Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Sylvia Brustad (A) (komiteens leder): Dagens budsjettdebatt foregår samtidig med at kommunene legger siste hånd på sine budsjetter for neste år. Det er mange kommunepolitikere som ikke vet hvordan de skal finne de pengene som er nødvendig for å kunne tilby sine innbyggere bra nok velferdstilbud, og til en pris som befolkninga kan betale. Foreldrebetalinga for f.eks. barnehage og skolefritidsordning er på vei oppover, noe som gjør at vi i enkelte kommuner kan få et skille på hvilke barn som kan, og hvilke barn som ikke kan benytte seg av disse viktige tilbudene. Mange av våre skoler har også behov for et løft, men på grunn av trang kommuneøkonomi ser vi at skoler i stedet trues av nedleggelse. Situasjonen ved våre sjukehus er et annet eksempel. Dette er bekymringsfullt, og det kommer samtidig med at vi får melding om at fjoråret var det dårligste året på ti år med hensyn til underskudd i kommunene. Av ulike grunner har kommunene opparbeidet seg et underskudd på 6,7 milliarder kr, og hvis vi ikke tar denne situasjonen på alvor, vil det bli færre og dyrere velferdstilbud til befolkninga. Vi må nå i fellesskap sette oss ned og finne måter å løse dette på.

Jeg er glad for at det i budsjettforliket med sentrumspartiene er blitt oppslutning om Arbeiderpartiets krav om 1 milliard kr mer til kommunene neste år. Hoveddelen av dette kommer som frie midler og er helt nødvendig for at kommunene skal ha råd til å betale sine egenandeler og for bl.a. å kunne satse mer på skolen. Men vi er nødt til å gå videre på den veien, og jeg er derfor glad for at det også er en enstemmig komite som ber om at Regjeringa gjennomgår og evaluerer inntektssystemet for kommunesektoren. Det må bl.a. legges vekt på å belyse hvilke økonomiske virkninger det har hatt for kommunene at deler av Rattsø-utvalgets forslag er gjennomført i forhold til det som var forutsatt i 1997. Denne gjennomgangen bør legges fram i løpet av våren 2000, for i tillegg til at det er helt åpenbart at kommunesektoren trenger mer penger, er det også viktig å se på hvordan pengene fordeles. Mye tyder på at vi ikke har fått den fordelinga som var tenkt, og da må vi gå gjennom dette på en åpen og fordomsfri måte. I denne sammenhengen ber vi også om en gjennomgang av tildelinga av skjønnsmidler.

Jeg vil også nevne et annet forslag vi fremmer, nemlig at vi ønsker en helhetlig gjennomgang av kompensasjonsordninga for særlig ressurskrevende brukere, med sikte på at ordninga skal bli enda mer forutsigbar og treffsikker. Vi ber også om at Regjeringa utreder en statlig toppfinansieringsordning og kommer tilbake til Stortinget med det til våren.

Det er bra at Regjeringa har foreslått en ordning for neste år, der kommuner med mange ressurskrevende brukere kan få noe ekstra fra staten. Men ut fra de signaler vi har fått fra mange kommuner, tyder mye på at ordninga, slik den nå er lagt opp, er for lite treffsikker i forhold til å nå dem vi virkelig ønsker å nå. Vi mener at kriteriene er for vide og for uklare, og vi mener at det trengs en presisering og en innskjerping. Å være senildement bør f.eks. ikke være et kriterium for å komme inn under denne ordninga. Målsettinga må være at de brukere som trenger det mest, får den hjelpen de trenger. Da må det litt ekstra bistand til fra staten, men det må være som en forutsigbar ordning. Derfor er det veldig interessant å få utredet en statlig toppfinansieringsordning, nettopp for å ivareta dem som trenger det aller mest.

Stortinget har tidligere sagt ja til forsøket der 20 kommuner skulle få forsøke å innlemme flere øremerkede tilskudd og bruke det som frie midler. Signaler vi har fått fra flere av de kommunene som er med i dette, tyder på at kommunene så langt har fått mindre penger å bestemme over enn det som var forespeilet dem da de søkte om å bli med i forsøket, og derfor understrekes det i innstillinga at Stortinget forventer at forsøket blir reelt, og at en forventer at statsråden ordner opp i dette, slik at det blir en hensikt med forsøket.

La meg så gå over til et annet viktig punkt, nemlig integreringspolitikken vår. Mye tyder på at det er en god del av den politikken som ikke fungerer bra nok. Mange hendelser den senere tida tyder på at det her er behov for mer samordning og et bedre system. Det er en uholdbar situasjon at nesten 14 000 mennesker sitter i asylmottak. Altfor mange blir værende der altfor lenge, dessverre en del også under kritikkverdige forhold. Vi må sørge for at våre nye landsmenn kommer i aktivitet og arbeid i stedet for å bli sittende i mottak uten å ha noe å ta seg til i måned etter måned og noen faktisk i flere år.

Det verste for dem dette gjelder, er å bli sittende passive på et asylmottak, samtidig som det også for samfunnet er den dårligste og dyreste løsningen. Derfor ber vi i komiteen Regjeringa om å gjennomgå alle sider ved vår asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk og komme tilbake med en egen sak om dette, gjerne en stortingsmelding. Der må Regjeringa se på hva som er flaskehalsene i systemet. Hvorfor tar saksbehandlinga i mange tilfeller så lang tid som den faktisk gjør? Hvorfor går bosettinga i kommunene så sakte? Og er f.eks. de kompensasjonsordningene som eksisterer for asylmottak, for bosetting i kommunene og for norskopplæringa for voksne asylsøkere god nok? Jeg tror ikke det, og her har staten et betydelig ansvar. Jeg tror vi kan få til de beste løsninger for våre flyktninger, asylsøkere og innvandrere i et samspill mellom stat, kommune og andre involverte, ikke ved at en part skal tvinge den andre.

Vi ber også spesielt om en gjennomgang av situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger som det nå er mange av i våre mottak. Der er det den senere tida blitt avdekket mye forskjellig. Er det f.eks. fornuftig å plassere så mange mindreårige sammen på ett sted, slik som det nå skjer i enkelte av våre kommuner? Er kompetansen hos dem som er satt til å følge opp de enslige mindreårige, alltid god nok? Hvordan er egentlig tilbudene de får? Og hva med dem som forsvinner? Hvem har ansvaret for å følge opp dem? Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved systemet når vi kan lese at enslige mindreårige har forsvunnet fra asylmottak, og at saker er blitt erklært avsluttet uten at en er sikker på hvor barna er blitt av, eller om det er tilstøtt dem noe.

Dette er ikke bra nok, dette må det ryddes opp i. Vi har et ansvar for å integrere våre nye landsmenn på en skikkelig måte, og vi er ikke gode nok på det i dag. Her må vi også ta i bruk utradisjonelle virkemidler. Det har bl.a. vist seg at hvis en får språkopplæring samtidig som en er i arbeid, lærer en språket hurtigere. Dette burde gjøres til en landsdekkende ordning så snart som mulig. Det ville være en billig investering for samfunnet. Og hvis det skulle være penger det står på, får Regjeringa komme til Stortinget og be om mer penger. Er det andre ting, så får vi få beskjed om det. Lykkes vi ikke med integreringsarbeidet, vil det gi grobunn for økt rasisme. Det må vi gjøre alt vi kan for å unngå, for alle mennesker er like mye verdt. Og det skulle bare mangle om ikke vi som et av verdens rikeste land skulle hjelpe folk fra andre land som trenger en utstrakt hånd. Fungerer ikke integreringsarbeidet bra nok, gjør vi både dem dette gjelder, og samfunnet en bjørnetjeneste. Derfor bør det være i alles interesse at vi får ryddet opp i dette.

La meg så rette opp en feil i innstillinga, da det ved en inkurie dessverre har blitt en feil på side 21, 2. spalte, siste setning. Her skal flertallet rettes til komiteen, og setningen skal lyde som følger:

«Komiteen vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:» Det er altså en samlet komite som står bak forslaget øverst på side 22 om en gjennomgang og evaluering av asyl-, innvandrings- og integreringspolitikken.

Helt til slutt vil jeg ta opp det forslag som er omdelt i salen på vegne av Arbeiderpartiet og sentrumspartiene.

Presidenten: Representanten Sylvia Brustad har tatt opp det forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Representanten Sylvia Brustad poengterte at det er et viktig mål for Arbeiderpartiet å styrke kommuneøkonomien på alle mulige måter. Og gjennom budsjettsamarbeidet med regjeringspartiene hadde Arbeiderpartiet god anledning til å gjøre nettopp det, men det hele endte altså opp med en symbolpåplussing på beskjedne 0,3 pst. i de frie midler.

En kan undres over om Arbeiderpartiet mener at 0,3 pst. økning betyr å styrke kommuneøkonomien, om det ikke ville være langt mer å tjene på å styrke kommuneøkonomien gjennom effektivisering av kommunene. Jeg vil utfordre representanten Sylvia Brustad til å forklare hva som er Arbeiderpartiets beste forslag når det gjelder å effektivisere norske kommuner. Anser hun konkurranseutsettelse som en aktuell strategi for å effektivisere norske kommuner?

Det er ikke bare snakk om å bruke mer penger, slik Arbeiderpartiets representant gav inntrykk av. Det er mulig å skape økonomiske midler for norske kommuner på andre måter. Det gjelder omorganisering og omstrukturering, ikke minst på driftssiden. Da er det viktig å ha gode forslag også fra de andre partiene.

Fremskrittspartiet har sine forslag til konkurranseutsettelse som vi påstår vil effektivisere norske kommuner ganske betydelig, men andre partier har hittil ikke – de kommer jo som regel etter oss – hengt seg på våre forslag. Derfor ber jeg representanten Sylvia Brustad forklare hva som er Arbeiderpartiets beste forslag for å effektivisere norske kommuner.

Sylvia Brustad (A): Jeg syns det er ganske interessant at representanten Andersen fra Fremskrittspartiet står her og kaller 1 milliard kr i pluss til kommunene for symboler. Torbjørn Andersen representerer et parti som faktisk har foreslått å kutte flere milliarder kroner på kommunesektoren, noe som vil måtte bety reduksjoner i viktige velferdstilbud og økte egenbetalinger for befolkninga. Det er realiteten.

Jeg er klar over at Fremskrittspartiet har klokkertro på konkurranseutsetting i kommunene. Arbeiderpartiet har ikke den samme klokkertro på det. Vi er selvfølgelig opptatt av at også den offentlige sektoren – også lokalt i kommunene – må omstille seg og forbedre seg på enkelte områder. Det er en prosess vi skal kjøre videre. Men det er noe annet enn å konkurranseutsette i alle tilfeller.

Jeg tror også at med den dramatiske situasjonen som mange av våre kommuner nå er inne i, med et underskudd på nesten 7 milliarder kr, er det viktig å tilføre kommunene noe mer penger, samtidig som vi selvfølgelig må omstille og bli enda bedre.

Det forslaget som en enstemmig komite står bak, om at vi nå må få en gjennomgang av hele inntektssystemet for å se på om fordelinga mellom kommunene er god nok, er også viktig. Så det trengs mer penger, vi må se på om fordelinga er god nok, og vi er nødt til å omstille den offentlige sektor.

Men Fremskrittspartiets resept, som går på konkurranseutsetting for enhver pris, som også betyr kraftige reduksjoner i overføringene til kommunene, vil ikke føre til noe annet enn et dårligere og dyrere velferdstilbud. Det er Arbeiderpartiet imot.

Ruth Stenersen (KrF): Jeg er gjennom massemedia kjent med at Sylvia Brustad har tatt initiativet til en utredning om sammenslåing av enheter i Kommune-Norge.

For Nord-Norges del virker det helt meningsløst. Jeg lurer litt på hva som er hensikten med dette forslaget. Det virker meningsløst for Kristelig Folkeparti å gå på konklusjonen før man har foretatt en utredning. En sammenslåing av f.eks. Nordland, Troms og Finnmark til én region forutsetter at man har en felles identitet og en felles kultur. Nord-Norge som geografisk enhet utgjør omtrent halve Norge. Hva er det Arbeiderpartiet ønsker å oppnå med en slik sammenslåing?

Sylvia Brustad (A): I Arbeiderpartiet tror vi det er viktig å ha en åpen og fordomsfri debatt om hvordan vi best skal organisere lokalforvaltninga vår. Vi er inne i en prosess og skal konkludere på landsmøtet til neste år. Det jeg har sagt i massemedia og andre steder, er selvfølgelig ingen konklusjon fra Arbeiderpartiets side, men et forslag som blir med i den debatten.

Når jeg har sagt at jeg tror at fylkeskommunene i sin nåværende form har overlevd seg selv, er det av flere grunner. Utviklinga i hele Europa går i retning av mer regiontenkning. Noen av våre fylker tror jeg rett og slett er for små i forhold til å kunne ivareta viktige tjenestetilbud overfor befolkninga. Vi har f.eks. når det gjelder sjukehussektoren, fått regioner som nå tar seg av det. Det fungerer ganske bra, og derfor har jeg sagt at det også kan være andre områder hvor en kunne tenke seg å organisere etter modell av helseregionene. Det betyr ikke nødvendigvis at det trenger å være fem. Det kan hende det kan være sju, det kan godt hende det kan være ni, men det er ikke det som er hovedpoenget. Poenget er: Hvordan kan vi organisere våre kommuner og fylker slik at vi på best mulig måte ivaretar tjenestetilbudet overfor befolkninga og lokaldemokratiet?

Da tror jeg at én av de tingene som en bør drøfte åpent og fordomsfritt, er om vi har for mange fylker, om de er organisert på en gal måte, om vi har for mye dobbeltadministrasjon – hvilket jeg tror vi har. Jeg tror vi er nødt til å skjære ned på administrasjon og bruke mer folk, ressurser og energi i direkte tjenestetilbud til folk. Da kan én måte å gjøre det på være at en får færre fylker. Det betyr ikke at hele Nord-Norge trenger å være ett fylke. Det kan godt hende det skal være to eller tre der, men det er ikke poenget.

Dette skal vi i Arbeiderpartiet ha en debatt om fram mot landsmøtet, og så skal vi konkludere der.

Erna Solberg (H): Arbeiderpartiet og kommuneøkonomi er en interessant studie. For det første har vi nå lært kreativ regnskapsførsel, som gjør at Høyre kan skryte av at vi har et budsjettopplegg som er 600 mill. kr bedre for kommunene enn det Regjeringen har, hvis vi legger inn alle de øremerkede tilskuddene som vi øker, på samme måten som Arbeiderpartiet alltid gjør når de nevner at de har en milliard. Vi synes det hadde vært mer ryddig at de hadde sagt at når de øker tilskuddet til barnehagene, er det for at foreldrebetalingen skal ned, ikke for at kommunene skal få bedre økonomi, og at det derfor ikke burde vært regnet på den måten.

Det andre elementet som er interessant, er at komiteen står sammen om et forslag om å få foretatt en evaluering av hvor langt vi har kommet i inntektssystemet for kommunene i forhold til Rattsø-utvalgets forslag, og hvordan inntektsutviklingen har vært.

Derimot er ikke Arbeiderpartiet med når det gjelder å peke på det viktigste elementet som gjør at de kommunene som trodde de skulle vinne på Rattsø, ikke vinner, nemlig tapskompensasjonsordningen. Tapskompensasjonsordningen som i dag gjør at de kommunene som vant på det gamle systemet – men ikke basert på objektive kriterier – fortsatt vinner på systemet selv om de ikke har hatt befolkningsstrukturgrunnlag til å gjøre det, er et ektefødt barn av Arbeiderpartiets mangel på vilje til å skjære gjennom når det gjaldt inntektssystemet ved behandlingen av Rattsø-utvalgets innstilling. Når vi nå får en ny evaluering, vil fremdeles det kompromisset som Arbeiderpartiet la til grunn for sine merknader om at ingen skulle tape på innføringen av Rattsø, være det bærende prinsipp for Arbeiderpartiet i fremtiden? Det er nemlig ikke slik med omfordeling at det går an å gjøre det bedre for noen uten at andre får det litt verre. Står prinsippet til Arbeiderpartiet om at ingen skal tape, fortsatt ved lag? Da er det egentlig ikke noen vits i å få en status for evalueringen.

Sylvia Brustad (A): La meg først si at når vi omtaler overføringene til kommunene, er det rett og rimelig at en både iberegner det som er såkalte frie midler, og det som er øremerkede midler, hvis en skal få et ordentlig bilde av situasjonen. Da vil i hvert fall det forliket vi har blitt enige med sentrumspartiene om, bety ca. 1 milliard kr mer.

Når det så gjelder spørsmålet om inntektssystemet, syns jeg det går klart fram av innstillinga hva Arbeiderpartiet mener om det, og også av det komiteforslaget som vi står sammen om, hvor vi ber om en gjennomgang av dette. Når vi gjør det, er det fordi vi, i likhet med andre partier, har en klar mistanke om at de som skulle bli vinnere etter Rattsø, ikke er blitt det. Derfor er det også behov for å gå nøye gjennom om det er blitt slik det var tenkt da vi gjennomførte deler av Rattsø-utvalgets innstilling. Dette ber vi altså Regjeringa om å utrede, og derfor vil vi selvfølgelig ikke konkludere når det gjelder enkeltelementer i denne saken før Regjeringa har fått utredet den, og kommet tilbake med en gjennomgang og et forslag til Stortinget neste vår. Dette er veldig viktig for kommunene, og ikke minst for de folkene som bor i de kommunene vi her snakker om.

Det er ingen tvil om at vi, når vi er med på dette forslaget, mener at vi nok ikke har den fordelinga mellom kommunene som var meningen, og derfor ønsker vi også å få en endring. Hva det betyr av enkeltdeler og forslag, må vi komme tilbake til etter at Regjeringa har gjort sin jobb, og etter at vi har sett hva den foreslår, og så får vi se hva resultatet blir.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lodve Solholm (Frp): Vi har dei seinare åra opplevd at kommuneøkonomien er blitt svekt, hevdar representantar både frå regjeringspartia og Arbeidarpartiet. I dei siste åra har det også vist seg at kommunesektoren har fått stadig meir pengar. Vi kan gå tilbake til eit budsjettforlik som eg forstod at Jagland ikkje likte så godt, men der dagens regjeringsparti fekk gjennom å styrkje kommuneøkonomien med x milliardar kr.

Likevel får vi stadig meldingar om at kommuneøkonomien er dårleg, og at han blir verre, og det vil bli stadig verre om ikkje Stortinget løyver meir pengar. Slik eg ser det, viser det seg jo at dess meir pengar vi løyver, dess verre går det. Då må vi politikarar kanskje stille oss spørsmålet: Gjer vi det gale? Har vi eit system som ikkje fungerer? Kan vi dreie litt på systemet, finne på nye måtar å fordele midlane på og å gi kommunane inntekter på, slik at dei får ein vekst? For det er jo ikkje slik at det er så fornuftig å kaste gode pengar etter dårlege pengar. Då blir som oftast resultatet at alle pengane blir dårlege.

Derfor trur eg at vi er nøydde til å tenkje nytt. Det er også derfor Framstegspartiet er med på forslaget om å gå gjennom inntektssystemet på nytt for å sjå om det er ein ny veg å gå. Og eg tør påstå at Framstegspartiets økonomiske opplegg vil gi kommunane ein økonomisk handlefridom som kan bli vesentleg styrkt i forhold til den handlefridommen dei andre partia legg opp til.

Framstegspartiet sin økonomiske politikk vil medverke til auka sysselsetting, den vil medverke til auka verdiskaping og dermed til auka skatteinngang i kommunane. Dette vil utvide skattegrunnlaget, og ein kan halde fram med å ha eit lågt skattenivå, i staden for å gjere slik som enkelte andre parti ønskjer, nemleg å snevre inn skattegrunnlaget for så å auke skattenivået. Næringslivet må ha høve til fondsavsettingar og til å ta vare på sine eigne verdiar som det har skapt, i staden for at ein skal skattlegge verksemdene mest mogleg, dra pengane inn til Oslo, for så å dele dei ut igjen som milde gåver. Eg har tru på at dersom verksemdene og det enkelte menneske får behalde mest mogleg av verdiskapinga sjølve, så vil desse midlane auke og bli sette inn i verdiskaping igjen, noko som gjer at kommunesektoren får inntekter.

Det er ikkje tvil om at det er eit innsparingspotensial i kommunesektoren på mellom 15 og 20 pst. Representanten Sylvia Brustad var inne på at vi ville skjere ned så mykje på den offentlege sektoren – kommunesektoren. Ja, i nominelle kroner gjer vi framlegg om ein reduksjon på om lag 3 milliardar kr i kommunesektoren. Det er 1,75 pst. av dei totale inntektene til kommunane. Vi veit at andre land har prøvd å effektivisere og rasjonalisere kommunal drift gjennom konkurranseutsetting og konkurransestimulering, og når ein får eit innsparingspotensial på mellom 15 og 20 pst., er ikkje desse 3 milliardane så voldsomt mykje. Ved ein kombinasjon av rasjonalisering, effektivisering og stykkprisfinansiering av dei vitale helse-, omsorgs- og utdanningsoppgåvene, der staten har det økonomiske ansvaret, er vi også sikra at alle i dette landet vil få eit likt tilbod når det gjeld helse, omsorg og utdanning, utan omsyn til kvar i landet vi bur, og utan omsyn til kommunal økonomi.

Det som er litt interessant, er at vi har fått Statistisk sentralbyrå til å rekne ut kva slags effekt vårt økonomiske opplegg for kommunesektoren har på kommunanes økonomi. Då kjem det fram at vårt økonomiske opplegg gir kommunane auka inntekter på 2 milliardar kr, etter at vi faktisk har skore ned på overføringane frå staten med 3 milliardar kr. Det burde få ein del andre parti til å tenkje på om kanskje Framstegspartiet også denne gongen har rett i ein del ting vi føreslår. Eg kan berre nemne at det første partiet som snakka om stykkprisfinansiering innanfor omsorg og helse, var Framstegspartiet i 1985. No er jo nesten alle parti her i huset innforstått med det, det er kanskje berre Sosialistisk Venstreparti som held på sin konservative modell, og det er greitt nok. Men alle snakkar jo om dette no. No vil ein til og med ha innsatsstyrt finansiering på ein del andre område også. Vi må vere klare over at det kan vere lurt ikkje å stille seg avvisande til alt, men å vere villige til å tenkje nytt når det viser seg at den medisinen som fleirtalet i denne salen har brukt i alle fall så lenge eg har vore her i huset – eg var rett nok ute i fire år, men eg har inntrykk av ved å følgje med i media at det var den same medisinen som vart brukt også i perioden 1993-97 – nemleg at ein berre aukar overføringane innanfor eit system som sannsynlegvis er feil, ikkje verkar. Det er derfor det er så viktig at vi vurderer systemet, ser på om dette er riktig, og er villige til å tenkje nytt. Det må vere noko av det viktigaste vi politikarar kan gjere, og at ein prøver å sjå om det er andre måtar å gjere ting på enn den måten vi sver til i dag. Derfor synest eg det er viktig at ein opnar for å tenkje nytt, då vil ein kanskje vere villig til også å sjå på byråkratiet, som hindrar effektivitet, det at ein i dag ikkje har høve og valfridom til å skape næringsverksemd, at ein blir hindra i investeringar osv.

Eg er også glad for at komiteen er villig til å sjå på dette med innvandring, og at ein ser at ting byrjar å hope seg opp på ein slik måte at det blir uverdige tilstandar i eit land som Noreg, og det burde det ikkje vere. Eg håpar at kanskje også fleirtalet her i salen vil innsjå at det vil vere lurt å tenkje på om vi tar inn for mange innvandrarar til at vi greier å føre ein integreringspolitikk som er av menneskeverdig standard. Det å ha ein integreringspolitikk der vi tek vare på enkeltmennesket, må vere målsettinga vår. Og då trur eg at vi kanskje, i eit samfunn som Noreg, tek inn for mange.

Eg vil berre be statsråden om å følgje nøye med, som komiteen skriv i ein komitemerknad, når det gjeld dette med omsorgsbustader og sjukeheimsplassar, og at han vurderer situasjonen når det gjeld sjukeheimsplassar og omsorgsbustader, slik at vi ikkje får den skeive fordelinga vi er redde for at vi kjem til å få.

Heilt til slutt vil eg ta opp dei forslaga i innstillinga som vi har saman med Høgre, og dei forslaga vi har åleine.

Presidenten: Lodve Solholm har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Leif Lund (A): Det ble mye snakk om Fremskrittspartiets fortreffelige kommunepolitikk og mye snakk om økonomi. Det som er realitetene, er at Fremskrittspartiet i dette budsjettet kutter brutto med 11,6 milliarder kr til kommunene. Det ligger i Fremskrittspartiets budsjett. De har en måte å forklare dette på slik at nettotallet blir 4 milliarder kr, ikke 3 milliarder kr som Lodve Solholm forsøker å si hele tiden. Tallet er nærmere 4 milliarder enn 3 milliarder kr. De legger inn i prosent høyere skattøre, og det utgjør 4 milliarder kr. Det blir en skjevfordeling i Norge, dette vil de rike kommunene tjene på, og de fattige vil komme dårligere ut. Det er én måte å regne på. Så legger Fremskrittspartiet inn 2,8 milliarder kr i innsatsstyrt finansiering, og så kommer de over på dette med den dynamiske effekten i kommunene. De regner ut at dette opplegget skal gi lavere pris- og kostnadsvekst. Hvis vi kutter prisen med et halvt prosentpoeng, utgjør det 100-200 mill. kr, og hvis vi kutter renten med 1 pst., utgjør det ca. 450 mill. kr. Vi mangler tross alt 3,3 milliarder for å komme opp i 4 milliarder, selv om vi har kuttet litt på prisnivået og litt på rentene. Det som han ikke nevner med et eneste ord i innlegget sitt, er distriktspolitikken. De vil kutte 1,3 milliarder kr til SND, kutte for å avvikle det statlige virkemiddelapparatet, kutte 6 milliarder i jordbruksoverføringer, fjerne fraktutjevningen, kutte når det gjelder skipsbyggingen – altså alt dette som Lodve Solholm kaller dynamiske effekter, har jeg store problemer med. Jeg vil derfor gjerne høre fra representanten Lodve Solholm om Fremskrittspartiet i det hele tatt har en distriktspolitikk.

Lodve Solholm (Frp): Eg har stor forståing for at Leif Lund ikkje set pris på at eg snakkar om Framstegspartiet, men det er no eingong slik at det er mi oppgåve å snakke om Framstegspartiet og partiet sine framifrå eigenskapar.

Leif Lund snakka om 11,6 milliardar kr og om vår reknemetode. Eg går gjerne med på at det var om lag 3 ½ milliard kr. Men poenget er: Det er ikkje Framstegspartiet som har rekna ut og funne den dynamiske verknaden av vår politikk, med lågare lønns- og priskostnader, det er faktisk Statistisk sentralbyrå som har rekna det ut. Og dersom Statistisk sentralbyrå hadde rekna ut nokre tal for Arbeidarpartiet, trur eg han ville ha brukt dei også, av di eit så viktig byrå som dette er, har eit visst truverde i det politiske miljøet. Desse tala viser derfor vår dynamiske politikk.

Så til dette med distriktspolitikk. Ja, no har vi frå politisk hald, ikkje minst frå det som er det store fleirtalet i denne salen, høyrt om alt elendet ute i distrikta, om fråflytting osv., og at næringslivet ikkje får pengar. Men likevel har det same fleirtalet pøst inn millionar/milliardar i overføringar, og på kva måte – jo, dei har skattlagt verksemdene ute i distrikta, ført midlane inn til sentrale strok i Oslo, inn i regjeringskvartalet, og så har ein delt desse ut att etter at ein har brukt ein drøss med pengar i administrasjon for å ta pengane inn i skattar og avgifter og offentlege inngrep og for å gi dei ut att til dei som måtte fortene det.

Det vi i Framstegspartiet seier, er: Lat verdiane få bli der dei er blitt skapte, nemleg ute i distrikta, ute i bedriftene, hos enkeltmenneska. Det vil vere ein distriktspolitikk som gjer at folk vil flytte tilbake til distrikta og bli buande der.

Sverre J. Hoddevik: (H) Ganske ofte står Fremskrittspartiet og Høyre på samme side i politikken, slik å forstå at vi stemmer, ikke så sjelden, for samme forslag. Vi har de samme beste ønsker for julen og det nye år med tanke på konkurranseutsetting i kommunal tjenesteproduksjon.

Men Fremskrittspartiet er ekstra fascinerende mange ganger, ikke slik at de kan stille stormen, men de definerer ofte en ny verden i morgen, slik som vi hørte i forrige replikk. Og jeg vil fortsette litt på samme temaet. Denne pris- og konsumeffekten av Fremskrittspartiets budsjettforslag skal altså snu dette kuttet på 3,6 milliarder kr, som det står i innstillinga, til pluss 2 milliarder kr, altså 5–6 milliarder kr på årsbasis. Dette er jo fascinerende i og for seg. Men jeg lurer på hvor stort lønns- og prisfallet blir mot slutten av år 2000 etter disse beregningene fra Statistisk sentralbyrå, som er sannhetsvitne her, nettopp ut fra at vi aldri får noen særlig førstedagseffekt – vi får ikke noen effekt 1. januar av dette forslaget. Så det må jo bli betydelige, synlige tall på lønnstabellen og på priskurven mot slutten av året hvis effekten skal være 5–6 milliarder kr.

Har Statistisk sentralbyrå noen detaljer som viser også dette?

Lodve Solholm (Frp): Ja, det er jo rett at Høgre sluttar seg til Framstegpartiet sin politikk etter kvart. Vi går føre, så kjem Høgre diltande etter – og det er bra, det – og så kjem dei andre deretter. Berre jamfør dette med stykkprisfinansieringa i helsevesenet, der Høgre var det partiet som først slutta seg til det, og så kom dei andre; til og med Senterpartiet har faktisk slutta seg til det, og statsråden har visst også hatt ønske om å auke nokre øyremerkte tilskot når det gjeld innsatsstyrt finansiering.

Når det gjeld tala frå Statistisk sentralbyrå og Høgre si framstilling av 5–6 milliardar kr som noko svært, så er det sannsynlegvis ikkje meir enn 2–2 ½ pst. vi snur på. Når det gjeld den dynamiske effekten, har Statistisk sentralbyrå her også kome fram med ein del ting som viser at den totale effekten på årsbasis av vårt budsjettforslag vil vere at kommunane vil kome ut om lag 2 milliardar kr betre enn det som i dag ligg i budsjettforliket.

Vi ville prøve noko nytt, men eg konstaterer at fleirtalet i denne salen ikkje enno er modne for å tenkje nytt, ikkje er villige til å tenkje nytt. Eg har ei tru på at Høgre etter kvart vil følgje opp – for vi har jo vore premissleverandøren for nye politiske tankar i dette landet dei siste ti åra. Eg tør ta den påstanden.

Inga Kvalbukt (Sp): Fremskrittspartiet innfører kundebegrepet overfor innbyggerne i kommunene. Vi skal ikke lenger være brukere av tjenester, vi skal være kunder og kjøpe tjenester. Det vanlige er jo at kundene får velge hva de skal kjøpe, og Fremskrittspartiet sier også flere ganger at valgfrihet og tilbudsmangfold er viktig. Men jeg syns det blir en brist i slutningsrekken hos Fremskrittspartiet når de i neste åndedrag sier at det ikke er tilfredsstillende at det prioriteres ulikt i de ulike kommunene. De ønsker altså å legge til rette for ulike valg, men ikke ulike prioriteringer. Fremskrittspartiet sier også i innstillingen til budsjettet at «det lokale selvstyre må styrkes». Men da vi for kort tid siden debatterte de kommunale tekniske tjenestene, sa Fremskrittspartiets Torbjørn Andersen at Fremskrittspartiet «ønsker å eliminere mulighetene til at politikere legger opp til forskjellige løsninger rundt om i landet».

Hvor er sammenhengen? En slik holdning er etter mitt syn ikke forenlig med styrking av lokalt selvstyre, som Fremskrittspartiet sier de ønsker. Valgfrihet er Fremskrittspartiets slagord, men samtidig legger de ikke skjul på at de ikke respekterer at kommuner velger ulike løsninger.

Lodve Solholm (Frp): I motsetnad til Senterpartiet vil Framstegspartiet ha valfridom for enkeltmennesket – at kvart enkelt menneske skal ha fridom til å velje. Men min fridom stoppar sjølvsagt der representanten Kvalbukts fridom begynner. Det innser vi. Det som er poenget her når vi snakkar om kundar, brukarar eller innbyggarar, er om vi som enkeltmenneske skal ha valfridom til å sette på dagsordenen ein del ting, eller om det er kommunepolitikarane som skal ha valfridom til å pålegge folk skattar og avgifter og gjere offentlege inngrep. I den eine kommunen overstig ein langt det som den eventuelle tenesta kostar, i motsetnad til ein annan kommune, som kanskje sikrar seg retten til å ha eit tenestetilbod som tilsvarar null-kost på ein del tenester.

Er det kommunepolitikarane som skal ha valfridom til å bestemme kva slags tenestetilbod eg som pensjonist, ufør eller handikapt skal ha i dette landet etter å ha betalt skattar og avgifter, eller er det eg som skal ha valfridom til å sette krav til det offentlege om at det er deira plikt å gi meg eit tilbod? Eit likt tilbod, uavhengig av kommunal økonomi, uavhengig av kommunale politikarar sine prioriteringar, uavhengig av kvar i landet eg måtte bu, er den valfridomen Framstegspartiet ønskjer, men som vi forstår av representanten Kvalbukts syn at Senterpartiet ikkje ønskjer.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Olaf Gjedrem (KrF): Det er med stor glede eg registrerer at sentrumspartia har klart å skaffa fleirtal for hovudtrekka i Regjeringa sitt budsjettforslag. Innanfor dei rammene som vart lagde i det sentrale budsjettforliket mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet, har me i kommunalkomiteen gjort nokre mindre justeringar. Alt i alt ser me likevel av innstillinga at me har fått eit resultat som har det meste felles med Regjeringa sitt forslag.

Kommunalkomiteen behandlar som kjent ikkje løyvingane til kommunane i statsbudsjettet. Men me registrerer likevel at dei prioriteringane som vart lagde for kommunanes økonomi då me behandla kommuneøkonomiproposisjonen for 2000, er oppfylte. Gjennom budsjettprosessen har me fått mange innspel frå ulike kommunar over heile landet som finn det vanskeleg å få økonomien til å henga saman. Dette bør vera ein tankekross for oss som sentrale politikarar. Dei oppgåvene me pålegg kommunesektoren, bør i større grad vera i samsvar med dei økonomiske ressursane me har moglegheit for å tilføra kommunesektoren. Likevel finn eg det naturleg å understreka Regjeringa sitt mål om å leggja til rette for ein god økonomi i kommunesektoren. Dette må skje innanfor ei ansvarleg ramme for å unngå ein ukontrollert pris-, rente- og lønsvekst. Dersom me ikkje syter for å vera ansvarleg på dette området, vil det føra til ein betydeleg verre situasjon for kommunane. Det er naturleg å nemna at årets rentenedgang åleine fører til at kommunane får minst 700 mill. kr meir å rutta med. I lengda løner det seg derfor å føra ein ansvarleg økonomisk politikk.

Eg vil vidare knytta nokre raske kommentarar til forholdet mellom øyremerkte og frie midlar. Vi har alle merka oss at veksten i kommuneøkonomien i all hovudsak kjem i form av øyremerkte tilskot. Dette er ein naturleg følgje av at me held dei politiske løfta som me har gjeve i Stortinget. Me gjennomfører ei storsatsing innanfor eldreomsorga, og me følgjer opp handlingsplanane innanfor helse. Dette har ein biverknad – nemleg auka øyremerking. Det er viktig å presisera at det ikkje er eit mål for sentrumspartia å auka øyremerkinga, derimot har me som eit mål å redusera ho. Derfor har også Regjeringa sagt at dei i den neste kommuneøkonomiproposisjonen vil koma med forslag om innlemming av øyremerkte tilskot i inntektssystemet. Dette vil kunna medverka til å leggja til rette for reelle lokale prioriteringar. Kommunen må få ei friare stilling i høve til økonomi og lov- og forskriftsforpliktingar. Det vil føra til mindre kontroll, frigjering av lokale ressursar og meir lokaldemokrati.

Når det gjeld fordeling av skjønnstilskot til fylka, støttar også Kristeleg Folkeparti at det i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 vert ein gjennomgang av retningslinjene for den fylkesvise fordelinga av skjønnstilskot. Det er i det høvet viktig at skjønnsmidlane skal fanga opp spesielle utgiftsbehov som ikkje vert fanga opp av kostnadsnøkkelen. Det kan også vera aktuelt med ei omfordeling av skjønnstilskot mellom fylke der fordelinga i dag gjev uheldige utslag.

Det har den siste tida vore ein stor debatt omkring fastsetjinga av dei nye sonene for arbeidsgjevaravgift. Noreg er av EFTA-domstolen pålagd å oppheva differensiering av arbeidsgjevaravgifta overfor enkelte næringar. Om ordninga blir tilpassa EUs reglar for transportstøtte, kan den førast vidare. Ei rekkje faktorar er lagde til grunn for forslaget frå Regjeringa som fører til at 39 kommunar får nedsett arbeidsgjevaravgift, medan 14 kommunar får høgaste avgiftssats. Dei kommunane som har fått høgare sats for arbeidsgjevaravgift, har fått ein sterk auke i utgiftene kombinert med svært knapp tid for omstilling. Kristeleg Folkeparti støttar derfor at Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett kjem tilbake til Stortinget med kompenserande tiltak.

I budsjettet er det lagt opp til å vidareføra ein offensiv distriktspolitikk. Denne politikken har vist resultat ved at flyttestraumen mot sentrale strøk det siste året er redusert. Det er likevel viktig å halda fram arbeidet for å motverka sentraliseringa som me har sett i landet i den siste generasjonen. Derfor er det positivt at innstillinga legg til rette for framleis å fokusera på sentrale målgrupper som kvinner, ungdom og innflyttarar eller tilbakeflyttarar og satsing på kunnskapsbaserte verksemder. Det er òg viktig å leggja til rette for at kommunane skal kunna konkurrera om å tilby gode levekår. Ein høg grad av sentralisering fører til utarming av distrikta og press på dei meir sentrale områda. Dette fører til auka kostnader i form av høge bustadprisar og dårlegare tenestetilbod i sentrale strøk. Det er derfor viktig også for sentrale strøk at me lykkast i distriktspolitikken.

Situasjonen innanfor asyl- og flyktningpolitikken har det siste året forandra seg monaleg. Tilstrøyminga av flyktningar m.a. frå Kosovo har stilt store krav til det norske mottaksapparatet. I tillegg får Utlendingsdirektoratet ansvaret for fleire nye arbeidsoppgåver i 2000, m.a. å intervjua asylsøkjarar når dei kjem, og å leggja til rette for norsk tilknyting til Schengen-samarbeidet. Dette medfører behov for auka løyvingar til UDI.

For å få til ein mest mogleg effektiv busetjingspolitikk er det gjort framlegg om å auka integreringstilskotet. I tillegg er det gjort framlegg om at kompensasjonen til vertskommunar med statlege mottakt blir auka med vel 20 pst.

Kristeleg Folkeparti støttar vidare forslaget om ei evaluering av asyl-, innvandrings- og integreringspolitikken som skal avdekkja flaskehalsar når det gjeld saksbehandling og busetjing, og sjå på kompensasjonsordningane for asylmottak, busetjing i kommunar, opplæring i norsk for vaksne og situasjonen for einslege mindreårige asylsøkjarar og flyktningar. Me er kjende med at det er eit omfattande arbeid på gang i departementet rundt fleire av desse problemstillingane. Derfor er det viktig at Stortinget får presentert ein heilskapleg gjennomgang av desse vurderingane, slik at målretta tiltak kan setjast i verk for å redusera behandlingstida og få til ei raskare busetjing.

Som ledd i arbeidet med å integrera ulike kulturar er det positivt med det initiativet som er teke i Stavanger med å etablera eit internasjonalt hus, der folk i Noreg blir inviterte til å delta i eit breitt samarbeid med tilflyttande nasjonalitetar. Dette er eit godt samarbeidsprosjekt mellom kommunar, organisasjonar og innvandrar- og flyktningmiljøet.

Sametinget har det siste året oppnådd auka innverknad og større sjølvstende etter at ein frå 1999 gjekk over til nettobudsjettering. For neste år vil fleire oppgåver bli overførte til Sametinget, m.a. sekretariatet for Samisk utdanningsråd. Kristeleg Folkeparti ser det som viktig at Sametinget blir styrkt som ein viktig aktør i utviklinga av det samiske samfunnet. For å styrkja det samepolitiske arbeidet er det gjort framlegg om å auka løyvinga til Sametinget med 0,5 mill. kr utover Regjeringas framlegg.

Når det gjeld bustad og bumiljø, er det òg viktig for Kristeleg Folkeparti at alle skal kunna disponera ein god bustad i eit godt bumiljø. Det inneber god bustaddekning og god bustadfordeling. For å bidra til dette er aukinga i Husbankens låneramme viktig. Denne er auka med ytterlegare 2 milliardar kr for neste år, frå 9 milliardar kr til 11 milliardar kr. I tillegg er aukinga i tilskotet til bustader som følgje av budsjettforliket naturlegvis òg viktig. Det vil leggja til rette for å byggja fleire bustader for studentar og vanskelegstilte og fleire rimelege utleigebustader. I dag har me ca. 6 200 bustadlause, og undersøkingar viser at to tredjedelar av sosialklientane har dårlege buforhold. Dette skulle tilseia at ei målretta og auka satsing frå samfunnet si side i åra som kjem, burde koma desse gruppene i møte.

Det er likevel viktig å understreka at det i hovudsak er ei kommunal oppgåve å leggja til rette for bustadbygging og frigjering av tomter. Dette inneber at dei lokale myndigheitene må utarbeida lokale handlingsplanar, slik at den statlege innsatsen på bustadmarknaden lettare kan målrettast. På den måten kan dei som har størst behov, òg få mest hjelp. Det bør i større grad vera ei viktig sak for kommunane, spesielt Oslo, men òg andre storbyar, å leggja til rette for denne satsinga. Med kommunane som aktive aktørar vil staten følgja opp ei slik satsing både på tradisjonell og utradisjonell måte.

Utviklinga på arbeidsmarknaden har dei siste åra vore svært positiv. Som følgje av det har talet på arbeidsmarknadstiltak gradvis blitt trappa ned. Enkelte sektorar har den siste tida likevel hatt ei noko anna utvikling. Innanfor olje- og gassverksemda har lågare investeringar ført til færre jobbar i leverandørindustrien. Derfor har det vore nødvendig å auka talet på tiltaksplassar med ei eiga tiltakspakke for desse utsette verftskommuane, slik at sysselsetjinga skal kunna takast vare på inntil ordretilgangen igjen vendar tilbake til denne viktige delen av norsk industri.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Det er riktig slik representanten Gjedrem sier, at det stort sett har vært stor enighet innenfor ramma på vårt budsjett. Men på enkelte områder – og kanskje noe overraskende – ser jeg at Kristelig Folkeparti ikke vil være med oss i Arbeiderpartiet.

For å ta et eksempel har Arbeiderpartiet og SV en felles merknad der vi sier at arbeidsmarkedsbedriftene bør være egnet til kvalifisering av langtidsledige, innvandrere og ungdom som faller utenfor Reform 94. Vi mener det må åpnes for at slike grupper kan gis et tilbud innenfor AMB-bedrifter. Jeg understreker at vi ikke mener at alle innvandrerne skal gis et tilbud, men de som har størst problem på arbeidsmarkedet. Likeledes mener vi ikke alle ledige, men de som har gått ledige over svært lang tid. Vi ser at begge de gruppene samt unge mennesker nå utgjør en del av økningen i antall uføretrygdede.

Hvorfor mener Kristelig Folkeparti at AMB-bedriftene ikke kan bidra overfor disse gruppene? Jeg trodde at Kristelig Folkeparti var enig i at det er bedre med arbeid enn trygd.

Olaf Gjedrem (KrF): Arbeidsmarknadsbedriftene er eit svært viktig tiltak som har fått ei stor utbreiing i landet. Og det er nok ei utvikling som vil vare ved, spesielt sett i lys av den utviklinga som me har sett i dei seinare åra, med fleire arbeidstakarar som har problem med å møta dei krava og det tempoet som i dag er i norsk næringsliv, både for å ta vare på dei på ein meiningsfull måte og ikkje minst for å kunna føra dei tilbake til ein mest mogleg normal yrkesaktiv karriere.

Me registerer at Regjeringa har ei aktiv haldning overfor desse bedriftene, og at ein prøver å stimulera dei til å utføra si viktige oppgåve på ein stadig meir effektiv måte, der ein òg tek omsyn til konkurransemessige forhold. På den måten vil desse bedriftene òg i framtida vera ein viktig ressurs for det offentlege når det gjeld vidareutvikling for dei som av ein eller annan grunn har behov for desse spesielt tilrettelagde tiltaka.

Me har tillit til at departementet vil følgja opp med dei initiativa som er nødvendige for å ivareta dei gruppene som representanten Gaundal nemnde. Me har òg tru på at desse bedriftene vil bli bygde ut slik at dei kan fylla dei oppgåvene som det til kvar tid vil vera naturleg å løysa innanfor denne typen verksemd. Så i Kristeleg Folkeparti har me stor tru på desse bedriftene, og me er overtydde om at dei vil vera aktive og gode verkemiddel for å gjera folk kvalifiserte til å koma tilbake til yrkeslivet òg i framtida.

Per Erik Monsen (Frp): Det kan ikke være tvil om at en del kommuner er i en vanskelig økonomisk situasjon. Det kan se ut til at det særlig dreier seg om mellomstore kommuner på Sør- og Østlandet. Arendal er et godt kjent eksempel, og Larvik, Tønsberg, Østfold-byene og kommuner på indre Østlandet er i omtrent samme situasjon.

Det tekniske beregningsutvalget forteller oss med all ønskelig tydelighet at de stortingsskapte forskjellene kommunene imellom er så store at det nærmest blir meningsløst å bruke kommuneøkonomi som et samlebegrep. Det er positivt at komiteen nå vil vurdere effekten av Rattsø, men svaret ligger vel egentlig i rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget.

Jeg har to spørsmål: Er Kristelig Folkeparti villig til å gå videre med gjennomføringen av Rattsø-utvalgets innstilling og bl.a. ta bort tapskompensasjonsordningen som nærmest nuller ut virkningen av reformen? Og hvorfor har Kristelig Folkeparti snudd 180 grader når det gjelder en generell momskompensasjonsordning for kommunene, som ville gitt kommunene mulighet til å rasjonalisere driften gjennom konkurranseutsetting? Dette har jo Kristelig Folkeparti tidligere vært for.

Olaf Gjedrem (KrF): Det økonomiske biletet av norske kommunar er nok noko meir nyansert enn det ein kan få inntrykk av både i denne replikken og i det biletet som avisene teiknar. Dessverre er det slik at syting kjem før det positive. Det negative og det problematiske blir framført med større kraft og intensitet og meir detaljert enn det positive og det byggjande. Derfor er biletet av Kommune-Noreg veldig mykje meir nyansert enn dei vanskane ein får presentert på ein del fyrstesider i avisene nå for tida. Det er litt viktig at me framhevar dette, for elles får sytekulturen overta og dominera, og det er totalt feil i eit av verdens rikaste land, for det gjev ikkje ei dekkjande framstilling av situasjonen.

Det er klart at ein del kommunar har problem. Noko er sjølvforskylt; ein del av dei kommunane som vart nemnde, vil eg påstå har vore for seine til å ta dei nødvendige omstillingane, dei vart utsette for lenge. Og når det så ein gong må takast eit oppgjer med ein kultur som har fått utvikla seg for lenge i kommunen, blir det desto hardare. Derfor er det viktig at kommunane er litt i forkant og er på høgd med situasjonen til kvar tid, at dei maktar effektivisering, rasjonalisering og ei omlegging slik at ein unngår slike nedturar.

Konkurranseutsetjing er me ikkje prinsipielt imot i Kristeleg Folkeparti. Det kan me i mange tilfelle sjå som eit eigna middel for å få eit meir reflektert tenestetilbod i kommunane, og kanskje av og til noko billigare, sjølv om eg vil påstå at den pårekna økonomiske gevinsten er sett mykje for høgt i forhold til erfaringar frå andre land. Men eg ser dette som eit eigna verkemiddel i avgrensa utstrekning.

Når det gjeld Rattsø-gjennomføringa, har me iallfall intensjonar om å gå vidare med denne. Kor langt ein kjem med dette, vil ein nok ta stilling til i kommuneøkonomiproposisjonen til våren.

Erna Solberg (H): Det er alltid fristende å spørre en Kristelig Folkeparti-representant om forholdet til moral og etikk, og om forholdet mellom hva man har sagt og lovet det ene året, og hva man gjør det neste.

En av de tingene som ikke har vært tatt opp i denne debatten, eller som ikke er nevnt særlig mye, er at Regjeringen bryter grovt med premissene for reformen i Rattsø II, altså den implementeringen av fjerningen av selskapsskatten som ble vedtatt og gjennomført i fjor. I den forbindelse var kompensasjonen treleddet: Oslo skulle få et eget hovedstadstilskudd, kraftkommunene skulle få mer naturressurskraft, og alle de andre kommunene skulle få økt andel av skattøren av inntektsskatten fra personlige skatteytere i kommunen. Hva skjer så ett år etterpå? Hele økningen fjernes av Regjeringen, hele den delen som var ment å skulle kompensere fjerningen av selskapsskatten, er tatt vekk i løpet av ett år. Det er de kommunene som først mistet selskapsskatten, men som ikke er kraftkommune eller hovedstad, som altså skal ta belastningen med omleggingen av skattøren.

Mitt spørsmålet til Kristelig Folkeparti er: Hvordan holder dette i forhold til etikk og moral, når man det ene året bruker som et argument at det blir kompensert for og at man får mer i inntektsskatt, og man så neste år fjerner det helt og holdent? Hvilken tiltro kan kommunene ha til Kristelig Folkepartis kommunepolitikk i fremtiden når det bare tar ett år før grunnlaget for en reform fjernes så totalt som man har gjort i denne situasjonen?

Olaf Gjedrem (KrF): Spørsmålet er for så vidt relevant, men eg avviser at det er ein brest mellom lovnad og resultat.

Når det gjeld selskapsskatten, var Regjeringa og Kristeleg Folkeparti positive til at dette var ein statleg skatt og ikkje ein kommunal, og grunngjevinga var at ein då ville fjerna lokale, kommunale variasjonar på skatteinngangen i takt med konjuktursvingingar, og at det ville oppmuntra kommunane i større grad til samarbeid om næringsutbygging, sånn at ikkje grensene skulle avgjera kor dei forskjellige næringsetableringane skulle skje.

Når det gjeld lovnadene til kommunane, vil eg berre konstatera i forhold til kommuneøkonomiproposisjonen at dei er meir enn oppfylte. Kommunane har fått større rammer enn det me lovde i kommuneøkonomiproposisjonen.

Grunnen til at ein tok det grepet i år med tanke på neste år sitt budsjett, og reduserte skatten sin relative del av overføringane til kommunane, var at me i inneverande år fekk ein ekstraordinært sterk skattevekst. Dersom ein berre hadde ført den vidare i tråd med den inngangen som året har vist, ville ein ha kome i ein situasjon der kommunane fekk ein vesentleg auke i sine inntekter som ikkje var føresett verken av kommunane eller av Stortinget i vedtaket i samband med handsaminga av kommuneøkonomiproposisjonen. Framleis er det ei målsetjing for Regjeringa og Kristelig Folkeparti at ein større del av kommunane sine inntekter skal koma som ubundne inntekter. Dette er den langsiktige målsetjinga, men på grunn av den ekstraordinært store skatteinngangen i 1999 fann Regjeringa og Kristeleg Folkeparti det rett å avgrensa skatten sin del av inntektene til kommunane i år 2000.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erna Solberg (H): For å replisere tilbake til det siste innlegget vil jeg si at jeg tror det vil være veldig mange kommuner som har hørt et løfte fra Regjeringen om at skattøren – ikke skatteinntektene, men skattøren – skulle øke, og at det skulle være en varig økning, slik at fordelingen mellom rammeoverføring og skatt skulle opprettholdes på noenlunde samme nivå som det var før man fjernet selskapsskatten.

Høyres opplegg til kommuneøkonomi er beskrevet i innstillingen fra finanskomiteen. Jeg har lyst til å gjennomgå noen av hovedprinsippene og begrunnelsen for dem.

Vi har sett at utviklingen etter gjennomføringen av Rattsø har medført at det ikke er slik at Rattsø-vinnerne har fått en bedret økonomi. Det skyldes to ting: Det skyldes at det ikke har vært særlig økning i de frie inntektene, slik at den potten som skulle vært brukt til fordeling av rammeoverføringer, ikke har blitt økt særlig. Det skyldes forholdet mellom øremerkede tilskudd og frie inntekter. For det andre skyldes det at vi har fått innbakt en tapskompensasjonsordning i systemet som likevel hadde gjort at stort sett alle vinnerne ikke ville fått mer enn halvparten av det de skulle få etter det nye kriteriesystemet – en tapskompensasjonsordning som ulogisk nok medfører at de som før fikk urimelig mye, fremdeles skal få urimelig mye i forhold til de objektive kriteriene som ligger til grunn.

Høyre har tatt opp dette forholdet flere ganger, og jeg glad for at vi i vår i allfall fikk gjennomslag for at man i kommuneøkonomiproposisjonen til neste år skal få en gjennomgang av den videre fremtiden til tapskompensasjonsordningen. Man må huske at basisen for tapskompensasjonsordningen først og fremst var Arbeiderpartiets prinsipp om at ingen skulle tape på omleggingen i den forstand at ingen skulle få mindre penger. Når man da ikke får mer penger i frie inntekter, gjør det at situasjonen blir spesielt vanskelig for de kommunene som hadde forventet å få høyere inntekter gjennom inntektssystemet.

Vi har i tillegg oppdaget at fordelingen av skjønnsrammene som fylkene skal videreføre ut til kommunene, baserer seg på såkalte historiske prinsipper og særskilte skjønnsrammer. Det gjør i praksis at de fylkene som før fikk mer av de gamle skjønnsrammene, fortsatt får mer, og at den del av de kommunene som har problemer fordi de tidligere også hadde lite skjønnsrammer å hente hos fylkesmannen, fremdeles får problemer fordi fylkesmannen har små rammer. Vi er glade for at vi både får satt dette i fokus i kommuneøkonomiproposisjonen, og at vi får en gjennomgang av Rattsø. Vi synes det er dumt at man ikke kan legge noen prinsipper til grunn for utviklingen, men vi aksepterer at et steg på veien i alle fall er å få tallene og utviklingen på bordet, så får vi gå videre i ettertid.

Et annet spørsmål som vi fra komiteens side synes er viktig, er at dette friforsøket som nå skal gjennomføre, blir gjort som et reelt forsøk som vi kan lære noe av. Dessverre – som også komiteens leder sa – virker det ikke som om premissene foreløpig gjør at det er særlig mye nytt som kommer til å komme ut av dette forsøket hvis man ikke gjør noe mer radikalt enn det Regjeringen har lagt opp til. For vårt vedkommende har vi altså sammen med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV påpekt at det mer radikale kan være at biter av det forsøket som komiteen ønsket gjennomført i forbindelse med fjorårets budsjettinnstilling, nemlig et forsøk med frihet fra statlig sektorregelverk, integreres i dette friforsøket. Så selv om vi er konservative, ønsker vi altså at statsråden nå gjør noe radikalt på dette området, og at ambisjonene og prøvelysten må være større enn at alle sektorinteressene får lov å bestemme hvilke rammer som skal legges for dette.

Vårt prinsipale forslag på dette budsjettområdet hadde innebåret at vi hadde hatt en lavere ramme til disposisjon enn det vi faktisk har fått. Vi har valgt ikke å lage et «lekebudsjett» der vi viste til kjempestore prioriteringer på områder som integrering eller boligpolitikk som vi ikke hadde hatt rom for i vårt eget prinsipale budsjett. Det ville vi synes var å lage et «lekebudsjett», som ikke hadde hatt noen hensikt.

Vi har derfor valgt å legge hovedtrekkene i budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og mellompartiene til grunn, selv om vi er uenig i bevilgningene på noen av disse punktene, men når vi først må bruke opp alle pengene i forbindelse med et forslag, syns vi ikke at vi skal late som vi ville hatt penger til andre områder – med unntak av to vesentlige biter når det gjelder bostøtte. Den ene biten er integrert i vårt prinsipale forslag til budsjett og dreier seg om at vi synes det er en for radikal og for rask nedfasing av den kompensasjonen som ble gitt for endringen i minstepensjonen ved samordningen av de to bostøtteordningene, som det var ganske mye ståhei knyttet til, våren 1997. Med samordningen av de to, som Høyre for øvrig var imot, la flertallet grunnlaget for at en rekke pensjonister som er på minstepensjonsnivå, pluss 30 pst. av en minstepensjon, ville fått en radikalt forverret personlig økonomi fordi de hadde fått fra begge ordningene. Etter at man ble klar over de uheldige konsekvensene, vedtok Stortinget at man skulle lage en kompensasjonsordning. Så valgte man da å lage en nedtrapping over flere år. I fjor var vi med på en litt hurtigere nedfasing. Den gangen ble vi sterkt kritisert av Arbeiderpartiet for det. Men Regjeringen legger i dette budsjettopplegget opp til både et kutt nedenfra og et kutt i kompensasjonsgraden, og vi har sagt at vi er enig i at man kan fase ut de som får utbetalt mindre enn 3 000 kr pr. år. Men for dem som altså har hatt en ekstra bostøtte på mer enn 3 000 kr i året, som tross alt er en gruppe med inntekter på maksimalt 100 000 kr, og som stort sett bor i leide boliger i et vanskelig boligmarked, syns vi det er for sterkt å kutte dette til det halve. Og det har vi gått imot.

Så til den andre biten i bostøtteordningen der vi syns vi må gjøre endringer. Vi syns det er urimelig overfor pensjonistene at elavgiftsøkningen ikke blir tatt hensyn til i den sjablonen som er lagt for strøm. Vi har foreslått den lagt inn. Vi har videre sagt at når departementet nå begynner å legge inn nye prinsipper, nemlig energiøkonomisering, også i forhold til gamle mennesker som tross alt ikke har så store muligheter til å endre sin boform, bl.a. på grunn av vanskeligheter med å ta opp lån, syns vi at det er urimelig at ikke de reelle utgiftene til strøm legges til grunn – når Regjeringen mener at man skal underjustere sjablonen av energiøkonomiserende hensyn.

Vi er enig i og glad for at det nå er bedt om en ny gjennomgang av hele asyl- og integreringspolitikken. Det er åpenbare flaskehalser i søknadsbehandlingen, som problemene med bosetting og signalene fra UDI overfor kommunene om å tvangsbosette. Alle disse tingene krever at vi tar en runde i Stortinget både på hvordan vi kan gjøre det offentlige apparatet i form av statens apparat bedre, men også hvordan vi kan se på kompensasjonsformene for bosetting. Men jeg har lyst til å si at midt oppi at vi holdt på å avgi innstillingen, kom det en liten gladmelding på Nettavisen om den lille kommunen som hadde fått penger på bok fordi de hadde hatt en vellykket integrering, de hadde fått alle flyktningene sine i jobb, og derfor tjente de også penger på integreringstilskuddet, og satt nå faktisk med et par millioner kr i overskudd. Det betyr at hvis man får til integreringen, er det godt mulig at de tilskuddene som er, er gode nok. Problemet er at når man ikke får til integreringen, og flyktninger og asylsøkere blir gående som sosialklienter, får ikke kommunene dekket utgiftene. Da må vi også ta en diskusjon om vi skal gi en total blankofullmakt når det gjelder slike utgifter, eller om vi må vurdere strengere krav til de integreringsopplegg som skal gjennomføres.

Komiteen har også som ansvar å gjennomgå og styre distriktspolitikken. På det området har Høyre helt andre prioriteringer, som vil fremgå av vårt primære budsjett. Vi har likevel valgt å gå inn og ha meninger om enkelte prioriteringer innenfor de distriktspolitiske virkemidlene. Blant annet er vi ikke uenig f.eks. i innføringen av såkalte inkubatorer, men fordi vi hadde prioritert å gi 260 mill. kr mer til såkornfondene, fant vi ut at det var vårt virkemiddel overfor omtrent samme gruppe. Når man først innfører f.eks. inkubatorer og næringsparker, må det etter vår mening ses på som tiltak for å bedre hele Fastlands-Norges vekstbasis fremover, og man må ikke innsnevre dette til kun å være knyttet til virkeområder for distriktspolitikken.

Jeg tar opp Høyres forslag, som er referert i innstillingen.

Presidenten: Erna Solberg har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Karin Andersen (SV): Representanten Solberg var ikke spesielt mye inne på arbeidsmarkedspolitikk i sitt innlegg, men jeg har behov for å spørre på det området. Høyre skiller seg nemlig der noe ut ved å mene at det er behov for færre arbeidsmarkedstiltak, i en situasjon der Regjeringa varsler høyere ledighet. Regjeringa viser i forslaget til statsbudsjett sjøl til at tiltak virker, at folk som får tiltaksplasser når de er ledige, har større sjanse til å komme i jobb. Men Høyre skriver i sine merknader:

«I et arbeidsmarked der det er mangel på arbeidskraft, vil et for høyt nivå på arbeidsmarkedstiltakene, kombinert med en omfattende dagpengeordning, bidra til en arbeidsledighet som er høyere enn nødvendig.»

Det er da grunn til å spørre om det er riktig å tolke Høyre slik at de mener at folk velger ledighet, at de syns det er hensiktsmessig, at de er uenig i Regjeringas påstand om at tiltak virker og faktisk får folk i jobb. Mener Høyre at det er bra for Norge at ledigheten øker – at det altså er bra for det velbergede flertallet, mens noen da kommer enda dårligere ut, både når det gjelder dagpenger og muligheter til tiltak? Det er slik at Høyre ellers også har en ganske høy profil når det gjelder kompetansebygging og opplæring. De ønsker å framstå som et parti som snakker om skole og utdanning og slike ting, men det virker som om dette ikke skal gjelde dem som er ledige. Det er et ganske grunnleggende spørsmål, for dette dreier seg om nasjonalformuen vår, at folk som er her, også kan bidra til å skape ikke bare en bedre hverdag for seg sjøl, men faktisk også verdier for samfunnet. Ser ikke Høyre at det hadde vært en lur investering for samfunnet og at det ikke minst hadde vært langt mer rettferdig at de som er uten jobb, hadde kommet på tiltak?

Erna Solberg (H): Høyre mener at vi skal ha arbeidsmarkedstiltak, men vi mener at nivået skal være lavere enn det Regjeringen legger opp til. Vi har altså sagt at vi mener at vi i gjennomsnitt kan ha et arbeidsmarkedstiltaksopplegg som ligger på ca. 6 000 pr. år. Vi har også sagt klart at det er langtidsledige, ungdom, innvandrere og eldre arbeidstakere som skal prioriteres. Dette gjelder altså langtidsledige, og det er en ganske vesentlig del, for langtidsledig blir man stort sett etter et halvt år. Ledighetstallene er noenlunde stabile i Norge og har foreløpig ikke slått ut i noen økning. Økningen vil nok komme bl.a. i mitt hjemdistrikt, hvor det er høykompetent arbeidskraft som i så fall blir ledig, og som nok i mindre grad kommer til å trenge slike omstillingstiltak som bl.a. arbeidsmarkedstiltakene har vært.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt arbeidsmarkedstiltak virker, refererte man altså i budsjettet i fjor til at man hadde 15 pst. større sannsynlighet for å få jobb hvis man hadde gått på arbeidsmarkedstiltak enn om man ikke hadde gått på det. Det synes ikke vi er en spesielt overbevisende beskrivelse av at det virker særlig godt. Vi ønsker, som sagt, å konsentrere ressursene våre om de gruppene som har vært langtidsledige. Vi mener at nivået er godt nok. Vi er helt enig i at man må ha omstilling og omskolering for grupper som har gått lenge ledig, men vi har altså ikke tro på at arbeidsmarkedstiltak gir spesielt gode resultater når de innføres i store mengder.

Når det gjelder spørsmålet knyttet til dagpengeordningen, har ikke vi foreslått noen endringer i den. Men når det gjelder høy ledighet, har vi påpekt det som er vår erfaring fra hele 1990-tallet, nemlig at kombinasjonen av tiltak og høy dagpengekompensasjon, som vi tross alt har i Norge, svekker mobiliteten blant arbeidssøkere og stopper en del strukturendringer som er nødvendige for at vi skal få lavere ledighet på lang sikt. Jeg synes det viktigste for oss må være at vi sikrer at folk kanskje får det lille puffet som skal til for at de kommer varig ut i ny jobb, slik at de ikke om att og om att opplever ledighetsperioder.

Olaf Gjedrem (KrF): Det går fram av Høgre sine merknader i innstillinga at kommunane har eit stort innsparingspotensial dersom dei er villige til konsekvent å konkurranseutsetja. Er Høgre av den oppfatninga at tenesteytinga vil kunna ha same kvaliteten med ei slik konsekvent konkurranseutsetjing? Er dette mogleg i kommunar av alle storleikar, i alle distrikt, der det ikkje finst bedrifter som kan ta denne utfordringa? Og høver alle kommunar og alle tenester seg for ei konsekvent konkurranseutsetjing? Vil ikkje dette føra til ein auka administrasjon, meir kontroll og meir oppfølging for å sjå om dei oppdraga som er leigde ut, blir følgde opp og løyste på ein måte som kommunen kan vedkjenna seg? Korleis sikrar ein det lokale sjølvstyret og moglegheita til å tilpassa seg dei lokale forholda dersom det skal krevjast at kommunane konsekvent skal konkurranseutsetja sine tilbod?

Det andre spørsmålet gjeld distriktspolitikk. Høgre vil i sin distriktspolitikk prioritera bl.a. auka vegbygging og betre rammevilkår for små og mellomstore bedrifter, samtidig som ein foreslår å redusera løyvingane til lokal og regional næringsutvikling for å finansiera ei kraftig satsing på vegbygging. Me veit at midlar til næringsutvikling er svært viktige, bl.a. for kvinner som har starta ny verksemd, og generelt for å leggja til rette for utvikling av eit breitt inntektsgrunnlag i distrikta. Her på Stortinget får me mange oppmodingar frå småbedrifter i distrikta som vil ha nødvendig statleg hjelp med slike midlar i ein oppstartingsfase. Er det ikkje då utilrådeleg å kutta i dette for å finansiera ei vegbygging som ein ikkje veit kor vil finna stad, eller lover Høgre at vegbygging skal skje i kommunar som er sterkt prega av fråflytting?

Erna Solberg (H): Vi har ganske klare bevis på at konkurranseutsetting medfører kostnadsbesparelser. Vi kan bare se til Danmark og Sverige, hvor dette ikke er et så politisk betent område som i Norge, hvor man altså ikke bare har fått gode resultater på den økonomiske siden, men man har faktisk også fått gode kvalitetsmessige resultater. Jeg tror det hadde vært en styrke for kommunene hvis man hadde brukt mer tid på å kontrollere og kvalitetssikre sine tjenester og mindre tid på å drive dem. Det viktigste vil være å sikre at eldreomsorgen er god, at den holder et anstendig nivå, og at vi klarer det til en lavest mulig pris innenfor det gitte kvalitetskravet. Det kan man finne ut av gjennom konkurranseutsetting. Noen ganger betyr det at private vil kunne drive tjenestene, andre ganger betyr det kanskje at man klarer å få til en omstilling i offentlig sektor som gjør at offentlig sektor selv kan drive dem. Jeg tror at hele den konkurranseutsettingsdiskusjonen vi har, bidrar til effektivisering, selv om det ikke nødvendigvis alltid er private tilbydere som vinner på et anbud.

Så når det gjelder distriktspolitikken. Vi gir penger til etablerere, det ligger i vårt budsjett. Vi er enig i at det skal kunne gis tilskudd til kvinnelige etablerere, noe også flertallet vil, og det er en av de postene vi ikke har skåret særlig mye ned på sett i forhold til de postene vi har nullet ut. Men det er altså et valg vi må gjøre. Spørsmålet er om vi vil drysse penger ut til ulike tiltak for å bidra til at det kanskje kommer nye bedrifter og finansiere dem gjennom svekkede rammevilkår for de bedriftene som allerede eksisterer i Distrikts-Norge. Jeg minner om at forliket innebærer en halvering av avskrivningssatsene for næringsbygg i distriktene. Det betyr, hvis man tenker seg et næringsbygg, en økning på 50 år i levetid for at man skal få avskrevet hele bygget. Det er ganske mye, og det har ganske store konsekvenser også for næringslivet i distriktene. – Dette er bare ett eksempel.

Leif Lund (A): Jeg føler at jeg må holde nesten samme type innlegg overfor Høyre som jeg holdt overfor Fremskrittspartiet.

Erna Solberg sa at hele Høyres profil i kommuneøkonomien ligger i finansinnstillingen. Det er nok riktig, for det står svært lite her. Og Høyre holder seg innenfor den vedtatte rammen.

Høyre foreslår i finansinnstillingen å kutte med 7,1 milliarder kr. Da er det litt interessant for oss andre å se hvor de kutter. Blant annet kutter de i sykelønnsordningen, som først og fremst går ut over arbeidsfolk, hvor de har en besparelse på over 3 milliarder kr, som vil ramme Distrikts-Norge og Kommune-Norge. De fjerner arbeidsmarkedstiltak, som forrige replikant var inne på. Erna Solberg var i sitt innlegg opptatt av at vi skal lykkes med integrering av innvandrere. Det er også vi i Arbeiderpartiet. Men da er det litt rart at Høyre er imot midler til arbeidsmarkedstiltak. For det er bevist at for å få våre nye landsmenn ut i arbeid – og det er en større arbeidsledighet blant innvandrere – er det viktig for kommunene å få tilskudd til arbeidsmarkedstiltak. Men dette er Høyre imot.

Jeg er litt opptatt av om Erna Solberg kan si litt om hvorfor Høyre ønsker å kutte 1 500 tiltaksplasser i A-etaten og kutte i sykelønnsordningen, fjerne botilskuddet, fjerne ventelønnen for dem som har det i statlige bedrifter. Det kunne være litt interessant å høre hvor de 7,1 milliarder kr som finansinnstillingen viser til, er.

Erna Solberg (H): Det kunne i dette svaret være fristende å henvise til svarene fra Høyres talere på alle de replikkene som ble tatt i finansdebatten. Vi har i tidligere debatter systematisk gjennomgått begrunnelsen for hvert enkelt av disse kuttene, og det kjenner representanten Leif Lund veldig godt til.

Vi mener at sykelønnsordningen er for god slik som den er. Det er den eneste velferdsordningen vi har som gir 100 pst. kompensasjon, og vi mener at det ikke er riktig. Når man vet at denne ordningen totalt sett koster vårt samfunn 40 milliarder kr, er det på tide å se på den. Vi er litt forbauset over at Arbeiderpartiet, som på 1990-tallet har vært litt kritisk både til uføretrygding og alle andre velferdsordninger – enslige forsørgere o.l. – totalt verner om sykelønnsordningen. Jeg tror at de moderate endringene i sykelønnsordningen som Høyre foreslår, som stort sett vil være slik at hver og en av oss som er litt syk av og til, får litt mindre tilbake, er av de ting vi kan bære. Men for grupper som er langt svakere og med dårligere økonomi, har Arbeiderpartiet i regjering sittet i front og villet kutte mer. Jeg syns det er litt forbausende at Arbeiderpartiet ikke ser at vi som ikke har det nære partnerskapet med LO, ikke nødvendigvis vil verne om LOs yndlingsverneområder like sterkt som det de gjør.

Vi har ingen kutt i kommuneøkonomien, bare for å understreke det. Våre endringer innebærer en forskjell mellom rammer og skatt og en høyere kompensasjon for innsatsstyrt finansiering til sykehusene i forhold til en rammeoverføring. Vi går fra 50 til 60 pst. i kompensasjon.

Når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, mener vi at innvandrere kan prioriteres innenfor de 6 000 tiltaksplassene vi foreslår. Det er interessant å se at når Arbeiderpartiet nå har fått til et forlik som gir en økning i arbeidsmarkedstiltakene, er det ikke tiltak overfor de svakest stilte gruppene i arbeidsmarkedet, de som nå er nevnt, men det er overfor dem innenfor offshorenæringen, som tross alt har en ganske god kompetanse som basis.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inga Kvalbukt (Sp): En aktiv distriktspolitikk er for Senterpartiet en av de viktigste politiske redskapene for å oppnå en god samfunnsutvikling. Hovedmålet i distriktspolitikken må være å opprettholde bosettingsmønsteret og få til en positiv og sunn samfunnsutvikling i heile landet. En stabil bosetting er en forutsetning for å kunne realisere viktige samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel.

Senterpartiet mener det er viktig at kommunene får best mulig albuerom til å styre i sitt eget hus. Det er viktig å være klar over at likeverd ikke er det samme som likhet. Tvert imot er det viktig at vi på sentralt hold respekterer det mangfoldet landet vårt består av, og legger til rette for at lokalsamfunnene kan velge sine løsninger på politiske oppgaver. Jeg vil understreke Regjeringas mål om å legge til rette for et best mulig handlingsrom når det gjelder kommunenes økonomi. I denne forbindelse er det viktig at de kommunale bevilgninger ikke i for stor grad bindes opp av lovpålagte oppgaver. Jeg ser med forventning fram til Regjeringas bebudede forslag om å innlemme deler av de øremerkede tilskuddene i inntektssystemet for kommunene i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for år 2001.

Det er også viktig å følge nøye med utviklinga i de enkelte kommuner etter at ordninga med differensiert arbeidsgiveravgift blir tilpasset EUs regler for transportstøtte. I denne sammenheng må også kommuneøkonomien følges opp.

Sentralisering fører til utarming av distriktene. Gjennom det reduseres mulighetene for verdiskaping, og miljø- og velferdsproblemene øker i de sentrale områder. Det kan ikke gjentas for ofte at en god distriktspolitikk også er den beste politikken for de sentrale strøk og for landet som helhet. Jeg syns det er viktig at vi blir klar over sammenhengen mellom høgt aktivitetsnivå innen flere sektorer i et begrenset geografisk område og inflasjon og negativt flyttemønster. Aktivitetene må fordeles over heile landet. Med det vil vi både sikre ei sunn økonomisk utvikling og legge til rette for større grad av fremtidig verdiskaping

Jeg er glad for at et flertall i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, uttaler at «et levende Distrikts-Norge har stor egenverdi». Det samme flertallet peker også på at den viktigste utfordringen i kampen om bosettingsmønsteret etter hvert blir «kampen om kompetansen», og at det derfor gir grunn til bekymring når forskning viser at distriktenes næringsliv ligger vesentlig under gjennomsnittet når det gjelder andelen ansatte med høgere utdannelse. I denne sammenheng synes jeg det er artig å kunne trekke fram et positivt eksempel på et distriktstiltak i en liten kommune i mitt eget fylke, Nordland, som har utviklet seg langt mer positivt enn noen kunne våge å gjette ved starten i 1994, der en bedrift har trukket til seg den høgeste kompetansen på universitetsnivå og i dag bidrar til verdiskaping med 40 arbeidsplasser i en kommune med bare 2 500 innbyggere. Siden etableringa har rran – lulesamisk senter i Tysfjord kommune – utviklet seg til å bli kommunens tredje største arbeidsplass. I 1994 var det 10 ansatte, i dag er det 40. Greier sentret å realisere påkrevd utbygging, vil det fortsette sin positive utvikling og kan i løpet av et par år ha ytterligere ti ansatte. Et så vellykket prosjekt har uvurderlig betydning for en liten utkantkommune.

Norge er i dag er flerkulturelt samfunn. Det bør betraktes som en berikelse. Men økningen i antall asylsøkere som er kommet til landet de siste par årene, er også en utfordring. Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet støtter Regjeringas hovedmål om en regulert innvandring, beskyttelse av flyktninger, likestilling, deltakelse og integrering i et flerkulturelt samfunn. Disse medlemmer har merket seg at bosetting av innvandrere og spesielt bosetting av mindreårige vil være et satsingsområde for 2000. Disse medlemmer viser til at ventetida for første asylavhør må reduseres, og er tilfreds med at Regjeringa har bedt Stortinget bevilge mer midler for å kunne intensivere asylavhørene. Flyktning- og innvandringspolitikken vår må være basert på medmenneskelighet og ta utgangspunkt i det enkelte menneskes egenverd. Rasisme er på alle måter destruktivt og nedbrytende, og det er viktig at vi motarbeider alle former for dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Eriksen (A): Budsjettinnstillingen bærer i stor grad preg av den inngåtte budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene. Likevel er det nok slik at det på mange måter vel er mer som skiller disse partigrupperingene enn det som fremgår av budsjettinnstillingen.

Representanten Inga Kvalbukt var i sitt innlegg sterkt opptatt av å drive en aktiv distriktspolitikk og det å kunne styre i «eget hus». Nå er jo den generelle samfunnsutviklingen noe vrien å forholde seg til med hensyn til bosettingsmønsteret – vi har flyttestrømmer på kryss og tvers i landet, og også mellom landsdelene. Det er ikke slik at alle flytter fra distriktene inn til sentrale strøk – folk flytter fra sentrale strøk og ut i distriktene også, selv om hovedtyngden ligger på det første. I en særmerknad i budsjettinnstillingen fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som er knyttet til distriktspolitikken, søker man å fremstille Regjeringens distriktspolitikk som «den distriktspolitiske snuoperasjonen». Det ville på mange måter vært interessant å få en litt mer presis beskrivelse av hva denne snuoperasjonen innebærer. Jeg vet at statsråd Enoksen ble utfordret på dette i forbindelse med et radioprogram for en tid tilbake, hvor han skulle gi eksempler på Regjeringens samfunnsstyring. Det er ikke enkelt. Jeg vil likevel driste meg til å utfordre representanten Inga Kvalbukt på om hun har eksempler på aktiv samfunnsstyring i disse to årene Regjeringen har fungert, som underbygger påstanden om en distriktspolitisk snuoperasjon.

Inga Kvalbukt (Sp): Det er riktig som representanten Eriksen sier, at sjøl om Arbeiderpartiet og regjeringspartiene samarbeider om budsjettet og har mange felles merknader i denne budsjettinnstillingen, er det mye som skiller. Takk og pris for det – det er jo når vi diskuterer og tar utgangspunkt i litt forskjellige syn, at vi ofte får de beste løsningene. Men når Eriksen ber meg peke på konkrete ting som har ført til en bedre distriktspolitikk, må jeg si at så enkelt er det ikke. Den distriktspolitikken som gir de beste effektene, er det vi kaller den brede distriktspolitikken, altså det som skjer innen alle sektorer. På samme måte som vi sier at alle veier fører til Rom, fører alle politiske vedtak til eller fra distriktene. Vi kan gjøre det så komplisert at det blir umulig å bo i Utkant-Norge. I den sammenheng vil jeg peke på en av de gode tingene Regjeringa har satt i gang med. Det er prosjektet de kaller «Et enklere Norge», for å forenkle regelverket slik at det kan bli lettere å tilpasse seg ulike forhold.

Jeg har etter hvert erfart at psykologi er veldig viktig i politikken. Hvis vi stadig vekk får høre at vi som bor i utkantene, bare er dritt, vi betyr ingenting, vi er en klamp om foten, ja, da får vi ikke så veldig god tro på det vi selv står for.

Det viktigste denne regjeringa gjør, syns jeg, er at den er helt klar på at den har en målsetting om å snu flyttestrømmen. Og det skal ikke bare gå én vei, det skal pulsere, folk skal røre på seg og flytte begge veier, og det må legges til rette for større grad av tilbakeflytting.

Senterpartiet har grepet fatt i et prosjekt som går både på kvinner og ungdom, og som skal legge til rette for at de skal kunne flytte tilbake. Det er for så vidt en konkret ting. Mitt ønske er at denne regjeringa må få fortsette å sende ut disse signalene og sin aktive politikk til distriktene.

Torbjørn Andersen (Frp): Representanten Inga Kvalbukt fra Senterpartiet startet tradisjonen tro med å snakke om distriktspolitikk, bosetting, økonomi i kommunene og lokal selvråderett. Så det er vel i en debatt som denne ikke annet å gjøre enn å ta en replikk på Senterpartiet om distriktspolitikken. Og det burde de kanskje være glad for.

La meg få vise til en forskningsrapport fra Statistisk sentralbyrå nylig, som konkluderte med at Regjeringens anstrengelser for å snu flyttestrømmen inn til byene er helt nytteløs. Det er selvsagt ikke lystig å høre for Senterpartiet, for partiet marginaliseres jo i takt med flyttestrømmen fra bygdene. Enhver som flytter fra bygdene, truer partiets eksistensgrunnlag.

Norge er kanskje det landet i verden som bruker mest penger på å opprettholde bosetting i distriktene. Men her får vi altså en forskningsrapport som slår fast at den tunge sentraliseringstrenden vil fortsette uansett hva politikerne måtte gjøre.

Jeg skal gi representanten Inga Kvalbukt en romslig utfordring, om hun kan forklare hva hun vil gjøre for å gjøre bygdene mer attraktive for tilflytting av folk fra byene. Kanskje vi kunne få en oppskrift på det.

Det som er problemet i dag, er at bygdene er hermetisert for folk fra byene. Vi har odelslover, konsesjonslover, jordvern – en masse ting som gjør at folk fra byene som ønsker å etablere seg på landet, faktisk nesten ikke har noen mulighet til å få det til. Det er et hinder, og det er en utfordring for dem som ønsker å snu flyttestrømmen i dette landet.

Inga Kvalbukt (Sp): Det kan vel ikke være en mer takknemlig oppgave enn å svare på et spørsmål om distriktspolitikk fra Fremskrittspartiet. Da er det virkelig artig å debattere.

Den forskningsrapporten fra Statistisk sentralbyrå som representanten Torbjørn Andersen viste til, underbygger jo nettopp behovet for denne regjeringas politikk, denne regjeringas snuoperasjon i distriktspolitikken. For det denne rapporten sa, var at hvis vi ikke setter inn nye tiltak, vil flyttestrømmen fortsette i samme grad. Og selv om vi ikke kan stanse eller snu flyttestrømmen, ser jeg det som et viktig mål å bremse den og også få til litt større flytting den andre vegen.

Som jeg også sa i mitt forrige svar, syns jeg det er viktig å ha sirkulasjon. Vi har best og friskest vann der det sirkulerer. Slik er det også i samfunnet. Det blir friskest hvis vi har sirkulasjon. Folk skal flytte på seg, men det blir feil når noen områder tømmes. Det svekker landets evne til framtidig verdiskaping, da ressursene tross alt er spredt utover hele landet.

Det jeg også syns er viktig, og som jeg pekte på i mitt innlegg, er å legge til rette for større grad av aktivitetsspredning. Vi snakker om at vi er redde for å sette inn for mye penger i nye, store virksomheter fordi det kan ødelegge økonomien, føre til inflasjon, svekke krona og svekke vår handelsbalanse. Men det er ikke bare av betydning hvor mye penger vi setter inn i samfunnet. Det er like viktig hvor vi setter inn pengene. Og det jeg tror er veldig viktig nå, er at vi ser på hvordan vi kan bruke økonomiske virkemidler og f.eks. starte opp nye, store anleggsprosjekter i de delene av landet der anleggsarbeidere er permittert og der maskinene står. Med det vil vi snu flyttestrømmen. Vi vil bremse tilstrømminga, vi vil snu flyttestrømmen, og vi får en sunnere og bedre økonomi.

Karin Andersen (SV): For SV er kommuneøkonomien svært viktig. Er den det også for Senterpartiet?

Vi opplever nå at kommunesektoren har det største underskuddet på ti år, og Senterpartiet sitter i regjering. I Voksenåserklæringa lovet sentrumspartiene å minske forskjellen mellom de oppgavene kommunesektoren hadde, og de pengene som ble sendt med. Nå er det altså det tredje året i denne perioden, og hvis Regjeringa skal nå sine mål, må jo det bety at man skal gjøre en gedigen snuoperasjon til neste år. Er dette riktig? Det må være et forklaringsproblem for Senterpartiet når partiets egen ordfører i Jølster, Gerd Dvergsdal, i Firda Avis i Sogn og Fjordane nå varsler at hun tar initiativ til et ordføreropprør, fordi, som hun sier, vi må synliggjøre hvor håpløs den økonomiske situasjonen i kommunene er. Hva mener Senterpartiet om dette?

Det andre spørsmålet gjelder en av de viktigste distriktspolitiske virkemidlene som er den differensierte arbeidsgiveravgifta. I Nationen torsdag innrømmer statsminister Bondevik at han ikke kan garantere at Norge får beholde denne viktige distriktspolitiske ordninga etter år 2003, da ordninga på nytt må notifiseres. Hele ordninga er som kjent kjent ulovlig av EFTA-domstolen, ulovlig som næringsstøtte, og det er en midlertidig videreføring vi nå har fått til. Hva er grunnen til at Senterpartiet nå sammen med flertallet har en slik strutsepolitikk i forhold til dette spørsmålet og ikke ønsker det belyst i sin helhet på prinsipielt grunnlag og at vi skal få lagt fram en helhetlig gjennomgang som kan sikre oss et tilsvarende støttenivå, en tilsvarende differensiering, slik som SV fremmer forslag om i dag?

Inga Kvalbukt (Sp): For å ta det siste først. Senterpartiet er også med på flertallsuttalelsen her i budsjettinnstillingen, der det heter at for de 14 kommunene som kommer under de høyeste avgiftssatsene, vil det være viktig at Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett kommer

«med forslag om ulike kompensasjonstiltak som kan bedre infrastruktur, styrke kompetansen i det lokale næringsliv og fremme regional utvikling som ledd i en omstilling til høyere avgift».

Jeg sa i denne sammenheng i mitt innlegg at også kommuneøkonomien må følges opp. Nå tar vi en ting av gangen, og så ser vi hvor langt vi kommer. Foreløpig har vi fått godkjenning for at en del av den differensierte arbeidsgiveravgiften kan tolkes som transportstøtte. Så får vi håpe det går videre. Men vi veit at vi får flere og flere og flere slike problemer i forhold til EU. Det var grunnen til at Senterpartiet var fremst i kampen mot EU-medlemskap. I dag må vi forholde oss til mange forordninger fra EU på grunn av at vi er EØS-medlemmer, men det kunne vært mye mer verre hvis vi hadde vært EU-medlemmer. Det kunne også vært mye verre hvis vi ikke hadde hatt denne regjeringen som er så klar og aktiv i forhold til disse spørsmålene.

Når det gjelder det andre spørsmålet, er ikke Norge et revolusjonært samfunn. Ting tar tid. Det gjaldt kommuneøkonomien. Ja, kommunene har for dårlig økonomi. Grunnen til det er at kommunene de senere årene har fått seg pålagt mange store nye reformer og oppgaver innen helse- og eldreomsorg som egentlig representerer en form for øremerking. Det må gjennomføres før man kan gjennomføre mye annet. Samtidig har Senterpartiet nå jobbet for at § 8 i kraftskatteloven ikke skal settes i verk. Det vil gi bedre økonomi til en god del kommuner. Det ville vært verre for kommunene om vi førte en økonomi som ville gi et høyt rentenivå, enn at vi har kjørt den trygge økonomiske politikken vi tross alt har gjort. Som jeg sa i et tidligere svar, må vi se alle politiske tiltak i sammenheng.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV): Norsk økonomi er friskmeldt og bedre enn på lenge, men kommuneøkonomien er dessverre sjukmeldt. Det er 4,9 milliarder kr mer i underskudd det siste året, og det er det største på de ti siste årene. Oppgaver og lønnsutgifter øker, og overføringene holder ikke tritt med det. Stikk i strid med Voksenåserklæringen vokser nå spriket mellom oppgavene og de økonomiske mulighetene som kommunene gis. Spriket mellom holdning og handling blir altfor stort nå. Jeg opplever at kommunene har gitt opp å ta opp kommuneøkonomien på generelt grunnlag. Nå kommer de med enkeltsaker, veldig viktige saker som finansiering av undervisning av flyktninger og særlig ressurskrevende brukere osv., men det er den samlede kommuneøkonomien totalt sett som er for dårlig og gjør at problemene dukker opp på område etter område.

For SV er kommuneøkonomien en bærebjelke i samfunnsbygginga. Nå er utfordringene mange. Vi er nødt til å få en framtidsrettet satsing på skole og utdanning som gjør at vi kan se det 21. århundret trygt i møte, både som enkeltpersoner og som samfunn. Vi må ha en fordeling der forskjellene minker, for nå er det lagt fram en utjamningsmelding som viser at forskjellene øker. Det vi vet, er at kommunesektoren og fellesgodene er noe av det viktigste som kan bidra til at forskjellene minker.

Vi har i tillegg til det vedtatt svært gode og riktige reformer som det har vært enstemmighet om i Stortinget. Hvis vi ser på hva det krever av personell, både i skole og i helse, er det 85 000 nye årsverk. Det finnes ikke rom for det i den kommuneøkonomien vi har i dag. Her må det til en helt ny og annen forståelse av kommuneøkonomiens betydning for å få gjennomført slike viktige reformer.

I kommunalkomiteen har det nå blitt enighet om at man skal gå gjennom asyl- og flyktningpolitikken totalt. Det er viktig, for her mangler det både system og penger. For eksempel har KUF vist til at det mangler 270 mill. kr bare til undervisning i kommunene. Det er, hvis en kan sammenlikne det, mer enn den totale skolepakka som regjeringspartiene la inn i sitt budsjettforslag. Spesielt har det vært fokusert på enslige mindreårige asylsøkere, og kostnadene for disse varierer fra 10 000-15 000 kr til 300 000-400 000 kr pr. år, etter hva slags tiltak de må ha og får. Det er svært ulike behov, og refusjonsordning for faktiske utgifter, slik de har i Sverige, kan være en løsning. Dette må skje ganske fort, for konsekvensene av år i mottak er store og uheldige. Det er viktig å få gjort noe med dette, slik at det totalt uakseptable forslaget som lederen i UDI presenterte i media her forleden, ikke blir gjennomført.

I tillegg til det er det ett område der jeg mener Stortinget allerede nå burde ta en beslutning, og det gjelder de særlig ressurskrevende brukerne. Disse må få en statlig toppfinansiering. Dette er en form for stykkprisfinansiering, der pengene følger pasienten. Til min store overraskelse følger f.eks. ikke Fremskrittspartiet opp dette forslaget, som jo burde være et forslag helt i Fremskrittspartiets ånd. Så i dag er det faktisk SV som fremmer slike konkrete forslag, og Fremskrittspartiet som stemmer imot.

Når det gjelder distriktspolitikken, mister vi nå styring over virkemiddel etter virkemiddel. EFTA-dommen har slått fast at den differensierte arbeidsgiveravgifta som statsstøtte er ulovlig og kun er midlertidig godkjent til 2003. Det er fundamentale og prinsipielle endringer. Ordninga er tatt ut av våre hender. I går kom det pressemelding fra Kommunal- og regionaldepartementet om nedtrapping av støttesatser i SND til tilskudd og lån. EU har bestemt at satsene skal ned, og vi må føye oss. Jeg opplever at flertallet ser bort fra alvoret i dette og lar det stå til. Når Bondevik på en pressekonferanse på onsdag sa at han ikke kan garantere at vi får beholde ordninga med differensiert arbeidsgiveravgift etter 2003, må jeg si når de stemmer ned SVs forslag i dag om å få dette utredet: At dere tør! Å håpe, slik som Senterpartiet gjør i dag, er for å si det mildt ikke godt nok.

Så til boligspørsmålet. Mangelen i Norge er en utleiesektor som har nok boliger til en lav nok pris. Det trengs penger, og det trengs tomter. Ulike tilbydere har kommet med billige tilbud. Spørsmålet er om vi som storting greier å følge opp med nok bevilgninger, slik at folk som har dårlig råd, har et valg.

Jeg tar opp SVs forslag, som er tatt inn i innstillinga.

Presidenten: Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Representanten Karin Andersen innledet med å si at kommuneøkonomien var sykmeldt og den private økonomien friskmeldt. Representanten fra SV er tradisjonen tro klar i sin overbevisning om at rettferdighet og fordeling – fordeling til kommunene for den saks skyld – bare kan skapes gjennom mer skattlegging og økt politisk og byråkratisk kontroll og styring av det meste her i samfunnet.

Enkelte har betegnet SV som museumsvoktere, men jeg er litt usikker på om representanten Karin Andersen tilhører de såkalte museumsvokterne i partiet. Vi kan jo prøve å avklare det gjennom følgende spørsmål: Hvor stor mener representanten Karin Andersen at offentlig – og kommunal – sektor bør være? Finnes det noen optimale forhold når det gjelder balansen mellom offentlig og privat sektor? Skal det være slik at det offentlige i all evighet bør forbeholdes en absolutt enerett til å utføre velferdsoppgaver, som eldreomsorg og det å drive skoler, selv om disse tilbudene likevel finansieres 100 prosent av det offentlige – altså er «gratis» for dem som skal bruke dem – akkurat som i dag? Må det absolutt være offentlig ansatte som skal få lov til å stelle syke eller undervise barna i skolen? Det må være lov å spørre om dette. Det svaret som jeg får, kan jeg vel tenke meg hvordan blir, men det er jo alltid spennende å håpe på at også i SV er det en viss fremgang i synet på hvordan samfunnet skal organiseres og styres i framtiden.

Aud Blattmann hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV): Dette blir et spørsmål om om velferdsstaten er moderne eller umoderne, om den er ny eller gammeldags. Vi i SV mener vi faktisk har belegg for å si at velferdsstaten er et produkt av en moderne tid. Den er nesten ny, og den er uferdig. Det systemet som representanten Andersen fra Fremskrittspartiet tar til orde for, er jo det gammeldagse systemet, der hver enkelt, i langt større grad enn i dag, skal være prisgitt seg sjøl, sin egen lommebok, sine egne evner og muligheter til å karre seg fram. Velferdsstaten har vokst fram sakte. Den kom jo som en reaksjon på at det systemet representanten Andersen fra Fremskrittspartiet tar til orde for, var et system som skapte utålelige forskjeller, og som ikke bidrog til at samfunnet utnyttet alle de ressursene som hvert enkelt menneske har inne i seg, på en god nok måte, for det skapte vanhelse, det skapte arbeidsløshet, det skapte altfor store forskjeller og kunne ikke klare å utnytte dem. Så det er nok et spørsmål om det ikke er Fremskrittspartiet som vokter de gamle systemene.

Så er det slik at andelen av offentlige utgifter i Norge har gått vesentlig ned de siste åra. På 1980-tallet tok Kaci Kullmann Five, tror jeg det var, til orde for at de offentlige utgifters andel av BNP skulle ned til 50 pst., og det ble et svært ramaskrik i Høyre rundt det. Nå er altså offentlige utgifters andel av BNP på 46,5 pst. Det er altså under snittet i EU, og det har gått vesentlig ned. Norsk økonomi ellers er svært god, og den øker, men det er altså fordelinga mellom fellesgodene og det private forbruket som nå har blitt skeiv. Regjeringa har også dokumentert i utjamningsmeldinga at det er den vegen det går. Da mener SV at det er lite framtidsrettet ikke å bruke den økonomiske muligheten til å sikre fellesskapsgodene.

Inga Kvalbukt (Sp): Senterpartiet er slett ikke så uenig med SV i alle saker. Vi står sammen når det gjelder synet på menneskeverd, rettferd, velferd og fordeling. Men vi skiller litt lag når det gjelder å ha tro på hvordan kommunepolitikere, lokalpolitikere, kan greie å styre i sine egne forhold.

SV er ofte en sterk talsmann for øremerking, for minstestandarder. Her skal vi sikres likhet. Men hvordan kan vi både sikres likhet og sikres økonomisk albuerom i kommunene? Senterpartiet mener det er viktig å slå fast at der vi har ulikheter, trengs det ulike løsninger for å oppnå likeverdighet og rettferdighet. Rettferdighet er ikke synonymt med absolutt lik tildeling. Vi lever under ulike forhold, ergo har vi ulike behov.

Vi har nettopp bak oss et valg der det var vanskelig å få folk til å stille til valg. Det er ikke lenger så attraktivt å være lokalpolitiker. Jeg tror at det i stor grad skyldes det lille handlingsrommet vi etter hvert har gitt lokalpolitikerne, der vi sitter her og skal overstyre alt. Jeg skulle gjerne ha fått en liten utredning fra SV om hvorledes de vil greie å ivareta respekten for ulike løsninger lokalt, om hvorledes de vil gi lokalpolitikerne handlefrihet når de likevel vil ha øremerking og minstestandarder på felt etter felt etter felt.

Karin Andersen (SV): Det første jeg skal gjøre etter denne debatten, er å sende et eksemplar av SVs alternative budsjett til representanten Kvalbukt, for det har hun tydeligvis ikke lest. SV legger fram en kommuneøkonomi som er ca. 6 milliarder kr romsligere enn regjeringspartienes. En del av dette er øremerket, men mesteparten av det er frie inntekter, slik at kommunene sjøl kan velge. Så her tror jeg representanten Kvalbukt har sovet godt i timen.

Dessuten står det i innstillinga fra kommunalkomiteen – der vi begge to sitter – som vi behandler i dag, at SV når det gjelder distriktspolitikk, ønsker at politikerne sjøl lokalt, enten i kommunen eller fylkeskommunen, kan få velge hvordan de ønsker å utvikle sitt område. Der foreslår SV at vi legger alle pengene inn i én pott og lar kommuner og fylker få lov til å bestemme sjøl, for vi mener at det er de som vet best. Trykker skoen i skolen, så la dem få bruke pengene til det, er det kulturlivet som mangler en impuls, er det næringslivet som trenger støtte, la dem få lov til å bruke dem der. Det må jo være akkurat i Senterpartiets ånd.

Det er ikke første gangen jeg har fremmet dette forslaget, det er faktisk tredje gangen. Og hver eneste gang stemmer Senterpartiet det ned – på det området av utviklingspolitikken der vi nettopp kunne tåle veldig store forskjeller. Når det gjelder skoletilbud og helse, har SV også rammer som gjør at man kan velge forskjellige løsninger, men vi mener at det skal være noen rettigheter på disse områdene som skal sikres over hele landet. Det trodde jeg faktisk også at Senterpartiet var enig i. Men på det området der vi vil tåle de største forskjellene, stemmer Senterpartiet nei.

Presidenten: Neste og siste replikant er Lodve Solheim – unnskyld, det er Lodve Solholm.

Lodve Solholm (Frp): Ja, ein må ikkje misforstå det slik at dette er ein replikk internt i SV!

Eg kan opplyse for representanten Andersen at den underliggande utgiftsveksten i offentleg sektor er 2,5 pst., og at veksten i BNP er 0,7 pst. Det er altså sånn sett ei firedobling av veksten i offentleg sektor i forhold til privat. Så då må jo SV vere nøgd, då har dei oppnådd målet, for det er dette dei vil ha.

Representanten Andersen sa at representanten Inga Kvalbukt hadde sove i timen, og det har tydelegvis representanten Andersen til dei gradar også gjort. Det var derfor eg tok replikk, og eg vil stille følgjande spørsmål: Korleis kan det vere mogleg at det er den private lommeboka som skal telje når Framstegspartiets politikk er at det er staten og det offentlege som skal ha det økonomiske ansvaret for basistenestene innan helse, omsorg og utdanning, og det skal vere eit likt tilbod, same kor ein bur i landet, og uavhengig av kommunaløkonomi og kommunale prioriteringar? Korleis kan ein då få det til at det er den private lommeboka som tel? Det er jo faktisk slik at det er i dagens helsesystem, som SV har sverma for – berre det hadde vore litt meir pengar – at det fungerer slik at det er lommeboka som tel, at representanten Karin Andersen og eg, som er godt betalte stortingspolitikarar, har råd til å kjøpe oss ut av køane, ved å gå til private helseklinikkar og reise til utlandet. Det er i dagens system, altså SV-systemet, at det fungerer slik at det er lommeboka som tel, ikkje i det systemet som Framstegspartiet snakkar om, der vi seier: Dette er staten og det offentlege sitt ansvar – ikkje den private lommeboka.

Karin Andersen (SV): Først til tallene når det gjelder det offentliges andel av totaløkonomien. De tallene er hentet fra nasjonalbudsjettet, så de regner jeg med er kvalitetssikret av Finansdepartementet.

Så til det andre spørsmålet – nå begynner det å bli litt interessant, for en av de godt bevarte hemmelighetene i norsk politikk er: Hvor mye koster egentlig Fremskrittspartiets helseandel når deres system for finansiering av helsesektoren synliggjøres? Fremskrittspartiet sier nemlig at de skal ha skatter og avgifter ned, og så skal de stykkprisfinansiere, og det skal finansieres over en helsedel. Og jeg regner med at når alle skal kunne ta ut denne delen når de mener de har behov for det, blir denne helsedelen ganske stor. Det skatte- og avgiftssystemet, som da skal være et flatt system der alle skal betale likt, uansett hvor mye de tjener, er et dypt urettferdig system. Det er et system fullstendig uten politisk styring. Og det viktigste er at Fremskrittspartiet aldri har synliggjort hva dette skal koste hver enkelt.

Det er riktig at dagens finansiering av helsesektoren er slik at det er køer, og det er sikkert flere grunner til det. En av grunnene er dårlig organisering. En annen av grunnene er at det er underfinansiert på en del områder. En av de viktigste grunnene til at SV er svært skeptisk til konkurranseutsetting og privatisering på disse områdene, er at vi ser ingen god grunn til at penger som skal brukes til helsetjenester, også skal gå til privat fortjeneste i firmaer som skal drive forretningsvirksomhet på dette området. Jeg tror det er den viktigste drivkraften til at f.eks. Fremskrittspartiet kjører så hardt på den saken.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Leif Helge Kongshaug (V): Mange nye og andre, mer erfarne kommunestyrerepresentanter sliter i disse dager med å få sine kommunale budsjetter til å gå i hop, uten at det skal bli for dramatiske kutt i tilbud og aktiviteter. Jeg tror vi skal ha det i bevisstheten når vi nå vedtar statsbudsjettet for år 2000.

Vi må være så ærlige å innrømme at de rammene som de lokale folkevalgte har, ikke står i forhold til de oppgavene som finnes. Vi må erkjenne det som et resultat av stramme budsjetter både i fjor og i år, ut fra soleklare makroøkonomiske hensyn som det er stor enighet om i denne sal. Innenfor de rammene har Regjeringen forsøkt å holde kommunesektoren oppe, med en realvekst. Men vi vet jo samtidig at denne veksten i hovedsak skjer innenfor øremerkede områder. Samtidig skjer det en utgiftsvekst gjennom underfinansiering av reformer og lønnsoppgjør, som bidrar til å gjøre økonomien i kommuner og fylkeskommuner vanskelig.

Ikke alt kommer til kunnskap på riktig tidspunkt. Da Kommunaldepartementet oppsummerte 1998 i forslaget til statsbudsjettet for 1999, ble det påpekt en reell inntektsvekst for kommunene fra 1997 til 1998 på om lag en halv prosent. Når regnskapstallene nå foreligger fra Statistisk sentralbyrå, viser de at kommunesektoren fikk et underskudd på 6,7 milliarder kr, slik også komitelederen påpekte i sitt innlegg.

Som politikere må vi erkjenne at vi har et stort pedagogisk problem når vi på den ene siden har et samfunn der økonomien går på skinner, ifølge Statistisk sentralbyrå, og på den andre siden må kutte dramatisk i sentrale velferdstilbud. Regionsykehusene mangler 570 mill. kr for å opprettholde aktiviteten neste år. Fra mitt fylke kan nevnes at fødeavdelingen er foreslått nedlagt, barnerehabiliteringsavdelingen er foreslått nedlagt, det samme gjelder kirurgisk avdeling, rehabilitering osv. I hver by er det fakkeltog med tusenvis av personer som uttrykker utrygghet og vil slåss for sine velferdstilbud.

Jeg tror at vi skal erkjenne disse problemene, og stille spørsmål ved om ikke reformkåtheten i Stortinget er for stor i forhold til de ressurser vi utstyrer kommuner og fylkeskommuner med. Vi må også kunne ta en ideologisk debatt om hvor vi går som samfunn, når skolen ikke har råd til å utstyre elevene med blyanter og viskelær, mens elevene sender hverandre tekstmeldinger på mobiltelefon.

Det trengs en grunnleggende debatt om organisering av de lokale og regionale forvaltningsnivåene, om ressursene til de mest sentrale samfunnsoppgavene, og om lokaldemokratiets vilkår. Alt dette henger nøye sammen.

Flere av partiene i komiteen, der Venstre altså ikke er representert, viser i sine merknader til de problemene for lokaldemokratiet som følger av stramme rammer og øremerking i kommunesektoren. Denne bekymringen deler vi i Venstre, og vi vil bidra til løsningene.

Venstre er glad for at budsjettforliket med Arbeiderpartiet har gitt litt mer i frie midler til kommunene. Dette er et av områdene der samarbeid den vegen er enklere enn mot Høyre og Fremskrittspartiet. Disse partiene påberoper seg også det samme spillerom for kommunene, men det står ikke til å nekte at mindre overføringer vil ha konsekvenser. Spesielt vil Fremskrittspartiets alternativ være dramatisk.

Venstre ser også behovet for og mulighetene til effektivisering og forenkling i kommunene. Men det er gal politikk å inndra gevinsten på forhånd, og dermed ikke gi kommunene det incitament som ligger i å frigjøre midler til eget bruk.

Venstre er positiv til konkurranseutsetting som virkemiddel, men det er ikke det trylleformular som spesielt Fremskrittspartiet framstiller det som. Det er ikke slik at det i et flertall av landets mange små kommuner uten videre lar seg etablere flere levedyktige og alternative bedrifter som kan konkurrere om kommunale oppgaver. Virkeligheten er mye mer komplisert enn Fremskrittspartiets verden. Det er heller ingen sammenheng når partiet i en merknad sier at det lokale selvstyret skal styrkes, samtidig som staten skal øremerke midlene på detaljnivå.

Også i distriktspolitikken er det Fremskrittspartiet som framstår med en ytterliggående politikk, med dramatiske virkninger for bosetting og verdiskaping i landet, selv om også det pakkes inn i en del honnørord. Venstre er glad for at det fortsatt er et stort flertall for hovedlinjene i Regjeringens distriktspolitikk, slik budsjettforliket viser.

For øvrig vil Venstre slutte seg til de merknader som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har i innstillingen, og støtte de forslag som de samme partiene har gitt sin tilslutning til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Representanten Kongshaug var i sitt innlegg inne på det som jeg for det meste føler allerede har vært sagt i denne debatten. Derfor tror jeg jeg vil utfordre representanten på et område som vi kanskje ikke har vært så mye inne på i denne debatten, men som han som medlem av et av regjeringspartiene bør kunne svare på. Jeg vil få rette søkelyset mot Regjeringens innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikk, men da på det området som går på bosetting ute i kommunene.

Venstre har jo vært et svært så liberalt parti i sitt syn på norsk flyktning-, asyl- og innvandringspolitikk, og Regjeringens myke politikk har resultert i et innvandringspress mot Norge som vi stadig har vært vitne til har vært økende. Antall asylsøkere og flyktninger og ikke minst innvandring gjennom opphold på humanitært grunnlag gjennom familiegjenforening og arrangerte ekteskap er altså sterkt økende. Personlig må jeg kunne si at jeg har et svært så restriktivt syn på dette spørsmålet. Jeg kunne tenke meg å spørre representanten Kongshaug fra et av regjeringspartiene: Hvordan har Regjeringen tenkt å bosette den stadige strømmen av mennesker fra fjerne himmelstrøk? Det er jo boligmangel her i landet, og det i seg selv er faktisk et ganske stort praktisk problem. Så når det gjelder å ta asylsøkere, innvandrere og flyktninger til Norge, ser vi i dag at det er et reelt og dramatisk stort problem å finne boplass til dem. Taler ikke det i seg selv for at vi kanskje burde føre en noe mer restriktiv politikk på dette området?

Leif Helge Kongshaug (V): Det er en kjent sak at det er stor forskjell på Venstres og Fremskrittspartiets holdning til innvandrere og til innvandringspolitikken generelt. Det er begrunnet i forskjellen i synet på enkeltindivider som de to partiene har. Venstre velger å se på en innvandrer som et enkeltindivid, tilrettelegger gjennom samfunnet ut fra de muligheter det individet har, og setter også krav til vedkommende. Det dreier seg om tilpasning til vårt samfunn. Vi ser ikke på disse personene som en gruppe hvor alle skal behandles likt. Det er en vesentlig forskjell i ideologi, det er riktig.

Når det gjelder innvandringen til Norge, er den ikke under større press enn i andre land, sett i forhold til det samfunnet vi har, med vår velstand og de muligheter vi har til å integrere flyktninger i vårt land. Når det er sagt, vil jeg også si at ikke alt som blir sagt, er riktig – f.eks. at vi fører en så snillistisk innvandringspolitikk som det jeg kanskje kunne oppfatte antydninger om.

Den politikken som blir ført av Regjeringen nå, er en reell politikk der det også blir tatt hensyn til praktiske ting som representanten var inne på, bl.a. dette med bosetting. Det er klart at ting tar tid, men det bør ikke være noe problem i vårt land å tilrettelegge for boliger for nye landsmenn. Realiteten er også at vi har behov for en del innvandring, nettopp for å kunne opprettholde vårt velferdssamfunn i tiden som kommer – med tanke på behovet for arbeidskraft.

Erna Solberg (H): Representanten Kongshaug sa på slutten av sitt innlegg at han slutter seg til de merknader som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har i innstillingen.

Jeg har lyst til å stille representanten et spørsmål knyttet til ett område. Det er spørsmålet om de såkalte inkubatorene, et spørsmål som jeg har forstått har vært av stor interesse, ikke minst i Møre og Romsdal, representanten Kongshaugs hjemfylke, hvor bl.a. Arbeiderpartiets representant Laila Kaland har vært ute i media og sagt at de, når det gjelder dette kapitlet, har mer penger til Høgskolen i Ålesund – visstnok knyttet opp mot inkubatorprogrammet.

Høyre har tatt inn en merknad i innstillingen fordi vi ville understreke at vi mener at slike inkubatorer bør kunne etableres både innenfor og utenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Det er ganske avgjørende for bl.a. Høgskolen i Ålesund, men også for nesten alle andre høyskoler langs kysten, fordi de ligger utenfor det distriktspolitiske virkeområdet.

Det er litt vanskelig å skjønne merknaden fra det flertallet som står bak forliket, og som jeg går ut fra at Kongshaug har meldt seg inn i, ettersom han sa at han støttet merknadene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Så jeg vil gjerne høre hans syn på dette spørsmålet. Er det slik å oppfatte at man fra flertallets side nå går inn for at dette inkubatorprogrammet også skal kunne gjelde utenfor området for de distriktspolitiske virkemidlene? Eller er det slik at dette er en oppfølging av Regjeringens opplegg, hvor altså aktiviteten skal ligge innenfor?

Leif Helge Kongshaug (V): Det er en kjent sak at Regjeringen har en offensiv politikk når det gjelder det som går på inkubatorvirksomhet. Det er naturlig å bygge ting opp rundt de etablerte høyskolene vi har rundt om, og dra veksler på det etablerte næringslivet, som kan være med og danne slike institusjoner. Når det gjelder Møre og Romsdal, må jeg bare si at jeg kjenner ikke godt nok til det forslaget som det her ble referert til. Men situasjonen er i hvert fall den at det er planer rundt om på de ulike høyskolene. De virkemidlene som Regjeringen har foreslått i budsjettet, og som ligger inne, har det vært gitt uttrykk for er gode virkemidler, som vil komme godt til nytte i den sammenheng.

For øvrig har vi tro på den distriktspolitikken som det blir lagt opp til fra Regjeringens side. Jeg vil vise til at det forslaget som kommer fra Høyre i den sammenheng, om å redusere grovt på midler til regional utvikling, er med på å svekke den biten av distriktspolitikken som vi her snakker om. Hvis en slutter seg til det opplegget som Regjeringen har, er en ut fra de føringer som er nødvendige i den sammenheng, på trygg bane.

Karin Andersen (SV): Jeg syns representanten Kongshaug hadde en god beskrivelse av hvordan offentlig fattigdom nå står i grell kontrast til privat rikdom, ved bildet av en skole der det ikke var råd til å skaffe de mest elementære ting som blyanter, mens elevene satt og sendte tekstmeldinger til hverandre på mobiltelefon. Hvordan har representanten Kongshaug tenkt å gripe dette an? Ser representanten Kongshaug at det er et behov for en sterkere fordelingspolitikk som gjør at fellesskapet får større del av samfunnsressursene enn det de får i dag? Norge er jo et svært rikt land, og det er nesten umulig for folk utenfor regjeringspartiene å skjønne at det ikke skal være mulig å satse på et så viktig område som skole nettopp nå når vi har den rikdommen vi har, fordi det ville være en klok investering. Hvorfor er det da viktigere at skattene holdes svært lavt på mange områder? Man klarer ikke å fordele slik at man får en skikkelig satsing på skole og utdanning.

Så til distriktspolitikken. I og med at Kongshaug sitter i næringskomiteen, regner jeg med at han også er svært opptatt av den. Kan representanten Kongshaug forklare hvordan han mener å forstå EFTA-dommen som er falt om den differensierte arbeidsgiveravgifta? Er han, i likhet med de andre fra sentrumspartiene, så lite bekymret for framtida til denne ordninga når vi vet at det er en midlertidig godkjenning fram til 2003, at han ikke ser behov for en total gjennomgang av de prinsipielle endringene som denne dommen har medført for norsk distriktspolitikk?

Leif Helge Kongshaug (V): Når det gjelder fordelingspolitikk, er det et område som Regjeringen i høyeste grad er opptatt av. Og da snakker vi etter min mening ikke bare om fordeling mellom enkeltinnbyggere eller grupper av innbyggere, men om fordeling mellom ulike nivåer i samfunnet, også der det offentlige er en del av det. Jeg er enig med Andersen i at vi trenger en debatt. Det er en debatt, og vi trenger en debatt om i hvilken retning vi ønsker at dette samfunnet skal gå, som jeg sa i innlegget mitt. Er det slik at det er så trangt økonomisk i skolen at det er for lite til blyanter og viskelær til elevene, mens elevene gjennom privatfinansiering – for å si det slik – sender tekstmeldinger til hverandre på mobiltelefonen, er det grunnlag for en ideologisk debatt, som vi skal være med på sammen med SV.

Nå er det nødvendig å kjøre en stram politikk, for det er ikke noe som er så urettferdig som at det er høy rente som skal føre til innstramninger i samfunnet. Da blir ofte de som har lån, og som er i en vanskelig fase av livet, rammet, mens de som ikke har slike forpliktelser, får det enda bedre. Det er ikke så enkelt bare å si at her skal vi øke på med midler heller. Men det må gå i den retningen.

Når det gjelder arbeidsgiveravgiften og EFTA-dommen, må jeg bare vise til det som statsministeren her har sagt, men for min del ville jeg være veldig bekymret hvis det skulle gå slik at arbeidsgiveravgiften ble tatt vekk som et distriktspolitisk virkemiddel i vårt land. Det er det mest effektive distriktspolitiske virkemiddelet og den mest effektive utjamningen og fordelingen vi har, selv om vi i dag er uenig i det finmaskete nettet når det gjelder inndeling i soner. Vi burde sett på større regionale områder med samme arbeidsgiveravgift.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Signe Øye (A): Foruten at Arbeiderpartiet fikk gjennomslag overfor sentrumspartiene for å øke overføringene til kommunene med om lag 1 milliard kr, er det tre områder som er meget vesentlige i kommunalkomiteens innstilling, og som jeg skal komme inn på.

Det første er økningen på ca. 3 500 tiltaksplasser i arbeidsmarkedsetaten. På tross av at arbeidsmarkedsetatens egne prognoser om en økning på 10 000 flere arbeidsledige neste år og en dobling i tallet på permitterte fra oktober i fjor til oktober i år – til 11 500 – la utrolig nok Regjeringen fram et budsjett uten økning i antall arbeidsmarkedstiltak til neste år. Samtidig skriver Regjeringen i stortingsproposisjonen at arbeidsmarkedstiltak virker. Flere av de ledige som gjennomfører tiltak, kommer i arbeid, enn av dem som ikke får noe tilbud om tiltak. Da er det nesten plent umulig å forstå hvilken politikk Regjeringen har på dette området.

Arbeiderpartiet mener det er helt nødvendig å øke arbeidsmarkedstiltakene til neste år, og at det også skal være mulig for en del permitterte å få de samme tilbudene som de som er ledige. Vi vet at når de fleste permitteringene og oppsigelsene som har funnet sted eller er varslet, er innenfor verkstedindustrien langs kysten og innen oljerelatert industri, går dette sterkt ut over distriktene. Derfor er denne pakken som vi nå har fått til, i høyeste grad distriktspolitikk. Å kunne ivareta den kompetansen som finnes ute i distriktene, få til omstillinger slik at folk får bo der de er etablert og har tilhørighet, må være viktigere enn å prøve seg på alle mulige nye vrier for å få folk til å bosette seg i distriktene.

Et annet viktig punkt i innstillingen er innvandrings- og integreringspolitikken. Arbeiderpartiet er ikke fornøyd med Regjeringens asyl- og innvandringspolitikk, og jeg er glad for at vi har fått med oss de andre partiene på å be Regjeringen om en bred gjennomgang og evaluering på området, for så å legge dette fram for Stortinget. Det sitter nå nesten 14 000 i de forskjellige mottakene. I tillegg mener Regjeringen at 8 000 skal bosettes ute i kommunene til neste år, og UDIs løsning på problemet er at kommunene skal tvinges til å motta flyktninger og asylsøkere.

Det vil Arbeiderpartiet motsette seg. Vi vil ikke være med på å overkjøre lokaldemokratiet på en slik måte. Og jeg vil spørre: Vil ikke en slik framgangsmåte være med på å fremme mer motstand og nøre opp under fremmedhat og rasisme?

Kommunene må få betingelser som gjør at bosettingen og integreringen ikke stopper opp, slik som nå.

Det er i dag flere enslige mindreårige i asylmottak enn noen gang tidligere. Dette er en uholdbar situasjon. For vi vet at jo lenger flyktningene sitter i mottak, jo vanskeligere blir det å integrere dem i samfunnet. Dette gjelder unge som voksne. Derfor må det ryddes opp raskt. Og dersom det står om penger, ja så må Regjeringen innrømme det og komme til Stortinget og be om større bevilgninger.

Rask saksgang, tilstrekkelig norskopplæring, tilbud om arbeid og bosetting for dem som skal bli her, er viktige punkter for at vi skal lykkes med integreringspolitikken – ikke lange opphold i asylmottak, slik det nå er blitt.

En annen viktig ressurs for å lykkes med integreringspolitikken er det frivillige arbeidet innvandringsorganisasjonene driver. Derfor har Arbeiderpartiet fått flertall for å øke bevilgningene med nesten 50 pst. til neste år. Det er bra.

Til slutt: Det er interessant å merke seg at en samlet komite har gått inn for at Regjeringen skal legge fram for Stortinget en gjennomgang og evaluering av inntektssystemet for kommunesektoren. Det er vel ingen som er i tvil om at de endringene som skjedde ved innføringen av deler av Rattsø-utvalgets forslag, og som Stortinget har vedtatt, ikke har fått den effekten som var forutsatt. Nå vil Stortinget få virkningene på bordet i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen til våren, og så må Stortinget manne seg opp til å gjøre de endringene som var forutsatt. Dersom Stortinget mener noe med at man skal ha en fordeling mellom kommunene, slik at alle kommuner – også de sentrale og folkerike – kan få de samme mulighetene til å gi sine innbyggere et rimelig tjenestetilbud, ja, så må noe gjøres.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Jeg er glad for at Regjeringen får tilslutning til hovedtrekkene i det budsjettopplegg som vi har lagt fram. Jeg er også glad for at flertallet i komiteen er opptatt av så sentrale områder som hvordan kommunene skal bli bedre i stand til å løse sine oppgaver, og ikke minst de utfordringene som vi står overfor i asyl- og flyktningpolitikken, som flere av talerne her i dag har tatt opp. Hvordan skal vi få til en raskere bosetting? Hvordan skal vi få asylsøkere og flyktninger raskere ut i arbeid? Hvordan skal vi arbeide for å få til en bedre integrering i samfunnet? Dette er sentrale spørsmål som jeg er særdeles glad for at Stortinget har satt så kraftig på dagsordenen som man har gjort i denne innstillingen.

Kommunesektoren har i de siste årene hatt en betydelig økonomisk vekst. I inneværende år er det faktisk en reell vekst på nærmere 2 pst. Det er en betydelig skattevekst i inneværende år utover det som ble lagt til grunn i det vedtatte budsjett. Det legges opp til en reell økning fra budsjettet for 1999 til budsjettet for 2000 – etter det forliket som nå er inngått i Stortinget – på ca. 4 milliarder kr.

Til tross for dette ser vi altså at kommunesektoren har store underskudd, som flere av talerne har påpekt i sine innlegg. Dette har selvsagt flere årsaker. Det har bl.a. sammenheng med måten vi finansierer den store eldrereformen på, det har sammenheng med at vi i 1999 har hatt en betydelig kostnadsøkning i kommunesektoren, og det har sammenheng med at kommunesektoren står overfor store forventinger i forhold til nye oppgaver som skal løses, og også blir bedt om å løse stadig nye oppgaver.

Jeg er derfor glad for at både komitelederen og flere har signalisert at vi må sette oss ned for i fellesskap å finne løsninger på kommunenes situasjon. For dette dreier seg etter min oppfatning ikke bare om penger, det dreier seg også om hvorvidt vi i framtiden skal ha et lokalt selvstyre, en lokalt folkevalgt styring av kommunene, med reelle valgmuligheter til å finne egne løsninger på de utfordringer man står overfor, og gjøre egne prioriteringer i forhold til i hvilken rekkefølge man skal løse oppgavene og hva slags oppgaver man ønsker å ta fatt i. Alternativet er nemlig at vi får en kommunesektor som blir en ren tjenesteprodusent, slik man, etter min oppfatning, vil komme til å legge til rette for med Fremskrittspartiets politikk. De snakker i innstillingen om å styrke lokaldemokratiet. En stadig sterkere øremerking og en stadig sterkere styring av overføringene til kommunesektoren vil imidlertid ikke gi mer lokaldemokrati, men gjøre kommunesektoren i større og større grad til en ren tjenesteprodusent hvor lokaldemokratiet vil komme til å bli nedprioritert.

Dette er en av de grunnleggende debattene som vi må ta i forhold til hvordan kommunene skal bli satt i stand til å løse sine oppgaver i tiden framover. Det dreier seg om å se på statlig øremerking, det dreier seg om å se på den måten som vi gjennom forskrift og lov pålegger kommunene å løse sine oppgaver på. Derfor har Regjeringen tatt initiativ til å få til en konsultasjonsordning med KS, for i større grad å få en felles forståelse av hva slags oppgaver kommunesektoren kan påta seg i løpet av et budsjettår.

Det er selvsagt en balanse mellom graden av øremerking og graden av frie midler. Det er selvsagt en balanse her, hvor langt man kan gå i forhold til å la kommunene stå fritt til selv å velge sine løsninger. Men Regjeringens mål om å gi større handlefrihet står fast. Jeg oppfatter flertallet slik at man også er enig i det, og at dette skal ligge innenfor visse rammer hvor de ulike hensynene skal avveies.

Jeg har tidligere varslet en gjennomgang av inntektssystemet i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 2001, og jeg ser at en enstemmig komite slutter seg til at en slik gjennomgang blir gjort. Det er jeg også glad for. Jeg vil legge den saken fram for Stortinget i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 2001, som blir lagt fram til våren. Også kriteriene for tildeling av skjønnsmidlene vil bli gjennomgått i denne sammenheng.

En enstemmig komite ber også Regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av kompensasjonsordningen for særlig ressurskrevende brukere. Også her står vi overfor betydelige utfordringer. Jeg har hatt møter med mange kommuner som beskriver en urovekkende økning av ressurskrevende brukere, særlig ungdom, og særlig ungdom som er kommet i denne kategorien på grunn av rusproblemer. Det åpner for en annen debatt, som vi skal ta på alvor, men vi skal selvsagt også foreta en gjennomgang av denne finansieringsordningen. Det er bare å erkjenne at her har det vært innkjøringsproblemer, bl.a. i forhold til måten som innrapportering er blitt foretatt på. Vi vil bl.a. se på om vi kan få til bedre systemer for en mer ensartet innrapportering. Vi vil også vurdere andre retningslinjer for finansiering, som spesielt tar hensyn til de tyngste brukerne, og vil i denne sammenheng også vurdere det som komiteen har bedt om, en toppfinansieringsordning.

Så noen ord om forsøksprosjektet med de 20 kommunene som får anledning til å disponere en stor del av de øremerkede midlene som frie midler. Det har vært en del diskusjon rundt dette også i debatten her i dag. La meg starte med å slå fast: Dette forsøket skal være reelt. Jeg har derfor besluttet at bl.a. barnehagetilskuddet skal innlemmes i ordningen, slik at dette forsøket kan gjennomføres fullt ut i tråd med det som har vært Regjeringens intensjon, og som jeg også ser er Stortingets og komiteens intensjon i de formuleringene som man har lagt til grunn i innstillingen.

Komiteen har videre bedt om en vurdering av mulighetene for å parallellkjøre dette forsøket med et forsøk med frihet fra statlig regelverk også utover finansiering. Gjennom prosjektet «Et enklere Norge» blir det nå foretatt en gjennomgang av statlig regelverk mot kommunesektoren. Vi er inne i andre fase i dette prosjektet, og vi står overfor en god del beslutninger som skal tas om hvordan vi skal gå videre. I denne forbindelse vil forsøk i tråd med det som komiteen har bedt om, bli vurdert. Jeg vil også rapportere fra dette regelverksprosjektet i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 og da komme tilbake til om det er hensiktsmessig å gjennomføre forsøk.

Flere har, med rette, vært opptatt av situasjonen innenfor asyl- og flyktningområdet. Oppholdstiden i mottak er for lang. Vi har problemer i forhold til bosetting og også i forhold til å få asylsøkere i arbeid så raskt som vi bør klare å få det til. Regjeringen gjennomfører derfor på flere områder tiltak for å rette på denne situasjonen.

Vi har bl.a. to prosjekt gående for å redusere saksbehandlingstiden for asylsaker. Vi vil fra 1. juli 2000 overføre asylavhør fra politiet til UDI, noe som vi forventer vil gi resultater i form av kortere avhørstid. Vi har også satt i gang et prosjekt for å nedarbeide avhørsrestansene innen våren 2000. Det er betydelige restanser på dette området, og det er satt i verk et prosjekt for å redusere denne avhørstiden. Vi har satt i gang en gjennomgang av situasjonen på mottakssiden, vi evaluerer integreringstilskuddsordningen, og vi har satt i gang et prosjekt for å se på de bosettingsstrategiene som vi har fulgt de siste ti årene, for å høste erfaring med dem. Jeg vil komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av asyl-, innvandrings- og integreringspolitikken, slik komiteen har bedt om, på en egnet måte på et senere tidspunkt.

Men når dette er sagt, vil jeg også gjerne få lov til å peke på at vi har hatt en betydelig økning i antall asylsøkere de siste årene. I 1997 kom det 2 271 asylsøkere og flyktninger til Norge. I 1998 var dette antallet økt til 8 374, og inneværende år har vi, inkludert de 6 100 fra Kosovo som vi har mottatt, faktisk et tall på hele 13 800. Ved inngangen til 1998 satt det 1 873 asylsøkere i mottak, ved utgangen av oktober i år 13 389, altså nærmere 14 000, som flere har vært inne på.

Oppholdstiden i mottak har økt. Ved inngangen til 1999 var det 100 som hadde en oppholdstid på mer enn seks måneder. Ved utgangen av oktober var det 600. Dette er en urovekkende situasjon, som gir grunn til bekymring, og som også ligger til grunn for de prosjektene som Regjeringen har satt i gang, hvor vi nå arbeider for å få til en raskere bosetting og en raskere saksbehandling.

Men jeg vil også samtidig peke på at vi inneværende år faktisk har bosatt 5 000 asylsøkere. Det er et høyt tall i forhold til tidligere år. Prognosene for 2000 tilsier et behov på 8 000, som flere har vært inne på. Vi har så langt fått stilt til disposisjon 4 000 boliger fra kommunene for neste år. Det er altså bare halvparten så mange som vi trenger, men jeg har også her håp om at vi gjennom dialog med kommunene skal få stilt flere boliger til disposisjon. For det er kun flere kommuneplasser, og det er kun økt tempo i bosettingen som kan redusere ventetiden etter vedtak om oppholdstillatelse.

Jeg har ikke tro på tvang som virkemiddel når det gjelder bosetting. Jeg har heller ikke tro på at det eneste svaret er å øke integreringstilskuddet. Jeg vil ta initiativ til en tett dialog med KS for å finne gode løsninger på disse spørsmålene, slik at vi kan arbeide for å redusere oppholdstiden i mottak på en god måte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A): Jeg er glad for statsrådens tilbakemelding på de store utfordringene i kommunesektoren og ikke minst når det gjelder integreringspolitikken.

Men jeg har lyst til å spørre om noe annet, som også er viktig.

I Dagens Næringsliv den 30. november i år kunne vi lese at det nå er tom kasse og kø i Husbanken. Det ble vist til at Husbanken ikke har penger igjen til utlån for resten av året, og at det er 1 800 i lånekø. Dette bekymrer boligbyggelagene, og NBBL har tatt det spesielt opp.

Vi i Arbeiderpartiet er også bekymret for dette. Det ble vurdert å fremme et forslag om dette i innstillinga, men det ble da sagt at det ikke var nødvendig. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Kan statsråden forsikre om at boligbygginga ikke vil stoppe opp, og at pengene vil bli utbetalt løpende fra 1. januar, slik at vi ikke får en propp og stopp i systemet? For vi har et skrikende behov for nøkterne og rimelige boliger, spesielt for unge mennesker.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Det er riktig som representanten Brustad påpeker, at bevilgningene til Husbanken for inneværende år er brukt opp, til tross for at utlånsrammen faktisk ble økt med 1 milliard kr i budsjettet for inneværende år. Det er også en av årsakene til at Regjeringen har foreslått å øke bevilgningen for neste år med 2 milliarder kr. Vi ser at etterspørselen etter nettopp denne type lån øker som følge av at flere ønsker tilgang på lån som kan gi en rimelig bokostnad i boliger som har en nøktern standard, og som er spesielt beregnet på førstegangsetablerende.

Behandlingsmåten for lån tilsier at når det ikke er mer penger igjen, vil de søknader som ligger der, måtte behandles i forbindelse med neste års budsjett. Husbanken tar sikte på så langt som mulig å gjennomføre en fleksibel saksbehandling av disse, slik at utbetalingene kan gå så raskt som mulig. Men det er ikke mulig å foreta utbetalinger på neste års budsjett i inneværende år, så utbetalingen må komme når bevilgningen for neste år er iverksatt etter nyttår. Dette vil Husbanken legge til rette for, på samme måte som Husbanken også har lagt til rette for større fleksibilitet i hvordan man skal kunne bruke regelverket for også å imøtekomme noe av det som har vært kritikken, i forhold til etterspørselen i byer og områder hvor bokostnadene er høyere enn det som i utgangspunktet har ligget innenfor Husbankens rammer. Der har man nå praktisert en større fleksibilitet, for på den måten å kunne imøtekomme behovet også i de områder som har høyere bokostnader.

Lodve Solholm (Frp): Eg blei litt overraska då senterpartirepresentanten Inga Kvalbukt i ein svarreplikk til Torbjørn Andersen i stad sa at når det gjeld flyttestraumen, klarer vi ikkje å snu den, ikkje å stanse den, men kanskje å bremse den. Betyr det at Regjeringa har forandra politikken, at vi no får ein ny politikk? For eg hadde eit inntrykk av at Voksenåserklæringa innebar at ein skulle snu flyttestraumen. Eg trur det er å tru på julenissen, men likevel forundrar det meg litt at representanten Kvalbukt sa det. I og med at representanten tilhøyrer statsråden sitt eige parti, kunne det vere interessant å få ei oppklaring av det.

Så sa statsråden at årsaka til at kommunane har dårleg økonomi, bl.a. var finansieringa av eldrereforma, at den var årsaka til at ein kanskje hadde tronge kår. Det synet deler eg, fordi Stortinget i denne finansieringa legg inn ein så stor eigendel spesielt på sjukeheimsplassar at kommunane faktisk vel – ikkje i tråd med behovet, men faktisk i tråd med eigendelen og moglegheita for å finansiere den – å bygge omsorgsbustader i langt større grad enn behovet tilseier, og at det blir bygt for få sjukeheimsplassar. Dette har komiteen peika på i merknads form, og den ber også om at statsråden undersøkjer saka og eventuelt kjem tilbake til Stortinget på ein eigna måte og gir oss ei tilbakemelding på om det er slik. Eg vil gjerne få stadfesta at statsråden vil kome tilbake med det.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Regjeringens målsetting på det distriktspolitiske området står fast. Regjeringens målsetting er at vi skal arbeide for å snu flyttestrømmen. Så langt har vi over store deler av Distrikts-Norge sett en tendens til at fraflyttingen nå er bremset ned. Det har dessverre ikke snudd. Jeg tror det er et godt stykke fram dit, men den ambisjonen står fast. Det er da også bakgrunnen for at Regjeringen har en målbevisst satsing i forhold til distriktspolitiske tiltak som skal bidra til å fremme dette.

Noe av den grunnleggende utfordringen som distriktene står overfor, er å holde på ungdomskullene, å sørge for at ungdom flytter tilbake, og at man har arbeidsplasser som etterspør den kompetanse som ungdom har, og den type utdannelse som ungdom har. Vi vet dessverre at distriktsbedriftenes andel av ansatte med høyere utdanning er lavere enn for bedrifter i sentrale strøk. Dette er en utfordring som Regjeringen har tatt på alvor, og som også ligger til grunn for den satsing som Regjeringen har lagt til rette for, bl.a. gjennom satsing på næringshagene, bl.a. i forhold til inkubatorprogrammet som nå innføres fra neste år, og en rekke av de andre tiltakene som er iverksatt, både personrettede og innenfor de mer generelle distriktspolitiske ordningene. Den ambisjonen står fast. Og med hensyn til den forskningsrapporten som er lagt fram fra Statistisk sentralbyrå, er det stor usikkerhet knyttet til den type framskrivninger som går over lang tid. Bildet av distriktskommunenes framtid er ikke entydig. Det er mange distriktskommuner som faktisk har en økning i folketallet. Vi vil også gå inn og se hva det er som gjør at distriktskommuner som egentlig burde være på taperlisten, har klart å gjøre det stikk motsatte, har klart å øke antallet arbeidsplasser, har klart å tiltrekke seg ungdom, og har satt i gang tiltak som faktisk virker i den retning som vi ønsker at det skal.

Eldrereformen vil bli evaluert midtveis i perioden, dvs. at den vil bli evaluert til neste år. Da vil Regjeringen bl.a. se på fordelingen mellom sykehjemsplasser og omsorgsboliger, slik som representanten Solholm etterspør.

Erna Solberg (H): Jeg har lyst til å si at jeg er glad for at statsråden gav klart uttrykk for at han ikke støttet UDIs opplegg med å tvangsplassere flyktninger og asylsøkere ute i kommunene. Det er viktig for oss at vi nå ikke provoserer kommunene i disse spørsmålene. Det er nok kommuner som i dag sier nei til mottak av flyktninger, og her trenger vi altså å få en skikkelig runde og en dialog med kommunesektoren.

Jeg har lyst til å ta opp to temaer. Det ene temaet er et spørsmål til statsråden. Det gjelder friforsøket, som statsråden også nevnte. Jeg viser til mitt innlegg, der jeg bad statsråden tenke radikalt. I det svarbrevet vi fikk knyttet til den såkalte andre fase i oppfølgingen av det forsøk som gikk på regelverksfritak, synes jeg at statsråden gav et meget passivt svar om at hvis man først hadde funnet ut at man skulle fjerne noen regler, så kunne man like gjerne gjøre det. Det synes jeg er greit for de tingene man har funnet ut at man kan fjerne. Men jeg synes at dette forsøket bør være mer radikalt. Kanskje man bør kunne finne frem til ting man i utgangspunktet ikke hadde tenkt seg kunne fjernes, og likevel gjøre forsøkene for å se om det er mulig å få til tjenester som fungerer, selv om de ikke nødvendigvis er regulert fra departementets side, eller ut fra forskrifter eller lovverk.

SV har i innstillingen tatt opp to forslag knyttet til spørsmålet om strategi fremover i forhold til differensiert arbeidsgiveravgift, som vi vurderte seriøst. Alle partier har kommentert dette temaet. Vi har ikke gått inn for forslagene, men vi har merknader knyttet til det samme, og for å si det rett ut: Vi er meget lite fornøyd med måten statsråden har håndtert denne saken på i forhold til Stortinget og i forhold til de berørte kommunene. Vi trodde at denne regjeringen skulle stå både for folkestyre og for gjennomsiktighet i beslutningsprosessene. Vi har hatt alvorlige problemer med å finne frem til kriteriene for de beslutningene som er fattet. Vi er redd for at det har gjort at vi har fått en dårlig strategi også i forhold til å opprettholde systemet, for hvis man ikke har klare kriterier, er det også vanskelig å argumentere for det fremover. Hva vil statsråden gjøre for at kriteriene skal bli klare før neste runde?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Først til frikommuneforsøket og utvidelse av det til også andre områder. Det er et ganske omfattende arbeid å frikople kommuner fra forskrifter og regler på en måte som skal gjøre den type forsøk til et vellykket prosjekt. Derfor har vi valgt å gå tungt inn i dette gjennom prosjektet «Et enklere Norge», for på den måten å få lagt et grundig utredningsarbeid til grunn for et eventuelt forsøk. Jeg vil, som jeg sa i mitt innlegg, komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen i år 2001 og se på hvordan man kan enten eventuelt få til gode forsøk da eller i beste fall være kommet så langt i en endring av regelverket at vi kan implementere det i større grad i hele kommunesektoren, for jeg tror det er helt nødvendig hvis større kommunalt selvstyre er et mål, og slik har jeg oppfattet flertallet i komiteen.

Den 20. mai i år falt det dom i EFTA-domstolen om at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er statsstøtte i henhold til EØS-avtalen. Mesteparten av ordningen kan likevel videreføres i sin nåværende form som en regional transportstøtteordning, under forutsetning av at Norge notifiserer et virkeområde for den differensierte arbeidsgiveravgift, samtidig som vi også skal innføre visse næringsavgrensninger. 14 kommuner fikk, som komiteen kjenner til, økt arbeidsgiveravgift, mens 39 kommuner har fått en lavere arbeidsgiveravgift.

Denne ordningen er under press. Den går nå fram til år 2003. Det er et faktum at vi vil stå overfor utfordringer i forhold til å beholde differensiert arbeidsgiveravgift i så stor grad som vi har det i dag, som et distriktspolitisk virkemiddel, på samme måte som også ordningen innenfor SND-virkeområdet er under press. Der vil ordningen sannsynligvis komme til å løpe i seks år framover, men etter seks år skal ordningen evalueres. Både andelen av befolkningen som inngår i ordningen, og kriteriene for begge disse to ordningene er til stadighet utsatt for endringer innenfor EU-systemet, noe som gjør at dette er en ordning som må følges nøye opp. Vi har etter beste evne prøvd å følge opp de kriterier som er lagt til grunn, og kombinert det med sunt skjønn i forhold til hvilke kommuner som kan få lavere avgift, og hvilke som må få en høyere avgift.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV): Statsråden viste til at det har vært vekst i kommuneøkonomien. Samtidig står vi overfor de største underskuddene på ti år. Det har vært en betydelig kostnadsøkning, ble det sagt, og det er knyttet til reformene, men det er også knyttet til lønninger.

Hvis vi leser i kommuneøkonomiproposisjonen, ser vi at det der står at det er behov for 85 000 nye årsverk i kommunesektoren for å bemanne de reformene det har vært enighet om, og det er dobbelt så mange personer som det er rom for i makroøkonomien. Hvordan ser statsråden for seg at man skal kunne utvikle kommuneøkonomien, lønns- og arbeidsforhold i kommunesektoren, på en slik måte at vi kan ha noen som helst slags realistisk forhåpning om å klare å bemanne disse viktige reformene, og gjennom det sikre fellesskapsordningene og velferdsstaten, slik som jeg oppfatter at statsråden har tatt ganske sterkt til orde for. Det må bety en ganske sterk økning i kommunesektoren hvis ikke statsråden har andre løsninger på det spørsmålet.

Så til den differensierte arbeidsgiveravgiften. Jeg er glad for at statsråden nå uttrykte seg med et større alvor enn jeg føler at hans representanter i kommunalkomiteen har gjort, der de skriver at

«ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift kan føres videre etter dommen i EFTA-domstolen».

Statsråden viste nå til hva realiteten er, og da har jeg følgende spørsmål til statsråden: Er det slik at statsråden er mer enig med statsminister Bondevik når han nå sier at han ikke tør garantere at vi får beholde denne ordningen etter år 2003, enn han er med sine kolleger i kommunalkomiteen? Og mener statsråden, i likhet med SV, at det er behov for en totalgjennomgang både av dette og når det gjelder SND, fordi det her er en realitet at viktige virkemidler er tatt ut av norske politiske beslutningsmyndigheters hender?

Statsråd Odd Roger Enoksen: Det er selvfølgelig vanskelig å si hva som vil komme til å skje etter år 2003 når denne ordningen skal evalueres på nytt. Det jeg oppfatter at sentrumspartiene i komiteen har uttalt seg om, er resultatet av dommen i dag, hvor det er et faktum at vi får videreføre det aller meste av ordningen i henhold til den dommen. Samtidig er det slik at ordningen er under press. Den vil stå uforandret fram til år 2003, men hva som vil skje etter den tid, hva slags kriterier som da vil bli lagt til grunn, ja, se det er mer usikkert, men som det er bedt om her, vi vil selvsagt gjøre det som er mulig, for å se på både kriterier og ordninger som kan sikre at vi får beholde en størst mulig andel av de distriktspolitiske virkemidlene også etter neste evaluering. Problemet er at disse ordningene er under press innenfor EU-systemet, at den andel av befolkningen som skal omfattes av denne type ordninger, skal reduseres, og at også spredtbygd-kriteriet som er lagt til grunn for den norske ordningen, er under press og vil komme til å være utsatt. Men det er selvfølgelig vårt fremste mål å opprettholde så mye som mulig av denne ordningen. Derfor er det umulig å si hva som vil komme til å skje etter 2003. Men dommen slår fast at i den form som vi nå viderefører arbeidsgiveravgiften, vil vi få opprettholdt det aller meste av ordningen, ikke som en del av skatte- og avgiftssystemet slik det opprinnelig var sagt, men som en indirekte transportstøtte.

Så til utfordringene innenfor kommunesektoren: Vi har ganske formidable utfordringer i forhold til hvordan oppgavene, som vi alle ønsker at fellesskapet skal ta seg av, skal kunne løses på en tilfredsstillende måte. Vi vil ha behov for å øke sysselsettingen vesentlig innenfor mange områder, samtidig som vi ser at kostnadsnivået på disse sektorene øker. Derfor er det desto viktigere at man ivaretar en balanse mellom privat og offentlig sektor, slik at det blir vekst i privat sektor samtidig som det er vekst i økonomien i sin helhet, noe som gjør at vi kan ivareta fellesoppgavene innenfor kommunesektoren på en god måte. Det er det Regjeringen har søkt å legge til rette for i det budsjettet som nå er fremlagt.

Leif Lund (A): Både statsråd Enoksen og statsråd Dåvøy har tidligere i Stortinget gitt positive signaler om at det er ønskelig med en politisk styring av boligmarkedet.

Med sosial boligbygging mener vi i Arbeiderpartiet at det må være mulig for folk med vanlige inntekter og for unge og vanskeligstilte å kunne skaffe seg bolig. Det blir vanskelig med de tomteprisene vi har i dag, spesielt i Oslo.

I en merknad fra Arbeiderpartiet og SV vises det til at Statsbygg har lagt ut deler av området på det gamle Rikshospitalet, kalt Pilestredet Park, for salg til høystbydende. Prisene forventes å bli høye. Jeg vil spørre statsråd Enoksen om han vil ta initiativ til at Statsbygg kan selge en av tomtene til en allmennyttig organisasjon som kan oppføre utleieboliger, finansiert av Husbanken, med en klausul om at unge og vanskeligstilte kan få disse.

Og så et annet tema: Enoksen har sagt her i dag at fraflyttingen fra Distrikts-Norge har «bremset» opp. Jeg er derfor litt overrasket over at han brukte så sterke ord som han gjorde i «Politisk kvarter» den 2. desember, kl. 08.05 om morgenen, for da sa han at denne regjeringen gikk til valg på den skulle foreta en gigantisk distriktspolitisk snuoperasjon, at den skulle snu flyttestrømmen, og at dette var ambisiøse målsettinger.

Når jeg hører innleggene fra statsråden og Senterpartiets representant i kommunalkomiteen, virker det på meg som om de ikke har fått til så veldig mye. De har faktisk klart å bremse det litt.

Statsråd Odd Roger Enoksen: Etter ti år med nedtrapping av de distriktspolitiske virkemidlene – hvert eneste år – hvor vi faktisk må tilbake til 1990, da kommunalministeren het Johan J. Jakobsen, for å finne en tilsvarende satsing innenfor det distriktspolitiske virkeområdet, etter at vi over år har sett en ensidig og sterk sentralisering, hvor fraflyttingen fra utkantkommunene og distriktene har blitt større for hvert eneste år, ser vi nå for første gang i dette tiåret at fraflyttingen bremser opp i viktige områder av landet. For eksempel er fraflyttingen fra periferi Midt-Norge halvert fra 1997 til 1998. Tilflyttingen til Oslo er redusert med 38 pst. Rett nok har det delvis sammenheng med at noe av tilflyttingen nå ikke går til Oslo, men til kommunene rundt Oslo, det må jeg tilføye, men sentraliseringen har bremset opp. Fraflyttingen fra viktige deler av periferien har bremset opp. Det er en viktig milepæl i utviklingen, etter at vi over tid har hatt en ensidig sentralisering. Det betyr selvsagt ikke at ikke målet om å snu flyttestrømmen står fast. Men skal man klare å nå målet om å snu flyttestrømmen, må man i det minste først klare å bremse flyttestrømmen, så stoppe den, for deretter å snu den. Dette er et langsiktig arbeid som vi har tatt fatt på, og som vi nå er godt i gang med å gjennomføre med dette budsjettopplegget, med god hjelp av et flertall i komiteen, for det er viktig at man har et bredt sett av virkemidler hvis man skal klare å snu flyttestrømmen. Det er ikke nok å bygge veier i Distrikts-Norge, slik noen tror. Det er òg viktig, men det må følges opp av andre virkemidler, både personrettede virkemidler, kompetansehevende virkemidler og virkemidler som har til hensikt å styrke næringslivet i Distrikts-Norge.

Det er først og fremst et kommunalt ansvar å legge til rette for boligbygging. Det er også et kommunalt ansvar å føre en tomtepolitikk som gjør at man har billige tomter og kan legge til rette for sosial boligbygging, som gjør det mulig å etablere seg for en rimelig kostnad.

Staten har en tomt til disposisjon i Oslo, en tomt som Regjeringen har bestemt skal selges til høystbydende. Jeg tror at det er nødvendig å tenke godt gjennom den presedens det vil ha dersom man i Oslo – i ett av de mest attraktive områdene – ønsker å selge en tomt til en redusert pris og ikke gjør tilsvarende i andre områder hvor man har et press på tomtepris og høye tomtekostnader. Men dette er et spørsmål som først og fremst hører inn under arbeids- og administrasjonsministeren, og som hun kanskje kan svare nærmere på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Aud Gaundal (A): Den budsjettinnstillinga som legges fram i dag, er resultat av et kompromiss. Det bærer den preg av. Men for oss i Arbeiderpartiet var det viktig å dreie budsjettet i en riktigere politisk retning enn da regjeringspartiene inngikk budsjettforlik med Høyre og Fremskrittspartiet.

På ett område ser vi en positiv utvikling, og det er når det gjelder boligmarkedet. Med Innst. S. nr. 100 for 1998-99 til St.meld. nr. 49 for 1997-98, Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, og dette budsjettkompromisset mener jeg vi kan rette opp noe av skjevheten i boligmarkedet. Regjeringa hadde i tillegg i sitt budsjettforslag en økning på 2 milliarder kr til Husbanken, og det er bra. Med budsjettforliket som vil gi 1 000 nye studentboliger, vil vi frigjøre rimelige boliger som kan benyttes av andre leietakere som også trenger bolig til en noenlunde rimelig pris. Forliket innebar også at vi fikk lagt inn 50 mill. kr til utleieboliger. 6,5 mill. kr av disse blir foreslått omgjort til tilsagnsfullmakt. Jeg skal innrømme at jeg hadde håpet at vi skulle få til det som var Arbeiderpartiets utgangspunkt, nemlig at vi i tillegg til studentboligene skulle få til 1 000 nye utleieboliger. Men forlik er nå en gang et forlik, vi kom ikke lenger denne gangen, men vi kom et godt stykke på vei.

Vi bør imidlertid, slik komiteens flertall, medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sier, følge utviklingen nøye når det gjelder bygging og etablering av utleieboliger, og eventuelt vurdere bevilgning og tilsagnsrammer i forbindelse med revidert budsjett for år 2000. Vi får håpe at vi ser en utvikling på boligmarkedet som viser at det er mange og gode prosjekter, noe som igjen gjør at et krav om mer midler er berettiget. Det er ønskelig at byggebransjen leter etter nye og rimelige løsninger når vi skal bygge utleieboliger.

Flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser også til at det bør være en opptrappingsplan for bygging av flere utleieboliger. Disse partiene ber om at en slik plan konkretiseres i budsjettet for 2001. Konkretiseres betyr: Antall utleieboliger pr. år må fram, og de økonomiske kostnadene ved en opptrappingsplan må ligge på plass.

I forbindelse med en slik plan ber flertallet om en vurdering av å sette minimumsgrenser for tilskudd, både for utleieboliger og lavinnskuddsboliger. Vi er avhengig av at alle deler av byggebransjen bidrar, vårt ansvar er at vi legger til rette for at ordningene er noenlunde forutsigbare. Derfor må slike minimumsgrenser vurderes.

Da vi i vår behandlet St.meld. nr. 49 for 1997-98, Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, var ett av de vedtakene som ble gjort, at Regjeringa skulle nedsette et boligutvalg. Det ble også satt opp en del punkter over hva Stortinget mente burde være med i mandatet for utvalget. Ett av disse punktene var hvilken rolle det offentlige skal ha i boligbyggingen. Det er et svært sentralt tema, da vi ser at markedsprisene ekskluderer mange fra boligmarkedet. Gjentatte ganger har vi mast på Regjeringa og statsråden for å få på plass dette utvalget. Nå har statsråden sagt at utvalget skal være i arbeid fra 1. januar 2000. Men det har tatt, mildt sagt, altfor lang tid. Stortinget mente at utvalget burde ha et par år på seg, og nå har det snart gått et år før utvalget er i arbeid.

Det synes for meg som det nærmest er litt vegring mot å ta politiske grep i boligpolitikken. Jeg håper det ikke er slik, for både Arbeiderpartiet og jeg mener at vi må ha mer, ikke mindre politisk styring.

Det er stor byggeaktivitet når det gjelder omsorgsboliger. Det er gledelig, for den eldre delen av befolkninga ønsker tydelig en lettere boligsituasjon når de blir gamle.

Det som ikke er bra, er at kommunene ikke synes å prioritere sykehjemsplasser. Derfor ber en samlet komite om at Regjeringa følger den utviklinga nøye.

Utviklinga når det gjelder priser på omsorgsboliger, er det absolutt grunn til å følge med på. Det er bekymringsfullt at nesten alle som får tilbud om slike boliger, er avhengig av bostøtte, fordi byggekostnadene er blitt så store. Det må bli en vesentlig del av evalueringa, som skal komme til våren.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg vil starte mitt innlegg med å si at norske kommuner i dag har nok ressurser og penger til å løse sine oppgaver på en høyst tilfredsstillende måte.

Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet i sine merknader skriver følgende:

«Disse medlemmer er opptatt av å styrke den kommunale økonomiske handlefriheten.»

Videre har jeg merket meg at regjeringspartiene i sine fellesmerknader har en likelydende formulering om at «Regjeringens mål er å legge til rette for god økonomi i kommunesektoren». Dette må høres positivt ut både for ordførere og kommunestyremedlemmer over det ganske land, de som lenge har klaget over for lite penger til kommunene. Her er det jo et flertall for et kjempeløft for kommunene. Men det er bare det at merknadene jeg siterer fra, med de store ordene om å styrke og skape en god kommuneøkonomi i budsjettavtalen mellom de to samarbeidspartnerne, resulterte i en mikroskopisk symbolpåplussing på noe slikt som 0,3 pst. i budsjettet. Det er altså noe som rent realøkonomisk neppe er egnet til en særlig styrking eller bedring av kommuneøkonomien.

Det en imidlertid bør merke seg ved Arbeiderpartiets og regjeringspartienes merknader i innstillingen, er at debatten om norsk kommunepolitikk i for stor grad er fokusert på å skaffe stadig mer penger til kommunene. Men mer penger til kommunene er nødvendigvis ikke løsningen, slik jeg ser det, for kommunene har aldri hatt mer penger å rutte med enn akkurat i dag. Feilen ligger ikke i tynne, kommunale lommebøker, men i selve organisasjons- og driftsstrukturen i norske kommuner. Det nytter ikke å sprøyte flere penger inn i et foreldet etats- og monopolsystem som ikke har de rette incitamentene til rasjonell og effektiv utnyttelse av ressursene. Den foreldede kommunale etatsstrukturen og kommunenes skjermede monopolstilling hva tjenesteproduksjon angår, har medført at den kommunale virksomhet er blitt ute av stand til å utnytte ressursene rasjonelt og effektivt. Dette er en utfordring. Innenfor et offentlig monopolsystem, der det er fravær av konkurranse og markedsstyring, finnes heller ingen påtrengende behov for å drive effektivt og rasjonelt – men dette må baseres på nytenkning og reelt omstillingsarbeid.

Norske kommuner har derfor gradvis kommet i bakleksa. Dette skyldes at det politiske flertall fortsatt rir ideologiske og politiske kjepphester i samrøre med Kommuneforbundets faglige maktkamp, og det har effektivt forhindret en prosess med effektiviserende omstillingsarbeid, først og fremst basert på konkurranseutsettelse og markedsstyring i kommunene. På grunn av kommunenes tilnærmede monopolstilling når det gjelder å drive f.eks kommunaltekniske tjenester, eldreomsorg og skoler, har ikke kommunene hatt det samme behovet for å tenke kostnad og kvalitet som de gjør, og har gjort, i privat sektor. Og i dag ser vi resultatene. Pengene flommer inn til kommunene, men systemet medfører at kommunene ikke er i stand til å bruke pengene rasjonelt og effektivt. Slik kan det ikke fortsette. Kommunene må fornye seg i pakt med den tiden vi befinner oss i. Kommunene må spille på lag med utviklingen i samfunnet rundt oss. Folk i dag forlanger økt kvalitet til riktig pris også fra det offentlige. Og spørsmålet er: Greier en skjermet virksomhet det?

Hovedproblemet for norske kommuner er altså først og fremst ikke mangel på penger, men mangel på politisk vilje til å slippe løs det effektiviseringspotensial som ligger i å åpne for konkurranseutsettelse og markedsstyring, og gi økt tilbudsmangfold og valgfrihet for innbyggerne. Dette vil gi langt bedre resultater på sikt enn bare å sprøyte enda mer penger inn i kommunesektoren.

Odd Eriksen (A): Statsråd Enoksen ble i «Politisk kvarter» den 2. desember utfordret til å gi et eksempel på hvordan Regjeringen har styrt samfunnsutviklingen. Det jeg klarte å forstå ut fra intervjuet, og som også var journalistens konklusjon, var at Regjeringen etter to års arbeid ville gjøre noe med distriktspolitikken. Det mangler altså ikke på vilje.

Det som Arbeiderpartiet etterlyser, som også ble gjort under finansdebatten, er politisk evne til å ta de nødvendige grep i samfunnsstyringen. For Arbeiderpartiet er det viktig at myndighetene har et spekter av virkemidler som støtter opp om en samfunnsutvikling hvor målsettingen om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret er et viktig element. Det kommunale inntektssystemet er et slikt virkemiddel, kanskje det viktigste fordelingspolitiske virkemidlet politikerne rår over. Det må være rettferdig, samtidig som det skal være slik at man, uansett hvor man bor i landet, skal ha tilgang til den offentlige tjenesteytingen som ivaretar næringslivets og den enkeltes behov.

Et variert næringsliv er den beste forutsetningen for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Samtidig må næringslivet selv, sammen med myndighetene, bidra til et mer kunnskapsorientert næringsliv. Det er grunn til bekymring, som også Regjeringen skriver i budsjettproposisjonen, når forskning viser at distriktenes næringsliv ligger vesentlig under gjennomsnittet når det gjelder andelen ansatte med høyere utdannelse. Jeg er enig med Regjeringen som i samarbeid med SND vil styre de eksisterende virkemidlene mer målbevisst inn mot de kunnskapsintensive næringene. Den største utfordringen i kampen for å opprettholde bosettingsmønsteret vil etter hvert bli kampen om kompetansen. Klarer vi ikke å møte denne utfordringen, vil risikoen for at vi får et kunnskapsbasert klasseskille, som i tillegg vil være geografisk betinget, være stor.

Jeg syns det er bra og nødvendig at Regjeringen bruker forholdsvis store ressurser innenfor distrikts- og regionalpolitikken. Men jeg må nok si at innsatsen i for liten grad er målorientert. Dette er heller ikke enkelt, fordi den generelle samfunnsutviklingen på mange måter trekker i motsatt retning. På den ene siden bruker vi store ressurser på en distriktspolitisk satsing, på den andre siden gjennomfører vi strukturelle endringer innenfor statlige virksomheter hvor konsekvensene er sentralisering, ofte til større sentre. Derfor er det ingen som ser den distriktspolitiske snuoperasjonen som regjeringspartiene ynder å vise til.

Arbeiderpartiet har de siste to årene advart Regjeringen mot den utviklingen vi så ville komme innenfor de offshorerelaterte virksomhetene langs kysten. Dette er virksomheter som ikke bare er lokalisert i Distrikts-Norge, men det er ofte hjørnesteinsbedrifter i de mange lokalsamfunn som nå berøres. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fått regjeringspartiene med på en næringslivspakke spesielt innrettet mot offshoreverftene, leverandørindustrien og ikke minst underleverandørindustrien. Problemet er imidlertid at tiltakene kommer for sent, og at for mye krefter går med til å reparere. Isteden burde Regjeringen ha handlet i forkant, vært i stand til å forebygge og stimulert til strukturendringer, omstilling og nyskaping. Vi kan ikke forvente at folk skal bo i lokalsamfunn hvor arbeidsplasser og livsgrunnlag blir revet vekk under føttene på en.

Regjeringen har også foreslått to endringer i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Den ene gjelder endringer i det geografiske virkeområdet hvor 14 kommuner får høyere avgiftssats og 39 kommuner får lavere avgiftssats. Bakgrunnen for disse endringene finner vi i ESA-vedtaket av 2. juli 1998, hvor det står:

«Overvåkningsorganet er ikke overbevist om at regional transportstøtte er berettiget for alle kommuner som i dag omfattes av sone 2 …»

Så viser de til en del fylker.

Det er mulig Regjeringen har gjort de riktige vurderinger, men den satte Stortinget i en tvangssituasjon, hvor Stortinget måtte vedta en endring Regjeringen hadde fremforhandlet med EU. Og jeg minner om at Overvåkningsorganet ikke sa at vi måtte gjøre endringer, men de var ikke overbevist om at den ordningen vi hadde, og som berørte navngitte fylker, var riktig. Det var på mange måter en utfordring for Regjeringen å overbevise Overvåkningsorganet om at den ordningen vi hadde, var korrekt.

Næringslivet og offentlig sektor i de 14 kommunene får uforutsette utgifter i størrelsesorden 245 mill. kr årlig som følge av denne endringen. Det er grunn til å kritisere Regjeringen og statsråden for slett forarbeid og dårlig kommunikasjon med de kommunene som ble berørt, før beslutningen ble truffet.

Jeg vil derfor bare kort vise til at det er bred tilslutning i komiteen for at Regjeringen må komme tilbake til Stortinget, senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, med en vurdering av mulige tiltak som kompenserer de økte kostnadene som kommunene og næringslivet blir påført.

Sverre J. Hoddevik (H): I våre generelle merknader har Høyre redegjort for sitt ønske om å vri den økonomiske satsingen fra en bred, altomfattende distriktspolitikk til generelle rammevilkår for næringslivet – spesielt små og mellomstore bedrifter – og til infrastruktur, framkommelighet på veg.

Sist lørdag brukte noen av oss hele dagen på å repetere og dokumentere behovet for å fullføre veganlegget «Jakobsens ufullendte», som det spøkefullt heter i forbindelse med en tidligere samferdselsminister. Situasjonen for denne veg- og brostrekningen i Dalsfjorden i Sunnfjord er et eksempel på konsekvensen av å omprioritere lokalt, etterfulgt av tørke i bevilgningene til riksveger. I tillegg til dette og i påvente av fylkesvegmidler frister fiskeindustrien i samme område en kummerlig tilværelse med irregulær ferjedrift som aller helst skulle vært avløst av sambindende fylkesveg. Det er i slike områder at våre eksportverdier blir skapt. Høyres politikk går nettopp ut på å ivareta interessene til disse kreative næringsmiljøene. Utvidede bo- og arbeidsområder og forbedrede muligheter til transport av råvarer og produkter er en mer offensiv og effektiv måte å møte morgendagen på enn bare å gå med en stadig frykt for at vi kommer til kort når det gjelder arbeidsmarkedstiltak i en ledighetssituasjon.

I årets tilbakelagte spørretimer i denne sal har Arbeiderpartiet til stadighet sett for seg dystre framtidige ledighetstall, som heldigvis ikke ennå har manifestert seg i virkeligheten. I dette perspektivet av mulig ledighet kan jeg ikke huske å ha hørt representanter for sosialdemokratiet slå til lyd for prinsipielt bedre rammebetingelser for næringslivet som de mest effektive tiltak. Nei, en urokkelig tro på arbeidsmarkedstiltak har noen brakt med seg fra en tid med formidabel ressursbruk på denne sektoren. Vi har tro på at kompetanse i stor utstrekning skal hentes i undervisningssektoren, og at konkurranse på utleie- og formidlingssida vil øke smidigheten i arbeidsmarkedet.

Innstillingen har også et avsnitt om samepolitiske spørsmål. Vi i Høyre har registrert Regjeringens og flertallets ønske om å øke Sametingets myndighet. Fra Høyres side har vi sett verdien av at Sametinget i stigende grad forvalter ressurser og forordninger som utelukkende angår samene, knyttet til kultur, språk og egenart. Flertallet har verken tidligere eller nå vært villig til å presisere at dette ikke må gå på bekostning av den ikke-samiske befolkning. Innstillingens ønskede myndighetsutvidelse for Sametinget må derfor leses med skepsis av den ikke-samiske befolkning f.eks. i påvente av behandlingen av Samerettsutvalgets innstilling. Det gjelder for så vidt også spørsmål knyttet til mineralloven.

Til slutt: Høyre ser fram til en mer overordnet debatt om komiteens arbeidsområde i det kommende år. Jeg har håp om at tapskompensasjon knyttet til kommunalt inntektssystem kan gjøres overflødig gjennom kriterieforandringer.

På bakgrunn av Høyres forslag ser det nå også ut til at Oppgavefordelingsutvalget får utvidet sitt mandat til også å omfatte fylkeskommunens prinsipielle eksistens. Dermed er det også svært gledelig at dagens fylkeskommune ser ut til å få kappet sine politiske fortøyninger, og vi i Høyre vil selvfølgelig markedsføre de øvrige to forvaltningsnivåer. Skulle vi få konkrete resultater av denne debatten, ville en spennende bivirkning være at vi får økt fokusering på nødvendigheten av en robust og kompetent primærkommune. Fra Høyres side ønsker vi at noen politiske gulrøtter skal tilskynde nødvendige forandringer også her. Fra min side er det ingen tvil om at offentlig ressursbruk blir mer målrettet dersom vi slutter å premiere kommuner utelukkende for å være små.

Berit Brørby (A): Som en konsekvens av budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene får kommunene mer å rutte med neste år – ikke nok, men litt mer, slik at det blir noe enklere å få sydd sammen kommunebudsjettene. Tross denne økningen har kommunepolitikerne en tøff jobb, og handlefriheten er svært begrenset. Nedskjæringer og oppsigelser er ikke til å unngå, ser det ut for. Og bekymringen er stor for at det er brukerne av de kommunale tjenestene som blir taperne.

Jeg skal ta ett eksempel, ikke fra min egen kommune, Jevnaker, men fra nabokommunen Lunner. Siden 1989 har Lunner tilhørt lavinntektskommunene. De så fram til Rattsø-utvalgets forslag om å omfordele noen midler til styrking av lavinntektskommunene. Det lar vente på seg. Sammenlikner en Lunner med andre lavinntektskommuner – med kommunene i Oppland fylke og i landet for øvrig, utenom Oslo – har Lunner lavest inntekt pr. innbygger, og driver billigst. Lunner kommune taper også så langt på forslaget om løpende inntektsutjevning. Overgangen til dette systemet gir en kraftig reduksjon i de frie inntekter. De står derfor overfor en svært krevende oppgave, og har nå i sin nød luftet forslag om innføring av eiendomsskatt – til høylytte protester fra innbyggerne.

Eiendomsskatt er selvfølgelig en ubrukt inntektskilde for mange kommuner. Så lenge det ikke er mulig å få vedtatt i Stortinget at om eiendomsskatt skal innføres, skal den gjelde for alle innbyggerne i kommunen. Først da vil det bli enklere å få den innført, og folk vil ha lettere for å akseptere den. Dagens system er derfor i sin innretning urettferdig.

Vi opplever frustrasjonene i kommunene. Den ene ekstra milliarden kommunene nå får, er som en dråpe i havet i forhold til de oppgaver kommunene er pålagt å løse. Jeg tror at om vi fortsatt skal ha en sterk offentlig sektor og gode offentlige tjenestetilbud, kommer vi ikke utenom å måtte bevilge mer penger til kommunene, kombinert med regelverksforenklinger og modernisering av tjenestetilbudene. En aktiv holdning for å innføre en mer rettferdig eiendomsskatt bør etter min mening Regjeringen og kommunalministeren snarest se nærmere på.

I innstillingen på side 6 har et flertall i komiteen tatt til orde for en nødvendig gjennomgang av det kommunale inntektssystemet. Det er nok av bevis på at det slår uheldig ut for en rekke kommuner.

Jeg ser fram til hva kommunalministeren mener han kan gjøre for å få til en jevnere fordeling av kommunesektorens totale inntekter, og hvor snart han vil komme tilbake med en gjennomgang av overgangsordningene som er tatt i bruk i inntektssystemet. For mange kommuner, ikke bare Lunner, er det ikke nok med forståelse og gode ord – de harde facts er: mer penger.

Utviklingen i innlandsfylkene Oppland og Hedmark er på en måte en annen side av samme sak. Jo bedre fylkene og kommunene her blir i stand til å skaffe seg nyetableringer og kompetanseheving hos innbyggerne, jo bedre er det. Prosjektet «Morgenlandet», som delvis finansieres av Kommunaldepartementet, er et omstillingsprogram som skal bidra til vekst i alle regioner i Oppland og Hedmark. De høyere utdanningsmiljøene i innlandsregionen må styrkes, det må bli et bedre samspill mellom disse miljøene og andre kunnskapsmiljøer. Det er behov for omstilling grunnet næringsstruktur, sysselsetting og befolkningsutvikling, sett i lys av et framtidig konkurranseutsatt internasjonalt marked. Dette prosjektet må følges opp fra departementets side, slik at de ønskede resultater faktisk kommer, og slik at dette prosjektet, i likhet med mange andre, ikke blir et prosjekt der pengene er brukt, mange har vært sysselsatt – men resultatene uteblir.

Så til slutt noen ord om arbeidsgiveravgiften. Når nye soner og kart for arbeidsgiveravgift tegnes, blir det alltid noen nye forskjeller. Jeg er glad for at Nord-Gudbrandsdalen og Valdres i Oppland nyter godt av redusert arbeidsgiveravgift, men der hvor nabokommunene – som er en del av et felles arbeidsmarked – ikke får nyte godt av reduksjonen, skaper det bare nye forskjeller. Nordre Land, Søndre Land og Sør-Fron er slike. Hvor lenge vi kan vente med en fullstendig omlegging av arbeidsgiveravgiften, skal ikke jeg spå om, men at den er under press både internt i eget land og fra utenforstående, er et faktum.

Laila Kaland (A): Budsjettforliket mellom sentrumsregjeringa og Arbeidarpartiet fører til at det kan bli ein betre fordelingspolitikk og meir pengar til kommunesektoren. At dei frie inntektene er auka, vil gi større råderett for lokalpolitikarane til å prioritere innafor stramme budsjett i kommunane.

Dersom vi igjen hadde fått eit statsbudsjett med sterk påverknad frå Høgre og Framstegspartiet, ville vi fått ein svekt kommuneøkonomi, og vi hadde fått større ulikskap mellom folk, med mindre velferd i kommunesektoren.

Det viktigaste ein kan gjere i høve til budsjettet for år 2000, er å jamne ut skilnadene og vedta eit budsjett som sikrar høgare sysselsetjing, lågare rente og gjennomføring av ei meir rettvis skattlegging. Desse tre områda er viktige for Arbeidarpartiet sin politikk i tida framover, og den politikken må vidareførast.

Eldresatsinga i kommunesektoren er viktig. Vi kan sjå av statistikkar at talet på eldre vil auke sterkt framover. I år 2020 er det meir enn 1,2 millionar menneske over 60 år. Denne utviklinga gjer at vi får fleire eldre og færre yrkesaktive i landet. Dette vil medføre eit aukande behov i pleie- og omsorgstenesta, og gjer det naudsynt å styrkje folketrygda. Talet på innbyggjarar over 80 år er ein viktig indikator for behovet i eldreomsorga. Og i planleggingssamanheng er det difor viktig at utviklinga i denne befolkningsgruppa blir analysert nøye.

Det er eit mål i eldresatsinga at kommunane skal utvikle heilskaplege tenestetilbod som lett kan tilpassast ulike behov i befolkninga og hos den enkelte brukaren. Dette skulle tilseie at kommunane burde prioritere dei svake ledda i tiltakskjeda. I ein del kommunar kan det synast som at ein heller satsar på meir av det ein har frå før, enn å etablere tilbod som dei manglar. Framover blir det difor viktig at kommunane vurderer kva slags tenester ein treng å etablere for å ha eit godt nok totaltilbod i eldreomsorga.

Utfordringa i tida framover for kommunepolitikarane må vere at ein kan skape eit variert og fleksibelt tenestetilbod i pleie- og omsorgstenesta. Vi må ha ei omsorgskjede som omfattar alt frå nokre timar hjelp i heimen til omsorgsbustader eller andre butilbod, fleire institusjonsplassar på sjuke- og aldersheimar og utviding av omsorgstenesta til heildøgnsteneste og einerom til dei som ønskjer det.

Eg er glad for at eldresatsinga blir følgd opp også i statsbudsjettet for neste år, og at komiteen har merknader på det.

Vi må ikkje gløyme at eit hovudmål for dei eldre er at dei skal bu i sine eigne heimar så lenge som mogleg. Dette er ofte det beste tilbodet for at dei eldre kan trivast og halde seg friske.

Tiltak som eg trur kan vere nyttige i det høvet, er å få til fleire dagtilbod og ulike førebyggjande tiltak, at ein har variert aktivitetstilbod, fleire korttidsplassar og tilbod om rehabilitering, avlasting og andre tilbod til pårørande og tilbod til heimebuande med spesielle vanskar. Eg tenkjer då på eldre som kan ha fått åtferdsvanskar på grunn av aldring, og som kan vere vanskelege å hanskast med for dei pårørande.

Kommuneøkonomi og drift i eldreomsorga er to faktorar som er uløyseleg knytt til kvarandre. Dei store utfordringane for kommunane vil difor bli å drive eldreomsorga på ein god måte innafor dei økonomiske rammene som blir gjevne. Det er óg heilt avgjerande at ein både kan skaffe nok og riktig personale.

Eg vil peike på nokre område som gjeld helsepersonell, som eg vonar kommunalministeren vil ta med seg: Det er at ein sikrar økonomiske rammer til drifta slik at alle som treng hjelp, kan få det, uavhengig av kva slags bustad eller kva kommune dei bur i. Ein må rekruttere nok personale i ei tid med aukande behov og med sviktande rekruttering til dei profesjonelle omsorgsyrka. Ein må òg stimulere til at eldreomsorga i framtida får eit breitt tenestetilbod med godt tverrfagleg fagmiljø.

Denne eldresatsinga er det berre litt over to år sidan vi kom i gang med. Det er altså svært mykje som kan skje i tida framover, noko som kjem klårt fram i plantala for kommunane. Mange kommunar vil framleis gjere val som får store konsekvensar for befolkninga i framtida, og difor bør det bli mange interessante diskusjonar og spanande planprosessar i tida framover. Men det er også heilt naudsynt at kommunesektoren kan få rammer frå staten som kommunane kan leve med, og som kan gi det tilbodet innafor eldresatsinga som Stortinget har sagt dei skal gjere.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Statsråd Laila Dåvøy: I Regjeringens budsjettopplegg er yrkeshemmede en prioritert målgruppe. Gjennom de senere årene har vi trappet opp innsatsen overfor yrkeshemmede, og i budsjettforslaget for 2000 har vi foreslått å videreføre denne satsingen. Jeg er glad for at komiteen slutter seg til denne prioriteringen.

Jeg har likevel behov for å kommentere enkelte punkter i innstillingen.

Komiteen understreker viktigheten av forbedring og forenkling av tiltakene overfor yrkeshemmede. Jeg vil her vise til det arbeidet vi har satt i gang med gjennomgang av tiltaksstrukturen for både ordinær og yrkeshemmet arbeidskraft med sikte på forenkling. Utgangspunktet for arbeidet er brukernes behov og at vi ved en fornuftig ressursbruk greier å bringe flest mulig arbeidssøkere over i en aktiv situasjon i arbeid eller utdanning. Arbeidet med gjennomgangen av tiltaksstrukturen må bygge på omfattende analyser og nøye avveininger, og vil derfor måtte ta noe tid.

Komiteen uttaler også at enkelte støttesatser over mange år ikke har vært justert i takt med den reelle kostnadsutviklingen og anbefaler at satsene økes, slik at de gir en reell kostnadsdekning. Regjeringen er opptatt av at tiltakene er utformet slik at de dekker brukernes behov og bidrar til en vellykket overgang til og integrering i ordinært arbeidsliv. Etter min vurdering er støttesatsene i hovedsak tilpasset et slikt hensyn. Jeg vil også peke på at dersom en eller flere støttesatser blir hevet, vil dette måtte gå på bekostning av antall tiltaksplasser for yrkeshemmede. Det vil etter min vurdering være lite ønskelig at tilbudet om tiltaksplasser til yrkeshemmede må reduseres.

Jeg vil også peke på at det vil være vanskelig å gjennomføre omfattende endringer i støttesatsene allerede fra årsskiftet. I departementets instruks til Arbeidsdirektoratet om gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken for neste år vil derfor i utgangspunktet støttesatsene for inneværende år med en normal prisjustering bli lagt til grunn. Jeg vil imidlertid be Arbeidsdirektoratet foreta en ny vurdering av støttesatsene og eventuelle behov for å justere disse. I arbeidet som er satt i gang for å forenkle tiltaksstrukturen, vil det også være aktuelt å vurdere støttesatsene, og departementet vil selvsagt løpende måtte vurdere gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken og forholde seg til eventuelle problemer som vil oppstå i denne sammenheng.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Jeg vil tilbake til tomtearealet ved det gamle Rikshospitalet. Her har Regjeringa en mulighet til å styre politisk for å løse litt av boligproblemene for unge og vanskeligstilte i Oslo, men i stedet sier statsråd Enoksen at det er kommunene som skal legge til rette for tomtegrunn og boligplaner. Boligansvarlig statsråd Enoksen skyver dermed ansvaret for Statsbyggs salg av tomter ved Rikshospitalet over til statsråd Dåvøy. Slik kan ikke Regjeringa holde på. Det er ikke bare politisk vegring i grepet i forhold til boligbygging, det er også ansvarsfraskrivelse. Staten tar markedspris. Hvordan kan vi da forlange at kommunene ikke skal gjøre det? Det er nødvendig at staten går foran med et godt eksempel – da kan vi kreve noe av kommunene, både når det gjelder planer og rimelige tomter. Ser ikke statsråd Dåvøy det?

Statsråd Laila Dåvøy: Kommunene har selvsagt primæransvaret for å legge til rette for boligbygging, som også statsråd Enoksen påpekte tidligere i dag. Like fullt har staten ved Statsbygg prøvd å være behjelpelig i en del sammenhenger når det gjelder statlig eiendom.

Etter at representanten Sylvia Brustad stilte meg et spørsmål i den muntlige spørretimen, har jeg gått tilbake til mitt departement og sett på hva som har vært gjort, og hva vi eventuelt kunne gjøre når det gjelder Pilestredet Park. Det viser seg at eiendommer som av kommunale myndigheter har vært regulert til boliger, har man fra Statsbyggs side etter hvert solgt nettopp til boliger. Statsbyggs oppgave er primært å forvalte og skaffe statlig eiendom til bruk for offentlige formål, noe vi også faktisk fortsatt har behov for i Oslo-regionen, og vi prøver selvsagt å drive en langsiktig planlegging.

Når det så gjelder Pilestredet Park direkte, er den salgsprosessen kommet for langt til at vi kan reversere den, den er så å si ferdig i disse dager. Vi har også en avhendingsinstruks som er vedtatt ved kgl. resolusjon, og som Statsbygg har vært underlagt også i denne salgsprosessen. Det siste er at også salg av eiendommene i Pilestredet Park som nå skal selges, er inntatt i budsjettet som en inntektskilde. Derfor er det litt sent å gjøre noe med akkurat disse eiendommene. Men vi skal fortsatt søke å være behjelpelig i den grad vi kan. Jeg vil også henvise til det boligutvalget som vil bli nedsatt fra 1. januar, der vi kanskje kan ta en del helhetlige grep.

Torbjørn Andersen (Frp): Det gjelder ASVO-plasser. Jeg har fått en del henvendelser fra kommuner som mener at de har en underdekning her og har behov for å få flere av den type plasser i sin kommune. Dette er noe kommunene må søke om gjennom bl.a. fylkesarbeidskontoret, og det har for mange kommuners vedkommende vært et alvorlig problem at de til syvende og sist ikke har kunnet få midler til å opprette kanskje 5-20 av de plassene som jeg her viser til. Dette er en type plasser som er svært viktig for dem det gjelder. Her er det ofte snakk om mennesker som kanskje aldri vil kunne fungere og komme ut i ordinært arbeid.

Jeg for min del ville bli glad dersom statsråden kunne love å være imøtekommende når det her fra talerstolen stilles spørsmål om det er mulig å få gjort noe med den underdekningen som fins når det gjelder denne type arbeidsplasser, ASVO-arbeidsplasser. Det tror jeg, som sagt, det er et stor behov for, og de informasjoner jeg har fra flere kommuner, tyder altså på at det i enkelte kommuner er ganske prekært. Noen har kontaktet meg over lengre tid og er fortvilte over at de ikke får statstilskudd til å opprette denne type plasser.

Statsråd Laila Dåvøy: Det spørres etter flere plasser innenfor ASVO-bedriftene. Det har også vært antydninger fra komiteen om at man ønsker en økning i satsene når det gjelder arbeidsmarkedsbedriftene.

Vi søker fra departementets side å gi et helhetlig, fleksibelt tilbud til dem som trenger det. Vi er ikke i departementet pr. i dag kjent med at det er problemer med å få flere plasser, og etaten har heller ikke meldt til departementet at man har problemer med gjennomføring av tiltaksaktiviteten innenfor ASVO-bedriftene.

Jeg har lyst til å vise til – som jeg også sa i mitt innlegg – at vi nå nok en gang skal gjennomgå hele tiltaksstrukturen. Det jeg er opptatt av, er at de tiltakene vi til enhver tid har, skal være fleksible, enkle og tilpasset brukerne i størst mulig grad. Vi skal søke å foreta en forbedring, og dette er mål vi har.

Sverre J. Hoddevik (H): I en fellesmerknad fra Fremskrittspartiet og Høyre blir det pekt på det faktum at uføretallene fortsatt øker, og at arbeidsledigheten blant yrkeshemmede ikke viser særlig positiv utvikling på tross av innsatsen gjennom arbeidslinja og på tross av arbeidsmarkedstiltak for øvrig. Det blir pekt på mulighetene for en omorganisering, der man også kan tenke seg å bringe inn andre operatører i forhold til disse spesielle gruppene.

Jeg har lyst til å spørre statsråden: Skjønt privat arbeidsformidling nå kommer til å bli tillatt, har statsråden prinsipielle motforestillinger med hensyn til å sette bort slike oppgaver og bringe inn andre aktører i dette arbeidet?

Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder yrkeshemmede i arbeid og på tiltak, har vi i arbeidsmarkedsetaten hatt et måltall om at minimum 75 pst. av de yrkeshemmede til enhver tid skal være på tiltak, hvilket vi også har klart å oppnå. Vi har også sagt at minimum 50 pst. skal gå over til aktive løsninger etter attføring, og det er også et måltall som vi har klart å holde. Med andre ord synes vi at vi har gjort en relativt bra jobb, men det kan sikkert aldri bli godt nok.

Så til dette med private aktører. Det er riktig at vi har på trappene en oppmykning – saken ligger til behandling i Stortinget – når det gjelder privat formidling og privat utleie av arbeidskraft. Vi har ikke fra departementets side tatt stilling til hvorvidt man også skal privatisere denne delen av arbeidsmarkedsområdet. Jeg kan derfor heller ikke direkte svare representanten på det. Det vil i så fall måtte medføre en nærmere diskusjon. Det er formidling og utleie vi i denne omgangen har tenkt privatisert.

Karin Andersen (SV): Først til boligpolitikken, som er et viktig tema: Synes statsråden at Regjeringa har en offensiv nok holdning til boligpolitikken? Det virker som om den ikke har tenkt gjennom hvordan man skal bruke statens tomtearealer og eiendomsmasse til å løse et av de mest prekære problemene vi har, nemlig mangelen på tomter, og da tomter der folk ønsker å bo.

Det kan også være grunn til å minne Arbeiderpartiet om at det er et forslag fra SV i kommunalinnstillinga, som de – etter dette kjøret som de har hatt mot Regjeringa på dette punktet – burde vurdere å støtte. Vi har et forslag som nettopp går på hvordan man kan bruke statens tomtearealer og eiendomsmasse for å fremme satsing på både permanente og midlertidige boliger.

En av de store utfordringene i framtida er hvordan vi skal kunne få en lønns- og arbeidsgiverpolitikk i kommunesektoren spesielt, som skal gjøre det mulig å bemanne reformene våre. Da er et av punktene at vi er nødt til å ha gode lønnsoppgjør framover. Hittil har det vært slik at Regjeringa og stortingsflertallet har kompensert krone for krone lønnsoppgjør som er gjennomført i statlig sektor, mens man i kommuneoppgjøret ikke på samme måte har kompensert – tvert imot har det der vært sprik på over én milliard kroner. Ikke engang lønnsoppgjør som staten sjøl gjennomfører, f.eks. læreroppgjøret, har vært kompensert i kommunesektoren. Det har satt kommunene i en svært vanskelig situasjon, der de må kutte på undervisning og legge på egenandelene med hensyn til barnehager, altså kutte på tjenester til befolkningen for å finansiere helt nødvendige lønnsoppgjør.

Ser statsråden at det nå er nødvendig med en ny politikk på dette området, slik at vi får vekk denne urettferdige forskjellsbehandlinga mellom statlig og kommunal virksomhet, og som gjør at lønnsoppgjør blir kompensert på samme måte både i statlig og i kommunal sektor?

Statsråd Laila Dåvøy: Når det gjelder boligpolitikk og spørsmålet om Regjeringen har en offensiv nok holdning, kan det sikkert være mange meninger fra representantene om det. Jeg vil i alle fall nok en gang vise til at vi setter ned et boligutvalg der vi selvsagt skal prøve å ta et helhetlig grep om boligpolitikken, og vi jobber også med boligpolitikk fra Regjeringens side.

Når det gjelder mitt ansvar som statsråd og håndteringen av de statlige eiendommene som Statsbygg forvalter, blir de ikke primært forvaltet med henblikk på boligbygging. De er til bruk for offentlige formål – enten departementene har behov for kontorplasser eller man skal bygge sykehus og høgskoler. Vi har faktisk en del udekkede behov også innenfor det offentlige, og det er det statens eiendommer primært skal gå til. Så sa jeg i et av mine forrige innlegg at svært mange av statens eiendommer som er regulert til boligareal, har vi faktisk solgt ut. Det betyr ikke at vi ikke også skal se på om det fortsatt er mulig å gjøre det fremover.

Når det så gjelder bemanning, er det klart at vi har store problemer knyttet til rekrutteringen der, og vi har også store utfordringer knyttet til lønnsoppgjøret, som er forestående. Jeg er veldig glad for at vi har Arntsen-utvalget og har fått forpliktelser fra partene i arbeidslivet om at rammene er lagt for oppgjøret.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Signe Øye (A): Arbeiderpartiet har gjennom budsjettavtalen fått økt arbeidsmarkedstiltakene med nesten 50 pst. Det mener vi var nødvendig i og med at prognosene tilsier at ledigheten kommer til å øke, og at vi har fått en dobling av antall permitterte bare det siste året. Spørsmålet mitt til statsråden er: Mener statsråden at det er det nivåtet som nå blir vedtatt, 11 000 på tiltak, som er det forsvarlige og nødvendige nivå for å møte den økende ledigheten, eller mener statsråden at det er det nivået som Regjeringen la opp til, som er det tilstrekkelige og riktige?

Jeg regner med at statsråden har merket seg at en enstemmig komite, inklusiv regjeringspartiene, mener at det i forbindelse med psykiatrireformen vil være behov for mange flere plasser i ASVO- og i arbeidsmarkedsbedriftene, og ber Regjeringen komme tilbake til dette på en egnet måte. Det må være en misforståelse når statsråden ikke kjenner til at det er behov for ASVO-plasser ute i kommunene. Det får jo vi veldig mange henvendelser om.

Da vil jeg spørre: På hvilken måte og når vil statsråden følge opp denne flertallsmerknaden? Deler ministeren komiteens syn på at det i forbindelse med psykiatrireformen er behov for mange flere plasser i ASVO-bedrifter og arbeidsmarkedsbedriftene?

Når det gjelder det statsråden sa i sitt innlegg om at omfattende endringer i forbindelse med støttesatsene, som også er nevnt i innstillingen, vil gå ut over antall plasser, er mitt råd til statsråden: Husk at det er noe som heter revidert nasjonalbudsjett.

Statsråd Laila Dåvøy: Til det første spørsmålet vil jeg bare henvise til Regjeringens budsjett, der man sier at når det gjelder arbeidsmarkedstiltakene, vil man uansett komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett, og man vil følge utviklingen nøye med hensyn til arbeidsmarkedets utvikling. Det kommer vi også til å gjøre med det tiltaksnivået som er lagt inn i forliket. Vi vil til enhver tid måtte gjøre det. Det er ingen av oss som vet helt eksakt om det er nok, verken det vi hadde, eller det som nå ligger her.

Når det gjelder psykiatrireformen og behovene fremover, er det ikke tvil om, og det er jeg enig med representanten i, at det er behov for flere tiltak knyttet til denne gruppen. Det er også en av årsakene til at Regjeringen i utjevningsmeldingen har lagt til rette for en del nye tiltak, bl.a. lønnstilskudd i lengre perioder for en del utsatte grupper, og at man gjennom en del forsøk skal kombinere tiltak og trygd på en annen og bedre måte enn tidligere.

Når det så gjelder hvilke tiltak man skal sette i verk, vil vi også måtte vurdere og evaluere, som vi også har skrevet i forbindelse med budsjettet, hvilke tiltak som er best egnet for de ulike gruppene. Så når den evalueringen vi skal gjøre, og ikke minst den helhetlige gjennomgangen vi skal ha, er foretatt, vil vi vite eksakt hva vi vil gå for i et litt mer langsiktig perspektiv. Det betyr ikke at vi ikke skal komme tilbake til Stortinget så snart vi kan med en gjennomgang av behovet for tiltaksplasser spesielt rettet mot ASVO-bedriftene, men den store, helhetlige gjennomgangen kan jeg ikke love å komme med før vi har foretatt en slik evaluering.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jørgen Holte (Sp): Som det går fram både av finansinnstillinga og av budsjettinnstillinga frå kommunalkomiteen, har Stortinget slutta seg til Regjeringa sitt forslag om endring i dei geografiske virkeområda for differensiert arbeidsgivaravgift.

Med dei endringane og det opplegget som no er notifisert, kan ein slå fast at differensiert arbeidsgivaravgift er eit EØS-legalt verkemiddel, som framleis kan brukast som ledd i nasjonal-, regional- og distriktspolitikk. Men den endringa som er vedtatt, vil føre til at næringslivet og kommunesektoren i 14 kommunar som har fått høgare avgift etter justeringa, er påført uventa utgifter på om lag 245 mill. kr på årsbasis.

Særleg er det grunn til å legge vekt på at arbeidsgivarsida i desse kommunane ikkje har hatt høve til å tilpasse seg eit høgare avgiftsnivå. Denne avgiftsauken råkar ikkje berre det private næringslivet, men òg kommunesektoren som arbeidsgivar.

Regjeringa skriv i St. prp. nr. 1 om skatte-, avgifts- og tollvedtaket at høgare arbeidsgivaravgift vil føre til auka lønsutgifter i enkelte kommunar, og varslar at Regjeringa legg opp til at det skal takast omsyn til dette ved fordeling av skjønsmidlar over det kommunale inntektssystemet.

I Budsjett-innst. S. nr. 1 for 1999-2000 ber fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene i Framstegspartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti, om følgjande:

«Fleirtalet ber Regjeringa i Revidert Nasjonalbudsjett kome med forslag om ulike kompensasjonstiltak som kan betre infrastruktur, styrke kompetansen i det lokale næringsliv og fremme regional utvikling som ledd i ei omstilling til høgare avgift. Også kommuneøkonomien må følgjast opp. På dette grunnlaget vil fleirtalet slutte seg til Regjeringa sitt forslag.»

Når det gjeld dei ekstra lønsutgiftene i kommunesektoren, deler fleirtalet i Stortinget Regjeringa si vurdering av at dette må kompenserast på ein eigna måte, og etter mi vurdering slik at dei kommunane dette gjeld, i brev frå departementet blir gjorde kjende med kompensasjonen, slik at den einskilde kommunen kan ta omsyn til det i samband med budsjettarbeidet for år 2000.

Då dette er ei særs viktig sak å få avklara no og få gjort kjent i dei 14 kommunane det gjeld, ber eg statsråden stadfeste på kva måte ein vel å orientere kommunane, og kva økonomisk omfang som det står att å kompensere for når det gjeld kalenderåret 2000.

Einar Holstad (KrF): Vil inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner noen gang bli rettferdig? Jeg er redd det vil være mer enn to svar på det spørsmålet.

Jeg har notert meg at noen i denne sal drøfter rettferdig fordeling ut fra fortjenesteprinsippet. Man mener at områder i landet vårt som bidrar med eksport av varer, har gjort seg fortjent til store overføringer fra staten. Stortinget har i lang tid forfordelt næringslivet i de områder av landet vårt som i særlig grad bidrar til verdiskapning gjennom eksport. Det er bl.a. tiltak som frakttilskudd og differensiert arbeidsgiveravgift. Dette har vært nødvendig for å kunne opprettholde slik virksomhet mange steder.

Den differensierte arbeidsgiveravgiften kommer også mange kommuner til gode – ikke slik at de driver noen form for eksport, men 60-70 pst. av utgiftene i kommunal virksomhet er lønn. Redusert arbeidsgiveravgift vil derfor ha stor betydning for virksomheten. I delinnstilling 1 fra Rattsø-utvalget heter det:

«Den differensierte arbeidsgiveravgiften er kanskje den viktigste kilden til forskjeller i lønnskostnader mellom kommuner og fylkeskommuner, og høy arbeidsgiveravgift er å betrakte som en ufrivillig kostnadsulempe for den enkelte kommune og den enkelte fylkeskommune.»

Ut fra dette kan man si at differensiert arbeidsgiveravgift ikke bør bidra til ulik standard på det kommunale og fylkeskommunale tjenestetilbudet. Det er derfor riktig å kompensere denne forskjellen gjennom utgiftsutjevningen. Rattsø-utvalget valgte å ikke legge dette til grunn i sitt forslag, ut fra distriktspolitiske hensyn. Rettferdigheten blir ikke større av den grunn. Virkningen av redusert arbeidsgiveravgift i kommunal virksomhet må synliggjøres og regnes inn i utgiftsutjevningen.

Det andre forholdet som bidrar til urettferdighet i fordeling av midler til kommuner og fylkeskommuner, er tapskompensasjonen. De kommuner og fylkeskommuner som ble utpekt som «Rattsø-vinnere», får årlig stadig større reduksjoner i innbyggertilskuddet som følge av bidrag til den økende tapskompensasjonen. Her har Stortinget gjort en for dårlig jobb, eller skal vi si at vi ikke har fullført jobben. 12 kommuner i Akershus og hele 14 av 15 kommuner i Vestfold er på denne måten netto bidragsytere til tapskompensasjonen. Beløpet for vestfoldkommunene tilsvarer hva det koster å lønne f. eks. 200 lærere. Hadde man sluppet arbeidsgiveravgiften, kunne man ha tilsatt 30 flere lærere for samme sum. Det blir ikke grunnlag for likeverdige offentlige tjenester med slike ordninger. I vår iver etter å stanse flyttestrømmen fra distriktene må vi ikke glemme vårt ansvar for dem som alt har flyttet.

Reidun Gravdahl (A): Kommuneøkonomien er viktig for alle. Økonomien i den kommunen den enkelte av oss bor i, er avgjørende for mange ting i vår hverdag. Jeg er derfor glad for at Arbeiderpartiet og Regjeringa ble enige om en budsjettavtale som styrker kommuneøkonomien vesentlig i forhold til Regjeringas opprinnelige budsjettforslag.

Innen helsesektoren har Stortinget vedtatt opptrappingsplaner på flere områder, som skal følges opp og gjennomføres ute i kommuner og fylker.

Både i handlingsplanen for funksjonshemmede og i opptrappingsplanen for psykiatrien vektlegges viktigheten av å være i arbeid. Det er en sammenheng mellom arbeidsinntekt og levestandard, og det er viktig for den enkeltes selvfølelse å få delta i fellesskapet på en arbeidsplass.

Vi er sjølsagt glad for at Regjeringa har fulgt opp intensjonen i opptrappingsplanen for psykiatrien ved at det er ført opp i alt 27 mill. kr over Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett til styrking av arbeidsmarkedsetatens arbeid for mennesker med psykiske lidelser, og at 18 mill. kr av beløpet under statlige tiltak er satt av til styrking av arbeidsmarkedstiltak over Arbeids- og administrasjonsdepartementets budsjett, slik det er omtalt under det kapitlet i Helse- og sosialdepartementets budsjett for år 2000.

For at mennesker med psykiske lidelser skal få mulighet til arbeid, må det gjøres noen grep i de systemene som fins, og det må også utvikles nye modeller. I den forbindelse kan nevnes Fontenehus-modellen, som er kjent fra USA og Sverige. Modellen er omtalt i innstillingen til opptrappingsplanen i psykiatrien. Fontenehuset organiserer bl. a overgangsarbeid. Overgangsarbeid er en modell der det er avtalt arbeid i ordinære bedrifter for mennesker som har en sykdom som gjør dem ustabile. Slik får de mulighet til arbeid, og når de ikke klarer å møte, er det en annen som kommer på jobben. Slik kan også arbeidsgiveren ha trygghet for å få utført arbeidet, og for disse menneskene som trenger dette arbeidet, får gjennom denne modellen en jobb å gå til.

Jeg er glad for at det arbeides med å utforme et høringsnotat med forslag til lønnssubsidier av lengre varighet for mennesker med lidelser, som har variabel arbeidsevne og er uten utsikt til snarlig bedring som følge av muskelsmerter eller psykiske lidelser. Mulighetene for en tilskuddsordning til arbeidsgiver for tidvis redusert arbeidsevne hos ansatte er nødvendig for å få dette gjennomført.

Jeg vil også nevne ASVO- OG AMB-bedrifter, som innehar erfaring og kompetanse med å utvikle arbeid som er tilpasset mennesker som av forskjellige årsaker har nedsatt arbeidsevne. Det vil være fornuftig å utvikle særskilt tilpasset arbeid i disse bedriftene. Jeg er glad for de signalene som ble gitt fra ministeren her, og håper at vi også vil få ytterligere signaler om slike nye modeller.

Inga Kvalbukt (Sp): Det sies at enkelte folk er så impulsive at de ikke vet hva de selv sier, før de hører seg selv si det. Verre må det være hvis folk ikke vet hva de selv sier før de hører Fremskrittspartiet si det! Jeg må si jeg kvakk i dag da Lodve Solholm gikk opp på talerstolen og påstod at jeg hadde sagt at vi ikke klarer å snu flyttestrømmen, og at vi ikke klarer å stanse flyttestrømmen.

I disse dager går det en serie i barne-TV om blånissene. En av nissene blir kalt Tvilling. Han er født baklengs, og det medfører at han snakker baklengs, men det ser ut til å gå problemfritt i blånisseverdenen. Men i den politiske verden tror jeg språket er veldig viktig. Det gjelder ikke samme regler for matematikk og norsk. I matematikk vet vi at faktorenes orden er likegyldig; i norsk derimot er det svært viktig i hvilken rekkefølge ordene kommer.

Jeg mener at jeg i dag har sagt det slik: Klarer vi ikke å stanse, klarer vi ikke å snu, så må vi i hvert fall bremse. Jeg støtter meg helt til statsrådens utlegning, der han viser til at vi tar dette trinnvis: Vi bremser, vi stanser, vi snur.

Og så vil jeg gjerne komme med en liten tilbakevisning av en grov beskyldning fra SV-representanten Karin Andersen, som påstod at jeg ikke tok problemene med arbeidsgiveravgiften alvorlig. Jeg viste til de problemene mange kommuner har fått, og jeg viste til fellesmerknaden fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i budsjettinnstillinga, men jeg tok med enda en setning, som ikke er kommet med i budsjettinnstillinga, der jeg understreket at kommuneøkonomien må følges opp overfor de kommunene. Jeg mener at det er å ta saken på alvor, og jeg forlanger egentlig å bli tatt alvorlig når jeg snakker fra denne talerstol.

EØS har gitt oss mange utfordringer. Mange har stilt spørsmålet om vi har solgt fisken vår for dyrt. Alle saker har dog flere sider. EØS har muligens berget oss unna EU-medlemskap, som ville ha vært det verst tenkelige alternativ. For Senterpartiet er selvråderett og lokalt selvstyre veldig viktig; likevel syns jeg det også er veldig viktig med internasjonale forpliktelser og internasjonalt samarbeid på viktige områder. EU er et topp byråkratisk, tungrodd og kostbart system. Jeg forventer at systemet over tid bryter sammen av sin egen tyngde. I mellomtiden er det viktig for Senterpartiet å holde Norge utenfor EU og finne best mulig politiske og praktiske løsninger på de restriksjonene EØS gir oss. Jeg er ikke i tvil om at den Regjeringa vi har nå, har vist, og vil fortsatt vise, at den greier å styre i dette vanskelige farvannet. Det beste vi tross alt kan ha i denne situasjonen, er en nei-regjering, som vi i dag har.

Dag Terje Andersen (A): Det kunne ha vært litt fristende å ta utgangspunkt i det siste innlegget her, men jeg skal heller ta utgangspunkt i at statsråd Enoksen er en glad gutt. Han sa flere ganger i innlegget sitt at han var glad for flere av de punkter som sentrumspartiene i Stortinget og Arbeiderpartiet har blitt enige om. Det er helt nye toner når det gjelder Senterpartiet og kommuneøkonomi.

Det var i omtalen av kommuneøkonomien man kanskje kom med hovedkritikken mot den forrige regjeringen – den gang Enoksen var en alminnelig stortingsrepresentant og Senterpartiet her i Stortinget la ut om hvor ille det var i Kommune-Norge og om den velsignelse det ville bli for Kommune-Norge hvis man bare fikk et regjeringsskifte. Men det har vel gått slik som representanten Kvalbukt nå var inne på: Først har de bremset, så har de stoppet, og så har de snudd – når det gjelder kommuneøkonomien. For mens kritikken var sterk mot Arbeiderpartiet tidligere, har det etter regjeringsskiftet faktisk gått på den måten at underskuddet har økt og gjelden har økt etter hvert som sentrumsregjeringen har samarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet. Men nå har de altså snudd. Derfor er det god grunn for statsråd Enoksen til å være en glad gutt. Det er god grunn til det for en statsråd som har fått 1 milliard kr mer å bruke på kommunesektoren enn det han selv og hans regjering mente var nødvendig. Det er god grunn for ham til å være glad. Derfor er det hyggelig at han også er det.

Kaka ble altså større enn det Regjeringen mente var nødvendig til fordeling på kommunesektoren. Men jeg må nok innrømme at fullt så hemningsløst glad som kommunalministeren er kanskje ikke vi i Arbeiderpartiet, for vi skulle gjerne sett at kaka hadde vært enda litt større. Men det var nå så langt vi klarte å komme i disse forhandlingene.

Det vi var veldig lite glad for, i hvert fall fra finansfraksjonens side, var at vi ikke fikk sentrum med oss i finansinnstillingen da vi tok opp det problemet som gjelder fordelingen kommunene imellom. Vi hadde der en formulering om at vi ved Stortingets behandling av kommuneøkonomiproposisjonen vil ha en «grundig gjennomgang» av fordelingen kommunene imellom med sikte på at intensjonene i Rattsø-utvalget skal følges opp. Det går på det som mange har nevnt her, at en del kommuner, ikke minst rundt Oslofjorden – Akershus og Vestfold har vært nevnt – kommer altfor dårlig ut og nå må få sin rettferdige behandling. Men den merknaden i finansinnstillingen fikk vi altså ikke sentrum med oss på. Jeg er glad for at sentrum har blitt med på en tilsvarende merknad i forbindelse med Kommunaldepartementets budsjett, som er til behandling her i dag. Men jeg skulle ønske at statsråden kunne bekrefte at intensjonene i Rattsø-utvalget vil bli fulgt opp, og jeg tillater meg å stille det spørsmålet til statsråden, i og med at jeg går ut fra at han må opp her allikevel når han har fått spørsmål fra sin partifelle Jørgen Holte.

Sylvia Brustad (A): Jeg har lyst til å kommentere noe av det som er sagt omkring boligpolitikken, og særlig fordi vi har to statsråder her som begge har ansvaret for boligpolitikken i Norge.

Jeg føler etter det innlegg spesielt statsråd Dåvøy her har holdt, at Regjeringa fraskriver seg det ansvaret Regjeringa har for at også staten skal drive en aktiv boligpolitikk. Flere talere fra Arbeiderpartiet har tatt opp eksemplet med den gamle rikshospitaltomta, som altså skal bli det nye Pilestredet Park, der vi har foreslått at en av tomtene, eller en av blokkene, til en rimelig pris overlates til et boligbyggelag og på den måten gjøres om til utleieboliger for unge folk. Statsråd Dåvøy sa at alt sammen ville bli lagt ut til høystbydende, fordi prosessen var kommet for langt. Til det har jeg lyst til å si at det er en stund siden Arbeiderpartiet tok opp dette første gangen, og det var faktisk før budrunden hadde gått ut.

Så sa statsråd Dåvøy at det ville ha budsjettmessige virkninger og var ikke inntatt i budsjettet. Det er selvfølgelig riktig at det ville ha kostet staten noen kroner å bidra til at noen av de unge som ikke har råd til å kjøpe seg en bolig i Oslo, kanskje kunne fått det gjennom dette. Det hadde Regjeringa muligheter til å få gjennomslag for gjennom arbeidet med finansinnstillinga, for der tok Arbeiderpartiet opp dette, men der fikk vi nei.

Når nå det skjer at en ikke går inn for at en tomt, eller en blokk, på den gamle rikshospitaltomta skal forbeholdes unge, kommer det til å bli Holmenkollåsen på flatmark. Det betyr at Regjeringa ikke bruker konkrete muligheter til faktisk å tilby dem som har størst behov for det, en rimelig bolig. Jeg tror ikke jeg tar mye feil hvis jeg sier at en leilighet der på ca. 100 m2 vil koste mellom 2 og 3 mill. kr. Det er ikke mange unge, og i særdeleshet ikke vanskeligstilte på boligmarkedet, som har en nubbesjanse til å skaffe seg en bolig i et av Oslos mest attraktive strøk.

Derfor må vi dessverre konstatere at Regjeringa i denne sammenhengen ikke handler når Regjeringa kan handle, og at den velger ikke å gå fra prat til praksis når den har muligheten til det, for her kunne Regjeringa gjort noe konkret hvis Regjeringa ville. Det syns jeg er veldig beklagelig, særlig når vi vet hvor store problemer spesielt unge folk i denne byen har med å få seg en bolig, og når vi også vet at det er om lag 7 000 mennesker i dette landet som ikke har noe permanent sted å bo.

La meg til slutt spørre statsråd Dåvøy, som tidligere i et svar til meg har sagt at hun nå vil gå igjennom den boligmassen som staten for øvrig sitter på, for å se om noe av det kan gjøres om til boliger for ungdom: Hva er kjøreplanen for den prosessen?

Karin Andersen (SV): Etter det siste innlegget har jeg igjen behov for å spørre Arbeiderpartiet om det er slik at Arbeiderpartiet kan tenke seg å støtte forslag nr. 2, fra SV, som står på side 42, der det står:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om hvordan statens tomtearealer og eiendomsmasse kan brukes aktivt for å fremme økt satsing både på permanente og midlertidige boliger.»

Nå har representanten Brustad vært oppe her og sagt at Regjeringa ikke bruker mulighetene. Er det ikke da riktig, hvis vi mener at de skal bruke disse mulighetene, å fremme forslag om det? Det kunne også vært interessant å høre om det ikke hadde vært en riktigere bruk av tomtearealet f.eks. på Fornebu å gjøre det om til boligformål, når situasjonen på det området er så prekær som den er, og ikke lagt ut området til en aktivitet som i sitt vesen burde vært desentralisert og spredd utover det ganske land til høgskoler og forskningsmiljøer.

Så til den differensierte arbeidsgiveravgifta. Jeg er glad for Enoksens svar på det spørsmålet i stad. Jeg oppfatter det slik at det nesten bare er Enoksen som har skjønt alvoret i EFTA-dommen og i de store endringene som nå slår direkte inn i distriktspolitikken vår. Arbeiderpartiet gjør et poeng av de mindre endringer i denne saka, altså endringene mellom kommunene – og det er ille nok for dem som rammes. Men poenget er at denne ordninga bare er midlertidig godkjent til 2003, og hele ordninga skal notifiseres på nytt. Da er det en ganske sjansefylt seilas når flertallet ikke vil være med på et forslag om at vi skal få denne saka opp i hele sin bredde og få tatt innover oss de prinsipielle endringene som dommen har ført med seg, og at vi får lagt på bordet en sak som gjør at vi kan finne andre måter å opprettholde støttenivået og differensieringa på. Jeg må si jeg er litt sjokkert over at flertallet ikke har skjønt alvoret i saken.

Så til hvordan vi skal kunne rekruttere og beholde nok personell i kommunesektoren, som jo er noe av det viktigste vi burde diskutere framover. Jeg registrerer at arbeids- og administrasjonsministeren sier at hun er glad for at disse lønnsøkningene nå skal holdes innenfor 3,5 pst., som er Arntsen-utvalgets anbefaling. Da registrerer jeg også at arbeids- og administrasjonsministeren er helt fornøyd med at vi ikke klarer å rekruttere og beholde nok folk verken til helsesektoren eller til skole og utdanning. For det er den bitre realitet. Det vil bli mangel på arbeidskraft i disse sektorene, og hvis det ikke er slik at vi da kan ha lønns- og arbeidsvilkår som er slik at ungdom kan tenke seg å begynne i disse yrkene, blir vi stående uten folk til å løse disse viktige oppgavene.

Odd Eriksen (A): La meg på slutten av debatten som ordfører for Sametinget få lov å knytte noen bemerkninger til selve saksområdet. Sametinget er den viktigste premissleverandør for myndighetenes samepolitikk. Stortinget har gjennom vedtak om Grunnloven § 110 a og godkjenning av internasjonale avtaler om urfolks rettigheter lagt til rette for at den samiske befolkningen skal gis selvbestemmelse på nærmere definerte områder. Jeg sier dette som en kommentar til Høyres Sverre J. Hoddevik, som i sitt innlegg sa: Innstillingen fra flertallet i komiteen må «leses med skepsis av den ikke-samiske befolkning».

Jeg vil anta at Stortinget med det største alvor og svært bevisst i 1987 vedtok sameloven, og at det samme var tilfellet da vi i april 1988 vedtok en tilføyelse av Grunnloven – Grunnloven § 110 a – og da den samiske befolkning fikk sitt sameting høsten 1989. Det er beklagelig at Høyre gjennom ikke å være med på selvfølgelige merknader gir inntrykk av å være på gli i retning av Fremskrittspartiet i samepolitiske spørsmål.

For Arbeiderpartiet har det vært viktig å bidra til at de samiske grupperingene i Sametinget gis gode arbeidsmuligheter, på tilsvarende måte som vi er opptatt av at partigruppene i Stortinget skal ha det. Jeg er glad for at vi har fått med oss regjeringspartiene på en liten økning i bevilgningene for å bedre det økonomiske grunnlaget for de politiske grupperingers arbeid i Sametinget. For øvrig vil jeg be om at Regjeringen sørger for fortgang i arbeidet med Samerettsutvalgets innstilling, fordi det stadig blir flere saker som ligger i grenselandet for hva som er urfolksrettigheter med hensyn til internasjonale forpliktelser Norge har påtatt seg. Representanten Sverre J. Hoddevik var inne på en slik sak som ligger i grenseland, nemlig mineralloven, som man burde avklare i tilknytning til behandling av Samerettsutvalgets innstilling.

Erna Solberg (H): Egentlig hadde jeg trodd at siste ord skulle vært sagt for en stund siden, men Jørgen Holte holdt et innlegg i sted om den differensierte arbeidsgiveravgiften, og jeg følte behov for å knytte noen kommentarer til det som ble sagt. Vi har nemlig gjort forsøk på å finne ut av hva flertallet egentlig mener med den merknaden det har i forhold til kommuneøkonomien, for de 14 kommunene som berøres av en økning i arbeidsgiveravgiften, står nå foran en budsjettbehandling, og fylkesmannen iallfall i Hordaland har sagt at han har ikke penger i skjønnsmiddelpotten, slik det ligger i opplegget, til å gi mer enn ca. en tredjedel i kompensasjon til kommunene i forhold til de økte utgiftene. Slik forliket er, hadde man håpet fra kommunenes side at det skulle være mer penger. Men det har vært veldig vanskelig å forholde seg til en situasjon hvor man f.eks. nå før jul må legge ned aktivitet, som man plutselig i revidert nasjonalbudsjett får penger til å ta opp igjen – det gjelder eventuelle endringer i skolestruktur, og det gjelder spørsmål knyttet til barnehager, som er spørsmål som er til diskusjon i kommuner, iallfall i mitt hjemfylke. Jeg har da forsøkt å finne ut: Hva mener flertallet? Skal det komme mer penger i revidert nasjonalbudsjett til kommunene også? Er det grunnlag for at fylkesmennene kan gi tillatelse til at en baserer seg på økt skjønn i forhold til den ene tredjedelen, eller er det det ikke? Det har vært vanskelig å få noe klart svar på om dette har vært berørt konkret i forhold til flertallets merknader. Jeg syns derfor det hadde vært fint hvis statsråden nå kunne oppklare om kommunene fra hans hånd kan forvente seg mer penger og planlegge ut fra det på et tidligere tidspunkt, eller om man må forutsette at det ikke kommer noe mer enn de pengene som fylkesmennene er orientert om vil komme som skjønnsmidler, som dermed altså vil bety ca. en tredjedels dekning av de økte utgiftene.

Når man først tar ordet, er det alltids andre ting man kunne tenke seg å kommentere, og etter å ha hørt innlegget fra Arbeiderpartiets representant Dag Terje Andersen må jeg si at jeg er ikke helt sikker på om jeg opplever at det er like klart hvilken vei Arbeiderpartiet vil gå i forhold til Rattsø-utvalgets innstilling og oppfølgingen av det, i forhold til det at de bl.a. ikke er med på den merknaden som Høyre og Fremskrittspartiet har i innstillingen, hvor vi klart sier at retningen er å fjerne tapskompensasjonen og å være på vei mot de målene som ble satt for bedre fordeling gjennom objektive kriterier. Jeg syns på mange måter at det hadde vært litt realt å gi statsråden noen instrukser med hensyn til hvor veien videre fra den vurderingen skal gå, og ikke bare be om en åpen vurdering, slik jeg leser det av det enstemmige forslag til vedtak. Jeg er glad for at det er folk i Arbeiderpartiet som sannsynligvis er mer enig med oss enn med sitt eget standpunkt.

Statsråd Odd Roger Enoksen: La meg først si om den differensierte arbeidsgiveravgiften og hva fremtiden eventuelt måtte bringe her, at vi selvsagt ikke må glemme at vi har fått gjennomslag for at vi også etter dommen skal beholde mesteparten av ordningen fram til 2003. Det er selvsagt usikkert hva som vil skje når denne ordningen skal evalueres i neste runde – det er nesten umulig å forutsi. Men et hovedpoeng må være at vi skal beholde, som jeg sa i replikkrunden, så mye som mulig av de distriktspolitiske tiltakene som differensiert arbeidsgiveravgift er.

Så til kompensasjon til de 14 kommunene som nå blir berørt av høyere arbeidsgiveravgift. Gjennom skjønnsmidlene har de fleste av kommunene fått i underkant av 50 pst i kompensasjon. Jeg oppfatter Stortinget slik at man ønsker at det skal gis full kompensasjon til de 14 kommunene som nå blir berørt av omleggingen av arbeidsgiveravgiften. Slik oppfatter jeg finanskomiteens innstilling, og at Regjeringen blir bedt om å komme tilbake til det i revidert. Det vil vi selvsagt gjøre. Men jeg vil finne en egnet måte å få orientert disse kommunene om Stortingets beslutning på, og hvordan den vil bli fulgt opp. Det er selvfølgelig ikke nødvendig for kommunene å legge ned aktivitet på begynnelsen av året dersom man har sikkerhet for at man vil få pengene tildelt gjennom behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. For de skjønnsmidlene som i utgangspunktet lå inne i budsjettet, er fordelt, og rammen er fordelt fra starten av året. Det er mer et likviditetsmessig spørsmål enn det er et spørsmål om å måtte legge ned aktivitet, så det skal vi finne en egnet måte å komme tilbake til.

Så tror jeg ikke det er så veldig vanskelig å oppdage at undertegnede er en glad gutt, som representanten Dag Terje Andersen sa, men i denne sammenheng var det faktisk først og fremst fordi Regjeringen har fått tilslutning til hovedtrekkene i sitt budsjettframlegg, at jeg gav uttrykk for at jeg er fornøyd. Og dersom representanten fulgte med på hva jeg sa i mitt hovedinnlegg, brukte jeg faktisk mesteparten av tiden til å snakke om de utfordringene som vi står overfor i kommunesektoren. For til tross for at vi nå hvert eneste år har tilført kommunesektoren betydelig økte økonomiske ressurser, står vi fortsatt overfor store utfordringer. Vi har store underskudd. Jeg burde kanskje ikke gjøre det, men jeg vil likevel minne om at den økningen på 4 milliarder kr som ble lagt inn i budsjettet for 1997, faktisk var en sterkt medvirkende årsak til at regjeringen Jagland valgte å gå, og at man da også var inne i en situasjon hvor kommunene var i en veldig vanskelig økonomisk situasjon. Derfor er jeg glad for – som jeg sa i mitt hovedinnlegg – at komitelederen så klart har signalisert at man ønsker å sette seg ned i fellesskap for å se på hvordan man skal løse de utfordringene som kommunesektoren står overfor.

Så når det gjelder tapskompensasjon. Regjeringen – både denne og tidligere regjeringer – har fulgt opp det som Stortinget sa. Rattsø-utvalget fikk ikke full tilslutning til sin innstilling. Man innførte tapskompensasjon nettopp for at ikke distriktskommunene skulle komme dårlig ut. Det har jeg varslet at jeg vil se på, samtidig som det selvfølgelig er nødvendig å ha en grundig gjennomgang av hvordan fordelingen i framtiden skal være.

Statsråd Laila Dåvøy: Først til det som representanten Karin Andersen sa. Vi har jo en del kjøreregler for lønnsoppgjøret. Det er veldig vanskelig for en arbeidsminister, fra denne talerstol, å gi så mange signaler om det som skal skje i lønnsoppgjøret til neste år, men både rammen for lønnsoppgjøret og fordelingen av rammen skal selvsagt bestemmes i samarbeid med partene i arbeidslivet. Og det må være tillatt å være glad for at vi har svært ansvarlige parter, så langt som vi tross alt er kommet i å diskutere rammene for neste års lønnsoppgjør. Men vi skal like fullt forhandle.

Lønn er et viktig virkemiddel. God personalpolitikk er et annet viktig virkemiddel når det gjelder å rekruttere personell. Jeg har også lyst å vise til disse rekrutteringsplanene, som er ganske omfattende, og som også inneholder ganske mye midler fra Regjeringens side når det gjelder nettopp å satse på å få mer personell. Men vi ser også at vi har en stor utfordring.

Så til bolig. Jeg oppfatter at representanten Sylvia Brustad er spesielt opptatt av Oslo-området når det gjelder boliger. Det er jo også her vi ser en stor mangel på boliger for unge og vanskeligstilte. Det behøver ikke å ta så lang tid fra min side å gå gjennom den boligmassen som staten har, og som er regulert til boliger. Det kan gjøres relativt raskt. Og så får man heller komme tilbake til resultatet av en slik gjennomgang. Men jeg har lyst å nevne at vi har noen områder som det ikke er helt lett å håndtere. Jeg tenker på Fornebu-området, der staten faktisk ønsker 1 000 flere boliger enn det Bærum kommune ønsker i dette området. Der har vi en konflikt gående, og vi holder på med en forlikssak. Men vi har også en tomt – hvis jeg kan få nevne det – i Gydas vei, som har vært regulert til offentlige formål, og som Oslo kommune nå har ønsket å få omregulert til boliger. Der har vi også en konflikt, fordi staten også har behov for boliger til offentlige formål i dette området. Det er mulig at vi her kan komme til en løsning der vi kan ivareta begge disse formålene. Dette jobber vi med – bare for å ha nevnt to tomter der vi fra statens side tross alt jobber offensivt for å søke å bidra til å få flere boliger i Oslo-området.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.

(Votering, sjå neste side)