Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Høyre 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Venstre 10 minutter og representanten Bastesen 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ranveig Frøiland (A) (ordførar for saka): Til vanleg er det ikkje noka særleg merksemd rundt kredittmeldinga som Stortinget har til behandling ein gong i året. Denne hausten vart det annleis. Bodet på alle aksjane i Kreditkassen aktualiserte spørsmåla om strukturpolitikken og staten sin eigarskap i banknæringa.

Arbeidarpartiet har tidlegare gått inn for klare føringar i strukturpolitikken og å sikra den nasjonale eigarskapen i dei to største forretningsbankane, DnB og Kreditkassen.

Norsk og internasjonal banknæring har på 1990-talet vore prega av store strukturelle endringar. Sterke drivkrefter har ført til internasjonalisering og ein hardare konkurranse. I Norden og i Europa har innføring av euro òg forsterka dette. Bankane møter denne utfordringa på ulike måtar. Dei største bankane og forsikringsselskapa i Norden definerer heile Norden som heimemarknaden sin. Det som skjer i bankane, har vi òg sett i andre næringar, der mange norske selskap har gått inn i internasjonale grupperingar.

Det er særleg etter 1997 at bankane har fokusert på Norden som heimemarknad. Sidan 1990 har dei største nordiske bankane etablert 21 filialar eller dotterbankar i Helsinki, København, Oslo og Stockholm. Over halvparten av desse etableringane har skjedd etter 1997. Inntil no har ingen av dei norske bankane definert Norden som sin heimemarknad. Både i DnB og i Kreditkassen er målsetjinga med etablering i utlandet å kunna tilby norske kundar internasjonale tenester, bl.a. fordi industriselskapa våre orienterer seg mot utlandet.

Globalisering av økonomien er både ein fordel og ei utfordring for Noreg. Velferden vår er avhengig av tilgang på utanlandsk kapital og tilgang til dei utanlandske marknadene. Derfor må òg Noreg vera ein aktiv deltakar i den globale økonomien. Samstundes er det ei utfordring å sikra eit nasjonalt finansvesen, og at viktige hovudkontor for industri og anna næringsliv kan vera i Noreg.

Bankane våre har sett dette og har vore aktive. Sparebanken NOR og Gjensidige har gått saman. Sist onsdag var fusjonen mellom DnB og Postbanken ein realitet, Storebrand Bank har kjøpt Finansbanken, SpareBank 1 Gruppen har inngått ein omfattande allianse med svenske Foreningsbanken, Den danske Bank har kjøpt Fokus Bank og Handelsbanken har kjøpt Bergensbanken. Kreditkassen har freista ulike moglegheiter for vekst. I 1997 la Storebrand og Kreditkassen fram planar for fusjon, som vart nedstemde. Seinare kjenner vi til at Postbanken, Kreditkassen og Fokus Bank ville slå seg saman. Desse tingingane førte helle ikkje fram. Det hittil siste er at SpareBank 1 Gruppen vil kjøpa VÅR bank og forsikring. Med bakgrunn i det som har skjedd både heime og ute i banknæringa vår, er det nesten utruleg at Regjeringa la fram ei kredittmelding om strukturpolitikken der nesten alt skulle vera som før.

Men det skjer ei utvikling òg innan Regjeringa. For etter det Dagens Næringsliv skriv den 2. desember, seier finansministeren:

«Det er skjedd ting selv etter at det» – altså kredittmeldinga – «ble skrevet, og det kan skje mye i løpet av kort tid. Kikk ett år tilbake i tid, og se hva som er skjedd i finanssektoren. Hvis man tenker seg tilsvarende frem i tid, kan det ha skjedd veldig mye på den tiden.»

Ja – slik er det faktisk.

Etter Arbeidarpartiet si meining må staten som eigar leggja til rette for at òg dei største norske bankane kan utvikla seg reint forretningsmessig. Det er eit godt alternativ at internasjonal utvikling går gjennom nordiske løysingar. Dei nordiske marknadene er sterkt integrerte både gjennom ein omfattande handel og ved direkte investeringar.

Den statlege eigarskapen i bankane er viktig for å sikra den nasjonale eigarskapen. Nasjonal eigarskap kan sikra at hovudkontorfunksjonane blir i Noreg. Viktige strategiske avgjerder og produktutvikling vil normalt vera knytte til hovudkontoret. Nærleik mellom leiinga i bankane og kundane har særleg stor betydning for personkundar, for små og mellomstore bedrifter og kommunar som i liten grad har den internasjonale finansmarknaden som eit reelt alternativ.

Spisskompetansen i bankane vert i stor grad lagd til hovudkontoret. Den teknologiske utviklinga forsterkar dette biletet ved at det stadig vert kravd nye kunnskapar om IT, risikohandtering og kapitalforvaltning. Utan sterke hovudkontor i finansnæringa vil Noreg fort kunna stå utan slik spesialkompetanse, og norske institusjonar står då att som reine distributørar av finansielle tenester. Det er gjennom å utøva statleg eigarskap at ein kan sikra eit finansielt tyngdepunkt med hovudkontorfunksjonar i Noreg.

For Arbeidarpartiet er det viktigaste no at eigarskapen i bankane vert samla i ein sterk, norsk finansinstitusjon. Det er berre gjennom ei slik konsolidering at staten som eigar kan hjelpa til med å halda ved lag og utvikla vidare det norske finansmiljøet.

Det er altså på området eigarskap og retningsliner for strukturpolitikken usemja i komiteen ligg.

I kredittmeldinga kom ikkje Regjeringa med noko framlegg til endringar i staten sin eigarskap.

Frå Arbeidarpartiet si side har vi sagt klårt frå at slik finansnæringa har utvikla seg, er det vanskeleg å halda ved lag den statlege eigarskapen i begge forretningsbankane våre. Difor meiner vi det er rett å konsentrera det til ein bank.

Resultatet av prosessen her i huset når det gjeld statleg eigarskap, er at staten skal medverka til ei sterk, norsk løysing på finansmarknaden, og det er sjølvsagt Arbeidarpartiet tilfreds med. Arbeidarpartiet og representanten Bastesen meiner at ein må vera meir aktiv i den forstand at ein brukar eventuelle inntekter frå sal av aksjar til å styrkja statleg eigarskap i dei nasjonale løysingane som vert etablerte, eller til å styrkja statleg engasjement i andre delar av banknæringa vår.

I retningslinene føreslo Regjeringa at ei samanslåing mellom DnB og Kreditkassen skulle sjåast bort frå. Etter Arbeidarpartiet si meining skal ein i retningslinene ikkje sjå bort frå bestemte strukturelle løysingar. Dette har òg sentrumspartia slutta seg til. Dette fleirtalet har understreka at det er i konsesjonssaker det skal leggjast stor vekt på soliditet og tilstrekkeleg konkurranse. I tillegg meiner fleirtalet at det må vektleggjast om ei samanslåing inneber kompetanseheving og er til gode for forbrukarane og dei tilsette. Når det er sagt, vil eg leggja til at fleirtalet vurderer det som negativt dersom dei einaste samordningsgevinstane som kan identifiserast ved ei samanslåing mellom DnB og Kreditkassen, er knytte til kostnadskutt ved nedlegging av filialar der begge bankane i dag er etablerte.

Regjeringa gjorde framlegg om at dei to forretningsbankane må handsamast likt i høve til spørsmålet om eigarskap. Eg er glad for at sentrumspartia er samde med Arbeidarpartiet om at ein som eigar må gjera det ein meiner er rett ut frå eigarskapen. Det vil seia at ein ikkje nødvendigvis skal leggja vekt på lik handsaming av eigarskapen i dei to forretningsbankane, men når det gjeld konsesjonssøknader, er det sjølvsagt slik at det er viktig at alle vert handsama likt.

Regjeringa har i framlegget lagt opp til at Statens Bankinvesteringsfond skal nominera representantar til styret i DnB og Kreditkassen. Retningslinene for fondet skal altså endrast.

Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Høgre går imot denne endringa. Eg vil understreka at Stortinget har lagd til grunn at staten som eigar av bankaksjar ikkje skal gripa direkte inn i den daglege forretningsdrifta av banken. Formålet med eigarskapen til staten i forretningsbankane er ikkje endra, difor vert heller ikkje retningslinene endra.

Innanfor finansnæringa har det skjedd store endringar berre det siste året. Difor var vi bekymra då Regjeringa så passivt la fram ei kredittmelding utan korkje å gjera noko med eigarskapen til staten eller å drøfta kva ein ville med den statlege eigarskapen.

Etter handsaminga i komiteen, der sentrumspartia har hatt ei mykje meir aktiv haldning til problemstillingane, er vi frå Arbeidarpartiet si side svært godt nøgde med at det er eit fleirtal av sentrumspartia og Arbeidarpartiet som er samde i at eit viktig mål er å sikra ein langsiktig, nasjonal eigarskap i finansnæringa for å sikra hovudkontor i Noreg. Staten må samla sine eigarinteresser i ei eining, og slik sikra den nasjonale eigarskapen gjennom å eiga minst ein tredjedel av aksjane. Ei slik eining må m.a. få vilkår og høve til vidareutvikling i Noreg og i Norden. Før ei slik eining er på plass, kan eit eventuelt sal av aksjar i Kreditkassen ikkje gjennomførast. Først må ei norsk løysing vera på plass.

Finansministeren får no gåsignal frå Stortinget. Retningslinene om soliditet, konkurranse og statleg eigarskap er på plass. Stortinget skal korkje laga nye bankar eller selja aksjar, det er det Regjeringa som får mynde til. Når finansministeren seier at dette kan ta tid, er eg av ei anna oppfatning. Det er no mange aktørar i marknaden som har klårt for seg kva dei vil. Bankinvesteringsfondet er nok òg klare for å gå i gang med den prosessen som dei skal gjennomføra. No er det viktig at finansministeren set i gang ein prosess rundt dette – og har styring med prosessen. Men det bør ikkje gå lang tid før vi har fått på plass ei framtidsretta, norsk finanseining som tek omsyn til den nasjonale eigarskapen.

Eg tilrår innstillinga.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (Frp): Representanten Frøiland sa at Arbeiderpartiet tidligere hadde gått inn for klare føringer i strukturpolitikken. Jeg har lyst til å spørre Frøiland: Når sluttet de med det? Behandlingen av kredittmeldingen viser jo ikke at Arbeiderpartiet har disse klare holdningene som representanten stod på denne talerstolen og skrøt av at Arbeiderpartiet hadde.

Når Frøiland i tillegg sier at finansministeren nå har fått «gåsignal frå Stortinget», kan man nesten forstå finansministeren når han sier at det kan ta litt tid. For han har jo ikke fått noe signal om i hvilken retning han skal gå, hvor fort han skal gå, og hva han skal gå mot. Jeg må innrømme at jeg hadde trodd at det etter alt oppstyret som Arbeiderpartiet skapte rundt sin egen rolle knyttet til håndteringen av kredittmeldingen, i hvert fall ville komme noe klart, noe tydelig, noe forutsigbart og noe langsiktig ut av Arbeiderpartiets behandling av disse svært viktige spørsmålene.

Jeg har lyst til å be representanten Frøiland om å forklare forsamlingen hva Arbeiderpartiet vil. Det er veldig greit å kaste om seg med ord og uttrykk om at man må følge etter den strukturelle utviklingen osv. Ja, Norge har løpt etter den i mange år! Når staten i dag eier 60 pst. av DnB, er det ikke da mulig, ifølge Arbeiderpartiet, å sikre en sterk, norsk løsning med base i den banken? Eller må man tviholde på eierskapet også i Kreditkassen for å kunne få det til?

Det ble også sagt fra representanten Frøilands side at hun syntes det var utrolig at Regjeringen hadde lagt fram en kredittmelding som på en måte ikke førte med seg noe, alt var som før. Hva har Arbeiderpartiet bidratt med gjennom behandlingen av kredittmeldingen som kan tilsi at nå er alt blitt forandret?

Ranveig Frøiland (A): Det er riktig at Arbeidarpartiet og Framstegspartiet har heilt ulike haldningar til arbeidsfordelinga mellom regjering og storting. I Arbeidarpartiet meiner vi det er riktig at vi skal vedta dei strukturpolitiske retningslinene, og vi skal diskutera den statlege eigarskapen i bankane.

Frå 1996 og fram til i dag har staten sete med eigarskap i begge bankane, og vi seier veldig klårt frå i dag at vi vil konsentrera eigarskapen vår i ein av desse bankane. Og så seier vi det som alle har vore einige om når det gjeld soliditet og konkurranse i forhold til konsesjon. Det er dei som i dag sit i bankar og som har eit ønske om å utøva den forretningsmessige ideen rundt banken sin, som skal søkja konsesjon. Det skal ikkje vi ta stilling til her i Stortinget, det er det Regjeringa som skal gjera. Vi legg vekt på det i retningslinene. Regjeringa skal gjera den operative jobben. Det ser ut som om Framstegspartiet synest at det er kjekt frå Stortinget si side å sitja og seia at no har vi aksjar til sals, og no skal vi laga nye bankar – Arbeidarpartiet meiner at det ikkje er på sin plass å gjera det, det er heilt uriktig å gjera det. Det er Regjeringa som skal gjera den jobben. Dersom ikkje Kreditkassen inngår i ei stor norsk løysing, er det klårt at då er aksjane der eventuelt til sals. No er det svært mange som har meint mykje om korleis dei vil organisera det norske bankvesenet. Vi seier at ei stor norsk eining må på plass før det er aksjar til sals i nokon bankar. Det har sentrum òg slutta seg til, så eg har stor tillit til at dette klarar finansministeren, men han må ikkje bruka så veldig lang tid på det.

Børge Brende (H): Jeg er enig med representanten Frøiland når hun sier at Regjeringen har forholdt seg passiv til de nye utfordringene vi står overfor når det gjelder finansinstitusjonene. Men der er det også slutt på enigheten, for å dekryptere det Ranveig Frøiland og Arbeiderpartiet mener i denne saken, er jammen ikke enkelt. Hvis det er slik at man ønsker et norsk alternativ, har man full mulighet til det gjennom DnB, hvor staten i dag eier 60 pst. Hvis Arbeiderpartiet ønsker at DnB og Kreditkassen eventuelt skal slå seg sammen, hvorfor sier man ikke det? Poenget er at det er helt umulig for finansministeren når han får beskjed om at han får gåsignal fra Stortinget. Nå vet vi at finansministeren vanligvis liker å løpe, men det å få et gåsignal uten å få beskjed om hvilken retning man ønsker, det er meget vanskelig. Jeg synes at det er en form for mangel på redelighet at man ikke her og nå kan avklare om man ønsker DnB og så bygge videre på det sammen med Storebrand f.eks., eller om det er en storfusjon mellom bankene man ønsker. Jeg tror helt sikkert at Ranveig Frøiland har gjort seg tanker om det, men hvorfor deler hun ikke det med Stortinget og finansministeren, så vi får høre hva Arbeiderpartiet egentlig står for og mener? Er det ment bare for de indre sirkler i partiet, eller er det såpass stor uenighet i partiet om det at man på dette tidspunkt ikke kan gi noen klare signaler? Det er det ene spørsmålet.

Det andre er: Hvis man skal lage en stor norsk enhet, må det ikke ligge en bankpolitisk eller industripolitisk idé bak? Det er vel ikke slik at vi politikere og Hopland i Bankinvesteringsfondet og andre skal lage den store design, og at man blir enig om at sånn skal det være. Man trenger vel også noen som på forretningsmessig basis utformer den fusjonen og mener at det faktisk er mulig å tjene penger på dette.

Ranveig Frøiland (A): Eg meiner framleis at dei store bankane våre er dei som best er i stand til både å utvikla forretningsideen og setja den i verk. Eg har sett i Dagens Næringsliv at det er somme som meiner at det bør Stortinget ta seg av, men det synest eg Stortinget er heilt ueigna til å gjera, det må bankane gjera sjølve. Så har vi frå Arbeidarpartiet si side sagt at ein må vera meir aktiv i den forstand at ein skal vera med og bruka pengar, dersom det er utvida eigenkapital ein ønskjer, og har ein eit ønske om å gå ut, så skal ein som eigar ikkje sitja og blokkera, men vera med på dei vedtaka som vert fatta i bankane sitt styre.

Eg vil gå tilbake til det første spørsmålet, om vi skal sitja her og seia kva slags bankar vi ønskjer skal gå inn i den store norske eininga. Vi har 60 pst. eigarskap frå staten si side i DnB og Kreditkassen i dag. Så seier Børge Brende at vi må seia klårt ifrå om ein ønskjer ein storfusjon mellom DnB og Kreditkassen. Nei, dersom nokon av dei ønskjer å søkja om konsesjon, er det konsesjonsmyndigheita, altså Regjeringa, som skal avgjera det. Vi har sagt at konkurranse i forhold til publikum, kundane og dei tilsette må vera til stades dersom det skal skje – alt dette som Konkurransetilsynet skal vareta, dei må òg få lov til å gjera jobben sin. Eg trur ikkje at bankar, korkje når det gjeld struktur, retningslinjer eller konsesjonar, er eigna for Stortinget. Det er eigna for ei regjering, det er eigna for dei som driv innan finansnæringa, Konkurransetilsynet, Bankinvesteringsfondet, kredittvesenet, forbrukarorganisasjonar – alle må uttala seg om dette på vanleg måte. Vi skal ikkje saksbehandla dette i Stortinget.

Jørgen Holte (Sp): Representanten Frøiland sa i sitt innlegg at Arbeidarpartiet er imot å nominere representantar til eit styre i ei verksemd der staten er svært stor medeigar. Regjeringa har foreslått ei slik moglegheit. Vi i Senterpartiet er i alle tilfelle einige i at dette er ein måte å vitalisere si eigarrolle på, det å vere meir aktiv, og «aktiv» var jo noko som representanten Frøiland gav uttrykk for at Regjeringa ikkje var gjennom denne meldinga. Iallfall er dette eit forsøk på å invitere Stortinget til å vitalisere aktiviteten når det gjeld å utøve eigarskapsrolla.

Det er normalt at kvar eigar søkjer innverknad for sin eigarskap gjennom styret. No har vi vidareført i DnB og Postbanken ei slik ordning med styrerepresentantar. Det ligg også i opplegget at ein ikkje skal gripe inn i drifta eller ha tilbakerapportering. Og mitt spørsmål er: Kva er Arbeidarpartiet si verkelege grunngjeving utover det at alt på dette punktet bør vere som før?

Det neste som eg vil nytte tida til å minne representanten Frøiland om, er at ho sa at nedsalet av statlege aksjar i Kreditkassen ikkje er aktuelt. No er vi kjende med at staten og finansministeren kan selje ned aksjar i DnB, som vi har ein svært stor del i. Etter mi vurdering ville det vere klokt å vente. Mitt spørsmål er: Kva er Arbeidarpartiet sitt syn på dette punktet?

Ranveig Frøiland (A): Eg vil ta det siste spørsmålet først: Det ligg inne i budsjettet at ein skal selja seg ned frå 60 pst. til ein tredjedel i DnB. Når finansministeren og Statens Bankinvesteringsfond finn det rimeleg å gjera det, gjer dei det ut frå ei heilskapleg vurdering, slik som ein gjorde sist då ein hadde nedsal av dei statlege aksjane. Eg trur det vil vera uklokt av Stortinget å seia at no skal vi gjera det, no skal vi ikkje gjera det. Den vurderinga tar Statens Bankinvesteringsfond – og vi er jo einige i at aksjane skal seljast ned. Men den vurderinga som skal gjerast rundt dette, er det finansministeren som skal gjera.

Når vi har sagt at vi ikkje er med på å endra det som går på at Statens Bankinvesteringsfond skal nominera medlemmer til styret, er det nettopp ut frå den ærlege og reielege vurderinga vi har hatt heile tida, at staten som eigar av bankaksjar ikkje skal gripa direkte inn i den daglege forretningsdrifta av bankane. Det er klart at ein kan seia, dersom Statens Bankinvesteringsfond skal nominera til styret, at styret ikkje har med den direkte daglege drifta å gjera. Men det er også klart at styret er involvert i vurderinga når det gjeld å gje store lån. Vi har jo lest denne hausten om dei store låna som har vore gjevne av DnB sitt styre.

Eg må seia at eg synest det hadde vore veldig uheldig om staten skulle sitja med ulike hattar på, ta dei av når ein var styret og skulle vera med og vurdera dei store låna, og ta dei på igjen når ein skulle vurdera om dette var i strid med både det eine og det andre. Tilsynet skal òg ha ein kontrollerande funksjon. Derfor synest eg det er ryddig at vi held oss til det at når ein er eigar, sit ein ikkje i styret, for då har ein eit heilt anna ansvar enn om ein sit i representantskapet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siv Jensen (Frp): Kredittmeldingen får sjelden stor oppmerksomhet, verken i finanskomiteen eller i Stortinget. Og selv om årets melding er et unntak, er det ingen grunn til å bli videre imponert, verken over innholdet, som kommer fra Regjeringen, eller over de resultatene som komiteflertallet har lagt frem.

På ett viktig punkt er riktignok Fremskrittspartiet med i komiteflertallet, og det gjelder statlig representasjon i forretningsbankenes styrer. Det er etter vårt skjønn helt vesentlig at så lenge staten har eierinteresser i disse bankene, må det legges vekt på å skille mellom statens rolle som konsesjonsmyndighet og statens rolle som eier. Og da er det viktig at det ved forvaltningen av de statlige eierinteressene legges avgjørende vekt på forretningsmessige hensyn, og ikke på andre vikarierende momenter avhengig av hvilke partier som er i regjeringsposisjon.

Men det som har aktualisert seg, blitt aktuelle spørsmål, i denne debatten, er: Hva er det som ligger i begrepet «nasjonalt eierskap» fra flertallets side? Og like mye: Hvilken definisjon er det man har i forhold til begrepet «sterk norsk løsning»? Etter Fremskrittspartiets syn legger flertallet her opp til en politikk overfor norske finansforetak som verken er en fordel for finansnæringen selv eller for samfunnet, som næringen faktisk betjener. Den enorme passivitet som både regjeringspartiene og Arbeiderpartiet utviser i denne saken, svekker norsk finansnæring.

Meldingen gir ingen signaler om et ønske om å harmonisere det norske regelverket for finansnæringen med det som er vanlig internasjonalt for å sikre konkurransedyktige norske finansinstitusjoner. Meldingen er rimelig blottet for strukturpolitiske problemstillinger. Den burde også ha omhandlet hvilken rolle man mener finansnæringen skal spille i det norske samfunn. Drivkraften bak mange av de strukturelle løsningene som næringen søker, skyldes jo ikke egenskaper ved selve næringen, men de endringene som skjer ellers i samfunnet. Og ønsker man å vurdere hvilken rolle norske banker skal spille i samfunnet, og samtidig se på hvilke behov som ulike kundegrupper har, burde myndighetene bidra til en struktur for næringen gjennom å vurdere både rammebetingelser og eierskap.

Fremskrittspartiet har hele tiden ment at både kompetanse og kapital er nøkkelord i forhold til de krav og de behov som norsk næringsliv har til finansnæringen. For store deler av kundemassen er dagens lokale, regionale og nasjonale banker gode leverandører av de tjenestene som kundene etterspør. Men for en rekke andre bedrifter, særlig de største og internasjonalt rettede, kan ikke norske banker i dag tilby tilstrekkelige tjenester, og det er allerede avspeilet gjennom de valg som bedriftene har tatt gjennom å velge utenlandske bankforbindelser, som har den tilstrekkelige kapitalen og kompetansen. Og da ligger Stortingets utfordring i å ta de strukturelle grep som setter norske banker i stand til også å betjene de kundene.

Den omfattende konsentrasjon og internasjonalisering som foregår både innenfor og utenfor finansnæringen, kan ikke ignoreres av norske myndigheter bare fordi man ikke liker at det skjer. I dag står norske myndigheter i veien for norske finansinstitusjoners evne og vilje til å posisjonere seg. Norske forretningsbanker må gis anledning til å inngå i fusjoner, i allianser og i oppkjøp. I en slik sammenheng må staten som eier av bankaksjer vurdere det økonomiske tilbudet og behovet for en ytterligere styrking av tilbudet til norske kunder.

Det er på høy tid at norske myndigheter erkjenner nødvendigheten av deltakelse i et europeisk kapital- og finansmarked. Et slikt felles marked betyr at landene konkurrerer om viktige etableringer, at aktører i det norske markedet kan være underlagt andre rammebetingelser enn de i dag eksisterende særnorske, at konkurransepolitikk ikke lenger bare er et nasjonalt anliggende, men et internasjonalt spørsmål, og at særnorske reguleringer kan ha direkte negative næringspolitiske konsekvenser.

Egentlig burde rammebetingelsene satt av myndighetene, konsentreres rundt det å regulere tilstrekkelig soliditet, effektiv konkurranse, ivareta forbrukernes og bedriftenes minimumsinteresser og harmonisere regelverket i størst mulig grad med EU. Kravet til kjernekapital bør harmoniseres med andre land, eierbegrensningsreglene burde fjernes for å stimulere til likviditet og aktivt privat eierskap, krysseierskapsreglene må harmoniseres og sikringsfondsordningen må være mer i samsvar med ordningene i konkurrentland.

Svært lenge har norske myndigheter løpt etter utviklingen istedenfor å feste grepet og stimulere til struktur- og produktutvikling gjennom en offensiv endring av rammebetingelsene. Men det mangler kontant handlekraft fra flertallet i denne salen.

Det foreligger et konkret bud på Kreditkassen, og flertallet makter verken å gi uttrykk for salgsvilje eller andre konkrete løsninger. I stedet utsetter flertallet å ta stilling til spørsmålet under påskudd av at man først vil finne en løsning for en heleid norsk variant, og man har, i hvert fall så langt, ikke i klare ordelag gitt uttrykk for at det blir Kreditkassen. Det hele blir svært underlig for meg når staten eier 60 pst. av DnB og dermed kontrollerer denne bankens fremtid. Jeg vil derfor ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre om at statens aksjer i Kreditkassen selges snarest.

For øvrig kan jeg ikke se så mange gode grunner til at staten skal måtte eie aksjer i norske banker i det hele tatt for å ivareta norske interesser. Fremskrittspartiet har faktisk også i denne prosessen utvist vilje til å finne subsidiære løsninger for å skape så bredt parlamentarisk flertall i denne salen som mulig. Men det har også blitt ignorert. Alle våre forsøk på å komme i dialog med både regjeringspartiene og i og for seg Arbeiderpartiet har på en måte bare blitt parkert. Man har ikke vært interessert i den type dialog, og det kan vi bare ta til etterretning.

Uansett må man dessverre konkludere med at flertallets håndtering av disse svært sentrale spørsmålene ikke akkurat har bidratt til å styrke norsk renommé i utlandet, og det er grunn til å frykte konsekvensene dette kan få for andre børsnoterte selskaper hvor staten har eierinteresser.

Helt til slutt vil jeg vise til forslag som også er tatt inn i Innst. O. nr. 19 om finansieringsvirksomhet, som skal behandles i Odelstinget senere i dag. Fremskrittspartiet fremmer der en rekke lovendringsforslag som nettopp går i retning av å EU-harmonisere regelverket for norske finansinstitusjoner.

Presidenten: Siv Jensen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Siv Jensen gav uttrykk for at hun ikke var noe særlig imponert over det flertallet i dag har formulert i innstillingen, og som tydeligvis vil bli vedtatt.

Jeg la merke til Siv Jensens varme omtale av rammebetingelser, og det tror jeg nok vi er enige om, og forholdene til eierskap og norsk næringsliv og samfunnet generelt. Siv Jensen nevnte også at for å ivareta norske interesser var dette med rammebetingelser og de øvrige momentene viktig. Så gikk hun videre inn på forslaget som Fremskrittspartiet fremmer i dag, nemlig øyeblikkelig salg av aksjene i Kreditkassen, og hun vil kvitte seg med de øvrige aksjene som staten eier i bankvesenet. Dette får jeg ikke til å harmonere. Ser ikke Siv Jensen og Fremskrittspartiet nødvendigheten av en norsk finansnæring? Og hvordan har Fremskrittspartiet tenkt å sikre et nasjonalt eierskap? For ellers går ikke dette i hop.

Mitt spørsmål til Siv Jensen til slutt er: Gode rammevilkår hindrer overhodet ikke oppkjøp fra utlandet, så hvordan kan dette innlegget til Siv Jensen harmonere når det er om å gjøre å kvitte seg hurtigst mulig med absolutt alt, og man så skal sikre samfunnsinteresser og næringsinteresser ved hjelp av gode rammevilkår, men staten skal fullstendig slippe styringen og interessen av å ha en selvstendig finansnæring i Norge?

Siv Jensen (Frp): Jeg er ikke sikker på om jeg forstår problemstillingen til representanten Nordtun, for når ble det en opplest og vedtatt sannhet at forutsetningen for nasjonalt eierskap er at staten må være eier? Det er faktisk en rekke aktører som har påpekt det stikk motsatte, nemlig at det statlige eierskapet i forretningsbankene er en hemsko for en fornuftig og normal utvikling i et globaliserende finansmarked. Og det er jo ikke eierskapet i finansinstitusjoner i seg selv som er det viktige her, men at Norge kan tiltrekke seg kapital og finansinstitusjoner som både skal stimulere enkeltforbrukerne og ikke minst det norske næringslivet som vi veldig gjerne ønsker skal kunne vokse og videreutvikle seg.

Jeg er ikke enig med Tore Nordtun i at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er enige om behovet for endrede rammebetingelser. Denne meldingen synliggjør helt ypperlig at Arbeiderpartiet ikke har noen plan. Og det spørsmålet jeg egentlig har lyst til å stille tilbake, er: Siden Arbeiderpartiet i mange år har vært en pådriver for at Norge skal bli medlem av EU, hvorfor er ikke da Arbeiderpartiet tilhenger av å EU-harmonisere det norske regelverket som er konkurransevridende for de institusjonene vi allerede har, og som gjør at de må operere under særnorske rammebetingelser, mens utenlandske aktører kan komme og konkurrere i det norske markedet på helt andre vilkår enn dem våre norske aktører er underlagt? Det synes jeg Arbeiderpartiet burde ha kunnet sagt noe klart og tydelig om gjennom håndteringen av kredittmeldingen. Men det har de behendig unnlatt å gjøre.

Nå sier saksordfører Frøiland at det tilligger ikke Stortinget å ha noen mening om det. Jo, selvfølgelig gjør det det, for hvis ikke Stortinget peker ut retningen, veien vi skal gå, hvordan kan man da forvente at Regjeringen skal gå den veien hvis ikke signalene fra denne sal er klare og tydelige

Øystein Djupedal (SV): Denne debatten er på mange måter helt omvendt av hvordan en debatt i en hvilken som helst nasjonalforsamling ellers i Europa ville ha vært. I søreuropeiske og latinske land er man veldig opptatt av nasjonalt eierskap. Derfor har man sett at finansnæring og banker ikke er som en hvilken som helst pølsebu, og derfor er det viktig at man har nasjonal kontroll. Det har man også i mange utenlandske banker der staten er inne i betydelig grad, nettopp for å sikre de viktige funksjonene som bankvesenet har, for å sikre at hovedkontorfunksjoner legges i landet, og at det finnes en viss sunn konkurranse.

I Norge var det Fremskrittspartiet som i løpet av et par minutter klarte å si at budet på Kreditkassen fra MeritaNordbanken var et meget godt bud. Lenge før vi hadde papirene her i huset, var man i stand til å trekke en slutning om et bud mellom to kommersielle aktører, noe som for meg er totalt useriøst, på en måte som den typen viktige spørsmål overhodet ikke kan behandles på. Det som da på en måte er utfordringen fordi mye av representanten Jensens innlegg dreide seg om dette, er: Hvis vi aksepterer – og det må vi jo – at kapitalen flyter fritt over landegrensene, og hvis vi aksepterer som premisser at vi skal ha et bankvesen som er en del av den globaliserte verden, hvordan sikrer vi da at man sørger for å ha hovedkontorfunksjoner i Norge? Jo, det kan man gjøre på flere måter, men den viktigste og enkleste måten er selvfølgelig gjennom det statlige eierskapet for på den måten å sikre at man har en struktur som bidrar.

Så spørsmålet: Finnes det langsiktige norske private investorer som vil være en garantist for det? Nei, erfaringsmessig gjør det faktisk ikke det. Erfaringsmessig er det staten som kan ivareta den funksjonen som en «sleeping partner» i en bank, og på den måten sikre at ringvirkningene kommer det norske samfunnet til gode. For det håper jeg Siv Jensen er enig i, at det norske bankvesenets hovedfunksjon er å betjene norske kunder, norske bedrifter, de som tross alt utgjør det norske finansmarkedet. For de aller fleste banker vil det være hovedmarkedet, og det håper jeg også at Siv Jensen er enig i.

Spørsmålet mitt er derfor: Hvordan er det mulig for Siv Jensen å ha en så provinsiell holdning til en så viktig næring?

Siv Jensen (Frp): Det er ikke slik at Stortinget nettopp nå har begynt å snakke om nasjonalt eierskap og hovedkontorlokalisering i Norge. Det har man snakket om i mange år. Men på tross av det ønsket har man ikke gjort noen verdens ting med rammebetingelsene for å sette de norske institusjonene i stand til å styrke sin egen posisjon i det norske marked. Man har gjort det stikk motsatte: hatt særnorske regelverk, særnorske bestemmelser, som har vært konkurransehemmende for våre egne aktører, som tross alt betjener det norske markedet.

Jeg er helt enig med representanten Djupedal i at hovedmålet selvfølgelig er å betjene norske kunder, enten de er bedrifter eller privatpersoner. Men hvis de skal kunne det, må de sikres muligheten til det. Og når representanten snakker om mangelen på langsiktige private investorer, er det også denne salen sin skyld at vi ikke har det, fordi man nå i lang tid har hatt et skyhøyt skatte- og avgiftstrykk som i hvert fall ikke har bidratt til at vi har fått flere private investorer i denne nasjonen, og fordi Øystein Djupedal og andre har gått opp på denne talerstolen og snakket varmt om behovet for å ta enda litt mer fra dem som skaper verdier i dette samfunnet.

Det er ikke slik at vi har sagt at denne salen umiddelbart skal akseptere budet fra MeritaNordbanken. Hadde vi ment det, hadde vi lagt det inn i forslaget og sagt: Selg kreditkasseaksjene til MeritaNordbanken! Det vi har sagt, er: Selg dem, la dem gå i omløp, og la oss se om det kan komme flere bud. Så setter man banken i spill, og så ser man hva som blir resultatet av en prosess. Men det er jo interessant å vurdere en nordisk løsning. Til og med representanten Frøiland har klart gitt uttrykk for at det kunne være en interessant modell. Hvorfor lar man da toget gå ut fra perrongen? Jeg skjønner ikke det.

Jeg tror også at vi er enige om at finansinstitusjoner ikke er en vanlig pølsebu, men det går faktisk an å ha en langsiktig visjon i forhold til dette også.

Børge Brende (H): Først må jeg si at det var et interessant innlegg som representanten Siv Jensen holdt. Mest interessant ble innlegget når hun på et prinsipielt grunnlag avviste statlig eierskap og mente at det kan være en hemsko for utviklingen av banker. Jeg trodde faktisk at det Siv Jensen og Carl I. Hagen den siste måneden hadde tatt til orde for, var mer statlig eierskap. Men det var kanskje ikke innenfor finansnæringen, for der virker det som en hemsko. Det var kanskje innenfor industri og andre områder Siv Jensen hadde tenkt seg det.

Ettersom representanten Fridtjof Frank Gundersen også sitter på nesten første rad, antar jeg at representanten Jensen ikke avviser problemstillingen, for når representanten Gundersen finner det nødvendig å gå ut med en replikk i Dagbladet og ta avstand fra både Siv Jensen og Carl I. Hagens store tanker om statlig eierskap, må det i alle fall være noe i det.

Det jeg hadde forventet at Fremskrittspartiet hadde fokusert på, var ikke statlig eierskap. Det vi må fokusere på, er at det er klart at det blir vanskelig å få til norsk eierskap når finansministeren i nasjonalbudsjettet sammenligner skattenivået for nordiske bedrifter og bare ser på kapitalsatsen, og ikke tar med den særnorske formuesskatten, en type skatt som danskene nå har avskaffet, og som svenskene ikke har på aktivt eierskap. Det er klart at når MeritaNordbanken kan legge inn bud på Kreditkassen og gå ned til kjernekapitaldekning på 5 pst., mens en norsk bank ikke har lov til å gå under 7 pst., er det et eller annet med våre rammebetingelser som er skikkelig galt, og som hemmer norske bedrifter og norske finansinstitusjoner. Det er også slik at konsolideringsreglene er annerledes i Norge, og det gjør det også vanskeligere. Ser en på det nye selskapet som Storebrand og Skandia har etablert på skadesiden, er man fra Skandias side inne med en så stor eierandel at det ikke kunne vært etablert i Oslo. Det er dette jeg hadde forventet at Fremskrittspartiet hadde satt i fokus, ikke statlig eierskap.

Siv Jensen (Frp): Det hørtes ut som Børge Brende hadde forberedt den replikken lenge før han hørte mitt innlegg, for jeg brukte nemlig en betydelig del av mitt innlegg nettopp på å snakke om behovet for endrede rammebetingelser. Hvis Høyre hadde vært opptatt av det samme, hadde de sluttet seg til de forslagene vi har lagt frem både gjennom kredittmeldingen og gjennom den saken vi skal behandle etterpå i Odelstinget, som faktisk dreier seg om å endre rammebetingelsene for å sette våre institusjoner i en bedre konkurranseposisjon. Jeg har foreløpig ikke sett at Høyre har gitt sin tilslutning til noen av de forslagene som Fremskrittspartiet har lagt inn der.

Når det gjelder skatt, tror jeg ikke at Høyre skal slå seg så altfor hardt på brystet, for det er faktisk Fremskrittspartiet som er tøffest når det gjelder å redusere formuesbeskatningen gjennom budsjettbehandlingen. Vi er hjertens enige om at det er behov for å redusere formuesskatten.

Så til dette med eierskap. Det har aldri vært hevdet, verken fra min side eller fra Carl I. Hagens side, at man ønsker mer aktivt statlig eierskap. Det har aldri vært sagt. Det man har snakket om, er hvordan man kan sette all den akkumulerte statlige kapitalen i omløp på en slik måte at den styrker norsk næringsliv, og ikke på en slik måte at man får mer aktivt statlig eierskap som virker på den måten som det virker i dag. Dette er en veldig lang debatt som jeg gjerne skulle tatt med Børge Brende i en annen sammenheng. Jeg tror ikke jeg rekker å gi et fyllestgjørende svar på et så viktig spørsmål gjennom et lårkort replikkordskifte.

Så til det siste. Representanten nevnte Skandia-saken. Et av de forslagene vi skal ta opp i Odelstinget, er nemlig å be Regjeringen om å se nærmere på Skandia-dommen som nettopp har falt, fordi det kan få ganske store konsekvenser for norske forsikringsselskaper hvis man ser disse tingene i sammenheng. Heller ikke det forslaget har Høyre gitt sin tilslutning til. Det kunne vært greit om Høyre, før de gikk opp her og kritiserte Fremskrittspartiet, hadde tenkt gjennom alle forslagene som det var mulig å gi sin tilslutning til.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Lars Gunnar Lie (KrF) (leiar for komiteen): Godt fungerande finansinstitusjonar er naudsynte for at samfunnet skal utvikla seg. Ved gjennomgang av kredittmeldinga kan ein slå fast at situasjonen for finansnæringa i Noreg er tilfredsstillande. Samstundes veit vi at denne næringa er i stadig endring, og at endringane har gått og går føre seg i eit stadig raskare tempo. I ei næring prega av internasjonal konkurranse, der verksemder og aktivitetar lett flyttar over landegrenser, bør dei verkemidla styresmaktene nyttar, vera innretta slik at dei er generelle, stimulerande og tilretteleggjande, og tilsynsverksemda gjennom lover, reglar og konsesjonskrav bør verka godt. Eg viser i denne samanheng til Dokument nr. 17 for 1997-98 og Innst. S. nr. 141 for 1998-99, som vart handsama i Stortinget 6. mai i år. Der vart organiseringa av tilsynsverksemda for finansmarknaden teken opp i samband med vurderingane av årsaksforholda knytte til bankkrisa, og der vart det lagt til grunn vidare vurderingar og oppfylging frå Regjeringa. Eg meiner det er svært positivt at Regjeringa gjennom denne meldinga så snart gjev tilbakemelding på eit av dei sentrale punkta, og vidare varslar at ein vil koma attende til dei andre tilhøva på eit seinare tidspunkt.

Eg vil no gå over til det som har størst merksemd i tilknyting til denne innstillinga: strukturen i finansnæringa. Eg vil peika på det som er årsaka til at staten no sit inne med ein stor eigardel i dei to store norske forretningsbankane, Kreditkassen og Den norske Bank. Det skuldast, som alle veit, bankkrisa først på 1990-talet, som medførte at staten gjekk inn som eigar for å unngå at bankane gjekk konkurs. Det var då meininga at staten skulle selja seg ned etter kvart. For min eigen del rekna eg også med at staten skulle ut av bankane på sikt, fordi eg ikkje såg at det var ei sentral statleg oppgåve å driva forretningsbankar.

Slik situasjonen har utvikla seg, må eg vedgå at eg har endra standpunkt i så måte. Det er naudsynt for å sikra vesentleg nasjonalt eigarskap i norske bankar at staten sit som eigar. Garantien for nasjonalt eigarskap synest å vera at staten sit inne som eigar med minst ein tredjedel. Dette skuldast m.a. endra konsesjonslovgjeving, der det no ikkje skal vera reglar som diskriminerer i høve til utanlandske eigarar. Vidare er situasjonen no at kapital flytter seg over landegrensene i eit større omfang og på enklare måtar. Det har gjort at nasjonalt eigarskap ikkje på same måten som før har prioritet og merksemd hos investorar.

Eg meiner det er to spørsmål som det er viktig å få svar på: Er det naudsynt å ha ein stor norsk bank/finansinstitusjon med hovudkontor i Noreg? For det andre, dersom svaret er «ja», kva må så gjerast for å sikra ein slik institusjon for framtida? Eg vil svara ja på det første spørsmålet. Av fleire grunnar er det naudsynt med ein stor norsk finansinstitusjon som har hovudkontor i Noreg. Det er naudsynt av omsyn til næringslivet og utviklinga i næringslivet. Det er ikkje det same om hovudkontoret er i Noreg, i England eller i Frankrike når strategiske avgjerder i høve til næringsutviklinga i samfunnet skal takast. Forretningsbankane er langt meir enn andre verksemder med på å skapa premissar for næringsutviklinga nasjonalt. Dette er tungtvegande argument som må tilleggjast stor vekt. Eg trur det er eit fleirtal i denne salen for at vi treng ein stor norsk bank/finansinstitusjon med hovudkontor i Noreg.

Når eg legg litt vekt på dette med storleiken, har det samanheng med at strategiske avgjerder for næringsutvikling i Noreg i høve til dei største norske selskapa også må kunne takast av dei som har nærast og best kjennskap til næringslivet, dvs. frå norsk hald.

Elles kan ein sjølvsagt også spørja om bankane/finansinstitusjonane absolutt må vera store. Slik eg ser det, treng vi både store og små finansinstitusjonar og bankar. Når vi har bruk for dei store, er det nettopp av omsyn til dei største verksemdene våre og deira internasjonale engasjement – som eksportverksemdene representerer. Det er også eit spørsmål om den kostnadsmessige konkurranseevna i høve til den internasjonale marknaden som finansnæringa opererar innanfor. Mellom anna er den teknologiske utviklinga når det gjeld datainvesteringar krevjande, noko som er eit argument for storleik. Samstundes vil det for den vanlege brukaren av banktenester på det personlege nivå vera svært ønskjeleg å ha eit mangfald når det gjeld bankane sin storleik, for at konkurransen kan varetakast på ein god måte.

I ein slik samanheng vil eg uttrykkja det med ei setning: Det vi treng, er mangfald og ikkje einfald. Dette er også fleirtalet i finanskomiteen merksame på, m.a. ved det som vert uttrykt i ein merknad der ein ser for seg utviklinga av nisjebankar som eit svært interessant område. Eg vil også peika på det som er sagt i meldinga på side 31, spalte 2:

«Den norske marknaden er liten. Det er difor også grenser for kor langt ein kan gå i å tillate større norske institusjonar å slå seg saman, utan at dei får ein for dominerande marknadsposisjon, totalt eller i større segment. Eit alternativ om ein meiner det er viktig med store institusjonar, er å tillate samanslåing med utanlandske institusjonar. Ettersom norske institusjonar er små i internasjonal målestokk, vil hovudkontoret i eit eventuelt slikt fusjonert føretak truleg bli lagt til utlandet.»

Regjeringa hadde i meldinga lagt opp til at staten skulle halda på minst ein tredjedel eigarskap i både Kreditkassen og Den norske Bank, men opna samstundes opp for strategiske alliansar ved at avgrensingsregelen på 10 pst. kunne aukast opp til 25 pst. Gjennom handsaminga i komiteen har sentrumspartia kome til forståing med Arbeidarpartiet om ein del sentrale punkt som gjev klåre føringar til departementet. Eg ser det som svært viktig at stortingsfleirtalet no forpliktar seg til å utvikla ei vekstkraftig finansnæring i Noreg, bygd på norsk finansformue, og at det vert realisert ved ein statleg eigardel på ein tredjedel i ein stor finansinstitusjon. Staten skal samla eigarinteressene i den eininga, m.a. med sikte på å sikra hovudkontor i Noreg.

Eg ser sakleg argumentasjon for at ein konsentrerer eigarskapen i ein og ikkje i to bankar. Med den utviklinga vi no har innanfor finansnæringa, kan det verta krevjande å sitja med minst ein tredjedel eigarskap i to institusjonar. Når regjeringspartia samstundes får støtte for å utvida eigaravgrensinga frå 10 pst. til 25 pst., vil eg seia meg godt nøgd med den forståinga vi har kome fram til. Det er òg viktig å leggja merke til at fleirtalet seier klårt frå om at eit eventuelt sal av staten sine aksjar i Kreditkassen ikkje kan gjennomførast før ei slik norsk finansløysing er avklåra. Det vil seia: Det vil koma til å gå litt tid, sjølv om det er ønskjeleg at det ikkje går for lang tid før ein ser strukturane av ei slik løysing.

Det har vore gjort eit poeng av at desse to bankane som staten sit som eigar i, skal likehandsamast. Frå mi side vil eg seia at det er naturleg og rett at ein skal ha likehandsaming når det gjeld staten si rolle som konsesjonsgjevar og regelformar. Men når det gjeld staten som eigar, må ein kunna sjå meir fleksibelt på måten ein handterer desse institusjonane på. I konsesjonspolitikken skal ein leggja vekt på generelle krav, soliditet, konkurranseomsyn, kompetanse og likehandsaming av dei, og korleis ein får dekt og vareteke forbrukarane sine interesser.

Aud Blattmann hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Komiteens leder viste til at sentrum og Arbeiderpartiet var blitt enige i denne saken.

Men bare noen dager etter at vi hadde avgitt innstilling om kredittmeldingen, kunne en lese i Dagens Næringsliv:

«Finansminister Gudmund Restad får skjenn av Venstres finanspolitiske talsmann Terje Johansen. Johansen mener Restad går for langt når han ikke lenger vil avvise en fusjon mellom DnB og Kreditkassen.»

Terje Johansen sa videre i intervjuet i Dagens Næringsliv den 3. desember:

«Dette får stå helt for Restads egen regning. Restad går for langt. Vi i Venstre har holdt oss til at regjeringen har sagt nei til en slik fusjon i kredittmeldingen. Det burde holde. Venstre står på regjeringens mening.»

Men nå viser det seg at representanten Terje Johansen har vært med på å skrive en merknad i innstillingen på side 13:

«Mellom anna på denne bakgrunnen meiner fleirtalet at dei strukturpolitiske retningslinene ikkje bør utelukke at dei to største forretningsbankane kan slåast saman.»

Så mitt spørsmål til Lars Gunnar Lie er: Er komiteens leder enig med Terje Johansen i Dagens Næringsliv, eller er komiteens leder enig med Terje Johansen i innstillingen? Hva er sentrumspartienes syn i forhold til en sammenslåing av DnB og Kreditkassen?

Lars Gunnar Lie (KrF): Med presidenten si tillating vil eg gratulera Trond Giske med gebursdagen i dag!

Så til replikken: Vi står sjølvsagt bak det som er skrive i innstillinga, og eg ser ikkje noko poeng i å utbrodera vidare korleis dei ulike uttalar seg omkring dette som no er skrive inn. I innstillinga har vi eigentleg sagt det på den måten at det skal ikkje leggjast føringar for noka bestemt løysing frå Stortinget si side. Frå Stortinget si side skal vi trekkja opp dei generelle retningslinene, og då har ein sagt at ein ikkje kan utelukka den omtalen som det her er snakk om.

Elles ber eg også om at ein legg merke til det som er sagt som motargument mot ei slik løysing, der ein viser til – som òg saksordføraren tok opp i innlegget sitt – at det er mange argument som talar mot ei slik løysing. Og eg går ikkje inn på konkrete løysingar her.

Per-Kristian Foss (H): Nei, man skal kanskje ikke forvente at sentrums talsmann kan svare for hva Venstre mener, det har jo alltid vært vanskelig historisk sett. Det er vel sagt for spøk at der tre Venstre-folk er til stede, er det minst fire meninger. Det litt uvanlige er vel at samme representant har to meninger – i samme sak, på samme tid. Det må nok noteres som interessant selv i Venstres historie.

Derfor vil jeg konsentrere meg om hva representanten Lars Gunnar Lie mener, for det er faktisk nesten like uklart. Da kredittmeldingen ble presentert, var det mange som var opptatt av at det stod ingenting i den. Da fremholdt Lars Gunnar Lie at det gjorde det. Han avviste den store fusjonen som ville hindre konkurranse, altså en storfusjon mellom de to største norske forretningsbankene. Jeg innrømmer at akkurat det punktet var rimelig klart. Det stod riktignok ut fra «dagens marknadssituasjon», men sagt fra Finansdepartementet var det veldig få som trodde at det gjaldt bare den dagen meldingen ble avlevert. For noen dager etterpå sa finansministeren at nå er situasjonen annerledes – altså i markedet. Det var altså en dagsobservasjon.

Jeg er vant til å oppfatte representanten Lars Gunnar Lie slik at han ikke uttaler seg ut fra dagens markedssituasjon, men uttaler seg prinsipielt – og at prinsippene varer lenger enn utover Børsens stengetid den dagen.

Så mitt spørsmål er egentlig: Hva mener representanten Lars Gunnar Lie? Er han for en slik storfusjon, er han åpen for den, eller er han mot den? Han har hatt det siste standpunktet også i høst.

Lars Gunnar Lie (KrF): Igjen er det eit forsøk på å få ei utsegn om konkrete løysingar. Eg har sagt, og held fast på, at denne innstillinga, og tilrådinga i innstillinga, er generell utan å ta stilling til konkrete løysingar. Men det er rett som Per-Kristian Foss sa, at frå Regjeringa si side låg de klårt signal om at ein ikkje såg det gunstig med ei slik løysing. Og i innstillinga – som også saksordføraren gjorde greie for – har vi understreka at det er mange negative argument mot ei slik løysing. Men skal vi nullstilla dette og seia at no ser vi korleis utviklinga blir, vi gir ikkje anna enn generelle signal frå Stortinget si side, så kan vi heller ikkje gå inn på den konkrete løysinga og den konkretiseringa som representanten Foss no ønskte at eg skulle gå inn på.

Siv Jensen (Frp): Representanten Lie sa at man ikke skulle legge føringer fra Stortingets side. Da er jeg veldig interessert i å få vite hva representanten Lie mener Stortinget skal gjøre. Hvis Stortinget ikke skal legge føringer, ikke ha konkrete meninger, ikke ha visjoner eller synspunkter på i hvilken retning norsk finansnæring skal gå, hva skal vi da gjøre? Han sier at det man skal gjøre, er å uttrykke seg i generelle vendinger. Ja, er det generelle vendinger uten innhold, eller er det generelle vendinger som peker i en retning? Dette blir mer og mer uklart, synes jeg, og jeg kunne gjerne ønske meg at representanten Lie kanskje kunne klare å gi noen litt tydeligere signaler for hva sentrum vil med norsk finansnæring, for det har vi fortsatt til gode å få klarhet i.

Så sa representanten videre at han ikke ville utbrodere hva som blir sagt fra de ulike regjeringspartienes side. Det kan jeg i og for seg godt forstå, for det er ikke lett å holde orden på hva de ulike partene mener fra dag til dag. Men er representanten Lie enig i at man bør kunne forlange som et minimum at det man har skrevet seg sammen om i en felles innstilling, også burde munne ut i en felles oppfatning om hvor man skal? Hvis det er slik at tre regjeringspartier gir ulike signaler om hva man egentlig tror man har vært med på å skrive seg inn i en flertallsmerknad om, så bidrar jo ikke akkurat det til å rydde opp i en høyst uklar situasjon. Det bidrar til mer forvirring og mer kaos. Jeg vil gjerne be om at Lars Gunnar Lie nå fra denne talerstolen kan klare å være klar, for dette er det flere av oss som lurer på.

Lars Gunnar Lie (KrF): Ja, det er ei utfordring å vera klår.

Det eg har sagt, er: Eg vil ikkje gå inn på konkrete løysingar, kven som eventuelt skal slå seg saman eller ikkje slå seg saman i den samanhengen som det her er snakk om. Men det vi seier, og det er klårt, er at vi skal ha ei sterk norsk eining. Det skal vera hovudkontor og hovudkontorfunksjonar i Noreg. For å kunna få det til, og vera sikre på at det er noko som varer, vil vi at staten skal sitja med minst ein tredjedel av eigarskapen i denne eininga.

Og når det gjeld sjølve konsesjonsvurderinga, skal det leggjast vekt på soliditet, konkurranseomsyn og kompetanse, og der også sjølvsagt brukarane sine interesser vert varetekne.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per-Kristian Foss (H): Til siste replikkordskifte vil jeg si: Jeg forstår at representanten Lars Gunnar Lie nå sier at man ikke inntar noe konkret standpunkt til konkrete løsninger. Det har alle oppfattet. Men spørsmålet som har vært stilt flere ganger er: Hvorfor gjorde han det da i november, da han hjertelig sluttet seg til Regjeringens avvisning av en konkret fusjon? Det er i grunnen hvorfor prinsippene er så veldig tidsbestemte og markedsdominerte, som er det spørsmålet jeg vil stille overfor en regjering som kommer til makten med følgende begrunnelse: Man måtte kaste en arbeiderpartiregjering fordi den lot seg styre for mye av markedet, og så skulle man få hånd om markedskreftene. Det er nok det som gjør at politikken har et problem for tiden – så mye snus på hodet.

Regjeringen får på godt og vondt ingenting igjennom av det som stod i kredittmeldingen. Regjeringens antydning av en mer aktiv styrerepresentasjon og antydninger av instrukser til statlige styrerepresentanter er blankt avvist av et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre. Det er jeg glad for. En slik aktiv representasjon ville kunne stilt styrerepresentantene i meget vanskelige avveiningssituasjoner, der foreldede instrukser fra Finansdepartementet i en gitt situasjon ville kunne virket stikk i strid med bankens egne interesser. Jeg utfordrer gjerne finansministeren til å redegjøre for hvordan et statlig oppnevnt styremedlem skulle forholdt seg til den konkrete lånesøknaden som nå er omtalt som et historisk tilfelle, altså ikke en potensiell situasjon, men et tilfelle som har vært offentlig diskutert, nemlig Røkkes lånesøknad til Den norske Bank. Siden Finansdepartementet jo mener at man skal kunne ha et slikt aktivt eierskap, utfordrer jeg finansministeren til å uttale seg om dette nå. Det ville være interessant å se om det i det hele tatt er mulig. Jeg tror det ville være meget, meget skadelig.

Regjeringen får også egentlig en avvisning av sitt konkrete standpunkt om å si nei til en såkalt storfusjon mellom de to norske forretningsbankene. Fra å avvise dette har finansministeren på en meget elegant og fleksibel måte utviklet seg til å være «åpen for alt», som det stod i en overskrift i Dagens Næringsliv den 2. desember. Og det er dekkende for det som står i resten av artikkelen. Om det er dekkende for Regjeringens syn, vet jeg ikke, men det er tydeligvis dekkende for finansministerens syn. Her er det alle muligheter til å velge mellom syn også i Regjeringen.

Regjeringens ønske om å tviholde på minst en tredjedel eierskap i begge de to gjenværende forretningsbankene, stikk i strid med det man gjorde i Fokus Bank f.eks., er også avvist av et flertall. Det er jeg glad for, det er et skritt i riktig retning.

Norge er en del av en global økonomi, som det står i innstillingen fra flere partiers side. Det er en rask utvikling av finansstrukturen i hele verden, særlig i Europa. Det er et resultat både av globaliseringen, av Den økonomiske og monetære union og av en teknologisk utvikling. Det siste er kanskje noe av den sterkeste drivkraften. Likevel er Norge på mange måter utypisk, særlig hvis man ser i forhold til andre nordiske land, hvor det har foregått en ganske dramatisk endring av bankstrukturen. Det har ikke foregått på samme måte i Norge. Norske bankinstitusjoner har de senere årene vært innadvendte. Mens andre nordiske banker har sett Norden som sitt hjemmemarked, selv om de er svenske, danske eller finske, så har norske banker stort sett avviklet sitt nordiske engasjement og vendt seg hjemover. Fusjonene har dreid seg om det norske marked. Noe av årsaken til dette ligger kanskje i bankene selv, noe ligger i det statlige eierskapet. Mitt belegg for det er ikke en klassisk politisk påstand fordi vi er skeptisk til eller motstander av privat eierskap, men vi finner belegg for dette også i Smith-utvalget, Stortingets eget granskningsutvalg for bankkrisen, som påpeker at det statlige eierskapet har hindret en naturlig strukturutvikling i den norske finansnæring.

Nå er det nok på tide å vende blikket utover. Og jeg tror de største utfordringer for norsk finansnæring ikke ligger i den klassiske politiske diskusjonen om nasjonalt eierskap, men om å overleve i en stadig tøffere internasjonal konkurranse – vende seg utover og ikke bare tape penger i Stockholm, København eller i Helsingfors, men tjene penger. Den bank som nå taler sterkest om internasjonale ambisjoner, er også den bank som har tapt mest på sine internasjonale engasjementer. Det er en utfordring å bevise at dette er historie og ikke er historien som gjentar seg. Derfor er jeg forsiktig med å ha ambisjoner på bankers vegne. Jeg tror en idé om fusjoner kan være både god og dårlig, men en forutsetning for at den i det hele tatt skal vurderes, er at den er kommersielt begrunnet, og ikke klekket ut av et politisk kompromissmakeri, hestehandel i stortingskomiteer eller på annen måte. Jeg kjenner ikke til noen kommersiell interessant bankfusjon som er et resultat av en norsk offentlig utredning eller en ekspertkommisjon. Det tror jeg vi trygt kan si. Hvis man da vil omtale styret i Statens Bankinvesteringsfond og dets administrative ledelse som en kommisjon eller et forretningsmessig organ – det er jeg nok noe i tvil om, for å være ærlig.

Det prinsipielle spørsmål som har vært oppe i debatten, er om det trengs statlig eierskap i Norge. Til det vil jeg faktisk si: i overskuelig fremtid, ja. Men målet må være å få stadig mindre av det. Hvorfor jeg svarer ja, ligger i måten vi har organisert vår folkepensjon på – rent statlig, det sikres sterk kapitaloppbygging på statens side. Det ligger også i måten vi har innrettet våre rammebetingelser på. Jeg er uenig i mye av det som har skjedd, men det er et faktum at det er lettere å overleve som en Wallenberg i Sverige enn i Norge, og det er lettere å etablere nye finansinstitusjoner i Sverige enn i Norge. Det nyeste selskapet som er etablert med norsk medvirkning, skadeselskapet If – som er et samarbeid mellom tre skandinaviske selskaper, etablert i Stockholm – kunne ikke vært etablert i Norge med norske regler. Så det er krokodilletårer enkelte politikere gråter når de sier at det er leit at selskapene må flytte ut, for vi sender dem ut, vi sender dem til Sverige. Det er realiteten. Så her må man se også på rammebetingelsene. Jeg er klar over at det arbeides med dette. Problemet er at rammebetingelsene alltid justeres etter markedets behov, mange år etter, og aldri ligger vi i forkant. Det er jo en av grunnene til at vi i Norge av og til taper også i den nordiske konkurransen.

I forhold til denne innstilling, og konkret bank- og finansnæring, hva skiller Høyre fra flertallets innstilling? En del. For det første peker vi på at målet er at staten skal helt ut av statlig eierskap i finansnæringen. Det er mulig, og det er ønskelig. Men det bør skje med en gradvishet i den finansinstitusjonen man skal sitte igjen i, som sikrer en stabil eierstruktur og kanskje også på sikt muligheter for å ha hovedkontor i Norge. Men her tror jeg man skal være meget forsiktig med å uttale seg absolutt for enhver fremtid. Jeg ser det også som en fordel at en institusjon har en tilknytning til Norge. Men samtidig ser jeg det som en fordel at vi har et sterkt innslag i Norge av utenlandsk eierskap og utenlandske finansinstitusjoner. De bidrar til mangfoldet. Litt av erfaringen fra bankkrisen var jo nettopp at kredittvurderingene kanskje kan bli litt for like, litt for ensformige, når de alle utvikles på Aker Brygge eller i nærliggende kulturer. Det faktum at noen kredittvurderinger foregår i sparebanker, andre i forretningsbanker, noen i utenlandske forretningsbanker, med sterk representasjon i Norge og kunnskap om Norge, tror jeg i det lange løp faktisk vil være en fordel for soliditeten i hele næringen, med andre ord også for kredittvurderingene.

Den viktigste forskjell rent operativt er at vi sier at det er ingen grunn til å vente på seg selv, staten har kontroll over eierskapet i Den norske Bank. De sitter etter fusjonen med Postbanken fortsatt med 60 pst. eller der omkring. Da er det ingen grunn til å la være å si ja til Kreditkassen, som gjennom sine styrende organer har ønsket å gå inn i en nordisk allianse. Vi tar ikke standpunkt til noe tilbud, men hvis det tilbudet aksepteres av eierne, bør vi la staten følge med på nedsalget der. Flertallet har konstruert den politiske underlighet at man skal vente på noe annet man ikke helt vet hva er, men det skal forutsetningsvis konsentreres om Den norske Bank, hvor man jo har hånd om et rent eierflertall. Det er vanskelig å forstå dette annet enn som oppholdende manøver for kanskje å gjøre det litt lettere for et flertall av partiene på dette Stortinget å snu om på sine uheldige landsmøtevedtak – uheldige på den måten at de ikke var langsiktige nok. Det å binde statlig eierskap til de banker man satt inne i for enhver fremtid, har vist seg nå å være en gal måte å formulere seg på. Det å følge med i markedets behov er faktisk også på en måte å sikre at norske institusjoner har utviklings- og forandringsmuligheter i et stadig skiftende marked.

Mange har sagt at det har skjedd mye i det norske bankmarked de siste årene, og saksordføreren hadde en nyttig gjennomgang av det. Det mest utfordrende er kanskje at vi ikke har sett begynnelsen på dette. Bank vil i fremtiden være noe mer enn i dag, kanskje noe annet enn i dag, og vi vil se en helt annen type institusjoner, tror jeg, i en ikke altfor fjern fremtid. Det er en utfordring også for politikerne.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Arbeidarpartiet er for å ha ein statleg eigarskap i finansinstitusjonar for å vareta den nasjonale eigarskapen.

Trengst det statleg eigarskap, spør Per-Kristian Foss, og svarar ja. Så Høgre er kome eit langt steg vidare i år, og tenkjer på korleis ein skal kunna vareta den nasjonale eigarskapen – ein treng ein statleg eigarskap no.

Mitt eine spørsmål til representanten Per-Kristian Foss er:

I eit replikkordskifte tidlegare var Børge Brende inne på ein storfusjon mellom DnB og Storebrand. Per-Kristian Foss har òg vore inne på det tidlegare; han seier at staten har kontroll. Men Storebrand er jo eit privat selskap. Har han ikkje noka form for audmjukskap i høve til at det er nokon som meiner noko i Storebrand, eller skal ein sitja i Stortinget og seia korleis ein ønskjer det frå Høgre si side? Bør ein ikkje vera litt audmjuk i forhold til at her er det ulike aktørar som òg kanskje har sterke meiningar om sitt selskap?

Det andre spørsmålet mitt går på Høgre sitt forslag om å selja aksjane i Kreditkassen. Kva slags konsesjonshandsaming skal det vera dersom Stortinget seier at no skal ein selja desse aksjane? Kva slags grunnlag for avgjerd har Stortinget til å gjera det? Er ikkje Høgre lenger einig i at ei konsesjonshandsaming ligg det til Regjeringa å gjera?

Per-Kristian Foss (H): Selv om det kanskje skulle være interessant, er det ikke noe radikalt nytt i det jeg sa om Høyres syn på statlig eierskap. Gradvisheten ved dette har alltid ligget i Høyres syn, og det er bare ekstreme liberalister som tror at man over natten kan gå fra det ene til det annet – liksom avvikle noe som lenge har vært en norsk tradisjon. Vi har som oljenasjon mye kapitaloppbygging på statens hender, men vi må bruke dette på en måte som skaper et bedre marked på sikt. Veldig mange etterlyser flere og større norske kapitalister – hvorfor er det ikke nok private eiere i Norge til å stå opp og eie det vi ønsker å eie, og gjerne det vi kan se i fremtiden? Svaret på det er at man selv har laget betingelser som ikke gjør det mulig, og staten er en så dominerende eier at den må være med, men i stadig mindre grad bør være med. Høyre har ikke uttalt noe ønske om en DnB-Storebrand-fusjon i strid med eiernes ønsker. Det var pussig å skulle bli beskyldt for å være for lite ydmyk i forhold til markedet av representanten Frøiland, men man skal vel i og for seg høre meget i denne debatten, så vi får bare være forberedt. Jeg tror til og med jeg har sagt det i en av dagens aviser, at det de som sitter i styrende organer i disse finansinstitusjonene nå selvfølgelig bør gjøre, er jo å ta et initiativ selv – ikke sitte og vente på hr. Hopland, eller norske offentlige utredninger, eller nye politiske hestehandler, men ta et initiativ og prøve å være kreative og skape forretningsmessig interessante ideer for samarbeid, for fusjoner på tvers av grenser, på tvers av prestisje, men ideer som betyr at banker og finansinstitusjoner blir bedre og kan tilby kundene noe bedre, ikke bare ta markedsandeler fra hverandre, men skape noe som er fremtidsrettet både på kapitalforvaltning og på distribusjonssiden, altså i forhold til nye tekniske løsninger, Internett, korttilbud osv. til det brede og store marked. Der kan norske banker bli bedre på begge områdene, der er det gevinster ved stordrift enten gjennom samarbeid eller fusjoner.

Det var ett spørsmål jeg ikke svarte på, men det skal jeg komme tilbake til.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Eg registrerer at mange land – blant dei òg dei nordiske – er veldig opptekne av å sikra hovudkontorfunksjonar og nasjonal eigarskap for sine finansinstitusjonar.

I Kristeleg Folkeparti er me òg opptekne av å sikra at vårt land skal ha ei sterk finansnæring, som både kan hevda seg internasjonalt og tena innanlandske interesser og behov. Og me trur at dette best kan sikrast ved ein viss statleg eigarskap.

No har eg lese og lytta til det som kjem fram frå Høgre si side, og eg føler eit visst behov for ei avklaring når det gjeld dette med statleg eigarskap. Representanten Foss sa noko slikt som at statleg eigarskap hindrar ei naturleg strukturutvikling. Og vidare går det fram av ein komitemerknad frå Høgre i innstillinga at dei ønskjer sterke norske eigarmiljø, men det vert best sikra ved konkurransedyktige rammevilkår og ikkje ved statleg eigarskap.

Det kunne ha vore interessant å få fram litt av dei nyansane som ligg i dette. Høgre ønskjer altså sterke norske eigarmiljø, men ikkje statleg eigarskap. Eg vil då spørja om kor langt dette går, og kor prinsipielt det er, for eg oppfattar òg representanten Foss slik at han opnar for ein viss statleg eigarskap. Dersom ikkje hovudkontorfunksjonar i Noreg kan sikrast og ein nasjonal eigarskap kan oppretthaldast utan ein statleg eigarskap, er det vel ikkje slik at Høgre synest at ein heller kan mista både hovudkontorfunksjonen og ein statleg eigarskap? Er det slik at Høgre ser statleg eigarskap som ein nyttig reiskap i enkelte situasjoner? Er det mogleg å få fram litt av desse nyansane?

Per-Kristian Foss (H): Først til representanten Frøilands spørsmål i forrige replikk, som jeg ikke fikk svart på, om hva slags konsesjonsbehandling Høyre legger opp til når vi sier at staten kan selge sine aksjer i Kreditkassen nå. Nei, det har overhodet ingenting med konsesjonsbehandling å gjøre. Det må gå sin gang på vanlig måte. Det skriver vi i innstillingen, og det er et signal om at staten skal kunne selge seg ned, og fortest mulig ned, i Kreditkassen. Det er altså det samme signalet som flertallet gir, men de sier vent litt. Og så har man en masse underlige formuleringer om at det skal skje på litt lang tid, litt kort tid, ikke altfor lang tid, men vi sier altså nå at det skal skje, det er ingen grunn til å vente.

Det bringer meg også over til svaret på representanten Sørfonns spørsmål, nemlig hvordan en naturlig strukturutvikling er hindret ved det statlige eierskapet. Det har man jo et prakteksempel på nå. Kreditkassen har altså ønsket å gå inn, og har lenge utredet sin egen struktur sammen med de ansatte i banken og sammen med sine eiere, og er blitt enige om en prioritering av ønskede løsninger. Den ønskede løsning er nå så langt hindret som følge av at staten ikke har kunnet svare verken ja eller nei til å selge. Det er et eksempel. Jeg sier ikke at det budet som lå der, representerte det optimale, kanskje var det ikke det som ble valgt til slutt heller, men banken har valgt å gå nordisk for å styrke seg i konkurransen med sine største konkurrenter, sparebankene og den største norske forretningsbanken. Men den løsningen er så langt hindret som følge av det statlige eierskapet og beslutningsvegring i det politiske systemet. Noe sånt finner du knapt nok i noe annet land, og det er også mange som undrer seg på hvor politisk styrt store deler av det norske aksjemarkedet er blitt, og man snakker om at det bør legges en politisk premie, og det er ikke en premie som gir eierne større avkastning, snarere tvert imot, det gir eierne mindre verdier, deriblant også staten, samfunnet, som eier. Og her bør man betenke seg.

Det er ikke noe nytt at Høyre snakker om at staten fortsatt må sitte inne som stor eier enkelte steder. Vi har snakket om f.eks. en delprivatisering av Statoil, og i det ligger det at staten må sitte der en god stund.

Øystein Djupedal (SV): Jeg tror representanten Foss har rett i at vi bare har sett starten på de store omveltningene eller endringene som kommer innenfor norsk bank- og finansnæring. Hvis man bare tenker på forhistorien til det vi diskuterer her i dag, var situasjonen den at en svensk-finsk bank la inn et bud på en norsk bank, som i utgangspunktet ikke var til salgs, og det har altså avstedkommet de store strukturendringene som det nå åpnes for i kredittmeldingen.

Det er interessant det Per-Kristian Foss sier, at i så måte kan et statlig eierskap representere i hvert fall forutsigbarhet i en periode, for, som Foss sa, det er bare ekstreme liberalister som ønsker å selge ut over natten. Det var vel i så måte et forstandig standpunkt. Det som Høyre ønsker, er at Kreditkassen går sammen med MeritaNordbanken eller en annen bank i en nordisk løsning, og så ønsker man en stor norsk løsning, angivelig med statlig kapital i en overgangsfase.

Jeg tillater meg å spørre representanten Foss om følgende: Hvis f.eks. Deutsche Bank legger inn et bud på den nye fusjonerte, såkalte store norske enheten, der det finnes en statlig eierandel, hvordan vil hr. Foss stille seg til det? Poenget er da at dette er en kommersiell aktør, som ser at her er det en stor og interessant bank, som sannsynligvis tjener relativt gode penger i Norge også og kanskje i et større marked. Så kommer det en gigant, for uansett hvordan vi fusjonerer den norske bank- og finansnæringen, vil det være lilleputter i en stor internasjonal sammenheng. Og det det statlige eierskapet er garantisten for, er at det faktisk bringer ringvirkninger til norsk næringsliv og norske forbrukere, som de primært er satt til å betjene. Men så lenge bare et tilfeldig bud er i stand til å endre en hel struktur, i dette tilfellet for Kreditkassen og for Høyres vedkommende, betyr det i neste runde: Hvorfor skal markedet ta høytidelig at staten har et eierskap som man forvalter, og mener er langsiktig? Og min utfordring til hr. Foss er: Betyr det at bare det kommer en stor internasjonal aktør og legger penger bordet og sier at vi kjøper resten av aksjene i den norske enheten, er Foss villig til å selge?

Per-Kristian Foss (H): Dette ble nå veldig hypotetisk, da. Men jeg ser det iallfall slik, og jeg vil gjerne sitere min gode rådgiver ved flere anledninger, professor Victor D. Norman, som skrev i Dagens Næringsliv forleden:

«Gitt at staten er den eneste norske storkapitalisten, vil nok norskeide finansinstitusjoner ha problemer med å hevde seg i internasjonal konkurranse hvis de ikke har tilgang til statlig risikokapital.»

Det tror jeg er en nøktern observasjon, som jeg er enig i, med det forbehold at det går an å gjøre noe med rammebetingelsene. Men det gjør man ikke over natten, heller ikke det. Staten er en storkapitalist og vil måtte spille en rolle. Men problemet er at markedet ikke vet hva staten vil. Så hvis staten nå bestemmer seg for at den vil sitte inne i en institusjon, er i hvert fall det et signal som kanskje kan ha en viss grad av permanens, selv om jeg ikke har den ambisjon som representanten Thorbjørn Jagland gav uttrykk for til pressen etter at Arbeiderpartiets sentralstyre hadde lagt frem sitt dokument, nemlig at vi nå skal legge en struktur som ligger fast. Det er en ambisjon jeg tror er i overkant, hvis man med det mener utover denne stortingsperioden. Her vil det skje store forandringer.

Min begrunnelse for å si at staten også må kunne gis tilførsel av kapital, er faktisk at de norske banker, den norske finansinstitusjon, som får staten på sin side, bør benytte dette til å kunne ekspandere på forretningsmessig interessante områder, også utenfor landets grenser. Det er den ambisjonen vi legger i dette, og som jeg håper kanskje også flere legger i det, for det vi har sett, er at danske banker gjør det, finske banker gjør det – det har vi omtalt ved flere anledninger – og svenske banker går inn i Europa for fullt. Skal en norsk storbank overleve med eurosonen, må kontakten med euroområdet være der.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jørgen Holte (Sp): Kredittmeldinga 1998 orienterer Stortinget på ein god måte om staten sin eigarskap, om tilsyn og strukturutvikling i finansmarknaden, om verksemda til Noregs Bank, Kredittilsynet, Statens Bankinvesteringsfond m.m.

Eg vil spesielt stoppe opp ved fire saker i meldinga.

Det fyrste gjeld Regjeringa sitt framlegg om å utøve den statlege eigarskapen med større interesse og engasjement ved at staten som eigar via Bankinvesteringsfondet skal kunne nominere representantar til styret i bankar som staten er eigar i.

Etter Senterpartiet sitt syn er dette eit middel til å vitalisere eigarrolla gjennom å tilføre styret kompetente kandidatar som har tyngde og erfaring til å vere aktive i dei styrande organa, og slik medverke til at banken gjer dei rette strategiske vala for solid og nøktern bankdrift, og som sjølvsagt skal vere forretningsmessig funderte.

Dette vil seie at staten ikkje skal blande seg bort i den daglege drifta eller sette krav om tilbakerapportering. Det vil kort og godt seie å vere bevisst på den eigarrolla ein har i verksemda, slik alle strategiske finansielle eigarar elles er.

For det andre klargjer innstillinga Stortinget si oppgåve i å trekke opp generelle retningsliner for strukturpolitikken og staten si rolle som eigar i finansmarknaden.

Fyrst vil eg presisere at det er svært viktig for oss som nasjon å utvikle ei finansnæring med basis i norsk finansformue. I det høvet kan det vere behov for å vurdere rammevilkåra til norske finansinstitusjonar i forhold til andre land.

Vidare må ein vere merksam på å gi finansinstitusjonar i nisjemarknaden som er viktig for norsk næringsliv og med hovudkontor i Noreg, vilkår for ekspansjon og vekst.

Dei ulike aktørane i finansmarknaden, og spesielt dei med basis i den norske finansformuen, bør etter mi vurdering i større grad sikte seg inn mot å sikre langsiktig nasjonal eigarskap og slik sikre hovudkontorfunksjonar i Noreg.

Den nasjonale eigarskapen er fleire enn staten sitt ansvar. Men staten skal gjennom sin eigarskap spesielt medverke til det ved å eige minst ein tredjedel av aksjane i ei sterk norsk finansløysing. Ei slik eining må m.a. få vilkår og høve til vidareutvikling i Noreg og i Norden.

Ut frå dette er det Senterpartiet sitt syn at Regjeringa no blir gitt i oppdrag å medverke til å samle den statlege eigarskapen i ei slik finansløysing, og at ein ikkje vurderer sal av staten sine aksjar i dei to største aksjebankane før ein har sett kva norsk løysing som kan etablerast.

Når det gjeld konsesjonspolitikken, meiner Senterpartiet at den må legge vekt på soliditet og tilstrekkeleg konkurranse. Slik kan ein nå politiske mål om konkurrerande tilbod til kundane, dekning av distrikta gjennom å vere tilgjengeleg, styrkt servicegrad gjennom auka kompetanse og rasjonell produksjon, og slik legge grunnlaget for å utvikle ei vekstkraftig næring.

Som utgangspunkt skal heller ikkje konsesjonspolitikken stengje for bestemte strukturelle løysingar eller stengje for nordiske eller internasjonale samarbeidsalternativ der ein utanlandsk eigar er noko større enn det ein kan vere etter gjeldande lovgiving. Ut frå dette går Senterpartiet inn for ei utviding i unntaket i eigaravgrensingsregelen frå 10 pst til 25 pst.

For det fjerde: Når det gjeld Folketrygdfondet, meiner Senterpartiet at det bør vurderast om fondet bør få høve til å investere i norske selskap som ikkje er børsnoterte. Det er viktig å legge vekt på at Folketrygdfondet bør ha høg kompetanse i den norske marknaden så vel for børsnoterte norske som for børsnoterte utanlandske selskap. Denne kompetansen gjeld òg for grunnfondsbevis og obligasjonar. Det er Senterpartiets syn at den arbeidsdelinga ein har etablert ved at forvaltninga av petroleumsfondet skal ha den beste kompetansen i investering og plassering i utlandet, og ved at Folketrygdfondet skal ha tilsvarande kompetanse i den norske marknaden, bør halde fram. I det høvet er det grunn til å vurdere å opne for at Folketrygdfondet kan investere i aksjar i norske selskap som ikkje er børsnoterte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Representanten Holte snakket varmt om hvor viktig det er å sikre det nasjonale eierskapet i finansnæringen. Det er jeg helt enig med Holte i. Derfor er jeg glad for at vi i en felles merknad har understreket at vi skal få en norsk løsning som ikke svekker det nasjonale eierskapet, og at det er et viktig mål.

Vi mener at det nasjonale eierskapet er viktig ikke bare i finansnæringen, men også i næringslivet for øvrig. Én måte å gjøre det på er at vi har statlig eierskap eller deleierskap, som vi har f.eks. i Statoil og Hydro. En annen måte er å legge til rette for private norske investorer som ser langsiktig og går inn i det private næringslivet med kapital. Men en tredje måte å gjøre dette på, kan være å lage private og offentlige investeringsfond sammen. Det er et forslag som Arbeiderpartiet har kommet med, og som kunne være med og bidra til et sterkere nasjonalt eierskap også i det øvrige næringslivet. Det har Senterpartiet så langt vært avvisende til.

Mitt spørsmål til representanten Holte er: Hvorfor er Senterpartiet så avvisende til et slikt tiltak? Det kunne ført til at vi fikk et styrket nasjonalt eierskap og økt kapitaltilgang til det private næringsliv, og vi kunne unngå de mange problemstillingene det medfører at staten sitter som heleier med alle de forskjellige hattene som man da får. Spørsmålet videre er: Hvilket alternativ har representanten Holte for å sikre målsettingene om nasjonalt eierskap i det øvrige næringslivet, når han avviser Arbeiderpartiets forslag om slike investeringsfond?

Jørgen Holte (Sp): Som eg sa i innlegget mitt, er det fleire enn staten som har som oppgåve å sikre den nasjonale eigarskapen. Det er faktisk fleire enn staten i ein blandingsøkonomi som bør føle eit ansvar for at det er risikovillig kapital, og at det er lagt til rette for inntening slik at det er grunnlag for gjennom verksemd å ha kapital med sikte på nødvendige investeringar.

Når Trond Giske spør om vi no kan legge til rette for eit selskap i tillegg til alle dei vi elles har, basert på statleg eigarskap – eg forstår også at det skal vere noko privat i dette – vil eg vise til at vi allereie har etablert instrument gjennom Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, gjennom SIVA og gjennom Folketrygdfondet. Det er etablert betydelege institusjonar som kan vere instrument både for å sikre eigarsida og også for å sikre den nødvendige kapitalen gjennom lågrisikolån eller andre investeringslån. Det er mi tilnærming. Og dersom det er sterk interesse for at staten gjennom finanspolitikken t.d. skal styrkje desse, er det ikkje vanskeleg å få med sentrum på å sikre det som måtte trengast av midlar korkje i SND, SIVA eller andre instituasjonar.

Trond Giske (A): Jeg føler at jeg ikke fikk svar på spørsmålet mitt fra representanten Holte.

Det er vel og bra at vi har SND, og det er vel og bra at vi har SIVA, men det var ikke egentlig akkurat det vi hadde tenkt at et statlig/privat investeringsfond, som vi har forslag om, skulle fylle rollen til. SND og SIVA fungerer godt på sine områder, og hvis representanten Holte mener at de bør styrkes ytterligere, skal vi sikkert kunne ta en diskusjon om det.

Mitt spørsmål er hvorfor Senterpartiet avviser forslag om å gå inn og lage store investeringsfond – som gjerne kan ha et flertall av private, 51 pst. privat og 49 pst. statlig – som kan bidra til langsiktig kapital til norske bedrifter som ønsker å vokse og kanskje også å satse internasjonalt, nordisk, europeisk eller hva vet jeg. De forslagene har Jørgen Holte og hans parti avvist. Og mitt spørsmål blir da: Mener Jørgen Holte at det er nok nasjonalt eierskap, siden dette er uinteressant for Senterpartiet? Eller mener han at SND og SIVA kan løse de oppgavene som disse investeringsfondene var tenkt å løse? Jeg er uenig i en slik konklusjon, at SND og SIVA kan løse de problemene, og jeg etterlyser igjen begrunnelsen for at man går imot det, om man mener at det er nok nasjonalt eierskap, eller om man har andre gode forslag til hvordan det kan løses.

Jørgen Holte (Sp): Eg reknar med at det representanten Trond Giske i denne samanhengen viser til, er den merknaden som Arbeidarpartiet har i innstillinga til kredittmeldinga, der ein knyter eit nedsal av den statlege eigarskapen i kredittinstitusjonar opp til at dette skal øyremerkast til sånn eller slik.

Når ikkje Senterpartiet og heller ikkje dei andre sentrumspartia var med på det, synest vi at det ikkje er rett på dette tidspunktet, når vi endåtil har sagt at ein ikkje skal selje ut aksjar, å legge klare føringar for kva midlane skal brukast til. I denne innstillinga har eg ikkje registrert at Arbeidarpartiet og Trond Giske har fremma konkrete forslag som går på den saka som Trond Giske er opptatt av.

Eg gjentar at dersom ein meiner at næringslivet ikkje får tilført den nødvendige kapital gjennom dei ordningane som er etablerte, er Senterpartiet førebudd på å styrkje dei. Då må vi fyrst og fremst avklare om det næringslivet som vi forventar skal vere velfungerande, ikkje får den nødvendige kapital, og så skal vi vere villige til å stille opp gjennom dei ordningar som Stortinget gjennom finanspolitikken løyver til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Øystein Djupedal (SV): Jeg befinner meg i den noe merkelige situasjon at jeg er den eneste her i salen i dag som støtter statsrådens opprinnelige innstilling til Stortinget, og det er jo sikkert hyggelig for statsråden å ha noen venner, om ikke blant de partiene han selv representerer. Men det blir jo også mer og mer uklart hva statsråden faktisk mener; om han mener det han i utgangspunktet la fram for Stortinget.

Det som har vært svært uvanlig med denne saken – som i utgangspunktet er kredittmeldingen, en årlig melding til Stortinget – er at et bud fra en svensk-finsk bank på en bank som i utgangspunktet ikke var til salgs, har avstedkommet de store strukturendringene som vi nå står foran. Det er snudd helt opp ned på det som Stortinget så sent som for ett år siden sa at man ønsket med strukturen i det norske bankmarkedet. Og hvis man tenker bare et par år tilbake, vil man se at det langsiktige, såkalt statlige eierskapet totalt har endret karakter.

For noen år siden var det viktig å ha tre forretningsbankmiljøer i Norge. Det var sågar viktig å ha ett utenfor Oslo, som da var Fokus Bank i Trondheim. Så ble Fokus Bank privatisert, staten solgte sine aksjer, og Fokus, som var meget oppkjøpskåt, ble etter hvert kjøpt opp av Den danske Bank. Så nå har vi fått et hovedkontor utenfor Oslo, og det hovedkontoret befinner seg i København, med det resultat at samtlige lån over 20 mill. kr som nå blir innvilget av Fokus Bank, må godkjennes i København. For oppdrettsanlegg og lageranlegg og industrianlegg langs hele norskekysten betyr det at søknader om lån på over 20 mill. kr må til København for godkjenning.

For to år siden var det viktig at vi skulle ha to forretningsbankmiljøer i Norge, Kreditkassen og DnB. Man brydde seg ikke lenger om at Fokus ikke var der, men det var et viktig poeng for konkurransen, ble det sagt, i det norske bankmarked at vi hadde to aktører. Nå er ikke det heller så fryktelig viktig lenger, nå er det i grunnen viktig at vi skal ha én, hvis man skal tro at det er noe langsiktighet i det vedtak Stortinget kommer til å gjøre senere i dag. Jeg tror en slik manglende langsiktighet for finansnæringen er en betydelig hemsko. Det må være et poeng at man skal forvalte det statlige eierskapet langsiktig. Nå tror ikke jeg at strukturen er lagt for banknæringen eller finansnæringen i Norge for mange år framover, men samtidig kan ikke et bud på en tilfeldig bank totalt endre strukturen. Storting og regjering og andre myndigheter må ha litt mer is i magen og litt mer vilje med hensyn til det man faktisk eier, enn at man blir blåst over ende straks en liten banksjef blåser.

SV ønsker ikke at staten skal selge sine bankaksjer nå. Vi ønsker av flere årsaker at man skal tenke seg nøye om før man eventuelt går til et slikt skritt. La meg nevne noen av dem. Det første er konkurransen i banknæringen. Vi har de siste årene sett at bankene har en – skal vi kalle det – vekstpsyke, man ønsker å bli stor for enhver pris uten at det nødvendigvis fører til bedre forhold for den vanlige forbruker og den vanlige bankkunde. Alle statistikker viser at det er de største enhetene som også har de høyeste gebyrene og de dyreste tjenestene, så for langt de fleste av oss, som ikke har bruk for kjempestore lån eller er forretningsdrivende, vil det være mer enn tilstrekkelig uten disse. Her er eierskapet viktig for å beholde kontrollen og også for å beholde konkurransen. Og jeg må si at jeg er meget skeptisk til de tankene man nå gjør seg om at man skal lage en dominerende norsk finansinstitusjon, som på den måten på mange viktige områder i finansnæringen vil være totalt dominerende, ikke minst innenfor livsforsikring.

Det er også åpenbart at konsesjonspolitikken som myndighetene bedriver, ikke er tilstrekkelig, slik at også konsesjonspolitikken vil stå for fall straks en eller annen markedsaktør eller en liten banksjef kommer med et eller annet.

Den andre årsaken til at vi ikke ønsker å selge statens bankaksjer nå, er de ambisjoner man skal ha med norske banker, og om det uten videre er gitt at norske banker trenger å ekspandere og bli så store som mange andre banker. Det er godt mulig at vi har bruk for internasjonalt orienterte banker – det har vi nok muligens – men spørsmålet er om Norge som en liten nasjon, også en liten nasjon i internasjonal finanssammenheng, skal ha som ambisjon at vi skal ha banker som er betydelige i europeisk sammenheng. Jeg er veldig usikker på om det er den norske finansnæringens rolle. At banksjefer og forsikringssjefer gjerne ser at vi har det, tviler jeg ikke et øyeblikk på, men vi har da muligheten gjennom eierskapet til å si at kanskje ikke det er det mest fornuftige. Kanskje man heller skal prøve å skjøtte sitt bo på den måten at det er norske bedrifter og norske forbrukere som er norske bankers hovedanliggende.

Den tredje årsaken til at vi ikke ønsker å selge nå, er den usikkerhet som skapes rundt hovedkontorfunksjonen og de utviklingsmuligheter som banken har i det landet man skal betjene. Banknæringen skaper betydelige ringvirkninger til samfunnet rundt seg, ikke bare i form av lån og kreditter, men også ved kjøp av tjenester og ved å utvikle kompetanse. Det har vi sett veldig godt i forbindelse med de store endringene som skjer innenfor banknæringen nå, og ikke minst i forhold til internettbank, som går på at man selv kan sitte hjemme og gjøre alle sine banktjenester på PC-en. Dette er sannsynligvis en av de største vekstbransjene innenfor banknæringen knyttet til den vanlige forbruker, som vi bare så vidt har sett begynnelsen på. Poenget er at hvis man ikke har hovedkontorfunksjonen og tilliggende herligheter, så vil veldig mye av kompetanseoppbyggingen skje utenlands. Det vil være veldig uheldig for det totale norske næringsliv. Vi mener heller ikke at den norske banknæringen skal være statisk i så måte. Det betyr at vi også har gitt vår tilslutning til det som står i kredittmeldingen om at man skal gi åpning for endringer i eierbegrensningsregelen.

Det fjerde poenget er at vi mener at det ikke er viktig å selge statens bankaksjer nå fordi staten ikke er i en likviditetskrise, og at dette har vært – og er – en fornuftig pengeplassering for staten. Hadde situasjonen vært slik at den norske stat var bankerott, og på den måten måtte realisere noen av sine verdier for å investere i andre viktige sektorer, hadde det selvfølgelig vært en årsak til det. Men den norske stat er ikke i en slik situasjon. Tvert imot er den norske stat rik. Vi har ikke bruk for de pengene. Ved et salg vil pengene gå inn i oljefondet. Det vil bety at vi bruker statlig innflytelse i eierskap i bank og selger oss ut der for å plassere pengene i et oljefond på utenlandske børser, der vi ikke skal ha innflytelse. I tillegg har også bankaksjene vært en fornuftig pengeplassering. Det gir en årlig avkastning til staten, som heller ikke er å forakte for Stortinget.

Den femte årsaken er at SV er opptatt av den signaleffekt det gir at staten uten videre er villig til å selge straks det kommer et bud. Den effekten er vel kanskje også noe av det mest alvorlige, for det betyr altså at det er mulig for markedsaktører, ikke engang betydelige markedsaktører, å blåse hele den norske strukturpolitikkdiskusjonen og vedtak over ende bare man kommer med et bud. I sin ytterste konsekvens betyr det at ingen internasjonale aktører trenger å ta Det norske storting og Den norske regjering alvorlig. Bare man legger tilstrekkelig mye penger på bordet, er man altså villig til å selge for en pris. Det har vi nå sett i dette tilfellet. Men det kan gjelde mange andre av de virksomheter som staten også har eierskap i.

Jeg er veldig uenig i det som er sagt fra flere talere her, at staten som eier ikke har bidratt til en fornuftig utvikling av finansnæringen. Jeg tror tvert imot at staten har bidratt til at det har vært en viss avdempning, og at man dermed ikke har fått de store endringene som vi har sett i veldig mange andre land. Enkelte legger sikkert børsverdien til grunn for suksess, så det er ingen grunn til å si at ikke de norske bankene faktisk også har vært en suksess etter at staten kom inn.

Det gjør meg også bekymret når vi ser at det skal være mulig for en liten bank som MeritaNordbanken å blåse dette over ende. Etter dagens diskusjon og vedtak sitter vi kanskje igjen med et ønske om å bygge opp én stor finansenhet, som skal være lokalisert i Norge, men med statlig kapital i aksjekapitalen.

Det gjør meg veldig bekymret når jeg ser hvor lettvint det skal være å skaffe seg muligheten til å kjøpe banker som ikke er til salgs. Hvordan vil det gå med de større enhetene, som i internasjonal sammenheng likevel er en lilleputt, hvis en større bank – velg en amerikansk, velg en tysk, velg en engelsk, velg en fransk – kommer og sier: Dette var en interessant bank, den vil vi gjerne snuse litt på.

Det Stortinget bidrar til, gjennom det vi i dag gjør, er altså at vedtakene ikke har noen langsiktighet. Det er ikke det at de skal ha langsiktighet inn i evigheten, men det må være noen grad av forutsigbarhet og langsiktighet. Hvis vi sitter igjen med en statlig eierandel i kun én finansinstitusjon, frykter jeg at det i en gitt situasjon for storting og regjering vil være opportunt å si: Ja vel, så må den også gå. Da er vi i den situasjonen at vi ikke har statlige forretningsbanker med hovedkontor i Norge. Det trenger ikke gå slik. Jeg håper inderlig at det ikke går slik, men det er et nærliggende scenario når en ser hvordan utviklingen i den norske finans- og banknæring har vært gjennom det siste året. Jeg mener det er viktig å ivareta den funksjonen i Norge.

Alt dette peker i retning av at vi burde ha tenkt oss bedre om enn det vi har gjort. SV har et forslag om at vi bør få en stortingsmelding om langsiktige utfordringer for norsk banknæring, rett og slett fordi den internasjonale konkurransen påvirker oss. Vi ønsker ikke at norsk bank- og finansnæring skal være statisk, men samtidig ønsker vi at det statlige eierskapet skal være den bufferen det er når det gjelder langsiktighet og forutsigbarhet.

Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Kanskje representanten skal ta opp det forslaget han nevnte?

Øystein Djupedal (SV): Det er med glede jeg tar opp forslaget.

Presidenten: Da har Øystein Djupedal tatt opp forslaget han refererte til.

Terje Johansen (V): Globaliseringen i finansnæringen stiller oss overfor nye, store og annerledes utfordringer. Internasjonal kapital og den globale økonomien truer nå med å skylle over landets grenser og rive med seg norske finansinstitusjoner, slik at pengebingen Norge risikerer å bli sittende igjen med bare filialer og gå glipp av de klynge- eller clustervirkninger som miljøet rundt norgesbasert virksomhet skaper. Sentrumspartiene har derfor gått sammen med Arbeiderpartiet for å sikre langsiktig nasjonalt eierskap i finansnæringen. Derfor vil Venstre bevare en tredel statlig eierskap i én sterk norsk finansenhet. Derfor vil Venstre at staten skal samle sine eierinteresser i én finansinstitusjon.

Merknadene fra sentrumspartiene og Arbeiderpartiet er et forsøk på å sette mål for det politikerne kan og skal påvirke, uten å gå for langt i å fortelle næringens folk hvordan de skal gjøre jobben.

Jeg ser på fellesmerknadene som et forsøk på å avgrense et statlig ansvar for fellesskapets interesser opp mot det fine balansepunktet hvor privat eierskap gir et effektivt marked med god ressursutnyttelse. Dette har Venstre erfaring med gjennom hele dette hundreåret. Det var slik det begynte, og det passer godt å avslutte på den måten.

Venstrekapitalismen er et styringskompromiss hvor politikerne ivaretar demokratiske og etiske verdier, og hvor markedet sørger for effektiviteten – eller for å si det med en skribent i Dagbladet den 1. desember:

«Bare en sterk og aktiv stat i en åpen, markedsbasert økonomi fungerer.»

Hvilken skribent var det? Jo, det var Erik Solheim fra SV, partiet hvor bare forbokstaven er igjen av sosialismen.

Venstres landsstyre gav i helgen sin tilslutning til avtalen mellom sentrum og Arbeiderpartiet.

Vi har alltid vært sterke talsmenn for at offentlig eierskap må kunne begrunnes ut fra politiske mål, mål som ikke kan forventes ivaretatt av rent forretningsmessige interesser. Slike hensyn finner vi særlig i forvaltningen av nasjonale ressurser og i kontroll med naturlige monopoler, ja unaturlige monopoler også for den saks skyld. Denne kampen mot monopoldannelser vil jeg komme nærmere tilbake til.

Videre er Venstre kritisk til at staten skal sitte på alle sider av samme bord – som eier, som konsesjonsgiver og som kontrollør. Det kan være et demokratisk problem når staten eier og driver vanlig næringsvirksomhet. Gjennom eierskap kan staten bli bundet til særlige næringsinteresser, det kan skapes en for sterk maktkonsentrasjon, og evnen til å tenke helhetlig kan svekkes. Derfor forutsetter statlig eierskap alltid en spesiell begrunnelse, slik som nå er tilfellet for å kunne sikre en norsk finansnæring.

Like lite som Venstre aksepterer den rå kapitalismen, like lite aksepterer vi den overmektige staten. For mye av det ene betyr politisk inngripen, sett fra Venstres synspunkt. Når rå kapitalisme truer fellesskapets interesser, vil Venstre kompensere med mer politisk styring – og vice versa.

Som konsesjonsgiver skal staten ivareta noen politiske mål, disse er nevnt i merknadene fra sentrumspartiene og Arbeiderpartiet. Først og fremst vil vi ivareta soliditet for å sikre innskytere og låntakere. Til dette bruker vi Kredittilsynet.

Vi ønsker å sikre konkurransen, til glede for vanlige forbrukere, innskytere som låntakere, og for næringslivet, små bedrifter og de store konsernene. Jeg kommer også tilbake til det.

Vi ønsker å sikre tilgjengelighet og et godt tilbud til hele Norge, til alle regioner – kort sagt ivareta Distrikts-Norges interesser. Som saksordfører for fusjonen DnB/Postbanken mener jeg at vi gjorde det i den operasjonen. Den fusjonen var det bare SV som var imot.

Disse politiske målene er det flertall for i denne sal. Sånn sett er det bare grunn til begeistring fra min side.

Jeg var glad for at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet tilsynelatende var enige om de store linjer, og at vi har holdt oss unna fristelsene til å fortelle aktørene hvem som skal fusjonere med hvem. Det må næringens aktører selv avgjøre.

Men det som foruroliger meg, og Venstre, er det som ligger og lurer utenfor eller bakenfor og til dels innenfor disse tilsynelatende klare målene. Vi er kort og godt bekymret for at noen er så sterke i sitt forsvar for det nasjonale at de tipper over i det nasjonalistiske.

Når vi i Venstre gir vår tilslutning til at det skal dannes en sterk norsk finansenhet, betyr ikke det nødvendigvis en stor enhet. Det finnes ingen historiske beviser for at «stor» betyr det samme som god og konkurransedyktig i norsk finansverden.

Det vi i Venstre frykter, og som vi akter å bekjempe, slik vi har gjort gjennom hele historien, er maktkonsentrasjoner og monopoler. Og vi er sterkt bekymret over forsøkene på å utnytte det nasjonale ansvar som ligger i forliket, til å skape maktkonsentrasjoner i det norske kapitalmarked, maktkonsentrasjoner som strider mot de politiske målene jeg har gjort rede for, og som det er flertall for. Derfor har Venstre sagt klart fra hele veien at vi er imot en fusjon mellom DnB og Kreditkassen. Jeg må tilstå at jeg er særlig bekymret over hva Arbeiderpartiet har i sinne med sine mer eller mindre fortolkbare signaler.

Når sjefen for Kredittilsynet antyder at tilsynet kan tenkes ikke å ville motsette seg f.eks. en fusjon mellom DnB og Kreditkassen, er det for så vidt forsvarlig – hvis man bare tenker på soliditet, hvilket er hans ansvar. Men tanken på en slik maktkonsentrasjon er ikke bare uforsvarlig ut fra demokratiske hensyn, det strider jo i tillegg mot alle de politiske mål flertallet er blitt enige om. Alle vil bli skadelidende – vanlige forbrukere, næringslivskundene, de ansatte, distriktene, ja sågar byene.

At bransjeanalytikere hilser en slik fusjon med glede, er også forståelig. De ser på rasjonaliseringsmulighetene; det vil stort sett si antall mennesker som blir overflødige. Analytikerne mener at dette er en fordel for aksjonærene, hvilket jo også isolert sett er riktig, men disse hensyn må ikke gå på tvers av de overordnede politiske mål vi har satt oss i denne meldingen.

Derfor er jeg også opptatt av hvordan Bankinvesteringsfondet håndterer det oppdraget det blir gitt med å utrede hvordan staten skal agere for å oppfylle de mål vi setter oss i denne sal. Vi, Det norske storting, må i denne sak ikke først og fremst være opptatt av på kort sikt å maksimere verdien av vårt eierskap i de to norske storbankene. Det norske storting bør først og fremst være opptatt av å sikre fellesskapets interesser. Helheten og den langsiktige utviklingen av norsk finansnæring er vårt ansvar. Dette bør Bankinvesteringsfondets utredere merke seg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Det er interessant å høre representanten Johansen først si at han er glad for at Stortinget ikke går inn i hvilke konkrete løsninger som skal bli resultatet av dette, for deretter å bruke hele innlegget sitt på å fortelle hvilke løsninger han ikke ønsker seg.

Jeg registrerer at Venstres landsstyremøte har sagt nei til en sammenslåing av DnB og Kreditkassen. Jeg registrerer videre at Regjeringen inviterte Stortinget til å si nei til en sammenslåing av DnB og Kreditkassen. Men jeg registrerer også at sentrum og Arbeiderpartiet i innstillingen ikke er med på den konklusjonen, men tvert imot sier at vi mener at de strukturpolitiske retningslinjene ikke bør utelukke at de to største forretningsbankene kan slås sammen.

Så kan vi lese i Dagsavisen fra i går, hvor Terje Johansen er uenig med stortingsflertallet, som vil holde mulighetene for en slik fusjon åpen:

«Jeg vil reservere meg mot merknaden som sier at en sammenslåing av DnB og Kreditkassen ikke bør utelukkes, sier Venstres finanspolitiske talsmann Terje Johansen».

Videre:

«Denne merknaden er kommet med uten min viten, sier han. Johansen har vært borte fra Stortinget de siste ukene på grunn av isjiasproblemer.»

Jeg har all sympati for Johansen for isjiasproblemene, men det kan ikke være slik at fordi Terje Johansen er borte fra Stortinget i to uker, er de avtalene og de merknadene som Venstre legger inn i forhold til kredittmeldingen, ikke lenger gjeldende. Så mitt spørsmål til Terje Johansen er: Er det slik at han fortsatt mener at konklusjonen er at DnB og Kreditkassen ikke kan slås sammen, at det er utelukket? Og hvor er denne reservasjonen i så fall uttrykt fra representanten Johansen?

Terje Johansen (V): Terje Johansens reservasjon uttrykkes fra denne talerstol, og jeg gjentar det jeg sa i mitt innlegg, at en fusjon mellom DnB og Kreditkassen strider mot alle de politiske mål vi var sammen om i merknadene. Jeg skal gjerne gjenta dem, slik at det står helt lynende klart hvorfor:

• For det første ønsker vi ikke en slik maktkonsentrasjon.

• For det andre ønsker vi ikke dette av distriktshensyn.

• For det tredje ønsker vi det ikke av konkurransehensyn, dvs. både av hensyn til forbrukerne og av hensyn til næringslivskundene.

• For det fjerde ønsker vi det ikke av hensyn til de ansatte, fordi det er helt klart at dette betyr en storstilt rasjonalisering av arbeidsplasser.

Det er Venstres syn i denne saken. Og så er jeg da rakrygget nok – det bør jo alle forstå i den situasjon jeg befinner meg i – til å innrømme at denne inkurie skyldes mitt fravær.

Ranveig Frøiland (A): Det er mogleg at eg ikkje skjøna alt som vart sagt, men først innleidde representanten Johansen med at landsstyret til Venstre hadde gjeve si tilslutning til denne merknaden, og no forstod eg at Terje Johansen tok avstand frå den fordi han hadde vore borte. Men det er for så vidt ikkje noko problem for oss i denne saka kva Terje Johansen meiner, for det er eit breitt fleirtal som har gått inn på desse merknadene, som eg reknar med at alle sentrumspartia sluttar seg til.

Men eg følte no at representanten Terje Johansen dreiv konsesjonshandsaming her. Det vi har sagt i denne merknaden, er at retningslinene ikkje skal utelukka nokon konstellasjonar eller fusjonar, men ei konsesjonshandsaming er det Regjeringa som skal gjera i forhold til retningslinene for konsesjonshandsaming. Når det gjeld soliditet, konkurranse og alle desse forholda, er det heilt normalt at ein innhentar vurderingar frå Konkurransetilsynet, Kredittilsynet og forbrukarorganisasjonane. Så dersom det er nokon som tippar over her og driv konsesjonshandsaming frå denne talarstol, må det vera Venstre sin representant. Eg har lyst til å spørja kva som gjer at han er uroa når det gjeld Arbeidarpartiet sine merknader. Vi har ingen merknader her som vi ikkje står i lag med sentrum om når det gjeld både retningsliner og konsesjonshandsaming.

Terje Johansen (V): La meg si det på denne måten: Det statlig styring og eierskap i denne sammenheng innebærer, er en inngjerding av den teigen som private markedsinteresser skal få lov til å bevege seg fritt innenfor, og vi har da slått ned noen gjerdestolper som skal holde DnB og Kreditkassen fra hverandre, i Venstre. Venstres standpunkt behøver ikke å være det store problemet for denne sal. Snarere tvert om, vi har – om ikke som de eneste – i hvert fall gitt klart uttrykk for hva vi mener. Det jeg mener er problemet for denne sal, er: Hva vil egentlig Arbeiderpartiet? Frøiland forstår ikke Venstre. Jeg har store problemer med å forstå i hvilken retning Arbeiderpartiet vil gå. Det er det største problemet for denne sal, tror jeg.

Trond Giske (A): Johansen har helt rett i at det er ikke noen tvil om hva Venstre mener i denne sak, for det står nemlig i innstillingen på side 13. Der står det at flertallet – inkludert Venstre – mener at «dei strukturpolitiske retningslinene ikkje bør utelukke at dei to største forretningsbankane kan slåast saman». Det er det Venstre mener.

Så er det nok riktig at representanten Johansen står her på talerstolen og visstnok mener noe helt annet enn det som står i denne flertallsmerknaden fra Venstre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Nå er det i og for seg ikke så alvorlig – jeg skal gi representanten Johansen helt rett i at det kanskje ikke er så interessant hva representanten Johansen mener. Det som er interessant, er at det er en flertallsmerknad her som sier helt klart at de gjerdestolpene som Terje Johansen snakker om, ikke skal settes så langt inn at en sammenslåing av DnB og Kreditkassen er utelukket. Så får vi se hva som skjer etter at denne kredittmeldingen er behandlet, og hva som skjer med aktørene, om det kommer f.eks. et bud på Kreditkassen fra DnB. Så skal det behandles. Nå har Terje Johansen gått veldig langt i å behandle den saken allerede her, han har vært inne på distriktspolitikk, på de ansatte, på konkurransesituasjonen osv, så konsesjonsbehandlingen er i full gang her – antakelig ikke fra partiet Venstres side, men fra representanten Johansens side. Mitt spørsmål til representanten Johansen er om han nå er ferdig med denne saken, eller om partiet Venstre er ferdig med den, for i Dagens Næringsliv fredag 3. desember sier nemlig Venstre-talsmannen at han

«krever at regjeringen samlet må tolke kredittmeldingen. Det må tas opp i regjeringen hvis det skal være slik Restad sier».

Det Restad har sagt, er at han ikke har tenkt å legge opp til noen retningslinjer som avviser en sammenslåing av DnB og Kreditkassen. Hvis finansministeren skal følge opp stortingsinnstillingen slik den er skrevet fra partiet Venstre, vil partiet Venstre ta omkamp i Regjeringen, skal man forstå Johansen riktig i Dagens Næringsliv. Det hadde vært veldig fint om Johansen kunne utredet litt om det fra Stortingets talerstol.

Terje Johansen (V): Merknadene fra flertallet inneholder en rekke politiske mål samtidig med en understreking av at en fusjon eller sammenslåing av DnB og Kreditkassen som bare tar sikte på rasjonaliseringsgevinster, ikke er ønsket eller aktuell. Jeg kan vanskelig forstå at det som er problemet her, er Venstres mening. Jeg har ikke bare gjort klart fra denne talerstol hva Venstre mener, jeg har også henvist til hva Venstres landsstyre har sagt om den samme saken. Vi er vel det eneste partiet som har behandlet denne saken såpass grundig. Jeg gjentar at det som jo er problemet for Det norske storting, er å vite hva Arbeiderpartiet ønsker seg. Det er mye snakk om statlig eierskap, mye snakk om statlig styring, men man utelukker absolutt ingenting. Venstre ønsker ikke at alle gjerder skal rives ned, og vi har satt opp ett gjerde. Jeg regner med at Regjeringen, dersom de vil noe annet enn det de skrev opprinnelig, tar det opp i Regjeringen.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Thorbjørn Jagland (A): Utfordringen som Stortinget står overfor, er å kombinere en statlig eierskapspolitikk for finansnæringen som både tar hensyn til at Norge er avhengig av utenlandsk kapital og utenlandske markeder, og som samtidig tar vare på vårt behov for at en betydelig del av norsk finansvesen er på norske hender.

Norge er helt avhengig av utenlandsk kapital og det å være deltaker i den globale økonomien. Derfor må vi ikke føre en eierskapspolitikk som skremmer bort utenlandsk kapital. Samtidig er vi nødt til å sikre at vi har et tungt norskeid finansvesen som har sitt hovedkontor i Norge. Viktige strategiske beslutninger vil normalt være knyttet til hovedkontoret. Nærhet mellom ledelsesfunksjonene i banken og norske kundeforhold vil ha stor betydning for personkunder, og ikke minst små og mellomstore bedrifter, som i liten grad har internasjonale finansmarkeder som et reelt alternativ. For bedriftskundene er norske hovedkontorer særlig viktig i økonomiske nedgangstider, da vi vet det må gjennomføres begrensninger i utlånene.

Arbeiderpartiets oppfatning er at statens rolle i finansnæringen først og fremst må være å sikre nasjonalt eierskap. For å klare dette mener vi det er nødvendig at staten samler sine eierinteresser i én finansinstitusjon, at staten sitter inne med minst 1/3 av aksjene i denne og at staten opptrer som aktiv eier, slik at den ikke blir til hinder for, men til gunst for den finansnæringen man er med og eier.

Arbeiderpartiet tror det er nødvendig å skape én sterk norskeid enhet som ikke blåser bort i globaliseringens kastevinder. Den må tvert imot være i stand til å gå utenlands. Det gjelder for bankene som for bedriftene at man må ekspandere ute for å sikre virksomheten hjemme. I Norden har de største bankene og forsikringsselskapene gått over fra å definere sitt eget hjemland til å inkludere Norden som sitt hjemmemarked. Det må også norske banker kunne gjøre.

Uten handlekraft fra statens side kan det norske finansielle miljøet forvitre. Derfor mener vi det er galt å selge ut statlige aksjer i bankene før vi har på plass én tung norskeid institusjon. Finansministeren har sagt at dette tar tid. Da må man huske på at det er mange aktører i markedet som har klart for seg hva de vil. Derfor bør ikke finansministeren bruke mye tid på å få på plass en framtidsrettet løsning.

Jeg vil kommentere Høyres og Fremskrittspartiets holdning. Den bærer jo preg av disse partienes gamle statsskrekk. Derfor håndterer de også statens interesser på en besynderlig måte. Høyre og Fremskrittspartiet sa ja til budet fra MeritaNordbanken omtrent i samme minutt som det ble fremlagt. Hvilken privat eier hadde handlet på den måten? Hvis man skal selge noe, bør man i hvert fall sørge for at salgssummen blir høyest mulig, og ikke hoppe på det første og beste budet man får. Dernest bør man tenke på hvilken virkning et salg får på andre virksomheter der man har eierposter. Høyres og Fremskrittspartiets mål er tydeligvis å bli kvitt statens eierskap, koste hva det koste vil. Derfor sa man altså straks ja til budet fra MeritaNordbanken uten å få vurdert prisen, og uten å tenke på hvilken virkning dette ville få for Den norske Bank, der staten er hovedeier. Slik kan man ikke forvalte fellesskapets eierposter.

Jeg synes også det er bemerkelsesverdig at disse partiene har langt større statsskrekk enn store deler av det private næringsliv nå har. Mange innen næringslivet ser at det er nødvendig med et partnerskap mellom offentlig og privat kapital for å klare utfordringene Norge stilles overfor i den globale økonomien. Norge er så heldig at staten har kapital. Hvorfor skal ikke den brukes til å sikre norske interesser? Jeg er derfor glad for at det er et stort flertall i Stortinget som nettopp vil det, også innenfor finansnæringen.

Statsråd Gudmund Restad: Regjeringen fremmet 29. oktober i år Kredittmeldinga 1998, St.meld. nr. 11 for 1999-2000.

Kredittmeldingen er nå i større grad enn tidligere et dokument som omhandler aktuelle saker på finansmarkedet. Som i fjorårets melding, drøfter Regjeringen også i år retningslinjene for strukturpolitikken i finansmarkedet. Regjeringen mener at de retningslinjene som ble trukket opp i Kredittmeldinga 1997, og som et stort flertall høsten 1998 gav støtte til i stortingsbehandlingen, gir et godt utgangspunkt for politikken også framover.

Regjeringen foreslår likevel enkelte endringer i retningslinjene for å legge til rette for en videreutvikling av en konkurransedyktig norsk finansnæring.

I konsesjonspolitikken vil det fortsatt bli lagt stor vekt på hensynet til konkurranse og soliditet. Videre vil det bli lagt vekt på at det finnes solide og konkurransedyktige institusjoner og grupperinger med regional forankring her i landet.

Jeg vil understreke at Regjeringen legger stor vekt på at utøvelsen av eierskapet i bankene skal være klart atskilt fra statens rolle som regulator og konsesjonsmyndighet. Dette er ivaretatt gjennom utformingen av lovverket for både Kredittilsynet og Statens Bankinvesteringsfond. Slik må det fortsatt være.

Utviklingen internasjonalt mot større enheter og økt konkurranse over landegrensene vil ha mye å si for konkurransesituasjonen framover. Dette har vært et viktig utgangspunkt for drøftingen i Kredittmeldinga 1998.

Jeg vil peke på at de aller fleste utviklede land har sentrale finansinstitusjoner med nasjonalt eierskap. Regjeringen mener at det også i Norge er et mål å sikre et norsk eierskap av tilstrekkelig omfang til å sikre sentrale finansinstitusjoner med hovedkontor her i landet. Staten er den eneste som kan sikre dette, ettersom vi ikke kan pålegge andre investorer å opprettholde sitt eierskap.

Jeg er tilfreds med at flertallet i finanskomiteen slutter seg til Regjeringens syn om at det er viktig å sikre et langsiktig nasjonalt eierskap i finansnæringen for å sikre hovedkontor i Norge. Jeg har merket meg at flertallet går inn for at staten må medvirke til å etablere en sterk norsk løsning på finansmarkedet, slik at det nasjonale eierskapet ikke blir svekket. Jeg har merket meg at finanskomiteen i sin innstilling understreker at Stortingets oppgave er å trekke opp de generelle retningslinjene for strukturpolitikken på finansmarkedet og statens rolle som eier. I tråd med dette har komiteens flertall ikke gitt konkrete anvisninger på løsninger f.eks. når det gjelder de to forretningsbankene som staten har store eierandeler i.

Komiteflertallet mener at staten må samle sine eierinteresser i en enhet og slik sikre det nasjonale eierskapet gjennom å eie minst en tredjedel av aksjene i denne. Flertallet uttaler også at et eventuelt salg av aksjer i Kreditkassen ikke kan gjennomføres før en har sett hva slags norsk løsning som kan etableres.

Jeg har også merket meg at en samlet komite legger til grunn at den framtidige konsesjonspolitikken må ta utgangspunkt i en vurdering av soliditet og av konkurransemessige hensyn og i utgangspunktet ikke må utelukke bestemte strukturelle løsninger eller stenge for nordiske/internasjonale samarbeidsalternativ der en utenlandsk eirerandel er noe større enn i gjeldende lovgivning. Det sies videre av flertallet at Regjeringen bør gi prioritet til arbeidet med statens eierskap i en sterk norsk finansløsning.

Jeg tar sikte på i løpet av denne uken å gi et oppdrag til Statens Bankinvesteringsfond om å starte et arbeid i tråd med de retningslinjer finanskomiteen eller dens flertall har trukket opp i innstillingen. Utover dette vil det ikke bli lagt spesielle politiske føringer på hva slags løsning en skal komme fram til. Fondets oppgave vil være å utarbeide et godt faglig grunnlag for å vurdere hvordan en best kan imøtekomme de synspunkter stortingsflertallet har gitt uttrykk for.

Dette er en svært viktig sak med store økonomiske dimensjoner. Det vil derfor ikke være forsvarlig å pålegge arbeidet et tidspress som kan svekke mulighetene for å oppnå de beste løsninger. Jeg vil derfor ikke sette noen bestemt tidsfrist for ferdigstillelse av arbeidet. Jeg forutsetter likevel at Bankinvesteringsfondet ikke bruker unødig lang tid, men gjennomfører oppdraget så raskt som et grundig og forsvarlig arbeid tillater.

Det må legges avgjørende vekt på å finne løsninger som gir grunnlag for å etablere og videreutvikle en konkurransedyktig og robust forretningsstrategi, gitt utviklingen i finansmarkedet, bl.a. når det gjelder teknologi, bransjeglidning og økt internasjonal integrasjon.

Jeg har for øvrig merket meg at komiteen ber om at norske finansinstitusjoners rammevilkår blir vurdert. I denne sammenheng vil jeg vise til Banklovkommisjonen som går gjennom norsk finanslovgivning, og til det såkalte Konkurranseflateutvalget som utreder norske finansinstitusjoners konkurranseflater i forhold til utenlandske institusjoner. Begge disse utvalgene vil komme med innstillinger neste år, som Finansdepartementet vil følge opp i forhold til Stortinget.

Regjeringen gav i kredittmeldingen uttrykk for at det er argumenter som taler for at staten som eier burde nominere representanter til styret i DnB og Kreditkassen. Jeg vil understreke, slik det også er omtalt i regjeringspartienes merknader i innstillingen, at staten med dette selvsagt ikke skulle blande seg bort i den daglige driften, eller sette krav om tilbakerapportering. Jeg tar til etterretning at flertallet i komiteen går imot Regjeringens forslag. Dette medfører at de gjeldende retningslinjer fortsatt vil bli lagt til grunn.

Regjeringen ønsker å åpne for samarbeidsavtaler og strategiske allianser både mellom norske finansinstitusjoner og mellom norske og utenlandske finansinstitusjoner. I Ot.prp. nr. 9 for 1999-2000 er det derfor foreslått endringer i finansieringsvirksomhetsloven som vil gi mulighet til unntak fra den generelle regelen om 10 pst. eierbegrensning. Ved strategiske samarbeidsavtaler gis det mulighet for eierandeler på opp til 25 pst.

Et eksempel på strategisk samarbeid kan være kombinert deleierskap og utstrakt forretningsmessig samarbeid. Det strategiske samarbeidet vil kunne kombineres med både ensidige og gjensidige eierandeler. Jeg er tilfreds med at flertallet i komiteen går inn for de foreslåtte endringene i eierbegrensningsreglene.

Kredittmeldingen gir også en oversikt over utviklingen på finansmarkedet i foregående år og over virksomheten i statlige institusjoner med sentrale oppgaver på dette området. I den sammenheng har jeg merket meg at flertallet i komiteen ber Regjeringen vurdere om Folketrygdfondet bør få investere i norske selskaper som ikke er børsnotert. Finansdepartementet arbeider for tiden med dette spørsmålet sammen med Folketrygdfondet. Regjeringen vil derfor komme tilbake med en nærmere redegjørelse omkring dette spørsmålet til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett 2000.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Da MeritaNordbanken – det var vel den 20. september – la inn sitt bud på alle aksjene i Kreditkassen, gav finansministeren like etter, nærmere bestemt dagen etter, uttrykk for at han ikke så noe behov for å vurdere de retningslinjene som ligger til grunn for norsk finansnæring. Slik ble han oppfattet i uttalelser i september i Dagens Næringsliv. Da det ble klart for finansministeren at et flertall på Stortinget så annerledes på det, bebudet finansministeren å komme til Stortinget med vurderinger i kredittmeldingen. De vurderingene som kom i kredittmeldingen, representerte etter vår oppfatning først og fremst status quo, med unntak kanskje spesielt av en unntaksbestemmelse i eierbegrensningsregelen, som er det nye tiltaket.

Når innstillingen nå foreligger fra finanskomiteen, og det er et faktum at Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for vår oppfatning i denne saken og får endringer av retningslinjer, sier finansministeren at det har skjedd mye i det siste. Det har skjedd mye i det siste som gjør det nødvendig å gå inn for slike endringer. Nå skal finansministeren gjerne berømmes for sin fleksibilitet i denne saken, men det kan jo være interessant også for Stortinget å høre hva det konkret er som finansministeren mener har endret seg i løpet av de siste to og en halv måned, som også har fått finansministeren til å se annerledes på behovet for å endre retningslinjer.

Statsråd Gudmund Restad: Det stemmer ikke med virkeligheten, det Hill-Marta Solberg innledet med, at jeg dagen etter at MeritaNordbanken kom med sitt bud på Kreditkassen, skulle ha gitt uttrykk for at det ikke var noe behov for å vurdere retningslinjene. Derimot var jeg ute allerede samme dag, faktisk kun en times tid etter at budet forelå, og sa fra om at dette blir meget problematisk, for dette budet er i strid med Stortingets retningslinjer. Det er ingen norsk bank til salgs – jeg brukte ikke de ordene – men det var ingen bank til salgs ifølge de retningslinjer som Stortinget har fastsatt.

Så mener Hill-Marta Solberg at når Regjeringen først kom med sine synspunkter og skisserte de framtidige retningslinjene i kredittmeldingen, var det status quo. Det var det jo ikke. Riktignok er det slik at det skjer mye, og det skjer raskt på denne sektoren. Likevel skjer det jo ikke så mye og så raskt at alt det Stortinget gav sin tilslutning til for et år siden, var helt avlegs og ubrukbart. Så det vi pekte på, var at mye av det som var retningslinjer trukket opp for et år siden, fortsatt var gjeldende og godt brukbart for også den framtidige strukturen. Men Regjeringen åpnet for nye muligheter. Vi la store åpninger for både nasjonale større enheter, og for internasjonale enheter. Vi tok opp et forslag fra Banklovkommisjonen om å legge til rette for strategiske samarbeidsavtaler, og å kunne åpne for et avvik, et unntak, fra den generelle 10 pst. eierbegrensningsregelen og åpne for inntil 25 pst. eierandeler i slike tilfeller. Så jeg synes ikke det er rimelig å beskylde Regjeringen for at man bare la fram et status quo i kredittmeldingen.

Siv Jensen (Frp): Ved flere anledninger gjennom denne debatten har det blitt sagt fra stortingsflertallets side at Regjeringen nå har fått en klar marsjordre. Da vil jeg gjerne høre finansministerens vurdering av hva slags marsjordre han mener han har fått fra stortingsflertallet – hva disse såkalte nye strukturpolitiske retningslinjene fra sentrum og Arbeiderpartiet innebærer, og hvordan Regjeringen og finansministeren har tenkt å angripe dette.

Dernest har man ved flere anledninger – iallfall partigruppene – mottatt henvendelser fra Storebrand og i og for seg fra andre forsikringsselskaper også, som ved gjentatte anledninger har påpekt at hvis ikke de særnorske rammebetingelsene blir endret, vil de komme til å måtte flytte ut deler av sin virksomhet. Det ble ignorert, og så flyttet deler av virksomhetene ut. Det siste eksempelet på det er etableringen av det nye nordiske skadeforsikringsselskapet If, som har hovedkontorlokalisering i Sverige, og som ikke kunne hatt hovedkontorlokalisering i Norge på grunn av det spesielle norske regelverk. Er finansministeren enig i at det nå snart er behov for å gjøre denne type endringer, slik at vi ikke selv står i veien for at etableringer av den type naturlig kan finne sted i Norge? Og videre: Er finansministeren enig i at det snart er på tide å foreta en harmonisering av det norske – og særnorske – regelverket, slik at vi får det på linje med de land som våre finansinstitusjoner konkurrerer med? Eller mener finansministeren at de reglene som gjelder for norske institusjoner er gode nok, og ikke trenger å forandres?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg vil først få lov til å berømme stortingsflertallet for at de har gjort det som er Stortingets jobb, nemlig å trekke opp retningslinjene og ikke tegne kartet for hvordan den fremtidige strukturen skal være, slik som andre partier har falt for fristelsen til å gjøre. Jeg er helt enig i, som det også er understreket av stortingsflertallet, at det er Stortingets jobb, og det har Stortinget gjort. Derfor er det prisverdig nok ikke utelukket noen mulig løsning, heller ikke det som Regjeringen for så vidt ikke gav signaler om – muligheten for en sammenslutning, fusjon, mellom de to forretningsbankene.

Så spør Siv Jensen om hvordan jeg nå vil angripe eller følge opp denne marsjordren som jeg har fått fra stortingsflertallet. Det gjorde jeg rede for i mitt innlegg. Jeg vil nå i løpet av denne uken – forhåpentligvis ikke helt i slutten av uken – gi et utredningsoppdrag til Bankinvesteringsfondet, som jo er de som forvalter statens eierskap i de to forretningsbankene. Så vil jeg ikke sende med noen politiske signaler om hva jeg ønsker tilbake som svar. Jeg vil at de på faglig grunnlag skal gi oss sin vurdering av hvordan man på best mulig måte kan oppfylle de retningslinjer som stortingsflertallet har trukket opp, nemlig å samle statens eierinteresser i én, institusjon – en slagkraftig institusjon.

Så er det spørsmål om harmonisering av regelverket. Vi har etter ønske fra Stortinget satt ned et utvalg, det såkalte Konkurranseflateutvalget, som nå foretar sin vurdering. Det skulle, etter den frist det fikk, avgitt sin innstilling den 1. februar. Ting tyder på at utvalget kanskje må ha noe mer tid. Men når den tiden er omme, og vi får en innstilling, vil den selvfølgelig bli fulgt opp og forelagt Stortinget på vanlig måte.

Per-Kristian Foss (H): Som svar på replikk fra representanten Hill-Marta Solberg sier finansministeren at han ikke har uttalt at han intet behov så for å endre retningslinjene. Jeg vil anbefale finansministeren å gå tilbake og se sine egne uttalelser. De falt slik, og de ble oppfattet slik, at Regjeringen ikke ville ta noe initiativ for å endre retningslinjene.

Hvis det imidlertid var slik at Regjeringen hele tiden hadde tenkt å ta et initiativ for å endre retningslinjene, uansett hva stortingsflertallet hadde uttalt gjennom presse og media, så er det interessant å få vite nå, for det må i så fall ha vært en godt bevart og hemmelig plan som ikke er kommet til uttrykk på noe tidspunkt.

Så har jeg lyst til å stille finansministeren et spørsmål. Når det i kredittmeldingen står at man ut fra dagens markedssituasjon ikke så det som aktuelt å gi tillatelse til en sammenslåing av DnB og Kreditkassen, var jo det et standpunkt. Og det er et standpunkt jeg synes det er mye fornuftig i faktisk, ut fra konkurransehensyn, forbrukerhensyn, bedriftshensyn og flere. Men når finansministeren ca. en måned senere sier at han i grunnen er åpen for alt, også det han ikke så det som aktuelt å gi tillatelse til en måned tidligere, da stiller jeg følgende spørsmål: Hva har forandret seg i markedet på denne tiden? Det hadde vært mye mer realt å si som finansministeren sa på det første spørsmålet, om direkte oppnevnte statlige styrerepresentanter, at der led man nederlag, man blir formodentlig nedstemt av Stortingets flertall. Det er en ærlig sak. Men å forsøke å bruke markedssituasjonens forandringer i løpet av én måned som begrunnelse for å forandre syn på et så avgjørende strukturspørsmål som en fusjon mellom de to største gjenværende norske forretningsbanker, synes jeg er i overkant av hva jeg trodde en finansminister fra Senterpartiet ville tillegge markedet av betydning.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg holder fast på at jeg ikke gav noen signal, verken den samme dagen eller dagen etter at MeritaNordbanken la inn bud, om at det ikke var behov for å endre retningslinjene. Men jeg registrerte at flere partier i Stortinget gav klare signaler om at de hadde forlatt det standpunkt de hadde for et år siden, nemlig at vi hadde ingen bank til salgs. De hoppet øyeblikkelig på det budet som kom. Og da var det åpenbart at Regjeringen måtte undersøke: Hva mener egentlig stortingsflertallet? Så ble dette presentert i kredittmeldingen, og med Regjeringens syn på hvordan man mente at strukturpolitikken skulle se ut.

Så er det viktig at man har klart for seg hvordan denne angivelige endringen i syn fra finansministerens side oppstod. Det var ikke slik at finansministeren oppsøkte media for å si fra om at nå er det en helt annen situasjon. Men situasjonen var den at jeg fikk en henvendelse fra en journalist her ute i vandrehallen som hadde registrert at stortingsflertallet ikke ville være enig i at i hvert fall retningslinjene skulle stenge for en fusjon mellom de to største bankene, og at dette, konstaterte han, jo måtte være i strid med det som Regjeringen hadde presentert i kredittmeldingen. Det er jo riktig, for i kredittmeldingen sa Regjeringen at med dagens markedssituasjon synes det ikke å være aktuelt å tillate at de to største forretningsbankene blir slått sammen. Så spurte journalisten om dette var et varig, nær sagt evigvarende, standpunkt, og da tillot jeg meg å peke på at det skjer jo så mye og så raskt på denne sektoren, og jeg sa: Se bare hva som har skjedd i løpet av det siste året. Da har Den danske Bank kjøpt Fokus, Gjensidige og Sparebanken NOR har dannet finanskonsern, Storebrand har kjøpt Finansbanken, DnB og Postbanken har fusjonert, og Handelsbanken har kjøpt Bergensbanken. Så sa jeg at hvis man så vender seg andre veien og ser et år fram i tid, hvem er i stand til å si hvordan f.eks. konkurransesituasjonen vil være da? Dessuten var det ikke nærliggende for finansministeren å opponere mot det som faktisk stortingsflertallet sa, at man skulle heller ikke utelukke den nevnte muligheten, en fusjon mellom DnB og Kreditkassen.

Øystein Djupedal (SV): Det siste replikkordskiftet her viser jo til fulle hvor vanskelig det er å være minister i en mindretallsregjering som ikke har styrke eller tyngde i stortingssalen til å få gjennom noe som helst av det man mener er riktig. Her går altså stortingsflertallet nå og endrer totalt på den strukturpolitikk som finansministeren primært hadde ønsket, og som stortingsflertallet hadde lagt i fjor, så det er klart at da blir det vanskelig å være finansminister. Da kan man gjøre ett av to: Enten kan man velge å svelge kamelene, eller så kan man velge å ikke spise dem. Det finansministeren her gjør, er at han velger å spise dem, både medhårs og mothårs, og det må bli en øvelse som han får stå for.

I motsetning til de fleste her var jeg tilfreds med det som stod i kredittmeldingen, fordi det var det samme som stortingsflertallet hadde sagt et år før. Det er klart at et år i finansnæringen er ganske lang tid, det innser også jeg, men samtidig så jeg ikke at det var noen spesiell grunn til, bare fordi en liten svensk banksjef kom flyvende over kjølen, at vi skulle endre den norske strukturpolitikken.

Det er i grunnen det som er mitt spørsmål til finansministeren, og som jeg syns er det mest alvorlige med det Stortinget i dag gjør, nemlig at intet vedtak har noen holdbarhet, noen langsiktighet, i seg.

Jeg syns det var klokt sagt av finansministeren da han sa at vi har ingen bank til salgs. Om han ikke sa det så direkte, sa han at Stortinget var av den oppfatning at statens bankaksjer skulle forbli på statens hender. Det var en riktig uttalelse på det tidspunkt.

At han mener noe annet i dag, får nå i grunnen så være. Det som da er poenget, er at hvis det skal være slik at stortingsflertallet til enhver tid på en måte bare kan herse som det vil, og gjøre alle vedtak temporære, hvordan tror han det oppfattes i de store, seriøse markeder ute i verden at bare man kommer med et bud, blåser storting og regjering og alt over ende, helt uten at det finnes ryggrad til å forsvare et eller annet man mente var riktig kun kort tid tilbake? Det er langtidseffekten av det Stortinget nå er i ferd med å gjøre. Og min utfordring til Restad er: Er han, i likhet med meg, bekymret over det?

Statsråd Gudmund Restad: Ja, i løpet av mine tolv år i Stortinget og deretter to år i regjering har det vært en frustrasjon at retningslinjene for strukturpolitikken på finansmarkedet stadig har blitt endret etter at aktørene mer eller mindre har sett bort fra de retningslinjer som faktisk er trukket opp. Senest skjedde jo det ved at MeritaNordbanken vel vitende – vil jeg gå ut fra – om hva retningslinjene var, la inn et bud på en bank som ikke var til salgs. Det er selvfølgelig bekymringsfullt hvis det skulle vise seg etter hvert at bare aktørene er hissige nok og pågående nok, så gir politikerne etter. Derfor er det mitt sterke ønske at når politikerne denne gangen har lagt retningslinjer, så vil det være for lang tid fremover, at man ikke kan risikere om et år eller to å måtte ta opp spørsmålet om det ikke engang skal være én sterk finansinstitusjon med hovedkontor i Norge. Jeg håper at det gis så klare signaler om at nå er nok nok, at man ikke akter å gå lenger på denne galeien.

Så synes jeg kanskje det er litt tidlig nå å forskuttere hva som blir resultatet av den utredningen som Bankinvesteringsfondet skal foreta. Jeg akter i hvert fall ikke å gjette noe om hva som blir den endelige løsningen, for det kan bli oppfattet som et signal, og jeg ønsker ikke å legge inn et sånt signal, fordi Bankinvesteringsfondet nå på rent faglig grunnlag må få lov til å gjøre sin utredning og gi sin tilråding av hva de mener på best mulig måte kan ivareta stortingsflertallets retningslinjer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Hill-Marta Solberg (A): Gjennom behandlingen av kredittmeldingen i finanskomiteen er det blitt flertall for at staten skal medvirke til å etablere én sterk norsk finansløsning, slik at det nasjonale eierskapet ikke svekkes. Saken skal følges opp ved at staten samler sine eierinteresser i én enhet, og videre skal statens engasjement befestes gjennom eierskap på minst 1/3 i denne institusjonen. Det bør ikke være noen tvil om at stortingsflertallet gir et meget tydelig signal om at dette ikke er tenkt på kort sikt, men på lang sikt. Det som er blitt flertallets innstilling, er helt i tråd med Arbeiderpartiets standpunkt.

Endringene i finansnæringen speiler i stor grad utviklingen mot globalisering og internasjonale sammenslåinger i resten av næringslivet. Senest i dag har Dagsavisen en gjennomgang av hvilke norske bedrifter som er eller kan bli solgt ut av landet i løpet av dette året, og listen er lang – hele 22 bedrifter. Både finansnæringen selv og staten som eier må forholde seg til denne utviklingen. Det har da også næringen gjort. Gjennom oppkjøp, fusjoner og sammenslåinger har bankene forsøkt å skaffe seg utviklingsmuligheter.

Som stor eier i de to største forretningsbankene må også staten forholde seg til de endringer som blir nødvendige og viktige for at vi skal ha en sterk norsk finansnæring. Etter Arbeiderpartiets mening var det den største mangel ved kredittmeldingen da Regjeringen la den fram, at man ikke gjorde noen grundige drøftinger av hva denne situasjonen utfordret det statlige eierskapet på.

Grunnlaget for enigheten mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene bygger på vår felles oppfatning om at det statlige eierskapet er viktig for å sikre et langsiktig nasjonalt eierskap i finansnæringen. Det er avgjørende for norsk næringsliv at vi har finansinstitusjoner med nærhet og kjennskap til norske bedrifter. Bare gjennom et nasjonalt eierskap kan vi sikre at hovedkontorfunksjonene blir i Norge, det er der de viktigste strategiske beslutninger tas.

Enigheten mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet fastlegger de strukturpolitiske retningslinjene, dvs. retningslinjene for eierskapspolitikken og konsesjonspolitikken for finansinstitusjoner. Enigheten fastsetter ikke bestemte løsninger for enkeltinstitusjoner. Det har vært etterlyst her i Stortinget i dag, men jeg vil gjerne understreke nok en gang at det ikke er Stortingets rolle å gjøre det.

I Dagens Næringsliv i dag sier Høyre at de skal utfordre – og det har de for så vidt også gjort i debatten, både de og Fremskrittspartiet – Arbeiderpartiet på hva man egentlig vil skal skje. Men jeg understreker igjen at Stortinget ikke både skal opptre som utøvende eier og som konsesjonsmyndighet. Stortingets rolle er å legge opp retningslinjer, og det er også det Stortinget gjør. Derfor er Arbeiderpartiet fornøyd med at enigheten mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet omhandler retningslinjer, og ikke utelukker konkrete løsninger for noen enkeltinstitusjoner.

For høyrepartiene er det et klart uttrykt mål at staten skal selge seg ut av bankene. Det statlige eierskapet skal altså avvikles. Rett nok er det en tydelig nyanse mellom hva Høyre mener, og hva Fremskrittspartiet mener, i og med at Høyre i dag klart har sagt at det er en prosess som må gå over tid. Men i alle fall bekrefter innstillingen at her går det et klart skille mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden og sentrumspartiene og Arbeiderpartiet på den andre siden når det gjelder synet på det statlige eierskapet også på lang sikt. På denne bakgrunn er det vanskelig å se at noe annet flertall enn regjeringspartiene og Arbeiderpartiet kan samles om statens eierskapsstrategi overfor finansnæringen i et langsiktig perspektiv.

Arbeiderpartiet er meget godt fornøyd med at dette flertallet nå legger til rette for at staten i framtiden skal konsentrere sitt eierskap i én sterk norsk finansenhet, og at staten skal være en eier i denne institusjonen, som også gir banken/finansinstitusjonen de utviklingsmuligheter som trengs for å kunne utvikle seg videre i årene framover, om nødvendig også ved å gå ut av landet.

Gjennom dette flertallet sikrer vi i dag at vi i Norge også i framtiden skal ha en finansinstitusjon med hovedkontor i Norge – altså; vi sikrer et nasjonalt eierskap i finansnæringen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Per-Kristian Foss (H): Uten unødig å forlenge debatten vil jeg bare si at man gjennom debatten vel ikke akkurat har kommet til større klarhet i hva enigheten mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene betyr, bortsett fra det jeg sa, som er positivt, at man nå konsentrerer eierskapet om én institusjon og ikke tviholder på to. Det har jeg hele tiden uttalt, og det har også vært Høyres holdning, og det er positivt. Regjeringen har lidd nederlag der, og det er bra for sakens del.

Men så til årsaken til at jeg tok ordet: Representanten Jagland holdt et innlegg som åpenbart var skrevet et annet sted enn her i salen. For å si det slik: Når man betegner mitt innlegg som et uttrykk for statsskrekk, er vel ikke det helt dekkende for det jeg sa, faktisk heller ikke for det som står i innstillingen. Hvis representanten Jagland leser innstillingen, ser han at Høyre uttaler at man kan tenke seg at staten bør sitte inne med DnB-aksjene en stund til, med det siktemål å sikre en stabil eierstruktur og hovedkontorfunksjoner i Norge. Om det er statsskrekk, er begrepet gitt et nytt innhold, for det var da vitterlig under arbeiderpartiregjeringer noen år tilbake, før bankkrisen, aldri på tale å etablere statlig bankeierskap direkte. Hva det da skulle være, kan man jo bare tenke seg. Da er statsskrekk et mildt ord.

Det er vel og bra med gode slagord, men de må justeres litt etter terrenget og debattens form. Det er dessuten saklig galt når representanten Jagland sier at Høyre sa ja til budet. Sa ja til budet? Vi har aldri sagt ja til noe bud. Vi har uttalt at det er en interessant konstruksjon å etablere en nordisk bank, men budet, prisen, om man skal veksle i penger, i aksjer eller i kombinasjoner og til hvilken pris, har vi aldri uttalt oss om. Det er gjentatt i denne debatten – to ganger – mens representanten Jagland var i salen.

Representanten Jagland sa til slutt at høyrepartiene – jeg forstår Høyre er en del av dem – skal selge, koste hva det koste vil. Hvor i all verden har han det fra? For det første har vi ikke uttalt oss om kostnader ved salg i det hele tatt. Men jeg antar han her sikter til gevinsten ved et salg. Hva skulle da tilsi at nøling med salg – og venting – bare skulle øke prisen eller fortjenesten? Det er i alle fall ingenting hittil som tyder på det. Men hvis Jagland har et hemmelig tidspunkt for når prisen vil være optimal, sett med et gevinst- og profittøye, ville det være et interessant bidrag. Mange markedsanalytikere ville sikker vente i spenning på det. Jeg har altså ikke uttalt meg om prisen i det hele tatt, men har faktisk overlatt det til dem som skal håndtere dette.

Men vi har i alle fall gitt den klare retningslinjen at det ikke er noen grunn til å vente på utredninger og nøle med faktisk å etterkomme det ønsket som er kommet fra styrende organer i Kreditkassen – deriblant fra medlemmer, så vidt jeg forstår, foreslått av statens representanter i representantskapet, av en samlet ledelse og av de ansattes fagforeninger – om adgang til at staten sammen med flere eiere nå også selger seg ut av Kreditkassen.

Siv Jensen (Frp): Det var den samme representanten Jagland som også fikk meg til å ta ordet.

Representanten Jagland stod på denne talerstol og snakket om betydningen av å forvalte fellesskapets midler på en ansvarlig og ryddig måte, og han mente at Høyre og Fremskrittspartiet ikke akkurat bidro til det. Så la han til at det måtte jo være en forutsetning for å selge bankaksjer at man i hvert fall klarte å oppnå den høyest mulige pris. Det er jeg helt enig med representanten Jagland i, men for å oppnå en pris på en bank, må den faktisk være til salgs. Så langt har jeg bare oppfattet to partier i denne sal som klart og tydelig har sagt at de er interessert i å selge aksjene i banken. Det er faktisk et slikt salgssignal som må gis fra et flertall, før det er aktuelt å vurdere om det er mulig å oppnå en bedre pris enn det budet som faktisk foreligger, på en bank som ikke er til salgs, som finansministeren så pent sa det.

Det har altså Arbeiderpartiet selv bidratt til, ved ikke på noe tidspunkt så lenge dette budet har ligget, å klare å komme med et eneste klart og tydelig signal om hvor de vil. Når representanten Hill-Marta Solberg sier at Høyre og Fremskrittspartiet ikke bruker sin rolle rett i forhold til hva Stortinget skal gjøre når det gjelder kredittmeldingen, er jeg sterkt uenig i det. Innledningsvis i debatten sa Ranveig Frøiland at man var skuffet over det Regjeringen opprinnelig hadde kommet med i Kredittmeldingen. Det vitner om at vi sitter med en regjering som egentlig ikke vil styre så veldig mye. Det betyr at Stortinget må ta det ansvaret, og faktisk trekke opp klare, tydelige retningslinjer for hvor man vil.

Så går Arbeiderpartiet i kompaniskap med de samme partiene som man kritiserer for ikke å ha noen mening, og lager en innstilling som ikke munner ut i noen verdens ting! Det er ikke klart. Det gjør det hele enda mindre klart, og jeg synes det er mer urovekkende.

Så til Jaglands begrep om statsskrekk. Det er godt mulig at Fremskrittspartiet har statsskrekk, men ikke mer enn at vi sendte en skriftlig henvendelse til parlamentarisk leder Thorbjørn Jagland – som vel ikke akkurat representerer et parti med statsskrekk – og bad om samtaler for å prøve å komme frem til løsninger, subsidiære sådanne, slik at man kunne sikre et bredt parlamentarisk grunnlag i Stortinget. Det brevet er aldri besvart! Da synes jeg det er noe arrogant av den samme parlamentariske leder å gå opp på denne talerstol og beskylde enkelte partier for ikke å ville vurdere langsiktige løsninger. Det har representanten selv bidratt til at vi ikke får ved ikke å ville gå i dialog med andre partier i Stortinget. Det synes jeg er trist. Da blir det litt lettvint å stå her og kaste om seg med morsomme ord – som statsskrekk. Jeg synes faktisk det er godt at noen av oss har såpass mye statsskrekk at vi klarer å se hva som vil være godt på lang sikt.

Hill-Marta Solberg (A): I denne debatten har en del ord gått igjen. Ett ord som har vært brukt i hvert fall alle ganger representanten Siv Jensen – og også de fleste gangene noen fra Høyre – har vært på denne talerstolen, har vært å karakterisere flertallsinnstillingen som uklar.

Problemet for Fremskrittspartiet og Høyre i denne debatten er at det ikke er uklarhet som er til stede, men uenighet. Problemet for høyrepartiene er at de ikke inngår i noe flertall, fordi de har et annet syn på hvordan staten skal opptre som eier i finansnæringen. Det faktum ligger fast. Det er faktisk også fra begge partiene – både fra Høyre og Fremskrittspartiet – gjort rede for i innstillingen at det er et langsiktig mål at staten skal avvikle sitt eierskap i finansnæringen.

Det må ikke overraske Fremskrittspartiet at det ikke faller naturlig for Arbeiderpartiet å lete etter flertallsløsninger sammen med et parti som har motsatt oppfatning av hva staten faktisk skal med sitt eierskap på lang sikt. Jeg gjentar det som jeg sa på slutten av mitt innlegg, at det er åpenbart at det går et klart skille her i Stortinget, og det kommer til uttrykk i denne saken. Det er Arbeiderpartiet og sentrumspartiene som har mest sammenfallende syn på hvorfor vi trenger statlig eierskap i finansnæringen, og målet med det er å sikre et nasjonalt eierskap. Høyres og Fremskrittspartiets oppskrift for å sikre et nasjonalt eierskap baserer seg på at bare man får gode nok rammebetingelser, sikrer man et nasjonalt eierskap. Dessverre har ikke vi den samme tro på at det er noen sikkerhet for at ikke etter hvert også alle norske banker havner i utlandet, dvs. at hovedkontorene selges ut. At vi skal sikre det bare gjennom gode nok rammebetingelser, er et syn som Arbeiderpartiet ikke deler, verken med Høyre eller Fremskrittspartiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.

(Votering, se side 1001)