Torbjørn Andersen (Frp): Jeg skal få stille kommunal- og regionalministeren
følgende spørsmål:
«Ifølge Regjeringens fagorgan
for fornyelse, omstilling og effektivisering av statsforvaltningen,
Statskonsult, bør det innføres plikt for kommunene
til å motta flyktninger. Dersom dette skulle bli fulgt
opp, vil det representere en sterk inngripen i det kommunale selvstyret og
neppe bidra til å øke kommunenes velvillighet
til bosetting av flyktninger.
Hva mener statsråden om forslaget
fra Statskonsult?»
Statsråd Odd Roger Enoksen: Jeg har vel i grunnen allerede besvart et
ganske tilnærmet likt spørsmål i den muntlige
spørretimen. Og som jeg sa i et svar der, er gjengivelsen
av Statskonsults anbefaling noe unyansert.
Statskonsult foreslår bl.a.
at UDI må drøfte
med kommunene hvordan bosettingsbehovet skal fordeles
at UDI bør ha myndighet til å pålegge
kommuner å bosette flyktninger dersom kommunene ikke sier
seg villig til å bosette tilstrekkelig mange
Statskonsults anbefalinger må ses
i lys av dagens situasjon. Vi har nesten 14 000
beboere i statlige mottak, og det er ingen ting som tyder på vesentlige
endringer i antall asylantankomster. Inneværende år
er det behov for 8 000 kommuneplasser for bosetting av
flyktninger, men kommunene har så langt sagt ja til om
lag halvparten. Det fører til, som jeg også har
sagt tidligere i dag, at vi får stadig lengre oppholdstid
i mottak, og det er uheldig for den enkelte flyktning, det forsinker
og vanskeliggjør kommunenes arbeid med integrering, og
for staten betyr det store utgifter til ingen nytte. Alle taper
på dette. Tatt i betraktning at bosettingsbehovet de neste årene
kan komme til å ligge opp mot dagens behov, vil vi måtte
vurdere hvilke ordninger som best kan ivareta målet om
rask og god bosetting for dem som skal bli i Norge.
Statskonsult peker på at det er viktig å komme
fram til ordninger hvor stat og kommuner kan diskutere fordeling av
flyktninger, men hvor staten kan avgjøre fordelingen dersom
de berørte ikke kommer til enighet innenfor en gitt dato.
Jeg har tatt initiativ til en dialog med KS, og jeg stoler på at
kommunene vil være med og ta det ansvar som er nødvendig
for at vi i fellesskap kan finne løsninger som er tilfredsstillende
for alle parter. Hvor mange flyktninger som totalt skal bosettes,
er et resultat av flyktningsituasjonen internasjonalt og våre
forpliktelser i henhold til Flyktningkonvensjonen, og må være
et nasjonalt ansvar, ikke bare summen av kommunale vedtak. Spørsmålet
er hvordan de som har fått opphold, skal fordeles mellom
kommunene. Statskonsult peker på betydningen av at kommunene
selv bør bli hørt når det gjelder antall,
og det er jeg helt enig i. Samtidig er det en stor utfordring å sikre
et tilstrekkelig antall plasser. Jeg ser gjerne at kommunene selv
får en mer aktiv rolle i denne fordelingen, og ser ikke
tvang som noen løsning i dette spørsmålet.
Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret,
som jeg er fornøyd med, men noe annet hadde jeg for så vidt
heller ikke ventet meg.
Jeg er selvsagt kjent med at dette spørsmålet
ikke er helt nytt, og at statsråden for så vidt
for litt siden gav uttrykk for at han var skeptisk til tvangsbosetting
av flyktninger i kommunene, og det skal statsråden ha all ære for.
Men et slikt drastisk forslag, all den tid det er luftet, understreker
jo nettopp at problemet med norsk asyl- og flyktningpolitikk er
i ferd med å bli svært alvorlig. Vi tar rett og
slett imot for mange asylsøkere og flyktninger i dette
landet. Saken er jo at UDI vil tvinge kommunene til å ta
imot og bosette flyktninger. Tyder ikke det på at en viss
desperasjon nå er i ferd med å bre seg, og at
situasjonen er i ferd med å komme ut av kontroll når
det gjelder norsk flyktning- og asylpolitikk?
Statsråd Odd Roger Enoksen: Jeg tror vi må se det forslaget som
er kommet, på bakgrunn av at UDI, i det året som
er gått, har vært satt på særdeles
store prøver. Det har vært et uvanlig stort antall
flyktninger og asylsøkere som har kommet til landet både
i 1998 og i 1999, i tillegg til at Norge påtok seg store
forpliktelser i forbindelse med konflikten i Kosovo, hvor vi tok
imot 6 080 flyktninger. Det har satt denne organisasjonen
på store prøver, som de etter min oppfatning har
klart å løse på en fullt ut tilfredsstillende
måte. Det er gjort en imponerende jobb fra hele dette systemet
i det året som er gått.
Det er en utfordring å få til
en rask og sikker bosetting. Det er en utfordring å få til
en rask saksbehandling i alle deler av utlendingsforvaltningen.
Dette jobbes det bevisst og aktivt med fra Regjeringens side for å sikre
at de som får innvilget opphold i Norge, skal kunne bli
bosatt så raskt som det overhodet lar seg gjøre.
Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker igjen statsråden for svaret,
men nok en gang vil jeg understreke fra min side at mitt syn er
at Norge fører en for liberal asyl- og flyktningpolitikk.
Det er jo etter mitt syn Regjeringens egen politikk på dette
området som skaper det stadig tiltagende asylpresset mot
Norge. Jeg mener at en mer restriktiv linje fra norsk side ville
resultere i at antall asylsøkere ville avta raskt. Min
overbevisning er at de problemer vi nå ser vedrørende
bosetting av flyktninger ute i kommunene, klart indikerer et behov
for en endret norsk politikk på dette området.
Statsråd Odd Roger Enoksen: Nå ligger vel for så vidt
deler av det tilleggsspørsmålet som nå ble
stilt, innenfor justisministerens ansvarsområde. Men la
meg si at det som har skjedd de siste årene, i langt større
grad er et uttrykk for det som skjer internasjonalt, enn det er
et uttrykk for den politikk som føres nasjonalt. Det er
et økende antall konflikter rundt omkring i verden, hvor stadig
flere mennesker blir jaget på flukt, hvor stadig flere
mennesker blir utsatt for undertrykkelse og vold på en måte
som gjør at de søker beskyttelse i andre land.
Det er ikke bare Norge som opplever en økt tilstrømming
av flyktninger og asylsøkere.
Vi har klare internasjonale forpliktelser i
forhold til hvordan vi skal behandle og hvordan vi skal ta imot flyktninger.
De forpliktelsene har Regjeringen til hensikt å følge
opp. Det blir også gjort. De som har en grunn til opphold,
skal få det, og de som ikke har en grunn til å få opphold
i landet, skal ha sin søknad behandlet på en betryggende
måte før et eventuelt avslag blir gitt.