Lars Rise (KrF): Oslo har en helt spesiell stilling som landets hovedstad og som følge av dette en rekke oppgaver som ingen annen kommune står overfor. Det er dramatiske forskjeller i levekår i byen, og selv om den sosiale ulikheten er mindre i dag enn for 100 år siden, lever vi fortsatt i en by med store klasseskiller. Oslo har flest aksjemeklere, flest investorer og andre med skyhøye inntekter, men også flest bostedsløse, rusmiddelmisbrukere og sosialklienter og den høyeste andel av personer under fattigdomsgrensen.
Oslo har omkring 12 pst. av Norges befolkning, men byen har halvparten av landets rusmiddelmisbrukere innenfor byens grenser. Vi kan gjerne kalle Oslo, hvor mer enn 50 pst. av husstandene har bare én bosatt, eller enslige ulver, som presidenten snakket om i går, de brutte relasjoners by – ofte med medfølgende sosiale problemer og vanskelige oppvekstvilkår for barn og unge.
Oslo feirer i disse dager sitt 1000-årsjubileum, men bærer fremdeles preg av at den er delt i to. Etter at Kristian IV hadde ledet uttegningen og byggingen av Kvadraturen, den nye byen bak Akershus festning, gav han folk uttrykkelig bud om å flytte over fra den gamle brannherjede trebygde byen til det nye byanlegget som var reist i brannsikker mur.
I Yngvar Ustvedts Oslo-historie, utgitt i forbindelse med 1000-årsjubileet, kan vi lese at folk flyttet temmelig motvillig. Noen gjorde det ikke og ble værende igjen i det gamle Oslo, som fra da av ble hetende Gamlebyen. Utenfor vollene i Kristiania vokste det fram nye forsteder, bebygd av alle som ikke hadde råd til å innordne seg Kongens krav om murtvang og husstander i den nye byen. Utenfor gjaldt ikke murtvangen, og forstedene ble til landsbyer med små trehus og husmannsstuer i gammel kjent stil, et slags fattigkvarter utenfor selve byen, i sterk motsetning til det påkostede Kvadraturen. Men også i Gamlebyen satte forfallet inn. Den ble til slutt regnet som en forstad på linje med Grønland og Lakkegaten.
Slik ble grunnlaget lagt til en by i to atskilte deler – hver med sin byggestil og sin form for kultur og ulike levekår – borgernes og de fattiges.
Det begynner å bli varmt i luften, og Oslo virker i disse dager som en magnet på unge rusmiddelmisbrukere fra hele landet. Vi snakker om unge mennesker helt ned til 13, 14 og 15 årsalder, som finner det attraktivt å trekke inn til hovedstaden, til rusmiljøene her. Det er relativt billig å kjøpe stoff her. For tiden er det visstnok bare halve prisen i forhold til stoff i Bergen. Det er selvsagt problematisk at Oslo automatisk har ansvar for alle som tar seg fram hit, og at de regnes som hjemmehørende i Oslo dersom de har oppholdt seg her i mer enn fire måneder. Oslo har ikke kapasitet til å behandle halvparten av rusmiddelmisbrukerne i Norge, og vi kan ikke lenger bare se på at hundrevis av unge mennesker går til grunne i Oslos gater.
Ole Paus foreslo en gang at menneskerettighetserklæringen burde utvides til også å omfatte: Det er en menneskerett å bli sett. Men rusmiddelmisbrukere liker ikke å bli sett, og trekker derfor heller inn til de store miljøene i Oslo fremfor å bli i sin hjemkommune med sosial kontroll og mange som kjenner vedkommende. Det haster å få initiert et samarbeid mellom Oslo kommune og de aktuelle hjemkommuner, slik at man kan få en sterkere grad av medansvar fra hjemkommunens side. I Zürich har man med hell lyktes med å splitte opp rusmiljøet ved å sende unge rusmiddelmisbrukere tilbake til behandlingstilbud i hjemkommunen. I noen tilfeller må man da være villig til å bruke tvang for å få til dette.
Rusmiddelmisbrukerne koster omkring 1 milliard kr pr. år for Oslo kommune, og omkring halvparten av dette beløpet regner man med går til andre kommuners rusmiddelmisbrukere. Oslo makter ikke å ivareta det ansvar man har for å gi skikkelig tilbud til egne rusmiddelmisbrukere så lenge byen sitter med ansvaret for halvparten av rusmiddelmisbrukerne fra hele landet. Mange foreldre er fortvilet over at myndighetene ikke ser ut til å gjøre så mye mer enn å stille opp med en sprøytebuss for å dele ut rene sprøyter, samt holde i gang et hjelpeapparat hele døgnet, klar til å rykke ut for å redde liv dersom det er problemer med doseringen.
Dersom vi skal kunne gi rusmiddelmisbrukerne et mer verdig tilbud, må Oslo og andre kommuner få kompensert noen av utgiftene knyttet til rusomsorg. Derfor er det viktig at kriteriet «rusmiddelmisbruk» legges inn i inntektssystemet. Dette vil også gjøre mindre kommuner i stand til selv å sørge for å gi sine rusmiddelmisbrukere et godt tilbud, og derved unngår man en konsentrasjon av rusmiddelmisbrukere i de større byene.
Det viktigste vi har her i denne byen, barn og unge, vokser ofte opp uten å bli sett, uten å få tilstrekkelig oppmerksomhet og omsorg. Vi har langt større skoleenheter enn det normene tilsier. I henhold til opplæringsloven er det anbefalt at skolene ikke skal ha mer enn 450 elever, men i Oslo har vi skoler med 750 elever. Det innebærer bl.a. at det blir vanskeligere å ta vare på den enkelte uten at det ansettes ekstra voksenkontakter ved siden av lærerne for å holde kontakten med barna. Det utvikler seg lettere gjenger, og noen faller helt utenfor. Men jeg må også si at det finnes lyspunkter. På Gamlebyen skole, hvor det er omkring 80 pst. barn av innvandrere, tror jeg rektor har vedtatt menneskeretten til Ole Paus: Det er en rett å bli sett. Hun stiller nemlig opp ved skoleporten hver morgen for å håndhilse og snakke litt mer hver enkelt elev etter hvert som de kommer til skolen. De vet fra første stund idet skoledagen begynner at de er sett. I et lite lokalsamfunn går dette av seg selv. I Oslo kreves det store ressurser, dersom man da ikke har personer med spesielle initiativ, som rektor ved Gamlebyen skole.
Oslo har en helt spesiell familiestruktur, dvs. ikke bare usedvanlig mange enslige, men mange ensomme mennesker i folkemylderet. Jeg har nettopp lest helse- og sosialplan for bydel Sagene og Torshov for 2000-2003, og her fremkommer det at i over 80 pst. av husstandene bor det bare én person. Bydelen er sterkt preget av sosialklienter, rusmiddelmisbrukere, personer med psykiske problemer og kriminalitet. Det er et økende antall tvangsinnleggelser, og mange personer legges inn flere ganger i løpet av samme året. Bydelen har også et svært høyt antall sprøytemisbrukere, 0,7 pst. av befolkningen. Dersom det hadde vært samme prosentandel på landsbasis, ville vi hatt 31 500 personer som bruker morfinlignende og nerveberoligende medisiner.
Kriminaliteten vokser kraftigere i Oslo enn i andre deler av landet. Siden 1960 har det vært en eksplosiv vekst i antall anmeldte lovbrudd. Voldskriminaliteten registrert etter gjerningssted viser at en del av bydelene i sentrum av Oslo rager svært høyt på landsgjennomsnittet. Og over 60 pst. av voldskriminaliteten kan knyttes til rusmiddelmisbruk. Hele 26 pst. av alle menn mellom 16 og 24 år i Oslo opplyser at de har vært utsatt for vold eller trussel om vold. Man kan også lese ut av statistikken for voldskriminalitet at legebehandlede voldsskader hos unge norske menn i Oslo indre øst er mer enn ti ganger så hyppig som for gjennomsnittet i hele befolkningen i Norge. Dette tilsier at det må legges inn et kriterium i inntektssystemet for ekstra behov for forebyggende arbeid, spesielt rettet mot barn og unge.
Kriminalitet medfører ikke bare kostnader over budsjettet for politi og rettsvesen, men også store kostnader for helsevesen og større behov for forebyggende tiltak. Den medfører også store materielle skader som medfører kostnader. Blant annet brukte Oslo Sporveier i fjor flere titalls millioner kr på å renske opp etter tagging.
Oslo har helt spesielle utfordringer når det gjelder å skaffe nok boliger. Dette er primært et ansvar for kommunen selv, men det er viktig at også staten engasjerer seg, ikke minst fordi Oslo har en forholdsvis høy andel studenter, omkring 70 000. Dette medfører selvsagt et sterkt press på utleiemarkedet, som igjen gjør det vanskelig for kommunen å skaffe tilstrekkelig med boliger til sosiale formål. Resultatet er at kommunen må satse på superdyre løsninger, som hotellrom og hospitser til bostedsløse.
Oslo er med sin sentrale betydning for næringsliv og offentlig administrasjon også et nasjonalt trafikknutepunkt. Oslo havn betjener store deler av landet når det gjelder både eksport og import. Dette medfører en stor miljømessig belastning knyttet til veitransport. Privatbilisme knyttet til arbeidsreiser medfører også betydelig miljøbelastning i indre by. Oslos befolkning lever som følge av dette i luft med mer svevestøv og forurensning enn befolkningen i landet for øvrig. Av dette følger høyere forekomster av eksempelvis astma og andre luftveislidelser, særlig hos barn og unge. Primærhelsetjenesten får dermed en større belastning i tillegg til de menneskelige kostnader dette medfører. For å motvirke dette ønsker Oslo kommune i samarbeid med staten å styrke kollektivtilbudet i hele Oslo-regionen og redusere biltrafikken i sentrum. Dette kan bare gjennomføres dersom kommunen har økonomisk handlingsrom til å foreta investeringer i forskjellige samferdselstiltak, f.eks. Oslopakke 2, T-banering og de viktige statlige veiene som Bjørvikatunnelen og Mosseveien.
Inntektssystemet må inneholde storbykriterier. Oslo kommune har som følge av tap på statlige skattereformer samt tap i aksjemarkedet tapt ca. 1 milliard kr i skatteinntekter fra 1998 til 1999. Det regnskapsmessige underskudd på driftsregnskapet for 1999 var på 756 mill. kr. Oslo kommune vil selvsagt helst være selvhjulpen, men når staten på så mange områder reduserer den økonomiske handlefriheten, må kommunen få dette kompensert, bl.a. ved de storbykriteriene jeg har nevnt. Det er uholdbart at staten ikke gjør opp for seg, bl.a. ved ikke å gi den lovede kompensasjonen for tap av selskapsskatt. Og kommunen har heller ikke fått oppgjør for Reform 97, som forutsatt.
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.
Statsråd Sylvia Brustad: Representanten Rise peker i sin interpellasjon på at Oslo som landets hovedstad har en rekke oppgaver å løse i tillegg til de oppgaver kommuner og fylkeskommuner for øvrig står overfor. Det er jeg enig i.
I St.prp. nr. 60 for 1997-98, Om kommuneøkonomien 1999 m.v., er Oslos spesielle problemer omtalt på følgende måte:
«Oslos sammensatte funksjoner både som hovedstad, regionalt senter og lokalsamfunn setter store krav til planlegging og samordning. Dette gjelder både arealdisponeringen, utforming av øvrig utbyggingsmønster og transportsystemene. Hovedstadsfunksjonen og befolkningskonsentrasjonen stiller også Oslo som kommune og fylkeskommune overfor særskilte utfordringer innenfor helse- og sosialsektoren.»
Jeg er, som jeg sa, enig med representanten Rise i at Oslo har spesielle behov knyttet til sin hovedstadsfunksjon. Samtidig er det også grunn til å peke på at Oslo har et høyere inntektsnivå enn de fleste andre kommuner som følge av et høyt nivå på kommunens skatteinntekter. Jeg er også enig i representanten Rises vurderinger av at Oslo er den kommune i landet som rommer både noen av de aller rikeste og noen av de aller fattigste. Det er vel slik at Vinderen bydel i Oslo rommer noen av de aller rikeste, og Sagene og Torshov rommer noen av de aller fattigste i landet, og det gjør at det stilles noen ekstra krav til utformingen av politikken. Det bringer meg også over på et tema som har med lokalt selvstyre å gjøre. Jeg finner grunn til på påpeke at jeg synes det er viktig at kommunene – og det gjelder også Oslo – har mulighet til å benytte seg av det inntektspotensialet som de har bl.a. til å pålegge eiendomsskatt.
Hvis Oslo kommune f.eks. hadde lagt eiendomsskatt på noen av de rikeste i denne byen, kunne Oslo kommune også ha bidratt til å hjelpe noe mer dem som har det aller dårligst i denne byen, f.eks. gjennom å bygge boliger. For det er riktig, som representanten Riser sier, at i Oslo bor noen av dem som er aller dårligst stilt, som ikke har et sted å bo. Vi vet at på landsplan er det mellom 6 000 og 7 000 mennesker som er bostedsløse. Mange av dem tilhører Oslo, og det er klart at det gir spesielle utfordringer. I den dugnaden ønsker selvfølgelig også staten å bidra, og det vil i nær framtid bli arrangert et større møte, hvor også Oslo kommune blir invitert, bl.a. for å se på hvordan vi sammen kan bidra til å få bygd flere boliger, spesielt for dem som har det aller vanskeligst på boligmarkedet.
Som det sies i interpellasjonen fra representanten Rise, har Oslo spesielle utfordringer når det gjelder oppvekstvilkår for barn og unge, sosiale problemer, rusmiddelmisbruk, psykiatri og kriminalitet. Som kjent bleinntektssystemet lagt om fra og med 1997, og den omleggingen innebar forholdsvis store endringer. Kostnadsnøklene i inntektssystemet ble bl.a. endret for å ivareta at det kommunale tjenestetilbudet som over tid har blitt dreid i retning av et økt omfang av sosiale tiltak. Utvalgets forslag om større vektlegging av sosiale forhold og alderskriterier samt redusert vekt på det såkalte basistillegget innebar isolert sett økte overføringer til byer og større regionsentra.
Departementet har før min tid vurdert å sette i gang forskningsprosjekt for å se på sammenhengen mellom ulike sosiale forhold og kostnadsvariasjoner knyttet til rusvern og psykiatri. Men som omtalt i kommuneøkonomiproposisjonen for inneværende år, har departementet foreløpig vært nødt til å skrinlegge prosjektet knyttet til rusvern. Dette skyldes at det er altfor dårlig tilgang på pålitelige data. Jeg tror imidlertid at gjennomføringa av det såkalte KOSTRA-prosjektet medfører at det om en stund vil være mulig å foreta denne type analyse, som jeg også mener er helt nødvendig, og som også vil få konsekvenser i forhold til Oslo. Det forutsetter selvfølgelig at både Oslo og andre fylkeskommuner får gjennomført KOSTRA på en tilfredsstillende måte. I kommuneøkonomiproposisjonen for neste år, som kommer om en drøy uke, presenteres status for forskningsprosjekt utarbeidet av SINTEF og Fafo om kostnadsvariasjonene mellom fylkeskommunene knyttet til psykiatrien.
I interpellasjonen spør representanten Rise om hva statsråden vil gjøre for at inntektssystemet bedre skal fange opp Oslos særskilte behov. Jeg vil her vise til at Stortinget har bedt om en særskilt gjennomgang av inntektssystemet i kommuneøkonomiproposisjonen, som vil bli lagt fram den 19. mai, og da vil representanten Rise få et klarere svar på hva Regjeringa akter å foreta seg.
Som representanten påpeker i sin interpellasjon, har Oslo i 1999 fått en betydelig reduksjon i sine skatteinntekter. Det skyldes delvis avvikling av selskapsskatten som kommunal skatt. Reduksjonen i Oslos skatteinntekter skyldes imidlertid delvis også spesielle forhold knyttet til inntektsåret 1998. Inntektsbortfallet som skyldtes avviklinga av den kommunale selskapsskatten, fikk kommunesektoren i statsbudsjettet for 1999 kompensasjon for samlet ved en tilsvarende økning av skatt fra personlige skattytere. Siden selskapsskatten var betydelig mer skjevfordelt enn skatten fra personlige skattytere, hadde avviklinga av selskapsskatten likevel betydelige fordelingsvirkninger. Derfor ble det i statsbudsjettet for 1999 lagt til grunn at Oslo skulle få kompensasjon for om lag halvparten av kommunens anslåtte tap som en følge av avviklingen av selskapsskatten som kommunal skatt. For at Oslo skulle få denne kompensasjon, ble det som kjent opprettet et eget hovedstadstilskudd. Dette hovedstadstilskuddet var basert på beregninger foretatt i St.prp. nr. 60 for 1997-98, Om kommuneøkonomien 1999 m.v. Regjeringa vil i kommuneøkonomiproposisjonen for neste år komme tilbake med oppdaterte beregninger for fordelingsvirkningene av bortfallet av den kommunale selskapsskatten.
Så spurte representanten Rise om hva Regjeringa har tenkt å gjøre, bl.a. i forhold til samferdselsutfordringene. Det er vel ingen tvil om at Oslo-området er et veldig viktig knutepunkt for trafikk fra hele landet, og det er derfor også av nasjonal betydning at flaskehalsproblemene på hovedvegnettet løses. Det har i de senere åra vært en omfattende hovedvegutbygging i Oslo og Akershus. Jeg viser i den forbindelse til den såkalte Oslopakke 1, som er grunnlaget for den pågående utbygginga av hovedvegnettet i Oslo-området. Denne satsinga har gitt bedre framkommelighets- og miljøgevinster i området, men det vil fremdeles gjenstå store utbyggingsoppgaver ved utløpet av planperioden 2002-2011. Utbygging av kollektivtrafikken i Oslo og Akershus er også blitt prioritert på 1990-tallet. Det har skjedd både gjennom Oslopakke 1, der 20 pst. av investeringene ble avsatt til kollektivtrafikk, og i tillegg ved statens direkte prioritering av utbygging av jernbanen.
Det er imidlertid viktig å ivareta de positive gevinstene som er oppnådd gjennom Oslopakke 1. En videre satsing på utbygging av kollektivtrafikken i Oslo og Akershus – Oslopakke 2 – vil forsterke virkningene av det som har skjedd gjennom Oslopakke 1. Forsert kollektivutbygging skal bidra til et mer funksjonelt og pålitelig alternativ til bilbruk, slik at økte problemer knyttet til trafikkavvikling, ulykker og miljø så langt som mulig kan unngås. Oslopakke 2 er en plan for finansiering og forsering av prioriterte tiltak for å nå allerede vedtatte målsettinger om å styrke kollektivtrafikken i regionen. Den skal finansieres både gjennom statlige midler, gjennom endrede bompengetakster og gjennom lokale bidrag, for å nevne noe. Regjeringa tar sikte på å legge fram en egen proposisjon om Oslopakke 2.
Oppsummert vil jeg si at det ikke er noen tvil om at Oslo har en del særskilte utfordringer på flere områder. Representanten Rise nevnte spesielt rusmiddelmisbrukerne. Jeg tror vi etter hvert skal greie å få en gjennomgang av de kriteriene. Jeg tror imidlertid ikke at det er noen løsning å sende rusmiddelmisbrukere tilbake til der de såkalt kommer fra. Det er ikke slik at vi kan tvinge folk til å bo verken her eller der. Folk må få lov til å bo hvor de vil. Men det er viktig at vi har inntektssystemer som tar høyde for de spesielle utfordringer som denne byen har, og også andre som har spesielle utfordringer, fordi det er spesielt mange som trenger ekstra hjelp fra storsamfunnet. Men jeg tror altså ikke det er noen veldig god løsning å tvangssende folk tilbake dit de kom fra.
Lars Rise (KrF): Jeg vil først få takke statsråden for svaret. Det var jo mange positive elementer i det statsråden sa.
Først når det gjelder boliger: Det er et av de virkelig store problemene i Oslo, og jeg synes det er positivt at hun nå vil ha et møte med Oslo kommune for å se på hva vi kan gjøre i samarbeid for å fart på boligbyggingen. Men jeg har i den forbindelse lyst til å spørre statsråden om hun ser en sammenheng mellom det at man har en masse statlige skoler og universiteter og et stort boligproblem i Oslo, særlig når det gjelder utleieboliger. Vi vet jo at det er veldig kostbart å skaffe utleieboliger til bostedsløse for Oslo kommune. Det er det mangedobbelte av hva det koster i andre kommuner. Kunne statsråden tenke seg, når staten bygger skoler og etablerer flere studieplasser, at det er knyttet boliger til en viss prosentandel, f.eks. 40 pst. av studieplassene, slik at man har et press på seg, også fra statlig side, til å bygge flere boliger?
Så nevnte statsråden at Oslo burde bruke de mulighetene kommunen har for å skaffe seg inntekter fra eiendomsskatt. Det er klart at det er en beslutning som tilligger kommunen som det kan være forskjellige oppfatninger om. Men det er jo et faktum at ingen av de omkringliggende kommunene har eiendomsskatt, og det gjør at det blir vanskelig for Oslo kommune å innføre det, fordi det er konkurranseaspekter som tilsier at det da blir problemer. I Vestfold er det, så vidt jeg vet, bare én kommune som har eiendomsskatt, så det er betydelige problemer knyttet til det å innføre eiendomsskatt. Det kan være lett for statsråden bare å henvise til det, men det er ikke så enkelt for Oslo kommune plutselig å innføre eiendomsskatt, uten at jeg dermed vil si hva jeg ville ha gjort hvis jeg satt i bystyret i Oslo.
Så nevnte statsråden at man nå vil komme tilbake til Stortinget med svar på om man kan legge inn spesielle storbykriterier, og at dette kommer i kommuneøkonomiproposisjonen den 19. mai. Da får vi håpe at statsråden tar hensyn til impulsene fra denne debatten i kommuneøkonomiproposisjonen, og at vi får noen positive vedtak.
Jeg synes også det er positivt at – det er vel – samferdselsministeren vil legge fram en egen proposisjon om Oslopakke 2.
Statsråd Sylvia Brustad: For først å melde tilbake når det gjelder det som dreier seg om bolig, tror jeg kanskje det er en av de aller største utfordringene vi står overfor, spesielt når vi snakker om den byen som vi nå er i.
Her vil jeg invitere til en bred dugnad der jeg håper alle aktører kan bidra, både kommuner, enkeltpersoner, boligbyggelag og hvem som måtte ha interesse av å få bygd flere rimelige og nøkterne utleieboliger så fort som mulig. Det er faktisk mange måter vi kan gjøre boligene billigere på, slik at vi kan få bygd flere. Oslo kommune vil selvfølgelig bli invitert til den dugnaden. Det er slik at vi har fått det til i en del kommuner, hvor det er veldig gode modeller, og hvor kommunen har samarbeidet med boligbyggelagene for å bygge rimelige og nøkterne boliger for unge og vanskeligstilte. Det er klart at dette har en overføringsverdi også til denne byen, hvis en vil. Men da er det viktig – og det skal staten også gjøre – at hver kommune, også Oslo, går gjennom den eiendoms- og tomtemasse en har, for å se om det er deler av denne som ganske raskt kan gjøres om til rimeligere og nøkterne boliger, kanskje spesielt for ungdom, og særlig for dem som har det aller vanskeligst. Noen av dem vet vi kanskje trenger mer enn bare en bolig, for det er slett ikke alle som har boevne, men da må en altså lage ordninger som er tilpasset det. Jeg tror ikke at ordninger med et så stort omfang av f.eks. hospitser er en god løsning for deler av den gruppa. Vi bør heller prøve å få til andre løsninger, og der vil Regjeringa følge opp. Vi vil få i stand en dialog med mange aktører og alle som ønsker å delta i den dugnaden.
Når det så gjelder spørsmålet om eiendomsskatten, er jeg selvfølgelig fullt klar over at det handler om det lokale sjølstyret. Jeg vil nok likevel si til representanten Rise når representanten sier at det ikke er enkelt for Oslo kommune å innføre eiendomsskatt, at i hvert fall jeg er av en annen oppfatning. Jeg er av den oppfatning at hvis det politiske flertallet i denne byen hadde ønsket å gjøre det, kunne de fint ha gjort det, også ut fra det representanten sjøl sa om at vi i denne byen finner noen av de aller rikeste og noen av de aller fattigste. Jeg mener faktisk at det absolutt burde ha vært på sin plass å vurdere om en ikke burde ha latt dem som har det aller best, betale noe for å kunne hjelpe dem som har det aller dårligst. Jeg erkjenner at dette dreier seg om kommunalt sjølstyre, men jeg føler likevel behov for å påpeke overfor denne kommunen, som jeg også gjør overfor andre kommuner, at det er et potensial for å øke sine egne inntekter. Så får det selvfølgelig være opp til hver enkelt kommune om den vil gjøre det, men jeg må si at jeg, i likhet med mitt eget parti i denne byen, er uenig i den politikk som føres på dette området i denne byen.
Ellers tar jeg med meg de signaler som har kommet fra representanten Rise på andre områder. Og, som sagt, vi kommer tilbake med noen svar i kommuneøkonomiproposisjonen om en drøy uke.
Inger Lise Husøy (A): Jeg takker representanten for at han tar opp de spesielle utfordringene hovedstaden har.
Det er et faktum at storbyene ikke har tilstrekkelige midler til å løse de store problemer de står overfor. Men jeg er mindre fornøyd med hva jeg hørte i radioen om at narkomane bør tvangssendes tilbake til sine hjemstedskommuner. Tvangstiltak er ikke noen vei å gå. Det vi trenger, er først og fremst et kriteriesystem tilpasset Oslos særegne problemer, og Oslo trenger, som alle andre kommuner, forutsigbare økonomiske rammer.
Det største politiske problemet for hovedstaden er – og det bør interpellanten ta innover seg – at byen styres av et borgerlig flertall, støttet av Rises partikolleger. Det kunne vært annerledes. Og Oslo Arbeiderparti er godt fornøyd med det budsjettsamarbeidet vi hadde i fjor høst. Representanten Rise har fått god uttelling i media for at han vil gi mer penger til Oslo, og det er flere av oss som ønsker det. Men spørsmålet mitt er om representanten Rise har mer penger enn oss andre som er bundet av budsjettavtalen. Kommer hans parti med noen hundre millioner kroner ekstra i forbindelse med revidert, eller er det bare ønsketenkning? Jeg må minne om at for å rette opp og forhindre forskjeller i Oslo mellom øst og vest, kan vi gjøre mye lokalt. Men det er etter min mening ikke mulig med det politiske regimet som Oslo Kristelig Folkeparti har støttet.
I hovedstaden har vi, som sagt, de beste og de dårligste levekårene, men Høyre-byrådet sier at dette ikke er en oppgave for byrådet. I tillegg vil man altså ikke bruke eiendomsskatt når Oslo har en skattesvikt på 750 mill. kr ut fra det vedtatte budsjett. Jeg mener det bør være et minimumskrav at man utnytter mulige inntektskilder lokalt når situasjonen krever det.
Ellers er jeg helt enig med representanten i hans beskrivelse av Oslos utfordringer, og jeg synes også at statsråden var på linje når det gjelder å beskrive problemene. Storbyene er på mange måter en magnet for folk med sosiale problemer, narkomane og kriminelle. Derfor mener jeg f.eks. at barns oppvekstvilkår i storbyene må få mer oppmerksomhet, og at det tilføres mer penger. De trenger ikke kontantstøtte, men de trenger trygge og gode aktivitetstilbud, og jeg håper at Rise vil bidra til det.
Oslo er mer flerkulturell enn de fleste andre byer, vi har hundre forskjellige språk i byen, mange flyktninger ønsker å bo nettopp her, og vi er et nasjonalt trafikknutepunkt. Vi trenger kort og godt økonomiske pakker i samarbeid mellom stat og kommune, og Byrådet i Oslo må også på banen.
Vi har problemer, de er løsbare, men Oslo kommune er nøkkelen. Jeg håper at representanten Rise vil ta kontakt, og at han holder det samme innlegget for sine representanter i Oslo bystyre som han har holdt her i dag.
Torbjørn Andersen (Frp): Interpellasjonen som er tatt opp av representanten Lars Rise her i dag, er etter mitt syn meget viktig og betimelig. Storbyene, inkludert Oslo, har særegne problemer og særegne utfordringer som vi må ta på alvor. I Fremskrittspartiet har vi innsett det, og vi jobber med å nedsette et eget storbyutvalg som skal se på nettopp den problematikken som bl.a. Oslo strir med.
Det det dreier seg om, og det representanten Lars Rise har etterspurt, er for så vidt mer penger til å løse de særegne problemene vi ser i Oslo, og som vi alle er opptatt av og ikke benekter på noen måte. Men etter at Regjeringen og sentrumspartiene i 1999 fratok kommunene selskapsskatten, er ikke bare interessen for å tilrettelegge for næringsetableringer i kommunene svekket, men flere kommuner har tapt store inntekter, herunder altså Oslo som var i en særstilling med store inntekter fra nettopp selskapsskatten.
Vi ser at flere av de kommunene, spesielt Oslo, som har mistet inntekter fra selskapsskatten, ikke har fått kompensasjon for dette inntektsbortfallet. Oslo kommune har med andre ord kommet meget dårlig ut etter bortfallet av denne selskapsskatten. Dette advarte Fremskrittspartiet sterkt mot den gangen Arbeiderpartiet og sentrumspartiene fratok kommunene denne viktige skattekilden. Det som skjedde, var at man tok bort dobbelt så mye fra Oslo enn det man gav tilbake. Etter at vi har fått informasjon fra flere andre byer i dette landet om hvor galt det har gått, har vi i Fremskrittspartiet kommet frem til at det er riktig å fremme et forslag om å tilbakeføre selskapsskatten til kommunene.
Som nevnt har Fremskrittspartiet fremmet forslag om at selskapsskatten igjen skal tilbake til kommunene og til Oslo. Det vil altså kunne styrke Oslo kommunes økonomi vesentlig. I dag er det slik at kommunene får mesteparten av sine penger fra staten, i nøye tilmålte porsjoner etter et ganske komplisert inntektssystem. Kriteriene for tildeling er mange, og Lars Rise har lagt premisser for enda flere kriterier. Vi har skapt et inntektssystem i kommunene der det faktisk er lettere for kommunene og byene å skrike etter mer penger fra staten enn å jobbe for økte inntekter. Jeg vil si at innføring av eiendomsskatt ikke er noen vei å gå. Det er en langt bedre løsning å gjeninnføre selskapsskatten. Det vil kompensere mer enn nok for Oslos vedkommende.
Ivar Østberg (KrF): Det er godt at storbyen Oslos problemer blir tatt opp. Vi har tidligere i dag debattert hvordan by og land henger sammen, og det er en sammenheng. Jeg er imidlertid litt usikker på om de problemer som tas opp, er storbyproblemer eller hovedstadsproblemer. Jeg opplever at de sosiale forhold som er beskrevet med rusmiddelmisbruk, narkotika og bostedsløse, er en storbys problemer og ikke nødvendigvis et hovedstadsproblem.
Hovedstadsproblemet er vel nettopp at det å huse bl.a. dette hus, departementer og sentraladministrasjonen gir et stort press. I 1998 var situasjonen den at av 13 457 ansatte i departementer og sentraladministrasjonen var kun 900 plassert utenfor Oslo. Det å være hovedstad gir et økt press. Vi har tidligere i dag diskutert lokalisering og muligheter for statlig lokalisering ut av hovedstaden, og slik vil man kunne være med på å minske presset på hovedstaden.
Det er pekt på selskapsskatten. I tidligere debatter har jeg pekt på at Rattsø foreslo et system som skulle være enklere og mer rettferdig. Dette var altså mer rettferdig, og flertallet fulgte opp dette. Det er mange som klager over tapskompensasjonen, og at den må avvikles. Men hovedstadstilskuddet ble faktisk etablert som en slags tapskompensasjon, som flertallet vil avvikle.
Men det som forhåpentligvis blir resultatet av dette, er at man får en dugnad mellom Oslo og nabokommunene, slik at man ikke bare sender hjem de som vil skjule seg i storbyen, med de problemer de har. Det er helt nødvendig at det bygges opp tilstrekkelige behandlingstilbud også rundt storbyen Oslo. Det er prisverdig at Rise tar opp dette problemet. Vi bør ha tiltak til disse, både når det gjelder behandlingstilbud, og når det gjelder botilbud. Jeg har den forventning at kommuneøkonomiproposisjonen også legger opp til en drøfting av selve kriteriesystemet. Det er mange kriterier som bør med. Jeg har tidligere etterlyst klimatiske kriterier.
Per-Kristian Foss (H): En fornuftig politikk for hele landet forutsetter et samspill by – land. Stortinget har hatt mange debatter om utvikling av distriktspolitikk, få debatter om en aktiv bypolitikk. Her mangler det en balanse.
Høyres landsmøte hadde en debatt også om bypolitikk, i tillegg til distriktspolitikk. Det er en misforståelse når statsråden, slik hun har gjort seg skyldig i, i dagens aviser, Nationen bl.a., henviser til at utspillet på Høyres landsmøte dreide seg om at storbyene skulle tilgodeses med «statlige investeringer». Da har statsråden ikke lest uttalelsen. Det dreier seg ikke om statlige investeringer, men om å beholde mer av egne skattemidler. De undersøkelser som er foretatt – og som man bruker i polemikken for å si at det er en pengestrøm til byene, altså ikke bare til Oslo – dekker derfor ikke virkeligheten. Halvparten av det som tillegges byregionene, gjelder Rikshospitalet og Gardermoen, og med respekt å melde, det hjelper ikke på sosiale problemer i Tromsø om man bygger et rikshospital i Oslo, langt mindre hjelper Gardermoen på Bergens pressproblemer. Dette er å blande fullstendig, med sikte på en ren avsporing.
Men honnør til interpellanten som tar opp temaene, med Oslo konkret. Jeg håper han får partiet sitt med seg etter hvert. Det vil hjelpe.
Tilbake til undersøkelsen om de statlige investeringer. Jeg har bare lyst til å be statsråden trekke frem andre sider ved den Asplan Viak-rapporten som hun har foran seg, f.eks. tabell nr. 1 på side IV, som viser at statens investeringer og overføringer i forhold til folketallet i Oslo viser at byen ligger på et gjennomsnitt. Der er altså såkalte hovedstadsprosjekter holdt utenfor. Og med respekt å melde, det er ikke hovedstadsprosjektene som løser Oslos spesielle sosiale problemer.
Det er en del problemer knyttet til byer. En del er knyttet til større byer. Men det er en illusjon å tro at disse sosiale problemer forsvinner om man reiser til Romerike eller Indre Østfold. Gjennomsiktighet i et lokalsamfunn kan diskuteres. Men det er vel også den side ved det at for å se gjennom problemer må man også være villig til å se dem og ikke se gjennom fingrene med dem. Så det er ikke så svart/hvitt at rusproblemer ikke eksisterer utenfor en storby, men bare i en storby. Men det er en overrepresentasjon i byer, og særlig i større byer. Deri ligger problemet. La oss nyansere dette. Jeg forventer at statsråden setter fart i arbeidet med å gjøre noe med rusproblemene.
Til slutt følgende lille hjertesukk: Det er ikke sant – det er ikke korrekt – når statsråden gir inntrykk av at Oslo kan benytte eiendomsskatt bare for noen få utvalgte rike mennesker eller store eiendommer. Eiendomsskatt innført i Oslo vil ramme alle og i særdeleshet de som nylig har kjøpt med høy takst, og da gjør det storbykostnadene på bosiden enda høyere, gjør altså vondt verre.
Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er ingen tvil om at Oslo har spesielle utfordringar. Det er heller ingen tvil om at Oslo på mange måtar har spesielle moglegheiter. Eg viser til den debatten vi har hatt tidlegare i dag, der vi har fokusert på rapportar som fortel noko om det, f.eks. at av 13 400 departementale arbeidsplassar ligg 900 utanom Oslo. Det er slik at 65 av 70 direktorat er plasserte i Oslo, og vi veit at hovudkontora for ei rekkje verksemder, både offentlege og private, finst her.
Sist Stortinget debatterte storbyane sin situasjon, var vel ved behandlinga av storbymeldinga. Då var det eit breitt engasjement i Stortinget for ei spesiell satsing i dei delane i Oslo som har dei største utfordringane, eit Oslo indre aust-engasjement, der det framleis vert tilført midlar. Så var det òg diskusjon om Oslo sin situasjon i samband med inntektssystemet. Der føreslo Senterpartiet i 1997 eit eige storbytilskot som skulle vera utanom andre kriterium, som ikkje berre skulle gå til Oslo, men som òg skulle gå til andre storbyar. Det fekk ikkje fleirtal.
Utjamningsmeldinga som ligg til behandling i desse dagar, viser både kvar dei beste og kvar dei vanskelegaste levekåra er. Der er det òg forslag til tiltak, som vonleg vert vedtekne, som gjeld både Oslo og andre storbyar. Eg er overraska over at Oslo ikkje har nytta dei moglegheitene dei har til eigedomsskatt. Det er deira val. Vi skal ikkje av den grunn la vera å ta på alvor den spesielle situasjonen som både Oslo og andre storbyar er i, òg den positive ringverknaden det vil ha om vi kunne stimulera til at nokre fleire av dei som ynskjer å bu utanom dei store pressområda, får høve til det.
Det har vore framført forslag i dag som gjeld tilbakesending av narkomane. Det høyrest ut til å vera godt meint. Det er fullstendig uakseptabelt og òg fullstendig, etter mitt syn, upraktikabelt. Eg er glad for at det er slik at det er lov å flytta i dette landet kvar som helst for alle som vil. Det må vi halda fast på. Men så må vi intensivera innsatsen når det gjeld førebygging, når det gjeld behandling, når det gjeld kontroll i forhold til rusmiddelmisbruk og andre problem.
Karin Andersen (SV): Det er to store saker i vår som kommer til å ha mye å si for Oslo og byenes økonomi, og for hvordan vi best skal kunne løse de problemene som interpellanten tar opp. Det er utjamningsmeldinga, som går direkte på vanskeligstilte grupper, og det er ikke minst kommuneøkonomiproposisjonen, som kommer om kort tid.
«Det er en menneskerett å bli sett», sa Lars Rise i sitt innlegg, og det er jeg enig i. Men noen blir kanskje sett for mye. Det blir i noen bygder kalt «bygdedyret». Og noen folk reiser. Men da tyder det kanskje på at problemet er der og ikke her. Det tror jeg også vi skal ha med oss.
SV har ønsket økt fokus på barn og unge tvers igjennom all politikk. Vi har ønsket en større satsing på barnehager, på barnevern og ikke minst på skole, nettopp for at hver enkelt skal bli sett, bli lagt merke til, få tilhørighet, få et sjølbilde og mestre sitt eget liv. Derfor blir en større satsing på skole et kjempeviktig element i det som representanten Rise er opptatt av å løse. Det er ingen problemer knyttet til lovverk når det gjelder å sende hjem 13-14 år gamle ungdommer på fri flyt i Oslos gater. Til det trengs det ingen nye lover. Det er vedtatt lov, bruk av tvang, i forhold til narkomane i denne salen. Det har også Arbeiderpartiet og representanten Rises parti vært med på. Men det tror ikke jeg er de viktige sakene, det viktige blir at man får rask og god behandling, og at det er penger til å sette det i gang. Der er vi fullstendig enige. Jeg er også enig i at kriteriet om at rusmiddelmisbruk legges inn i inntektssystemet, er en sak vi blir nødt til å vurdere grundig.
Jeg har lyst til å minne om at da selskapsskatten ble fjernet, foreslo SV et permanent hovedstadstilskudd som nettopp skulle reflektere de økte oppgaver og spesielle behov som en hovedstadsregion har. Vi tror at det er nødvendig å se på det, og ønsker å komme tilbake til det.
Så til noe som representanten Rise er opptatt av, og som jeg og SV brenner for, nemlig boligpolitikken. Her må det gjøres noe raskt, det nytter ikke å vente, og dette kommer til å koste noen penger. Spesielt når man er opptatt av barn og rusmiddelmisbrukere, er det en uting vi må få slutt på øyeblikkelig, og det er å sende barn, ungdom og barnefamilier til hospits. Det må bli forbudt. Det er offentlig barnemishandling, og det må medføre straff for de myndigheter som gjør dette. Det finnes hoteller i denne byen, og der kan man plassere barnefamilier eller ungdom hvis det er behov for bolig. I tillegg må det en kraftig satsing til på boligpolitikken, slik at folk har et hjem, for det er, som vi vet, utgangspunktet for å ha et godt liv.
Odd Einar Dørum (V): Det er svært positivt at det går an å føre en debatt om Oslo uten å gi en særlig begrunnelse for det. Det er også svært positivt at man i hovedsak kan føre en debatt om Oslo uten å opptre på Stortingets talerstol som om man står på Oslo bystyres talerstol. Det har ofte hendt i Oslo bystyre at man har oppført seg som om man har stått på Stortingets talerstol. Selv er jeg av den overbevisning at skal man løse problemer som er felles, må man av og til la den politiske stridsøksen hvile og finne de omforente løsningene. Det har statsråden invitert til på sin måte, og også representanten Rise på sin måte. Jeg skal kommentere noen, etter min mening, viktige punkter ved det.
Når det gjelder bolig, har Venstre levert sine bidrag i dugnaden, både med et Dokument nr. 8-forslag og et privat forslag i Oslo bystyre, og det er min påstand at selv i Oslo sentrum er det fullt mulig å bygge billigboliger for ungdom i etableringsfasen og for nyskilte. Det krever ingen subsidiering, men det krever at man lar være å auksjonere bort tomter. For auksjonerer man bort en tomt, presses prisen på en slik måte at den må utbygges til et helt annet formål. Men det er fullt mulig – selv i Oslo sentrum er dette mulig. Jeg synes det er positivt det statsråden sier om dette.
Når det gjelder rus, har representanten Rise fokusert på et avgjørende punkt. Det er ingen tvil om at Oslo kommune har 50 pst. av landets rusmiddelmisbrukere med 12 pst. av folketallet. Det må være dårlig gjennomtenkt å mene at de kan tvangssendes bort – det skal jeg bare forbigå på den måten. Men det å påpeke at det trengs midler, enten vurdert gjennom kriteriesystemet eller i et permanent hovedstadstillegg, det er åpenbart riktig hvis man skal møte disse menneskene.
Så skal jeg ta opp et poeng som etter min mening blir svært avgjørende, og jeg henvender meg spesielt til statsråden fordi hun gjennom sin virksomhet som stortingsrepresentant har vært engasjert av integreringsspørsmål. Integreringen knyttes jo gjerne til den fagkomiteen jeg sitter i, og til skole, men det økonomiske grunnlaget er helt avgjørende. Jeg synes det har vært usedvanlig lite fokus på at man i Oslo-skolen har en voldsom spredning, kanskje større enn noe annet sted i landet, og i grunnskolen har man opp til 30 pst. fremmedspråklige. Dette har to forhold. Én bit av det er de pengene som Oslo får for å gi norskopplæring, morsmålsopplæring osv. Det beløpet har ikke holdt tritt med det som var forutsetningen, at man skulle få refundert 90 pst. av kostnaden. Men viktigere enn det, noe som jeg ber statsråden om å vurdere, er å se på om skoleverket er godt nok rustet til å lykkes med integreringen. I Oslo-skolen finner man de mest glitrende eksempler på at det lykkes, men man finner også i denne storbyen de mest bedrøvelige eksempler på fiaskoer som sprer seg som ringvirkninger i landet vårt. Vi er ikke tjent med at det fortsetter. Vi er tjent med at det også på dette punktet blir en konsentrasjon for å løfte, slik at man får den innsatsen man trenger.
Så til slutt: Hvis statsråden vil unngå et pengesluk på veier i Bjørvika, så er det bare å frigi Havnevesenet. Der ligger jo tomtene, som ikke er prissatt, og forvaltes etter den siste rest av føydalfyrstedømmet og planøkonomi i norsk eiendomsforvaltning. Så det er bare å slå seg løs på en sånn måte, for da slipper man å putte 3 milliarder kr i et hull i Bjørvika. Med dugnad og spleis så kan man klare det, det er et kjent distriktspolitisk prinsipp, og i byen kan man også klare det hvis man får lov.
Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er snart omme. Presidenten vil foreslå at formiddagens møte fortsetter inntil sak nr. 2 på dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.
Shahbaz Tariq (A): Det spørsmålet representanten Rise tar opp i sin interpellasjon, er helt vesentlig. Det er vesentlig fordi det ofte har vært vanskelig å få forståelse for at Oslo har sosiale og økonomiske problemer av helt andre dimensjoner enn det som er vanlig ellers i landet. Det er i Oslo en opplever de største levekårsforskjellene, de største forskjellene mellom fattig og rik, de største forskjellene i folks helsetilstand, de største forskjellene i levealder, de største forskjellene i utdanningsnivå og boligstandard, osv.
De viktigste virkemidlene vi har for å utjevne disse forskjellene, er et godt offentlig tjenestetilbud for alle. I Oslo har vi imidlertid spesielle utgifter knyttet til store sosiale problemer, boliger med understandard, skoler med over tretti ulike morsmål, osv. Denne situasjonen fører selvfølgelig til at utgifter til velferdstjenester i gjennomsnitt blir høyere enn hva tilfellet er i resten av landet. Dette er det imidlertid ikke tatt tilstrekkelig hensyn til i dagens inntektssystem.
Jeg er redd for at dersom vi ikke får et bedre økonomisk utgangspunkt og fortsetter med å sultefôre de kommunale velferdstjenester, vil mange innbyggere med god privat økonomi kreve private ordninger og således undergrave målsettingen om å gi alle like muligheter.
Jeg er glad for den forståelse jeg opplever at kommunalministeren har tilkjennegitt, og har tro på at relevante tiltak og forslag vil bli fremmet.
Men når dette er sagt, har jeg også lyst til å komme med en utfordring til representanten Rise om å få sine egne bystyrerepresentanter og deres borgerlige samarbeidspartnere til å utnytte det inntektsgrunnlag Oslo faktisk har. Representanten Rises krav til staten blir doblet når hans eget parti i bystyret, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, er i ferd med å avvikle eiendomsskatten i Oslo og dermed reduserer Oslos inntektsgrunnlag med ca. 500 mill. kr. De samme krav en stiller til staten, bør en også stille til egen kommune og til egne representanter.
Lodve Solholm (Frp): Ei lita oppfordring til representanten Lars Rise, som har tatt opp denne interpellasjonen, og som eg synest det er riktig å gjere: Det ligg no eit forslag inne om å tilbakeføre selskapsskatten til kommunane igjen, og viss Rise klarer å få med seg sitt eige parti og sentrumskameratane, er det igjen fleirtal for det, og då vil ein òg sikre Oslo store inntekter.
Vi hadde ein debatt tidlegare i dag der vi i alle fall var ein del som var einige om at skal vi få behalde landet vårt sterkt og kraftig over heile fjøla, treng vi sterke regionsenter. Eg vil også seie at skal vi behalde Noreg som eit godt land å bu i, treng vi også ein sterk hovudstad. Det bør engasjere oss alle. Eg har – i ei bisetning – litt lyst til å seie at av dei tolv som har hatt ordet i denne debatten, er det berre ein som snakkar rein Oslo-dialekt, og det i seg sjølv viser at dette engasjerer oss, at ein treng ein sterk hovudstad.
Men Oslo kan også gjere noko sjølv. Eg vil påstå at Oslo si politiske leiing over tid kan kritiserast – det gjeld ikkje berre Høgre-byrådet, men det gjeld også Arbeidarparti-byrådet – for i mange, mange år å ha neglisjert behovet for å legge til rette for bustadbygging, ved m.a. å nekte høghusbygging og ved å nekte å utvide Markagrensa. Dette har gitt som resultat skyhøge bustadprisar, noko som særleg rammar dei unge i etableringsfasen, og sjølvsagt dei med små inntekter. Situasjonen for dei i etableringsfasen blir ytterlegare forverra gjennom den effekten som dokumentavgifta gir på toppen av dei usosiale bustadprisane i hovudstaden. Unge menneske i etableringsfasen blir nøydde til å skifte bustad etter kvart som familien aukar, kanskje fleire gonger, for å få tilstrekkeleg bustadareal. Kvar einaste gong håvar staten inn pengar på dette fordi dokumentavgifta er der. Dette er også svært usosialt.
Det er derfor eg har lyst til å stille eit spørsmål til statsråden: Ser statsråden det usosiale i dette, og kan ein forvente at Arbeidarpartiet vil gjere noko med dokumentavgifta, t.d. fjerne den? Vi kan garantere at det i så fall blir fleirtal i denne salen for det.
Leif Lund (A): Det er ikke så mye mer å si på slutten av en debatt, men det jeg registrerer, er at det i hvert fall er gode argumenter for å fortelle hvorfor vi ikke kan gjøre ting. For eksempel virker Per-Kristian Foss’ argument om at de som kjøper en dyr bolig i dag, ikke tåler å få en liten promilleøkning i skatt, litt merkelig på meg. Og Lodve Solholm snakker om at vi kan tilbakeføre selskapsskatten, og så blir alt bra i denne byen.
Det som hadde vært litt spenstig å høre fra Oslo-representantene, var at de tenkte nytt. Det er 22 bydeler i Oslo som fordeler et budsjett som bystyret behandler, og det er ikke nødvendig å ha samme kriterier for fordeling i hver eneste bydel i Oslo. Jeg går ut fra at rusmisbruken ikke er like stor på Frogner som den er i Gamle Oslo.
Det kunne kanskje også vært litt interessant for bystyret i Oslo å se litt på sine egne kriterier for fordeling av en ganske betydelig pott, som er det største budsjettet i Kommune-Norge, slik at det ikke bare er Stortinget og inntektssystemet sentralt som liksom skal være fasiten på de problemer som gjelder for denne byen. Det hadde vært litt spenstig, istedenfor å forklare Stortinget hvorfor vi ikke kan være med å finne noen ekstra penger. Det er klart at det som tas opp, er viktig. Det er klart at når det gjelder systemet her i byen, burde kriterier som tettboddhet, psykiatri, flyktninger, innvandring, sosialklienter, boligstandard vært vektlagt. Men det bor jo ikke like mange som trenger hjelp, i alle 22 bydelene.
Jeg vil faktisk på slutten av debatten utfordre Oslo-politikerne til også å være med og gi et bidrag. Etter det vi nå har hørt fra statsråden, vil vi sannsynligvis i morgen få en videreføring av hovedstadstilskuddet, og det vil være en gjennomgang av inntektssystemet sentralt, som kommer i kriteriene, slik at hvis noen spenstige Oslo-politikere også lokalt gjør noe, vil dette komme de brukerne som trenger det, til gode.
Lars Rise (KrF): Først må jeg få kommentere representanten Husøy, som begynte med å gi honnør for at interpellasjonen ble reist, men som deretter gikk over til å kritisere Oslo Kristelig Folkeparti fordi partiet har valgt å støtte et byråd utgått fra Høyre og ikke fra Arbeiderpartiet.
Hun nevnte at hadde vi støttet et arbeiderpartibyråd, kunne vi jo sammen ha innført eiendomsskatt. Da glemmer man kanskje at boliger er superdyre i Oslo, og spesielt får nye leiligheter ofte en høy ligningsverdi. Jeg tror ikke man nødvendigvis løser sosiale problemer i Oslo ved å innføre eiendomsskatt.
Så spør representanten Husøy: Har representanten Rise penger som vi ikke har? Da har jeg lyst til å si at det å innføre storbykriterier, behøver ikke bety økte rammer, men det kan heller bety en omfordeling innenfor rammene. Og siden det kom så mye kritikk av Oslo Kristelig Folkeparti, har jeg lyst til å nevne at man har klart å øke satsingen på skole mer enn Arbeiderpartiet noen gang har foreslått i Oslo bystyre. Man har fått til en satsing på eldre, man har redusert køer ved sykehus, og man har også styrket rusomsorgen. Men likevel trenger man bistand fra staten til å løse disse problemene.
Så vil jeg også nevne at jeg tror ikke et arbeiderpartibyråd hadde kunnet motvirke endringer i konjunkturene, fall i aksjemarkedet eller et IT-krakk, som vi har sett nå. Da ville også et sosialistisk byråd ha fått problemer med de skatteinntektene man får fra personlige skattytere, som nå kan trekke fra det man har tapt på aksjemarkedet, og det er ikke lite. Det dreier seg om flere hundre millioner kroner for Oslo kommune.
Så til det som statsråden sa om rusmiddelmisbrukere og bruk av tvang. Det var også representanten Dørum innom, og han mente det måtte være en særdeles dårlig gjennomtenkt tanke fra min side. Da tror jeg det er viktig å si at jeg ikke hadde formulert det som var intro-en i Dagsnytt-sendingene i dag, men det jeg har sagt, er at vi ikke kan stå og se på at mange unge mennesker går til grunne i Oslos gater. Da bør vi kunne – ved noen tilfeller – bruke den hjemmel som finnes i sosialtjenesteloven, for å sørge for at disse unge menneskene kommer under behandling. Vi trenger ikke endre noen lover for det. Men vi vet at det er et særdeles vellykket prosjekt som er utprøvd i Zürich, og jeg synes vi kunne prøve noe av det samme her – først og fremst skaffe behandling til de unge, og få til et samarbeid mellom staten og kommunen. Vil statsråden være med på det?
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg synes denne debatten har vært viktig, og jeg er enig med dem som har sagt – bl.a. representanten Foss – at det er viktig å ha en aktiv bypolitikk og også å ha en debatt omkring det. Det har vi nok i for liten grad hatt i denne salen.
Representanten Foss var opptatt av Asplan Viaks rapport om geografisk fordeling av statens investeringer. Det er et faktum at i den perioden det der vises til, gikk 69 pst. av de statlige investeringene til storbyområdene, og Oslo-regionen mottok mest. Og da regner jeg vel med at representanten Foss i hvert fall ikke kan unnslå seg at det ligger et element av sentralisering i det.
Jeg er selvfølgelig helt klar over at hvis en holder de typisk nasjonale prosjektene, som også representanten Foss viste til, på Østlandet utenfor – altså OL på Lillehammer, Rikshospitalet, storflyplass, Gardermobanen osv. – så blir tallene mer balansert. Jeg er selvfølgelig også klar over at de utfordringer som Oslo har, må løses på en del andre områder, og jeg har ikke tenkt å misbruke denne rapporten, for å si det på den måten, i den retning at en ikke også skal bidra til å løse de spesielle utfordringer som nettopp hovedstaden har, men at det er en viss sentralisering i det, tror jeg ingen kan unnslå seg.
Så var det en oppfordring om å sette fart i arbeidet med kriteriene for rusproblemer. Der viste jeg til at så langt har problemet vært – jeg tror ikke det har vært noen uvilje heller fra den forrige regjering på dette området – å få nok data, for det er vanskelig å innhente. Men jeg håper at vi gjennom det nye systemet, kalt KOSTRA, greier å få det, og jeg lover å gjøre det jeg kan for å skyve på slik at vi får en gjennomgang av nettopp kriteriene for rusproblemer så fort som overhodet praktisk mulig.
Så til spørsmålet om eiendomsskatt, som flere har vært inne på. Representanten Foss var også det, og han sa at vi kan ikke bare ta fra de rike. Til det vil jeg si at det er vel muligheter for – gjennom det systemet som er – at det i hvert fall går an å gradere hvem som betaler mest i eiendomsskatt. Og det er faktisk slik at når Oslo kommune og ledelsen i Oslo kommune velger å ikke bruke den inntektsmuligheten, betyr det altså ca. 500 mill. kr, som Oslo kommune kunne ha benyttet til et eller annet godt formål. Og det vil jeg jo si er noen kroner. Det er ikke slik at det i seg selv løser de utfordringer Oslo har, men jeg synes i hvert fall at det kunne ha vært et godt bidrag for i fellesskap å søke å løse de mange problemer som denne hovedstaden og denne byen har, f.eks. innenfor situasjonen som dreier seg om boliger. Jeg veldig glad for det engasjementet som bl.a. representanten Dørum har vist i boligpolitikken, og jeg er helt enig med representanten i at det er fullt mulig å bygge mange flere rimelige, nøkterne boliger i Oslo hvis en vil, og det kan en egentlig gjøre i løpet av ganske kort tid.
Jeg tar også med meg den utfordringa som ligger fra representanten Dørum om integrering i forhold til skolen. Regjeringa vil foreta en større gjennomgang av hele integreringspolitikken, og da vil det være helt naturlig at vi også ser på det som representanten tok opp i forhold til skolesituasjonen. Det kommer vi ganske snart tilbake til.
Erna Solberg (H) (fra salen): President, det er en åpenbar misforståelse.
Presidenten: Presidenten antar at det vel neppe dreier seg om det, men tar sjansen.
Erna Solberg (H): Statsråden har nå to ganger referert til Asplan Viak-rapporten som om de 69 pst. til storbyområdene dreier seg om hele perioden rapporten er utgitt for. Det gjør den ikke, 69 pst. dreier seg om 1998. Ser man hele perioden over ett, er det et helt annet tall som kommer ut. Jeg synes statsråden burde være korrekt i sitatene, for det vil komme helt andre tall hvis man f.eks. går et par år frem i tiden, når disse store prosjektene er ferdig. Men det gjelder altså bare 1998, det gjelder ikke hele perioden.
Statsråd Sylvia Brustad: Det har ikke vært meningen fra min side å underslå at de 69 pst. dreide seg om 1998, i så fall er det en misforståelse. Det har jeg ikke sagt, tror jeg. Jeg har i hvert fall ikke ment det, og det er faktum. At vi har litt ulike meninger om hvilken virkning det har på sentralisering, opplever jeg som en litt annen debatt.
Presidenten: Presidenten antar at misforståelsen nå er oppklart.
Dermed er interpellasjonsdebatten under sak nr. 2 avsluttet.
Kveldens møte settes kl. 18.00.
(Fortsett til kveldsmøtet kl. 18.00)