Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

Einar Olav Skogholt (A): 1. desember d.å. hadde Stortinget en omfattende debatt om forslaget til handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel. Jeg er glad for at statsbudsjettet for 1999 innebærer en økt satsing på forebyggende arbeid, ettervern mv.

På ett område, metadonbehandling, skulle jeg ønske komiteflertallet ville bevilge mer penger. Arbeiderpartiet får dessverre ikke flertall for sitt forslag om å øke bevilgningen med 10 mill. kr. At vi ikke får flertall for dette forslaget, må budsjettforliket bære ansvaret for. Vi vil i inneværende år få flere overdosedødsfall enn noen gang tidligere, og det haster med å få etablert et landsomfattende tilbud om metadonassistert behandling.

I den senere tiden har det vært en del innspill om å få selge øl på bensinstasjonene. Jeg har registrert at det er forskjellige holdninger til dette spørsmålet i Regjeringen. Etter det jeg forstår, går Næringsdepartementet og Administrasjonsdepartementet inn for å tillate salg av øl på bensinstasjonene. Vil statsråden i Sosialdepartementet slutte seg til en slik konklusjon eller tilsidesette rådene fra sine regjeringskolleger?

Etter at statsbudsjettforslaget ble kjent, har vi kunnet registrere innspill om at en lang rekke sykehus vil få meget store økonomiske problemer neste år. Selv om stortingsflertallet i dag vedtar å øke refusjonsandelen for innsatsstyrt finansiering i sykehusene til 50 pst. fra 1. januar 1999, vil mange sykehus allikevel ha betydelige økonomiske problemer.

Jeg er klar over at mange hevder at fylkeskommunene prioriterer feil. Men mange fylkeskommuner har i en årrekke måttet nedprioritere bevilgningene til bl.a. kulturtiltak og investeringer i fylkesvegnettet, som mange steder er i en elendig forfatning, for å kunne gi innbyggerne en best mulig helsetjeneste. Det er beklagelig om vi får en situasjon ved våre sykehus som vil innebære lengre ventetid på behandling og flere brudd på ventelistegarantien.

Før valget i 1997 var alle partier enige om å prioritere eldre og helse. To viktige forutsetninger for å lykkes med denne satsingen er økte økonomiske ressurser og mange flere helsearbeidere. Vi mangler leger og tannleger. I kommunene er det i tillegg stor mangel på kvalifisert helsepersonell, så som sykepleiere og hjelpepleiere. Norsk Sykepleierforbund har oppgitt at det finnes ca. 10 000 sykepleiere som ikke utfører sykepleiertjeneste. Både arbeids- og lønnsforhold er en viktig årsak til at vi har en slik situasjon. Jeg har aldri skjønt at det skal være så stor forskjell på avlønning av personer med høyere utdanning. Hvorfor prioriterer vi ikke utdanning og arbeid innen helsesektoren like sterkt som i f.eks. teknisk sektor? Det kan da ikke være viktigere å bygge broer og veger enn å gi syke og gamle best mulig behandling og omsorg.

Ved sykehuset på Svalbard har jeg registrert at det har vært debatt om den kirurgiske beredskapen. Jeg er derfor glad for at en samlet komite ber Regjeringen ved framleggelse av statsbudsjettet for år 2000 å gi tilbakemelding til Stortinget om hvordan dagens kirurgiske beredskap ved Longyearbyen Sykehus fungerer.

Jeg beklager at stortingsflertallet verken vil pris- og lønnsjustere vertskommunetilskuddet ved årets budsjettbehandling eller slutte seg til en anmodning om at dette blir gjort i revidert nasjonalbudsjett for 1999.

Vi har mange kommuner som hadde store PU-institusjoner, som nå er nedbygd. Den økonomiske situasjonen i kommunene kan medføre at vi får en reversering av 1991-reformen på dette området.

Stortinget behandlet 2. april i år innstilling om resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede. I den debatten tok jeg opp forslaget til Norges Handikapforbunds Ungdom om etablering av IT-studier for funksjonshemmede ved Høgskolen i Hedmark. Denne saken har versert i Sosialdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i flere år. Jeg hadde forventet at denne saken var tatt med i budsjettforslaget for 1999. Kan sosialministeren gi signaler om når denne saken vil bli realitetsbehandlet i Regjeringen?

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Tross enighet om et stramt budsjett har det vært mulig å prioritere midler til helse og sosiale tiltak. Komiteen har gitt sin tilslutning til Regjeringens satsingsområder innen eldreomsorg, psykiatri og kreftomsorg.

Gruppen av eldre over 80 år vokser raskt, og det haster med å etablere gode og fleksible løsninger tilpasset deres behov. Dersom kommunene av ulike grunner ikke makter å holde tidsplanen for investeringer, mener Kristelig Folkeparti det er riktig å gi investeringsstøtte i ytterligere to år. Kristelig Folkeparti er tilfreds med at skjønnsmidlene til eldreomsorg er økt vesentlig i neste års budsjett. Også vi er opptatt av at midlene brukes innen eldresatsingen.

De fleste pensjonister er heldigvis friske og aktive. For disse er det av stor betydning at grunnbeløpet økte med 5,75 pst. i vår, og at særfradraget nå blir hevet til 17 640 kr. Minstepensjonistene fikk et økonomisk løft i vår.

Regjeringen har som mål å hjelpe dem som har minst, men hvem er den svakeste gruppen?

Jeg er glad for at det kommer en stortingsmelding om levekår til neste år. Personlig tror jeg at mange unge ikke skårer så høyt. Økende vold, grov vold, rusproblemer, mange overdosedødsfall blant unge, det at flere opplever seg som tapere og stadig flere savner voksenkontakt, er signaler vi tar på alvor.

Handlingsplanen for redusert bruk av rusmidler inneholder mange gode forebyggende tiltak som kan hindre en slik negativ utvikling. Familie og nærmiljø er avgjørende for en trygg oppvekst.

Faller noen utenfor, finnes ulike tiltak. Og disse må prøves før en til slutt velger metadonassistert rehabilitering. Kristelig Folkeparti er enig i at tilbudet skal bli landsomfattende, da dette ikke lenger er noe hovedstadsproblem.

Regjeringen viser vilje til å forebygge. Ved å gi 5 mill. kr ekstra til Statens ernæringsråd og 3 mill kr til Tobakksskaderådet kan en fokusere på hva kosthold og røykfrihet betyr for folkehelsen, spesielt kreft.

Jeg er glad for at en samlet komite vil forsere utbygging av mammografiscreeningen med to ekstra fylker. Prøveprosjektene viser en oppmøteprosent på nesten 80. Kvinnene venter på tilbudet.

Som saksordfører for psykiatrikapitlene viser jeg til stor enighet også her. Rekruttering og videreutdanning av helsepersonell er viktige faktorer for å lykkes. Det skal satses mer på distriktspsykiatriske sentre og botilbud i hjemkommunen. Bygging av omsorgsboliger skal finansieres etter samme modell som i eldreomsorgen – 175 000 kr i tilskudd pr. bolig og årlig refusjon av renter og avdrag.

For å forebygge på dette feltet satses det på styrking av fritidstilbud, arbeid, støttekontakt og helsestasjoner.

Spiseforstyrrelser er et voksende problem, som det forskes på ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, og Modum Bad utvider sitt behandlingstilbud på dette feltet.

Lidelser i ledd og muskler kan kanskje reduseres ved at flere nå får mulighet til behandlingsreiser til varmere klima.

Ryggplager er ikke lett å forebygge, om en ser på tall til sykepenger og antall uføre. Nå skal det opprettes et nasjonalt kompetansenettverk for rygglidelser. At dette området ikke har hatt høy prestisje, vises ved at det ikke finnes én professor ved noen av våre medisinske fakulteter innen dette området. Etableringen er en god start.

En kommentar til at innsatsstyrt finansiering er økt til 50 pst.: Jeg mener vi må ile langsomt. Ikke alle sykehus er i stand til å øke kapasiteten. Sentralsykehuset i mitt eget fylke har arealmangel, andre har mangel på kvalifisert personell. I budsjettet satses det på rekrutteringstiltak, spesielt i utkantstrøk. I og med at fastlegereformen utsettes med ett år, kan tiden brukes til dette.

Signe Øye (A): Jeg har med interesse lyttet til debatten i dag. Alle bør være enige om at kommunene vil få en meget stram økonomi til neste år, og at dette også vil gå ut over de eldre og de syke. Derfor er det forbausende at viljen til å gjøre noe fra regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, som har flertallsinnstillingen, ikke er til stede.

Regjeringspartiene klamrer seg til håpet om at renten skal gå ned, og at kommunene på den måten skal få mer penger. Men hittil har det bare vært en stigende rente, og lokalpolitikerne blir stadig mer frustrert over sine kuttetiltak i et valgår. Eldreplanen utsettes. Pengene blir brukt på andre områder, som prioriteres høyere enn eldre.

Kommunalministeren trøster seg med at det er store forskjeller ute i Kommune-Norge, og at noen har bra økonomi. Arbeiderpartiet prøvde å få flertall for 1 milliard kr mer til kommunene i tillegg til en omfordeling av 1 milliard kr mellom de fattige og de rike kommunene og fylkeskommunene. Dette ville hjulpet noe. Men det fikk vi ikke flertall for.

Arbeiderpartiet er glad for at en enstemmig komite har bevilget mer penger til mammografiscreening enn Regjeringen foreslo, og at fire nye fylker kan få starte opp, slik forutsetningene var da arbeiderpartiregjeringen innførte dette i 1994. Østfold fylke har i fylkestinget forrige uke vedtatt å søke om å komme med til neste år. Det vil gi 11 000 kvinner i Østfold i alderen 50-69 år mulighet for førstegangsscreening. Blant disse vil ca. 70 nye krefttilfeller oppdages. Jeg håper for disse kvinnenes skyld at det nå er Østfolds tur til å komme med i prosjektet.

Sosialministeren var tidligere aktiv med i debatten om økte forskjeller mellom folk. Det var ikke så rart. Det som er rart, er at dette sosialbudsjettet, bygd opp fra bunnen av av den samme ministeren, vil øke forskjellene ytterligere. De som har minst, skal få enda mindre, og de rikeste skal få mer. Store skattelettelser til de rikeste, mens 200 000 – for det meste kvinner – blir fratatt sykepengene sine, er smålig og ganske utrolig fra en sosialminister som tidligere gikk så høyt ut på banen når det gjaldt Forskjells-Norge. Også de enslige forsørgerne, som sosialministeren var så bekymret for, og som nå er under utdanning eller kvalifisering til arbeid, står i fare for å miste sine kvalifiseringstilbud fordi nivået for arbeidsmarkedstiltak til neste år er redusert så sterkt at det kun vil være de som har garanti, som kommer i betraktning. De enslige forsørgerne har ingen slik garanti.

Antallet nye uføretrygdede økte betydelig i fjor. Det bekymrer oss i Arbeiderpartiet. Vi mener at vi må satse sterkere både på ASVO-plasser, arbeidsmarkedsbedriftene og lønnstilskudd for dem som av ulike grunner har problemer på det vanlige arbeidsmarkedet. Dette gjelder ikke minst for de psykiatriske pasientene. Det vil demme opp for at stadig flere havner på uføretrygd.

Vi vet at ca. 16 000 personer rammes av hjerneslag hvert år. Det er mange. Jeg er glad for at en enstemmig komite har pekt på det interessante samarbeidstiltaket mellom Østfold fylke og Høgskolen i Østfold om å starte opp en tverrfaglig videreutdanning for behandling av slagpasienter. Jeg håper at dette kommer i gang i 1999.

Til slutt: Bondevik-regjeringen mener at bevilgningene for neste år vil gi en aktivitetsøkning ved sykehusene, og at dette er tidenes beste helsesatsing. Det er ikke riktig i alle fylker. For Østfold vil bevilgningene for neste år gi 4 000 færre behandlede pasienter, ikke flere. Det skjer etter omfattende omorganisering, effektivisering og samling av akuttberedskap, som har gitt større aktivitet de siste årene. Men til neste år har fylket ikke de egenandelene man trenger, og må tilbake til 1995-nivå igjen. Ventelistene, som nærmer seg 20 000, vil øke ytterligere. Et flertall i fylkestinget, med unntak av Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, vil ikke være med på å senke behandlingskapasiteten for å få budsjettet i balanse. De 50 mill. kr som mangler, utløser også 50 mill. kr fra statens side. Jeg er enig med helseministeren i at det nå er riktig å avvente budsjettbehandlingen i fylkene. Siste ordet i denne saken er neppe sagt, men jeg er enig i at det er nødvendig å få synliggjort fylkets dårlige økonomi.

Dag Terje Andersen (A): De to rammeområdene som vi diskuterer her i dag, er typiske områder der det er lett å drive med svartmaling når en beskriver problemer, hvis en vil det. De er fulle av enkeltsaker, enkeltmennesker som kanskje ikke får den hjelp vi skulle ønske de kunne få, og det er lett for opposisjonen, hvis en vil, å peke på statsrådene og si at her har dere et ansvar. Det kan være fristende for opposisjonen å tilnærme seg denne sektoren med svartmaling eller med overbud, og jeg mener det var det den daværende opposisjonen, nåværende posisjon, bedrev tida med i forrige periode. Sånn sett skal jeg prøve å bidra til at det i hvert fall kommer noe godt ut av regjeringsskiftet, nemlig at vi får en mer ansvarlig opposisjon her i landet.

Til tross for manglene, som er lett for oss å peke på, vil det være sånn også til neste år at vi har en helsesektor som til tross for de mangler den har, er blant de beste i verden, og som først og fremst er organisert på en sånn måte at alle får et godt tilbud og et likeverdig tilbud. På sosialsektoren vil vi også til neste år sørge for en utjamningspolitikk som for de aller, aller fleste lands del ligger langt tilbake for det vi kan vise til her i landet. Derfor blir det et felles ansvar og en felles oppgave for opposisjonen og posisjonen å følge opp de gode planene som er vedtatt, stort sett enstemmig, i Stortinget – noen etter forslag fra vår regjering, noen etter forslag fra den sittende regjering.

Det er altså et felles ansvar å sørge for oppfølging på de områdene, fordi vi skal ta så store løft. Vi skal ta store løft i kreftomsorgen. Vi skal ta veldig store løft i psykiatrien, der har vi de største økonomiske uttellingene i framtida, og vi skal ta store løft når det gjelder fastlegeordningen, og når det gjelder eldrereformen. Det er skuffende at noen av de reformene blir skjøvet på, fordi det har vært så bred enighet om dem, og fordi vi burde kunne være enige om, for kanskje også i noen grad å øke respekten for det arbeid som gjøres her i huset, at vedtatte reformer og vedtatte programmer skal følges opp. Spesielt skuffende er selvfølgelig svikten i eldrereformen, en reform som alle partier kjørte på i valgkampen, som vi alle pekte på var noe av det viktigste vi skulle satse på, som vi skulle prioritere penger til. Nå blir det altså en reduksjon med 2 100 plasser.

Så prøver sosialministeren å gjemme seg i skjørtene til kommunene og skylde på kommunene og manglende planlegging. Men det er jo ikke det som er tilfellet. Allerede i innstillingen i 1997 stod det klart at hvis noen kommuner ikke rakk å gjennomføre planen i de fire åra, skulle det være mulig å forlenge perioden noe. Det er ikke det dette går ut på. Det er Regjeringen som foreslår å bygge 2 100 plasser færre enn framdriftsplanen skulle tilsi, og det hadde vært ærligere å innrømme det enn å skylde på kommunene.

Så ser vi at fordelingspolitikken, hvis vi kan kalle det det, nå gjør at det blir mer skatt på sykdom gjennom de økte egenandeler som kommer, for å innfri andre mål. I den samme retningen går sykelønnen. Statsråd Kleppa sa den 11. januar i år at i hennes statsrådstid var det helt uaktuelt å svekke sykelønnsordningen. Det var i januar i år, men det løftet var ikke mye verdt. Også der er det de svakeste som skal rammes. De som har inntekt under 57 000 kr, skal altså ikke få rett til sykepenger. Det betyr bl.a. et gedigent brudd med den arbeidslinja som det også har vært enighet om, at vi skulle prøve å legge til rette for at de som har en restarbeidsevne, skal ha mulighet til å delta i arbeidslivet. Men det betyr selvfølgelig først og fremst at de mange som har en deltidsjobb, og som har små inntekter, er de som skal være med og betale utgiftene til løfter på andre sektorer.

I tillegg kommer at det er de fattigste, de som har minst i landet, som også blir rammet hardest av den utviklingen vi har sett i forbindelse med renten. Det er de som har gjeld og som er i etableringsfasen, som betaler dyrt for den unaturlige renten som vi har her i landet, som skiller seg fra andre land. Derfor er det sånn at den fordelingspolitikken som disse partiene var opptatt av før de kom i regjering, går i stikk motsatt retning i dag i forhold til det de sa før de overtok regjeringsmakten.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Karin Andersen (SV): Først til det punktet at man ikke klarer å gjennomføre reformer som et enstemmig storting har vedtatt. Dessverre er ikke det noe nytt. Dessverre har det vært slik lenge. Det betyr kanskje at mange partier i Stortinget etter hvert er nødt til å ta innover seg at en del av reformene man vedtar, og som er bra og riktige, koster mer penger enn det man faktisk er villig til å skaffe til veie gjennom fordelingspolitikken og når inntektene skal skaffes. Bare som et apropos til siste taler.

Grunnen til at jeg tok ordet, var at det var noen innlegg før i dag som dreide seg om konkurranseutsetting på omsorgssektoren. Det ble vist til eksempler fra Sverige. Det er ikke bare Fremskrittspartiets representanter som har vært på studietur til Sverige og Danmark – det har også jeg vært. Erfaringene i Danmark kunne jeg si mye om, men i og med at det var kostnadene i Sverige som spesielt ble trukket fram, har jeg lyst til å si litt om det. I utgangspunktet er kostnadene i den svenske omsorgssektoren mye høyere enn i Norge. Der gikk det altså inn private firmaer og fikk kostnadene ned, men til et nivå som fremdeles ligger langt over det som er vanlig på norske sjukehjem. Det tror jeg vi må ha med oss i bildet, slik at vi ikke sammenlikner epler og pærer.

Det er riktig at noen steder har dette blitt bra, men det er også riktig at noen steder har det blitt riktig ille. Det har blitt så ille at gamle folk har ligget og faktisk verken fått mat eller stell, fordi her har hensynet til det å skulle tjene penger på en slik virksomhet blitt overordnet hensynet til brukerne. Jeg syns man må være realist når man skal begynne å telle kroner, og innse at det norske prisnivået på disse tjenestene faktisk er lavt. Det er ikke bra, for mange steder er det for dårlig pleiefaktor, og vi steller for dårlig med mange av våre gamle på mange sjukehjem. Å gjøre det bedre vil koste mer penger.

Så til et punkt som har opptatt meg mye de siste dagene, og det er den skjeve fordelingen som kommer av dette budsjettet. Et av de punktene som opprører meg mest, og som rammer de fattigste, er at man ved innføringen av kontantstøtte ikke har skjermet sosialhjelpsmottakerne mot at de skal få avkortet sosialhjelpen når de mottar kontantstøtten. Jeg kunne godt tenke meg å spørre sosialministeren, i og med at hun er her, om hun kan tenke seg å ta ordet og svare på om dette var med i beregningen fra starten av, og om Regjeringen kan tenke seg å vurdere å forandre på dette systemet når de nå skal legge fram en melding for Forskjells-Norge. For er det noe som kommer til virkelig å gjøre en stygg omdreining for Forskjells-Norge, er det det at man utbetaler såpass mange tusen kroner helt uten behovsprøving til mennesker, uansett hvor mye penger man har, og at de aller fattigste av oss, som må gå og be om hjelp for å klare seg til livets opphold, ikke skal kunne få lov til å få disse kronene uavkortet. Det syns jeg er smålig.

Synnøve Konglevoll (A): Det er dramatisk når det til tross for at vi har fått ca. 1 200 nye legestillinger i Norge de siste tre årene, likevel har vært en reduksjon på seks leger i den nordnorske landsdelen. Derfor har utdanningskomiteen i sin budsjettinnstilling påpekt at det er nødvendig å gjennomføre tiltak for å bedre legesituasjonen i Nord-Norge.

Vi vet at å utdanne leger i landsdelen er et av de beste tiltakene som vi kan gjøre for å fylle de ledige stillingene. Det er derfor gledelig at Regjeringa fant plass til å starte utbyggingen av Regionsykehuset i Tromsø i forbindelse med høstens budsjett. Men jeg vil samtidig understreke at det ikke er noen grunn, verken for Regjeringa eller Stortinget, til å hvile på sine laurbær av den grunn. Universitetet i Tromsø satte som forutsetning da de sa ja til økt opptak i høst, at først trengte de utbyggingen av Regionsykehuset i Tromsø, som man nå har fått tilsagn til. Men både Regionsykehuset i Tromsø og medisin- og helsefagbygget ved universitetet trenger videre utbygging. Dette blir også understreket av et bredt flertall i undervisningskomiteen.

Mange rundt i landet har reagert på planene om legeutdanning ved Sentralsykehuset i Akershus. Også jeg er bekymret for at dette skal føre til problemer med å rekruttere fagpersonell til medisinerutdanningen i andre regioner. Planene om legeutdanning ved Sentralsykehuset i Akershus har likevel fått støtte i Stortinget, og vi har bedt om å få saken tilbake ved neste statsbudsjett. Samtidig står alle partier i utdanningskomiteens innstilling sammen om å forutsette at medisinerutdanningen i Akershus ikke får negative konsekvenser for medisinerutdanningen i andre deler av landet, og det er spesielt pekt på situasjonen i Nord-Norge. En enstemmig sosialkomite fremmer også forslag om at økt opptak ved de øvrige universitetene vurderes samtidig med vurderingen av utdanning ved SiA.

Når det gjelder tannleger, er situasjonen i Nord-Norge om mulig enda mer prekær enn for leger. Dekningen er liten og gjennomtrekken er stor. Man er bekymret for at mange av de svenske tannlegene skal forsvinne til Sverige nå når det legges om der på finansieringen av tannleger.

Med dagens utdanningskapasitet i Norge vet vi at det i år 2015 vil mangle mellom 500 og 600 årsverk i Norge. Det er altså uansett behov for å øke utdanningskapasiteten for tannleger. Om man velger å utvide der det utdannes tannleger i dag, i Oslo eller Bergen, vil det uansett kreve investeringer, som til f.eks. nye bygg.

Det er satt ned en arbeidsgruppe som skal vurdere dette. Etter mitt syn bør det ikke være tvil om at økningen av kapasiteten bør komme i Tromsø. Jeg forventer ikke et klart og tydelig svar fra statsråd Høybråten, men jeg håper likevel at du kan si deg enig i at tannlegeutdanningen i Tromsø iallfall kan være et nødvendig tiltak for å øke tilgangen på tannleger i Norge, og at du kommer tilbake til denne saken så fort arbeidsgruppen som er satt ned, er ferdig.

Presidenten: Presidenten minner om at all tale skal rettes til presidenten.

John I. Alvheim (Frp): La meg bare kort få kommentere – at det er gledelig å registrere Arbeiderpartiets bekymring for budsjettene ved norske sykehus. Det som er forbausende, er jo at da Arbeiderpartiet selv satt i regjering, hørte vi aldri om slike bekymringer fra denne talerstol. Da var det andre som var bekymret. Arbeiderpartiet var det ikke. Vi får håpe at dette fortsetter, slik at vi kan få større ressurser til våre sykehus. Det skal i hvert fall Fremskrittspartiet være med og medvirke til.

Rita Tveiten (A): Psykiatrien er eit forsømt felt. Det er eit paradoks ettersom nyare rapportar viser at kvar fjerde nordmann har, har hatt eller vil få psykiske problem. Framleis er det mange mytar knytte til psykiske lidingar, og ofte heftar det ved eit menneske om ein har hatt bruk for profesjonell hjelp når sjukdom av psykisk karakter har meldt seg.

Det er på tide med ein innsats for å få til ei haldningsendring overfor omgrepet psykisk liding. Det kan vera minst like belastande å verta klassifisert og stigmatisert av såkalla friske som det er å stå utan eit tilbod som høver til sjukdomen sin karakter. Tiltak nr. 1 må vera respekt for pasienten, og å styrkja og ta i bruk pasientane sine eigne erfaringar. Det er ikkje vanskeleg å forstå pasienten si kjensle av maktesløyse om alle reaksjonar vert møtte med diagnoserelaterte svar. Psykiatrien treng modernisering med vekt på rett for den enkelte til å høyra til i eit lokalsamfunn når det gjeld bustad, arbeid og nødvendig hjelpeapparat i det daglege.

Eg er glad for at det kommunale tilbodet skal styrkjast. Ordninga med støttekontakt treng ei massiv utbygging, særleg for å gje støtte til menneske med psykiske lidingar, slik at dei kan koma ut av isolasjonen. Det er rett å satsa på det kommunale tilbodet. Men det er grunn til å minna om at dei psykiatriske sjukehusa og poliklinikkane i dag i mange tilfelle må skriva ut pasientar før dei er ferdig behandla. Det kan ta lang tid å få plass for behandling dersom det ikkje er tale om akutt hjelp.

Det er grunn til å fylgja utviklinga knytt til dei psykiatriske sjukehusa og poliklinikkane nøye, slik at me ikkje vert ståande i ein situasjon der tiltakskjeda overfor pasientane framleis er svak. Eg finn grunn til å minna om at fleire langtidsavdelingar ved dei psykiatriske sjukehusa har ein standard som kan gjera sjølv friske og robuste personar deprimerte. Det er uverdig og direkte uansvarleg overfor medmenneske som for ein kortare eller lengre periode treng behandling og omsut.

Det trengst ei satsing no for at ikkje storparten av milliardane fyrst kjem brukarane til hjelp sist i planperioden. 400 mill. kr for neste år av 24 milliardar kr på åtte år viser at helseministeren si utsegn i nyheitssendingar i går om at han no hadde fått Stortinget med på ei storsatsing, var noko hol. Om han hadde sett meir inn på det, kunna kan henda den årlege løyvinga, og spesielt for neste år, ha vore vesentleg større. Det hadde kome pasientane til gode.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: La meg på tampen av denne debatten kommentera eit par utsegner og spørsmål som har kome frå Arbeidarpartiet.

Fyrst til prisjusteringa av vertskommunetilskotet: Det er interessant å registrera at når sentrumsregjeringa innafor eit budsjett med 9 milliardar kr i innstrammingar vel å fylgja nokre av dei tidlegare arbeidarpartiregjeringane sine forslag, er nettopp Arbeidarpartiet ute med sterkast kritikk. Eg er opptatt av vertskommunane sin situasjon. Eg nemnde i mitt innlegg ei arbeidsgruppe som vurderer kostnadene med særleg ressurskrevjande klientar. Den legg fram si innstilling for departementet før jul, og vil, som eg sa i mitt innlegg, sjå både på innsatsmidlar og andre økonomiske ordningar.

Så er eg oppfordra av representanten Britt Hildeng til å svara på spørsmål som gjeld grunnbeløpsreguleringa i folketrygda. Ho peikte på at Stortinget i samband med trygdeoppgjeret har bedt Regjeringa drøfta prosedyrane for grunnbeløpsreguleringa med partane. Eg kan opplysa at møte om det skal haldast i slutten av januar.

Elles merka eg meg at representanten Britt Hildeng synest å gje denne regjeringa ansvaret for tidlegare trygdeoppgjer og påfølgjande underregulering av grunnbeløpet. Eg reknar med at ho stiller seg sjølv spørsmål om kven det er som har hatt ansvaret for tilrettelegginga av trygdeoppgjeret gjennom fleire år på 1990-talet.

Så har ho også bede meg å avkrefta mistanken om at Regjeringa sitt forslag om underregulering av grunnbeløpet på 0,3 står fast, og når forslag om inndraging av ein fridag og utvida arbeidsgjevarperiode fell bort. La meg der streka under noko som òg har vore nemnt før i dag. Regjeringa la i sitt budsjett til grunn ei grunnbeløpsregulering som skulle vera i samsvar med anna inntektsutvikling. Når forslaget om inndraging av ein fridag og utvida arbeidsgjevarperiode no er avvist, vil Regjeringa utan å vera bunden av sitt tidlegare forslag koma tilbake til det i samband med trygdeoppgjeret i samsvar med dei føresetnader som Stortinget har lagt til grunn.

Asmund Kristoffersen (A): Representanten John Alvheim avla Arbeiderpartiet en kort visitt. Jeg synes det har oppstått et mysterium her i salen i dag – og kanskje har det vært der før også. Fremskrittspartiet kuttet stort i overføringene til fylkeskommunene, og selv om en del av disse midlene åpenbart føres tilbake gjennom en forsterket stykkprisfinansiering, er nettogapet og nettotapet for fylkeskommunene på flere milliarder kroner. Likevel sier altså Fremskrittspartiet at fylkeskommunene som sykehuseiere vil få bedrede økonomiske vilkår. Sykehusdriften skal åpenbart profittere på dette. Nei, dette går ikke. Den manglende sammenhengen som ligger i budsjettet til Fremskrittspartiet, viser nettopp at det ikke er sammenheng i Fremskrittspartiets politikk, og at dette avdekkes gjennom akkurat dette eksemplet som representanten John Alvheim har brakt inn i dag. Kuttarbeidet i fylkeskommunene pågår nå, og det rammer helsesektoren. Det ser vi. Og det vil bli enda mer dramatisk hvis en skulle legge til grunn Fremskrittspartiets budsjett. Jeg tror på denne bakgrunn at Fremskrittspartiet vil få et økende troverdighetsproblem og i alle fall en umulig dokumentasjonsoppgave for faktisk å rettferdiggjøre at deres helsepolitikk vil føre til noe godt for våre pasienter.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det har fra flere talere i denne debatten vært reist kritikk mot fordelingsprofilen i Regjeringens budsjettopplegg og i det fremlagte forslaget til forlik. Det har fra enkelte av Arbeiderpartiets talere vært fremstilt slik at man nesten skulle få inntrykk av at Arbeiderpartiet selv aldri har foreslått innstramninger i velferdsordninger. Det må være tillatt å minne om velferdsmeldingen og Stortingets behandling av den, hvor nettopp det var et av elementene som inngikk.

Jeg mener at det å prioritere forsømte områder i helsevesenet er god fordelingspolitikk. Det å prioritere psykiatrien – og her registrerer jeg at det er full tilslutning til nye 400 mill. kr som en start på psykiatrisatsingen – er det bred tilslutning til i denne salen. Det er god fordelingspolitikk. Vi starter på denne måten og i dette omfanget, i tråd med det som lå i den vedtatte opptrappingsplanen, nemlig en forsiktig innfasing i starten, en brattere innfasing etter hvert av hensyn til personellsituasjonen. Det å satse på det forsømte området kreftbehandling, er god fordelingspolitikk.

Når det gjelder egenandeler, må jeg si at det er såpass klare spor i tidligere budsjettforslag fra tidligere regjeringer at enkelte talere burde fare litt stillere i dørene når det gjelder å kritisere denne regjeringens egenandelsforslag.

Representanten Konglevoll tar opp veldig viktige spørsmål når det gjelder lege- og tannlegedekningen, noe som har stor oppmerksomhet fra vår side. Jeg vil si meg enig i at det å satse på legeutdanning i Tromsø har vært et av de viktigste og mest vellykkede virkemidler for å skaffe økt legedekning i Nord-Norge. Derfor har det vært så viktig for meg å få til en opptrapping av kapasiteten på legeutdanningen nettopp i Tromsø. Jeg er glad for at vi har fått til en start på det.

Det jeg ønsker meg framover, er at vi ikke i så stor grad setter de ulike landsdelene opp mot hverandre, for både fastlegeordningen og behovene innenfor psykiatrien og kreftomsorgen vil kreve betydelige økninger i legedekningen framover.

I tillegg til økt utdanningskapasitet kreves det fortsatt rekruttering utenfor landets grenser. Det kreves stimuleringstiltak for å gjøre det mer attraktivt å arbeide i distriktene. Det vil vi forsterke som et resultat av denne budsjettbehandlingen. Det kreves en sterkere statlig styring av legedekningen, og det får vi gjennom det lovvedtak som Odelstinget er invitert til å vedta senere i kveld.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg fekk ikkje høve innanfor den tida eg hadde, til å svara på alle spørsmåla.

Eitt av dei var frå representanten Karin Andersen og galdt forholdet mellom kontantstøtte og sosialhjelp. Der kan eg stadfesta at utgangspunktet både til barne- og familieministeren og meg var nok i starten, då vi hadde det fyrste innsynet i dette, at kontantstøtta burde haldast utanom, på same måten som vi òg ynskte det når det galdt barnetrygda. Vi føretok då visse sonderingar rundt i kommunane når det galdt sjølve nivået på sosialhjelpa, og fann ut at i denne omgangen, i dei reviderte retningslinene for sosialhjelp, måtte vi konsentrera oss om å få til nokre fleire felles kriterium som innebar eit noko meir felles nivå for sosialhjelpa, og så kan eg stadfesta at vi kjem tilbake til ei vurdering av dette i stortingsmeldinga om utjamning i levekår.

Til slutt vil eg òg gjerne seia at eg merker meg at det her fell sterke ord om ein manglande fordelingsprofil hjå dagens regjering. Eg trur det er behov for å dempa ordbruken i alle fall litt. Eg deltok i Stortinget under behandlinga av velferdsmeldinga for to og eit halvt år tilbake. Det er ingen tvil om at det då blei gjort solide innstrammingar både overfor nokre av dei einslege forsørgjarane og overfor kvinner, f.eks. når det gjeld pensjonar. Dersom eg ikkje minnest heilt feil, karakteriserte LOs Esther Kostøl velferdsmeldinga frå Arbeidarpartiet som kvinnefiendtleg. Det var sterke ord. Eg gjentek ikkje dei no, men eg vil oppfordra alle parti som er opptekne av eit meir finmaska tryggingsnett for dei mest vanskelegstilte i vårt land, om at vi saman finn fram til løysingar som gjer kvardagen lettare for fleire, og at vi finn fram til forslag og løysingar som held ei stund.

Karin Andersen (SV): Jeg er glad for at statsråden nå sa at hun vil vurdere kontantstøtten opp mot avkorting av sosialhjelpen når man skal komme tilbake med meldingen dette året. Og det er fordi det er nødvendig, særlig når man hører at både barne- og familieministeren og sosialministeren i utgangspunktet hadde tenkt annerledes enn slik det ble, og at de forhåpentligvis hadde tenkt at det var viktigst å skjerme de fattigste, de som hadde minst. Og der støtter SV Regjeringa, hvis den er i stand til å få til det.

Men det er jo i den sammenhengen vi begynner å lure på hva det er som har skjedd med denne regjeringa. For i utgangspunktet tenkte man bra om fordeling. Man tenkte veldig riktig om mange av disse ordningene. Så har det skjedd noe underveis som har gjort at man har klart å skjerme de rikeste med null kroner i skatte- og avgiftsøkning. Men man har endt opp med f.eks. å tillate at noen kommuner avkorter sosialhjelpen mot kontantstøtten, man har økt egenandelene, og så har man også lagt fram et kommunebudsjett der kommunene sjøl er nødt til å øke egenandeler og avgifter osv. for å klare å saldere sine budsjetter. Så når SV kritiserer denne regjeringas fordelingsprofil, gjør vi det med god samvittighet, for vi har ment det hele tida. Vi mente det da Arbeiderpartiet satt i regjering, vi mener det nå, og vi har tenkt å mene det også til neste år.

Jeg kritiserer denne regjeringa mest fordi jeg savner at den istedenfor å peke på andre og Arbeiderpartiet og si at de er verre enn oss, går inn og erkjenner de fordelingsforandringene som er skjedd nå, og at det faktisk har rammet noen av de aller svakeste. Så får man heller si at det ble slik denne gangen, men neste gang skal vi gjøre det bedre, og da skal vi slåss for disse. Jeg frykter at vi har en tung jobb, for de har skrevet seg sammen i avtaler som gjør at det nok ikke er det som står øverst på dagsordenen. Men jeg savner det at man erkjenner de faktiske virkninger av de budsjetter man har lagt fram, og også av de regelendringene man har gjort.

Statsråden var inne på velferdsmeldingen. Det er riktig at da den ble behandlet, stod SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen om å kritisere Arbeiderpartiet for de endringene som skjedde, spesielt i forhold til de enslige forsørgerne. Men nå er problemet at når disse regelendringene slår inn, er ikke denne regjeringen der med sine statsråder fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet og verger de enslige forsørgerne og sørger for at de ordningene som skulle ta over og gi dem andre tilbud enn overgangsstønadene, er oppe og går og gode nok, slik at de enslige forsørgerne ikke kommer dårligere ut. Det betyr at det var Arbeiderpartiet som fikk gjennom endringene i velferdsmeldingen, som svekket tilbudet, og denne regjeringen er med på å svekke de nye tiltakene som da tross alt ble vedtatt, og som skulle komme til erstatning for overgangsstønaden.

Gunhild Øyangen (A): Jeg savner også – når en skulle gå inn på sykelønnsordningen – en viss erkjennelse av at en faktisk har valgt seg ut én gruppe, nemlig de som har de laveste inntektene. Og ingen er vel særlig overrasket over at dette i høy grad også er kvinner, kvinner som står svakt. Og derfor har det også vært relativt lite bråk. Men samtidig har jeg villet tro at sosialminister Kleppa nettopp kanskje har tanker for disse menneskene, ut fra den tidligere profilen som vi har opplevd her i Stortinget. Så jeg må si at jeg er meget skuffet over at det toget går, og at disse kvinnene som fra før har liten inntekt og står svakt på arbeidsmarkedet, blir fratatt rettigheter og vil få det veldig vanskelig ved langvarig sykdom. Hvis en f.eks. får kreft, og en da også mister sine inntekter, kan en faktisk risikere å måtte gå fra hus og hjem. Slik er det.

Så litt om psykiatrien. Nå har heldigvis helseministeren dempet sin egen rolle litt i handlingsplanen for psykiatri. Det ligger et ganske stort arbeid bak der. Vanligvis er det slik at det blir fremmet en stortingsmelding som drøfter prinsippene. Det ble gjort også denne gangen. Det tror jeg er den mest ærlige stortingsmeldingen jeg noen gang har lest, den blottla alle problemer og la det på bordet: Her er vi nødt til å gjøre noe. Så er det vanlig at en deretter fremmer en handlingsplan. Det har Høybråten gjort, og det skal han da også ha ære for. Men det var faktisk etter påtrykk fra et enstemmig storting. Alle partier var enige om at vi nå måtte ha et løft og en opptrappingsplan. Så her er vi mange som har stått sammen, og da håper jeg også at det vil være mange som følger opp.

Så til egenandelsøkningene: For meg blir logikken litt merkelig når en sier at en har hatt egenandelsøkninger før, og det skal bli så mye bedre når en øker dem ytterligere. Det er jo en litt spesiell logikk. Det som var litt spesielt i år, var at det var forslag om en økning på 20 pst. på det såkalte taket, og det er en formidabel økning på ett år! Men i tillegg har vi problemet som mange har vært inne på i debatten, at med det kommuneopplegget som foreligger, er det å frykte at svake grupper, folk med kroniske lidelser, syke og eldre, får betydelig økte egenandeler og økte avgifter, fordi kommunene er nødt til å få inn penger for å få det hele til å gå i hop. Summen av dette tror jeg derfor gjør det meget vanskelig. Det blir en skatt på sykdom, som hele komiteen for så vidt er opptatt av.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1