Inge Lønning (H): Jeg har med enn viss uro fulgt utviklingen av tidsrammen i dagens møte, fordi den på en måte symboliserer det som er problemet med statsstipendiatordningen, at den fører en noe bortgjemt og inneklemt tilværelse. Jeg håper imidlertid at tidsrammen ikke skal skape problemer når det gjelder å få belyst den sak som jeg har ønsket å reise.

Statsstipendiatordningen har lange røtter tilbake i historien, og jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å trekke opp de lange linjene bakover. Jeg skal nøye meg med å ta utgangspunkt i kulturmeldingen, St.meld. nr. 61 for 1991-92, med tittelen «Kultur i tiden». Formålet med statsstipendiatordningen er, med bakgrunn i St.prp. nr. 1 for 1986-87, Kap. 332, formulert på følgende måte:

«… å frigjere duglege kvinner og menn frå det daglege arbeidet for livsopphald slik at dei kan ofre seg for vitskaplege eller kulturelle virke.»

Dette er en god formulering, men det er en meget upresis formulering, og det illustrerer noe av det som er problemet med den nedarvede statsstipendiatordning. Den er på mange måter et oppsamlingsheat for å ivareta en hel rekke ulike formål. Ser man på dem som i dag er inne i statsstipendiatordningen, vil man se at det i hovedsak dreier seg om to kategorier: fortjente kulturarbeidere og forskere. På forskersiden er de fleste av dem som er inne i ordningen, tilgodesett med et lønnsstipend som er plassert inn i statens lønnsregulativ. Når det gjelder kulturarbeiderne, er svært mange tilgodesett med et fastsumstipend, som er fastsatt etter skjønn av departementet.

Hvis man ser på hvorledes ordningen har vært forvaltet, vil man se at den også har vært rammet av de endringer som har vært gjort i departementsstrukturen fra 1980-tallet og fremover. Jeg skal ikke gå i detalj på dette punkt, men bare oppsummere hvilke endringer som har skjedd. Frem til høsten 1981 var bevilgningen til statsstipendiatordningen plassert under Kap. 348, Tilskott til andre vitskaplege formål, under det daværende Kirke- og undervisningsdepartementet.

I forbindelse med at Willoch-regjeringen splittet opp det tidligere departement ble ansvaret for høyere utdannelse og forskning overført til det nyopprettede Kultur- og vitenskapsdepartementet, og statsstipendiatordningen fulgte naturlig med over i dette departement, der bevilgningen ble plassert under Tilskott til andre vitskaplege formål, nytt Kap. 368.

Uten at jeg har verifisert nøyaktig tidspunktet, ble statsstipendiatordningen en gang i løpet av de siste årene av 1980-tallet overført fra området forskning til området høyere utdannelse, til Kap. 332, Fellesutgifter for universitet og høgskolar, og underposten satte dem sammen med forskningsstipendiater.

I forbindelse med Syse-regjeringens endringer av departementsstrukturen ble ansvaret for ordningen liggende i det nye Kirke- og kulturdepartementet. Derfra har det fulgt med over i det nåværende Kulturdepartementet.

Et av de spørsmål jeg gjerne vil uteske statsrådens syn på er, som nevnt, hvorvidt ordningen i fremtiden mer naturlig bør ligge under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet enn under det departementet som har ansvar for idretts- og kulturformål.

Jeg vil antyde – uten at jeg selv har noe sterkt standpunkt til hva som er den riktigste plasseringen – at en mulighet naturligvis kan være å skille ad de to kategoriene som i dag utgjør statsstipendiatordningen: den som gjelder generelle kulturarbeidere, og den som gjelder forskere og fortjente vitenskapspersoner. I så fall vil den siste kategori helt naturlig sortere under forskningsavdelingen i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, mens den andre kategori like naturlig vil sortere under det nåværende Kulturdepartementet.

Det viktigste er imidlertid ikke den formelle tilknytning til forvaltningen. Det viktigste er at denne ordningen, fordi den er gammel og tradisjonsrik, og fordi den er relativt løst definert – og er ment å være løst definert, nettopp for å kunne fange opp de individuelle behov – har ført til at arbeidsforholdene for dem som blir statsstipendiater, er blitt hengende etter i forhold til den alminnelige utvikling. Det vil være naturlig at man vurderer å gi en overhead-bevilgning, som også sikrer at de som mottar et lønnsstipend, får arbeidsforhold som gjør at de kan utnytte sin kompetanse og sin arbeidskraft til beste for samfunnet.

Videre er det viktig at det blir en større forutsigbarhet omkring ordningen, og at den blir fulgt opp når det gjelder de økonomiske vilkår, på samme måte når det gjelder statsstillinger i sin alminnelighet.

Personlig kunne jeg tenke meg at det ville være nærliggende å foreta en evaluering av den nåværende statsstipendiatordningen, og at en slik evaluering, i hvert fall for den hoveddelen som gjelder forskere, ble overlatt til Norges forskningsråd, som ville være en egnet instans til å foreta en slik evaluering. En slik evaluering kunne gi grunnlag for forbedringer av ordningen.

I Kulturdepartementets budsjettproposisjon for inneværende år heter det på side 49:

«Statsstipendiatene må hvert år søke om fornyelse av stipendet og sende rapport til departementet om det arbeidet de har utført året før. Kulturdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil sammen vurdere enkelte prinsipper og rutiner i forbindelse med forvaltningen av ordningen.»

Ønsket om en slik analyse har flere ganger vært fremmet av komiteen i de årlige budsjettinnstillingene i Stortinget, og det er godt at det i årets budsjettproposisjon er lovet at en slik analyse vil komme. Jeg er imidlertid spent på statsrådens svar når det gjelder spørsmålet om denne analyse også vil gå inn i spørsmålet om den fremtidige departementsplassering av ordningen og eventuell adskillelse av de ulike kategorier statsstipend. Det er viktig å få satt lys på denne ordningen fordi, som jeg sa innledningsvis, det er en ordning med lange historiske røtter, og som har gitt arbeidsvilkår til svært mange fortjente vitenskapsmenn og kulturarbeidere i Norge gjennom mange tiår. Derfor er det også viktig på terskelen til et nytt årtusen at vi vurderer hvorvidt ordningen trenger å moderniseres, og hvorvidt det er mulig å legge føringer for den fremtidige bruk av statsstipend som gjør at samfunnet kan få mer igjen for sin investering, og ikke minst at de enkeltpersonene som alle sammen er høyt fortjente kulturarbeidere og forskere, kan få bedre arbeidsvilkår i fremtiden enn det de har i dag.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: I budsjettproposisjonen for 1999 varslet Kulturdepartementet at det sammen med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ville gjennomgå enkelte prinsipper og rutiner i forbindelse med forvaltningen av statsstipendiatordningen. I budsjettinnstillingen bad komiteen om at departementet også foretok en vurdering av størrelsen på stipendene til de enkelte statsstipendiater.

Statsstipendene tildeles individuelt av Stortinget i de årlige budsjettvedtakene. De tildeles for ett år, men stipendiatene har i praksis fått fortsette i ordningen når de først er tatt inn i den.

Statsstipendiatordningen har eksistert fra 1920-årene, og Stortinget har ikke hatt vesentlige merknader til utviklingen av ordningen.

I Budsjett-innst. S. nr. 12 for 1984-85 kom imidlertid komiteen med bemerkninger. Den sa at den så ordningen med statsstipend som en meget tjenlig og smidig ordning, men mente at når det gjaldt enkelte prinsipper knyttet til hvor lenge statsstipend bør løpe og på hvilke nivåer de bør bevilges, ville det være rimelig om Stortinget fikk anledning til å diskutere dette ved en høvelig anledning på grunnlag av materiale og synspunkter lagt fram av Regjeringen.

Proposisjonen for 1986 gav derfor en grundig omtale av ordningen, hvor departementet sa seg enig i komiteens synspunkt med hensyn til at ordningen var formålstjenlig og smidig, og at den ved ikke å være knyttet til faste regler eller institusjoner gav rom for skjønn ved vurdering av den enkelte kandidat. Omtalen tok også for seg bl.a. lønns- og pensjonsforhold og i hvilke tilfeller stipend skal opphøre. Det ble også sagt at departementet anså seg å ha et ansvar for dem som var inne i ordningen, selv om stipendene bevilges for kun ett år. Komiteen sa seg godt fornøyd med omtalen og var enig i de synspunktene som departementet la fram.

De følgende proposisjonene inneholdt bare noen justeringer med hensyn til pensjon osv., og komiteen har ikke hatt særskilte bemerkninger til dette.

Kulturdepartementet har hatt ansvaret for ordningen siden departementets opprettelse i 1982, men har et nært samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om ordningen. De senere årene har det også vært holdt årlige møter med representanter for statsstipendiatene og Forskerforbundet, der sider ved statsstipendiatordningen har vært diskutert.

Ordningen var opprinnelig tiltenkt personer med høy akademisk, vitenskapelig bakgrunn. Statsstipendiatene var spesialister på felter som ikke naturlig falt inn under lærerstillinger ved våre universiteter, bibliotek og høgskoler. Fagfeltene og det arbeidet som stipendiatene utførte, måtte likevel ha en viss historisk og samtidsmessig interesse for at statsstipend skulle kunne gis.

Det har vært en viktig premiss at statsstipendiatordningen skal være så åpen som mulig, slik at den også har mulighet til å fange opp personer som de etablerte systemer ikke uten videre kan innplassere i det eksisterende institusjons- og stillingssystem. Tildelingen skjer på faglig grunnlag, etter forslag fra en eller flere kvalifiserte personer som kjenner vedkommende kandidats innsats. I andre land som har slike stipend, er ofte allmennkulturelle aspekter et tildelingskriterium. Fra og med slutten av 1980-tallet er dette også tillagt større vekt hos oss, og flere kunstnere med en forskningspreget produksjon er blitt statsstipendiater. I særlig grad gjelder dette forfattere.

Hensikten med ordningen er fortsatt å gi kvinner og menn med særskilte forutsetninger tid til vitenskapelig eller kulturelt virke uavhengig av de rammer ordinære arbeidsforhold innebærer. Dette gjelder f.eks. personer med et tverrfaglig eller uvanlig arbeidsfelt, noe som medfører at statsstipendiatmassen er svært uensartet både med hensyn til utdanning og virksomhet. Det er således stor bredde i den samlede kunnskap og erfaring som våre stipendiater representerer.

I 1999 er det 54 personer i ordningen.

Det gis to typer statsstipend. Det ene er stipend med lønn etter statens regulativ. I 1999 utgjør disse 22 stipend, fordelt på lønnstrinn 33 og 38, dvs. med en avlønning på henholdsvis 245 300 og 264 800 kr pr. år. Den andre kategorien er såkalte beløpsstipend. I 1999 utgjør disse i alt 32, varierende fra 66 600 til 130 000 kr pr. år.

Et utgangspunkt for innplassering av statsstipendiater på lønnstrinn har vært lønn for høgskolelærer/amanuensis, sammen med et visst skjønn med hensyn til f.eks. ansiennitet. Beløpsstipendene er blitt fastsatt etter skjønn, bl.a. med hensyn til mulig kombinasjon med annet inntektsgivende arbeid. Departementet har selvfølgelig også til enhver tid måttet forholde seg til de budsjettmidler som departementet har fått til disposisjon for formålet. I 1999 er den økonomiske rammen for ordningen 9,8 mill. kr.

Stipendiater med stipend etter statens regulativ meldes inn i Statens Pensjonskasse og går ut av ordningen ved fylte 67 år. Stipendiater med beløpsstipend tildelt før 1992, kan fortsette som stipendiater livet ut. Stipendiater med beløpsstipend tildelt fra og med 1992, går ut av ordningen ved fylte 67 år. I 1999 er det 18 pensjonister av de i alt 32 personene som får beløpsstipend.

Formålet med ordningen gjør at den naturlig nok er noe uvanlig sammenlignet med andre statlige stipendordninger under Kulturdepartementet, f.eks. statens stipend og garantiinntekter for kunstnere. I og med at statsstipendiatene representerer så mange forskjellige områder og ulike former for kompetanse, vil skjønn måtte få stor plass ved forslag om tildeling til nye aktuelle kandidater.

Stipendiatene har hatt ønsker om en rekke endringer og har redegjort for sine synspunkter i møter med departementet, bl.a. har de tatt opp områder som lønnsforhold, pensjoner, driftsmidler og tilknytning til institusjoner.

Som jeg nevnte innledningsvis, har Kulturdepartementet selv tatt initiativ til å gjennomgå statsstipendiatordningen sammen med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Denne gjennomgåelse vil også omfatte de spørsmål som representanten Lønning har tatt opp. De to departementene er nå i gang med dette. Kulturdepartementet har senest i april i år hatt et møte med statsstipendiatene og Forskerforbundet, hvor også Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet var til stede. Departementene er følgelig godt kjent med statsstipendiatenes synspunkter som vil inngå som en naturlig del av arbeidet med vurderingen av ordningen.

Når vurderingen er foretatt – her vil en selvsagt også ta opp de konkrete spørsmål som representanten Lønning stiller – vil resultatet bli lagt fram for Stortinget.

Presidenten: Tida for formiddagsmøtet er omme, og møtet blir no avbrote. Nytt møte blir sett kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 4 fortsatte på kveldsmøtet.