Grete Knudsen (A): På mange områder er etiske verdier og religionsspørsmål kommet i forgrunnen den senere tid, og jeg tror også disse temaer vil stå sentralt i lang tid fremover. I en internasjonalisert økonomi med stor mobilitet for mennesker vil det flerkulturelle samfunn by på både berikelser og utfordringer. Berikelsene er at vi lærer om nye skikker og religioner og nye måter å begripe og takle tilværelsen på. Begreper som «respekt», «aksept» og «åpenhet» vil måtte bli konkretisert i skole, arbeidsliv og i boligstrøk om vi skal mestre noen av utfordringene som følger med, etniske konflikter, segregerte miljøer, gettopolitikk, og med det som måtte følge av økt bruk av vold og selvtekt. Metoder for konfliktløsing og forståelse ned til det minste nivå i samfunnet er påkrevd, og dette er holdninger som må vokse frem fra oss ved å møtes slik at forandringer kan komme innenfra og nedenfra. Kvaliteten må bygges inn fra starten i respekt for andres holdninger om den skal være troverdig og autentisk. Vi kan ikke snakke om egne kulturer uten å skue både utover og fremover. Vår egen grunnleggende trygghet og vokster avhenger av en utvikling også hos andre når det gjelder deres verdier, tradisjoner og tilhørighet. Også der må vi tørre å finne nye løsninger. Det var noen av disse overlegningene som lå bak det nye skolefaget KRL, der barn og unge med ulik bakgrunn, med ulike livssyn, skulle kunne møtes over grenser i respekt for hverandre og i trygg forvissning om at verdier som er med og preger et barns identitet, skulle behandles med respekt. Vår tids mangfold og flerkultur tilsier ulike løsninger, men også det å kunne møtes over grenser.

Kristendomskunnskap med religions- og livssynsundervisning ble altså innført for å skape en arena der elever med ulik tro og livssyn var sammen for å kunne oppnå dialog, aksept og innsikt i ulike trosretningers ulike syn.

Interpellasjonen i dag gjelder to forhold: at statsråden gjennom ulike brev har invitert en privat, kristen institusjon til å bli knutepunktinstitusjon for et fag i offentlig skole – altså den som skal bidra til å videreutvikle faget, for skolens fag, og at departementet har oversett de statlige høyskolene som står for allmennlærerutdanningene når det gjelder dette faget.

En liten rekonstruksjon: Verken Human-Etisk Forbund eller minoritetsgruppene fikk noen plass i det utvalget som la grunnlaget for faget – Pettersen-utvalget. Dette har fått ettervirkninger og ført til vedvarende skepsis fra de nevnte gruppene. Videre ble lærerutdanningene sikret med ti vekttall i allmennlærerutdanningen som høyskolene er ansvarlig for. Det var nemlig en forutsetning at vi måtte sikre bredde i fagkompetansen som skulle betjene faget, både av faglige grunner og av hensyn til fagets legitimitet.

KRL er et skolefag, og det har vakt bestyrtelse at en kristen, privat undervisningsinstitusjon inviteres av departementet til å ta seg av videreutviklingen av faget. Av dette følger at departementet ved statsråden gir signal om at faget trekkes i retning kirkelige miljøer og kristelige organisasjoner, som jo er eiere av Menighetsfakultetet, mens det er enhetsskolens fag. Det vil dessuten kunne føre til en uønsket profil for faget at faget blir omarmet av kristendommen. Igjen en uheldig signaleffekt, ikke minst overfor minoritetene. Vi burde ikke trenge flere fordommer å bekjempe med hensyn til dette faget.

Som kjent er også evalueringsoppdraget gitt til Norsk Lærerakademi. Statsråden vil sikkert si at oppdraget ikke er gitt Lærerakademiet av ham, men av en egen faginstans innen statsrådens ansvarsområde. Til dette er å si at det endrer ikke bildet av at beslutningene følger et mønster som nok ikke vil minske skepsisen. Det er ingen heldig situasjon. Den psykologiske effekten er tydeligvis ikke tillagt vekt, hvis den i det hele tatt har vært vurdert. Og det sier i grunnen sitt.

KRL er et skolefag hvor de statlige høyskolene er de som først og fremst har ansvaret for å utdanne allmennlærere som betjener faget. Det er viktig å sikre bredden i fagkompetansen. Universitetet i Oslo fikk i 1997 ansvaret for etterutdanningen innen KRL. Det teologiske fakultet har etablert en meget effektiv referansegruppe med deltakere både fra Universitetet i Oslo, fra Universitetet i Bergen og fra lærerutdanningene ved høyskolene i Oslo og Bergen. Gruppene har også ansvaret for det såkalte KRL-nettet, som blir meget brukt. Jeg ville tro at knutepunktfunksjonen burde ligge ved de offentlige institusjonene, som også da skulle fornye, vedlikeholde og utdanne for en bred tilnærming. Vi trenger ikke å styrke de uheldige signalene til kritikerne av faget nå. Fagområdet skulle heller trenge til et løft, et løft av romslighet.

Vi er på mange måter som samfunn inne i en fase med bevissthetsskifte. Det er opp til oss alle gjennom dialog å trygge og fornye, og vi har selv alt å vinne. Fortsetter statsråden å gå på for ham bare velkjente marker, er jeg redd at han bare beviser at dette faget har han faktisk ingen interesse av å videreutvikle. Og jeg er spent på det svaret som statsråden vil gi her i dag, og om han vil se til at bl.a. høyskolene som har ansvaret for KRL i lærerutdanningen, også får muligheter til å være med og bidra til å videreutvikle faget. Det må jo være et etisk dilemma at vi lever i et samfunn hvor gapet mellom mennesker øker, både globalt og nasjonalt. Ingen av oss lever så lenge at vi ikke har noe ugjort. Derfor må vi bruke tiden og energien godt mens vi har den. Det blir aldri bedre enn det vi i fellesskap legger til rette for. Et felles verdi- og religionsfag som kan samle alle barna i den offentlige skole, håper jeg er noe som kan videreutvikles. Den fremgangsmåten statsråden har valgt når det gjelder KRL, stiller jeg meg meget tvilende til.

Statsråd Jon Lilletun: Faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er eit sentralt fag i skulen, og meininga er at det skal femne alle elevane utan omsyn til etnisitet og livssyn. Det er rett at faget har vorte møtt med noko skepsis. Ikkje minst difor vil eg understreke at både evalueringa og vidareutviklinga av faget er viktig for meg.

I interpellasjonen tek representanten Grete Knudsen opp to spesielle forhold ved KRL-faget. Det første går på korleis KRL-faget er behandla i høve til evalueringa av Reform 97. Det andre går på knutepunktfunksjonen for faget.

I desse samanhengane er det viktig å vere klar over dette: Oppdraget med å gjennomføre evalueringa av Reform 97 er gjeve Noregs forskingsråd, i tråd med Stortinget sitt uttrykte ønske. Knutepunktfunksjonane for dei ulike faga bestemmer departementet. Eg vil kommentere begge forholda i mitt svar, og startar med evalueringa av KRL-faget.

Både departementet og Stortinget ynskte ei uavhengig og forskingsbasert evaluering av Reform 97. Departementet gav difor i 1998 Noregs forskingsråd i oppdrag å gjennomføre nettopp det. Forskingsrådet organiserte arbeidet med evalueringa som eit eige forskingsprogram. Det vart oppnemnt eit programstyre med eit fleirtal av forskarar, inkludert ein utanlandsk forskar. I tillegg er brukarane representerte med ein frå lærarorganisasjonane, ein frå foreldra, ein frå Kommunenes Sentralforbund og ein representant frå departementet. Det er òg tilsett ein forskingsleiar.

Formålet med programmet er

• å kartleggje endringar og utvikling som gjev bakgrunn for vidare planlegging, justering og oppfølging av grunnskulesektoren

• å vurdere om dei ulike løysingane som er valde, er eigna til å realisere mål som er sette

• å peike på sterke og veike sider og utilsikta positive og negative verknader

• å få fram forslag til forbetringspunkt og tiltak knytte til desse

Stortinget bad – jf. Innst. S. nr. 103 for 1995-96 – om ei særskild evaluering av KRL-faget etter tre år. For heile Reform 97 skal det sjølvsagt gå over heile reformperioden. I oppdragsbrevet frå departementet til Forskingsrådet vart dette særskilt peikt på, og Forskingsrådet følgde det opp i utlysinga. KRL-faget vert evaluert både i ei eiga evaluering og som del av den felles evalueringa av Reform 97. Den særskilde evalueringa av KRL-faget vert avslutta hausten 2000.

I utlysinga av prosjektmidlar til den særskilde evalueringa av KRL-faget skreiv Forskingsrådet at evalueringa skal avklare korleis opplæringa i faget har vore gjennomført, korleis fritaksreglane for faget har vorte praktiserte, og kva vilkår foreldra har fått for å handheve foreldreretten innanfor dette faget.

Invitasjonen gjekk, som ein ser, til dei områda som har vore mest framme i den offentlege debatten. Invitasjonen gjekk til høgskular og universitet, med frist 15. april 1999. Det kom inn ni søknader, fem av søknadene var frå statlege høgskular. Mange av dei miljøa som var inviterte, søkte ikkje. Grunnane til dette kan vere fleire:

• kort søknadsfrist

• kort prosjektperiode

• manglande kompetanse eller interesse for evalueringar av dette slaget

Ut frå faglege vurderingar fann programstyret, som eg før har sitert korleis var samansett, at søknadene frå Norsk Lærerakademi, Høgskulen i Volda og Diakonhjemmets forskningsinstitutt – Diaforsk – var dei beste. Dei to sistnemnde vart bedne om å lage eit felles prosjekt med utgangspunkt i søknadene. På denne bakgrunnen vart det starta eit prosjekt ved Norsk Lærerakademi og eit samarbeidsprosjekt mellom Diaforsk og Høgskulen i Volda.

Som del av den generelle evalueringa av reforma har også andre miljø, m.a. Høgskulen i Hedmark, fått godkjent prosjekt med relevans for evalueringa av KRL-faget. Desse prosjekta har nettopp starta, og det er for tidleg å seie meir om dei no.

I det følgjande vil eg, ut frå dei opplysningane eg har fått, gje ei kort og samla utgreiing om arbeidet til Norsk Lærerakademi og Diaforsk/Høgskulen i Volda så langt.

Begge miljøa opplyser at dei i sitt arbeid har lagt stor vekt på å få inn informasjon om KRL-faget frå foreldre, elevar og lærarar. Informantane er valde ut på ein slik måte at personar med ulike livssyn skal få høve til å svare. Spesiell vekt er lagt på å få informasjon frå foreldre som er knytte til ulike trus- og livssynssamfunn, og foreldre som representerer ulike minoritetar.

Forskarane opplyser at dei har vore i kontakt med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, og at dei planlegg møte med m.a. Det Mosaiske Trossamfund, Human-Etisk Forbund og Islamsk Råd Norge.

Som tidlegare nemnt, har departementet lagt til rette for ei forskingsbasert evaluering av Reform 97, og har gjeve oppdraget til Noregs forskingsråd. Dette er i tråd med Stortinget sitt ynske. Det er dette eg no har teke konsekvensen av. Det er for meg heilt uaktuelt å overprøve dei vedtaka som er gjorde av det programstyret Forskingsrådet har oppnemnt. Det ville ha vore eit brot på føresetnadene om uavhengig evaluering, og det ville også ha vore galt i høve til det Stortinget ynskte.

Eg finn det her rett å nemne at Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i eit brev til Forskingsrådet, og med kopi til meg, har gjeve uttrykk for at valet av institusjonar kan oppfattast som eit uheldig signal, ikkje minst i høve til diskusjonen om retten til heilt eller delvis fritak. Men dei dreg ikkje i tvil dei vurderingar Forskingsrådet har gjeve av dei aktuelle instansane. Dei ynskjer heller ikkje at departementet skal overprøve dei vurderingar og avgjerder Forskingsrådet står for. Men dei understrekar kor viktig det er at trus- og livssynssamfunna vert høyrde i evalueringa.

Ut frå dette kjenner eg meg trygg på at Forskingsrådet har handtert evalueringa av Reform 97 på ein god måte.

Når det gjeld knutepunktfunksjonen for KRL-faget, kan eg opplyse dette: Ei arbeidsgruppe fekk i 1996 i oppdrag av departementet å kartleggje kompetanse og fordeling av eksisterande spesialitetar og å gje tilråding om tildeling av knutepunktfunksjonar innanfor lærarutdanninga. Når det galdt kristendomskunnskap, uttalte arbeidsgruppa at trass i relativt stort volum i faget i lærar- utdanninga var det faglege nivået i utdanningane, sett under eitt, relativt lågt, og gruppa viste til at få høgskular hadde tilbod om meir enn eit halvt års fordjuping i faget. Arbeidsgruppa fann at det var Høgskulen i Agder som hadde størst både breidd og fagleg kompetanse i kristendomskunnskap, og tilrådde at Høgskulen i Agder vart tildelt knutepunktfunksjonen for kristendomskunnskap med livssyn. Departementet følgde ikkje opp denne tilrådinga frå 1996, m.a. av di skulefaget både i grunnskulen og i lærarutdanninga var under omforming.

Då dei statlege høgskulane fekk tildelt knutepunktfunksjonar i 1995 og 1998, var dei private høgskulane ikkje med i vurderinga. Mange av desse hadde søkt om knutepunktfunksjon, og Stortinget hadde gjeve klare signal om at også dei private høgskulane måtte kunne få tildelt knutepunktfunksjon etter søknad. I 1998 vart alle dei private høgskulane som ynskte å ta hand om knutepunktfunksjonen, oppmoda om å sende inn dokumenterte og oppdaterte søknader. Det teologiske Menighetsfakultet søkte om knutepunktfunksjon for tre fag, og det eine av desse var kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering.

Departementet si førebels vurdering av søknaden var at det ikkje var aktuelt å gje Det teologiske Menighetsfakultet eineansvar som nasjonal knutepunktinstitusjon for kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. På den andre sida vurderte departementet det slik at dette fagområdet kunne tene på eit fruktbart fagleg samarbeid mellom to ulike institusjonar. Departementet bad difor Noregsnettrådet om å vurdere ei ordning med delt knutepunktansvar mellom Menighetsfakultetet og Universitetet i Bergen, med utgangspunkt i dei faglege tyngdepunkta i desse institusjonane innanfor respektive kristendomskunnskap og religionsvitskap. Departementet bad Noregsnettrådet ta initiativ til ein prosess der dei to institusjonane saman vurderer grunnlaget for å etablere eit fagleg samarbeid, tek stilling til om dei ynskjer å dele knutepunktansvaret, og i tilfelle vurderer korleis eit delt ansvar kan forvaltast best mogleg. Når denne prosessen, som no er i gang, er gjennomført og Noregsnettrådet har gjeve tilråding i saka, vil departementet ta avgjerd.

Tidlegare tildelte knutepunktfunksjonar er no under evaluering av Noregsnettrådet, og departementet vil difor ikkje invitere til nye rundar med søknader før ein har fått ei vurdering av effekten av fagleg knutepunktansvar. Dersom vi kjem til at vi vil halde på og utvide denne ordninga, ser eg ikkje at det er noko i vegen for at ein eller fleire statlege høgskular kan søkje om, og få, knutepunktansvar for KRL-faget i lærarutdanningane, t.d. med vekt på didaktikk.

Til oppsummering vil eg seie: Representanten Grete Knudsen har forstått det slik at statsråden har gitt Norsk Lærerakademi ansvaret for evalueringa av KRL-faget. Som nemnt er det Forskingsrådet, og ikkje departementet, som på sjølvstendig grunnlag har vurdert og teke avgjerd om kven som skulle ha oppdrag i samband med evalueringa av Reform 97. Forskingsrådet la avgjerande vekt på kvaliteten på søknadene frå dei ulike institusjonane ved tildelinga av oppdrag.

Representanten Grete Knudsen tek vidare opp kvifor eg ikkje vil behandle kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering på lik linje med dei andre faga og gje ansvaret for å vidareutvikle faget til ein eller fleire av dei statlege høgskulane.

Om knutepunktfunksjonen for kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er det, som allereie nemnt, ikkje teke avgjerd. Her er det departementet som avgjer, men avgjerd vil ikkje verte teke før Noregsnettrådet har gjeve tilråding i saka. Min intensjon er at kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering skal behandlast på lik linje med dei andre faga ved tildelinga av knutepunktfunksjon.

Grete Knudsen (A): Jeg takker statsråden for svaret, men statsråden undervurderer den signaleffekt de nevnte avgjørelsene har vis-à-vis minoriteter og fagets legitimitet. Flertallet oppleves å overkjøre mindretallet.

Jeg synes heller ikke det er noen heldig situasjon at to forskningsinstanser knyttet til kirkelige høyskoler, Diakonhjemmet og Lærerakademiet, skal være av de tre som evaluerer faget. Selv om Norges forskningsråd, som er en del av statsrådens område, har tatt avgjørelsen, burde alle skjønne at dette sender ut feil signal.

Det er videre heller ikke heldig at Menighetsfakultetet er blitt knutepunktinstitusjon for faget. Det sender også ut feil signal.

Det fremgår ikke av de offentlige dokumentene som har vært tilgjengelige, at det er Forskningsrådet som har tatt initiativet til å tildele knutepunktfunksjon for KRL til Menighetsfakultetet. Alle brevene som jeg har sett, kommer fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, både brev av 2. oktober 1998, der KUF ber de private høyskolene som ønsker å ivareta knutepunktfunksjon, om å sende søknad, og brev av 28. september 1999, der KUF via Norgesnettrådet også inviterer Menighetsfakultetet og Universitetet i Bergen til å påta seg knutepunktfunksjoner.

Saken dreier seg jo om hvilken institusjon som skal ha ansvaret for knutepunktfunksjonene for KRL-faget generelt. Det ble også bekreftet av departementet.

Det er meg bekjent ikke kommet noen invitasjon fra departementet til de statlige høyskolene om å søke om en slik knutepunktfunksjon. Jeg vil be statsråden også bekrefte dette i et senere innlegg. Og fortsatt vil jeg anmode departementet om å se til at høyskoler som har ansvar for KRL i lærerutdanningen, også får mulighet til å gjøre den jobben de er satt til, bl.a. gjennom knutepunktfunksjonen, slik andre høyskoler er gitt muligheten. Den nødvendige kompetansen må ikke berøves sine muligheter til videreutvikling. Og nettopp det at høyskolene og også en rekke av de offentlige universitetene våre har bredde og innsikt her, burde tilsi at et offentlig skolefag også ble videreutviklet av de offentlige utdanningsinstitusjonene.

Statsråd Jon Lilletun: Eg undervurderer signaleffekten av tildelinga av oppdrag til evalueringa, seier representanten Knudsen. Det er ikkje det eg gjer. Det eg faktisk gjer, er å respektere Forskingsrådet som ein uavhengig institusjon.

Både i hovudinnlegget sitt og i oppfølginga no seier representanten Knudsen at det er eit organ som ligg under mitt ansvarsområde. Det er formelt sett sjølvsagt heilt rett. Men kva var opphavet til at Forskingsrådet var det som var bedt om å ta dette oppdraget? Jo, det var ein debatt vi hadde rundt evalueringa av Reform 94, då sterke skuldingar kom frå forskingsmiljøa om at departementet v/statsråden overkøyrde forskingsinstitusjonane og styrte evalueringa av Reform 94. For å unngå det vart dette teke ut av departementet og lagt til dei som organiserer forskinga i Noreg. Dersom det er noko denne statsråden ikkje vil gjere, er det å overprøve Forskingsrådet. Om det ikkje skulle ha kome til nokon av desse institusjonane, berre statlege, hadde eg sjølvsagt ikkje overprøvd det. Og eg vil sjølvsagt ikkje overprøve det denne vegen heller, for det ville vere heilt urimeleg og ville gje eit signal inn i Forskings-Noreg som eg ikkje er sikker på at vi ser konsekvensane av.

Difor vil eg be om at den underliggjande insinuasjon som ein kunne oppleve låg i representanten Knudsens påstand om at dette ligg under statsrådens ansvarsområde, ikkje vert ståande. Eg nemnde kven som var i programstyret, og det var svært uavhengige institusjonar og personar som hadde representasjon der. Difor: Det er altså ikkje departementet som har gjort vedtaket, og eg respekterer dei faglege vurderingane som er gjorde.

Når det gjeld knutepunktfunksjonen, er det sjølvsagt ikkje Forskingsrådet som skal inn i det, det er det Noregsnettrådet som gjev råd i forhold til. Etter Stortingets merknader om at òg dei private høgskulane måtte få høve til å søkje knutepunktfunksjonar, vart det sendt ut ein generell invitasjon. Som eg sa i hovudinnlegget mitt, søkte Menighetsfakultetet om tre. Nettopp på grunn av signaleffekten ville ikkje statsråden gje ansvaret til Menighetsfakultetet åleine, men bad Noregsnettrådet sjå på det og vurdere det i samarbeid med Universitetet i Bergen. Den vurderinga pågår no, og så lenge den er til saksbehandling, vil ikkje statsråden gå vidare i å saksbehandle det frå Stortingets talarstol.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Under arbeidet med den nye læreplanen for den tiårige skulen i Reform 97 var den dåverande arbeidarpartiregjeringa oppteken av å få til eit felles verdifag som kunne femna alle elevar på einskapsskulens grunn. Bakgrunnen for forslaget er at samfunnet no er fleirkulturelt og fleirreligiøst, og at det er meiningslaust å dela elevane i to grupper: dei som er kristne, og alle dei andre. Særleg i dei største byane er livssynsbiletet prega av mangfald. Eit felles kunnskaps- og kulturfag om kristendom og andre religionar, humanetikk, filosofi, teknologi og menneskesyn – for å nemne nokre av temaa i det nye faget – er dristig og framtidsretta, men krevjande. Det er viktig fordi det kan motverka rasisme og fordommar ved at ungar med norsk bakgrunn lærer om islam og buddhisme. Det er òg viktig fordi det å ha kunnskap om kristendom og norske kristne ritual styrkjer framandspråklege barns funksjonsdugleik innan skulen, og seinare i arbeidsliv og samfunn. Dette emnet er òg vanskeleg fordi det er kjensleladd for folk.

Arbeidarpartiet har lagt stor vekt på at det nye faget skal leggja dei same pedagogiske prinsippa til grunn for arbeidet med alle religionar og livssyn, og at all forkynning skal ut av skulen. I praksis bør koranundervisning og dåpsopplæring i eigen religion skje i trussamfunna.

Det har vore problem med faget i nokre få skular, særleg for enkelte muslimar. Eg trur det er viktig at den fleksibiliteten som ligg i læreplanen, vert teken i bruk her. I læreplanen er det rom for lokale tilpassingar. Gamlebyen skule kan t.d. i enkelte klasser leggja større vekt på islam. Differensiert undervisning på småskulesteget må òg kunna brukast for å sikra identitet i eiga tru eller eige livssyn.

Det er påfallande, og ikkje særleg klokt, at tre kristne institusjonar, Norsk Lærerakademi, Diakonhjemmets høyskole og Menighetsfakultetet, no har fått høvesvis evalueringsansvar og knutepunktfunksjon for KRL-faget. Det er eigna til å skapa større motstand i grupper der det alt murrar, og slik svekkja sjansane for at faget skal vera samlande og forsonande. Eg kan forstå at statsråden ikkje ynskjer å overprøva Forskingsrådet. Det kan likevel vera like uheldig for saka, og det burde kanskje bekymra statsråden meir enn det han gjev uttrykk for her. Spørsmålet om knutepunktfunksjon er det likevel statsråden som styrer, og sjølv om han imøtekjem dette i nokon mon, står det likevel igjen at det vert mange kristne institusjonar som skal ha eit stort ansvar knytt til dette faget som er så kjensleladd.

Eg vonar statsråden kanskje vil gå noko lenger i å imøtekoma den problemstillinga som er reist av interpellanten.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Jeg tror alle representanter i Stortingets KUF-komite har mottatt og registrert reaksjoner på innføringen av KRL-faget. Ser man på det totale omfanget ved å innføre et nytt fag i skolen, er reaksjonene imidlertid begrenset til enkelte mindre grupper, særlig knyttet til noen humanetikere og til enkelte innvandrergrupper, spesielt de muslimske i hovedstaden.

Fremskrittspartiets syn på KRL-faget er klart. Vi ønsker å ta diskusjonen om faget når vi har fått prøvd det ut over tid og fått en skikkelig evaluering. Fram til dette ønsker vi ikke at noen skal ha fullt fritak i faget, men selvfølgelig skal man ha fritak for praktisk kristen religionsutøvelse om man ikke tilhører denne religionen.

Norge har en kristen historie og nasjonalarv, og kristendommen er den religionen som er mest sentral for de fleste nordmenn. Det er derfor en selvfølge at alle, og særlig innvandrere, lærer denne religionen å kjenne. Innvandrerne kommer ofte fra kulturer som er svært fjern fra vår egen, og da bør man ha god nytte av å kjenne vår nasjonalarv. Det burde også være åpenbart at en slik kjennskap vil kunne styrke integreringen både på kort og lang sikt.

Når det gjelder den konkrete problemstillingen som representanten Grete Knudsen tar opp, har jeg ingen problemer med de valg som er gjort med hensyn til evalueringsansvaret, og de valg som kan bli løsningen med hensyn til knutepunktfunksjonen. Jeg antar at disse institusjonene har en solid tyngde som gjør dem vel skikket til arbeidet.

Grete Knudsen snakket mye om problemer som følge av et flerkulturelt samfunn. Vi ser de samme problemer og utfordringer som hun påpekte. I en slik situasjon er det viktig at vi har arenaer som kan bidra til innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser. Men det må være en vekt på kristendommen, som er sentral i Norge.

Jeg har for øvrig inntrykk av at Arbeiderpartiet gjennom denne interpellasjonen forsøker å gjøre denne saken til noe den ikke er, nemlig en kamp mellom offentlige og private løsninger, og at man således avspeiler den generelle fundamentalistiske motstanden Arbeiderpartiet ser ut til å ha mot private løsninger innen utdanningssektoren.

Arne Lyngstad (KrF): Interpellasjonen har bidratt til en klargjøring av sakens realiteter, og jeg synes det nå er viktig at argumentene holdes fra hverandre. Når det gjelder evalueringen av KRL-faget, er det gitt til Norges forskningsråd. Og etter utlysing har Forskningsrådet plukket ut de beste miljøene og prosjektene. Jeg har ingen grunn til å trekke de faglige vurderingene bak valgene i Forskningsrådet i tvil. De som står bak prosjektene, er profesjonelle forskere, som på en objektiv måte kan klargjøre grunnlaget for en evalueringsdebatt av KRL-faget. Denne forskningen vil også kunne være etterprøvbar, slik all god forskning er. Det mest forstemmende er å oppleve at man trekker i tvil fagligheten i de miljøene som er tildelt prosjektene. Det er mulig å drive objektiv og god faglig forskning selv om forskerne har et livssynsmessig ståsted, så lenge det er åpenhet om det. Denne mistenkeliggjøringen vitner om uprofesjonalitet. Kristelig Folkeparti er enig i at Norges forskningsråd har fått dette forskningsoppdraget, og har tillit til at Forskningsrådet håndterer dette på en god måte.

Den andre saken, knutepunktinstitusjonen for KRL-faget, er ennå ikke avgjort, slik statsråden har gjort rede for. Jeg kan heller ikke se at departementet kan kritiseres for framgangsmåten her. Kristelig Folkeparti er enig i at man bør søke et samarbeid mellom fagmiljøene i kristendom og religionsvitenskap om dette faget, og videre at man gir knutepunktstatus til de beste miljøene, uavhengig av statlig eller privat skole. Å forbeholde knutepunktstatusen for dette faget til bare de statlige høgskolene med den begrunnelse at det er skolens fag og bør forbeholdes de som driver allmennlærerutdanning, blir også for snevert. Et slikt resonnement overser at hele universitetssektoren også utdanner lærere for grunnskolen.

Norgesnettrådet skal gi sin faglige vurdering av institusjonene når knutepunktstatus skal gis. Dermed får man anledning til både en kvalitetsvurdering og en vurdering av KRL-fagets ulike dimensjoner opp mot de fagmiljø vi har. Saken er ennå ikke avgjort, og det vil være feil både å peke på noen og å utelukke noen i dag.

Ellers kunne det være fristende å drøfte KRL-faget generelt, men her ønsker jeg å avvente evalueringen. Jeg konstaterer bare at mange lærere, foreldre og elever er fornøyd med den fornyelsen dette faget har fått.

Inge Lønning (H): Det ville ha vært en fordel for begge de to sakene som interpellanten reiste, om de ikke var slått sammen i én interpellasjon. Det ville også helt klart ha vært en fordel for Stortingets debatt om de to sakene var holdt fra hverandre. Slik interpellanten la det frem og begrunnet det, nærmet man seg ganske sterkt en slags konspirasjonsteori, om at det er et gjennomgående mønster i statsrådens måte å håndtere ting på. Én pluss én er vel for lite til å begrunne en slik konspirasjonsteori.

Mitt standpunkt er at i den ene av de to sakene er kritikken grunnløs, helt grunnløs. Når det gjelder evalueringen av KRL-faget, har statsråden håndtert den forbilledlig. Nettopp ønsket om å skape en armlengdes avstand fra den politiske ledelse til de berørte forskningsmiljøene har vært fremmet gjentatte ganger fra denne talerstol, og det har statsråden fulgt opp. Det ville ha vært direkte oppsiktsvekkende om statsråden i etterhånd hadde overkjørt de faglige vurderingene og lagt en politisk vurdering til grunn isteden.

Når det gjelder den andre saken, håndteringen av knutepunktfunksjonen for KRL-faget, mener jeg derimot at det er god grunn til å kritisere saksbehandlingen. Det leser jeg ut av det faktum at både Forskerforbundet og alle de berørte utdanningsinstitusjonene er blitt kraftig irritert over den måten departementet har gått frem på, fordi de har fått et inntrykk av at her har man ikke fulgt det normale utlysningsprinsipp ved å gjøre det klart at alle faglig berørte instanser på like fot kunne melde sin interesse og bli gjenstand for vurdering. Det er ikke tilfredsstillende i etterhånd at man ber Norgesnettrådet om å foreta en kobling med en av de offentlige utdanningsinstitusjonene, nemlig Universitetet i Bergen, når det ikke fremgår på hvilket grunnlag dette har skjedd, og hvorledes andre faglig like tunge miljøer har vært vurdert i den sammenheng. Det bør være åpen konkurranse, og det bør være en saksbehandling i disse sakene som gjør at alle de berørte fagmiljø føler at de har hatt den samme mulighet for å melde sin interesse og for å bli vurdert.

Nå svarte statsråden at det ikke er fattet en endelig beslutning i saken, og det gjør kanskje at man kan ta igjen det forsømte og rydde av veien den irritasjonen som nå er skapt i de berørte fagmiljøene. Men jeg vil nok føye til at her er det departementet selv som sitter med ansvaret, for det er departementet som offentlig har omtalt saken på en slik måte at alle har fått inntrykk av at det er fattet en endelig beslutning, og at det er Menighetsfakultetet som er tildelt knutepunktfunksjonen.

Inga Kvalbukt (Sp): Som statsråden sa, skal Reform 97 evalueres, og kristendoms- og livssynsfaget skal endog få en tosporet evaluering. Jeg venter spent til den kommer, og da kan vi få en interessant og fruktbar diskusjon.

For Senterpartiet er det viktig at vi har respekt for at også kristendomskunnskap skal være en del av det nye KRL-faget. Når en skal evaluere, synes jeg det er veldig viktig at evaluering skjer der kompetansen finnes. Så vidt jeg har kjennskap til, er Norsk Lærerakademi – NLA – en sterkt innarbeidet høgskoleinstitusjon med høg faglig kompetanse, jeg vil si svært høg faglig kompetanse – noe Forskningsrådet også tydeligvis har registrert – og som også underviser innenfor langt mer enn bibeltolkning, som jeg kunne få inntrykk av at interpellanten trodde de kun jobbet med.

Toleransen i dagens samfunn strekker seg langt i mange grupper, bortsett fra når vi kommer borti ord som kristendom og kristendomskunnskap. Det har jeg stusset veldig på, og reagert på. Her føler jeg mange reagerer på at det er kristennavnet som er beheftet med en institusjon.

Faget kristendom og livssyn er i dag så bredt og balansert at det burde gi alle grupper mulighet til å delta, men fordommer sitter djupt, og tydeligvis i mange leirer. For et år siden hadde jeg gleden av å undervise bl.a. i kristendom og livssyn i 8. og 9. klasse. Jeg var da egentlig forundret over hvor lite det var igjen av kristendomskunnskapen i faget, men ok, jeg godtok det med argumentene om at det var viktig å få et bredt kunnskapsfag for å favne alle gruppene. Men dessverre har vi sett at fremdeles er det grupper som ikke kan være med i dag, og jeg ser at der er det problemer. Det er den biten vi må ta alvorlig. Som faget er, ser jeg også at det er mange nye positive ting i det, for det ligger veldig godt til rette for å ha tverrfaglig undervisning med kristendom og livssyn, historie og samfunnskunnskap, noe jeg så da jeg hadde alle de fagene.

Vi reagerer bestandig på det nye. Det gjorde jeg også. Men når jeg hadde vent meg til dette, så jeg at vi egentlig har fått et veldig flott fag. Jeg håper ikke evalueringen reduserer det, men at det heller vil skje en styrking, og kanskje også at evalueringen kan gi større forståelse for faget i de gruppene som fremdeles har problemer med det.

Rolf Reikvam (SV): KRL-faget fikk en dårlig start. Faget som skulle være en møteplass for ulike religioner og livssyn og et fag der det skulle skapes dialog, er blitt en plass hvor det er blitt kamp og hvor det er blitt strid. Det er klart at det er veldig uheldig.

Det som skjedde etterpå, var at vi gjorde en ny feil, nemlig at vi ikke gikk inn for å gi fullt fritak. Hadde vi gjort det da vi hadde muligheten – og Stortinget har hatt flere muligheter til å endre bestemmelsene, slik at det hadde vært mulig å få fullt fritak, vi har lagt fram forslag flere ganger – tror jeg vi hadde unngått en del av de konfliktene som er knyttet opp til faget, og det hadde vært lettere å utvikle et fag som vi kunne enes om. Så vi har gjort to feil. Det var selve innholdet i faget, og at vi når vi gjorde den feilen, ikke klarte å etablere en ordning med fullt fritak.

Men så over til det som er dagens tema, nemlig hvem som skal foreta evalueringen. Jeg er enig med Inge Lønning i at det er ikke grunn til å kritisere statsråden for det som der er gjort. Hadde han gjort det motsatte, hadde han gått imot Forskningsrådets forslag, hadde det vært sterk grunn til å rette politisk kritikk. For jeg synes det ville vært utidig hvis en statsråd overprøvde de faglige råd som kom fra en forskningsinstitusjon.

Det som vi kan beklage, er at det var så få som meldte seg til å gjøre dette arbeidet. Det var så få institusjoner som meldte seg, så en hadde ikke flere å velge i. Jeg tror at uansett når de evalueringsrapportene kommer, vil det skapes tvil om det som står der, nettopp fordi det er bestemte miljøer som har gjort dette. Men det må vi leve med. Vår oppgave blir å forsvare forskningsmiljøene og deres integritet, og si at de er uhildet i sine evalueringer.

Når det gjelder knutepunktfunksjonen, synes jeg at det er større grunn til å være kritisk til det som er gjort. Det virker litt kunstig, synes jeg, at man har latt Menighetsfakultetet få ansvar for deler av faget. Det virker nesten som et lite grep. I og med at det også er kommet sterke synspunkter fra ulike miljøer på dette, synes jeg at det var uheldig at Menighetsfakultetet fikk denne knutepunktfunksjonen. Jeg skulle nok ønske at dette hadde vært lagt til statlige høyskoler, som har et vesentlig større ansvar for utdanningen av lærere. Så der burde nok statsråden ha ventet, sett dette i en større sammenheng og ikke gjort dette grepet, som jeg føler er gjort.

Helene Falch Fladmark (V): Interpellantens spørsmål er etter min vurdering godt besvart av statsråden, og jeg har ingen kommentarer til de avgjørelsene som er fattet og de som ennå ikke er fattet når det gjelder diverse institusjoners faglige eller psykologiske forutsetninger til å evaluere eller å være knutepunkt for KRL-faget. Jeg har tiltro til at både Norgesnettrådet, Forskningsrådet og departementet legger faglige kriterier til grunn når man velger institusjoner som skal evaluere fag eller få knutepunktfunksjon. Derimot er jeg forbauset over at representanter fra Arbeiderpartiet nærmest anmodet statsråden om å overprøve Forskningsrådet, når vi har friskt i minne debatten etter tidligere arbeiderpartistatsråders håndtering av evalueringer.

Men interpellanten har rett i at faget er omstridt og møtt med skepsis. Nettopp derfor er det viktig at evalueringene har troverdighet ved at de går grundig inn i alle problemstillingene som er reist og – enda viktigere – sørger for at alle grupper blir hørt.

I en interpellasjon om KRL-faget for temmelig nøyaktig to år siden vektla Venstre spesielt at praktiseringen av fritaksretten og oppfølgingen av menneskerettskonvensjoner måtte være det viktigste når faget skulle evalueres. Jeg noterer at dette er vektlagt i Forskningsrådets utlysning av evalueringsprosjektet, og regner derfor med at disse aspektene vil være hovedpunktene for de institusjonene som foretar evalueringen.

Det viktigste med evalueringene er jo å innhente kunnskap som skal ligge til grunn for utviklingen av religionsundervisningen i skolen. Jeg tar det derfor som gitt at dersom evalueringene avdekker uheldige sider ved faget – om det er det faglige innholdet eller spørsmål som knytter seg til trosfriheten – får det følger for religionsfagets videre utvikling.

Venstre støtter intensjonene med KRL-faget, som er å samle alle elever i et fellesfag om religion for å skape gjensidig forståelse for hverandres livssyn og levesett. Samtidig mener vi det er avgjørende at enkeltmenneskets rett til en undervisning som samsvarer med egen overbevisning, ivaretas. Livssyn er noe som stikker dypt i oss alle. Nettopp disse to målsettingene er vanskelige å forene i praksis. Derfor ønsket Venstre i utgangspunktet å ha en liberal fritaksrett til faget.

Den delvise fritaksretten som ble vedtatt, har vist seg spesielt vanskelig å praktisere blant de minste barna. Jeg vil derfor oppfordre statsråden til å vurdere å innføre full fritaksrett, i hvert fall i småskolen, når faget skal justeres.

Ursula Evje (Frp): Vi har nå debattert to av de spørsmålene som interpellasjonen omhandler. Men den omhandler faktisk også en tredje ting, som kanskje er viktigere enn noe annet, og det er utviklingen av KRL-faget i fremtiden. Det har vi ikke diskutert her i det hele tatt, og det forundrer meg mye. For hvem som evaluerer, statlig eller privat høyskole, kan jo være interessant, men så lenge kunnskapen til å foreta en evaluering er på plass, er jo det det viktige, ikke om skolen er eid og drevet av stat eller eid og drevet av private. Det er helt uinteressant etter min mening.

En knutepunktfunksjon inne i dette er også en veldig interessant sak, men det det dreier seg om, er utviklingen av faget. I hvilken retning skal faget gå? Vil dette ha påvirkning på vårt kulturhistoriske bilde over tid? La oss tenke oss 50 år frem i tid, og så skal man se tilbake på år 2000 og KRL-faget: Ja, det var den gangen. Da hadde det et kristent fundament, det støttet seg opp til lang tids historie for det norske folk som et kristent folk.

Hva har vi i dag? Jo, vi har kanskje en eller annen type multikulturell inkubator. Er det det vi vil ha? Eller vil vi ha et forankringspunkt som vi kjenner fra før, som er bygd på de verdiene vi alle, jeg tror uansett politisk ståsted, bekjenner oss til på en eller annen måte, uansett om vi går i kirken ofte eller veldig sjelden?

Det vi da kommer inn på med utvikling som jeg tror er veldig viktig her, er: Hvem skal styre utviklingen av dette faget? Jeg føler at representanten Knudsen er inne på nettopp disse tingene. Og hun, på vegne av Arbeiderpartiet, ønsker helt klart å ha en sterk, styrende hånd på denne utviklingen, på samme måten som jeg er helt sikker på at Kristelig Folkeparti ved statsråden ønsker å knytte den kristne utviklingen, fagets utvikling, opp til sin kristne ideologi, som har det fundamentet vi alle kjenner.

Det som jeg da står igjen med, er følgende: Arbeiderpartiet har i mange saker vi har behandlet på de to og et halvt årene jeg har vært her, sådd splid om intensjoner. Prøver de, for å skjule en styring av en utvikling, å gjøre det også i denne viktige sak?

Grete Knudsen (A): KRL-faget skaper et fellesrom hvor elever med ulikt livssyn og ulike religiøse tradisjoner kan møte hverandre og lære hverandres tro og etikk å kjenne. Faget inneholder både religion og etikk. Fra enkelte kirkelige hold har det vært fremstilt som at faget ikke innebærer så mye nytt i forhold til det som var. Og det er alarmerende. Dette er ikke et fag som er en lettvariant av det gamle kristendomsfaget. Og igjen synes jeg at det ikke har vært noen heldig situasjon at tre instanser knyttet til kirkelige høyskoler og universitet skal være de som involverer seg i KRL-faget, som er et såpass følsomt område, ikke minst vis-à-vis både Human-Etisk Forbund og i forhold til øvrige minoriteter. Det er heller ikke heldig at Menighetsfakultetet er blitt knutepunktinstitusjon for faget. Det sender ut et feil signal, akkurat i en periode der vi nå skal evaluere, og der vi kunne komme oss videre i selve faget.

Jeg viser igjen til at brev gikk fra departementet, det gikk ikke brev fra Forskningsrådet. Det gikk brev fra departementet til private høyskoler om å søke om knutepunktfunksjon. Det gikk også brev fra departementet via Norgesnettrådet som inviterte Menighetsfakultetet og Universitetet i Bergen til å påta seg knutepunktfunksjon for KRL. Statsråden svarte ikke på om de statlige høyskolene ble bedt av departementet om å søke en slik knutepunktfunksjon. Og reaksjonene er, som kjent, svært mange.

Jeg tar til etterretning at regjeringspartiene mener at fremgangsmåten her har vært helt i orden, og at ikke Regjeringen, og heller ikke regjeringspartiene, legger noe vekt på uheldige signaleffekter. Etter min mening lover det ikke godt for departementets og Stortingets videre håndtering av nettopp dette faget.

Statsråd Jon Lilletun: Brev gjekk frå departementet til alle private høgskular om å søkje knutepunktfunksjonar innanfor dei områda dei meinte dei var sterke. Og det gjorde departementet på bakgrunn av tidlegare stortingsdebattar ikkje spesifikt for KRL-faget, men for alle fag.

Ut frå det var eit av dei faga som Menighetsfakultetet søkte, det nye KRL-faget. Då såg departementet at det ville vere uheldig med berre Menighetsfakultetet, akkurat ut frå den signaleffekten som representanten Grete Knudsen tek opp her. Difor sende departementet saka til Noregsnettrådet, med oppmoding om at ein prøvde å få to institusjonar til å samarbeide både ut frå religionsvitskap og kristendom.

Så kan ein seie at det at det vart på forskjellige tidspunkt det gjekk ut brev om knutepunkt generelt, at ikkje den tidlegare arbeidarpartiregjeringa hadde invitert dei private institusjonane, kan ein i ettertid seie seg lei for. Og eg har sagt i mitt innlegg i dag at eg er innstilt på at òg statlege høgskular skal få høve til å søkje på dette området og på alle andre område om igjen, dersom vi held fram med systemet med knutepunktfunksjonar slik som det er. Men det skal òg evaluerast om det har vore ein formålstenleg måte å gjere ting på. Så eg er absolutt innstilt på at dei òg skal kome inn.

Så vart det sagt at kyrkjelege instansar seier at det ikkje er noko nytt. No kan jo ikkje dei så lett svare, då dei ikkje er her. Men det eg har sett uttrykt, er ikkje akkurat det, men det er at prinsipielt er det ikkje stor forskjell i forhold til at dette skal vere eit skulefag, at det ikkje er Kyrkja si dåpsopplæring. Det var i 1969 kristendomsfaget vart oppheva som skulen si dåpsopplæring, men det var på ein måte framleis oppfatta slik, heilt til vi fekk det nye faget.

Etter at vi har hatt denne runden her, har eg behov for å seie at eg er oppteken av departementet si forvalting i forhold til minoritetane, i forhold til hardheit. Dei små tendensane som har vore til sivil ulydnad osv., har vore veldig mjukt behandla, nettopp for ikkje å få dei store konfliktane. Då synest eg på ein måte det er viktig òg i debatten her i Stortinget at ein snakkar sant om kva som har skjedd, og at ein òg faktisk omtalar det slik som det er. Eg synest det har vore tendensar til at det har vore gjort, ikkje berre frå interpellantens side. Men eg er oppteken av i ein ny debatt å diskutere det som er nødvendig for faget, og at vi på tvers av både dei partipolitiske skiljelinene og trusskiljelinene klarer å utvikle ein nødvendig møteplass.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er dermed avsluttet.

Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.