Karin Andersen (SV): Det er mange tusen barn som vokser opp i fattigdom i Norge, og det har vi visst om lenge. Det har vært bred politisk enighet om at fattigdommen blant barn er en skam for et rikt land, og da er det en minst like stor skam at det politiske flertall i Regjeringa ikke har vært i stand til å gjøre noe med det. Det har vært snakket nok om de fattige – nå er det på høy tid at vi begynner å gjøre noe med det. Vi må gå fra prat til praksis. Det er jo egentlig ikke grenser for hvordan både Regjeringa og det politiske flertall greier å hive seg rundt når det gjelder å endre politikken hvis «trøkket» fra sterke grupper er stort nok. Man kan nevne bensinavgiften og konjunkturavgiften, og det er vel neppe de mest alvorlige, hjerteskjærende og uakseptable angrep på anstendighet og velferd i vår tid. Likevel ser det ut til å være mer politisk sprengstoff i bensin enn i fattige barn. Hvorfor er det slik at barn kan gå for lut og kaldt vann uten at det står øverst på Regjeringas dagsorden?

Det er fordelingspolitikken som viser et samfunns menneskesyn. For hver dag som Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen vokser, er det en sviende kritikk mot samfunnet og mot myndighetenes politikk.

Det er fullt mulig å gjøre noe med dette raskt hvis vi vil, for det mangler ikke penger, og det er noen enkle grep som vil hjelpe akkurat dem vi ønsker å hjelpe. Det handler om akutthjelp, og de kan altså ikke nå vente på flere planer og flere stortingsmeldinger.

SV vil utfordre med fem konkrete tiltak som ville være til store hjelp:

• 1. Slutt å regne barnetrygd, kontantstøtte og engangsstønad med i beregninga av sosialhjelpen.

• 2. Innfør forpliktende minstesatser for sosialhjelp og la staten betale ekstrakostnadene.

• 3. Innfør maksimalpriser på skolefritidsordning og barnehager.

• 4. Øk barnetrygden for tredje og fjerde barn.

• 5. Fjern alle egenandelene i skolen.

Jeg skal komme tilbake til disse punktene og gå gjennom alle sammen, men først må jeg si litt om virkeligheten disse barna lever i.

Jeg tror den største utfordringen vi har, er å snakke sant om fattigdommen og ha en evne til å beskrive og forstå verden ut fra den fattiges ståsted i et samfunn som oser av velstand og materialisme. Fattigdom i Norge handler i noen tilfeller om ikke å ha penger til mat eller til å fyre i sprengkulda, men først og fremst handler det om å mangle det vanlige folk har. Å leve med dårlig råd ekskluderer folk fra et liv som fullverdige samfunnsmedlemmer. Hvordan rammer dette barn? Forsker Karin Gustavsen Tvetene har i forbindelse med en hovedoppgave i sosiologi intervjuet barn i fattige familier og gitt dem en stemme. De beskriver en virkelighet med utestenging fra sosialt samvær og fra venner, med skam, sjølforakt, sosial tilbaketrekking, motløshet og løgner for å dekke over skammen. Barn isoleres ikke fordi de vil, men fordi det koster penger å delta. De får heller ikke venner når de ikke kan delta der alle andre er, for ingen vil være sammen med ei fattiglus, som ei jente sa det. Det er jo ingen fritidsaktiviteter som er gratis lenger. I dag er det inngangspenger i alle miljøer, og lommeboka må med uansett hvor en går. Vi har lagd et samfunn der det faktisk koster penger å leke med andre barn, og det får store konsekvenser for unger som vokser opp i familier med lav inntekt. I Norge er nesten alle andre rike, og da blir det ekstremt ekskluderende for dem som ikke har penger til å være med.

Så har det vært en diskusjon om i hvor lang tid en familie skal være fattig for at dette skal regnes som et problem. Noen har nevnt f.eks. ti år. Det er hele barndommen, det. En kan tenke seg hvordan det er hvis en f.eks. begynner på skolen og en ikke kan delta i noen fritidsaktiviteter, en kan ikke gå i skolefritidsordningen, en mangler stort sett alt det de andre har, og en har ikke engang hørt om det nye kule dataspillet. Hvor lenge skal en ha det slik før en er utenfor og har mistet livslysten og motet?

Barnefamilier som er fattige, er stort sett avhengig av sosialhjelp, enten som hel inntekt eller som supplerende inntekt. Barnetrygd, stønad ved fødsel og kontantstøtte går uavkortet til alle. Men har en så dårlig råd at en må ha sosialhjelp, kan slike stønader trekkes fra sosialhjelpen, slik at en i praksis ikke får beholde én krone.

I prinsippet er det ingen forskjell på disse ytelsene. De gis på helt generelle vilkår til alle som oppfyller kriteriene. Paradokset er at kontantstøtten er den eneste som det har vært politisk enighet om å holde utenfor, og det er jo også den eneste som det går an å finne gode argumenter for å avkorte, jf. at barn trenger det sosiale samværet som er i barnehager når de kanskje av økonomiske grunner er utestengt fra annet sosialt samvær. Men alle andre – uansett hvor rike de er – får altså beholde disse pengene krone for krone og kan bygge opp en formue for sine barn med dem. Det er helsider i tabloidpressen om hvordan vi som er rike, kan spare disse pengene slik at våre unger blir millionærer når de blir 18 år. I tillegg får vi tips om hvordan vi skal unngå skatt på veien. De rike blir altså rikere med denne ordningen, og de fattige blir fratatt det de har. I praksis behovsprøves nå altså barnetrygden bare for de fattigste, og slik kan det altså ikke være. Å fastsette og gjennomføre at sosialhjelpen ikke avkortes på grunn av disse stønadene, vil gi flere tusen kroner rett til de fattigste barnefamiliene, og det vil ikke være noen særfordel for dem heller, for det er bare likebehandling i forhold til alle oss andre som alltid har fått disse pengene uavkortet.

Kommunal Rapport har gjort en spørreundersøkelse som viser at svært mange kommuner regner inn barnetrygd. De regner også inn kontantstøtte. Det gjør de fordi de er i sin fulle rett. Dette har bare vært anbefalinger og ingen forpliktelser. Slik vil det også bli med Regjeringens forslag til veiledende nasjonale normer for sosialhjelp. De vil ikke kunne sikre at barnefamilier med dårlig råd får det bedre, fordi Regjeringen vil ikke forplikte kommunene til å følge normen eller bidra med penger til å gjennomføre løftet for de fattigste. I praksis betyr det at de som trenger mer sosialhjelp for å kunne få et verdig liv, må slåss om altfor få kroner med pleietrengende gamle og sulteforede skoler som nå må kreve egenandeler av ungene bare de skal en tur i svømmehallen. Det blir fordeling mellom de fattige og ikke mellom fattig og rik. Det er da ikke den fordelingskonflikten som denne Regjeringen og statsministeren til stadighet trekker fram. Normen for sosialhjelp må bli slik at det går an å leve av den. Det må være en fast minstenorm ingen kan gå under, og den steinrike staten må finansiere dette løftet for de fattigste.

Så til det å fjerne egenandelene i skolen. Det er det politisk enighet om. Likevel kreves det inn slike egenandeler hver eneste dag: til klasseturer, til svømming, til kosetimer, til gaver og noen ganger til helt vanlige læremidler. I ECONs rapport Sosial Puls leser vi f.eks. om Kristian i 6B som må sitte igjen i 6A når klassen reiser på klassetur som de har spart til i ett år. Turen koster 1 600 kr, og det har ikke moren til Kristian råd til. Han har vondt i magen, og helst av alt vil han aldri gå på skolen mer. Det er en ganske sterk beretning. Hva slags livslyst og pågangsmot er det vi gir til de aller fattigste ungene? Vi bør gi klar beskjed til alle barn og unge om at de er like mye verdt, og at de skal få like mye og ha samme mulighet. Ingen er mer avhengig av å være med på alt skolen kan tilby dem, enn de som kommer fra hjem med lite penger. Ingen er mer avhengig av at skolen er god og mangfoldig enn dem. Ingen er tjent med en fattigslig skole, og ingen er tjent med at løsningen på dette blir at hele klassen blir hjemme, slik at den som ikke hadde råd, blir sittende som syndebukk og den som ødela for at hele klassen skulle få lov til å dra. Dette må Regjeringa ordne opp i. De må slå i bordet, fjerne egenandelene og sikre at skolen har råd til dette, og det må gjøres nå. Like ens er det med skolefritidsordninga. Blir en utestengt fra de sosiale fellesskapene, får en ikke venner, en får ikke delta, og en mister livslyst og pågangsmot.

Statistisk sentralbyrå har også vist at å øke barnetrygden for tredje og fjerde barn osv. vil treffe veldig godt i forhold til de fattige familiene.

Barn er den viktigste ressursen vi har i dette samfunnet. Nå sløses det bort veldig mye pågangsmot og livslyst, og mange barn føler at de har veldig lite å se fram til. Det er lur politikk å sikre alle, og ikke minst er det en riktig politikk, som en regjering utgått fra Arbeiderpartiet burde gjøre alt for å sørge for å sikre. Derfor er spørsmålet: Hva vil statsråden gjøre for å fjerne barnefattigdommen, og når vil det skje?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Norske barn får i all hovedsak dekket grunnleggende materielle behov. Men å vokse opp i en familie med svært trang økonomi over lang tid kan ha negativ effekt for barns levekår og utvikling på flere områder. Det innebærer at det er vanskelig å delta i vanlige fritidsaktiviteter og for noen også skoleaktiviteter. Det innebærer en økt risiko for dårlige boforhold og dårlig fysisk og mental helse. Det innebærer økt risiko for å falle utenfor sosiale nettverk og utdanningssystemet.

Denne typen fattigdom rammer ekstra hardt i et samfunn med generelt høy levestandard og høye krav til materiell og sosial vellykkethet. Mange av disse barna beskriver skammen over å være fattig som noe av det vanskeligste.

Selv om utjamningsmeldingen dokumenterte positiv inntektsutvikling for barnefamilier i tiårsperioden 1986-96, er imidlertid de barna som ikke har fått ta del i den generelle velferdsutviklingen, vår bekymring. Antall fattige barn avhenger av om man tar utgangspunkt i den årlige inntektsfordelingen, eller om man ser på hvem som har lav inntekt over tid – uansett hvilken beregningsmåte vi bruker, er tallet for høyt.

Det er Regjeringens mål å sikre alle barn en trygg og god barndom, herunder også tilfredsstillende materielle og økonomiske oppvekstvilkår.

Disse forholdene ble grundig drøftet under Stortingets behandling av utjamningmeldingen. Og som en oppfølging vil Regjeringen legge fram en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet i vår. Planen vil danne grunnlaget for Regjeringens mål og strategier i fordelingspolitikken og konkretisere målrettede enkelttiltak for å løfte utsatte grupper. Vanskeligstilte barnefamilier vil være en prioritert målgruppe for tiltakene. Planen vil i sin helhet bli presentert i Regjeringens langtidsprogram for 2002-2005, og gjennomføringen av planen vil bli fulgt opp i de årlige budsjettframlegg.

Regjeringen skal også legge fram en egen stortingsmelding om barn og unges levekår i løpet av våren. Vi vil her være særlig opptatt av hvordan vi kan motvirke at noen faller utenfor av økonomiske årsaker, og hvordan vi kan fremme utjamning av levekårsforskjeller blant barn og unge.

Regjeringens strategier og tiltak for å hindre fattigdom blant barn og barnefamilier vil altså bli formidlet i en helhetlig sammenheng til Stortinget senere i vår. Jeg ønsker derfor ikke å gå for langt inn i konkrete enkelttiltak på det nåværende tidspunkt. La meg likevel her si noe om hvordan vi tilnærmer oss fattigdomsproblemet blant barn.

Det er særlig tre forhold som preger mennesker som har dårlig råd i Norge: De har lav utdanning, de har dårlig tilknytning til arbeidslivet, og de rammes av høye boligpriser. Regjeringens strategi vil særlig rette seg mot disse forholdene. I tillegg er det viktig å se at vi ikke snakker om noen ensartet gruppe, her må mange ulike tiltak settes i verk samtidig om den enkelte skal klare å skape seg en ny, selvstendig økonomisk plattform.

Vi må samtidig erkjenne at for enkelte personer er ikke selvforsørgelse gjennom arbeid realistisk. Disse menneskene, og barna de har forsørgeransvar for, skal sikres økonomisk gjennom våre offentlige velferdsordninger. Regjeringen ønsker å gjøre stønads- og overføringsordningene til barnefamilier mer målrettede, og noen av disse tiltakene er allerede i gang. Flere barnefamilier får bostøtte, vi er i gang med boligprogrammer for vanskeligstilte, og vi arbeider med en rekke tiltak som skal bidra til et mer menneskelig arbeidsliv. Særlig viktig er det å legge til rette for fleksible ordninger mellom arbeid og trygd. Vi vurderer også å øke barnetillegget for uføretrygdede.

Sosial- og helsedepartementet gir denne uken veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold etter sosialtjenesteloven. Det er min intensjon at retningslinjene skal bidra til en mer ensartet praksis ved utmåling av saker om økonomisk stønad i kommunene og større likhet i utmålt stønad der hjelpebehovene er like. Retningslinjene vil også på sikt kunne bidra til å løfte stønadsnivået i kommuner som i dag ligger lavt. Det er tatt spesielle hensyn til barn ved utformingen av de veiledende satsene.

I rundskriv til kommunene med de nye retningslinjene legger jeg vekt på at det skal tas hensyn til at barn skal ha en så normal oppvekst som mulig ved utmåling av stønad til barnefamilier. Departementet har dessuten gjennom et rundskriv til kommunene i 1998 gitt klare signaler om at utgifter til barn utover det helt grunnleggende basisbehovet, f.eks. utgifter til fritidsaktiviteter, fritidsutstyr, utgifter knyttet til høytids- og merkedager og samvær med barn, skal kunne vurderes som nødvendig for livsoppholdet i det enkelte tilfellet.

Foreldre som ikke har råd til å la barna ta del i et vanlig sosialt liv på fritiden, kan også i en del tilfeller få hjelp fra barnevernstjenesten. Det kan etter barnevernloven, som et ledd i forebyggende barnevernsarbeid, ytes hjelp til barn i form av økonomisk støtte til f.eks. ferie- og fritidsaktiviteter. Det er også viktig å sikre at barns skolegang er gratis. Trond Giske har redegjort for Stortinget i spontanspørretimen for hvordan han vil nærme seg akkurat dette.

Representanten Andersen tar opp forholdet mellom sosialhjelp og barnetrygd spesielt. Barnetrygden er en generell ordning som går uavkortet til alle barnefamilier. Den økonomiske sosialhjelpen er behovsprøvd. Det innebærer at det skal foretas en konkret vurdering av husholdningens økonomiske situasjon, både inntekter og utgifter, i forbindelse med utmåling av stønad. Barnetrygden skal således regnes med ved vurdering av hjelpebehovet, samtidig som utgifter til barn skal gjøres til gjenstand for en konkret vurdering.

Forholdet mellom sosialhjelp og kontantstøtte ble også omtalt i utjamningsmeldingen. Et flertall i Stortingets sosialkomite sluttet seg til forslaget om å gi kommunene råd om å holde kontantstøtten utenfor ved utmåling av sosialhjelp. En praksis med å holde kontantstøtten utenfor bryter med de grunnleggende prinsippene om sosialhjelpen som en subsidiær og behovsprøvd ytelse. Etter min vurdering bør en ikke rokke ved disse prinsippene, men beholde sosialhjelpen som et nedre økonomisk sikkerhetsnett. Å holde kontantstøtten utenfor kan også medføre urimelige forskjeller mellom ellers like grupper. Jeg vil heller ikke unnlate å peke på at en slik praksis kan få uheldige incentivvirkninger ved at noen familier vil kunne få en vesentlig bedre økonomi enn det de kan få gjennom inntektsbringende arbeid. Etter min vurdering bør den enkelte families totale økonomiske situasjon legges til grunn ved vurdering av hjelpebehovet. Jeg vil derfor råde kommunene til å betrakte kontantstøtten som inntekt ved utmåling av økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Samtidig anbefaler jeg kommunene å bruke egne, aldersbestemte retningslinjer for økonomisk støtte til barn.

Jeg vil avslutningsvis peke på at den kanskje viktigste og mest effektive tilnærmingen til fattigdomsproblemet er å forebygge at det oppstår. Regjeringens politikk for en trygg samfunnsøkonomi, for økt verdiskaping og for å opprettholde og forbedre våre generelle velferdsordninger er den viktigste politikken for å hindre at verken barn eller voksne faller utenfor.

Karin Andersen (SV): Jeg er i hvert fall glad for én ting i statsrådens svar, og det er at hun ser at det ikke er noen prinsipiell forskjell på de direkte økonomiske ytelsene til barnefamiliene, slik som barnetrygd, kontantstøtte og engangsstønad ved fødsel. Det som bekymrer meg mer, er at sosialministeren ikke ser den grove urettferdigheten og den trusselen det faktisk er mot hele systemet med generelle ytelser – slik dette er – at det i praksis bare er de fattigste som ikke får virkningen av de pengene. Det er etter mitt syn en måte å regne på som vi ikke kan leve med.

Det andre som jeg ikke kan unngå å påpeke, er at det ser ut til å være fryktelig vanskelig å få satt ut i livet noen konkrete tiltak som kan virke nå. Det er ingen unnskyldning å si at det skal komme en stortingsmelding, det skal komme en langtidsmelding, eller at dette skal ses i en helhetlig sammenheng. Når vi vet at det er noe som treffer akkurat disse familiene nå, og vi vet at de har levd slik lenge, og vi vet hvor skadelig og ødeleggende det er for disse barna som lever i disse familiene, er det ingenting i veien for at man kan hive seg rundt og sette i verk noen tiltak nå. Vi kunne gjort det i fjor – vi burde gjort det i fjor. Nå skal vi altså vente enda lenger. Jeg finner ingen fornuftig forklaring i statsrådens redegjørelse på hvorfor det er riktig å vente, når vi er så enige om hvordan denne virkeligheten ser ut, og hvor skadelig det er for disse ungene. Hvorfor er det mulig å forandre politikken på andre områder når vi ser at det går galt, men ikke i forhold til disse barna?

Så til slutt: Hva er grunnen til at sosialministeren og Regjeringa tror at veiledende normer skal løfte nivået på sosialhjelpen? Det gis jo veiledning nå også. Det har blitt gitt veiledning om at kontantstøtten skal holdes utenfor. Det er det veldig mange kommuner som ikke har gjort. Kommunene har et underskudd på 11 milliarder kr, og de har veldig mange oppgaver øverst på dagsordenen. Når sosialhjelpsklientene ikke vinner fram hos sosialministeren og Regjeringa, hvorfor tror sosialministeren at sosialklientene skal være de som står øverst og vinner kampen om kommunebudsjettene, når det er så mange andre påtrengende oppgaver der som en også trenger å løse? Det er veldig vanskelig å skjønne at man har tro på denne teknikken, at det vil hjelpe. Og så kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at dette på en måte er en politikk som går ut på at når en har så dårlig råd at en må få sosialhjelp, skal en ha det litt vondt. Det er teknikken: Har en det litt vondt, tar en seg vel sammen og får det bedre. Jeg tror dessverre at det virker motsatt, at dette blir en negativ spiral som tar motet fra folk og hindrer dem i å komme seg på beina igjen.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Sosialhjelpen er den økonomiske ordningen som skal virke når ingen av de mange andre økonomiske ordningene er tilstrekkelig. Derfor er den gruppen vi snakker om som er sosialhjelpsmottakere, særdeles uensartet. Å knipse med fingrene og si et eller annet stort beløp må derfor nødvendigvis bli lite målrettet. Derfor arbeider vi med mange tiltak for disse som er hektet til en fattigdomsspiral, med flere tilhektingspunkt, tiltak der vi skal klare å treffe samtidig. Vi vet at en del barn lever i fattigdom fordi foreldrene ikke prioriterer dem, og da er det ganske viktig at vi også bruker tid på å gjøre nettopp det representanten Andersen sa, nemlig se på de generelle ordningene i bl.a. skoleverk, skolefritidsordning og barnehager, og det arbeider Regjeringen også med.

Når det gjelder veiledende normer, har det vist seg bl.a. i Sverige at kommunene nærmer seg dem, slik at det blir rimelig likhet i landet. Kommuneøkonomien har faktisk Regjeringen gjort noe med og vil fortsette å gjøre noe med.

Gunhild Øyangen (A): Vi så det i arbeidet med utjamningsmeldingen: Vanskeligstilte barnefamilier dreier seg ofte om foreldrenes tilknytning til arbeidslivet. Oppfølgingen av utjamningsmeldingen er viktig for barn i lavinntektsfamilier. Dette arbeidet er i rute. Jeg vil minne om at statsbudsjettet gav bedre bostøtte, boligtiltak i storbyene og mer arbeidsmotiverende trygderegler. Jeg er glad for at Regjeringen i løpet av våren fremmer en stortingsmelding om barn og unges oppvekst og levekår, en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet, og en handlingsplan for rusomsorgen, og at nye, høyere sosialhjelpsnormer med egne satser for barn er på vei til kommunene. Sosialministeren fortjener ros for å ha tatt særlig hensyn til barna. Det må legges vekt på at både utgiftene og belastningen med å ha lite øker med barnets alder. Det er også riktig å øke barnetillegg til trygd og bostøtte til barnefamilier.

Jeg mener at sosial- og barneverntjenestene i hver kommune har kjennskap til hvilke barn det dreier seg om. De fattige barna har nok oftest foreldre med sosialhjelp. Og mange sosialsentre har organisert sitt arbeid overfor arbeidsledige sosialhjelpsmottakere i egen serviceenhet og oppnådd gode resultater.

Med dyktig ledelse har alle sosialsentra mulighet til å fokusere på barnas situasjon og innen sine rammer prioritere barna i familier de allerede har kontakt med. Vi har kvalifisert personale til å sette inn tiltak. Ved målrettet fokus på barna gir både sosialtjenestelovens regler om økonomisk hjelp og barnevernloven vide nok rammer til å innvilge særskilte økonomiske ytelser og annen støtte til barn, som f.eks. støtte til deltakelse i vanlige skole- og fritidstilbud, og innvilge egenandel for barnehage, fritidshjem og leirskoletur.

Generell økning i økonomisk støtte til dem med lavest inntekt sikrer ikke at pengene går til de barna som har det vanskeligst. Lokal, kompetent hjelp med fokus på barn er aller viktigst.

Are Næss (KrF): Fattigdom burde ikke vært et tema i et av verdens rikeste land. Likevel viser tall fra Statistisk sentralbyrå at ca. 65 000 personer i dette landet er kronisk fattige, dvs. at de har en gjennomsnittsinntekt under fattigdomsgrensen over en periode på minst 10 år. Minst 20 000 av disse er barn.

Dette er klart uakseptabelt. Fattigdom blant barn er spesielt alvorlig, bl.a. fordi lav inntekt over lengre tid fører disse barna inn i en ond sirkel, ikke bare slik at de ikke kan være med på andre barns aktiviteter, men også ved at de ofte vokser opp med dårlig helse, oftere enn andre har avvikende atferd og oftere enn andre blir fattige også som voksne.

Som politikere har vi et klart ansvar for å legge forholdene til rette slik at flest mulig kan komme seg ut av fattigdommen ved egen innsats og/eller hjelp fra samfunnet.

Etter at minstepensjonistene fikk sitt hardt tiltrengte løft er det nå mottakere av sosialhjelp som har sakket lengst akterut i velferdssamfunnet. Disse forholdene ble drøftet i forbindelse med utjamningsmeldingen som ble lagt fram av sentrumsregjeringen. Kristelig Folkeparti sluttet seg her i likhet med flertallet i Stortinget til forslaget om å innføre en statlig veiledende norm for sosialhjelp. Vi var også med i det komiteflertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, som mener at kontantstøtten ikke skal regnes med i inntektsgrunnlaget for den som søker om sosialhjelp. Jeg merker meg her at sosialministeren går imot et flertall som inkluderer Arbeiderpartiet, og jeg finner ikke begrunnelsen tilfredsstillende.

Det er viktig å huske at kontantstøtten er en ytelse som gis til foreldre som velger å være hjemme med sine barn og dermed går glipp av et tilsvarende beløp i form av den statlige subsidiering av barnehageplasser.

Det viktigste tiltak mot barnefattigdom er målrettede tiltak mot lavinntektsgruppene, og da først og fremst sosialhjelpsmottakerne. Kristelig Folkeparti mener i likhet med flertallet i sosialkomiteen at forskjellene i utbetaling av sosialhjelp er til dels store og uforklarlige, og at det derfor er nødvendig med veiledende statlige normer. Vi mener også at det bør utredes en ordning med kvalifiseringslønn for langtidsmottakere av sosialstønad som stiller krav til deltakelse, oppmøte og kvalifisering, og støtter forslaget i utjamningsmeldingen om å sette ned en intern arbeidsgruppe som skal utrede spørsmålet om garantert minsteinntekt.

Det er foreldrenes fattigdom som er opphavet til barnas fattigdom. Frivillige organisasjoner – som har vært nevnt – gjør en stor og velkjent innsats på dette området. Men det offentlige har et ansvar som hittil ikke har vært fulgt godt nok opp.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Fattigdomen bit seg fast i Noreg i dag. Det er behov for ein tverrpolitisk og ein tverrorganisatorisk dugnad for å hindra dei uverdige levekåra som enkeltbarn i dette landet i dag opplever.

Utjamningsmeldinga er ein reiskap for forbetring, både fordi analysane fortel kven dette gjeld, og fordi det her er forslag til konkrete forbetringar. Men det hjelper lite med ei melding dersom vi ikkje no kjem over på forpliktande oppfølging. Ei styrkt støtte til frivillige organisasjonar og kulturtiltak er òg viktig for det nettverket som svært mange av desse ungane i dag saknar.

Vi er utolmodige. Vi understreka frå Senterpartiets side i samband med behandlinga av utjamningsmeldinga at det hasta, særleg med tiltak for vanskelegstilte barn. Det er direkte oppsiktsvekkjande, synest eg, at statsråden i dag framleis bruker uttrykket «vurdere» om å auka barnetillegget i uførepensjonen. Er det noka ordning som er meir målretta i høve til vanskelegstilte barn enn nettopp den?

Eg vil òg be statsråden kommentera om ho kjem til å gjera noko i høve til overgangsstønaden for einslege forsytarar, og gjera den meir fleksibel. Og så vil eg sjølvsagt gjerne understreka dei gode tiltaka som allereie er sett i gang, og som gjeld både arbeid og bustad til fleire og betre bustøtte.

Det er ei god melding at statleg rettleiande normer no er på veg ut til kommunane, for det sikrar større likebehandling. Men det er berre ei god melding dersom desse normene gir eit betre nivå enn i dag å halda seg til for dei som slit.

Når det gjeld kontantstøtta, deler Senterpartiet sosialministeren si vurdering med omsyn til å trekkja kontantstøtta inn i inntektsgrunnlaget. Når det gjeld barnetrygda, kan den handterast på to måtar, anten trekkjast inn i inntekta, men då med tilsvarande styrking av barnefamiliane sin situasjon, eller haldast utanom. For oss er det ikkje avgjerande kva pengane heiter. For oss er det avgjerande at ein med desse normene klargjer eit betre nivå som utgangspunkt. Har sosialministeren her tatt omsyn til forskjellen mellom par med og utan barn? Har ho ved desse normene tatt hensyn til Nord-Noreg-tillegg, til tillegg for einslege forsytarar som i dag ligg der, og som eigentleg tilseier at barnetrygda skal haldast utanfor? Dersom ho har tatt høgde for dét i inntekta og i tillegg kommuneøkonomien, skal vi vera nøgde, men ikkje før.

May Britt Vihovde (V): Eg synest det er eit veldig viktig spørsmål som representanten Andersen har tatt opp i dag. Sjølv om det kjem både ei stortingsmelding om barn sine levekår og langtidsprogrammet, er det ein del moment som me frå Venstre har lyst til å peika på.

Statsråden gav på ein måte uttrykk for redsel for at ein skulle ha trygdeytingar og sosialhjelpssatser som gjer at det lønner seg å motta trygd og sosialhjelp framfor å gå ut i jobb. Den redselen trur eg gjer at ein aldri klarer å målretta dei satsane. Der er aldri nok politisk vilje til å målretta tiltak mot dei som er nedst på rangstigen i dag. Ein har den innebygde redselen for at det skal lønna seg å motta trygd. Men eg trur dei aller fleste ønskjer å koma ut i arbeidslivet. Dei ønskjer det, fordi alle indikatorar peikar på at det er godt for helsa, det er godt for det sosiale nettverket, og det løyser opp veldig mykje. Ein ønskjer ei tilknyting til arbeidsmarknaden.

Dersom me frå Venstre skulle peika på ein del ting, er det heilt klart at me ikkje ønskjer ei avkorting i alle barnetillegga i ulike ordningar fordi foreldre mottar sosialhjelp eller gjeldssanering. Nå har den nye gjeldsordningslova vore ute til høyring. Ho har lege i departementet veldig lenge, og vi har venta på ho. Ho er varsla i april, og eg håpar at der ligg det inne ordningar som gjer at dagens praksis der midlane til underhald av barn blir vurderte varierande, kan bli endra, og det er nå viktig at ein får satsar for underhald av barn som sikrar ei mest mogleg lik behandling av barnefamiliar med gjeldsproblem.

Statsråden snakka om å leggja til rette for å kombinera arbeid og trygd. Det trur me frå Venstre er viktig. Men like viktig er det, ut frå Venstres synspunkt i alle fall, å få fortgang i arbeidet med å kunna samordna sosialkontor, trygdeetat og arbeidsmarknadsetat. Dette er eit overadministrert system som ofte fører til ei klientifisering av brukarane, og det rammar hardast dei som har minst ressursar til å orientera seg i systemet med. Å få til denne samordninga vil utløysa masse ressursar som ein kan bruka til meir målretta tiltak.

Eg har òg lyst til å trekkja fram NOU 2000: 12. Der kan me lesa at det i dag føregår uakseptable utstøytings- og marginaliseringsprosessar på barns og ungdoms oppvekstarenaer. Det var òg representanten Andersen inne på. Det verkar som om dette er ei aukande og negativ utvikling. I aukande grad har oppveksten blitt prega av kommersielle krefter, og det betyr at i aukande grad må barn og unge ha ein akseptabel økonomisk bakgrunn for å bli akseptert. Dette er leitt. Det er noko me må ta stilling til når me skal vurdera kva som er fattigdom i dagens Noreg. Eg håpar at statsråden i den varsla stortingsmeldinga òg tar inn moment som dette.

Aud Gaundal (A): Problemet med at flere barn lever i fattigdom er som sagt et sammensatt problem. Et av de mest betydningsfulle vilkår for å ha regningene under kontroll er imidlertid at man har boutgifter som harmonerer med inntekten. Stortinget har sagt og vedtatt mye om denne de senere årene. En av ordningene som er av stor betydning når det gjelder boutgifter, er bostøtten. Som et ledd i oppfølging av St.meld. nr. 50 for 1998-99, Utjamningsmeldinga, er det satt i gang et prosjekt som skal kartlegge og vurdere sammenhengen mellom bostøtte og sosialhjelp. Det har kommet fram flere forslag fra NBIs rapport om forholdet mellom bostøtte og sosialhjelp. Denne skal Regjeringen nå vurdere, og den rapporten skal også med i arbeidet til det offentlige boligutvalget som er oppnevnt.

I innstillinga til St.meld. nr. 16 for 2000-2001, om Husbankens virksomhet i 1998-99, har en samlet komite en merknad som viser at tallet på barnefamilier som leier bolig, og som er berettiget til bostøtte, er nesten tredoblet fra første til tredje termin 1999. Dette synliggjør berettigelsen av endringer i bostøtteordningene og er svært positivt, fordi det treffer dem som har det vanskeligst når de har en nøktern bolig. Det er også en ordning som er uavhengig av boligens finansieringsform.

Imidlertid viser NBIs rapport at det fortsatt er mulighet til forbedringer. Over 90 kommuner vil i løpet av 2001 ha et samarbeid med Husbanken om boligutfordringene for de vanskeligstilte gruppene. Husbanken har også i samarbeid med kommunene flere ulike virkemidler som gjør det mulig å sette sammen f.eks. finansieringspakker av lån, tilskudd og eventuelt bostøtte tilpasset hver enkelt husstand. Som sagt, det er vanskelig med tiltak som treffer hvert enkelt barn, men i boligpolitikken har vi i hvert fall muligheten til å treffe hver enkelt familie.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Det er eit viktig tema representanten Andersen tek opp. Det er fint at ho kjenner seg såra på vegner av dei som har aller minst i dette landet, og eg er samd i at det at folk har dårleg råd, får konsekvensar for mange ungar, slik Andersen nemner eksempel på. Eg tykkjer likevel at representanten Andersen dett i den grøfta å forenkla problema – eller rettare: peika på løysingar som har mange dilemma i seg, og som ikkje utan vidare løyser problema.

Eg er glad for at saka får stor plass i langtidsprogrammet ved at ein handlingsplan vert presentert der. Men eg vil spørja sosialministeren om det skjer noko med sosialhjelpssatsane no, eller nokså snart, og kva ho har på trappene der.

Dei fattige har anten for låg lønn, for låg sosialhjelp eller trygd – eller for låg inntekt i ein kombinasjon av desse inntektsformene. Det gjeld faktisk dei fleste. Dei har litt inntekt og litt trygd.

Ungar som ikkje får det utstyret dei treng, høve til å delta i idrettslivet eller gå i bursdagar, er barn av desse foreldra. Men i tillegg er det barn og foreldre som ikkje klarer å prioritera ungane sine behov. Desse to gruppene treng ulike tiltak, og me snakkar om dei som om det var same sak. Då er eg inne på desse dilemma, for som det blei sagt på den fattigdomskonferansen som FO arrangerte førre veka, som faktisk eg var på, i hop med representanten Andersen, er det viktig at me lagar ordningar som samstundes stimulerer folk til å gå i arbeid. Det vart sagt heilt konkret at me må sjå til at hjelpepleiarane framleis ønskjer å jobba, sjølv om dei ikkje har så høg løn.

Så får me eit dilemma i forhold til det universelle, i forhold til det meir målretta med meir individuelle tiltak. Me må gjera meir og meir i retning av å laga normer og laga det likt, og laga rammer der dei får det som løn. Det har av og til ikkje nødvendigvis ført til at ungane har fått det betre, fordi foreldra ikkje klarer å prioritera ungane. Dei som har nok, men ikkje klarer å prioritera, må me kanskje igjen lyfta fram nokre diskusjonar om når det gjeld meir generelle kontra meir individuelle ordningar.

Eg har lyst til å problematisere litt dette med normene og kva ein skal halde utanfor sosialhjelpsnorma. Poenget er ikkje kva ein tek inn eller held utanfor. Poenget er at summen av det går i hop. Det hjelper ikkje å la vera å ta med barnetrygd og kontantstønad dersom ein f.eks. går ut frå at barnetrygda for ein 17-åring er nok til alt for ein 17-åring. For ca. 1 000 kr månaden er det ikkje godt å halda ein 17-åring med mat og utstyr. For meg er det mykje viktigare at me får ei samansetjing når det gjeld korleis me må vurdera inntekter og utgifter, som gjev pengar nok til å klara det mest naudsynte. Og det må tilpassast det enkelte alderstrinn, for det kostar meir å ha ein 17-åring enn ein 4 – 5- åring f.eks.

Så min bodskap til sosialministeren er at om ein lagar normer, må ein passa på å sjå veldig nøye på både inntekts- og utgiftssida.

Karin Andersen (SV): Jeg registrerer at det ikke har vært noen uenighet om beskrivelsen av situasjonen i dag. Det jeg registrerer, er at flertallet er mest opptatt av å problematisere dilemmaene ved å gjøre noe konkret nå framfor å problematisere det store dilemmaet det er at mange barn lever i en slik situasjon, og har gjort det lenge. Vi har visst om det, og vi har ikke maktet å gjøre noe med det.

Det er dilemmaer knyttet til alle disse ordningene. Det er ingen som er i tvil om det. Men vi er altså nødt til å gjøre noe, og vi er nødt til å gjøre det snart. Vi trenger ikke flere hauger med papir. Vi trenger å få gjort noe som treffer disse familiene. Det å f.eks. unnta barnetrygden fra denne samordningen med sosialordningen vil hjelpe dem. Det er helt riktig at det er noen av disse barna som også er utsatt for foreldrenes manglende prioritering. Det er helt riktig! Men det er en grov urettferdighet at det skal være slik at alle andre får disse pengene, bare ikke de. Det er en del av den politikken der vi umyndiggjør folk fordi de har dårlig råd. Det er dårlige signaler.

Hadde da noen av dem som mener at dette ikke er en god ordning, kunnet sagt: jo, iallfall faste normer, minstenormer på sosialhjelpen, hadde det hjulpet. Da er det ikke snakk om å ta bort behovsprøvingen på en supplerende trygd, men det er snakk om å sette et golv som ingen skal leve under. Når det gjelder trygden, tenker vi jo slik. Hvorfor i all verden skal det være annerledes med dem som ikke har en lønn de kan leve av? Hvorfor mener vi at de skal granskes med lupe hver eneste måned, og at høyt utdannede folk skal bruke tida si på å sitte og finregne på dette i stedet for å bruke tida si på å hjelpe dem sosialfaglig med de tingene de trenger hjelp til?

Så dreier det seg om alle de andre store ordningene – dette med at skolen skal være gratis, at barnehageprisene må ned, og at prisene på skolefritidsordningen må ned, og at det må finnes kulturtilbud for barn og unge, dit de kan gå uten å behøve å betale for seg, og uten å bli utestengt hvis de ikke kan. Ja, det er de viktigste tingene, for på en måte gjør det at alle får adgang. Men da må vi altså sikre at det skjer. Det er fullt mulig å gjøre det. Vi hadde en sjanse til jul. Vi har en sjanse neste måned, hvis vi vil. Hvis vi ønsker å gjøre noe med dette, kan vi altså gjøre det nå. Det er veldig mange områder det går an å gjøre noe på, og som vi vet treffer disse familiene.

SV er helt enig i at det trengs en stor gjennomgang på mange av disse politikkområdene. Vi ser behovet for det. Men vi deler altså ikke Regjeringens og flertallets tålmodighet på vegne av disse ungene, som nå er utestengt, og som får så mye av sitt framtidshåp og sin framtidstro ødelagt på grunn av vår gjerrighet.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Sosialhjelpen har vært i fokus i dag. Det ble spurt om når de kommer ut. De kommer i denne uken.

Sosialhjelp vil aldri løfte noen ut av fattigdommen. Det ligger i denne stønadens karakter. Den vil imidlertid gjøre det litt lettere å være fattig. Men hovedinnsatsen må ligge på andre felt. Det er der løftene må komme – muligheten for arbeid, for å få arbeidstrening. For vi vet at hvis folk er ute av arbeid over for lang tid, er det ikke lett å komme tilbake. Dette er vi allerede i gang med. Det krever at vi har gode boliger til lave priser. Det er vi også i gang med. Det krever også at de stønadsordningene vi har, skal gi rom for de gruppene som ikke kan delta i yrkeslivet. Og det har jeg altså sagt at jeg vil komme tilbake til litt senere i vår.

Vi vet også at det er ganske viktig hvis folk skal klare å komme seg over på egen økonomi, at de kan få god sosialfaglig veiledning. Dette arbeides det med, og det arbeides med gode resultater. Tiltak for kunnskap og brubygging der man rundhåndet deler ut kunnskap til sosialetatene rundt i alle norske kommuner, har vært meget godt mottatt og har bidratt til at langt flere fattige familiervirkelig har fått hjelp.

Jeg sa i min innledning at noe av det fattige barn rapporterer som det vanskeligste, er skammen over å være fattig. Regjeringen ønsker et samfunn der vi skal være stolte, der barn som vokser opp, skal ha rom for sin egenart og sine livsvilkår. Det er en utfordring til oss alle, både til oss som er politikere og til mennesker langt utenfor politikken, å arbeide med holdninger som legger vekt på mer enn økonomisk suksess som statusmål. Regjeringen skal ta sitt ansvar for å heve mindretallet økonomisk.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten omme.