Vidar Bjørnstad (A): Jeg har følgende spørsmål
til justisministeren:
«I Aftenposten 15. oktober 1999 kommer
det frem at nesten 900 asylsøkere har forsvunnet fra norske
asylmottak i år. Mange av disse er enslige mindreårige.
Verken Justisdepartementet, Utlendingsdirektoratet eller politiet vet
hvor de har tatt veien eller hvem de er. Det påstås
at når noen forsvinner, blir saken bare avsluttet.
Hva vil statsråden gjøre
for å sikre bedre oversikt og skape ryddigere ansvarsforhold?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Asylsøkere får et tilbud
fra norske myndigheter om å bo i statlige mottak mens deres
søknad om asyl blir behandlet av utlendingsforvaltningen.
De fleste benytter seg av dette. Asylsøkerne har full bevegelsesfrihet
inntil det foreligger et avslag på asylsøknaden
som kan effektueres. Hver enkelt asylsøker kan derfor forlate
mottaket når personen selv ønsker det. Vi har
heller ingen systematisk utreisekontroll i Norge. Dette innebærer
at både nordmenn og utlendinger kan forlate Norge uten
at det blir registrert. Utlendingsdirektoratet har innført
faste rutiner for at asylmottaket varsler politiet når
en asylsøker har vært borte fra mottaket i tre
dager. Gjelder det en enslig mindreårig, blir det i tillegg
sendt en formell «savnet-melding», samtidig som vergen,
barnevernet og eventuelt kjent familie her i landet blir varslet.
Det kan være flere årsaker
til at en asylsøker forlater mottaket eller landet. De
kan ha mottatt et avslag på sin asylsøknad og ønsker
derfor å gå i dekning for norske myndigheter,
f.eks. i kirkeasyl, eller de ønsker å reise på egen
hånd til et annet land for å søke om
asyl der. Noen har dessverre også en kriminell løpebane,
og har derved en egeninteresse i å holde seg skjult. Det
er et kjent problem i hele Europa at asylsøkere reiser
rundt – det kalles asylhopping. Mange asylsøkere
som kommer til Norge, kommer nettopp fra andre europeiske land og
har dermed «forsvunnet» derfra. Dette gjelder
også enslige mindreårige.
De fleste enslige mindreårige asylsøkerne
oppgir en alder mellom 15 og 18 år. Mange av dem har familie
i Norge, men er altså uten foreldre eller andre med et
formelt foreldreansvar. Disse ungdommene har samme frihet som voksne
asylsøkere. Dette betyr at de også frivillig kan
forlate mottaket når de eller deres familie eller hjelpere, ønsker
det, for eventuelt å gå i dekning eller reise
andre steder.
For at politiet skal starte etterforskning,
må utlendingsforvaltningen melde om konkrete opplysninger
som tilsier mistanke om kriminelle forhold. Det normale er altså at
asylsøkere forsvinner frivillig fra mottaket. Dersom mottakspersonalet
eller UDI har opplysninger som er bekymringsfulle, meddeles selvsagt
dette politiet, slik at aktiv etterforskning kan iverksettes.
Jeg vil til slutt poengtere at spørsmålet
som representanten Bjørnstad tar opp, vil bli nøye
fulgt opp i tiden som kommer.
Vidar Bjørnstad (A): Jeg takker statsråden for klargjøringen
av forholdene. Det var også hensikten med spørsmålet,
fordi jeg oppfatter – og det tror jeg jeg og statsråden
er enige om – at det å ha en human og troverdig
innvandringspolitikk også betyr å ha et effektivt
og troverdig apparat. Og da kan det for meg, og jeg har også registrert
for andre, synes å virke som rot når også representanter
fra Regjeringen virker overrasket over at f.eks. så mange
mindreårige har forsvunnet, når politiet er overrasket
over antallet, og når UDI uttaler at de ikke har noe ansvar
for å prøve å ha en oversikt. Da synes jeg
det er viktig å rydde opp, og statsråden har tidligere antydet
muligheter for samordning på området utlendingsforvaltning.
Kan han her og nå komme med noen ytterligere synspunkter
utover det vi har registrert i media for en tid tilbake?
Statsråd Odd Einar Dørum: Det er tre forhold som berører det
representanten Bjørnstad tok opp:
For det første at vi ved Schengen-gjennomføringen
vil få utreisekontroll, slik at vi da får en oversikt
over hvem som forlater riket.
For det andre – det er sikkert det
forhold representanten sikter til – at det foregår
debatt om organiseringen av Justisdepartementet, og ett av forslagene
er å plassere hele utlendingsforvaltningen sammen med innvandringsavdelingen
i Kommunal- og regionaldepartementet. Det arbeidet er ikke avsluttet,
men er et arbeid som pågår.
Når det gjelder mindreårige,
har jeg spesielt bedt om at det blir gjennomgått. Og det
viser seg da at UDIs flyktningregister gir oversikt over dem som
forsvinner. Statistikken fungerer imidlertid slik at når
en person er registrert som «forsvunnet» fra et
mottak, blir det stående selv om vedkommende senere igjen
melder seg. UDI har derfor nå foretatt en manuell gjennomgang
og hatt samtale med de mottak hvor ungdommene har blitt borte fra. Det
viser seg da at vi sitter igjen med 13 personer som vi ikke vet
hvor har tatt veien – altså av et tall på 27-28,
og som igjen er et tall innenfor det store tallet med mange voksne.
To av dem har oppgitt en alder på 15 år, to 16 år og
resten 17 år. To av de 13 er for øvrig kriminelle – den ene
anslås til å være rundt 30 år,
den andre også etter all sannsynlighet over 18 år.
De øvrige av de opprinnelige 28, som har vært
omtalt i pressen, har meldt seg tilbake, blitt bosatt, og vi vet
hvor de er reist osv.
Slik sett er dette et komplisert forhold, men
jeg har gått inn i det fordi jeg synes det er spesielt
viktig å klargjøre det.
Vidar Bjørnstad (A): Jeg takker igjen statsråden for svaret,
og jeg synes det ligger mye fornuft i tanken om en samordning i
forhold til et område der flere departementer og etater
er involvert.
La meg i et tilleggsspørsmål
ta med noe som knytter seg til det å ha et effektivt og
troverdig apparat, og det går på saksbehandlingstid
i asylsaker. Det har bl.a. konsekvenser for den enkelte, det å kunne
forholde seg til et eventuelt avslag eller opphold og muligheten
for å kunne få en effektiv integrering ute i kommuner,
uten for lang oppholdstid i asylmottak bak seg.
Mitt korte spørsmål er: Har
Regjeringen situasjonen under kontroll med hensyn til saksbehandlingstid,
ut fra at vi har registrert at en god del kan få opphold
fordi en rett og slett ikke klarer å overholde fristene?
Statsråd Odd Einar Dørum: Situasjonen med at et betydelig antall har
fått opphold på grunn av at man har oversittet
15-månedersfristen, har inntruffet i år med en stor
ankomst av asylsøkere, men også på grunn
av en stor gruppe av kosovoalbanere som er mottatt og også raskt sendt
ut igjen.
Vi jobber med dette på to måter.
For det første noe langsiktig for å gå igjennom
hele saksbehandlingstiden mellom alle forvaltningsgrener – fra
utenriksstasjoner, innvandringsmyndighetene i Norge og politiet.
På kort sikt jobber vi med å ta unna den køen
som har hopet seg opp, slik at vi skal unngå den situasjonen
som er oppstått. Men den er nok noe spesiell, også fordi
det i tillegg har kommet mange hit til landet, f.eks. irakere, som
snakker flytende svensk, tysk og dansk. Og da skjønner
de fleste at de neppe kommer fra Saddam Hussein. Fordi vi er en rettsstat,
kan vi ikke bare avvise dem på grensen, men vi er nødt
til å forholde oss til rettsstatens spilleregler. Men vi
ser bl.a. på om vi nå skal ha grenser for hvor
mange omgjøringsbegjæringer man kan fremme i en
sak når saken er opplagt.
Og vi har behov for å snakke om noe
annet; det er mange barn som kommer til Norge som har behov for beskyttelse
her. Men det er også etter hvert blitt en linje at man
plasserer barn i Vesten, for deretter å komme med familien
etterpå. Det mest kjente eksemplet på det er Ali-saken,
som man kjenner fra tidligere.