Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg har følgjande spørsmål
til kommunal- og regionalministeren:
«I norske mottak og kommunar bur ca.
200–300 asylsøkjarar som ein reknar med ikkje
kan reisa attende, dei fleste etiopiarar og eritrearar. Etter å ha
prøvd fleire gonger har ein ikkje klart å få ein
avtale om retur med heimlanda. Mange har vore her i mange år
og har ein uavklart status med omsyn til m.a. sosiale ordningar
og andre rettar i det norske samfunnet. Dette byrjar å få menneskerettslege
dimensjonar.
Er det ikkje no på tide å skjera
igjennom for denne gruppa og la dei få bli i Noreg?»
Statsråd Sylvia Brustad: Når en person er nektet tillatelse
til å oppholde seg i Norge, f.eks. etter avslag på søknad
om asyl, plikter vedkommende å forlate landet frivillig.
Politiet skal etter utlendingsloven om nødvendig føre
vedkommende ut med tvang. I noen tilfeller vet vi at utlendinger
blir værende i landet til tross for at de er nektet tillatelse
til å oppholde seg her. Årsakene til dette kan deles i
to hovedtilfeller:
De aller fleste kan reise tilbake til hjemlandet.
Disse sitter med andre ord sjøl med nøkkelen til
løsningen av sin egen situasjon.
Vårt utgangspunkt er at alle land
bør påta seg en folkerettslig forpliktelse
til å ta imot egne borgere, sjøl om de ikke ønsker å returnere
til sitt hjemland. Norge har, i likhet med svært mange
andre vestlige land, returproblemer i forhold til noen land, herunder
Etiopia. Dette spørsmålet blir diskutert i flere
internasjonale fora der Norge deltar. Hensikten er å bli
enige om en forståelse med Etiopia om retur av etiopiske
borgere.
Jeg vil nevne at personer med endelig negativt
vedtak kan fortsette å bo på statlige mottak og
motta samme økonomiske støtte som asylsøkere
når det ikke er mulig å sende dem tilbake til
hjemlandet. For at en utlending med endelig negativt vedtak etter
utlendingsloven skal kunne få midlertidig arbeidstillatelse,
er det en forutsetning at utlendingen sjøl ikke er skyld
i at avslaget ikke kan iverksettes.
Vi vil fortsette å arbeide for at
vi kan gjennomføre returer til de landene hvor dette er
et problem i dag.
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg takkar statsråden for svaret.
Eg har lyst til å koma med nokre merknader
i tillegg. Det er vel berre 10-15 av desse 200-300 som eg nemnde, som
denne identitetsproblematikken gjeld. Dei fleste andre har ein heilt
avklart identitet, der retur til heimlandet ikkje er mogleg.
Eg er glad for at det er inngått dialog
med Etiopia i denne samanhengen, men Eritrea er jo òg ei
utfordring for oss.
Eg føler nok at svaret frå statsråden
galdt dei som meir generelt får avslag her i landet, men
her er det snakk om ei gruppe som vi kan kalla «ureturnerbare».
Det er ikkje tilfredsstillande at dei, når dei får
avslag, berre skal halda fram med å bu i eit mottak.
Kva kan statsråden gjera for at dei
personane som ikkje kan reisa tilbake, som ikkje har noko land å reisa tilbake
til, kan få avklart situasjonen sin? Desse personane er «ureturnerbare».
Dei er langt på veg statslause slik situasjonen er for
dei, og det er uverdig at dei skal vera i Noreg år etter år
utan avklaring Korleis kan statsråden følgja opp
akkurat denne vesle gruppa som vi her snakkar om?
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg kan ikke gå god for de tallene
som representanten Svarstad Haugland her viser til, når
det gjelder hvor mange som har identiteten i orden eller hvor mange
som ikke har det. Men meg bekjent er det iallfall slik at for en
del av dem vi her snakker om, hadde det vært en absolutt
fordel, for å si det mildt, om de selv hadde bidratt til å avklare
sin egen identitet og sørget for at de hadde reisedokumenter
og pass. Det ville ha bidratt til å løse saken
for noen av dem.
Som jeg sa, har vi fra norsk side et nært
samarbeid – og dialog – med de landene det her
snakkes om, for å prøve å få løst
også denne situasjonen. Og det mener jeg vi må videreføre.
Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Eg føler nok kanskje ikkje at statsråden
klarer å definera desse personane som «ureturnerbare»,
eg føler faktisk at ein trekker i tvil om dei er «ureturnerbare».
Det kan vera mange grunnar til at folk ikkje
har papira sine i orden, ikkje har dei papira som vi krev når
dei kjem hit til landet. Eg veit at det som regel er ganske store tragediar
som ligg bak dette. Det talmaterialet vi har, kjem frå NOAS
og Flyktningerådet. Problemet er at no har dei vore her
så lenge, og vi har framleis ikkje noko land å senda
dei tilbake til. Kor lenge skal dei leva sånn i uvisse?
Det å bu i eit mottak i år etter år er
heller ikkje spesielt tilfredsstillande. Eg føler at vi
som ein sivilisert nasjon bør sjå vårt
ansvar og gi desse personane eit tilbod i Noreg fordi dei ikkje
har andre land å venda tilbake til.
Statsråd Sylvia Brustad: Jeg kan ikke kommentere de enkelte sakene,
og jeg kjenner selvfølgelig heller ikke bakgrunnen for
hver enkelt av dem vi her snakker om. Men etter det jeg har fått
opplyst, er det når det gjelder en god del av dem, bl.a.
snakk om manglende definisjon av hva som er identiteten, manglende
bidrag til å få avklart det, og det er heller
ikke alltid de har vært opptatt av å skaffe de
nødvendige reisedokumenter. Hvis de bidrar til å få disse
to forholdene i orden, vil saken for en del av dem vi her snakker
om, være løst på den ene eller den andre
måten.
Så min appell til dem som omfattes
av akkurat dette, vil være at de bidrar til å løse
sin egen situasjon ved å få fram reisedokumenter
og klargjøre sin egen identitet. Og så vil vi,
som jeg sa, fortsette dialogen og samarbeidet med de land det gjelder,
for å prøve å løse dette problemet.