Marit Nybakk (A) (ordfører for saken): Stortinget behandler den årlige meldingen om FNs generalforsamling mot et dystert bakteppe. Både krigen, den etniske rensingen og flyktningkatastrofen i Jugoslavia setter verdensorganisasjonen på prøve. Blodige regionale konflikter og borgerkriger i flere verdensdeler er trolig i dag den største utfordringen for FN i mange, mange år framover. Ifølge utviklingsministerens redegjørelse om humanitær bistand i januar i år har 96 av 101 voldelige konflikter de siste seks årene funnet sted innenfor den enkelte stats territorium eller innenfor regioner der konfliktlinjene ikke nødvendigvis følger landegrensene.

FN-pakten ble i sin tid bygd på prinsippet om å håndtere konflikter mellom stater. Men verken FN-pakten eller FNs organisering må være til hinder for at det internasjonale samfunnet griper inn ved interne konflikter, ved krenking av menneskerettigheter, ved humanitære katastrofer eller ved store økonomiske og sosiale problemer. FNs evne til å forebygge voldelige konflikter, reagere raskt på krisesituasjoner og arbeide for økonomisk og sosial utvikling må styrkes. FN-paktens bestemmelser om trusler mot eller brudd på internasjonal fred og sikkerhet gir handlingsrom når det dreier seg om brudd på menneskerettigheter, forbrytelser mot menneskeheten osv.

Den videre reformprosessen i FN vil måtte inkludere en debatt om organisering, om beslutningsprosesser, om mandat og om virkemidler – og om FNs rolle i forhold til humanitære intervensjoner og fredsbevarende styrker.

Komiteen bad både i fjor og i forfjor om å få en oppdatering av reformprosessen i meldingene om FNs generalforsamling. Dette har Regjeringen fulgt opp på en informativ måte. Det som er bekymringsfullt i hele FN-systemet, er en økende forskjell i holdninger u-land imellom og også mellom i-land og u-land, og u-landenes kanskje berettigede frykt for at rasjonalisering og avbyråkratisering også fører til lavere overføringer til verdensorganisasjonen og dermed også lavere overføringer fra nord til sør.

Det er viktig etter min oppfatning at Norge bidrar til å opprettholde en konstruktiv dialog med u-landene for å sikre en videreføring av et helt nødvendig reformarbeid i FN.

Ikke uventet var finanskrisen i Asia, globaliseringsproblematikken og regionale konflikter blant de hyppigste temaene i debattene under FNs 53. generalforsamling, som naturligvis også var preget av 50-årsmarkeringen av menneskerettighetserklæringen.

Likevel var det kanskje kjernevåpenspørsmål og atomnedrustning som preget mye av arbeidet rundt generalforsamlingen i korridorer og i rommene rundt. Fra norsk side var Norges Fredsråd med som observatører. Mest blest var det rundt det såkalte New Agenda Coalition-initiativet, som inneholdt en rekke forslag om atomnedrustning, bl.a. fortgang i Start III-forhandlingene og det å få startet opp en prosess for å fjerne alle atomvåpen og en appell om at flere undertegner ikke-spredningsavtalen. Norge avstod fra å stemme over resolusjonen, men støttet de målsettinger som lå til grunn ifølge meldingen. Norge stemte for – tok sågar initiativet til – flere andre resolusjoner knyttet til spredning av atomvåpen og spaltbart materiale.

Et par andre ting knyttet til FN-systemet: Hvis vi tar systemet med såkalt UN resident coordinator, virker det på meg som om dette systemet strever med å finne en form, men likevel ser det ut til at det styrker UNDPs rolle i verdensorganisasjonen.

Norge kanaliserer en del gode prosjekter gjennom Utviklingsfondet via multibisystemet – et system som for øvrig godt kan styrkes som bistandsform. UNDP har også et viktig ansvar for å styrke og videreføre globale kvinnenettverk og kvinners deltakelse i demokratiske prosesser, slik noen av oss fikk se det både i Laos og i Vietnam i fjor høst.

For øvrig: Når det gjelder kvinners helse, menneskerettigheter for kvinner og tradisjoner som er skadelige eller virker undertrykkende på kvinner, er det mye som gjenstår, og det er mye arbeid som FN kan gripe fatt i på dette feltet.

Så til slutt, for ordens skyld: Stortingsmeldingen gir en god oppsummering av FNs generalforsamling, og komiteen slutter seg til Regjeringens vurderinger.

Elsa Skarbøvik (KrF): FN har en unik posisjon og rolle gjennom sin målsetting og sine virkemidler. Når vi leser FN-meldingen, ser vi at det ikke er noen enkel oppgave som FN ivaretar. Regionale og etniske konflikter florerer, samtidig som økonomiske og sosiale forhold har stor betydning for lands utvikling og borgernes rettigheter. Menneskerettigheter og miljø er viktige spørsmål det må satses videre på. For at FN skal møte utfordringene slik det kreves innen disse områdene, må alle land erkjenne at FN er det verktøyet vi må støtte opp under, ikke bare ved å dele våre erfaringer, men også ved finansiering av FNs ulike operasjoner og aktiviteter.

Menneskerettighetserklæringen var 50 år i fjor, og jubileet var et høydepunkt i FNs generalforsamling siste år. Kristelig Folkeparti ser fortsatt et sterkt behov for å arbeide videre med å fokusere på de problemstillingene denne erklæringen reiser. Det er viktig at vi erkjenner at menneskerettigheter ikke bare dreier seg om sivile og politiske rettigheter. Det må også fokuseres på at økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i like stor grad spiller en avgjørende rolle i forhold til menneskerettigheter. Det vil bli gitt større prioritet til FNs arbeid for menneskerettigheter. En erklæring om menneskerettighetsforsvarere ble vedtatt siste år. Det ble også gitt uttrykk for norsk støtte til utviklingsland som vil utarbeide nasjonale handlingsplaner for menneskerettighetene.

Gjennom det internasjonale samarbeid har det vist seg at motsetningene mellom nord og sør gjør seg gjeldende i drøftingene av globaliseringen og hvordan man institusjonelt skal tilrettelegge og fordele. Rollefordelingen mellom FN og Bretton Woods-institusjonene har ikke vært enkel, og diskusjonen har også rettet seg mot hvordan det er mulig å oppnå større fleksibilitet i ordningen for fattige land med høy gjeldsbyrde, den såkalte HIPC-ordningen, og for gjeldskonverteringstiltak for de fattigste afrikanske land. Igjen viser det seg at overgangen til et nytt millennium er med på å skape bevegelser på dette området. Flere og flere land ser at det er behov for en ny start for landene i sør, og flere og flere land jobber derfor for å redusere gjeldsbyrden for disse. Vår regjering er også aktiv i denne sammenheng. Det viser lanseringen av gjeldsplanen. Samtidig jobber også Regjeringen med å finne fram til en fleksibel HIPC-ordning.

Generalsekretær Kofi Annans Afrika-rapport vakte også stor interesse. Den var gjenstand for åpen debatt i Sikkerhetsrådet siste år. Jeg synes det er verdt å legge merke til hans utfordringer når det gjelder konfliktforebyggende og fredsskapende virksomhet og ansvarliggjøring av afrikanske ledere i retning av demokratisering, menneskerettigheter og godt styresett. Han la vekt på at forståelse av de aktuelle konflikter, nødvendige ressurser og politisk vilje i og utenfor Afrika er avgjørende forutsetninger for å lykkes, og videre at alle konflikter er resultat av menneskelig handling, og at mobilisering av den nødvendige vilje til å hindre konflikt utgjør et moralsk imperativ.

Rwanda er et av landene hvor situasjonen fremdeles er spent. FN-nærværet er nå redusert til et politisk kontor, men krigsforbrytertribunalet for Rwanda avsa i 1998 for første gang i rettshistorien en dom for folkemord. Kapasiteten ved domstolen er nå utvidet, og bl.a. er en norsk dommer valgt til domstolen. Motsetningsforholdet mellom Etiopia og Eritrea har forsterket seg, og Sikkerhetsrådet har vedtatt en resolusjon der en støtter OAUs rolle for å finne en politisk løsning. Men dessverre pågår det fremdeles omfattende kamphandlinger i området.

Den siste generalforsamling i FN viser at dette er et forum hvor viktige spørsmål blir satt på agendaen og behandlet. Vi trenger retningslinjer å jobbe etter, samtidig som det er behov for at solidaritet og sosiale rettigheter går utover det enkelte lands landegrenser. Samtidig som det er viktig å minske gapet mellom nord og sør, er det også viktig at vi skaper forståelse for hvilken rolle og hvilket ansvar den enkelte aktør skal ha i denne sammenheng. I dette arbeid er det viktig at vår regjering vektlegger sterkt og prioriterer samarbeid med andre regjeringer, det sivile samfunn og frivillige organisasjoner. Og sist, men ikke minst, er det viktig at FN er den multilaterale organisasjonen som helt naturlig er gjenstand for vår multilaterale innsats.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.