Ivar Kristiansen (H): For forbrukeren som for samfunnet for øvrig er konkurranse et gode som bidrar til kvalitet og produktutvikling og til at forbrukerne får varer og tjenester til priser som er akseptable. Konkurranse er drivkraften til effektivisering og fornying, hvilket innebærer økt produktivitet og verdiskaping. I alle samfunn som har nedfelt fri konkurranse som rettesnor, ser vi vekst og utvikling.

En av hovedutfordringene for myndighetene fremover er å gi norsk næringsliv spilleregler og rammevilkår som ikke er dårligere enn det vi finner utenfor landets grenser. Skal vi sette norsk næringsliv i stand til å konkurrere ute, må det samtidig legges til rette for effektiv konkurranse også på hjemmemarkedet. Det som er sikkert, er at makter vi ikke her hjemme å forberede næringslivet på den tiltakende internasjonale konkurransen, vil vi tape markedsandeler. Deler av vårt næringsliv vil falle fra.

Men evnen til omstilling må ikke bare gjelde privat sektor. Behovet er kanskje i enda større grad til stede i offentlig sektor, dette fordi vi også innenfor offentlig sektor må bli bedre i stand til å stille produktivitetskrav og etterlyse resultater ut fra de ressursene vi setter inn. Når vi ser at Norge klart skiller seg ut fra sammenlignbare land hva angår statlig eierskap i næringsliv og hva angår økning i antall offentlig sysselsatte, bør det tennes noen varsellamper. Unngår vi å stille de samme krav til offentlig sektor som de som gjelder for privat sektor, avles dårlig ressursutnyttelse og dårligere tjenester for brukerne, slik vi allerede ser tegn til bl.a. i skolen og i helsevesenet. Det at vi i Norge har hatt en vekst i offentlig sysselsetting på 50 pst. siden 1980, bør gi atskillig grunn til bekymring.

Det er i kjølvannet av denne utviklingen det er skapt konkurransemessige gråsoner her hjemme. I stedet for å styrke Konkurransetilsynets status og rolle ser vi eksempler på at Konkurransetilsynets vedtak overprøves og tilsynets anmodninger ikke tas hensyn til av myndighetene. Det er et betydelig konkurransepolitisk problem at Konkurransetilsynet ikke har et eget uavhengig ankeorgan, men at denne funksjon er overlatt til Arbeids- og administrasjonsdepartementet, som ofte lar såkalte andre samfunnsmessige hensyn gå foran hensynet til en fri og effektiv konkurranse. Det er også et betydelig problem at Konkurransetilsynet ikke har myndighet til å fatte vedtak som kan stoppe konkurransevridende virkninger av offentlige tiltak, men må nøye seg med å påtale uregelmessigheter og anmode departementet om å gripe inn.

Høyre har med stor interesse registrert de generelle målsettingene om effektivisering av offentlig sektor som Regjeringen varslet i sin tiltredelseserklæring. Jeg håper dette er alvorlig ment. Gårsdagens 1. mai-utsagn fra flere aktører som står sentralt i Arbeiderpartiet, viser at Regjeringen får durabelig motstand fra eget hold.

På flere områder har det offentlige ivaretatt og skal ivareta viktige samfunnsoppgaver innen utdanning og det tradisjonelle helsevesenet. På andre og tilgrensende områder som tradisjonelt har blitt ivaretatt av private tilbud, og der private tilbud vokser fram, må det tas konkurransepolitiske hensyn. Enten det gjelder renovasjon, helse, utdanning, transport eller andre områder hvor offentlig sektor har en dominerende kontroll, styring og regulatørrolle, vil morgendagen stille andre og større krav til endringsevne og grenseoppgang.

Selv om konkurransepolitikken har noe ulik status i de enkelte land, går EU foran også på dette området. Konkurransepolitikken står sterkt i EU, noe vi også her hjemme har fått erfare gjennom EØS-avtalen. I første rekke er det en meget streng oppfølging på tvers av landegrensene. Imidlertid ser vi at EU-landene i større og større grad harmoniserer sitt lovverk ved å skape en felles konkurransepolitikk. Vår konkurranselov av 1994 skiller seg i hovedsak ut fra EU-lovverket ved at vi, som sagt, har et annet ankesystem. I EU står rettssystemet sterkere. Hos oss går ankesaker fra Konkurransetilsynet og til departementet, med andre ord til et politisk organ.

Jeg anbefaler og håper at det legges opp til en fremtidig uavhengig ankeinstans i Norge. Da slipper vi alskens politiske overlegninger og gråsoner, og vi får mindre fare for statlig og kommunal rolleblanding.

Formålet med konkurranseloven er å sørge for effektiv bruk av ressursene i samfunnet ved å legge til rette for virksom konkurranse. Konkurranseloven slår selv fast at konkurranse i et marked leder til at næringslivet forsøker å bruke råvarer, kapital, arbeidskraft og transportsystemer mest mulig effektivt. Konkurranse stimulerer til utvikling av mer effektive produksjonsprosesser og nye produkter og tjenester. Dette bidrar til at bedriftene produserer sine varer etter forbrukernes ønsker og til lavere priser, altså til gunst for forbrukerne.

I Konkurransetilsynets hovedmålsetting heter det: «Konkurransetilsynet skal:

… Arbeide for at offentlig myndighetsutøvelse ikke begrenser konkurransen i strid med formålet om effektiv bruk av samfunnets ressurser.»

Det er her Norge er nødt til å tenke nytt. Det er her offentlig sektor på område etter område skjermes, skjermes for omstilling og skjermes for konkurranse, med det bedrøvelige resultat at det totalt sett kommer mindre ut av ressursinnsatsen enn hva som ville ha vært mulig hvis offentlig sektor i større grad hadde konsentrert seg om kravspesifikasjon og rollen som lovgiver og kontrollør.

Jeg kan nevne et eksempel. Når vi ser at Vefsn kommune i strid med Konkurransetilsynets anbefalinger gis anledning til å opprette og subsidiere sitt eget helsestudio i direkte konkurranse med det etablerte og private treningssenteret Helsehuset, er grensen etter min oppfatning for lengst passert. Det kommunalt subsidierte senteret er rett og slett i ferd med å undergrave eksistensen til det privat drevne treningssenteret. Vefsn kommune driver altså Kippermoen idrettssenter, som består av idrettshaller, svømmehall og rom for styrketrening. Driften av senteret finansieres over kommunens budsjett. Konkurransetilsynet slo i dette tilfellet ganske enkelt fast at subsidieringen er i strid med konkurranselovens formål om effektiv ressursbruk, ettersom det kan føre til at den eneste konkurrenten i området presses ut av markedet, og at det kommunale helsestudioet får en monopolstilling. Konkurransetilsynet slår fast at dersom det er ønskelig å subsidiere trening i helsestudio, bør subsidier være mest mulig konkurransenøytrale. Klarere kan det ikke sies.

Men dessverre blir vi også her vitne til at Arbeids- og administrasjonsdepartementet, riktignok under statsrådens forgjenger, skyver denne saken inn i gråsoneboksen og slår fast at departementet ikke vil overprøve det kommunale selvstyret. Med andre ord: Det lokale selvstyret settes over grunnleggende konkurransepolitiske prinsipper og gis anledning til å overprøve Konkurransetilsynets faglige vurdering. Dersom eksemplet i Vefsn blir stående, sender det et svært uheldig signal om at private bedrifter i realiteten er tilnærmet rettsløse overfor kommunal konkurransevridende virksomhet.

Eksemplet fra Vefsn er dessverre ikke det eneste tilfellet der tilsynet har funnet grunn til å påpeke konkurransevridende offentlig virksomhet etter konkurranseloven § 2-2. I løpet av de siste fire årene har tilsynet påpekt i alt 83 slike tilfeller, uten å ha mulighet til å gripe inn direkte. For å sikre forbrukernes interesser og sikre det private næringsliv et minimum av konkurranserettslig vern spør jeg derfor statsråden om han er villig til å foreslå en endring av loven slik at Konkurransetilsynet får anledning til å gripe direkte inn overfor offentlig konkurransevridende virksomhet.

Statsråd Jørgen Kosmo: Representanten Kristiansen tar opp to forhold i sin interpellasjon. I tillegg berører han en rekke interessante temaer i sitt innlegg.

For det første reises det kritikk mot klageordningen for enkeltvedtak etter konkurranseloven. Etter konkurranseloven er departementet klageinstans for vedtak truffet av Konkurransetilsynet som førsteinstans.

For det andre er Kristiansen kritisk til at det er departementet som er førsteinstans i saker som berører påstått konkurransevridende offentlig virksomhet, slik at Konkurransetilsynet er henvist til å fremme forslag til inngrep.

Representanten Kristiansen mener at begge disse forhold fører til en politisering av konkurransepolitikken, og spør om statsråden vil ta initiativ til å etablere et uavhengig konkurransetilsyn som kan gripe inn også overfor konkurransevridende offentlig virksomhet. I utgangspunktet har jeg liten forståelse for problemstillingen, for konkurransepolitikk er politikk og kan ikke utøves av et upolitisk organ alene.

Klageordningen etter konkurranseloven har vært drøftet i Stortinget en rekke ganger også etter at den nåværende konkurranseloven ble vedtatt i 1993. I Ot.prp. nr. 97 for 1998-99 om endringer i konkurranseloven gav regjeringen Bondevik, som svar på et pålegg fra Stortinget, en foreløpig vurdering av klageordningen etter konkurranseloven. Regjeringen Bondevik meldte i denne proposisjonen at det er aktuelt å gå gjennom hele konkurranselovgivningen og konkurransepolitikken på bredere basis. Det ble konkludert med at endringer i konkurranselovens klageordning bør gis en grundig behandling i denne bredere sammenhengen. Alle partier, bortsett fra Høyre og Fremskrittspartiet, sluttet seg til dette.

Som jeg gav uttrykk for ved behandlingen av Ot.prp. nr. 97, er jeg enig i den forrige regjeringens konklusjon om at klageordningen etter konkurranseloven bør gjennomgås i sammenheng med en større revisjon av konkurranselovgivningen. Jeg vil nå nøye meg med å peke på to forhold som særlig taler for at klageordningen bør sees i sammenheng med andre spørsmål av betydning, og ikke bør vurderes isolert.

For det første har klageordningen etter konkurranseloven betydning for klageordningen i annen lovgivning der det også forutsettes at det skal kunne gripes inn av hensyn til konkurransen, f.eks. i telelovgivningen. Dersom ordningen i konkurranseloven endres, vil det måtte vurderes endringer også på disse områder.

For det andre er klageordningen etter konkurranseloven nært knyttet til utviklingen av lovgivning og prosedyrer for håndheving av konkurransereglene i EØS-avtalen. Det pågår arbeid i EØS med å modernisere regelverket der. Blant annet har kommisjonen foreslått å legge forholdene til rette for at nasjonale konkurransemyndigheter skal kontrollere EFs/EØS" konkurranseregler. En bør derfor vente med å trekke konklusjoner om den nåværende klageordning til endringene i EØS-regelverket er mer avklart.

For tiden arbeider departementet med et mandat for og oppnevning av et utvalg for en revisjon av konkurranselovgivningen, slik Stortinget har forutsatt. Jeg vil likevel knytte noen bemerkninger direkte til de forhold som representanten Kristiansen har tatt opp i sin interpellasjon.

Etter mitt syn behandles offentlig og privat ervervsvirksomhet likt i dagens lov. Kriteriene for å gripe inn etter lovens inngrepsbestemmelser eller dispensere fra forbudene er de samme uavhengig av om virksomheten skjer som ledd i offentlig eller privat ervervsvirksomhet. Den eneste forskjellen er at inngrepskompetansen i første instans er lagt til departementet og ikke til Konkurransetilsynet. Det gjelder i de spesielle tilfeller der et vedtak etter lovens § 3-10 om inngrep mot konkurranseskadelig atferd må rettes mot et kommunalt eller fylkeskommunalt organ.

Dette ble kommentert av daværende statsråd Dåvøy som svar på spørsmål 102 i 1999 til skriftlig besvarelse fra representanten Kristiansen. Jeg tillater meg å referere fra dette svaret, selv om Kristiansen helt åpenbart er kjent med det fra før.

«Vedtak rettet mot kommunale eller fylkeskommunale organer treffes imidlertid av departementet. Denne ordningen er begrunnet med at et fagorgan som tilsynet ikke skal overprøve lokalpolitikken. ...

Når departementet behandler saker som gjelder offentlig ervervsvirksomhet, må på vanlig måte alle sider av saken vurderes og vektlegges. Det gjelder ikke bare de rent konkurransepolitiske, men også andre politiske hensyn. Ved behov trekker vi derfor også inn andre departement i behandlingen. Det gjelder både saker der departementet er klageinstans og ved vurdering av forslag om inngrep fra Konkurransetilsynet.

I saker som gjelder kommunale organ må også hensynet til det kommunale selvstyre tas med i betraktningen.

Det er en samlet vurdering av disse ulike hensyn» – jeg gjentar: en samlet vurdering – «som er grunnlaget for de vedtak departementet fatter. I enkelte saker vil andre hensyn enn de konkurransepolitiske veie tyngst og departementet vil fatte vedtak i samsvar med dette.»

Begrunnelsen for at inngrepskompetansen ikke er lagt til Konkurransetilsynet i saker vedrørende kommunale og fylkeskommunale organer, er gitt i forarbeidene til loven. Det fremgår at ordningen er innført for å sikre at en fagetat som Konkurransetilsynet ikke skal kunne overprøve vedtak truffet i lokale politiske organer.

Som nevnt innledningsvis er inngrepskriteriene etter § 3-10 i konkurranseloven de samme for offentlig og privat virksomhet. Det gjelder uavhengig av om det er Konkurransetilsynet eller departementet som fatter vedtaket. Det er derfor viktig å være klar over at loven pålegger så vel Konkurransetilsynet som departementet å vurdere både konkurransehensyn og andre særlige hensyn. Med særlige hensyn har lovgiver – og det er lovgiver som har bestemt dette – først og fremst tenkt på hensynet til andre politikkområder. Det fremgår også av konkurranselovens forarbeider.

Konkurranselovens mål om virksom konkurranse for å oppnå effektiv bruk av samfunnets ressurser må ses som en av mange politiske målsettinger som søkes realisert. I den grad det foreligger en målkonflikt, må konkurransehensynet i enkeltsaker om dispensasjon eller inngrep veies mot andre hensyn, som distriktspolitikk, sysselsetting, miljø, kultur etc. Konkurransetilsynet som førsteinstans og departementet som klageinstans kan imidlertid vektlegge de eventuelt motstridende hensynene noe forskjellig og derfor komme til forskjellig resultat. Det er altså snakk om lovlige hensyn i forhold til lovens skjønnstemaer, og avgjørelsene kan ikke sies å være resultatet av rolleblanding eller av andre utenforliggende hensyn. Slik lovens skjønnstemaer er i dag, ville også eventuelle andre alternative upolitiske klageorganer måtte foreta tilsvarende avveininger.

Når dette er sagt, vil jeg imidlertid understreke at det politiske siktemål med loven og det faktum at konkurransehensyn må veies mot andre hensyn, ikke skal føre til en vilkårlig anvendelse av loven. Jeg er selvfølgelig enig i at det er svært viktig at publikum har tillit til det offentliges saksbehandling. Det er derfor vesentlig å unngå å komme i situasjoner hvor det kan oppstå tvil om utenforliggende interesser kan ha påvirket konkurransemyndighetene ved utøvelse av konkurranselovens bestemmelser. Det er viktig med like vilkår når offentlig og privat virksomhet konkurrerer.

Representanten Kristiansen hevder i interpellasjonen at erfaring viser at konkurransepolitiske hensyn i praksis settes til side når departementet griper inn. For å belyse omfanget av departementets overprøving av tilsynets vedtak kan jeg vise til kapittel 6 i Ot.prp. nr. 97. Her fremgår det at av de rundt 60 vedtakene fra Konkurransetilsynet som departementet klagebehandlet i tiden fra konkurranselovens ikrafttredelse i 1994 og fram til august 1999, tok departementet klagen til følge i åtte tilfeller. I fire av disse var årsaken at departementet av politiske grunner tilla andre hensyn enn de konkurransemessige avgjørende vekt.

Den politiseringen av departementets vedtak etter konkurranseloven som representanten Kristiansen peker på, er etter min oppfatning bevisst innebygd i loven. Som jeg nylig sa i debatten i Odelstinget ved behandlingen av Ot.prp. nr. 97, må vi ikke bli så markedsorientert at vi ikke ser at det også finnes en del andre samfunnsmessige hensyn som må ivaretas.

Dersom enkeltvedtakene etter konkurranseloven skal avpolitiseres i den forstand at bare konkurransehensyn skal tillegges vekt eller alltid veie tyngst, må det gjøres til dels omfattende endringer i loven, ikke bare i organiseringen av klageordningen, men enda mer i lovens inngrepskriterier. Vurdering av om slike endringer er ønskelige, egner seg best innenfor en større revisjon av loven, som uansett er nødvendig og vil starte med det første.

Ivar Kristiansen (H): Jeg takker statsråden for svaret, men jeg må si jeg ble nokså skuffet over den omvendte problemstillingen statsråden prøver å snu denne saken til. Det jeg snakker om, gjelder områder som har med forretningsdrift å gjøre. Jeg synes det er noe forenklet når statsråden omtaler Konkurransetilsynets hovedmålsetting som en av mange føringer, da begynner jeg virkelig å lure på hvor den nye regjeringen har tenkt å gå når de skriver så fagert om modernisering av offentlig sektor. Man gjør begrepet innholdsløst. Det står i hovedmålsettingen til Konkurransetilsynet at man skal arbeide for at offentlig myndighetsutøvelse ikke begrenser konkurransen i strid med formålet om effektiv bruk av ressursene i samfunnet. Jeg mener ikke at andre offentlige organer enn staten, altså fylkeskommune og kommune, skal drive på siden av norsk lov, men det er der man er i direkte konkurransemessig inngripen med privat sektor, at det fins et utall av eksempler, og jeg synes ikke at tallet 8 vitner om at man har helt åpne ører i departementet for å håndtere de klager og anker som måtte dukke opp.

Det må jo ikke gå upåaktet hen når vi ser offentlig sektors omseggripende utvikling, hvor Norge er i en særstilling sammenlignet med uansett hvilket moderne land i verden vi vil peke på, ved at vi har prestert å øke sysselsettingen innenfor offentlig sektor med 50 pst. i løpet av under 20 år. Da holder det ikke å vise til EØS-avtalen og til EU. Jeg går ut fra at statsråden er vel kjent med at EU neppe går i retning av den norske utviklingen – heller tvert imot. Det er skuffende at man fortsatt ønsker å rendyrke denne gråsoneholdningen om at man skal ha dette inn under vignetten «kommunalt selvstyre», og at dette skal forbli politikk. Jeg er overbevist om at det å få det politiske begrepet ryddet mer av veien i disse gråsonesakene vil både offentlig sektor og privat næringsliv kunne komme til å tjene stort og godt på. Her bør vi få ryddet opp og få mer oversiktlige forhold og Konkurransetilsynet gis en selvstendighet som gjør at vi også på ankesiden kan ha klare og ryddige ordninger.

Statsråd Jørgen Kosmo: Det er ganske opplagt at representanten Kristiansen og jeg har ganske ulike utgangspunkt for å vurdere hva som er av samfunnsmessig interesse, og hva som egentlig er i forbrukernes interesse.

Representanten Kristiansen har fått det for seg at bare det er forretningsmessig fornuftig, er det også fornuftig for forbrukeren. Det er ikke sant! Loven åpner jo for en skjønnsmessig vurdering av disse temaene. Det er ikke slik at det som er effektiv bruk av samfunnets ressurser av hensyn til forbrukeren, alltid er i overensstemmelse med private forretningsinteresser. Enkelte ganger kan det faktisk være motsatt, og da må det være det politiske Norges plikt å prøve disse hensynene mot hverandre på en slik måte at man kan få trukket den riktige konklusjon på vegne av landets borgere, ikke bare på vegne av dem som representerer en forretningsmessig interesse.

Det man derfor har gjort i lov om konkurranse, er at man har forutsatt i loven at det på noen områder må være mulighet for fortolkning. Man må bygge inn et system som gjør at de rene konkurransepolitiske hensyn fra tid til annen må vurderes opp mot andre, samfunnspolitiske hensyn. Jeg mener faktisk – og det er der jeg er uenig med representanten Kristiansen – at det er en politisk oppgave. Og det er selvfølgelig det folket sier gjennom valg, som avgjør hvem som sitter i regjering og foretar disse vurderingene, og hva som blir resultatet. Jeg kan ikke se at det kan gjøres på noen mer demokratisk måte.

At jeg og representanten Kristiansen tilhører ulike ideologiske oppfatninger, bør ikke være noen hemmelighet. Derfor vil mine vurderinger fra tid til annen avvike fra Kristiansens meninger – heldigvis, både for meg og ham, på bakgrunn av det mandat vi har fått fra våre velgere.

At dette skal være negativt i forbindelse med fornyelsen av offentlig sektor, kan jeg ikke forstå. Men jeg må innrømme at jeg har en helt annen ambisjon, en helt annen innfallsvinkel, når det gjelder utfordringer i fornyelsen av offentlig sektor, enn Ivar Kristiansen har, for han mener visst at hvis vi bare privatiserer og konkurranseutsetter mest mulig, vil alt gå av seg selv. Det tror ikke jeg. Jeg har en annen innfallsvinkel.

Frank Willy Larsen (A): Konkurranseloven er et stadig tilbakevendende tema i Stortinget. Debatten har i stor grad dreid seg om muligheten for politisk styring og mulighetene for å anke. Jeg vil vise til at konkurranseloven § 2-1, slik den er vedtatt, sikrer behovet for å styre konkurransen for å få en effektiv utnyttelse av samfunnets totale ressurser.

Det tilligger også Konkurransetilsynet å behandle dispensasjoner fra lovverket. Dagens toinstansbehandling betyr at viktige politiske målsettinger ikke bare blir vurdert ut fra konkurranselovgivningen, men sikrer en vurdering ut fra en helhetlig analyse. Det vises i den sammenheng spesielt til distrikts- og kulturpolitiske områder, der det er viktig å ha unntak fra konkurranseloven for å opprettholde et likeverdig tjenestetilbud i distriktene samt sikre viktige kulturpolitiske områder som film og litteratur.

Arbeiderpartiet ønsker å beholde muligheten for politisk styring på dette området og finner det ikke nødvendig med en nærmere gjennomgang av dagens ankesystem, ei heller dagens praksis. Det vises i den sammenheng til behandlingen av Konkurranselovutvalgets innstilling, NOU 1991: 27, der departementet påpekte behovet for en beslutningsprosess som ivaretar behovet for en samordning mellom konkurransepolitikken og andre politiske mål, og at det ikke forelå særlige hensyn som skulle gi grunn til å fravike dette systemet. Arbeiderpartiet kan ikke se at det er kommet nye innspill som endrer på disse vurderingene.

Anne Enger Lahnstein (Sp): Interpellanten sa i sitt tilsvar til statsråden at han var skuffet over reaksjonen. Det kan jeg forstå, for det er ikke så stor interesse for denne interpellasjonen her i salen i dag.

Det er imidlertid ikke rart. Her har vi drøftet dette spørsmålet gang på gang, og det er bare å konstatere at det er politisk forskjell på Fremskrittspartiet og Høyre og de andre partiene. Det kom til uttrykk seinest i forbindelse med behandlingen av Innst. O. nr. 48 i mars i år, hvor det ble konstatert flertall for å ivareta det jeg vil kalle muligheten for politisk skjønn – det skulle bare mangle – fordi, som statsråden sa, konkurransepolitikk er politikk. Det er ikke slik at det kan utøves uten at det politiske skjønn kommer inn.

Her er det ulike hensyn å ta. Jeg mener at den prosedyren som jeg oppfattet at statsråden i sitt første innlegg la opp til i den videre behandling og vurdering av disse spørsmålene, er dekkende for det synet som også sentrumspartiene har gitt uttrykk for tidligere, og som lå i sentrumsregjeringens Ot.prp. nr. 97.

Jeg vil benytte denne anledningen til å si at jeg ser med spenning fram til den moderniseringsprosessen som statsråd Kosmo har bebudet når det gjelder offentlig sektor. Jeg tror det er helt nødvendig at vi går gjennom offentlig sektor og ser hvordan vi kan utnytte ressursene bedre. Det finnes mange virkemidler for å komme videre i dette arbeidet, men jeg har stor tillit til, og er også spent på, de utspill som vil komme fra statsråden.

Jeg tror at vi innenfor et system som er basert på at man har politisk styring, og hvor politisk skjønn tillegges stor vekt, kan få en bedre offentlig sektor.

Ivar Kristiansen (H): Jeg lurer litt på om statsråden i det hele tatt har hørt hva jeg sa, når han tillegger meg den mening at jeg kun er opptatt av næringslivets hensyn, og at det kun er de forretningsmessige hensyn som skal råPde. Da snakker vi ikke om samme sak. Jeg snakker om ryddige konkurransevilkår, og jeg bare konstaterer at Arbeiderpartiet ikke er villig til å ta noen gjennomgang. Jeg konstaterer at når Jens Stoltenberg som statsminister stiller på Telemark Arbeiderpartis årsmøte og snakker om internasjonalisering, om behovet for fornyelse av offentlig sektor, er det ting som kanskje passer best i festtaler, og at man ikke mener alvor. Representanten Frank Willy Larsen sa jo direkte at Arbeiderpartiet ikke ser det som tjenlig med noen gjennomgang av konkurranseloven.

Jeg konstaterer også at utviklingen ut fra Regjeringens erklæring ikke har nådd inn i denne salen. Man kan selvfølgelig ikke forvente at Senterpartiet skulle være opptatt av disse spørsmål – når representanten Enger Lahnstein henviser til liten interesse for disse spørsmålene. Det sitter i dag folk ute i kommunene og fylkeskommunene og kjemper og slåss med nedskjæring på skolekapitlene og på helsekapitlene, og når deres egen regjering begikk det kunststykket å klare å få offentlig sektor, kommunesektoren, til å gå med et driftsunderskudd på 11-12 milliarder kr, har man sannelig litt av et utgangspunkt å ta fatt i hvis man ikke i det hele tatt tar spørsmålet om revisjon og gjennomgang av offentlig sektor på alvor.

Bare for å eksemplifisere det: Når man ikke er villig til å ha noen gjennomgang i det hele tatt, betyr det at man syns det er greit at en kommune driver helsestudio i konkurranse med et privat etablert tilbud. Det er greit at en kommune leier ut subsidierte tjenester for styrkeløft og andre ting som folk som er friske og rørige, burde kunne betale av egen lomme. Det er flere eksempler. Man bør i hvert fall ikke ha et gråsonesystem i Norge som avles videre, som åpenbart gjør det mulig å bidra til å nedkjempe etablerte tilbud innenfor privat sektor. Jeg tror det er mange rundt omkring – både innenfor offentlig sektor og ikke minst i næringslivet – som syns det er bedrøvelig. Jeg går ut fra at vi etter hvert vil komme til å møte disse spørsmålene siden, ikke minst gjennom direktiver fra EU, som heldigvis har tatt dette på langt større alvor enn man har vært villig til å gjøre fra norske myndigheters side.

Statsråd Jørgen Kosmo: I motsetning til representanten Kristiansen mener jeg faktisk at vi har ryddige konkurransevilkår både innenfor privat og offentlig sektor i Norge. Så kan man ha ulike ambisjonsnivåer i forhold til hva man mener å oppnå gjennom å stimulere til konkurranse. Og som jeg var inne på i mitt innlegg i stad, erkjenner jeg at jeg og representanten Kristiansen har et ulikt ideologisk utgangspunkt. Men jeg kan forsikre at interessen for og viljen til å fornye offentlig sektor er til stede i minst like stor grad hos meg som den er hos Ivar Kristiansen.

Og som representanten Enger Lahnstein sa: Det er mange muligheter til å nå betydelig lenger i fornyelsesprosessen for å få dette til. Men en av de forutsetningene som må ligge til grunn for forståelsen av dette både her i dette hus, i Regjeringen og i de ulike departementskontorene, er at mer av utføringen av velferdspolitikken må skje lokalt. Jeg tror faktisk at kommunepolitikerne er bedre i stand til å skjønne hva som tjener deres egne innbyggere enn dette huset er. Men Ivar Kristiansen er mer opptatt av at dette hus skal sitte og bestemme hva kommunen skal drive på med på sitt helsesenter. Det syns jeg er å gå bakveien inn i fornyelsesprosessen i offentlig sektor. Fornyelsesprosessen i offentlig sektor må gå ut på å få dette hus, regjering og statlige etater til å regulere mindre og overlate mer til de lokale forvaltningsmyndigheter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er over. Møtet blir nå hevet, og nytt møte blir satt kl. 18.

(Fortsett til kveldsmøtet kl. 18.00)