Are Næss (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål
til sosialministeren:
«En døv kvinne har gjennom
Hjelpemiddelsentralen i Hordaland søkt om telefaks som
hjelpemiddel i stedet for teksttelefon, som hun finner mindre tjenlig.
Rikstrygdeverket har avslått søknaden med henvisning
til regelverket.
Vil statsråden ta initiativ til å endre
forskriftene, slik at telefaks i slike unntakstilfeller kan klassifiseres
som hjelpemiddel etter folketrygdloven?»
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er en forutsetning for stønad
til hjelpemidler etter folketrygdloven at brukeren har fått
sin funksjonsevne i dagliglivet varig og vesentlig nedsatt på grunn
av sykdom, skade eller lyte. Stønad ytes i forbindelse
med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre
brukerens funksjonsevne i dagliglivet.
Ved vurderingen av om et tiltak er hensiktsmessig legges
det vekt på at hjelpemiddelet skal fungere på en slik
måte at hjelpemiddelet avhjelper det problemet som funksjonshemmingen
medfører, og at bruker skal kunne nyttiggjøre
seg hjelpemiddelet.
Hørselshemmede kan etter søknad
få tilstått stønad til teksttelefon dersom
de ikke er i stand til å føre en samtale med vanlig
telefon. Dette gjelder de tilfellene der det ikke er tilstrekkelig
med f.eks. høreapparat eller annet forsterkerutstyr for å dekke
brukers behov.
Ifølge forskrift om stønad
til hjelpemidler ytes det ikke stønad til såkalte
hvitevarer, brunevarer og alminnelig kjøkkenutstyr. Dette
unntaket begrunnes med at dette utstyret anses som vanlig forbruksvare.
Telefaks regnes som brunevare. Gruppen brunevarer omfatter medieelektroniske
varer som f.eks. vanlig videokassettspiller, vanlig telefon og TV.
Det ytes kun stønad til slike brunevarer fra folketrygden
dersom hjelpemiddelet er spesialbygd for funksjonshemmede. Telefaks
er ikke spesialbygd og regnes dermed ikke som et hjelpemiddel i folketrygdlovens
forstand.
Forskriften ble forandret 1. januar 1996. Begrunnelsen
for regelendringen var at slikt utstyr også brukes av funksjonsfriske,
og at det derfor ikke var urimelig at funksjonshemmede dekker utgifter
til brunevarer, hvitevarer og alminnelig kjøkkenutstyr.
Etter det jeg kan se, er det pr. i dag ikke
behov for å foreta endringer i gjeldende regelverk.
Are Næss (KrF): Jeg takker for svaret, men jeg må innrømme
at jeg er skuffet. Jeg er helt enig i den generelle begrunnelse
og prinsippet for forskriftene, nemlig at vanlige forbruksvarer
som også brukes av funksjonsfriske, ikke skal klassifiseres
som hjelpemidler på denne måten. Men dette er
et unntakstilfelle, et tilfelle der en kvinne i den aktuelle alder
neppe selv ville gått til innkjøp av et slikt
apparat hvis det ikke hadde vært for hennes funksjonshemning,
som setter henne i en spesiell situasjon. Det må jo være
slik at regelverket er til for brukerne og ikke omvendt, og den
funksjonshemmede selv kjenner best sin situasjon og sine muligheter
for å gjøre seg bruk av ulike hjelpemidler. Vil
statsråden gå gjennom forskriftene med tanke på dette?
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg merker meg at representanten Næss
er enig i begrunnelsen for at de vanlige forbruksvarene ikke skal
dekkes inn av folketrygden. Nå er dette en konkret sak
som det er vanskelig for meg å kommentere, og som beskrives
som et unntakstilfelle. Det kan hende at det er et menneske som
ikke hadde tenkt å kjøpe en telefaks hvis vedkommende
ikke hadde hatt bruk for det, men jeg minner om at telefaks er et ganske
rimelig apparat, slik at jeg ser ikke helt begrunnelsen for at akkurat
dette eksemplet skulle gjøre at jeg skulle gå gjennom
hele regelverket på nytt.
Are Næss (KrF): Ja, jeg er helt enig i den generelle begrunnelsen
for regelverket her, men her er det snakk om unntak, og jeg har
merket meg at Rikstrygdeverket i brev til Hjelpemiddelsentralen
i Hordaland, til tross for at de opprettholder sitt standpunkt,
skriver:
«I noen
tilfeller kan telefax være en god og billigere løsning
for den enkelte og for trygden.»
Vil ikke statsråden bidra til at en
kan se litt nærmere på disse reglene med tanke
på at enklere løsninger kan være å foretrekke
for den enkelte bruker, og samtidig også billigere for
samfunnet?
Statsråd Guri Ingebrigtsen: Enklere løsninger kan være
billigere for samfunnet, men jeg må bare gjenta mitt svar
fra i sted: Jeg ser ikke at denne saken er av en slik dimensjon
at den begrunner en hel gjennomgang av et meget komplisert regelverk.
Men jeg må si, som statsråden som stod her før
meg, at det er mye av det offentlige regelverket som bør
ses på, nettopp fordi det er blitt for komplisert, og det
vil jeg være med på.