Asmund Kristoffersen (A): Jeg skal få stille følgende spørsmål
til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
«Regional komite for medisinsk forskningsetikk
i helseregion II har avvist et forskningsprosjekt om nakkeslengskader
selv om det ikke bryter med eksisterende etiske regler. De har ikke
begrunnet avslaget overfor søkeren, og nektet søker
kopi av uttalelse innhentet fra ekstern spesialist. De
vil heller ikke gi sin tilslutning til at den gjennomførte
del av prosjektet publiseres.
Bør komiteene for forskningsetikk
kunne fraråde et prosjekt som ikke bryter med reglene og
som har stor allmenn interesse?»
Statsråd Jon Lilletun: I kvar av dei fem helseregionane i landet er
det oppretta regionale komitear for medisinsk forskingsetikk. Mandatet
til komiteane er fastsett av Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet,
som også har oppnemnt dei etter forslag m.a. frå universiteta
i regionane. Komiteane er breitt samansette og består m.a. av
legar, ein jurist, ein etikar og ein lekrepresentant.
Alle biomedisinske forskingsprosjekt der det
inngår forsøk på menneske, skal leggjast
fram for ein av komiteane til ei forskingsetisk førehandsvurdering.
Ut frå dei opplysningane som ligg føre, skal komiteen
tilrå eller frårå at eit prosjekt vert
gjennomført.
Det er viktig å understreke at komiteane
ikkje er forvaltningsorgan. I tråd med internasjonale retningslinjer er
dei gjevne ei fri og uavhengig stilling, både i høve
til private interesser og til styresmaktene. At dei ikkje er forvaltningsorgan,
inneber òg at dei råda dei kjem med, ikkje kan
påklagast til nokon ankeinstans. Komiteane skal altså gje
råd, men vurderingane deira er ikkje formelt bindande.
Systemet byggjer i stor grad på tillit mellom forskarar
og komitear. I praksis legg komiteane stor vekt på å ha
ein god dialog med leiarane for forskingsprosjekta. Etter
ei fråråding kan dessutan prosjektleiaren be om
at ei sak vert teken opp til ny vurdering.
Svaret på det generelle spørsmålet
som representanten Kristoffersen stiller, er nei. Komiteane bør
sjølvsagt ikkje frårå eit prosjekt som
ikkje bryt med etiske reglar, og som har stor allmenn interesse.
I spørsmålet sitt viser representanten
Kristoffersen til eit spesielt forskingsprosjekt som er frårådd
gjennomført av ein av komiteane. Som ein vil skjøne
av det eg alt har sagt om komiteane si stilling, vil det ikkje vere
rett av meg å gje meg inn på noka vurdering av
den konklusjonen som komiteen her har kome fram til. Som eg sa,
byggjer systemet på tillit, og eg har for min del full
tillit til at komiteane gjer ein god jobb. Eg er også viss
på at komiteen i den aktuelle saka har fatta ei riktig
avgjerd på grunnlag av alle tilgjengelege opplysningar.
Asmund Kristoffersen (A): Nakkeslengskader representerer et stort problem
for det medisinske personalet, knyttet både til årsak
og til behandling. Nakkeslengskader forekommer i mange sammenhenger
hos personer som har vært utsatt for trafikkuhell, og spørsmålet
knytter seg til forsikringsselskapenes holdning og handling overfor
personer med slike skader, som ofte ikke får den rett de
burde ha hatt.
Ved siden av dette beror vel også problemet
på at det kanskje ikke er tilstrekkelig medisinsk kunnskap
til å avdekke årsaksforholdet. Det skal innrømmes.
Jeg syns derfor det er uheldig at det forsøket som professor
Per Holck ved Anatomisk Institutt ved Universitet i Oslo ønsker å gjennomføre
ved hjelp av avdøde personer, ikke kan gjennomføres.
Jeg må da spørre statsråden
på grunnlag av hans svar til meg: Mener statsråden
at dette vitenskapelige forsøks verdi kan slås
fast før forsøket er utført?
Statsråd Jon Lilletun: Nei, eg skal nok seie meg samd med representanten
Kristoffersen i at ein kan ikkje slå fast kva medisinsk
utbytte ein kan ha av eit forsøk før eventuelt
forsøket er gjennomført. Samstundes er det klart
at ein forskingsetisk komite skal sjå breitt på eit
forsøk, og ein av dei tinga som må vurderast,
er òg respekten for avdøde og korleis det skal
handsamast i eit slikt forsøk.
Eg har ikkje noko særleg å tilføye
til det eg sa i mitt første svar, utover at eg har tillit
til at ei brei vurdering er føreteken. Men eg må nok
seie, sett ut frå ein lekmann sitt syn, at eg òg
nok ville hatt problem i forhold til forsøket slik det
skulle gjennomførast. Derfor har eg ikkje noko grunnlag
og heller ikkje formell myndigheit til å overprøve.