Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• statsråd Lars Sponheim

• statsråd Ingjerd Schou

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Øystein Hedstrøm.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg har et spørsmål til vår ærede landbruksminister. På et 25-årsjubileum på Kalnes jordbruksskole kom statsråden med meget oppsiktsvekkende uttalelser om norsk landbruk. Han sa at bønder er «blitt politiske vesener» som «har gjerdet seg inne». Og videre: Hele samvirketankegangen er Taliban.

Dette er meget oppsiktsvekkende uttalelser mot norsk landbrukspolitikk og den norske bondestand. Hva har så statsråden gjort for å endre samvirket i trepartiregjeringens regjeringstid? Jo da, samvirket har ennå sine reguleringsprivilegier og er unntatt fra konkurranselovgivningen, slik at Kari og Ola må betale mer for norske matvarer. Når statsråden sier at samvirket er Taliban, betyr ikke det – når han ikke har gjort noe for å endre på dette som betyr noe i praksis – at den politikken han står for, er en Taliban-politikk?

Statsråd Lars Sponheim: Det var voldsomt. Jeg kan bekrefte at det er 25 år siden jeg gikk ut fra Kalnes jordbruksskole, og i den sammenheng, hvor jeg møtte mine tidligere medelever, reflekterte jeg litt rundt en del av de beskyldninger og utsagn som er blitt tillagt meg som politiker opp gjennom årene. Det var det da en avis som hadde slått opp. Jeg tror ikke vi skal legge så stor vekt på dette, bare saklig si at i den situasjon vi har hatt i norsk landbruk over tid, hvor det på enkelte områder har vært en ren monopolsituasjon, hvor Stortinget har bedt om at det skal bli konkurranse, flere aktører, arbeider Regjeringen med dette og med å få det til. Det ser vi eksempler på nå om dagen, f.eks. innenfor melkesektoren, hvor det arbeides med å få til en fornuftig og god konkurranse – ikke fordi en ønsker å gjøre Tine dårligere, men konkurranse gjør faktisk at f.eks. melkesektoren og den store tidligere monopolaktør Tine blir bedre. Slik bidrar vi til en oppmyking på mange områder innenfor landbruket, noe som bidrar til at bøndene får større frihet til å være selvstendig næringsdrivende, uten at vi slår ut barnet med badevannet, slik det også er en del som fremmer forslag om når det gjelder landbrukspolitikken. For vi trenger en sterk politisk ramme rundt landbrukspolitikken i Norge skal vi ha en mulighet til å ta vare på et landbruk så langt mot nord og med så små garder spredt over et enormt areal som det vi har i Norge.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg vil sitere hva statsråden har sagt til Sarpsborg Arbeiderblad, altså lokalavisen: Landbruket «har vært helt Taliban i sin innpoding av samvirke». Og videre: «Når bønder vil ha gjort noe, så roper de på staten». Videre sier han at det må «skje noe med melkebøndene her i landet», underforstått at hver melkebonde i gjennomsnitt får 350 000 kr i året i subsidier.

Jeg er enig med statsråden i at det må skje en kraftig strukturendring i norsk landbruk, slik at gjenværende bønder kan bli robuste, og kan møte virkelighetens verden inn i fremtiden. Men når statsråden sier at norsk landbruk er Taliban, må han ikke da foreslå radikale endringer i landbrukspolitikken for å komme vekk fra den Taliban-politikk han vitterlig representerer?

Statsråd Lars Sponheim: Det var slik – og den gleden delte jeg med mine medelever – at det man lærte om marked i norsk landbruk for 25 år siden, og det gjaldt også for meg gjennom fem års landbruksøkonomistudier, var veldig avgrenset. Det var ett land, ett merke og ett marked. Så det man trengte å vite om marked, var telefonnummeret til de store samvirkeorganisasjonene. Utover det skulle man lære produksjonsteori. Det har nok vært en god politikk i en oppbyggingsperiode, hvor vi trengte standardmerker og en rasjonell produksjon over hele landet, men den tid er forbi. Landbrukets produkter møter nå modne markeder, markeder som krever differensierte produkter, og det gjør at vi må endre en del på markedsregimene. Det arbeider vi med. Stortinget har selv bedt om at det skal bli konkurranse i meierisektoren. Det arbeider vi med. Det ser vi senest oppslag om i dag.

Alle vet at det å reetablere konkurranse i et marked hvor det har vært monopol, er en meget vanskelig jobb, men det arbeider vi med å få til. Likeens prøver vi å legge til rette for at bønder skal kunne samarbeide mer og på ulike måter klare å bygge opp et mer differensiert landbruk på tilbudssiden. Melke-sektoren er det området som står overfor de største forandringene framover.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil stille et spørsmål til sosialministeren.

Regjeringen sier den vil bekjempe fattigdom ved å målrette sin politikk mot dem som virkelig trenger det. I Dagbladet i går kunne vi lese om familien Bekkum, som har et svært funksjonshemmet barn. I likhet med mange andre funksjonshemmede rammes denne familien hardt av at Regjeringen nå ønsker å innføre sterke begrensninger i muligheten til å trekke fra store sykdomsutgifter på skatten. Familien Bekkum sparer årlig samfunnet for store kostnader fordi de ikke vil sende fire år gamle Anders på institusjon.

Regjeringen sier altså at de vil målrette sine tiltak bedre. Jeg må da få spørre sosialministeren: Hva er målet med tiltak som kan gjøre familien Bekkum til gjeldsslaver?

Statsråd Ingjerd Schou: Regjeringen har foretatt en klar prioritering: de fattigste først, og så vidt jeg kan se, er det også bred oppslutning om de tiltak for å løfte de fattige Regjeringen har foreslått i fattigdomsplanen.

Det er et viktig arbeid og en viktig innsats familien Bekkum gjør. Det er også slik at personer med særlig alvorlig eller langvarig sykdom, som har en skattebelastning som kan virke uforholdsmessig tyngende, fortsatt kan søke om å få skatten nedsatt eller ettergitt av billighetsgrunner. Det kan også søkes om utbedringslån fra kommunen eller Husbanken til ombygging av bolig.

Det er også slik at Kommunal- og regionaldepartementet neste høst legger frem en stortingsmelding som drøfter boligpolitikken, hvor særlig problemstillinger som det representanten Hanssen påpeker, vil bli drøftet. Regjeringen vil særlig følge med i utviklingen innenfor dette området, og også vurdere eventuelle virkninger og omlegginger av systemet.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg synes at sosialministeren må svare på det spørsmålet hun får. Målretting må jo bety at Regjeringen har en svært bevisst politikk når de utformer ulike ordninger for ulike grupper. Derfor må det være gjennomtenkt når Regjeringen fremmer et forslag som bl.a. rammer familien Bekkum så hardt som det gjør. Det må ligge en bevisst tenkning og strategi bak det.

Den nye tak 2-ordningen hjelper ikke familien Bekkum, og tiltakene i fattigdomsplanen hjelper ikke familien Bekkum. Det eneste de får som følge av Regjeringens forslag til statsbudsjett, er betydelige nye kostnader.

Det kan godt være at det er det Regjeringen ønsker å gjøre, men sosialministeren må jo ha en begrunnelse for hvorfor familien Bekkum skal få alle disse nye kostnadene. Vi snakker om nye kostnader på 420 000 kr.

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg har påpekt hvilke ordninger og muligheter som familien Bekkum har, og gjentar ikke dem.

Regjeringen har foretatt en klar prioritering, og det er at det er de fattigste først. Så vidt jeg kan se, er det faktisk en bred oppslutning om det.

Vi ønsker selvfølgelig fortsatt å ha brede ordninger, men vi ønsker også å gå mer inn på en målretting og på individuelle løsninger og skreddersøm. Istedenfor å ha de brede ordninger når det gjelder egenandeler – som representanten påpekte – har vi prioritert tiltak for storforbrukerne av helsetjenester, kronikere og funksjonshemmede, som vi vet har store utgifter til sykdom og slik sett gjennom det også får dekning for de utgiftene som ikke dekkes under det gjeldende egenandelstaket.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Det er interessant å høre sosialministeren si at det er de som har det vanskelig, som skal betale for de aller fattigste, for det er jo det som er realiteten.

Mange som i dag er i stand til enten å passe eller pleie sine egne, eller som selv har alvorlig sykdom, har et særfradrag på skatten for store sykdomsutgifter som de nå skal fratas. Så kan det sies, som sosialministeren sa, at dette kan man søke spesielt om. Man skal altså lage nye byråkratiske ordninger til erstatning for gode sosiale ordninger. Dette er bare ett av mange svært usosiale forslag i Regjeringens budsjett.

Det er ganske forstemmende å høre at det sies direkte at disse som faktisk er i stand til å pleie og passe sine egne, familien Bekkum inkludert, nå altså skal få en ekstrabelastning, en belastning som samfunnet må ta igjen på annet hold. Det betyr at disse pleie- og hjelptrengende menneskene sannsynligvis vil havne på institusjon istedenfor å være hjemme hos sin egen familie og få pleie av den.

Mener virkelig sosialministeren at dette er god sosialpolitikk? Ser ikke sosialministeren det dypt usosiale i det forslaget Regjeringen nå legger fram?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg gjentar at Regjeringen har prioritert. Vi har prioritert de fattigste først. Vi har ønsket å målrette tjenestene og ikke nødvendigvis ha alle de brede ordningene. Jeg vil bare nevne at de 800 000 som i dag får utstedt frikort, umulig kan være fattige alle sammen. Valget er enkelt: Skal vi gi litt til alle, eller skal vi gi mer til dem som trenger det mest? Regjeringen har valgt det siste. Familien Bekkum gjør et viktig arbeid. Jeg har pekt på ordninger som gjør det mulig for dem å fortsette sitt arbeid, og Regjeringen vil være opptatt av å følge utviklingen innenfor dette området.

Presidenten: Britt Hildeng – til oppfølgingsspørsmål.

Britt Hildeng (A): Det synes som om statsråden synes det er rimelig å sende en regning på 75 mill. kr til syke mennesker. Men samtidig med at Regjeringen skjerper skatten for de sykeste, gir de skattelette på 100 mill. kr til dem som får private helseforsikringer av sin arbeidsgiver. Som statsråden vet, får man bare helseforsikring dersom man er ganske frisk. Hvordan kan statsråden forsvare å bruke skattesystemet på en slik måte at man på den ene siden tar 75 mill. kr fra de sykeste og samtidig gir 100 mill. kr til dem som er friske? Er dette et uttrykk for Regjeringens sosiale profil, og er dette et uttrykk for å gi til de fattigste?

Statsråd Ingjerd Schou: Å heve innslagspunktet for toppskatt for vanlige inntekter kan umulig være å gi mest til de rike. Regjeringen har foretatt en klar prioritering. Det er de fattigste først, og det kan umulig være slik at alle som i dag får utstedt frikort – jeg gjentar det – er fattige. Valget for oss har vært enkelt når vi også skal være villig til å prioritere, til å målrette og til å tenke på de enkelte som har det aller vanskeligst, hvor viktigheten er å skjerme dem som har de største utgiftene. Det vet vi gjelder en del kronikere og funksjonshemmede, og vi vil nettopp sørge for at det er de som får et nytt tak 2.

Presidenten: Harald T. Nesvik – til oppfølgingsspørsmål.

Harald T. Nesvik (FrP): Statsråden sier at hun vil målrette tiltakene slik at de fattigste skal komme først. Problemet er bare at en del av de tiltakene som Regjeringen har lagt opp til når det gjelder egenandeler, rammer nettopp også dem som er fattige. Ved å heve egenandelstaket fra 1 350 kr til 1 850 kr treffer man akkurat den gruppen som virkelig har minst fra før, midt i ansiktet. Når Regjeringen snakker om at de vil målrette tiltakene, tror jeg man heller kan være så ærlig å si at her vil vi spare penger. Å «målrette tiltakene» er en annen måte å si det på, at færre skal få tilgang til ordningene, vi skal spare penger, og det er betydelige beløp Regjeringen har lagt opp til her.

I denne sammenhengen vil jeg spørre statsråden: Kan vi også forvente at denne regjeringen nå kommer til å målrette tiltak som kontantstøtte? Kommer den til å målrette tiltak som barnetrygd? Er det virkelig det vi skal få se fra denne regjeringen, hvis det skal henge på greip det som statsråden snakker om?

Statsråd Ingjerd Schou: De fattigste først – det er den klare prioriteringen. Budsjettet er stramt, og det er stramt for å legge til rette for å skape og bevare arbeidsplasser. Arbeid er også det viktigste tiltaket for å skape en sosial profil. Det er det viktigste tiltaket for å hjelpe fattige ut av fattigdom. Vi ser at de brede velferdsordningene er viktige for å forebygge fattigdom, men de er nødvendigvis ikke de viktigste for å hjelpe folk ut av fattigdom.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål – Sigbjørn Molvik.

Sigbjørn Molvik (SV): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

Dagbladet i går hadde ikke bare oppslag om Anders Bekkum, som har vært omtalt, men også et annet oppslag: «De rike håver inn», «Velter seg i skattefritt utbytte». Disse to oppslagene viser med all mulig tydelighet et bilde av et Forskjells-Norge.

Sosialministeren har siden Regjeringa tiltrådte, hatt en høy profil når det gjelder å bekjempe fattigdom, og har nettopp lagt fram St.meld. nr. 6 for 2002-2003, Tiltaksplan mot fattigdom. Etter å ha lest denne stortingsmeldinga er det ikke mulig å finne spor av at Regjeringa er opptatt av utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller i landet vårt. Jeg vil derfor spørre statsråden: Ønsker Regjeringa å utjevne de økonomiske og sosiale forskjellene i Norge?

Statsråd Ingjerd Schou: Arbeid er den viktigste veien ut av fattigdom, og Regjeringen satser først og fremst på tiltak for å hjelpe flere til å komme i arbeid. De største forskjellene i Norge går mellom dem som er i arbeid, og dem som ikke har arbeid. Å hjelpe flere til å klare seg selv nettopp gjennom det å ha eget arbeid er den sikreste måten å redusere forskjellene på.

Det er viktig med de brede velferdsordningene. Det er viktig med en fortsatt utjevning, men til tross for at vi har hatt utjevning gjennom mange tiår, er det fortsatt slik at vi har fattige i dette landet. Da må vi klare å gjøre begge deler, både å målrette og å prioritere, men samtidig også ha utjevning for øye.

Sigbjørn Molvik (SV): Jeg takker for svaret, men jeg oppfattet ikke at stasråden svarte på det jeg spurte om.

Når bildet viser at mange av de rikeste blir enda rikere, og mange av dem som er fattige, nå får innstramninger som gjelder både sykdom og arbeid, er denne utviklinga på feil spor. Det er ikke riktig som statsråden sier, at vi har hatt utjevning gjennom mange år. Utviklinga har gått den andre veien. Tror statsråden at en slik langsiktig, systematisk og målrettet innsats som Regjeringa legger opp til, vil lykkes bare ved å omfordele mellom dem som har det trangt, uten å bremse dem som raser fra på toppen?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg tror at det viktige er å fokusere på å prioritere dem som trenger det aller mest, i tillegg til at vi fortsatt skal fokusere på utjevning. De brede, gode løsningene er viktige, men vi ser allikevel at noen faller utenfor. Det krever prioritering. Det krever individuelle løsninger. Det krever skreddersøm. Fokusering på en skatteprofil i forhold til de rikeste har vi hatt, og det skal vi fortsatt ha, men det har altså ikke hjulpet slik at vi i dag ikke har fattige.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Magnhild Meltveit Kleppa.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Ut frå dei to spørsmåla som har vore stilte no, er det nærast umogleg å sjå at Regjeringa både er oppteken av å nedkjempa fattigdom og av å utjamna forskjellar.

Når det gjeld dei fattigaste og den planen som er lagd fram, viser andre delar av budsjettet heilt tydeleg at det er dei som fell utanfor arbeidslivet, dei som må gå på arbeidsløysetrygd, dei som må gå på uføretrygd, og dei som har store kostnader i samband med medisinbruk og òg andre sjukdomsutgifter, som må betala dette sjølve. Det at statsråden nett viste til den familien som var nemnd, til ordningar som er tome, fortel jo at ho i staden er oppteken av faktisk å bidra til fleire fattige. (Presidenten klubbar.) Når skatteletten til overmål er større enn handlingsplanen for fattige ...

Statsråd Ingjerd Schou: Regjeringen prioriterer de fattigste først. Jeg gjentar det. Når representanten Meltveit Kleppa sier at vi rammer de arbeidsledige, har jeg lyst til å si at det de arbeidsledige først og fremst trenger, er arbeid. Hun peker på at vi har et tiltak som gjør at vi på en måte kan fremstå som at vi tar med den ene hånden og gir med den andre. Det viktige er at vi har aktive tiltak, ikke passive tiltak, at vi har målrettede tiltak og ikke bare de brede tiltak, at vi har tiltak som fanger opp den enkelte, og at vi ikke har passive stønader lengst mulig. Vi styrker oppfølgingen av arbeidsledige med 220 nye årsverk i Aetat. Samtidig stiller vi krav til de arbeidsledige. Vi evaluerer arbeidsmarkedstiltakene, og der viser det seg at tiden er den mest kritiske faktor for dem som er arbeidsledige. Blir man gående arbeidsledig for lenge, er det større sjanse for at man blir værende i den fella. Jo lenger man går ledig, jo vanskeligere er det å komme i jobb. Dette handler om målretting og prioritering, og om å hjelpe folk ut av fattigdom.

Presidenten: Kristin Halvorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et oppfølgingsspørsmål til kulturminister Svarstad Haugland, som også er leder i Kristelig Folkeparti.

Det er jo feil det som sosialministeren sier, at slagordet for denne regjeringen er «de fattigste først». Det første Regjeringen gjorde i budsjettet i fjor, var jo å fjerne denne skatten på utbytte som nå virkelig har gitt dem som har mest, mye i lommene. Så slagordet til Regjeringen er jo «de rikeste først». Det som må være det korrekte slagordet for dette budsjettet, er at det skal lages flere fattige før man går løs på fordelingen. For det er det som skjer når det gjelder dem på attføring, når det gjelder egenandeler, og når det gjelder den omfordelingsprofilen som Regjeringen har lagt opp til, hvor man tar fra dem som har lite fra før, slik at de skal bli virkelig fattige før de endelig blir verdig nok trengende for denne regjeringen til å heises opp. Er dette Kristelig Folkepartis fordelingspolitikk?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No er det eingong slik at ein skal vera forsiktig med å blanda seg inn i andre statsrådars fagområde. Det burde òg representanten Halvorsen ha respekt for.

Når så er sagt, er det ein ting vi òg har bruk for her i dette landet. Det er at vi har investorar som kan investera i norsk næringsliv, som kan skapa trygge arbeidsplassar. Då er det viktig både å leggja til rette for eit aktivt næringsliv og at vi faktisk har folk her i landet som kan investera i norsk næringsliv. I dag går investeringane faktisk ned. For det andre: Det dei fattige treng mest, er arbeidsgivarar som kan skapa trygge arbeidsplassar.

Det å teikna eit bilete av heilskapen i dette budsjettet som at det er ein kamp mot dei fattige, er rett og slett å snu heile saka på hovudet. Vi prioriterer dei fattigaste fyrst. Ein av dei måtane vi kan prioritera dei fyrst på, er òg å leggja til rette for eit næringsliv som er trygt, og som òg kan skapa arbeidsplassar. Desse tinga må ein sjå i samanheng. Eg vil òg minna om den utjamningsmeldinga som Bondevik I-regjeringa la fram. Den inneheldt ikkje noko forslag om å ta frå dei rikaste. Men det er viktig å lyfta opp dei som har det verst. Det er faktisk det vi gjer.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Det lokale kulturlivet har mye å si for barn og unges oppvekstmiljø. Teater, musikk og dans beriker livet i lokalsamfunnet, det enkelte barn og de unge. I denne sammenheng har kulturskolene betydd mye og frambrakt mange talenter innen ulike genre som i dag faktisk er ledende utøvere innenfor sine felt.

Samtidig vet vi at mange står på venteliste for å komme med, og det rapporteres at kommunene føler seg tvunget til å redusere tilbudene. Tilbud som skulle nå mange, blir på en måte bare et eksklusivt tilbud. Ofte er det et tett samarbeid mellom kulturskolene og det øvrige kulturlivet i kommunen, som korps og kor. Nå vet jeg at kulturskolene ikke er under kulturministerens ansvarsområde direkte. Det vet jeg. Men det påvirker i høyeste grad det politikkområdet som statsråden har ansvaret for. (Presidenten klubber.) Spørsmålet mitt blir: Bekymrer det statsråden at det lokale kulturlivet på denne måten (presidenten klubber igjen) tappes for ressurser og kompetanse, og er det i tråd med Regjeringens politikk å gjøre kulturskolene til noe eksklusivt noe?

Presidenten: Taletiden skal holdes av samtlige.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er heilt rett som representanten seier, at når det gjeld kulturskulane, er ikkje det mitt ansvarsområde, som heller ikkje det førre spørsmålet var det.

Det er viktig at vi har eit rikt kulturliv. Og sjølvsagt er det òg rett at kulturskulane er ein viktig faktor i det. Men å påstå at kulturskulen berre blir eit eksklusivt tilbod, er, for å seia det mildt, ganske sprøtt.

Vi veit at i mange kommunar er det mange som står på venteliste, og at dei gjerne kunne ha hatt betre tilbod. Eg er glad for at kulturskulane er lovfesta, og eg håpar òg at kommunane skal prioritera dei. No veit vi òg at i det budsjettet som vi har lagt fram, vart dessverre dei frie midlane til kommunane noko innskrenka på grunn av vedtak som er fatta her i denne salen, slik at dei ikkje har så mykje frie midlar som vi kunne ha ynskt oss, og dermed vil det kanskje gå ut over kulturskulane. Eg håpar at dei skal klara å skjerma dei, og løyvingane til kulturskulane er altså ikkje ramma av nedskjeringar.

Det eg òg gjerne vil nemna når det gjeld kulturbudsjettet elles, er at ei av dei prioriterte oppgåvene frå mi side m.a. har vore å støtta dei ulike musea vi har rundt omkring i heile Noreg. Det er òg ein del av det samla kulturtilbodet som kommunane skal gi både til barn og unge. Det har frå mi side vore prioritert, slik at kulturlivet framleis skal blomstra og veksa rundt omkring i kommunane våre.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Jeg takker for svaret.

Jeg har lyst til å stanse litt ved dette med det eksklusive, at det blir bare for noen. Det handler faktisk om at kommunene rundt omkring ikke har anledning til å delta med større midler, fordi kommunekassene rundt omkring er bunnskrapte. I Austevoll kommune i Hordaland ligger det faktisk forslag om å kutte hele kulturskolen for å komme i balanse med budsjettet. Ordføreren sa til meg at vi har så store utfordringer i skolen og eldreomsorgen at det faktisk er kulturskolen dette kommer til å gå ut over. Hvordan tenker kulturministeren å møte den negative utviklingen som veldig mange aktører sier rammer kulturskolene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Vi er vel òg etter måten vande med at når rådmenn i fyrste omgang kjem ut med sine forslag til budsjett, er det ein del forslag som heldigvis blir nedstemde i kulturstyra, heradsstyra og bystyra rundt omkring, og eg håpar at våre lokalpolitikarar skal vera vakne for kulturskulen sin verdi. Men det eg er nøydd til å leggja til, er at dessverre blir dei frie rammene for kommunane innskrenka i forhold til det som var Regjeringa sin intensjon i kommuneøkonomiproposisjonen. Eg skal ikkje gjenta kvifor det har skjedd, men vi veit at det er eit stramt budsjett. Når ein då frå Stortinget si side legg fleire oppgåver på kommunane, blir dermed òg rammene for våre lokalpolitikarar til å prioritera innanfor mindre. Det er eg lei meg for, men det er faktisk noko som Skjælaaen har like stort ansvar for – og kanskje vel så stort – som Regjeringa.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Trond Giske.

Trond Giske (A): Det budsjettet som kulturminister Svarstad Haugland har lagt fram, innebærer egentlig et vendepunkt i kulturpolitikken. For første gang står det på første side i kulturbudsjettet at dette budsjettet innebærer «i praksis et lavere aktivitetsnivå ved de fleste kulturinstitusjonene». Så fra å ha en situasjon hvor kulturminister etter kulturminister har prøvd å bygge ut kulturlivet i Norge, har vi for første gang et budsjett som fører til «et lavere aktivitetsnivå ved de fleste kulturinstitusjonene». Men ikke nok med det, det er jo kommunebudsjettene rundt omkring i landet som i hovedsak kommer til å ramme kulturlivet. De frie rammene innskrenkes, ikke på grunn av barnehagereformen, men på grunn av at den totale kommuneøkonomien er så stram som det Regjeringen legger opp til – sannsynligvis i samarbeid med Fremskrittspartiet.

Vi fikk til en endring av tippenøkkelen, som gir et løft, men samtidig kutter Regjeringen i frifondsbevilgninger, i kulturbygg og i utvikling av kulturskoler. Mitt spørsmål er: Ser ikke kulturministeren at de stramme kommunerammene rammer kulturlivet, rammer det frivillige Norge?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg trur representanten er klar over at rammene for budsjettet er stramme m.a. fordi Stortinget hadde vedteke budsjettaukingar på over 10 milliardar kr før vi kunne begynna å prioritera.

Og Arbeidarpartiet har faktisk vore med og stemt for om lag ni av dei milliardane. Dei har vore med og lagt ei føring i forhold til budsjettarbeidet som gjer at vi ikkje kan prioritera kulturen så høgt som vi hadde ynskt.

Eg trur at ein av forskjellane på dette budsjettet og dei tidlegare er at eg faktisk har vore ærleg. Før har òg kulturbudsjetta hatt kutt, men det har ikkje stått i budsjett-teksten. Ein finn faktisk slike kulturbudsjett dersom ein går tilbake i tid.

Det som det har vore viktig for meg å prioritera, er m.a. distriktsmusea, òg å vera med og leggja til rette for framleis å ha eit levande kulturliv og ikkje kutta på institusjonane, slik at dei skal kunna halda fram med den aktiviteten dei har i dag.

Så håpar eg at vi får betre tider i åra som kjem, og at kulturen òg får glede av det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Spørsmålet går til sosialministeren.

Regjeringens tiltaksplan mot fattigdom hjelper ikke dem som har minst. Det har kommet tydelig fram i denne spørretimen. Og går en inn i Regjeringens budsjett, presenteres en politikk der de som er fattige, de som har minst, skal betale de skattelettelser som de som har mer, får. Dette øker forskjellene i samfunnet. Eksemplene kan være det å fjerne ordningen med blåreseptmedisin – altså det å øke egenandelen – for eldre og uføre. Alle fattige, så vel som rike, får en historisk påplussing på egenandelen på medisiner generelt, og i tillegg innføres en skatt på tidsbegrenset uføretrygd. Dessuten ser en en rekke kuttforslag som gjør at situasjonen blir forverret for mange. Da må jeg spørre: Robin Hood tok fra de rike og gav til de fattige. Hvorfor gjør Regjeringen det motsatte, dvs. rammer de fattige?

Statsråd Ingjerd Schou: Av innlegget til representanten Kristoffersen kan jeg forstå det slik at han ønsker at man skal smøre tynt ut til alle framfor å målrette til dem som virkelig trenger det aller mest.

Vi har foretatt en klar prioritering: de fattigste først – jeg gjentar det – og jeg ser også at det er til dels oppslutning om tiltakene. Vi ønsker at flere skal komme i arbeid, det er målrettet, og at de kommer raskere i arbeid, og vi har på dette området fremmet flere tiltak, bl.a. øremerkede plasser for arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp og unge under 25 år. Når det gjelder dagpenger, har jeg vært inne på det i et tidligere spørsmål. Det viktigste er å sørge for at langtidsledige kommer i jobb.

Representanten Kristoffersen nevner ordningen når det gjelder skatt i forhold til uføre. Jeg vil si at ordningen vi har i dag, er dårlig. Mange uføre stenges ute fra arbeidslivet eller stenges inne i en liten jobb av systemet, og uføre som vil arbeide utover 20 pst. stilling, opplever faktisk å tape på det. Jeg trodde også at det var en bred oppslutning om at arbeid skal lønne seg. Og nettopp det er for uføre en stønadsfelle som Regjeringen ønsker å fjerne.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg hører snakk om målretting, og jeg hørte representanten Britt Hildeng i et tidligere spørsmål gi eksempel på at en innfører en skatteskjerpelse på 75 mill. kr til for de sykeste og gir 100 mill. kr i skattelette til dem som får privat forsikring. Dette er en målretting som er helt tydelig. Spørsmålet blir da: Hvordan kan statsråden i dag forsvare et skattesystem som på en slik måte rammer de svakeste og gir til en gruppe som antakeligvis har nok fra før?

Et annet forslag som har oppbrakt mange, er: Regjeringen fjernet muligheten til å ha en ekstrainntekt for de uføretrygdede på inntil 1G, altså ca. 54 000 kr, som for de aller fleste vil være et godt supplement for å få et verdig liv. Vi vet fra undersøkelser at nettopp uføretrygdede er de som har den svakeste økonomien i samfunnet. Dette synes vi også er en merkelig målretting, som vi reagerer kraftig på. Hvorfor gjør Regjeringen dette? Jeg minner også om mitt første spørsmål.

Statsråd Ingjerd Schou: Det var flere spørsmål. Jeg velger å starte med det siste.

Det er viktig – og jeg trodde også det var stor enighet om det – at arbeidslinjen skal gjelde, at også uføre skal kunne arbeide så mye de vil, og at det faktisk skal lønne seg å jobbe. Uføretrygden kompenserer for en tapt arbeidsevne og skal sikre inntekt gjennom trygd først og arbeidsinntekt på toppen. Da vil det ikke lønne seg å arbeide. Vi er nødt til å snu den negative utviklingen hvor stadig flere faller ut av arbeidslivet og blir varig stønadsmottakere, men de som ikke har utsikt til arbeidsevne, skal selvfølgelig ha trygghet for uførestønad.

Regjeringen har i tråd med Sandman-utvalgets innstilling foreslått nye regler nettopp for en kombinasjon av arbeid og trygd som sikrer at det vil lønne seg også for uføretrygdede å arbeide mer. Det er nødvendig. Vi mener at dagens regler er for dårlige.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Gunn Olsen.

Gunn Olsen (A): Statsråden har nå ved flere anledninger gjentatt «de fattigste først». Men det blir ikke mer riktig av den grunn. De fattigste blir rammet først av det budsjettforslaget som nå foreligger.

Det er flott å satse 325 mill. kr på en fattigdomsplan, men det hjelper ikke når man bit for bit river det fra hverandre gjennom de forslagene som nå ligger til budsjett – mange fattigdomsdrivende forslag. Sosialministeren sier, det er vi enig med henne i, at arbeid er et av de viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom. Hvordan kan sosialministeren da forsvare de angrepene på dagpengeordningen, stønadsperioden, feriepengetillegget, ventedagene og kvalifikasjonskravene for å komme inn på arbeidsmarkedet som ligger i budsjettet?

Statsråd Ingjerd Schou: Det kan vi forsvare fordi det viktigste arbeidsledige trenger, er arbeid. Det arbeidsledige trenger, er aktive tiltak – ikke passive. Regjeringen styrker nettopp Aetat fordi man skal jobbe på en annen måte. Vi styrker dem med 220 nye stillinger, og vi har samtidig stilt krav til de arbeidsledige om at man faktisk må være arbeidssøker. Tiden er viktig. Det å gå passivt på dagpenger i tre år – vi har erfart at man kan gjøre det uten å være i kontakt med Aetat – er en mye sikrere felle for faktisk å forbli arbeidsledig. Da er det viktig å snu det ved å si: Kortere tid, mer aktivitet, flere tiltak og et mye større engasjement både fra den arbeidssøkende og fra de myndighetene som skal hjelpe, for nettopp å gi den arbeidsledige det han trenger aller mest, nemlig arbeid.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

John I. Alvheim (FrP): Mitt spørsmål går til den ærede sosialministeren.

Rikets tilstand i TV 2 avslørte nylig med all tydelighet de motkrefter som finnes i Helse- og sosialdepartementet mot å gi livreddende behandling til unge narkomane. Subutex er et medikament mot opiater som har vært godkjent markedsført i Norge siden 1999 for behandling av personer helt ned mot 15 år. Departementet har imidlertid laget en såkalt rekvireringsregel som ikke tillater allmennleger å foreskrive preparatet Subutex uten at pasienten er med i et såkalt legemiddelassistert tiltak. Unge under 25 år er etter regelverket utelukket fra slik behandling. Rekvireringsregelen har etter mitt skjønn ingen medisinsk begrunnelse, og jeg kjenner heller ikke til noe vestlig land som har tilsvarende begrensninger når det gjelder bruk av Subutex for behandling av narkomane.

Jeg går ut fra at rekvireringsregelen er hjemlet i en lov og ber sosialministeren fortelle meg hvilken lov denne regelen er hjemlet i.

Statsråd Ingjerd Schou: Først av alt har jeg lyst til å si at Regjeringen er opptatt av alle virkemidler som kan redde liv. Vi er opptatt av å ha en kjede av tiltak som henger sammen, og som gjør at vi kan gi dem som har behov for det, hjelp. Virker det, så tar vi det i bruk.

Her og nå kan jeg ikke opplyse om hvilket lovgrunnlag regelen har. Det jeg kan si, er at Regjeringen for en stund siden har tatt fatt i dagens regler, som ble vedtatt av Stoltenberg-regjeringen, nettopp fordi vi ønsket å gjennomgå dem, evaluere dem, for eventuelt å utvide kriteriene slik at flere kan få tilbud.

Representanten Alvheim peker på 25-årsgrensen som ligger i dagens regler. Jeg har lyst til å si at det faktisk også er gitt mulighet for en rekke unntak. Jeg ser at det er over 20 i det såkalte MARIO-systemet her i Oslo-området som er under 25 år. Men som sagt: Dette har vi tatt tak i, og vi er opptatt av å ta i bruk de virkemidlene som kan redde liv og gi verdighet tilbake til den enkelte, som da kan bli i stand til å håndtere livet sitt på en bedre måte enn det man gjør ved å være heroinmisbruker.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg på ingen måte kan si meg fornøyd med.

Rekvireringsregelen, i tillegg til en rekke rundskriv fra Helsedepartementet og Sosialdepartementet, har gitt som resultat at ingen allmennleger/fastleger tør foreskrive medikamentet Subutex til unge narkomane av frykt for å miste sin legelisens. En fjerning av rekvireringsregelen vil likestille de narkomane pasientene med de øvrige pasientgrupper, og fastlegen vil kunne skrive ut Subutex og administrere behandlingen slik de gjør i alle andre sammenhenger.

Mitt oppfølgingsspørsmål til statsråden blir: Vil sosialministeren sammen med helseministeren vurdere å fjerne rekvireringsregelen for å redde flest mulig unge narkomanes liv?

Statsråd Ingjerd Schou: Det er helt riktig som representanten sier, det er Helsedepartementet som har ansvaret for legemiddelassistert rehabilitering, men det er jeg som har det koordinerende og overordnede ansvaret. Vi kommer til å gjennomgå reglene og også se på en utvidelse av kriteriene når Sosial- og helsedirektoratet nå i høst kommer tilbake med en gjennomgang. Det som er viktig i den gjennomgangen, er at vi ser på en kjede av tiltak og at de virkemidlene vi har, henger sammen. Herunder kommer også det forhold som representanten Alvheim tar opp.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Åslaug Haga.

Åslaug Haga (Sp): Medikamentell behandling kan sjølsagt i visse tilfeller være viktig, men hovedfokuseringen bør etter vår oppfatning fortsatt være på den medikamentfrie behandlinga. Hovedproblemet, slik vi oppfatter det, i rusomsorgen i dag er at vi ikke evner å få til en sammenhengende behandlingskjede. Rusmiddelmisbrukere har ingen garanti for å få et tilpasset behandlingsopplegg når de har vært gjennom avrusing og utredning. Det er vanvittig bruk av offentlige midler.

Mitt spørsmål til sosialministeren er derfor om hun opplever at dette er en akseptabel situasjon, eller om hun eventuelt vurderer å opprette såkalte venterom som gjør det mulig for folk som har vært gjennom avrusing og utredning, å ha konkret oppfølging inntil man får et tilpasset behandlingsopplegg.

Statsråd Ingjerd Schou: Nei, jeg opplever ikke at dagens situasjon er tilfredsstillende – overhodet ikke. Derfor har Regjeringen foreslått å rydde opp i ansvarsforholdene og samle ansvaret for de spesialiserte helsetjenestene, som bl.a. akutt avrusing av rusmiddelmisbrukere er, til helseforetakene. Rusmiddelmisbrukere skal sikres den samme tilgang til helsetjenester som alle andre, og helsetjeneste for misbrukere skal likebehandles med andre helsetjenester når det gjelder både organisering og rettigheter. Målet er å få et bedre behandlingstilbud. Gleppene i dagens behandlingssystem er livsfarlige – folk dør. Det viktige med omorganiseringen og å tydeliggjøre ansvaret er å få denne kjeden til å henge i hop, at noen tar hånden deres når de går fra det ene stedet til det andre.

Presidenten: Harald T. Nesvik – til oppfølgingsspørsmål.

Harald T. Nesvik (FrP): Sosialministeren sier i sitt svar til John I. Alvheim at man vil evaluere og vurdere de kriteriene som ligger til grunn for hvorvidt man skal kunne få den legemiddelassisterte rehabiliteringen, som bl.a. Subutex eller buprenorfin, som er virkestoffet, omhandler. Hvor lang tid har man tenkt å bruke på den evalueringen? Når kan vi forvente at dette bli endret slik at flere personer kan få hjelp og komme inn under ordningen?

Hvis dette går over tid, risikerer vi faktisk at folk dør mens de venter på å komme inn under en ordning som er veldig viktig for at man skal kunne ha en rimelig normal livsstil. Så spørsmålet mitt til sosialministeren er: Når kan vi forvente å se resultatet av denne evalueringen, og eventuelt endringene som skal komme?

Statsråd Ingjerd Schou: Den vurderingen som Sosial- og helsedirektoratet foretar nå, forventer Helsedepartementet å få i løpet av høsten i år.

Jeg har lyst til å understreke at det er ingen annen regjering som har satset så mye på nettopp legemiddelassistert rehabilitering som vi har gjort, ikke bare ved de tiltakene vi har satt i verk i inneværende år, men også ved de forslagene som vi har for 2003.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): Mitt spørsmål går også til sosialministeren. Det har vært mange spørsmål om usosiale forslag i statsbudsjettet, og det omhandler også det jeg skal ta opp.

Ett av de mange forslagene som er dypt usosiale, er at man nå skal sette tak på hvor mye man kan få for skole og kurs når man går på attføring. Dette betyr at mange som i dag har mulighet til å ta kurs som koster mer enn 50 000 kr, ikke vil få denne muligheten i framtiden. Det dette betyr, er at man sparer noen titalls millioner kroner på å gjøre en innstramming i en ordning som faktisk er meget vellykket. Det dette betyr, er at mange av dem som er yrkesvalghemmet, og som sliter for å komme inn på arbeidsmarkedet, ikke kan få de kursene som er tilpasset deres behov. Dette er den sikreste måten å gjøre folk uføretrygdet på – de blir satt permanent utenfor arbeidsmarkedet.

Jeg har forstått Regjeringen dit hen at den er opptatt av å hindre at folk blir uføretrygdet, av å få folk tilbake i arbeid. I hvert fall sier Regjeringen at det har vært en prioritert oppgave. Hvorfor gjør da Regjeringen dette, som er den sikreste måten å sette mange av de yrkesvalgshemmede permanent utenfor arbeidsmarkedet på?

Statsråd Ingjerd Schou: Det viktigste er å sikre at folk kommer i arbeid, at de kan stå i arbeid, og at man har spesiell tilrettelegging. Intensjonsavtalen, som er en avtale mellom partene og staten, legger nettopp til rette for at man skal ha tilgjengelige virkemidler slik at man skal kunne stå i arbeid selv om man ikke klarer å yte 100 pst.

Øystein Djupedal (SV): Med all respekt: Dette hadde ingenting med mitt spørsmål å gjøre.

Poenget er at man har en ordning i dag der de som er yrkesvalghemmet og går på attføring, kan få kurs og skolegang for å kunne rehabiliteres tilbake til arbeidsmarkedet, enten i den jobben man har hatt før, eller i en annen jobb. Dette er et målrettet, solid tiltak som gjør at man faktisk unngår at mennesker settes utenfor arbeidsmarkedet, at folk kan få muligheten til å komme inn igjen på arbeidsmarkedet, hvilket jeg antok også denne Regjeringen var opptatt av. I hvert fall sies det i mange ulike dokumenter at dette er en prioritert oppgave for Regjeringen. Så går man altså helt målrettet inn og kutter i disse ordningene som faktisk fungerer, som gir folk en mulighet til å komme tilbake. Nå setter man et tak på hvor mye denne skolegangen kan koste. Mange kurs er mer kostbare enn dette. Det er helt logisk, for mange av disse kursene er kostbare. Det koster penger å rehabilitere mennesker tilbake til arbeidsmarkedet. Og hvorfor kutter man på dette for å spare noen få titalls millioner når gevinsten for samfunnet og den enkelte er uendelig ved å ha muligheten til å gi mer kostbare kurs enn det Regjeringen nå foreslår?

Statsråd Ingjerd Schou: Vi har valgt å prioritere dem som trenger det aller mest. Vi ønsker også en omlegging i forhold til at de som skal tilbake i arbeid, skal ha en mye mer aktiv oppfølging fra Aetat. Her ligger det også en vurdering i forhold til behovet for kurs og skolering.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Heikki Holmås.

Heikki Holmås (SV): Til spørsmålet og oppfølgingen fra Øystein Djupedal er det bare å si at sosialministeren mener at det er de folkene som trenger det aller mest som nå skal på tiltak, og som nå skal bli prioritert av Aetat. Men de menneskene som nettopp krever den type skreddersøm at de krever kurs som koster mer enn 50 000 kr eller mer enn 100 000 kr i et løp, er jo akkurat de som trenger dette aller mest. Dette er jo bl.a. funksjonshemmede.

Vi hadde folk på høring i kommunalkomiteen i dag som sa at det er flere vellykkede mennesker som vil ut i arbeid, men som statsråden og Regjeringen nå vil forhindre kommer ut i arbeid. I tillegg er det slik at Aetat i dag har kun en tredjedel av det antallet tiltaksplasser og stillinger som de hadde sist gang arbeidsløsheten var så høy som den er nå, nemlig i 1997. Det er både SV og NHO faktisk enige om.

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg er ikke riktig sikker på hva spørsmålet var.

Poenget for Regjeringen med vår handlingsplan er nettopp å hjelpe de fattige. De som lever i fattigdom i et velferdssamfunn hvor flertallet har høy levestandard, opplever det ofte som særlig belastende. I tiltaksplanen mot fattigdom har vi både arbeidsmarkedstiltak for dem som er langtids sosialhjelpsmottakere, vi har arbeidsmarkedsrettet kvalifisering særlig knyttet til og rettet mot innvandrere, og vi har også en utvidet stønadsrett for enslige forsørgere. Jeg kan nevne en rekke slike ordninger. Det er ikke slik i dag at man ikke har mulighet for kurs og kvalifisering. Spørsmålet er om det skal gå en grense for kostnadene hvor aktive tiltak skal komme i tillegg for å sikre at de kommer i arbeid.

Presidenten: Bjarne Håkon Hanssen – til oppfølgingsspørsmål.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Det spørsmålet som representanten Djupedal her tar opp, har en rekke stortingsrepresentanter fått henvendelse om. Vi blir nå nedringt fra brukerorganisasjoner – Norges Handikapforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon osv. – der gjennomgangstonen er klar og tydelig. Det budsjettet som nå er lagt fram, alle de tiltakene som ligger der, er sosialt dypt urettferdig. Det oppleves på ingen måte som at fattige settes først. Det oppleves som et budsjett som først og fremst skaper fattigdom.

Mitt spørsmål til sosialministeren er: Har Norges Handikapforbund totalt misforstått? Har Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon totalt misforstått? Har alle de som organiserer uføre, fattige i Norge, ikke forstått i det hele tatt konsekvensen av budsjettet? Er det faktisk bare sosialministeren som forstår at dette er et budsjett for de fattige?

Statsråd Ingjerd Schou: Nei, på ingen måte vil jeg si at noen har misforstått. Noen mener at det er de brede generelle ordningene som hjelper de vanskeligst stilte, men Regjeringen har valgt å prioritere en målretting og de fattigste først.

Ja, budsjettet er stramt nettopp for å legge til rette for å skape og bevare arbeidsplasser. Arbeid er det viktigste nettopp for å oppnå en sosial profil. Vi har valgt aktive tiltak i stedet for passive tiltak, og vi har valgt målrettede tiltak i stedet for de brede ordningene. Jeg vil bare nevne at 800 000 har i dag fått utstedt frikort når det gjelder legemidler. For oss har valget vært enkelt. Det er mulig representanten Hanssen mener man skal spre tynt utover i stedet for å målrette mot nettopp dem jeg nevner, som er funksjonshemmede, som er kronikere, og som vi har prioritert gjennom en tak 2-ordning når det gjelder å dekke de særlige utgiftene som de har til sykdom.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til siste oppfølgingsspørsmål til dette hovedspørsmålet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Så seint som i februar i år uttalte kontroll- og konstitusjonskomiteen seg ikkje nøgd med oppfølginga frå førre regjeringar i høve til uførepensjon og yrkesretta attføring. Der vart det streka under at den enkelte ikkje måtte demotiverast som følgje av manglande skreddarsaum, og det vart streka under at brukarane sine synspunkt og ynske må tilleggjast stor vekt når individuelle handlingsplanar skal utarbeidast.

Dessverre er det slik at med dei taka som no er sette, kan nettopp motivasjonen gå ned, og ein får ikkje moglegheit til det mangfaldet som var før. Dersom sosialministeren hadde fått hjelp frå Valgerd Svarstad Haugland dersom ho hadde friska opp sitt minne frå førre regjering, ville ho kunna ha sagt at i utjamningsmeldinga var ein av fem strategiar eit meir rettferdig skattesystem, med skatt på aksjeutbyte som eit spesielt tiltak (presidenten klubbar). Då hadde det vore pengar, og då hadde vi sloppe desse usosiale kutta.

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg er ikke sikker på hva som var spørsmålet, og jeg er ikke riktig sikker på om kommentaren var til meg heller. Men uansett så er utjamningsmeldingen en veldig god dokumentasjon nettopp på forskjeller i levekårene i Norge, og den har altså Regjeringen fulgt opp nettopp med tiltak for å løfte de svakeste.

Presidenten: Dagens siste hovedspørsmål blir stilt av representanten Rolf Terje Klungland.

Rolf Terje Klungland (A): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.

Et slagord for Venstre har vært: Venstre lover ikke gull, men grønne skoger. Vi har sett at det ikke blir gull av det Venstre blander seg bort i, men nå må vi også konstatere at partiet heller ikke lenger er troverdig når de lover grønne skoger.

Skogbruket har lange tradisjoner i Norge og har vært en viktig næring i store områder av landet. Å ha en god skjøtsel av skogen blir sett på som en ære, både for de mange små skogeierne og for de store. Jeg var i grunnen litt optimistisk til Venstres gamle slagord om grønne skoger da jeg leste hva landbruksministeren sa i sin tale til Venstre på landsmøtet i april:

«Skogbruket er i en helt ny situasjon. Sjelden har det vært så stille i de norske skogene som denne vinteren.»

Hvordan kan landbruksministeren forsvare et slikt kutt – når han i andre fora snakker om å bevare skogen?

Statsråd Lars Sponheim: Vi har aldri hatt mer grønne skoger og mer stående kubikkmasse i Norge enn det vi har i dag. En viktig bakgrunn for det har bl.a. vært den betydelige skogreisingen som pågikk i hele det forrige århundret.

Nå er vi kommet i en situasjon hvor økonomien i det å hogge skog er veldig dårlig, og derfor har det stilnet. Prisene er så dårlige at nå hogges det nesten bare i «indrefiletene» i den beste skogen i de sentrale områdene.

I den sammenheng har Regjeringen gjort en betydelig omlegging i skogpolitikken, det er rett. Og det er til fordel for norsk skogbruk – åpenbart. Vi har forbedret den såkalte skogavgiftsordningen, som ikke er en avgiftsordning, men en obligatorisk avsetningsordning for den enkelte skogbruker, slik at litt av de verdiene han hogger ut av skogen sin, skal brukes til å plante og stelle fram ny skog. De betydelige forbedringer som er lagt inn i budsjettet, vil si at for en skogeier som hogger – og det bør flere skogeiere gjøre – som bruker ordningen med skattefordel, og som har full marginalskatt, vil statstilskuddet komme helt opp i 75 pst. for kostnadene ved å plante og stelle ny skog.

Men når Regjeringen har valgt å kutte direkte tilskudd til skogkultur og skogplanting, har det da den konsekvens at de skogeiere som ikke hogger, men som fortsatt ønsker å plante ut nye arealer som det ikke har vært granskog eller bjørkeskog på, ikke lenger vil få tilskudd.

Vi er kommet i et tidsskifte ved inngangen til dette århundret. Den gamle skogsaken, nemlig planting langs kysten med gran, er over. Planene for skogreising og skogplanting – vi sitter nå og regner på det i departementet – er nå langt på vei oppfylt. Nå er det på tide å få økonomi og næring inn i de enorme arealene hvor vi har skogproduksjon. Der har Regjeringen kommet med gode tiltak, som ligger i budsjettet, og som jeg faktisk har forventninger om skal få bred støtte, ikke minst i miljøbevegelsen, som sier at nå har vi kanskje tatt i bruk nok åpent landskap, bjørkearealer og annet til granskog.

Rolf Terje Klungland (A): I statsbudsjettet foreslår Regjeringen å fjerne tilskuddet til skogkultur i sin helhet – dvs. 63 mill. kr. Fylkesskogsjef Liv Marit Strupstad i Hedmark har gått ut og beklaget de kuttene som kommer, og sier at dette er noe en må se i et hundreårsperspektiv.

Det minner meg litt om visa om Håvard Hedde, som hadde en skog på to furuer, og der det i et av de siste versene heter:

«Men når me verte gamle og kvar skal hava sitt,

so høgg eg ned den andre, og då er skogen kvitt.»

Er det dette som skal være Regjeringens skogbrukspolitikk? Eller: Hva er egentlig Regjeringens langsiktige politikk for et bærekraftig skogbruk?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg ber representanten Klungland sette seg nøye inn i hva vi faktisk foreslår.

Det er nemlig slik at for dem som har skog, og som hogger skogen, ligger det veldig god økonomi – med tilskudd fra staten gjennom skogavgiftsordningen med skattefordel – i å plante skog igjen, med, som jeg gav uttrykk for, høyeste marginalskattesats, helt opp til 75 pst. tilskudd, altså høyere enn noensinne. Men det forutsetter at man har skog å hogge.

For de enorme skogarealene vi har, hvor det skal hogges og plantes på nytt, har vi en bedre ordning enn noensinne. De arealene hvor vi ikke har skogproduksjon, og hvor vi i hele det forrige århundret hadde et ønske om og en politikk for å plante gran, ser vi som reiser langs kysten, mye av – vi har oppfylt planene. Den tid er over.

Nå trenger vi det åpne landskapet vi har langs kysten, og vi trenger det vi har igjen av annen skog enn granskog. Det er det politiske skiftet, og det rører verken ved Håvard Hedde eller andre som måtte hogge et tre og som vil ha økonomi til å plante igjen etter at det treet har falt. For det må vi fortsette med.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er nå omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.