Grete Knudsen (A): Denne interpellasjonen tar utgangspunkt i NOVAs rapport om livssituasjonen for homofile og lesbiske i vårt eget land. Denne interpellasjonen har ikke til hensikt å lete opp lett synlige syndebukker. Denne interpellasjonen tar tvert imot mål av seg til å samle opp det vi er kjent med, få frem hva Stortingets flertall ønsker, og sikre at dette følges opp av Regjeringen, helst uten instruksjon.

Samtidig er dette en sak utover den enkeltes anliggende. I en omskiftelig og ustadig verden er menneskenes viktigste drivkraft søken etter mening og identitet, etter forankring i tilværelsen. Gjennom fornyet interesse for verdier, religion, seder og skikker søkes det etter tilhørighet.

I den globale politikken blir det viktig å legge til rette for en politikk som er sivilisert. I den nasjonale og lokale politikken er det viktig å legge til rette for verdier som er gjenkjennende i vår kultur, men som tar innover seg at vi lever i et flerkulturelt samfunn med minoriteter, og dermed sikrer og stiller oss slik at vi ikke avgrenser menneskeverdet bare til oss selv – dette nettopp fordi det også ville begrense våre muligheter til å gjøre en innsats på det internasjonale og globale planet.

Politikkens, statens og myndighetenes evne til å håndtere minoritetsproblematikk – med alle dens spenninger – handler også om hvordan vi makter å integrere og samhandle med dem som er forskjellige og som tenker og handler annerledes enn majoriteten til enhver tid gjør. Hvordan vi håndterer forskjellighet i vårt sivile samfunn, vil i stor grad bestemme hvordan vårt samfunn vil se ut i det neste århundret. I så måte er minoritetenes situasjon, i dette tilfellet homofiles og lesbiskes situasjon, kanskje et av de største verdispørsmål vi er stilt overfor. Er ikke denne politikken basert på en verdi, solidaritet, kan ikke de det gjelder, reise seg fra nederlagene.

For meg viser dette et prinsipp for det som må være våre verdiholdninger i det små, men også i vår utenrikspolitikk. Den må være verdibasert, basert på solidaritet. Og vi har med vår kompetansekapital, som ligger i våre økonomiske ressurser og vårt høye utdanningsnivå, en tung moralsk forpliktelse når vi har kunnskapen inne til å bistå i arbeidet mot rasisme, for sosial og økonomisk utvikling, for bedring av menneskerettigheter og for fremming av toleranse

Derfor er det ikke nok at departementene på en lidenskapsløs måte settes i gang med det som skal rettes opp lovveien, selv om det også er påkrevd. Like fullt er det viktig, ikke bare å forstå og begripe, men å se denne kunnskapen som et virkemiddel til å endre og bevege oss i en mer menneskelig retning. Og her er vi ved politikkens kjerne, slik jeg ser det, der det vi gjør av politiske håndgrep, ikke alene er det muliges kunst, men også tar inn følelsesmessig og bevisst at de grep vi tar, har en verdi, en følelsesforankring og en verdiforankring som leder oss videre til å gjøre det som er og kan synes umulig, mulig.

Det er denne verdi arbeiderbevegelsen vil føre videre. Det er denne forankring som førte til at da situasjonen til homofile ble tatt opp til debatt i partiets organer, begynte fordommene å falle, også fordi en kunne se de lengre linjene, hva vi som samfunn hadde å tjene, og som ville føre til større medmenneskelig innsikt og mangfold.

Når vi går inn i det neste århundret med en målsetting om mer solidaritet, mer medmenneskelighet, mer demokrati og mer toleranse, kan vi ikke gjøre det ved å hegne om og forsvare bestående tanker og tolke alt bokstavelig fra fortiden. Vi må sikre institusjoners og politikkens evne til å føre disse verdiene inn i et nytt århundre. Det fordrer å kunne se med kritiske øyne på oss selv, på de forordninger vi har etablert, på lover og regelverk. Motkreftene er mektige, slik vi har sett dem mot Rosemarie Köhn og Gunnar Stålsett, og slik vi har opplevd tausheten rundt den sjokkerende undersøkelsen som NOVA har fremlagt.

Jeg vil hevde at et åpent og aksepterende syn overfor homofile fra voksensamfunnets side vil minske risikoen for fremtidige overgrep. Unge homofile mangler ofte rollefigurer å identifisere seg med. Omgivelsene er ofte heterofile eller antas å være heterofile. De fleste unge homofile går derfor igjennom en lang og ofte traumatisk identitetssøkende prosess, bl.a. for å bli kjent med egne følelser og identitet. For ungdommene kan lærere med kunnskaper om og en åpen holdning til homofile fungere som en god støtte. Vi vet hva det motsatte er.

Det kan konstateres at spørsmål knyttet til seksuell identitet nå bare sjelden tas opp i skolen og sjelden tas opp ved lærerhøyskolene våre. Men i takt med den generelle holdningen fra samfunnet er det nå trolig flere homofile som vil være åpne om sin egen seksuelle identitet. For barn og unge i sin alminnelighet og homofile i særdeleshet er det da viktig at voksne som arbeider med barn og unge, har gode kunnskaper og en fordomsfri innstilling.

Når jeg har tatt utgangspunkt i dem som arbeider med barn og unge, og i særdeleshet skolen, er det fordi lovverket, ved f.eks. både det strafferettslige vernet vi har og partnerskapsloven, alltid vil måtte være supplementer til øvrige tiltak for å redusere krenkelser og diskriminering.

Norge inntar, slik som det er nå, jumboplassen i Norden, i klasse med Hellas, Irland, Italia og Romania, som ikke har læreplaner i dette faget, mens seksual- og samlivsundervisningen er godt integrert i andre land. Jeg mener at man må ta inn både i grunnskolen og i ungdomsskolen helt andre holdninger og helt fra starten av de ulike familietypene: kjernefamilien, eneforeldrefamilien og enkjønnsforeldre. Senere i grunnskolen og i den videregående skole må en også ta opp til drøfting deres rettigheter. I faget hører også opplysninger om hiv og aids, om helse og om livsstil.

Når det gjelder litteratur, er det altfor lite på området i dag på utdanningssiden. Når det gjelder helsevesenet, har historisk sett mennesker med homofil identitet dårlige erfaringer med det offentlige hjelpeapparatet, særlig psykiatrien. Helbredelsesdebatten, som med ujevne mellomrom dukker opp i mediene og som profesjonene har til gode å engasjere seg imot, avholder mange mennesker fra å oppsøke hjelpeapparatet i frykt for å bli møtt med uvitenhet, fordommer og i verste fall med tilbud om «helbredelse».

Fordommer er en smittsom bakterie. Det beste forsvaret er mer kunnskap som kan gi medinnlevelse, men også etiske holdninger. De alvorlige helseproblemene, stoffmisbruket, som vi i dag opplever og som avsløres i NOVA-rapporten, krever forebyggende strakstiltak. Det gjør det også innenfor kulturområdet, og jeg regner med at Kulturdepartementet også engasjerer seg i problematikken på en forpliktende måte.

Det bør etter min mening etableres midler til regionale, eventuelt fylkesvise, sentre bemannet av homofile/lesbiske fagpersoner, psykologer m.m., slik vi har en veldig god erfaring med fra det som er gjort i Sverige bl.a. Disse må ta utgangspunkt i homofiles organisasjoner, som er de som er mest kompetente i dag.

Å mestre å være annerledes, takle negative holdninger og samtidig bevare stolthet og verdighet, er med og utvikler en trygg identitet. Det må ressurssentrene medvirke til. Så lenge man mangler opplysningsvirksomhet fra myndighetenes side, bør en også gi organisasjonene tilskudd, men ikke etter antall medlemmer, for det er jo altfor få som har stått fram, slik at det blir ikke reelt. Samtidig bør månedsavisen Blikk, på grunn av sin viktige oppgave, få ekstra tilskudd.

Når vi får kunnskap, endrer vi oss. Men like fullt tror jeg det er umulig å sette seg inn i andres situasjon og sette seg inn i hvordan det er å måtte skjule seg selv. Åpenhet krever enorm styrke, og forklarer hvorfor mange ikke orker å stå frem, men tvinges av oss som samfunn til å leve med fornektelse, dette også fordi i det øyeblikk en personlig tar innover seg sin virkelighet, har en også konstatert at en er annerledes. Det slår i stykker alt som er forankret i det å være som alle andre.

Mange opplever rådløshet og fortvilelse. Det er en meget ustabil fase den enkelte gjennomgår. Det som i dag ble offentliggjort i VG om at homofile bruker mer alkohol og narkotika, bare bekrefter og forsterker egentlig situasjonen deres.

NOVA-undersøkelsen har vist toppen av et isfjell, der mange mennesker lider. Det som bærer med seg håp, er de siste årenes aksept av minoriteter, ikke minst gjennom innføring av partnerskapsloven. Men denne viten stiller også nå krav til raske handlinger. Man kan ikke vente med å få en helseplan for homofile, et sted å henvende seg for å få rådgiving og få endret læreplanene i grunnskolen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Utgangspunktet for interpellasjonen er at ein av fire homofile under 24 år har forsøkt å ta sitt eige liv. Og det er alvorleg.

Den nyleg utkomne NOVA-rapporten «Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn» har gitt oss eit viktig og nødvendig bidrag til auka kunnskap om denne gruppa. Rapporten viser på den eine sida at livssituasjonen til homofile og lesbiske har betra seg samanlikna med tidlegare undersøkingar. Dei er m.a. meir opne om si seksuelle orientering enn før, og befolkningas holdning har endra seg i positiv retning. Men rapporten syner òg ei rekkje urovekkande tilhøve, særleg når det gjeld unge menneske.

Representanten Grete Knudsen trekker fram det av funna i rapporten som uroar både meg og Regjeringa mest. Eitt menneske som forsøker å ta sitt eige liv, er eitt for mykje, same kva årsaka er. Desse unge seier at motiva for å prøva å ta sitt eige liv, er at dei kjende seg isolerte og einsame, dei ønskte å koma vekk frå ein uuthaldeleg situasjon, dei hata seg sjølve, følte seg uverdige og ønskte å døy. I tillegg kjem at dei har langt fleire psykiske vanskar enn andre unge i same aldersgruppe.

NOVAs undersøking viser at lesbiske og homofiles barndoms- og ungdomstid ikkje i seg sjølv er spesielt problematisk. Det er avklaringsprosessen fram til å oppfatta sin eigen legning som framstår som vanskeleg. Mellom anna seier 13 pst. blant kvinnene og 16 pst. blant mennene under 25 år at verken mor eller far veit at dei er lesbiske eller homofile. Det må vera ei stor påkjenning å halda sitt eigentlege «eg» skjult for foreldra sine. Vi veit kor mykje det betyr å ha eit godt og ope forhold mellom born og foreldre for å skapa grunnleggande sjølvtillit og tryggleik.

Ser vi på dei lesbiske og homofile i NOVAs undersøking under eitt, har dei aller fleste – ni av ti – eit godt forhold til familien sin. Berre ein av 100 har brote det. Dei har eit betre venskapsnettverk enn folk flest. Ni av ti har gode og fortrulege vener der dei bur. Åtte av ti menn og ni av ti kvinner seier at venene veit at dei er lesbiske eller homofile. Drygt tre fjerdedelar seier at dei omgåst både heterofile og lesbiske/homofile vener. Dette er blitt vanlegare enn tidlegare undersøkingar har vist. Meir enn to tredjedelar av kvinnene og halvparten av mennene er i eit fast forhold. Det er ein markert større del med høgare livskvalitet blant dei som er i parforhold, enn blant dei som ikkje er det. I det heile har livssituasjonen betra seg for dei lesbiske og homofile. Dei er blitt meir integrerte i «den sosiale veven» enn før. Dei opplever større samanheng i livet sitt.

Eg blir skulda for å villa definera problema som lesbiske og homofile slit med, som eit helseproblem, og skyva ansvaret frå meg og over til helseministeren. Når problema først har vorte så store at ein person ynskjer å ta sitt eige liv, bør vedkommande få hjelp frå det psykiske helsevernet. Men det primære er å førebygga at slike situasjonar oppstår. Her trur eg at Barne- og familiedepartementet saman med andre departement har mykje å gjera. Det er spesielt for dei unge under 25 år at det er nødvendig med tiltak. Det er blant desse at NOVA-rapporten har avdekt dei største problema.

Barne- og familiedepartementet samarbeider med Sosial- og helsedepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet om oppfylging av NOVA-rapporten. Eg har som kjent hatt eit møte med Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring – LLH – der vi drøfta rapporten, og der LLH la fram ynske om tiltak. Sosial- og helsedepartementet og Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet skal òg ha eit slikt møte med LLH, saman med meg. Eg tek sikte på å kalla saman til eit fellesmøte mellom departementa og LLH før sommaren.

Barne- og familiedepartementet har ansvar for den generelle barne- og ungdomspolitikken og medverkar til ulike tiltak og satsingar overfor born og ungdom. Som døme vil eg nemna innsatsen mot vald og mobbing, m.a. støtte til born og ungdom sin eigen innsats i det førebyggande arbeidet. Med tilskot frå departementet gjennomførte ungdom i fritidsklubbar i 1996-97 over 50 prosjekt mot vald og mobbing i nærmiljøa deira.

Departementet gir vidare tilskot til foreldrerettleiing. Foreldrerettleiingsprogrammet er utvida til å gjelda skuleborn i aldersgruppa 7-18 år, og eit av måla er å auka foreldres sensitivitet i forhold til ungdom.

Desse og andre tiltak vil òg koma unge lesbiske og homofile til gode, sjølv om dei ikkje er retta spesielt inn mot denne målgruppa. Men det er òg nødvendig med spesielle tiltak retta mot lesbiske og homofile for å møta dei problema som NOVA-rapporten dokumenterer.

Vi vil i det vidare arbeidet legga vekt på tiltak som vil betra forholda for den einskilde og spesielt for ungdom. Eg har m.a. tru på holdningsskapande arbeid og ikkje minst informasjon. Det er òg saker som har med ungdom å gjera som engasjerer mest når dei lesbiske og homofile blir spurde om kva for utfordringar som er dei viktigaste for å betra lesbiske og homofile sin livssituasjon. Den enkeltsaka som flest meiner bør prioriterast, er meir informasjon om homofili i undervisninga i grunnskulen – som òg interpellanten var grundig innom – og som nummer to er rangert hjelp til ungdom i den fasen dei vil «koma ut», som det heiter. Mange hevdar at jo tryggare unge lesbiske og homofile blir på seg sjølve tidleg, dess færre vil leva i skjul, og dess betre får dei det. Det er nok rett for mange, men ikkje for alle. Vi må derfor òg ha respekt for dei som har ei homofil legning uten å villa – og for dei som vil innretta sitt eige liv som einsleg. Undersøkinga MMI gjorde for NOVA om holdningar i folket, viser at dei som har nære vener som er lesbiske eller homofile, er mest positive. Dette viser at openheit og integrasjon er viktig for å skapa forståing for lesbiske og homofile sine rettar og livssituasjon.

Departementet vil gi økonomisk støtte til ein nasjonal ungdomskonferanse i regi av LLH, som skal arrangerast i Bergen i mai. Representantar frå LLH sitt lokallag og frå uavhengige ungdomsorganisasjonar for homofile og lesbiske skal samlast for å diskutera NOVA-rapporten med utgangspunkt i eigne erfaringar. Siktemålet er å drøfta nødvendige tiltak både frå dei lesbiske og homofile sjølve og frå det offentlege. Siktemålet er òg å knyta viktige nettverk.

Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring har hatt og har ei viktig rolle når det gjeld informasjon om lesbiske og homofile sin situasjon. Dette er bakgrunnen for at LLH får driftsstøtte frå Barne- og familiedepartementet. Støtta utgjer 420 000 kr i 1999. Like før påske leverte det departmentsoppnemnde utvalet som har greidd ut ordninga med drifts- og prosjektstøtte til familie- og kvinnepolitiske institusjonar, si innstilling. Den er no ute på høyring. Fleirtalet går inn for ei omlegging av drifts- og prosjektstøtta. Det er foreslått at midlane til familie- og kvinnepolitiske organisasjonar blir samla i ein pott, og at 80 pst. blir nytta til grunnstøtte og 20 pst. til prosjektstøtte. Mellom anna foreslår fleirtalet at medlemstalet skal ha innverknad på kor mykje av grunnstønaden som blir tildelt kvar einskild organisasjon. Departementet har ikkje tatt stilling til forslaget. Eg tar sikte på å presentera nye retningslinjer i budsjettet for år 2000.

No jobbar fleire departement saman og i god dialog med LLH for å koma fram til gode tiltak. Men eg har òg lyst til å legga til – for å endra litt på avslutninga av innlegget mitt i forhold til det eg hadde tenkt, eg hadde vel eigentleg ikkje bestemt meg for korleis eg skulle koma tilbake til Stortinget med denne saka – at dersom Stortinget meiner at det er mest tenleg å gå vidare gjennom ei stortingsmelding, har eg sjølvsagt ikkje noko imot det.

Grete Knudsen (A): Jeg velger å tolke svaret til statsråden slik at hun virkelig har tatt innover seg at ett av fire unge mennesker har forsøkt å ta sitt eget liv fordi de ikke klarer å leve med situasjonen slik de opplever den, både sett fra sin egen side og i forhold til samfunnets holdninger. Jeg tolker det slik at denne virkeligheten har Regjeringen tatt innover seg, og at man vil gjøre noe –jeg viser også til statsministerens svar til meg i en spontanspørretime. Dette er så prekært at vi selvfølgelig er positive til en stortingsmelding – det er jo bra at statsråden sier det, slik at vi ikke trenger å votere over det – men jeg forutsetter også at statsråden ser at det er viktig å gjøre noe med helsetilstanden. Man må sette i gang opplysningsvirksomhet innenfor hele skoleverket, i lærerutdanningen, for leger eller hva det nå måtte være, for å få mer kunnskap, slik at den enkelte selv får mer trygghet på sin egen identitet til å kunne klare sin egen hverdag.

Alt det andre statsråden nevnte om mer generelle tiltak for alle, er vi selvfølgelig enig i, men vi trenger en helt klar ekstra innsats overfor lesbiske/homofile når vi har fått en slik dokumentasjon som det vi har fått. Den kan ikke vente til vi får en stortingsmelding, som det vil ta veldig lang tid å få frem. Jeg håper at statsråden sier at man nå vil sette i gang disse helt konkrete tiltakene både når det gjelder helse og utdanning, og også gi et tilskudd til organisasjonen på 400 000 kr. For hva er 400 000 kr når det dreier seg om livene til unge mennesker? Den rette organisasjonen, den som sitter med kunnskapene, vil være organisasjonen for de homofile selv. Da forventer jeg – det sier statsråden – at den vil få den oppgaven, som faktisk myndighetene har et ansvar for, som gjelder opplysningsdelen, og dermed må den også kunne forvente seg mer midler. Men vil statsråden helt konkret sørge for at det blir gjort noe innenfor utdanning og helse nå, i tillegg til at vi får en bredere drøfting når stortingsmeldingen kommer?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg stussar litt over replikken til Grete Knudsen der ho seier: «Jeg velger å tolke … at hun virkelig har tatt innover seg at ett av fire osv». Det er klart at det har gått inn på meg. Men eg følte nok, då rapporten blei lagd fram, at det var eg som sat på tiltalebenken, og det følte eg nok litt urettferdig. Sjølvsagt har det gått inn på meg – det er jo derfor vi har gått inn i dette arbeidet med fullt alvor. Eg har sagt at vi i samarbeid med KUF kjem til å legga fram forslag til tiltak. Men eg kan ikkje her og no seia at alle forslag som kjem frå LLH, vil bli støtta. Det vil bli ei rekning som vil bli ganske stor, og som tidlegare statsråd veit Grete Knudsen ganske godt at det å hosta opp såpass mykje ekstra pengar over natta, er det ingen statsråd – ikkje før meg iallfall – som har fått til. Her er òg vi nøydde til å jobba grundig gjennom problemstillinga før vi prioriterer.

Eg reagerer òg litt på spørsmålet om kva 400 000 kr er når det dreiar seg om liva til unge menneske. Det kan ein gjerne stilla spørsmål om, men då har eg lyst til å fortelja Grete Knudsen og resten av forsamlinga at i 1990 fekk organisasjonen 1 mill. kr. Så blei beløpet gradvis redusert til ca. 550 000 kr, og det siste som den regjeringa som Grete Knudsen sjølv var med i, leverte frå seg då den gjekk frå borde, var at posten for støtte til organisasjonane, blei redusert med 300 000 kr. Då gjorde eg eit kutt som gjekk ut over alle organisasjonane, inklusiv LLH. Eg føler nok at her er vi iallfall fleire som skal ta på oss skulda for at organisasjonen ikkje har så mykje pengar som Grete Knudsen ynskjer han skulle hatt. Og eg kan ikkje lova stor auke i støtta til denne organisasjonen. Eg kan lova at dei dette året skal få like mykje som i fjor, men korleis det går vidare, må vi vurdera.

Eg har heller ikkje tatt standpunkt til innstillinga frå Sollie-utvalet, som har sett på måten å fordela midlane på. Men eg har iallfall ikkje tenkt å bruka økonomiske verkemiddel negativt i forhold til den gruppa, men det er andre grupper som det òg må takast omsyn til i debatten om organisasjonsstøtte.

Når det gjeld løyvingar, kan eg òg legga til at Blikk vel var, om ikkje den einaste, så kanskje ein av dei få publikasjonane som fekk ekstra stønad i fjor frå vår regjering, og det er eg òg glad for.

Vi har nok tatt innover oss alvoret, og vi vil koma tilbake igjen. Men mitt spørsmål og mi utfordring er eigenleg om vi skal koma tilbake igjen med ei stortingsmelding. Det synest eg er heilt greitt. Det har eg ingenting imot. No har vi mykje informasjon i NOVA-rapporten. Det er ikkje eit stortingsdokument, og dermed kan det vera greitt at Stortinget òg får han til ein grundigare gjennomgang gjennom ei stortingsmelding.

Grethe G. Fossum (A): Jeg synes ikke dette skal være en debatt om skyld og skam, men om menneskers likeverdige og samtidig enestående stilling som individ. Det betyr at alle skal ha de samme mulighetene til menneskelig vekst og utfoldelse. Likeverdet forutsetter at ulike meninger, livssyn og kulturer møtes med toleranse og gjensidig respekt på grunnlag av universelle menneskerettigheter.

Jeg tror at det skal være utgangspunktet når vi i dag setter søkelyset på de homofiles livssituasjon, med siktepunktet å bedre forholdene for den enkelte og endre de negative holdninger som faktisk finnes i det norske samfunnet i dag.

Vi nordmenn har en historie når det gjelder diskriminering av minoriteter i Norge. La meg nevne tatere, sigøynere, samer, jøder og også homofile og lesbiske. Selv om de offisielle overgrepene vi tidligere har gjort mot disse minoritetene, nå heldigvis er historie, er det i hvert fall én minoritetsgruppe igjen, nemlig de homofile og lesbiske, og de trenger vår oppmerksomhet.

Statsråden nevnte at situasjonen for de homofile og lesbiske synes noe bedre etter NOVA-undersøkelsen. Kan det være partnerskapsloven som har gitt denne forbedringen – en partnerskapslov som Kristelig Folkeparti gikk imot?

Ulrich Kartzke har sagt følgende om toleranse:

«Å vise toleranse ligner en linedans: Det gjelder å styrte hverken seg selv eller motstanderen ned fra linen.»

Det er nettopp dette diskusjonen rundt de homofiles og lesbiskes levekår handler om. Man må ikke «styrte» mennesker med en annen seksuell legning «ned fra linen» gjennom intoleranse, myter og uvitenhet. Samfunnet setter trange verdinormer for den som, ut fra flertallet, blir oppfattet som annerledes. For homofile eller lesbiske som i utgangspunktet ofte har brukt lang tid på å akseptere sin egen legning, blir vår intoleranse en ekstra byrde og oppfattet som om samfunnet vil «styrte» dem utfor linen. Oppslag der kristne miljøer snakker om homofili som en sykdom som kan helbredes, i kombinasjon med uvitenhet og myter rundt det å leve som homofil eller lesbisk, gjør ikke livskvaliteten og levekårene spesielt lette for de homofile og lesbiske.

Jeg er enig med interpellanten i at det som finnes av diskriminerende lovverk, må fjernes, og at vi i framtiden må sørge for at § 55 A i arbeidsmiljøloven, som gir Den norske kirke grønt lys for yrkesforbud for lesbiske og homofile i vigslete stillinger, samt adopsjonsloven, blir fjernet, slik at vi ikke igjen må be om unnskyldning for de overgrep det offentlige har gjort.

Ola T. Lånke (KrF): Det er alvorlige forhold om homofiles livssituasjon som avdekkes i NOVA-rapporten. Det er svært alvorlig at en av fire homofile under 24 år har forsøkt å ta sitt eget liv. Selvmord eller selvmordsforsøk er vanligvis uttrykk for en dyp, personlig krise.

Generelt vil jeg si at vi har et samfunnsmessig problem når holdninger overfor medmennesker får de konsekvensene NOVA-rapporten viser til. Unge homofile er, ifølge denne undersøkelsen, ekstra utsatt for å havne i denne situasjonen. Dette faktum må vi alle ta på alvor.

Høy selvmordsfrekvens er imidlertid ett av flere forhold som blir avdekket i rapporten. Det er verdt å merke seg også andre funn beskrevet i rapporten som kan være et tidlig uttrykk for en vanskelig livssituasjon, som:

• problemer med selvaksept og selverkjennelse i ungdomstiden

• diskriminering på arbeidsplassen i form av sosial utstøtning og mobbing

• at yngre lesbiske kvinner er utsatt for vold dobbelt så ofte som andre yngre kvinner

• at lesbiske og homofile markert oftere blir utsatt for trusler om vold enn kvinner og menn i den generelle befolkningen

• at bruk av illegale, narkotiske stoffer er klart høyere blant lesbiske og homofile enn i befolkningen for øvrig

Følelse av isolasjon og ensomhet, ønske om å komme vekk fra en uutholdelig situasjon, avmakt, forhold til framtid og problemer med å akseptere seg selv som lesbisk/homofil var de fire vanskeligste motivene som ble oppgitt for selvmordsforsøket.

Jeg er glad for at statsråden tar dette problemet alvorlig og vil følge opp ved å sette inn nødvendige tiltak fra statens side.

Det er på ingen måte grunn til å bagatellisere rapportens alvorlige budskap, men jeg vil føye til at det også ble gjort positive funn i undersøkelsen. Det viser seg at lesbiske og homofile i NOVA-undersøkelsen har gode vennskapsnettverk. De har i større grad fortrolige venner og oftere vennekontakt enn kvinner og menn i den generelle befolkningen. Fra annen forskning vet vi at gode nettverk hever livskvaliteten og virker helsefremmende. Her har den tradisjonelle kjernefamilien kanskje noe å lære av de homofile?

Kristelig Folkeparti har blitt beskyldt for å ha en fordømmende holdning overfor homofile. Det beklager jeg. Samtidig må jeg si at jeg ikke kjenner meg helt igjen i det bildet en del tegner av Kristelig Folkeparti på dette området.

Vi bør vel sant å si alle ta et ansvar for de nedverdigende, de negative, holdningene mange homofile har blitt møtt med.

Lederen for Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring, Knut Sverre Røang, ble intervjuet i Dagbladet sist søndag. Han var også bekymret for unge homofile. Spesielt la han vekt på skolens viktige oppgave i holdningsarbeidet.

De fleste av oss har en tendens til å ta avstand fra og flykte fra det ukjente og det som er annerledes. Homofile er en minoritetsgruppe, men det gir oss ingen unnskyldning for ikke å vise sann respekt.

Det kan være interessant å merke seg at den nylig publiserte «Religionsundersøkelsen 1998» eksempelvis avdekker at det har skjedd en markant endring i synet på homofile blant kirkeaktive siden forrige religionsundersøkelse i 1991.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg vil gi honnør til interpellanten for en grundig gjennomgang av disse problemstillingene.

Rapporten fra NOVA viser at situasjonen for lesbiske og homofile har bedret seg på de siste 20 årene. Mye av årsaken til de positive endringene i livssituasjonen er trolig knyttet til endringer i folks holdninger. Holdningene i befolkningen er en viktig premiss for deres livssituasjon, både fordi holdningene påvirker de unge lesbiske og homofile i en fase hvor de skal bygge sin identitet, og fordi negative holdninger kan slå ut i form av krenkende reaksjoner overfor lesbiske og homofile som er åpne og synlige.

Undersøkelsen viser også at når det gjelder utdannings- og inntektsnivå, slår det positivt ut i forhold til befolkningen generelt. Men når det gjelder sosialt nettverk og sosial kontakt, er bildet annerledes. Sosial isolasjon ser ut til å være et større problem enn hos befolkningen generelt. Lesbiske og homofile har dårligere helse, og det er stort rusmiddelbruk, og svært mange er plaget av angst og depresjoner.

Det er blant de unge kvinnene og mennene at problemet er størst. Som flere har vært inne på, har en av fire under 25 år forsøkt å ta sitt eget liv. Det er meget alvorlig. De opplever mobbing, trakassering og utfrysing både på arbeid og i skole i mye større grad enn ungdom ellers. Enda mer alvorlig er det at denne gruppen er mye mer utsatt for vold og trusler, faktisk dobbelt så mye som blant øvrig ungdom i samme aldersgruppe.

Undersøkelsen fra NOVA viser at det ikke er tvil om at mange lesbiske og homofile ungdommer opplever en ungdomstid med særlig store belastninger. Jeg er enig i at det trengs mer informasjon om homofili i undervisningen på grunnskolen. Det vil gjøre det lettere for de unge å utvikle en positiv selvoppfatning og hjelpe dem videre i en vanskelig fase.

Det er viktig at de møtes med toleranse og respekt, og selvfølgelig må de ha de samme grunnleggende rettighetene som alle andre.

Jeg er enig med interpellanten i at det er viktig å handle raskt, fordi helseproblemene og stoffproblemene er store. Samtidig mener vi at det er behov for å gå dypere med disse spørsmålene. Det krever, som statsråden var inne på, en samordning mellom ulike departementer for å få en best mulig handlingsplan som kan virke raskt. I tillegg mener vi at vi gjennom en stortingsmelding har muligheten til å drøfte disse problemene mer inngående.

Jeg har tillit til at Regjeringen har tatt virkeligheten innover seg, og jeg er enig i alle de generelle tiltakene for barn og ungdom som statsråden var inne på. Men denne gruppen trenger ekstra innsats etter det som er avdekket i NOVA-rapporten.

Jeg vil på vegne av Høyre og Sosialistisk Venstreparti fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding vedrørende lesbiske og homofiles levekår og livskvalitet i Norge.»

Presidenten: Sonja Irene Sjøli har tatt opp det forslaget hun refererte.

Unn Aarrestad (Sp): Eitt sjølvmord er eitt for mykje, og det var opprørande å lesa i Aftenposten om Kai-Rune som 20 år gamal ikkje makta meir, fordi han var redd for at venner og familie skulle venda han ryggen når det vart kjent at han var homofil.

Eg deler sjølvsagt representanten Knudsens bekymring over at kvar fjerde lesbiske/homofile har prøvd å ta sitt eige liv. Den kunnskapen me har frå NOVA-rapporten «Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn», er unik i nordisk samanheng. Rapporten legg fram ein omfattande dokumentasjon som dreier seg om tema som familieband og sosiale nettverk, samliv og born, open framferd og rusmiddelbruk.

Eg er glad for rapporten, som er utarbeidd på initiativ frå tidlegare barne- og familieminister Brustad. Men Arbeidarpartiet bør likevel ikkje vera altfor kjepphøg overfor sitjande regjering. Så seint som sommaren 1996 avslo regjeringa Harlem Brundtland ungdomsorganisasjonane AUF, Senterungdommen og SU sitt forslag om å leggja fram ei stortingsmelding med tiltak for å stansa den omfattande diskrimineringa av homofile i Noreg. Når eg les i Aftenposten i dag at representanten Knudsen vil ha raskare handling enn det ei stortingsmelding vil kunna gi, er det grunn til å undrast når same personen var statsråd i nemnde Harlem Brundtland-regjering. Då skjedde ingenting!

Men tilbake til saka. Særleg urovekkjande i NOVA-rapporten er det at dei unge lesbiske/homofile peiker seg ut som ei spesielt belasta gruppe. Samanlikna med befolkninga generelt og eldre homofile har langt fleire unge homofile opplevd trakassering, mobbing og baksnakking på arbeidsplass og studiestad. Mengda som har vorte truga med vald, er om lag fem gonger større enn blant dei unge i den generelle befolkninga. Lesbiske/homofile under 25 år skil seg mest negativt ut når det gjeld psykiske vanskar.

Men heldigvis er ikkje biletet heilsvart. Det er nå enklare å vera homofil enn tidlegare. Dei aller fleste har eit godt forhold til sin familie, og dei fleste er opne om si seksuelle legning.

Men sjølv om samfunnet kan visa til positive utviklingstrekk, er det framleis mange homofile som føler seg usynleggjorde og utstøytte. Unge homofile har få førebilete når dei skal forma sitt eige sjølvbilete.

Det er først og fremst haldningsskapande arbeid, synleggjering og bevisstgjering som kan betra situasjonen for dei homofile. Skulen er i ein nøkkelposisjon når det gjeld meiningsdanning og -bryting for born og unge. Det er òg viktig å kanalisera informasjon gjennom dei homofile og lesbiske sine organisasjonar.

Med bakgrunn i dette tykkjer eg det er fint med det forslaget som nå ligg føre, og eg håpar at det får fleirtal her.

Ågot Valle (SV): Jeg er helt enig med interpellanten når hun sier at minoritetenes situasjon er et av de største verdispørsmål i dette samfunnet. For SV er kampen for homofil og lesbisk frigjøring en del av kampen for et samfunn uten noen form for undertrykking, et samfunn som er tuftet på solidaritet, frihet og likhet – et samfunn tuftet på likhet, men ikke på likedanhet. Vi vil ha et samfunn med frihet til å være forskjellig, med frihet til å leve eget liv på egne premisser og også til å leve ut kjærlighet og vise den fram når kjærligheten er rettet mot eget kjønn.

Homofile og lesbiske har akkurat det samme menneskeverdet som alle oss andre, og det må være gjennomgående i hele samfunnstenkinga. Det setter krav til hvilke signaler storsamfunnet via politiske vedtak sender til de homofile og lesbiske. For eksempel vil retten til adopsjon ut fra hva som er ungers beste, og der ingen blir utelukket på grunn av seksuell legning, være et slikt signal. Hva vi definerer som familie, er et annet.

Vi i SV ser på lesbiske og homofile konstellasjoner på lik linje med heterofile, og det er viktig at alle gjør det. Da må det være et tankekors at tallene i denne NOVA-rapporten, som statsråden også sa, klart viser at de som lever i parforhold, har bedre psykisk helse enn de som lever alene. NOVA-rapporten synliggjør med sjokkerende tydelighet behovet for en kraftig satsing på forbedring av homofiles og lesbiskes levekår. Når hver fjerde unge homofile har prøvd å ta sitt eget liv, kan ingen som har ansvar, lenger løpe fra dette ansvaret, og jeg synes denne debatten er et bevis på at heller ingen vil gjøre det nå.

De rystende levekårene til homofile og lesbiske skyldes diskriminerende holdninger med derpå manglende støtte, sosial utstøting og trakassering. Det er et offentlig ansvar å gjøre noe med fordommene, og det må en samordnet innsats til. Det må, som flere har vært inne på, settes inn tiltak i arbeidsliv, i skolen, i familievernet, i barnevernet, i helsesektoren, på kulturområdet og blant ungdomsorganisasjoner. Vi mener også det er på tide at flere skjønner hvilken betydelig innsats LLH gjør, og at det er den eneste organisasjonen som faktisk har tatt et helhetlig ansvar. Derfor må LLH sikres økonomisk. Jeg håper at statsråden vurderer det når hun skal ta opp tildelinga til den type frivillige organisasjoner, og ser at her gjør LLH en helt unik innsats.

Så er jeg glad for at statsråden er positiv til at det blir utarbeidet en stortingsmelding. Det trengs for å få til en helhetlig politikk, likeså at Stortinget tar sin debatt og gjør forpliktende vedtak. Vi er også enig i at det må handling til nå, men det ligger altså ingen motsetning i det.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Helene Falch Fladmark (V): Homofile i Norge møtes fremdeles med fordommer og til dels åpen motstand og forakt. Dette er ikke verdig et liberalt samfunn i 1990-årene. Den allmenne kunnskapen om homofile burde være så stor at det ikke for noen skulle være en belastning å stå fram med sin legning. Det burde være en selvfølge at omverdenens oppfattelse av et medmenneske baserer seg på hvem en er, ikke hvem en forelsker seg i. Det burde ikke vært nødvendig å ta opp homofiles situasjon spesielt. Men dessverre viser denne NOVA-rapporten at så ikke er tilfellet. At omgivelsenes negative holdninger til homofile kan ha ført til at unge mennesker har vurdert og forsøkt å ta sitt eget liv, er nedslående og veldig tankevekkende.

Nå skal det være sagt at psykiske problemer ofte er sammensatte og har kompliserte årsaksforhold. Men som politikere har vi et ansvar for samfunnsutviklingen, og vi har et ansvar for å forhindre at omgivelsenes holdninger oppleves som en tilleggsbelastning for den som fra før sliter med å finne seg selv og sin identitet. Det er provoserende å se de utfallene som homofile utsettes for, bl.a. av de såkalte homo-helbrederne, som tydeligvis mener at homofili er en sykdom. Denne fordommen undergraver homofiles verdighet, og det er slike fordommer vi som politikere har et ansvar for å møte.

Men heldigvis har ikke alle unge homofile det like vanskelig. Det har skjedd gledelige endringer i det norske samfunnet de siste tiårene. Jeg tør ikke tenke på hvor mange homofile som har levd og lever et ulykkelig liv fordi de har forsøkt å fortrenge sin legning og presse seg selv inn i et såkalt vanlig familiemønster fordi det var forventningene fra omverdenen. Men filmen «Fucking Åmål», som går på norske kinoer, viser oss at homofil kjærlighet kan skildres uten at den problematiseres. Det er nemlig normalt å være homofil, og det er dette samfunnet må synliggjøre. Men vi kan ikke overlate jobben til filmskapere og frivillige organisasjoner, selv om de siste selvfølgelig har en svært viktig oppgave og må få støtte for sitt arbeid. Holdninger påvirkes også av lovverk og kunnskap som formidles i skoler og barnehage. Politikere har med andre ord en oppgave. Dagens debatt tyder på at både regjering og storting innser at vi har et ansvar og ønsker å gjøre noe med det.

Jeg er glad for at barne- og familieministeren har tatt tak i problemene som synliggjøres i rapporten, og at hun samarbeider med andre departementer og homofiles organisasjon for å gjøre noe med problemene. Etter Venstres syn bør dette arbeidet omfatte en bred gjennomgang av homofiles livssituasjon og departementenes virkemidler. Problemstillingen er sammensatt, og det er viktig at flere departementer samarbeider om tiltak, slik statsråden legger opp til. Nettopp derfor vil en stortingsmelding som inkluderer en prioritert tiltaksliste i en handlingsplan, være nødvendig. Men dette må selvfølgelig ikke være til hinder for at statsråden allerede nå setter i gang tiltak.

Aud Gaundal (A): Da Stortinget i 1998 behandlet lov om endringer i lov av 4. februar 1997 om arbeidervern og arbeidsmiljø, kom det klart fram at Stortinget var delt i synet på homofiles situasjon. Man konkluderte i kommunalkomiteen i forbindelse med § 55 A, som omhandler forbud mot diskriminering i ansettelsesforhold – det gjaldt andre ledd – med at det var et sterkt behov for vern mot diskriminering ved ansettelser for lesbiske og homofile utover den beskyttelse mot diskriminering som allerede var nedfelt i arbeidsmiljøloven. Men flertallet, unntatt SV og Arbeiderpartiet, ville paradoksalt nok at dette ikke skulle gjelde for religiøse trossamfunn. Arbeiderpartiet mente at det ikke var riktig at Den norske kirke som den eneste arbeidsgiver og organisasjon i Norge skulle ha en eksklusiv rett til å diskriminere med bakgrunn i seksuell legning. Arbeiderpartiet ville ikke støtte et nytt tredje ledd om unntak for trossamfunn, fordi det kan føre til en situasjon som gjør at motstandere av homofile og lesbiske med loven i hånd kan tvinge gjennom et nei til ansettelse av homofile og lesbiske.

I ettertid er det kommet fram – bl.a. fra advokat Thor-Erik Johansen, som må sies å være ekspert i arbeidsrett – at den lovformuleringen flertallet vedtok, synes å være lovstridig. Vårt lovverk bygger på forbud mot diskriminering og er ikke et lovverk som gir åpning for at enkelte, eller enkelte grupper, med bakgrunn i lovformulering kan diskrimineres.

Jeg er enig med dem som sier at verden ikke går framover for de homofile og lesbiske bare via lovverket. Det handler selvsagt om holdninger, og der har vi alle sammen et ansvar. Likevel er det i denne debatten viktig for oss i Arbeiderpartiet å understreke at det også i lovverket må gjøres endringer for å bedre situasjonen for den gruppen av våre medmennesker.

Representanten Sjøli sier at holdningene har endret seg de siste 20 årene, og da i positiv retning. Det kan jeg være enig i. Men når representanten Unn Aarrestad sier at ingenting har skjedd med Arbeiderpartiet, mener jeg – i all beskjedenhet – at det er Arbeiderpartiets politikk som er årsaken til at verden tross alt har gått litt framover.

Per Sandberg (Frp): Nå har sannsynligvis verden gått framover uavhengig av Arbeiderpartiet.

Det var en representant som snakket om å løpe fra ansvaret vedrørende de homofiles situasjon ut fra NOVA-rapporten. Fremskrittspartiet har ikke til hensikt å løpe fra noe ansvar, men vi vil ikke støtte forslaget om en egen stortingsmelding for de homofile.

Det har vært en debatt om homofili, og betraktninger om hvorvidt dette er en sykdom eller ikke. Psykolog Elsa Almås har i forbindelse med denne debatten i hvert fall slått fast at homoseksualitet er friskmeldt av medisinske og psykologiske autoriteter, og at homofobi dermed ikke bør eksistere. Det er jo det representantene her er inne på, synes jeg. Forskjellige representanter peker på og slår fast at homofile har samme menneskeverd som alle andre. Ja, selvfølgelig har de det! Det er da ikke noe vi i Stortinget trenger å slå fast at ingen mennesker mangler menneskeverd. Selvfølgelig har alle det.

Representantene legger fram NOVA-rapporten som et bevis på at det eksisterer homofobi i Norge. Jeg er av den overbevisning at fokusering på enkelttiltak – eller stortingsmeldinger for den del – på enkeltgrupperinger eller mennesker med avvikende seksuell legning, skaper holdninger som setter forskjellige menneskegrupper i bås.

Det er ikke nødvendig med noe nytt regelverk eller lovverk. Det eksisterer allerede. Vi har et godt regelverk som skal motvirke diskriminering i alle former. Det alle sammen har snakket om, er holdningsendringer. Og det er selvfølgelig her vi må sette inn ressursene. Hver enkelt av oss, alle sammen i dette landet, må bidra til å skape holdninger som aksepterer at mennesker er forskjellige, og ut fra det ståstedet må hver enkelt prøve å endre de holdningene som eksisterer.

En annen ting en kan spørre seg om, er hvorvidt de homofile har friskmeldt seg selv. Har de akseptert sin seksuelle legning og de naturgitte begrensninger som ligger i akkurat dette? Eller er det slik at de skal bruke NOVA-rapporten til å nå igjennom i denne saken og prøve å få aksept både internt og eksternt?

Grete Knudsen (A): I vår skjebnesvangre tid, i en periode der Norge faktisk deltar i krig – et talende eksempel på tilkortkomming – i en periode der vi mer enn tidligere får inn på netthinnen hva rasisme betyr, hva vold overfor minoriteter betyr og hva toleranse betyr, må vi både skjønne og gjøre noe med det. Og da snakker ikke jeg, som den forrige representanten, om at noen har avvikende atferd. De han snakker om, representerer et spekter av ulike grupperinger og minoriteter i vårt samfunn, som har akkurat de samme mulighetene og rettighetene, og som slett ikke skal bli pekt på.

Jeg tror vi blir nødt til å strekke oss etter andre lyspunkter enn dem som er knyttet til tradisjonene. Og da har jeg lyst til å nevne de av de homofile som har tatt og tar belastningen med å stå frem. De fortjener en virkelig hyllest og er en inspirasjon for andre til å bygge opp selvrespekten sin og ha meningers mot. Fra NOVA-rapporten vet vi at vi som samfunn har grunn til å skamme oss, og at vi må handle nå. Når vi også vet at NOVA-rapporten dreier seg om de sterkeste blant de homofile – denne rapporten dreier seg om de aller sterkeste – og likevel vet hvor sørgelig det står til, vet vi også hva åpenhet, informasjon og kunnskap har å si. For å si det med den svenske forfatter og dramatiker Inga Lindsjö: Grav vekk alt det gale vi før har gjort.

Det har gått sent lovveien. Man behøver ikke ta noen diskusjon i denne salen om hvem som har stått for gradvis å legge frem alt lovverket som dreier seg om å gå i den riktige retningen. Men på slutten av denne debatten ber jeg om at statsråden klarlegger det hun sa i sin oppsummering etter det første innlegget, at Regjeringen vil komme tilbake med tiltak for utdanning og helse, og jeg håper også et sted der det skal være mulig å henvende seg for den som trenger rådgivning, enten det er samfunn, myndigheter eller den enkelte selv. I tillegg forstår jeg det slik at Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding. Det vil være interessant å vite når Regjeringen anser det riktig å komme med denne, for det har litt å gjøre med hvorvidt det skal voteres på slutten av dagen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har lyst til å begynna med å seia at dette har vore ein debatt som har vore lite prega av å legga skuld og skam på enkelte. Nokre små hint både her og der har det vore, men vel ein av dei rolegaste debattane om dette temaet som eg har vore med på. Det set eg pris på. Det er vanskelege og alvorlege saker vi tar opp til debatt, og dei bør òg behandlast med den vørdnad og det alvor som saka inneheld.

Eg har lyst til å kommentera nokre få ting, bl.a. diskriminering i forhold til lovverket. Blant anna blei lovverket i forhold til adopsjon nemnt. Då har eg lyst til å understreka veldig klart frå talarstolen at for meg er det utenkeleg å gå inn for adopsjon for homofile. Eg har òg lyst til å peika på at i undersøkinga frå NOVA blir det sagt at det er om lag ein av ti som vil adoptera dersom retten til det kjem. Det viser at det ikkje er så stort press, anna enn at retten skal ein ha, men ein har ikkje i så veldig stor grad tenkt å nytta han. Der vil forholdet til borna bli det viktigaste for meg. Dermed ynskjer eg ikkje å opna for ein generell rett for homofile og lesbiske til å adoptera.

Så har mange understreka dette med å ha respekt for alle. Då har eg lyst til å seia at det betyr at ein òg må ha respekt for religiøse samfunn som har sitt utgangspunkt. Eg trur ingen av oss, kanskje med unntak av ein, er teologiske ekspertar, og vi har veldig lett for å ta standpunkt om vanskelege teologiske problemstillingar. Eg har lyst til å understreka at eg synest dette er vanskeleg sjølv, men eg har tillit til leiarane våre innanfor Kyrkja. Der har dei tatt eit standpunkt, og denne regjeringa ynskjer å respektera det Den norske kyrkja står for i denne saka. Den respekten som ein skal visa dei homofile og lesbiske, bør ein òg visa kyrkjesamfunn og religiøse samfunn. Det ventar eg faktisk.

Så har eg lyst til å trekka fram ei problemstilling som òg er interessant. På den eine sida vil homofile og lesbiske at ein skal behandla dei på akkurat lik linje med alle andre. På den andre sida skal ein ha mange særtiltak. Det passar ikkje alltid som hand i hanske, og eg veit at dei sjølve er opptatt av kva dei skal legga seg på. Eg trur vi treng nokre særtiltak. Samtidig har eg lyst til å understreka at det å ha generelle tiltak i forhold til ungdom, om mobbing og vald, og å få foreldrerettleiingsprosjekta inn i arbeidet, er positivt. Vi kjem til å jobba vidare saman med SHD og KUF. Vi vil òg ha møte med LLH. Eg har sagt at dersom Stortinget ynskjer ei stortingsmelding, skal eg gjera jobben, men eg ynskjer at Stortinget skal gi til kjenne om det er det ein ynskjer. Elles vil eg jobba vidare med den planen eg har i forhold til SHD og KUF. Men dersom stortingsmelding er ynskjeleg – på den måten kan ein òg få drøfta meir innhaldet i NOVA-rapporten – seier eg gjerne ja til det, men eg ynskjer at Stortinget skal votera over forslaget.

Grete Knudsen (A) (fra salen): Jeg ber om å få rette opp en misforståelse.

Presidenten: Ja, under sterk tvil får Grete Knudsen ordet.

Grete Knudsen (A): SV og Høyre har lagt frem et forslag om en stortingsmelding. Arbeiderpartiet har sagt at de er enig i det. Senterpartiets representant har sagt seg enig i det. Da må jeg faktisk spørre: Er det slik at statsråden vil ha en votering i salen over det?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det ligg eit forslag på bordet, og det synest eg at partia skal få lov å gi uttrykk for om dei er einige i eller ikkje. Eg har sagt at eg lagar gjerne ei stortingsmelding, men det er ikkje eg som skal råda Kristeleg Folkeparti sine representantar. Det er det andre som skal gjera. Men eg ynskjer at Stortinget skal visa gjennom stemmegiving kven som vil ha ei stortingsmelding, og kven som ikkje vil ha det. Det trur eg òg kan vera greitt for arbeidet vidare.

Presidenten: Da anser presidenten det som uttrykkelig klargjort hva som lå i statsrådens svar.

Debatten i sak nr. 5 er dermed omme.