Per Ove Width (Frp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål
til helseministeren:
«En ny kartlegging utført
av Norsk Sykepleierforbund Vestfold viser at kun hver fjerde sykepleier,
eller bare 24 pst., arbeider i hel stilling. I Vestfold er det i
dag 341 ledige sykepleierstillinger. Omgjort til hele stillinger
utgjør dette 103 årsverk. Dette er meget bekymringsfullt
sett opp mot behovet. Ansvaret ligger hos fylkeskommunen og kommunene.
Vil statsråden ta et initiativ overfor
de ansvarlige for å få rettet opp dette?»
Statsråd Tore Tønne: Slik jeg forstår representanten Widths
spørsmål, dreier dette seg både om bruk
av deltidsstillinger og om ledighet i sykepleierstillinger.
Departementet har utviklet en Handlingsplan
for helse- og sosialpersonell for perioden 1998-2001. Planen har
et eget kapittel om å mobilisere arbeidskraftreservene,
rekruttere og beholde personell. Her blir de spørsmål representanten
Width reiser, grundig behandlet. Det blir pekt på at det
er arbeidsgivernes ansvar å utnytte det tilgjengelige personellet
best mulig og legge til rette for at flest mulig får tilbud
om full stilling.
Når det gjelder sykepleiermangel generelt,
vil jeg vise til at tall fra kommunesektorens lønns- og
personalregister viser en vekst i årsverk i helse- og sosialsektoren
på over 3 100 årsverk utenom Oslo fra 1998 til
1999, og at det utføres ca. 1 300 flere sykepleierårsverk
i kommuner og fylkeskommuner i 1999 enn i 1998.
Når det gjelder Vestfold, viser de
samme utskriftene at det ble utført 143 flere årsverk
av høgskoleutdannet personell i 1999 enn i 1998, altså en
vekst på over 6 pst., som ligger over gjennomsnittet for
landet. Av de nye årsverkene var 86 sykepleiere.
Når de nye årsverkene ikke
alltid utføres i heldagsstillinger, kan det ha flere årsaker.
Bruk av deltidsstillinger innebærer en fleksibilitet som
samlet sett kan føre til flere sykepleierårsverk
enn det en ville hatt uten mulighet for redusert stillingsbrøk.
Mange arbeidstakere ønsker ikke full stilling,
og mange arbeidsgivere legger opp vaktplanene slik at de tilsatte
ikke får tilbud om så stor stillingsandel som
de ønsker. Jeg er enig med representanten Width i at det
er kommunenes og fylkeskommunenes ansvar som arbeidsgivere å utnytte
den ledige arbeidskraft som følger av at sykepleiere
arbeider deltid. En forutsetning for kontinuitet i pasientbehandlingen
er at et tilstrekkelig antall sykepleiere arbeider i full stilling.
Det er en sentral utfordring både
for helsemyndighetene og for arbeidsgiverne i fylkeskommunene og
kommunene å rekruttere og beholde kvalifisert personell
i det omfang som er påkrevd for å yte befolkningen
helsetjenester av god kvalitet. Jeg vil nøye følge
utviklingen og resultater av tiltakene i Handlingsplan for helse-
og sosialpersonell.
Per Ove Width (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg er fornøyd med og glad for å høre
at det nå er en arbeidsplan som er i gang, og som da forhåpentligvis
vil berøre disse tingene og ta seg av de problemene som
dette utgjør.
Det er et betydelig antall stillinger vi snakker
om. Og når vi kjenner behovet innenfor sykepleien for sykepleiere,
er jo dette ressurser som ligger der, og som vi på alle
mulige måter burde prøve å gjøre
oss nytte av. Dette er jo ressurssterke mennesker, høyt
utdannede mennesker. Vi er klar over at etter en tid er de vel blitt
så voksne at de tilhører såkalte barnefamilier.
Noe av nøkkelordet rundt dette er kanskje lønn,
det er et annet spørsmål som ikke vi kan ta opp
her nå. Men dette med å tilrettelegge for sykepleiere
og for barnefamilier med barnehager, fleksible ordninger osv. håper
jeg denne arbeidsplanen innebærer, og jeg vil gjerne høre
om statsråden kan si noe om det.
Statsråd Tore Tønne: Det er selvfølgelig riktig at lønn
også er viktig, men igjen vil jeg gjenta noe jeg sa i et
tidligere svar, at jeg ikke har til hensikt å gå inn
på de problemstillinger som knytter seg til lønn
og lønnsforhandlinger mellom partene i arbeidslivet.
For øvrig tror jeg at stikkordet i
representantens andre spørsmål nettopp er fleksibilitet.
Det er store ressurser som ofte står i fare for ikke å bli
godt nok utnyttet på grunn av manglende fleksibilitet,
og jeg tror at nettopp det å legge til rette for økt
fleksibilitet når det gjelder utnyttelse av den type arbeidskraft,
er et av de viktigste virkemidler vi har for å bedre situasjonen
i helsesektoren.
Per Ove Width (Frp): Jeg takker igjen for svaret. Det er en annen
problemstilling jeg har lyst til å ta opp rundt dette.
Dette viser etter min mening at verken kommunene eller fylkeskommunene
er i stand til å ta seg av dette problemet på en
skikkelig måte. De er ikke i stand til å takle
dette og er ikke i stand til å tilrettelegge for fleksibilitet,
som vi snakket om. Det bringer inn et annet spørsmål,
nemlig fylkeskommunens berettigelse. Det håper jeg statsråden
kan bringe inn i denne tankegangen.
Nå har vi jo fått en regjeringserklæring
som nettopp snakker om effektivisering i den offentlige sektor.
Det er vel en annen statsråd til stede som antakeligvis
kunne sagt mer om det, men jeg vil gjerne at helseministeren tar dette
opp med den rette statsråden og hans departement og ser
på om noe av problemet kan ligge innenfor dette.
Statsråd Tore Tønne: Jeg tror de fleste vil være enig i
at helseministeren har mer enn nok med å arbeide med de
oppgaver som tilligger ham som øverste leder for helsesektoren.
Det er riktig at man dermed kommer inn på en rekke samarbeidsrelasjoner
mellom stat, fylkeskommuner og kommuner, og jeg begrenser meg til å si
at vi skal ha stor oppmerksomhet rettet mot de problemstillinger som
knytter seg til organiseringen på tvers av de forvaltningsgrenser
det her er snakk om.