Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• utenriksminister Jan Petersen

• statsråd Lars Sponheim

• statsråd Kristin Clemet

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg har et spørsmål til utenriksministeren, som til Dagbladet den 16. mars sa at en EU-søknad fra Island virkelig er en av de faktorene som vil endre situasjonen for Norge. Og han la til:

«Vi følger utviklingen nøye.»

Arbeiderpartiet har, som kjent, i sitt valgprogram sørget for å ha handlefrihet til å analysere situasjonen på nytt når EU-utvidelsen virkelig har startet. Hvis den også kan komme til å omfatte Island, vil selvfølgelig dette understreke nødvendigheten av å ha en slik handlefrihet.

Jeg vil spørre utenriksministeren om hvilken handlefrihet Regjeringen har i en slik situasjon.

Utenriksminister Jan Petersen: Det er helt klart at på den europeiske scene vil det skje viktige ting fremover. Det er svært viktig at man er åpen om de endringsfaktorer som er i europeisk politikk. Regjeringen er selvfølgelig fullt innstilt på å være helt åpen om alle de endringer som foregår. Og det er bakgrunnen for at jeg for min del har uttalt meg bl.a. om forholdet til Island både i det intervjuet som Thorbjørn Jagland nevner, og også på Dagsrevyen i går, for jeg ser det som et av de viktige utviklingstrekkene på den europeiske scene.

Når man imidlertid kommer til hvilken konklusjon man skal trekke på det området, så er det vel kjent at Regjeringen består av tre partier med forskjellige visjoner for de europeiske spørsmål. Mitt parti har f.eks. et vesentlig mer avklart forhold til Europa enn det Thorbjørn Jaglands parti har, mens de to øvrige partiene har en annen profil på sin Europa-politikk enn det vi har. Men siden Thorbjørn Jagland ikke stilte spørsmål om de operative grepene, men på det å være åpen om prosessen, vil jeg bare si at selvfølgelig skal vi være åpne om de utviklingstrekk som er på den europeiske scenen.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg er kjent med det som er Regjeringens grunnlag, og respekterer helt og fullt det. Jeg er også glad for det som utenriksministeren nå sier om at man er helt åpen i forhold til de prosessene som foregår. Men mitt spørsmål er: Hvilken mulighet har Regjeringen til å sette i gang en ny analyse av dette spørsmålet – kanskje henimot slutten av denne stortingsperioden, når EU-utvidelsen faktisk er i gang og kanskje Island blir med i en fremtidig utvidelse, som selvfølgelig vil forandre situasjonen for våre fiskerier betydelig? Har Regjeringen mulighet til å være noe mer enn åpen og følge med? Har den muligheten til å sette i gang en ny analyse og en ny vurdering som muligens kan føre fram til at man fremmer en ny søknad enten i slutten av denne perioden eller mest sannsynlig i neste stortingsperiode?

Utenriksminister Jan Petersen: Det som er skjæringspunktet i Sem-erklæringen, er selve det å sende en søknad, for det er helt klart at vårt samarbeid med Europa er i Regjeringens grunnlag definert som EØS-avtalen, vår avtale om Europol, Schengen og ESDP, og det betyr at det ikke er en del av Regjeringens politikk å søke et medlemskap i EU. Men det betyr ikke at vi ikke kan følge med og analysere og se hvilke utviklingstrekk som er i europeisk politikk. Men skjæringspunktet ligger på det operative grepet som måtte komme.

Jeg skjønner at Thorbjørn Jaglands anliggende ikke er mer enn den åpne debatten og å se hva som faktisk foregår, og jeg ser ikke at det på det området kan være noen form for problemer. Det er derfor jeg også har vært ganske frimodig i mine vurderinger av det som nå skjer på Island, og det er vel et faktagrunnlag som mange kan trenge, herunder Thorbjørn Jaglands parti, hvis jeg oppfattet riktig det som ble sagt på radioen i dag morges.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Det er en ganske merkelig situasjon at en meningsmåling i vårt naboland Island har avstedkommet en EU-debatt, eller en debatt om eventuelt norsk medlemskap, i Norge. For det er vel vanskelig å se at det er noe som helst som har endret seg når det gjelder Norges forhold til EU, med bakgrunn i en meningsmåling på Island.

Det jeg gjerne vil få bekreftet fra utenriksministeren, er at den sittende regjering ikke planlegger å sende en søknad om norsk medlemskap i denne perioden, og at denne regjeringen står fast på at man heller ikke har til hensikt å planlegge forberedelsen av en søknad om norsk medlemskap i denne perioden.

Den debatten som nå reises av utenrikskomiteens leder, er det svært vanskelig å forstå, og det er også åpenbart at hans eget parti ikke er helt enig i det utenrikskomiteens leder har sagt. Men la det ligge. Denne regjeringen har i Sem-erklæringen veldig klart slått fast at man ikke forbereder en søknad, og jeg vil gjerne få dette bekreftet fra utenriksministeren.

Utenriksminister Jan Petersen: Det kan jeg bekrefte. Og jeg skjønner at Djupedal da skal vokte over Sem-erklæringen – jeg håper han gjør det også i andre sammenhenger enn det vi nå snakker om.

Jeg vil imidlertid ikke, som han, være så forbauset over at utviklingen på Island vekker stor interesse, fordi det er et flertall i folket for å undersøke forholdet til EU nærmere, og gjør Island det, så er det klart at det vil ha implikasjoner for Norge og norske næringsinteresser som vi plikter å følge med i. Jeg vil samtidig understreke at jeg nok tror noe av debatten de siste dagene har tatt av, langt utover det det er reelt grunnlag for. For selv om Island skulle reorientere seg, er det en meget, meget lang prosess vi står overfor, og det er på ingen måte gitt at det kommer til å bli en reorientering. Men at det skapes debatter, og at det er åpenhet, det tror jeg helt klart. Og jeg har vært veldig tydelig på én ting, nemlig det forhold at Regjeringen består av partier med forskjellige visjoner for sin tilknytning til Europa. Så den eneste måten etter mitt skjønn å håndtere de forskjellige utgangspunktene på, er for Norge og Regjeringen å være helt åpne med de dilemmaer og de problemstillingene vi står overfor. Og jeg vil være dønn åpen når det gjelder europeiske dilemmaer og problemstillinger.

Presidenten: Odd Roger Enoksen – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er ikke alltid så enkelt å holde rede på når det er partilederen i Høyre som snakker, og når det er utenriksministeren, for både utenriksministeren og andre statsråder har bidratt til å skape usikkerhet om hva som er Regjeringens politikk. Fiskeriministeren har på møte i Troms sagt at befolkningen skal mørnes til EU-medlemskap. Utenriksministeren sa i går på Dagsrevyen at sluttspurten i EU-kampen, forhandlingene, skulle tas først når man hadde sjansen til å vinne. Er dette i tråd med Regjeringens politikk?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg tror ikke Enoksen har eller bør ha noe problemer med å høre forskjell på når jeg uttaler meg som partileder og forvalter den visjonen som står i Høyres program, og når jeg uttaler meg om det kompromisset som Sem-erklæringen på dette punktet er. Jeg har nettopp lagt stor vekt på å være åpen om dette slik at man ser hvor prosessen har vært, fra et partiprogram og frem til en enighet i Sem. Og der er enigheten slik som jeg har bekreftet overfor Djupedal, og det vet Enoksen utmerket godt.

Hvis EU-saken igjen skulle dukke opp og det skulle være aktuelt å sende en søknad, så er det klart – det må jeg bare konstatere – at regjeringspartiene vil se forskjellig på EU-spørsmålene slik som någrunnlaget er. Det har vi også vært helt åpne om, og det har vært helt klart helt siden Sem.

Når jeg derfor som partileder – hvis Enoksen ikke oppfattet det, kan jeg fortelle ham det – sa at hvis saken igjen skal reises i form av en søknad, så må det være på et tidspunkt hvor det er mulig å få det til. Men det er altså i egenskap av partileder jeg sier dette, og dette har jeg sagt mange, mange ganger, og jeg ser dette som en anledning til å gjenta en beskjed som jeg er helt sikker på at Enoksen egentlig har oppfattet.

Presidenten: Haakon Blankenborg – til oppfølgingsspørsmål.

Haakon Blankenborg (A): Grunnen til at diskusjonen om Island har dukka opp, er ikkje ei meiningsmåling i Island, men at sentrale politikarar der, m.a. utanriksministeren, har kome med svært klare utsegner når det gjeld EU-spørsmålet. På same måten blir denne spørjetimen brukt for å få slått fast kva som er posisjonen til den norske regjeringa.

Slik eg forstår utanriksministeren – og eg bed om at det blir stadfesta eller avkrefta om denne forståinga er rett – er Regjeringa i Noreg klar til å ta opp EU-spørsmålet på nytt dersom det skjer vesentlege endringar rundt oss i forhold til fiskeri og i forhold til Island. Eg forstår vidare at det ikkje vil bli sendt nokon søknad i denne perioden, at ein søknad eventuelt vil bli send etter neste val, men at Regjeringa, slik det er no, teoretisk kan førebu ein slik søknad. Med andre ord: Ein vil ikkje sitje heilt stille og sjå på at andre forsyner seg av fatet.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg må her vise til det svaret jeg gav representanten Djupedal, nemlig at det ikke er Regjeringens politikk å forberede en EU-søknad. Men til enhver tid er det selvfølgelig viktig å vite hva som foregår på den europeiske scenen – være åpen med prosessene og analysere det som foregår både innenfor EU og i de enkelte medlemsland.

I Sem-erklæringen ligger det altså ikke noe som leder frem til et medlemskap. Dette tror jeg at jeg gjorde rimelig klart da jeg svarte Djupedal.

Presidenten: Morten Høglund – til oppfølgingsspørsmål.

Morten Høglund (FrP): Jeg er svært glad for at utenriksministeren klart slår fast at det i denne stortingsperioden ikke er aktuelt å sende en ny søknad om medlemskap. Samtidig synes jeg – i likhet med representanten Øystein Djupedal – at den oppmerksomheten som meningsmålingen på Island har fått, er betydelig overdrevet.

Det som bør være viktig for Regjeringen nå, er å ivareta våre interesser knyttet til EØS-avtalen. Utfordringene her er store, og venter man til etter utvidelsen, skal man gjennom en ratifikasjonsprosess i 25 medlemsland.

Etter det jeg forstår, har ikke Kommisjonen mottatt en felles posisjon fra EFTAs side. Vil Regjeringen sørge for at det etableres en felles posisjon fra EFTA, for snarest mulig å starte en oppgradering eller oppdatering av EØS-avtalen?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg er ikke helt sikker på hva Høglunds spørsmål gjelder. Det er jo to problemstillinger ute og går her. Det ene er ønsket om en oppdatering av EØS-avtalen. EU har gjort det helt klart – bl.a. da energikommissæren var i Oslo – at de ikke kommer til å ta opp dette forholdet på denne siden av utvidelsen. Også kommissær Patten har gjort det klart langs de samme linjene. I de foreløpige samtalene når det gjelder dette, har EUs standpunkt vært meget klart.

En annen problemstilling – som jeg tror Høglund har vært opptatt av ganske mange ganger i spørretimene tidligere – er: Hva gjør vi med hensyn til bortfallet av frihandelsordningene som man har i søkerlandene når det gjelder fisk? Det er en problemstilling som vi må forsøke å få landet før EU utvides, og som vi nå – som jeg tidligere har nevnt for Høglund – arbeider med å forberede posisjonene på. Men det svært viktige substansielle problemet som knytter seg til fisk, er det som først og fremst er av interesse.

Presidenten: Da forlater vi Island i denne omgang.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Landbruksministerens utspill om at det er harry av Kari og Ola Nordmann å handle i Sverige, har skapt bølger ikke bare i Norge, men i mange vesteuropeiske land. Og hans uttalelse om at det er feil øvelse å ikle seg grilldress, reise over grensen og spare noen øre på pølsene, har provosert Kari og Ola Østfolding – det vet jeg, jeg er selv østfolding. Jeg tror at landbruksministerens intensjon med utspillet – sett fra hans ståsted – er god, nemlig å få Kari og Ola til fortsatt å handle mest mulig i Norge.

Men resultatet har jo blitt noe annet. Dette har vært en gigantisk markedsføring av svenske butikker, og jeg regner med at vi denne påsken står foran norgeshistoriens største svenskehandel – med høy harryfaktor. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Angrer han på sitt utspill? (Munterhet i salen)

Presidenten: Presidenten vil bemerke at det begynner å bli vanskelig å holde styr på navnene her – det verserer opptil flere. Men hvis landbruksministeren vil røpe hvem denne Harry egentlig er, så … (munterhet i salen).

Statsråd Lars Sponheim: I alle fall, president, heter landbruksministeren Lars til fornavn.

Jeg må få begynne mitt svar med å ønske representanten Hedstrøm god påske i Østfold – ettersom påsken vil inntreffe om noen dager – og gi uttrykk for at jeg synes det er bra at vi besøker våre naboer. Og jeg håper og tror at de som gjør det, har en opplevelse eller en glede av å gjøre det – utover det å handle billig mat og kanskje tjene noen kroner dersom man har kort vei og lav pris på tiden sin.

Jeg synes denne debatten har bidratt til å se størrelsen på svenskehandel av mat i et litt riktig perspektiv. Norges store matvarekjeder på Østfold-siden av svenskegrensen forteller meg at de har en betydelig vekst i sin matvareomsetning. De sentrale billigkjedene forteller at de har en opptil tosifret prosentvis økning i sin omsetning, og at størrelsen på dette såkalte problemet med svenskehandel er sterkt overdrevet.

Kanskje kunne vi også fra politikernes side bidra til å se dette i sin rette sammenheng. Det er hyggelig å besøke naboene, og jeg håper at opplevelsene er knyttet til mer enn bare det å kjøpe mat som koster litt mindre. Men det er selvsagt helt lovlig – og opp til den enkelte å ta beslutning når det gjelder dette.

Presidenten: Øystein Hedstrøm, på vegne av Kari og Ola – til tilleggsspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Da svenske handelsmenn så det norske statsbudsjettet for inneværende år, feiret de – med oppsending av raketter og med champagne. Det bygges stadig nye kjøpesentre. Et gigantisk «China-town» planlegges på svenskesiden. Og i det siste har vi ikke kunnet åpne en avis uten å lese om bugnende kjøttdisker vi knapt ser i Norge, om tusenlapper til Harry-er og om den gode kvaliteten på svenske matvarer. Til og med nøytrale MATFORSK kåret Sverige for å ha langt mer møre ytrefileter enn det vi har i Norge. (Munterhet i salen)

Så det er ikke rart at svenske handelsmenn gnir seg i hendene og venter på strømmen av Kari-er og Ola-er Nordmenn som skal over grensen. Mener ikke statsråden at han med sitt utspill har gjort norske bønder og norsk matvareproduksjon en bjørnetjeneste?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg fastholder det jeg har sagt, at omfanget av og problemene med den såkalte svenskehandelen av mat, og spesielt kjøtt, ikke er større enn at norsk landbruk og norske matvareforhandlere lever godt med dette. Det sier de selv, og de forteller om omsetningsøkning på norsk side av svenskegrensen. Men det er ikke tvil om at den svenske handelen av mat og etterspørselen fra norsk side er et spesielt fenomen også i Sverige.

Jeg skal svare på et spørsmål senere i dag i den ordinære spørretimen fra den samme representanten om de samme spørsmålene. I det svaret kommer jeg til å gi uttrykk for at de typiske grensehandelsvarene i gjennomsnitt ligger 25–40 pst. under tilsvarende priser lenger inne i Sverige. Jeg skal komme med enkelteksempler på varer som er 110 pst. billigere ved svenskegrensen enn lenger inne i landet. Dette er et spesielt fenomen. Hvor lenge det vil vedvare, vet vi ikke.

Presidenten: Presidenten vil antyde at når vi kommer tilbake til spørsmålet senere i dag, vil det bli en stigning i programmet.

Statsråd Lars Sponheim: Det kan kanskje være attraktivt for Stortinget.

Presidenten: Presidenten la for øvrig merke til at representanten Hedstrøm sa at man på svenskesiden av grensen skyter opp raketter sammen med champagne. Det må jo med respekt å melde være søl med champagnen.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg deler presidentens syn, men det er ikke Regjeringens offisielle syn.

Presidenten: Der er det som kjent tre partier.

Det blir oppfølgingsspørsmål – Bjarne Håkon Hanssen.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg mener at en del av denne debatten inneholder viktige, seriøse landbrukspolitiske spørsmål. Forrige gang Lars Sponheim var statsråd, var han med på å lage St.meld. nr. 19 for 1999-200, Om norsk landbruk og matproduksjon. Der står det følgende:

«Både på bakgrunn av generelle forbrukerinteresser og utviklingen i grensehandelen legger Regjeringen til grunn at forskjellene i forbrukerprisene mellom Norge og våre naboland bør reduseres.»

Mitt spørsmål til statsråd Sponheim i dag er om landbruksminister Sponheim mener det samme som næringsminister Sponheim mente i sentrumsregjeringen.

Statsråd Lars Sponheim: Ja, jeg gjør det, og det er også nedfelt i Sem-erklæringen, som ligger til grunn for denne regjering.

Det viktigste som har skjedd det siste året, og som representanten Bjarne Håkon Hanssen kjenner godt til, er halveringen av matmomsen som skjedde fra 1. juli i fjor, og som har bidratt til at vi har fått et lavere prisnivå, ca. 10 pst.

Uheldigvis har valutautviklingen vært slik at den norske kronen har blitt så sterk at effekten av dette i hvert fall på kort sikt synes å være spist opp av kroneforskjellen. Like fullt er prisene 10 pst. lavere enn de ellers ville ha vært, og det har vært et viktig bidrag. Det synes jeg det er viktig å få fram.

Av den matprisen som den norske forbruker møter i butikken i dag, tilfaller ca. en tredel den norske primærprodusenten, bonden. De to andre tredelene faller på leddene imellom. Jeg ønsker å arbeide for å videreføre det arbeidet som representanten Bjarne Håkon Hanssen gjorde som landbruksminister, ved å holde trykk på alle sider ved disse leddene for å sikre at vi klarer å holde et lavest mulig prisnivå i Norge. Men på grunn av vårt kostnadsnivå i Norge vil prisene alltid være høyere i Norge enn de våre konkurrenter rundt oss vil ha. Det er så å si geografisk og klimatisk bestemt.

Presidenten: Marit Arnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Jeg synes i grunnen det er litt synd for den viktige debatten om landbrukets framtid at debatten reduseres til den type slagord som flere debattanter har brukt. Det er særlig synd at statsråden lar seg lede inn på den galeien, for statsråden er den ansvarlige i forhold til landbruksdebatten og landbrukets interesser. I så måte er det klart at Harry-stempelet ikke er heldig. Jeg synes ikke det er heldig for en debatt om en næring som står foran meget store utfordringer i årene framover, der folk gjennomsnittlig tjener langt mindre på det arbeidet de gjør, enn det mange av oss gjør.

I en debatt om landbruket er det naturlig at folk er opptatt både av pris og kvalitet, og det gjør ingen ting om en enten er opptatt av pris eller kvalitet.

Mitt spørsmål er rett og slett: Ser ikke landbruksministeren at hans utsagn og den etterfølgende litt moropregede debatt skader den viktige debatten om landbrukets framtid?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg tror fremfor alt at det er viktig å få en debatt og oppmerksomhet rundt spørsmålet om matpriser og de spesielle forutsetninger vi har i kanskje et av verdens vanskeligste land å produsere landbasert mat i, som vi har i Norge. Den debatten har vi nå hatt i noen uker.

Jeg tror at bak en del av denne støyen som enkelte løfter veldig fram, og som jeg mener er langt overdrevet og tatt ut av sin sammenheng, ligger det en kjerne av alvor, for landbruket og norske matvarekjeder har på en måte blitt tvunget til å spille på en banehalvdel hvor de er dømt til å tape, utelukkende på prisbanehalvdelen. Men den har mye å bidra med på andre banehalvdeler som handler om kvalitet, mangfold, renhet, dyrevelferd osv., som vi kan være best i verden på. Og heldigvis er det slik, som vi ser i dagens MMI-måling, som NHO har gjort, at over 50 pst. av det norske folk faktisk er villige til å betale mer for norsk mat, for å få med seg alle de andre og viktige verdiene som norsk matproduksjon representerer. Det er en landbruksminister veldig glad for.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Jeg har et spørsmål til utdannings- og forskningsministeren.

Ett utspill blant mange den senere tiden er en antydning om at en vil øke overføringene til privatskoler. Man vil øke tilskuddet fra 85 pst., som det er i dag, til 90 pst. Dette innebærer en økning på ca. 6 pst. i tilskudd til privatskoler i forhold til dagens tilskudd. Dette er kun driftstilskudd. I tillegg er det også antydet at en skal øke tilskuddet til husleie osv., så samlet sett er det en ganske dramatisk økning i overføringene til private skoler. Samlet sett utgjør 6 pst. økning ca. 100 mill.

Mitt spørsmål til utdanningsministeren er: Er hovedprioriteringene når det gjelder utdanning i tiden fremover, å øke tilskuddet med 6 pst., over 100 mill. kr, til private skoler?

Statsråd Kristin Clemet: Dette spørsmålet dreier seg om et forslag som Regjeringen ennå ikke har fremmet, men som jeg kan bekrefte at Regjeringen vil fremme. Over påske kommer vi til å legge frem et høringsforslag til lov om frittstående skoler, og senere vil vi fremme et lovforslag for Stortinget, sannsynligvis til høsten. Det er en oppfølging av Sem-erklæringen.

Regjeringen har også besluttet at vi vil følge opp Sem-erklæringen på det punkt som handler om å øke støtten til privatskoler. Det betyr at vi kommer til å inkorporere husleieutgifter i tilskuddsgrunnlaget og øke tilskuddsprosenten fra 85 til 90.

La meg bare si én ting i forhold til den mediedebatten som har gått. Dette handler ikke om kommersielle skoler eller lommebokskoler eller noe lommeboksamfunn. I dag er det ikke forbudt å etablere kommersielle skoler i Norge. Det kan man gjøre relativt enkelt ved å få en godkjennelse etter opplæringsloven. Det privatskoleloven handler om, som egentlig er en tilskuddslov, er hvilke av de private skolene som skal kunne få tilskudd, og formålet med å gi tilskudd er at det nettopp ikke er lommeboken som skal avgjøre om man skal kunne gå på disse skolene. Vi ønsker at egenandelene skal være små, ettersom grunnskolen i Norge er skattefinansiert. Det er av mindre betydning om det er det offentlige som utfører arbeidet, eller om private utfører arbeidet. For at egenandelene skal være små, og alle i praksis også skal ha en reell adgang til å ta del i disse private skolene, ønsker vi å øke tilskuddet. Men det betyr at de elevene som går ut av en offentlig skole og inn på en privat skole, altså tar med seg mindre enn 100 pst. av de utgiftene som brukes pr. elev i skolen.

Rolf Reikvam (SV): Det skulle bare mangle at det var 100 pst., de har jo helt andre oppgaver enn de offentlige har. De offentlige har ekstraoppgaver i tillegg til det som de private har.

Jeg kan godt følge opp. Hvis vi tenker oss at de offentlige skolene skulle få en tilsvarende økning som 6 pst. i driftsbudsjettene sine, ville det innebære ca. 5 milliarder kr mer til offentlige skoler. Hvis de skulle få nøyaktig samme økning i tilskuddet, 6 pst., fra 85 til 90 pst., ville det altså innebære at offentlige skoler skulle få ca. 5 milliarder til i økte driftsutgifter.

Når statsråden nå sier at det er de private skolene som skal ha denne økningen, er det klart at det i det ligger en klar prioritering, at det er de private skolene som skal prioriteres fremfor de offentlige.

Mitt tilleggsspørsmål blir: Er det det at de private skolene er i en vanskeligere økonomisk situasjon enn de offentlige skolene som gjør at statsråden nå sier at de skal få en økning i driftsutgiftene på 6 pst., ca. 100 mill. kr?

Presidenten: Presidenten har litt problemer med prosentregningen her, for så vidt som en økning fra 85 til 90 pst. og en økning fra 100 til 106 pst. ikke kan bli helt det samme. Men det går presidenten ut fra at utdanningsministeren kan klare opp.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg synes spørsmålet er litt søkt. Poenget er at alle elever går i grunnskolen, men de går jo ikke på mer enn én skole av gangen. Hvis en elev slutter å gå i en offentlig skole og går over i en privat skole, tar altså denne eleven ifølge denne tilskuddsordningen med seg utgiftene som er knyttet til en elev i grunnskolen, men ikke 100 pst. Til nå har denne eleven fått med seg 85 pst. av driftsutgiftene. Vi ønsker å gå inn for en ordning hvor de får med seg 90 pst. av et litt utvidet tilskuddsgrunnlag. Det tilskuddsgrunnlaget er basert på det gjennomsnittlige utgiftsnivået i offentlige skoler.

Og ja, private skoler kan ha økonomiske problemer. Slik privatskoleloven er i dag, og som vi ønsker at den skal være i fremtiden, er det ikke anledning til å bruke statstilskuddet til å ha kommersiell drift. Man kan ikke ta ut noe utbytte, og det er ikke anledning til å ta høye egenandeler. Man kan bare ta det i egenandel som mangler etter at man har mottatt dette statstilskuddet, og det vil være ca. 10 pst. igjen dersom vi øker tilskuddsprosenten til 90.

Jeg synes dette er en litt søkt problemstilling, for elever går altså ikke på to skoler samtidig.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Vidar Bjørnstad.

Vidar Bjørnstad (A): I forbindelse med det lanserte forslaget om frislepp av privatskoler ser vi resultatet av Kristelig Folkepartis ønske om en del flere skoler for kristne miljøer og Høyres mer ideologiske korstog for privatisering av offentlig skole. På sidelinjen applauderer Fremskrittspartiet.

Statsråd Clemet har begrunnet forslaget om frisleppet med mangfold, men det må jo være det stikk motsatte som skjer. Med mangfold oppfatter Arbeiderpartiet faktisk den fellesskolen vi har i dag, som en felles møteplass for alle, uansett bakgrunn, mens åpningen for frislepp av privatskoler faktisk er en større mulighet for sortering.

Clemet har vært veldig flink til å påpeke mangler i den offentlige skolen, men samtidig har hun også gitt uttrykk for at den offentlige skolen faktisk har nok ressurser, kanskje for store ressurser. Da er det veldig skuffende at hun bruker den første anledningen til å påpeke overføring av midler til å avsette penger til private skoler som fortsatt ikke er der, framfor å styrke den offentlige skolen som er for alle.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg må gjenta: Det er full anledning i Norge – det har aldri vært forbudt, meg bekjent – til å etablere private skoler. Hvem som helst kan etablere private skoler hvis man får en godkjenning etter opplæringsloven, og det er en relativt kurant sak. Da kan man etablere en privat skole. Man kan gjøre den kommersiell, man kan ta så høye skolepenger man vil. Heldigvis, vil jeg si, er det et relativt marginalt, nesten ikke eksisterende, fenomen i Norge på grunnskolenivå. På videregående nivå er det et mye mer kjent fenomen. Der er det mange skoler – der trenger man ikke engang godkjenning – som er kommersielle.

Privatskoleloven, som vi snakker om å endre til en lov om frittstående skoler, er en lov som ikke regulerer adgangen til å etablere private skoler, men som regulerer adgangen eller muligheten til å få statsstøtte. Hittil har det vært avgrenset til skoler som har vært basert på et bestemt livssyn og etikk, alternativ pedagogikk og/eller statsrådens gode humør. Jeg kan ikke se hvorfor dette skal være et privilegium for de få som kan slutte seg til Steiner-pedagogikken eller Montessori-pedagogikken. Vi ønsker at adgangen til å få statsstøtte skal være basert på krav til kvalitet og innhold.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at statsrådens gode humør må høre til den delen som ikke er lovfestet.

Statsråd Kristin Clemet: Det er faktisk nesten lovfestet, fordi rommet for skjønn i privatskoleloven er så stort at det varierer veldig. Det er en nokså – hva skal jeg si – vilkårlig skjønnsutøvelse som skjer, avhengig av den til enhver tid sittende statsråd.

Presidenten: Det var en oppklaring.

Arne Sortevik – til oppfølgingsspørsmål.

Arne Sortevik (FrP): Vi lar oss iallfall bringe i godt humør over de fremstøt som kommer fra Regjeringen om å åpne privatskoleloven. Da blir det imidlertid enda viktigere at vi likebehandler alle elever, enten de går i offentlig skole eller i en godkjent privat skole. Samtidig som humøret stiger, er vi også stigende utålmodige med hensyn til likebehandling av elever. Vi er etter hvert på vei til et likebehandlingsprinsipp innenfor barnehagesektoren hvor vi likestiller private og offentlige drivere. Vi ønsker oss full likebehandling og likestilling også innenfor undervisningssektoren. Hvorfor vil ikke Regjeringen gi elevene slik likebehandling?

Statsråd Kristin Clemet: I første omgang vil vi liberalisere privatskoleloven og endre den slik at flere kan motta tilskudd når de danner privatskoler, for på den måten å forhindre at vi får en lommebokskole. Vi gjør det ut fra at vi legger vekt på at det er foreldrene som har ansvaret for sine barns oppdragelse og sine barns opplæring. Vi legger vekt på foreldreengasjement.

Jeg tror at økt mangfold i skolen kan føre til økt kvalitet. Vi vet at den viktigste segregeringsfaktoren i skolen i dag er bosted. Vi vet også at mange bor i homogene bomiljøer, og de som har best muligheter for å flytte, er sannsynligvis de som er ressursrike. Så det å kunne etablere frittstående skoler og velge det vil også være et håndslag til såkalte svake elever.

Jeg er enig i det som representanten Sortevik indirekte tar opp, nemlig at den offentlige skolen også bør få større frihet til å tilpasse seg og forbedre seg. Det kan skje gjennom mange typer av tiltak – større lokal handlefrihet, fritt skolevalg, andre finansieringsordninger. Regjeringen utreder også den typen spørsmål, men i første omgang ønsker vi altså å endre privatskoleloven.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.

En undersøkelse som statsråden sjøl viste til i et tidligere svar, viser at over halvparten av oss er villige til å betale mer for å opprettholde et livskraftig landbruk og bosettingen i distriktene. Det er stor vilje til å støtte distriktsjordbruket. Samtidig viser en utredning fra Finansdepartementet gjengitt i Aftenposten at nettopp distriktsjordbruket vil tape dersom det innføres en såkalt melkebørs, altså omsettelige melkekvoter. Finansdepartementet mener at staten kan spare 3–4 milliarder kr på dette. De ønsker seg en dobling av størrelsen på melkebrukene i Norge, og mye tyder på at det vil være de mindre gårdsbrukene som blir nedlagt, at de store vil bli større, og at det vil bli Vestlandet og Nord-Norge som blir tapere.

Spørsmålet er om landbruksministeren deler det syn som framkommer i Finansdepartementet omkring melkebørs – han har tidligere ment at dagens bruk er for små – og om Regjeringen er forberedt på å sørge for at en melkebørs innføres, med det som følge at mange små bruk blir nedlagt.

Statsråd Lars Sponheim: Det er ikke tvil om at vi er inne i en tid – og den har vart noen år nå – hvor det har foregått store strukturendringer i norsk landbruk. Jeg fikk senest i går se tall som viste at vi i løpet av om lag ti år har halvert antall kornbruk i Norge. Det er en situasjon som har stor fart, helt uavhengig av hvordan vi nå måtte vurdere å endre sider ved landbrukspolitikken.

Det som er det spesielle i den situasjonen vi er i nå, er at svært mange melkebruk er i den situasjonen at det nå må investeres på nytt fordi veldig mye av driftsbygningskapitalen i melkeproduksjonen ble bygd opp på slutten av 1970-tallet. Det gjør at det de neste ti årene må bygges enormt mye med penger i norsk melkeproduksjon for å kunne ta vare på en norsk melkeproduksjon.

Dagens kvotesystem, som vi nå har hatt i snart 20 år, har ført til at det er vanskelig for den enkelte som ønsker å bygge nytt, å skaffe et økonomisk grunnlag å bygge nytt på, fordi det er en alminnelig kunnskap i landbruksøkonomien at en må øke produksjonen noe for å kunne forsvare økte kostnader. Det gjør at det nå nesten bare bygges store samdriftsløsninger. Det er strukturrasjonalisering rundt omkring i Distrikts-Norge – en konsekvens av dagens ordning.

Det vi nå fram mot jordbruksforhandlingene vurderer – uten å ha tatt stilling til det fra Regjeringens side – er hva som skal gjøres for å kunne få til en ordning der det er mulig for den enkelte bonde, som i dag har en produksjon på 8, 10, 12, 14 kyr, som må bygge nytt, å skaffe seg et noe høyere produksjonsvolum for å kunne forsvare noe høyere produksjonskostnader.

Jeg mener at det også bør være grunnlag for enkeltprodusenter og enkeltbønder å være melkeprodusenter i framtiden, ikke bare store samdriftsløsninger, som vi i dag ser det investeres i, selv om det også er bra der hvor det er en naturlig løsning.

Marit Arnstad (Sp): For alle som måtte tro at landbruket ikke forandrer seg, er det betryggende å vite at landbruket har en løpende omstilling og effektivisering. Det må være i tråd med det som mange mener er riktig.

Men problemet her er at man står overfor noe som kan være en planmessig strukturendring innenfor landbruket, og som kan være dramatisk for hele melkeproduksjonen dersom det blir gjennomført. Regjeringens utfordring er at vi må ta et valg: Enten må Regjeringen gå inn for en melkebørs – da må en støtte seg på Fremskrittspartiet i jordbrukspolitikken, som betyr en avvikling av distriktsjordbruket, og det er ikke tvil om at det kommer til å bety at flere tusen av våre 20 000 melkebruk må legges ned – eller en kan gå imot, og da har en støtte fra de andre partiene i Stortinget. Det valget må Regjeringen ta.

Og mitt spørsmål er egentlig: Hvilket valg har Regjeringen tenkt å ta i denne sammenhengen? Det finnes sjølsagt mange andre muligheter for å øke lønnsomheten for dem som driver med melkeproduksjon.

Statsråd Lars Sponheim: Det er ingen tvil om at vi står overfor en situasjon hvor det vil bli – og hvor det også vil være behov for – en moderat strukturutvikling i melkeproduksjonen. Det er nedfelt i St.meld. nr. 19 for 1999-2000 som sentrumsregjeringen i sin tid overleverte Stortinget. Den politikk som denne regjeringen står for, er nedfelt i en politikk som også representanten Marit Arnstad i sin tid som statsråd var med på å nedfelle. Det kommer vi etter beste evne til å prøve å få gjennomført på en god måte.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Aud Gaundal.

Aud Gaundal (A): Jeg synes at statsråd Sponheim drar det forliket i Stortinget vel langt, men jeg er helt enig med ham i at vi vil se en strukturendring i norsk landbruk.

Nå er det slik at små bruk ett sted i landet for så vidt er store bruk et annet sted i landet. Slik er det sammensatt hos oss.

Arbeiderpartiets utgangspunkt for at vi vil gå mot «børs», er at vi kan komme i den situasjonen at det er de rikeste som har muligheten til å kjøpe – rik i forhold til at en har et stort gårdsbruk, eller en har store lønnsinntekter utenfor bruket.

Ser ikke Sponheim også den faren at lønnsinntekter utenfor bruket vil være det som gir muligheten til å handle, i og med at vi vet at gjennomsnittlig er marginalinntektene små i landbruket?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg vil først få understreke at Regjeringen ikke har tatt stilling til hvordan en ønsker at framlegget til årets jordbruksforhandlinger skal være. Det Regjeringen nå løpende vurderer, er hvordan vi skal kunne klare å få til de nødvendige forutsetninger for at melkebønder som nå de nærmeste årene er helt avhengig av å investere i ny driftsbygningskapital, skal få opp produksjonsvolumet. Dette er et relativt enkelt resonnement, fordi det er én stor investering man gjør som melkeprodusent, og det er å bygge ny bygning. Det vil veldig mange gjøre, og da tar man på seg økte kostnader. Et låst kvotesystem innebærer at man skal ta på seg en økt kostnad på 30 000–60 000 kr i året, uten at man får en tilsvarende økt inntekt. Det gjør at mange ikke kommer til å gjøre det. Det vil føre til dramatiske strukturrasjonaliseringer ved at man velger annet arbeid. Hvilke virkemidler vi vil bruke, vil vi komme tilbake til. Men vi leter etter virkemidler som er tilpasset den landbrukspolitiske virkelighet vi er i, og som skal gjøre det mulig for enkeltbønder å satse nytt, gjøre det mulig for unge bønder å overta og bygge opp et melkeproduksjonsbruk, ikke bare vedlikeholde en drift som allerede er på plass, slik vi nå dessverre ser for mye av.

Presidenten: Øystein Hedstrøm – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Melkesektoren er den mest kostbare, den sektoren som tar brorparten av subsidiene til landbruket. Til tross for denne politikk, som har vært ført i mange år, mister vi ca. 1 000 melkebønder i året. Vi har 20 000 igjen. Fortsetter vi med denne politikken, er det ikke mange melkebønder igjen i Norge om 20 år. Derfor vil Regjeringen og landbruksministeren få Fremskrittspartiets subsidiære støtte til enhver liberalisering av melkeomsetningen. Og hvorfor vil vi det? – Jo, fordi vi ønsker å ha melkebønder i Norge i et visst omfang om 20 år.

Vi må lære av de andre nordiske land. På 1970-tallet hadde bøndene i de nordiske land omtrent like mange melkekyr. Danmark lå noe foran. For fem år siden hadde hver bonde i Sverige 30, i Danmark 60, og i Finland øker antallet. Hvorfor kan vi ikke gjøre som i Sverige, kjære statsråd, slik at en eldre bonde som vil kvitte seg med kvoten, kan snakke litt med naboen og så selge til ham? Blir de ikke enige om prisen, kan man sette inn en annonse i avisen for å få bedre betalt. Skal vi ikke nå jobbe for en strukturrasjonalisering, slik at vi kan få robuste melkebruk i fremtiden?

Presidenten: Presidenten konstaterer at svenskegrensen har en egen evne til å dukke opp.

Statsråd Lars Sponheim: Det er i dag slik at melkeprodusenter kan selge kvoter. Vi har hatt flere år med den situasjonen, men salget går via staten.

Litt av problemet er, slik jeg ser det, at dette da deles ut til dem som søker, med et så tynt lag at det ikke gir en enkeltbonde mulighet til å få så mye at han kan investere i et nytt driftsapparat. Det betyr at denne kverna nå maler i en slik retning at mange må gi seg, fordi de ikke har et apparat til å drive videre på.

Jeg frykter veldig sterkt at den politikk som nå føres, med en svært streng kvoteregulering og små muligheter til å øke produksjonskapasiteten sin gjennom noe økte melkekvoter, vil føre til en sterkere strukturrasjonalisering enn å gjøre det mulig for en del produsenter å øke volumet og dermed ha en spredt melkeproduksjon over hele landet i moderne driftsapparat.

Unntaket i dag er de store samdriftsfjøsene, og de er heldigvis spredt godt over hele landet, fordi vi bl.a. avgrenser hvordan kvoter kan flyttes mellom fylker. Jeg ønsker at det i framtiden fortsatt skal være mulig for enkeltprodusenter å investere og bruke de neste 20–30 årene av sitt liv og sin investering på denne produksjonen.

Presidenten: Odd Roger Enoksen – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Roger Enoksen (Sp): Når jeg hører landbruksministeren besvare dette spørsmålet, kan jeg konkludere med at landbruksministeren mener at melkebørs vil være et godt virkemiddel for å få til en strukturendring i norsk landbruk.

La det være klart: Det var aldri aktuelt i forbindelse med St.meld. nr. 19 for 1999-2000 å innføre et slikt virkemiddel. Det ville aldri ha vært aktuelt for Senterpartiet i sentrumsregjeringen å akseptere et virkemiddel som vil føre til en så sterk strukturendring i norsk landbruk som en melkebørs vil legge opp til. Jeg er helt uenig med landbruksministeren i at det vil være et godt virkemiddel.

Mitt spørsmål blir da kort og godt: Deler landbruksministeren synspunktene til den arbeidsgruppen fra Finansdepartementet om at en strukturendring fra 14 til 25 kyr vil kunne bli et resultat av innføring av melkebørs, og at vi dermed vil få en halvering av antall melkebruk i Norge?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er glad for at representanten Enoksen, Senterpartiets leder, bekrefter at St.meld. nr. 19 faktisk utmåler en politikk for en strukturendring i melkeproduksjonen, at det vil være nødvendig. Jeg skal ikke være indiskret, men både representanten og jeg vet godt hvordan disse formuleringene kom fram rett før meldingen ble levert.

Det jeg har gitt uttrykk for, og som jeg vil være veldig tydelig på, er at jeg ikke har varslet det som her kalles for børs, altså fri omsetning av melkekvoter mellom bønder, uavhengig av statens inngripen. Det mener jeg er en dårlig løsning. Det kommer ikke jeg til å arbeide for å fremme. Det blir i så fall andre og mer politisk inngjerdede ordninger, men som kan ha elementer av direkte omsetning mellom bønder. Dette vil Regjeringen ta stilling til – det har ikke Regjeringen gjort ennå – før vi fremmer det som vil være statens tilbud i jordbruksforhandlingene.

La meg bare si helt generelt, og det er fra generell kunnskap til landbruksøkonomien, at det er enorme stordriftsfordeler når det gjelder melkeproduksjonen. Slipper man dette løs, vil man få enormt store fjøs. Det er lett å regne ut at økonomien er god i slike veldig store løsninger. Det er ikke Regjeringens politikk, selv om vi går for en moderat utvikling og dermed vil styrke inntektsgrunnlaget for norske melkeprodusenter.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Olav Akselsen (A): Eg har eit spørsmål utan innslag av svenskegrensa, men til den same statsråden, landbruksministeren.

Landbruksdepartementet har gjort om vedtaket om konsesjonsplikt på strandeigedomen «Solvang» på Åkerøya utafor Lillesand. Dette er ei sak med ei lang forhistorie. Den har fleire gonger vore behandla i fylkeskommunale og kommunale organ, og kvar gong lokale og regionale organ har behandla denne saka, har dei gjeve avslag. Landbruksdepartementet har òg tidlegare avslått anken på denne saka.

No har departementet omgjort sitt eige vedtak og dermed overkøyrt lokaldemokratiet i ei sak som er av svært stor prinsipiell betydning, og som kan få stor presedensverknad på dette området.

Etter statsråden sine utsegner i media har dette skjedd utan at han har vore orientert. Eg har derfor eit spørsmål: Er det vanleg at denne typen spørsmål blir handtert på denne måten i Landbruksdepartementet, altså utan at statsråden veit om kva som skjer?

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få si at jeg og Landbruksdepartementet har fått et brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om denne saken. Det vil om få dager bli gitt et svar som på en veldig grundig og inngående måte går inn i sakens realiteter og redegjør for kontroll- og konstitusjonskomiteen om det.

Så til sakens realiteter: Når denne saken ble tatt opp igjen, var det på et helt nytt grunnlag som ikke lå til behandling tidligere. Det går f.eks. ikke an å si at det ble ment én ting i Landbruksdepartementet før regjeringsskiftet og noe annet etterpå. Saken har fått en ny realitet, nemlig at søkeren her dokumenterte overfor Landbruksdepartementet at den salgsrunden for helårsbolig som ble gjort, ikke førte fram til en reell salgspris. Da er loven slik at det er grunnlag for å vurdere på nytt om konsesjonsplikten skal opprettholdes. Det er den vurderingen som er gjort. Kommunen selv har spilt en sentral rolle ved å si til departementet i brev i slutten av november i fjor at det høyeste bud som ble gitt på denne eiendommen, var på 2 mill. kr. En annen, ganske parallell sak viser det samme som kommunen sier, at 5 mill. kr er uttrykk for en akseptabel pris for en helårsbolig på denne øya. Da er vi kommet i den situasjon at noen er pålagt å selge en eiendom som dette til helårsbolig uten at det er mulig å få helårsboligpris ut fra kommunens egne tall. Derfor har Landbruksdepartementet brukt loven.

I går kom det et nytt brev fra kommunen, hvor det fremgår at man mener å kunne dokumentere at det her har vært høyere bud – i hvert fall er det muntlig framsagt slik i ettertid. I departementet vurderer vi nå om det er grunnlag for en ny behandling. I så fall vil vi vurdere om søkerne, altså selger og kjøper av denne eiendommen, får uttale seg om dette, og så vil vi ta stilling til om det er grunnlag for å åpne saken på nytt.

Men la meg igjen understreke: Jeg har vurdert dette ut fra helt nye realiteter og på helt nytt juridisk grunnlag i forhold til det som har vært til behandling tidligere.

Olav Akselsen (A): Debatten etter det nye vedtaket tyder på at denne saka ikkje kan vera fullt så klar som landbruksministeren no antyda. Uansett blei det her ikkje ein gong forsøksvis svart på mitt spørsmål.

Mitt spørsmål var om denne typen prinsipielle spørsmål, med store presedensverknader der ein overkøyrer lokaldemokratiet, blir behandla i Landbruksdepartementet utan at den politiske leiinga blir involvert.

Statsråd Lars Sponheim: Det er rett, som jeg har sagt til avisene, at jeg ikke kjente til denne konkrete saken før jeg leste om den i avisene. Det betyr ikke at alt det som tas av beslutninger i Landbruksdepartementet, ikke er mitt ansvar – så det er ikke noe stort poeng.

Det er ikke vår vurdering at dette har store prinsipielle sider. Det er en konkret sak hvor man må foreta en helt spesiell vurdering, og den debatten som er skapt om at dette endrer hele synet på boplikt eller arealgrense 0 etter konsesjonsloven, er etter Landbruksdepartementets syn feil. Denne saken – som jeg har gitt uttrykk for – vil ikke bli åpnet og vurdert på nytt nå, men vi vurderer om det er grunnlag for å se på den på nytt på bakgrunn av helt ny informasjon som kommunen mener å påberope seg. Vi kan ikke få bekreftet om denne informasjonen er relevant for saken før vi har hatt en prosess, bl.a. med kjøper og selger av denne eiendommen, og det vil skje i løpet av de nærmeste dagene. Det er selvsagt også slik for Landbruksdepartementet som for andre departement at en har et tett samarbeid med regjeringsadvokaten i slike spørsmål, så en er trygg på de juridiske sider ved dette.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at siden den aktuelle sak ligger til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen, er det vel tvilsomt om den etter forretningsordenens prinsipper hører hjemme i spørretimen i det hele tatt.

Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Arne Sortevik (FrP): Jeg har et spørsmål til utdanningsministeren.

Jeg viser til presseoppslag, senest i Dagbladet lørdag 16. mars i år, om narkotikaproblemer i skolen. Misbrukerne blir ifølge forskerne stadig yngre, og også vanlig skoleflink ungdom bruker stoff som leveres ved skoledøren. Avisens reportasje var fra en videregående skole i Akershus. I november i fjor fortalte Bergens Tidende om en tilsvarende situasjon i Bergens-skolene: billig dop i skolegården og helsesøster som daglig møter rusede elever.

Dette er et foruroligende bilde som krever handling, om nødvendig ved å benytte utradisjonelle tiltak. Hva er Regjeringens og statsrådens handlingsplan på kort sikt for å bekjempe dette problemet? Og hvilke utradisjonelle virkemidler vil statsråden ta i bruk? Det forutsetter at også Utdanningsdepartementet tar ansvar for å bekjempe narkotikaproblemet i skolen.

Statsråd Kristin Clemet: Disse problemene strekker seg langt utover Utdannings- og forskningsdepartementets ansvarsområde, men berører også skolen, som representanten Sortevik var inne på. Vi har store problemer i skolen når det gjelder mobbing, vold, rus og rasisme, og alt dette må vi være involvert i, selv om det er andre ministre som har et hovedansvar for narkotikapolitikken, sett i større sammenheng.

Jeg tror to ting er viktige, sett fra et utdanningspolitisk ståsted og utdanningsministerens ståsted.

Det ene er å oppmuntre til at man innenfor skolesamfunnet – innenfor skoleporten så å si – har et regelverk som er tydelig, som er kjent, som er etablert i samarbeid mellom elever, eventuelt foreldre, lærere og skoleledere, og som håndheves. Det er viktig for å unngå mobbing og vold, men også for å unngå rusproblemer, tror jeg.

Det andre: Hvis vi skal bekjempe dette problemet på mer generell basis, også det som foregår i nærheten av skolen og utenfor skoleporten, tror jeg den store mangelvaren er et godt tverretatlig og tverrsektorielt samarbeid mellom departementer og etater. Dette involverer barnevern, helse- og sosialsektoren, justissektoren og utdanningssektoren. Vi har et eget statssekretærutvalg i arbeid, som bl.a. ser på rusproblematikk, men som også ser på problemer generelt blant barn og unge, noe som er knyttet til skolehverdagen. Vi er nødt til å ta disse problemene alvorlig, og bl.a. se på skolelederes adgang til å håndheve og iverksette regelverk for i hvert fall å få dette vekk fra skolenes område.

Arne Sortevik (FrP): Jeg takker for svaret.

Vil initiativ til samhandling med flere berørte parter også inkludere bl.a. bruk av hund? Jeg viser til at det var et spørsmål fra Fremskrittspartiet for ca. to år siden i spørretimen der statsråd Lilletun svarte bekreftende på at det er adgang til å bruke hund i forbindelse med ransaking. Et spørsmål som også dukker opp fra skoleledere, er adgangen til i samarbeid med politiet å få spaning i og ved nærområdene rundt skolen. Det kreves selvfølgelig midler til slik politispaning.

Et konkret spørsmål som dukker opp, er adgangen innenfor ordensreglementet i skolen – som er tuftet på opplæringsloven §§ 2-9 og 3-7 – til eventuelt å gjennomføre urintest av elever, hvis det er begrunnet mistanke om misbruk.

Statsråd Kristin Clemet: Her er vel de generelle reglene for skolen som for samfunnet ellers at elevene skal ha den samme rettssikkerhet og den samme type vern som andre.

Når det gjelder urinprøver, er dette noe av det som har vært veldig aktuelt. Det er noe som kan gjennomføres hvis det skjer frivillig, men det oppstår problemer dersom det ikke kan skje frivillig. Alt dette er tiltak vi er nødt til å vurdere, men da er det nødt til å skje i sammenheng, ikke isolert sett innenfor det utdanningspolitiske området eller isolert sett innenfor skolesektoren. Men selvfølgelig må det skje i samarbeid med andre myndigheter, spesielt med justismyndigheten og politimyndigheten. Jeg registrerer at man på lokalnivå, både fra Politiet, skoleetaten osv., uttrykker fortvilelse over nettopp denne mangelen på koordinert samarbeid. Det er først når man kan få til det, at man også kan bidra til å forebygge problemer. Så dette er den store utfordringen. Det er generelt en utfordring i Norge, men det er klart at vi må ta disse problemene mer alvorlig, fordi de er i ferd med å bli større.

Presidenten: Vi går til siste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille utenriksministeren et spørsmål.

Situasjonen i Midtøsten er fortsatt meget kritisk. For kort tid tilbake fattet Sikkerhetsrådet et svært viktig vedtak, som også var enstemmig. På tross av dette er det vanskelig å si at det finnes noen målbar framgang i Midtøsten.

Amerikanerne har engasjert seg mer, og det er positivt. Samtidig er det bekymringsfullt å se at Dick Cheney bare besøker den ene parten og ikke begge parter, som godt kan understrekes som om man da tar stilling i denne konflikten.

Vi sitter for tiden med formannskapet i Sikkerhetsrådet og loset den forrige resolusjonen i havn. Det skal utenriksministeren ha honnør for. Samtidig er det nok behov for nye initiativ fra Norge og fra Sikkerhetsrådet. Ikke minst er den tidligere resolusjonen knyttet til internasjonale observatører, som ble nedstemt, viktig.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hvilke initiativ ønsker man å ta fra norsk side knyttet til denne situasjonen, enten gjennom Sikkerhetsrådet eller på annet vis? Og er det aktuelt på nytt å reise spørsmålet om et internasjonalt observatørkorps i Palestina og i de okkuperte områdene?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg deler fullt ut den oppfatningen også Djupedal har, at den resolusjonen som FNs sikkerhetsråd vedtok i forrige uke, er av meget stor betydning. Jeg er enig i de pressekommentarer som sier at man skal være uhyre forsiktig med å utnevne noe som historisk rett etter at det skjer, for det kan man ikke gjøre. Men jeg tror på den annen side at denne resolusjonen nok har et potensial for virkelig å bli nevnt blant de viktige resolusjoner. Dessverre var den ikke enstemmig. Syrerne avstod fra å stemme for, men de øvrige 14 medlemmene stemte for. Jeg tror at dette nå har satt i gang en utvikling i Midtøsten som kan føre videre. Vi må derfor følge det sporet som nå er gått opp.

Det er nok et par viktige ting som må gjøres fremover. Det ene er å sørge for at selvstyremyndighetene i Palestina har et økonomisk grunnlag for sin aktivitet. På det området tar Norge nå et initiativ. Vi er formannsnasjon i giverlandsgruppen og vil derfor holde et møte i Oslo i april måned for å adressere denne problemstillingen, som jeg tror er viktig. Jeg tror selvstyremyndighetenes autoritet er avhengig av at de har et økonomisk grunnlag.

Når det gjelder spørsmålet om å bringe nye forslag til vedtak inn for Sikkerhetsrådet, tror jeg det vil være altfor tidlig å gjøre på det nåværende stadiet. Spørsmålet om internasjonale observatører er, som Djupedal vet, et standpunkt Norge har hatt hele tiden. Vi mener at det kan være riktig når partene er enige om det. Det er også den eneste forutsetning for å kunne få observatører inn der, som Djupedal også vet. Det kortet har vi meldt en rekke ganger, og vi vil selvfølgelig følge det opp når det er en åpning for å få det til.

Øystein Djupedal (SV): Jeg takker utenriksministeren for svaret. Det er klart at det fra norsk side påligger et spesielt ansvar, både som leder i Sikkerhetsrådet i denne perioden og fordi Norge historisk har hatt en rolle å spille. Det betyr at Norge har en mulighet. I denne situasjonen betyr det at man ikke må sidestille partene i denne konflikten. Det betyr at man må være veldig klar på at det er en okkupasjonsmakt og også et okkupert folk.

Jeg setter pris på at utenriksministeren nå så klart sier at man skal se på de økonomiske forhold knyttet til selvstyremyndighetene. Det er klart det er vanskelig å se for seg at man skal kunne få noen stabil utvikling så lenge de palestinske selvstyremyndighetene kontinuerlig ydmykes og heller ikke har økonomisk evne til å kunne rydde opp på en skikkelig måte, eller – for å si det slik – å bygge opp igjen det som er ødelagt gjennom krigen.

Og dette er i grunnen mitt siste spørsmål til utenriksministeren: Israel har ødelagt mye infrastruktur betalt med internasjonale penger, også betalt med norske penger, ikke minst det statistiske sentralbyrået i Palestina. Hvordan vil norske utenriksmyndigheter håndtere dette? Vil det være aktuelt, som jeg vet EU nå vurderer, å søke erstatning fra Israel for de pengene som er investert?

Utenriksminister Jan Petersen: Nå skal jeg være veldig forsiktig med å ta tall fra hodet, for jeg har dem ikke med meg her. Men det er helt riktig som Djupedal antyder, at det er norskfinansierte prosjekter som også er ødelagte. Beløpet her tror jeg nok ikke er så all verdens stort, og jeg synes ikke det i og for seg er det avgjørende. Det avgjørende er at disse ødeleggelsene er foretatt. Det har vi en rekke ganger gjort helt klart at vi mener er uakseptabelt. Det er uavhengig av om det er Norge eller andre som har finansiert det. Poenget er at det er palestinerne dette går utover.

Ellers er jeg enig med Djupedal i at Norge nok har forvaltet sitt pund på en slik måte at vi har et inntak i prosessen. Det tror jeg denne månedens sikkerhetsrådsbehandling viser. Vi legger selvfølgelig stor vekt på å bevare denne muligheten også fremover. Det blir frustrerende om vi må gå over fra å være en aktør til bare å bli en som har meninger.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Åslaug Haga.

Åslaug Haga (Sp): Med utgangspunkt i den situasjonen som nå er i Midtøsten, er det viktig å bruke alle diplomatiske midler til å legge press på Israel, slik at en kommer inn i en forhandlingssituasjon.

Israel har tidligere holdt Arafat i husarrest. Fortsatt tillater ikke Israel Yasir Arafat å forlate de palestinske områdene. Som en synlig markering av at dette er uakseptabelt, vil det etter Senterpartiets oppfatning være klokt å utstede en formell invitasjon til Yasir Arafat om et offisielt besøk til Norge.

Vil utenriksministeren utstede en slik invitasjon?

Utenriksminister Jan Petersen: Det er selvfølgelig en mulighet. Det Åslaug Haga nå spør om, er et av de temaene jeg kanskje har snakket mest om når det gjelder Midtøsten i løpet av de siste par månedene, nemlig at jeg synes det er helt uakseptabelt at Arafat holdes i husarrest. Det er en underminering av ham som leder av de palestinske selvstyremyndighetene. Dette var, som jeg tror jeg har nevnt en del ganger før i Stortinget, et av flere temaer jeg drøftet med statsminister Sharon da jeg hadde et møte med ham tidlig i januar. Da var jo den store symbolsaken knyttet til julefeiringen i Betlehem. Dette er et standpunkt som jeg hadde da og fremførte med styrke, og har hatt siden og fremført med styrke. Jeg setter pris på alle bidrag for å kunne gjøre disse tingene operative. Men vårt standpunkt her har, som også Haga vet, vært helt klart hele tiden.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.