Elsa Skarbøvik (KrF) (ordfører for sakene):Når vi i dag behandler stortingsmeldingen om Norges deltakelse i Europarådet i 1998, vil jeg først benytte anledningen til å gratulere Europarådet med de 50 år ,som skal feires nå i mai.

Europarådets rolle har utviklet seg gjennom en kontinuerlig prosess fra starten av og fram til i dag. Etter den annen verdenskrig var det behovet for å bygge opp igjen Europa som var drivkraften bak opprettelsen av mange internasjonale organisasjoner. Flere ble dannet, men Europarådet var av de første. Målsettingen den gang var å oppnå større enhet mellom medlemslandene for å ivareta og realisere de idealer og prinsipper som hadde sitt utspring i en felles arv, og dermed bidra til at de økonomiske og sosiale fremskrittene hadde en raskere progresjon. Disse overordnede målsettinger skulle følges opp gjennom Europarådets ulike organer – gjennom diskusjon, avtaler og handling i forhold til økonomi, sosiale forhold, kultur og forskning samt lovmessige og administrative forhold.

De første 40 årene var Europarådet en vesteuropeisk institusjon. Mot slutten av denne perioden fikk Europarådet mange nye medlemmer fra tidligere mer autoritære regimer, som så på rådet som en vokter av menneskerettighetene. Europarådet ble nærmest å betrakte som et virkemiddel i overgangen fra diktatorledede regimer til mer moderne demokratier. De siste ti år har utviklingen i Europa relativt sett vært mindre stabil enn de 40 foregående. Europarådets rolle har ikke blitt mindre viktig av denne grunn. Dets politiske rolle er faktisk av stor betydning for oss som lever i Europa i dag.

Den politiske stabiliteten i Europa har endret seg, og målsettingen for Europarådet er nå å styrke dets bidrag til hovedinnsatsområdene – menneskerettigheter, demokrati og rettsstatens prinsipper, spesielt overfor landene i Sentral- og Øst-Europa og Russland. Spesielt skal man legge vekt på tiltak rettet mot nye medlemsland. Herunder følger også viktig arbeid på det mellomstatlige plan, som spenner fra likestilling, sosiale forhold, arbeids- og innvandringsspørsmål, utdanning, kultur, medier, idrett og ungdom til kulturminnevern og naturforvaltning.

Den første konvensjonen som Europarådet trakk opp, var Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i 1950. Konvensjonen er viktig fordi den beskytter enkeltpersoners grunnleggende sivile og politiske rettigheter. Enkeltpersoner, ikke-statlige organisasjoner og grupper av personer kan alle fremme klage mot den aktuelle konvensjonsstaten dersom de mener seg utsatt for brudd på rettighetene fremsatt i konvensjonen. På denne måten er konvensjonen et redskap i forbindelse med menneskerettigheter og demokratiutvikling. Regjeringen fremmet i 1998 en odelstingsproposisjon med forslag om at Stortinget inkorporerer bl.a. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i norsk lov. Dette forslaget er ledd i et viktig arbeid med å styrke vernet av menneskerettigheter også i Norge.

Norge jobber aktivt i Europarådets ulike organer og komiteer og har vært pådriver til å få satt flere saker og forhold på agendaen. Dette er et arbeid vi tror på og som er viktig for den videre utviklingen av Europa. Demokratiseringsprosessen i de nye medlemslandene er godt i gang, men er en vanskelig prosess. Det er viktig at de avgjørelsene som blir tatt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, respekteres, og at man ikke svekker troverdigheten i det arbeidet denne nedlegger. Dette er særdeles viktig å minne om i disse dager, med krig og uroligheter i sentrale områder av Europa.

Den 3. november 1998 ble den nye Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg etablert. Det gjør at kapasiteten til å behandle individuelle klagesaker er styrket. Dette vil nå kunne gjelde nesten 800 millioner europeere. 49 norske klager ble fremmet det siste året.

Det arbeides videre med at dødsstraff avvikles i de fem medlemslandene som fremdeles har denne straffeformen. Men ingen dødsdommer ble fullbyrdet i disse landene i 1998.

Samarbeid mellom Europarådet og EU er formalisert, og EU-kommisjonen deltar på møter i komiteen av faste representanter og på arbeids- og rapportørgruppemøter. Tilsvarende deltar Europarådets sekretariat på en rekke møter på ekspertplan i kommisjonen. Samarbeidet mellom EU og Europarådet er godt utviklet også i Baltikum og i Albania, og dette er vesentlig for hvor fort demokratiseringsprosessen kan gå.

Når Norge nå i 1999 har formannskapet i OSSE, vil det være en særlig mulighet til å styrke samarbeidet mellom Europarådet og OSSE – konsentrert om demokrati, menneskerettigheter, inkludert minoritetsrettigheter, og styrking av rettsstatens prinsipper. Sammen utfyller de to organisasjonene hverandre i dette arbeidet.

Flere land har søkt om medlemskap i Europarådet. Blant annet søkte Den føderale republikken Jugoslavia om medlemskap i mars 1998. Men det er ikke gitt tilråding om medlemskap. Ved flere anledninger har utviklingen i Jugoslavia vært tatt opp. Det har vært en entydig fordømmelse av den økende volden i Kosovo, og det har blitt understreket at menneskerettigheter må respekteres. Det har vært fremholdt at sikkerhetsgarantier for befolkningen og stor grad av autonomi for Kosovo ville være viktig for en fredsløsning.

Det er planlagt en norsk markering for å synliggjøre Europarådets verdier og menneskerettighetsarbeid, der en særlig vil fokusere på innsatsen for å bekjempe rasisme og intoleranse.

Vi gratulerer med jubileet og ønsker lykke til i det videre arbeid i Europarådet.

Tom Thoresen (A): Det er på én dag nær 50 år siden Europarådet ble stiftet i London, den 5. mai 1949. Norge har vært med fra starten av, og Norge har hele tiden vært blant de privilegerte land i Europa som har kunnet både dele og stå for de idealer som er organisasjonens viktigste kjennemerke – menneskerettigheter og demokratiutvikling.

Som saksordføreren nylig pekte på, har Europarådet gjennom de senere år fått en rekke nye medlemsland. Det er den gledelige funksjon som konsekvens av at størstedelen av Europa nå kan dele de samme idealene og menneskerettigheter og demokratiutvikling, og slik sett er Europarådet den første organisasjonen som med tyngde fikk merke at jernteppet falt i Europa. Det gleder vi oss selvfølgelig alle over, men vi må samtidig erkjenne at den organisasjonen som med sine ressurser er bygd for vesentlig færre medlemsland enn det er i dag, får nå så store, formidable nye oppgaver at man også må se på hvordan ressursene skal økes for å møte de utfordringene.

For eksempel er det slik at selv om det er gjort det grep at Menneskerettighetskommisjonen og Menneskerettighetsdomstolen nå er slått sammen til en enhet, skal denne ene enheten betjene ganske mange hundre millioner mennesker i tillegg som nå har de fulle rettigheter til å kunne anke sine saker inn for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Jeg vet at dette bekymrer en del, og at dette bekymrer domstolen selv. Det må være slik at den rettighet innbyggerne i Europarådets nye medlemsland nå har fått, må bli en reell rettighet. Det kan vel også være grunn til å frykte at det ikke bare av tradisjonelle grunner, men også på grunn av stadiet i demokratiutvikling kan bli ekstra mange klagesaker til Europarådets menneskerettighetsdomstol.

Jeg nevner disse ting fordi vi under et 50-års jubileum må ha klart for oss at skal Europarådet, som den viktige organisasjon det er, kunne fylle sine oppgaver med et betydelig utvidet antall medlemsland, må vi også se på organisatoriske og ressursmessige forhold for at dette skal bli mulig.

Det er vel ved en anledning som denne kanskje et annet forhold som kan være nyttig å ta opp også fra Stortingets talerstol. Det er at Europarådet neppe er blant de mest kjente av de internasjonale organisasjonene vi er medlem av. Veldig ofte forekommer det forvekslinger med andre europeiske organisasjoner, som har symboler som er til forveksling like dem Europarådet har, og som det som kjent har vært to folkeavstemninger i Norge om hvorvidt Norge skal være medlem av. Jeg tror at Europarådet selv, men også de politiske myndighetene i Norge har en viktig oppgave i å gjøre Europarådet kjent, ikke som en form for reklamebyrå, men simpelthen fordi det er der en så viktig del av vår menneskerettighetspolitikk faktisk utøves, og det er der hvor innbyggerne i medlemslandene, også i Norge, har mulighet til å klage i forhold til menneskerettigheter. Derfor, helt avslutningsvis, er jeg glad for at vi får denne markeringen med denne debatten i Stortinget i dag i forbindelse med 50-års jubileet, og jeg er glad for at det er en debatt hvor også statsministeren deltar.

Annelise Høegh (H): Som de to foregående talere har vært inne på, runder Europarådet 50 år i morgen, og en som selv nettopp har rundet 50, vet jo at vi gjerne bruker et slikt jubileum ikke bare til festivitas, men også til en forsøksvis moden refleksjon over fortiden og til å skue fremover. Det synes jeg også vi bør gjøre når det gjelder Europarådet, og det har også de to foregående talere gjort.

Debatten i dag gir anledning til å rette søkelyset mot en institusjon som i løpet av sin funksjonstid har hatt større betydning for Europas utvikling enn kanskje de fleste er klar over. Resultatene har ikke først og fremst dreiet seg om økonomisk utvikling og de ytre endringer Europa har gjennomgått det siste halve hundreåret med hensyn til teknologi og effektivitet. Europarådets virksomhet har ført til en bevisstgjøring av betydningen av individuelle rettigheter, politisk medbestemmelse, bred deltakelse i beslutningsprosesser og kulturell fellesforståelse på tvers av landegrenser.

For å ta konklusjonen på forhånd: Selv om mye er oppnådd på disse områdene, viser dessverre den aktuelle konflikten i det sørøstlige hjørnet av vårt kontinent at behovet for slik bevisstgjøring fortsatt er stort.

La meg likevel skue litt bakover på historien. I likhet med en rekke av de andre organisasjonene som i dag utgjør det institusjonelle rammeverket for internasjonalt samarbeid, ble ideen til Europarådet unnfanget som en følge av den annen verdenskrig, på ruinene etter annen verdenskrig. Winston Churchill snakket i en tale i Zürich i 1946 om Europas forente stater og foreslo som et første skritt å opprette et europeisk råd. Han målbar de europeiske folks ønsker om å forebygge fremtidige konflikter.

Det tok imidlertid ytterligere tre år før Europarådet ble etablert. Ti stater, deriblant Norge, var blant de opprinnelige medlemslandene. I løpet av denne tiden var likevel det politiske landskapet i Europa betydelig endret. Den kalde krigen var et faktum. Jernteppet hadde delt Europa i to. Europarådets bærende ideer om demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper falt derfor i stor grad på stengrunn i deler av det området man hadde håpet å forene.

Likevel fikk Europarådet i årene som fulgte, stor betydning for den demokratiske siden av gjenoppbyggingen i Vest-Europa. Virkemidlene har ikke vært prangende slagord eller politiske prinsipperklæringer. I stedet har man gjennom konkrete konvensjoner langsomt bygd opp et sett av retningslinjer som til sammen kan sies å utgjøre selve definisjonen på ethvert sivilisert samfunn. Europarådet har forhåpentligvis utviklet seg til å bli Europas demokratiske samvittighet.

Bærebjelken i dette byggverket er vel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som trådte i kraft i 1953, og etableringen av en europeisk menneskerettighetsdomstol. Men også Det europeiske sosiale charter, som sikrer grunnleggende sosiale og økonomiske rettigheter for enkeltpersoner, og Det europeiske charter for lokalt selvstyre er viktige bestanddeler i dagens europeiske deltagerdemokrati. Til sammen har Europarådet utarbeidet over 160 konvensjoner, som er bindende for medlemslandene som har ratifisert dem, og de byr også på gjennomtenkte modeller for nasjonal lovgivning innenfor disse områdene. Resultatet er at Europarådets medlemsland i stor grad har kunnet harmonisere sine lovverk og etablere felles normer og tilnærmet lik praksis.

Etter murens fall og avslutningen av den kalde krigen har Europarådet fått en ny vår, nærmest som fødselshjelper for de nye demokratiene i øst. Antallet medlemsland har, som tidligere nevnt, økt raskt, og i forrige uke ble Georgia opptatt som medlem nr. 41. Dermed står bare Hviterussland og Jugoslavia utenfor. Medlemskap fordrer at landene bekjenner seg til Europarådets verdigrunnlag og forplikter seg til å etterleve disse sentrale bestemmelsene. Det gjør landene, men det er likevel klart at oppfyllelsen av alle bestemmelsene, ikke minst rettssikkerhetsgarantien for enkeltmennesket, ikke er perfekt alle steder. Landenes borgere har ikke desto mindre anledning til å få sine saker prøvd for Menneskerettighetsdomstolen, som Tom Thoresen også var inne på. En konkret konsekvens av denne massive oppslutningen er også at dødsstraff ikke lenger praktiseres på det europeiske kontinent, selv om enkelte land ennå ikke har lovfestet et forbud.

Europarådet er blitt en sentral møteplass ikke bare for parlamentarikere, men også for myndighetsrepresentanter fra hele Europa – et forum hvor man lærer både om hverandre og av hverandre. Ikke minst gjelder dette for oss folkevalgte, som møtes i parlamentarikerforsamlingen fire ganger i året. Dette er en verdifull anledning til å utveksle synspunkter og gi konkrete fellesanbefalinger til medlemslandenes respektive regjeringer.

Samtidig med at stadig flere land har sluttet opp om Europarådet, har rådet så å si utvidet sitt dekningsområde. Nye utfordringer krever samarbeid på tvers av landegrensene. Det gjelder kampen mot rasisme og fremmedfrykt, intoleranse, forfølgelse av minoriteter, miljøtrusler, narkotikamisbruk, sosial utestenging, organisert kriminalitet og korrupsjon. Dette er alle nye temaer i Europaråd-sammenheng.

Når jeg mener det har vært riktig for rådet å engasjere seg på disse områdene, er det ikke fordi jeg tror at slike problemer på denne måten kan løses en gang for alle. Så enkelt er det dessverre ikke. Men det er viktig å sette sakene på Europarådets dagsorden av to grunner. For det første fordi Europarådet gjennom disse konvensjonene øver direkte innflytelse på medlemslandenes nasjonale lovgivning. For det andre fordi intet annet forum samler så mange land til innsats for felles ideer. Europarådet har derfor en viktig rolle i å fremme enkeltmenneskers rettssikkerhet, sosiale og økonomiske utvikling.

Nedbyggingen av gamle skillelinjer i Europa har ført til at vi har fått flere aktører i dag som er aktive i arbeidet for å hjelpe til med å bygge opp og sementere demokratiene. Ikke minst EU og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa er blant disse. Sentrale virkemidler er valgovervåkning, rådgivning i forbindelse med institusjonsbygging samt opplærings- og utvekslingsprogrammer. Europarådet gir her viktige bidrag og bør fortsette med det. Likevel er det viktig at Europarådet konsentrerer seg om det som er dets styrke, nemlig den normative funksjonen. Konvensjonene tjener, som jeg allerede har nevnt, i stor grad som maler for nasjonal lovgivning. Medlemmene kan hente inn ferdige formuleringer til nødvendige revisjoner av lovverket. De kan også være trygge på at de ved å bruke disse normene sikrer sin forankring i det vi ellers kaller siviliserte, demokratiske rettssamfunn. Europarådet bør derfor ikke frykte konkurranse fra andre institusjoner, men fortsette å levere det produkt, om vi kan kalle det det, som det nødvendigvis vil være behov for og etterspørsel etter.

Når det gjelder den aktuelle og tragiske situasjonen i Kosovo, viser engasjementet i Europarådet at menneskerettighetsaspektet fortsatt står i sentrum. Under debatten i parlamentarikerforsamlingen i forrige uke stod nettopp menneskerettighetsperspektivet, flyktningsituasjonen og de grove overgrepene mot enkeltmennesker i sentrum for debatten. Nå skal ikke jeg innlede eller fortsette noen debatt om Kosovo her i dag, men bare understreke at det jo nettopp er fordi menneskerettigheter er viktigere enn landegrenser at NATO og vi alle ikke har kunnet se på at Slobodan Milosevic fortsatte den etniske rensningen. Enkeltmennesker er faktisk viktigere enn stater og landegrenser. Så når forhandlinger og trusler ikke førte frem, var det ikke noe annet alternativ. Ingen ønsker bombing, men hva er alternativet så langt? En politisk løsning på konflikten i Kosovo må likevel finnes, jo før jo heller, men spørsmålet er hvor mange bomber som må til før Milosevic aksepterer nærvær av en internasjonal fredsstyrke med NATO-deltagelse i Kosovo.

Samtidig som jeg er sikker på at Europarådet ikke vil være det forum hvor man løser disse problemene, vil jeg fremheve Europarådets betydning som et bolverk mot den type barbari vi ser i Kosovo i dag. Europarådet bør fortsette å spille en rolle som normsetter og pådriver for demokrati, for menneskerettigheter og rettssamfunn i Europa. Det er dessverre langt igjen før alle disse oppgavene er løst, så Europarådet må nok belage seg på ytterligere 50 år. Så får vi se hva fremtiden for øvrig kan bringe. Men at det fortsatt vil være et viktig instrument som møteplass mellom gamle og nye demokratier, føler jeg meg overbevist om.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Europarådet har gjennom 50 år bidratt til å fremme idealene og prinsippene som utgjør vår europeiske verdiarv. I dag markerer vi og gir honnør til Europarådets viktige arbeid for menneskerettighetene, demokratiet og rettsstatprinsippene. Vi må aldri tro at kampen for disse verdiene er vunnet én gang for alle.

Jeg deltar i denne debatten også for å markere at Regjeringen vil være med i denne markeringen og i hyllesten til Europarådets arbeid, og vi bidrar ytterligere til en slik markering ved at jeg skal delta ved navnsettingen av det som nå blir Europarådets plass i Oslo fra i dag av. Som også tidligere medlem av parlamentarikerforsamlingen i Europarådet har jeg selv lært på nært hold betydningen av denne alleuropeiske organisasjonen.

Tragedien på Balkan setter i klart relieff at Europarådets grunnideer ennå ikke har slått rot over hele Europa. Krigen viser at vi trenger Europarådet i dagens og fremtidens Europa – som pådriver for demokrati, tuftet på toleranse, respekt for menneskerettighetene og rettsstatens prinsipper. I kjølvannet av en politisk løsning på krigen i Kosovo vil Europarådet kunne spille en sentral rolle. Men allerede i den pågående krisehåndteringen hjelper Europarådet til for å kartlegge brudd på menneskerettighetene og å registrere flyktningenes identitet.

Europarådets arbeid nå, som gjennom 50 år, er knyttet til overvåking av medlemslandenes respekt for menneskerettighetene og til praktisk bistand til demokratibygging. Samtidig drar vi her hjemme nytte av Europarådets korrektiver vedrørende egne lover og institusjoner som skal verne om menneskerettighetene til den enkelte borger i Norge.

Regjeringen vil gjennom 50-årsjubileet gi Europarådet økt oppmerksomhet. Derfor er det utarbeidet en handlingsplan for økt kunnskap om Europarådets arbeid for å styrke menneskerettighetene her i landet.

I forbindelse med 50-årsmarkeringen har Regjeringen lagt særlig vekt på å følge opp organisasjonens innsats for å bekjempe rasisme og intoleranse. For eksempel er etableringen av Senter mot etnisk diskriminering, som ble åpnet i februar, i tråd med Europarådets anbefalinger om nasjonale tiltak på dette området.

Regjeringen har gjennom formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa styrket samarbeidet mellom OSSE og Europarådet. Målet for samarbeidet er å sikre en mest mulig effektiv utnyttelse av organisasjonene. Europarådets fortrinn ligger i den unike juridiske kompetansen, påvirkning av landenes lovgivning og overvåking av at medlemslandene overholder sine forpliktelser. OSSE finner primært sin styrke i forebyggende diplomati og evnen til å handle hurtig i felten. Regjeringen mener samarbeidet bør være praktisk og fleksibelt, og legger vekt på at Europarådet skal bidra med sin erfaring også i OSSEs feltarbeid.

Europarådets samarbeid med Den europeiske union er kommet inn i et godt spor, og EU har utvist vilje til i sterkere grad å trekke på Europarådets kompetanse og erfaring. Særlig har samarbeidet om bistand til demokratibyggingen i Sentral- og Øst-Europa vært fruktbart. Etterlevelse av Europarådets standarder er viktig i EUs vurdering av søkerland fra Sentral- og Øst-Europa.

Den viktigste begivenheten i Europarådet i 1998 var etableringen av den nye Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg – som også er omtalt tidligere i dette ordskiftet. Den omorganiserte domstolen gir en betydelig styrking av et kjerneområde i Europarådet, nemlig medlemslandenes overholdelse av grunnleggende menneskerettigheter. Utvidelsen av antallet medlemsland i Europarådet de siste ti årene har gitt 320 millioner nye innbyggere fra Sentral- og Øst-Europa rett til å klage sine saker inn for Menneskerettighetsdomstolen. Den fungerer som endelig rettslig klageinstans for nesten 800 millioner europeiske borgere. Det har derfor vært maktpåliggende å effektivisere domstolsapparatet. Norge vil arbeide for at tilstrekkelige ressurser bevilges til rettsapparatet i Strasbourg. Slik skal domstolen kunne utføre sitt arbeid for enkeltmenneskets rettigheter best mulig.

Regjeringen fremmet i 1998 en odelstingsproposisjon med forslag om at Stortinget inkorporerer bl.a. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i norsk lov. Konvensjonen utgjør selve grunnvollen i Europarådets arbeid for å verne om enkeltmenneskets rettigheter. Inkorporeringen vil innebære at de rettighetene som konvensjonen garanterer, vil få forrang i en konflikt med annen norsk lovgivning. Forslaget er et ledd i Regjeringens arbeid for å styrke vernet av menneskerettighetene i Norge.

Jeg er glad for Stortingets oppslutning om Norges deltakelse i Europarådets arbeid, slik det kommer til uttrykk i dagens innstilling. Ved 50-årsjubileet kan vi slå fast at Europarådets grunnideer står stadig sterkere i stadig flere land i Europa. Samtidig ønsker vi å trekke nye land med i et samarbeid som vil påvirke dem i positiv retning. Sikring av rettsstatens prinsipper er et kontinuerlig arbeid. Derfor vil Regjeringen fortsette å legge stor vekt på Europarådets viktige arbeid.

Lars Rise (KrF): Som flere har vært inne på, markerer dagens debatt at det i morgen er 50 år siden Europarådet ble opprettet i London av Norge og ni andre europeiske land.

Da Europa våknet opp etter fem år med krig, var det ikke bare sorg og fortvilelse, men også sterke innslag av hat og fiendskap som preget kontinentet. Europa var revet i stykker, oppdelt og fullt av potensielle nye konflikter. Den grusomme sannhet om et folkemord ble etter hvert kjent for alle. Men besluttsomheten når det gjaldt gjenoppbygging var også sterk, og fremfor alt når det gjaldt det å sikre at en slik tragedie aldri skulle få gjenta seg. Det forklarer vel også noe av besluttsomheten vi ser i dag, når det gjelder å stanse den etniske rensingen i Kosovo.

Det var Winston Churchill som først pekte på løsningen i en tale han holdt den 19. september 1946 i Zürich. Ifølge ham var det nå behov for et redskap som gjennom et mirakel ville omforme hele scenen og innen få år gjøre hele Europa like fritt og lykkelig som Sveits er i dag, som han sa. «We must build a kind of United States of Europe», sa Churchill. For mange var dette visjonen da Europarådet ble etablert.

Fra den beskjedne starten i 1949 med ti stater, ser vi at Europarådet har utviklet seg til å bli en bred samling av stater. I forrige uke hilste vi Georgia velkommen som det 41. medlemsland. Flere land står på venteliste, f.eks. Armenia og Aserbajdsjan. Bare det å ha strenge regler for medlemskap når det gjelder oppfyllelse av en del minstestandarder for menneskeretter og demokrati, har bidratt sterkt til å utbre idealene om ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rettssikkerhet og bygging av demokratiske institusjoner. Vi ser også at interessen for å bli medlem er meget stor, og dermed sitter Europarådet med gode forhandlingskort når det gjelder å fremme idealene om menneskeretter og demokrati. Saksordfører viste til at den føderale republikken Jugoslavia søkte om medlemskap i Europarådet i 1998. Denne staten fylte ikke kravene, men det er det flere stater som ikke gjør av dem som nå står på venteliste, og man kan selvsagt spørre om det hadde vært bedre å sette Jugoslavia på venteliste, slik man har gjort bl.a. med Armenia og Aserbajdsjan. Da kunne man få satt i gang en prosess og kunne sette opp spesifikke krav og tidsfrister for innfrielse av kravene. Men det er vel lite trolig at regjeringen i Beograd ville lyttet mer til Europarådet enn til NATO.

Omorganiseringen av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg innebærer en betydelig styrking av medlemslandenes respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Utvidelsen av antall medlemsland i Europarådet har gitt ikke mindre enn 320 millioner nye innbyggere fra Sentral- og Øst-Europa rett til å klage sine saker inn for Menneskerettighetsdomstolen. Det har skjedd en revolusjon når domstolen nå fungerer som endelig rettslig klageinstans for nesten 800 millioner europeiske borgere.

Når vi nå legger bak oss de første 50 år og er på vei inn i et nytt århundre, er det imidlertid viktig å tenke grundig gjennom hvilke oppgaver Europarådet skal påta seg i fremtiden. Skal eksempelvis domstolens virkeområde utvides ytterligere?

Av de hovedområdene i Europarådets virksomhet som beskrives, er det hovedsakelig menneskeretter, demokrati, rettsstatens prinsipper og sosialpakten som nevnes. Jeg skulle ønske at også miljøvern og kampen for et rent miljø kunne komme høyt opp på agendaen og nevnes blant hovedområdene som Europarådet befatter seg med. Forurensning kjenner som kjent ingen landegrenser. Selv sitter jeg i miljøkomiteen i Den parlamentariske forsamling og ser hvor viktig dette området er, ikke minst jo lenger øst man kommer. Hvis man tenker på situasjonen i vårt eget land når det gjelder forurensning, ser vi at vi får en god del forurensning fra andre land, f.eks. sur nedbør, som vi nå i flere tiår har sittet her i Stortinget og bevilget rundt 100 mill. kr til hvert år for å kalke innsjøer og vassdrag i Sør-Norge.

Vi ser også at vi får betydelig radioaktiv forurensning langs norskekysten. Norsk Polarinstitutt og Statens Strålevern målte i 1996 betydelige mengder av technetium 99 langs hele norskekysten. Det spores tilbake til La Hague i Frankrike og Sellafield i Storbritannia. Det viser seg at dette radioaktive avfallet tar to og et halvt år på reisen fra disse landene og opp til norskekysten gjennom havet. Da rapporten kom, viste den at vi fremdeles befant oss på ca. 1/30 av farenivået, men tidligere i år kom det en ny rapport som viste at det nå var en urovekkende økning. Dette viser behovet for samarbeid over landegrensene, og jeg tror at Europarådet kan spille en viktig rolle her. Dersom det kommer ut et rykte på fiskemarkedene i Paris om at norsk sjømat er forurenset av radioaktivt avfall, tror jeg ikke det ville hjelpe om en norsk politiker f.eks. stod fram på fransk TV for å berolige befolkningen. Et slikt rykte ville kunne få alvorlige økonomiske konsekvenser for norsk eksport. Og da kommer vi tilbake til prinsippet i Brundtland-kommisjonens rapport om at forurenser skal betale. Vi har gjort det gjeldende nå for enkeltindivider og for selskaper/bedrifter, men stater går fri. Her kan vi bare komme med henstillinger og resolusjoner og forsøke i bilaterale samtaler å overbevise f.eks. Storbritannia om at man skal innføre strengere utslippsgrenser.

Vi har kun to bindende konvensjoner for miljø foreløpig som er internasjonale – Konvensjonen om biologisk mangfold og Klimakonvensjonen. Mitt håp er at vi kan få til en europeisk konvensjon for miljø som er bindende, og at vi kan ha en mulighet ved den europeiske domstolen for menneskeretter også til å reise miljøsaker. Retten til å leve i et rent miljø er også en viktig menneskerettighet. Så en mulighet er å utvide den europeiske konvensjonen for menneskeretter til også å omfatte miljø. Jeg ser at det er en lang vei fram mot å få vedtatt en forpliktende konvensjon samt til å få åpnet opp for å bringe en forurensende stat inn for en internasjonal domstol. Men jeg tror det er veldig viktig at vi begynner på en slik prosess, og jeg tror at bare det å ha et ris bak speilet vil kunne bidra veldig positivt i forhandlinger mellom land.

Til slutt vil jeg gjerne få peke på den betydning Den parlamentariske forsamling har i den aktuelle situasjonen i Kosovo. Vi så i forrige uke at Den parlamentariske forsamling kanskje er det eneste forum hvor parlamentarikere fra de fleste involverte land møtes for samtale og utveksling av synspunkter. Jeg tror det har stor betydning at både den nasjonalistiske Sjirinovskij og kommunistlederen Sjuganov kan sitte i timevis og lytte til debatter i Den parlamentariske forsamling, lytte til parlamentarikere fra Makedonia og til presidenten i Albania som redegjør inngående for flyktningsituasjonen. Jeg tror at dette vil bidra til at russerne aksepterer en del av de viktigste prinsippene, som vi bl.a. så i forrige uke, da russerne aksepterte prinsippet om at flyktningene skal vende tilbake.

Jan Simonsen (Frp): Jeg tror lederen for Stortingets delegasjon til Den parlamentariske forsamling, Tom Thoresen, hadde et interessant poeng da han snakket om ressursproblemene.

Vi må erkjenne at Menneskerettighetsdomstolen har et problem som er ganske interessant. Det består i at den dagen domstolen for alvor blir oppdaget, vil den også bli ødelagt. Polen har de siste årene sendt en rekke saker over til domstolen. Den dagen befolkningen i Russland og i de øvrige østeuropeiske og nye statene oppdager hva denne domstolen kan brukes til, vil kapasiteten bli sprengt. Det var mitt inntrykk da justiskomiteen besøkte Menneskerettighetsdomstolen i fjor, at man hadde en viss erkjennelse av dette problemet, men ingen løsning.

De siste ti årene har Europarådet fått en revitalisering. Før Berlinmurens fall tror jeg nok mange var av den oppfatning at Europarådets parlamentarikerforsamling var blitt en unødvendig byråkratisk koloss, en talemaskin og en resolusjonskvern uten større verdi, som raskt ville risikere å komme i skyggen av Europaparlamentet. Fremdeles må vi vel innrømme at innholdet i resolusjonene ofte kan ha en mindre praktisk verdi enn det parlamentarikerne i Europarådet ønsker å tro.

Men Europarådet har i dag en enorm betydning for demokratiutviklingen i Øst-Europa. Det ser vi på hvor ivrige de nye statene, de nye demokratiene i Øst-Europa, er etter å bli medlemmer. De ser på Europarådet som et nødvendig tilknytningspunkt til Vesten. Kan de ikke komme inn i EU eller NATO, så er i alle fall europarådsmedlemskap et første skritt i en riktig retning. Derfor vil stater som søker om medlemskap, strekke seg langt for å oppfylle de kravene som stilles. De landene som blir medlemmer, vil strekke seg langt for å få lov til å fortsette å være medlemmer, og den kontrollfunksjon som Europarådets parlamentariske forsamling har i forhold til disse medlemslandene, er svært viktig. Dessuten er prosessen i parlamentarikerforsamlingen og i komitearbeidet god demokratitrening for østeuropeiske politikere, som treffer politikere og parlamentarikere fra Vest-Europa, som er mer grunnfestet i sin demokratiske tenkning, og man blir positivt påvirket.

Min konklusjon er at i dag er Europarådet med på å sikre demokratiet i deler av Europa som før var kommunistiske, og man er på denne måten med på å stabilisere situasjonen i Øst-Europa. Og det skal vi ikke minst være glade for i dag, når det brenner på Balkan.

Presidenten: Dermed er debatten under sakene nr. 1 og 2 omme.