Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet og Høyre 15 minutter hver, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver, og Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil 5 replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olaf Gjedrem (KrF) (ordførar for saka): Saka om Statskog, som me behandlar i dag, handlar først og fremst om moglegheita for styrking av næringsgrunnlaget for enkeltbruk omkring i landet vårt. Eg er glad for at det er eit klart fleirtal i komiteen og her i stortingssalen for dette.

Eg er òg glad for at både mindretalet og fleirtalet i komiteen stiller seg opne for sal av mindre skogteigar, sjølv om vi har formulert oss noko ulikt når det gjeld andre sider ved forslaget.

Kristeleg Folkeparti har eit balansert syn på statens rolle som skogeigar, forvaltar, grunneigar og serviceorgan. Staten bør uansett halda fram med å eiga store areal, særleg i dei store områda som ligg høgt, og som er viktige for allmenta sin tilgang til jakt, fiske og eit rikt friluftsliv. Elles gjeld friluftsloven generelt både for privat og offentleg eigedom.

Det er ikkje det me har oppe til behandling i dag. Me talar om ein svært liten prosent av Statskog SFs areal. Det står dermed slett ikkje om Statskog SFs framtid, eller om arbeidsplassane i Statskog.

Mitt engasjement i saka har bakgrunn i fleire tilhøve: Lokale bønder og organisasjonar har bedt meg om hjelp, både i mi ordførartid og som representant her på Stortinget, til å få kjøpt mindre skogteigar som tidlegare har vorte selde vekk frå garden, ofte på grunn av rein naud. For 80–100 år sidan vart mange område selde frå gardane på grunn av økonomiske problem, kan hende av bestefar eller oldefar, og somme ynskjer å kjøpa tilbake desse areala frå Statskog. Her har motstanden vore stor, og her må Statskog, slik eg ser det, vera meir romsleg. Det har vore til dels svært vanskeleg å få ein meiningsfylt og likeverdig dialog med Statskog om desse spørsmåla.

I andre delar av landet er det tale om bygselbruk, der småfolk sat som leiglendingar og ynskte å kjøpa garden, med gardsskogen, frå staten.

I Rana i Nordland kjøpte f.eks. staten på 1880-talet privat grunn frå godseigar Coldevin, og Stortingets føresetnad for å godkjenna dette kjøpet var at leiglendingane på godset skulle få kjøpa gardane sine. Resultatet for mange av bruka var at berre innmarka og ein liten del av skogen vart selt til leiglendingen, medan ein stor del av gardsskogen vart halden igjen på statens hand og er ennå i dag ein del av Statskog. Resultatet vart at næringsgrunnlaget for desse bruka vart vesentleg redusert, og eg reknar med at alle partia i salen kan slutta seg til at slike stygge mistak bør rettast opp.

Det er eit godt prinsipp at forvaltinga av ressursane bør skje mest mogleg lokalt, hos dei dette gjeld, og som kjenner kor skoen trykkjer. Dagens ordning er at to, av og til tre, ulike organ skal forvalta det same arealet – fjellstyret, allmenningsstyret og Statskog. Her ligg det til rette for interessemotsetnader og konfliktar, ofte årelange og utmattande, og gjerne med advokatengasjement. Eg er glad for at heile komiteen ynskjer å gå gjennom moglegheitene for forenkling og samordning av denne forvaltinga. Fleirtalet har bedd departementet vurdera ulike måtar å løysa dette på, f.eks.:

• ved at ein statsallmenning kan drivast som bygdeallmenning

• ved at ein slår saman fjellstyret og allmenningsstyret til eitt organ, eller

• ved at einskilde allmenningar vert selde samla til dei som har bruksrett

Uansett vil dagens bruksrettar til jakt og fiske liggja fast som hefte, og vil halda fram som i dag. Dette er rettar som allmennta har, og som det ikkje skal rokkast ved.

I høyringa har det kome fram synspunkt på at meirverdiavgiftsreglane diskriminerer sal av jakt- og fiskerettar på privat grunn. Sal av fiskekort og jaktkort for villrein og småvilt på innkjøpt statsgrunn er friteke for meirverdiavgift. Fleirtalet i komiteen har lagt til grunn at Regjeringa vil sjå nærare på denne problemstillinga.

Mindretalet i komiteen er bekymra for at eit visst nedsal i Statskog vil hindra tilgangen til jakt og fiske. Kristeleg Folkeparti er einig i at slik tilgang er viktig, men me kan ikkje sjå at effekten av eit mindre nedsal av innkjøpt statsgrunn, som er det regjeringspartia går inn for i sine merknader, vil ha særleg stor effekt på dette. Her må me hugsa på at dei fleste private vil leiga ut det same arealet, og i dag har me ein god balanse mellom utleige av jaktrettar frå det offentlege gjennom Statskog og dei mange private utleigarar som leiger ut til jegerar og fiskarar på sin private grunn.

Arbeidarpartiet og SV uttaler at staten bør eiga areal ut frå verdiskapingsomsyn. Dette meiner eg det er vanskeleg å forstå, og eg kan ikkje sjå at dette argumentet har særleg tyngde. Etter mi vurdering er det ein større fordel at den som brukar skogen, også eig han, skjøttar han og forvaltar han, slik at skogen kan verta i stadig betre stand. Som representant for Kristeleg Folkeparti trur eg at det er ein fordel at desse skogteigane kjem tilbake på lokale hender, og at den som har eigarinteressa, også får bruks- og forvaltingsansvaret. Det vert dermed ein meir inspirerande situasjon.

Eg konstaterer også at rekrutteringa til skogsyrket i dag er vanskeleg, og at søkjarane til denne utdanninga er få. Eg håpar at eit visst nedsal av statens eigedommar kan vera med og vitalisera skogsmiljøet og gjera det meir interessant å ta ei slik fagutdanning i og med at grunneigarar får meir forvaltingsrett og eigedomsrett over større areal.

Barskogvern er viktig, og Noreg må gjera sin del for å verna om artsmangfaldet på jorda. Eg har difor forståing for at nedsal må venta i ein del område, og difor ynskjer me ikkje å setja ein bestemt tidsfrist, slik forslaget frå Hedstrøm og Solholm går ut på. Særleg er det viktig å bruka Statskog sine areal i eventuelle makeskifteoppgjer for barskogvern, noko heile komiteen er samd i kan vera konfliktdempande og til stor nytte for den som får verna sine skogareal.

Samtidig må eg få seia at det bør vera mogleg å løysa enkeltsaker, særleg når det er snakk om tilbakesal til opphavleg gardsbruk, eller bygselbruk, slik eg har vore inne på. Det er ingen grunn til at det skal gå fleire år her dersom det er klart at det ikkje er aktuelt å bruka den aktuelle teigen i barskogvernet.

Eg vil òg nemna Samerettsutvalet sitt arbeid. Det er rett å venta med nedsal i samiske kjerneområde, som i indre delar av Nord-Troms og i det lulesamiske området i Tysfjord. Sal i Finnmark er heilt uaktuelt før den nye finnmarksloven om grunn i Finnmark er behandla i Stortinget.

Men når det gjeld innkjøpt statsgrunn, og der det berre er snakk om beiterett for rein, kan det ikkje setjast ein absolutt stopp for sal i påvente av ei utgreiing som kan ta svært mange år. Men ved slikt sal må beiterett for rein og eventuell annan samisk sedvanemessig bruk sjølvsagt liggja som eit hefte på eigedomen, slik at samiske bruksrettar ikkje vert skadelidande.

Forslaget frå fleirtalet i komiteen er altså at framlegget vert lagt ved møteboka. Samstundes reknar me med at landbruksministeren om ikkje altfor lang tid vil koma tilbake til Stortinget med ei orientering om saka.

Aud Gaundal (A): Da Dokument nr. 8:71, om salg av statlige eierandeler i Statskog SF, ble fremmet av Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, var vi fra Arbeiderpartiet spent på hva Regjeringas syn ville være på forslaget. Svaret fra landbruksminister Sponheim var etter vår mening et svært riktig svar. I så måte var vi svært fornøyd og trodde vel at flertallet her i Stortinget klart ville slutte opp om landbruksministerens og Regjeringas syn.

Dessverre er merknadene fra flertallet ikke like klare som svaret fra Regjeringa. Her er det merknader som etter vår mening skaper usikkerhet både for selskapet og selskapets ansatte.

Da Statskog ble dannet i 1992, ble følgende formål vedtatt for selskapet:

«Statskog SF har til formål selv, gjennom deltakelse eller i samarbeid med andre, å forvalte, drive og utvikle statlige skog- og fjelleiendommer med tilhørende ressurser og annen naturlig tilgrensende virksomhet.

Eiendommene skal drives effektivt med sikte på å oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat. Det skal drives et aktivt naturvern og tas hensyn til friluftslivet. Ressursene skal utnyttes balansert, og fornybare ressurser skal tas vare på og utvikles videre.»

Det bør ikke herske noen tvil om at dette bør stå fast.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at det i flertallets innstilling heter at det er særlig aktuelt å selge areal som opprinnelig var solgt fordi eieren økonomisk var tvunget til det. Med bakgrunn i Statskog SFs formål om økonomisk resultat vil dette bety at de som opprinnelig hadde skogen, lenge før Statskog var en realitet, må kjøpe til markedspris. Det er én side ved det.

Den andre er spørsmålet om det er mulig å prioritere lokale eiere. Slik flertallets merknad er formulert, er det det opprinnelige gårdsbruket som skal styrkes. Moralsk høres jo dette greit ut, men er det realisme i det uten å gå inn i en prosess som blir svært uforutsigbar for selskapet? Det blir for meg noe underlig om Stortinget skal ha som mål å rydde opp i urettferdighet som har skjedd for over 100 år siden.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig med flertallet i at det å ha Statskog SF som en tredje part i barskogvernproblematikken er bra.

Når det ikke har skjedd så mye på dette området hittil, skyldes det at det i de fleste saker oppnås enighet med grunneier om barskogvern. Der det har vært aktuelt å makeskifte med skogareal fra Statskog SF, har grunneiere takket nei, da arealene fra Statskog ikke er akseptert. Blant annet kan det være fordi en del av arealene ikke er oppfattet som likt bytte, altså likt for likt. Det har så vidt jeg vet, vært fordi det i noen tilfeller er ungskog som har vært tilbudt. Likevel er det viktig i framtidige spørsmål om barskogvern at vi har denne muligheten.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener Statskog SF har en svært viktig rolle for alle når det gjelder allmennhetens tilgang til jakt og fiske. Statskog har 110 utleiehytter, de selger 15 600 kort for småviltjakt og nesten like mange fiskekort.

Dette er en stor og viktig del av Statskog SF. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener selskapet er og bør være garantisten for allmennhetens tilgang til slik virksomhet. I en tid da vi ikke bare skal diskutere hva vi skal leve av, men også for, vil jakt og fiske være gode fritidsaktiviteter som flere og flere vil sette pris på i en stresset hverdag. Behovet blir større med årene, ikke mindre.

Statskog SF driver tilrettelegging for jakt og fiske og til priser som gjør at allmennhetens tilgang blir sikret. Derfor er selskapet garantisten. Vi må ikke privatisere norske naturrikdommer. De skal allmennheten ha tilgang til.

Kompetanse er et annet stikkord. Den finnes ikke minst hos de ansatte som driver med skogsdrift. Da Statskog SF ble stiftet i 1992, var det over 500 ansatte i selskapet. I dag er det under 200. Etter min mening er det ikke ønskelig å skape usikkerhet rundt disse arbeidsplassene. De ansatte innehar en viktig skogkompetanse som bør ivaretas og videreutvikles.

SB Skog driver skogene for Statskog og Borregaard fra og med Trøndelag og sørover. I tillegg tar de på seg skogsdrift for private skogeiere. Denne virksomheten har vokst kraftig, slik at SB Skog sett under ett har ca. halvparten av sin virksomhet for private skogeiere. Dette viser at også private skogeiere har nytte av denne kompetansen. Det betyr også at enkelte private skogeiere finner det mest lønnsomt, ved at det er flere som er i denne virksomheten.

Ikke bare er det viktig med kompetanse ved uttak av skog, men også ved annen skogskjøtsel er kompetanse en viktig del for økonomisk utkomme. Hedmark Arbeiderparti og Nord-Trøndelag Arbeiderparti er svært engasjert i denne saken, fordi det er en viktig distriktspolitisk sak. Begge har klare årsmøtevedtak på at en ikke bør privatisere Statskog SF.

Etter deres syn vil det rive grunnlaget bort for SB Skog i den form og funksjon det har i dag. Det vil få indirekte konsekvenser for om lag 113 ansatte og direkte konsekvenser for minst 50 ansatte som jobber på Statskogs arealer. Salg av Statskog kan bety rasering av arbeidsplasser i distriktene, så sterkt sier Hedmark Arbeiderparti det.

Når flertallet sier at det er ønskelig at lokalbefolkninga får utnytte de lokale naturressursene på en slik måte at det skaper vekst og sysselsetting i lokalmiljøet, er det etter min mening ingen garanti for at det skjer. Her mener flertallet privatisering fordi det er ønskelig at det skal selges til grunneiere. Igjen er spørsmålet hvordan en har tenkt å gjennomføre det når markedspris skal være selskapets formål. Da må vel de som ønsker det, få kjøpe, så sant vilkårene for bo- og driveplikt oppfylles.

Når flertallet ber Regjeringa vurdere forsøk slik at statsallmenninger kan drives som bygdeallmenninger, fører også det til usikkerhet.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti sier i sine merknader at vi skulle ønske at det var statsrådens brev av 20. mars som ble lagt til grunn for utviklinga i Statskog SF. Etter vår mening ville det gitt trygge og forutsigbare rammebetingelser for selskapet. I så måte må det vel være hyggelig at det i hvert fall er to partier her på Stortinget – Arbeiderpartiet og SV – som støtter statsråden fullt ut i denne saken.

Michael Momyr (H): Statskog er landets største grunneier og landets største skogeier. Eiendommene omfatter en tredel av Norges areal. Ut fra et ideologisk synspunkt ser jeg ingen grunn til at staten skal bestyre så store skogressurser som den gjør i dag. Det hører en annen tid til at staten skal være den største grunneieren. Det hører også en annen tid til og kan kalles for en anakronisme at store deler drives med minimal innflytelse av lokalsamfunnet og i konkurranse med private interesser. Det er også på dette feltet betimelig å spørre om det er en statlig oppgave å drive næringsvirksomhet som like godt kan ivaretas av andre.

Regjeringen har akkurat fremmet en melding om statlig eierskap, der statens ulike eierandeler i selskapene gjennomgås for å se på om dagens eierskap er den beste, den optimale ordningen. I forbindelse med dette Dokument nr. 8-forslaget, fremmet av representantene fra Fremskrittspartiet i komiteen, har vi sett på forvaltningen av statens skogressurser. Jeg er glad for å se at Fremskrittspartiet her viser at de ser en stor ulempe ved statlig eierskap.

Det er viktig i saker som angår statlig eierskap, å vurdere om forvaltningen kan effektiviseres, og om den kan gjøres bedre for det norske folk. Vi støtter Regjeringen i å se på Statskog som et virkemiddel for å få vernet større barskogområder. Skogeiere som i dag har måttet avstå barskogområder til verneformål, føler at et makeskifteinstitutt ikke har fungert godt nok. At departementet ser på hvordan det kan forbedres, synes vi er meget positivt.

Jeg har også merket meg at mange av de mindre parsellene som Statskog i dag eier i ulike deler av landet, er arealer som i sin tid ble kjøpt av staten fra grunneiere på grunn av, som det står, «rein økonomisk naud». Slike arealer mener jeg det er ekstra viktig at de aktuelle bruk får muligheten til å kjøpe tilbake. Det er viktig at vi setter i verk tiltak som kan styrke næringsgrunnlaget for bønder og skogeiere. Salg av Statskogs produktive skogarealer er et slikt tiltak.

Jeg hørte at representanten Gaundal i sitt innlegg brukte begrepet «privatisering» av Statskog. Det oppfatter jeg som en villfarelse, for det vi snakker om her, er at vi gjennom å selge tilbake til private grunneiere skal kunne skaffe flere robuste driftsenheter i Distrikts-Norge. At Arbeiderpartiet enten ikke ser dette poenget, eller ikke tar hensyn til det, synes jeg i stor grad betegner det engasjementet som Arbeiderpartiet har for Distrikts-Norge.

Jeg har sterk tro på lokalsamfunnet. Jeg har tro på at de som er avhengig av en ressurs, også er best i stand til å forvalte den ressursen. Av den grunn mener jeg det er viktig at statsallmenningene i størst mulig grad blir forvaltet lokalt – i de lokale allmenningsstyrene og fjellstyrene. I dag er det f.eks. fjellstyrene som forvalter småviltjakt, villrein og fiske, mens det er staten som forvalter storviltjakten. Jeg mener at det er gode grunner for å se på om fjellstyrene også kan forvalte storviltjakten. Derfor ber vi departementet om spesifikt å se på den siden av saken.

Det er en annen uheldig ulikebehandling vi ser ved at Statskog er fritatt for merverdiavgift på salg av fiskekort og jaktkort for småvilt og likeens for villreinjakten, mens private grunneiere ikke har det fritaket. Vi kan ikke godta at private får dårligere rammevilkår enn det staten har, og vi ber derfor om at Regjeringen ser på denne effekten av merverdiavgiftssystemet.

Jeg blir litt provosert når det blir hevdet at et nedsalg av Statskogs skogeiendommer skal bety at færre får tilgang til friluftsarealer. Det er grunn til å understreke at retten til fri ferdsel er lovmessig sikret her i landet, helt uavhengig av eierskapet. Bygdeallmenninger er prøvd ut i enkelte deler av landet. Det er en eierform som sikrer lokal styring, og den sikrer at avkastningen ubeskåret blir i lokalsamfunnet. I dag trekkes en stor del av utbyttet inn til statsselskapene og videre inn i statskassen, og så blir det helt sikkert porsjonert ut igjen til diverse gode formål. Det det skaper, er naturligvis byråkrati og sysselsetting, men det skaper ikke noen effektivitet. Derfor er punktet i flertallsmerknadene der vi ber departementet om å vurdere bruk av bygdeallmenninger i større utstrekning, viktig.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det er en anakronisme i vårt demokratiske samfunn at staten er landets største grunneier og skogeier. Det er også en anakronisme at storparten av arealene drives uten lokalt innsyn, med minimal lokal innflytelse og i konkurranse med private interesser. Også på dette feltet er det betimelig å spørre om det er en statlig oppgave å drive næringsvirksomhet som like godt kan ivaretas av andre.

Bakgrunnen for Fremskrittspartiets forslag om salg er bl.a. at vi vil styrke lokalsamfunnet, som vil få større del av avkastningen og oppnå betydelige ringvirkninger. Særlig har Statskogs produktive skogeiendommer stor betydning, men også i utmarksressurser er det et betydelig potensial for næringsutvikling i distriktene. Dette kan bidra til å sikre bosettingen. En fordeling av statens arealer kan være med på å skape større og mer robuste enheter, som igjen har kapasitet og vilje til å utvikle ressurser på best mulig måte.

I tiden fremover vil vi antakelig møte tøffere økonomiske vilkår innenfor landbruk og skogbruk, som vil gjøre hverdagen vanskeligere for mange bønder og skogeiere. Det må derfor være i statlige myndigheters interesse å føre en politikk som bidrar til å sikre distriktenes livsgrunnlag samt legge til rette for økt vekst. Skogbruk, hytteutleie, salg av fiskekort, utleie av jaktrettigheter, opplevelsesarrangement og utnyttelse av sand-, stein- og grusforekomster vil, slik Fremskrittspartiet ser det, være viktige forretningsområder som kan bidra til økt vekst i mange lokalsamfunn.

Det kan tenkes flere aktuelle modeller for å gjennomføre et nedsalg av Statskog i offentlig regi. Vi mener at i første rekke bør utvalgte deler av Statskogs produktive skogarealer legges ut for salg til høystbydende. Denne løsningen vil kunne bidra til at lokale private grunneiere, som bønder og skogeiere, vil kunne komme på banen og får tilslag på eiendommer som ligger strategisk til i forhold til deres eksisterende eiendommer. Arealet bør selges i parseller av en slik størrelse at det gir lokale grunneiere muligheter for å delta i budgivningen.

Jeg vil gi honnør til saksordføreren, som har nedlagt et betydelig arbeid og gått gjennom mange problemstillinger i tilknytning til forslaget. Selv om Fremskrittspartiet ikke har fått fullt gjennomslag når det gjelder tempo og omfatting av nedsalg, er det et flertall som gir signaler til distriktene om at en utvikling mot mer lokal styring og avkastning snart er i gang, og det gis støtte til et visst arronderingssalg etter at hensynet til barskogvern er ivaretatt. Det åpnes også for at enkeltparseller som ikke skal vernes, kan vurderes solgt. Videre er det aktuelt med tilbakesalg av en del parseller som Statskog sitter med i deler av landet, og som er solgt ut av gårdsbruk grunnet økonomisk nød. Man er også positiv til salg av produktive skogareal, selv om det understrekes at det er mest aktuelt for mindre og spredte eiendommer, og at eventuelle nedsalg fra større og samlede areal hvor Statskog driver aktivt, må vurderes nærmere.

Gjennom forslaget er det også blitt rettet fokus mot uheldig konkurransevridning, fordi private arealer er pålagt merverdiavgift på jakt og fiske. Regjeringen pålegges å se nærmere på effekten av merverdisystemet. Regjeringen skal også se på mulighetene for at enkelte statsallmenninger med produktiv skog kan selges til dem som har bruksrettigheter i allmenningen. Regjeringen skal også komme tilbake med en vurdering av om det bør gjøres forsøk med at oppgavene til fjellstyret og allmenningsstyret blir løst av et felles organ, og hvilke lovendringer som det eventuelt er aktuelt å gjøre noe med.

For Fremskrittspartiets regning vil jeg komme med en del tilleggssynspunkter. Nylig ble det fremlagt en evalueringsrapport angående vern av skog i Norge. I rapporten anslås fremtidig vernebehov til 4,5 pst., mot dagens 1 pst. Dette tyder på at denne prosessen langt fra er ferdig og sannsynligvis vil pågå i lang tid fremover. Dersom Statskogs arealer skal tas inn i denne sammenheng, vil vi risikere ikke å få noe salg av betydning i overskuelig fremtid. Det er på sin plass å vise til skogeierorganisasjonenes høringsnotat til komiteen, hvor det fremgår at Statskogs skogarealer i liten grad inneholder verneverdier som gjør dem attraktive som verneområder. Makeskifte er en bedre løsning, men i en slik prosess er det viktig at en kan tilby attraktive arealer med en gunstig beliggenhet for eier. Statskogs arealer ligger ikke nødvendigvis slik til. Vi mener derfor at når Statskogs arealer ikke er av en slik beskaffenhet at kriteriene til barskogvern tilfredsstilles, bør de legges ut for salg, og inntektene anvendes til kjøp av makeskiftearealer.

Fremskrittspartiet mener også det er viktig å sette et klart ambisjonsnivå og en tidsfrist for vurdering av eiendommene og gjennomføringen av et salg. Et slikt salg bør omfatte mer enn et arronderingssalg. Det er viktig at det også legges ut arealer av betydelig størrelse som har en reell betydning for kjøpere og distrikter. Ved å selge ut små og lite attraktive eiendommer gis det et signal om at dette er et rasjonaliseringstiltak fra Statskog, med utsalg av områder med liten verdi. Det vil være et svært negativt signal til distriktene, som trenger en vitamininnsprøytning i forhold til den utviklingen de nå er inne i. Det vil også være et feil signal for mange bransjer og virksomheter i distriktene på grunn av ringvirkningene. For det er ingen tvil om at private grunneiere er i stand til å forvalte større og samlede arealer minst like bra som Statskog. Ved å legge større arealer til allerede private arealer vil en i tillegg kunne aktivisere private arealer som tidligere har vært for små til å ha noen betydning i næringssammenheng. Det vil også være et viktig signal til distriktene, ved at det gjøres noe som har reell betydning i arbeidet med å styrke det lokale næringsgrunnlaget.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øystein Hedstrøm har tatt opp det forslaget han refererte til.

Inge Ryan (SV): Da jeg var liten gutt, var jeg glad i å fiske. Og det man opplevde noen ganger når man skulle fiske, var at man ble jagd vekk fordi det var noen som eide området. Man hadde derfor ingen steder å fiske, sjøl om man bare var en åtte-ti år. Jeg har også opplevd å bli jagd vekk fra bærskogen fordi man var på en plass noen eide, og hvor de som ikke eide, ikke hadde rett til å være.

Nå har jeg blitt litt større, men fortsatt er det sånn i store deler av Norge at det er enkelte områder, særlig for den som er glad i å jakte, men også i å fiske, hvor dette ikke er lov, dersom man da ikke har veldig mye penger. Vi ser at en rekke områder i dag blir lagt ut til såkalt eksklusiv jakt og eksklusiv hytteutleie. Og etter hvert kan vi også få eksklusivt fiske.

Det betyr at mange av oss som er bosatt i Distrikts-Norge, og som er bosatt der fordi vi ønsker å ta del i de godene som friluftsliv er, blir holdt vekk fordi pengeboka ikke strekker til.

Skal vi ha det slik i fortsettelsen? Det er det som er kjernen i denne saken. Skal vi ha en del arealer i Norge som er like for kong Salomo og Jørgen hattemaker, der alle sammen stiller likt og for en rimelig penge kan både jakte, fiske, leie hytter og nyte de godene? Den faren som flertallet nå er i ferd med å sette oss i, er at man tar bort de små, små lungene og likheten for det norske folk til å bruke disse naturressursene. Jeg syns flertallet leker med noe som de egentlig kanskje ikke er klar over konsekvensene av. Derfor vil SV sterkt advare mot at Regjeringa gjør slik som flertallet ber om, å sette i gang en prosess som i neste runde vil føre til et utsalg av statens eiendommer. Det er ikke skogen som er den store utfordringa her, men det er retten til å bruke de godene som naturen vår gir oss.

En annen viktig grunn til at vi er kritisk til salg av Statskog og til å sette i gang et arbeid med det, går på dette med barskogvern. Vi vet at vi i dag har vernet en del barskog. Vi skal verne mye mer, og i det arbeidet vil Statskog ha en veldig viktig rolle, både i vern av egne barskogområder, men også i dette med makeskifte. Jeg har full forståelse for at en del private skogeiere er frustrerte når de må verne skog som de har tenkt å bruke i forbindelse med inntekter på gården eller på eiendommen. I så måte kan Statskog spille en viktig rolle for å unngå eller dempe den type konflikter, både ved at man kan ta sin del av barskogvernet, og også gjennom makeskifter.

Jeg mener ikke at Statskog i alle sammenhenger har vært dyktig og god nok for distriktene. Under tidligere statsskogsregimer syns jeg man gikk altfor langt i sentralisering og nedbygging av arbeidsplasser. Jeg registrerer at i dag har Statskog kommet inn på en langt bedre kurs, der man igjen tar mer hensyn til at det blir mer desentraliserte arbeidsplasser, og der man tar hensyn til de kommunene som har eiendommer som Statskog bestyrer.

Jeg tror det er kjempeviktig at de ansatte i Statskog i dag, de såkalte skogsarbeiderne, i størst mulig grad er bosatt i de områdene der skogen ligger. Men vi vet at det blir stadig nye typer utfordringer for disse skogsarbeiderne. Den tradisjonelle tømmerhoggeren er etter hvert på vei ut, men det er andre viktige oppgaver innenfor både miljø- og ressursforvaltning som disse arbeidsfolkene kan nyttes til, og da er det viktig at de er i de områdene som har skogen.

Jeg er overrasket over at flertallet, som består av bl.a. regjeringspartiene, er så veldig lite lydhør i forhold til brevet fra statsråden. Både Arbeiderpartiet og SV var svært godt fornøyd med det brevet som statsråd Sponheim skrev tilbake til komiteen, og jeg er veldig spent på å høre, når statsråden senere i dag skal komme med sitt innlegg, hvordan han opplever spriket mellom statsråden og flertallet i komiteen. Jeg imøteser det innlegget.

Helt til slutt: Det viktige i denne saken, som man må ha i fokus, er om vi skal ha en del områder i dette landet som er like for alle sammen, enten man har mye eller lite penger. Det er det debatten handler om. Og vi må ikke la oss lure til å si at det er viktig at vi får en del ting tilbakeført til private, for vi vet ikke hva som skjer med de eiendommene i neste runde. Vi vet f.eks. at i Nord-Norge er moltemyrer gjerdet inn. Vi vet at det er fiskevann i Norge som man ikke ønsker at andre folk skal fiske i, fordi man ønsker å fiske der sjøl. Man selger ikke engang fiskekort. Vi vet at det er jaktområder i dette landet som kun leies ut, dersom de leies ut, til dem som har masse penger og betaler flere titusen kroner for jakten. Sånn kan vi ikke ha det i hele landet. Vi må ha noen lunger som er lik for oss alle sammen.

Marit Arnstad (Sp): Det er viktig vi inntar en realistisk og fornuftig holdning til det som i dag behandles her i salen. Når man hører innlegg særlig fra Arbeiderpartiet og SV, skulle man nesten tro at vi her stod i fare for å privatisere hele Statskog, som Arbeiderpartiets representant uttrykte det. Vi må være klar over at uansett utfallet av behandlingen her i dag vil 95 pst. av Statskogs arealer fortsatt være Statskogs. Det er utvalgte deler av de siste 5 pst. vi diskuterer om det skal være mulig å selge ut til lokale eiere. Jeg synes det er viktig at man har de tallene med seg i bakhodet, slik at man i alle fall har en viss mulighet til å skjære gjennom en del av de betraktninger som har kommet om hva dette kan bety for en mulig privatisering av Statskog. Det er ikke snakk om noen privatisering av Statskog. Det er ikke snakk om at Statskog på noen måte skal nedlegges. Vi trenger Statskog i framtiden som forvalter av svært store utmarks-, fjell- og skogområder i Norge. Det vi snakker om, er en del av de 5 pst. som er produktiv skog, og spørsmålet om eierforholdet til dem.

Jeg tror det som er sagt i innstillingen fra flertallet, som Senterpartiet er en del av, er viktig. Det må være mulig å kunne se på et salg av utvalgte deler av de produktive arealene, særlig de som var solgt ut fra gårdsbruk i begynnelsen av århundret, og som ofte ligger som en «øy» av statlig areal midt inne i ulike private eiendommer. De bør kunne selges tilbake for å styrke næringsgrunnlaget til det opprinnelige bruket. Jeg tror også at det for en del annet areal knyttet til produktiv skog kan være viktig å styrke næringsgrunnlaget for bønder og skogeiere i ulike deler av landet som i dag er hardt presset økonomisk, og som trenger å skape mer robuste driftsenheter. Det er altså slik at det finnes alternativ til å gjøre enhetene i landbruket større. Det alternativet er å se på om det er mulig for staten å bidra i form av enten et tilbakesalg eller et salg av areal som kan bidra til å styrke næringsgrunnlaget totalt sett.

Vi står overfor en næring som er presset fra flere kanter. Den er presset av en landbrukspolitikk som er altfor defensiv, og der det ikke er vilje fra samfunnets side til å stille opp med det som trengs for at de skal få en anstendig inntekt tilbake for det arbeidet som blir gjort. De er presset av en vernepolitikk der stadig flere områder blir båndlagt, og som det dermed ikke er mulig å bruke i næringsøyemed. Og de er presset av en rovviltpolitikk som i praksis faktisk medfører at en god del områder ikke lenger kan brukes som næringsområde på samme måte som tidligere. Nettopp fordi de er presset fra alle kanter, vil den saken vi i dag behandler, og spørsmålet om man kan selge ut spesifikke deler av Statskogs arealer, kunne fungere som et positivt signal til dem som arbeider innenfor jordbruket og skogbruket.

Det er særlig to ting jeg ønsker at departementet merker seg i forhold til flertallets innstilling, og som jeg vil be statsråden være særlig oppmerksom på. Det ene er forhold som er knyttet til avgrensing i forhold til Samerettsutvalgets innstilling, og det andre er spørsmålet angående statsallmenningenes stilling.

Når det gjelder de områdene som blir berørt av Samerettsutvalgets innstilling, har flertallet i første omgang avgrenset disse områdene i forhold til det som i dag sies om salg. Jeg synes likevel at det burde være mulig å se på muligheten for salg av helt spesifikke områder som ligger nær gårdsskog eller som naboarealer til privat skog, også for de områdene som kan ligge i Nord-Norge og i Midt-Norge.

Vi har fått innspill fra enkeltområder. Det gjelder bl.a. at gårdsskog som staten holdt tilbake da man solgte ut bygselbruk, bør kunne selges tilbake. Det er en oppfatning jeg deler, og som jeg håper at Regjeringen og departementet vil ta med seg i sin videre vurdering. Det er særlig et moment at det gjelder næringssvake områder i bl.a. Nordland og Nord-Trøndelag.

Jeg synes også det er viktig at man foretar en videre vurdering av statsallmenningenes stilling. Statsallmenningene som forvaltes som bygdeallmenning, bør man også se på på en særlig måte. Sjølsagt er det mulig å prioritere lokale brukere. Sjølsagt er ikke det som i dag foreslås, noe salg til større institusjoner eller bedrifter. Det er salg til de lokale grunneierne, og det er kanskje den sterkeste føringen som ligger i flertallets innstilling, og som Senterpartiet er svært glad for.

Statsråd Lars Sponheim: Stortinget behandler i dag næringskomiteens innstilling, Innst. S. nr. 150 vedrørende salg av eierandeler og eiendommer tilhørende Statskog SF. Innstillingen baserer seg på forslaget i Dokument nr. 8:71, fremmet av representantene Hedstrøm og Solholm.

I næringskomiteens innstilling fremmes en rekke henstillinger til Regjeringen om hva en bør vurdere å gjøre med Statskogs eiendommer i årene fremover, bl.a. bruk av Statskogs arealer i sammenheng med barskogvern, salg av eiendommer for å styrke arealgrunnlaget for gårdsbruk, salg av statsallmenningsgrunn til de bruksberettigede og endringer i forvaltningsordningene for statsallmenningene.

I mitt brev til komiteen har jeg fremholdt flere forhold knyttet til dette sakskomplekset. For det første er det mange grunner som taler for at staten fortsatt bør være eier av de utmarksarealer staten eier i dag. Statlig eierskap kan være en måte å sikre en effektiv ressursutnyttelse til beste for samfunnet og befolkningen på. Det gir også staten en mulighet til å sikre allmennhetens behov for rekreasjon, friluftsliv, jakt og fiske. Når staten eier utmark, gir det myndighetene en bedre mulighet for å oppnå ulike politiske målsettinger knyttet til arealforvaltning, vern og ressursbruk. Utviklingen viser at det er behov for et variert tilbud av muligheter for jakt, fiske, friluftsliv og rekreasjon til befolkningen. Statskog SF har bidratt positivt til å videreutvikle dette tilbudet og vil etter min mening være sentral i det videre arbeidet for fortsatt å sikre befolkningen et variert tilbud.

I forhold til barskogvernet har jeg overfor komiteen pekt på at statens arealer kan tas i bruk til verneformål. Videre kan statens arealer brukes i makeskifte, slik at private skogeiere som får sine arealer vernet, får erstatningsarealer. Når disse hensynene er ivaretatt, anser jeg det også som en mulighet å selge arealer til gårdbrukere som derved kan få styrket sitt arealgrunnlag. Jeg har imidlertid merket meg komiteens oppfatning om at det parallelt med barskogvernet kan vurderes salg av enkeltparseller som ikke vil bli vernet eller som ikke vil spille noen rolle i et makeskifteoppgjør. Jeg har også merket meg at man i tilknytning til slike arronderingssalg bør vise romslighet fra statens side i forhold til gårdsbruk som i tidligere tider har måttet avhende arealer av ren nød, eller som av ulike grunner har kjøpt en redusert del av et tidligere bygselbruk.

Jeg har videre merket meg at det et godt stykke på vei synes å være enighet mellom Regjeringen og komiteen når det gjelder bruken av statlige arealer knyttet til barskogvernet. Når det gjelder flere av de arealkategorier staten er i besittelse av, mener jeg imidlertid det er grunn til å utvise stor varsomhet i forhold til salg eller endringer av forvaltningsordningene.

Statens eiendommer er underlagt ulikt lovverk og ulike forvaltningsordninger, og det er en rekke interesser som skal ivaretas av de ulike forvaltningsinstansene. Et vesentlig trekk ved statens eiendommer er også at store deler av dem er gjenstand for vurdering av Samerettsutvalget. Dette gjelder særlig i Nord-Norge, men også statsallmenningene i Trøndelags-fylkene og i Hedmark er berørt.

I Sør-Norge forvalter Statskog foruten statsallmenningene også innkjøpte skogeiendommer, og det er i det vesentlige på disse eiendommene Statskog driver et kommersielt skogbruk. Vi snakker her om ca. 4 000 kvadratkilometer, og etter min vurdering er det her vi vil finne de mest aktuelle arealene for makeskifte. På eiendommene selges også jakt- og fiskekort, og det leies ut hytter.

Komiteen har i tilknytning til statsallmenningene tatt opp visse spørsmål som er knyttet til forvaltningen. Dels bes departementet vurdere forsøk hvor statsallmenninger forvaltes som bygdeallmenninger, og dels bes departementet vurdere forsøk hvor fjellstyrets og allmenningsstyrets oppgaver løses av et felles organ.

Når det gjelder statsallmenninger forvaltet som bygdeallmenninger, foreligger det allerede en hjemmel i statsallmenningsloven for vedtak om at skogsdriften og virkesretten kan forvaltes etter bygdeallmenningsloven. Hvorvidt det vil være hensiktsmessig at flere statsallmenninger overføres til en slik forvaltning, vil være avhengig av flere faktorer. Det må bl.a. vurderes om forholdene rent ressursmessig ligger til rette for det, og om de bruksberettigede ønsker en slik ordning. Dette er blant de spørsmålene Regjeringen vil måtte komme tilbake til.

Komiteen har fått inntrykk av at det i statsallmenninger med skogsdrift kan oppstå interessemotsetninger mellom fjellstyret, allmenningsstyret og Statskog. Jeg vil bemerke at disse organene har forskjellige roller i forvaltningen av statens arealer og ivaretar ulike og til dels kryssende interesser. På denne bakgrunn har jeg ikke inntrykk av at konfliktnivået egentlig er særlig høyt. Forvaltningen kan imidlertid fremstå som komplisert. Skal en innføre nye ordninger, ligger begrunnelsen etter min oppfatning her og ikke i konfliktnivået. Et forsøk hvor en innfører enda en forvaltningsordning, gjør ikke bildet enklere. Departementet vil se nærmere på dette, i tråd med komiteens tilråding. Departementet vil i denne sammenhengen også se nærmere på muligheten for å styrke lokal forvaltning av ressursene.

Avslutningsvis vil jeg fremholde at komiteen har tatt for seg en rekke spørsmål knyttet til salg og forvaltning av statens arealer. Jeg oppfatter komiteen slik at den er innforstått med at saken reiser en rekke problemstillinger av bl.a. juridisk, økonomisk og praktisk karakter. Mange interesser er berørt, og det er derfor nødvendig for departementet å gå grundig inn i materien. Jeg ser derfor for meg at Regjeringen i første omgang kommer tilbake til Stortinget med de vurderinger komiteen etterspør, og deretter følger opp med konkrete forslag med utgangspunkt i de signaler Stortinget gir.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): I innstillingen sier flertallet i komiteen, alle unntatt Arbeiderpartiet og SV, at mange av de mindre parsellene som Statskog i dag sitter med i ulike deler av landet, i sin tid ble solgt ut av gårdsbruk som et utslag av ren økonomisk nød, og det hevdes at det er særlig aktuelt med tilbakesalg til det bruket som den enkelte parsell ble solgt ut av. Statsråden var jo også inne på dette i sitt innlegg.

Spørsmålet blir da: Tror statsråden at de som en gang i tiden var i en slik økonomisk situasjon at de solgte sin skog, nå vil melde seg som kjøpere? Og hva slags juridiske premisser vil statsråden legge for slike saker? Jeg har også lyst til å spørre: Er det f.eks. mulig innenfor EØS-avtalen å prioritere mellom eiere på den måten som går fram av innstillingen? Det er jo f.eks. ikke sikkert at eierne av de brukene som en gang ble solgt, i dag har økonomiske muligheter eller bor i områder hvor bo- og driveplikten kan tilfredsstilles for en slik konsesjon.

Statsråd Lars Sponheim: Denne problemstillingen, som jeg også berørte i innlegget mitt, er det ikke så veldig lett å snakke generelt om, for vi står overfor så ufattelig mange historier og så mange ulike praktiske tilfeller. Men det går an å ha den prinsipielle tilnærming som komiteen har her, at når en først skal selge ut – og det er vi innstilt på å gjøre for mange av disse enkeltstående skogteigene – bør en bestrebe seg på om mulig å finne en praktisk og god ordning hvor dette føres tilbake til den tidligere grunneier som også i dag er interessert i å være grunneier og har mulighet til å forvalte det på en god måte. Jeg tror ikke på langt nær at det vil være riktig i alle tilfellene – hvis det var et spørsmål om hva jeg tror – men det vil være en rimelig løsning i en god del tilfeller. Og da må vi finne en måte å gjøre dette på som oppleves som fornuftig i lokalmiljøet hvor dette skal skje, og som er i samsvar med de reglene vi er underlagt.

Det vil f.eks. måtte innebære at det fastsettes en rett pris, som vil være den prisen som så vel «tidligere eier», iallfall når det gjelder gårdsbruk, møter, som en eventuell annen eier. Det må selvsagt fastsettes en reell markedspris eller en salgspris på eiendommen. Det er ikke snakk om – og slik har jeg heller ikke forstått komiteen – å gi noen spesielle rabatter på den type ting, av den type tenkning som ligger i odelslovens åsetesbetraktninger f.eks. Men når en skal selge disse eiendommene til en fastsatt markedspris, som EØS-reglene vil sette krav om, vil det i mange tilfeller være en praktisk god ordning at de tilbakeføres til den eiendommen som de en gang var lagt til. Det kan være helt fysiske årsaker til det – at eiendommene ligger inntil hverandre f.eks., som er én av begrunnelsene, eller at de en gang har tilhørt en slik eiendom.

Når dette skal gjennomføres, tror jeg det er viktig at en har tillit til at det fra statens side vil være praktiske mennesker som søker å finne gode løsninger. Vi har gode institutter for å få dette til, bl.a. i jordskiftesystemet og andre systemer.

Øystein Hedstrøm (FrP): Samtidig som vi ser at innstillingen åpner for en viss utvikling på dette området og gir et visst signal til distriktene, er det også enkelte sperrer som jeg synes jeg kan skimte i dette, bl.a. i forhold til barskogvernet. I henhold til svarbrevet vi fikk fra departementet, skal man jo benytte seg av Statskogs arealer også i forbindelse med arbeidet med barskogvernet. Men dette vil ta tid. Det har jo kommet en ny rapport som tyder på at vi skal verne større arealer enn det man tidligere har lagt opp til. Og det som flertallet nå ønsker, kan jo da stoppe opp den prosessen i påvente av at man skal jobbe med barskogvernet.

Vil det ikke være en mulighet for – i og med at det også står i svarbrevet fra departementet i forhold til makeskifte at man skal kunne benytte seg av private grunneiere – at man starter prosessen med å legge ut for salg enkelte teiger og deler, slik som flertallet ønsker, og legger pengene inn i et fond eller på annen måte disponerer dem til kjøp av egnede skogarealer for dem som blir omfattet av et slikt makeskifte, slik at man kommer i gang med prosessen og de bøndene som skal ha erstatningsarealer, kan få dette i overskuelig framtid? Er det noe statsråden ønsker å jobbe for?

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er glad for å få lov til å si litt om barskogvernet generelt i denne sammenhengen. Det opptar meg veldig av flere grunner, dels fordi vi av hensyn til det biologiske mangfoldet bør verne mer barskog i Norge, dels fordi det jeg opplever som en ulykkelig konflikt og til dels verbal kamp mellom miljø og skogbruk, tror jeg kan løses opp hvis vi får mer bevegelse i barskogvernet, og dels på grunn av den ulykkelige løsning som mange grunneiere sliter med, skogeiere som har fått båndlagt arealer over lang tid uten å få avklart sin vernestatus eller få et oppgjør. Alt dette bør løses opp. Statskogs spredte skogarealer kan og bør være et viktig virkemiddel i en sånn sammenheng hvor staten må bruke penger på å utløse areal for barskogvern. Men dette kan gjøres på en for alle parter bedre måte hvis en i tillegg kan tilby kjøp av skog fra Statskog for de pengene en har fått i erstatning, og på det viset gjøre at en skogeier ikke sitter igjen med mindre skog og mer penger, men fortsatt sitter igjen med skog som gjør det mulig å drive næring. Det er den type koblinger vi ønsker å få til, og det er nettopp dette vi må få til framover mens det ennå er en del spredte skogarealer i Statskog som kan brukes i en sånn sammenheng.

Så til det med å få til fleksible koblinger og ordninger. Det er et konkret spørsmål om å bruke et fond, f.eks. fond for barskogvern, i en sånn sammenheng for å få til en fleksibilitet. Det er noen dager til revidert nasjonalbudsjett skal legges fram. Jeg ser ikke bort fra at representanten Hedstrøm kan komme til å like noe av det han kan lese på dette området når det legges fram.

Inge Ryan (SV): Jeg har to spørsmål til statsråden.

Det første spørsmålet er: Er det et problem for den norske stat å være eier av de skogeiendommene som Statskog forvalter? Er det så problematisk at det er fordelaktig at vi kvitter oss med dem, er de til så stor byrde for statsråden og dem som styrer landet i dag?

Spørsmål nr. 2: Mener statsråden det er viktig at vi har en del områder i dette landet som er stilt til disposisjon på lik linje for alle våre 4,5 millioner innbyggere, slik at en kan fiske, jakte og bruke områdene uavhengig av hva slags økonomisk situasjon en befinner seg i, og ikke som i dag der enkelte områder faktisk er forbeholdt dem som er resurssterke i forhold til det å ha god økonomi?

Statsråd Lars Sponheim: Til spørsmål nr. 1, om det er et problem for staten å være en stor grunneier, er det min oppfatning at det er et problem for oss alle at vi ikke har lyktes i å komme lenger med barskogvernet enn det vi har gjort, og det er et problem at vi har mange svake private næringsdrivende innenfor landbrukssektoren rundt omkring i norske bygder. Jeg har på et vis lyst til å løse de to problemene før jeg svarer på det første spørsmålet. Hvis staten frigjør en del spredte skogarealer både for å styrke barskogvernet og for å styrke en del private skogeiere rundt omkring, syns jeg jeg har løst to viktige problemer. Og der har jeg nok først og fremst min hovedtanke.

Jeg kan være noe mer imøtekommende på det andre spørsmålet. Jeg tror jeg tør si at det representanten Ryan sa om viktigheten av at alle har tilgang til jakt, fiske og friluftsaktiviteter til en rimelig penge i dette landet, brenner denne statsråden like mye for som stortingsrepresentant Ryan gjør. Jeg har også som guttunge opplevd å bli sparket vekk fra et fiskevann og fått ødelagt fiskestangen av grunneier osv., så jeg har også noen bitre erfaringer som gjør at jeg skal arbeide for at det skal være rikelig og bra tilgang på rimelig jakt og fiske for folk flest i dette landet. I den sammenheng har Statskog en viktig rolle å spille. Og da skal vi huske at veldig mye av Statskogs grunn nettopp er slikt areal, og veldig mye er over barskoggrensen. Der har vi en viktig oppgave i å forvalte disse fantastiske naturområdene til beste for det norske folk, eid av det norske folk. Det er ikke til hinder for et fornuftig utsalg av spredte skogeiendommer for å styrke et svakt privat næringsliv rundt omkring i norske bygder.

Det er også viktig å presisere, siden det er mye snakk om rikmannsjakt osv., at det er et stort tilbud i det norske samfunn på billig jakt og fiske også på privat grunn. Det er mange, mange plasser hvor man kan kjøpe fiskekort og jaktkort for en rimelig penge også hos private. Derfor bør det være et mangfold av ulike tilbud, og staten har en rolle å spille.

Aud Gaundal (A): Jeg vil følge opp representanten Bendiks H. Arnesens replikk. Svaret fra statsråden er for så vidt greitt i den forstand at han sier at dette blir en komplisert sak hvis en skal selge til dem som en gang var i økonomisk nød og derfor måtte selge ut skogen. Jeg ser de praktiske spørsmålene. Men ikke alle som var i den situasjonen, vil få mulighet til å kjøpe skog. En ting er at de kanskje ikke økonomisk er i stand til det, men sannsynligvis vil det være sånn at noen ikke får kjøpt eller kan kjøpe skog. Vil vi kunne komme i den situasjon at noen av dem som måtte selge på grunn av nød, faktisk kan komme opp med et erstatningssøksmål?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg har ikke lest komiteens innstilling til Stortinget slik at det her er noen rett som skulle gå to-tre-fire generasjoner tilbake, til å få overta eller føre slike skogarealer tilbake til eiendommene. Men det er ytret et ønske, med sterke føringer til regjering og Statskog, om at når vi skal selge ut slike skogteiger, bør staten bestrebe seg på om det går an å finne fornuftige og minnelige ordninger der dette føres tilbake til eiendommen, under forutsetning av at det i dag er en eier som er interessert i å kjøpe og forvalte dette på en god måte. Det er den føring jeg føler Regjeringen har fått i forhold til denne komiteinnstillingen vi behandler i dag. Oppgaven – og den er nok ikke liten – er å gjøre dette på en slik måte at det ikke skaper nytt vondt blod i lokalsamfunnet, men er en akseptert løsning. Det kan f.eks. være tilfeller der det var eieren av en veldig stor eiendom som solgte ut skogen sin, og der det er mange andre som med rimelighet kunne hatt behov for å styrke arealgrunnlaget i dag. I slike sammenhenger kan det være aktuelt å bruke jordskiftelovgivningens instrumenter for å finne gode løsninger. Og det kan være tilfeller hvor det kan være aktuelt å dele slike skogeiendommer på flere, men hvor én av de eiendommene som dette en gang lå inn under, tilhører en av de nye eierne. Jeg tror derfor det er vanskelig å gå veldig langt i generelle betraktninger omkring dette utover ønsket om at en skal prøve – der det er naturlig og praktisk mulig – å føre denne type eiendommer tilbake. Vi må nesten ned på det enkelte tilfellet for å kunne se for oss hvordan dette skal løses.

Marit Arnstad (Sp): Statsråden og representanten Ryans replikkveksling kunne trenge en liten oppfølging, derfor vil jeg be statsråden om å bidra til en oppklaring når det gjelder allmennhetens rettigheter knyttet til norsk utmark. Den misforståelse synes å gjøre seg gjeldende at det å plukke bær, moltemyra i Finnmark eller mulighet for fri ferdsel skal være truet ved å få private eiere istedenfor statlige eiere, hvilket ikke er tilfellet så langt jeg kan forstå. Friluftsloven, som har regler om allmennhetens adgang til fri ferdsel og til bærplukking, gjelder alle eiere uansett om de er statlige eller private. I den grad representanten Ryan har blitt kastet vekk fra bærplukking, er det et problem i forhold til friluftsloven, ikke i forhold til at det var en privat eier. Jeg vil gjerne be statsråden om å bekrefte det. Og likeens at moltemyra i Finnmark er mer truet av EØS-reglene enn av private eiere.

Så til jakt- og fiskerettighetene. Jeg er enig i at det er viktig å ha et godt og rimelig tilbud slik at flest mulig kan drive med jakt og fiske i Norge. Jeg synes det er viktig å være klar over at over 95 pst. av det arealet Statskog har i dag, fortsatt vil være Statskogs areal, der en også kan drive jakt og fiske. Men noe av det komiteen har tatt opp overfor statsråden, er spørsmålet om det momsfritaket Statskog har i dag, som gjør det mulig å tilby rimeligere jakt- og fiskemuligheter enn det private kan, og som kanskje kan ha en konkurransevridende virkning i forhold til private grunneiere. Er det et moment som bør vurderes i forhold til det å kunne gjøre private eiere i stand til å gi rimeligere tilbud til befolkningen når det gjelder jakt og fiske?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg kan bekrefte at også statsråden kjenner lovgivningen på området som sikrer allmennheten en fri ferdselsrett i norsk utmark uansett hvem som er grunneier. Og slik må det være, for det ligger viktige verdier i dette, og det er verdier som av og til er oppe til debatt. Blant annet vet vi at man i denne sal flere ganger har diskutert en vanskelig grenseoppgang når den frie ferdsel brukes til noe mer organisert og kanskje mer har karakter av kommersiell virksomhet. Det reiser noen problemstillinger: Hva skal omfattes av denne frie ferdselsretten? Som en grunnholdning er det for meg veldig klart at den frie retten til å ferdes i utmark er en bærende verdi å ta vare på i det norske samfunn. Hvem eier lufta?

Så til de konkrete spørsmålene om jakt og fiske, hvor jeg opplevde at representanten Ryan og jeg hadde noen utvekslinger av erfaringer. For det er ikke fri rett, det dreier seg om en grunneiers rett og retten til å ta seg betalt. Slik er det, og slik skal det være. Jeg mener det er viktig at vi samlet sett har en politikk rundt dette som gjør at det er et spredt og omfattende tilbud på jakt og fiske der det er mulig for alminnelige mennesker – hvis det er noe som heter det – å betale for jakt- og fiskerettigheter og utnytte dette. Her har staten en viktig rolle ved å være en så stor aktør på tilbudssiden at man kan tilby gode muligheter for jakt og fiske til en pris som er overkommelig, og til en pris som er slik at det er grenser for hva konkurrenter kan tilby. Regjeringen vil selvsagt arbeide videre for at det skal være slik, som jeg også gav uttrykk for i mitt svar til representanten Ryan.

Når det gjelder spørsmålet om merverdiavgiftsreglene, har jeg i mitt svar til komiteen gitt en begrunnelse for hvorfor det er slik det er, og som er veldig spesiell. Regjeringen vil nå se nærmere på disse merverdiavgiftsreglene og hvordan disse konkurransevridende effektene er, og komme tilbake til Stortinget med eventuelle endringer.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Ivar Kristiansen (H): Dette er faktisk en stor og viktig sak for de mange tusen eiendomsbesittere rundt om i Distrikts-Norge som har fulgt med i disse spørsmålene. Disse eiendomsbesitterne og generasjoner før dem har sannelig hatt tid på seg til å være tilskuere til mangel på fremdrift i spørsmål som har vært helt avgjørende for det driftsgrunnlag man må ha for å skaffe levelige vilkår for seg og sine etterkommere for å eksistere videre på landsbygda.

Det har sannelig ikke vært enkelt. Vi har sett i enkelte prosesser at man har sittet i 130 år og ridd på saker som har manglet en avklaring. I denne forbindelse er det svært positivt at vi har fått dette Dokument nr. 8-forslaget, som faktisk i dag åpner for å bringe saker mange, mange viktige steg fremover. Statsråden har i sitt innlegg også tatt til orde for å bringe saken videre fremover på de nevnte områder, hvor man nå skal foreta en aktivitet i form av nedsalg.

Jeg vil også gi honnør til saksordføreren som på en svært grundig måte har forberedt og presentert denne saken for komiteen.

Som sagt, her har sannelig motkreftene fått lov til å gå fra den ene seieren til den neste. Til de mange som henviser til at det er vanskelig å gjøre noe, ikke minst på grunn av Samerettsutvalgets innstilling, vil jeg påstå at dette i seg selv ikke behøver å være dekkende. Denne problemstillingen er blitt grundig vurdert i forkant av Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, som jo har vært i sving en tid. Vi snakker her om areal på tusenvis av km2, både skogs- og fjellstrekninger, der det har vært tvist mellom private grunneiere og staten. Justiskomiteen har tidligere meget klart sagt hva slags muligheter som åpner seg for å åpne for nedsalg også i områder som er berørt av Samerettsutvalgets domene.

Det er også grunn til å minne om, som flere tidligere talere har vært inne på, situasjonen rundt de tidligere nødsnedsalgene som ble foretatt i deler av landet, og ikke minst på Helgeland, i Rana-området, hvor vi har sett at prosessen har vedvart i mer enn 130 år. Man er kommet svært kort, og i de salg som har vært foretatt her kan man ikke si at man fra statens side har vært spesielt rundhåndet, hvor staten mer eller mindre har valgt å beholde 60–70 pst. av de mest produktive arealene vi finner i disse områdene. Her har flertallet nokså klart sagt hva man forventer. Vi har definert ambisjonene, og vi ser frem til oppfølgingen av disse spørsmålene fra departementets side.

Så er det litt forunderlig å høre Arbeiderpartiets og SVs talere, hvor ikke én nevner noen saklig begrunnelse som går på motforestillingene mot at private eiendomsbesittere kan forvalte de lokale skogarealene, og da spesielt i områder som Nord-Trøndelag og Nordland fylker. Man nører opp under en grunnleggende mistillit til at lokale eiendomsbesittere vil kunne være i stand til å forvalte disse arealene, denne biten av skogen, på en minst like god måte som det staten hittil har vært i stand til. Man velger fortsatt å kjøre videre som før, med en sammenblanding av statens forretningsmessige og forvaltningsmessige engasjement. Og så tillater man seg i denne debatten å bringe inn begreper som fri ferdsel i utmark, jakt- og fiskemulighetene. Dette har etter min oppfatning svært lite med denne saken å gjøre. Og som representanten Arnstad har vært inne på, så har vi lovverk, friluftsloven bl.a., som i betydelig grad ivaretar de interessene vi skal ha på plass på dette området. Det man derimot gjør, er å forverre mulighetene for aktiviteter i utmark, for friluftsfiske, jakt og andre aktiviteter, i og med at man fortsatt ønsker å nøre opp under en politikk som forverrer de økonomiske mulighetene til å utvikle disse viktige områdene i Utkant-Norge for de spennende periodene vi går inn i. Her tar heldigvis flertallet nå affære og åpner for at man kan bygge opp mer robuste økonomiske enheter innenfor den lokale skogbruksnæringen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olemic Thommessen (H): Det har vært hevdet fra Arbeiderpartiets og SVs representanter at denne saken dypest sett handler om hvorvidt vi skal ha allmenn tilgjengelighet i utmarka vår, eller om den skal gjøres eksklusiv. Med all respekt – det er ikke det dette handler om, det synes jeg er en gedigen skivebom. Flere av innleggene har pekt på at allemannsretten er ivaretatt gjennom andre hjemmelsgrunnlag, og jeg slutter meg til det.

Det denne saken handler om, er spørsmål om sentral styring i forhold til lokal forvaltning. Det har vært mye diskusjon om feite skogteiger, rimeligvis fordi det er de som kanskje er de mest aktuelle å selge ut. Men hvis man ser på hvor Statskog faktisk eier noe, så er ikke det i hovedsak der hvor skogen er tykk og det er høy bonitet. Statskog eier store områder i fjellområder og i ganske glissen utmark. Det dreier seg da sånn sett om små kommuner oppunder fjellet som i dag sannelig er presset fra mange kanter. Et landbruk på defensiven eller stadig mer omfattende nasjonale regler når det gjelder bruk av utmark, er eksempler på det.

Jeg har lyst til å befatte meg litt med de signalene som flertallet har gitt. Flertallet viser at lokalt eierskap er viktig for å styrke den lokale inntjeningen og for å styrke de lokale brukene. Men det gjelder ikke bare grunneiere, det gjelder også den lokale befolkningen generelt. Jeg har lyst til å peke på de signalene som er gitt i forhold til forsøk når det gjelder forvaltning av utmark som bygdeallmenninger.

Dersom man kan styrke relasjonene mellom lokalbefolkningen og driften av utmarksområdene, vil det være en stor fordel for Bygde-Norge. Det vil gi en større forståelse for de grep man også må gjøre miljømessig, det vil gi en større forståelse for barskogvern og for de innskrenkende regler man har i utmarka. Jeg tror også det er vanskelig å se at organisering som bygdeallmenninger skulle gi noe svakere rettigheter eller noe svakere grunnlag for allmennheten i forhold til det å få plukke bær eller også drive med jakt og fiske. Snarere tvert imot – bygdeallmenninger vil kunne håndtere de sakene med stor forståelse i forhold til de behov, de forventninger og den historie som lokalbefolkningen har.

Eirin Faldet (A): Statskog har i dag 110 ansatte, hvorav 80 pst. er manuelle skogsarbeidere. De manuelle skogsarbeiderne har høy kompetanse innenfor sitt arbeidsfelt. De utgjør i dag de siste profesjonelle miljøer av skogsarbeidere i Norge. Statskog har bare 5 pst. av markedet, men ca. 30 pst. av helårsansatte skogsarbeidere i Norge.

Statskog er viktig for næringen – ikke på grunn av sin størrelse, men på grunn av sin rolle – og bidrar til nødvendig mangfold i norsk skogbruk. Statskog har evne til å være industriell i tanker og handlinger og bidrar til økt konkurranse, som igjen bidrar til å profesjonalisere alle aktørers opptreden. Det er viktig å beholde Statskog slik det er i dag. Jeg kan ikke skjønne hvorfor man skal endre på den organiseringen av Statskog som man har i dag. Etter at Bondevik-regjeringen tok over, har det ved flere anledninger kommet utspill om og forslag til privatisering av statlige selskaper, og her virker det som om det er privatisering for privatiseringens skyld.

Statskog fungerer bra i dag. Og siden mitt ståsted er Hedmark, må jeg si at det er dette fylket som blir sterkest rammet ved et eventuelt salg av Statskog. En privatisering vil rive bort grunnlaget for Statskog i den form og funksjon det har i dag. Det vil indirekte få konsekvenser for om lag 113 ansatte og direkte få konsekvenser for minst 50 ansatte som jobber på Statskogs arealer. At en del politiske miljøer prinsipielt er mot statlig eierskap, kan ikke være grunnlag nok for en vingeklipping eller rasering av dette konsernet. Mye av den aktiviteten Statskog driver, alene eller i allianse med private aktører, gir en avkastning som på ingen måte står tilbake for andre sammenliknbare bedrifters avkastning i Norge. Avkastningen kommer staten og alle oss eiere til gode.

I tillegg kommer de samfunnsøkonomiske og distriktspolitiske sider ved et salg. Det vil være bygder som mister mange arbeidsplasser. I Hedmark – og særdeles i Arbeiderpartiet – er vi mot salg av Statskog, et salg som også svekker allmennretten og folks tilgjengelighet til rekreasjon, friluftsliv, jakt og fiske. Det bekymrer kanskje ikke Høyre, men det burde bekymre Kristelig Folkeparti og Venstre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.