Jan Petter Rasmussen (A) (ordfører for saken): Dagens Fremskrittsparti-forslag føyer seg inn i rekken av tidligere Fremskrittsparti-forslag, mer eller mindre om samme tema. Forslagene kommer med nye overskrifter, og er lite forenlige med de prinsippene den norske rettsstat bygger på.

Allerede ved behandlingen av straffeloven i 1901 gikk et samlet storting bort fra det tidligere prinsippet om at en ved pådømmelse av flere forhold samtidig skulle ilegge straff for hvert enkelt forhold, som så skulle summeres inntil en maksimumsgrense. Dette prinsippet prøvde Fremskrittspartiet å gjeninnføre ved Dokument nr. 8:12 for 1998-99, men ble kontant avvist av stortingsflertallet.

Selv om dagens forslag ikke er identisk med det forrige, bygger også dette forslaget på automatisk oppjustering av straff, og er følgelig også lite forenlig med de prinsippene som Stortinget etter behandlingen i 1901 la seg på.

Arbeiderpartiet mener i likhet med flertallet i komiteen at en under straffeutmålingen ved gjentakelse av straffbare forhold fremdeles må legge vekt på forholdsmessighet mellom det eller de lovbrudd som er begått, og den straff som skal idømmes.

Gjentakelse skal medføre økt straff, og en samlet komite har ved flere anledninger gitt uttrykk for behov for økt straffeutmåling for forskjellige typer voldskriminalitet og for gjentatt vinningskriminalitet. Representanten Simonsen peker i bakgrunnen for sitt forslag på at det er relativt få personer som står bak mye av kriminaliteten, og at hvis disse tas ut av sirkulasjon, vil antall kriminelle handlinger kunne reduseres betraktelig. Videre vil dette forebygge kriminalitet og beskytte potensielle ofre. Denne intensjonen deler jeg fullt ut, men jeg mener at dette skal være mulig å få til på andre måter enn slik Fremskrittspartiet ønsker, og innenfor de rettsprinsippene som gjelder i Norge og for øvrig også i våre naboland.

Jeg har tenkt litt på hva Fremskrittspartiets forslag kan bety i praksis. Partiet ønsker å gjennomføre en ordning der straffeutmålingen ved andre gangs domfellelse automatisk ganges med to, straffeutmålingen ved tredje gangs domfellelse automatisk ganges med tre, osv. Dette skal altså skje uavhengig av om den eller de første dommene har dreid seg om kjøring på rødt lys, biltyveri eller voldtekt, altså ingen gradering i forhold til de tidligere dommers alvorlighet.

La oss da si at en person, gjerne for lang tid tilbake, har fått dommer med straff på grunn av tre forholdsvis bagatellmessige forhold, og så blir han eller hun siktet for brudd på lovens bestemmelser i personopplysningsloven, der Regjeringen i lovforslaget som vi nå har til behandling i Stortinget, foreslår en øvre strafferamme på tre år. Det vil si at vedkommende vil kunne få en straff på 4 x 3 år, altså 12 år, i og med at dette er fjerde gangs domfellelse. Alle og enhver må vel kunne se at dette vil ligge utenfor all rimelighet av hva en skal ha som straffenivå i Norge.

Ved behandlingen av det allerede nevnte dokumentforslag som omhandlet den såkalte kvantumsrabatten, kom en samlet komite med en rekke tiltak som vil kunne få de såkalte gjengangerne ut av sirkulasjon, noe som det ligger et felles ønske om i justiskomiteen.

I St.prp. nr. 1 som vi behandlet sist høst, gjøres det fra Justisdepartementets side rede for hvordan de forskjellige tiltakene blir behandlet og fulgt opp fra departementets side.

I rekordfart har justiskomitéen behandlet Ot.prp. nr. 27 om rettergangslovgivningen. Den vil bli behandlet i Odelstinget senere i dag, og går bl.a. ut på at en skal kunne pådømme straffbare handlinger mot en person straks de er ferdig etterforsket, og ikke som i dag avvente til andre forhold vedkommende er siktet for, er ferdig etterforsket. Departementet har med sitt lovendringsforslag fulgt godt opp komiteens ønske om at straffbare forhold ikke lenger skal kunne samles opp før det tas ut tiltale, slik som tilfellet er i dag. Denne lovendringen som er meget sentral og viktig i kampen mot gjengangerkriminaliteten, kommer vi som sagt tilbake til senere i dag.

Førstestatsadvokat Qvigstads forslag om endring av reglene om forkynnelse av dom og ankefrist er også til vurdering i departementet. Arbeiderpartiet er enig i at domsavsigelsen som en hovedregel må kunne skje i rettsmøtet der tiltalte er til stede, og at ankefristen skal gjelde fra domsavsigelsestidspunktet.

Et annet viktig moment er å få til en effektivisering av straffesaksbehandlingen. Forstår jeg departementet riktig, er hovedoppgaven til de to arbeidsgruppene som er nedsatt av departementet, å foreta en bred gjennomgang av hvordan en i praksis skal kunne få til en reduksjon av saksbehandlingstiden.

Som komiteen ved flere anledninger har påpekt, er det også helt nødvendig å få til en rask iverksettelse av straffereaksjon etter domsavsigelse. Regjeringen har omtalt også dette tema i budsjettproposisjonen, og påpeker selv nødvendigheten av å iverksette straffereaksjonen så snart som mulig, og at dette vil kunne ha en kriminalitetsforebyggende og kriminalitetsreduserende effekt. Regjering og storting har for øvrig et felles ansvar for at kriminalomsorgen skal kunne være i stand til å gjennomføre en rask iverksettelse. Det er meget viktig at Justisdepartementet gir dette temaet topp prioritet.

Videre er jeg fornøyd med at forslaget om en utvidet bruk av varetekt overfor de mest aktive gjengangerne nå er sendt på høring. Jeg håper at det ikke vil ta for lang tid før Stortinget får også dette til behandling.

Det synes helt klart at det innenfor dagens strafferammer i straffeloven § 62, som dreier seg om felles straff for flere straffbare forhold, er muligheter til å følge opp en ønsket straffeskjerpelse. Imidlertid er jeg ikke tilfreds med at Justisdepartementet i budsjettproposisjonen synes å konkludere med at det for øyeblikket ikke er nødvendig med en ytterligere vurdering om en eventuell endring av straffeloven § 62, som setter en øvre grense på en og en halv ganger strafferammen for det alvorligste av de pådømte forhold. Arbeiderpartiet og flertallet i komitéen ønsker en slik vurdering og at den fremlegges for Stortinget innen utgangen av dette året.

Etter denne gjennomgåelsen av tiltak overfor gjengangerkriminaliteten skulle det være åpenbart at både storting og regjering tar dette på alvor, og derfor burde det være unødvendig for Fremskrittspartiet å fortsette sitt markeringsbehov.

Jan Simonsen (Frp): Det er riktig som saksordføreren sa, at dette forslaget føyer seg inn i rekken av flere tidligere forslag fra Fremskrittspartiet, forslag som har en eneste hensikt: å sørge for at kriminaliteten blir redusert. Ingen kan være i tvil om at forslaget vil være virkningsfullt. Det er ikke engang nødvendig å henvise til amerikanske byer og stater som New York og California og deres suksess med et regelverk som gir langvarige straffer for tredjegangsforbrytere, for å forstå det. Det er nok å bruke alminnelig sunn fornuft. Forslaget vil fjerne gjengangerkriminelle fra gatene for lange perioder om gangen. Ettersom en person vanskelig kan gjøre innbrudd i private hjem mens han sitter bak lås og slå i et fengsel, er det opplagt at antall innbrudd vil bli betydelig redusert dersom vi fjerner kriminelle fra den kriminelle sirkulasjonen. Forslaget om å doble straffen for andregangskriminelle og tredoble straffeutmålingen for tredjegangskriminelle vil redusere kriminaliteten. Jeg har ikke hørt noen bestride det.

Når Høyre, Arbeiderpartiet og regjeringspartiene likevel ikke støtter forslaget, må det følgelig være fordi de ikke er villig til å bruke tilstrekkelig sterke virkemidler for å sikre folks liv og eiendom. Hensynet til den kriminelle går foran hensynet til de potensielle ofrene. Det er beklagelig, og det er verdt å merke seg, ikke minst for landets velgere.

En innvending mot forslaget er at det ikke gir samsvar mellom lovbrudd og straffeutmåling. Det er feil. Et mindre alvorlig lovbrudd vil fortsatt gi langt mildere straff enn et alvorlig lovbrudd. Dommeren skal jo først, uten hensyn til at straffeutmålingen vil bli ganget opp med antall domfellelser, utmåle en straff som nettopp står i samsvar med alvorlighetsgraden i den straffbare handlingen.

Det er riktig at det kan være en relativt ubetydelig kriminell handling som blir begått første gang, men så vil jo denne personen vite at hvis han fortsatt begår kriminelle handlinger, uansett av hvilken karakter, vil straffen bli vesentlig større neste gang, og da vil han kanskje holde seg på den rette siden av loven. I så fall er jo noe av hensikten oppnådd.

Mangelen på minimumsstraffer og den utbredte bruken av betingede straffer og samfunnstjeneste gjør at mange kriminelle i dag slipper veldig lett unna sine ugjerninger. Det er derfor verdt å merke seg at flertallet, som inkluderer Høyre, er enig i justisministerens negative syn på minimumsstraffer. I tillegg har vi en kvantumsrabattordning som i praksis betyr at gjerningsmannen unndrar seg straff for store deler av de lovbruddene han begår. Det er verdt å merke seg at flertallet, som inkluderer Høyre, gjentar at det er tilstrekkelig med en mindre justering av denne urimelige kvantumsrabattordningen.

Selv om det forslaget som behandles i dag, er langt mer moderat enn praksisen i New York og California, får det altså ingen støtte fra andre partier. Det er verdt å merke seg at flertallet, som inkluderer Høyre, ikke ønsker en radikal skjerpelse av straffereaksjonene for gjengangskriminelle. Det er i det hele tatt verdt å merke seg at stortingsflertallet, alle partier utenom Fremskrittspartiet, fortsatt i stor grad tar de kriminelle under sine vinger.

Kristin Krohn Devold (H): Allerede i 1901 gikk Stortinget bort fra prinsippene knyttet til automatiske straffeutmålingssystemer. Grunnen til det var at det gav så helt urimelige utslag at selv folk som levde på en tid med helt andre holdninger til hva som var en hard straff, med helt andre holdninger til hva som var et inhumant straffealternativ, faktisk syntes det ble for drøyt å opprettholde systemet. Det var et system med addisjon, der man la sammen hver enkelt kriminell handling og fikk en sum. Vi var et av de siste landene i Europa som gikk bort fra det.

I fjor vår behandlet vi et forslag om addisjon – altså pluss, pluss, pluss er gitt en sum – fra Fremskrittspartiet. Det var et sterkt nok virkemiddel fra Fremskrittspartiet i fjor vår, våren 1999. Men denne våren, våren 2000, er det gangetabellen som tas i bruk. Nå skal man doble straffen og tredoble straffen for hver enkelt kriminell handling. Man kan jo spørre seg hva som blir straffealternativene neste vår. Da er det vel potensregning. Matematikk bør det være mer av på skolebenken, men det bør ikke være mer av det i domstolen. Domstolen skal være preget av individuelle vurderinger og helhetsvurdering.

Men det Fremskrittspartiet har rett i, er at strafferabattene som har vært gitt i Norge, har vært for store. Det sa jo også en enstemmig komite i fjor vår. Men vi må finne virkemidler som løser dette problemet, som er akseptable, og som er seriøse.

(Krohn Devold)

Et problem har vært at sakene har fått samle seg opp – jeg holdt på å si – nesten i det uendelige, og det har ikke vært uvanlig med opptil 50 lovbrudd behandlet samtidig av en domstol. Da sier det seg selv at straffeutmålingen må innebære en viss rabatt, for man kan ikke dømme strengere for simple tyverier enn for mord. Det ville ødelegge respekten for rettssystemet vårt. Da er det denne oppsamlingen av saker vi må gjøre noe med. Og det gjør vi noe med allerede i Odelstinget senere i dag, der vi vedtar en lovendring som sier at heretter skal det ikke være en rett for tiltalte å få behandlet alle sakene samtidig. Hensynet til offeret og hensynet til en rask domfellelse blir viktigere; det skal være det avgjørende kriteriet. Og er det da saker man ikke får tatt, får man ta en tilleggsdom etterpå.

Et annet problem har vært forkynningsregler og andre ting som har gjort at det har tatt urimelig lang tid fra noen skal bringes for domstolen til han faktisk må møte der. Justiskomiteen sa allerede i justisinnstillingen før jul at de signalene om endringene som Riksadvokaten har gitt, er vi positive til. Og nå står det i proposisjonen at det jobbes med det i departementet, med både lov- og forskriftsendringer som tar hensyn til behovet for kjappere administrative rutiner.

Det tredje problemet har vært at gjengangerne så fort de har kommet ut igjen, har begått nye lovbrudd og fått fortsette å samle opp. Økt bruk av varetekt for gjengangere vil effektivt holde dem borte fra ny kriminalitet. Det sa justiskomiteen enstemmig i fjor at vi vil ha, og det er varslet en sak om det som etter alt å dømme kommer til sommeren. Komiteen har også enstemmig sagt at straffeutmålingen i domstolene bør skjerpes både for voldsutøvere og for gjengangere. Og selv om det går sakte, har domstolene begynt på jobben.

Det fjerde er det som går på at det har vært en regel om at man bare kan idømme en og en halv gang strafferammen for det mest alvorlige tiltalepunktet i en tiltale. Det er klart at hvis det er et stort antall tiltalepunkt, slik at man burde hatt en straffeutmåling som er mer enn en og en halv gang strafferammen for det mest alvorlige tilfellet, så vil det virke som en begrensning. Men også der sa justiskomiteen i fjor vår at vi vil ha vurdert å øke det til det dobbelte. Summen av disse virkemidlene vil medføre straffeskjerping, langt raskere reaksjon, langt mindre mulighet til å kunne forbryte seg gjentatte ganger, og ikke minst vil det ta bort den strafferabatten som alle har vært enige om er uønsket. Men det er en litt mer tungvint vei å gå, det tar kanskje et år å få løst det, men det er en seriøs vei å gå. Og justispolitikere som er mer opptatt av resultat enn av demonstrasjon, vil med våre virkemidler se at vi kommer i mål.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Representanten Simonsen har som utgangspunkt at relativt få personer står bak en stor andel av kriminaliteten i Norge. Det er vi ikke uenig i. Vi kan også nikke bekreftende til utsagnet om at dersom disse personene tas ut av den kriminelle sirkulasjon, vil antall kriminelle handlinger reduseres betraktelig. Den matematikken er det ikke vanskelig å være med på. Men i det videre resonnement og i forslag til løsning er Kristelig Folkeparti grunnleggende uenig med representanten Simonsen fra Fremskrittspartiet.

For å sikre at målsettingen om å fjerne gjengangerne, eller de vanekriminelle, som representanten benevner dem denne gangen, mener han at det mest effektive er å holde dem innesperret, gjerne på livstid. Men for å få til dette må straffenivået endres radikalt. Ja, representanten Simonsen vil innføre et nytt prinsipp og radikal straffemetodikk. For hver ny domfellelse ganges straffutmålingen med det nummer i rekken som domfellelsen er. Er det tiende gangen man dømmes, og normaldommen ville være ett år, blir det ti år i stedet. Det skal være slutt på prinsippet om forholdsmessighet mellom straffenivå og forbrytelse, selv om Simonsen riktignok i sin begrunnelse framstår som en skihopper som skjærer gjennom svevkurven. Etter en tilsynelatende dristig utgang fra hoppet viser det seg raskt at det allikevel ikke stemte på hoppkanten, og han skjærer gjennom svevkurven, trekker seg, og lander på kulen, altså er det et mislykket forsøk, hvor dramatikken ligger i forslagets ordlyd om automatisk å gange opp straffutmålingen, mens svevkurven brytes gjennom begrunnelsen, der det sies at det skal være en sammenheng mellom de kriminelle handlingene som blir begått, og den straffen som idømmes – og dermed plasker han i kulen.

Hvorfor vil ikke Kristelig Folkeparti være med på Simonsens gjentatte forsøk på å framstå som de kriminelles bekjemper og samfunnets ivrige beskytter? Det er fordi vi har et annet utgangspunkt for tenkningen omkring straff, og fordi vi også i forhold til kriminelle har respekt for menneskeverdet som grunnleggende forutsetning. For oss handler det ikke bare om at samfunnet skal kvitte seg med et problem på enklest mulig måte ved å bruke multiplikasjonssystem og fengselsmurer, det mener vi er overflatisk og uverdig for et demokratisk rettssamfunn. Er det rett å stemple mennesker som begår sin andre og tredje kriminelle handling som vanekriminelle? Er det forskjell på kriminalitet i Simonsens multiplikasjonssystemtenkning, eller skjæres alt over én kam der kriminalitet er kriminalitet uansett grad og omfang?

Kristelig Folkeparti er grunnleggende uenig med representanten Simonsen i hans forslag i denne saken. Men det er enighet mellom oss om at straffenivået må skjerpes på en del vesentlige områder, spesielt i forhold som berører overgrep mot mennesker.

Når det gjelder gjengangere i straffesaker, viser jeg også til innlegg jeg holdt i saken om representantene Hagen og Simonsens framlegg om domstolenes såkalte kvantumsrabatt. For å få gjengangerne ut av køen av lovbrytere raskest mulig er det nødvendig med redusert saksbehandlingstid og hurtig iverksettelse av straffereaksjon. Videre må det gis åpning for å dele opp pådømmelsen av flere straffbare handlinger begått av en og samme person. Dessuten kan det være effektivt med utvidet bruk av varetekt overfor de mest aktive gjengangerne. Det kan også være grunn til å vise til den mulighet for høyere straffeutmåling som gjeldende strafferammer gir åpning for. Men for øvrig framgår det med tydelighet av komiteens merknader til saken vi behandler og saksordførers presentasjon, at alle partiene og Regjeringen tar det påpekte problemet alvorlig.

Når imidlertid representanten Simonsen drister seg til å karakterisere de øvrige medlemmene av justiskomiteen som personer som ønsker at hensynet til lovbryter går foran hensynet til offeret, eller at vi tar de kriminelle under våre vinger – ja, da forutsetter i hvert fall det siste at representanten Simonsen ser på sine medrepresentanter i komiteen som engler sammenlignet med ham selv.

Statsråd Odd Einar Dørum: Forslagsstilleren foreslår at det innføres en ordning der straffutmålingen automatisk dobles for andregangskriminelle, tredobles for tredjegangskriminelle osv.

Tilbakefallsforbrytere er i stor grad vinningsforbrytere, først og fremst tyver. Straffeloven har i dag ingen generelle regler om at straffen skal skjerpes når lovbryteren tidligere er straffet. Men en rekke enkeltbestemmelser hever strafferammen for bestemte forbrytelser når lovbryteren tidligere har begått en forbrytelse av liknende art. Dette gjelder f.eks. ved en del volds- og sedelighetsforbrytelser og ved bilbrukstyveri, tyveri og underslag. Tidligere straffbare forhold blir også lagt vekt på som et skjerpende moment ved straffutmålingen i de tilfeller hvor strafferammen ikke heves ved gjentakelse.

Flertallet i justiskomiteen bifaller ikke forslaget. Jeg deler flertallets syn, slik det fremgår av mitt brev til komiteen 16. november 1999. Forslaget i Dokument nr. 8: 2 har likhetstrekk med flere andre forslag som har vært fremmet de senere år. Jeg har flere ganger, og senest i brevet til komiteen, gitt utrykk for at jeg deler forslagsstillerens bekymring over omfanget av gjengangerkriminaliteten, men en ordning med automatisk skjerpelse av straffen er ikke veien å gå for å løse dette problemet.

Regler om skjematisk straffutmåling kan virke urimelige. De harmonerer dårlig med moderne prinsipper for straffutmåling. Det vil være en fare for at domstolene kunne føle seg tvunget til å avsi uriktige frifinnelser for å hindre en urimelig straffutmåling. Vi hadde tidligere en ordning med minstestraff for den som ble dømt for grove vinningsforbrytelser, og som tidligere hadde vært straffet tre eller flere ganger for samme forbrytelse. Erfaringene med minstestraff for gjentatt grov vinningskriminalitet tilsier at en slik ordning ikke bør gjeninnføres.

Flertallet i justiskomiteen viser til de samme argumenter som nevnt ovenfor, når de ikke går inn for forslaget.

Jeg fastholder de synspunkter jeg uttrykte overfor komiteen i november, om at andre tiltak bør settes i verk mot vanekriminelle. Som nevnt i St.prp. nr. 1 for 1999-2000 side 13, vil arbeidet med tiltak mot gjengangerkriminalitet bli prioritert. Ved siden av økt straffutmåling innenfor dagens strafferammer er raske reaksjoner et viktig virkemiddel. Arbeidet med hurtigere straffesaksavvikling er høyt prioritert i departementet. Det arbeides med en rekke typer av tiltak, som dels er av administrativ art, dels gjelder lovendringer.

I St.prp. nr. 1, side 13 og 14, omtales også et brev fra Riksadvokaten til departementet, hvor Riksadvokaten ber Regjeringen om å skjerpe virkemidlene i kampen mot vinningskriminalitet som blir begått av gjengangere. Riksadvokaten fremholder i brevet at det ikke er behov for å endre reglene om strafferammer. Enhver form for skjematisk straffutmåling frarådes på det mest bestemte. Etter Riksadvokatens syn er det straffutmålingen som må økes. Riksadvokaten fremholder at påtalemyndigheten vil arbeide videre med å heve straffenivået ved denne sakstypen. Jeg slutter meg til disse synspunktene fra Riksadvokaten.

Riksadvokaten har fremholdt at aktiv bruk av varetekt er et annet viktig virkemiddel i kampen mot gjentatt vinningskriminalitet. Som justiskomiteen har bedt om i Budsjett-innst. S. nr. 4 for 1998-99, har departementet sendt på høring spørsmålet om adgangen til å bruke varetekt overfor gjengangere er vid nok, eller om det er behov for lovendring. Høringsfristen er 10. april i år.

Departementet har i Ot.prp. nr. 27 for 1999-2000 bl.a. foreslått å endre straffeprosessloven § 13 om forening av straffesaker. Forslaget skal gjøre det enklere å dele opp pådømmelsen av flere straffbare handlinger begått av samme person. Slik kan sakene pådømmes raskere og mer effektivt, og betydningen av «rabattordningen» reduseres. Dette forslaget vil bli diskutert i Odelstingets møte senere i dag.

I budsjettproposisjonen gav departementet uttrykk for at det for tiden ikke er behov for å endre straffeloven § 62 om straffutmåling og strafferammer når flere lovbrudd pådømmes samtidig. Komiteen forutsetter at det foretas en grundigere vurdering av spørsmålet. Det vil bli gjort. Men jeg understreker at arbeidet med de øvrige tiltakene som er nevnt ovenfor, er meget høyt prioritert. Etter mitt syn er disse tiltakene viktigere i kampen mot gjengangerkriminalitet enn eventuelle endringer i § 62, selv om jeg understreker at det man her har bedt om, skal bli gjort. Det er også andre lovreformer innenfor strafferett og straffeprosess som etter min mening fortjener å bli prioritert høyere.

Stortinget kjenner godt til det, men det kan være grunn til å gjenta det også i en slik sammenheng: De to arbeidsgrupper som nå jobber med hele straffesakskjeden, skal fremlegge sitt arbeid til sommeren. De avgir delutredninger, og som et uttrykk for noe av dette arbeidet som pågår, og som skjer i et tett samarbeid mellom Stortinget og Justisdepartementet, har vi altså behandlingen av § 13, som kommer senere i dag.

På samme måte vil også andre aktuelle spørsmål bli fremmet underveis. Når de er forberedt, vil de bli lagt fram for Stortinget. På den måten er jeg overbevist om at man får endret inntrykket i offentligheten av at det går for lang tid fra noe galt skjer, til det blir reagert. Vi sørger rett og slett for at saksbehandlingstiden kuttes ned, fordi den selvfølgelig er uakseptabelt høy når den i gjennomsnitt ligger så vidt i underkant av 200 dager i politiet, og den er høy i domstolene, både i første og annen instans.

Det er også, slik som komiteen har sagt, aktuelt for departementet å vurdere tidsfrister, men vi vil ta det opp etter at vi har fått alle forslagene på bordet fra de arbeidsgruppene som jobber med straffesakskjeden. Det kommer mange forslag fra disse gruppene. Det er et motivert og samordnet arbeid som nå skjer mellom alle parter som deltar i rettsprosessen for å sørge for at det som komiteen, altså flertallet, er opptatt av her i dag, skal bli gjennomført. Det er en dugnadsmentalitet til stede, og jeg tror komiteen ved sin arbeidsform og gjennom den dialog man har med departementet, har vært med på å frembringe denne mentaliteten. Jeg har rett og slett inntrykk av at folk nå går med entusiasme inn i saker som for manges vedkommende jo til dels har ligget i en årrekke uten at det tidligere har skjedd noe. Jeg tror det er mentaliteten og samarbeidsformen som er med på å skape dette trykket.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg tror ikke representanten Jan Simonsen kan mene det alvorlig når han sier – eller gir oss det inntrykk – at resten av komiteen ikke er opptatt av å redusere den kriminaliteten, i dette tilfellet gjengangerkriminaliteten, som vi snakker om som et samfunnsproblem, noe som helt klart også er flertallets oppfatning.

Jeg synes at vi i komiteen samlet sett har godt drag på dette med å få de såkalte gjengangerkriminelle ut av sirkulasjon. Det ønsker vi alle sammen. Men de rettsprinsippene som vi forlot i 1901 – jeg var inne på det i mitt første innlegg, og Kristin Krohn Devold har gjentatt det etterpå – vil vi ikke ha tilbake.

Jeg synes også at det å doble eller tredoble straffen er litt spesielt – Kristin Krohn Devold var inne på matematikk: Så lenge en adderer – det lå inne i det forslaget Fremskrittspartiet hadde sist gang – har en i alle fall noenlunde kontroll over det som blir resultatet, men når en begynner å gange med tall som er større eller lik 2, kan en fort komme ut på viddene. Hvis en har litt greie på matematikk, forstår en svært fort den sammenhengen.

Så synes jeg representanten Jan Simonsen tok veldig lett på spørsmålet om den straffen som skal utmåles for den aktuelle forbrytelsen når man har begått forbrytelser tidligere. Det er riktig at en tar utgangspunkt i den siste handlingen, men hvis en kommer i en situasjon der en skal gange med to, tre, fire eller fem når forbrytelsen kanskje lå på et helt bagatellmessig nivå, blir det selvfølgelig helt galt. Og det eksemplet jeg brukte i stad, kan jeg gjenta nå. Vi har nå til behandling personopplysningsloven, som legger inn en strafferamme på tre år. Hvis en har forbrutt seg mot den, kan en få inntil tre års fengsel. Hvis en ved fjerde gangs forbrytelse da vil kunne få tolv år, vil det rimelig nok være langt vekk fra det som er den vanlige mann og kvinnes rettsoppfatning. Det vil bli helt galt.

Så til straffenivået. Innenfor gjeldende strafferammer er det helt klart at det kan gjøres noe. Vi kan få høyere straffeutmåling, det er vi alle enige om. Men jeg synes statsråden tok litt lett på dette med en og en halv ganger strafferammen. Jeg er glad for at statsråden lovte en nøye gjennomgang, men jeg synes at statsråden foregriper litt i forhold til at det nærmest er konkludert. Vi ønsker en grundig gjennomgang for å se om det er tilstrekkelig det som ligger der. Det må være klinkende klart at det er et klart ønske fra flertallet i justiskomiteen.

Jan Simonsen (Frp): Jeg får starte med å ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet, som er gjengitt i innstillingen, så det ikke blir glemt.

Representanten Kristin Krohn Devold fra Høyre viste til at man allerede i 1901 innførte ordningen med kvantumsrabatt, som innebærer at dersom man blir dømt for en hel rekke kriminelle handlinger på samme tid, skal man bare kunne få en straff som tilsvarer 50 pst. mer enn den alvorligste kriminelle handlingen. Jeg må få minne om at straffereaksjonen i Norge lå på et helt annet nivå i forrige århundre enn den gjør i dag. Den gangen kunne man sannsynligvis få flere års fengsel for noen innbrudd, i fengsler av en helt annen standard enn dagens hotellfengsler.

I år 2000 har vi eksempler på at personer som har begått 40-50 innbrudd, er blitt dømt til samfunnstjeneste i noen få måneder, noe som betyr at de må jobbe 1 time pr. dag i denne perioden istedenfor å sitte i fengsel. Da er det kanskje fornuftig å få tilbake den ordningen som innebærer at man skal få straff for samtlige av de kriminelle handlingene man begår. Jeg tror ikke noen i Norge utenfor dette huset vil føle at det er spesielt urimelig.

Vi diskuterte tidligere i dag – og vi har også en sak om det liggende i komiteen – voldsofres situasjon. Både voldsofre og ofre for innbrudd og annen kriminalitet opplever i dag å få brev fra politiet hvor det står: Beklager, men denne saken er henlagt, selv om vi vet hvem som var gjerningsmannen, og grunnen til at vi har henlagt saken, er at det ikke har noen hensikt å etterforske saken ferdig, for den vil ikke få noen betydning for straffeutmålingen fordi denne kriminelle personen har begått så mange andre innbrudd eller ran eller voldshandlinger. Så vi beklager, men vi kommer ikke til å følge opp din sak. Alle de andre partiene her i huset mener tydeligvis at det er rett og rimelig at det skal være slik, og man vil bare godta noen minimale endringer i «kvantumsrabattordningen» – dette er et resultat av den ordningen som jeg kaller for en kvantumsrabatt for kriminalitet.

Det er riktig at vi har en sak fra justisministeren liggende som vi skal behandle senere i dag, om at det skal bli vanskeligere å samle opp saker enn det har vært tidligere. I dag er det sånn at en person som blir tatt for kriminelle handlinger, mens han går og venter på at saken skal bli ferdigbehandlet i politiet og komme opp for retten, selvfølgelig fortsetter å begå kriminelle handlinger. Så blir han tatt for den nye kriminelle handlingen, og da må også den etterforskes, og så blir alle disse sakene tatt opp på samme dag i retten, og så slipper han unna med en dom for et og et halvt ran istedenfor for alt. Det at man gjør det vanskeligere å samle opp saker, er for så vidt positivt, det er et bitte lite skritt i riktig retning, men fortsatt er det jo sånn at når politiet tar en person for et ran, ruller man opp en hel mengde kriminalitet denne personen har stått bak tidligere – kanskje han innrømmer at han har begått fire-fem ran og også en rekke innbrudd – og da blir han stilt for retten samtidig for disse forholdene, og da vil han fremdeles få en betydelig rabatt.

Det har vært noen som har nevnt problemet med minstestraff. Statsråden er negativ til minstestraff, og komiteflertallet skriver også i innstillingen at de er mot minstestraffer, det gjelder alle partier utenom Fremskrittspartiet. Det er to argumenter som blir brukt, for det første at det kan gi en urimelig straff. Det har ikke jeg noen tro på, hensikten med en minstestraff er nettopp at det skal være det absolutte minimum man skal gi for en forbrytelse når man har tatt hensyn til alle tenkelige og utenkelige unnskyldninger for den kriminelle handlingen. Og da vil det bare være i usedvanlig få tilfeller at det vil være en urimelig høy straff.

Neste argument er at juryen vil frikjenne selv om folk er skyldige, fordi man føler at straffen man kan få, er for streng. Hva slags tillit til juryordningen har man hvis man kan mene noe slikt? En jury har én oppgave, og den oppgaven er å vurdere om en person er skyldig eller uskyldig i en kriminell handling, og jeg har den tillit til dette systemet at juryen gjør jobben. Hvis man mener noe annet, som flertallet her gjør, får man heller fjerne juryordningen. Men jeg personlig har tillit til den.

Så er man altså motstander av å fjerne kvantumsrabatten, og saksordføreren viste til at det var urimelig at hvis man kunne få tre år for et brudd på personopplysningsloven, ville man tredje gangen man bryter loven kunne få tolv år. Men da er det jo så enkelt at da bryter man ikke loven tre ganger, da stopper man etter den første forbrytelsen. Da har man fått en smekk over fingrene og vet at smekken vil bli mye hardere neste gang, og da slutter man.

Representanten Finn Kristian Marthinsen mente at Fremskrittspartiet ville sperre inne vanlige kriminelle. Ja, for en lengre periode enn det de andre partiene ønsker, fordi den enkelte vanlige kriminelle begår så mange kriminelle handlinger og skader så mange mennesker at man er nødt til å velge hvem man skal synes synd på, og hvem man først og fremst skal hjelpe. Og da er det jo sånn at denne kriminelle får en sjanse: Han kan stanse etter å ha fått den første straffen. Han kan stanse etter den andre straffen, som da er dobbelt så lang. Men velger han å fortsette etter tredje, fjerde og femte gang, vil han til slutt få så vesentlig lange straffer at han for det meste blir sittende inne i fengsel. Men da har han valgt dette selv. Samfunnet har vært nødt til å ta hensyn til de potensielle ofrene, for vi vet at slipper han løs, fortsetter han bare på samme måten.

Jeg synes faktisk at forslaget fra Fremskrittspartiet er et rettferdig forslag. Og når andre politikere går imot dette forslaget og ikke argumenterer med at dette er forslag som ikke virker, ja, da kan man jo bare trekke den ene konklusjonen, at vi faktisk tar mer hensyn til ofrene enn til de kriminelle.

Presidenten: Jan Simonsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg vil ta utgangspunkt i to ting i representanten Simonsens innlegg. Det ene er at dagens virkelighet er helt annerledes enn i 1901, og det andre er at vi skulle være redd for at Simonsens forslag vil virke.

Ja, jeg er helt sikker på at forslaget vil virke. Men det vil virke helt urimelig! Og forskjellen på forslaget fra 1901 og forslaget fra i dag er jo at dagens forslag er et gangetabellforslag, mens det man hadde i 1901, var et summeringsforslag. Og selv med dagens strafferammer, som Simonsen synes er altfor lave på de fleste områder, vil det veldig lett gi helt urimelige utslag.

Det er ikke nødvendigvis slik at man forbryter seg tre ganger mot samme lov. Man kan forbryte seg tre ganger mot helt forskjellige lover, det kan være helt forskjellige forhold, og da er det helt umulig å bruke den argumentasjon at dette systemet skal være avskrekkende. Jeg skal gi et helt enkelt eksempel: Det finnes mange selvstendig næringsdrivende som synes regelverket er veldig komplisert å forholde seg til når det gjelder regnskapsførsel og en rekke andre ting. Strafferammen for økonomisk utroskap er tre år, og det er veldig lett, nærmest uforvarende å bli brakt innenfor strafferammen. Mange selvstendig næringsdrivende opplever det – og jeg forstår det slik at representanten Simonsen og mange andre mener at økokriminalitet faktisk straffes for hardt. La oss da si at en begår en mildere økokriminell handling med strafferamme tre år. Da får han første gang tre år. Neste gang viser det seg at vedkommende er jeger og har våpen. Og våpenloven er blitt skjerpet, der er strafferammen et par år. Jan Simonsen stemte imot loven – han var ikke enig i den – men den ble vedtatt. Så denne lille selvstendig næringsdrivende, som allerede er blitt tatt for litt sjuskete regnskapsførsel, har da noen ulovlige våpen, enten fordi han ikke har fulgt med når det gjelder våpenloven, eller fordi han ikke har trodd det har vært så farlig, og at det ikke har vært noen stor forbrytelse. Andre gang han blir tatt, er det ikke en strafferamme på to år som teller for ham, men da er det fire år – antakeligvis vil Simonsen synes at det er en relativt tøff straff for å bryte en lov som han faktisk var uenig i ble vedtatt. Tredje gang kan det være at vedkommende driver netthandel og kommer i betraktning i forhold til personopplysningsloven, som har en strafferamme på tre år. Da har han gjort tre lovbrudd, men relativt moderate kriminelle handlinger, og siste gang kommer trippeleffekten inn: ni år for brudd på personregisterloven. Selv med dagens kjempelave straffeutmåling – etter Simonsens syn – vil modellen gi så urimelige utslag at jeg er helt sikker på at de som var stortingsrepresentanter i 1901 og var vant til helt andre strafferammer, ville ha syntes at det var et hårreisende forslag.

Til slutt når det gjelder minstestraffer: Det er helt riktig at det i innstillingen er et avsnitt som argumenterer mot minstestraffer. Det skulle bare mangle. Minstestraffer, minimumsstraffer, er jo noe vi bare tyr til hvis ikke noe annet virker. Men det betyr ikke at vi ikke kan være villig til å ty til det! Justiskomiteen, og så vidt jeg vet alle partier som sitter i justiskomiteen nå, har benyttet seg av minstestraffer f.eks. når det gjelder voldtekt. Og vi kan komme til å benytte oss av minstestraffer igjen i saker som gjelder seksuallovbrudd som vi har til behandling, f.eks. i forhold til sedelighetsovergrep mot barn. Men det er ikke det samme som at vi sier at det å innføre minstestraff er helt greit. Det er betenkeligheter ved det, og det er et virkemiddel vi bare bruker hvis vi ikke synes det hjelper å kommunisere med domstolene. I noen tilfeller har vi gjort det, men vi håper i det lengste at vi kommer i mål med andre metoder.

Presidenten: Jan Simonsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Jan Simonsen (Frp): Da får jeg sørge for å være kort.

Nå brukte representanten Kristin Krohn Devold ganske søkte eksempler. Når strafferammen er tre år for enkelte typer kriminalitet, er det den øvre straffen man kan få. Man får vanligvis ikke tre års fengsel for en litt snusket regnskapsførsel, som hun uttrykte det, men man kan få en straff for det. Og hvis man da vet at man får en enda strengere straff neste gang man driver med litt snusket regnskapsførsel, vil man kanskje ta seg sammen og begynne å føre regnskap slik regnskap skal føres. Så enkelt vil dette systemet fungere.

Hensikten med minstestraff er nettopp å forhindre at domstolene på veldig mange områder, spesielt når det gjelder den alminnelige kriminaliteten – volds- og vinningskriminalitet – idømmer så lave straffer at det virker helt urimelig for folk flest. Og den eneste måten å få skikkelige straffer på, i overensstemmelse med folks rettsoppfatning, er å sette en minstestraff som er vesentlig høyere enn den gjennomsnittlige straffeutmålingen som domstolene bruker i dag.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg kunne for så vidt bare sagt ja og amen til det som komiteens leder sa i sitt siste innlegg, men jeg har bare ganske enkelt lyst til å replisere på representanten Simonsens utsagn om at man må velge hvem man skal synes synd på, og hvem man skal hjelpe.

I dette tilfellet kan jeg ikke se noen grunn til at ikke Ole Brumms holdning skulle kunne være den rette – jo takk, begge deler – for vi skal selvfølgelig beskytte samfunnet. Det er ingen som noen gang har gitt uttrykk for noe annet, og det er heller ikke noen som har tanker som går i en slik retning. Det er nettopp det som er poenget med justisen; vi skal beskytte samfunnet mot mennesker som begår overgrep. Men vi må også hjelpe disse menneskene, slik at de blir alminnelige, gode samfunnsborgere, som utfører kriminalitetsfrie handlinger, lever et kriminalitetsfritt liv – til beste for oss alle.

Men i saker som dette er det vanskelig å få noen reell kommunikasjon med representanten Simonsen, og Stortingets talerstol er vel kanskje heller ikke det rette stedet til å få en slik dialog. Kjenner jeg Simonsen rett, vil han – for å gå tilbake til mitt forrige bilde – raskt være tilbake i tårnet for å hoppe neste omgang. Kanskje har han skiftet skimerke – les saksoverskrift – men mannen oppå skiene vil være den samme, sannsynligvis også stilen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.