Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Harald T. Nesvik (Frp) (ordfører for saken): I forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 243 for 1997-98, om trygdeoppgjøret, fattet Stortinget følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen sammen med organisasjonene drøfte prosedyrer for regulering av grunnbeløpet i folketrygden. Det er særlig viktig å få avklart hvilken rolle Det tekniske beregningsutvalget skal ha, og hvordan avviket mellom forventet og faktisk inntektsutvikling for yrkesaktive skal forstås og brukes i arbeidet med å regulere folketrygdens grunnbeløp.»

Komiteen viser til at disse drøftingene er gjennomført i møter avholdt 27. januar, 11. februar og 9. mars 1999.

Komiteen viser videre til at selve drøftingsmøtene om reguleringen av selve grunnbeløpet foregikk 11. og 12.   mai. Det viste seg tidlig at det var stor avstand mellom partene, og bruddet var tidlig et faktum. Organisasjonenes krav var en økning i grunnbeløpet på 2 200 kr, mens tilbudet fra Regjeringen var en økning på 1 580 kr – fra 1. mai 1999. Komiteens flertall, bestående av regjeringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, har valgt å legge seg på Regjeringens nivå når det gjelder økningen i grunnbeløpet. Sosialistisk Venstreparti legger seg på en økning i grunnbeløpet slik at dette blir på 47 290 kr fra 1. mai 1999. Dette vil fange opp siste års etterslep.

Fremskrittspartiet har valgt å ta organisasjonenes bekymring for utviklingen av grunnbeløpet de siste årene på alvor. Det er en kjensgjerning at grunnbeløpet over en rekke år er blitt underregulert sett i forhold til lønnsutviklingen for den gruppen som retningslinjene legger opp til at en skal sammenligne med. Det er faktisk slik at en kun én gang etter 1983 ikke har hatt en – bevisst eller ubevisst – underregulering av grunnbeløpet. Det var i 1989. Det er det eneste året en har fått en positiv utvikling, og da på 0,2 pst. Dette viser at flertallet i Stortinget ikke har ønsket en utvikling av grunnbeløpet på linje med lønnsutviklingen for yrkesaktive.

Denne utviklingen de siste år viser med all tydelighet at Arbeiderpartiet ikke har noen grunn til å kritisere dagens regjering for en underregulering av grunnbeløpet, siden Arbeiderpartiet, da det var i regjeringsposisjon, stod for den samme skjeve inntektsutviklingen som dagens regjering står for. Jeg vil bare minne om at da minstepensjonen økte med 1 000 kr pr. måned, var dette noe Arbeiderpartiet i utgangspunktet ikke ønsket. Ja, det var faktisk så galt at Arbeiderpartiets leder i debatten da lanseringen med tusenlappen kom, var så frimodig at han uttrykte det slik at tusenlappen til minstepensjonistene var «kvalmende».

Fremskrittspartiet legger i dag fram forslag om at grunnbeløpet økes med 2 200 kr, slik at etterslepet de siste to årene blir fanget opp. Fremskrittspartiet er meget bekymret over at grunnbeløpet har blitt underregulert over så mange år, og velger nå å gjøre noe med de to siste års etterslep, men samtidig sørge for å endre de retningslinjene som er lagt for selve trygdeoppgjøret. Fremskrittspartiet er overrasket over at de andre partiene sier i merknads form at de er bekymret over den underregulering som har funnet sted, men allikevel velger ikke å gjøre noe. Jeg må si at det undrer meg at disse partiene som er så bekymret over utviklingen av grunnbeløpet, løper fra sitt ansvar som politikere, når de har anledning til å gjøre noe med det de er bekymret for. Dette er et klart eksempel på ansvarsfraskrivelse. Organisasjonene skriver i sitt brev til sosialkomiteen av 4. juni 1999 følgende:

«Organisasjonene mener at den grunnleggende årsaken til at underreguleringen av grunnbeløpet har kunnet pågå i så mange år, er at Stortingets retningslinjer mangler klare bestemmelser for hva som skal skje når underregulering oppstår.»

Dette er noe som Fremskrittspartiet støtter 100 pst., og vi legger også fram et forslag til endringer i retningslinjene slik at en vil kunne få en ønsket utvikling i grunnbeløpet. Fremskrittspartiet fremmer derfor et forslag som går ut på å endre disse retningslinjene slik at de blir i tråd med ønsket om å sikre at utviklingen i grunnbeløpet er lik utviklingen for yrkesaktive, og ikke bare «om lag», slik dagens retningslinjer tilsier.

Fremskrittspartiet fremmer også forslag om at dersom lønnsutviklingen viser seg å bli en annen enn det som er lagt til grunn ved forrige regulering av grunnbeløpet, skal dette reguleres før årets regulering starter. Disse forslag fikk kun støtte fra Sosialistisk Venstreparti i innstillingen. Jeg må dessverre si at det ikke var uventet at Arbeiderpartiet og Høyre ikke støttet disse forslagene, men bare kommer med en variant av et forslag som viser at disse partiene ikke ønsker å ta belastningen med å endre retningslinjene her og nå. De kommer isteden med følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til nye retningslinjer for regulering av grunnbeløpet slik at de trygdede får en lønnsutvikling om lag på linje med de lønnstakerne det er naturlig å sammenligne med.»

Nok en gang blir altså ordet «om lag», som har skapt så store problemer tidligere, brukt.

Det må være på sin plass å si at dette forslaget ikke innebærer noe som helst, da det er dette som allerede står i dagens retningslinjer. Det eneste nye som fremkommer i Arbeiderpartiets og Høyres forslag, er å be Regjeringen vurdere muligheten for å indeksregulere grunnbeløpet.

Fremskrittspartiet har som standpunkt at dersom en ønsker å foreta endringer, gjør en dette når en har mulighet til det. I dette tilfellet er det nå man har mulighet til å endre Stortingets retningslinjer for trygdeoppgjøret. Fremskrittspartiet legger derfor fram sine endringsforslag slik at retningslinjene blir i tråd med ønsket om lik utvikling mellom grunnbeløpet og lønnsutviklingen for yrkesaktive. Fremskrittspartiet gjør slik som vi pleier, og handler når det er behov for handling, og ikke som Arbeiderpartiet og Høyre i denne saken, nemlig å snakke varmt om intensjoner, men la være å handle i tråd med disse. Fremskrittspartiet står for sine lovnader overfor de trygdede. Jeg tar herved opp det forslag som Fremskrittspartiet står alene om, og det vi står sammen med andre om.

Avslutningsvis vil jeg si at dersom Fremskrittspartiets forslag faller, vil Fremskrittspartiet subsidiært stemme for Sosialistisk Venstrepartis forslag om økning i grunnbeløpet, slik at i hvert fall ett års etterslep blir fanget opp. Når det gjelder selve forslaget til retningslinjer, vil ikke Fremskrittspartiet, dersom Fremskrittspartiets forslag faller, gå inn for regjeringspartienes forslag om å vurdere det, men vil da subsidiært støtte komiteens tilråding, for det ligger i hvert fall én positiv ting i den, nemlig å indeksregulere grunnbeløpet.

Presidenten: Harald T. Nesvik har tatt opp de forslag han refererte til.

Britt Hildeng (A): Grunnbeløpet og reguleringen av dette er kjernen i trygdeoppgjøret. Grunnbeløpet er det bærende element i de trygdedes inntektsutvikling, da de trygdedes inntektsnivå i stor utstrekning bestemmes gjennom denne reguleringen.

Det er en uttalt målsetting at de trygdede bør ha en inntektsutvikling på linje med de yrkesaktive som omfattes av de kollektive tarifforhandlingene. I fjor endte trygdeoppgjøret med brudd i forhandlingene. Det samme skjedde i år. I likhet med i fjor er bakgrunnen for bruddet manglende kompensasjon for avviket mellom forventet og faktisk inntektsutvikling for yrkesaktive de senere år, noe som gir seg utslag i en fortsatt underregulering av grunnbeløpet.

Organisasjonene hevdet i år som i fjor at Regjeringen ikke hadde vist noen forståelse eller villighet til å ta hensyn til etterslepet i grunnbeløpet. Under høringene hevdet organisasjonene at den manglende vilje fra Regjeringens side til å gå inn i disse diskusjonene, innebar en holdningsendring i forhold til tidligere regjeringer, og at det var det som i fjor førte til at organisasjonene brøt drøftingene.

Det skal imidlertid påpekes at det også i tidligere år har vært en viss underregulering av grunnbeløpet, men det har i hvert fall vært en aksept fra tidligere regjeringer av at både historisk og fremtidig lønnsutvikling skal være med i reguleringen av grunnbeløpet, selv om en har vært uenig i forhold til hva størrelsen skal være.

Underregulering av grunnbeløpet er ikke av ny dato, men har en lang historie. Spesielt ble dette påtakelig den tiden trygdeoppgjøret ikke bare omhandlet regulering av grunnbeløpet, men da også særtillegg, botillegg og andre overføringer og ordninger som hadde betydning for pensjonistenes disponible inntekt, var en del av det totale oppgjør.

Det var nettopp erfaringene fra dette som gjorde at grunnbeløpet ble underregulert som følge av at andre ytelser, særtillegg, botilskudd osv., ble oppjustert. Over tid fikk dette særlig følger for brorparten av de trygdede. Det vil si at de med opptjent tilleggspensjon fikk en dårligere inntektsutvikling enn lønnstakere.

For å sikre intensjonen i folketrygdens konstruksjon, slik den bl.a. kommer til uttrykk gjennom tilleggspensjonen, endret Stortinget i 1991 retningslinjene for regulering av grunnbeløpet. Det innebar at en isolerte forhandlingene om grunnbeløpet, mens de øvrige ytelsene ble en del av budsjettbehandlingen i Stortinget. De retningslinjene som Regjeringen i dag skal forholde seg til ved regulering av grunnbeløpet, bygger på prinsippet om parallellitet i grunnbeløp og lønnsutvikling.

Trygdeoppgjøret i fjor ble i praksis, slik jeg ser det, en tilbakevending til situasjonen før de nye retningslinjene. De totale overføringene til de trygdede var store, bl.a. gjennom kraftig økning i minstepensjonene, men denne økningen måtte de øvrige pensjonister og trygdede betale ved en forholdsvis kraftig underregulering av grunnbeløpet.

En stadig underregulering av G samtidig med forholdsmessig større økninger i minstepensjonene gjør at vi stadig kommer nærmere en flat pensjonsordning. Verdiforringingen av grunnbeløpet i forhold til lønnsutviklingen samt utviklingen mot en flat pensjonsordning gjør at folketrygden lett kan komme til å miste sin legitimitet ved at folk søker andre ordninger som kan sikre dem mot for stort inntekts- eller levestandardsfall ved overgang fra yrkesaktivitet til pensjonisttilværelse.

Dersom en ønsker at folketrygden fortsatt skal være hjørnesteinen i vårt velferdssystem, hvilket vi gjør, må vi på en strukturell måte sikre grunnbeløpets utvikling. Dette var bakgrunnen for et enstemmig stortingsvedtak i fjor, der en bad Regjeringen sammen med organisasjonene å drøfte prosedyrer for regulering av grunnbeløpet i folketrygden og få avklart hvilken rolle Det tekniske beregningsutvalget skal ha, og hvordan avviket mellom forventet og faktisk inntektsutvikling for yrkesaktive skal forstås og brukes i arbeidet med å regulere folketrygdens grunnbeløp.

Komiteens flertall, alle uten regjeringspartiene, konstaterer at Regjeringen bare delvis har fulgt opp Stortingets vedtak, og flertallet anser ikke at siste del av vedtaket om hvordan avvik skal brukes i arbeidet med å regulere folketrygdens grunnbeløp, er fulgt opp.

På denne bakgrunn og ut fra behovet for mer forutsigbarhet for fremtidig inntektsutvikling for de trygdede har komiteens flertall funnet det riktig å be om at Stortinget i god tid før neste trygdeoppgjør får seg forelagt forslag til nye retningslinjer for regulering av trygdeoppgjøret, og at en i den forbindelse også får vurdert muligheten for å ta i bruk indeksregulering i forbindelse med oppgjøret.

Arbeiderpartiet ser med bekymring på den underregulering som også har funnet sted ved dette trygdeoppgjøret, og at reguleringen av grunnbeløpet ensidig er knyttet opp til forventet lønnsvekst uten hensyntagen til de trygdedes etterslep. Arbeiderpartiet vil understreke at trygdeoppgjøret baserer seg på drøftinger mellom organisasjonene og Regjeringen, og at det er en del av arbeidsdelingen. Dermed må ansvaret fra statens side hvile på Regjeringen. Ut fra den arbeidsdeling som er mellom storting og regjering, finner vi det vanskelig å skulle gå inn og diktere et forhandlingsoppgjør fra Stortingets side og således overta Regjeringens oppgave. Vi vil derfor stemme for det framlagte forslag til trygdeoppgjør.

Men samtidig ser vi det som nødvendig å få en strammere ramme for trygdeoppgjørene i framtiden. Derfor ber vi også om å få retningslinjer for trygdeoppgjøret, slik at en på en mer forutsigbar måte kan sikre at grunnbeløpet i framtiden utvikler seg på linje med lønnsutviklingen til lønnstakere som omfattes av de kollektive lønnsforhandlingene.

Jeg vil anbefale innstillingen slik den ligger fra flertallets side, og også flertallets innstilling til III, som Høyre og Arbeiderpartiet står bak.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Ved behandlingen av trygdeoppgjøret for 1998 i Stortinget ble det vedtatt å be partene drøfte prosedyrer for fastsetting av grunnbeløpet. Kristelig Folkeparti vil derfor uttrykke tilfredshet over at partene er kommet fram til enighet om prosedyrene i trygdeoppgjøret.

(Woie Duesund)

I trygdeoppgjøret for 1998 fikk minstepensjonistene og andre med lav folketrygd en kraftig økning av folketrygden. Minstepensjonen for enslige økte med 13,2 pst. fra 1997 til 1998, mens minstepensjonen for ektepar økte med 14,6 pst.

Det ble fra mange reist stor kritikk mot å øke minstepensjonen. Blant annet ble det påstått at det ikke ville bli noe igjen av tusenlappen. Undersøkelser som Statistisk sentralbyrå nå har gjort, viser at den økte inntekten til minstepensjonistene har vært god utjevningspolitikk. Enslige minstepensjonister har i gjennomsnitt fått økt sine inntekter netto med 9 920 kr. 66 000 personer uten tilleggsinntekter utover pensjoner har fått økt sine inntekter med netto 12 000 kr.

Dersom man kun ser på grunnbeløpet, økte dette fra 1997 til 1998 med 5,75 pst., mens lønnsveksten var på 6,2 pst. Etter min mening må man ved et trygdeoppgjør se på totaliteten i oppgjøret, ikke kun grunnbeløpet.

Med den sterke veksten av særtillegget ble trygdeoppgjøret i 1998 tidenes beste trygdeoppgjør. En skal heller ikke glemme at prisstigningen kun var på 2,3 pst.

I sine merknader peker Arbeiderpartiet på at regjeringer ved tidligere trygdeoppgjør på 1990-tallet har vist forståelse for at både den historiske og forventede lønnsutviklingen må ha innvirkning på grunnbeløpet og reguleringen av dette.

Ved å se på tabell 4.1 i proposisjonen ser man at dette ikke stemmer. Jeg vil også sitere fra Norsk Pensjonistforbunds brev til komiteen:

«Stortingets retningslinjer for regulering av grunnbeløpet bygger på prinsippet om parallellitet i grunnbeløps- og lønnsutviklingen. Til tross for dette er grunnbeløpet blitt underregulert i alle trygdeoppgjør på 1990-tallet, selv om en har brukt retningslinjene for regulering av grunnbeløpet vedtatt av Stortinget av 23. mai 1991.»

I perioden 1993-1997 økte grunnbeløpet med 3,2 pst, mens lønnsveksten var gjennomsnittlig på 3,6 pst. Jeg vil peke på at i denne perioden var det en arbeiderpartiregjering som hadde ansvar for trygdeoppgjøret.

I revidert nasjonalbudsjett for 1999 er det lagt opp til en lønnsvekst fra 1998 til 1999 på 4,5 pst. for alle grupper under ett. Staten la under drøftingene av trygdeoppgjøret fram forslag om å øke grunnbeløpet med 1 580 kr fra 45 370 kr til 46 950 kr fra 1. mai 1999. Dette innebærer en økning av gjennomsnittlig grunnbeløp fra 1998 til 1999 på 4,52 pst. Minstepensjonen vil fra 1998 til 1999 øke med 7,6 pst. for enslige og 8,1 pst. for gifte. Forslaget til årets trygdeoppgjør er derfor på lik linje med andre lønnstakere, samtidig som minstepensjonen som følge av fjorårets trygdeoppgjør får en noe sterkere vekst. Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag om å heve grunnbeløpet med 1 580 kr til 46 950 kr fra 1. mai i år.

Det har vært en diskusjon i komiteen om å se på behovet for nye retningslinjer for regulering av grunnbeløpet for å oppnå bedre samsvar mellom utviklingen av grunnbeløpet og inntektsutviklingen for lønnstakere det er naturlig å sammenligne seg med. Jeg tar herved opp forslaget fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Jeg vil til slutt understreke at det er viktig at folketrygden gir en økonomisk sikkerhet for alle i alderdommen. Jeg er glad for at undersøkelser viser at den økte minstepensjonen har hatt god utjevningseffekt. Ikke minst er dette viktig for de mange eldre kvinner som har nedlagt et stort ulønnet arbeid i hjem og organisasjonsliv.

Presidenten: Åse Gunhild Woie Duesund har tatt opp det forslag hun refererte til.

Annelise Høegh (H): Som det har fremgått av innlegg fra tidligere talere, er det slik at Høyre støtter Regjeringens forslag til trygdeoppgjør også i år. Vi har for vane å gjøre det, selv om vi ikke er like fornøyd med alle trygdeoppgjør. Men det er Regjeringens ansvar og Regjeringens oppgave å få trygdeoppgjøret i havn, og derfor bør Stortinget være meget tilbakeholdet med å spille rollen som overdommer, for da blir det ikke lett å føre drøftinger, hverken på dette eller på andre områder. Det betyr ikke at ikke Stortinget har rett og plikt til å gå inn og endre også på et trygdeoppgjør. Men etter mitt syn skal det altså svært mye til før man gjør det, for da tar Stortinget over en oppgave som med god grunn er lagt til Regjeringen.

Men Høyre har forståelse for at organisasjonene har reagert ikke bare på denne regjeringens underregulering av G – det tror jeg vi gjør klokt i å innrømme noen og hver av oss som har sittet i regjering – men selvfølgelig har de også reagert på tidligere regjeringers underregulering av G. Underregulering av G-en underminerer hovedideen med hele folketrygden, nemlig for det første, som flere har vært inne på, at den både skal ivareta den såkalte standardsikringen, altså at man skal være sikret at overgangen fra yrkesaktivitet til pensjonisttilværelse ikke blir for brå – man skal ha mulighet til å opprettholde omtrent den standarden og det livet man har vent seg til. Det er den ene oppgaven.

Den andre oppgaven er å være omfordelende. Folketrygden er ingen vanlig forsikringsordning, men den ivaretar begge hensynene, både et visst forsikringsaspekt og en omfordeling, en ivaretakelse av de grupper som av ulike grunner ikke har hatt anledning til eller mulighet til å ha inntektsgivende arbeid. Men etter hvert blir det jo stadig færre, heldigvis, som ikke tjener opp tilleggspensjon. Det eneste problemet er at ingen vil være minstepensjonister, men alle vil øke minstepensjonen, og de to ønskene er det ikke så lett å forene. Det har sine sider. Den siste økningen av minstepensjonene utover det en med rimelighet kunne forvente, viser også at det skaper problemer, det skaper en følelse av urettferdighet hos alle dem som har vært i arbeidslivet, og som kanskje har hatt både ubetalte omsorgsoppgaver og et yrkesliv utenfor hjemmet. Det virker urettferdig for dem at de ikke skal sitte igjen med noe mer enn dem som ikke har hatt denne typen dobbeltliv. Derfor er det viktig, tror jeg, at vi nå innser at så mange får rett til tilleggspensjon at man må tenke seg meget nøye om hva som skjer dersom man fortsetter med å øke pensjonene mest gjennom særtillegget, og ikke gjennom en regulering av G.

Det er viktig for Høyre å sikre pensjonene og pensjonistenes levekår, og det er derfor vi ser med bekymring på den utviklingen som har vært i flere år, at pensjonistene får en svakere utvikling i sine inntekter enn utviklingen i lønnsveksten for de gruppene det er naturlig å sammenlikne med. Det er altså derfor vi er med på å advare mot underreguleringen av G-en, som, kombinert med de store økningene av særtillegget, faktisk svekker verdien av opptjente rettigheter. Det betyr at vi ikke bare svekker verdien av opptjente rettigheter, det betyr også at vi svekker tilliten til folketrygden og det systemet som den er og har vært siden den ble innført i 1967.

Det Høyre ser positivt på, er at stadig flere ser seg tjent med å spare til pensjon i private ordninger i tillegg til folketrygden fordi det er en gunstig form å spare på, det er nyttig for samfunnet, og det er nyttig for den enkelte. Men vi ønsker altså å beholde en offentlig pensjonsordning som ivaretar disse to hensynene jeg var inne på i sted.

Vi mener det nå er viktig å prøve å komme over i et system der vi finner en mer forutsigbar måte å regulere grunnbeløpet på. Det er bakgrunnen for at vi står sammen med Arbeiderpartiet og danner et flertall for å be Regjeringen – pålegge Regjeringen – å komme tilbake med forslag til nye retningslinjer for regulering av grunnbeløpet, og også vurdere mulighetene for å indeksregulere G-en.

Greier man å finne frem til et godt og hensiktsmessig system for indeksregulering av G-en, ja da har vi på en måte bundet oss til masten og vil kunne få et system som sikrer større forutsigbarhet og større trygghet for fremtidig pensjonsopptjening. Jeg tror alle vil ha nytte av at man slipper de årlige dragkampene om hva som er en rimelig økning fra ett år til et annet, hva som blir lønnsveksten, og hva som er den historiske lønnsveksten. Det vil alltid være rom for skjønn. Et visst skjønn må det nok alltid være, men kan vi finne frem til et system som i større grad fastlegger prinsippene, slik at vi – som jeg sa – binder oss selv til masten, tror jeg mye ville være vunnet, og iallfall ville tryggheten for fremtidig pensjonsutbetaling være større og bedre enn i dag.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det går tydelig fram av de papirene vi har mottatt fra organisasjonene, at det har funnet sted en underregulering av folketrygdens grunnbeløp gjennom en årrekke.

Jeg synes det er interessant å høre på betraktningene, spesielt fra Arbeiderpartiets Britt Hildeng når hun trekker fram at det i 1998 var en spesielt kraftig underregulering, betinget av at man fikk oppregulert grunnlaget for minstepensjonistene. For hvis det var en kraftig underregulering i 1998, hvor kraftig må ikke da den underreguleringen ha vært i 1997, i 1994, i 1993 og i 1991 – for den saks skyld i 1987 – alle sammen år da Arbeiderpartiet satt med regjeringsansvar, og hvor det til dels har vært betydelig større underregulering enn for fjoråret?

Uansett beklager SV at det har vært en underregulering gjennom mange år. Og når Stortinget får seg forelagt fra Regjeringen oppgjøret til godkjenning, ligger det en reell politisk innflytelse i det, som man altså har full mulighet til å benytte seg av. Det ønsker SV å gjøre. Og her står vi sammen med Fremskrittspartiet, bortsett fra at SV ikke strekker seg så langt når det gjelder oppjusteringen. Vi mener at man får rette opp den skjevheten som fant sted i fjor, så står vi på 4,5 pst. i tillegg til det, og så får man gjennom forhandlinger senere prøve å rette opp gradvis i forhold til tidligere skjevheter. For det blir mye som da skal rettes opp, og man klarer ikke å ta alt under ett.

Jeg må si at det var en spesiell form for tungegymnastikk som her ble utøvd både fra Arbeiderpartiet og fra Høyre. For her fremmer man altså en form for kritikk overfor Regjeringen, mens man sier at man ikke kan gå inn og gjøre noe, for det vil man jo så nødig.

Hva som egentlig da blir grunnlaget for kritikken, er uvisst. Det virker jo en smule besynderlig. Spesielt besynderlig blir det når man så fremmer et forslag til nye retningslinjer, der man velger de samme formuleringer som står i dagens retningslinjer, med nøyaktig samme ordlyd, «om lag på linje med de lønnstakere» osv. Selv om man leser dette flere ganger, klarer man ikke å se at det nye forslaget innebærer noen som helst endringer i forhold til dagens ordning, og da vitner det jo mer om en form for tåkelegging av at man selv ikke går inn og tar det ansvaret som man skulle tatt for å oppregulere grunnbeløpet i folketrygden.

SV har som sagt fremmet sitt eget forslag, med en oppjustering på 1 920 kr av grunnbeløpet, som da tilsvarer etterslepet for 1998 pluss Regjeringens forslag for 1999. Og det forslaget vil vi fremme her.

Vi står ellers sammen med Fremskrittspartiet om en god del av merknadene, og har den samme typen betraktninger når det gjelder endring av retningslinjene, som naturligvis må bli mye mer presise. Der man må understreke at reguleringen skal skje på linje med, og ikke, som det sies her, «om lag på linje med», for ellers vil man ha nøyaktig den samme åpningen som man har i dag for at en videre underregulering finner sted år om annet, og så vil et stortingsflertall her sitte og toe sine hender samtidig som de tilsynelatende ønsker å kritisere Regjeringen.

Statsråd Laila Dåvøy: 1999 er et spesielt år inntektspolitisk sett. Utgangspunktet for årets inntektsoppgjør var at etter en rekke år med en moderat kostnadsutvikling var lønnsveksten i fjor om lag dobbelt så høy som hos handelspartnerne våre. Det var en vanlig oppfatning i samfunnet at en slik utvikling ikke kunne fortsette, og i samsvar med drøftingene på en inntektspolitisk konferanse før jul ble et utvalg til forberedelse av 1999-oppgjøret satt ned i januar. Både på konferansen og i utvalget deltok hovedorganisasjonene i arbeidslivet.

I utvalget, kalt Arntsen-utvalget, etter sin leder, var det enighet om at lønnsveksten i år burde begrenses til om lag 4 ½ pst., og at den fra og med neste år ikke bør være høyere enn hos handelspartnerne. Lønnsoppgjørene som så langt i år er gjennomført, har alle, uansett tidligere utvikling, lagt dette opplegget til grunn. Regjeringen mener at også trygdeoppgjøret, som er nært knyttet opp til lønnsoppgjørene, bør baseres på det samme. Organisasjonene for pensjonistene var ikke enige i dette, og dermed ble det ikke enighet om årets oppgjør.

Men jeg vil gjerne berømme organisasjonene for den måten drøftingene, til tross for uenigheten, ble gjennomført på. Det var en god atmosfære, og drøftingene foregikk på en ryddig måte.

Med den spesielle bakgrunnen for oppgjørene i år bør det være større sikkerhet enn i tidligere år for at anslagene for lønnsveksten vil holde, slik at grunnbeløpet i år vil kunne holde tritt med lønningene.

Så til retningslinjene for reguleringen av grunnbeløpet og til Stortingets vedtak av 17. juni i fjor om prosedyredrøftinger. Som det framgår av proposisjonen ble slike drøftinger med organisasjonene gjennomført i tre møter i vinter. På møtene ble det lagt fram materiale fra organisasjonene og fra staten. I protokollen fra drøftingene som følger som Vedlegg 2 til proposisjonen, er nedfelt de punktene som det ble enighet om. Det gjelder hvordan materialet fra Det tekniske beregningsutvalget skal brukes i trygdeoppgjøret, hva anslagene for lønnsveksten i reguleringsåret skal baseres på, og at Stortingets retningslinjer av 23. mai 1991 for regulering av grunnbeløpet fortsatt skal legges til grunn.

Det som det fra Stortingets vedtak ikke står noe om i selve protokollen, er hvordan eventuelle avvik mellom ventet og faktisk inntektsutvikling for yrkesaktive skal brukes og forstås ved reguleringen av grunnbeløpet. Dette ble naturligvis drøftet.

Organisasjonene ønsket følgende tillegg til retningslinjene:

«Dersom lønnsutviklingen for yrkesaktive viser seg å ha blitt en annen enn den som ble lagt til grunn og protokollert ved forrige års regulering av grunnbeløpet, skal grunnbeløpet justeres for dette avviket før årets regulering tar til.»

Det ble ikke enighet om dette. I den omfordelte protokollen heter det at retningslinjene fra 1991 legges til grunn for drøftingene om trygdeoppgjøret.

Som det går fram av pkt. 5 i proposisjonen, inngår lønnsutviklingen foregående år naturlig nok også i Regjeringens grunnlag for vurdering av grunnbeløpsreguleringen. Sammen med utviklingen i grunnbeløpet i foregående år og anslagene for lønnsveksten i reguleringsåret, vil mulige avvik mellom ventet og faktisk lønnsvekst i foregående år være en del av vurderingsgrunnlaget.

Regjeringen ser det imidlertid ikke som naturlig å la reguleringen foregå i flere etapper. Vi mener at vurderingen, hvor flere forhold er med, bør føre fram til en samlet regulering av grunnbeløpet.

Jeg viser til at det også ved oppgjørene i tidligere år har vært lagt fram et samlet forslag til regulering av grunnbeløpet.

Jeg mener at Stortingets retningslinjer fra 1991 fortsatt gir et hensiktsmessig grunnlag for regulering av grunnbeløpet. Men jeg har selvsagt merket meg forslaget fra et flertall i komiteen om å be Regjeringen fremme forslag til nye retningslinjer, og at det forutsettes at saken kommer tilbake til Stortinget i god tid før neste trygdeoppgjør starter. Blir forslaget vedtatt, skal jeg selvfølgelig følge det opp.

Til slutt vil jeg si meg tilfreds med at et flertall i sosialkomiteen slutter seg til Regjeringens forslag til regulering av grunnbeløpet og til de nødvendige bevilgninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Britt Hildeng (A): I forbindelse med budsjettet og budsjettframlegget for 1999 forutsatte Regjeringen en underregulering av grunnbeløpet på 0,3 pst. Det er en budsjettpremiss som aldri er blitt endret på. Synes statsråden at en slik forskuttering av et kommende trygdeoppgjør er i tråd med intensjonene i retningslinjene for trygdeoppgjøret? Og er denne budsjettpremissen grunnen til at Regjeringen ved dette trygdeoppgjøret ikke hadde økonomiske rammer for at en kunne gå lenger med hensyn til å sikre den utviklingen og det etterslepet som en har hatt i reguleringen av grunnbeløpet dette år?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er et vanskelig spørsmål for denne statsråden å svare på, spørsmålet om underregulering på 0,3 pst. Jeg vil bare kunne vise til det vi har gjort i dette lønnsoppgjøret, og be om at jeg får lov til å komme tilbake til Hildeng med et svar på dette senere, i og med at jeg personlig ikke var med på budsjettarbeidet for dette året, den gangen det ble fremlagt. Så hvis det kan være greit, må jeg gjøre det slik.

Harald T. Nesvik (Frp): Trygdeoppgjøret og de møtene som i den forbindelse ble holdt med organisasjonene, er vel ikke forhandlinger, det går vel mer på drøftelser som man har. Jeg har i hvert fall inntrykk av, etter å ha lest protokollene fra de siste trygdeoppgjørene, at det er mer et «take it or leave it»-tilbud fra Regjeringen. Man går vel ikke i forhandlinger i det hele tatt når det gjelder selve beløpene. Det er i hvert fall det inntrykk undertegnede har. Men det kan statsråden få lov til å avkrefte, hvis man ønsker det.

Det som kom fram under statsrådens innlegg, var den setningen i vedtaket som ble fattet i fjor, som går på hvordan forventet faktisk inntektsutvikling skal forstås og brukes i arbeidet med å regulere folketrygdens grunnbeløp. Statsråden sa at hun ikke kunne finne noen tolkning av det i protokollen.

Da er mitt spørsmålet til statsråden: Hvis man ikke vet hvordan Stortingets vedtak skal tolkes, hvor er det da naturlig å henvende seg for å få vite hvordan det skal tolkes?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er riktig at det formelt er det vi kaller drøftinger med organisasjonene. Men både i fjor og i år har vi ført reelle forhandlinger, og i hvert fall forsøkt å komme fram til enighet. Vi har sittet sammen og prøvd å komme til enighet, hvilket vi ikke har klart. Men utover det, hvis det er det helt formelle man spør om, så er det drøftinger.

Når det gjelder protokollen, viste jeg ikke til Stortingets uttalelser, men til protokollen som var inngått mellom organisasjonene og Regjeringen når det gjaldt diskusjonen om prosedyredrøftingene. Det var et helt sentralt tema i prosedyredrøftingene også i siste del av Stortingets vedtak i fjor, men i protokollen nevnte vi ikke disse drøftingene som vi hadde med organisasjonene. Det var fordi vi ikke ble enige om den delen. Det kan selvsagt diskuteres om det burde vært omtalt i protokollen, men det ble det altså ikke, og det var det jeg viste til.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg skal ta replikk. Jeg vil bare først understreke at SV fremmer det forslag som fremgår av innstillingen.

Vi har hørt fra Arbeiderpartiet og Høyre om den store bekymring man fra de to partienes side har når det gjelder den underreguleringen som finner sted. De kommer også med forslag til nye retningslinjer, som det riktignok er vanskelig å lese ut av hva endringene skal bestå i.

Jeg vil spørre statsråden når det gjelder det forslag som foreligger i innstillingen fra flertallet av Arbeiderpartiet og Høyre: Hvordan oppfatter statsråden forslaget knyttet opp mot dagens retningslinjer? Hva kan man forvente at forslaget vil munne ut i – rimelig konkret ut fra forslaget slik det er formulert – når det gjelder endringer av retningslinjer? Kan statsråden gi en presis beskrivelse av hva statsråden i det hele tatt oppfatter som en forskjell i forslaget i forhold til dagens retningslinjer?

Presidenten: Olav Gunnar Ballo har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Laila Dåvøy: Akkurat i dette tilfellet ville jeg kanskje ha følt behov for å spørre Stortinget om forskjellen. Jeg synes at det på en måte er liten forskjell mellom de retningslinjene vi fører drøftingene ut fra i dag, og det forslaget som foreligger fra et flertall i Stortinget.

Det som imidlertid vedtaket også inneholder, er at man ønsker en vurdering av en eventuell indeksregulering. Det er i så fall nytt, og det skal vi selvsagt gjøre, dersom dette blir vedtatt.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg konstaterer at komiteen sluttar seg til Regjeringa sitt framlegg om å auka grunnbeløpet i folketrygda med 1 580 kr til 46 950 kr frå 1. mai 1999. Representantane frå Framstegspartiet og SV har andre framlegg. Regjeringa sitt framlegg er basert på ein venta lønsauke på 4,5 pst. frå 1998 til 1999. Det er i samsvar med m.a. opplegget i Arntsen-utvalet, som partane i inntekstsoppgjeret har lagt til grunn i år. Det er òg i samsvar med lønsoppgjera så langt i år.

Regjeringa har hatt drøftingar med pensjonistorganisasjonane om prosedyrane ved trygdeoppgjera, slik Stortinget bad om ved handsaminga i haust av statsbudsjettet for i år. Eg finn grunn til å minna om at resultatet av dei drøftingane er nedfelt i protokoll som pensjonistorganisasjonane og Regjeringa er samde om, og som er trykt som vedlegg til St.prp. nr. 78 om trygdeoppgjeret for i år.

Som ein konsekvens av drøftingane, har vi frå i år fått forbetra samanlikningsgrunnlaget for grunnbeløpsreguleringa. Det er gjort ved at det er lagt inn tal for lønsutviklinga for lønstakarar i alt. Dermed kan vi no gje ei betre samla samanlikning.

Det som det i år er diskusjon om, er altså ikkje fyrst og fremst nivået på grunnbeløpet frå 1. mai i år. Heller ikkje er det prosedyrane for gjennomføringa av trygdeoppgjeret, slik Stortinget tok opp i haust. Fleirtalet ynskjer framlegg til

«nye retningslinjer for regulering av grunnbeløpet slik at de trygdede får en inntektsutvikling om lag på linje med de lønnstakere det er naturlig å sammenlikne med».

Det som stortingsfleirtalet no tar opp, er spørsmålet om kompensasjon i etterhand i høve til avvik mellom faktisk og venta lønsutvikling i året eller åra før årets trygdeoppgjer.

Når det gjeld forholdet mellom pensjons- og lønsutvikling, har skiftande regjeringar – ikkje minst frå Arbeidarpartiet – sitt å visa til. Gjennomgåande har det vore slik at grunnbeløpet over tid har auka noko mindre enn lønene. I perioden 1993-97 var auken til dømes gjennomsnittleg 3,2 pst. pr. år, medan lønsveksten var 3,6 pst.

Regjeringa har òg prioritert andre forbetringar for pensjonistane, fyrst og fremst ved å auka særtillegga, slik at minstepensjonen har blitt trappa opp. Vi tok eit lyft i fjor, minstepensjonen vart auka meir enn i noko anna år i folketrygda si historie. Det gjorde vi samstundes med at vi la inn ein auke i grunnbeløpet om lag på linje med venta inntektsutvikling for lønstakarar.

Eg er overraska over representanten Britt Hildengs påstand om at oppgjeret i fjor var så spesielt annleis enn andre oppgjer. Eg er samd i at det var spesielt på eitt punkt, og det var auken i særtillegget.

Trygdeoppgjeret i fjor kom dei med dei lågaste inntektene mest til gode, samstundes med at alle pensjonistar fekk ein reell inntektsauke. 66 000 minstepensjonistar fikk 1 000 kr meir pr. månad. 330 000 pensjonistar får del i auka særtillegg, mindre di meir dei har av andre inntekter. Men det var ikkje berre det trygdeoppgjeret handla om i fjor.

Når det så gjeld spørsmålet om å ta omsyn til avvik mellom faktisk og venta lønsauke i etterhand, seier Regjeringa i proposisjonen at det «vil inngå i grunnlaget for vurderinga ved regulering av grunnbeløpet det enkelte år». Eg forstår stortingsfleirtalet slik at dette vil dei formalisera noko meir, og Regjeringa er òg beden om å vurdera lønsindeksering. Det skal vi sjølvsagt gjera, det vil føra til større bindingar i den økonomiske politikken som ei regjering kan føra til kvar tid. Det går eg ut frå at fleirtalet òg legg til grunn. Ei automatisk lønsindeksering av grunnbeløpet vil gjera drøftingane med pensjonistorganisasjonane overflødige. På den andre sida kan det bidra til større tryggleik i forhold til den framtidige reelle verdien av pensjonspoeng som blir tente opp i dag. Det er avhengig av korleis ein indekserer. Eg hadde gjerne sett at det fleirtalet som ber oss sjå på retningslinjene, vurderte mindretalsforslaget som omhandlar det same, og som ville vera meir i samsvar med den øvrige handteringa av oppgjeret frå desse to partia.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Britt Hildeng (A): Når flertallet ber om forslag til nye retningslinjer, er selvfølgelig det ut fra en vurdering av at de retningslinjene vi har i dag, ikke ivaretar intensjonene godt nok, og det har hele denne debatten om trygdeoppgjøret vist.

I forbindelse med forrige trygdeoppgjør og budsjett ble det vist til at ordningen med heving av minstepensjonen ville kunne skape problemer i forhold til regelverket som var knyttet til bostøtteordningen og nivået på bostøtten. I den forbindelse fremmet et flertall i Stortinget følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme en ny gjennomgang av regelverket for bostøtte sett i lys av økningen i minstepensjonen på 12 000 kroner. Saken bør framlegges slik at behandling kan skje parallelt med behandling av trygdeoppgjøret.»

Jeg kan ikke se at man har fått noen signaler fra statsråden om hvordan dette forslaget er fulgt opp. Jeg vil gjerne ha en redegjørelse for det.

Jeg går også ut fra at denne statsråden, som har vært med og lagt budsjettpremisser, kan si noe om disse budsjettpremissene, hvor en forutsatte at grunnbeløpet skulle underreguleres med 0,3 pst. Kanskje denne statsråden kunne svare på de to spørsmålene jeg stilte i sted.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det er Kommunal- og regionaldepartementet som handterer regelverket for bustøtte. Dei har varsla ein gjennomgang av regelverket. Dei har samtidig lagt til grunn at så lenge dagens regelverk er det som gjeld, skal den auka minstepensjonen ikkje få følgjer, men dei har varsla ein gjennomgang av bustøtteregelverket, og er i gang med det.

Så til spørsmålet om underregulering. Det var eit viktig tema i samband med budsjetthandsaminga i haust. Det var ein invitasjon frå Regjeringa til å ta eit felles lyft for å sikra eit forsvarleg budsjett. Då var det tre forslag som hang saman. Det var for alle friske arbeidsføre folk i dette landet ein invitasjon til å levera inn ein fridag. Det var utviding av arbeidsgjevarperioden i samband med sjukefråvær, og det var ei underregulering av grunnbeløpet på 0,3 pst. Så fall dei to fyrste, som var aktuelle i samband med budsjettbehandlinga. Då vart det understreka frå Regjeringa si side at vi såg desse tre spørsmåla i samanheng. Det var derfor aldri aktuelt å trekkja dei inn i vårens trygdeoppgjer.

Eg meiner òg at det som var varsla frå Regjeringa i budsjettet, var at det låg inne ein venta lønsvekst på 5 pst., og at det som låg inne på ymseposten i forhold til trygdeoppgjeret, var 4,7 pst. Vi valde å la venta lønsvekst og regulering av grunnbeløpet fylgjast åt, med 4,5 pst.

Harald T. Nesvik (Frp): Innledningsvis vil jeg bare få si at jeg skjønner godt at statsråd Dåvøy har store problemer med å tolke forslaget fra Arbeiderpartiet og Høyre, i hvert fall når det gjelder formuleringen i den første delen, om nye retningslinjer. Slik jeg ser det, er den biten som det er interessant å se på, den som har med indeksregulering å gjøre.

Så til sosialministerens innlegg. Et av argumentene hennes var at ved å indeksregulere grunnbeløpet ville drøftingene med organisasjonene falle bort – det virket faktisk som om hun var bekymret for det. Jeg tror nok ikke at det er det de er mest bekymret for i organisasjonene, de er vel heller interessert i å få en økning i grunnbeløpet.

Så bare en liten sak til: Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har fremmet et eget forslag når det gjelder det som har med retningslinjene å gjøre. Regjeringspartienes egne representanter i Stortinget ber faktisk Regjeringen vurdere behovet for nye retningslinjer for regulering av grunnbeløpet. Da er mitt spørsmål: Trenger statsråden et sånt forslag fra sine egne grupperinger i Stortinget for å kunne ta et initiativ for å se på retningslinjene, eller er dette et området som statsråden vurderer selvstendig?

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Fyrst til dei drøftingane som blir førte. Det er to arrangement i samband med det. Det eine er drøftingar som gjeld trygdeoppgjeret med organisasjonane, det andre er drøftingar i forhold til statsbudsjettet, der organisasjonane legg fram for Regjeringa kva tiltak dei meiner bør prioriterast overfor både pensjonistar og funksjonshemma. Eg har ansvaret for den delen av det som gjeld budsjettet, og for ei koordinering og samordning i forhold til andre departement, slik at organisasjonane samla sett skal ha høve til å klargjera så vel bustøtteordning og eldreomsorg som ulike tiltak overfor funksjonshemma som dei gjev råd om bør prioriterast. Dei framstiller dette som krav, men den typen møte er òg drøftingar.

Så til eit godt spørsmål til, frå Harald T. Nesvik, nemleg behovet for dette mindretalsforslaget. Det er heilt rett, som han påpeikte, at slike initiativ kan Regjeringa ta sjølv. Eg oppfattar dette forslaget som eit innspel i forhold til det fleirtalsforslaget som er fremma. Eg hadde gjerne sett at både Arbeidarpartiet og Høgre vurderte det nærmare. Eg synest det ville vera meir i samsvar med deira eiga understreking av at dei eigentleg ikkje ynskjer å diktera eit forhandlingsopplegg.

Britt Hildeng (A): Dette er et fremdrøftet forslag. Vi vil ikke gå inn og diktere. Men når vi ser at Regjeringen i liten utstrekning følger opp de intensjonene som ligger i retningslinjene, da ber vi om nye retningslinjer som gir strammere tøyler for det forhandlingsrommet som Regjeringen skal ha.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Både statsråd Dåvøy og eg har understreka at vi saman skal fylgja opp dei vurderingane som ein her har bede om.

Men det må vera tillate å framføra ei aldri så lita undring i forhold til det engasjementet som er i år – eit år der ein faktisk har lagt seg på eit oppgjer i forhold til ei venta lønsutvikling. Og her har ikkje minst Arbeidarpartiet ei historie å visa til.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

John I. Alvheim (Frp): Det er og har vært litt av en skyggedebatt som er ført inntil nå fra det samme flertall som så lenge jeg har vært på Stortinget, har inntatt det samme standpunkt, nemlig at pensjonistene ikke skal ha den lønnsutviklingen som lønnsmottakere har. Det er realiteter i saken vi nå behandler. For retningslinjene sier at man bare skal ha «om lag på linje med», og så bruker man dette «om lag». Det er jo der selve problemet har ligget hvert eneste år i forhold til underreguleringen av pensjonene. Og så lenge man skal beholde disse retningslinjer med ordene «om lag på linje med», så kommer vi ikke av flekken. Det er ganske fantastisk at Arbeiderpartiet og Høyre fremmer et forslag til Regjeringen som innebærer akkurat det samme som det vi allerede i dag praktiserer, bortsett fra dette med indeksen.

Hvorfor ikke være ærlig og si rett ut: Vi vil ikke at pensjonistene skal ha den samme lønnsutviklingen som lønnsmottakere. Da kunne vi unngått hele denne debatten. Men her har man brukt en ordflom fra ulike partier fra flertallet til en tåkelegging av hele problemet. Og så er man altså så freidig at man gir uttrykk for at man synes ikke det er riktig at ikke pensjonistene skal få en utvikling på linje med lønnsmottakere. Men hva gjør man? Ingenting.

Og så denne påstanden som også kommer fra deler av flertallet, at Stortinget ikke kan gå inn og gjøre om forslaget fra Regjeringen. Hvorfor har vi sakene til behandling i Stortinget, hvis vi ikke kan gjøre noe? Vi kan gjøre noe hvis vi vil gjøre noe. Ja, det er for meg aldeles ufattelig.

Så kritiserer man en regjering. Det gjør jeg også, og jeg vil gå litt lenger i min kritikk. Jeg skulle gjerne ha sett at den såkalte Verdikommisjonen som denne Regjeringen har nedsatt, så på dette og den behandlingen vi har gitt pensjonistene nå i 10 – 15 år med ulike regjeringer. Den ene regjeringen er slett ikke bedre enn den andre, og det er ingen grunn til spesielt å kritisere denne regjeringen. De har fulgt samme malen alle sammen. Taperne er blitt pensjonistene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.