Einar Holstad (KrF) (ordfører for saken): Ombudsmannsnemnda for Forsvaret har i overenstemmelse med instruksen avlagt rapport for virksomheten i 1998. Komiteen har i sine merknader viet oppmerksomhet mot enkelte områder i rapporten.

I den sammenheng vil jeg peke på forhold som berører mannskapenes helse. Antall narkotikasaker i Forsvaret har hatt den sterkeste økningen noensinne i løpet av ett år. Det er bekymringsfullt at et stadig økende antall soldater møter til tjeneste som brukere av narkotiske stoffer. Det er viktig å vise til Ombudsmannsnemndas uttalelser for 1997, hvor man vektla hensynet til sikkerhet under våpenopplæring. Dette er ikke forenlig med en utvidet bruk av narkotiske stoffer. Forsvaret er ikke tjent med en utvikling hvor soldatene stifter aktiv kontakt med narkotiske stoffer i militæret. Derfor er det viktig at Forsvaret, så langt det er forenlig med primæroppgavene, tar sin del av det samfunnsmessige ansvar for å bidra til at ungdom med rusproblemer kan bringes inn i et aktivt behandlingsmiljø. Det må derfor fortsatt opprettholdes en aktiv bekjempelsesinnsats mot narkotikaproblemet i Forsvaret.

Nemnda har vært opptatt av hvordan disiplinærmyndigheten utøves overfor ungt og uerfarent personell. Etter en endring av lov om disiplinærmyndighet våren 1998 er det fortsatt behov for opplæringstiltak i utøvelse av myndighet. Det totale antall refselser har vist en klart fallende tendens. Likevel har antall klager på ilagt refselse til førsteinstans gått opp. Nemnda oppfatter dette som tegn på at det har funnet sted en bedring i rutinene vedrørende informasjon til refsede om klageretten.

Det er likevel en annen side ved selve kunngjøringen av refs jeg vil komme inn på. Landskonferansen for Tillitsvalgte i Forsvaret i 1998 uttalte følgende:

«Landskonferansen mener at en refselse må kunngjøres på en annen måte enn ved høytlesning og kunngjøringen skal være anonym».

Landsutvalget for Tillitsvalgte i Forsvaret har videre i en uttalelse bedt Forsvarsdepartementet om å sluttføre arbeidet med disiplinærreglementet før Landskonferansen 1999. Dette arbeidet er i gang, men vil trolig ikke avsluttes før ved årsskiftet. Disiplinærreglementet slår fast at selve kunngjøringen av refselsen ikke er en del av reaksjonen og heller ikke skal oppfattes slik. Høytlesning av refselser på oppstilling representerer også et brudd på Forsvarets eget grunnsyn, som er nedfelt i Forsvarets verdigrunnlag. Høytlesning er en form som hører til gapestokkens tid i Norge. Det må være på tide at Forsvaret også bytter ut gammel praksis, i pakt med nye verdiformuleringer. Det er ingen kristen og humanistisk tradisjon å henge ut sine medmennesker. Har man behov for å statuere et eksempel, tror jeg at dagens soldater er bedre motivert for dialog og informasjon enn for skremselspropaganda på bekostning av noen få uheldige soldater. En tilrettevisning blir ikke mer moralsk i takt med økende antall tilhørere. Dersom tilrettevisning skal virke avskrekkende, tror jeg Forsvaret vil være tjent med andre motivasjonsfaktorer enn frykt og bruk av ordninger fra en annen tid.

Til slutt vil jeg få uttrykke tilfredshet over nemndas arbeid og vise til komiteens tilråding.

Grethe Fossli (A): Jeg vil understreke viktigheten av denne virksomhetsrapporten som Stortinget mottar en gang i året. Ombudsmannsnemndas rapport gir oss viktig og utfyllende informasjon om forhold i forsvaret som vi ikke alltid kan snappe opp i vårt daglige arbeid.

Det som har fått meg til å ta ordet i denne saken, er det som står i Dokument nr. 5 på side 16 om kvinnenes stilling i forsvaret i dag. Det er veldig gledelig å registrere at det dette året ikke har kommet inn noen klager fra de kvinner som avtjener tjeneste i militæret. For å sitere det som står i dokumentet:

«Det er Ombudsmannens erfaring at det kvinnelige personell som etter egen søknad gjør militærtjeneste, finner seg vel til rette i det militære miljø.»

Dette gjelder også i fritiden, og det ser ut til at de jentene som gjør en god jobb, nå også blir valgt som tillitsvalgte for forsvaret. Og det er meget positivt. Det er positivt for oss som jobber litt for at vi skal få en økt andel kvinner i forsvaret.

Det er en annen sak som også opptar meg, og det er redningshelikoptertjenestens arbeidsforhold. Ombudsmannsnemnda har i det året som dokumentet behandler, vært på besøk på Banak. Det synes som om flystasjonen og virksomheten der preges av at den varslede stortingsmeldingen om redningshelikoptertjenesten trekker ut. Sist fredag var jeg på Rygge flystasjon, hvor jeg hadde gleden av å treffe et mannskap fra redningshelikopteret som vanligvis er stasjonert på Banak. Men som vi vet, fører detasjementet ved Rygge til at de skifter personell, og i denne uken har Banak-personellet vært på Rygge. Jeg hadde en samtale med dem, og de fortalte at hele deres arbeidssituasjon nå preges av at de går og venter på stortingsmeldingen. Så dette er en bønn til statsråden om at hun tar dette opp med sin kollega justisministeren, slik at vi får en fortgang i denne stortingsmeldingen om redningshelikoptertjenesten. Dette er militært personell og militært utstyr. Personellet bor i militære boliger og jobber på militære stasjoner, så det er på en måte vårt ansvar at de har gode arbeidsforhold. Men meldingen skal altså skrives av justisministeren, og de savner nå en avgjørelse.

Ingvald Godal (H): Saksordføraren brukte mykje av sitt innlegg til å kritisere den ordninga med refs som er i militæret i dag. Eg vil berre for min del gjera det heilt klart at han då ikkje tala på komiteens vegner – i alle fall ikkje på Høgres. Eg ser det slik at den ordninga ein har med refs i forsvaret i dag, er veldig grei. Den går føre seg på ein heilt open måte – veldig realt. Slik trur eg det blir oppfatta av dei aller fleste. Eg trur faktisk at resten av samfunnet kunne lært ganske mykje av Forsvaret på dette området. Dette gjeld ikkje minst skulen, der mobbing nå etter kvart har vorte eit kjempeproblem som inneber at svake elevar går fysisk utrygge på skulen kvar einaste dag. Samfunnet greier ikkje å gjera noko med det. Dei har ikkje greidd det sjølv om dei har snakka om det i 10-20 år. Eg trur det er veldig mykje å lære av den måten Forsvaret organiserer sitt personell på, og òg den måten dei straffar folk som gjer noko gale, på. I skulen kunne ein gjera noko liknande med bøllane som mobbar. Då trur eg det ville bli mykje tryggare for alle. Eg vil difor reservere meg mot det saksordføraren sa på dette området.

Tron Erik Hovind (Sp): Saksordføreren pekte innledningsvis på bekymring over utviklingen av narkotikabruken i forsvaret. Avsløring av narkotikabruk hos soldatene viser at det er en økning på over 50 pst. fra i fjor til i år. Jeg deler fullt ut saksordførerens bekymring på dette området. De soldatene som er i denne situasjonen, er en fare for egen sikkerhet og også en fare for andre soldaters sikkerhet. Det er det ene aspektet ved dette.

Jeg vil også peke på det Ombudsmannsnemndas sier om de rusmiddelmisbrukere som er inne i Forsvaret, at Forsvaret ofte er den siste kontakt, i hvert fall systematiske kontakt, de har med en samfunnsinstitusjon og et samfunnsapparat. Veldig mange av dem kan vandre ut derfra uten særlig oppsyn i etterkant. Forsvaret har i den situasjonen et ekstra ansvar, og bør være seg det ansvaret bevisst ved å koble disse soldatene til det rette behandlingsapparatet. Som også ombudsmannen påpeker, må det organet innen Forsvaret som driver med dette, ha såpass med ressurser at det klarer den jobben.

Hans J. Røsjorde (Frp) (Komiteens leder): Det var egentlig ikke min mening å ta ordet til denne saken, siden det var en enstemmig komiteinnstilling som var avgitt, og det da burde holdt med saksordførerens innlegg. Men nå har altså saksordføreren benyttet sitt innlegg til å berøre et saksområde som for så vidt er berørt av komiteen, men da på et helt annet felt. Jeg vil faktisk kritisere saksordføreren for at han ikke har tatt opp den problemstillingen han nå brukte mesteparten av innlegget på å belyse. Det burde han absolutt ha gjort, istedenfor å løpe hen til media og få oppslag på dette, og gjøre dette til et hovednummer i debatten. Hvis dette er av stor betydning for det partiet saksordføreren tilhører, burde det ha fremkommet gjennom merknadene som står her. Det ville det vært full anledning til å gjøre, med det saksfeltet som foreligger.

Når det er sagt, vil jeg bare understreke det jeg også har svart til pressen, at jeg er helt uenig med representanten Holstad i dette. Jeg siterer det komiteen har pekt på i sine merknader:

«Komiteen merker seg at statistikken for 1997 viser at antall refselser i Sjøforsvaret og Luftforsvaret har gått opp, mens nedgangen i antall refselser i Hæren mer enn oppveier økningen i de to andre grenene. Den hyppigste refselsesgrunn er fortsatt ulovlig fravær».

Det saksordføreren på en måte gjennom sitt innlegg åpenbart ønsker å skjule, er at det at enkelte soldater er ulovlig borte fra sin avdeling, skal ikke avdelingen være kjent med. Etter min mening må det være en klar del av tilbakemeldingen til avdelingen at en del soldater som tilhører avdelingen, har vært borte, med ulovlig fravær. Det har å gjøre med avdelingens ånd, sammensetning, og det har med solidaritet å gjøre. Jeg kan vanskelig se at dagens ungdom er mer sarte på dette området enn hva tilfellet har vært tidligere. Er det ulovlig fravær som er hovedgrunnen til refs, får man fordundre meg også tåle det. Har man «guts» nok, for å bruke et litt annet uttrykk, til å rømme av gårde og være ulovlig vekk, får man også være voksen nok til å få dette opplest på linja. Det burde være en rimelig grei ordning på stedet for den soldat det angår.

Når det er sagt, får jeg spøkefullt få lov å tilføye at i denne sal mottar man stadig refs, daglig, og tilsynelatende uten at det hjelper, men når det gjelder Forsvaret, er det altså noe annerledes.

Presidenten: Presidenten er noko i tvil om «fordundre meg» er eit parlamentarisk uttrykk, men lèt det passere, på grunn av sakas natur.

Einar Holstad (KrF): Nr. 16 Holstad aksepterer refs for det påtalte forhold, som angår manglende forhåndsannonsering i komiteen. Forklaringen er så enkel at jeg fikk en henvendelse for 30 timer siden som utløste min reaksjon.

Når det gjelder selve effekten av refsen, og hvorvidt man er i stand til å ta en refs, vil jeg si at det er beviselig ikke alle som gjør det. Av hensyn til de forhåpentligvis få som direkte plages av refs i påhør av mange mennesker, ligger det meg på hjertet å søke å finne en løsning for å møte et behov. Det er slik at en form for snillere refs – i form av at man kanskje istedenfor å rope det ut til en stor forsamling gjerne kunngjør det gjennom et oppslag på en vegg – allikevel vil kunne bli forkynt for dem som måtte trenge det, til bedret oppdragelse.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 10 over.