Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 55 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 40 minutter, Fremskrittspartiet og Høyre 15 minutter hver, Kristelig Folkeparti 20 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Mikalsen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe, og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Grete Knudsen (A) (komiteens leder): Vi er ennå ikke fornøyd med utdanningsbudsjettet, men vi sier som Norsk Lærerlag at det er et skritt i riktig retning, fordi vi har stoppet opp en negativ utvikling med minus 328 mill. kr i forrige års budsjett, samt reduksjon over kommunebudsjettet. Begge disse er nå snudd i en mer positiv retning. Det er nødvendig, og denne innsatsen må fortsette å skyte fart.

Det er når vi utfordres, at samfunnets holdning kommer til syne. Norge er ikke et godt samfunn om ikke alle barn har en trygg barndom og en god skolegang. Norge er ikke et godt land om ikke et sykt menneske får tilfredsstillende helsehjelp. Norge er ikke et godt samfunn om ikke ethvert menneske ved alderens høst får en pensjon og en omsorg som muliggjør et bra liv.

Menneskenes barndom, skolegang og alderdom har i alle tider manifestert samfunnets ulikheter. Norges utvikling til en velferdsstat er på mange måter utviklingen av en moderne felles offentlig sektor.

Det typisk norske særtrekk er at de grunnleggende tjenestene nyttes av alle. På våre sykehus får så vel børsmegleren som snekkeren hjelp, og i nærmiljøets skole møtes alle barna. Med en attraktiv kommunal skole som er åpen for pedagogisk mangfold, vil vi stå bedre rustet til å møte tendensene til økt segregering i samfunnet. Likestilling, åpenhet og forståelse går hånd i hånd. Derfor må også hovedinnretningen i velferdspolitikken være å prioritere virksomhet foran bidrag.

Behovet for kommunale tjenester kommer til å øke i fremtiden. Flere eldre trenger omsorg, og økt behov for kunnskap og pedagogikk kommer til å skjerpe kravene til innsats fra skolen.

Mange kommuner har store problemer. Flere har et mindre befolkningsgrunnlag enn tidligere, som igjen leder til mindre skatteinntekter. Da er det viktig at det kontinuerlig gjennomføres konsekvensanalyser av hvilke følger dette får for virksomheter som skal gjelde alle. Tendensen i dag på skolefronten er at grendeskoler legges ned, og i stedet etableres private skoler som tydeligvis ikke har det samme økonomiske presset på seg. Dette viser med all tydelighet at noe er feil, det er bare så trist at Regjeringen her sitter passiv.

Med budsjettforliket ble kommunenes inntekter styrket. Vi må stille oss slik i årene som kommer, at kommunene tilføres ytterligere midler, og at disse brukes direkte til tiltak for å styrke skole og omsorg. Når det er disse områdene som skaper ulike forhold kommunene imellom og dermed øker ulikhetene mellom folk, er det naturlig at disse også får frem de store overskriftene, og de viser med all tydelighet hvilke områder som må styrkes. Jeg mener ikke på noen måte at staten skal detaljstyre kommunene, men det hindrer ikke mulighetene for å formulere en felles politikk for skole og omsorg.

Det er videre gledelig at det, som innstillingen viser, er enighet mellom Arbeiderpartiet, regjeringspartiene og SV om den utdanningspolitiske retningen. Her blir som før Høyre og Fremskrittspartiet isolert, med unntak av at de som de andre partiene sier at det er viktig å heve lærernes status og lønn. Men også her synes det som om høyrepartiene er isolert når de i en skole som i stor grad bygger på fellesskap, som igjen nødvendiggjør lagarbeid mellom lærerne, bringer inn mer individbaserte lønninger.

Imidlertid får Stortinget god anledning til å drøfte dette og andre spørsmål som gjelder lærerrekruttering, men allerede nå vil Arbeiderpartiet signalisere at vi vil fortsette arbeidet med å gjøre dagligdagen for elever og lærere bedre ved å tilføre klassene større lærerressurser. Dette vil gjøre det mulig med en enda mer fleksibel og individualisert opplæring. Dessuten må tilskuddene over kommunebudsjettene fortsatt øke for å utgjøre sin del av arbeidet for en bedre skole. Og stat og kommune må inngå i et partnerskap for å ruste opp våre skolebygg, hvor et viktig grunnlag legges for at våre barn og barnebarn skal bli gagns mennesker.

Det som ikke kom tydelig frem i en høylytt valgkamp, er at når enhetsskoletanken og likhetstanken fortsatt skal være det bærende, kan ikke dette skje i samarbeid med høyrepartiene. I så måte blir det interessant å følge Regjeringens arbeid innen utdanning i tiden fremover, om de faktisk også på dette feltet mener det er mulig å kaste seg fra side til side fra det ene budsjettåret til det andre.

Så vel statsråd og partileder Enoksen som finansminister Gudmund Restad uttaler at det ikke er mulig å få til en rettferdig fordeling uten gjennom et samarbeid med Arbeiderpartiet. Dette er jeg enig i. Og i et kunnskapsbasert samfunn er det neppe noe annet område der fordelingspolitikken betyr så mye for barns senere muligheter enn barnehager og skoler.

Den politiske jobben er krevende. Folk flest har det bedre, krever mer av samfunnstjenestene, og solidaritetstanken står mange steder svakere. Samtidig har integreringstanken blitt meget mer utfordrende, når både funksjonshemmede og flerkulturelle grupper skal ha sin rettmessige opplæring ut fra egne premisser i det samme skolefellesskapet. Da er det ikke riktig å begynne å diskutere en segregering igjen, man må tilføre den arbeidskraft og den hjelp som skal til for at prinsippet om tilpasset opplæring skal sikres, og legge undervisningstilbudet opp ulikt, slik at det reelt sett blir like muligheter både for kunnskap og for personlig utvikling. Med et konkret innhold, der håndens og åndens pedagogikk møtes i et arbeidsskoleprinsipp, vil mulighetene for differensiering og ulik tilrettelegging være enklere å få til. Det vil si at vi i en digitalisert hverdag med barn og unge vokst opp i en visuell hverdag må slutte å snakke om allmenn kunnskap kontra praktisk kunnskap, håndens arbeid i motsetning til åndens arbeid, manuelt arbeid kontra intellektuelt arbeid.

Denne oppdelingen har til nå langt på vei preget sentrale problemstillinger i skolen. De meldinger og innstillinger vi har drøftet flere ganger de senere årene, både Reform 94 og den nyere 6-årsreformen slår fast, både fra Bondevik-regjeringens og fra tidligere arbeiderpartiregjeringers tid, at disse to ulike læringstradisjonene skal møtes. Dette er ikke nye problemstillinger. Motsetningene i forbindelse med gruppearbeid, kateterlæring, realskole, framhaldsskole har skapt mange debatter gjennom årene, men heldigvis ser det nå ut til, også i forskningens verden, at begreper som erfaringslæring og ansvar for egen læring blir gitt langt mer oppmerksomhet. Det kan hjelpe oss til å makte bedre samsvar mellom realiteter og idealer. Det er som det pleier å være når vi drøfter disse spørsmålene, at høyrepartiene biter seg bokstavelig talt fast i kateteret og begrepet undervisning, istedenfor å delta i en debatt med langt mer aktiv holdning til en aktiv læringsprosess.

Når målet er noe mer enn å ta inn over seg lærerens gjerning eller å motta foreleserens vurderinger, må fremtidens pedagogikk heller finne sin praktiske utforming innenfor rammen av følgende: dialog, læring gjennom spørsmål og refleksjon, bearbeiding og vurdering, samhandling, problemløsning og prosjektlæring. Læreren blir da som en dirigent som legger forholdene til rette for læringsrelasjoner mellom musikant og musikkinstrument, en jamsession så å si, mellom elev og arbeidsoppgave, med læreren som leder for elevenes læring. – Så langt om lærerens mer eller mindre søte liv, som vi altså får komme tilbake til.

Et av hovedproblemene i ekspansjonen av utdanningssamfunnet har vært retten til høyere utdanning. Valget til et ungt menneske i 15-årsalderen mellom yrkesfaglig og allmennfaglig utdanning har lagt føringer for retten til å ta høyere utdanning. Adgangen for elever med yrkesfaglig studiebakgrunn har vært stengt. Dette har vært et kontroversielt politisk spørsmål i den siste 30-årsperioden.

Etter- og videreutdanningsreformen har igjen satt disse spørsmålene på dagsordenen. Nå har vi heldigvis passert en rekke hindringer. Stortinget vedtok i januar i år at det skal etableres et system som gir voksne rett til å dokumentere sin realkompetanse uten å måtte gå veien om prøveordninger. Forholdene er nå lagt til rette for å utvikle et system der en verdsetter realkompetanse, slik den blir verdsatt i arbeidslivet og nå også i utdanningslivet. At et flertall har sikret en avkorting av studietiden når en har lang praksis bak seg, underbygger at denne utviklingen nå ikke lenger kan snus. Det taler også til Regjeringens fordel at de nå har bebudet en proposisjon som gir alle voksne den samme juridiske rett til videregående opplæring som 16–19-åringer. Da vil arbeiderbevegelsens langvarige kamp bli kronet med hell. På samme måte ser vi det vedtak som vil bli gjort senere i dag, som vil gi studieorganisasjonene eksamensrett i en overgangsperiode. Det vil sikre alle dem som har opplyst at de ønsker videregående opplæring, mulighet til å få denne uten for lang ventetid.

Utdanning, kunnskap og erfaring vil i fremtiden i enda høyere grad enn i dag være den enkeltes viktigste konkurransefortrinn på arbeidsmarkedet. Uten utdanning er det større risiko for å stå svakt i kunnskapssamfunnet. Derfor må vår utdanningspolitikk gjennomsyres av en genuin vilje til å gi utdanningsmuligheter til så mange som mulig. Da gis det virkelig forutsetninger for personlig utvikling, noe som dermed bidrar til hele samfunnets kulturelle utvikling.

Til slutt vil jeg vise til at en samlet komite mener at Regjeringen må rydde opp i forhold til kunsthøyskolene. Vi vil få en egen sak om dette til våren – altså for budsjettåret 2000. Med dette vil jeg anbefale innstillingen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Det er selvfølgelig foreldrenes oppgave å sørge for at barn og unge har tilstrekkelige ferdigheter innenfor orden, oppførsel og respekt for andre menneskers liv og eiendom. Imidlertid ser det ut til at en stadig økende andel foreldre kommer til kort på dette området. I tillegg klarer ikke skolen, som skulle bistå foreldrene på dette feltet, å hjelpe på situasjonen. Daglig ser vi avisoppslag om overgrep, vold, bråk osv. Dette forstyrrer skolesituasjonen og gjør at mange barn blir nervøse, kanskje direkte redde for å gå på skolen. Det fører også til at elevene ikke får den nødvendige arbeidsro.

Etter Fremskrittspartiets syn må vi nå gripe inn for å hindre uønsket atferd og for å forebygge de tilstander som synes å spre seg raskt på landsbasis. Vi har derfor fremmet forslag om å øke bruken av straffelekse, igjensitting og utvisning ved tilfeller av bråk, vandalisme, vold osv. I tillegg har vi fremmet et forslag om å få satt respekt for liv, helse, andres eiendom og oppførsel og respekt for lærere og medelever på dagsordenen på en skikkelig måte allerede i grunnskolens barnetrinn.

Jeg går ut fra at Arbeiderpartiet også har registrert disse beklagelige tendensene i vårt samfunn og i skolen. Imidlertid ser det ut til at disse forholdene nesten er totalt fraværende i merknader og forslag som fremmes av partiet, og i komitelederens innledning til dagens debatt. Arbeiderpartiet ser ut til å være mye mer opptatt av de relativt få privatskoler vi har, og av å nekte lærerne å få en individuell lønnsfastsetting, enn av vold, uro, mobbing osv. i skolen.

Mitt spørsmål er: Hvorfor tar ikke partiet disse problemstillingene på alvor og fremmer forslag som kan løse problemene? Hvis man ikke selv har løsningsforslag, vil jeg anbefale Fremskrittspartiets alternativer som utmerkede forslag.

Grete Knudsen (A): Alle tar på alvor den uro som finnes både i grunnskolen og på ungdomstrinnet, men vi er nok svært uenige om hvordan vi skal løse problemene.

Jeg tror det er en meget kortsiktig politikk å plassere dem som av en eller grunn har en utagerende atferd, i egne skoler og tiltak. Jeg tror det er veldig kortsiktig av samfunnet hvis noen skulle komme i den situasjonen at de ikke får gjennomført sin skolegang. Vi vet også at de stiller svakest. Vi har i grunnen vært gjennom en utdanningspolitikk der vi hadde egne opplegg for dem som et flertall av en eller annen grunn fant ut ikke passet inn.

Jeg tror vi langt mer enn tidligere må ha langt flere lærere og andre ansatte inn i gruppefellesskapet. Slik kan vi individualisere hjelpen til enkeltelever, enten det er en såkalt dyktig elev eller en svak elev. Nettopp fordi vi har et flerkulturelt samfunn, haster det med å få gjort denne jobben. Derfor signaliserte jeg også i mitt innlegg at veien Arbeiderpartiet vil gå, er å få inn større lærerressurser.

For øvrig vil jeg ta opp forslag nr. 4 i innstillingen.

Presidenten: Grete Knudsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Arne Lyngstad (KrF): Representanten Knudsen var inne på at hun så dette budsjettet som et skritt i riktig retning. Det er jeg enig i. Jeg vil faktisk også gi honnør til komiteens leder for et konstruktivt arbeid i komiteen under behandlingen av budsjettet. Vi har faktisk i samarbeid klart å finne løsninger som tar hensyn til alle parters prioriteringer.

Det som får meg til å ta replikk – som en oppfølging av foregående replikkrunde som representanten Knudsen hadde her – er det som står i Arbeiderpartiets generelle merknader:

«Det er viktig at skolen har høy kvalitet og er inkluderende. Disse medlemmer ser en stadig økning av private skoler samt egne tiltak for vanskeligstilte enkeltelever som skritt i en feil retning.»

Motstanden mot private skoler er jo velkjent, og vi hadde en runde i Stortinget om det i går, men det skal jeg la ligge.

Det er nettopp formuleringen «egne tiltak for vanskeligstilte enkeltelever» som jeg opplever er litt unyansert. Kristelig Folkeparti mener det er riktig med tilpasset opplæring, men vi utelukker ikke at dette også kan inkludere tiltak som innebærer et miljøskifte for elever. Egne arbeidsskoler, som f.eks. Sollerudstranda skole på Lysaker, som komiteen besøkte tidligere i denne perioden, kan være et velegnet tiltak. Det må være elevens behov som er avgjørende for hva slags tiltak en setter i verk.

Jeg har veldig stor sans for det representanten Knudsen sa om arbeidsskoleprinsippet, og jeg er også enig i at skolen skal bruke ulike læringstradisjoner. Men hva legger representanten Knudsen i at «egne tiltak for vanskeligstilte elever» er et skritt i feil retning?

Grete Knudsen (A): Som jeg sa i svaret mitt til representanten Knudsen, tror jeg at det er veldig kortsiktig av samfunnet å sende de svakeste bort. Vi har en slik skolehistorie i Norge, og selv har jeg faktisk vært en del av den. På et eller annet tidspunkt skal de det gjelder, inn i et fellesskap igjen, og da tror jeg det er langt viktigere at de prinsippene som man bl.a. bygger på ved Lysaker, gjennomsyrer den vanlige skole, slik at det er plass i dette fellesskapet for ulike tiltak, og at håndens og åndens arbeid kan gå hånd i hånd innenfor det samme fellesskapet. Enkeltpersoners behov for i perioder å være alene med en lærer eller å være i mindre grupper, skal ikke forhindres innenfor det vanlige skolefellesskapet, der man lærer at man er svak og sterk i ulike faser av tilværelsen. Å organisere dette utenfor ved at man har tatt spesialskolesystemet og nissen med på lasset ut til kommunene, synes jeg er å gå i feil retning. Fra sentralt hold, også blant regjeringspartiene, har man gått i retning av en inkluderende skole. Da må vi nå sørge for at ressursene blir gitt inn i den enkelte skole, slik at det kan være mylder og mangfold der. For vi vet at «ulike barn og unge lærer best».

Inge Lønning (H): Det var betydelig flukt over den første del av komitelederens innlegg, med sterke utsagn om rettferdig sosial fordeling fra vugge til grav. Det er den slags tale som er oppbyggelig. Men man vet at det budsjettforliket Arbeiderpartiet stiller seg 100 pst. bak på alle punkter, innebærer en betydelig svekkelse av bl.a. minstepensjonistenes økonomi ved at man har lagt på en strømavgift som det ikke gis noen kompensasjon for akkurat til den gruppen. Man har heller ikke regulert pensjonene. I valgkampen i 1997 ble Thorbjørn Jagland kvalm fordi sentrumspartiene ville øke minstepensjonene. Denne gangen har han visstnok klart å gjennomføre et budsjettforlik med disse konsekvensene uten å bli kvalm.

La meg også få lov til å minne om at barnetrygdreformen innebærer en betydelig svekkelse av småbarnsfamilienes økonomi. Riktignok hjelper det noe at Arbeiderpartiet nå helhjertet går inn for kontantstøtten.

Det er et punkt som komiteen i fjor fikk gjennomført vedtak på i Stortinget når det gjelder å ta vare på skolebygningene, som komitelederen bare så vidt streifet denne gang. Statsråden har nedsatt et samarbeidsutvalg, som etter mitt skjønn ikke er noe svar på den utfordringen som ligger i stortingsvedtaket. Men eiendommelig nok har Arbeiderpartiet sammen med regjeringspartiene akseptert dette i komiteinnstillingen og sier at når dette organet ikke har den kompetanse som var forutsetningen for fagrådet, får man knytte til seg kompetanse. Etter mitt skjønn er dette noe så nær en Wesensteen-klassiker som det er mulig å komme, nemlig det rådet som skulle kvalitetskontrollere suppe. Mitt spørsmål er: Hvorfor har Arbeiderpartiet frafalt sitt krav om å etablere et fagråd for å bistå med å sikre kvaliteten på skolebygningene?

Grete Knudsen (A): Et av de viktigste likhetskravene for arbeiderbevegelsen – det har vært kjent også for Lønning – har vært å sikre utdanning for flere enn de få. Jeg er stolt av det arbeid som ikke minst arbeiderpartiregjeringene har gjennomført, og jeg synes også det er positivt at Bondevik-regjeringen i tunge meldinger vi har drøftet dette året, både meldingen Mot rikare mål og meldingen om evaluering av Reform 94, følger opp denne linjen. I så måte er jeg glad for at høyrepartiene fortsatt er isolert i utdanningspolitikken.

Så til det Lønning sa om forrige valg, at Thorbjørn Jagland ble «kvalm». Nå har det vært mange vrier på hva Thorbjørn Jagland sa i den situasjonen. Men det han opplevde, var at det var «kvalmende» at partier kom og skulle klaske på pensjonene etter at et oppgjør med pensjonistene var over og akseptert av pensjonistenes egne organisasjoner. Det er en måte å drive politikk på som vi ikke kunne støtte, og det kom da også frem.

Når det gjelder det helt konkrete spørsmålet om et samarbeidsorgan for å bistå i veiledning av kommunene som vi har stilt krav om, også i fjor sammen med Høyre, har statsråden sagt, og det går jeg ut fra at han igjen vil poengtere her, at han følger opp gjennom samarbeidsorganet det Stortinget ønsket, og det er vi fornøyd med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ursula Evje (Frp): Høstens vakre og varmende løfter om tusenvis av millioner kroner til skolebygg og likeså tusenvis av millioner til lærerlønninger er ikke lenger like populære. Nå hører det mer hjemme i rammen av kommunenes egne prioriteringer og tarifforhandlinger etter jul. Men gjennomføringen av f.eks. HMS-forskriften kan og vil bli akkurat like vanskelig som før, også store økninger i lærerlønninger. For penger er fortsatt mangelvare, som i mange tidligere år. Jeg husker en barneregle som sa: Juksemaker pipelort, tar igjen og gir bort!

Fremskrittspartiet har over tid ført en konsistent og forutsigbar politikk også på dette området. Når vi nå ikke lenger er i et samboerforhold med regjeringspartiene, kan vi fremme eget budsjett innenfor de tildelte rammer. Det vil si at våre prioriteringer, som i all hovedsak er kvalitetsrelatert kunnskapsformidling, gjenspeiler seg i budsjettet for år 2000.

Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å innføre individuelle lærerlønninger – for ca. ett år siden, men det er ikke behandlet ennå – fordi det for oss er viktig å kunne bruke lønn som middel til selverkjennelse, egenutvikling og rekruttering. Det er viktig å merke seg at også blant lærere finnes det klare enere, mange lærere befinner seg på gjennomsnittet, og noen burde faktisk ikke vært lærere i det hele tatt. Fremskrittspartiets anliggende er derfor å heve den gjennomsnittlige kompetanse blant lærere både ved kurs betalt av arbeidsgiver og ikke minst ved å gjøre det lønnsomt for hver og en selv å ta personlig ansvar. Vi har derfor avsatt midler til kommuner som vil starte forsøk med individuelle lærerlønninger. Denne potten kommer i tillegg til avsetninger i forbindelse med tarifforhandlingene.

Når det gjelder grunnskolen, har Fremskrittspartiet tidligere i år sagt klart fra hva vi mener danner grunnlag for kvalitet. Der har vi bl.a. forholdt oss til menneskerettsloven, som sier at staten forplikter seg til å respektere foreldres og vergers frihet til å velge andre skoler enn de som er opprettet av offentlige myndigheter. Dette synspunkt underbygges av følgende:

«Grunnskoleundervisningen skal være tvungen og kostnadsfritt tilgjengelig for alle».

For å få denne friheten reell er det en forutsetning at alle skoler oppfyller eventuelle minstekrav til undervisning fastsatt eller godkjent av staten med statlig garantert økonomisk likeverd, slik at valgfrihet ikke skal være avhengig av barnets families formue og eventuelle inntekter. Disse forhold er ikke fullt ut ivaretatt av flertallet.

Regjeringen har prioritert fire punkter, som relaterer seg til

• organisering og påstått innhold på ungdomstrinnet

• utvikling av IKT som pedagogisk redskap

• differensiering og tilpassing av opplæringen, innhold og organisering

• forebygging og mestring av negativ atferd i skolen

All kompetanseutvikling rettes inn mot praksisbasert kompetanseutvikling, men svært lite ressurser settes inn for å øke den enkelte lærers faglige kompetanse. Det meste dreier seg om organisatoriske rammetiltak og kriseløsninger. Jeg savner spesielt tiltak som rettes inn mot lærernes ansvar i forbindelse med konflikthåndtering. Omtrent ukentlig får vi servert håpløse og skremmende scenarier om elever som går løs på hverandre, lærere og andre voksenpersoner. Vold, kriminalitet, redsel og uro preger oppslagene. Når skal statsråden på alvor ta fatt i disse problemene? Når skal flertallet forstå at dette arbeidet baserer seg på at voksne ivaretar barn og derigjennom skaper grobunn for tillit og respekt? Jeg ser ikke noe spesielt i proposisjonen som ivaretar akkurat dette. Det er vel og bra med forsøk og evaluering, men hvem tar ansvar for både læringsmiljøet og politikken?

Det har blitt stadig klarere at ny politikk initieres av forskere, iverksettes av politikere og administrasjon, og til slutt skal forskere igjen evaluere fullskalaforsøkene for at vi som politikere kan unndra oss ansvar. Hva med barn og unge i dette systemet? Hva med foreldrene? Og ikke minst, hva i all verden bruker vi norsk forskning til? Fremskrittspartiet har til sammen budsjettert med 227 mill. kr til kvalitetstiltak. I tillegg ønsker vi å øke det generelle timetallet i grunnskolen, og vil bevilge 260 mill. kr til dette formålet.

Når det gjelder helse-, miljø- og sikkerhetsforskriften, ser vi at denne forskriften koster det penger å gjennomføre. Vi har derfor bevilget et beløp på 260 mill. kr også til dette formål for at kommuner kan søke om midler til gjennomføring.

Når det gjelder høyere utdanning, er Fremskrittspartiet fortsatt av den mening at styringen og administrasjonen ikke er tilfredsstillende. De økonomiske forutsetningene for forskning og for læring må skilles. Slik finansieringssystemet virker i dag, er vår oppfatning at alle parter innenfor systemet lider. Vi hører ofte nok studenter som hevder at de ikke får den tilrettelagte, tette oppfølgingen som de mener de har krav på. Vi hører akkurat like ofte forskningsmiljøene si at studentene får mye, og de lider. Dette må det gjøres noe med. Det er ikke bare det at studentene får stadig dårligere tilbud, men forskningsmidlene synes å bli fordelt mer og mer etter pepperbøsseprinsippet – over nær sagt alle nes og viker i det ganske land. Dette ønsker Fremskrittspartiet å endre ved å skille finansiering av undervisning eller læring fra forskningen. I tillegg ønsker vi å gjøre styringsfunksjonen fleksibel ved å innføre ansvarlige driftsstyrer ved alle enhetene. Denne modellen vil gjøre rådene som koordinerer og fungerer som rådgivende organ, overflødige – til en viss grad. Det ligger derved vel til rette for muligheten til raskere avgjørelser og bedre ressursutnyttelse.

Start av prosjektering for total rehabilitering av Urbygningen ved Universitetet i Oslo er prioritert og lagt inn i budsjettet, og vil bli fulgt opp også i fremtiden.

Vi har satt av midler i vårt primære budsjett – og vi opprettholder det i dette budsjettet – til Universitetet i Bergen, 10 mill. kr som skal nyttes til studenthus og odontologibygg. Studenthuset er en historie for seg – vi skal ikke komme nærmere inn på den her, jeg tror vi kjenner den alle sammen. Situasjonen er ikke noe bedre når det gjelder Odontologibygget.

Når det gjelder studentboliger i Oslo og omland, har vi meldt at vi ønsker en byggetakt på 500 boliger pr. år i fire år. Denne satsingen vil dekke opp akuttbehovet for studentboliger i dette området. Det er å håpe at man ved samlokalisering av Høgskolen i Bergen velger det prosjektet som har tilbud om studentboliger innebygd i seg, da et slikt valg vil lette situasjonen også her. I tillegg fremmer Fremskrittspartiet på ny forslag om endring av Husbankens regler som gjør at bevilgninger pr. boenhet fra KUF-komiteens budsjett ikke lenger er nødvendig.

Når det gjelder forskning, er dette et område hvor vi har budsjettert med en reell økning på 100 mill. kr, men effekten ved et nytt finansieringssystem og fristilling fra sterk statlig styring ville langt raskere medført en bedre bruk av ressursene.

Når det gjelder utenlandsstudenter, er disse prioritert. Det er fordi vi er av den mening at disse ikke er et nødvendig onde kun fordi vår egen utdanningskapasitet er for svak, men vi anser dem som en meget verdifull del av den nasjonale fremtid, både i næringsliv, helse og omsorg og offentlig administrasjon, og ikke minst som potensielle rekrutter til fremtidens forskning. Derfor må disse ivaretas på en vesentlig bedre måte enn det som har vært vanlig frem til nå.

I tillegg vil jeg ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet er med i, samt de forslagene vi står alene om.

Presidenten: Ursula Evje har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Framstegspartiet held fana høgt og gjentar og gjentar at det er foreldra si oppgåve å sørgje for at barn og unge har tilstrekkeleg opplæring innanfor felt som orden, oppførsel og respekt for andre menneskes liv og eigedom. Ingen er imot det, dersom barna berre lever i trygge familieforhold og har foreldre. Men Framstegspartiets medisin er straffelekse, gjensitting og utvising. Eg var sjølv ein del av det skulesystemet då slike tiltak var vanlege, og ein kan spørje seg: Var det betre den gongen? Korleis kan representanten Evje tru at løysinga er å ta opp att gamle metodar som ein har forlatt for lenge, lenge sidan?

Elles registrerer eg at Framstegspartiet likestiller arbeidslivet og utdanningssektoren når det gjeld konkurransesamfunnet. I Framstegspartiets samfunn er det konkurransefaktoren, karakterane og marknadskreftene som skal gi løysinga på dei fleste utfordringane. Framstegspartiet vil innføre den gamle puggeskolen att. Derfor er partiet imot all aktivitet som ikkje har med teori og lekselesing å gjere. Det er likevel inkonsekvent når Framstegspartiet ikkje vil prioritere kulturskular av økonomiske årsaker, men er for at elevane skal ha eit leirskuletilbod berre det blir dekt innanfor skulen sitt budsjett. Kan representanten Evje forklare korleis dette heng saman, når representanten stadig hevdar at det er stor, stor pengemangel?

Ursula Evje (Frp): Det kan nok være riktig som representanten Oppebøen Hansen sier, at vi gjentar og gjentar: lov og orden og disiplin. Og vi har gått i en god skole. For helt siden jeg kom inn på Stortinget, har jeg ikke hørt noe annet enn at et annet parti har gjentatt: Vi vil ikke ha kontantstøtte. Om igjen og om igjen til det kjedsommelige.

Når det gjelder den skolen Oppebøen Hansen var en del av da han var vesentlig yngre, beklager jeg hvis han har vært utsatt for altfor meget straffelekse og gjensitting. Det hadde helt sikkert ikke vært slik hvis jeg hadde vært en del av den, men det er slikt som skjer.

Når det gjelder Fremskrittspartiet og våre ønsker om å likestille med arbeidsliv og næringsliv med tanke på konkurranse, er jo det nettopp for å gi barn, unge og studenter muligheten til å venne seg til det som kommer når de er ute av et skjermet undervisningsmiljø. Vi kan jo ikke pakke noen inn i bomull for så plutselig å kaste dem inn i en dyrehage, eller i en grop full av løver. Vi vet jo hvordan det ville komme til å virke.

Når det gjelder leirskolene, tror jeg Oppebøen Hansen er klar over at jeg ikke er spesielt glad på vegne av mitt eget parti for å si ja til utvekster på et system. Disse burde vært inkorporert og tilgjengelig for alle, uavhengig av foreldrenes økonomi. Da hadde det vært en realitet og ikke, slik som i dag, noe ganske annet. Det som da forundrer meg meget, er at Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har funnet plass til å bevilge penger til leirskoler for blinde og svaksynte barn, for de får ikke tilbud i det hele tatt.

Jeg håper det er svar på Oppebøen Hansens spørsmål.

Anne Brit Stråtveit (KrF): I sine merknader skriver Fremskrittspartiet fint om egenutvikling for å bli et gagns menneske, og like etterpå at ulikheter er normalt og bør oppfattes som positive muligheter i fremtiden. Men midt i dette vil de utelukkende prioritere tiltak som har med felles nasjonal kunnskapsformidling å gjøre, hva nå det egentlig måtte bety. Ut fra det siste kan en kanskje forstå Fremskrittspartiets prioriteringer, og særlig mangel på sådanne med hensyn til samisk utdanningsfelt og språklige minoriteter.

Fremskrittspartiet taler oftest høyt om hva de vil gi penger til, og mindre høyt om hva de skal ta pengene fra, f.eks. kultur- og musikkskole. Partiet er svært opptatt av orden og oppførsel i skolen, straffelekse, gjensitting osv. Ser ikke Fremskrittspartiet, som Kristelig Folkeparti gjør, at kulturelle tilbud som musikk, dans, bilde, drama er positive aktiviteter som får barn og unge inn i rette spor, og som slett ikke alle barn og unge vil ha råd til om disse kulturskolene som er støttet av det offentlige, ikke fantes? Ja, de ville ikke eksistert i det hele tatt veldig mange steder.

Som svar på det representanten Evje var inne på i sitt innlegg: Regjeringen har sagt en god del om mobbing og vold og slike ting – konfliktråd på alle skoler – og vi har også vært med på å vedta et treårig prosjekt, Samtak, som skal hjelpe til på klassesituasjonen.

Så til studentboliger. De fleste partier har i budsjettbehandlingen her på Stortinget sett det store behovet for studentboliger. Alle unntatt Fremskrittspartiet øker bevilgningen med 60 mill. kr utover Regjeringens forslag. Fremskrittspartiets forslag for Oslo og Akershus, som ligger langt under, løser ikke de grunnleggende behovene for å skaffe studentboliger. De behøver ikke argumentere med Stord. Behovet er langt større enn det Fremskrittspartiet har lagt opp til. Ser de ikke det?

Ursula Evje (Frp): Det er mye en kan ha vanskeligheter med å forstå!

Representanten Stråtveit tok opp flere ting her. Hun snakket om egenutvikling. Ja, vi mener det – det er et personlig ansvar å stå for egenutviklingen, til en viss grad.

Felles nasjonal opplæringsbit – ja, men hva ligger det i dette ordet? Veldig vanskelig å gripe fatt i. Det kan romme det meste, og vi vil ha det konkretisert.

Det vi har gjort i forhold til samer, kvener og språklige minoriteter, kan ikke anses å bygge på et felles nasjonalt standpunkt, da det faktisk er et helt særegent tilbud til en uhyggelig liten andel mennesker som bor i et helt begrenset geografisk område i dette land. Vi ville se det som en stor fordel om disse ble behandlet som nordmenn, fikk det samme utgangspunktet som nordmenn flest, for derigjennom fritt å kunne søke seg arbeid og trivelige kår utenom disse begrensede kommunene. Det er vanskelig for Fremskrittspartiet å ha et felles syn med Kristelig Folkeparti, og det trodde jeg var helt klart.

Når det gjelder penger til kultur, dans, drama – sikkert veldig bra, men det bør ikke være obligatorisk. Dette bør være frivillig.

Samtak – ja, det høres jo greit ut, men vi har ikke tid til å vente i tre år før vi får resultater, for da er det altfor mange barn og unge som har lidd altfor mye underveis.

60 mill. kr, ett år, garantert 500 boliger pr. år i fire år – vel, man får velge selv.

Petter Løvik (H): La meg først begynne med litt ros til Framstegspartiet fordi dei på ein del område prøver å gå litt i same retning som Høgre når det gjeld å danne ei motvekt mot Arbeidarpartiet sin skulepolitikk. Men der stoppar også rosen, fordi dei gongene Framstegspartiet vil gå i vår retning, går dei for langt. Det blir ein parodi på ein høgreskulepolitikk.

La meg nemne eit par eksempel frå den innstillinga vi behandlar i dag. I replikken sin var representanten Stråtveit inne på eit område der Høgre og Framstegspartiet deler prinsipiell oppfatning, nemleg at ulikskap må oppfattast som positive mulegheiter – så absolutt. Men av og til føler eg at når Framstegspartiet snakkar om ulikskap, skal folk få lov å vere ulike dersom dei berre er som alle oss andre. Då er vi inne på det som representanten Evje ikkje svarte så veldig mykje på. Dei seier at dei eine og aleine vil prioritere tiltak som har med felles nasjonal kunnskapsformidling å gjere, og då nemner dei ting dei ikkje vil ha, bl.a. Læreplan 97 for samiske bosettingsområde – eitt eksempel der desse partia skil lag.

Frå Høgre si side har vi sagt heilt klart frå at vi aldri vil tvinge samisk læreplan på dei som ikkje vil ha den, men det er ein veldig lang veg å gå frå å tvinge dette på folk til ikkje å gi den samiske befolkninga mulegheit til sjølv å få velje opplæring i sitt språk og med sin eigen læreplan. Dette er berre eitt område som eksempel på at Framstegspartiet dreg ein del av det som er høgresida sine standpunkt, så ut i parodien at det til tider blir fullstendig usmakeleg. Eg vil gjerne spørje representanten Evje rett ut: Betyr dette at samiske ungar ikkje skal få undervisning på samisk, og vil dei gå inn for å ta bort høvet til å velje samisk læreplan for dei som ønskjer ein slik plan?

Ursula Evje (Frp): Jeg skal ikke gi meg til å parodiere Høyre, det klarer de mer enn godt nok selv.

Jeg vil kun få lov å sitere noe som står i Høyres formålsparagraf. Det er at Høyre skal drive «en konservativ fremskrittspolitikk». Det må jo bety at det er den politikken vi forlater, som de da overtar.

Når det gjelder L97 Samisk, sier Høyre kjekt at de aldri vil tvinge den på dem som ikke vil ha den. Nei, Høyre har kanskje rett i det, siden de var med og støttet opprettelse av en montessoriskole som skulle gi et tilbud til en lang rekke barn som hadde blitt tvunget – bl.a. av Høyres tanker. Der var også Høyre og Fremskrittspartiet enige. Det var da kanskje også bare en parodi. Dette skal en ikke behøve å akseptere med et glatt sinn. Forskjellighet og ulikhet må kunne både fremelskes og dyrkes, men jeg tror ikke livsvilkårene for det er spesielt gode innenfor verken L97 eller L97 Samisk, fordi likhet er et bærende prinsipp i begge disse planer, og det kan ikke Fremskrittspartiet være enig i. At vi skiller oss fra Høyre, går litt i samme retning. Jeg synes jo at veldig mye av politikken i dette hus er en røre i midten av den store grøten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Arne Lyngstad (KrF): Skole-Norge har i høst opplevd flere streiker. Grunnlaget har variert noe, men skuffelsen over statsbudsjettet for år 2000 har gått igjen. Jeg mener vi i dag vedtar et utdanningsbudsjett med klare positive trekk for en bedre skole. Kristelig Folkeparti følger i dette budsjettet opp sine løfter fra valgkampen 1999, og vi fortsetter å realisere våre intensjoner fra Voksenåserklæringen. Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet innebærer en styrking av de frie midlene til kommunene med en halv milliard utover Regjeringens forslag og det opplegg for kommuneøkonomien år 2000 som Stortinget behandlet i vår. Dette styrker kommunenes mulighet til å verne skolesektoren fra de største kuttene. Jeg og Kristelig Folkeparti er imidlertid klar over at rammene i Kommune-Norge er stramme, og at det i dag er skolesektoren som kjenner presset mest. Slik kan det ikke vare over lang tid.

Budsjettvedtaket i dag inkluderer en skolepakke med vekt på IKT, utviklings- og forsøksarbeid og kvalitetstiltak. En økt satsing på over 200 mill. kr skal i første omgang komme spesielt ungdomstrinnet til gode, og det er første steg i en fireårig satsing. Denne satsingen viser en vilje til å satse på en realistisk kvalitetspakke som skal gi en bedre skole i Norge.

For Kristelig Folkeparti er det nå viktig å stimulere det lokale initiativ i Skole-Norge. Skal vi få bedre kvalitet i læringsmiljøet, må vi få flere utviklingstiltak lokalt. Den enkelte skoleleder og lærer må få støtte til å utnytte handlingsrommet i planer og lovgivning. Det gjelder å gjenreise læreren som pedagog og å gi selvtillit. Til dette trengs økende muligheter for etterutdanning, og jeg vil peke på at vi for neste år bevilger langt mer til etterutdanningstiltak enn for 1999. Kristelig Folkeparti ønsker også å fremme entreprenørskap som danningsmål og arbeidsmetode i skolen. Vi mener dette vil bedre læringsmiljøet, ved at elevene gis en mer aktiv rolle i læringsprosessen.

Utfordringene i Skole-Norge løses ikke ved ett års budsjett. Det må til en langsiktig satsing, og vi trenger et samspill med Kommune-Norge for å få det til. Det er bekymringsfullt når det varsles om at kommunene vil legge ned middels store skoler for å spare penger. Jeg forutsetter at Regjeringen følger denne utviklingen nøye og foreslår nødvendige tiltak for å sikre at også små skoler har en plass i vårt system.

Rammene for dette budsjettet ble lagt i finansinnstillingen. Flere av endringene som følge av budsjettavtalen med Arbeiderpartiet er høyst påkrevd. Det gjelder spesielt satsingen på høyere utdanning og studentboliger. Omprioriteringene kan også forsvares. Under komiteens arbeid har vi også fått til en minipakke på 12 mill. kr, med økte bevilgninger til norskopplæring for voksne innvandrere, en startbevilgning til en høyst nødvendig rehabilitering av Urbygningen ved Universitetet i Oslo, og penger til flere stillinger i Den norske kirke. Konsekvensene av inndekningene er minimale, men smertefulle nok. For Kristelig Folkeparti er det viktig å understreke at folkehøgskolen får økt støtte neste år sammenlignet med 1999, og den reduserte økning i forhold til Regjeringens forslag innebærer ingen nye signaler om en nedprioritering av skoleslaget. Folkehøgskolen har en nødvendig plass i det norske utdanningssystem.

Kirkebudsjettet må absolutt kunne sies å være et budsjett på sparebluss. Arbeidspresset på de ansatte i Kirken er stort, og vi trenger en opptrapping av bemanningen i årene framover. Vi venter også på en stortingsmelding om den lokale kirkes økonomi etter ny kirkelovgivning. Her vil det bli anledning til å gå nærmere inn på situasjonen. Etter min mening er konklusjonen nokså opplagt: Skal Kirken klare å oppfylle sin rolle som folkekirke, trenger den økte ressurser. Jeg er også tilfreds med at Stortingets vedtak om Den norske kirke i utlandet/Sjømannsmisjonen nå følges opp.

Kristelig Folkeparti er glad for at et samlet storting nå vil vedta å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en opptrappingsplan for etablering av en ordning med fullstipendiering for elever i videregående skole. Dette er helt i samsvar med Voksenåserklæringen. Det er godt dokumentert at låntakere med betalingsproblemer i Statens lånekasse for utdanning har tatt opp lån under videregående skole. Som en del av budsjettavtalen med Arbeiderpartiet har Kristelig Folkeparti også gått inn for en utleieordning av skolebøker i videregående skole. Vi mener at et skolebokstipend hadde vært et enklere og bedre tiltak, men er nå opptatt av å bruke de 100 mill. kr som er avsatt, på en måte som kan komme alle elever i videregående skole til gode. Da må vi begynne med grunnkurset og fokusere på fag som alle elever har. Her har jeg tillit til at Regjeringen finner en god løsning.

For et kristendemokratisk parti som Kristelig Folkeparti er det alltid viktig å minne om at skolen skal hjelpe foreldrene i deres oppdragelse av barna. Utdanning er en del av denne oppdragelsen. En sentral del er formidling av vår nasjonale og kristne kulturarv, som er felles for vårt samfunn. Vi blir et stadig mer flerkulturelt samfunn. Å ha vidsyn og toleranse i møte med nye kulturer og et mangfold av livssyn innebærer ikke å måtte gi avkall på vårt eget verdigrunnlag som utgangspunkt for skolens verdiformidling. Et kristendemokratisk parti vil derfor alltid peke på den sentrale plass kristen tro og etikk har i vårt samfunn, og som skolen også skal formidle. Når vi peker på skolens oppdragerrolle, er dette et sentralt ideologisk perspektiv for Kristelig Folkeparti.

Jeg konstaterer med tilfredshet at Regjeringen og Kristelig Folkeparti i dag får vedtatt sine hovedprioriteringer i budsjettet for år 2000.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tomas Norvoll (A): Det er godt å høre at representanten fra Kristelig Folkeparti er fornøyd med det budsjettforliket som er blitt mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, og at han er fornøyd med de sakene som Arbeiderpartiet har greid å presse Regjeringen til å få en økt satsing på – også satsing på universiteter og høgskoler, skolefritidsordning og gratis skolebøker i videregående skole. Jeg er glad for at dette er noe regjeringspartiene – og Kristelig Folkeparti – fortsatt står bak. Men jeg må jo si at det var en hard kamp å få Regjeringen og regjeringspartiene med på de satsingene som de nå selv er så fornøyd med.

Men det jeg vil spørre om, er et område som gjelder Kirken, og representanten Lyngstad var så vidt innom dette. Nå tror jeg ikke at jeg og representanten Lyngstad er så voldsomt enige og har felles syn når det gjelder religion og Den norske kirke og de tingene. Det som er litt spesielt i denne innstillingen, er ikke de få millionene ekstra til Kirken, men det er et par merknader som Kristelig Folkeparti er med på her. I den ene merknaden står det:

«Flertallet ser den pågående debatt om homofili i Den norske kirke som et viktig bidrag til en åpen og romslig folkekirke, som inkluderer alle medlemmer av kirken.»

Videre snakker de om at Åpen Kirkegruppe gjør et viktig arbeid, og kommer egentlig med entydig ros av det arbeidet som gjøres av den delen av Den norske kirke.

Spørsmålet mitt, i og med at dette er ganske nye toner fra Kristelig Folkeparti, blir ganske enkelt: Er dette noe som bare de to medlemmene som Kristelig Folkeparti har i utdanningskomiteen, mener, eller er dette noe som hele partiet nå stiller seg bak? I så fall er det en ny kurs som vi vil ønske velkommen av hele vårt hjerte.

Arne Lyngstad (KrF): Til representanten Norvoll vil jeg si at gode formål er det aldri noen problemer med å være med og øke bevilgningene til. Det som var den harde dragkampen, gikk mer på hvordan en skal dekke inn disse tiltakene. Det var nok en del dragkamp om det, men jeg mener at den budsjettavtalen som vi fikk til i finansinnstillingen, oppfyller de prioriteringene som Kristelig Folkeparti har hatt i budsjettet. Også de økte formål som Arbeiderpartiet gikk inn for, var det enkelt å støtte.

Når representanten Norvoll også går inn på vår merknad under kirkekapitlet og det vi har skrevet når det gjelder forholdet til Åpen Kirkegruppe, vil jeg si at Kristelig Folkeparti ikke har noe problem med å si at debatten om homofili i Den norske kirke også er en del av det å få en inkluderende folkekirke. Men når det hevdes at denne merknaden er ny for Kristelig Folkepartis vedkommende i budsjettinnstillingen, er det feil. Denne merknaden er omtrent identisk med den som stod i budsjettinnstillingen i fjor. Da var den et flertall i Stortinget, med unntak av Arbeiderpartiet og SV, som var med på den samme merknad om Åpen Kirkegruppe. Det som er det artige her, er at vi i fjor sa akkurat det samme om det viktige arbeidet som Åpen Kirkegruppe gjør i den sammenheng.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Litt i forlengelsen av den foregående replikkvekslingen: Jeg har også merket meg at Kristelig Folkeparti under kirkekapitlet nærmest går så langt at man pålegger Kirkerådet å gi en økonomisk støtte til Åpen Kirkegruppe. Vi har i Fremskrittspartiet respekt for det arbeidet som Åpen Kirkegruppe gjør, det er helt klart, men vi har litt vanskelig for å forstå at vi år etter år skal drive med en slik detaljstyring overfor Kirken, og vi finner det kanskje litt oppsiktsvekkende at Kristelig Folkeparti stiller seg fremst på barrikadene på dette området.

Men det var egentlig ikke det som var mitt hovedpoeng her. Jeg har også merket meg at Kristelig Folkeparti i sine innledende merknader tar til orde for at lesbiske og homofiles situasjon skal vektlegges i lærerutdanningen. Det høres jo fint ut, for vi er alle opptatt av at disse gruppene skal få respekt for sine livsvalg, og at de skal ha skikkelige levekår på linje med alle andre. Men hvis vi krever mer stoff om lesbiske og homofile i lærerutdanningen, vil det nødvendigvis gå på bekostning av andre forhold som også bør styrkes i lærerutdanningen, f.eks. kunnskap om IT, generell fagkompetanse hos lærerne, kunnskap om dysleksi og dyskalkuli osv. Det er en liste som kan gjøres svært lang. Mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti er da: Hva vil man kutte ned på i lærerutdanningen for at man skal få inn mer stoff om lesbiske og homofile?

Arne Lyngstad (KrF): Jeg har lyst til å replisere til representanten Knudsen fra Fremskrittspartiet at Kristelig Folkeparti ikke er med på noen detaljstyring av Kirken i forhold til bevilgningen til Åpen Kirkegruppe. Det står bare at statsråden skal drøfte med Kirkerådet om fortsatt bevilgning. Og det er en vesentlig forskjell. Det ligger ingen instruks overfor Kirkerådet på det området der.

Så har jeg lyst til å si i forhold til NOVA-rapporten og tiltak som går på homofile og lesbiske elevers situasjon, at det er klart at vi også må ta hensyn til det og behandle det med respekt. Det at en også i lærerutdanningen tar opp disse temaene, opplever jeg som helt uproblematisk. Her gjelder det å inkludere disse temaene i de emnene som lærerutdanningen tar for seg, både det som går på samliv, og det som går på etiske spørsmål. Jeg ser ikke at dette skal gå på bekostning av så mye annet stoff i lærerutdanningen. Her gjelder det å integrere perspektivet.

Petter Løvik (H): Det er rett, som det har vore sagt, at det er ganske store skilnader i norsk utdanningspolitikk, og Kristeleg Folkeparti har så langt i denne perioden, og spesielt i år, enda ned på venstresida, Arbeidarpartiet og SV si side i mange saker.

Det er rett, som det er sagt også av representanten Lyngstad, at vi er nøydde til å prioritere, vi kan ikkje klare alt. La meg, for å unngå mistydingar, understreke at både billegare fritidsordningar etter skuletid og billegare lærebøker er ting som Høgre gjerne vil støtte. Men i den situasjonen norsk skule er i i dag, er vi ikkje i stand til å gå med på at dette er dei viktigaste og dei høgst prioriterte tiltaka som vi bør satse på, når vi ein gong har eit litt for trongt budsjett. Og då har eg lyst til å spørje representanten Lyngstad: Er det budsjettforliket vi no har fått på utdanningssektoren, som på ingen måte kan seiast å vere eit godt forlik, prisen ein har måtta betale for å få støtte frå Arbeidarpartiet? Meiner representanten Lyngstad at det er rett av Kristeleg Folkeparti å velje vekk det vi i Høgre satsar mest på, nemleg kvalitet og bruke ressursar der i staden for på dei to områda eg nemnde? Er det rett å velje å styrkje ei fritidsordning framfor å styrkje etterutdanninga av lærarar som vi så absolutt treng, og framfor å styrkje kjernefaga i grunnskulen? Et det rett å velje subsidiering av lærebøker ved å kutte i lærlingtilskotet, kutte i folkehøgskulane og i Forskingsrådet sine løyvingar? Er dette prioriteringar som Kristeleg Folkeparti støttar heilhjarta?

Arne Lyngstad (KrF): Jeg synes kanskje representanten Løvik gjør de ideologiske forskjeller vel små når han nevner støtten til SFO og lærebøker for å konkretisere at Kristelig Folkeparti har havnet ned på, som det ble sagt, venstresiden i norsk politikk. Jeg opplever at Kristelig Folkeparti fører sin egen skolepolitikk der. Vi har hele tiden støttet skolefritidsordningen. Vi har ment at det er nødvendig med et statstilskudd i skolefritidsordningen, slik at alle familier kan benytte det tilbudet.

I et budsjettforlik er det alltid gi og ta. Og jeg skal ikke legge skjul på at en del av prioriteringene kanskje ville sett litt annerledes ut dersom Kristelig Folkeparti alene hadde bestemt dette. Men jeg mener absolutt at vi kan godta det forlik og det kompromiss som her er inngått. Jeg opplever ikke at Kristelig Folkeparti gjennom dette forliket velger bort kvalitet. Snarere tvert om, jeg mener at vi styrker kvalitetssatsingen neste år, sammenlignet med 1999, både ved at kommunesektoren får økte midler og også ved den skolepakken som Regjeringen nå får gjennomslag for. Så jeg må si at det budsjettforliket som ligger til grunn for både innstillingen i dag og finansinnstillingen, kan vi gå god for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Lønning (H): I Stortingets kveldsmøte i går ble det tegnet et meget dystert bilde av situasjonen i vårt offentlige skolesystem, og det bildet ble fortrinnsvis tegnet av talere fra Arbeiderpartiet. Det var riktignok primært for å ha en plattform for å skyte mot privatskolene.

I dag sies det fra både Arbeiderpartiet og regjeringspartiene at man er godt fornøyd med det budsjettforliket som er inngått, og man må vel tro at det også er ment som et budskap ut til dem som lever i norsk skole, om at de også bør være fornøyd med det budsjettet som blir vedtatt. Jeg tar sjansen på å spå at det budskapet ikke kommer til å bli spesielt varmt mottatt utenfor denne sal. For vi er faktisk i noe som minner om en unntakstilstand i den forstand at de frustrasjonene som gjør seg gjeldende i norsk skole – og det gjelder vel å merke på alle nivå, fra barnetrinnet til universitets- og høyskolenivå – er blitt så vidt store at de truer med å svekke grunnlaget for fremtidens skole, nemlig rekrutteringen til det basisyrke som bærer skolen på alle trinn – læreryrket. Dette er en situasjon som vi er nødt til å ta på ramme alvor. Og da er det ikke noe godt svar at man for å få til et politisk kompromiss og å få til støtte til Regjeringen f.eks. er nødt til å bruke hele 200 mill. kr på tiltak som i beste fall er perifere svar på den utfordringen man står overfor. Det å legge inn 100 mill. kr til å styrke skolefritiden er ikke noe særlig overbevisende svar på det lærerne i skolen i dag roper om som skolens problem. Det å bruke 100 mill. kr på en dyr og meget upraktisk ordning for å få til billigere lærebøker – den har vært utredet tre ganger, og alle gangene har man konkludert med at den ordningen man nå går inn for, er den desidert dårligste av de mulige ordningene hvis man vil møte dette behovet – er heller ikke noe overbevisende svar.

Hva kunne Regjeringen ha fått til dersom den hadde søkt et forlik den andre veien i norsk politikk når det gjelder akkurat utdanningssektoren? Med utgangspunkt i Høyres primære budsjettforslag: Man kunne ha fått til en ganske kraftig styrking av etter- og videreutdanningstilbudet til lærere – 250 mill. kr fordelt med halvdelen på grunnskolen og halvdelen på videregående skole. Man kunne ha fått til en vesentlig bedring av studentenes situasjon i tråd med det Regjeringen selv har forpliktet seg til i Voksenåserklæringen, men som den hittil ikke har fulgt opp. Man kunne ha sikret våre utenlandsstudenter de to fullstipendierte hjemreisene som man har lovet dem i årevis, men som flertallet heller ikke denne gang er i stand til å oppfylle. Man kunne ha bedret studiefinansieringen ved å kutte halvdelen av den 0,5 pst. som alle er enige om at Lånekassen tar for mye i administrasjonsgebyr. Det ville også ha vært en vesentlig lettelse for de nyutdannede lærere som sliter med å nedbetale sin studiegjeld. Man kunne videre ha fått til en vesentlig sterkere satsing på boligbygging for studenter enn den som nå ligger inne i forliket. Man kunne også ha fått til en ikke ubetydelig bedring av arbeidsforholdene i Den norske kirke, en sak som man i hvert fall skulle tro at det største regjeringspartiet legger betydelig vekt på. For dem som jobber i det norske utdannings- og forskningssystemet, er det grunn til å beklage at Regjeringen denne gang har valgt å søke forlik ensidig den andre veien, med det relativt grå resultat som er kommet ut av budsjettforliket.

La meg ofre noen ord på kirkekapitlet. Høyre hadde i sitt opprinnelige budsjettforslag foreslått å styrke Kirkens økonomi med 15 mill. kr. Innenfor den ramme som nå ligger der etter finansdebatten, har vi opprettholdt 10 mill. kr, dvs. 7 mill. kr mer enn det forliket som Arbeiderpartiet og sentrumspartiene er blitt enige om. Det er ikke noe stort beløp, men det er i hvert fall en synlig erklæring fra Stortingets side om at man er villig til å gjøre noe med arbeidsforhold som er ganske umulige i dagens kirke.

La meg også peke på at flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, i en bemerkelsesverdig merknad under kap. 299, Opplysningsvesenets fond, viser til at Stortinget har bedt om en samlet gjennomgang av Kirkens økonomi. Uten å ha fått svar på dette ønsker man allerede nå å ta standpunkt til den fremtidige anvendelse av avkastningen av Opplysningsvesenets fond og sier at «en større del av avkastningen av Opplysningsvesentets fond må brukes til kirkelige formål». Det er i beste fall en misforståelig formulering, fordi hele avkastningen av dette fondet faktisk er statuttmessig bundet til kirkelige formål.

Det er derimot ikke grunnlag for at avkastningen av fondet skal brukes til lovpålagte oppgaver som stat og kommune er forpliktet til å dekke budsjettmessig. I så fall vil fondets avkastning bare bli en måte å saldere de løpende driftsbudsjetter i Kirken på, og det vil være direkte i strid med fondets statutter. På dette punkt viser jeg til den merknaden som Høyre, sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har formulert, hvor vi ber departementet om å ta hensyn til fondets plassering og bruken av avkastningen av fondet når man kommer tilbake til Stortinget med gjennomgangen av Kirkens økonomi.

La meg i den sammenheng også vise til et annet fond, nemlig Fondet for forskning og nyskaping, som ble vedtatt opprettet i fjor, og som Regjeringen har fulgt opp. Det vedtaket skyldtes en enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre, som la premissene for dette fond. Jeg konstaterer derfor med en viss undring at Arbeiderpartiet denne gang har slått seg sammen med Fremskrittspartiet om å formulere et vesentlig snevrere grunnlag for anvendelsen av fondet enn det som var resultatet av enigheten mellom Arbeiderpartiet og Høyre i fjor. Det er en overraskende fremferd, og jeg vil tro at akkurat forbindelsen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet må være å regne til de flyktige forbindelser, som kanskje ikke er svært mye å bygge på når det gjelder en fremtidsrettet forskningspolitikk.

Den viktigste forskjellen mellom Høyres budsjettforslag og Arbeiderpartiets og Regjeringens budsjettforslag når det gjelder utdanning og forskning, er at vi konsekvent og hele veien har satset på at skolens oppgave er å sikre alle barn og unge, opp til studenter, et kvalitativt godt utdanningstilbud. For det eneste bidrag skolene i virkeligheten kan gi til å skape sosial rettferdighet og sosial likhet i dette land, er at de blir i stand til å løse sin primæroppgave, som er å gi en faglig god utdannelse til barn og unge. Det finnes mye forskning som dokumenterer at den del av ungdomskullene som kommer dårlig ut dersom skolen ikke holder mål faglig, er den som sosialt sett har det svakeste utgangspunkt. Derfor er en faglig sett dårlig fungerende skole det dårligste tilbud samfunnet kan gi når det gjelder å skape like vilkår og gode startmuligheter for alle.

Det er nødvendig å satse langt sterkere enn vi har gjort de senere år på skole og utdanning på alle nivå. Derfor var Høyre rede til å anvende 1 milliard kr ekstra, øremerket til skole og utdanning, ikke minst også for å møte utfordringen når det gjelder rekruttering av gode lærere på alle nivå i norsk skole i årene fremover. Det er skuffende at Regjeringen har valgt å gå en annen vei, med et dårlig resultat.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grete Knudsen (A) (fra salen): Jeg ber om ordet til en åpenbar misforståelse.

Presidenten: Presidenten vil anbefale at man kommer tilbake til den misforståelsen i et senere innlegg, i den tro at det kanskje ikke er helt avgjørende for debattens videre gang å få oppklart dette.

Synnøve Konglevoll (A): Representanten Inge Lønning spurte: Hva kunne Regjeringa få til hvis den samarbeidet med Høyre? Svaret var i god høyreånd: Da ville alt vært så meget bedre. Jeg vil gjerne minne representanten fra Høyre om at dette faktisk er det første budsjettet, etter at sentrumsregjeringen tiltrådte, der budsjettforliket har ført til ei økt satsing på utdanning. Jeg er sikker på at representanten Inge Lønning godt husker hvem Regjeringa samarbeidet med både i fjor og i forfjor – det var partiene Fremskrittspartiet og Høyre.

Representanten Inge Lønning pleier her i salen å gjøre seg til talsmann for logikk. Vi så et godt eksempel på Høyres logikk i fjor. Da foreslo Høyre i sitt alternative budsjett å øke satsinga på utdanning med 100 mill. kr. Det er for øvrig mye mindre enn den økninga som Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for i år. Men så, da Høyre forhandlet fram et budsjettforlik med sentrumsregjeringa i fjor, ble man enige om å redusere satsinga på utdanning med 328 mill. kr. I beste fall kan man da si at Høyre var dårlig til å forhandle, men for meg viser dette Høyres sanne ansikt når det kommer til stykket. Når det kommer til virkelighetens verden, blir det lite igjen av Høyres utdanningsløfter. Det samme ser vi i Oslo. Etter å ha profilert seg i forhold til skole i valgkampen og gjort et godt valg, hva er det da man velger å gjøre? Jo, man velger å kutte bevilgninga til utdanning med 100 mill. kr.

Jeg kan for øvrig nevne at Sosialistisk Venstreparti, det andre partiet som profilerte seg i forhold til skole, fikk gjennomslag for å nulle ut budsjettet, mens Arbeiderpartiet hadde forslag om å satse 200 mill. kr mer enn Høyre-byrådet. Så jeg vil gjerne spørre representanten Inge Lønning: Hva slags logikk er det i dette?

Inge Lønning (H): Det er mulig at det er interessant å diskutere sneen som falt i fjor og i forfjor, men jeg synes det er mer interessant å diskutere den som ikke faller i år. Jeg synes det er mer interessant å diskutere skolens situasjon i det budsjettåret som ligger foran oss, enn å diskutere situasjonen i inneværende år eller i fjor eller i forfjor.

Representanten Konglevoll kommenterte ikke med et eneste ord innholdet i mitt innlegg, nemlig sammenligningen mellom Høyres forslag til budsjett i år og det forliket som Arbeiderpartiet har stilt seg 100 pst. bak. Det er nemlig også en forskjell. Arbeiderpartiet har insistert på at de innestår for budsjettforliket med hud og hår – alle detaljer, inklusiv privatskolekapitlet. Høyre gav som kjent subsidiær støtte til et fremforhandlet kompromissforslag i fjor.

Det er lite interessant å diskutere budsjettproblemene i Oslo andre steder enn i Oslo bystyre, men siden representanten Konglevoll insisterer på å føre de forhandlingene også i Stortinget, kan jeg spørre tilbake om Arbeiderpartiet anser det som et godt bidrag til Oslos økonomi at man har vært med på å vedta et statsbudsjett som svekker Oslos tildeling med 600 mill. kr med tanke på neste år. Hvis man har så stor omsorg for Oslo-økonomien, burde man kanskje ha tatt høyde for det her i Stortinget.

Det er budsjettet for år 2000 vi diskuterer, og i det budsjettet har Høyre foreslått en betydelig, kraftig og grunnleggende satsing på skole og utdanning. Jeg fastholder at det er god logikk i å beklage at Regjeringen i stedet valgte Arbeiderpartiet og søler vekk svært mange hundre millioner kroner på perifere tiltak isteden.

Marit Tingelstad (Sp): La meg starte med å si at Senterpartiet er godt tilfreds med at det ble budsjettforlik med Arbeiderpartiet denne høsten, til tross for alle de fristelsene som representanten Lønning nettopp presenterte. Men han nevnte ikke de kuttene som en eventuelt måtte ha vært med på.

Vi i Senterpartiet mener det var veldig viktig å få til denne konstellasjonen for å sikre en mer rettferdig fordeling og for utjamningspolitikken generelt. Senterpartiet vil ha en sterk offentlig sektor der enhetssolen er en av bærebjelkene. Vi var i sin tid mot skolestart for 6-åringer, da vi mente denne aldersgruppen hadde vel så godt av å være i barnehagen, men når dette er et faktum, er vi selvsagt opptatt av å legge forholdene best mulig til rette både for barna og foreldrene i deres travle hverdag. Blant annet derfor trengs det en god skolefritidsordning, slik Stortinget, med sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, har gått inn for, og som det er blitt lovfestet at alle kommuner skal ha.

Høyre viser i innstillingen til at partiet har kuttet 100 mill. kr til SFO i sitt alternative budsjett utover Regjeringens forslag, og partiet kutter ytterligere 100 mill. kr etter budsjettforliket. Førsteklassingene skal få SFO, sies det, og det var da enda godt. Høyre er opptatt av kvalitet i skolen, og det er prisverdig, men partiet ser altså ingen sammenheng mellom gode fritidsaktiviteter under oppveksten og kvalitet i skolen, noe jeg mener det er.

Mine spørsmål blir da: Ser ikke Høyre at reduserte statlige overføringer til SFO vil føre til høyere priser for foreldrene og dermed utelukke en del foreldre fra å benytte seg av dette tilbudet? Og er Høyre enig i at dette kan gå ut over barna og i tillegg skape vansker for foreldre når det gjelder å skjøtte både jobb og omsorgsansvar, og at dette i særlig grad vil gå ut over aleneforsørgere, som oftest mødre.

Inge Lønning (H): At Senterpartiet er lykkelig over å ha fått i stand et budsjettforlik med Arbeiderpartiet, kan ikke overraske noen, for man har jo gjentatt til kjedsommelighet i tre år at det er Senterpartiets høyeste mål å legge seg så tett opp til Arbeiderpartiet som overhodet mulig, både i utdanningspolitikken og på de fleste andre politikkområder. Det som for andre kanskje kan være litt vanskeligere å gjennomskue, er hva det da blir tilbake av det hovedbudskapet Senterpartiet gikk til valg på i 1997, nemlig at sentrum skal være et alternativ til Arbeiderpartiet. Hva det alternativet skal bestå i, blir det ikke helt lett å få øye på, når det for Senterpartiet er den høyeste politiske målsetting å komme til enighet med Arbeiderpartiet. Men det blir jo mer velgernes problem når den tid kommer, å finne ut av hva sentrumsalternativet egentlig er alternativ til. I utdanningspolitikken er det i hvert fall ikke lett å se at det er noe som ligner på noe alternativ til Arbeiderpartiets tradisjonelle form for skolepolitikk.

Til representanten Tingelstads direkte spørsmål: Det er Høyres oppfatning, som det hele tiden har vært, at skolefritidsordningen ikke er et primærformål i skolen. Den er et viktig tilbud, ikke minst for de barna som begynner i første klasse, men i en presset økonomisk situasjon, som alle er enige om at vi befinner oss i når det gjelder skole og utdanning, er det Høyres oppfatning at det tross alt er bedre med en marginal økning av foreldrebetalingen for SFO enn det man har oppnådd gjennom forliket, nemlig en marginal reduksjon. I begge tilfeller er det marginale størrelser det dreier seg om.

Rolf Reikvam (SV): I en tidligere replikk slo Inge Lønning et slag for minstepensjonistene – i god optimistisk ånd.

Når det gjelder skolefritidsordningen, som Høyre ønsker å kutte ut, er jo det også en overføring til barnefamiliene – men Høyre har da tydeligvis ikke samme behov for å støtte de familiene slik at vi kan holde betalingen nede på et rimelig nivå. Det er nemlig ikke snakk om «marginale økninger» – slik Inge Lønning prøver å fremstille det her – for mange barnefamilier.

– Det er det rent økonomiske. Men det mest alvorlige med Inge Lønnings måte delvis å harselere over skolefritidsordningen på, er det synet på utdanning, eller læring, som da kommer til uttrykk. Læring for Høyre er tydeligvis det som foregår i en klasseromssituasjon, hvor det er undervisning gitt av en lærer, en voksen, til en gruppe barn. Men læring er så mye annet enn det! Jeg skulle på mange måter ønske at Høyre erkjente at det også innenfor det vi definerer som skolefritidsordningen, foregår læring. Jeg skulle ønske at Inge Lønning reflekterte litt mer rundt begrepene «læring» og «utdanning».

Så over til det likeverdige utdanningstilbudet og et kvalitativt godt tilbud. Lærerlaget har dokumentert i en rapport nylig at det er store forskjeller i rammetimetallet til skolene. Vi har kommuner som bruker ca. to timer til delingstimer i grunnskolen på ungdomstrinnet – to timer, og på den tiden skal de klare alle de ulike ting som denne ressursen skal gå til.

SV har et forslag der vi ber Regjeringen utrede alternative måter å tildele ressurser på. Ville ikke det være naturlig for Høyre, som er opptatt av kvalitet og et godt utdanningstilbud, å ta fatt i det som går på ressurssituasjonen, på det som går på rammetimetallet, og støtte forslaget fra SV?

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Inge Lønning (H): Læring foregår mange steder, det kan vi fort bli enige om. Kanskje vil representanten Reikvam også være med på at læring under tiden foregår i hjemmene.

Selvfølgelig er læringsbegrepet langt mer omfattende enn det skolen har ansvar for, og selvsagt kan ingen skole løse sine oppgaver hvis det ikke finnes læringsmiljøer utenfor skolen. Jeg tror ikke vi behøver å føre noen skinndiskusjon om det i det hele tatt. Det som er Høyres poeng, er at det skolen primært må ha ansvaret for, er det som ingen andre instanser i dette samfunnet kan utføre. Det som er skolens primære formål, er å sikre den faglig nødvendige utrustning av barn og unge. På det området er det ingen andre enn skolen som kan løse oppgavene.

Når det gjelder de øvrige sider av det totale læringsmiljøet, er det mange som kan være med på å dekke det, i tillegg til skolen. Høyre har hele tiden ment at skolefritidsordningen ikke skal defineres inn som et primærformål i skolen. Derimot må behovet for å sikre barn trygge miljøer utover den definerte skoletiden, selvfølgelig dekkes lokalt. Det vi er uenige om, er finansieringsmåten, og i hvor høy grad dette skal likerettes i hele Norges land.

Det fører meg også til svaret på Reikvams andre spørsmål: Høyre tror ikke at ulikhetene i lokale prioriteringer kan skaffes av veien, eller at det er ønskelig å skaffe dem av veien. Men vi har tatt konsekvensen av at timetall er viktig, og derfor har Høyre i år, som i alle tidligere år, prioritert det å øke timetallet i sitt primære budsjettforslag.

Presidenten: Presidenten vil spørja representanten Lønning om han skal ta opp forslag.

Inge Lønning (H): Det er en helt rimelig antagelse. Det bekreftes herved.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har teke opp det forslaget han sjølv gjorde greie for.

Replikkordskiftet er omme.

Marit Tingelstad (Sp): Først en liten gjenvisitt til representanten Lønning, som spurte hva sentrumsalternativet var for slags alternativ. Det har jeg lyst til å returnere, og spørre – med det frieri som skjedde i fjor høst – hva slags alternativ det ville blitt med samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre.

Budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har gitt en bra økning til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets område. Økningen gjelder riktignok ikke midler til det som skjer direkte i skolestua, men til skolefritidsordning, utlån av skolebøker samt til universiteter og desentralisert høgskoleutdanning.

Senterpartiet synes dette er bra, men vil understreke at det er kommunenes økonomiske situasjon som er helt avgjørende for hvordan skoletilbudene skal bli i den enkelte kommune.

Regjeringens skolepakke gir nesten en dobling av etterutdanningsbeløpet for lærere i grunnskolen. Dette synes jeg fortjener mer oppmerksomhet enn tilfellet har vært til nå. Senterpartiet mener det er riktig at det er ungdomstrinnet som i første omgang skal nyte godt av disse midlene. Det foreslås mange spennende utviklingstiltak hvor IKT som pedagogisk redskap står helt sentralt ved siden av ordinær fagfordypning, som det er behov for.

Jeg synes det er spesielt gledelig at lærere kan få mulighet til permisjoner for å hospitere i annet arbeidsliv for lengre eller kortere tid. Dette vil tilføre den enkelte lærer relevant erfaring for egen profesjonsutøvelse, nemlig å legge til rette for læring. Dette er viktig for den enkelte lærer, for det totale fagmiljøet på skolen og ikke minst for elevene.

Skal vi klare å få til visjonene om et nyskapende Norge, slik Regjeringen har som mål, må vi få til en opplæring som fører til mer kreativitet på alle nivåer i utdanningskjeden. Det viktigste i læringsprosessen er å stimulere nysgjerrigheten og gi rom for kreativitet hos den som skal lære. Dette vil i sum kunne fremme gründer- og etablererånden hos elever og lærlinger.

Når det gjelder området videregående opplæring, er budsjettbevilgningen en videreføring av årets bevilgning. Proposisjonen følger opp de vedtakene som Stortinget gjorde angående stortingsmeldingen om videregående opplæring og stortingsmeldingen om kvalitet i skolen.

Jeg vil understreke at opplæringen skal legge større vekt på differensiering og tilpassing til den enkelte elev/lærling. Omleggingen av de spesialpedagogiske hjelpetiltakene, slik det går fram av St.meld. nr. 23 for 1997-98, hadde bl.a. dette som siktemål. Dette blir nå fulgt opp, og intensjonen i Programmet for Nord-Norge blir videreført i tråd med styrets anbefaling og regionens behov og ønsker. Det er positivt at kompetanseutviklingsprogrammet for pedagogisk-psykologisk tjeneste og skoleledere, kalt SAMTAK, skal settes i gang nå.

Kompetansereformen får nå en solid startbevilgning på 180 mill. kr. Jeg sier meg godt tilfreds med at Regjeringen har funnet plass til at voksne skal få rett til videregående opplæring. Norge skal bli en kompetansenasjon. Da må det løftes nedenfra, altså gi de som mangler grunnkunnskaper fra før, en ny sjanse for å kunne utvikle seg videre. Ikke minst er dette viktig for våre mange nye medborgere, i særlig grad innvandrerkvinner.

Jeg er glad for at komiteflertallet greide å finne 7 mill. kr ekstra til norskopplæring for voksne innvandrere utover Regjeringens forslag. Selv om dette kostet kutt på andre poster, er det en prioritering som jeg kan stå oppreist for.

Norge er i for stor grad en råvarenasjon. Vi har svært lav foredlingsprosent av ressursene i forhold til mange andre land. Dette gjelder ikke minst fisk og marine ressurser. Det må satses sterkere på forskning og utdanning innen dette området, noe budsjettet for 2000 bærer tydelig bud om med en startbevilgning for bygging av et forskningsfartøy og opprustning av Austevoll havbruksstasjon. Jeg viser også til merknaden om Matre havbruksstasjon. For øvrig vil fiskeriministeren komme nærmere inn på dette.

Det er generelt en stor utfordring å få ungdom til å bosette seg i distriktene. Det trengs interessante arbeidsplasser, samtidig som høyskolene må tilby relevante og attraktive utdanningstilbud, slik at flere velger å ta sine studier der. Bedre samarbeid mellom næringsliv, politiske myndigheter og høyskoler er nødvendig for at distriktenes kompetansebehov og studentenes ønsker skal kunne imøtekommes. Desentraliserte studietilbud er et meget godt tiltak, ikke minst for å nå voksne som vanskelig kan flytte. Tradisjonelt gjelder dette særlig kvinner. Men det koster for skolene å arrangere slike tilbud. Derfor er påplussingen på dette området et verdifullt bidrag.

Til slutt vil jeg på vegne av Senterpartiet si meg glad for at Kirken får 3 mill. kr ekstra til diakon- og prestestillinger. Jeg viser for øvrig til den bebudede økonomiproposisjonen som vil gå grundigere inn på dette komplekset. Som saksordfører for Opplysningsvesenets fond vil jeg si at jeg hadde ønsket at flertallet hadde unnlatt å instruere departementet med hensyn til bruk av Kirkens fonds, all den tid vi vet at det kommer en egen sak om dette senere.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Rune E. Kristiansen (A): Jeg skal begynne med noe som kanskje ikke er så vanlig, nemlig å skryte av en representant fra et annet politisk parti. Jeg vil gjerne uttrykke at jeg synes representanten Tingelstad har vært svært konstruktiv i sine holdninger til et budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet, og selvfølgelig ikke minst også i behandlingen av det fagbudsjettet som vi diskuterer her i dag.

Jeg tror representanten Tingelstad, etter å ha hørt Inge Lønning i dag, av praktiske grunner og også ideologiske grunner vil si seg svært fornøyd med at det er Arbeiderpartiet de nå skal samarbeide med framover.

Det er sånn, og det er det også i forhold til representanten Tingelstad, at budsjettsamarbeidet i år vil det være en utfordring å kunne videreføre også neste år. Jeg har registrert at enkelte innen Regjeringen har vurdert det slik at det er et samarbeid i år, og så får vi se hva som skjer neste år. Men skolepolitikken må være langsiktig, og det er ingen tegn i tiden som tyder på at Høyre og Fremskrittspartiet skulle være naturlige samarbeidspartnere for Senterpartiet i årene som kommer når det gjelder utdanningspolitikk.

Spørsmålet til representanten Tingelstad vil da være om hun ser det som helt naturlig å videreføre det samarbeidet vi har hatt i år, også inn i neste år når vi skal lage et nytt statsbudsjett.

Marit Tingelstad (Sp): Først må jeg få lov til å takke representanten Kristiansen – ros er ikke akkurat å forakte. Det er ikke så ofte en blir tildelt det i politisk sammenheng, så det var hyggelig.

Det er riktig som Rune E. Kristiansen her sier, at Senterpartiets skolepolitikk nok ligger nærmere Arbeiderpartiets enn Høyres. Det vil ha gått fram av ulike merknader og innlegg fra min side, og også fra andre representanter fra vårt parti.

Så til spørsmålet om å videreføre samarbeidet: Nå er det jo slik at vi har en mindretallsregjering i dag, vi vet kanskje ikke hva vi har i morgen, men det har vært mindretallsregjeringer i mange år. Sannsynligheten for at det skal bli det framover, er ganske stor. Da er det uriktig å spå om den mindretallsregjeringen skal samarbeide med det ene eller det andre partiet.

Men jeg minner om at i november i fjor kom Arbeiderpartiets leder på banen og sa at han vurderte kontakt med Høyre for å redde landet ut av en vanskelig situasjon. Det viser at det politiske landskapet i Norge er veldig variert, og det varierer faktisk fra dag til dag.

Mitt ønske er at denne regjeringen skal bli sittende, at vi skal få til et konstruktivt samarbeid i alle retninger. For egen del er jeg helt klar på at i utdanningspolitikken finner Senterpartiet lettest sammen med Arbeiderpartiet.

Inge Lønning (H): Representanten Tingelstad er prisverdig klar og har da slått fast en gang for alle at Senterpartiet i hvert fall ikke er noe alternativ til Arbeiderpartiet. Det er jo en klar og grei beskjed.

Nå registrerte jeg også i denne siste replikkvekslingen mellom representanten Kristiansen og representanten Tingelstad at Arbeiderpartiet i denne debatten på mange måter har valgt å følge den samme linje som i finansdebatten i forhold til regjeringspartiene – man kan være litt i tvil om det skal sammenlignes med et frieri eller et innledende politisk voldtektsforsøk. Det største regjeringspartiet har markert at den siste tolkningen har man i hvert fall liten sans for og har gjort tilløp til å sette seg til motverge. Jeg har inntrykk av at representanten Tingelstad egentlig ikke har noe imot det og egentlig gjerne inngår i fremtidige fusjoner med det største partiet i Stortinget.

Det er imidlertid ett element i det forliket man har inngått, som representanten Tingelstad ikke kommenterte, og som jeg gjerne skulle ha fått en kommentar til. Forslaget om å innføre en ordning med utlån av skolebøker i videregående skole har vært vurdert gjentatte ganger. Det har av alle de berørte sakkyndige instanser vært frarådd, både fordi det er kostbart, og fordi det er upraktisk og uhensiktsmessig. Tidligere har også sentrumspartiene markert at de var enig i det, og at de ikke ønsket å etablere en slik ordning. Denne gangen har man altså betalt 100 mill. kr for å få lov til å kjøpe Arbeiderpartiets forslag om dette. Hva er det som har endret seg, og som gjør at man nå synes dette er en god idé, mens det tidligere var en dårlig idé?

Presidenten: Presidenten er noko i tvil om den fyrste delen av representanten Lønnings innlegg er heilt i samsvar med parlamentarisk tale.

Marit Tingelstad (Sp): For Senterpartiet er det politikkens innhold som er avgjørende for hvem vi skal samarbeide med. Det kan variere fra sak til sak, fra sted til sted. I den sammenheng vil jeg hilse til representanten Lønning og si at i Oppland fylkeskommune har Senterpartiet fylkesordføreren ved hjelp av bl.a. Høyre. Vi er altså ikke allergiske mot noen partier, men jeg er ærlig når jeg sier at vår skolepolitikk ligger nærmere Arbeiderpartiets. Så klar vil jeg gjerne fortsatt være. Men det forhindret ikke at vi samarbeidet med Høyre i fjor.

Så til utlånsordningen. Ja, nå har Arbeiderpartiet svelget kontantstøtten, og da er det ikke noe problem for oss å svelge utlånsordningen – for å si det på den måten – for utlånsordningen er tross alt en hjelp til elevene, slik at de kan få en litt romsligere skolehverdag. Men jeg skal også være ærlig her og si at hadde jeg fått bestemme, så hadde jeg valgt en litt annen modell, f.eks. med stipend, slik vi også går inn for i vårt program og i Voksenåserklæringen.

Nå blir det viktig at vi får til en modell som ikke skaper byråkrati, som virkelig gir hjelp til den enkelte elev, og som ikke skaper for mye arbeid på den enkelte skole. Derfor må vi være åpne for å finne gode løsninger og også tenke i litt moderne baner når det gjelder læring og læremidler. Og da vet jeg at representanten Lønning tidligere har spurt: Hva er nå elektroniske læremidler? Som vi har nevnt i én sammenheng, kan det være innviklede kalkulatorer, det kan være CD-ROM av ulike typer, og det er absolutt viktige læremidler, som også kan gå inn i utlånsordningen.

Rolf Reikvam (SV): Marit Tingelstad sa at de hadde fått til en bra påplussing på Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett. Beløpet er på litt over 260 mill. kr, det er det faktiske forholdet, og det definerer hun som en bra påplussing. Jeg tror ikke at det er alle rundt om i norske skoler – grunnskole, videregående skole, høyskoler og universitet – som vil synes at dette er noen særlig bra påplussing, når vi ser på de problemene som man står overfor.

Så ramset hun opp en hel masse millioner de har flyttet på på de ulike postene. Jeg kunne også ha tatt fatt i mange poster hvor de har kuttet, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal ta fatt i et mer prinsipielt spørsmål, som jeg mener er viktig, og det er det som går på rammetimetallet til grunnskolen. Jeg tok det også opp i en replikk til Inge Lønning og Høyre.

Vi har nettopp fått en rapport fra Lærerlaget, som har foretatt denne registreringen, som viser at det er store forskjeller mellom kommunene når det gjelder rammetimetallet til grunnskolens ungdomstrinn. Rammetimetallet er definert som det timetall som hver klasse har til disposisjon, som de skal bruke til undervisning, til gruppedeling, til sosialpedagogiske tiltak – til det samlede opplegget deres. Så har vi kommuner med skoler der rammetimetallet er på 32 timer. Og vi vet at det obligatoriske timetallet er på 30. Det betyr at disse skolene i disse kommunene har to timer til gruppedeling, til sosialpedagogiske tiltak osv. Og dette er ikke spesielt, det er mange kommuner som ligger på det nivået. Så lavt som 32 timer er det vel ikke mange som har, men noen.

Mitt spørsmål til Marit Tingelstad er da: Er Marit Tingelstad enig med SV i at det er behov for å lage noen minstestandarder, slik at vi unngår den situasjonen som vi er i ferd med å få?

Marit Tingelstad (Sp): Representanten Reikvam begynte med at jeg sa det var en bra påplussing. Det er i alle fall en betydelig påplussing, og det må en ha lov til å bemerke. Men jeg innrømmer at alt er relativt her i denne verden, så jeg kunne godt ha tenkt meg mye mer. Men denne regjeringen er altså ansvarlig for et totalt budsjett for å holde renten nede osv., og det har vært stramme budsjetter på alle de ulike områdene. Det viser både finansinnstillingen og debattene om de ulike fagdepartementers budsjett disse ukene.

Jeg ramset ikke opp masse millioner. Men jeg ramset opp en del positive tiltak og tiltak som har i seg nye måter å tenke læring og organisering på. Og det synes jeg det er viktig å få fram. Det hjelper ikke med millioner hvis en driver etter den gammeldagse måten og ikke får noe mer ut av læringsprosessen.

Det er stor forskjell på rammetimetallet, sier Reikvam. Det er riktig, det er store forskjeller. Men det er veldig store forskjeller med hensyn til kommunene våre og kommunestrukturen også. Og det er et kommunalt ansvar å fordele ressurser til skolene i kommunene ut fra det kommunepolitikerne finner er riktig.

Jeg er den første til å innrømme at det i mange kommuner er alvorlige tegn på at skolene lider, og jeg skal gjøre mitt for å bedre på dette. Som jeg sa i går: Jeg vil arbeide hardt for å få bedret kommuneøkonomien.

Så spør Reikvam om jeg er enig i at det bør innføres minstestandarder på visse områder. Etter det jeg vet, har vi en form for minstestandarder i opplæringsloven osv. Men jeg vil ikke forskuttere noe her nå, men vise til det Dokument nr. 8-forslaget som jeg er saksordfører for, og som vi skal komme tilbake til senere.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Rolf Reikvam (SV): «Man måste jämföra» – det var mottoet og drivkraften for hovedpersonen, den lille gutten, i filmen «Mitt liv som hund». Alt kunne ha gått så mye verre, og i og med at det kunne ha gått så mye verre, så var det som skjedde, rimelig bra.

For å sette dagens debatt inn i en sammenheng og i et større perspektiv har jeg lyst til å starte med en sak vi skal behandle i morgen. Denne saken kan være god å ha som et bakteppe for å illustrere vår vilje til å satse på utdanning. I morgen skal Stortinget behandle en sak om overskridelse på Åsgard-feltet. Kostnadsoverskridelsen er anslått til litt over 18 milliarder kr, nesten 19 milliarder kr, sammenlignet med anslagene i utbyggingsplanen. Samlet har feltet en kostnad på noe over 60 milliarder kr. Overskridelsen utgjør knapt 38 pst. av det opprinnelige kostnadsoverslaget.

Når vi i SV foreslår noen få milliarder ekstra hovedsakelig til kommunesektoren for å gi rom for noe mer penger til skolen, er dette overbudspolitikk, det setter budsjettbalansen i fare, det vil skape ny omdreining på pris- og kostnadsspiralen, SV har penger til alt som er godt, og SV er uansvarlig. Det er svar vi blir møtt med når vi foreslår 2,5 milliarder kr mer til kommunesektoren.

Vi i SV forstår, og har ikke problemer med å forstå, at investeringene i Nordsjøen skal generere inntekter i fremtiden. Dette er investeringer til inntekts ervervelse, men det er også investering i utdanning. Det er også investeringer til inntekts ervervelse. Det er ikke oljen eller for den saks skyld gassen vi skal leve av i årene fremover. To tredjedeler av vår nasjonalformue er verdien av den menneskelige kapital. Dette er ikke noe SV har funnet opp. Dette er noe som regjeringen Jagland i langtidsprogrammet anslår den til å være. Men dette er ikke en gitt størrelse, dette må utvikles, og det må forvaltes på en god måte, på samme måten som vi også må forvalte vår realkapital. Det må investeres i fornying og i oppdatering. Det er denne erkjennelsen som ligger til grunn for SVs satsing på utdanning.

Tar vi utgangspunkt i budsjettforliket – noen liker å fremstille det som et utdanningsbudsjett – utgjør denne økningen 1,4 pst. av overskridelsen på Åsgard-feltet, og da snakker jeg om Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett. Tar vi med hele den økte overføringen til kommunesektoren som regjeringspartiene og Arbeiderpartiet bruker som eksempel på en sterk satsing på utdanning, utgjør dette ca. 5 pst., altså en tjuendedel av kostnadsoverskridelsen på Åsgard-feltet. Dette er størrelsesordenen vi snakker om når det gjelder det som blir fremstilt som et utdanningsbudsjett.

Som en liten sammenligning: Barneombudet har anslått at det vil koste om lag 15 milliarder kr å ruste opp samtlige barneskoler og barnehager i dette land til en standard som gjør at de oppfyller kravene i forskriftene til miljørettet helsevern. Det er 3-4 milliarder kr mindre enn kostnadsoverskridelsen på Åsgard-feltet.

Vi i SV har flere ganger prøvd – og jeg har prøvd her i dag – å reise en debatt om det likeverdige utdanningstilbudet. Vi vet at det er store forskjeller kommunene imellom når det gjelder ressursinnsats målt pr. elev. Vi vet at spredningen går fra ca. 30 000 kr og opp til 115 000 kr. En bedre måleparameter er sannsynligvis det vi kaller rammetimetallet, dvs. det timetallet som en bruker på hver klasse. Ifølge den undersøkelsen som jeg har referert til tidligere, som Lærerlaget har gjort for samtlige kommuner, viser det seg at spredningen er minst like stor når vi bruker dette sammenligningsmålet.

Vi har altså kommuner som har et rammetimetall på ungdomstrinnet på 32 timer – to timer til gruppedeling! Vi snakker i denne sal om individuelt opplæringstilbud og tilpasset opplæring, men til å gjøre dette har man to timer. To timer er det disse skolene har for å få dette til. Det er klart at dette er en umulighet, det vet alle. Det blir ikke noe individuelt opplæringstilbud og tilpasset opplæring når en skole har to timer til gruppedeling, til sosialpedagogiske tiltak osv. Med dette rammetimetallet må vi erkjenne at målet i lærerplanen greier vi ikke å nå.

Til slutt tar jeg opp våre forslag, som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Reikvam har teke opp dei forslaga han refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Anneliese Dørum (A): Representanten Reikvam var inne på et viktig poeng i innlegget sitt, nemlig kommunenes rolle for utviklingen av grunnskolen. Det er kommunene som har ansvaret for grunnskolen, og det er egentlig kommunalbudsjettet som er det viktigste budsjettet for grunnskolen og det viktigste bidrag staten gir til grunnskolen.

Nå har jeg nylig sett en rapport som er utarbeidet av Norsk Lærerlag, en annen enn den Reikvam refererte til, hvor man har sett på hva rådmennene har foreslått for neste års skolebudsjett. Det viser seg at over 60 pst. av kommunene reduserer driftsmidlene til grunnskolen også neste år. Det har de gjort i flere år, så dette er en veldig bekymringsfull situasjon.

Jeg har merket meg at SV ønsker å øke midlene til kvalitetsutvikling i grunnskolen, selv om midlene til neste år er fordoblet i forslaget fra Regjeringen. Det er bra, det er viktig å utdanne lærere. Men også her kreves det kommunale egenandeler. Og som komiteflertallet sier, det viktigste vi på kort sikt kan gjøre for å bedre forholdene i grunnskolen, er å «øke kommunenes frie inntekter».

Men kan man være sikker på at kommunene bruker midlene til skolen? Det kan vi ikke være fordi det er så mange andre skrikende behov. Jeg bare lurer på om SV har tro på de folkevalgte i kommunene når det gjelder å stå opp for skolen.

Rolf Reikvam (SV): Jeg er enig i det meste av det som Anneliese Dørum sa.

Stortinget har egentlig bare to måter å angripe dette på hvis vi er opptatt av å styrke skolen. Vi har to alternative veier å gå. Den ene muligheten er økt øremerket overføring til kommunesektoren, hvor vi i denne salen bestemmer – og sier – at så mye skal hver kommune bruke til utdanningssektoren. Den andre muligheten er å øke rammeoverføringene og si til kommunene at her har dere en større pengesekk, og at vi regner med at dere også – som oss her i Stortinget, i alle fall verbalt – ønsker å styrke utdanningssektoren. Det er de alternativer vi har.

Vi i SV ønsker primært at en skal øke rammeoverføringen slik at kommunesektoren selv kan prioritere utdanning. Men samtidig, og det har jeg stresset et par ganger i dag, tror jeg det er helt nødvendig at vi setter inn en del minstestandarder for å sikre et minstenivå for alle kommuner når det gjelder ressurstilførsel. Vi har noen minstestandarder, det er riktig som Marit Tingelstad svarte meg, men på det sentrale området, det som har med timetall å gjøre, har vi ikke minstestandarder.

For under ti år siden hadde vi på ungdomstrinnet et rammetimetall på 47,5 timer. Samtlige kommuner skulle ha det. Men så avviklet vi det i forbindelse med det nye timesystemet. I dag har vi skoler som har 32 timer, og før, for ti år siden, hadde vi altså en minstestandard på 47,5 timer. Det burde være et tankekors for oss alle.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Vi hadde debatten om private skoler i går, ellers kunne det vært fristende å spørre SV om de virkelig mener at budsjettrammene skal styre foreldres rett til å drive private skoler, slik representanten Reikvam sa i går. Det er på posten tilskudd til privateide skole- og kirkebygg at SV kutter drastisk.

Men så til skole. Det er interessante sammenligninger som representanten legger fram i sitt innlegg – absolutt. SV setter i fokus at utdanning er investering i fremtiden, og det er vi i Kristelig Folkeparti absolutt enig i.

Som de fleste andre partier mener SV at ungdomstrinnet er den mest forsømte del av utdanningssystemet. Men hvordan kan SV i sine merknader si at det verken i Regjeringens forslag eller i forslaget fra Arbeiderpartiet og regjeringspartiene er foreslått endringer som vil styrke denne delen av grunnskolen? Har ikke representanten Reikvam lest side 39 i St.prp. nr. 1, der Regjeringen foreslår en fireårig periode der satsingen skal konsentreres om ungdomsskolen, til kompetanseutvikling og forsøk?

For 2000 legges det inn 45 mill. kr til kompetanseutvikling, særlig IKT, 50 mill. kr til permisjonsordninger for lærere, 25 mill. kr til utvikling av lærerrollen og 14 mill. kr til forsøk med annen fordeling av timeressurser. Og Regjeringen sier at dette skal konsentreres om ungdomstrinnet og i første rekke komme ungdomstrinnet til gode. Kvalitetsutviklingen er økt med drøyt 134 mill. kr i forhold til 1999.

Jeg skulle ønske at SV var mer med på å trekke fram det positive i skolen. Når det gjelder SVs leders besøk rundt om i skolene og det bildet hun tegner etter det, er det ofte veldig negativt. Jeg kjenner skolen fra en positiv og god side, og ønsker at SV kunne være med og dra fram den siden i fremtiden.

Rolf Reikvam (SV): SV ønsker ikke å tegne et mørkt og dystert bilde av norsk skole. Vi har gang på gang prøvd å trekke fram det positive som skjer. Vi har fortsatt en lærerstand som gjør en kjempejobb. Det skjer mye spennende utviklingsarbeid med nye pedagogiske metoder, og skolen følger i stor grad opp læreplanen så langt som ressurssituasjonen gjør det mulig, osv. Så vi har et positivt bilde av det som skjer i norsk skole.

Men det er også helt åpenbart at vi på mange måter har en uholdbar situasjon. Jeg har pekt på rammetimetallet tidligere i dag. Det er helt klart at hvis reduksjonen i rammetimetallet fortsetter, kan vi ikke regne med en fortsatt positiv utvikling.

Vi har skolebygninger som forfaller. Vi kan daglig lese om det i Aftenposten. Det er ikke SV som skriver det, det er Aftenposten som daglig forteller oss hvor håpløs situasjonen er i osloskolen, med bilder av klasserom der elevene nesten er i ferd med å drukne på grunn av lekkasje, osv. Det er altså ikke et bilde SV tegner, det er mediene som tegner det bildet. Det er dette vi prøver å ta fatt i, løfte det inn her, og så diskutere hva vi kan gjøre.

Det er riktig at vi kutter i private skoler. Det er klart vi gjør det. Det er en konsekvens av det opplegget som vi tidligere har foreslått når det gjelder tilskudd til privatskoler, med graderte satser. Ut fra det mener vi at det er mulig å redusere tilskuddet til private skoler, nettopp for å sette midlene inn i offentlig skole og styrke offentlig skole. Som jeg sa i går: Den største trusselen mot den offentlige skole er ikke de få privatskolene vi har, men den offentlige skoles fattigdom. Og det må vi gjøre noe med!

Inge Lønning (H): SV er undertiden et godt verdikonservativt parti og representerer sammen med Høyre et alternativ, bl.a. i årets budsjettinnstilling på to punkter. Det gjelder forslaget om å etablere et senter for framifrå forskning på Fornebu før man har tatt standpunkt til prinsippet om «Centers of Excellence» i det hele tatt. Der har Høyre og Sosialistisk Venstreparti sammen fremmet et forslag som legger til grunn det normale prinsipp at man bør ha premissene på plass før man trekker konklusjonen.

På et annet punkt, som symbolsk sett er ganske viktig, står også SV og Høyre sammen, nemlig når det gjelder å slå tilbake angrepet på folkehøyskolen. Det er riktignok et beskjedent kutt, men alle vet jo at Arbeiderpartiet i flere år har forsøkt å ramme folkehøyskolene. Denne gangen har de klart å tvinge regjeringspartiene med på å kutte i bevilgningene til folkehøyskolene. Den fellesmerknaden som Høyre og SV har på det punkt, synes jeg er meget godt lesbar og meget god verdikonservativ kultur- og utdanningspolitikk. Riktignok munner den ut i at vi uttrykker «forbauselse» over regjeringspartiene, mens hr. Reikvam uttrykker bekymring over flertallet. Men det er en nyanse som det er mulig å leve med.

Representanten Reikvam fikk ikke anledning til å si særlig mye i sitt innlegg om universitets- og høyskole-nvået – det er jo ikke så lett i et femminutters innlegg å få plass til alt – så mitt spørsmål er: Kan vi også regne med at vi vil ha en allianse mellom SV og Høyre i fortsettelsen når det gjelder å sikre en skikkelig satsing på rekruttering innenfor universitets- og høyskolenivået?

Rolf Reikvam (SV): Om vi kan få til en allianse, vet jeg ikke, men det som er ganske sikkert, er at Høyre kan regne med SV når det gjelder en skikkelig satsing på høyere utdanning. Jeg vil bare minne om at den opptrappingsplanen som ligger i forskningsmeldingen med hensyn til stipendiater og post doc-stillinger, som statsråden har signalisert, den har vi forskuttert, fordi vi mener at det er helt nødvendig å starte allerede i 2000 med den opptrappingen. Situasjonen er så prekær og så alvorlig at det har vi lagt inn. Det hadde jeg håpet at andre også kunne være med på. Jeg tror nok på mange måter at det er mulig å få til et samarbeid mellom SV og Høyre, og jeg håper også at vi skal få med andre på en bred satsing på høyere utdanning.

I en del sammenhenger er vi et verdikonservativt parti. Det ligger jo i vår ideologi. Men jeg ville ikke bruke det vi skrev om folkehøyskolen, som et eksempel på vår verdikonservatisme, for der tok vi utgangspunkt i gamle Grundtvig. Og jeg vil nok tvile på om han ville ha ønsket å bli definert som konservativ – i hvert fall i sin tid. Han var nok en meget radikal utdanningspolitiker den gang. Vi er nok opptatt av den delen av folkehøyskolen som har sitt utgangspunkt i Grundtvig, og vi ønsker å forsvare folkehøyskolen. På samme måte som statsråd Lilletun i går nevnte at Steinerskolen har hatt en positiv innvirkning på den offentlige skole, vil jeg påstå at en del av det pedagogiske arbeid som har vært gjort ved våre folkehøyskoler, har hatt konsekvenser og innvirkning på det som har skjedd i den offentlige skolen, på en god måte.

Presidenten: Då er replikkordskiftet omme.

Helene Falch Fladmark (V): Utdanningsbudsjettet for år 2000 er et budsjett for kvalitetsutvikling i skolen.

Venstre mener det er en riktig satsing når den første delen av en fire års utviklingspakke for skolen rettes mot ungdomstrinnet. Disse ekstramidlene skal brukes til nyskaping og utvikling ved den enkelte skole, med andre ord mer mangfold og fleksibilitet samt økt samspill mellom skole og samfunn. Dette betyr en dreining av utdanningspolitikken – fra detaljstyring av skolen og lærerens oppgave fra toppen til en vilje til at utviklingen skal skje ved den enkelte skole, og med den motiverte læreren som pådriver, ikke en skolebyråkrat. Det varmer et Venstre-hjerte når skolens utvikling blir sentrert omkring lærerens rolle som pedagogisk leder i klasserommet. Vi har lenge vært bekymret for at læreren skulle reduseres til en slags kompetansebyråkrat. Nå er det gjennomslag for en annen tankegang om lærerens viktige rolle i skolens utvikling.

En fordobling av innsatsen på etter- og videreutdanning for lærere i forhold til budsjettet for 1999, og de nye permisjonsordningene, vil gjøre det mulig for lærere å videreutdanne seg, ikke bare delta på kurs for å bli opplært til riktig oppfølging av reformer. Venstre oppfatter dette som et slags første skritt mot en såkalt sabbatsordning.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi i skolen er viktig fordi det er et verktøy som gir nye muligheter for læring. Det sentrale er hvordan ny teknologi kan brukes til kommunikasjon og for å få forståelse av informasjon. Mange lærere trenger faglig oppdatering for å kunne veilede elevene til fornuftig bruk og forståelse av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Det er også viktig å utvikle norske elektroniske hjelpemidler. Venstre er fornøyd med at Regjeringen nå setter i gang det nasjonale løftet gjennom den fireårige handlingsplanen, som kan gi norske elever det beste utgangspunktet for et godt liv i et teknologipreget kunnskapssamfunn.

Komiteen har forskningsmeldingen til behandling. Naturlig nok har responsen vært positiv når Regjeringen nå legger opp til en sterk vekst i forskningsbevilgningene i årene fremover. Venstre er fornøyd med at vi har tyvstartet opptrappingen ved at neste års budsjett innebærer en viss vekst til forskningsformål.

Men jeg registrerer med forbauselse at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foregriper Stortingets behandling av denne meldingen i og med forslaget om å innskrenke formålet til det nylig etablerte Forskningsfondet. Det er bare et halvt år siden Stortinget gav sin tilslutning til at Forskningsfondet skal kunne finansiere langsiktig, grunnleggende forskning innenfor alle sektorer og forskning i gråsonen mellom sektorer, og at Forskningsrådet skulle ha økt handlingsfrihet til å følge opp intensjonene med at det ble etablert. Arbeiderpartiet tar omkamp når de nå vil innskrenke formålet til de strategiske områdene. På den måten undergraver disse partiene den viktige rollen fondet kan ha for den grunnleggende, langsiktige og frie forskningen, så jeg håper, som Lønning, at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser seg å være en flyktig forbindelse i akkurat denne saken.

Etter Venstres oppfatning er kontakten og samspillet mellom utdanningsinstitusjonene og lokalsamfunnet av stor verdi for begge parter. Det må være slik at også studenter skal kunne delta aktivt i lokalsamfunnet, også som folkevalgte. For å sikre studentenes demokratiske rettigheter mener vi at dagens regelverk bør endres slik at studenter som ønsker det, kan melde flytting til den kommunen de bor i. Dette bør også være en problemstilling som blir tatt opp når Regjeringen skal legge fram en sak om forholdet mellom vertskommunene, utdanningsinstitusjonene og samskipnadene.

Ved årets budsjettforlik er det kanskje først og fremst kunststudentene som endelig har fått gjennomslag for sitt syn. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet og Høyre har snudd, og at det nå er et bredt flertall som mener det er et mål at kunstfagstipendiet skal økes til tidligere nivå, på 66,6 pst. Dette har vært en seig kamp for de studentene som ikke gav opp da alle trodde saken var tapt for tre år siden. Kunststudiene og kunststudentene må behandles på egne vilkår. Når det har vært så stor uro ved kunsthøyskolene etter samorganiseringen, skyldes det kanskje at man ikke har tatt kunstfagenes egenart helt på alvor. Det må være selvsagt at disse skolene har ressurser som sikrer et godt utdanningstilbud, og slik at skolene kan drive FoU-arbeid. Venstre regner med at departementet følger opp komiteens merknad i god dialog med skolene, slik at vi får en kunstutdanning som en kulturnasjon kan være bekjent av.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Petter Løvik (H): Representanten var i innlegget sitt inne på en «flyktig forbindelse», og eg kunne gjerne begynne med å spørje om ein slik forbindelse som no er mellom Arbeidarpartiet og Venstre om skulepolitikken, også bør bli ein flyktig forbindelse.

Representanten var inne på kvalitetsutvikling, og hadde elles eit innlegg som eg på mange måtar kunne skrive under. Men det heng liksom ikkje saman, retorikken og det som vart resultatet av Venstre sin skulepolitikk i forliket. Her styrkjer ein fritidsordninga etter skuletid framfor etterutdanninga, framfor styrking av kjernefaga, og her går ein inn for 100 mill. kr til ei administrativt dyr utlånsordning for skulebøker ved å kutte i lærlingtilskot, ved å kutte i folkehøgskulane og ved å kutte i Forskingsrådet. Men for å forsvare dette, seier ein: Ja, men kommunane har jo fått ein betre økonomi. Ein kan sjølvsagt diskutere kor mykje som blir igjen av det. Men det blir i alle fall framheva at dei 500 millionane skal brukast, og som det står i innstillinga frå forlikspartane, dei 500 millionane til kommunesektoren «innebærer at kommunene kan bruke 800 kroner mer pr. elev i grunnskolen». Det er jo vel og bra, om vi ser vekk frå den verdisenkinga som vil kome på grunn av auka skattar og avgifter, høgare lønningar osv.

Men i tillegg finn eg grunn til å streke under at Arbeidarpartiet ville bruke desse pengane fleire gonger, og det er jo litt vanskeleg. Sjølv om krona har to sider, kan ho brukast berre ein gong! I Kommunal- og regionaldepartementet si budsjettinnstilling seier Arbeidarpartiet:

«For blant annet å styrke kommunesektorens muligheter til å nyttiggjøre seg øremerkede midler og for å styrke skolesektoren, foreslår disse medlemmer...»

I Sosial- og helsedepartementet si budsjettinnstilling seier Arbeidarpartiet:

«Disse medlemmer vil videre vise til at forliket mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen innebærer et kommuneøkonomisk opplegg som setter kommunene og fylkeskommunene i bedre stand til å forbedre tjenestetilbudet innen eldreomsorg og helsevesen.»

Korleis heng dette saman? Eg synest det er eit relevant spørsmål i denne samanhengen.

Helene Falch Fladmark (V): Først til dette om hvem sentrumspartiene velger å samarbeide med. Det er slik at vi syns vi har en god politikk, og Venstre mener vi har fått godt gjennomslag for vår utdanningspolitikk i Regjeringen. Vi er interessert i hvem som gir oss mest tilslutning til den politikken. Når man ved årets budsjettbehandling har flyttet mindre midler enn noen gang tidligere på 1990-tallet, så kan man spørre hvem som flytter på hvem.

Ved årets budsjettbehandling har vi fått flere penger på budsjettet til Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet, noe som Venstre er svært fornøyd med. Vi er veldig godt fornøyd med noen av prioriteringene som er gjort, nemlig frie midler til universitetene, mer penger til studentboliger, og vi er også fornøyd med at familieøkonomien blir styrket gjennom økt tilskudd til SFO. Dette er også prioriteringer Venstre står bak. I tillegg har vi fått til omprioriteringer i komiteen som vi også er svært fornøyd med, nemlig penger til Urbygningen, økt tilskudd til voksenopplæring for innvandrere og bedring av Kirkens økonomi. Alt dette er saker som Venstre står helt og fullt bak, og som er våre prioriteringer.

Når representanten Løvik insinuerer at vi ikke burde være fornøyd med dette, så er det helt feil.

Rune E. Kristiansen (A): Både representanten Lønning og representanten Falch Fladmark har reagert og brukt relativt sterke uttrykksformer knyttet til Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets merknad om forskning. Da føler jeg behov for å si følgende: Arbeiderpartiets merknader i den sammenheng har helt fra vi la inn merknadene våre, ligget der. Det er ikke slik at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har utarbeidet en fellesmerknad. Tvert imot, Arbeiderpartiet har lagt merknaden inn som sitt prinsipielle standpunkt. Og at Fremskrittspartiet slutter seg til merknaden, ser ikke Arbeiderpartiet som negativt, når man da får flertall for et syn. Det er det jeg har registrert så langt. Og jeg ville bli overrasket hvis f.eks. Venstre, om de legger fram en merknad som får flertall, plutselig skulle trekke merknaden sin. Man har vel en klar oppfatning av hva man gjør når man legger fram ting i en komite – Det var bare det jeg gjerne ville presisere.

Helene Falch Fladmark(V): Nå er det vel slik at Rune Kristiansen ikke redegjorde for alt som har skjedd. Det som nå ligger i innstillingen, er et forslag til vedtak fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som i sterk grad innskrenker formålene til Forskningsfondet i forhold til det Stortinget gav sin tilslutning til ved behandlingen av revidert budsjett i år.

Rolf Reikvam (SV): Jeg syns det er grunn til å gi ros for budsjettforliket for høyere utdanning. Det at man har fått avsatt om ikke netto 100 mill. kr, men i alle fall i utgangspunktet fikk 100 mill. kr til høyere utdanning til universitets- og høyskolesektoren, er bra og viktig. Og det er en riktig prioritering.

Men jeg har et spørsmål til Helene Falch Fladmark. Det gjelder det senteret for fremragende forskning som er tenkt plassert på Fornebu. I budsjettforliket har de foretatt noe de kaller en «terminforskyvning». Den bevilgningen som er foreslått for neste år, den skal forskyves på en eller annen måte. Dette er på mange måter å foregripe det vi skal gjøre i forbindelse med forskningsmeldingen. Det er der vi skal bestemme oss for om vi skal ha den type sentre. Det ligger også i selve forskningsmeldingen at man ønsker å be Forskningsrådet om å foreslå lokalisering av disse sentra ut fra en samlet vurdering. Jeg går ut fra at det er det som er tenkt.

Her foregriper man en bestemt sak. Man ønsker – i alle fall ønsker Regjeringen det, og jeg oppfatter også forlikspartene slik – å etablere dette senteret på Fornebu, i et område hvor det ikke fins noe vitenskapelig, tungt fagmiljø i utgangspunktet.

Mitt spørsmål til Helene Falch Fladmark er: Oppfatter hun det som en forskyvning at man på mange måter har vedtatt at man skal etablere senteret? Er det i samsvar med Venstres prioriteringer å etablere et slikt senter der ute før en har fått en skikkelig gjennomgang av den typen sentre og lokaliseringen av dem? Ville det ikke være naturlig for Venstre å støtte vår merknad, der vi sier at slike sentre bør etableres i tilknytning til de tunge fagmiljøene som vi har i dag, det vil si våre universitetsmiljø?

Helene Falch Fladmark (V): For det første så vil jeg gjerne igjen si, så det er klart, at Venstre syns det er en riktig prioritering å ta ut penger fra dette senteret og prioritere frie midler til universitetene og til Urbygningen. Jeg vil lese merknadene som et komiteflertall av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre står bak når det gjelder hvordan vi skal håndtere «Center of Excellence» på Fornebu i forhold til andre slike sentre.

«Flertallet viser til at spørsmålet om å innføre et eller flere «Center of Excellence» vil bli drøftet i forbindelse med Stortingets behandling av forskningsmeldingen. Flertallet mener det er gode argumenter for å innføre en slik ordning, men vil be om at midlene bevilges over Forskningsrådets budsjettområde, slik at man kan få vurdert hvilken form slike sentre skal ha.»

Det er viktig at de pengene som gjenstår til et «Center of Excellence» på Fornebu, blir sett i en sammenheng, og at Forskningsrådet får råderetten over hvordan dette skal skje.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anneliese Dørum (A): Jeg vil igjen understreke at mesteparten av midlene som brukes på grunnskolen, ikke blir behandlet i dette budsjettet, men i det budsjettet som kommunalkomiteen lager innstilling til. Det er gjennom rammetilskuddet kommunene får midler til å drive grunnskolen, og det er kommunene som har ansvaret for grunnskolen.

Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene førte til at kommunenes frie inntekter ble styrket med 500 mill. kr. Det kan mange si ikke er nok, men det er i hvert fall et skritt i riktig retning. Og det er jo interessant at Høyre, som holder fanen høyt når det gjelder grunnskolen, overhodet ikke har tenkt på at de må styrke kommunesektorens inntekter i forhold til drift av grunnskolen.

I en fersk undersøkelse gjort av Norsk Lærerlag, går det fram at rådmennenes forslag til kommunebudsjett for neste år viser at i over halvparten, eller bortimot 60 pst. av kommunene, vil de redusere driftsmidlene til grunnskolen. Det er forslag om å redusere timetallet, det er kutt i spesialpedagogiske tiltak, det er nedleggelser av skoler og oppsigelser av lærere, som står på kartet. Nå får vi jo håpe at kommunepolitikerne ikke følger rådmannens forslag, og at de styrker grunnskolen. Men situasjonen er alvorlig, særlig med tanke på at driftsbudsjettene til grunnskolen mange steder har blitt redusert i flere år. Og da er det jo en stadig tilbakegang for grunnskolen.

Når det gjelder ungdomstrinnet, som jeg tror hele komiteen bortsett fra Fremskrittspartiet nå vil sette søkelyset på, er det klart at der er situasjonen mest alvorlig. Og jeg viser til Barneombudets høring hvor ungdomsskoleelevene selv kom til orde, og de beskrev en skolehverdag hvor de var misfornøyd med skolen, det var kjedelig på skolen, det var dårlig inneklima med overfylte klasserom – i det hele tatt er det mye som må gjøres der.

Nå legges det opp til en rekke forsøksprosjekter nettopp for å gjøre grunnskolen bedre både når det gjelder undervisning, når det gjelder bruk av timer, osv. Og det skal bli interessant å se hvordan disse forsøkene vil utvikle seg og hvilken lærdom man kan trekke av dem. Jeg tror det er viktig at man virkelig får en endring i det fysiske miljøet, men også innholdsmessig i ungdomsskolen, og det er vi nå på vei til å få gjort noe med.

Men det viktigste vi på kort sikt kan gjøre for å bedre grunnskolen, er å styrke kommunenes økonomi. Vi er selvfølgelig ikke sikre på at kommunene vil bruke de økte midlene, de økte rammene, til å styrke skolen. Jeg tror derfor vi også blir nødt til å vurdere om vi må sette inn visse minstestandarder, noen krav som kommunene har å forholde seg til, samtidig som vi gjør kommuneøkonomien bedre.

Når det gjelder det fysiske og psykiske miljøet i skolen, er det mange steder altfor dårlig. Stortingsflertallet vedtok i fjor at det skulle opprettes et nasjonalt fagråd for inneklima og læringsmiljø som kan bistå departementet i veiledning av kommuner og brukergrupper av skoler og barnehager. Nå har statsråden kvittert for dette vedtaket ved å opprette et samarbeidsorgan for arbeidsmiljø, som skal fokusere på miljøet i skolen. Hensikten fra Stortingets side var at dette skulle være et fagråd – at det skulle være kompetente fagfolk som kunne gi råd – og vi forutsetter nå at dette samarbeidsorganet vil utvikles til å bli et fagråd.

Statsråd Jon Lilletun: Det skuleåret som vi no er inne i, er heilt spesielt i den forstand at det byggjer ei bru mellom to tusenår. I møtet med det nye årtusenet er kunnskap og utdanning den beste utrustinga vi kan gje den komande generasjonen. Og medan mange taler om at oljeformuen og oljefondet er landets arvesølv, er ikkje eg i tvil om at vårt verkelege arvesølv er dei unge som veks opp i dag.

Det er vår plikt og utfordring å syte for at dei får med seg i nistekorgene sine den faglege, teknologiske, sosiale, kulturelle og etiske dimensjonen som dei vil trenge for å orientere seg og finne fram i eit ukjent framtidslandskap. Difor er det gledeleg å sjå at fleire og fleire ser kor viktig det er å prioritere utdanning og kompetanse. Ved slutten av dette århundret kan vi også vere einige om at Noreg, og då særleg etter krigen, har bygd opp eit svært godt utdanningssystem. Dei mange internasjonale undersøkingane som vert gjorde, syner at Noreg ligg godt an på dei fleste felta, og på nokre felt i verdstoppen. Vi som arbeider aktivt med problematikken til dagleg, veit likevel at mykje er ugjort. Det har skuledebatten i haust vist, og vi har såleis mange utfordringar å ta fatt på også inn i det nye tusenåret.

I dette perspektivet la Regjeringa i juni i år fram ei stortingsmelding om forsking, som no ligg til behandling i komiteen. Meldinga er ambisiøs og varslar at Regjeringa vil styrkje forskingsinnsatsen, slik at Noreg kjem på nivå med snittet i OECD-landa i løpet av fem år. I framlegget til statsbudsjett for 2000 har Regjeringa allereie starta opptrappinga mot dette målet, og budsjettframlegget viser ein berekna auke i forskingsløyvingane på vel 7 pst. Dette er den største auken sidan 1993, og eg er glad for at budsjettforliket i sum ikkje ser ut til å gje ein vesentleg lågare auke.

Den første avkastinga frå Fondet for forsking og nyskaping vert delt ut i 2000. Fondet vil vere eit viktig verkemiddel for Regjeringa i arbeidet med å nå vekstmålet i forskingsmeldinga, og Regjeringa går inn for å auke fondskapitalen frå 3 til 4 milliardar kr i løpet av 2000. Då Stortinget samrøystes vedtok å opprette dette fondet, var det ein føresetnad at fondet skulle styrkje langsiktig, grunnleggjande forsking. I framlegget til statsbudsjett gjorde difor Regjeringa framlegg om at fondsmidlane skulle nyttast til å styrkje prioriteringane i forskingsmeldinga, nemleg den langsiktige, grunnleggjande forskinga i kunnskapsallmenningen, og fire tematiske satsingar. Eg legg til grunn at føresetnaden om å styrkje langsiktig, grunnleggjande forsking ligg fast, og at fondsmidlane kan nyttast til verkemiddel som rekruttering, vitskapleg utstyr og tiltak for auka kvalitet. Med dette som bakgrunn vil eg syte for å følgje opp komitefleirtalet sitt syn ved å gje prioritet til langsiktige tiltak innafor marin forsking, medisinsk forsking, IKT og energi- og miljøforsking.

Fleirtalet i komiteen legg vekt på at satsinga på utdanning er heilt sentral i eit samfunn der kunnskap og kompetanse stadig vert viktigare for den enkelte og for næringslivet. Mellom anna peiker fleirtalet på at det er viktig å styrkje grunnskule og vidaregåande opplæring.

Eg er difor nøgd med at dei frie midlane til kommunar og fylkeskommunar vert auka etter budsjettforliket, at skulefritidsordninga vert styrkt, og at elevar i vidaregåande opplæring får reduserte utgifter til lærebøker. Denne satsinga kjem i tillegg til den auken som alt ligg inne i Regjeringa sitt budsjettframlegg.

Som eit viktig ledd i satsinga på skulen gjer Regjeringa framlegg til ei «skulepakke» i budsjettet. Denne satsinga aukar løyvingane til skulesektoren med 225 mill. kr, og hovudvekta er i fyrste omgang lagt på ungdomstrinnet i grunnskulen. Den auka satsinga på skulen utgjer 900 mill. kr over ein fireårsperiode, og fokuserer på informasjons- og kommunikasjonsteknologi, kompetanseutvikling, utviklingsarbeid og forsøk.

År 2000 kan verte eit spennande og utfordrande år for universiteta og høgskulane sett i lys av at Mjøs-utvalet skal leggje fram si endelege innstilling 1. april. Utvalet skal bl.a. ha vurdert behovet for omstilling, finansieringsprinsipp, dimensjonering og ny gradsstruktur innafor universitets- og høgskulesektoren.

Eg har merka meg at fleirtalet i komiteen ber om at dei ekstra midlane til universiteta skal verte fordelte og nytta til omstilling, forsking og rekrutteringsstillingar, og at komiteen understrekar at omstillingsarbeidet er ei kontinuerleg oppgåve. Departementet vil ved fordeling av midlar til omstilling prioritere tiltak som legg til rette for ei langsiktig strategisk omstilling ved universiteta.

I innstillinga ber fleirtalet i komiteen om at økonomien ved kunsthøgskulane vert vurdert. I samband med revidert nasjonalbudsjett 1999 orienterte eg om den økonomiske situasjonen ved Kunsthøgskolen i Oslo. Eg vil kome tilbake til ein vidare gjennomgang av økonomien ved kunsthøgskulane med ei samanlikning mellom institusjonane over tid.

Eg har merka meg komiteen sitt framlegg til vedtak i samband med saka om samlokalisering av Noregs musikkhøgskole og tidlegare Østlandets musikkonservatorium. Eg er samd med komiteen i at denne saka skal løysast så snart råd er. Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartement og Statsbygg er i dialog med NRK for å setje i verk eit arbeid for å greie ut dei alternativa som no ligg føre for tilleggsareal til Musikkhøgskolen. Eg tek òg til etterretning at komiteen meiner at den statlege innvendinga mot omregulering til bustadformål av det aktuelle tomteområdet skal trekkjast når nødvendige tomteareal til Musikkhøgskolen er sikra. Dette vil verte gjort.

Som ei oppfølging av Stortinget sitt vedtak i samband med budsjetthandsaminga i fjor vart det i Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementets budsjettproposisjon for 2000 lagt fram ei oversikt over byggjebehovet i sektoren. På bakgrunn av den økonomiske situasjonen og spesielt den høge aktiviteten i byggjebransjen vart det ikkje føreslått løyvingar til ny byggjeaktivitet i 2000. Eg har merka meg at komiteen fleire stader i innstillinga har ei omtale og prioritering av ulike byggjeprosjekt innafor universitets- og høgskulesektoren, og vil ta med dette i det vidare arbeidet.

Prosjekteringsløyvinga til Urbygningen i Oslo vil verte følgd opp, slik komiteen ber om.

Fleirtalet ber Regjeringa vurdere å endre reglane for tildeling av tilskot til studentbustader, slik at tilskotssatsen t.d. i Oslo kan aukast til 300 000 kr pr. bustadeining, men innafor den øvre grensa for tilskot på 60 pst. av byggjekostnadene. Reglane for tildeling av tilsegn om tilskott til bygging av studentbustader er allereie slik at tilskotssatsen t.d. i Oslo kan utgjere 300 000 kr.

Eg er glad for den breie støtta frå komiteen til arbeidet med Kompetansereforma for vaksne, og for at komiteen har slutta opp om løyvingane på til saman 180 mill. kr i 2000. Reforma er avgjerande for at både privat og offentleg verksemd skal kunne få den kompetente og fleksible arbeidskrafta som trengst i eit samfunn der økonomien og velferda i framtida er basert på kunnskap.

For at reforma skal vere vellukka, må den byggje på samhandling og engasjement frå mange aktørar. Prosessen er no godt i gang med eit tett samarbeid mellom styresmaktene, partane i arbeidslivet og organisasjonar og institusjonar som tilbyr kompetanseutvikling.

Vaksne som treng grunnskuleopplæring og vidaregåande opplæring er særleg viktige målgrupper for reforma. Departementet arbeider med å følgje opp Stortinget sitt vedtak om å lovfeste retten til grunnskuleopplæring for vaksne. Eg er nøgd med at fleirtalet i komiteen støttar innføringa av ein rett for vaksne til vidaregåande opplæring frå skuleåret 2000-2001. Eg vil kome attende til Stortinget med ein lovproposisjon om dette våren 2000.

Stortinget har nyleg vedteke endringar i arbeidsmiljølova som gjev arbeidstakarar individuell rett til utdanningspermisjon. Dette er ein viktig føresetnad for gjennomføringa av reforma, sjølv om det framleis er slik at vi ynskjer at det i størst mogleg grad skal leggjast til rette for kompetanseutvikling på arbeidsplassen. Endringane i utdanningsfinansieringa som Stortinget har slutta seg til, vil gjere det lettare å kombinere arbeid og utdanning.

Når det gjeld komiteen sitt framlegg og merknader til kyrkjebudsjettet, har eg merka meg at komiteen går inn for at det vert skipa fleire preste- og diakonstillingar gjennom at det er funne plass for ein auke av ramma på 3 mill. kr for neste år. Eg ser dette framlegget, og komitemerknadene elles, som uttrykk for ei grunnleggjande positiv haldning til Kyrkja som folkekyrkje og til dei verdiane som dei tilsette i Kyrkja skaper i samfunnet vårt. Som kyrkjestatsråd er eg glad for denne grunnhaldninga.

Elles har eg særleg merka meg framlegg og vurderingar som gjeld bruken av avkastninga frå Opplysningsvesenets fond. Spørsmål om bruken av avkastninga frå dette fondet vil verte drøfta i den stortingsmeldinga om økonomien i Kyrkja som vil verte lagd fram på nyåret. Eg meiner det er ein stor fordel at dette spørsmålet vert sett i samanheng med andre spørsmål som meldinga vil ta opp, slik at dei ulike spørsmåla kan verte diskuterte innafor ein heilskap, noko komiteen i budsjettinnstillinga frå i fjor sjølv peika på som viktig.

Til slutt vil eg som fagstatsråd seie at eg er imponert over den måten som komiteen har gjennomført dette arbeidet på, og det grunnlaget dei har gjeve departementet og meg som statsråd å arbeide vidare på.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Grete Knudsen (A): Det skulle bare mangle at ikke statsråden var fornøyd med å få et noe bedre økonomisk grunnlag å gå videre på.

Det meste av innlegget til statsråden kan Arbeiderpartiet slutte seg til, men det er noen punkter som trenger en viss oppklaring. Og det er ett punkt som statsråden ikke nevnte, det området som har vært mest debattert i løpet av høsten, nemlig lærerlønningene. Enkelte partier har også skrudd opp forventningene i forkant av vårens oppgjør på en måte som gjør at med et slikt press skal det noe til å innfri. Jeg er glad for at statsråden lar den ballen ligge der den skal ligge, hos partene.

Men ved siden av lønn er lærerne også opptatt av at de ikke skal ende i KS-systemet. Ved siste læreroppgjør ble det også gitt en åpning for lokal lønnsfastsettelse. Men etter det som fremgår av Dagens Næringsliv i dag, presser Regjeringen ytterligere på for å få godtatt mer lokal lønnsfastsettelse. Og mitt spørsmål er da om hvor mye av den lokale ordningen som er blitt benyttet, siden Regjeringen nå presser ytterligere i den retning. Ellers har Regjeringen støtte fra Arbeiderpartiet når det gjelder at lærerne fortsatt skal være i det statlige tariffområdet.

Helt til slutt: Når det gjelder Forskningsfondet, er det helt klart at det selvsagt er den langsiktige forskningen som skal legges til grunn, men prioriteringene til Arbeiderpartiet har nå fått tilslutning fra Fremskrittspartiet, så det er en realitet. Derfor drar nå statsråden også denne tolkningen for langt når han sier at dette også skal omfatte vitenskapelig utstyr og rekrutteringsstillinger.

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg gjerne få lov å stadfeste at det er viktig at dei organa som skal arbeide med ting, arbeider med dei. Og når det gjeld forhandlingar om løn, er det klart at det skal skje i tilknyting til årets lønsoppgjer. Kva statsråden meiner – og forskinga viser – om lønsutviklinga for lærarar, går fram av stortingsmeldinga om rekruttering.

Så til det spørsmålet som representanten Grete Knudsen tek opp når det gjeld forhandlingsansvaret. Det er rett at vi har eit partssamansett utval som forhandlar om lokal lønsfastsetjing, om ein del forhold rundt dei lokale oppgjera, som så langt har lege i Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet. Og sjølv om eg sjølvsagt har stor tillit til den kompetansen vi har der, og den klokskapen vi utøver, vil eg seie at det ikkje er naturleg at lokale forhandlingar vert førte der.

Når det gjeld det detaljerte innhaldet i dei forhandlingane, finn eg det ikkje rett å gå inn i det. Det er, som sagt, oppretta eit partssamsett utval som vi reknar å finalisere rundt årsskiftet, og då vil òg den endelege konklusjonen i forhold til forhandlingsansvaret kome. Eg har merka meg komiteleiarens klargjering av kva som er Arbeidarpartiets standpunkt i forhold til forhandlingsansvaret.

Når det gjeld Forskingsfondet, så held eg meg sjølvsagt til det som står i komiteinnstillinga, og vedtak som har vorte fatta, men samstundes er det òg eit vedtak frå fjorårets oppretting, så eg vil rekne med at Stortinget kjem tilbake til dette ved behandlinga av forskingsmeldinga.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Fremskrittspartiet er glad for at vi denne gangen fikk vår replikk, vi har et par ganger tidligere i dag hatt litt trøbbel med å komme på replikklisten.

Jeg vil henlede statsrådens oppmerksomhet på mitt skriftlige spørsmål til statsråden om skolebøker med blindeskrift.

I statsrådens svar datert den 12. november 1999, fremgår det at Nasjonalt læremiddelsenter har et koordinerende ansvar for utvikling, tilrettelegging og produksjon av læremidler for svaksynte og blinde elever. Det fremgår også at inneværende års bestilling ikke var fullstendig ekspedert så sent som i midten av november. Ettersom skolen, som kjent, starter i august, medfører dette selvfølgelig at man får problemer, så vel elever som lærere. Det er en uholdbar situasjon.

I sitt svar skisserer statsråden at man i løpet av kort tid skal sende ut et lovforslag om rett til opplæring i punktskrift, og at det skal komme en lovproposisjon om dette våren 2000. I tillegg skal det satses på en ny treårig handlingsplan for utvikling og produksjon av slike læremidler. Det høres veldig bra ut, men det blir sikkert svært kostnadskrevende.

Hvis man imidlertid ser på post 244 i budsjettet, ser man at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene kutter Nasjonalt læremiddelsenter med 4 mill. kr, og Høyre kutter med 5 mill. kr. Kun Fremskrittspartiet og SV opprettholder bevilgningene slik departementet har foreslått.

Jeg vil gjerne be statsråden kommentere forsvarligheten i disse kuttene i lys av de satsinger som statsråden selv har skissert i sitt svar til meg, og i lys av de debatter statsråden har hatt tidligere i denne sal med representanten Ursula Evje, hvor statsråden har påpekt viktigheten av å styrke Nasjonalt læremiddelsenter. Skal man få til en satsing, slik statsråden skisserer, kan jeg ikke forstå at man kan vedta kuttene.

Statsråd Jon Lilletun: Når det gjeld læremiddel til blinde og svaksynte, er det dessverre rett det som representanten Ulf Erik Knudsen seier, at dei ikkje var ferdige ved skulestart. Eg vil likevel framheve og rose dei som har arbeidd med den enorme produksjonsauken ein har klart å gjennomføre, den er nemleg over fordobla frå eitt år til det neste, og det er imponerande.

Men det er likevel grunn til å seie at vi hadde undervurdert at den auken skulle kome så kraftig som han gjorde. Og det er no føreteke tiltak i departementet som gjer at vi kjem til å setje alle krefter inn på at når neste skuleår startar, skal vi vere mest mogleg à jour. Når først Stortinget har bestemt og Regjeringa har sagt at ein òg skal ha læremiddel for blinde og svaksynte og andre funksjonshemma grupper, så er det ikkje tilfredsstillande og godt nok det som har skjedd i år. Det tek eg ansvaret for, og vil setje i gang tiltak slik at det vert betre til neste skuleår.

Når det gjeld det kuttet som er føreteke, har vi sett på det i denne samanhengen òg. Dersom ein ser på institusjonen Nasjonalt læremiddelsenter, er det svært mange område den skal dekkje. Vi har vore gjennom ein reformperiode både med vidaregåande skule og med grunnskulen, med ei dramatisk gjennomføring av nye lærebøker på alle område. Det er no gjennomført, dvs. at ein kan skyve ressursar over på andre område i høve til det som har vore tidlegare. Difor er det forsvarleg det som Stortinget gjer her, etter at vi har gått gjennom det, og eg står altså fast på at det vert sett i gang tiltak som skal betre situasjonen for blinde og svaksynte frå neste skuleår.

Inge Lønning (H): Statsråden sa i sitt innlegg at budsjettforslaget fra Regjeringen var en forskuttering av det som er lagt inn i forskningsmeldingen. Det må vel være en sannhet med betydelige modifikasjoner. Det opprinnelige forslag fra Regjeringen innebar en alvorlig svekkelse av universitetenes budsjetter, og det er gledelig at det i budsjettforliket er rettet opp igjen, slik at det blir på stedet hvil istedenfor en svekkelse av disse budsjettene, for det er en vesentlig del av forskningen. Det var i budsjettforslaget forslag om null nye stillinger til rekruttering, mens man i forskningsmeldingen sier at behovet er 150 stillinger pr. år i fem år fremover. Det kan knapt kalles en forskuttering av forskningsmeldingen. Nå kommer det totale bildet noe bedre ut enn det som lå i budsjettforslaget, og det må man bare glede seg over.

Det er et par punkter i statsrådens innlegg som jeg gjerne vil ha presisert. Det gjelder hans kommentar til flertallets merknad når det gjelder Musikkhøgskolen og Menighetsfakultetet. Jeg forstod statsrådens formulering slik at han la inn et forbehold når det gjelder pålegget om å trekke innsigelsen. Det er ikke noe slikt forbehold fra flertallets side, og jeg vil gjerne ha bekreftet fra statsrådens side at han også forstår det slik at det skal gjøres, og at det skal gjøres umiddelbart.

Til spørsmålet om det fagrådet som skal ta seg av inneklimaet og arbeidsmiljøet i skolen, som Stortinget vedtok i fjor, sa representanten Dørum i sitt innlegg at hun forutsetter at samarbeidsorganet som statsråden har opprettet, skal utvikles til et fagråd. Er det også statsrådens oppfatning at han har gått omveien om å lage et samarbeidsorgan som i neste omgang skal bli et kompetent organ, slik at det svarer på Stortingets pålegg fra i fjor?

Statsråd Jon Lilletun: Når det gjeld forskuttering av forskingsmeldinga, så snakka eg om volum, og då viser tala som er stadfesta frå NIFU, klart at det er 7 pst. vekst. Då forskingsmeldinga vart lagd fram, vart det understreka frå meg at eg tok sikte på å gjennomføre det i sin heilskap etter at Stortinget hadde behandla det. Likevel la vi inn stor vekst, men det er heilt rett at den veksten ikkje kom på universiteta og høgskulane, men på andre delar av forskinga. Så dei tala som er stadfesta, er slik som eg sa i mitt innlegg, og difor er det i samsvar med sanninga og ikkje modifikasjonar. Det er derimot klart at det er område innafor forskingsmeldinga som ikkje er dekte, men eg snakka om volum.

Når det gjeld forståinga av merknaden om Musikkhøgskulen, har dette området tidlegare vore regulert til utdanningsformål, offentlege formål. Innvendinga som ligg der, har gått på heile området. I dei forhandlingane som er no, skal ein finne ei løysing for Musikkhøgskulen slik som komiteen ber om, og då skal ein frafalle innvendinga, slik at området kan byggjast ut med bustader. Men rekkjefølgja av faktorane er vel ikkje heilt likegyldig her, og difor er det viktig at vi får løyst dette. Vi har eit arbeid på gang kor resultatet av utgreiingane skal kome midt i januar, og vi reknar med å ha klar ei avgjerd i løpet av januar. Og så vil heile området, slik som NRK og Oslo kommune ynskjer, kunne byggjast ut med bustader.

Rolf Reikvam SV: Ifølge dagens aviser er det krise på Kunsthøgskolen, spesielt på Statens teaterhøgskole. Lederen har trukket seg som styreleder, og dekanen er også i ferd med å trekke seg, i alle fall slik jeg har forstått det. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Oppfatter han dette som en dramatisk og alvorlig situasjon, og kan vi på bakgrunn av den vanskelige økonomiske situasjonen som Kunsthøgskolen i Oslo befinner seg i, regne med at vi vil få på plass et styre igjen? Jeg vil bare minne om at SV i sitt budsjettforslag, innenfor rammen, har lagt inn ekstra midler til Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen.

Så til kompetansereformen. Statsråden viste til de 180 mill. kr som er lagt inn der, og det synes jeg også er bra. Jeg synes det er noe av det bedre i årets budsjett at man er kommet i gang med det arbeidet på en bra måte. Men samtidig foreslår man kutt på et sted mellom 5 mill. kr og 10 mill. kr i reisetilskuddet til voksne lærlinger, så man bygger opp ett sted, og graver under på et annet, og det kan få ganske alvorlige konsekvenser. Vi vet at det er 1 000 voksne mennesker som har vært avhengig av dette tilskuddet for å kunne ta sitt fagbrev, så dette kan etter min oppfatning være en alvorlig sak. Når Arbeiderpartiet også går inn for det, synes jeg at det må være uttrykk for et arbeidsuhell, og jeg håper at det er et arbeidsuhell, og at det ikke er et ønske om å svekke fagopplæringen, slik som dette kan bli.

Så et tredje spørsmål til statsråden. Det går på rammetilskuddet til grunnskolen. Jeg har tidligere vist til den utredningen som Lærerlaget har laget, og mitt spørsmål blir veldig konkret og greit: Mener statsråden at det finnes en nedre grense for rammetimetallet før han må gripe inn, og før han eventuelt vil komme tilbake til Stortinget med et forslag om en minstestandard. Hvis han mener at det finnes en slik nedre grense, hvor går den eventuelt?

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst til Kunsthøgskulen. Eg ser sjølvsagt alvorleg på at eit styre trekkjer seg. No er det eit styre for ei avdeling av Kunsthøgskulen som er oppnemnt av hovudstyret for Kunsthøgskulen, som har trekt seg, og det er sjølvsagt ei plikt som hovudstyret for Kunsthøgskulen har, å få oppnemnt eit nytt styre og å syte for at dei studentane som er tekne inn, får den undervisninga dei skal ha. I siste instans ligg det ansvaret sjølvsagt på meg, og det vil difor verte følgt opp.

Komiteen og Stortinget handsama i fjor høgskulane og høgskulereforma/samanslåing. Ein hadde ikkje hatt nokon realvekst, ein hadde hatt ein viss liten realnedgang. Kunsthøgskulen i Oslo har hatt ein realvekst pr. student på ca. 5 pst., men etter eit år med dårleg økonomistyring kom ein veldig dårleg ut. Ein kom ut med eit minus som det delvis er vorte bøtt på, men som er ei medverkande årsak til den situasjonen ein er i. I departementet arbeider vi med å prøve å finne ein felles ståstad i forhold til å forstå tala, for vi har litt problem med å klare å definere dei likt. Det kjem vi til å arbeide vidare med for å kome fram til ei semje. Elles vil vi gjennomføre dei utgreiingane som Stortinget har bedt om når det gjeld totaliteten for Kunsthøgskulen.

Når det gjeld spørsmålet om lærlingar, er det heilt rett at dei her vert stilte på line med andre studentar og kan søkje Lånekassa om reisetilskot, men då etter dei reglane som Lånekassa har, der m.a. løn vil vere avgjerande for om ein får tilskot eller ikkje.

Når det gjeld rammetimetalet, vil eg kome tilbake til det i mi utgreiing til Stortinget på bakgrunn av dei tilbakemeldingane som vi har fått frå utdanningsdirektørane. Tala frå Lærarlaget er alarmerande, men vi må gå djupare inn i dei før eg kommenterer dei meir konkret.

Rune E. Kristiansen (A): I forhold til det som har blitt sagt når det gjelder Forskningsfondet, vil jeg spørre statsråden: Hvis han allerede nå har tanker om å bruke av fondet til flere enn de fire prioriterte områdene, vil han da vurdere å komme tilbake til Stortinget med en slik sak? Det kunne virke som om det var noe uklarhet i de svarene som ble gitt.

Det andre området jeg vil ta opp i dette replikkordskiftet, er det jeg tidligere i dag tok opp overfor Marit Tingelstad om budsjettsamarbeidet. Jeg registrerer at statsråden er fornøyd, til og med svært fornøyd, med den avtalen som nå foreligger, og det budsjettet vi nå har til behandling her i dag. Statsråden er vel kjent med at Arbeiderpartiet alltid har en langsiktighet i de grep vi foretar oss, og jeg vil spørre statsråden om ikke også han vil se langsiktig på skolepolitikken og ut fra årets budsjettavtale finne det naturlig å videreføre samarbeidet også inn i år 2000? Ser han seg ikke best tjent med at det er Arbeiderpartiet som er den naturlige samarbeidspartneren når det gjelder skolepolitikk og fordelingspolitikk?

Statsråd Jon Lilletun: Eg vil fyrst kommentere spørsmålet om fondet. Der har vi eit vedtak å halde oss til frå opprettinga av fondet. Vi har presentert ei stortingsmelding og eit budsjett, og vi har fått ei tilbakemelding gjennom innstilling og vedtak. Det er ikkje usemje om dei fire prioriterte områda. Dei er slik som vi har gjort framlegg om det i forskingsmeldinga.

Når det gjeld den andre biten, den langsiktige, grunnleggjande forskinga, har eg òg oppfatta at Arbeidarpartiet og fleirtalet i dag, som er saman med Framstegspartiet, òg er opptekne av det same. Eg kjem sjølvsagt til å følgje det som står i budsjettvedtaket, men før desse prioriteringane endeleg vert sette ut i livet, vil eg vente på Stortinget si behandling av forskingsmeldinga. Eg meiner det er viktig at ein ser alle desse tinga i samanheng, og eg vil, som eg sa i innlegget mitt, følgje opp dei fire prioriterte områda, men ut frå det Stortinget tidlegare har sagt, og ut frå det eg òg har oppfatta frå fleirtalet, er det viktig med den langsiktige, grunnleggjande forskinga generelt.

Så nokre få ord om samarbeid. No er det ikkje slik at enkeltstatsrådar for eigen kjøl uttrykkjer kven Regjeringa skal samarbeide med. Eg rettar meg etter det forliket som har vore no, som Regjeringa er godt tilfreds med. Innanfor vår sektor er eg godt tilfreds med det samarbeidet. Det som er viktig for meg, er at vi tenkjer langsiktig når det gjeld dei store linjene i utdanningspolitikken.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Som saksordfører for kapitlene 200 og 204 velger jeg å begynne med disse kapitlene.

Når det gjelder kap. 200 – Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet – er det en samstemt komite som understreker viktigheten av å prioritere gjennomføring av kompetansereformen, likeså å satse på ny handlingsplan for IKT-utdanningen.

Komiteen er også samlet om å understreke viktigheten av at man så snart som mulig får en endelig avklaring om lovplassering når det gjelder teknisk fagskole.

Når det gjelder kap. 204 – Foreldreutvalget for grunnskolen – er komiteens håp at den nye organiseringen av FUG vil gi en friere posisjon i forhold til departementet. På sikt må man foreta en evaluering av hvordan denne omorganiseringen har fungert. Stortinget har jo tidligere hatt høye ambisjoner for FUG, og virksomheten må evalueres i forhold til dette. Blant Fremskrittspartiets forslag vil man finne et forslag om å opprette en ny post under FUGs kapittel. Denne ønsker vi skal være en satsing på forskning med temaet barn og familiers rettssikkerhet i forhold til det offentlige system, herunder barnevern, SFO og skole.

I den senere tid har vi sett en rekke protestaksjoner, politiske markeringer og betydelig medieoppmerksomhet rundt ressurssituasjonen i skolen. Skolen er i hovedsak avhengig av kommunenes og fylkespolitikernes prioriteringer i kampen om kronene – de skal rekke både til helse, veier, kultur og andre tiltak som Stortinget pålegger kommunene å drive med, og tiltak de selv velger å prioritere. Slik Fremskrittspartiet ser det, kan man ikke forvente å få de nødvendige ressurser til skolen hvis man ikke sørger for å effektivisere og prioritere strengt i Kommune-Norge. I tillegg må Stortinget slutte å pålegge kommunene unødvendige utgifter.

Et av de områdene stortingsflertallet har pålagt kommunene å drive med, er kultur- og musikkskolene. Dette er nye, kostnadskrevende tiltak i kommunene, som i mange tilfeller hadde et utmerket fungerende privat kultur- og musikkskoleliv fra før. Man pålegger kommunene gjennom denne lovfestingen økte utgifter som nødvendigvis må tas fra andre prioriterte områder, f.eks. grunnskolevirksomheten. Jeg understreker at Fremskrittspartiet ser positivt på at barn og unge gis tilbud innen musikk og kultur. Korps, sang, dans osv. er viktig for barn og unge. Imidlertid finner vi det merkelig at skolen i en desperat situasjon når det gjelder ressurser, skal pålegges prioritering av denne oppgaven. Jeg finner det derfor merkelig at ingen andre partier har signalisert støtte til vårt forslag om å oppheve lov av 19. juni 1997 nr. 83 om musikk- og kulturskoler.

Tilsvarende vurderinger har vi gjort i forhold til SFO-ordningen og statlig og kommunal støtte til denne. Slik vi ser det, handler dette kun om en ren barnepassordning, som legger beslag på store ressurser som ellers kunne vært brukt på undervisning.

Jeg kan også nevne andre områder hvor vi foreslår betydelige kutt, bl.a. i forhold til særbehandling av samer, personer med finsk herkomst, morsmålsopplæring for innvandrere fra den tredje verden osv. I et skolesystem hvor vi ikke klarer å gjøre basisoppgavene, som å sikre elevene skikkelige norskkunnskaper, matematikkunnskaper osv., burde ikke disse områder prioriteres.

Fremskrittspartiet kutter også i det statlige byråkrati – i departementet og i utdanningskontorene. Vi kutter den statlige støtten til hobbypreget kursvirksomhet. Vi kutter særtiltak for Nord-Norge, skoletilbud i fengslene, fylkeskommunale folkehøyskoler, Kvinneuniversitetet, Norsk Fredssenter osv., ikke nødvendigvis fordi dette er tiltak som er så dårlige, men vi ønsker å bruke de midlene som finnes, på det vi mener er viktigere oppgaver i Skole-Norge.

Min partikollega Ursula Evje nevnte en del av de områdene vi vil prioritere. Jeg vil legge til noen:

• Vi foreslår en styrking av sikkerhetsopplæring for fiskere.

• Vi ønsker å gjøre det langt mer attraktivt for bedrifter og virksomheter å ta inn lærlinger.

• Vi styrker kompetansesentra for spesialundervisning.

• Vi løfter private skoler opp på et likeverdig nivå i forhold til de offentlige, slik man har gjort i Sverige.

• Vi styrker private folkehøyskoler.

• Vi styrker Kirken.

• Vi styrker også forskning innen fiskeri, havbruk og landbruk.

• Og som tidligere nevnt, styrker vi Foreldreutvalget for grunnskolen.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Regjeringa sitt framlegg til budsjett var eit vonbrot sett på bakgrunn av at valkampen i haust blei ein konkurranse om kva parti som ville satse mest på utdanning og kompetanse. Det er ingen grunn til å seie seg fornøgd med neste års statsbudsjett, slik representanten Lønning prøvde å framstille det tidlegare i debatten, men forliket mellom sentrum og Arbeidarpartiet var eit steg i rett retning.

Her i stortingssalen kan skulekvardagen virke fjern og lite konkret for oss som politikarar. Men me veit at i desse dagar legg kommunar og fylkeskommunar siste hand på sine budsjett for neste år. Det er ikkje eit lysteleg arbeid for våre lokalpolitikarar. Aldri før har eg fått så mange meldingar tilbake om store kutt i kommunale og fylkeskommunale budsjett. Og me veit nå at skule og utdanning må lide.

Fleire fylkeskommunar nærmar seg faretruande 300 pst. i sitt utdanningsomfang på vidaregåande opplæring. Dette er ei verkeleg krise, ikkje minst for våre vaksne utdanningssøkjande. Handsaminga av St.meld. nr. 32 for 1998-99 synte oss at me treng å fokusere ekstra nett på denne gruppa. Og ikkje nok med det, gjennom vedtak i dag blir også reisetilskotet til vaksne lærlingar og praksiskandidatar avvikla. Dette er ikkje Arbeidarpartiet glad for. Vedtaket vil i første rekke gå ut over dei som bur i grisgrendte strok, og dei som ønskjer å ta fagbrev i det me kallar små fag. Det vil òg innebere ei endring av premissane for dei som allereie har teikna kontrakt og er i lære. Eg er lei meg for at det ikkje har lukkast å kome fram til ei avtale med regjeringspartia på dette området. For å bøte litt på fjerninga av reisetilskotet er det viktig å innføre avgrensa eksamensrett i ein overgangsperiode for kursarrangørar som driv opplæring på vidaregåande skule sitt nivå.

Eg vil understreke kor viktig det er å gje dei unge eit leirskuletilbod i grunnskuletida. Mitt håp er at vertskommunane nå oppfattar Stortinget sitt signal som eit positivt handslag og ein vilje til å halde oppe dette tilbodet på eit akseptabelt nivå, slik at kommunane ikkje dreg inn lærarstillingar, og at leirskulesystemet på den måten raknar for alvor.

Leirskuleverksemda har ei lang historie, og tilskotssatsen har stått stille sidan 1993. Stortinget har ved fleire høve vedteke at det er Stortinget sitt mål at alle grunnskuleelevar skal få oppleve å kome på leirskule minst ein gong i grunnskuletida, men ordninga er nå i ferd med å havarere på grunn av manglande justering av statstilskot og dårleg sikring i styringsdokumenta. Derfor er det så viktig å gjennomgå dette grundig i løpet av våren neste år. Det skulle ikkje vere naudsynt å ta opp dette spørsmålet to til tre gonger i året dersom me meiner noko med det me tidlegare har vedteke.

At kommunane slit med økonomien, har si årsak i mangel på statlege overføringar i høve til statlege pålegg. Når det t.d. gjeld tilskot til leirskuleundervisning, som eg nemnde, kultur- og musikkskular, utdanning knytt til flyktningar og innvandrarar og fengselsundervisning – for å nemne nokre område – kan det tyde på at det er eit stort gap mellom det staten overfører, og det som er den reelle utgifta for kommunane. Det er viktig at desse områda nå blir gjennomgått og vurderte av representative utval i løpet av den næraste framtida, slik at Stortinget har eit betre grunnlag for å gjere nye vurderingar av tilskota sin storleik.

For tre dagar sidan kunne me gle oss over store idrettsprestasjonar på handballbanen. I tillegg har me sett gode resultat både i skisporet og i alpinbakkane. Det er registrert stor interesse for å etablere toppidrettstilbod i kombinasjon med vidaregåande opplæring. I fremste rekke er det eit stort engasjement for å starte opp slike tilbod i Tromsø og i Bergen. Til dels har det nok vore ulike økonomiske rammevilkår for dei private toppidrettsgymnasa og dei tilsvarande tilboda i det offentlege. Eg er glad for at det i dag vil bli vedteke at me nå får ein gjennomgang av dei ulike sidene ved framtida for toppidrett i vidaregåande skule, at ein m.a. vil sjå nærare på finansiering og kvalitetssikring, og at me får ei vurdering av behovet for elevplassar basert på Norges Idrettsforbund og Olympiatoppen sin plan.

Petter Løvik (H): I ein replikk tidlegare i dag gjekk eg litt inn på Framstegspartiet og gav dei tilløp til ros, fordi dei på same måten som Høgre understrekar verdien av å vere ulike. Men eg var samtidig ein visitt innom dei og skulda dei for å meine at den ulikskapen blei tolerert berre dersom den var basert på at dei «ulike» er som alle oss andre.

Eg nemnde spesielt som eit eksempel Framstegspartiet sin merknad om at dei utelukkande vil prioritere tiltak som har med felles nasjonal kunnskapsformidling å gjere. Det er nemnt i samanheng med at den samiske læreplanen for 1997 ikkje er blant desse tiltaka. Dette er ikkje ei stor skulepolitisk sak, men eg synest denne saka kanskje viser litt kor ulike vi er når det gjeld menneskesyn og forståing for andre kulturar, som er nokså grunnleggande når det gjeld forskjellen på Framstegspartiet og Høgre. Eg merka meg at eg ikkje fekk svar frå representanten Evje på noko av dei to konkrete spørsmåla eg stilte i den samanhengen, der eg innleidde med å seie at Høgre sjølvsagt ikkje vil at nokon skal tvingast til å ha ein samisk læreplan. Det er urettvist for dei som ikkje vil ha den, men det er like urettvist dersom vi nektar den samiske befolkninga opplæring på deira eige morsmål. Dei må få ha ein læreplan som støttar opp om deira kultur. Representanten Ulf Erik Knudsen har seinare gjentatt Framstegspartiet sitt syn utan å vere konkret, og eg ville gjerne ha ein kommentar frå Framstegspartiet på det området.

Eit anna områda som har vore nemnt tidlegare i dag, men som har vore lite kommentert, er forholda ved kunsthøgskulane. Det vi frå Høgre si side her gjer, er å legge inn 5 mill. kr ekstra som eit strakstiltak, fordi vi ikkje kan leve med den situasjonen vi har ved kunsthøgskulane, utigjennom neste år. Det gjeld både i Oslo og i Bergen. Men i tillegg – og det er eg veldig glad for at komiteen er samla om – ber vi no om ein gjennomgang av situasjonen, for vi kan ikkje kvar einaste haust ha ein situasjon gåande der undervisningstilbodet ikkje held mål, der undervisningstilbodet blir redusert, og der tryggleiken for framtida er minimal.

Eit tredje punkt eg har lyst til å ta opp, er eit felt som eit fleirtal i Stortinget påla Regjeringa tidlegare i år. Det gjeld det såkalla fagrådet, som skal vere eit organ som skal gi kommunar og andre skuleeigarar faglege råd når det gjeld inneklima og bygningsstandard. Noko av det som for Høgre er veldig viktig, er å sikre eit arbeidsmiljø for elevar og for lærarar som gjer at ein kan få ut det beste. Her kjem Regjeringa som svar med eit «samarbeidsorgan», der ein masse organisasjonar skal vere samla i eit råd som eventuelt skal kunne knyte til seg fagleg ekspertise. Eg synest ikkje – og det har vi også lagt ned i merknadene våre – at dette er eit svar på det viktige vedtaket som Stortinget gjorde. Og når representanten Anneliese Dørum tidlegare i dag sa at dette samarbeidsorganet skal utviklast til eit fagråd, synest eg vi går veldig mange og lange omvegar før vi kjem fram til det som er poenget, nemleg at ein del av problema ute i skulane skuldast at det er for lite pengar. Men det blir påvist at ein veldig stor del også skuldast mangel på kunnskap og mangel på faglege råd.

Det som låg i Høgre si støtte til forslaget, var heilt klart eit fagråd av fagfolk og ikkje eit organ som er samansett av ein masse organisasjonar, som for så vidt kan vere greitt, men som ikkje vil kunne gi eit godt nok tilbod.

Til slutt: Representanten Oppebøen Hansen var i førre innlegget inne på og snakka pent om toppidrettstilbodet, og det har representanten Oppebøen Hansen og hans kolleger i Arbeidapartiet gjort i mange år. Men kvar einaste gong dei har hatt sjansen, har dei vore med og stemt ned dei to forslaga som skal til for at dette tilbodet kan utviklast. Det eine er å få bort det taket som Regjeringa foreslo og stortingsfleirtalet vedtok i fjor på 810 elevar. Det andre er at her må ei større økonomisk støtte inn. Først då kan vi realisere tilboda m.a. i Tromsø og i Bergen og utviding på Kongsvinger, som Høgre no går inn for. No går det ikkje an å utsette lenger og halde folk med god prat, no må vi kome til handling.

Synnøve Konglevoll (A): Dette budsjettforliket er det første budsjettforliket etter at sentrum kom i regjering, som faktisk har ført til ei økt satsing på utdanning. Det viser at de andre partiene kanskje er flinke til å prate, men det er Arbeiderpartiet som på denne måten har fått pressa gjennom ei faktisk økt satsing på utdanning.

Vi har fått gjennomslag for til sammen 1 milliard kr mer til kommunene. De frie inntektene, som er de pengene som brukes til grunnskolen, er økt med 500 mill. kr. Når Kommunenes Sentralforbund sier at kutt i kommuneøkonomien først og fremst rammer skolen, ja, da regner vi med at ei styrking av kommuneøkonomien først og fremst fører til ei økt satsing på utdanning.

I tillegg har vi fått gjennomslag for 100 mill. kr mer til høyere utdanning, pluss 20 mill. kr mer til desentralisert utdanning. Vi har mer enn dobla satsinga på studentboliger. Med dette budsjettforliket kan det bygges 1 000 studentboliger til neste år. Det er også slått fast i forliket at i denne utbygginga skal boliger i Oslo, Bergen, Trondheim og på Stord prioriteres.

Når det gjelder studentboliger, vil jeg som saksordfører understreke at et flertall – alle partiene unntatt Fremskrittspartiet – allerede i fjor bad Regjeringa om å legge fram en handlingsplan for økt satsing på studentboliger, og at vi gjentar dette i år. Fellesmerknaden fra i fjor er altså ikke fulgt opp ennå, og jeg vil be statsråden legge fram en slik handlingsplan seinest i neste års statsbudsjett.

Ei av de viktigste sakene som vi i Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for, er at det nå skal innføres ei ordning med gratis skolebokutlån i videregående skole. For år 2000 har vi fått gjennomslag for 100 mill. kr som ei første bevilgning. Dette betyr at Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for ei sak som stortingsflertallet har stemt ned hele fire ganger bare i denne stortingsperioden. Men denne gangen fikk vi gjennomslag, og det er jeg glad og stolt over.

Et samarbeid mellom sentrumsregjeringa og Arbeiderpartiet har dermed betydd at vi har fått et budsjett som er bedre for ungdom og for utdanning.

Men jeg vil samtidig understreke at dette budsjettet på langt nær er bra nok. Det er behov for ei større satsing på grunnskolen, ikke minst med tanke på at mange skoler sliter med dårlig inneklima. Det er behov for ei større satsing på ungdomsskolen, bl.a. for å kunne ansette flere lærere i skoleklassene. Det er behov for å fortsette å øke satsinga på skolefritidsordninga. – Sånn kunne jeg fortsatt.

Men det er likevel spesielt ett område jeg vil framheve, og da er jeg glad for at fiskeriministeren sitter i salen, sjøl om utdanningsministeren ikke gjør det akkurat nå. Det gjelder sikkerhetsopplæringa for fiskere. Her hadde jo Regjeringa foreslått et kraftig kutt, nesten ei halvering av tilskuddet, som delvis skal dekkes inn gjennom å innføre egenandel på denne sikkerhetsopplæringa. Det er dokumentert at sikkerhetsopplæringa har bidratt til å redde liv, samtidig som 10 av de 15 som omkom i fjor, manglet sikkerhetsopplæring. Likevel er det vanskelig å motivere fiskere til å ta sikkerhetsopplæring. Det er ingen grunn til å tro at å innføre egenandel vil gjøre det lettere å rekruttere folk til opplæringa.

Arbeiderpartiet går derfor mot å innføre egenandel på sikkerhetsopplæringa. Primært mener vi at det burde være mulig å kunne akseptere en lavere aktivitet i år 2000 for å kunne si nei til å innføre egenandel. Men dessverre var det ikke mulig å gjennomføre det uten at det ville være i strid med budsjettavtalen. Det syns jeg er trist, og jeg er skuffa over at det måtte bli på denne måten. I verste fall kan det få tragiske konsekvenser.

Jeg vil derfor oppfordre Lilletun og også fiskeriministeren så sterkt jeg bare kan, til å ta innover seg at det faktisk er et flertall i denne salen som egentlig er mot å innføre egenandel, og jeg vil be statsrådene om å ta en ny vurdering allerede i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Statsråd Peter Angelsen: Norge har rettigheter til og ansvar for noen av verdens mest produktive kyst- og havområder. Dette gir et unikt utgangspunkt for verdiskaping basert på fornybare ressurser i havet og en stor kystbasert næring. Fiskeridepartementets satsing på fiskeri- og havbruksforskning har som overordnet mål å utvikle kunnskap for å utløse dette verdiskapingspotensialet. Forskning rettet mot nyskaping og utvikling skal medvirke til å styrke lønnsomheten og konkurranseevnen i næringen.

Samtidig fokuserer fiskerimyndighetene på at forskning og overvåking skal sikre et best mulig kunnskapsgrunnlag for forvaltningen av norske ressurser og havområder. Innsatsen på dette området utgjør et sentralt grunnlag for den nasjonale og internasjonale rådgivningen om utnyttelsen av fiskebestanden. Hovedutfordringen for ressursforskningen fremover er å redusere usikkerheten i den vitenskapelige rådgivningen om status og utvikling av fiskebestandene. Mange av de regulerte bunnfiskbestandene, spesielt i Nordsjøen, ligger nå ifølge forskerne utenfor sikre biologiske grenser, og dette understreker behovet for å styrke den forvaltningsrettede forskningen.

Regjeringen har i St.meld. nr. 39 for 1998-99, Forskning ved et tidsskille, lagt opp til en særskilt satsing på fire områder de neste årene, herunder marin forskning. Fiskeridepartementets budsjett for 2000 har en innretning som følger opp dette.

Første byggetrinn for et nytt havforskningsfartøy utgjør det største enkelttiltaket innenfor satsingen på marin FoU. Forskningsfartøyene skal være en plattform for overvåking av hav- og kystmiljøet, de biologiske ressursene i havet og sammenhengen mellom disse. Det nye fartøyet vil bli hurtigere, mer stillegående og med flere bruksmuligheter enn dagens fartøy. Dette vil gi grunnlag for sikrere forskningsdata.

Det er en forutsetning at det nye fartøyet kan benyttes både av Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen. Dette krever et tett samarbeid mellom disse institusjonene i prosjekteringsfasen. Formålet med samarbeidet er å legge til rette for en mer effektiv drift av den samlede fartøyparken, og at totale driftskostnader på sikt kan reduseres.

Prosjekteringen er planlagt slik at kostnadsoverslag basert på konkrete anbud skal foreligge sommeren 2000, og at byggestart skal skje i 2000. Kostnadsrammen er foreløpig beregnet til 250 mill. kr, og det er planlagt at fartøyet skal ferdigstilles i 2002. Endelig kostnadsramme vil bli lagt fram for Stortinget i 2000.

Utviklingen av metoder for en økosystem- og føre var-tilnærming i ressursrådgivningen vil kreve innsats for utvikling av metodene for bestandsovervåking, bestandsberegning og prognoser, med spesiell vekt på kvantifisering av usikkerhet. I nye modeller for bestandsberegning vil det bli satset på økt anvendelse av miljødata, data fra fiskeflåten og annen relevant informasjon. I budsjettet for 2000 settes det av ekstra midler til en styrking av dette forskningsområdet. Havbruk gir spesielle utfordringer for økt produksjon av høykvalitets sjømat og ny næringsutvikling. I budsjettet for 2000 trapper Fiskeridepartementet opp satsingen på utvikling av skjellnæringen.

Ved Austevoll havbruksstasjon er det behov for nytt sjøvannsinntak. Jeg slutter meg til komiteens flertall som går inn for at bevilgningen til dette formålet, gjennom en omprioritering fra startbevilgningen til forskningsfartøyet, settes til 7 mill. kr i samsvar med det opprinnelige forslaget i budsjettproposisjonen fra Fiskeridepartementet.

Til slutt vil jeg understreke min tilfredshet med komiteens generelt positive tilbakemeldinger på den satsingen på marin FoU som Regjeringen har lagt opp til gjennom forskningsmeldingen og Fiskeridepartementets budsjett. Norge har klare komparative fortrinn innen marin sektor, og en konsentrasjon av den nasjonale FoU-innsatsen og satsing på marin FoU er sentrale faktorer for den videre utviklingen av næringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tomas Norvoll (A): Jeg er veldig glad for at fiskeriministeren deltar i utdanningskomiteens budsjettdebatt, og velger å tolke det som et signal om at den biten som dreier seg om forskning i hans budsjett, er noe som blir vektlagt i departementet. Vi vet jo at det er den marine næringen som sannsynligvis må bære Norge inn i de årene som ligger foran oss. Det er denne næringen det kommer til å bli størst vekst i framover, og veksten vil komme på den måten at det blir like mye bruk for kloke hoder som det i dag er for sterke never. Da er vi avhengig av en kraftig vekst i forskningen rundt oppdrett og fiske.

I budsjettinnstillingen har vi greid å få til en prioritering av den marine forskningen. Både i de generelle merknadene om forskning og når det gjelder bruken av Forskningsfondet, står Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, av alle, sammen om å få til en mer konkret satsing. Selv om Senterpartiet i komiteen ikke er med på den merknaden, forutsetter jeg at statsråden synes det er greit, og at han vil hjelpe oss i tiden framover med å sikre en opptrapping på den marine forskningen. I den sammenheng vil jeg understreke at det er viktig at statsråden nå sørger for at det blir ro mellom de to store miljøene i Norge, altså Fiskeriforskning i Tromsø og Havforskningsinstituttet i Bergen. Nå opplever vi en ganske konstant krangling mellom de to miljøene om hvem som skal gjøre hva. Det burde være unødvendig. I en tid hvor man vet at vi kommer til å få stadig nye og større oppgaver å konsentrere oss om, burde det være unødvendig at man legger til rette for en nærmest smålig krangel mellom de to miljøene. Jeg håper at statsråden kan bidra til at vi nå får en arbeidsdeling mellom de to miljøene som gjør at vi får ro, og at de kan konsentrere seg om å drive forskning i stedet for å krangle med hverandre.

Statsråd Peter Angelsen: La meg si det slik at jeg føler meg stolt av å være med i Stortinget når forskningskomiteen, som vi kaller den, behandler budsjettet. Og jeg syns at den arbeidsdelingen som Stortinget har gjort, har vært med på å løfte den marine forskningen opp på samme nivå som all annen forskning i landet.

Når det så gjelder spørsmålet knyttet til Forskningsfondet, vil jeg si at vi har et så godt samarbeid i Regjeringen og er så samstemte på den satsingen som det er lagt opp til i forskningsmeldingen, at jeg i utgangspunktet egentlig ikke føler noe pålegg fra Stortinget til Regjeringen om å framheve marin forskning. Det samarbeidet som har vært mellom Fiskeridepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet på det området, syns jeg har vært veldig flott. Det kommer jo til uttrykk både i forskningsmeldingen og ellers i budsjettene som er lagt fram fra Regjeringen, der marin forskning er framhevet.

Jeg vil si det slik: Det er viktig også for marin forskning at det satses på grunnforskning, og det er jo universitetene som er grunnlaget for den. Det er veldig viktig for oppfølgingen av forvaltningsforskningen og FoU-forskningen innenfor fiskerinæringen at man har resultater fra grunnforskningen som man kan se på når man skal videreføre en utvikling. Men jeg er selvfølgelig tilfreds, og jeg tror nok at statsråd Jon Lilletun heller ikke er misfornøyd med at Stortinget har sagt det de sier om anvendelsen av forskningsmidlene. Jeg vil bare understreke at det ofte er veldig få skiller mellom det som gjelder marin forskning og annen forskning, for det er et bredt kompetansefelt det dreier seg om når det gjelder den marine sektoren. Så det bør egentlig ikke være konflikter mellom fagområdene. De griper veldig mye inn i hverandre.

Når det gjelder samarbeidet mellom Tromsø og Bergen, forholder jeg meg til styrene ved de institusjonene, og direktørene. Det fins ingen konflikter på det nivået. Om det skulle være uro, er det på underliggende nivåer innenfor institusjonene, men det kan bygge på misforståelser. Det er et godt samarbeid, og det er et pålagt samarbeid mellom de to institusjonene i Tromsø og i Bergen.

Petter Løvik (H): Eit av dei alvorlege punkta som samarbeidet mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet fører til, er innføring av eigendel på tryggleiksopplæring for fiskarar. Representanten Konglevoll har kommentert dette i eit innlegg og sagt at det er fleirtal i denne sal mot ein slik eigendel. Det er godt å høyre. Men kva er så konsekvensane av dette? Representanten Konglevoll kjem i dag sannsynlegvis til å stemme mot det forslaget som m.a. Høgre står bak, som i klartekst seier:

«Det innføres ikke egenandeler på sikkerhetsopplæringen for fiskere.»

Eg har ei viss forståing for at folk ikkje alltid har den store tilliten til oss politikarar når vi seier at vi er for ein ting, og så stemmer mot det.

Det som er problemet her, etter kva Konglevoll seier, er ei budsjettavtale, men det kan jo umuleg ligge nokon hindringar i den, i og med at det i vårt forslag er sagt at dette skal vere innanfor ramma, enten ved lågare aktivitet eller effektivisering på andre område. Så eg vil gjerne høyre fiskeriministerens syn på korleis denne utviklinga vil bli.

Det andre eg har lyst til å få ein kommentar på frå fiskeriministeren – og eg er også veldig glad for at han er til stades når KUF-budsjettet blir debattert – er dette med framtida og rekrutteringa til fiskerinæringa, som også i framtida vil vere ein viktig del av det marine miljøet. Det er ein god del ting som må skje når det gjeld arbeidsforhold og arbeidsvilkår for å få unge, flinke folk inn. Det har både med båttype, arbeids- og buforhold om bord og andre ting som fiskeriministeren kjenner veldig godt til, å gjere – det skal vi ikkje ta her – men vi har også i store delar av norsk fiskerinæring ein tradisjon for at dette med utdanning ikkje alltid blir sett på som noko som er nødvendig for å bli fiskar. Og det trur eg vi med tanke på framtida for dei profesjonelle norske marine næringar treng å sjå litt alvorleg på. Så eg vil også gjerne ha eit par ord om korleis statsråden tenkjer seg å angripe dette.

Statsråd Peter Angelsen : Da sikkerhetsopplæring for fiskere ble innført, var det noe nytt og noe nødvendig. Det ble lagt opp til at samtlige noen og tjuetusen fiskere over få år skulle gjennomgå sikkerhetskurs. Det gikk vel relativt fort for en del av de deltakende fiskerne, men det har stoppet opp litt. Og det var kanskje ikke meningen at fiskerinæringen i all framtid skulle være særbehandlet i forhold til andre næringer når det gjelder hvem som skulle bære kostnadene ved sikkerhetsopplæringen. Jeg ser det slik at det vel ikke er urimelig å stille et krav til fiskerinæringen om at de også bærer en del av kostnadene ved det som har med sikkerheten å gjøre – slik andre maritime næringer sjøl må ta alle sine kostnader. Jeg tror også det kan frambringe en større bevissthet for at de når kravet ligger der om at sikkerhetsopplæring skal være gjennomført for dem som skal bemanne et fiskefartøy, må ta en del av kostnadene sjøl. Det blir en bedre rasjonalitet over det, og fiskerne blir mer bevisst på å få det gjennomført.

Det er jo ikke slik at det nødvendigvis må være den enkelte fisker som skal betale kostnadene. Det er et rederansvar, og et ansvar for skipperen på det enkelte fartøyet, at det mannskapet han har med seg, har gjennomgått sikkerhetskurs. Det kan fiskerinæringen løse slik andre næringer gjør det, ved at rederne må ta ansvaret for at mannskapet som de har om bord, fyller de kravene som stilles til opplæring og sertifikater. Så får vi se hvordan vi kan få et press på næringen til å gjennomføre den pålagte sikkerhetsopplæringen for mannskapet.

Når det så gjelder rekrutteringen, er det klart at fiskerinæringen står overfor et helt nytt tidsskille i og med innføringen av Reform 94, hvor det i framtiden utelukkende skal rekrutteres fra videregående skole. Der har nok næringen et problem. De har ikke vært flinke nok til å fokusere på de mulighetene som næringen har, og som de kan tilby nyutdannet ungdom. Men vi arbeider med det i Fiskeridepartementet, og det ligger også en del i den meldingen om evaluering av videregående opplæring som er til behandling i Stortinget, som skal gi en større mulighet for fiskeflåten spesielt.

Tomas Norvoll (A): Når det gjelder det aller siste statsråden nevnte, det å få folk med kompetanse inn i næringen, så gjelder jo ikke det bare de som har videregående opplæring. Det er kanskje et enda større problem med folk som har høy kompetanse. Det vi ser, er at det er ganske vanskelig å få ut folk som er utdannet på universitetene, som fiskerikandidater eller i andre retninger innenfor den marine sektoren. Det er ganske vanskelig å få rekruttert dem ut i næringen. De har en tendens til å klamre seg fast på institusjonene, og det er et problem som vi må ta alvorlig.

Men det jeg skulle ta ordet for, var egentlig å gå litt inn i polemikken om sikkerhetsopplæringen. Nå er ikke det som representanten Løvik sier i sin replikk til statsråden, 100 pst. riktig, for det han glemmer å si, er at det forslaget som er lagt fram fra Høyre, SV og Fremskrittspartiet, vil føre til en halvering av aktiviteten, ifølge brev vi har fått fra utdanningsministeren – en halvering av aktiviteten, og det kan ikke være en forbilledlig innsats for å sikre at man får sikkerhetsopplæringen på plass.

Men det som er tilfellet, er at i Stortinget er det reelt sett slik at et flertall er uhyre skeptisk til å innføre egenandel på denne sikkerhetsopplæringen. Det finnes argumenter for at også fiskerne og rederne skal ta sin del av økonomien i dette. Det gjør de ved å betale en egenandel på reise og opphold. Så de er med og betaler allerede nå. Det er mulig at man i framtiden skal innføre egenandel mer generelt, men jeg tror at nå er det verst tenkelige tidspunktet å gjøre det på, når vi ser på de årene vi har bak oss, hvor uhyre vanskelig det har vært å motivere fiskerne til å ta denne utdanningen. De har til og med i mange år vært imot at man skulle ha den utdanningen, men når de nå først begynner å komme på glid for å ta utdanningen, innføres det en egenandel. Om det ikke skulle bli vedtatt noe forslag om det i dag, håper jeg at fiskeriministeren vil bidra til at denne saken blir holdt varm internt i Regjeringen, at man følger utviklingen, og dersom man får en veldig negativ trend, kan man gjøre en ny vurdering for å se om man skal fjerne egenandelen, hvis det kan være et virkemiddel for å sikre at flere tar sikkerhetsopplæringen.

Statsråd Peter Angelsen: Nå er det jo slik at det gis sikkerhetsopplæring ved forskjellige institusjoner over hele landet, og vi har den mobile ordningen ved den maritime høyskolen i Tromsø. Jeg vet at det er enkelte av de videregående skolene som driver med sertifikatrettet utdannelse mot fiskeflåten, og som har sikkerhetsopplæring. Man har utarbeidet et konsept hvor man kan tilby komplette sikkerhetskurs for et samlet båtmannskap på det fartøyet de er ansatt på. Så det kan være mange løsninger som kan komme fram nå når fiskerne sjøl kanskje må ta en del av kostnadene, og de ser at det er den mest rasjonelle måten å imøtekomme kravene til sikkerhetsopplæring på. Men det er klart at det vil bli fulgt nøye med i utviklingen som skjer, både fra Fiskeridepartementet og fiskeriministeren, og jeg vil garantere også fra kirke-, utdannings- og forskningsministeren. Vi skal ha samtaler om det og se hva som skjer, for å sikre det som er viktigst: at det blir gjennomført kurs, og at fiskerne følger opp og tar de kursene som de er pålagt å ha for å delta som mannskap i fisket.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Torstein Rudihagen (A): Er utdanningssystemet vårt dynamisk nok? Evnar vi å ta innover oss dei endringane som pregar nærings- og samfunnslivet? Evnar vi å ta innover oss det tempoet som desse endringsprosessane har?

Vi pratar stadig om dette såkalla paradigmeskiftet, overgangen frå industrisamfunnet til kunnskapssamfunnet. Nå vil vel mange hevde at uttrykket kunnskapssamfunn vil vere ein hån både mot tidlegare og komande generasjonar, for det er jo slik at ein heile tida må ha ein oppdatert kunnskap. Men det som i alle fall er sikkert, er at omstillingane og farten er så pass stor at behovet for stadig ny kunnskap kanskje er større enn nokon gong.

Dersom forskarane har rett, er det slik at vi må skape 800 000 nye arbeidsplassar i løpet av ein 20-årsperiode. Det fortel lite grann om omstillingsbehovet og takten i dette, drive fram av nye marknader, ny teknologi, nye produkt og ei internasjonalisering av økonomien.

I jobben med å prøve å skaffe 800 000 nye arbeidsplassar er det klart at vi må prøve å stimulere ein del av dei nye vekstnæringane. Representanten Norvoll var innom marin sektor. Der ligg eit enormt potensial. Det ligg også eit nokså stort potensial i desse såkalla kunnskapsintensive og teknologibaserte næringane. Eit særtrekk ved denne næringa er at her er det kompetanse som blir verdsett. Det er kompetanse som blir prisa framfor tradisjonell kapital. Kompetanse er ei mangelvare, og følgjeleg blir det òg ein høg pris. Meir enn nokon annan gong er faktisk utdanningspolitikk òg næringspolitikk.

Så er ein politikk som går ut på å legge til rette for ei livslang læring, ein viktig bit i næringspolitikken. Da må vi få ei langt betre kopling i framtida mellom utdanning, forsking og næringsliv. Prosjektet på Fornebu er eit eksempel på eit slikt verkemiddel, der ein skal skape utviklingsmiljø som både forsking, utdanning og næring vil ha stor nytte av, og som også kan tiltrekke seg internasjonal kompetanse. Vi må skape slike miljø ute i regionane knytte opp til høgskulane rundt omkring, anten ein kallar det forskingsparkar, næringsparkar eller kva ein måtte velje å kalle desse ulike innovasjonsmiljøa. Utdanningspolitikk er næringspolitikk, men det er òg i høgste grad distriktspolitikk. Vi ser jo nå, f.eks. i mitt eige distrikt, på Otta, at ein der har lukkast med å få ei nettbasert undervisning innafor informasjonsteknologi, innafor sjukepleie, innafor lærarutdanning, som gjer at desse ungdommane og òg meir vaksne studentar kan få tilbod om høgare og betre utdanning på sin heimstad. Det andre vi ser med det, er at det på ein måte stimulerer næringslivet omkring. Det blir eit utviklingsmiljø omkring, og dei har spelt inn mange nye idear til næringslivet, som seier at dei har nytte av desse nyutdanna ungdomane, og ungdomane seier at dei har nytte av næringslivet omkring, og i hop er dette eit lyft for Distrikts-Noreg.

Eg er glad for det som ligg i budsjettopplegget om ei auka satsing på dei regionale høgskulane og utviklingsmiljøa omkring dei. Eg håper òg at det framover i større grad vil bli opning for eit større studietilbod på desse innlandshøgskulane, bl.a. eit sivilingeniørstudium på Høgskulen i Gjøvik.

Eg opna med å stille spørsmålet: Er utdanningssystemet vårt dynamisk nok? Det er jo slik at den nye informasjonsteknologien gir mange moglegheiter, men òg nokre skremmande utviklingstrekk. Eit konkret eksempel er denne nettbaserte undervisninga som eg har vore innom. Klarer vi å førebu oss godt nok på kva som her vil kome, og ønskjer vi å styre dette? Kva rolle vil sjølve utdanningsinstitusjonane våre på over grunnskulenivå få i det nye systemet? For om nokre få år vil vi heilt klart ha ein nettbasert infrastruktur over heile landet som inneber at befolkninga kan få dei ønskte utdanningstilboda til ein langt lågare kostnad enn i dag. Dermed vil vi kanskje få ei heilt ny forskyving av makta frå utdanningsinstitusjonane til forbrukarane. Det vil bli konkurranse om studentane. Vi må ha ein gjennomgåande diskusjon om utdanningsinstitusjonanes rolle i ein slik samanheng.

Eirin Faldet (A): Kunnskap skal styre rike og land, heter det. Jeg er stolt av å være medlem av et parti som viderefører nettopp dette området i budsjettet. Jeg tror faktisk at regjeringspartiene også er glad for for å få til et budsjettforlik med Arbeiderpartiet, slik at denne sektoren blir løftet noe.

For mitt fylke Hedmarks del er det nå svært viktig å bygge ut høgere utdanning. Hedmark har ligget for lavt når det gjelder høgere utdanning. Nå har vi sett hvor viktig det er å satse nettopp på denne utdanningen. Vi har to flotte lærerskoler, den ene i Elverum og den andre i Hamar, som begge utfyller hverandre. Elverum lærerhøgskole fikk for noen år siden midler til utvidelse av bygningsmassen. Nå står Hamar for tur. Jeg er glad for at statsråd Lilletun har sagt at Hamar lærerhøgskole nå skal få et bygg som bedrer forholdene for elever og lærere ved skolen, og at dette prosjektet er under programmering. De forholdene elevene ved Hamar lærerhøgskole har nå, er under enhver kritikk. Dette sliter, og elevene har altfor lenge vist tålmodighet overfor myndighetene. Statsråden har besøkt skolen og selv sett hvor håpløs undervisningssituasjonen er ved Hamar lærerhøgskole.

Kunnskap har en egenverdi for den enkeltes livskvalitet. Dessuten kan det hindre nye skillelinjer og minske økonomiske ulikheter blant folk. For å skape trygge og nye arbeidsplasser vil vi i framtida være avhengig av en godt kvalifisert befolkning. Derfor har Arbeiderpartiet satset mye på å gi den voksne befolkningen et godt etter- og videreutdanningstilbud som følges opp i budsjettet med 180 mill. kr som følge av avtalen mellom myndighetene og arbeidslivets parter.

Fagbevegelsen er svært opptatt av reformen, og jeg er glad for at Arbeiderpartiet fikk flertall for å be Regjeringen innføre begrenset eksamensrett i en overgangsperiode for kursarrangører som driver opplæring på videregående skoles nivå. Dette er svært viktig for dem som tar fagbrev etter den gamle § 20-ordninga. Jeg vil be statsråden snakke med sine regjeringskollegaer, slik at voksne som av flere årsaker ufrivillig har blitt arbeidsledige, men som tar kurs av kortere varighet, ikke mister retten til dagpenger når de tar opplæring som igjen kan gi dem fast arbeid. Mange av disse personene er godt voksne og har behov for en stabil inntekt. Når de sier seg villig til å ta f.eks. et truckførerkurs som kan gi varig arbeid, må de slippe å bli straffet for det ved at dagpengene blir tatt fra dem. Dette oppmuntrer ikke til å skaffe seg omskolering eller tilleggskompetanse. Jeg håper statsråden kan ta opp dette i Regjeringen.

Jeg er også noe bekymret for at tilskuddet til voksne lærlinger som må bort for å ta deler av opplæringen, faller bort. Dette vil gjøre situasjonen økonomisk vanskelig for voksne etablerte lærlinger, og en må snarest vurdere gjeninnføringen av denne ordningen dersom dette fører til en negativ utvikling.

Jeg registrerer at budsjettforliket har resultert i noen flere prestestillinger. Jeg vil benytte anledningen til å be statsråden fordele en av disse stillingene til Hamar bispedømme. Bakgrunnen er at vi heldigvis har en aktiv og svært etterspurt biskop hos oss. Det er vi veldig stolt av i vårt bispedømme, men det medfører mye ekstraarbeid, og det er derfor nødvendig å styrke bemanningen i vårt bispedømme.

Vi er stolt av biskopen vår, og jeg skulle ønske flere biskoper viste like stor toleranse for medmennesker som har en annen legning, som Rosemarie Køhn. Vi trenger en inkluderende kirke – ikke en fordømmende. Kirkens tjenere burde bruke julehøytiden nettopp til å tenke over det.

Så til et viktig poeng til slutt. Når noen har permisjon, for f.eks. svangerskap, har en faktisk rettigheter innenfor trygdesystemet. Slik må det også være i Kirken. Når en prest har permisjon, skal det kompenseres fullt ut. Alle samfunnets rettigheter for ansatte skal også gjelde i statskirken. Jeg ber statsråden bekrefte akkurat dette.

Rita Tveiten (A): Eit av dei spørsmåla me alle har grunn til å stilla oss framover, er kva me skal leva av i det neste århundret.

Dersom me ser litt tilbake, ser me at fleire gonger tidlegare i nyare historie har intens utnytting av naturressursane våre medverka vesentleg til å lyfta Noreg sin økonomi og levestandarden til innbyggjarane. Skogen på slutten av 1700-talet, med produksjon og sal av trevirke og tømmer til skips- og husbyggjarane særleg i Tyskland, Holland og England, kan tena som eit døme. Seinare har norske fossefall vorte utnytta og sist olje- og gassførekomstane. Det er desse naturressursane som har plassert Noreg og nordmenn på toppen av velstandsstatistikken.

Enno kan me leva godt av olje og gass, men det er dei marine ressursane me må førebu oss på å ta i bruk i åra som kjem, ikkje fordi dei er uuttømmelege, men fordi dei iallfall er fornybare.

Sjølv om me kan syna til at me er verdas største eksportør av sjømat, kan me heilt klart seia at potensialet når det gjeld utnytting av havet, er enormt. Det er grunn til å minna om at alt liv faktisk har utvikla seg frå havet. Difor rommar havet ein genbase som må kartleggjast og identifiserast med sikte på at me skal kunna utnytta desse ressursane på ein god og fornuftig måte. Ein kan trygt seia at her er me knapt på begynnarstadiet. Når eg seier dette, er det for å streka under at skal me kunna ta ut det potensialet som eg her snakkar om, er det forsking, forsking og forsking som må til. Eg er svært glad for at komiteen så sterkt har understreka at den marine forskinga skal og må prioriterast, for det er det som kjem til å gi oss dei gode resultata.

Dersom ein ser på oppdrett av laks, er det forskingsinnsatsen og pionerånda som har skaffa oss dei resultata me kan visa til i dag. Lakseoppdrettet har kome langt, men det er ingen grunn til å slakka av på denne forskinga. Eg er veldig glad for at komiteen har funne rom for å peika på at Matre havbruksstasjon har behov for nybygg. Det er viktig å understreka at ei slik satsing må koma snart. Til Stortinget si orientering vil eg seie at dette er ei satsing som verkeleg kjem til å betala seg.

Det er ingen grunn til at me ikkje skal kunna få same resultatet når det gjeld oppdrett av andre artar, som f.eks. kveite, torsk og skjel. Havbruksstasjonen i Austevoll får no fullfinansiert si heilt nødvendige sjøvassleidning og kan gjera heilt nødvendige grep for å få kveita fram til kommersielt oppdrett. Dette kan gi resultat som Noreg bokstavleg talt kan flyta på i åra som kjem.

Av andre artar der det trengst ein forskingsinnsats, vil eg nemna torsken. Me veit at torskestammen er i krise når det gjeld villfisk, og faktisk er prisane på torsk ute på marknaden høgare enn på laks, så me har mykje å henta på å satsa på ytterlegare forsking for å få fram oppdrett av torsk.

Eg vil òg nemna skjeloppdrett, som kan verta ei kjempesatsing for Noreg, ei ny stor næring. Haldninga må vera at når det dukkar opp problem, som det heilt sikkert vil gjera når me skal få dei ulike fiskeslaga fram til kommersiell drift, må dei løysast. Eg ser fram til at me skal få ein forskingsinnsats slik at me verkeleg kan møta desse utfordringane.

SINTEF i Trondheim har for sin del rekna med at 1 milliard pr. år til marin forsking er det som må til for at den marine sektoren verkeleg skal kunna ta over når olja tar slutt innan ei viss tid. Det krev stor evne til å prioritera frå vår side, og eg kjenner meg trygg på at utdanningskomiteen vil leggja til rette for at Stortinget får vera med på ei slik prioritering.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Odd Holten (KrF): På slutten av en omfattende og innholdsrik debatt om norsk skole vil jeg spesielt rette oppmerksomheten mot et viktig enkeltområde: samlokalisering og bygg knyttet til universiteter og høyskoler.

Statsråd Lilletun har i budsjettet for 2000 signalisert at høyskolene i Østfold og Rogaland er blitt klart prioritert med hensyn til sitt samlokaliseringsbehov, noe som jeg er helt ut enig i. Behovet for samlokalisering når det gjelder Høgskolen i Østfold, ved Remmenanlegget i Halden, har vært påpekt i svært mange år, og et mangeårig grundig arbeid er gjort for å få gjennomført samlokaliseringen fra Statsbygg og administrasjonen ved Høgskolen i Østfold sin side.

Mye prosjektarbeid er utført. Nå er det behov for en oppstartsbevilgning for å komme videre. Jeg håper derfor at statsråden i nært samarbeid med Statsbygg viderefører dette arbeidet i 2000, for en har ikke tid til noe stopp i disse samlokaliseringsarbeidene, da inngåtte leieavtaler for midlertidige undervisningslokaler i Halden går ut allerede i 2001 og 2002. Da må nemlig nye lokaler være klare til bruk. Kan statsråden bekrefte at en slik fremdrift vil kunne gjennomføres fra Statsbyggs side når det gjelder Høgskolen i Østfold? Ifølge flertallsmerknadene på side 40 i Budsjett-innst. S. nr. 12 har Østfold og Rogaland blitt prioritert i så måte, noe jeg forstår at representantene for Arbeiderpartiet er innforstått med. Det er umulig å vente lenger nå på en videreføring av disse to høyskolene, og jeg håper det her er mulig å få en bekreftelse.

Ursula Evje (Frp): Jeg tar nå ordet – det burde vært gjort for en stund siden – og det gjelder «flyktige forbindelser», som både Høyre og Venstre synes å være relativt opptatt av her i dag. Jeg vil bare påpeke at «flyktige forbindelser» kan være av meget verdifull art. Se bare på hva parfymeindustrien har avstedkommet med tanke på inntjening både for produsenter og detaljhandelen. Og dersom det flyktige samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kan medføre noe slikt for norsk forskning, så burde jo alle bare bøye seg i støvet, og da burde man kanskje blir mer flyktig både den ene og den andre her.

Det vi snakker om, er ikke så mye flyktighet som en enighet om meget sterke prioriteringer med tanke på hvilke områder vi bør ha internasjonal kompetanse på. I budsjettinnstillingen på side 44 sier medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet at man ikke kan akseptere en prioritering av forskningsområdet som vil gjøre oss til annenrangs forskere på verdensbasis. Det skulle ikke være noe merkverdig i dette.

Det som kanskje er merkverdig, er at Arbeiderpartiet opprinnelig hadde inne et genuint ønske om å imøtekomme regjeringspartiene med tanke på å bruke fondet til investeringsmidler, men det tok vi i fellesskap ut. Fremskrittspartiet var av den klare oppfatning at når man ikke greier å bruke opp over 300 mill. kr på inneværende års budsjett, er det liten vits i å gi dem muligheten til å ha enda mer på bok. Derfor bør man kanskje også i budsjettsammenhenger lese noe mer stoff enn det som faller i øynene med det samme man åpner boken – også her i dag.

Anneliese Dørum (A): For Arbeiderpartiet er det viktig å ha en åpen og inkluderende folkekirke hvor alle føler at de er velkomne.

Staten har et ansvar for ressurssituasjonen i Kirken, og ikke minst når det gjelder arbeidsforholdene for de som jobber der. Vi har fått mange signaler om at arbeidsbelastningen er stor, og at det er mangel på personell i Kirken. Arbeiderpartiet er derfor glad for at samarbeidet mellom oss og regjeringspartiene har ført til at Kirken nå får tilført flere stillinger – det gjelder diakoner og prester. Det vil i hvert fall være et skritt på veien til å bedre situasjonen.

Så har jeg en kommentar til Inge Lønning, som antagelig ikke har oppfattet flertallets merknader når det gjelder Opplysningsvesenets fond. For flertallet er selvfølgelig klar over at avkastningen av fondets midler skal gå til kirkelige formål. Det står klart i loven. Men vårt poeng er at en større del av avkastningen skal gå til kirkelige formål – en større del. Det har altså ikke Inge Lønning fått med seg, men slik er det nå.

I dag er det nemlig slik at dette fondet akkumulerer verdier. Vi vet at det er ganske stor nød i Kirken, den trenger mer ressurser, og fondet kan bl.a. brukes til å ruste opp kirker. Nå er det altså flertall for at fondets midler skal kunne gå til Nidaros domkirke, som er den eneste kirken i landet som får direkte statstilskudd, og da kan man jo frigjøre disse midlene til andre kirkelige formål. I budsjettet som behandles i dag, er det vel mellom 22 mill. og 23 mill. kr som går direkte til Nidaros domkirke. Vi mener også at midler fra fondet skal kunne gå til de andre kirkebygningene som trenger sårt til opprustning. Vi vet jo at vi har mange gamle, verneverdige bygninger med inventar som forfaller. Dette er en kulturskatt som vi må ta vare på.

Stortinget har bedt om å få en oversikt over den totale økonomien i Kirken, og i den forbindelse også en vurdering av hvordan Opplysningsvesenets fond kan brukes. Og da ønsker vi også å få vite nøyaktig – hvis det er mulig, men det har jeg inntrykk av er meget vanskelig – hvilke verdier som egentlig ligger der, for det er jo snakk om store verdier i form av eiendommer, tomter osv.

Morten Olsen (A): Sterke høyskolemiljøer er viktig for utviklingen av konkurransedyktige sentra i hele landet. Høyskolene vil bli et stadig viktigere element med hensyn til kompetanseutvikling i næringsliv og offentlig forvaltning i årene som kommer.

Høyskolen i Østfold utgjør i så måte ikke noe unntak. Samlokaliseringen av høyskolemiljøet i Østfold og Halden er særdeles viktig, ikke bare for elever, lærere og øvrig administrasjon, men for hele regionen og planene for videre utvikling av læringsmiljøet i Halden.

Jeg er glad for at departementet og komiteen har prioritert denne samlokaliseringen, og at statsråd Lilletun kanskje kan få realisert sin komitemerknad fra sin tid i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Samlokaliseringsprosjektet har stått i forskjellige budsjettinnstillinger fra tidlig på 1990-tallet og er pr. dags dato klart for igangsetting. Meg bekjent har Finansdepartementet godkjent kostnadsrammen, men det mangler handling. Jeg finner det naturlig å minne om hva statsråden uttalte i spørretimen 17. desember 1997:

«Både lærarutdanninga og den tidlegare distriktshøgskulen må i alle høve ha meir plass enn dei har no. Dette vert difor ei stor byggjesak.»

Og videre sier han:

«Derfor vil det innan kort tid verte gjeve klarsignal frå departementet i saka, og då vil prosjektet kunne vidareførast.»

At begrepet «kort tid» er relativt i politikken, har jeg etter hvert avfunnet meg med. Men nå er tålmodigheten på hell. Jeg velger å oppfatte dette som et løfte, som statsråd Lilletun ikke har holdt.

Det er meget skuffende at departementet kopierer fjorårets budsjettinnstilling og argumenterer med høyt press i byggemarkedet for ikke å gi tilskudd til en startbevilgning. Dette presset i byggebransjen oppleves ikke i Nedre Glomma-regionen. Tvert imot blir det uttalt at oppdragene uteblir og aktiviteten synker.

Etter hvert som de øvrige samlokaliserings- og utvidelsesprosjektene som er meldt inn til departementet, blir klargjort, finner jeg lite som tyder på at situasjonen vedrørende økonomiske ressurser skulle endre seg til det bedre. Dette vil jo bare bety at flere prosjekt må vente på startbevilgning. På toppen av dette registrerer jeg at statsråden skaper store forventninger i sin dialog med nye berettigede samlokaliserings- og ombyggingssøkere. På bakgrunn av dette må jeg få uttrykke frustrasjon, utålmodighet og skuffelse over fremdriften i saken.

Det heter i innstillingen at prosjektene er under kontinuerlig behandling, og at enkelte av prosjektene derfor vil kunne endre plassering i forhold til prioriteringene til departementet. På bakgrunn av dette ber jeg statsråd Lilletun bekrefte at samlokaliseringsprosjektet vedrørende Høgskolen i Østfold har høyeste prioritet i departementet.

Tomas Norvoll (A): I det budsjettet som vi nå snart er ferdig med å debattere, er det mye som er gledelig. Men det mest gledelige er at vi nå har greid å få utdanningsbudsjettet til å skifte retning. Vi går ikke langt nok, men vi har skiftet retning. Nå tar også Stortinget skritt i retning av å styrke enhetsskolen og skritt i retning av å bedre likeretten til utdanning. Det synes jeg er bra. Det er det motsatte av hva som har skjedd de siste årene i budsjettforhandlingene her i Stortinget, der man har hatt kutt i utdanningssektoren når man har kommet hit i salen. Det har ikke vært noen heldig utvikling.

Jeg registrerer at representantene fra Høyre påstår at dersom Regjeringen hadde samarbeidet med dem i år, ville det ha blitt store påplussinger innenfor utdanning – på litt andre områder enn de Arbeiderpartiet velger, men store påplussinger. Vi registrerer at de sier det, men kan vi tro dem på det? Bør vi det? Det eneste vi har å forholde oss til, er det som har skjedd de siste årene, og da har Høyre bl.a. greid å forhandle ned satsingen på utdanning til fordel for andre områder. Inntil videre – vi får jo aldri bevist dette – velger jeg derfor å tro at det var bra at sentrumspartiene ikke falt for fristerne fra Høyre, for jeg tror faktisk at det nok en gang ville ha ført til en svekkelse av utdanningen.

Noen av de punktene i budsjettforliket som er mest gledelige, er at vi har fått til en større satsing på høyere utdanning. Vi gir 100 mill. kr ekstra til universitetene som skal gå til rekrutteringsstillinger, forskning og omstilling, og vi gir 20 mill. kr ekstra til desentralisert høyere utdanning for å sikre at man skal kunne bringe utdanningen ut til folk som bor utenfor skolesentrene. I den sammenheng peker komiteen på det prosjektet som gjelder høyere fiskerifaglig utdanning i Finnmark, i Honningsvåg og Vardø, som er halvveis i gang. Jeg håper virkelig at det er noe som kan videreføres, og komme i gang også i Vardø.

Jeg skal si et par ord om dette med bygg. På det området har det vært mye debatt i komiteen, og det har skjedd en del i forbindelse med innstillingen. I forrige budsjett sa man i komiteen at man var enig med statsråden i at man skulle prioritere byggene i Akershus, Bergen, Bodø, Stavanger og Østfold. Så kommer statsråden tilbake i dette budsjettet og sier at Østfold og Stavanger har høyeste prioritet, og han nevner også Nesna, som skal ses på på en spesiell måte. Det er for så vidt greit. Men så gjorde Stortinget i går, i debatten om endringer på 1999-budsjettet, et vedtak om å bruke 3,4 mill. kr til prosjekteringsmidler til Akershus, Bergen og Bodø, et grep for å sikre at også de byggene skulle være med, i og med at de var ramlet ut av departementets prioritering i dette budsjettet.

Jeg forutsetter at statsråden nå legger til rette for at vi kan få realisert de byggene som komiteen har nevnt, slik at vi kan få dekket de behovene som åpenbart finnes i høyskolesektoren.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg trur det er riktig som representanten frå Arbeidarpartiet påpeika, at sentrumsregjeringa kom med eit svært dårleg skulebudsjett til Stortinget, og at Arbeidarpartiet klarte å plussa på nokre millionar. Det er eg glad for. Men det er langt derfrå og til det behovet som er i skulen i dag.

Skulen må ta til takke med knappar og glansbilete i forhold til ein del andre budsjettområde. Lat meg nemna eit par døme, f. eks. frå forsvarsbudsjettet. Me har ikkje nokon aktuell fiende, men fleirtalet brukar 25 milliardar kr på Forsvaret. Av dei går t.d. 0,5 milliardar kr til militær etterretning, altså til å leita etter ein fiende som ikkje finst. Når det gjeld dei investeringane som me skal gjera i Forsvaret, går 12 milliardar kr til nye fregattar og 11 milliardar kr til nye jagarfly. Skulen blir ikkje prioritert når ein ser det opp mot dette.

Det same gjeld i forhold til den skattepolitikken ein fører i dette landet. Ein tillèt at talet på millionærar veks med kolossal fart, samtidig som skuleløyvingane ikkje held mål. Ein piner på eit oljefond som nærmar seg 300 milliardar kr og seier at det kan me ikkje bruka til investeringar i skulen. Noko av dette må kunne brukast.

Rolf Reikvam var i innlegget sitt inne på den manglande styringa som me har hatt i forhold til oljeverksemda. Me har Åsgard som me skal behandla her i morgon, som altså har 18,1 milliardar kr i overforbruk fordi ein ikkje har vilja styra verksemda skikkeleg. Av dette er det 11 milliardar kr mindre i inntekt til det norske folk. Og dersom ein berre tenkjer litt på det beløpet, svarar det til 22 500 kr til kvar einaste elev i barne- og ungdomsskulen. Ein kan kjøpa ein pc til kvar einaste elev og i tillegg bruka 1 500 kr i året til reiser og andre ting i ti år på rad. Det er noko som ikkje stemmer her.

SV får kjeft fordi me ønskjer å gå frå svart oljeøkonomi til grøn kunnskapsøkonomi, fordi vi vil bruka 1,5 milliardar kr til å satsa på ungdomsskulen, fordi me har pengar til alt, heiter det. Nei, faktisk har SV prioriteringar som gjer at me har råd til å satsa på utdanning. Og det burde andre parti på Stortinget òg læra seg å gjera.

Arne Lyngstad (KrF): Debatten og innstillingen viser at Regjeringen får støtte for sine hovedprioriteringer i budsjettet. Det er jeg tilfreds med.

Når jeg likevel tar ordet, er det fordi representanten Lønning prøvde å friste regjeringspartiene med mange røde epler, hvis vi hadde samarbeidet med Høyre. Flere av tiltakene høres også fristende ut, men hva hadde prisen vært? Jeg opplever ikke Høyres budsjettopplegg for år 2000 som noen invitt til samarbeid. Her ønsker Høyre store skatte- og avgiftslettelser. Slike lettelser kombinert med økt satsing på utdanning hadde krevd innsparinger på andre områder som Kristelig Folkeparti ikke kunne akseptere. Vi kunne derfor komme i en situasjon à la 1999, hvor Høyre måtte velge mellom økt skolesatsing og skattelettelser. I en slik situasjon tror jeg Høyre hadde valgt skattelettelser, slik de også gjorde i budsjettet for 1999.

Ellers la jeg merke til innlegget fra representanten Faldet, der hun ville ha flere prestestillinger og bedrede arbeidsforhold i Kirken. Jeg tror hele komiteen og statsråden la merke til det.

Når det gjelder bruken av Opplysningsvesenets fond, er jeg enig med representanten Lønning, og vil komme tilbake til det i behandlingen av den bebudede meldingen om kirkeøkonomi.

Jeg har også lagt merke til at Fremskrittspartiet garanterer 500 studentboliger årlig framover. Det tilsvarer ingen ekstrasatsing, slik flertallet legger opp til. I tillegg henviser Fremskrittspartiet studentene til utleiemarkedet. Jeg er sikker på at studentene ikke føler at Fremskrittspartiet gir noen god hjelp i en vanskelig boligsituasjon.

Til slutt vil jeg i likhet med representanten Norvoll uttrykke glede over økningen til universitetene. Midler til omstilling, forskning og rekrutteringsstillinger, bl.a. innen medisin, er nødvendige tiltak.

Alt i alt konstaterer jeg at Stortinget nå vedtar et budsjett som avtalepartnerne er tilfreds med, og som jeg vil karakterisere som et godt sentrumsbudsjett for skolen.

Inge Lønning (H): Det ville aldri falle meg inn å lede Kristelig Folkeparti ut i fristelse, og aller minst ved hjelp av epler. Det finnes som kjent uheldige forbilder for den slags, og jeg går ut fra at både Høyre og Kristelig Folkeparti har nok bibelkunnskap til å vite det. Det jeg har konstatert, er at det budsjettforliket sentrumsregjeringen denne gang har valgt å inngå sammen med Arbeiderpartiet, har gitt et ganske traurig resultat for norsk utdanning og forskning.

Det var for så vidt karakteristisk da Marit Tingelstad fra Senterpartiet i sted sa at når Arbeiderpartiet kunne sluke hele kontantstøtten, måtte jo sentrumspartiene kunne sluke 100 mill. kr ut av vinduet til en dyr og kostbar utlånsordning for lærebøker. Det er et interessant bilde, for hvis kontantstøtten er en kamel, er vel disse 100 millionene bare en dromedar å svelge, men noen særlig fremtidsrettet form for politikk er det vel knapt nok fra noen av sidene.

En liten merknad til representanten Dørum, som hevdet at jeg måtte ha misforstått det som sies om bruk av Opplysningsvesenets fond. Det tror jeg ikke. Det står faktisk at det må brukes en større andel av avkastningen til kirkelige formål, og hvis vi er enige om at 100 pst. av avkastningen skal brukes og brukes til kirkelige formål, skal det godt gjøres å øke den andelen ytterligere. Men jeg forstår at dette rett og slett er en måte å ordlegge seg på som kan misforstås, og at det man mener, er noe annet, nemlig at man vil pumpe mer inn i øyeblikkelig drift istedenfor å legge opp verdier av mer langsiktig art. I så fall er jeg grunnleggende uenig i det. Men det som er den virkelige saklige forskjell, er jo at flertallet og representanten Dørum, som sier at hun verken har oversikt over fondets verdier eller dets avkastning i detalj, allikevel ønsker å diktere bruken av dem før man har fått oversikten over Kirkens totaløkonomi.

Til spørsmålet om bruken av fondet for forskning og nyskaping: Jeg er tilfreds med den presisering statsråden gav av sin forståelse av forslaget til vedtak fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Men la meg få presisere at jeg vil anse det som lite hensiktsmessig dersom Stortinget i de årlige budsjettinnstillingene skal etablere improviserte flertall for å utvide, respektive trekke inn kriteriene for anvendelsen av avkastningen av dette fondet. Hvis det skulle bli alminnelig praksis, vil i hvert Høyres interesse for å bygge opp dette fondet ytterligere være vesentlig mindre enn den har vært hittil. Slik går det ikke an å føre en fremtidsrettet forskningspolitikk.

Til sist bare et ørlite spørsmål til statsråden. Er det som i dag gjengis i Dagens Næringsliv om statsrådens standpunkt til spørsmålet om forhandlingsansvaret overfor lærerne, riktig, eller er det ikke riktig?

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Grete Knudsen (A): Nå på slutten av debatten vil jeg kommentere noen forhold som er kommet frem underveis.

Når Arbeiderpartiet ikke har understreket hvor bra det er på forskningssiden, er det fordi vi ser at statsråden har trukket inn både internasjonale forskningsprogrammer som tidligere ikke har vært tatt inn i budsjettene og regnet med i de prosentvise løftene, samt et bygg i Trondheim. Så vi er slett ikke sikker på om dette innebærer et løft. Det vi vet, er at det må et helt annet løft til på forskningssiden – men det får vi tid til å komme tilbake til.

Når Inge Lønning er iherdig med hensyn til å legge sine premisser for forskningsfondet, må vi være klar over at Arbeiderpartiet, som initierte dette fondet, hadde regnet med at det skulle være en langsiktighet ved det – det skulle komme i tillegg til de ordinære budsjettene, og det skulle ha en bestemt innretning på prioriterte områder. De prioriterte områdene har vi nevnt i innstillingen, både i fjor og i år – i år fikk vi altså støtte på akkurat det punktet fra Fremskrittspartiet. Ethvert parti arbeider selvfølgelig for å få igjennom sine ønsker, og nå har faktisk Stortinget – etter voteringen her i dag – fått det som de ønsker på området. Og det regner jeg med at statsråden forholder seg til.

Underveis i prosessen har det også kommet spørsmål om man skal legge opp til å kunne bruke av fondet til vitenskapelig utstyr, for å imøtekomme statsråden nettopp på det området. Men når statsrådens egne regjeringspartier ikke støttet det, falt det underveis i prosessen, slik at statsråden nå faktisk må be om å få komme tilbake til akkurat det forholdet. Her synes jeg for så vidt at det er i orden at man avventer innstillingen i forbindelse med forskningsmeldingen, men så langt har ikke statsråden adgang til å inkludere vitenskapelig utstyr i prioriteringene.

Så vil jeg håpe at statsråden her på slutten av debatten kan si noe om Kunsthøgskolen. Vi kan ikke ha det slik at det er en gruppe studenter som nå går for halv maskin med sin utdanning og heller bruker mesteparten av kreftene sine på å gå til Stortinget for å få avhjulpet en meget vanskelig situasjon. Det må vi få avklart i budsjettet for 2000.

Vidar Kleppe (Frp): Som representant for et parti som er utdanningssektorens beste venn, må jeg stille statsråden et spørsmål. Jeg håper at statsråden følger med, og at han tar seg tid til å svare konkret på dette.

Vi i Fremskrittspartiet er veldig opptatt av at vi skal ha et godt samarbeid sektorene imellom. Vi vet at både kultursektoren og undervisningssektoren har et ansvar for våre tre «seilende ambassadører», «Christian Radich», «Sørlandet» og «Statsraad Lehmkuhl» – dette er nærmest fra den ene statsråden til den andre. Jeg vil bare ha en bekreftelse fra statsråd Lilletun på at det som ble sagt i debatten fredag den 19. mars 1999, om et forslag som Fremskrittspartiet tok opp om å finne en varig ordning for våre tre seilskip, blir fulgt opp. I den diskusjonen ble det nemlig sagt følgende av statsråd Meltveit Kleppa, som da var vikar for kulturministeren:

«Eg skal ta med meg det engasjementet som no har kome til uttrykk i salen. La meg òg forsikra Stortinget om at ved å visa til innstillinga som i dag ligg føre, vil Kulturdepartementet fylgja opp denne saka gjennom samrådingar med Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet og Norsk museumsutvikling og drøftingar med dei tre stiftingane» – altså de tre stiftelsene for våre «seilende ambassadører» – «og deretter melda attende til Stortinget gjennom budsjettproposisjonen.»

Nå har vi fått budsjettproposisjonen. Og da må jeg spørre statsråd Lilletun, som har ansvaret for dette: Hvor er det blitt av avtalen med de tre stiftelsene, der statsråd Lilletun skulle få på plass en varig ordning som gikk på utdanning som disse tre seilskutene skulle ta seg av? Det håper jeg at jeg får et svar på, for det fortjener de som står bak disse tre stiftelsene, og alle som legger sin sjel i å bevare de tre «seilende ambassadørene».

Marit Tingelstad (Sp): Jeg føler behov for å komme med noen tilleggsmerknader på slutten av debatten – fem minutter er lite på et så stort område.

I budsjettforlik må en gi og ta, derfor blir ikke alle lykkelige for alt i budsjettet. Jeg liker f.eks. ikke kuttet på 1 mill. kr til folkehøgskolene. Selv om beløpet ikke vil utgjøre mer enn ca. 12 000 kr pr. skole, kan signalet oppfattes negativt, og det er uheldig. Som tidligere lærer ved en folkehøgskole er jeg godt kjent med de kvaliteter disse står for, ikke minst deres sosialpedagogiske kompetanse, en kvalitet som er meget viktig i vårt pluralistiske og flerkulturelle samfunn. Jeg velger å betegne kuttet på folkehøgskolene som en engangsforeteelse.

Så noen ord om kuttet på reisestøtte til voksne lærlinger. Jeg skulle gjerne ha unngått dette også, men i en totalvurdering der en måtte foreta kutt, var det denne posten som etter mitt skjønn ville gjøre minst skade innenfor det angjeldende område. Vi må ikke glemme at dette er voksne personer som vanligvis tjener penger selv. Andre voksne, som f.eks. tar komprimerte løp i videregående opplæring, har ikke krav på gratis skoleskyss – med mindre den ordinære skolebussen går.

Så litt om studietilbud i Innlands-Norge. Jeg håper departement og storting virkelig vil bidra til at innlandsfylkene kan få skoler med høgere grads studium snart. Jeg vet at høgskolene jobber systematisk for dette, og at forskningsaktiviteten skal økes. Departementet har søknad liggende fra Høgskolen i Gjøvik om studietilbud innenfor multimediaområdet.

Jeg håper virkelig at alle gode krefter vil arbeide sammen for å få dette til. Jeg er kjent med at Oppland fylkeskommune har støttet dette varmt, og at Hedmark fylkeskommune gjør det samme. Dette er et viktig ledd i innlandsoffensiven, der staten og fylkeskommunene bidrar med store midler for at forgubbingsfylkene, som de blir kalt, kan få ny vekst og utvikling, slik at kommende generasjoner får lyst til å bosette seg der og presset mot Oslo og Akershus-regionen kan dempes.

Rolf Reikvam (SV): Representanten Arne Lyngstad avsluttet sitt innlegg med å si at dette er et godt sentrumsbudsjett for skolen. Det var det siste han sa i sitt innlegg. Jeg regner med at de sindige norske lærerne som har aksjonert i løpet av høsten på grunn av manglende ressurser, merker seg denne formuleringen – at dette ikke bare er et sentrumsbudsjett, men det er et godt sentrumsbudsjett.

En kan heller ikke la være å undre seg etter en slik debatt. Det stikker en del personer fram innimellom og understreker viktige ting, som forskning osv. Representanten Torstein Rudihagen holdt et godt innlegg om forskningens betydning, om det fremtidige kunnskapssamfunnet osv. Dette gjør han tydeligvis uten å ha lest budsjettet, for hvis vi går igjennom budsjettet bit for bit, ser vi at det er en viss økning i forskningsbevilgningene, det er en viss økning til universitetene og høyskolene, det er en viss økning innenfor næringslivsforskningen, og det er også en økning i vår kontingent til EUs femte rammeprogram – ganske mange millioner kroner i økning til det femte rammeprogrammet. En har også lagt inn en del til bygg og slike ting, så samlet sett blir det en viss økning i forskningsbudsjettet.

Men Stortinget har tidligere vedtatt at vi skal opp på OECDs gjennomsnittsnivå når det gjelder forskning. Jeg er ikke sikker på at dette budsjettet, selv med en viss økning, drar oss nærmere dette målet. Det er litt avhengig av hva som skjer i andre land. Men jeg kan ikke se og tror ikke at vi med den økningen er kommet nærmere det målet som vi skal nå i løpet av fem år. Regjeringen har antydet at vi skal klare det i løpet av fem år. Jeg er ikke sikker på at dette første året drar oss nærmere dette gjennomsnittsnivået.

Til de som snakker om forskning ute i distriktene: I budsjettet ligger det et forslag om å bruke 15 mill. kr til å etablere et bedriftsuniversitet på Fornebu. Det er vel og bra, men rundt om på de øvrige norske universitetene og høyskolene foregår det mye spennende utviklingsarbeid rettet mot næringslivet og enkeltpersoner. Når SV foreslår at dette også skal stimuleres og få økonomisk støtte, er det ikke mulig å få flertall for det. Derfor blir det litt hult når representanter fra Arbeiderpartiet understreker miljøene ute i Distrikts-Norge. Når vi legger fram konkrete forslag om at disse midlene også bør gå til den type prosjekter, får vi ikke støtte til det.

Presidenten: Ursula Evje har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ursula Evje (Frp): Den skal være lynrask!

Jeg vil gjøre statsråden oppmerksom på at et flertall på Stortinget har fått vedtatt prosjekteringsmidler til samlokalisering av høyskolene i Akershus, Bergen og Bodø. At vi gikk til det skritt på inneværende års budsjett, betyr at vi prioriterer dette meget høyt. Arbeidet må derfor igangsettes snarest. Vil statsråden bekrefte at dette prosjekteringsarbeidet blir prioritert og igangsatt og ikke glemt eller lagt ned i en bunke?

Statsråd Jon Lilletun: Eg kan ta det siste fyrst. Sjølvsagt vil eg halde meg til det Stortinget har sagt når det gjeld prosjekteringsmidlar til desse tre høgskulane. Dei ligg ulikt an i dag. For nokon er tomtealternativet klart, og for nokon er det det ikkje. Men sjølvsagt vil det for alle tre verte sett i gang eit arbeid i forhold til dette.

Det som eg vidare har oppfatta, er at dei hovudprioriteringane som departementet hadde, nemleg at Høgskulen i Østfold og Høgskulen i Stavanger skulle ha fyrsteprioritet, òg har fått tilslutning. Dei er komne noko lenger, og der vil vi bruke midlar frå Statsbygg sitt disposisjonsfond for å få prosjekteringa ferdig. Difor kan eg stadfeste det som Odd Holten spurde om, nemleg om det er framdrift i Halden. Ja, når det gjeld prosjekteringa, er det framdrift. Vi er innstilte på at det skal vere klart til å setje spaden i jorda til neste budsjettbehandling.

Så var det ein ganske sterk kritikk frå representanten Morten Olsen. Den må eg ta heilt avstand frå. Det er nemleg slik at det ikkje var lovt at bygging skulle setjast i gang, men at arbeidet skulle vidareførast. Det har skjedd. Det er ingen parti på Stortinget som har gjort framlegg om at ein skulle setje i gang byggjearbeid på nokon høgskular i år. Det vedtaket om byggjearbeid som er gjort, gjeld Urbygningen, og det er bra. Vidare er det gjort vedtak tidlegare etter framlegg frå Regjeringa om Universitetet i Tromsø, og det arbeidet går sjølvsagt vidare. Difor er det ikkje noko parti på Stortinget som har fremja forslag om at ein skal setje i gang bygging i år. Kvifor? Eg går ut frå at dei er einige med Regjeringa i at ein frå det offentlege ikkje skal overopphete meir enn det som allereie er. Men eg håpar at desse høgskulane ikkje må vente for lenge, for det er heilt rett det Morten Olsen og Odd Holten sa når det f.eks. gjeld Østfold og det behovet som er der i forhold til dei kontraktane som ligg føre.

Så til representanten Inge Lønning sitt spørsmål om dagens oppslag er rett. Nei, vi har ikkje teke stilling, men vi har forhandlingar med lærarorganisasjonane der vi vil sjå korleis vi kan organisere dette under forskjellige føresetnader. Så vil det verte teke ein endeleg konklusjon.

Når det gjeld komiteleiaren, representanten Grete Knudsen, er det ikkje rett det ho seier, at før har ikkje internasjonale forskingsprogram, bygg osv. vore med. Sjølvsagt er det vesentleg for forskinga at realfagbygget i Trondheim er proppfullt av nytt vitskapleg utstyr. Det har alltid vore rekna av NIFU sine kalkylar kor høgt nivå forskinga har.

Vidare er det rett det som representanten Reikvam seier, at vi klarer ikkje å kome nærare OECD, men for fyrste gong på mange, mange år held vi stillinga. Og kvifor går vi ikkje ytterlegare fram? Jo, det er fordi brutto nasjonalprodukt på grunn av oljeprisen aukar så kraftig som det gjer. Elles hadde vi teke innpå i år. Det er ein vekst på 7 pst., og den er reell.

Så må eg be om ordet igjen, for eg synest eg må yte representantane rettferd ved å svare på ein del spørsmål.

Presidenten: Det skal bli notert.

Anneliese Dørum har hatt ordet to ganger tidligere, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anneliese Dørum (A): Først vil jeg forsikre statsråden om at tomtespørsmålet for Høgskolen i Akershus er klart. Kommunen har stilt tomt til rådighet, og jeg forutsetter derfor at Statsbygg umiddelbart erverver tomten, slik at man kan få fortgang i dette prosjektet.

Så til representanten Lønning. For det første sier Lønning at 100 pst. av overskuddet til Opplysningsvesenets fond er brukt til kirkelige formål. Da vil jeg be ham lese budsjettproposisjonen hvor det fremgår at 40 mill. kr er avsatt til fonds.

Når det gjelder fondets eiendommer, går det også fram av budsjettproposisjonen, og jeg er selvfølgelig klar over det som står der. Men jeg tror statsråden er enig med meg i at verdsettelsen av fondets over 600 eiendommer, som har et samlet areal på over en million dekar, er uklar, det er ikke verdsatt skikkelig. Det er viktig at det blir gjort. Når det gjelder kontantene, er det helt klart hva som er der, det er 1,2 milliarder kr.

Statsråd Jon Lilletun: Representanten Eirin Faldet heldt eit spennande innlegg i forhold til behova til kyrkja, arbeidssituasjonen til prestane i kyrkja. Ho har sjølvsagt veldig rett i det ho sa. Kyrkja har, saman med mange statlege organ, ein viss mangel på føreseielegheit. Ein har ikkje eit ordinært sjukmeldingssystem og ein ordinær måte å få vikar på. Ein er i gang med eit arbeid for å endre dette, ikkje berre for kyrkja, men òg for mange statlege verksemder. Vi håpar det skal bli meir føreseieleg enn det er no.

I forhold til kunsthøgskulen, som representanten Grete Knudsen spurde om, har vi prøvd å gjere greie for kva som er situasjonen, og det er faktisk den av dei offentlege høgskulane som har fått størst auke i dei seinare åra. Difor meiner vi at det delvis er økonomistyringa som gjer at ein er komen i denne situasjonen. Men samstundes må sjølvsagt styret for høgskulen syte for at det vert undervist etter fagplanane, og det er mitt ansvar i siste instans at det skjer. Vi har ein dialog med høgskulen for at vi skal få ei felles forståing av faggrunnlaget som ligg føre. Så vil eg gjere slik som Stortinget har bede om, at vi i samband med revidert nasjonalbudsjett kjem med ei sak der ein gjer grundig greie for dette, og òg går gjennom den biten som har med fusjonen å gjere. Har den svara til forventingane? Har den ført med seg at ein har brukt mykje pengar på administrasjon i staden for på det som er hovudoppgåva, undervisning? Det vil vi då prøve å svare på, slik komiteen har bede om.

Så til Vidar Kleppe og skuleskipa. I Kulturdepartementet sin proposisjon er dette omtala, slik det var varsla frå fungerande kulturminister i det svaret som representanten Kleppe siterte frå. Vidare er vi i gang med eit arbeid der vi no har godkjent eit utdanningsopplegg på «Christian Radich» etter privatskulelova. Vi ventar òg på søknader frå dei to andre i forhold til det same. Så vi arbeider med det. Det som har vore føresetnaden, er sjølvsagt å finne fram til – og det er viktig – ordningar for desse nasjonale smykka som representanten Kleppe snakka om.

Presidenten: Inge Lønning får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H): Jeg takker statsråden for svaret når det gjelder oppslaget i Dagens Næringsliv, men svaret gjorde meg ikke veldig mye klokere.

Statsråden sa at oppslaget er ikke riktig, men at de fører forhandlinger med lærerne. Ja, det er nettopp det oppslaget forteller. Men det statsråden ikke sa, var hva han forhandler om. Og når jeg spurte, var det egentlig for å få anledning til å gi statsråden et godt råd. Hvis det er riktig at han tenker på å legge seg på en mellomløsning hvor forhandlingsansvaret deles mellom staten og kommunene, så vil jeg råde ham til å tenke seg om minst én gang til. Det å dele ansvar pleier meget sjelden å føre til at ansvarsforholdene blir klarere. Og det er vel nettopp det som trengs, dersom man skal få til en utvikling på dette området.

Så en liten merknad igjen til dette forslaget om anvendelsen av fondet for forskning og nyskaping. Det jeg presiserte, var at det ikke er ønskelig at man gjennom årlige vedtak i Stortinget skal bruke dette som trekkspill når det gjelder å utvide, respektive å innskrenke de kriteriene som skal gjelde for bruk av dette. Og det er der min innvending mot Arbeiderpartiets fremgangsmåte ligger.

Statsråd Jon Lilletun: Når eit svar ikkje gjev nødvendig oppklaring, kan det ha to årsaker. Årsaka kan vere svarets karakter. Det finst ei moglegheit til, og det går på mottakaren. I dette tilfellet skal eg nok erkjenne at eg trur årsaka kanskje låg hos statsråden. Det er ikkje mogleg å gje eit fullgodt svar på det ein faktisk fører forhandlingar om.

Når det gjeld det å dele ansvar, kan det vere eit problem, men samstundes er det ikkje så få institusjonar i vår nasjon og elles der ein har delt ansvar, og det går dersom det er godt definert og ansvarsforholdet er godt klarlagt, men då har ein måtta definere det skikkeleg på førehand. Det er difor mitt tidlegare svar som står fast, at dette er ei sak me aktar å vere ferdige med tidleg i det nye året for at den skal kome i god tid før neste års forhandlingar.

Så til forskingsfondet, der det har vore ein del att og fram i forhold til komitemerknaden og det vedtaket som vil verte gjort her. Eg viser til det eg sa i innlegget mitt og som svar på replikkane frå representantane Grete Knudsen og Rune Kristiansen, men eg viser òg til komiteleiaren sitt innlegg der ho klargjorde at ho såg det som naturleg at ein no avventar òg behandling av forskingsmeldinga i Stortinget. Det er ein arbeidsmåte som statsråden er godt tilfreds med. Då vil ein på ein måte ha fått ein heilskap i forskingspolitikken framover, som eg håper er klart definert for mange år framover, slik at det ikkje vert slik som representanten Lønning var redd for, at ein år etter år skifter her så miljøa ute ikkje veit kvar dei står.

Men for meg er det greitt å halde meg til det som komiteleiaren sa, at vi i alle fall ikkje set i verk bruken av den eventuelle delen før Stortinget er ferdig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.