(ordfører for saken): Til behandling foreligger Dokument nr. 8:28 fra representantene Næss, Alvheim, Tingelstad og Dørum vedrørende ny forskrift til gjennomføring av lov om svangerskapsavbrudd. Forslagsstillerne viser til høringsutkast av 5. mai 2000. Forslagsstillerne mener forslaget har møtt til dels sterke reaksjoner, og at det er en uthuling av loven når det gjelder foreldrenes informasjonsrett og helsepersonells reservasjonsrett.

En samlet komite viser til at foreldre vanligvis gis anledning til å uttale seg dersom den gravide er under 16 år eller psykisk utviklingshemmet. Unntak kan forekomme dersom særlige grunner taler imot.

Komiteens flertall, som består av Arbeiderpartiet, Høyre og SV, viser til at abortloven er en spesiallov og derved går foran den mer generelle hovedregelen i pasientrettighetsloven. I enkelttilfeller kan det være svært god grunn til at foreldrene ikke skal informeres.

Det vil være naturlig å vurdere modenheten hos den abortsøkende. Det kan være dype konflikter mellom henne og foreldrene, eller sågar alvorlige motsetningsforhold med utgangspunkt i religion og i holdninger til prevensjon. Det kan også dreie seg om mishandlingssaker. Helseministeren uttaler i sitt brev datert 20. februar at han tar sikte på å tilføye «alvorlige» konflikter i merknaden for å tydeliggjøre hva som menes med unntak. Dette er flertallet tilfreds med.

Når det gjelder helsepersonells reservasjonsrett, vil alle, uten Arbeiderpartiet, innskjerpe denne. Flertallet vil nok redegjøre for dette synspunktet selv, så jeg vil nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn.

Arbeiderpartiet mener at reservasjonsretten gjelder for dem som utfører eller assisterer ved selve abortinngrepet. Helsepersonell som gir kvinnen stell og pleie før og etter inngrepet, har ifølge dagens lov ikke adgang til å reservere seg.

Da St.meld. nr. 16 for 1995-96 om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd ble behandlet, var det svært få som benyttet seg av reservasjonsretten, og flertallet konkluderte med at det derfor ikke var grunn til å endre loven på dette punktet. Men enkelte kommuneleger hadde påberopt seg reservasjonsrett både ved forskrivning av prevensjon og ved anmodning om svangerskapsavbrudd. Flertallet sa den gang klart ifra at det kun var det helsepersonell som etter loven hadde en slik rett, som kunne reservere seg, og bad Helsetilsynet følge opp med nødvendig kontroll.

Det er stort sett jordmødre eller sykepleiere som deler ut medikamentet. Men det er kvinnen selv som setter i gang svangerskapsavbruddet når hun spiser pillen. Det kan umulig være en direkte handling å holde fram en dosett med et medikament i – et medikament som kvinnen selv velger å innta, noe hun har rett til etter loven! I høringsrunden har også Sykepleierforbundet sluttet seg til denne presiseringen av reservasjonsretten. Men flertallet i denne sal aksepterer ikke dette.

Er det slik at det for noen faktisk er et ønske om å gjøre det verst mulig for kvinnen? Skal det være vanskeligst mulig å få gjennomført et svangerskapsavbrudd som en kvinne har lovmessig rett til? Jeg vil advare mot en utvikling som vanskeliggjør en profesjonell gjennomføring av abort. Det var før i tiden mange tragiske, amatørmessig utførte aborter med fare for kvinnens liv og helse. Den tiden vil vi ikke ha tilbake! Vi slår ring om abortloven og vil ivareta kvinnens helse på en forsvarlig måte når hun er i den fortvilte situasjon at hun vil ha abort.

Vi mener at reservasjonsretten er ivaretatt i tråd med loven i de nye forskriftene. Legen som skriver ut abortpillen, kan reservere seg. Legen er medisinsk ansvarlig, og bare dette er aktiv handling. Utdeling av medikamentet må likestilles med pleie før inngrepet.

Kvinner i distriktene må ha like stor rett som kvinner i byene til å få utført abort. Det er de som bor på landsbygda, som i vesentlig grad vil rammes ved denne utvidede reservasjonsretten, fordi det er der mangelen på helsepersonell er størst.

Så vil jeg til slutt ta opp forslaget som er fremmet av Arbeiderpartiet.

Presidenten: Reidun Gravdahl har teke opp det forslaget hun refererte til.

Are Næss (KrF): Bakgrunnen for det forslag vi nå behandler, er de nye forskrifter til gjennomføring av lov om svangerskapsavbrudd som ble sendt ut til høring i mai 2000.

Det var to forhold som det ble reagert på. Det ene var at det kunne virke som forskriftene innskrenket foreldrenes informasjonsrett ved svangerskapsavbrudd hos gravide under 16 år. Det andre var at retten for helsepersonell til å reservere seg mot å utføre eller assistere ved abortinngrep ikke skulle gjelde når svangerskapsavbruddet utføres ved hjelp av medikamenter og kvinnen selv inntar medikamentene.

Når det gjelder foreldres informasjonsrett, har helseministeren i brev til komitéen presisert at en endring av gjeldende retningslinjer for foreldres rett til informasjon ikke er tilsiktet.

I merknad til § 5 i forskriftsutkastet heter det at dersom det «vil kunne skape konflikter mellom kvinnen og foreldrene», bør hennes ønske om at foreldrene ikke skal få uttale seg, respekteres. Denne formuleringen var en del av begrunnelsen for at dette Dokument nr. 8-forslaget ble fremmet.

Helseministeren har i sitt brev sagt han tar sikte på at det i den endelige forskriftsmerknad skal hete «alvorlige konflikter», og jeg ser dette som en klar forbedring.

Abort hos mindreårige er alvorlig, og kan være uttrykk for sosiale og/eller psykiske problemer som bør løses i en familiesammenheng, noe som da krever at foreldrene er informert og involvert.

Bruk av medikamentelt indusert abort, den såkalte abortpillen, har gjort det nødvendig med nye forskrifter når det gjelder helsepersonells reservasjonsrett. Det opprinnelige utkast til forskrifter gav ikke klart nok uttrykk for at legers reservasjonsrett også skal gjelde forskrivning av abortpillen. Helseministeren sier i brev til komitéen at reservasjonsretten også skal gjelde leger som forskriver medikamentet, og at dette vil bli presisert i den endelige forskriften. Imidlertid mener helseministeren at helsepersonell som utleverer medikamentet til kvinnen, ikke kan reservere seg. For den som av samvittighetsgrunner ikke kan medvirke ved et abortinngrep, må det antas at det å utlevere middelet som fremkaller aborten, vil oppleves som å assistere ved inngrepet, tilsvarende assistanse ved en kirurgisk abort.

På denne bakgrunn mener komiteens flertall at helsepersonell må kunne reservere seg mot dette, og fremmer forslag om det. Som medforslagsstiller er jeg glad for at komiteflertallet vil imøtekomme helsepersonell som av overbevisningsgrunner må si nei til å utføre eller assistere ved abortinngrep. Jeg er glad for at også tilhengere av dagens abortlov vil respektere overbevisningen til dem som finner at de ikke kan utføre eller assistere ved disse inngrepene, og at dette også må gjelde ved medikamentelt indusert abort.

Annelise Høegh (H): Forslagsstillerne bak dette Dokument nr. 8-forslaget har som Are Næss også redegjorde for, fremmet to forslag, hvorav bare det siste har fått Høyres støtte. Men det første forslaget, som gikk ut på at forskriften skulle ivareta foreldrenes informasjonsrett til helsehjelp, som det heter i pasientrettighetsloven, i forbindelse med unge kvinners abortinngrep, har de jo selv heller ikke fremmet, i tråd med at statsråden, klokt nok, har signalisert at han vil ta inn ordet «alvorlig» i den nye forskriften. Da oppfatter også vi det slik at dette egentlig er en nyformulering av dagens praksis, og at det ikke ligger noe ønske om å endre det som har vært praktisert hittil.

Det er klart at hovedregelen fortsatt vil og fortsatt skal være at foreldre skal informeres når mindreårige kvinner ber om abort, fordi det er et alvorlig inngrep som kan sette spor også etterpå. Men fordi spørsmål om abort ikke er som ethvert annet spørsmål om helsehjelp, er det også viktig å respektere at det kan være så alvorlige konflikter mellom den unge kvinnen og foreldrene at det i helt spesielle tilfeller er grunn til ikke å informere foreldrene når den unge kvinnen ber om det. Det er dette som har vært Høyres utgangspunkt, som vi holder fast ved.

Det andre spørsmålet dreier seg om å respektere helsepersonells reservasjonsrett når det gjelder å assistere ved et abortinngrep. Der har vi sluttet oss til forslagsstillerne, og mener at det i dette tilfellet også skal være en rett for sykepleiere og jordmødre til å kunne reservere seg mot å assistere ved inngrep etter abortpillen. Nå kan det kanskje sies at det er å strekke begrepet «assistere ved abortinngrep» et stykke ved også å la det omfatte utdeling av abortpillen. Men under én forutsetning synes jeg det er viktig ikke å måtte presse noen som føler at dette går på samvittigheten løs, og som vegrer seg mot dette, og den har da også komiteens flertall lagt til grunn, nemlig at det da blir stilt annet personell til rådighet, slik at den enkelte kvinnes rett til å få utført et abortinngrep også ved bruk av abortpillen ikke blir hindret av at et eventuelt helsepersonell vegrer seg og reserverer seg mot å delta. Med denne klare forutsetning, som også er gjengitt i innstillingen, støtter Høyre forslaget om at man respekterer alle grupper helsepersonells reservasjonsrett også ved medikamentell abort.

Olav Gunnar Ballo (SV): Forslagsstillernes forslag har vært todelt. Den ene delen gjaldt en hovedregel om å sikre informasjon til foreldre til barn og unge under 16 år som blir gravide og det er aktuelt med gjennomføring av selvbestemt abort. Den andre delen gikk på helsepersonells reservasjonsrett knyttet til at medisinsk abort skal være sidestilt med den reservasjonsretten som i dag gjelder for kirurgisk abort.

Som flere har vært inne på, er første del nå på plass, i den forstand at statsråden har understreket at man vil forandre teksten i forskriften, slik at der man kan anta at det vil være «alvorlige» konflikter, skal man ikke informere foreldrene. Det er dermed helt klart at det vil være hovedregelen at foreldre vil bli informert når det gjelder barn og unge mellom 12 og 16 år når det er aktuelt med abort. Jeg vil derfor ikke komme noe nærmere inn på den delen, men bare understreke at også for SV har det vært slik at det har vært viktig å sidestille kirurgisk og medisinsk abort.

Selv om en ny metode blir tatt i bruk, vil de etiske sider når det gjelder retten for helsepersonell til å kunne reservere seg, etter SVs syn ikke endres prinsipielt. På samme måte som en lege skal ha rett til å reservere seg hvis man av personlige grunner finner det riktig, må det også være en rett for annet helsepersonell. Når en lege vil kunne reservere seg mot å forskrive en pille til bruk ved medisinsk abort, må etter mitt og SVs syn også det personell som skal gi pillen, ha den samme retten, fordi konsekvensen vil være den samme. Det betyr at man deltar aktivt i en handling når det gjelder selvbestemt abort.

Så legger jeg merke til at saksordføreren går ganske langt i å antyde at dette skal påvirke kvinnens rett til selvbestemt abort. Jeg kan nesten ikke understreke sterkt nok at SV er en forsvarer av den loven som eksisterer i dag, og vi har ingen planer eller noe ønske om å endre på loven, men vil tvert imot sterkt forsvare loven slik den i sin tid ble vedtatt. Vi foreslo også at det ble tatt inn en tekst som understreket at selv om det finnes helsepersonell som reserverer seg ved det enkelte sykehus, må man uansett sikre at vedkommende som har begjært selvbestemt abort, får utført handlingen. Reservasjoner må ikke påvirke den beredskapen sykehuset til enhver tid skal ha. Det er da også blitt en flertallsmerknad. Jeg synes dermed at det saksordføreren her trekker inn, ligger på siden av saken, og at det ut fra dokumentene er en unødvendig påpeking fra saksordføreren. Det er helt åpenbart at lov om selvbestemt abort uansett skal videreføres slik den gjelder i dag, og at de som ønsker å gjennomføre abort, skal sikres den retten som loven har gitt dem.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 4.