Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Thorbjørn Jagland (A) (komiteens leder): Budsjettinnstillingen fra utenrikskomiteen bygger på den ramme som Stortinget vedtok den 2. desember i år, og den totale utgiftsrammen på Utenriksdepartementets budsjett er da på 16,9 milliarder kr. Dette er 155 mill. kr lavere enn det som var det opprinnelige forslaget fra Regjeringen. Den reduserte rammen er en konsekvens av den budsjettavtalen som ble inngått mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiets alternative opplegg i finansinnstillingen ville gitt 28 mill. kr mer i bevilgning på Utenriksdepartementets budsjett enn det som Regjeringen opprinnelig foreslo, og det ville gitt hele 83 mill. kr mer enn det som nå er den fastlagte rammen. Arbeiderpartiet må likevel konstatere at det ikke var flertall for en økning i budsjettet, slik vi forslo. Vi har derfor sluttet oss til den reduserte rammen.

Det er bred enighet om viktige deler av norsk utenrikspolitikk. Det viser også denne innstillingen. Arbeiderpartiet er fornøyd med at bistandsbudsjettet øker med 856 mill. kr. Denne regjeringen viderefører dermed Arbeiderpartiets økninger av bistandsbudsjettet de siste årene. Det er gledelig at Høyre nå for andre år på rad er med på å øke bistandsbudsjettet i regjeringsposisjon. Det viser at det nå er enda bredere flertall for utviklingspolitikken. Bare Fremskrittspartiet har fortsatt et eget budsjettopplegg som avviker dramatisk fra resten av stortingsflertallet. Når det gjelder prioriteringene innenfor bistandsbudsjettet, er det stort sett enighet om innsatsområdene som Regjeringen har angitt. Jeg vil her vise til komiteens felles merknad i innstillingen hvor man ber departementet arbeide videre med hvordan bistandsbudsjettet kan settes opp på en måte som gjør at en kan få best mulig innsyn i prioriteringene som gjøres, og resultater av innsatsen.

Når det gjelder utenriksstasjonene, legger Regjeringen opp til relativt mange omlegginger av norsk utenriksrepresentasjon i budsjettet for neste år. I noen av områdene som blir berørt, er det klare norske politiske og økonomiske interesser. Arbeiderpartiet er derfor fornøyd med at en enstemmig komite i innstillingen mener det er viktig å opprettholde en omfattende norsk representasjon i utlandet. Komiteen mener også at det på dette området er nødvendig med en løpende vurdering av omlegginger. Det har vært lang praksis at denne type spørsmål overlates til Regjeringen. På grunn av relativt store omlegginger ber likevel komiteen i innstillingen departementet på en egnet måte å komme tilbake med en ny gjennomgang av disse spørsmålene. Regjeringen får da mulighet til å vurdere de innvendinger som er kommet.

Slik Arbeiderpartiet ser det, er innvendingene særlig tunge når det gjelder forslaget om nedleggelse av ambassaden i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater, på grunn av det store antall norske bedrifter som driver virksomhet i landet, men også på grunn av at den generelle politiske situasjonen i regionen i dag er usikker. Vi er derfor glade for at en enstemmig komite ber om at departementet kommer tilbake med en ny gjennomgang av disse spørsmålene.

Selv om det som sagt er bred enighet om viktige deler av norsk utenrikspolitikk, vil jeg likevel gå litt nærmere inn på noen områder hvor Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett la opp til større bevilgninger enn det som ble resultatet av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet.

Regionbevilgningen til Midtøsten reduseres med ca. 15 mill. kr. Arbeiderpartiet mener den uklare situasjonen i Midtøsten tilsier at bevilgningen i det minste burde vært videreført på dagens nivå. I vårt alternative budsjett økte vi derfor denne posten med 16 mill. kr. Jeg er glad for at et flertall i komiteen mener at man i lys av den fastlåste og uoversiktlige situasjonen i regionen må se bevilgningen til dette formål i sammenheng med bevilgingen til humanitær bistand og menneskerettigheter. Det gir en fleksibilitet i forhold til å kunne øke bevilgningen til Midtøsten dersom det skulle være behov for det.

Jeg vil også dvele litt ved bevilgningen til våre nærområder. Høyre har i mange år i opposisjon foreslått en lavere bevilgning til bistand til verdens fattigste utviklingsland, den såkalte ODA-godkjente bistanden, enn det stortingsflertallet har gått inn for. Argumentet for dette har vært at man mener man har spredt midlene for mye, og at man har ønsket en konsentrasjon av bistandspengene. Underforstått: Norge har vært representert altfor mange plasser i verden. Samtidig som Høyre i alle år har anført denne kritikken mot bl.a. Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, har de selv tatt til orde for økte bevilgninger til våre nærområder, særlig til Russland.

Arbeiderpartiet mener at det må være rom for begge deler. Vi har vist i regjering at dette er mulig. I budsjettet for 2001 f.eks. økte vi bistandsbudsjettet med vel 1,5 milliarder kr, samtidig som vi økte støtten til Sentral- og Øst-Europa med 60 pst.

Nå foreslår Regjeringen altså en kraftig reduksjon av bevilgningene til våre nærområder. Først legger Regjeringen fram et budsjettforslag som innebærer en reduksjon på 19 mill. kr i bevilgningen til prosjektsamarbeid med Russland og Øst- og Sentral-Europa i forhold til saldert budsjett for 2002. Deretter reduseres denne posten med ytterligere 30 mill. kr gjennom budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Dette betyr at bevilgningen som skal gå til prosjektsamarbeidet med bl.a. Russland på områder som atomsikkerhet og miljø og helse- og sosialsektoren, reduseres drastisk, med hele 49 mill. kr, i forhold til hva den er for inneværende år. Dette er en snuoperasjon fra Høyres og utenriksministerens side. Det er bra at Høyre har snudd når det gjelder bistand til de fattigste landene, og når det gjelder Norges freds- og forsoningsarbeid. Men det er ikke positivt at Høyre har snudd når det gjelder innsatsen i våre nærområder.

Arbeiderpartiet er bekymret for konsekvensen av en så stor reduksjon. Vi mener at det er viktig at aktivitetsnivået på prosjektsamarbeidet holdes oppe på et høyt nivå. Særlig vil vi trekke fram prosjektsamarbeidet innenfor helse- og sosialsektoren som viktig. En enstemmig komite har også understreket at helsesamarbeidet og innsatsen overfor funksjonshemmede i Barentssamarbeidet bør vies spesiell oppmerksomhet.

Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet innebærer også at forslaget om 5 mill. kr til FNs arbeid for utbygging av den internasjonale strafferettspleien reverseres. Arbeiderpartiet mener at denne bevilgningen burde vært opprettholdt, i og med at det nå er viktig å vise vilje til å få på plass Den internasjonale straffedomstolen.

Når disse punktene er markert fra Arbeiderpartiets side, vil jeg likevel trekke fram det gledelige i at det hersker stor grad av enighet om norsk utenrikspolitikk. Dette er en forutsetning for at lille Norge skal kunne gjøre seg gjeldende internasjonalt. Mange partier har bidratt til dette. Jeg håper at det vil fortsette også neste år.

Siden denne debatten holdes på dagen for utdelingen av Nobels fredspris, kan det være passende å minne om at fredsarbeid innebærer å ta i bruk mange forskjellige virkemidler, ofte i kombinasjon. Noen ganger er det nødvendig å bruke makt for at det i det hele tatt skal være mulig å starte et gjenoppbyggingsarbeid etter en krig. Andre ganger er det nødvendig å true med å bruke makt. Det er vel liten tvil om at vi ikke hadde fått de betydelige innrømmelsene fra Saddam Husseins side uten trusler om bruk av makt.

Men maktbruk må kombineres med diplomatiske og politiske virkemidler. Det må satses på humanitær bistand, langsiktig bistand, oppbygging av sivilt samfunn, rydding av landminer og ødeleggelse av håndvåpen, som ofte er nødvendig, og på skole, helse og bygging av fagforeninger og politiske partier. Alt dette er nedfelt i norsk utenrikspolitikk og er tallfestet i budsjettet som Stortinget behandler i dag. Det finnes penger til å støtte opp om alle disse elementene i det budsjettet som kommer til å bli vedtatt.

Det er en stor styrke for Norge at denne politikken videreføres fra regjering til regjering. Dermed blir de som er avhengige av norsk støtte, eller de som setter sin lit til Norges vilje til å bidra, som f.eks. når det gjelder konflikten på Sri Lanka, ikke avhengige av politiske kastevinder i Norge. Det er kanskje det viktigste å få sagt i forbindelse med behandlingen av denne delen av statsbudsjettet.

Inge Lønning (H): Jeg vil i likhet med komiteens leder understreke at budsjettinnstillingen fra komiteen på nær sagt alle punkter er samstemmig. Den uenighet som er til stede når det gjelder anvendelsen av midlene innenfor den vedtatte rammen, er i alle betydninger av ordet marginal. Det er også grunn til å understreke at det er viktig for et land som Norge at det er så bred enighet om hvorledes vi skal prioritere innenfor det utenrikspolitiske og utviklingspolitiske området.

Først noen korte merknader om Svalbardbudsjettet. Komiteen har samstemmig pekt på at den viktigste saken når det gjelder Svalbardbudsjettet, er energitilførselen til Longyearbyen. Komiteen uttrykker tilfredshet med at i budsjettforslaget følges realiseringen av dette opp. Komiteen peker også på at det er naturlig at man i det videre arbeidet med denne saken vurderer alternative eierforhold for energiverkets vedkommende.

Det har skjedd en vesentlig endring fra i fjor til i år når det gjelder Svalbard, og det er ikrafttredelsen av den nye styringsmodellen, med et lokalt selvstyre for Longyearbyen. Det er grunn til å notere med tilfredshet at denne reformen nå er gjennomført, og at det ser ut til at den virker etter hensikten.

Når det gjelder den generelle profilen på budsjettforslaget, er det grunn til å understreke at den er en oppfølging av de premissene Regjeringen har lagt til grunn i Sem-erklæringen for norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Det er særlig gledelig at man følger opp målsettingen om å trappe opp den norske utviklingsinnsatsen i retning av det som er den programfestede målsetting i løpet av stortingsperioden, nemlig at man skal komme opp i 1 pst.

Det er en antydning til uenighet i komiteinnstillingen når det gjelder den foreslåtte reduksjon av den norske utenriksrepresentasjonen. En samstemmig komite understreker at dette er og skal være Regjeringens ansvarsområde. Samtidig peker komiteen på at de endringene som er foreslått denne gang, er relativt større enn det man har vært vant til, og at noen av elementene i dette forslaget kan være problematiske.

La meg for min del understreke at jeg ikke ser noen problemer ved at Regjeringen i samsvar med det som var forutsetningen for opprettelsen av ambassaden i Bagdad, nemlig at den skulle knyttes til Norges medlemsskap i Sikkerhetsrådet og Norges formannskap i sanksjonsgruppen, tar konsekvensen av at dette ikke lenger er forutsetninger som er til stede, og derfor foreslår ambassaden nedlagt. Det er en logisk konsekvens av tidligere forutsetninger.

Det elementet som jeg for min del vurderer som kanskje det mest problematiske i pakken, er nedtrappingen av den norske representasjon i et så sentralt EU-land som Tyskland. Det henger sammen med at vi står foran ganske store og krevende utfordringer fra norsk side når det gjelder å oppdatere oss om de endringene som skjer i og med utvidelsen av EU, og dermed også utvidelsen av EØS-avtalen. Vårt forhold til Tyskland er sentralt for norske interesser, og i den sammenheng vil jeg vel kanskje understreke at det kan være nyttig å vurdere en gang til signaleffekten av det å trappe ned det norske tysklandsnærværet akkurat i øyeblikket.

Til sist en liten merknad til det som er sagt om Midtøsten-bistanden. Det er viktig, i tillegg til det som komitelederen pekte på om fleksibiliteten i den norske innsatsen når det gjelder Midtøsten, også å vise til at en enstemmig komite har understreket viktigheten av at godt styresett og tiltak mot korrupsjon er svært vesentlig å vektlegge, ikke minst når det gjelder den norske innsatsen i forhold til Midtøsten.

Morten Høglund (FrP): Med unntak av de endringer i hovedsak av teknisk karakter som ble gjort i forbindelse med statsbudsjettforliket, blir Utenriksdepartementets forslag til budsjett i dag vedtatt uforandret. Dette er etter Fremskrittspartiets syn verdt å legge merke til. Ingen tallendringer er foretatt av utenrikskomiteen. Med unntak av noen få føringer i meget forsiktige ordelag er det heller ikke gjort noen forsøk på politiske prioriteringer. Det kan virke som om det brede flertallet i utenrikskomiteen mener Regjeringens ansvar for utenrikspolitikken også strekker seg så langt at man mener Regjeringen kan bruke pengene som de måtte lyste.

I et budsjett på nesten 17 milliarder kr blir ikke én million endret. Selv om komiteen ser behov for og har ønsker om endring, vil man ikke i klartekst gjøre noe. Hvor blir politikken av? Hvor blir det av viljen til å ta valg og komme med klare, konkrete føringer? Hvor er det politiske lederskapet?

En grunn til denne manglende viljen til å flytte penger er flertallets redsel for å røre bistandsmidler. Reduserer man det budsjettet med f.eks. 5 mill. kr, kan man risikere at det går ut over den såkalte ODA-prosenten, og den er hellig. Den er enda mer hellig enn handlingsregelen og er blitt et styringsinstrument som følges blindt, uten nødvendig hensyn til hva som tjener bistanden eller er i norsk utenrikspolitikks interesse. Fokus er på kronebeløp og prosent og i mindre grad på bruken av pengene. Dette er spissformulert, men det er likevel relevant, særlig når vi i år har fått avdekket flere forhold som tyder på gal bruk, ja endog kanskje misbruk av bistandsmidler. Mye tyder på at det har manglet kontroll, og man har vært ivrigere med å utbetale penger enn å kontrollere og evaluere effekten av de midler som er bevilget.

Fremskrittspartiet har i sitt alternative statsbudsjett et opplegg for denne rammen som er langt utenfor det som ble vedtatt. Vi har derfor valgt å legge frem et mindretallsforslag der vi viser hvordan vi ville ha prioritert når vi skal benytte den ramme som er vedtatt.

Fremskrittspartiet vil prioritere sterkere når det gjelder hvordan vi bruker norske bistandsmidler. Vi vil avvikle ordningen med hovedsamarbeidsland. Vi vil opprioritere frivillige organisasjoners aktivitet, men med strenge krav til effektivitet og tett oppfølging og kontroll. Vi vil satse primært på helsefremmende tiltak, bl.a. til bekjempelse av hiv/aids, og ikke minst vil vi satse på grunnutdanning for barn. Her vet vi at både Redd Barna og Plan Norge har meget gode erfaringer.

Vi vil erstatte direkte budsjettstøtte med gjeldslette, og vi dobler derfor bevilgningen til gjeldslette. Vi vil bruke mer på nødhjelp. Dessverre ser vi her at behovet til enhver tid er enormt. Vi vil ha en enda sterkere satsing på næringstiltak i u-land, og vi vil trekke norsk næringsliv tettere inn i bistanden. I dag blir norsk næringsliv tilsidesatt, bl.a. som en følge av at Norge har gjennomført en total avbinding av norsk bistand. Fremskrittspartiet mener det er svært uklokt å avbinde raskere enn land det er naturlig å sammenligne seg med. For å få norsk næringsliv til å investere i u-land må det være garantiordninger og en fleksibilitet i det norske garantisystemet som sikrer løsninger som er interessante og gjennomførbare. Den politiske risikoen ved å investere i mange u-land er så stor at uten en fornuftig garantiordning kommer man ikke langt. Fremskrittspartiet ber Regjeringen ta tak i Norfund for å gjøre dette til et egnet instrument.

Fremskrittspartiet kan heller ikke denne gang unnlate å påpeke at det viktigste virkemidlet for å få u-landene på fote igjen er å inkludere dem i verdenshandelen, som riktig liberalisert vil kunne gi gevinster for u-landene som langt overstiger dagens samlede bistand. Her er det nå opp til Regjeringen i bl.a. de pågående WTO-forhandlingene å arbeide for at u-landenes interesser blir hørt.

Vi vet at et av de største hindrene for mange fattige land, i tillegg til handelsbarrierene fra bl.a. EU, er tollrestriksjoner mellom de fattige landene, noe som hindrer regional handel og utvikling og gjør at kapitalstrømmen og til en viss grad handel i altfor stor grad går nord-sør og ikke innad i regionene. Vår beskjed er klar: Vi vil ha en mer aktiv handelspolitikk samt en tøffere og sterkere prioritering av hva som er viktigst og mest effektivt.

Til slutt vil jeg tillate meg å ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen og henlede oppmerksomheten mot vårt forslag om opprettholdelse av ambassaden i Abu Dhabi og faggeneralkonsulatene i Hamburg, Hongkong og Miami.

Presidenten: Morten Høglund har tatt opp de forslagene han refererte til.

Kristin Halvorsen (SV): Det er med noe forundring jeg hører representanten Høglunds beklagelser over at han i komiteens arbeid ikke har fått flyttet på noen penger. Det er det én grunn til, og det er at Fremskrittspartiet har inngått et forlik med regjeringspartiene som også på dette området binder den videre behandlingen. Hvis det skulle vært flyttet på noen penger her, utover det Fremskrittspartiet allerede har flyttet på, er det altså de selv som må bidra til det. Slik er det å inngå forlik.

Ellers synes jeg at en skal koste på seg å si at det budsjettet som i dag vedtas når det gjelder bistand, er et godt budsjett. Selv om det etter en runde med Fremskrittspartiet er redusert, har Regjeringen klart å holde et høyt nivå på norsk bistand. Dette er vel også den prioriterte saken for Kristelig Folkeparti i forhandlingene innad i Regjeringen med Høyre, og det bærer budsjettet preg av. Når man synes at et budsjett i utgangspunktet er godt, er det rimelig at en også sier fra om det, og ikke bare begynner med kjeftinga med en eneste gang.

Hvis en så skal se litt nærmere på hva som er hovedprofilene, er kanskje det mest oppsiktsvekkende at Fremskrittspartiet har godtatt så få kutt i Bistandsdepartementets budsjett som de har gjort i denne omgangen, og at de enorme kuttene på milliarder av kroner som ligger inne i det forslaget, egentlig bare er et spill for galleriet, for de har gitt seg, og det betyr at enigheten om norsk bistandspolitikk egentlig er mye større enn en skulle tro.

Det andre som er forholdsvis oppsiktsvekkende, er at enten har Høyre endret mening på en del punkter, eller så er det Kristelig Folkeparti som i regjering har fått gjennomslag for noen saker der Høyre ikke var enig med dem før. Det er særlig på to områder. Det ene dreier seg om at den skepsisen som Høyre flere ganger har lagt for dagen når det gjelder Norges høye profil på fredsmekling, er blåst bort fra dette budsjettet. Det synes jeg ikke er så rart, for når en reiser rundt omkring i verden, er det jo nettopp dette som forbindes med Norge, nærmest uansett hvor en er. Det spørsmålet vi får nå, dreier seg stort sett om Sri Lanka, om hvordan det går med arbeidet der. Vi er kjent i verden fordi vi gjør en jobb som tilrettelegger i en fredsmekling mellom partene på Sri Lanka. Det er i tilfelle et meget godt voksenopplæringsarbeid fra Kristelig Folkeparti overfor Høyre.

Det andre punktet i forhold til Høyre må være at det engasjementet som vi oppfattet at Høyre og SV var enige om overfor Russland, nå er betydelig dempet. Her er det innstramminger og kutt i forhold til det ansvaret vi har for våre nærområder. Det bekymrer SV.

Det som skiller SV mest fra Regjeringens forslag til bistandsbudsjett og fra det som Stortinget nå vedtar, er nettopp på det området som dreier seg om et fortsatt høyt nivå på bistanden til Russland. Dette er våre nærområder. Dette er et av de områdene i verden hvor det er størst forskjell i levestandard fra den ene siden av grensen til den andre siden av grensen. Vi ser dette som en del av vår beredskap og vår forsvarsstrategi også i Norge, at vi har et spesielt ansvar i nordområdene.

Det andre dreier seg om Midtøsten. Norge har også et spesielt ansvar i forhold til Midtøsten. Vi har et mangeårig engasjement. Der er det en situasjon som nå kommer i skyggen av situasjonen i Irak og Afghanistan, men der det er nødvendig å holde høy og konstant beredskap i en konflikt det er fryktelig vanskelig å se noen løsninger på pr. i dag.

Det tredje punktet der vi skiller oss, er at vi foreslår at 5 milliarder kr av vårt oljefond skal forvaltes annerledes, til investeringer i de fattigste landene, dvs. at vi godtar en lavere avkastningsprofil på de pengene, eller en mer langsiktig er det kanskje mer riktig å si, og at dette er midler som vi kunne investert langsiktig for å få i gang investeringer, særlig i de landene i Afrika som har veldig store problemer med i det hele tatt å påkalle seg noen kommersiell interesse.

Dette er egentlig et av de viktigste budsjettene som Stortinget diskuterer, for det er her vi kan bidra til å forebygge krig, krise og konflikter. Og når det gjelder alt forebyggende arbeid, uansett om det er stort eller lite, vet vi at det er mindre prestisje i det. Det er det langsiktige, de små beløpene, de små prosjektene, jentene som får utdanning – det er det vi vet som virkelig virker i kampen mot fattigdom i verden, nemlig at jenter og kvinner får utdanning og muligheten til egen inntekt. Det blir jo ikke voldsomme smell på CNN av det, men det er det som langsomt forandrer verden. Slik sett hadde dette budsjettet fortjent en mye større oppmerksomhet.

Det er også her paradoksene kommer, når vi f.eks. ser hvor store beløp vi bruker til krigføring i Afghanistan, som kunne vært mye bedre benyttet på bistand, på gjenoppbygging av Afghanistan, for det er den innsatsen som der settes inn, som vil vise om det som nå foregår i Afghanistan, kan oppsummeres som vellykket om 20 år – om flyktningene får tak over hodet, om det bygges veier, om alle de som bare kjenner til krigen, har et annet sivilt samfunn de kan bidra til.

Da vil jeg gjerne innom to spesielle konfliktområder. Det ene er situasjonen i Irak. Fra SVs side har denne saken vært oppe til behandling mange ganger i Stortinget, og vi er veldig klare på at det verst tenkelige alternativet i Irak er en krig. Men det som er viktig å få opp i denne sammenhengen, er det som først og fremst dreier seg om å ta bort ambassaden i Irak. Vi har fått henvendelse fra mange bistandsorganisasjoner, som nettopp sier at man i den situasjonen man nå har, trenger en utkikkspost for det humanitære arbeidet i Irak. Det er en meget spent situasjon, og vi kan ikke forstå begrunnelsen for å nedlegge denne ambassaden i den situasjonen man nå har. Derfor står også SV meget klart på dette synspunktet i innstillingen.

Det andre er Midtøsten. Det er en konflikt som ofte drukner i debatten som nå foregår. Det tror jeg dels er fordi et mulig fredelig utfall av konflikten mellom partene i Midtøsten virker håpløst. Det andre er fordi det er andre steder som stjeler oppmerksomheten. Men på en dag som denne bør man huske på hva slags humanitær krise man egentlig har på palestinsk side. Det er slik at over 85 pst. av befolkningen i Gaza lever under fattigdomsgrensen. På Vestbredden er det 58 pst. Det er en fattigdom og en desillusjonert stemning som bare kan føre til økte konflikter. Veldig mange av de 145 000 palestinerne som hadde arbeid inne i Israel før den siste intifadaen, er fratatt sine inntektsmuligheter. Og det er klart at den krisen som eksisterer, betyr at veldig mange familier har svært tunge tider, men også at det investeres lite i forhold til fred. I denne situasjon er det veldig beklagelig at Norges svar er å kutte på bistand i forhold til Midtøsten og ikke følge opp et høyt nivå når det gjelder det. Det er et av de områdene vi selv prioriterer i denne innstillingen. Men det er klart at det som virkelig ville monne i forhold til å legge et press på Israel, var hvis USAs holdning ble endret, og USAs penger for å støtte opp under Israels krigsmaskin ble brukt til å tvinge dem til å bidra til en fredelig løsning.

I mange andre sammenhenger diskuterer vi f.eks. Pengefondet, Verdensbanken, de store strukturprogrammene. Dette henger nøye sammen med det bistandsbudsjettet kan bidra til når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Det betyr at fokusering på den lille stemme Norge kan bidra med i disse institusjonene, vil være av veldig stor betydning, samtidig som fokusering på WTO-forhandlingene også er det. Det blir meningsløst hvis Norge skal delta f.eks. når Pengefondet stiller krav til strukturtilpasningsprogrammer i land hvor det vil innebære betydelige kutt i offentlig velferd, når dette er land som er preget av stor fattigdom, av en liten rik elite som ikke bidrar til fellesskapet, men som kan unndra seg fellesskapet, mens vi selv stiller helt andre krav til standarder til vår egen velstand. Norges velstand er ikke bygd opp av ensidig økonomisk liberalisme og kapitalkrefter som har kunnet herje fritt, men gjennom en kombinasjon av utenlandsk kapital og styring. Og det er nettopp den muligheten som andre land som er i ferd med å bygge seg opp fra fattigdom, også må få.

Da vil jeg gjerne ta opp de forslagene som SV har fremmet i innstillingen.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Halvorsen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Lars Rise (KrF): Ekstrem fattigdom er vår største politiske utfordring, og Kristelig Folkeparti er bekymret over at det blir et stadig større gap mellom rike og fattige land. Vi er bekymret fordi denne kløften gjør verden utrygg, og fordi det vitner om mangel på omsorg, respekt og likeverd.

En av grunnene til at Kristelig Folkeparti er med i Regjeringen, er at vi ønsker en offensiv utviklingspolitikk. Det var derfor hyggelig å få noen rosende ord av Kristin Halvorsen for nettopp det. Kristelig Folkeparti vil gi kampen mot fattigdom høyeste prioritet, og vi vil kjempe hardt for å få dette til. Vi viser det også i konkret handling. Bistanden var høstens budsjettvinner, med en økning på 856 mill. kr. For 2003 vil derfor 0,93 pst. av BNI gå til bistand. Det er et steg på veien til målet om 1 pst. av BNI.

Regjeringspartiene inngikk budsjettavtale med Fremskrittspartiet uten kutt i bistanden! For Kristelig Folkeparti er det en stor seier som kommer de fattigste til gode, særlig med tanke på at Fremskrittspartiet kutter 5,7 milliarder kr, primært knyttet til utviklingshjelpen i sitt alternative budsjett. Når vi vet hvor vanskelige budsjettrundene var, sier det noe om hvor sterkt Kristelig Folkeparti prioriterte hjelp til verdens fattigste.

Samarbeidsregjeringen har en klar fattigdomsstrategi. Derfor går 40 pst. av bistanden til de minst utviklede landene. Derfor er også våre samarbeidsland blant verdens fattigste land. Av den grunn prioriterer vi de fattigste innbyggerne i disse landene. Vi satser på å gjøre de svakeste sterkere. Vi vil bekjempe uvitenhet. Fortsatt mangler 125 millioner barn grunnutdanning, og Regjeringen øker derfor satsingen på utdanning med mer enn 200 mill. kr – dette fordi utdanning er en menneskerett, og fordi utdanning reduserer fattigdom og fremmer fred, demokrati og utvikling. Utdanning åpner for kunnskaper om politikk, økonomi og sosiale rettigheter. Utdanning setter mennesker i stand til å beskytte sin egen helse. Det er dessverre ingen selvfølge at dette er en rettighet alle mennesker har. Flertallet av de som mangler utdannelse, er jenter. Regjeringen prioriterer derfor å gi økte midler til UNICEFs program «Utdanning for jenter».

Å kjempe mot fattigdom betyr å bekjempe hiv- og aidsepidemien. Hver dag blir 14 000 mennesker i verden smittet av hiv. Afrika er hardest rammet. Her er 13,4 millioner barn under 15 år foreldreløse som følge av aids. I tillegg kommer alle barna som lever med syke eller døende foreldre. UNICEF-direktør Carol Bellamy etterlyser et sterkere globalt engasjement for disse barna. Hun opplyser at nesten uten unntak blir disse foreldreløse barna tilsidesatt. De er dårlig ernært, de er uten utdannelse, og de sliter mentalt. En samlet utenrikskomite uttrykker bekymring for omfanget av aidsepidemien. Norge er i dag den tredje største giveren til FNs satsing på bekjempelse av hiv og aids. Regjeringen vil videreføre satsingen, med særlig fokus på forebygging.

Verden føles i dag utrygg, med interne kriger, terrortrusler, kamp om landområder og kamp om ressurser. Men det nytter å arbeide for fred. Det er dagens nobelprisvinner Jimmy Carter et godt eksempel på. Carter har tatt med seg sin tro og sitt verdigrunnlag inn i kampen for en bedre verden. På denne dagen, bare to og en halv time før Jimmy Carter mottar fredsprisen, er det fint at et samlet storting vil intensivere kampen for fred og forsoning.

Vi er stolte av den norske innsatsen i fredsforhandlingene på Sri Lanka. Når forhandlerne nå er enige om prinsippene for en ny føderal stat, er det en historisk beslutning. En 19 år lang krig, der 64 000 mennesker har mistet livet og 800 000 har vært drevet på flukt, ser nå ut til å gå mot slutten.

Vi er også stolte over Norges innsats i fredsarbeidet som gjøres i Sudan. Partene i konflikten har nå vist at de ønsker en fredsavtale, og det er derfor viktig at vi fra norsk side viser vilje til fortsatt støtte.

Vi må også stille opp i Europa. På Balkan, i tidligere østeuropeiske land og i Sentral-Asia er utfordringene store. Om det ikke satses på demokratibygging med godt styresett, kamp mot korrupsjon og respekt for menneskerettene i disse statene, vil det kunne oppstå trusler mot freden også i Europa.

Vi vet at fred ikke bare er fravær av krig. Derfor må vi satse på langsiktige tiltak som kan fremme fred og tillit blant grupper som er i konflikt. Fredsbygging innebærer en bred tilnærming som inkluderer politiske, sikkerhetspolitiske, økonomiske og sosiale virkemidler. Det er helt grunnleggende at myndighetene respekterer menneskerettene.

Kristelig Folkeparti mener situasjonen for beskyttelsen av de religiøse rettighetene er bekymringsverdig. Senter for religionsfrihet i Washington hevder i årets rapport at trosfriheten i verden generelt sett har vært for nedadgående. I rapporten problematiseres det at eliten i det internasjonale samfunnet er svært sekularisert, og at det ikke tas hensyn til at tro spiller en viktig faktor i menneskers liv og ved politiske forandringer. Vi vet at i Kina, Vietnam, Hviterussland, Pakistan og mange andre land blir minoriteter aktivt og bevisst forfulgt for sin tros skyld. Det er et problem som rammer de svakeste gruppene i samfunnet hardest, og det er en utvikling Kristelig Folkeparti vil være med på å bekjempe.

Åslaug Haga (Sp): Vi står overfor en svært krevende internasjonal situasjon, og sånn sett er det mange spørsmål som det hadde vært fristende å ta opp i dag. Men i lys av den svært begrensede tidsrammen vi har for denne debatten, vil jeg begrense innlegget mitt til seks temaer, direkte knyttet til budsjettet.

Punkt 1: Senterpartiet er tilfreds med bistandsrammen. Den tar oss et skritt nærmere 1 pst.-målet, og det er bra. Regjeringa, og spesielt Kristelig Folkeparti, skal ha honnør for dette.

Utenriksministerens andel av utenriksbudsjettet er imidlertid knapp, og det er uheldig at denne andelen ble ytterligere svekket etter budsjettavtalen med Fremskrittspartiet. Dette går spesielt ut over prosjektsamarbeidet med Russland, noe Senterpartiet mener er galt. Senterpartiet har prioritert økt støtte til Russland-samarbeidet i sitt alternative budsjett.

Punkt 2: I år igjen vil midlene til presse-, kultur- og informasjonsarbeid bli redusert. På dette området trenger vi ikke kutt, men snarere en betydelig styrking. En globalisert verden tatt i betraktning, har det aldri vært viktigere å bruke det utenrikskulturelle engasjementet mer enn nå. Bruken av kultur for å bygge broer og skape forståelse på tvers av landegrensene er en uutnyttet ressurs i norsk utenrikspolitikk. Der språk ikke strekker til, kan kulturaktiviteter bidra til å skape en annen og dypere forståelse. Senterpartiet er opptatt av å bruke dette virkemidlet aktivt, og derfor har vi også i vårt alternative budsjett styrket denne delen av Utenriksdepartementets virksomhet med 20 mill. kr.

Punkt 3: Senterpartiet er glad for at hele komiteen understreker viktigheten av det arbeidet Stiftelsen Menneskerettighetshuset utfører, og at det er enighet om at stiftelsen må få større finansiell forutsigbarhet i arbeidet sitt.

Punkt 4: Senterpartiet er også glad for at en samlet komite mer enn antyder at Plan Norge bør kunne få en rammeavtale, slik at også Plan kan sikres større forutsigbarhet i sitt arbeid.

Punkt 5: Det har kommet signaler fra Regjeringa om at Norge vil kutte ut all deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner i Afrika. Det bør ikke skje! Norsk deltakelse i fredsbevarende operasjoner i Afrika bør snarere styrkes. Etter Senterpartiets oppfatning er dette et spørsmål om Norges troverdighet, både i forhold til vår vilje til å støtte FNs fredsbevarende operasjoner og i forhold til vårt engasjement for Afrika. Norge ble valgt inn i Sikkerhetsrådet etter en intens kampanje, hvor to av tre prioriteringer gikk på vårt ønske om å styrke FNs fredsbevarende operasjoner og styrke fred og sikkerhet i Afrika. Jeg håper og tror at disse prioriteringene betød mer enn at de var gode valgkampsaker, og forventer at Regjeringa snur i dette spørsmålet.

Punkt 6: I budsjettet foreslås det at ambassadene i Bagdad og Abu Dhabi blir lagt ned, og at faggeneralkonsulatene i Miami, Hamburg og Hong Kong omdannes til honorære generalkonsulater. Senterpartiet mener at utenriksministeren skal ha betydelig handlefrihet i forhold til hvordan han bruker sine personalressurser, men mener samtidig at det ville være meget uklokt å legge ned ambassadene i Abu Dhabi og Bagdad.

Når det gjelder Abu Dhabi, gir næringslivet klart uttrykk for at dette er en av de ambassadene de har bruk for, for å kunne jobbe godt. Dette bør tillegges vekt, og ambassaden bør opprettholdes.

Når det gjelder Bagdad, vil det etter Senterpartiets oppfatning være et helt feil signal til myndighetene i Irak å trekke seg ut på dette tidspunktet. I den spente situasjonen vi nå har i forhold til Irak, bør alle land føle ansvar for å bidra til dialog. Videre vil det være viktig for alle norske myndigheter å sikre seg uhildet og ufiltrert informasjon fra Irak, som man kan få ved å ha egne folk på stedet. Og sist, men ikke minst bør Norge ha folk på plass i Bagdad slik at man kan opprettholde kontakten med opposisjonen i Irak, og derigjennom ha best mulig informasjon om hvordan opposisjonen kan støttes mest effektivt. Dette vil kunne være et viktig bidrag til at det irakiske folk sjøl kan styrte diktatoren i Bagdad.

Senterpartiets klare oppfatning er med andre ord at ambassaden i Bagdad bør opprettholdes.

Gunhild Øyangen (A): Som utenrikskomiteens leder tidligere i dag var inne på, er det bred enighet om de store linjene i norsk utenrikspolitikk. Det er i seg selv en viktig verdi for et lite land. Arbeiderpartiet hadde et budsjettopplegg i finansinnstillingen som ville gitt en noe høyere ramme på Utenriksdepartementets budsjett enn det som nå blir vedtatt. Særlig mener vi det er bekymringsfullt at det nå blir mindre å rutte med til det viktige prosjektsamarbeidet Norge har i våre nærområder.

Først vil jeg vektlegge at vi i Arbeiderpartiet er svært glad for at Høyre er med på en økning av bistandsbudsjettet. Det betyr at det er etablert et enda bredere flertall bak et høyt nivå på Norges innsats internasjonalt for å bidra til å redusere fattigdommen i verden.

Arbeiderpartiet slutter seg også i all hovedsak til Regjeringens prioriteringer i bistandsbudsjettet. Bistand er en av komponentene som må inngå i en helhetlig utviklingspolitikk. Rammebetingelser for gjeld, handel, næringsutvikling og landenes egen utviklingspolitikk er andre viktige faktorer. Bistand alene kan ikke løse fattigdomsproblemene. Landene må settes i stand til å klare seg selv.

For å oppnå utvikling i verdens fattigste land må landene få delta i verdens handelssystem. De må sikres reell markedsadgang for sine produkter. Under toppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg gjorde Norge en stor innsats for å forhindre at WTO-regelverket ble overordnet viktige miljøavtaler. Det er bra. Samtidig må det ikke bli slik at det utvikles nye handelshindringer.

I Johannesburg var landbruks- og handelspolitikken et viktig tema, uten at jeg kan se at dette er fanget særlig godt opp av norske media. Utviklingslandenes tålmodighet med de rike lands proteksjonistiske politikk er brukt opp. Det er svært bekymringsfullt når deler av landbruket i Afrika er i ferd med å bli slått ut på grunn av de rike lands subsidier til eget næringsliv og dumping av matvarer på u-landenes markeder.

Ett av elementene i erklæringen fra WTOs ministermøte i Doha i november i fjor var å integrere bedre de fattigste landene i handelssystemet og verdenshandelen. Jeg er glad for at Regjeringen vil følge opp dette. For at disse landene faktisk skal ha varer å selge, må også den rike delen av verden bistå de fattige landene med å utvikle landbruket. Dette ble sterkt understreket under toppmøtet i Johannesburg.

De frivillige organisasjoner og det sivile samfunn spiller en viktig rolle i norsk utviklingspolitikk. Ikke minst er de frivillige organisasjonene viktige for å skape økt engasjement i Norge om bistandspolitikken. For mange mennesker representerer fadderordningen et tilbud om å bidra mer, samtidig som en får nærhet til problemene. Mange i Norge har både økonomi og vilje til å bidra positivt.

I innstillingen viser komiteen spesielt til bistandsorganisasjonen Plan Norge. Dette er en organisasjon som har bred støtte og stor aktivitet. Plan Norge har 80 000 faddere i Norge og er en del av det større Plan International, som er representert i 60 land. Organisasjonen skal nå i forhandlinger om en eventuell rammeavtale, og komiteen mener dette er positivt med sikte på at organisasjonen får mer forutsigbarhet i sitt arbeid.

Når det gjelder den såkalte ikke-ODA-godkjente delen av bistandsbudsjettet, er Arbeiderpartiet betenkt over reduksjonen i budsjettet på 49 mill. kr til prosjektsamarbeid med våre nærområder.

Det er helt klart i Norges interesse å utvikle et nært forhold til Russland. Nordvest-Russland er rikt på ressurser og kan bli et enda viktigere område for Norge på sikt. All virksomhet som styrker samarbeid, kunnskaper og relasjoner over grensene er av det gode.

Atomsikkerhetssamarbeidet er åpenbart et område som har direkte betydning for oss. Radioaktiv forurensning kan være grenseoverskridende, enten direkte eller i form av forurensning av Barentshavet og fisken som finnes der. Norges pionerinnsats på dette feltet er internasjonalt anerkjent.

Det er håp om at større internasjonale finansieringsmekanismer trer i funksjon i forhold til miljøsamarbeidet i området, som f.eks. EUs og G8-gruppens programmer. Det er selvsagt positivt at flere kan bidra til å løse de enorme miljøproblemene i Nordvest-Russland. Samtidig er det uheldig at vi reduserer norsk innsats i denne perioden, fordi dette kan svekke Norges unike posisjon og våre muligheter til å fremme særlige norske interesser.

Arbeiderpartiet hadde som kjent i sitt alternative budsjettforslag en økning på denne posten på 19 mill. kr.

Vi mener det også er svært gode grunner til at helse- og sosialsektoren må prioriteres. Gjennom mange år har Norge og Russland utviklet et omfattende helsesamarbeid. Vi ser svært bekymringsfulle trekk ved folkehelsen i Nordvest-Russland. Vi har vært vitne til en oppblomstring av smittsomme sykdommer som tuberkulose, hiv/aids og andre seksuelt overførbare sykdommer, men også store problemer knyttet til misbruk av alkohol og narkotika.

De friville organisasjonene utviser et sterkt engasjement for et utvidet samarbeid med Russland. Det er svært viktig at dette arbeidet får fortsette og kan videreutvikles. Jeg vil særlig trekke fram nettverket for Nordvest-Russland, hvor 15 organisasjoner står for en rekke prosjekter som bidrar til forbedring av helse og sosiale tjenester både i det offentlige og i det sivile samfunn i Nordvest-Russland.

Forskjellen i levestandard mellom Norge og Russland er stor og representerer en utfordring i seg selv. Vi har lang tradisjon i Norge for å samarbeide med våre naboland. Det er også hjelp til selvhjelp. Vi er avhengig av hverandre. Derfor er det veldig betenkelig når Regjeringen i dagens situasjon sender ut signaler om å trappe ned innsatsen for befolkningen i Russland. Norske myndigheter burde i stedet støtte opp om de store organisasjonenes planlagte innsats i dette viktige området for Norge.

Finn Martin Vallersnes (H): En økt innsats til beste for verdens fattigste er ett av denne Regjeringens varemerker. Regjeringen er i rute med å oppnå sin målsetting om at bistanden innen 2005 skal utgjøre 1 pst. av BNI. Med den betydelige inntekten landet har, blir dette beløpet større enn noen gang tidligere. Desto viktigere er det at en samtidig utvikler en tilsvarende kritisk holdning til hvordan så store pengebeløp forvaltes. Det dreier seg bl.a. om tre forhold:

• at ikke det administrerende apparatet svulmer opp som en direkte parallell til de beløpene en administrerer

• at en så stor pengebruk kan forsvares overfor det norske giversamfunnet, eller mer presist de norske skattebetalerne, som har et krav på å få visshet om at midlene når frem til de mange gode formål de er tiltenkt

• at vi med velbegrunnet og god samvittighet kan garantere overfor mottakerne at – ja, vi er dyktige nok til å håndtere denne innsatsen og vet derfor at ressursene når frem til sluttleddet der ute, med minimalt svinn i administrasjon, korrupsjon og andre lommer underveis

Dette er ingen enkel målsetting. Tvert imot! Skal vi kunne leve opp til slike forventninger, kreves det et målbevisst og systematisk arbeid for å bli tilstrekkelig profesjonelle.

På en slik bakgrunn er det gledelig og betimelig at Regjeringen har iverksatt en ekstern evaluering og gjennomgang av hele det organisatoriske apparatet for utviklingspolitikken. Den skal omfatte både den bilaterale og multilaterale delen av utviklingspolitikken, innbefattet forvaltningen, som dekkes så vel av NORAD som av Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene. Komiteen er da også enstemmig i sin forventning til at Regjeringen vil komme tilbake med eventuelle forslag til endringer i de administrative rammene som følge av gjennomgangen.

Like viktig som vår egen forvaltning er håndteringen i de mange organisasjonene vi kanaliserer midlene gjennom. Det gjelder de store multilaterale, som FN, liksom den rike floraen av dyktige frivillige organisasjoner. Norge må ha en pådriverrolle i det videre arbeidet for å bedre samarbeidet og koordineringen innad i det multilaterale systemet og i forhold til mottakerlandene. Ikke minst er de nasjonale fattigdomsstrategiene, de såkalte PRSP, velegnet til å fremme samarbeidet, og særlig på landnivå. Ved å videreføre utviklingen hvor PRSP forankres i nasjonale prosesser med bredest mulig folkelig deltaking, legges grunnlaget for en felles arbeids-, mål- og evalueringsstruktur for så vel landene, NGO-ene og giverlandene gjennom bilaterale og multilaterale kanaler.

Dokumentasjonen av at bistandspengene kommer ubeskåret frem til de formål de er tiltenkt, er ikke enkel. I fortsettelsen må FNs tusenårsmål nedbrytes i mer konkrete delmål. Disse bør innrettes slik at de kan relateres direkte til målbare parametre og indikatorer på mest mulig objektivt grunnlag. Her er det åpenbart en lang vei å gå ennå. En rundspørring hos flere av de aktuelle organisasjonene gav meg som resultat at alle er opptatt av utfordringen, men bare noen få kunne si noe konkret om hva en faktisk hadde på gang av utviklingsarbeid for å bedre selve analysemetodene. Verdensbanken kunne imidlertid rapportere om et planmessig utviklingsarbeid på dette metodefeltet gjennom de siste ca. 30 årene, og med fortsatt stor innsats for å tilpasse verktøyet til de nye policymålene banken utvikler. Dette vil Stortinget få anledning til å drøfte mer detaljert, når en på grunnlag av St.prp. nr. 33 for 2002-2003 om samtykke til ny kapitalpåfylling i Det internasjonale utviklingsfondet, IDA, også får anledning til å debattere selve virksomheten i Verdensbanken og Pengefondet.

Regjeringen videreutvikler også bistanden både i norsk og internasjonal sammenheng. En viktig nyvinning som ble tatt i bruk i inneværende års budsjett, er ordningen med overgangsbistand. Humanitære hjelpeorganisasjoner har i en årrekke pekt på problemene med å skape en god sammenheng mellom kortsiktig humanitær innsats og langsiktig utviklingsarbeid i konfliktrammede land. Overgangsbistanden skal bidra til å dekke over dette gapet, og Norges beslutning om å opprette en egen bevilgning for dette formålet har vakt internasjonal oppmerksomhet.

Det er stor enighet om at helse- og hiv/aids-arbeidet samt utdanning er prioriterte tema. To setninger om disse to utfordringene kan avslutte mitt innlegg:

For det første: Omfanget av aids-epidemien i flere afrikanske land er nå så stort at det flere steder ikke lenger dreier seg om et rent helseproblem, men om en fullstendig oppløsning av samfunnet.

Og for det andre: Ingen investering gir så god avkastning for både fattigdommen og hele samfunnsutviklingen i fattige land som å sørge for at unge jenter får skolegang.

Christopher Stensaker (FrP): Norsk utenrikspolitikk må ha som et hovedansvar å sikre norske interesser gjennom et forpliktende internasjonalt samarbeid, med sikte på internasjonal avspenning, varig fred, en friest mulig verdenshandel og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Derfor er det vår mening at åpne markeder er det beste virkemiddel for å skape økonomisk utvikling. Derfor må det til en kraftig reduksjon av handelsbarrierer og proteksjonistiske tiltak, og de industrialiserte land bør avskaffe toll på industrivarer innenfor rammen av de pågående WTO-forhandlingene. Fattigdom hindrer utvikling i store deler av verden, men utviklingslandene må selv ta et ansvar for å føre en politikk som gagner samfunnene og legger til rette for vekst og utvikling. Effektiv bistand fra rike land kan bidra positivt, også når det gjelder varer og tjenester. Derfor bør det private næringslivets rolle i bistanden styrkes, og de rike landene må gi bedre markedsadgang for varer fra utviklingslandene, særlig innenfor landbruk og tekstiler. Det er jo liten vits i å sette et land i stand til å produsere eksportvarer, når det ikke er vilje til å kjøpe disse, eller det legges hindringer i veien.

Et viktig bidrag til å fremme handel og forbindelser mellom ulike land og Norge er våre utenriksstasjoner. Disse bidrar med å være våre øyne og ører ute, og har god kjennskap til landenes behov både for import og eksport. Derfor er det viktig for næringslivet at disse bibeholdes også når det gjelder nordmenn i utlandet, og når det gjelder bistand. Vi mener det må være en viktig grunn før en utenriksstasjon nedlegges, unntaket må kanskje være ambassaden i Bagdad.

Fremskrittspartiet vil framheve viktigheten av at norsk utenrikspolitikk først og fremst må ha som mål å sikre viktige norske interesser, og at dette må gjenspeiles i de prioriteringene som gjøres i departementet og ved våre utenriksstasjoner. Viktige interesser i kommende år er utvidelsen av EØS-området, forhandlingene i WTO, NATO- samarbeidet og næringslivets interesser.

Fremskrittspartiet vil også peke på den urolige situasjonen som har oppstått i verden etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001, som innebærer store utfordringer. Godt organiserte terrornettverk medfører en trussel mot hele den demokratiske verden. Derfor må Norge fortsatt sette kampen mot internasjonal terror og kriminalitet høyt på sin dagsorden, og også i sine prioriteringer.

Når det gjelder bistand, er Fremskrittspartiet skeptisk til den rådende strategi i det norske bistandsarbeidet, der en stor del av bistanden kanaliseres gjennom statlige bistandsaktører som NORAD. Jeg vil på ingen måte underkjenne den kompetanse som finnes i Norge på dette området, men mener at den u-hjelpen som skal gis framover, i større grad bør kanaliseres gjennom koordinert internasjonal innsats gjennom FN og ved hjelp av frivillige norske og internasjonale organisasjoner. Det må også i større grad enn i dag stilles krav til måloppnåelse, og at det må kunne forventes at man dokumenterer oppnådde resultater. Dette må bli et krav til alle som utøver bistand med offentlige midler, slik at man oppnår størst mulig effektivitet. Der mottakerland av u-hjelp motsetter seg innsyn i hvor hjelpen blir av, eller mye av hjelpen forsvinner i det statlige fordelingsapparatet, bør det settes krav om at hjelpen gis direkte til de grupper den er tiltenkt. Det må også settes søkelys på hvordan landet bruker sine egne midler når bistandsland velges.

Utenriksminister Jan Petersen: La meg først få si meg fornøyd med det budsjettet som nå vedtas. Det vil gi oss en god mulighet for å utøve norsk utenrikspolitikk i året som kommer.

Nå er det mye utenrikspolitikk som ikke kan uttrykkes over bevilgninger, men en del kan det, og dette setter oss i god stand til å fortsette arbeidet for fred og forsoning. Det gir en god profil på Øst-Europa-arbeidet, og det gir oss gode muligheter for å arbeide på Balkan og i Kaukasus i Sentral-Asia, som på mange måter er Europas nærområder.

Nå er det ikke mange kontroversielle punkter innenfor dette budsjettet, men et av dem er omlegginger av administrasjonen, herunder ambassader. Jeg legger merke til at komiteen ønsker å få en ny vurdering av ambassaden i Abu Dhabi. Det gjør jeg gjerne, men jeg vil også peke på at alle de faktorer som ligger til grunn for beslutningen, er meget vel kjent, slik at det er ikke noen nye faktorer som nå kan bringes inn. Men jeg er godt fornøyd med den understrekningen mange, herunder komiteens leder, har hatt av at dette er Regjeringens beslutning. Jeg tror også det er en riktig prinsipiell holdning. Jeg har lyst til å nevne at det nok er på ett område Stortinget i så fall må medvirke til en beslutning, og det er når det gjelder penger. Vi kan ikke drive ambassaden gratis. Det betyr at Stortinget som bevilgende myndighet i så fall må være parat til å foreta budsjettmessige omdisponeringer hvis man skal ha ambassaden. Men jeg forstår det slik at man vil akseptere den vurderingen som Regjeringen samlet sett vil legge seg på, og det er jeg meget godt fornøyd med.

Når vi har kommet opp med dette forslaget, er det rett og slett fordi at den alternative bruken av pengene synes vi på mange måter er bedre, og vi peker på de tre muligheter Stortinget har hvis man vil ønske et annet resultat:

Det ene er å gå inn i Øst-Europa-bevilgningen. Men det er i direkte strid med det bl.a. Fremskrittspartiet sier, og det skjønner jeg meget vel. Det har vært et ønske for meg å bevare så mye som mulig av Øst-Europa-profilen. Jeg tror det er et svært viktig formål.

Det andre ville være å gå inn i presse- og kulturområdet. Det kunne vi også gjøre. Men jeg merker meg at Arbeiderpartiet her sier at dette burde opp, og det er jeg også for så vidt ideelt sett helt enig i. Her er det områder hvor man kunne fornuftig bruke mer penger.

Og da er man inne i det tredje området. Det er inn i egen administrasjon, som kan deles på to. Når det gjelder en annen ambassade eller representasjon ute, er det et skjønn man kan utøve, men jeg tror man må regne med at man også der ville få protester. Jeg ville f.eks. tro at vi bør bevare det mønsteret av representasjon vi har i Russland. Det kan man selvfølgelig vurdere annerledes, men jeg vil mene at det har vært en riktig avveining vi her har foretatt. Det andre vi kan gjøre, er å gå inn i hjemmeadministrasjonen. Men da vil jeg minne om at vi i dette budsjettet, som man vil se av tallene, allerede har dratt dette ganske betydelig ned i den forstand at vi er mer nøkterne til neste år enn vi hittil har vært. Christopher Stensaker illustrerte veldig godt hvilke store utfordringer vi nå står overfor, som må håndteres fra hjemmeapparatet, og jeg vil ikke anbefale at man går inn i det og skjærer ytterligere. Så det er dessverre ingen hokuspokus i denne saken, faktorene ligger godt på bordet. Og vi har altså foretatt dette valget fordi vi har ment at de formålene jeg nå har nevnt, faktisk er viktigere, selv om man i en ideell verden også kunne ønske å opprettholde stasjonen i Abu Dhabi. Men jeg forstår det slik at Stortinget vil akseptere det resultatet Regjeringen kommer til samlet sett, og det er jeg fornøyd med.

Jeg har også lagt merke til at det er en viss uenighet om ambassaden i Bagdad. Jeg vil der minne om at forutsetningen hele tiden har vært at dette var knyttet til norsk sikkerhetsrådsmedlemskap og formannskapet i sanksjonskomiteen. Det er nå over, og det har derfor vært en naturlig konsekvens å nedlegge denne ambassaden. At man av andre grunner kunne tenke seg å ombestemme seg, vil jeg ha forståelse for, men det er ikke noe brudd på forutsetningen det vi nå har lagt inn. Jeg har likevel lyst til å si at et par av de premissene jeg har hørt i dag, ikke står som åpenbart innlysende for meg. Det at Bagdad skulle være et særdeles godt sted for å innhente «uhildet» informasjon, som jeg skjønner formuleringen er, står ikke veldig klart for meg. Jeg vil også si det slik at Bagdad kanskje heller ikke er det stedet hvor man først og fremst vil kunne omgås irakisk opposisjon, for å si det litt forsiktig. Jeg tror det er en begrunnelse. Det er mange steder jeg heller ville ha ambassade enn i Bagdad, for å si det slik.

Bare helt avslutningsvis om Midtøsten: Den posten som står inne på Midtøsten, er, som det fremgår av teksten, bare en del av det vi gjør i Midtøsten. Vi har et totalt engasjement på over en halv milliard kroner i inneværende år. Jeg er ganske sikker på at vi også kommer til å ha et betydelig engasjement der fremover, slik at man ikke skal stirre seg blind på den langsiktige bistanden som der står. Det er bare én av mange komponenter i Midtøsten. Vi har et meget høyt engasjement i dette området.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg skal ikke gå inn i denne debatten om organiseringen av våre utenriksrepresentasjoner, som utenriksministeren brukte mye av innlegget sitt på, fordi, som jeg sa, det er Regjeringens ansvar å organisere departementet og uteapparatet. Det synes jeg det er viktig at Stortinget holder fast ved. Men når det er sagt, regner jeg med at ved å legge godviljen til bør man kunne finne en løsning på det som iallfall et flertall i denne salen er opptatt av. Jeg ser det som utenriksministeren sier, at det i Regjeringens øyne ikke er kommet noen nye faktorer, for jeg regner med at Regjeringen har gått igjennom alle de faktorer som vi under komitebehandlingen har fått på bordet. Men grunnen til at vi har en behandling i Stortinget, er jo at samfunnet utenfor skal kunne komme med sine synspunkter inn mot Stortinget. Vi har formidlet dem videre. På det grunnlaget håper jeg man kan finne en løsning, og så får Regjeringen komme til Stortinget med det den mener er best. Noe annet ligger det egentlig ikke i den innstillingen som er lagt fram.

Jeg har nå bare lyst til å spørre hvordan utenriksministeren vurderer at det skjæres såpass mye i bevilgningen til Russland og Sentral- og Øst-Europa som det som gjøres både gjennom budsjettet og i forliket med Fremskrittspartiet. Det var jo det stikk motsatte av det Høyre stod for da de var i opposisjon. Jeg regner med at det ikke er på grunn av at det er mindre behov, at disse nedskjæringene kommer, men at de kommer som følge av at man må gjøre det i en bredere sammenheng og i et forlik. Jeg har lyst til å spørre hvordan man vurderer det at man er nødt til å gå til slike tiltak.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg skal absolutt legge godviljen til når det gjelder spørsmålet om ambassadestruktur. Men jeg trenger ikke bare godvilje, jeg trenger også penger. Og det jeg forsøkte å si, er at det altså ikke er noe hokuspokus, hvor penger finnes et eller annet sted, at det ligger noen ubrukte millioner kroner et eller annet sted. Hvis man skal si ja til dette, må vi f.eks. gå inn i det Thorbjørn Jagland nå sist snakket om, nemlig miljøbistanden til Øst-Europa. Jeg forutsetter at forholdet mellom 02-området og 03-området ikke ønskes berørt av Stortinget, og jeg tror jeg leser Stortinget riktig der. Vi holder denne skansen. Da vil det gå ut over enten Øst-Europa, presse- og kulturarbeid eller andre deler av administrasjonen. Det gjelder enten andre utestasjoner, eller at vi skal gå ytterligere ned når det gjelder hjemmeapparatet. Og jeg er faktisk ikke sikker på om vi har så mye slakk der at det ikke da vil gå ut over en de av de oppgaver som jeg nevnte, og som bl.a. Christopher Stensaker nevnte. Det er altså ikke noe hokuspokus. Det er Stortinget og ikke Regjeringen som er bevilgende myndighet, og faktorene ligger der klare til å ta en beslutning hvis man ønsker å opprettholde ambassaden i Abu Dhabi. Men jeg må gi en anbefaling om kutt langs én av disse fire linjene om jeg kommer tilbake til Stortinget. Men jeg har altså ment, etter å ha gått igjennom det, at det som har den minste skadevirkningen, er nettopp å ta ambassaden i Abu Dhabi, for jeg synes de andre tingene faktisk er viktigere. Hvis Stortinget mener noe annet om det, kan man i så fall fatte en beslutning om det. Men det har man altså ikke gjort i den innstillingen som her foreligger, og faktorene er der.

Når det gjelder Russland, er det vel slik her som på en rekke andre områder at vi har et meget høyt engasjement. Beløpet er nå – hvis jeg ikke husker helt feil – 320 mill. kr, som ikke er noen ubetydelig sum, til dette området. Vi kan fornuftig sikkert bruke større beløp enn det. Men dette opprettholder Norges høye profil i et viktig område. Jeg har også lyst til å si at for den delen av det som brukes ute, har vi også i år vært begunstiget, uten at det på noen måte er planlagt, av valutakursene, som gjør at verdien av disse pengene er større nå enn hva de var.

Christopher Stensaker (FrP): Jeg er helt enig med utenriksminister Jan Petersen når det gjelder en ambassade i Bagdad, at Bagdad kanskje ikke er det stedet man innhenter de beste opplysninger fra.

Utenriksministeren var i sitt innlegg innom mange viktige felt innenfor vår utenrikspolitikk. Når det gjelder våre utenriksstasjoner, råder det stor usikkerhet blant brukerne av disse. Det er utvilsomt viktig både for Norge som nasjon og for brukerne at våre utenriksstasjoner opprettholdes, og at nye opprettes der Norge har økonomiske interesser. I vårt mindretallsforslag er det en annen fordeling av rammeområde 4, der vi øker kap. 101 med 20 mill. kr.

Jeg er klar over at utviklingen i verden forandrer seg, og at det derfor også er nødvendig å foreta en vurdering av våre utenriksstasjoner. Jeg vil derfor spørre utenriksministeren: Når kan vi forvente at strukturen på og plasseringen av våre utenriksstasjoner er klarlagt? Jeg spør på grunn av at jeg tror mange er spente på det svaret. Altså: Hvilket tidsperspektiv ser utenriksministeren her for seg?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg er ikke helt sikker på om jeg fikk i tak spørsmålet. Hvis det dreide seg om den spesielle anmodningen stortingskomiteen har gitt om Abu Dhabi, er det én stasjon. Det har jeg for så vidt svart på, nemlig at det må man i så fall komme tilbake til, siden det er Stortinget og ikke Regjeringen som er bevilgende myndighet, og da må noe skjæres ned for å få plass til den. Jeg har gitt opsjonene Stortinget der har. Det vil vi da kunne komme tilbake til.

Når det gjelder strukturen for øvrig, er den fastlagt. Den ligger i vedleggene til budsjettdokumentene. Og utover de fem forslagene vi har, hadde vi ikke tenkt å foreslå noe nå. Det er indikert i dokumentene at vi mener at Norge bør være representert i de nye NATO-land, som for øvrig også vil være EU-land, slik at det vil være viktige land for Norge å påvirke når det gjelder klare norske, nasjonale interesser. Men en slik struktur vil alltid være gjenstand for endringer. Jeg tror vi hele tiden må være klar over at det aldri vil være noen endelig struktur på et slikt apparat. Den må vi vurdere hvert eneste år når vi ser hvordan oppgavene og de økonomiske rammene utvikler seg.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg tror kanskje utenrikskomiteen umiddelbart kan innrømme at denne debatten ikke har vært den med den største flukt som Stortinget noensinne har opplevd, for vi er altså langt inne i å diskutere plasseringen av ulike ambassader og konsulater – et spørsmål som komiteens flertall mener det tilligger utenriksministeren å ta stilling til.

Når vi har engasjert oss i spørsmålet om en ambassade i Bagdad, dreier det seg ikke om å henge over skulderen på utenriksministeren og passe på at han ikke nedlegger en stilling her eller oppretter en der. Det dreier seg om hva slags ambisjonsnivå vi skal ha i forhold til en konflikt som kanskje kan være den som virkelig blir den store konflikten neste år. Her har Norge en historie. Vårt utgangspunkt har jo ikke vært at man skal sitte i Bagdad og sende faks om hva Saddam Hussein sa i går. Vårt utgangspunkt har vært at det er fornuftig å ha noen folk som kan se selv hva som er situasjonen, om hjelpearbeidet kommer fram, om det er noe fornuftig en kan gjøre, og om vi kan foreta noen andre vurderinger enn de vi antakelig får fra dem som kommer til å ha kommandoen hvis det blir en militæraksjon, nemlig USA.

Så til en meget konkret utfordring til utenriksministeren. Fra SVs side merker vi at holdningen i Høyre når det gjelder Norges innsats i fredsmeklerrollen er endret. Det er ikke sånn at Jan Petersen har gått her år ut og år inn og jublet over at Norge har tatt en sånn rolle i ulike konflikter i verden. Men jeg aner en ørliten start på en stille jubel fra Jan Petersen når det gjelder at vi faktisk gjør en rimelig jobb. Vi har mislyktes så langt i Midtøsten, men har kanskje mulighet til å nå noen resultater i Sri Lanka. I hvert fall er det viktig at noen spiller den rollen med å kunne tilrettelegge.

Derfor vil jeg gjerne vite om utenriksministeren har endret syn, om dette er en rolle som utenriksministeren mener det er fornuftig av Norge å ta, at vi kanskje kan gjøre det i flere sammenhenger, eventuelt på hvilke premisser.

Utenriksminister Jan Petersen: Det var tre poenger. Det første vil det være høyst upassende å si seg enig i!

Det andre gjaldt Bagdad, hvor jeg for så vidt ikke har veldig mye å legge til, i den forstand at vi følger de forutsetninger som hele tiden har ligget der. Jeg tror ikke at en ambassade er veldig sentralt heller når det gjelder å vurdere de store politiske linjene der. Det er mange andre steder enn akkurat i Bagdad dette foregår.

Når det gjelder det tredje, om de fredsbevarende operasjoner, legger jeg ikke et øyeblikk skjul på at jeg i stigende grad mener at dette er viktig for oss, ikke minst fordi Norge for så vidt er på sidelinjen av ganske mange prosesser, og er nødt til å jobbe ganske aktivt for å være inne av hensyn til de konflikter vi snakker om. Men det er også viktige biprodukter, fordi dette er døråpninger som andre har gratis. Det er bare å akseptere at for en utenfornasjon er det virkelighetens verden, og derfor er vi nødt til, tror jeg, virkelig å ha en klar tanke om at det er en dobbelt funksjon der. Og jeg tror man skal være veldig oppmerksom på at det er ikke for Norge selv vi driver på med dette, men det er fordi vi har muligheten for å «gjøre en forskjell».

Jeg har noen ganger litt dårlig smak i munnen når vi nå får så mange hyggelige ord knyttet til Sri Lanka, ikke fordi de norske tilretteleggerne ikke gjør en veldig bra innsats – jeg er stolt av de folkene vi har på dette området – men det er partene selv og deres vilje og deres evne til å drive dette fremover som er det som driver selve fredsprosessen. Uten partenes vilje hadde vi overhodet ikke hatt en sjanse. De har altså en imponerende vilje til ikke bare å legge ting bak seg, men til nå å drive frem løsningene også. Derfor er det ikke bare beskjedenhet fra vår side når vi sier at vi er tilretteleggere og ikke noe mer. Det er en realitet. Det er partene som skal ha de gode ordene knyttet til denne prosessen. Og den forståelsen av en slik rolle, ja det er kanskje noe av det viktigste vi kan bidra med. Det er altså ikke Norge som kommer brasende inn på scenen og sier at nå skal vi rydde opp. Vi kan være nyttige når partene selv har viljen.

Åslaug Haga (Sp): Senterpartiet er også glad for at det ser ut til at utenriksministeren har endret holdninger når det gjelder det norske engasjementet i forhold til fredsprosesser. Det er bra at han erkjenner at dette både er et viktig arbeid i seg sjøl, og at det er viktig for Norges internasjonale omdømme.

Vi, som andre, har tidligere opplevd Høyres leder dit hen at han har vært kritisk til omfanget av dette engasjementet, og at det har gått på bekostning av andre norske interesser i nærområdene. Så det er bra, sånn vi opplever det, at utenriksministeren har endret syn på dette. Men det er uheldig at utenriksministeren har slått fullstendig kontra, for Regjeringa har nå fremmet et budsjett som innebærer en betydelig reduksjon av innsatsen overfor Russland – dette til tross for at Russland er vår nabo, at utfordringene er store, og at fattigdomskløften mellom Norge og Russland øker.

Jeg hører utenriksministeren på spørsmål fra utenrikskomiteens leder forsvare denne reduksjonen, og han sier at engasjementet blir opprettholdt. Men sjølsagt er det slik at det er sammenheng mellom engasjementet og pengene som en stiller til rådighet. Derfor vil jeg følge opp det tidligere spørsmålet fra utenrikskomiteens leder og spørre om reduksjonen i samarbeidet med Russland er et uttrykk for en bevisst prioritering fra utenriksministerens side, og om vi også må forvente at denne reduksjonen vil fortsette i budsjettframleggene fra Regjeringa i åra framover.

Utenriksminister Jan Petersen: Selve den faktiske beskrivelsen i de to poengene Åslaug Haga hadde, var ikke spesielt presis – for å si det forsiktig.

Det første gjelder min oppfatning om fredsmeglinger. Av spørsmålet fikk man inntrykk av at jeg hadde vært imot. Det er jo ikke riktig. Det jeg har sagt tidligere, er at vi må nøye vurdere hvor vi er. Det må vi fortsatt sørge for å gjøre, fordi det er svært mange mulige konflikter hvor selve forutsetningen for å lykkes ikke er til stede. Når jeg la så stor vekt på partenes vilje, var det fordi jeg tror det på mange måter er en av grunnforutsetningene for å nå frem. Det er de som må drive det videre fremover. Men det jeg sier, er at dette kommer til å bli stadig viktigere enn det har vært. Så jeg bare konstaterer at beskrivelsen til Åslaug Haga på det punktet ikke var spesielt god.

Det gjelder for så vidt også det neste punktet, om Russland. Hvis man ser på budsjettallene, vil man se at det ikke er de dramatiske forskjellene man kunne tro da man hørte på Åslaug Haga. Vi sitter fremdeles med et meget betydelig beløp som kan brukes på dette området. Vi er nødt til å sørge for å ha et budsjett innenfor de totale rammer som er forsvarlig for et budsjett. Det betyr at jeg ikke budsjetterer noe for neste år i denne omgang. Det ville også være pussig hvis vi gjorde det på den måten. Fra de mange kommentarene jeg har hatt om vår bistand til Øst-Europa, tror jeg Åslaug Haga allerede fra tidligere vet at det ikke er noen langsiktig linje for fra år til år å redusere. Så jeg er forundret over at det spørsmålet i det hele tatt stilles.

Thorbjørn Jagland (A): Det synes jeg ikke utenriksministeren skal være forundret over – nå satte han seg for øvrig på feil plass!

Jeg respekterer at man her har måttet gjøre en avtale, og at man har måttet finansiere noe ved å ta fra mange forskjellige poster på budsjettet. Men fra det til å bagatellisere at det her blir en reduksjon på 49 mill. kr – det synes jeg ikke man bør gjøre. Det er stort sett det beløpet – etter min erindring, da – som Høyre mente man burde plusse på denne bevilgningen da man var i opposisjon. Nå reduserer man denne bevilgningen med det tilsvarende. Jeg vil ikke kalle det dramatisk, men det er et betydelig signal – et negativt signal – i forhold til det som Jan Petersen som opposisjonspolitiker hevdet var nødvendig, nemlig å vri Norges innsats mer mot nærområdene i utenrikspolitikken. Man går altså motsatt vei. Hvis dette er et signal om hva som kan komme i årene framover, vil det ikke være heldig.

Jeg synes at utenriksministeren ikke bør bagatellisere det så mye, men gjøre seg klar til fight for neste års budsjettforhandlinger og sørge for at det ikke blir ytterligere reduksjoner på dette, i en situasjon der vi ser, bl.a. på helse- og sosialområdet, at det er behov for betydelig innsats bl.a. i Nordvest-Russland.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg skal ikke være så indiskret å fortelle hvilke plasser jeg har reddet Thorbjørn Jagland ut av i denne salen! Det kan vi komme tilbake til i rotunden etterpå.

Først til selve spørsmålet om innretningen. Jeg la merke til at Thorbjørn Jagland nå var spesielt opptatt av sosiale spørsmål og helse. Jeg er helt enig i at det også er viktige områder, og det bør vi legge vekt på. Men jeg vil samtidig si at jeg synes at atomforurensningen og miljøet i nord må være en svært viktig del av den bistanden vi yter. Russland er jo heldigvis nå i en økonomisk trend som er ganske bra, selv om deres bruttonasjonalprodukt er forbausende lite når man ser på landets størrelse. Men de er i en god trend. Likevel er det behov for bistand, og jeg må si at miljø er noe som vil angå hele området, ikke bare Russland. Jeg tror det er viktig å passe på det.

Når det gjelder det jeg syntes var urimelig, var det i og for seg spørsmålet om å antyde at vi var ute etter langsiktige nedtrappingsplaner. Hvis vi hadde vært det, hadde vi selvfølgelig tatt alt sammen nå – for å si det slik. Når vi har kommet til den fordelingen som vi har, er det ut fra den totale stramheten som budsjettet er stilt overfor. Men vi ønsket å skjerme det så langt vi kunne, og det er bl.a. bakgrunnen for den debatten om Abu Dhabi som vi har hatt her tidligere i dag.

Jeg vedkjenner meg gjerne at vi i opposisjon hadde en annen innretning på dette, men nå er kompromisset, som Stortinget er meget vel fornøyd med, at det er en fordeling mellom 02- og 03-områdene, som binder opp ganske mye på dette. Det er en fordeling som vi står ved. Men den fordelingen har altså den prisen at det ikke er like lett å bevilge til Nordvest-Russland som det for øvrig ville ha vært. Men jeg kan bekrefte at dette er et område som jeg synes er svært viktig, og som jeg gjerne skal fighte for, og som sagt: Jeg har jo fightet for det nettopp ved de prioriteringer av totaliteten som jeg har gjort rede for en rekke ganger i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det er gledelig å konstatere at budsjettinnstillingen bekrefter bred enighet om kampen mot fattigdom og hovedlinjene i norsk utviklingspolitikk. Det omfatter både innretningen av samarbeidet og nivået på bistanden, og det er bra. Denne enigheten samsvarer interessant nok også med en stadig sterkere internasjonal enighet på dette området, både når det gjelder mål og virkemidler, bl.a. tusenårsmålene og hvordan de skal nås. Enigheten har faktisk heller aldri vært større internasjonalt. FNs tusenårsmål og kampen mot fattigdom er også, som det står i budsjettproposisjonen, grunnlaget for vårt eget utviklingssamarbeid. Handlingsplanen for fattigdomsbekjempelse er vårt eget svar på hva vi kan gjøre fra norsk side for at verdenssamfunnet kan nå disse målene.

FNs generalsekretær Kofi Annan la fram den første statusrapporten etter tusenårsforsamlingens vedtak. Hvordan står det så til to år etter? Hans tale er klar: Vi er i ferd med å sakke akterut og må øke innsatsen for verdens fattige hvis vi skal nå målene. Derfor er det også ekstra gledelig at komiteen følger Regjeringens forslag om å øke den norske bistanden til 0,93 pst. av bruttonasjonalinntekten for neste år. Og det er ikke, slik enkelte representanter har nevnt i sine innlegg, kuttet noe på bistandsbudsjettet på den ODA-godkjente delen. Det har gått ubarbert igjennom Stortinget og vil gjøre det i dag, og det er vi tilfreds med. Støtten for en slik prioritering er også stor i folket, vi har ferske meningsmålinger som viser dette. Det er meget sterk oppslutning om – i internasjonal sammenheng veldig sterk – betydningen av kamp mot fattigdom og høy norsk innsats på dette området.

Men hvordan skal vi greie å nå målene? Vi er midt inne i en budsjettdebatt, og bistand er viktig, men alene absolutt ikke nok. De debattene og beslutningene Stortinget vil foreta på andre områder neste år, har også stor betydning. Internasjonale rammevilkår og betingelser må forbedres både når det gjelder gjeld, handel og investeringer. Resultatene fra Monterrey, fra Doha og fra Johannesburg må følges opp. Ikke minst når det gjelder handel og WTO, vil Stortinget i tiden som kommer, stå overfor viktige diskusjoner om spørsmål som har stor betydning for utviklingslandenes situasjon. Her er det viktig at utviklingspolitikken også står i fokus i Stortingets egne diskusjoner. I tillegg er altså bistand meget viktig.

Da vil jeg bare nevne at den merknad som komiteen har i forhold til budsjettstrukturen og Stortingets eget innsyn når det gjelder våre prioriteringer på dette området, har vi merket oss. Vi arbeider kontinuerlig med å forbedre budsjettstrukturen og vil også legge opp til en forbedring i budsjettproposisjonen for 2004. Den vil bl.a. bygge på rapportering omkring tusenårsmålene fra en del av våre samarbeidsland, slik også representanten Vallersnes var inne på i sitt innlegg. Men fordi budsjettsystemer er kompliserte og det tar tid å endre dem, må vi sannsynligvis også bruke 2004 for å trekke erfaringer som kan gjøre oss i stand til de ytterligere forbedringene som vi ønsker å legge opp til i 2005-budsjettet. I tillegg vil også forvaltningsgjennomgangen som vi nå har på hele utviklingsområdet, ha en betydning her, og den kan påvirke måten vi planlegger, budsjetterer og rapporterer på. Det vil jeg i tilfelle komme tilbake til.

La meg så nevne fire områder som jeg synes det er verd å fremheve i forhold til budsjettet. Det første er Regjeringens innsats for å trappe opp utdanningssatsingen, ikke bare generelt hvor vi legger opp til en økning på 15 pst. bilateralt og multilateralt, men også, og ikke minst, når det gjelder utdanning for jenter. Utdanning er jobb nr. 1, det er det viktigste bidraget vi kan gi for at land kan komme seg på fote. Jeg vil her nevne at vi vil legge fram en utdanningsstrategi for satsingen på utdanning i januar, der utdanningsminister Kristin Clemet og jeg kommer til å reise til Tanzania og markere dette fra Regjeringens side. Stortinget vil bli orientert om oppfølging av denne strategien i neste års budsjettproposisjon.

Det andre feltet jeg vil nevne er hiv/aids-problematikken. Dette er en gigantisk utviklingskatastrofe. Den har enorme effekter for Afrika, 20 pst. reduksjon av bruttonasjonalproduktet innen 2010 for de verst rammede landene, men det er i ferd med å bli en «globalisering» også av hiv/aids-epidemien, som også nærmer seg våre nærområder. Dette kommer til å stå i fokus internasjonalt, og det er helt avgjørende at Norge ligger i front på hiv/aids-området, at vi viderefører den sterke satsingen den foregående regjering la opp til, og at vi fortsetter å ligge i front i forhold til bevilgningene til UNAIDS og andre hiv/aids-tiltak.

Det tredje jeg vil nevne, er landbruk. Vi legger opp til en satsing på landbruksområdet fordi det er på dette feltet de aller fleste fattige finnes. Skal vi nå de fattigste, må vi satse mer på dette området. En rapport vil komme til meg i februar neste år, og jeg vil komme tilbake til Stortinget med den videre oppfølgingen og se dette i sammenheng med næringsutviklingsstrategien som vi følger opp suksessivt.

Det fjerde og siste området jeg vil nevne, er Johannesburg-toppmøtet. Vi følger opp det Regjeringen signaliserte om 375 mill. kr over tre år i friske midler på dette området. Det legger vi også et løp for i neste års statsbudsjett, men her vil vi særlig satse på fornybare energikilder, tropisk skog, arbeidet med urfolk og vann. Det er FNs vannår neste år, og dette vil også være sterkt i fokus fra Regjeringens side i våre prioriteringer, og også dette vil vi komme tilbake til Stortinget med informasjon om.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunhild Øyangen (A): Først vil jeg si at det var mye positivt i statsrådens innlegg. Vi er jo kjent med statsrådens engasjement for bistand til bl.a. Afrika, men voldelige konflikter og manglende politisk stabilitet er, som vi vet, grunnleggende hindringer for utvikling av Afrika.

Da Stortinget diskuterte Norges medlemsskap i FNs sikkerhetsråd, var fredsarbeid i Afrika ett av tre prioriterte innsatsområder. Støtten til FN-oppdrag i Afrika er i tråd med oppfordringen fra FN om at rike land må bære en større del av byrden ved FNs fredsbevarende operasjoner. Norge har lang tradisjon for bistand til Afrika samtidig som vi deltar i fredsbevarende operasjoner på kontinentet.

Det ble sådd tvil om fortsatt norsk deltagelse i fredsoperasjoner i Afrika, bl.a. i Aftenposten den 26. november i år. Ved budsjettbehandlingen i Stortinget har vi imidlertid kommet fram til omforente merknader i tråd med hva jeg mener er holdningen både i Kristelig Folkeparti og i Arbeiderpartiet. Gjennom budsjettavtalen med Fremskrittspartiet ble imidlertid Norges frivillige bidrag til internasjonal strafferettspleie kuttet med 5 mill. kr. Når vi vet at spesialdomstolen for Sierra Leone utelukkende er basert på frivillige bidrag, er dette uheldig. I sum gir dette noen dårlige signaler om Norges engasjement i Afrika, og jeg vil nå be statsråden bekrefte at Norge vil opprettholde sitt brede engasjement på dette området.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Norge har tradisjonelt hatt en høy profil når det gjelder deltakelse i FNs fredsoperasjoner, og ikke minst i UNIFIL-styrken før det engasjementet ble trukket ut. Men nå er det norske tunge engasjementet konsentrert om operasjoner på Balkan og i Afghanistan, og det er viktig å understreke at dette ikke innebærer at Norge har endret syn når det gjelder betydningen av et sterkt FN, men det gjenspeiler det faktum at andre aktører enn FN også er blitt mer involvert i flernasjonale operasjoner. Både KFOR og ISAF er operasjoner med et klart FN-mandat. Dette er andre ministeres konstitusjonelle ansvar, men la meg bare kort si at norsk deltakelse i FN-ledede operasjoner i Afrika omfatter også et mindre antall sivilt politi. Vi har altså en tilstedeværelse i den sammenheng. I tillegg leder Norge også den meget vellykte overvåkningsoperasjonen for fredsavtalen i Nuba-fjellene i Sudan, og der deltar også militære. Så Norge har et engasjement i Afrika, og Norge skal fortsatt ha et engasjement i Afrika. Jeg og Regjeringen har selvfølgelig et sterkt ønske om å kunne ha et bredest mulig engasjement. Vi er i så måte også enig i og stiller oss bak det flertallet har lagt til grunn i sin merknad i innstillingen, som kommenterer dette på en positiv måte. Dette er selvfølgelig synspunkter som også Regjeringen deler.

Morten Høglund (FrP): Jeg vil få lov til å stille statsråden et spørsmål om et område som vel ikke ble berørt i hennes innlegg, nemlig ønsket om mer budsjettstøtte og mindre prosjektbistand. Statssekretær Olav Kjørven sier til Bistandsaktuelt:

«Selv om prosjektstøtte har bidratt til mye positivt, så har den likevel ikke oppnådd den ønskede makroøkonomiske effekten.»

For oss er det ikke overraskende. Men utfordringen vil jo gå på om direkte budsjettstøtte oppnår den ønskede effekt, og ikke minst om de landene som mottar denne budsjettstøtten, er i stand til å utnytte den. For som i hvert fall en god del forskere vil påpeke, må landet gjøre en del reformer for nettopp å utnytte den type bistand. Typen reformer vil gå på handelspolitikk, skattepolitikk, forholdet mellom statlig og privat styring av økonomien, hvordan den frie flyten av utenlandsk og innenlandsk kapital begrenses, hvordan myndighetene håndterer eiendomsretten, hvor trygg man er for ekspropriasjon, og om myndighetene legger hindringer i veien for næringslivet – for å nevne noen elementer og momenter som bør være på plass for at man skal kunne få til den samfunnsendring og positive utvikling som er nødvendig for å bringe befolkningen ut av fattigdom. Kan statsråden si noe om hvordan norske myndigheter i en form for direkte budsjettstøtte vil sørge for og aktivt arbeide for at noen av disse momentene som jeg nevnte nå, og eventuelt andre, kan følges opp fra de ulike lands side?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Prosjektstøtte har vist seg å være et virkemiddel som også bidrar til manglende oversikt i mange samarbeidsland. La meg ta Tanzania som et eksempel. I 1998–1999 var det 10 000 prosjekter som de internasjonale giverne var involvert i, og som da måtte rapporteres individuelt. Veldig mange av disse prosjektene rapporteres ikke inn i statsbudsjettet og inngår ikke i den overordnede makroøkonomiske forvaltningen. Det betyr at en god del av midlene går utenom, og det gjør også at finansministerens mulighet til styring er meget begrenset. Dette bidrar også til å øke belastningen på mottakerapparatet og er ikke noen effektiv form for bistand. Når den i tillegg er bundet, øker kostnadene ytterligere. Det er derfor vi nå går gjennom og ser på hvilke muligheter vi har til omlegging, og også til mer bruk av budsjettstøtte. Samtidig skal vi ha to tanker i hodet på en gang. Det ene er viktigheten av en slik omlegging, og det andre er at den akkompagneres av en styrking av finansforvaltningen og en styrking av de rammevilkårene som også representanten var inne på i sitt innlegg. Norge skal øke satsingen på finansforvaltning, på økonomiforvaltning, på kontroll og korrupsjonsbekjempelse. Det hører veldig nøye sammen med en slik omlegging, for å sikre at midlene kommer nettopp til dem som trenger det, og går til fattigdomsbekjempelse og i neste omgang også økonomisk vekst og utvikling.

Når det gjelder de spesielle forhold som representanten var inne på, som har bl.a. med skattesystemer, forutsigbarhet, forutsigbare rammevilkår å gjøre, er dette også spørsmål som vi setter fokus på. Ikke minst i strategien for næringsutvikling i sør har vi lagt opp til et sterkt engasjement på dette området, og vi har nå en landgjennomgang som viser litt om hvilke utfordringer vi har, og hvordan vi i større grad kan bidra til å møte dem i de ulike landene som gjennomgås.

Bjørn Jacobsen (SV): Jenter og utdanning har vore nemnt av mange i dagens debatt, og eg må få lov å kome med ein liten fersk rapport fra Guatemala, der bøndene seier at jordeigarane var vanskelege å ha med å gjere før i tida, men no er det endå verre, for no har sønene deira fått seg advokatutdanning. Så har ein private hærar og ein masse andre irregulære forhold. Men vi skal vere klar over at det er eit stort behov. Det eg hadde lyst til å ta fram i min replikk, er at no når vi har hatt ein budsjettprosess, har vi hatt masse høyringar og møtt ein masse folk, Natur og Ungdom, som er engasjert i Aust-Europa, Menneskerettighetshuset, Fredsrådet, som vi gjev lite pengar til – i staden gjev vi pengar til kuler og krutt-organisasjonar. Det er altså massevis av engasjerte folk, ungdom og andre, ja, til og med ein skipsreiar trefte vi i prosessen – som alle saman har ein masse politikk, ein masse initiativ, og det er få millionar det står om, som vi alle saman eigentleg er for, men vi finn ikkje pengar til det i budsjettet. Utanriksministeren har vore inne på dette, at då må Stortinget ta eit grep og få gjeve pengar til dei som driv med politisk arbeid i Noreg. Vi må ikkje kome i den situasjonen at politisk initiativ som dukkar opp, blir drepe i byråkratiet. Samfunnsforskarar, som elles skriv kronikkar i Aftenposten, seier at vi bruker svært mykje tid på å få tak i nokre småpengar for å drive eit godt arbeid.

Derfor vil eg spørje statsråden om korleis ho vil leggje opp budsjettet i framtida, slik at det kan finnast midlar og openheit for at gode initiativ, same kvar dei kjem frå, kjem raskt inn på budsjettet, slik at det politiske innhaldet i bistanden blir sikra.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg vet ikke helt hvilke organisasjoner eller hva representanten Jacobsen sikter til. Hvis man ser på budsjettproposisjonen, vil man der finne tall på hvilket omfang det norske budsjettet har i forhold til støtte til frivillige organisasjoner. Det er faktisk nesten unikt i internasjonal sammenheng. Det er en stor del av budsjettet som går via frivillige organisasjoner. Det er faktisk mer som går via frivillige organisasjoner enn den rene stat-til-stat-bistanden, den bilaterale bistanden. Og det er – jamfør den diskusjonen vi hadde i forrige replikkrunde i forhold til godt styresett – også et dilemma. For vi er nødt til å ha en sterk offentlig sektor som kan fungere godt, og som kan levere tjenester til sin befolkning. Fra norsk side er det viktig at vi bidrar til det, og til godt styresett, og ikke bare til alle mulige kanaler som går utenom staten. Så det dilemmaet må vi også ha en ordentlig diskusjon om i Stortinget.

Så skal villige og brennende sjeler få støtte. Og det får de. Men vi må også stille krav til dem, som vi stiller krav til våre samarbeidsland og til alle andre aktører, slik at de er i stand til å levere det de har sagt de skal levere.

Jeg opplever ikke at organisasjoner blir «drept» i det norske byråkratiet. Jeg opplever at det er villighet til å stille opp for de organisasjonene som ønsker det. Og hvis en ser på omfanget av den støtten som organisasjoner faktisk får, kan jeg ikke skjønne at det er mulig å påstå noe annet. At ting av og til tar tid, må man ha en viss forståelse for, men jeg tar gjerne signaler om fleksibilitet i forhold til enkeltorganisasjoner. Hvis det er det representanten Jacobsen sikter til, skal vi gjerne se på det, og se hvilke muligheter vi har for å sette fart i behandlingen av søknader.

Det er to enkeltorganisasjoner som er nevnt i komiteinnstillingen. PLAN har nå en prosess på gang for å se om man kan få til en samarbeidsavtale. Og når det gjelder Menneskerettighetshuset, har vi bidratt med mer enn 2 mill. kr, men vi er selvfølgelig opptatt av å følge opp komiteinnstillingen i så henseende. Hvis det er andre forhold dette gjelder, så informer oss gjerne om det.

Åslaug Haga (Sp): Utviklingsministeren uttrykker seg normalt prisverdig klart, men i spørsmålet om norsk deltakelse i FN-operasjoner i Afrika opplevde jeg at svaret ble meget uklart, og derfor vil jeg bore litt i det.

Jeg forstår at Regjeringa har besluttet å trekke Norge ut av fredsbevarende FN-operasjoner i Afrika med den begrunnelse at de 10 mill. kr som er blitt brukt på dette det siste året, bør man heller bruke på det militære engasjementet i Afghanistan.

Det å kutte støtten til FN-oppdrag i Afrika er stikk i strid med oppfordringen fra FN om at rike land må bære en større andel av byrden med FNs fredsbevarende operasjoner. Senest for en måned siden etterlyste FN mer støtte. Og beslutningen er definitivt vanskelig å forstå ut fra den målsettingen Norge hadde i forkant av medlemskapet i Sikkerhetsrådet, om å sette Afrikas utfordringer i fokus. I bistandssammenheng er det jo en klar norsk politikk at vi skal konsentrere innsatsen om Afrika.

Så spørsmålet mitt blir: Er bistandsministeren enig i at Norge bør avslutte sitt engasjement i FNs fredsbevarende operasjoner i Afrika? Og om hun er det, ser hun ikke at en slik beslutning kan skade Norges troverdighet i forhold til det allmenne engasjementet for Afrika?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Representanten Haga oppfatter meg som uklar i dette spørsmålet, men man er noe forsiktig med å svare på replikker og spørsmål som direkte angår andre statsråders konstitusjonelle ansvarsområde. Det tror jeg de fleste statsråder vil være, og det gjelder også meg. I dette spørsmålet er det for finansieringens del forsvarsministeren som har det konstitusjonelle ansvar, og som slik sett bør ha replikken fra representanten Haga. Når det gjelder de overordnede FN-relaterte spørsmål knyttet til dette, har utenriksministeren det konstitusjonelle ansvar. Jeg skjønner at spørsmålet stilles til meg siden jeg har et sterkt engasjement for Afrika, men rett adressat er de to andre statsrådene.

Så veldig kort til spørsmålet. Det er meg bekjent ikke tatt noen prinsipiell beslutning med hensyn til at man ikke lenger skal være til stede i Afrika. Det har vært en vurdering av ressursbruk i forhold til det aktuelle budsjettet, som forsvarsministeren har foretatt. Man har både i forsvarskomiteens innstilling til budsjettet og – som jeg sa i min foregående replikk – i utenrikskomiteens budsjettinnstilling berørt dette spørsmålet, og Regjeringen er enig i de vurderingene som der er lagt fram fra våre respektive partiers side. Derfor støtter jeg også som statsråd – selv om jeg ikke har det konstitusjonelle ansvaret – det som står i innstillingen, at man

«mener at norsk bidrag til fredsbevarende operasjoner i Afrika og bistand til Afrika styrker Norges troverdighet i FN, så vel som norsk anseelse og tillit i fattige land generelt.

Flertallet vil videre understreke betydningen av at Norge deltar i internasjonale operasjoner med FN-mandat eller i FN-regi».

Dette slutter jeg meg selvsagt til, og så får Regjeringen komme tilbake til hvordan man vil følge opp komiteinnstillingene, og det er det da de to andre statsrådene, og særlig forsvarsministeren, som har hovedansvaret for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 1.