Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, har en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

John Dale (Sp) (ordførar for saka): Eg tek ordet til ein kort merknad i denne saka. Konklusjonen går som kjent ut på at Dokument nr. 8:56 vert avvist.

Til grunn for dette ligg eit brev frå departementet, der det etter mi oppfatning vert argumentert godt for at det ikkje er grunnlag for å skifta ut dei medlemene i Statoil sitt styre som er valde av generalforsamlinga. Regjeringa opplyser at ho vil gjennomføra ei nærare vurdering av om det vil vera føremålstenleg å innføra retningsliner for tilsetjing av personar i leiinga i heileigde selskap. Dette siste momentet fangar langt på veg opp innhaldet i forslag nr. 2, frå Framstegspartiet, slik at forslaget med fordel kan trekkjast.

Men så les eg merknadene frå representantane Korsberg og Vaksdal og legg då merke til at Framstegspartiet si grunngjeving for å skifta ut Statoil sitt styre er noko uklar. Representantane viser til den manglande kompetansen både noverande og tidlegare styre la for dagen i spørsmål om løn og fallskjermar til leiarar i selskapet. Det tidlegare styret vart skifta ut, men når også det nye styret turar fram med sine etterløns- og pensjonsavtalar, upåverka av den håplause signaleffekten, så bør også det nye styret gå. Det høyrest logisk ut.

Heldigvis er minnet ikkje så kort som me ofte innbiller oss, og i alle fall noko betre enn sitt rykte. Eg hugsar godt då det gamle styret gjekk og det nye kom. Skiftet hadde ingenting å gjera med Statoil sine leiarløner. Dei store pengeoverskridingane i Nordsjøen aktualiserte friske krefter i styret og ivaretok eit behov for å markera ansvar for ei lite heldig utvikling. Sentrumsregjeringa stod for ommøbleringa, godt støtta av Stortinget. Den gongen vart det reist spørsmål om styret var kompetent nok.

I dag finst det ingen grunn til å påstå at Statoil sitt styre ikkje har kompetanse til å driva selskapet framover. Det synest å liggja ein slik påstand i forslag nr. 1, frå Framstegspartiet. Sjølvsagt er det altfor tidleg å fella nokon dom over det nye styret.

På den andre sida er det eit faktum at styret har fått kritikk for sin leiarlønspolitikk. Det er ei sak for seg, og som ikkje utan vidare påverkar den jobben styret er sett til å utføra for Statoil og den norske staten. Og i lys av den allmenne reaksjonen uforståelege leiarløner og fallskjermar har vekt i det norske folket, har no statsråden meldt til komiteen – og eg viser igjen til brev av 30. mai i år – at visse tiltak er i gang.

Eg synest det er viktig å fokusera på leiarløner og den signaleffekten dei har. I dag har Stortinget drøfta utjamningsmeldinga, og det er klart at det her finst ein samanheng. Men det er skilnad på å barbera seg og å skjera av seg haka, som det populært heiter. Etter mi oppfatning har statsråden handla fornuftig i denne saka, og han er stadig langt unna den situasjonen sentrumsregjeringa var i, og som førte til det oppsiktsvekkjande skiftet av styret i Statoil. Skulle utviklinga igjen aktualisera spørsmålet om kompetanse, må me håpa at den til kvar tid sitjande statsråd har evne til å handla effektivt, og at handlingane er tilpassa dei problema det er snakk om å løysa.

Øyvind Vaksdal (Frp): Den senere tids offentlige debatt vedrørende fallskjermer, etterlønns- og pensjonsavtaler for ledere i næringslivet har fokusert på det jeg vil kalle en ukultur i næringslivet som etter mitt skjønn gir svært negative signaler for den generelle lønnsdannelsen i samfunnet og undergraver både samfunnsmoral og forståelsen for moderasjon ved lønnsoppgjørene.

Det er imidlertid lite man kan gjøre i dette hus for å stoppe denne utviklingen i det private næringsliv annet enn å komme med anbefalinger og henstillinger. Man kan imidlertid forvente at styret i et aksjeselskap setter seg selv i et svært dårlig lys dersom de forvalter aksjonærenes verdier på en ufordelaktig måte, og de må derfor være forberedt på å ta konsekvensen av dette.

I heleide statlige selskap er det imidlertid storting og regjering som utøver eierskapet på vegne av de reelle eierne, det norske folk. Det er derfor vår klare plikt å reagere dersom vi ser at eierskapet blir forvaltet på en for eierne ufordelaktig måte. Da det i mars ble kjent at Statoils tidligere konsernsjef hadde en fallskjerm som ifølge Dagbladet kunne beløpe seg til 40 mill. kr, reagerte jeg derfor umiddelbart og tok dette opp med olje- og energiministeren i spørretimen den 29. mars, der jeg spurte om han var enig i den kritikken som var reist mot at et heleid statlig selskap skulle ha slike avtaler, og hva han som generalforsamling i Statoil ville foreta seg for å rydde opp i disse forhold.

Svaret fra statsråden var imidlertid både overraskende og skuffende. Han ville ikke foreta seg noe i sakens anledning i det hele tatt, og han bekreftet i realiteten at det var styret i Statoil som skulle ha all makt, og at staten som eier ikke skulle blande seg bort i driften av selskapet eller gi retningslinjer for selskapets virksomhet.

På denne bakgrunn er det meg komplett ubegripelig at Arbeiderpartiet så lenge har ment at Statoil skal være et heleid statlig selskap, nettopp fordi, som de har hevdet, en gjennom et slikt eierskap skal sikre den nødvendige samfunnsmessige kontroll med selskapet. Det er jo det stikk motsatte som skjer i selskapet.

Selskapets styre, som i denne saken har vist total mangel på gangsyn når det gjelder hvor styrets lojalitet skal befinne seg, og som handler forretningsmessig grovt uansvarlig og i strid med all samfunnsmoral, får fortsette som om ingenting skulle ha skjedd – med Regjeringens og stortingsflertallets velsignelse.

Også statsministeren holder sin beskyttende hånd over styret i Statoil. I det ene øyeblikk sier han at styret har handlet uklokt, og at høye lederlønnsøkninger og fallskjermer gir uheldige signaler for lønnsdannelsen for øvrig, mens han i neste øyeblikk sier han har full tillit til styret. Forstå det den som kan.

I sin tale i Bergen i forrige uke sa statsministeren bl.a.:

«Politisk innflytelse får vi bare når vi formulerer en politikk for dagens utfordringer. Derfor skal vi være de første til å si fra når forskjellene øker, når lederne i samfunnet ser seg løst fra den sosiale kontrakten om moderasjon og bevilger seg fallskjermer og etterlønninger som folk ikke kan forstå.»

Dette er jo stikk i strid med Regjeringens handlemåte i denne saken. Her hadde Regjeringen hatt en glimrende sjanse til å vise at en mente noe med hva en sa, men nei da, Regjeringen sitter med hendene i fanget og foretar seg absolutt ingenting i det hele tatt.

Fremskrittspartiet har forståelse for at Statoil i konkurranse med andre selskaper må ha gode arbeids- og lønnsavtaler for å tiltrekke seg dyktige ledere, men denne avtalen går etter vår mening langt utover det som er vanlig i næringslivet for øvrig. Vi mener også det er meningsløst at et styre i et selskap eid av staten skal være fullstendig fritatt for kontroll fra eiernes side.

Vi er av den klare oppfatning at styrets handlemåte i denne sak viser at styret ikke innehar den nødvendige kompetanse og lojalitet som kreves, og at styret derfor må skiftes ut.

Vi foreslår også at Regjeringen må innføre retningslinjer for ansettelsesvilkår for personer i ledelsen i heleide statsselskap, slik også olje- og energiministeren åpnet for i sitt brev av 30. mai, og jeg regner derfor med at hans parti er med og sikrer flertall for dette forslag.

På vegne av Fremskrittspartiet vil jeg med dette ta opp forslagene nr. 1 og 2.

Presidenten: Øyvind Vaksdal har tatt opp de forslagene han refererte til.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Øyvind Korsberg (Frp): Jeg må si meg forundret over at ikke representanter fra andre partier tar ordet i denne saken.

Jeg har forståelse for at Statoil i konkurranse med andre selskaper må ha gode lønns- og arbeidsavtaler for å tiltrekke seg dyktige ledere. Det at det etableres en rett for styret til å si opp konsernsjefen mot en etterlønn på en til to årslønner, er akseptabelt for å unngå rettssaker vedrørende oppsigelsen, samt å unngå et eventuelt krav om å være i stillingen mens saken er i rettsapparatet. En slik lønn er betaling for å slippe en eventuell rettssak og til gjensidig fordel for begge parter.

Det styret i Statoil har gjort i denne saken, er milevis unna sunn fornuft. Det at styret i Statoil har forhandlet fram en avtale som gir konsernsjefen en skyhøy lønn fram til pensjonsalder, som altså er om seks-sju år, og deretter en skyhøy pensjon – og det til en konsernsjef som selv sier opp stillingen – er for meg helt ubegripelig. Det styret i Statoil har gjort, er hårreisende og en hån mot vanlige arbeidsfolk, spesielt når dette dreier seg om en heleid statlig bedrift. Jeg vil i denne sammenheng vise til hva statsminister Stoltenberg sa i sin tale i Bergen 6. juni i år:

«Derfor skal vi være de første til å si fra når forskjellene øker, når lederne i samfunnet ser seg løst fra den sosiale kontrakten om moderasjon, og bevilger seg fallskjermer og etterlønninger i størrelser som folk ikke kan forstå.»

Jeg håper statsråd Akselsen kommer opp på talerstolen og forklarer meg hvor grensen går med hensyn til størrelsen på fallskjermer og etterlønninger i statlig regi. Det håper jeg Akselsen tar seg bryet med å gjøre.

Jeg tror folk flest har store problemer med å skjønne moralen her. Jeg tror vanlige arbeidstakere har store problemer med å skjønne at de må vise moderasjon ved lønnsoppgjør når LO-leder Yngve Hågensen sitter i et statlig styre og er med på å gi skyhøye etterlønninger og pensjon på om lag 40 mill. kr. Etter mitt syn må LO-leder Ynge Hågensen mangle fullstendig troverdighet i egne rekker etter å ha vært med på å utforme en slik avtale.

At den tidligere konsernsjefen i ettertid har frasagt seg deler av avtalen, vitner etter mitt syn om urimeligheten i avtalen. Men det fritar overhodet ikke styret på noen som helst måte for ansvaret for det som har skjedd.

Det har fra enkelte politiske hold vært brukt argumentasjonen om at Statoil bør være eid av staten fordi staten som eier skal sikre en samfunnsmessig forsvarlig styring av selskapet. Det styret i Statoil har bedrevet i denne saken, er jo det stikk motsatte.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg synes, som mine partifeller, at det er noe oppsiktsvekkende ved denne saken, det er noe rart som er krøpet inn i norsk politisk debatt. Politiske ledere – i hvert fall for øyeblikket i Regjeringen og i Arbeiderpartiet – kan holde lange foredrag utenfor denne sal og få ros fra en lang rekke personer, ja faktisk også fra media. Og av mange aviser kan man få ros på lederplass for det man sier.

Så skulle man tro at det er alvorlig ment det som sies, men her er det en sak hvor det viser seg at det statsminister Jens Stoltenberg prediker utenfor denne sal, ikke er noe som egentlig skal tas på alvor. Og jeg synes det er leit når vi ser flere og flere eksempler på at statsministeren ikke har troverdighet. Jeg synes det er et alvorlig problem, og det avdekkes her.

Statsministeren sa i sin – som det i hvert fall i enkelte media ble kalt – «store» tale i Bergen den 6. juni 2000 bl.a.:

«Derfor skal vi være de første til å si fra når forskjellene øker, når lederne i samfunnet ser seg løst fra den sosiale kontrakten om moderasjon, og bevilger seg fallskjermer og etterlønninger i størrelser som folk ikke kan forstå.»

Statsminister Stoltenberg sier at de – altså Regjeringen og Arbeiderpartiet – skal være de første til å si fra. Men det er jo ikke kommet noe mer! Og når vi så fremmer konkrete forslag om å følge opp det som statsministeren også tidligere har sagt, blir det motarbeidet av Arbeiderpartiet. Jeg forstår ikke at ikke Regjeringen ser at dette blir et troverdighetsproblem etter hvert.

I sitt brev til komiteen skriver olje- og energiministeren:

«Regjeringa vil vurdere om det vil vera hensiktsmessig å innføre retningsliner for tilsetjingsvilkår for personar i leiinga i heleigde statsselskap. Ein er kjend med at det i Sverige vert praktisert ei slik ordning.»

Det at Regjeringen vil vurdere noe, betyr jo ikke noe! Jeg mener – det er masse rart en regjering vurderer. Og ikke skjønner jeg John Dale når han sier at det ikke er nødvendig med forslag fordi Regjeringen vurderer noe. Det er da massevis av eksempler på at Senterpartiet fremmer forslag i denne sal vel vitende om at Regjeringen vurderer et spørsmål. Så at Regjeringen vurderer noe, er totalt uinteressant. Det som er interessant, er hva resultatet av vurderingen er, og hvilken konklusjon Regjeringen kommer til. Jeg vil be olje- og energiministeren fortelle hva slags resultat han er kommet til etter sin vurdering av dette spørsmålet.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg skal prøva å avgrensa Framstegspartiets vonbrot over at ingen andre engasjerer seg i saka. Det er nemleg slik at SV òg har vore veldig opptatt av desse problemstillingane, og me har fleire gonger reist problemstillinga i denne salen og vore frustrerte over at det har vore manglande initiativ frå generalforsamlinga i statlege selskap, anten det gjeld Statoil, Statkraft eller andre, med omsyn til å bruka den styringsretten som ein faktisk har.

Eg meiner at Framstegspartiet sin kritikk blir litt hul. For, som representanten Vaksdal sa, det er lite å gjera med dei private, men med staten kan me gjera noko. Ja vel, så i det private kan dei berre halda fram med sine kulturar, det uroar ikkje Framstegspartiet i det heile. Sjølvsagt kan ein gjera noko med dei i det private om ein vil det, men det er ikkje Framstegspartiet sin politikk å gjera det.

Det er Framstegspartiet sin politikk å la det flyta fritt og ha minst mogleg skatt og la det vera opsjonar om det hjelper fram marknaden. Då blir det litt hult når ein kjem med ein korrekt kritikk av statleg eigarskap og manglande styring på med omsyn til leiarlønningar, når ein i neste omgang ønskjer å privatisera dette selskapet nettopp for å stimulera ein slik ukultur.

Eg trur det er viktig at ein i slike saker som ein hadde i samband med Statoils styre, ikkje berre ber om å kasta styret, men gjer det som ligg under dette forslaget frå Framstegspartiet, nemleg stiller mistillit til den generalforsamlinga som ikkje rydder opp i huset sitt, for det er jo eigenleg det ein bør gjera til sjuande og sist dersom ein meiner det så sterkt som det verkar som.

SV vurderer å støtta Framstegspartiets forslag nr. 2, dersom ikkje statsråden er veldig tydeleg på at dette er ei problemstilling som ein nå arbeider seriøst med, f.eks. ut frå den svenske modellen som fleire talarar her har nemnt.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil bare replisere til representanten Langeland at vi i Fremskrittspartiet, i motsetning til SV, har lært forskjellen på ditt og mitt. Og det er i egenskap av eier av Statoil at vi reagerer her.

Jeg skjønner at Langeland ikke kan se forskjell på statlige skattebetaleres penger som vi skal forvalte, og private menneskers penger som de investerer i de selskaper de selv ønsker. Det at aksjonærer i private selskaper er dumsnille med hensyn til sine penger og ikke stiller krav til sine styrer, er deres problem. Vi respekterer at folk gjør med sine penger som de selv vil, og vi respekterer at hvis de vil være dumme og snille og ikke stille krav til sine styrer og strø om seg med fallskjermer og lederlønninger, er ikke det vårt problem. Det er deres problem, det er deres penger. Men her representerer vi skattebetalerne, som er eiere via storting og regjering av Statoil, og det er i egenskap av den rollen vi reagerer.

Vi reagerer på at man ikke følger opp det man sier, for det kan vi gjøre overfor heleide statsselskaper. Og det er helt klart at alt det statsminister Jens Stoltenberg og øvrige politikere fra andre partier sier om ukultur og at man må vise moderasjon og ikke belønne folk som til og med sier opp jobbene sine med to års lønn og gunstige pensjonsordninger, faller på steingrunn. Det er da vel ingen som leer på øyelokket om statsminister Stoltenberg tar på seg patos og prediker moderasjon, når han de facto godkjenner nøyaktig det samme i et heleid statsselskap. Problemet er at man ødelegger hele den kanskje litt fornuftige moralske kamp mot ukulturen når man istedenfor å gå foran med et godt eksempel, går foran med et dårlig eksempel. Det er det som gjør at vi er engasjert.

Det er ikke noen grunn til å stille mistillitsforslag, for det var den foregående regjering som la opp til dette, men den nye regjeringen har tiltrådt det. Vi prøver altså å få flertall for å gi et direktiv til Regjeringen, for styret i Statoil skjønte jo ikke at de hadde gjort noe galt, de forsvarte ordningen. Jeg har ikke noe problem med å se behovet for en ordning der styret sier opp en person for å slippe rettssak og krav om å stå i stillingen mens saken pågår, men når vedkommende sier opp selv, og man altså burde ha i kontrakten at det er normal oppsigelsestid, så får man enormt med penger – det er helt meningsløst.

Så til slutt: Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende at når olje- og energiministeren skriver et brev til komiteen og sier han vurderer noe, og får konkret spørsmål i stortingssalen om han er ferdig med sin vurdering og kan meddele Stortinget resultatet av sin vurdering, så forholder han seg taus. Det er alminnelig høflighet at statsråder svarer på konkrete spørsmål, men det er statsråden selv som selvsagt suverent avgjør om han vil svare på spørsmål eller ikke.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg fann det nødvendig å ta ordet ein gong til i høve til det retoriske poenget om ditt og mitt. Då kan ein jo òg seia at det at Framstegspartiet vil privatisera Statoil, som me alle eig og som er vårt, og som ein vil lysa ut til private, er òg ein slags formynderi frå Framstegspartiet si side, på den same måten som eg tolkar det Hagen sa til meg.

Problemet i høve til det som eg sa i mitt innlegg, er at Vaksdal sa det ikkje er mogleg å gjera noko med private selskap. Men Framstegspartiet må jo vera einig i at dersom ein ønskjer å laga eit skattesystem som er meir rettferdig, er det klart ein kan gjera det dersom ein vil, det er berre eit spørsmål om politisk vilje. Men me er klar over at viljen til å gjera noko med ulikskapane i samfunnet og å gjera noko som skaper eit meir rettferdig og likeverdig samfunn, ikkje er til stades i Framstegspartiet. Det er heilt greitt. Men det går altså an å gjera noko, det var poenget. Og då går det ikkje an å seia at me ikkje kan gjera noko med private selskap.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.