man gjennom denne debatten bidrar til å stemple alle som har psykiske helseproblemer, som mer eller mindre farlige. Dette er grovt misvisende og i verste fall skadelig for dem det gjelder. Arbeidet for å alminneliggjøre psykiske lidelser som noe som kan ramme oss alle, kan få alvorlige tilbakeslag hvis vi ikke har dette for øye.

Utsettelsen av fastlegeordningen gir høringsinstansene bedre tid til å bearbeide det høringsutkastet som nå er ute. Det er allikevel viktig å opprettholde fremdriften i planleggingsarbeidet. Regjeringen tar derfor sikte på å fremme en odelstingsproposisjon for Stortinget som vil gi en samlet fremstilling av primærlegetjenesten og helheten i forslaget til fastlegeordning. Det er mitt bestemte siktemål å gi Stortinget et best mulig beslutningsgrunnlag basert på høringsrunden og den samhandling som er etablert med de berørte parter.

Utsettelsen skal brukes aktivt til god planlegging og forsterkede tiltak for å bedre legedekningen i distriktene. Nye frister gir både den enkelte lege og kommunene bedre tid til å forberede seg, og ikke minst mulighet til å øke stabiliteten, besette ledige stillinger og øke antall legehjemler i kommunene hvor det er nødvendig. Det vil skje bl.a. gjennom en stram styring av legemarkedet fra 1. januar 1999, som ser ut til å få tilslutning her i dag – økt rekruttering fra utlandet, øking av antall nyutdannede leger i Norge og målbevisst bruk av stimuleringstiltak.

Budsjettinnstillingen innebærer en reduksjon på kap. 2751 post 70 på 15 mill. kr med referanse til en reduksjon av apotekenes prosentavanser med 3/4 pst. og en heving av kronetillegget med 75 øre pr. solgt pakning. Departementet har, som bemerket i innstillingen, innledet en dialog med Apotekerforbundet om den nærmere utforming av innsparingen. Dersom de praktiske forhold tilsier det, kan det bli justeringer i de mer konkrete avansesatser, med bibehold av innsparingseffekten. Departementet vil orientere Stortinget om hvilke avansesatser som velges.

Stortingets beslutning om å heve refusjonssatsen fra 45 til 50 pst., som ser ut til å komme i dag, vil gi en ytterligere stimulans til økt aktivitet i sykehusene. Dette vil gi en budsjettmessig usikkerhet for 1999 som departementet vil komme tilbake til med en rapportering om i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, slik Stortinget vedtok under behandlingen av finansinnstillingen.

Det er riktig at vi allerede i 1998 har et høyere aktivitetsnivå enn planlagt. Det betyr at vi tidligere når et økt aktivitetsnivå i forhold til det som opprinnelig var forutsatt. Det vil gi økt etterbetaling for 1998, som vil komme til utbetaling i 1999 og dermed redusere rommet for det mål for ytterligere aktivitetsvekst for sykehusbehandling som er forutsatt i Regjeringens budsjettforslag. Dette viser jo også at de nye finansieringsordningene virker i retning av å gi økt stimulans til ny aktivitet slik at flere kan bli hjulpet.

La meg avslutningsvis si at sykehusene står overfor store reformer og endringer i rammebetingelsene som innebærer at en nå vil se på tilknytningsformer for de offentlige sykehusene, og Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget i løpet av våren etter at vi har mottatt innstillingen fra det utvalg som nå er nedsatt for å utrede alle sider av dette viktige spørsmålet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunhild Øyangen (A): Jeg ønsker å stille helseministeren noen spørsmål om den dramatiske situasjonen ved Regionsykehuset i Trondheim. Sykehusdirektøren og en rekke klinikkledere og avdelingsledere ved sykehuset har konstatert at de vil forlate sine stillinger dersom det foreslåtte budsjettet blir vedtatt – de kan ikke stå oppreist og gå god for de innsparingene det legges opp til. Jeg er klar over at fylkestinget denne uken skal behandle budsjettet, men så langt jeg kjenner til, vil det være umulig for fylkestinget å skaffe fram de 120 mill. kr som mangler for å videreføre årets aktivitetsnivå. Og helseministeren har jo lagt til grunn en aktivitetsøkning på 0,75 pst. for neste år.

Hva mener helseministeren er årsaken til at Regionssykehuset i Trondheim har kommet i denne situasjonen? Og hva vil helseministeren foreta seg? Vil helseministeren følge opp flertallsmerknadene fra Arbeiderpartiet og Høyre og vurdere behandlingskapasiteten på nytt i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og komme tilbake til Stortinget med forslag om nødvendige tilleggsbevilgninger?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg tror både storting og regjering gjør klokt i å la fylkeskommunene gjennomføre sin budsjettbehandling, som ofte kan være turbulent – det er ikke bare i Stortinget at budsjettbehandlingen er turbulent – før man presenterer vurderinger av hva som eventuelt kan komme ut av en slik budsjettbehandling. Jeg har bestemt meg for å være tilbakeholden med å kommentere enkeltfylkeskommuners budsjettbehandling – også situasjonen ved Regionsykehuset i Trondheim, som representanten Øyangen nå refererer til. Men det er helt klart at alle fylkeskommuner har ansvaret for en forsvarlig sykehusdrift, så også fylkestinget og fylkeskommunen i Sør-Trøndelag. Og det er tilsynsmyndighetenes ansvar å se til at forsvarlighetskravet blir fulgt opp. Det vil man også måtte gjøre i 1999 i forhold til sykehusene.

Jeg vil ikke gi meg inn på noen årsaksanalyse i forhold til dette konkrete sykehuset, men jeg bekrefter det som var et resultat av budsjettforliket i forbindelse med finansinnstillingen, og som Stortinget vedtok i den forbindelse, nemlig at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett ble bedt om å komme tilbake med en vurdering av aktivitetsutviklingen ved sykehusene i lys av de endringer i rammebetingelser som nå blir vedtatt. Det vil Regjeringen gjøre, og det vil gi Stortinget anledning til å gjøre en tilsvarende vurdering.

John I. Alvheim (Frp): Så langt i år har sinnslidende begått elleve drap, og i tillegg har vi sett annen grov vold utført av sinnslidende. Siste drapet i Oslo ble begått av en person som nylig var utskrevet fra en psykiatrisk akuttavdeling og plassert i et hospits. Et eldre ektepar i Skien ble ranet og skamslått av en psykiatrisk pasient, som dagen før dette skjedde ble forsøkt innlagt ved en psykiatrisk avdeling i Skien, men avvist.

Denne utviklingen er skremmende. Jeg foreslo i 1996 i forbindelse med en interpellasjonsdebatt at det skulle nedsettes en undersøkelseskommisjon som rykket ut i ethvert tilfelle hvor sinnslidende var involvert i voldshandlinger og drap. Det ble dessverre ikke gjort. Min mening med en slik kommisjon var å prøve å ansvarliggjøre de fagfolk, både på fylkesnivå og kommunenivå, som ikke hadde tatt det faglige ansvar for disse pasientene. Å plassere en utskrevet psykiatrisk pasient i hospits uten oppfølging må være ansvarsløst.

Mener ikke helseministeren at også faglige utøvere, både i fylkespsykiatrien og i kommunepsykiatrien, må kunne stilles til ansvar for sine handlinger og sine avgjørelser, på samme måte som man gjør det i somatikken? Det er for lettvint fra psykiatriens side bare å skylde på manglende sengeplasser og manglende ressurser.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det utvalget jeg oppnevnte i våres, og som denne uken leverer sin innstilling, vil nettopp sette søkelyset på spørsmålet om det i de konkrete draps- og voldssakene som utvalget har gjennomgått, har vært systemfeil og begått feil som fagmiljøet og tjenestene kan lastes for. Og har det skjedd, så skal det følges opp. Jeg regner med at jeg i forlengelsen av dette utvalgsarbeidet også får anledning til å vurdere spørsmålet om vi skal ha en egen undersøkelseskommisjon, eller om det fortsatt skal være slik at tilsynsmyndighetene har det primære ansvaret også på dette området når det gjelder oppfølging av forsvarlighet – eller om en skal tenke seg en kombinasjon av disse løsninger. Det som uansett er å si om den konkrete saken, er at jeg straks jeg ble klar over at saken kunne berøre helsetjenesten, bad Helsetilsynet og fylkeslegen om å undersøke helsetjenestens befatning med saken nærmere.

Jeg er for øvrig enig i at helsepersonell uansett i hvilken del av helsevesenet de arbeider, skal forholdes sitt ansvar. Jeg har lagt fram for Stortinget en helsepersonell-lov som er helt generell. Den gjelder altså alt helsepersonell, både i psykiatrien, i somatikken og i andre deler av tjenesten, og den understreker nettopp disse forhold og har et system for hvordan dette ansvaret skal følges opp når beklagelige feil skjer.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg er enig med helseministeren i at det også skjer mye positivt i helsevesenet. At det er mange baller i luften, og at enkelte av dem er satt i mål, er ikke minst et resultat av et bredt politisk samarbeid her i Stortinget. Men det gjenstår mye. Lange helsekøer er en åpenbar indikasjon på kapasitetsproblemer i helsevesenet, og for å redusere køene kreves en bedre organisering og økte ressurser, slik også helseministeren har vært inne på.

Men vi må også bli flinkere til å utnytte de ressursene vi allerede har i helsevesenet, både personell og utstyr, på en bedre måte. Ved mange sykehus er kostbart sykehusutstyr ikke i bruk utenom normal arbeidstid, og det betyr at utstyr står ubrukt 16 timer i døgnet. Det er stadig oppslag i avisene, senest fra Haukeland sykehus før helgen, om at personell, spesielt leger, vil jobbe mer, men de får ikke lov. Ved å legge forholdene til rette for bedre utnyttelse av sykehusets utstyr og lokaliteter kan flere pasienter få behandling. Og det er mye å hente ved å utnytte både utstyr og faglige ressurser på en bedre måte. Derfor bad også flertallet i Stortinget under budsjettbehandlingen i fjor Regjeringen sørge for en bedre utnyttelse av sykehusets lokaler og utstyr. Regjeringen ble bedt om å redegjøre for hvordan det kan utarbeides standardreglement og -avtaler for offentlig ansatt helsepersonell, slik at de kan utnytte sin arbeidskapasitet og sykehusenes lokaler til privat eller offentlig drift.

Dette er nøyaktig ett år siden. Ingenting har skjedd, og helsekøene øker. Dette er et nytt virkemiddel i et forsøk på å utnytte kapasiteten bedre, og jeg vil spørre helseministeren hvor langt departementet har kommet med dette arbeidet, og når Stortinget kan forvente en tilbakemelding fra helseministeren.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, er det etter min oppfatning svært viktig å sette søkelyset på en bedre organisering av helsetjenesten for en bedre ressursutnyttelse. Og det gjør denne regjeringen gjennom et nært samspill med fylkeskommunene, knyttet til Forum for organisasjonsutvikling, hvor det er fokusert på en rekke områder der vi mener det er et potensial for en bedre utnyttelse av ressursene. Det har ikke minst med spørsmålet om rett bruk av fagpersonell, som det er knapphet på, å gjøre, slik at de ikke brukes i så stor grad til rent merkantile oppgaver. Her er det en positiv utvikling på gang. Det gjelder å organisere virksomheten mer rundt pasientens behov. Jeg er også enig med representanten Sjøli i spørsmålet om hvordan utstyret utnyttes, i sykehusets egen regi eller i et samspill mellom sykehuset selv og leger som arbeider på sin fritid, enten i regi av sykehuset eller på privat basis.

Departementet har arbeidet med disse spørsmålene på basis av de initiativ som representanten Sjøli refererte til, og vi tar sikte på å revidere det gjeldende rundskriv på dette området – som er fra 1989, så vidt jeg husker – på nyåret, slik at de nødvendige klargjøringer av rammebetingelser på dette området kommer sykehusene til kunnskap.

Olav Gunnar Ballo (SV): Statsråden var i sitt innlegg inne på at fastlegereformen utsettes, og at man i den forbindelse har en mulighet til å forberede innføringen av reformen bedre.

Man ser nå at gjennomsnittsalderen for primærleger i kommunene stiger i takt med årene som går. En undersøkelse fra Lægeforeningen viser at allmennlegene i Norge i gjennomsnitt er blitt tre år eldre i løpet av de tre siste årene, så man har stort sett ikke hatt noen nyrekruttering til allmennpraksis i det hele tatt. Når man så får et budsjettforlik der man vedtar at man skal utsette reformen, ville man jo i utgangspunktet tro, nettopp i tråd med det som helseministeren her sier, at det var viktig å igangsette tiltak som kunne gjøre noe i forhold til mangelen på rekruttering til kommunene. Fremstillingen av den manglende rekrutteringen i dag skaper det inntrykk, i hvert fall slik det presenteres av to av partiene i denne sal, at det er fastlegereformen som sådan som medfører problemene. Men den har vi altså ennå ikke innført. Mitt spørsmål til helseministeren er: Ville det ikke være fornuftig å få i gang forsøksvirksomhet nettopp i de kommunene som nå sliter med de største rekrutteringsproblemene, for om mulig å se hvordan man kan skape virkemidler og effektive tiltak for å forbedre legefordelingen til primærkommunene? Jeg vil gjerne høre om helseministeren er enig med stortingsflertallet, som går imot forslaget fra SV og Arbeiderpartiet om at slik forsøksvirksomhet skal igangsettes, og også høre helseministerens begrunnelse for det.

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først understreke at Regjeringen er innstilt på å gjennomføre fastlegeordningen slik den er skissert i det omfattende vedtak som Stortinget fattet i fjor om nettopp dette. Den utsettelse som vi nå har fått, skal brukes aktivt, for ikke å forlenge usikkerheten rundt ordningen unødig. Vi skal holde trykk på avklaringsprosessene rundt rammebetingelsene, men vi skal bruke mer tid på å forberede gjennomføringen ute i kommunene og ikke minst sette inn stimuleringstiltak, som man i budsjettforliket, som kjent, har tilført mer penger.

Forsøksvirksomhet omkring selve fastlegeordningen har vi hatt i Norge, det er jo grunnlaget for reformen. Og vi har hatt det i forskjellige typer kommuner. Så jeg ser ikke for min del behov for ytterligere forsøk når det gjelder selve fastlegeordningen, men jeg ser klart behov for forsøk med tiltak som kan stimulere til en bedre legedekning – vaktsamarbeid, som er mindre belastende, tiltak som kan gjøre det mindre krevende å være alene lege i enkeltkommuner, f.eks. knyttet til muligheter for etter- og videreutdanning, vikarordninger osv. Dette er eksempler fra det knippet av tiltak som det arbeides med i forbindelse med stimuleringsordninger.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg gir min tilslutning til helseministerens annonserte satsing på forebyggende helsearbeid og de virkemidlene som han annonserte.

Når det så gjelder æren for myndighetenes sterke interesse for psykiatriområdet, tror jeg at den eventuelt må deles mellom flere og ikke være et forhold mellom helseministeren og representanten Annelise Høegh. Jeg vil da minne om at det var regjeringen Jagland som la fram St.meld. nr. 25 for 1996-97 om psykiatrien. Denne meldingen ble meget godt mottatt i fagmiljøet og i kommunene og fylkeskommunene. Den er også grunnlaget for handlingsplanen som Stortinget senere bad om, og som Stortinget gav sin fulle tilslutning til. Dette har vært et nokså stort og felles løft. Jeg har lyst til å understreke det.

Det som kanskje bekymret meg litt, var at helseministerens partifelle, Are Næss, var inne på at helsebudsjettet var tidenes beste – noe i den gate. Jeg er oppriktig bekymret for at sykehusøkonomien ikke er styrket med Regjeringens forslag. Jeg viser da til at av Regjeringens forslag om å øke bevilgningene til den innsatsstyrte finansieringen med 300 mill. kr, er 175 mill. kr allerede påtenkt brukt opp i 1998. Siden dette er knyttet opp mot det svake kommuneøkonomiopplegget, frykter jeg for at det blir vanskelig å gjennomføre den aktivitetsøkning som Regjeringen har forutsatt.

Jeg vil spørre helseministeren: Er det slik at en framtidig satsing på økt pasientbehandling, slik som det var lovet i Voksenåserklæringen, skal finansieres ved ytterligere økning av egenandelene, som er grunnlaget for årets satsing, eller har helseministeren andre kort i ermet i løpet av 1999?

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har sagt det i andre forsamlinger, og jeg kan gjerne gjenta det i denne sal: Når det gjelder det som har skjedd innenfor psykiatrien, står jeg på skuldrene til flere av mine forgjengere. Forutsetningen for at vi har kommet fram til en enstemmig tilslutning til en så omfattende reform, er lagt av flere, og ikke minst er det takket være en bred tilslutning og et aktivt engasjement i denne sal. Men jeg er veldig glad for å være en del av den satsingen.

Så refererte representanten Kristoffersen til representanten Næss" utsagn om tidenes største helsesatsing. Representanten Næss refererte ganske riktig til de omfattende handlingsplaner som ble vedtatt i vår, som er langsiktige, og som krever oppfølging år om annet, ikke bare i 1999. Men vi starter i 1999, slik vi har forutsatt.

Det er riktig, som jeg også var innom i mitt innlegg, at en del av den aktivitetsveksten som vi i utgangspunktet hadde forutsatt skulle komme i 1999 når det gjelder sykehusene, kommer allerede i år. Det betyr at vi går inn i 1999 med et høyere aktivitetsnivå for sykehusene enn det vi hadde tenkt oss i utgangspunktet. Det er jo positivt. Men det betyr altså at en del av veksten som Regjeringen opprinnelig hadde lagt opp til i budsjettet, allerede er kommet og dermed må finansieres av en del av de 300 mill. kr i økt sykehusfinansiering som lå i statsbudsjettet.

Jeg har ingen planer om å øke egenandelen i 1999 utover det som blir vedtatt av Stortinget her i dag, og jeg har merket meg de signaler som ligger i innstillingen, også i forslags form, om en gjennomgang av utviklingen når det gjelder egenandelene, og vil selvfølgelig følge opp det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bendiks H. Arnesen (A): St. meld. nr. 50 for 1996-97 – den såkalte eldremeldingen – ble lagt fram våren 1997. På det tidspunktet var jeg ikke stortingsrepresentant, så jeg fulgte debatten gjennom media.

Inntrykket vi fikk av den debatten, vi som satt utenfor Stortinget, var at den daværende opposisjon ville øke den økonomiske innsatsen og gjøre ting raskere enn det denne meget grundige stortingsmeldingen la opp til. Etter det jeg forstår, var det dette som lå til grunn for at vedtaket i ettertid fikk navnet «eldreforliket».

I lys av det virker det nesten utrolig at de samme partier gjennom årets budsjettforlik vedtar å utsette gjennomføringen av eldresatsingen med to år. For de mange som fortsatt venter på sykehjemsplass eller omsorgsbolig, må det være en stor skuffelse. Også for kommunene som har sine planer klare, må det være et tilbakeslag. For Arbeiderpartiet står fortsatt gjennomføring av denne satsingen for våre eldre i fremste rekke.

Jeg har registrert at Regjeringen og de samarbeidende partier bl.a. begrunner utsettelsen med stor aktivitet i arbeidsmarkedet. Det synes jeg harmonerer dårlig med signalene om økende ledighet og dårlig ordretilgang i bygg- og anleggssektoren. Det er få satsinger som er så godt fordelt utover i landet, og som dermed også virker så positivt inn på det lokale næringslivs virksomhet på de forskjellige stedene. Også disse forholdene burde være sterke grunner for å gjennomføre planen, slik et samlet storting vedtok i 1997.

Jeg vil også tilføye at det må være i alles interesse at de pengene som bevilges til eldresatsingen, blir brukt til en bedring av de eldres situasjon og ikke til noe annet. Ingen er tjent med at vi får en gjentakelse av diskusjonen som oppsto i etterkant av den såkalte eldremilliarden.

I arbeidet med årets budsjettinnstilling har vi fått mange innspill fra forskjellige organisasjoner og brukergrupper. De aller fleste har tatt opp spørsmålet vedrørende egenandeler. Benevnelsen «skatt på sykdom» blir stadig oftere brukt av dem som må bruke varer og tjenester som er belagt med egenandeler, for å kunne fungere i det daglige. Jeg forstår godt disse argumentene, og jeg ser klart at det er behov for en omfattende gjennomgang av hvordan ordningen med egenandeler fungerer. Problemet er at de forskjellige typer egenandeler blir sett isolert. Dette medfører at de som må ha mye medisiner, behandling og hjelp, blir påført en meget stor egenbetaling, som ofte må betales av en liten inntekt. Jeg er ikke imot ordningen med egenandeler, men det må ikke være slik at de med de største hjelpebehov og de minste inntektene, skal bidra med den største andelen av sin inntekt til fellesskapet.

Fra Arbeiderpartiets side mener vi at det er behov for en gjennomgang av hvordan de samlede utgifter til egenandeler i helse- og omsorgssektoren virker økonomisk for de brukere som trenger varer og tjenester som er belagt med egenandeler. Vi mener at en slik gjennomgang er nødvendig før det eventuelt blir foretatt nye økninger av egenandelene eller ordningen blir utvidet.

Vi tror også at det er behov for å innføre skjermingsregler som tar hensyn til de totale kostnadene vedrørende egenandeler i forhold til inntekt og i forhold til behov for tjenester.

Jeg registrer at Arbeiderpartiets forslag om en slik omfattende gjennomgang av hvordan ordningen med egenandeler fungerer, ikke vil få flertall i Stortinget.

La meg også nevne situasjonen for vertskommunene for de tidligere HVPU-institusjonene som nå ikke ser ut til å få prisjustert det tilskuddet de får fra staten. Disse vertskommunene har det til felles at et meget stort antall av dem som før bodde på institusjonen, ble boende i vertskommunen etter at institusjonen ble nedlagt. Dette innebærer at disse kommunene har måttet bygge opp et betydelig større tjenesteapparat enn det innbyggertallet tilsier.

Stortinget innførte det såkalte vertskommunetilskuddet fordi disse kommunenes spesielle situasjon ikke blir ivaretatt av det generelle inntektssystemet til kommunene. Det var også viktig at disse kommunene fikk en større grad av forutsigbarhet for sin økonomi når de skulle påta seg denne store og viktige jobben som staten påla dem. Det sier seg selv at vertskommunene nesten uavkortet må bruke dette tilskuddet til å bemanne tjenesteapparatet for å ivareta denne store oppgaven.

Med årets lønnsoppgjør betyr dette at de 33 kommunene det gjelder, må kutte ca. 40 mill. kr i sine budsjetter dersom tilskuddet ikke blir prisjustert. Dette kommer på toppen av den innstramming alle kommunene må igjennom som følge av budsjettforliket og det vedtatte statsbudsjett.

Disse kommunene sier at denne forserte nedtrappingen av vertskommunetilskuddet vil måtte få konsekvenser for tjenestetilbudet i kommunene. Med det store antall funksjonshemmede som bor i disse kommunene, er de ekstra sårbare ved slike uforutsette kutt. Jeg må igjen minne om at vertskommunetilskuddet ble innført for å få disse kommunene på nivå med andre kommuner. Derfor blir det feil når andre tilskudd som alle kommunene skal ha, f.eks. de øremerkede midlene som er knyttet til kapittel 6A i sosialtjenesteloven, blir blandet inn i diskusjonen om prisjustering av vertskommunetilskuddet.

Etter at budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet og Høyre kom i stand, har vi bl.a. fått høre fra disse partiene at dette er et godt budsjett for kommunene og deres innbyggere.

Kommunene på sin side rapporterer om de største budsjettproblemene på mange år. Ja, noen kommuner hevder at de snart må begynne å kutte i forhold til lovpålagte oppgaver. Jeg går ut fra at regjeringspartiene har fått mange slike henvendelser, ikke minst fra «sine» ordførere rundt om i landet. Denne utviklingen harmonerer dårlig med Voksenåserklæringen, hvor det bl.a. heter :

«En sentrumsregjering vil rette opp det misforhold det lenge har vært mellom de oppgaver kommunene er pålagt og de økonomiske betingelser om er gitt.»

Hva er så resultatet av den situasjonen som kommunene nå står oppe i? Jo, kommunene må øke avgiftene, de må øke barnehagebetalingen, de må øke egenbetalingen osv., og det må de gjøre til det maksimale for å makte oppgavene overfor sine innbyggere. Og da er mitt spørsmål: Er ikke dette en skatteøkning for innbyggerne? Er det ikke en skatteøkning i dette budsjettet i realiteten? Det er utvilsomt de med de laveste inntektene og med de største hjelpebehovene som rammes hardest i denne situasjonen.

Sonja Irene Sjøli (H): Trygghet for et godt helsetilbud når vi trenger det, er selve grunnstenen i velferdssamfunnet. Men denne grunnstenen har store sprekker, som flere også har vært inne på i dag. Pr. 1. august stod over 300 000 mennesker i behandlingskø, nærmere 35 000 garantipasienter venter på behandling, antall garantibrudd er 12 500 og 9 650 er brudd på tremånedersgarantien – det gjelder med andre ord alvorlige syke mennesker. Dette synliggjør et helsevesen som ikke gir trygghet for behandling når vi trenger det.

Situasjonen er prekær ved mange sykehus. Det er en opplevelse av knapphet på økonomiske ressurser og personell, og det er synliggjort dårlig organisering og ledelse. Men det skjer også svært mye positivt i helsevesenet. Faglig sett er vårt helsevesen blant de beste. Flere enn noen gang får behandling, og helsepersonellet gjør så godt de kan innenfor et tungrodd og ineffektivt system.

Problemene i helsevesenet kan ikke løses med penger alene. Det trengs gjennomgripende reformer på flere områder. Folk er lei av krangelen om hvem som har ansvar. Folk er lei av ansvarsfraskrivelsen og svarteperspillet mellom forvaltningsnivåene. Det er misforstått lokaldemokrati når ansvarsoppsplitting og ansvarspulverisering i helsevesenet fører til kaotiske tilstander og uverdige forhold.

Begrensede midler vil alltid være en knapphetsfaktor. Vi kan ikke bevilge oss ut av problemene i Helse-Norge, men vi kan organisere helsevesenet slik at vi får mer ut av ressursene. Høyre har i årevis vært pådrivere i utvikling av nye virkemidler, som innsatsstyrt finansiering, fritt sykehusvalg, ventetidsgarantier og pasientrettigheter.

I svært mange saker har Høyre klart å trekke Regjeringen og Arbeiderpartiet i riktig retning. Men det går sakte, jeg skulle ønske at Regjeringen kunne skynde seg litt mindre langsomt. Det er selvsagt ikke lett med Senterpartiet som bremsekloss. For Kristelig Folkeparti stod sammen med Høyre om flere saker før de kom i regjering, som de nå har gått bort fra fordi Senterpartiet er imot. Det er forslag som kunne ha bidratt i positiv retning. En del av de nye virkemidlene som er gjennomført, må videreutvikles hvis de skal få full effekt.

En naturlig konsekvens av disse forandringene er at sykehusene organiserer seg annerledes enn før. Det neste naturlige skritt er å åpne helsemarkedet for flere aktører. Når de politiske prioriteringer i helsesektoren, funksjonsfordelingen mellom sykehusene, kontrollsystemer for kvaliteten på tjenestene og den offentlige finansieringen er på plass, er det mindre viktig hvem som eier og driver sykehusene. Private aktører må få slippe til når det gjelder utbygging og drift av sykehus. Konkurranse om å få til kostnadseffektive helsetjenester av god kvalitet til det offentlige vil tjene både pasientene og samfunnet. Sykehusene må få større frihet, slik at de kan ledes på en profesjonell måte. Vi må være mer opptatt av å fristille de offentlige sykehusene enn å begrense de private.

Dersom vi ikke gjennomfører systemendringer i helsevesenet, er jeg redd resultatet blir en todeling av helsevesenet, hvor de som har råd til å betale for private helsetjenester, gjør det, enten i Norge eller i utlandet. Det er fare for det offentlige tilbudet og de overordnede prinsipper i helsepolitikken, fordi det offentlige ikke greier konkurransen. For det er ikke lenger et spørsmål om vi ønsker konkurranse og flere private aktører i helsevesenet. Konkurransen er der. Den systemkonservatisme som enkelte besverger seg til, truer velferden. Konkurranse gir mer velferd, fordi vi får utnyttet ressursene på en bedre måte. Vi får frigjort ressurser til å skape enda mer velferd og gi enda flere behandling.

Tiden arbeider for Høyres løsninger, slik den har gjort når det gjelder innsatsbasert finansiering, fritt sykehusvalg, pasientrettigheter og behandlingsgarantier. Akershus fylkesting har nå vedtatt, etter initiativ fra Høyre, å undersøke mulighetene for privat utbygging av nytt Follo-sykehus og utleie til fylkeskommunen. Det vil øke kapasiteten og tilbudet til befolkningen i Akershus raskere.

Høyre er tilfreds med at det nå skal vurderes reetablering av legeutdanning på Sentralsykehuset i Akershus, og at Regjeringen allerede i forbindelse med budsjettet for år 2000 skal utrede de budsjettmessige konsekvenser. Behovet for flere leger i denne regionen er økende på grunn av stor befolkningstilvekst og en sterk økning i antall eldre.

Verdighet, livskvalitet og selvstendighet i alderdommen og en best mulig kvalitet i eldreomsorgen er et av Høyres fremste mål. Konkurranseutsetting og privat utbygging og drift av pleie- og omsorgstjenester er et viktig virkemiddel. Kombinert med offentlig ansvar gjennom finansiering og fritt brukervalg vil eldre og funksjonshemmede få en større innflytelse over hvem som skal yte tjenestene, og på kvaliteten. Det vil bli et mangfold av tilbud tilpasset den enkeltes behov.

Det viktigste er selvfølgelig ikke at eldreomsorgen blir utsatt for privat konkurranse, slik representanten Ballo later til å tro, men at eldre får et best mulig tilbud når de trenger det. Det vil frigjøre midler til bedre og flere tjenester, som vil ivareta selvstendighet og verdighet og gi større valgfrihet og medbestemmelse.

Noen hevder at det er umoralsk med konkurranse i helse- og sosialsektoren. Det er det selvsagt ikke. Men det er umoralsk og uetisk å ikke utnytte samfunnets ressurser på en best mulig måte til beste for dem som trenger det mest.

I den offentlige tannhelsetjenesten, spesielt i distriktene, er det betydelige og alvorlige rekrutterings- og stabilitetsproblemer. I tillegg til utredningen som er satt i gang om tannlegeutdanning i Tromsø, haster det med strakstiltak. Fylkeskommunene må oppfordres til å ta i bruk flere stillingstyper for tannleger i den offentlige tannhelsetjenesten. Vi tror fleksible løsninger som kan bidra til å øke rekrutteringen og skape større stabilitet når det gjelder tannleger ute i distriktene, må til.

Det er viktig med en god politikk for helsetjenesten, men ikke minst er det viktig med en god politikk for helsen.

Det er stor interesse for verdidebatt blant folk flest, og det bør få virkninger på de helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende perspektivene for hvordan vi skal utvikle samfunnet. Det er et hovedmål å ha så få pasienter som mulig. Det innebærer å bruke politiske virkemidler som styrker det personlige ansvaret, og som styrker de områder som fellesskapet skal ha ansvaret for. I 1977 lanserte den amerikanske samfunnsforsker Wildavsky den såkalte 10-90-regelen, at helsetjenesten bestemmer bare 10 pst. av befolkningens helse, mens resten, altså 90 pst., bestemmes av forhold utenfor helsetjenesten som samfunnsforhold, levevilkår og livsstil. Derfor må vi bruke politiske virkemidler for å utjevne livskvalitet, helse, sykdom og tidlig død i tillegg til virkemidler som styrker det personlige ansvaret og den enkeltes ansvar. Jeg er derfor glad for og ser frem til helseministerens bebudede redegjørelse om folkehelsen til våren.

Brystkreft er den hyppigste kreftformen hos kvinner og den viktigste årsak til tapte leveår. 750 kvinner dør årlig av denne kreftformen. Utvidelse av tilbudet om mammografiscreening er et viktig forebyggende tiltak for å oppdage kreften tidlig slik at flere kvinner overlever. Høyre er svært tilfreds med å ha oppnådd flertall for økte bevilgninger til dette området, slik at det kan utvides til å omfatte ytterligere to fylker.

Arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap må også intensiveres, både ved helsestasjonene og i skolene, slik at det når ungdommen.

Høyre vil nå ha en fortgang i arbeidet med å få etablert et nasjonalt medisinskhistorisk museum i lokalene på Rikshospitalet. Og dette skal ikke være noe dødt museum med lagring av døde ting, det skal være et levende museum som skal brukes nettopp til folkeopplysning og til å styrke forståelsen for forebyggende og helsefremmende arbeid.

En viktig oppgave for det offentlige er å sørge for et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett for dem som av ulike grunner faller utenfor og trenger hjelp. Men det må være like viktig for det offentlige å forhindre at folk gjøres til klienter av velferdssamfunnet. Skatte- og avgiftspolitikken spiller i høyeste grad en rolle i fordelings- og velferdspolitikken.

Høyre vil gi flere mulighet til å forsørge seg selv ved egen inntekt. Formålet med overgangsstønaden for foreldre som har aleneansvar for små barn, er å sikre inntekt og samtidig gi hjelp til selvhjelp slik at de blir i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid etter en overgangsperiode.

Det må legges til rette for at flere enslig forsørgere tar nødvendig opplæring og inntektsgivende arbeid med selvforsørgelse som endelig mål. En tettere oppfølging av den enkelte vil gi større mulighet for å kombinere deltagelse i arbeidslivet med omsorgsansvar.

Et stort antall småbarnsforeldre tar i dag utdanning, og de fleste finansierer utdanningen ved lån i Statens lånekasse. Det kan derfor synes urettferdig og tilfeldig at sivilstand under hele eller deler av utdanningen skal ha innvirkning på hvorvidt den enkelte skal tilbakebetale lån i en lang periode etter endt utdanning. Høyre mener derfor at utdanningsstønaden til enslige bør avvikles.

Høyre er tilfreds med å ha vunnet fram med flere viktige helse- og sosialpolitiske saker ved dette budsjettet – tiltak som vil bidra til flere tilbud til dem som trenger det mest, tiltak som viser at Høyre i prioriteringen setter det viktigste først.

Reidun Gravdahl (A): Arbeiderpartiet vil vektlegge at alle skal ha et godt og likeverdig tilbud om behandling og pleie- og omsorgstjenester, uansett størrelsen på lommeboka eller hvor i landet en bor.

Effektivitet og likeverdighet sikres best gjennom et offentlig helsevesen. Det er nødvendig å utvikle bedre samarbeid og funksjonsfordeling i helseregionene og å få til bedre organisering av sykehusene.

Arbeiderpartiet mener at utsettelsen av eldrereformen er betenkelig. Våren 1997 ble det etter forslag fra Arbeiderpartiet inngått «eldreforlik» med oppslutning fra alle partier. Nå løper Bondevik-regjeringen, sammen med sine støttespillere fra Høyre og Fremskrittspartiet, fra løftene og utsetter gjennomføringen i to år.

Også andre svake grupper sviktes. De som tjener mindre enn 57 600 kr, vil fra neste år ikke få sykepenger fra folketrygden om de blir syke. Har man tenkt gjennom hva det betyr for den enkelte? Og dette blir foreslått av en sosialminister som har sagt mange, mange ganger at hun særlig vil gjøre noe nettopp for de svakeste gruppene.

Etterlattepensjonen har ikke blitt ivaretatt etter intensjonene i behandlingen av velferdsmeldingen, der et flertall bestående av Arbeiderpartiet og Høyre sa at etterlattepensjonen skulle utformes slik at den skulle motivere til selvforsørging, men at det burde være en form for aldersgradering. Derfor er den foreslåtte lovendringen vedtatt sendt tilbake igjen til Regjeringen.

Enslige forsørgere har stønadsordninger som skal gjøre dem i stand til selvforsørging. Oppfølgingsordningen med en person som selv er enslig forsørger, som kontaktperson har fungert fra 1. januar i år. Denne ordningen må evalueres når det gjelder både resultatene og de økonomiske sidene ved den.

Mange enslige forsørgere har behov for utdanning for å bli i stand til selvforsørging. Hvis de blir samboere mens de er i et utdanningsløp, vil de miste utdanningsstøtten etter de nye reglene. Dette mener vi i Arbeiderpartiet er uheldig, og vårt forslag er at de skal beholde denne støtten til utdanningsforløpet er fullført.

Stortinget har vedtatt at psykiatrien skal få et løft. Den gang St.meld. nr. 25 for 1996-97, Åpenhet og helhet – Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene, ble behandlet, var det tverrpolitisk enighet om at det skulle satses mer på denne forsømte gruppen, og Stortinget vedtok en økonomisk forpliktende opptrappingsplan i denne behandlingen. Valgerd Svarstad Haugland var svært kritisk mot Regjeringen i debatten. Nå har Kristelig Folkeparti kommet i posisjon og er svært forsiktig med satsingen i budsjettet for neste år. Det er tydeligvis flere som nå har innsett at mange av de utfordringene vi har innenfor psykiatrien, krever tid til oppbygging og ikke minst mulighet til å skaffe nok personell.

Vi ble derfor overrasket da helseministeren på TV i går kveld sa at etter 15 års forsømmelse hadde han nå fått Stortinget med på å bygge opp sterkavdelinger. Da Reitgjerdet ble nedlagt, ble det vedtatt å bygge opp sterkavdelinger i hvert fylke, men man kan reise spørsmålet om uenighet i fagmiljøene har ført til at det allikevel har blitt opprettet for få plasser. Jeg vil spørre helseministeren om det er slik at alle tilgjengelige plasser er utnyttet, og om ferdig behandlede pasienter blir utskrevet.

Det krever også ressurser, tålmodighet og mot til å ta politiske belastninger å utvikle samarbeid mellom behandlingsnivåene og de etater som skal bidra til at mennesker med psykiske lidelser blir fanget opp og får tidlig hjelp og god rehabilitering.

Budsjettforliket mellom Regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet medførte en reduksjon på 100 mill. kr for Arbeidsmarkedsetaten. Helseministeren har forsikret oss om at satsingen på arbeidstilbud til mennesker med psykiske lidelser skal ivaretas. Vi får håpe at det er riktig, for disse stiller svært svakt på arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedsbedrifter og ASVO kan være mulige arbeidsplasser for noen, men det kreves opplæring av støttepersonell og arbeidsledelse. Og vi vet lite om hvordan nåværende regelverk fungerer overfor denne gruppen.

Presidenten: Den vedtatte tiden for formiddagsmøtet er straks ute, og presidenten foreslår at møtet heves nå. – Det anses vedtatt.

Nytt møte settes kl. 17.00.
Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.