Ivar Kristiansen (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

«Hva er statsrådens prinsipielle holdning til at det offentlige engasjerer seg i og subsidierer virksomhet som er i direkte konkurranse med tilsvarende privat næringsvirksomhet når dette skjer på områder som tradisjonelt er ivaretatt av det private næringsliv, og vil statsråden som et ledd i Regjeringens næringspolitikk sikre at så ikke skjer?»

Statsråd Lars Sponheim: Det ligger i Regjeringens politikk allerede i dag at offentlig virksomhet som er i direkte konkurranse med privat næringsvirksomhet, ikke skal subsidieres særskilt. Konkurransen skal skje på like vilkår, også i forhold til offentlig støtte.

EØS-avtalen setter generelt klare rammer for Regjeringens støttepolitikk overfor næringslivet. Gjennom lov om offentlig støtte og statsstøtteforskriften er EØS-avtalens bestemmelser om offentlig støtte fullt ut implementert i Norge.

EØS-avtalens regler går i hovedsak ut på at all offentlig støtte er forbudt, med mindre den er godkjent av EFTAs overvåkningsorgan. Dersom støtte skal kunne godkjennes av EFTAs overvåkningsorgan, må den tilfredsstille krav i unntaksbestemmelsene, hvorav de viktigste unntakene gjelder støtte til små og mellomstore bedrifter, støtte til forskning og utvikling, regional støtte og støtte til miljøtiltak. EFTAs overvåkningsorgan kan pålegge Norge å kreve ulovlig utbetalt støtte tilbake.

Når det gjelder støtte til offentlige foretak, gjelder i prinsippet de samme strenge reglene som overfor private foretak. EØS-avtalen er altså nøytral i forhold til eierskap. Dersom offentlige foretak f.eks. tilføres kapital på vilkår som er gunstigere enn normale markedsøkonomiske vilkår, vil dette være å betrakte som ulovlig støtte etter EØS-avtalen. Det offentlige kan heller ikke gi støtte i form av salg av offentlig land eller eiendommer til under markedspris. Dette gjelder uavhengig av om kjøperen er en privat eller offentlig virksomhet.

Regjeringen har en løpende oppfølging med at norsk lov om offentlig støtte overholdes på dette området. Dette innebærer også en spesiell oppfølging når det gjelder finansielle transaksjoner mellom det offentlige og offentlige foretak for å sikre at det ikke forekommer ulovlig støtte som gir konkurransefortrinn for offentlige virksomheter.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Ivar Kristiansen (H): Jeg takker statsråden for svaret.

La meg bare innledningsvis få lov å si at jeg er glad for at vi i det minste har EØS-avtalen på plass, som kan være en vaktbikkje, ikke minst overfor offentlig virksomhet. Jeg setter for så vidt også pris på et relativt offensivt svar fra statsråden, for her har vi fortsatt mange gråsoner som det ikke er ryddet opp i.

Vi har sett at i den tilbakelagte valgkampen har Kommuneforbundet inngått avtale med politiske partier som gjør at en konserverer dagens modell på altfor mange områder. Det er et sterkt behov for at også det offentlige nå iverksetter aktivitet og ivaretar sine kjerneområder på samme måte som vi i dag ser at de store norske konsern og næringslivet er nødt til å gjøre, hvis de skal overleve i framtiden. Da er det ikke tilfredsstillende at man i det offentlige fortsatt ønsker å konservere dagens virksomhet videre, og vi ser at man ikke er aktive når det gjelder å oppjustere eksempelvis Konkurransetilsynets rolle.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg deler det synspunkt som representanten innledningsvis gir uttrykk for, nemlig at EØS-avtalen er en god avtale for Norge og bidrar til sunne økonomiske forhold. Det er i og for seg i samsvar med tidligere norsk politikk på dette området, og EØS-avtalen bare forsterker en slik situasjon.

Det er også næringsministerens ansvar i Regjeringen å være en vokter av at disse konkurransereglene overholdes. Det betyr ikke – som jeg sa i mitt svar – at EØS-avtalen regulerer eierskap eller på annen måte er til hinder for at stat eller kommune har egenaktivitet på området, men det skal da være på like vilkår, som gjør at staten ikke gir seg selv fordeler som ikke private konkurrenter får.

Ivar Kristiansen (H): Jeg er sikker på at statsråden sitter med en lang liste med eksempler på virksomhet som drives av det offentlige, men som egentlig kun burde vært forbeholdt privat drift. Vi skal i gang med boligbygging på Fornebu der staten skal være en aktiv deltaker, og i kommunene har vi kinodrift og gartneridrift. Jeg har selv fått svar fra administrasjonsministeren om at man ikke vil rydde opp i en spesiell situasjon i Vefsn, der kommunen driver eget helsestudio i direkte konkurranse med en privat aktør, noe som er med på å true driften for den private virksomheten som økonomisk må drive fullt og helt selv og stå på egne bein.

Jeg takker statsråden for svaret, som jeg synes var offensivt. Jeg ber statsråden bekrefte at han nå vil ta initiativ til å få klarere grenser på plass på dette området, for her er det mange tusen mennesker i sving, og det er milliarder av kroner i omløp i offentlig virksomhet i Norge som kan forvaltes og drives på en bedre og mer effektiv måte.

Statsråd Lars Sponheim: Denne problemstillingen handler egentlig om to ting.

Det ene er at det skal være like konkurransevilkår også der hvor det offentlige, enten det er stat eller kommune, har valgt å ha en egen aktivitet på området. Her har jeg vært offensiv i mitt svar ved å gi uttrykk for at slik skal det også være. Næringsdepartementet vil være en meget ihuga vokter når det gjelder å sørge for at så skjer. Og gjør ikke vi det, så vil EFTAs overvåkningsorgan sørge for det. Slik må det være.

Den andre delen av dette, nemlig en mer politisk problemstilling, er: Hva bør egentlig det offentlige drive med i konkurranse med private? Her er det jo stor spennvidde i synspunkter i Stortinget som stort sett grupperes etter en høyre-venstre-akse.

Jeg har for min egen del og på vegne av mitt parti en ganske klar prinsipiell holdning til at der det offentlige har en oppgave, er på områder hvor det er en betydelig markedssvikt og hvor det ikke vil kunne løses av private, og der det er åpenbare politiske hensyn å ta. Det er et synspunkt jeg fortsatt vil legge til grunn i mitt videre politiske arbeid.