John I. Alvheim (Frp): Jeg skal få stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

«Ledende krefteksperter uttaler til Aftenposten 28. oktober 1999 at ikke alle alvorlig kreftsyke i Norge får optimal behandling på grunn av at sykehusene ikke har ressurser nok til å benytte de beste og mest effektive preparatene i sin kreftbehandling.

Hva vil statsråden gjøre med dette alvorlige problemet?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg aller først si at det er viktig at kreftsyke sikres den beste behandling våre sykehus kan gi. Det er derfor vi nå tar et løft for denne pasientgruppen gjennom nasjonal kreftplan og utstyrsinvesteringer ved norske sykehus. Vi ser også resultater ved at flere kreftpasienter behandles ved våre sykehus. Situasjonen ved norske sykehus er ikke slik at kreftsyke generelt hindres i å få behandling med nye medisiner fordi refusjonene per behandlet pasient er basert på rimeligere medikamenter. Sykehusene finansieres delvis av rammetilskudd fra fylkeskommunen, delvis av refusjoner per behandlet pasient og delvis fra øremerkede tilskudd.

Finansieringssystemet som er basert på refusjoner per behandlet pasient – den innsatsstyrte finansiering – refunderer behandling av kreftpasienter basert på en gjennomsnittlig kostnad per behandling. En slik gjennomsnittlig DRG-refusjon for pasientgruppen innebærer at noen behandlinger blir overfinansiert, mens andre blir underfinansiert. Sosial- og helsedepartementet har ansvar for kontinuerlig å følge opp kostnadsutviklingen og refusjoner til ulike pasientgrupper, herunder kreftpasienter.

Allerede før innføringen av innsatsstyrt finansiering i 1997 ble medikamentell kreftbehandling identifisert som et område hvor det er behov for bedret registrering og finansiering. Dokumentasjonen om hva ulike former for behandling innebar, var ikke god nok, og dette gjaldt også forhold knyttet til kostnader ved medikamentbruk. Dette skyldtes bl.a. at pasienttyngde og behandlingsformer er ulike ved regionsykehusene og de øvrige sykehusene som behandler kreftpasienter. Det ble våren 1997 satt ned en arbeidsgruppe med representanter fra fagmiljøet som fikk i oppdrag å finne en løsning til utprøving ved innføring av innsatsstyrt finansiering 1. juli 1997. Arbeidsgruppen fremmet en løsning hvor registrering og finansiering var basert på behandlingskurer. Forslaget til registreringspraksis ble sendt på høring og ble i 1997 og 1998 prøvd ut ved alle region- og statssykehusene. Erfaringene fra dette er imidlertid delte, og departementet har ikke funnet det forsvarlig å implementere denne løsningen for alle landets sykehus. Departementet tok derfor høsten 1998 initiativ til en ny arbeidsgruppe som fremmet forslag til en justert løsning i april i år, men heller ikke denne løsningen tilfredsstiller de minimumskrav som må være oppfylt for å kunne være en forsvarlig finansieringsordning.

Departementet tar derfor nå sikte på at man tidligst mulig i år 2000 får en løsning hvor refusjon for dagbehandling av kreftpasienter prisdifferensieres i større grad enn i dag. Det vil innebære at det gis høyere refusjon for særdeles kostbar medikamentell behandling, mens enkelte behandlinger vil få lavere refusjon. Fagmiljøene er orientert om at de i løpet av høsten vil bli innkalt til et møte for å vurdere om dette er en løsning som kan tas i bruk allerede i år 2000. Det er mitt mål.

Parallelt med at vi finner en løsning for neste år, arbeides det med å forbedre registrering av behandling av kreftpasienter på litt lengre sikt. Formålet er en ytterligere prisdifferensiering enn den som kan iverksettes allerede neste år. Det er viktig at en slik løsning passer alle landets sykehus, noe det hittil har vært svært krevende å få til med den dokumentasjon vi har om hva slags behandling som blir gitt. Et slikt arbeid må skje i nært samarbeid med de norske fagmiljøene. Alle nordiske land bruker nå registrering basert på DRG-systemet. Også når det gjelder kreftpasienter, pågår det et viktig samarbeid for å komme fram til en medisinsk-faglig meningsfull registrering og klassifisering av pasientbehandling. Dette vil måtte ligge til grunn for refusjoner per behandlet pasient.

John Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret og registrerer med glede at det jobbes med saken i departementet. Jeg håper det ikke vil ta så lang tid at enkelte pasienter rett og slett kommer for sent til det nye opplegget.

Det har i dette hus vært tverrpolitisk enighet om kreftplanen til 2,1 milliarder kr som ble vedtatt i Stortinget. Når vi da kan lese i Aftenposten hva en overlege ved et regionsykehus uttaler, kan man jo bli skremt. Det står:

«Resultatet kan bli at noen pasienter dør for tidlig, mens andre tilbys en mer gammeldags behandling, som er mindre effektiv og medfører flere bivirkninger og mer ubehag.»

Dette gjaldt pris- og kostnadsproblematikken.

Så sent som våren 1998 foreslo Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti at sykehusene ble gitt rett til å forskrive eksempelvis kreftmedisin på blå resept. Mitt spørsmål er: Har helseministeren vurdert dette forslaget fra de tre nevnte partiene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er kjent med det mindretallsforslaget som representanten Alvheim nå viser til i forbindelse med Stortingets behandling av Nasjonal kreftplan. Nå er det slik at kjøp av medisiner til bruk i sykehus i sin helhet belastes sykehusenes budsjett uten noen finansiering fra folketrygden. Jeg finner det lite aktuelt å skille ut medisiner til enkelte behandlingsformer fra dette generelle systemet. Hvis behandlingsformen eller medisineringen endres slik at dette fører til radikale endringer i kostnadsnivået, mener jeg løsningen må være det vi nå arbeider med, nemlig å justere refusjonene som sykehuset mottar fra staten. Og det er, som nevnt, en slik løsning vi nå arbeider med i nært samarbeid med de fagmiljøer som representanten Alvheim refererte til.

John Alvheim (Frp): Jeg takker igjen helseministeren for svaret. Vi skal være klar over at den medikamentelle behandlingen vi her snakker om når det gjelder kreft, ikke er eksperimentell behandling, men en vel dokumentert og anerkjent behandling, ikke bare i eget land, men i hele verden. Det er derfor viktig at også norske pasienter kan få del i dette behandlingsopplegget.

Jeg er glad for at det nå legges vekt på å få dette synkronisert med DRG-opplegget, og syns det var en veldig interessant tanke fra helseministerens side. Jeg håper at dette vil lykkes, og at man også tar høyde for at det skjer en så rask utvikling på dette området at nye medisiner og medikamenter kan komme i løpet av måneder, og da må norske pasienter også i den sammenheng være prioritert i forhold til utenlandske pasienter.