Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Leif Frode Onarheim (H) (ordfører for sak nr. 1): Energi- og miljøkomiteen legger i dag frem sin innstilling til St.meld. nr. 38 for 2001-2002, Om olje- og gassvirksomheten. Komiteen har hatt en god prosess i denne saken, høring med berørte parter, og fraksjonene har hatt bred kontakt med oljeselskaper, miljøorganisasjoner og fiskeriorganisasjoner fra ulike deler av landet. Jeg vil takke komiteens medlemmer og komitesekretæren for solid arbeid.

Petroleumsvirksomheten er av stor betydning for det norske samfunn. I 2001 stod den for ca. 23 pst. av bruttonasjonalproduktet og 45 pst. av den norske eksporten. Komiteen er derfor samlet i sitt syn på at det er viktig å sikre at petroleumsvirksomheten blir en vesentlig bidragsyter til finansieringen av velferdssamfunnet og til industriell utvikling i hele landet også i fremtiden. Det er imidlertid ikke uventet at det er uenighet i komiteen om hvor stor denne virksomheten bør være i tiden fremover, og hvordan vi skal oppnå en tilfredsstillende balanse mellom miljø, fiskeri og olje- og gassvirksomhet.

Hele komiteen er enig i merknader som peker på utfordringene med å øke utvinningsgraden for olje og gass i eksisterende felt, og viser til at myndighetene må legge opp rammebetingelser som stimulerer til dette. Det trengs en offensiv strategi for å utnytte etablerte felt i form av haleproduksjon, og vi må få ytterligere leting i mindre felt. I dette ligger også at nye og mindre selskap får anledning til å søke om å utvinne slike felt.

Olje- og gassvirksomheten har stor betydning for annen industri og ikke minst for teknologisk utvikling for leverandørindustrien. Dette er også hele komiteen enig i.

Som saksordfører har jeg funnet det riktig å peke på en del merknader hvor alle partier i komiteen har vært samstemte i sine oppfatninger. Etter min mening er det viktig i en sak som den vi har til behandling i dag, at det er bredest mulig oppslutning om den politikk som Regjeringen legger opp til. Det er viktig fortsatt å ha stabilitet i politiske føringer for olje- og gassvirksomheten. Det er et av de fortrinn Norge kan ha sammenlignet med en del andre oljeproduserende land. Derfor er jeg glad for at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, og delvis Fremskrittspartiet, har samlet seg om en del merknader og for øvrig støtter meldingens innhold.

La meg så få kommentere litt nærmere den kurs flertallet i komiteen ønsker å følge.

Meldingen tar utgangspunkt i det den kaller den langsiktige utviklingsbanen, noe som tar sikte på at oljen vil gi betydelige inntekter i et 50-årsperspektiv og gass i et 100-årsperspektiv. Skal man oppnå dette, krever det både en økt utvinning i eksisterende felt og åpning av nye olje- og gassprovinser for leting og utvinning av petroleumsprodukter. Det ligger store gevinster dersom man kan øke utvinningsgraden for oljefeltene til 50 pst., fra i dag ca. 44 pst. Dette er en hovedutfordring til rettighetshaverne og operatørene. Men det er også viktig at Olje- og energidepartementet vurderer om det i dag er tilstrekkelige incentiver til å nå et slikt mål. Skal man få en utvikling som den langsiktige utviklingsbanen beskriver, er det også nødvendig med nye leteområder og nye funn. 60 pst. av verdiskapingen i den langsiktige utviklingsbanen er basert på olje- og gassressurser som ennå ikke er funnet. Det er antatt at om lag en tiendedel av Norges totale petroleumsressurser, eller en fjerdedel av de forventede ressursene, ligger i Barentshavet. Virksomhet i nordområdene er derfor en forutsetning for den ønskede utviklingsbanen.

Det er naturligvis fortsatt enkelte leteområder i Nordsjøen som kan gi resultater, men likevel er optimismen størst til nye petroleumsfunn i Norskehavet og Barentshavet.

Det må være et krav i denne sammenheng å sørge for at slik leting og utvinning kan skje uten vesentlige skadevirkninger for miljøet, og slik at de rike fiskeressursene ikke blir skadelidende. Kravet om nullutslipp til sjø er i denne sammenheng helt avgjørende, og dette krever nært samarbeid mellom oljeselskaper og forskningsinstitutter.

Det er strenge krav som må stilles til petroleumsvirksomhet i de nordlige områder. Regjeringen har i Sem-erklæringen spesielt gått inn på dette, og jeg siterer fra den:

«Samarbeidsregjeringen vil foreta en konsekvensutredning av helårig petroleumsvirksomhet i de nordlige havområder fra Lofoten og nordover. Inntil en slik plan er på plass, åpnes ikke Barentshavet ytterligere for petroleumsvirksomhet.»

Det er på basis av dette at flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet og regjeringspartiene,

«legger til grunn at denne konsekvensutredningen blir så grundig og omfattende at den kan være et godt grunnlag for behandling av spørsmålet om ytterligere petroleumsvirksomhet i området».

Dette betyr ikke, slik som enkelte tabloide medier beskriver det, at det nå er fritt frem i de nordlige områder. Konsekvensvurderingen tar jo nettopp sikte på å avdekke eventuelle problemer med petroleumsvirksomhet i nordområdene, og det er slike eventuelle problemer som må vurderes når utredningen og høringsuttalelsene har kommet frem. Men nå er det jo slik at det knapt er noen som tror at slike utredninger har helt entydige konklusjoner. Det kreves derfor også i denne sak politisk lederskap for å vurdere hva som er relevant, alvorsgraden i eventuelle problemer og hvilke spesielle krav som må stilles til rettighetshavere og operatører. De viktigste avveininger blir naturlig nok verdiskapingspotensialet av petroleumsvirksomheten på den ene side, og hensynet til fiskeri og miljøinteresser på den annen side.

Det er flertallets håp og tro at disse spørsmål kan finne gode løsninger på basis av det omfattende arbeid som tidligere har vært utført i nordområdene, og som blir ajourført og videreført i konsekvensvurderingen.

Det har dannet seg en oppfatning i brede miljøer av at olje og gass nærmest kommer opp fra havbunnen av seg selv, og at inntektene for samfunnet er sikre inntekter. Dette er selvsagt en helt feil oppfatning. Skal vi på noen måte sikre våre fremtidige inntekter fra denne virksomheten, krever det stadig teknologiske gjennombrudd, innen seismikk, utvinningsteknikk, transportsystemer osv. Ikke minst for hele vårt industrielle miljø, med mulighet for store leveranser til operatørselskapene, har dette stor betydning. Men skal vi lykkes i å holde en god, teknologisterk leverandørindustri, må aktiviteten på norsk sokkel være stabil. En berg- og dalbane-aktivitet vil gjøre at kompetansen forsvinner fra slike bedrifter. Det er dette som gjør at det er så viktig med en god kombinasjon av letevirksomhet og utvinning.

Som i alle andre bransjer er markedsutviklingen sentral. Vi har gjennom hele vår oljeæra sett de store variasjoner som er på prissiden. For fremtidige inntekter er naturligvis prisen på olje og gass helt sentral. Komiteens flertall peker på at Regjeringen vil følge utviklingen i markedsbalansen i oljemarkedet, og viser til gjeldende praksis som innebærer at Regjeringen orienterer Stortinget på en egnet måte ved eventuelle produksjonsregulerende tiltak.

Det er viktig at forholdene legges til rette for at vi har en konkurransedyktig olje- og gassnæring i Norge, samtidig som den kan konkurrere internasjonalt. Dette vil, sammen med nært samarbeid med de internasjonale oljeselskapene, også kunne bidra til at den norske leverandørindustrien kan delta i prosjekter internasjonalt. Det er imidlertid klare tegn som tyder på at vår leverandørindustri taper konkurransekraft. Det blir viktig for denne delen av vårt næringsliv å kunne tilpasse kompetanse og kostnadsnivå for å sikre leveranser i fremtiden.

Det er etter den samlede komiteens vurdering særlig viktig å ha et godt samarbeid med Russland i spørsmål om olje- og gassvirksomhet i nord. Russland har store olje- og gassressurser i disse områder, og det er viktig at det kan oppnås godt samarbeid om helse, miljø og sikkerhet i utviklingen av disse, og at det tas tilstrekkelig hensyn til fiskeressursene i området, og til fiskens reproduksjonsmuligheter. Det hjelper lite om vi på vår side i Barentshavet innfører en rekke krav til leting og utvinning, dersom ikke den samme varsomhet gjelder for større, tilgrensende områder.

Vi står overfor store utfordringer i den videre utvikling av våre petroleumsressurser. Det har ikke vært noe vesentlig funn av oljefelt siden 1986. Den langsiktige utviklingsbane vil kunne sikre vårt velferdsnivå i et hundreårsperspektiv. Det krever imidlertid stor innsats for å sikre denne verdiskaping i sameksistens med fiskeriene, og med en god miljøprofil. Dagens debatt er i dette perspektiv en svært viktig debatt.

La meg føye til et par setninger om overskridelsene på Snøhvit. Det er meget beklagelig og uakseptabelt at et så viktig prosjekt svikter så avgjørende på planleggings- og investeringssiden, ikke minst fordi både posisjon og opposisjon på Stortinget stilte kritiske spørsmål til utbygger om planene og lønnsomheten ved prosjektet. Det er avgjørende for senere prosjekter som Stortinget skal ta stilling til, at de enkelte utbyggere kan skape tillit til at de beregninger og investeringskalkyler som legges frem, er kvalitetssikret og gode nok for å ta så viktige beslutninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A): Miljø og industri må fungere sammen. Det har vært og er en forutsetning for olje- og gassvirksomheten og annen industri i Norge. I den sammenheng har jeg lyst til å takke spesielt representanten Onarheim, men også regjeringspartiene, for det konstruktive samarbeidet under behandlingen av denne meldingen. For de kunne like gjerne ha havnet i et flertall sammen med SV, som ville bruke framtidige investeringer i oljesektoren på velferdsgoder. Vi vet hvordan det ville fungert. Da ville inntektene ha forsvunnet på sikt, og velferden ville vært truet.

Industrien er nå inne i en alvorlig situasjon. Vi ser at flere og flere rigger blir lagt i opplag. Flere og flere folk blir permittert og sagt opp. Det har også flertallet i komiteen påpekt i sine merknader. Flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, sier at vi står overfor en alvorlig svekkelse av norsk industri og annen konkurranseutsatt virksomhet. Dette er ikke Høyre med på. Jeg vil derfor gjerne få en vurdering fra representanten Onarheim på dette spørsmålet.

Så helt til slutt: Når representanten sier at det er uakseptabelt med overskridelsene på Snøhvit, er det litt oppsiktsvekkende, for ut fra det statsråden, olje- og energiministeren, har sagt, er det akseptert av Regjeringen. Da er mitt spørsmål: Hva legger representanten Onarheim i at det er «uakseptabelt» med slike overskridelser?

Leif Frode Onarheim (H): Representanten Klungland peker på industriens situasjon – jeg tror ikke representanten behøver å være bekymret for at ikke jeg har den sammen bekymring som han har.

Det er viktig at vi nå har en jevn utvikling, som jeg sa i mitt innlegg, at vi har aktiviteter gående, slik at vi ikke får en berg- og dalbane-situasjon. På den annen side kommer vi ikke utenom at bedriftene selv også har et betydelig ansvar, og det gjelder ikke minst i forhold til kostnadsutvikling og lønnsutvikling. Det er også her en rekke forhold som man må se på, slik at disse bedriftene skal kunne klare å konkurrere, ikke bare i Norge, men også internasjonalt.

For øvrig har jeg ingen problemer med å slutte meg til at det er viktig at vi nå ser på dette med friske og nye øyne for å se hvordan vi skal få denne delen av vår industri til å fungere ordentlig.

Når det gjelder min avslutning, må jeg si at jeg sa det fordi jeg er ganske opprørt over at man kan ha så store avvik fra en kalkyle, selv om det er et vanskelig og komplisert prosjekt man starter på på Snøhvit. Når jeg sier det er uakseptabelt, er det for å gi et signal også fra dem som stort sett har en veldig vennligsinnet holdning til oljeselskapene, om at man må legge større vekt på å få frem riktige kalkyler og riktige utbyggingsplaner, slik at man ikke kommer i denne situasjonen gang etter gang. Jeg tror det er helt avgjørende for tilliten til denne bransjen at man kan dokumentere at man virkelig har gått dypt inn i problemstillingene og kan legge frem realistiske kalkyler.

Øyvind Vaksdal (FrP): I Dagbladet sist lørdag kunne vi lese denne store overskriften: «Ja til oljeboring i Barentshavet». Og jeg siterer videre:

«En gledens dag, mener Høyres energi- og miljøpolitiker Leif Frode Onarheim om at Stortingets flertall legger til rette for oljevirksomhet i Barentshavet.»

Etter å ha lest dette begynte jeg å lure på om representanten Onarheim og jeg hadde samme innstillingen å forholde oss til. Men etter å ha lest lenger nede i artikkelen, fant jeg følgende:

«Ja, jeg mener dette vedtaket kan åpne for oljevirksomhet. Men konsekvensutredningen vil avgjøre hvordan aktiviteten kan bli» … «Selv både ønsker og håper han på aktivitet i Barentshavet.»

Jeg vil på bakgrunn av dette spørre representanten Onarheim om hvilket vedtak han viser til i artikkelen. Det eneste forslag til vedtak som sier dette, er Fremskrittspartiets, og dette er vi iallfall i innstillingen helt alene om. Eller er det nå slik at Onarheim og regjeringspartiene støtter vårt forslag, slik at han får den aktivitet han ønsker ifølge Dagbladet, og at vi kan få den gledens dag som både Onarheim og oljeindustrien åpenbart ser fram til?

Leif Frode Onarheim (H): Representanten Vaksdal og jeg har vært utsatt for at overskrifter og ingresser ikke alltid stemmer helt med det som står lenger nede, og som man virkelig har sagt.

Gleden som jeg uttrykte, var over at man hadde kommet frem til en flertallsinnstilling. Jeg var en stund litt i tvil om vi kunne klare det. Det var gledelig. Det andre som er gledelig, er at meldingen får flertall, og i meldingen står alle disse tingene beskrevet. Grunnen til at man har en spesialmerknad som man jobbet litt frem og tilbake med med Arbeiderpartiet, var nettopp for å presisere hva man egentlig mente. Så min oppfatning er at vi har en melding som danner et godt grunnlag. Vi kan ikke sette i gang en konsekvensvurdering uten å se hva den inneholder. Men det er vårt håp og vår tro, som jeg sa, at den vil være så grunnleggende og så grundig at det er mulig å ta en beslutning om videreføring av petroleumsaktivitet i nordområdene, i Barentshavet. Håpet er naturligvis at man da skal finne olje og gass som er drivverdig.

Hallgeir H. Langeland (SV): Snøhvit-saka har dukka opp, og i innstillinga i samband med Snøhvit-saka skreiv eit fleirtal:

«Selv om prosjektet synes å ha en robust økonomi» … «tåler ikke prosjektet store overskridelser …»

Dersom ein høyrde debatten i radioen i dag tidleg, der det kom fram at eit stortingsfleirtal har flytta på 135 mill. kr i forhold til eit barnehageforlik, må ein jo begynna å lura på kva som skal skje no når me skal snakka om 5,8 milliardar kr i overskridingar – eller to operahus, som det faktisk er snakk om.

Eg høyrer jo at saksordføraren kallar dette for uakseptabelt. Men då bør han vel som ansvarleg politikar setja foten ned, stoppa opp og sjå om dette prosjektet faktisk bør gjennomførast, slik SV har lagt fram forslag om i dag. Så mitt første spørsmål til Onarheim er om ei overskriding på 5,8 milliardar kr ikkje krev ein gjennomgang ut frå det ein sa, at prosjektet ikkje toler store overskridingar.

Mitt andre spørsmål går på det som fleire har vore inne på, dette med tempoet i Barentshavet. SV tilbaud altså Onarheim fleirtal for det som står i Sem-erklæringa. Likevel valde Onarheim å gå til Arbeidarpartiet for å forhandla fram eit anna resultat enn det som står i Sem-erklæringa. Då er spørsmålet: Er det riktig det som Stavanger Aftenblad skriv i går, at konsekvensutgreiinga må innehalda ein konklusjon som seier at ein kan starta i 2003? Eller er det faktisk sånn, som det står i Sem-erklæringa, at alle kunnskapshòl må tettast? Kva meiner eigentleg Høgre og Regjeringa om dette?

Leif Frode Onarheim (H): Når det gjelder hva man skal gjøre videre på Snøhvit, er det noe som tilligger operatøren og styret for utbyggingen. Når det er sagt, må jeg si at jeg føler meg ganske hjemme i forhold til å vurdere akkurat sånne prosjekter. Det som nå er gjort, er «sunk cost», for å si det slik, de pengene får man aldri tilbake. Det som må være vurderingen nå, er hvilke påløpende kostnader man får fra nå og frem til prosjektet er ferdig. Det er det man nå kan regne lønnsomhet på, for det andre er jo allerede tapt, de pengene er borte. Det må bli en sak som styret for prosjektet, rettighetshaverne, må avgjøre, og det er klart at også staten er sterkt inne siden den har store eierinteresser.

Sem-erklæringen mener jeg er ganske klar. Jeg leser den helt annerledes enn representanten Langeland. Det står der:

«Samarbeidsregjeringen vil foreta en konsekvensutredning av helårig petroleumsaktivitet i de nordlige havområder fra Lofoten og nordover. Inntil en slik plan er på plass, åpnes ikke Barentshavet ytterligere for petroleumsvirksomhet.»

Slik jeg leser dette, og som jeg har forsikret meg om gjelder, vil denne konsekvensvurderingen naturligvis få frem en rekke problemområder som man må ta stilling til. Men det er ikke slik at en konsekvensutredning gir svar på alle spørsmål. Da må altså Regjeringen i første omgang se på hvilke kunnskapshull som eventuelt må tettes igjen, hvilke andre virkemidler man har, og hva man skal kreve av operatørene hvis man skal fortsette. Så jeg ser ikke at det er noen konflikt mellom det man nå har fått frem i denne meldingen, det som ligger i merknadene, og det som står i Sem-erklæringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sylvia Brustad (A): Norge er en betydelig olje- og gassnasjon, og det har preget det norske samfunnet i over 30 år. Næringa har gitt oss enorme verdier, skaffet oss mange arbeidsplasser både på land og til havs, og det er bygd opp en betydelig kompetanse som det er viktig å ta vare på.

Fra starten i de sørlige deler av Nordsjøen har olje- og gassutvinninga utvidet seg nordover. Sikkerhet og miljø har dermed fått enda større oppmerksomhet knyttet til de utfordringene som er i disse havområdene, og nettopp det har også fått oppmerksomhet under behandlinga av denne saka i komiteen.

Arbeiderpartiet og flertallet i komiteen ønsker at oljenæringa fortsatt skal være en viktig næring i mange år framover, og vi støtter den såkalte langsiktige utviklingsbanen. Det er imidlertid en krevende målsetting i en tid der vi dessverre må registrere at interessen for norsk sokkel er blitt mindre. Det er lav leteaktivitet, og vi ser at interessen fra utenlandske selskaper har blitt mindre. Vi ser også at mange arbeidsplasser går tapt om dagen, og at mange står i fare på grunn av denne situasjonen. Derfor er det viktig at vi fra Stortingets side gir næringa de politiske signaler som skal til for at den fortsatt skal ha tro på og vilje til å satse på norsk sokkel. Jeg er derfor glad for at det har vært mulig å få til enighet mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, som gir klare signaler. Jeg vil spesielt takke saksordføreren for et konstruktivt samarbeid.

Det er vel ingen tvil om at det er Barentshavet som er mest omdiskutert, særlig i forhold til utfordringene knyttet til fiskeri og miljø – og det skal vi ta på alvor. Det er viktig, slik Arbeiderpartiet og regjeringspartiene legger til grunn, at konsekvensutredninga for videre helårig petroleumsvirksomhet fra Lofoten og nordover, som er under arbeid, blir grundig og omfattende slik at den kan være et godt grunnlag for behandling av spørsmålet om ytterligere petroleumsvirksomhet i området, og slik at vi da kan ta stilling til hvilke områder som kan åpnes for petroleumsvirksomhet, og hvilke havområder som skal være petroleumsfrie. Jeg forutsetter derfor at statsråden sørger for at denne konsekvensutredninga som er bebudet høsten 2003, blir et så godt redskap som vi trenger for å ta beslutning. Så stiller vi oss i tillegg positive til forvaltningsplanene for området.

Det er fortsatt mange påviste olje- og gassressurser på sokkelen som ennå ikke er utvunnet. En utfordring som hele komiteen er opptatt av, er hvordan vi kan øke utvinningsgraden i feltene. En utvinningsgrad på under 50 pst. i oljefelt kan vi ikke slå oss til ro med. Til dette trengs det mer forskning, og jeg oppfatter det slik at det er bred enighet om det. I tillegg er det likevel nødvendig å se på rammebetingelsene, herunder skatte- og avskrivingsreglene for såkalt haleproduksjon og for små og marginale felt. Slik Arbeiderpartiet ser det, vil dette være svært samfunnsøkonomisk, og vi ser fram til at Regjeringa følger opp også dette.

Så til slutt noen få ord om Snøhvit fra min side. Jeg vil selvfølgelig avvente statsrådens orientering, som jeg skjønner han skal gi senere i dag, men jeg må si meg enig i det aller meste av det representanten Onarheim sa i forhold til dette prosjektet. Det er meget alvorlig med de overskridelsene vi nå har fått på bordet, men jeg vil vente med videre kommentarer til jeg har hørt statsrådens redegjørelse her.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP): Det er alltid interessant å høre en arbeiderpartipolitiker snakke om norsk olje- og gassaktivitet. Det interessante er at man aldri helt vet hva som kommer, for noen få i Arbeiderpartiet er for norsk olje- og gassaktivitet, andre er både for og imot, sånn som representanten Brustad – klarer liksom ikke helt å bestemme seg – mens en tredje gruppe er helt imot uansett. Sist vi så det, var under Snøhvit-debatten her i salen. Det er nesten like mange meninger i Arbeiderpartiet om norsk olje- og gasspolitikk som Arbeiderpartiet har medlemmer, eller stortingsrepresentanter – og medlemmer og representanter blir det færre av, heldigvis. Bare for å nevne navn i de tre nevnte gruppene, er stortingsrepresentant Konglevoll imot, uansett. Representanten stemte imot Snøhvit-utbyggingen, og har vært imot aktivitet i nordområdene – sin egen landsdel. Når det gjelder den andre gruppen, som representanten Brustad tilhører, viser jeg til uttalelser i Aftenposten, der representanten Brustad er både uklar og for og imot olje- og gassaktivitet i Barentshavet. Og så til en av de få som er for aktivitet i nordområdene, stortingsrepresentant Tore Nordtun. Jeg siterer fra Stavanger Aftenblad 6. desember:

«Oljeselskapene skal få fortsette å bore på allerede tildelte områder. Oljeselskapet Agip skal få bygge ut sitt Goliat-funn 80 kilometer fra Hammerfest. Og det skal bli lyst ut nye blokker i Barentshavet snarest mulig.»

Dette uttalte Tore Nordtun fra Arbeiderpartiet.

Siden det er tørke i oljeindustrien og industrien opplever vanskelige vilkår, hvorfor er ikke representanten Brustad enig med sin partikollega Nordtun, slik at det på ny blir aktivitet i Barentshavet?

Sylvia Brustad (A): Jeg tror representanten Korsberg og vi alle hadde vært tjent med om Fremskrittspartiet konsentrerte seg om sitt eget parti og ikke var så bekymret for andre partier. Jeg regner med at representanten Korsberg godt vet hva som ligger i innstillinga, og at det fra Arbeiderpartiets side er en enstemmig innstilling i denne saka. Dessuten vil jeg også påpeke veldig sterkt at Arbeiderpartiet har, sammen med noen andre partier i denne salen, gjennom mange år vært en pådriver for at Norge skal være en stor oljenasjon, og i økende grad en gassnasjon. Det slås også for framtida fast gjennom denne innstillinga. Vi slår også helt klart fast at vi er bekymret for den lave leteaktiviteten, at vi er bekymret for arbeidsplasser som nå går tapt, og at vi er bekymret for dalende interesse fra utenlandske selskaper. Nettopp derfor er jeg veldig glad for at vi gjennom et samarbeid med regjeringspartiene har fått flertall for og gir klare signaler om at vi trenger en grundig konsekvensutredning i forhold til Barentshavet, og at den kommer til høsten. Så regner vi med at vi på bakgrunn av den kan ta stilling til hva vi så skal gjøre videre.

Men vi er, i motsetning til Fremskrittspartiet, opptatt av at vi også må ta hensyn til miljø- og fiskeriinteresser. At Fremskrittspartiet i alle sammenhenger der det er snakk om miljøpolitikk, rister på hodet av det, latterliggjør det osv., får stå for Fremskrittspartiets regning. Men jeg krever respekt for at det er lov til å ha to tanker i hodet på én gang: å være for at vi skal ha oljeaktivitet, ta i bruk gass også i tida framover, men samtidig mene at det ville være galt hvis vi ikke også skulle gi oss tid og anledning til å vurdere hva det betyr i forhold til utfordringer knyttet til miljø og fiskeri. Derfor har vi krevd en grundig konsekvensutredning, og vi forventer at vi på bakgrunn av den kan ta stilling til hva vi videre skal gjøre. Det er ikke uklart, det mener jeg er meget klart.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg synest det er litt rart at også Arbeidarpartiet, som Høgre, vel ein strategi i forhold til overskridingane på Snøhvit der ein fråskriv seg litt av det ansvaret som ein har. No har ein 5,8 milliardar kr i minus så langt. Me veit ikkje kor stort det beløpet vil bli til slutt, sannsynlegvis vil det bli mykje større. Det som stortingsfleirtalet sa under behandlinga av Snøhvit, var at dette prosjektet ikkje toler store overskridingar. Då er mitt spørsmål: Er 5,8 milliardar kr ei stor overskriding? Dersom det er det, bør ein ikkje då revurdera, stoppa opp og tenkja over kva ein gjer vidare, før ein får endå større rekningar?

Eg minner òg om at Statoil for to år sia eigentleg ikkje ville byggja ut feltet, men så gjorde ein eit grep her i denne salen, ein endra skattereglane slik at Statoil igjen gjekk på som utbyggjar. Så her må ikkje det politiske fleirtalet fråskriva seg ansvaret for dei rekningane ein no ser koma. Her har absolutt det politiske fleirtalet eit ansvar.

Så til det som for meg framleis er litt uklart. Arbeidarpartirepresentanten frå Rogaland, som nemnt, har pressa på for å få opp tempoet i Barentshavet. Etter mi meining er det det som framgår av innstillinga, i forhold til det Arbeidarpartiet sjølv seier offisielt. Men når me no høyrer representanten Brustad, blir eg litt meir usikker. Eg lurer på: Kva er det eigentleg Arbeidarpartiet har oppnådd i forhandlingane med representanten Onarheim og Regjeringa i forhold til opning av Barentshavet? Er det slik at Arbeidarpartiet har fått gjennomslag for at ein skal begynna å bora når den første konsekvensutgreiinga ligg føre?

Sylvia Brustad (A): Jeg vil først svare på spørsmålet omkring Snøhvit og om 5,8 milliarder kr er en stor overskridelse. Ja, det er helt klart en stor overskridelse. Det er en altfor stor overskridelse, og det er meget alvorlig at vi får så store overskridelser i en så tidlig fase av et så stort prosjekt som dette er. Det betyr at dette må tas på alvor, det betyr at når slike ting skjer, er det viktig at Stortinget blir meget raskt informert. Men jeg ønsker ikke å si noe mer nå før jeg har hørt hva statsråden orienterer oss om, litt senere i dag.

Når det gjelder Barentshavet, mener jeg at Arbeiderpartiet har oppnådd at vi nå gir klarere signaler enn det det kunne ligge an til før denne behandlinga. Det jeg mener ligger helt klart i det vedtaket, er at vi forutsetter at konsekvensutredninga skal bli grundig, god og omfattende, og det arbeidet har jeg forstått allerede er i gang. Når vi får denne utredninga til høsten, med mindre det skulle oppstå noe helt spesielt, kan vi få et grunnlag for å fatte en beslutning om hvor veien skal gå videre – hvor det skal åpnes og hvor det skal være petroleumsfritt, hvis det blir konklusjonen. Det mener jeg er det klare signalet fra et flertall i komiteen, og det forutsetter jeg selvfølgelig at Regjeringa følger opp.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Øyvind Vaksdal (FrP): Norsk olje- og gassvirksomhet vil spille en avgjørende viktig rolle for landets industrielle utvikling i årene framover og i tillegg være en vesentlig bidragsyter til å finansiere velferdssamfunnet. Det er derfor av avgjørende betydning at vi legger forholdene til rette for å sikre norsk sokkels konkurransekraft, slik at vi også i framtiden sikrer de nødvendige investeringer.

Regjeringens melding gir for så vidt en god virkelighetsbeskrivelse av tingenes tilstand, og det skisseres to utviklingsbaner for kontinentalsokkelen. Den ene er forvitringsbanen, og den andre er den langsiktige utviklingsbanen. Det kommer vel neppe som noen overraskelse at Fremskrittspartiet støtter den langsiktige utviklingsbanen. For å oppnå dette hjelper det lite med bare fagre ord og fromme ønsker. Det kreves i tillegg aktiv handling.

En enstemmig komite skriver at

«i tiden fremover vil det være viktig med investeringer for å få en større utvinningsgrad i de eksisterende feltene».

Man skriver videre at

«myndighetene derfor bør legge til rette rammebetingelser som gjør det lønnsomt å øke utvinningsgraden, samt å legge til rette for lønnsom utvinning av mindre olje- og gassfelt».

Så langt er alt vel og bra. Men hva gjør man for å oppnå dette? Dessverre, lite eller ingenting. Fremskrittspartiet satte fram forslag i finansinnstillingen om en gjennomgang av skatteregimet på sokkelen, spesielt med tanke på å få fram incitamenter for lønnsom nisje- og haleproduksjon, uten å få støtte for dette. I dag fremmer vi forslag om å få nedsatt et bredt sammensatt utvalg der oljebransjen er representert, som skal gjennomgå dagens skatteregime for å forbedre dette og utarbeide incentiver med hensyn til nisje- og haleproduksjon. Også her står vi helt alene. Det viser igjen at flertallet ikke mener noe med det de skriver i innstillingen.

Et annet og viktig bidrag til å få økt utvinningsgraden er selvfølgelig å satse på forskning og utvikling.

Det er betenkelig at staten, som den største aktør på sokkelen, ikke bidrar mer til denne type forskning, all den tid det er staten som vil få det meste av gevinsten ved en økt utvinningsgrad.

Jeg har ved flere anledninger fremmet forslag om å opprette et petroleumsforskningsfond på 10 milliarder kr, der avkastningen skal gå til denne type virksomhet og forskning. Også dette har stortingsflertallet gått imot. Men jeg er likevel tilfreds med at flertallet nå har bedt Regjeringen komme til Stortinget med alternative modeller for offentlig medfinansiering av denne forskningen, herunder et petroleumsrettet forskningsfond.

For å oppnå de målsettinger som ligger i den langsiktige utviklingsbaner, er det selvfølgelig avgjørende at også nye olje- og gassprovinser åpnes både for letevirksomhet og utvinning. Også her sier et flertall i komiteen mye pent, men også her mangler det konkret handling. På tross av at man har brukt flere hundre millioner på omfattende utredninger, skal man konsekvensutrede på nytt og på nytt. Ikke nok med det – flertallet kan heller ikke i dag si klart fra om at når den siste konsekvensutredningen er ferdig neste høst, gir man klarsignal dersom man ikke finner nye, uløselige problemer. Igjen står Fremskrittspartiet helt alene.

Skal norsk sokkel fortsatt være attraktiv, må vi gi klinkende klare signaler til oljebransjen om at vi vil gi den nye og prospektive områder i tillegg til rammebetingelser som må være langsiktige og stabile. Det er også viktig for vår leverandørindustri at den skal få jevn tilgang på oppdrag, slik at vi slipper oppsigelser og permitteringer og oppsplitting av kompetansemiljøer det tar flere tiår å bygge opp.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Øyvind Vaksdal har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A): Noen ganger tenker jeg: Så greit det hadde vært å leve i Fremskrittspartiets verden. I Fremskrittspartiets verden fins det mange enkle løsninger på kompliserte spørsmål. Hvis Fremskrittspartiet bare hadde gjort som de ville, ville vi visstnok hatt både lavere skatt, ingen avgifter, billigere barnehager, perfekte sykehus, alle eldre ville vært lykkelige, vi hadde hatt billigere brennevin, billigere bacon, billigere bensin og ingen miljøproblemer.

Det er bare ett problem: I virkelighetens verden går ikke regnestykket til Fremskrittspartiet opp. I virkelighetens verden kan vi ikke løse utfordringene i helsesektoren med et fingerknips. I virkelighetens verden fins det miljøproblemer, og vi må ta dem på alvor.

Ikke uventet har Fremskrittspartiet i denne innstillinga lagt seg på en tut og kjør-linje når det gjelder oljeutvinning i Barentshavet. Fremskrittspartiet sier tvert nei til en helhetlig utredning – de vil sette i gang nå, ja helst i går. Men Fremskrittspartiet har jo i det siste begynt å bli et litt mer ansvarlig parti. Og jeg vil spørre: Ser ikke Fremskrittspartiet noen som helst problemer med å drive oljevirksomhet i Barentshavet? Ser ikke Fremskrittspartiet engang at det er noen områder av Barentshavet der det kan være iallfall bitte litt problematisk?

Det andre spørsmålet gjelder forskning. Det er jo fint at Fremskrittspartiet i denne innstillinga og i debatten her er opptatt av forskning. Men det var altså slik at når de skulle samarbeide med Regjeringa om budsjettet, fikk de til store kutt på forskning, f.eks. innenfor CO2-frie gasskraftverk. Det svekker den forskninga som pågår på dette området i Norge, et område hvor Norge ligger langt foran internasjonalt. Og jeg lurer på hvordan Fremskrittspartiet mener det er sammenheng mellom ord og handling her.

Øyvind Vaksdal (FrP): Jeg fikk høre litt om Fremskrittspartiets verden fra representanten Konglevoll, og det satte jeg jo pris på – det skal bli så mye bedre for de fleste, og det er helt riktig. Jeg ønsker selvfølgelig Konglevoll og Det norske Arbeiderparti velkommen etter – og de kommer ofte etter når det har gått noen år.

Det var snakk om at vi stod for en tut og kjør-politikk når det gjaldt dette med Barentshavet. Det vil jeg på det mest bestemte avvise. Vi har konsekvensutredet vegger opp og stolper ned. Vi har brukt mange, mange år og en halv milliard kroner i forskjellige utredningsprosjekter. Vi mener dette er utredet nok, men vi har registrert at både bransjen og andre har akseptert denne utredningen som nå pågår. Og når den er ferdig til høsten – hvis det ikke oppstår alvorlige problemer – er tiden inne til å si «go».

Når det gjelder dette med forskning, har vi vært opptatt av det lenge. Men som representanten Konglevoll utmerket godt vet, eksisterer ikke begrepet «CO2-frie gasskraftverk» i dag. Det er det nemlig ikke mulig å få til, sier alle forskere. Men nå har de skiftet og sier «gasskraft med CO2-håndtering». Alle sier at dette tidligst kan være oppe og gå om ca. ti år. Vi ønsker derfor ikke å bruke midler på den slags ting, som er så langt fram i tid, og som er så usikkert.

Øyvind Halleraker (H): Olje- og gasspolitikken er viktig for Norge. Det er viktig for bransjen med stabile forutsetninger, også stabile politiske forutsetninger – med andre ord: størst mulig enighet og forutsigbarhet.

Under behandlingen av Snøhvit-prosjektet for mindre enn ti måneder siden sa Fremskrittspartiet om konsekvensutgreiingen for Barentshavet:

«Disse medlemmer finner det totalt unødvendig med ytterligere konsekvensutredninger for Barentshavet.»

Som kjent har det ikke vært foretatt noen helhetlig konsekvensutredning hittil. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet legger opp til en klar prosedyre for hvilket grunnlag beslutninger om framtidig petroleumsvirksomhet skal tas på.

I dag sier Fremskrittspartiet i merknadene i innstillingen:

«Stortinget ber Regjeringen åpne for at boring i allerede tildelte lisenser kan gjennomføres så snart den pågående konsekvensutredningen for Lofoten-Barentshavet er gjennomført, og dersom denne ikke påviser vesentlige og nye problemområder.»

Det er jo gledelig at Fremskrittspartiet her har kommet regjeringspartiene og Arbeiderpartiet betydelig i møte, men særlig forutsigbar er snuoperasjonen ikke. Da blir det interessant om Vaksdal kan fortelle oss andre – og ganske særlig oljebransjen – hvorfor han har endret syn på dette.

Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg er enig med representanten Halleraker i at denne bransjen kanskje framfor noen trenger både langsiktige og stabile rammevilkår, for her kreves det enorme investeringer som ikke vil kaste noe av seg på mange, mange år. Så der er vi enige.

Når det gjelder ytterligere konsekvensutredninger, sa jeg i mitt forrige replikksvar helt klart at vi har akseptert at også bransjen har akseptert at det skal foretas en ny utredning, men vi var i utgangspunktet ikke tilhenger av det. Det har – så vidt jeg har kjennskap til – vært 174 forskjellige utredninger, og det har vært brukt 0,5 milliarder kr. Det vi da sier klart i dag, er at vi ønsker å bore i de tildelte lisensene så snart den siste konsekvensutredningen er ferdig utarbeidet, dersom det ikke finnes problemer der som ikke kan løses.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): I dag er jeg veldig nysgjerrig på hvor Fremskrittspartiets smertegrense egentlig går. Vi har tidligere fått tydelig demonstrert at et operabygg til 3 milliarder kr gjorde fryktelig vondt, slik som de «akk»-et og ynket seg. Hvor mange milliarder i overskridelser må vi se på Snøhvit-prosjektet før det begynner å bli ubehagelig for Fremskrittspartiet? 3 milliarder kr var tydeligvis helt greit, men 5,8! Det er to operahus, det. Det må da i det minste gjøre bitte litt vondt – om ikke annet med tanke på at det er stadig flere som begynner å sette spørsmålstegn ved hva Statoil egentlig driver med der oppe på Snøhvit-feltet. At de svir av penger, er hevet over enhver tvil. Men at de til de grader har ført Stortinget bak lyset med estimatene, er oppsiktsvekkende.

Naturligvis innebærer slike prosjekter en viss usikkerhet i forhold til økonomi, men også i forhold til miljøskader. Det er derfor vi i SV er tilhengere av føre var-prinsippet. Vi har ingen illusjoner om at Fremskrittspartiet skal dele SVs bekymring for miljø- og fiskeriinteressene i området, men penger er faktisk et språk vi forventer at Fremskrittspartiet forstår.

Representanten Onarheim har kalt overskridelsene uakseptable. Så spørsmålet mitt til Fremskrittspartiet og representanten Vaksdal er: Hvor høyt estimat på kostnadsoverskridelsene må til for at Regjeringens beste venn og budsjettkamerat føler at ansvaret tynger – og setter ned foten for denne uvettige pengebruken på Snøhvit-prosjektet?

Øyvind Vaksdal (FrP): Jeg registrerer at representanten Vaggen Malvik er opptatt av Fremskrittspartiets smertegrense.

Når det gjelder Snøhvit-prosjektet, er også vi i Fremskrittspartiet alvorlig bekymret for den kostnadsutviklingen som har vært. Det kan se ut som om det har vært dårlig oversikt fra operatørens side da en la fram saken. Men så vidt jeg har skjønt, skal statsråden orientere om dette på et litt senere tidspunkt. Da får vi kanskje svar på noen av spørsmålene om hvorfor det har gått så galt som det har gjort. Også vi er sterkt bekymret for denne utviklingen.

Vaggen Malvik nevnte operabygg. Slik som jeg ser det, vil vi aldri tjene penger på et operabygg. Snøhvit-prosjektet vil iallfall kaste penger av seg, selv om det har vært en kostnadssprekk nå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg tek opp forslaga frå SV og Senterpartiet i Innst. S. nr. 80 og Innst. S. nr. 87.

Overskridinga på Snøhvit svarar til to operabygg så langt, men dette er neppe den siste rekninga. Derfor må me stoppa opp. Når Statoil-direktøren no seier at Snøhvit ikkje ville blitt starta om han hadde visst det han veit i dag, er det svært alvorleg. Og når Hydro ønskjer å trekkja seg ut av prosjektet, er det òg eit viktig signal.

For to år sidan sa Statoil at dei ikkje ville byggja ut Snøhvit. Så vedtok eit fleirtal i Stortinget å endra skatteregimet slik at Statoil såg det lønsamt å byggja ut. Dermed er ansvaret i denne salen også. Derfor beklagar eg at nokon forsøkjer å vri seg unna det. Det ansvaret må ein vera vaksen nok til å ta.

SV vil åtvara mot ytterlegare prestisje i dette prosjektet. Me ønskjer å invitera fleirtalet til å vera med på å sikra oss mot nye overskridingar, ved at me set i verk ein gjennomgang av kva det vil kosta å stoppa utbygginga, og kva rekninga til slutt vil bli på dette prosjektet.

SV har vore motstandar av Snøhvit og av å opna for olje- og gassverksemd i Europas matfat. Me fryktar konsekvensane for miljøet og økologien. Problema knytte til miljøkonsekvensane er framleis vår hovudinnvending. Men når dei økonomiske konsekvensane no begynner å melda seg, bør fleire stoppa opp. Me har hatt Mongstad, me har hatt Åsgard. Me har førebels 5,8 milliardar kr i overskriding på Snøhvit, og rekninga blir sannsynlegvis endå større. No må Stortinget ta ansvar. Eg reknar med at statsråden svarar skikkeleg på den utfordringa Snøhvit-feltet har gjeve det politiske fleirtalet.

SV foreslår ein lågare og meir stabil aktivitet i olje- og gassverksemda. Me har foreslått ei styring for å få til denne stabiliteten. Dette har SV gjort over mange år. Likevel har eit fleirtal valt å følgja konjunkturane, og dermed har me fått jojo-effekt, bl.a. i forhold til verftsindustrien.

For SV har omsynet til miljøet og føre var-prinsippet gjort at me har gått inn for denne stabiliteten. Men sjølvsagt har me òg tenkt på verftsindustrien og leverandørindustrien, som er avhengige av å ha stabile oppdrag. At EØS-avtalen skaper problem for verftsindustrien, er eit problem som SV har vore oppteke av lenge. Me er glade for at me no sannsynlegvis får ei utgreiing av dette i samband med revidert nasjonalbudsjett 2003.

SV har i samband behandlinga av olje- og gassmeldinga tilbydt Regjeringa fleirtal for sin eigen politikk i forhold til petroleumsaktiviteten i nordområda. Punkt for punkt har SV og Senterpartiet sitert Sem-erklæringa for å unngå at tempoet i nordområda og Barentshavet skulle trappast opp. Arbeidarpartiet har i media ønskt høgare tempo, og dei har sannsynlegvis fått eit visst gjennomslag for dette.

I denne situasjonen har Høgre i sterkare grad ønskt eit samarbeid med Arbeidarpartiet enn med SV. Det har vore heilt tydeleg. Det kan SV sjølvsagt beklaga ut frå dei premissane som det no kan sjå ut til at Arbeidarpartiet har klart å leggja for konsekvensutgreiinga. Altså: Når ein får denne, skal ho vera så god at då kan ein berre setja i gang. Det er iallfall det eg oppfattar er Arbeidarpartiets tolking av det som står. Det beklagar SV. Dersom det viser seg at den konsekvensutgreiinga har betydelege kunnskapshol, får ein altså ikkje greia ut dette skikkeleg dersom Høgre og Arbeidarpartiet får viljen sin.

SV er nok ein gong klar til å gje Regjeringa fleirtal for ein framtidsretta og miljøvenleg politikk. Arbeidarpartiet og regjeringspartia legg opp til ein politikk som opnar Europas matfat for økt oljeaktivitet. Det beklagar SV, og det vil me kjempa sterkt imot.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Øyvind Vaksdal (FrP): Etter å ha lest SVs merknader i innstillingen og hørt representanten Langeland her i dag er jeg overbevist om at vi ikke hadde hatt noen oljenæring i det hele tatt dersom SV hadde hatt flertall i denne sal.

SV er som kjent mot det meste, men i innstillingen er det et par unntak. Det ene dreier seg om å utnytte mer av ressursene i eksisterende oljebrønner, og det andre er en bekymring over aktiviteten for leverandørindustrien.

Vi vet også at SV er flinke til å bruke penger på alle gode formål. Jeg vil derfor spørre representanten Langeland: Hvordan har han tenkt å finansiere dette når oljeinntektene forsvinner? Og hvor bekymret er han egentlig for leverandørindustrien og arbeidsplassene der, når hans politikk åpenbart vil medføre at alt dette vil bli nedlagt om kort tid?

Hallgeir H. Langeland (SV): Lat meg starta med påstanden om at SV har pengar til alle gode formål. Der må eg seia at eg føler meg sterkt forbigått av Framstegspartiet, for dei har pengar til det aller meste. Dei tek så mykje pengar dei vil av oljefondet, og bryr seg veldig lite om profil, så lenge det er ei viss mengd veljarar som synest at dette er populært. Så når det gjeld det med ansvar og det med å ha pengar til gode formål, synest eg han heller skal sjå på korleis Framstegspartiet driv sin politikk for tida. Det ville ha vore meir fornuftig. Sjølv om eg ser at Framstegspartiet inngår i fleirtalet og dermed sørgjer for at Regjeringa får fleirtal for budsjettet, har dei altså ein brote med forslag som kostar mykje pengar utanom. Men det er er viktig for SV og andre å minna om at dette budsjettet som er vedteke, og som fører til kutt bl.a. i energiforsking, miljøforsking, er det Framstegspartiet som har fått gjennom.

Så til dette med at det ikkje hadde vore noka oljenæring i det heile dersom det var opp til SV. Det er fullstendig feil. Det SV er oppteke av, er at ein skal følgja føre var-prinsippet, og at ein skal ha skikkelege miljøkonsekvensutgreiingar før ein gjer noko som kan skapa miljøproblem. Det er derfor me har vore så kritiske til og gått imot Snøhvit-utbygginga, nettopp fordi me meiner det ikkje er grunnlag for å gjere dette no, fordi ein ikkje har den teknologien som trengst for å gjera dette.

I forhold til oppdrag: SV har gong på gong foreslått at ein burde kvitta seg med EØS-avtalen, slik at ein kunne ha gjeve oppdrag, f.eks. fregattane som Forsvaret no byggjer i Spania, til norske verft. Ingen ville vera med på det. Eller då fleirtalet her privatiserte Statoil slik at ein ikkje skulle kunna styra Statoil lenger. Då gjekk altså òg Statoil til Spania, til Dragados. Så her er det nokon som har eit problem.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Bror Yngve Rahm (KrF): (komiteens leder) Representanten Langeland brukte relativt mye av sitt innlegg til å påpeke flertallets uansvarlighet knyttet til Snøhvit, ved at vi ikke nå, allerede før statsråden har redegjort, signaliserer at vi ønsker å stanse dette ut fra de overskridelser som foreligger.

Jeg vil tilbakevise at det er noe grunnlag for å snakke om at flertallet er uansvarlig i denne sammenheng. Vi ser på dette som en veldig alvorlig overskridelse. Det har blitt presisert både fra Arbeiderpartiet og Høyre, og det slutter Kristelig Folkeparti seg til. Men jeg føler at det vil være naturlig å avvente noen konklusjoner på dette, i alle fall inntil statsråden har fått mulighet til å redegjøre for hvordan situasjonen faktisk er.

Så er mitt spørsmål i forhold til ansvarligheten: Hvor går denne grensen for SV? Vi hadde faktisk ganske formidable overskridelser på operahuset i sin tid, men SV stanset ikke prosjektet. Mitt spørsmål er da: Hvor går grensen for når en er uansvarlig og når en er ansvarlig? Det håper jeg SV kan presisere.

Så til et annet spørsmål, som er knyttet opp til Barentshavet: SV har forsøkt å utlegge det som nå foreligger, som om alle har sviktet alle gode prinsipper, og Sem-erklæringen er kastet over bord. De har forsøkt å framstille dette dit hen at innstillingen er en blankofullmakt, uavhengig av hva som måtte oppstå, til igangsettelse i Barentshavet. Det er jo ikke riktig. Tvert imot følger faktisk flertallet opp det som står i Sem-erklæringen, om at vi vil bruke konsekvensutredningene som grunnlag for en debatt om spørsmålet om ytterligere aktivitet i Nordsjøen. Sannsynligvis kan de komme allerede til høsten, jeg vil ikke se bort fra det. Da får vi debatten om hvilke konklusjoner vi skal trekke av disse konsekvens-utredningene. Mitt spørsmål er: Hører ikke Langeland hva vi faktisk sier, eller vil han ikke høre det?

Hallgeir H. Langeland (SV): Om eg har hørselsskadar eller ei, det får Kristeleg Folkeparti sjølv avgjera. Men eg registrerer at når SV tilbyr Regjeringa eit fleirtal i forhold til det som står i Sem-erklæringa, ønskjer altså ikkje saksordføraren og Høgre å ha det fleirtalet. Då må ein ha lov til å stilla seg spørsmålet: Kva er det ein har forhandla seg fram til med Arbeidarpartiet? Og ein høyrer jo at Arbeidarpartiet legg meir i dette enn det Kristeleg Folkeparti gjer.

Då får eg berre ta til etterretning at Kristeleg Folkeparti framleis føler at dei har ein posisjon i Regjeringa som gjer at dei har ei påverknadskraft i forhold til kva Høgre gjer med Kristeleg Folkeparti sin politikk, og at ein faktisk skal sørgja for at ein tettar dei kunnskapshola som ein har, når den første konsekvensutgreiinga foreligg. Men det er grunn til å stilla dette spørsmålet når ein frå Regjeringa si side vel ein annan partnar i forhandlingane, og ein veit at den partnaren har ein meir aggressiv politikk i Barentshavet. Då er det eit viktig signal, synest eg, som Kristeleg Folkeparti burde kunna klara å oppfatta.

Så til dette med kor grensa for ansvarlegheit i forhold til overskridingar går. SV sitt poeng er følgjande: Stortinget har pressa fram ei utbygging av Snøhvit-feltet, gjennom å endra skatteregimet bl.a. Stortinget har altså ansvaret for at det no er ei overskriding på 5,8 milliardar kr. Så seier SV, uavhengig av kva statsråden måtte seia: Då må Stortinget stoppa opp og tenkja seg om. Kva kostar det å stoppa utbygginga av Snøhvit? Kva kostar det å halda fram? Så må politikarane ut fra dei tala dei då har, bestemma seg. No køyrer ein berre vidare i blinde, som om dei 5,8 milliardane ikkje eksisterer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ingmar Ljones (KrF): Stortingsmeldinga om olje- og gassverksemda legg viktige føringar for norsk petroleumsverksemd i eit hundreårsperspektiv. Noreg skal vera ein leiande energinasjon i framtida. Her til lands er det tradisjon for at kunnskapsrike og kreative menneske har teke initiativ til å utnytta energi som ligg i store vassmagasin over havet og hydrokarbon i reservoara under havet. Dette har gitt mange arbeidsplassar, og dei inntektene som samfunnet har teke inn frå petroleumsverksemda, har lagt grunnlaget for mange av dei velferdsordningane som vi nyt godt av i dag. Samstundes veit vi at energiproduksjon må setjast inn i ei miljøriktig og berekraftig ramme.

Eit fleirtal i Stortinget sluttar seg gledelegvis til Regjeringa si målsetjing om den såkalla langsiktige utviklingsbana, som legg til rette for oljeverksemd i eit femtiårsperspektiv og gassverksemd i eit hundreårsperspektiv. Ein føresetnad for dette er at det blir ført ein offensiv og målretta politikk, med satsing på forsking og teknologiutvikling, leiteverksemd og miljø. Sameksistens mellom viktige interesser som petroleumsverksemd, fiskeri og miljøvern vil vera heilt avgjerande for å kunna utvikla det samla ressurspotensialet på norsk kontinentalsokkel.

I Sem-erklæringa blei prinsippet om heilskaplege planar for forvalting i einskilde havområde slått fast, og meldinga om olje- og gassverksemda fører dette prinsippet vidare. Dette gjeld både for nordområda, Nordsjøen og Norskehavet, som har eit betydeleg potensial for miljøriktig og effektiv petroleumsverksemd.

Regjeringa har sett i verk konsekvensutgreiing av heilårleg petroleumsverksemd i havområda Lofoten–Barentshavet. Denne konsekvensutgreiinga kan gå inn som ein del av ein heilskapleg forvaltingsplan for Barentshavet som inkluderer miljø, fiskeri, petroleumsverksemd og sjøtransport. Konsekvensutgreiinga må difor kasta nødvendig ljos over alle sider ved den auka aktiviteten i nordområda før spørsmålet om petroleumsaktivitet kan behandlast. Det er teke sikte på å senda denne utgreiinga på høyring i mars 2003 med behandling innan utgangen av 2003. Regjeringspartia legg til grunn at denne konsekvensutgreiinga blir så grundig og omfattande at ho kan vera eit godt grunnlag for behandlinga av spørsmålet om ytterlegare petroleumsverksemd i området, og Arbeidarpartiet støttar dette fullt ut.

Eg trur alle i denne salen kan semjast om at det ikkje er god forvalting å øydeleggja fornybare ressursar frå havet – kanskje for all framtid – for å få ut ikkje-fornybare petroleumsressursar i eit hundreårsperspektiv.

Den langsiktige utviklingsbana krev investeringar for å få høgre utvinningsgrad i dei eksisterande felta og at nye interessante olje- og gassprovinsar blir opna for leiteverksemd og utvinning så snart konsekvensutgreiingane er gjennomførte.

Haleproduksjon i modne oljefelt, lønsam utvinning av mindre oljefelt og petroleumsverksemd i nye område kan hjelpa oss å nå dei måla vi har sett oss. Vi meiner at norsk sokkel framleis må vera eit attraktivt område for verdiskaping og investeringar, og norske selskap må kunna styrkja konkurranseposisjonen sin både på norsk sokkel og internasjonalt.

Alt dette må rammast inn av kunnskap som gir tryggleik for at miljøet ikkje blir vesentleg negativt påverka. Det er sett i gang forskingsprosjekt for å greia ut om m.a. utslepp av alkylfenolar frå produsert vatn er skadeleg for miljøet. Vi er glade for at bransjen sjølv set i verk tiltak som kan redusera negative effektar av petroleumsverksemda. Gjennom samarbeid mellom styresmaktene og bransjen ligg det til rette for at dei beste løysingane kan bli valde.

Til slutt: I dag vil eit klårt fleirtal i Stortinget gjera vedtak i samsvar med Regjeringa si tilråding om olje- og gassverksemda. Det ligg altså til rette for å få eit godt grunnlag for den påreknelege petroleumspolitikken vi skal føra i ein krevjande marknad i åra som kjem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A): Det er viktig for velferdssamfunnet at vi har en industri og arbeidsplasser og verdiskaping som følge derav. Det er viktig for at vi fortsatt skal ha velferd, og for at vi skal kunne bruke de inntektene og naturressursene som vi har i landet. Samtidig er det viktig at miljøet blir ivaretatt bedre, iallfall like godt som det er blitt til nå, innenfor oljenæringen. Industrien er helt avhengig av det.

Jeg vil takke regjeringspartiene for det samarbeidet vi har hatt i forhold til denne innstillingen. Det kan godt være at noen tror at jeg blir flau over det. Til det vil jeg si at det blir jeg ikke. Hvis Regjeringen gjør en god jobb, mener jeg også at de skal få ros for det.

SV tror ikke at konsekvensutredningen for Barentshavet blir god nok. Jeg er derfor glad for at regjeringspartiene valgte å gå bort fra SVs tenkte kunnskapshull. Jeg er glad for at de sa at konsekvensutredningen skulle være så god at en kunne ta stilling til videre utvikling i Barentshavet etter at den forelå. Og Arbeiderpartiet forutsetter at den konsekvensutredningen som blir lagt fram, er god nok.

Så var representanten Onarheim oppe på talerstolen i stad og snakket om at flertallet egentlig dreide seg om «en spesialmerknad» sammen med Arbeiderpartiet. Det er den som går på konsekvensutredningen. Da blir mitt spørsmål til representanten Ljones: Hva legger han i den konsekvensutredningen som vi i Arbeiderpartiet forutsetter skal være god nok for å fatte et grunnlag for videre utvikling i Barentshavet?

Ingmar Ljones (KrF): Først vil eg takka for den positive omtalen som representanten Rolf Terje Klungland kom med når det gjeld det samarbeidet som har vore med Arbeidarpartiet, og for den prosessen som vi hadde for å koma fram til formuleringa av ein så klar politikk.

Representanten nemnde også kor viktig det er at industrien har arbeidsoppdrag. Det betyr arbeidsplassar, ikkje minst i distrikta, som er sårt avhengige av det. Det er klart at her har vi også felles utfordringar. Vi fokuserer veldig sterkt på det. Mellom anna er vi opptekne av – i og med at det no skal vera drift over lengre tid på felta gjennom haleproduksjon – at det vil vera behov for vedlikehald og oppgradering av plattformene som ein del av omstruktureringa. Det betyr igjen arbeidsplassar, og her skulle det liggja vel til rette for norsk industri, som har så høg kompetanse og så mange dugande arbeidstakarar.

Så til spørsmålet om korleis vi i Kristeleg Folkeparti vurderer det som skal skje etter at konsekvensutgreiinga er lagd fram. Det enklaste svaret finn vi i meldinga, som Arbeidarpartiet støttar. Så kan vi sjå det i forhold til det som står i Sem-erklæringa, det står ord for ord på side 8 i innstillinga. SV har nemleg referert til Sem-erklæringa og vist til tre hovudføringar der. Dei same tre hovudføringane finn vi att i det som er fleirtalsmerknadene, altså det som vil bli vedtaket i dag, der vi klart seier: Konsekvensutgreiinga skal først leggjast fram. Når vi har sett innhaldet i den, og når Regjeringa har gått gjennom den, då først kan vi ta stilling til det som skal skje vidare. Uansett står det at fleirtalet «er positive til prinsippet om helhetlige forvaltningsplaner for enkelte havområder». Altså: Det vil bli følgt naturleg opp.

Men ingen kan forskottera noko svar før konsekvensutgreiinga ligg føre. Det skal bli utruleg spennande å sjå ho, og då trengst det verkeleg aktivt arbeid for å kunna gå vidare.

Hallgeir H. Langeland (SV): Det kan ikkje vera lett å vera Kristeleg Folkeparti for tida. Først samarbeider ein med Framstegspartiet om billegare sprit og skattelette til rikfolk, og så skal ein samarbeida med Arbeidarpartiet i miljøspørsmål og i spørsmål om olje- og gassverksemda. Det seier seg sjølv at det resultatet må bli veldig vanskeleg for Kristeleg Folkeparti.

Men eg har likevel lyst til å høyra korleis Kristeleg Folkeparti i regjering tenkjer når det gjeld dette med konsekvensutgreiing og forvaltingsplan – om ein no ser for seg at ein gjer ein grundig jobb med omsyn til konsekvensutgreiinga, men likevel finn ut at det er noko ein må sjå nærmare på, f.eks. knytt til det som forvaltingsplanen legg opp til når det gjeld fiskeri, miljø, transport og heile aktiviteten. Om ein då finn ut at ein faktisk må gå vidare og nærast koma med ein forvaltningsplan, er det då sånn å forstå at Kristeleg Folkeparti også meiner at 2005 vil vera eit meir naturleg tidspunkt – eventuelt når forvaltingsplanen ligg føre – for å setja i gang oljeverksemd i Barentshavet?

Ingmar Ljones (KrF): Representanten Hallgeir H. Langeland uttrykte uro og for så vidt medkjensle i samband med den situasjonen som Kristeleg Folkeparti er i. Det er hyggeleg med slike sympatierklæringar, og det er ikkje til å dekkja over at det er krevjande å tilhøyra eit parti som er med i ei mindretalsregjering. Då har ein behov for å få støtte både frå høgre og venstre i det politiske landskapet – for å halda seg til terminologien. Men det er jo innhaldet i sakene som er avgjerande, og stemmene er like verdfulle anten dei blir gitt av Framstegspartiet eller av Arbeidarpartiet.

Korleis tenkjer Kristeleg Folkeparti? Eg kan forsikra at vi har lese Sem-erklæringa i detalj, og – som det også går fram av olje- og gassmeldinga – vi følgjer ho opp punkt for punkt. Igjen må eg visa til side 8 i innstillinga. Der står det som Sosialistisk Venstreparti har ført inn, nemleg at ein skal «foreta en konsekvensutredning av helårig petroleumsaktivitet i de nordlige havområder». Det er det første. I fleirtalsmerknadene står det at ein «viser til at Regjeringen har iverksatt en konsekvensvurdering» – altså ei naturleg oppfølging! Dessutan står det: «Inntil en slik plan er på plass, åpnes ikke Barentshavet ytterligere for petroleumsaktivitet.» Det står nettopp at denne konsekvensutgreiinga som no blir lagd fram, skal vera «så grundig og omfattende at den kan være et godt grunnlag for behandling av spørsmålet om ytterligere petroleumsvirksomhet i området». For det tredje skal ein altså gå inn for å få ein forvaltningsplan som følgje av dette.

Det betyr at det svaret som representanten Langeland vil ha no, kan vi først gi når konsekvensutgreiinga er ferdig. Vi tek utgangspunkt i at ho blir så grundig og så utfyllande at ho gir svar på alle spørsmål, slik at ikkje såkalla kunnskapshol fører til nye rundar med utgreiingar. Utgangspunktet er at vi skal få dei svara og den informasjonen vi treng, for å kunna gå vidare med behandlinga av spørsmålet om nye aktivitetar.

Inger S. Enger (Sp): Tidligere stod sentrumspartiene sammen om å si nei til oljeutvinning i Barentshavet. I denne innstillinga har vi opplevd at et flertall, hvor også Kristelig Folkeparti er med, snakker om at det er nødvendig med «den langsiktige utviklingsbanen». Da innebærer det at Barentshavet åpnes. Vi har i dag fått signaler om at det allerede kan åpnes neste høst. Nå nyanserte Ingmar Ljones dette i sitt innlegg, men det er tydelig at her er det litt ulikt syn. Statsråden har vel også varslet at oljeutvinning nærmere land i området rundt Lofoten kan være aktuelt. Senterpartiet er veldig bekymret for dette. Vi syns kanskje de gamle vennene har sviktet oss litt. Vi mener at dette er en uakseptabel risiko, både i forhold til miljø og fiske.

Så mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti blir: Hvor vil Kristelig Folkeparti sette grensen for framtidig oljevirksomhet? Hva skal til for at Kristelig Folkeparti sier nei til utvinning av olje og gass når en nå åpner for å ta i bruk disse sårbare områdene?

Ingmar Ljones (KrF): Det er uråd å svara på dei spørsmåla som representanten Inger Enger nettopp stilte, kort og godt fordi det ikkje går an å svara på dei før konsekvensutgreiinga ligg føre. Og igjen: Vi reknar med at denne utgreiinga skal vera så grundig og omfattande at ho kan kasta ljos over alle sider ved det som skal skje, og dei aktivitetane som kan tillatast i nordområda. Då vil det vera ei utfordring, ikkje berre for dei som utgjer fleirtalet i dag, men for alle i Stortinget, korleis vi skal ta vare på dette unike og viktige området, der miljø står heilt sentralt, men der vi også har næringsinteresser som fiskeri og petroleumsverksemd. Og nettopp fordi petroleumsverksemda er så avgjerande for utviklinga vår, må vi vera innstilte på å kunna utnytta området, så sant det ikkje er i strid med andre viktige interesser. Denne avveginga skal vi bli orientert om, og då skal vi ta debatten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inger S. Enger (Sp): Det er bra at vi gjennom St. meld. nr. 38 har fått anledning til å drøfte de store linjene når det gjelder gass- og oljevirksomheten. Meldingen forteller oss at petroleumsvirksomheten vil fortsette å være en viktig næring for Norge i mange år framover. Samtidig byr det på nye miljøutfordringer når utvinningsgraden skal økes og det skal settes i gang petroleumsvirksomhet i nye områder. For Senterpartiet er det viktig å balansere hensynet til næringsvirksomhet og sysselsetting innen petroleumsvirksomheten mot hensynet til å ta vare på miljøet og ikke skade fiskerivirksomheten.

Olje- og gassmeldingen presenterer to mulige utviklingsbaner for petroleumsvirksomheten. Den ene er den langsiktige utviklingsbanen, som Regjeringen anbefaler at vi skal følge. Her blir det forutsatt at myndighetene legger ut nye attraktive areal for leiting og utvinning. Det legges også opp til å åpne områdene fra Lofoten og nordover til Barentshavet for oljeutvinning. Slike forutsetninger kan ikke Senterpartiet støtte. Den andre forutsetningen for den langsiktige utviklingsbanen er at det blir utviklet ny teknologi. Dette er bl.a. nødvendig for å kunne øke utvinningsgraden på eksisterende felt. Denne forutsetningen stiller vi oss helt og fullt bak.

Som et motstykke til den langsiktige utviklingsbanen presenterer Regjeringen «forvitringsbanen», der petroleumsnæringen stagnerer og nærmest blir avviklet i løpet av 20 år. Denne utviklingsstrategien kan vi sjølsagt ikke gå inn for. Senterpartiet har derfor funnet det nødvendig å påpeke at den politiske debatten om olje- og gasspolitikken må dreie seg om økonomiske og miljøfaglige realiteter, og ikke om de to tenkte strategiene som Regjeringen presenterer.

Petroleumspolitikken må ta utgangspunkt i at olje og gass er ikke-fornybare ressurser som må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Investerings- og utvinningsnivået må ta hensyn til miljøet og ansvaret for kommende generasjoner. Et redusert olje- og gassutvinningstempo vil føre til at ringvirkningene av olje- og gassvirksomheten blir spredd over en lengre tidsperiode.

For Senterpartiet er det altså viktig at vi har en langsiktig tenking, at vi sparer noen ressurser til kommende generasjoner, og at vi tar betryggende miljøhensyn før vi setter i gang olje- og gassutvinning i nye områder. Samtidig er petroleumsnæringen svært viktig for norsk økonomi og for sysselsettingen i mange tilgrensende virksomheter.

Vi støtter Regjeringens målsetting om å øke utvinningsgraden på eksisterende felt og få til utvinning av mindre olje- og gassfelt i tilknytning til eksisterende produksjonsanlegg. Det vil være ressurssløsing om vi ikke får dette til. Økt utvinningsgrad forutsetter at vi får utviklet ny teknologi som hindrer eller renser utslipp av produsert vann, og som reduserer behovet for bruk av kjemikalier. Vi mener det er riktig å effektivisere tildelingen av utvinningstillatelser i modne leiteområder.

Senterpartiet er opptatt av situasjonen for norsk leverandørindustri. Industrien må sikres jevnt med oppdrag, og vi må finne ut hvorfor norske bedrifter taper viktige oppdrag. Det er viktig å sikre norsk eierskap og at selskapene har tilknytning til Norge innenfor olje- og gassindustrien. Bedriftene bør ha kontor og forskningsenhet her i landet. Vi må beholde nåværende statlig eierandel i Statoil og fortsette å ta SDØE-andeler i felt hvor lønnsomheten er god eller ressurspotensialet stort.

Økosystemene i Barentshavet er sårbare. Når vi nå får utbyggingen av Snøhvit-feltet, kan det sjølsagt bety økt risiko for miljøskadelig utslipp til sjøs – og nå er jeg over på Dokument nr. 8:9, som også skal behandles i dag. Vi hadde håpet at det skulle bli flertall for å gå inn for dette. Vi må regne med at det blir større skipstrafikk nær Hammerfest og nær kysten av Finnmark. Det er derfor svært synd at forslaget om en miljøovervåkingssentral nær Snøhvit-feltet ikke får støtte fra flertallet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri A. Meling (H): En helårig petroleumsvirksomhet i nord vil legge til rette for næringsutvikling og verdiskaping i den nordlige landsdelen. Mange nye arbeidsplasser vil bli skapt. Dette kan bidra til å sikre at landsdelen kan stå på egne ben uavhengig av overføringer. Snøhvit har uten tvil skapt ny optimisme i Hammerfest. Aetat har allerede registrert over 10 000 personer som ønsker jobb i forbindelse med utbyggingen. Antall kompetente søkere til stillingene er gledelig høyt. Snøhvit har faktisk sørget for den største tilbakeflyttingen til Finnmark siden krigsflyktningene vendte tilbake på slutten av 1940-tallet.

Med Snøhvit-utbyggingen har området fått investeringer som de aldri tidligere har vært i nærheten av. Senterpartiet hevder å være opptatt av nettopp verdiskaping og distriktsutvikling. Hvordan kan det da ha seg at partiet stilte seg negativt til den utbyggingen og avvisende til videre aktivitet i Barentshavet?

Representanten Enger sa nettopp at de ønsker å redusere aktiviteten generelt for å fordele dette over flere generasjoner. Hvor lenge ønsker Senterpartiet å vente? Ser representanten Enger alternativer som kan bidra på samme måte til verdiskaping og vekst i vår nordlige landsdel? Er det ikke slik at Senterpartiet svikter distriktene? Er det ikke slik at Senterpartiet bare er opptatt av overføringene og ikke legger til rette for at man kan stå på egne ben?

Inger S. Enger (Sp): Senterpartiet er opptatt av næringsutvikling, og vi er opptatt av distriktene, som Meling helt riktig uttrykte det.

Jeg veit at det er mye prat om overføring i forbindelse med Senterpartiet. Det syns jeg blir litt for smalt. Det er en side av det, men det var ikke det vi skulle være opptatt av her.

Når det snakkes om Finnmark og at Snøhvit har skapt optimisme i området, så er det helt sikkert rett. Det er også rett at Senterpartiet sentralt gikk imot at Snøhvit skulle utbygges, mens Senterpartiet lokalt – jeg tror det er riktig å nevne det – gikk inn for at Snøhvit skulle utbygges, med tanke på arbeidsplassene. Men nå er det sånn at moderpartiet må heve seg litt høyere og prøve å se på flere sider av det, og for oss var det da miljøet som ble det avgjørende. Dessuten er det en annen svært viktig næring i dette området – og det kjenner sikkert representanten Meling også til – nemlig fiskerinæringen. Og det er den som var vår største bekymring i denne sammenhengen, for det er ikke nok å legge til rette for én næring hvis det går på bekostning av en annen. Derfor er dette svært alvorlig.

Når det ellers gjelder Snøhvit, har det jo akkurat nå vært veldig mye prat om de store økonomiske overskridelsene der, og Statoil-sjefen sier at han hadde ikke kunnet tenke seg en utbygging hvis han hadde ant disse kostnadsoverskridelsene. Det syns jeg er en tankevekker, for på mange måter burde det være lettere å forutsi kostnader i forbindelse med utbygging enn f.eks. å klare å vurdere miljørisiko og økologiske sammenhenger på forhånd. Det er alvoret i det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

May Britt Vihovde (V): Våre petroleumsressursar representerer betydelege verdiar for det norske samfunnet. Det er viktig å sikra at petroleumssektoren blir ein vesentleg bidragsytar til finansiering av velferdssamfunnet og til industriell utvikling i heile landet, også i framtida. Utfordringa for Noreg i åra framover blir å unngå at dei omfattande petroleumsinntektene vi kjem til å oppleva, får fortrengja anna næringsliv og sysselsetjing vi skal leva av i Fastlands-Noreg. I eit slikt perspektiv er det viktig at resten av næringspolitikken blir innretta mot nyskaping og innovasjon. Dei største verdiane ligg framleis i dei gjenverande olje- og gassressursane på norsk kontinentalsokkel. Og stortingsmeldinga vi handsamar i dag, peikar på dei store utfordringane dette stiller til effektiv utvinning av ressursane med minst mogleg skade på miljøet.

Venstre støttar ein samla komite, som peikar på at det vil vera viktig med investeringar for å få større utvinningsgrad i dei eksisterande felta.

Ein liberal miljøpolitikk byggjer på at omsynet til vår eigen fridom ikkje skal gå ut over menneske i andre delar av verda eller kommande generasjonar. Eit viktig prinsipp er føre var-prinsippet. All vår aktivitet må skje innanfor dei rammene toleevna til naturen set. Det krev at vi er varsame i vår omgang med naturen, og at miljøkonsekvensane må kartleggjast så godt det lèt seg gjera i forkant av naturinngrep. Tvil skal koma miljøet til gode.

Det har etter at komiteen har avgitt si innstilling, blitt reist tvil når det gjeld ei skikkeleg konsekvensutgreiing vedkomande ytterlegare petroleumsverksemd i Barentshavet. Venstre aksepterer ikkje at det blir sett i gang ytterlegare petroleumsverksemd i Barentshavet, inkludert Goliat og oljeutvinning på Snøhvit, før ei konsekvensutgreiing ligg føre. Miljøomsyn må vera styrande for vedtak om oljeutvinning i nye havområde. Barentshavet er eit sårbart havområde med eit ustabilt klima som vil vanskeleggjera eventuelle oppryddingsaksjonar etter oljesøl. Konsekvensutgreiinga må difor belysa dei ulike problemområda ved heilårig oljeutvinning så langt nord. Utgreiinga må i tillegg klargjera konsekvensane for dyre- og planteliv i området. Venstre kan ikkje stø utvinning av olje i Barentshavet med mindre ein i utgreiinga legg fram brei og grundig dokumentasjon på at dette er miljømessig forsvarleg. Oljeselskapa sine investeringar i området kan ikkje bli tillagde avgjerande vekt dersom miljøomsyn trekkjer i motsett retning.

Etter å ha lest innstillinga frå komiteen, og etter å ha høyrt debatten i dag, klarer ikkje eg å sjå det slik som SV prøver å framstilla det, at det som ligg i fleirtalsmerknaden, er mot Sem-erklæringa. Vi meiner at Arbeidarpartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre vil ha ei skikkeleg miljøkonsekvensutgreiing og vil ha alt på bordet før ein seier ja til utvinning i nord.

Så til det som går på skipstrafikk, og det som Senterpartiet spesielt har vore oppteke av i denne innstillinga. Dette vil ein jo koma tilbake til i samband med stortingsmeldinga om havmiljøet, og det er eg veldig glad for, for då ser ein heilskapen i skipstrafikkleiene, heilskapen i beredskapen som må til langs heile vår sårbare kyst.

Til slutt eit tema som vel ikkje har vore så mykje framme, det som går på forsking og utvikling, det som går på styrking av forskinga innanfor petroleumsteknologien. Vi ligg i forkant i Noreg innanfor petrolemsteknologi, og her har vi nokre fortrinn. Dette er noko som vi kan utvikla og satsa på, vi kan på ein måte selja vår teknologi, selja vår kunnskap. Det at det no i meldinga ligg signal om at ein vil ta vare på og vidareutvikla dei kompetansemiljøa som finst rundt om i Noreg, synest eg er fornuftig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Sørensen (SV): Jeg er glad for at mange har understreket behovet for en grundig konsekvensutredning før man fatter strategiske beslutninger om åpning av Barentshavet eller områdene fra Lofoten og nordover for oljevirksomhet. Likevel synes jeg vi har en debatt om denne konsekvensutredningen som om den var noe stort og vidløftig noe, som vi skal begynne å finne på i morgen og der vi skal starte med blanke ark.

Det foreligger et konsekvensutredningsprogram som skal være ferdig i mars. Om dette programmet har SFT i sin høringsuttalelse skrevet følgende:

«Størstedelen av området er ikke tilstrekkelig kartlagt med hensyn til miljøressurser, og det foreligger ingen fullstendig og oppdatert kunnskap om de dynamiske fysiske og biologiske variasjonene Barentshavet er kjent for. Som beslutningsgrunnlag for myndighetene vil utredningen derfor bli mangelfull.»

SFT har foreslått at de kunnskapshull man vil avdekke i konsekvensutredningen som skal være ferdig i mars, må tettes før man fatter strategiske beslutninger om hva som skal skje i Barentshavet. Det krever ny forskning, og det krever en konsekvensutredning del 2.

For oss er det grunnleggende at vi viser såpass ærefrykt for kompleksiteten i økologien i Barentshavet at vi tar oss tid til å undersøke dette grundig. Og det er ikke slik som det var i det tidligere Sovjetunionen, at man kan vedta at her er det ikke noe problem. Vi kan heller ikke bestemme at i mars skal vi komme fram til dette.

May Britt Vihovde (V): Som eg sa i innlegget mitt, må ei utgreiing klargjera konseskvensane for f.eks. dyre- og plantelivet. Venstre meiner faktisk at alle ting skal på bordet, alt skal utgreiast før ein legg fram eit beslutningsgrunnlag. Og det forventar eg at Regjeringa følgjer opp.

Men eg ser heller ikkje forskjellen mellom SVs og regjeringspartia sine merknader, for eg trur at alle i denne salen er opptekne av å få alt på bordet før vi skal fatta vedtak om kva som skal skje vidare. Og som eg òg sa, for Venstre er det viktig å ha eit føre var-prinsipp, og at miljøomsyna er dei viktigaste.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Synnøve Konglevoll (A): En av de sakene som nok vekker størst interesse i dag, er spørsmålet om framtidig oljevirksomhet i Barentshavet. Det er en sak som også opptar meg, først og fremst ut fra fiskeri- og miljøhensyn.

I februar i år sa Stortinget ja til Snøhvit-utbygginga, til tross for at en samla miljøforvaltning mente det var feil å ta en beslutning før vi hadde fått konsekvensutredet helårig petroleumsvirksomhet i Barentshavet. I innstillinga hadde jeg egne merknader og stemte mot Snøhvit-utbygginga. I innlegget mitt sa jeg bl.a.:

«Barentshavet er et av verdens mest fiskerike områder og et svært viktig oppvekstområde for fisken som danner grunnlaget for fiskerinæringa langs norskekysten. Samtidig er det et svært sårbart område, med bl.a. lang mørketid – og nedbrytingstida for olje er lang. Konsekvensene ved et uhell vil trolig være større i Barentshavet enn på andre deler av norsk sokkel.»

Det sa jeg da, og det er like sant i dag.

Det er kontroversielt med oljeutvinning i sårbare havområder. Ikke bare en samla miljøbevegelse mener det. For eksempel skrev Fiskeridepartementet i sin høringsuttalelse i forbindelse med Snøhvit-utbygginga i juli i fjor at de hadde

«store betenkeligheter med at dette havområdet (altså Barentshavet) skal bli utsatt for en miljøbelastning som kan føre til redusert produktivitet av marine ressurser».

Når dette er så kontroversielt, må det derfor være et minstekrav at man har skikkelige konsekvensutredninger om effekten av og risikoen ved å starte oljevirksomhet.

På Arbeiderpartiets landsmøte i november i år ble det vedtatt et kompromiss der det heter at vi vil med

«grunnlag i helhetlig konsekvensutredning avgjøre hvilke havområder som kan åpnes for petroleumsvirksomhet og hvilke havområder som skal være petroleumsfrie».

Det er en milepæl at Arbeiderpartiet med dette har slått fast prinsippet om petroleumsfrie havområder. Hvor store disse skal være og hvor de skal være, må, som det står i vedtaket fra landsmøtet, besluttes ut fra en helhetlig konsekvensvurdering.

Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har gått sammen om et kompromiss i denne saken. Vi sier i innstillinga at vi legger til grunn at den konsekvensutredninga som statsråden har satt i gang, blir så grundig og omfattende at den kan være et godt grunnlag for behandlinga av spørsmålet om ytterligere petroleumsvirksomhet.

Vi kan i dag ikke vite hva den konsekvensvurderinga vil fortelle oss. Vi kan ikke forskuttere at det f.eks. er greit å utvinne olje nær kysten i Nord-Norge eller i Barentshavet. Da hadde det jo ikke vært noen vits i å sette den i gang. Nå er det derfor opp til statsråden å ha et fast grep om denne saken. Det er statsråden som er ansvarlig for at Stortinget får et best mulig kunnskapsgrunnlag for de beslutningene vi skal fatte, det er statsråden som på grunnlag av kunnskap skal foreslå hvilke områder som kan åpnes for petroleumsvirksomhet, og hvilke som skal være petroleumsfrie.

Dette er en stor og viktig oppgave, og det er antakelig en av de sakene Einar Steensnæs vil huskes for når historien om Bondevik-regjeringa skal skrives.

Jeg for min del forventer to ting: For det første forventer jeg at han legger føre var-prinsippet til grunn. Det vil si at der det er usikkerhet, må det komme naturen til gode. For det andre forventer jeg ryddighet og klarhet. Det har dessverre kommet temmelig motstridende signaler fra statsråden i denne saka. For samtidig som statsråden sier at han skal utrede helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten-Barentshavet, så var han på radioen fredag i forrige uke og sa at om få år kommer letinga etter olje til å foregå så nær land at innbyggerne på Røst kan se lysene fra plattformene fra stuevinduene sine. Da vil jeg bare minne statsråden om at oljeutvinning rett utenfor Lofoten er svært kontroversielt, og at Stoltenberg-regjeringa faktisk stanset prøveboringa utenfor Røst etter at en samla fiskerinæring og flere miljøorganisasjoner hadde krevd utsettelse.

Stortinget har i dag gitt sin tilslutning til at Regjeringa skal utrede helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten–Barentshavet. Hvordan vi skal forholde oss til utredninga, blir en ny diskusjon når den kommer. Da blir det viktig at stortingsflertallet våger å legge føre var-prinsippet til grunn.

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg har lyttet til denne debatten med stor interesse, og jeg synes det har vært en god og avklarende debatt, men selvfølgelig også en utfordrende debatt.

Petroleumssektoren er av stor betydning for Norge. Den utgjør en viktig del av norsk økonomi og har også i stor grad bidratt til utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Olje- og gassnæringen er i dag Norges største næring.

I stortingsmeldingen om olje- og gassvirksomheten fokuserer Regjeringen på ressurspotensialet på norsk sokkel og mulighetene dette gir det norske samfunnet for verdiskaping og industriell utvikling. Dette er illustrert i stortingsmeldingen ved «den langsiktige utviklingsbanen» i forhold til «forvitringsbanen». Det er Regjeringens klare mål å sikre at forholdene legges til rette for å realisere det verdipotensialet som ligger i den langsiktige utviklingsbanen. Dette er svært krevende, særlig når leting på nye interessante felt krever grundige vurderinger både av miljøpåvirkninger, fiskerihensyn og andre viktige samfunnshensyn. Men lykkes vi med dette, kan vi se fram til 50 år med fortsatt oljevirksomhet og minst 100 år med gassutvinning.

Det er en viktig forutsetning for denne regjeringen at den videre utviklingen på norsk sokkel skjer på en slik måte at ressursene forvaltes på en effektiv og bærekraftig måte, og at det tas tilstrekkelig hensyn til grunnleggende miljø- og fiskeriressurser. Samtidig må det være et skarpt fokus på helse, miljø og sikkerhet på alle nivåer i virksomheten.

Jeg merket meg en viss sår undertone i representanten Engers innlegg her. Men jeg kan berolige henne med at dette er en politikk hun burde kunne kjenne seg hjemme i. Det er en fortsettelse av den politikken hun kjenner igjen fra samarbeidet i sentrumsregjeringen, og som hun derfor med god grunn også burde kunne slutte seg til. Men det bestemmer hun selvfølgelig selv.

Norsk olje- og gasspolitikk bygger på en modell for sameksistens mellom petroleumsvirksomheten og hensynet til miljø og andre brukere av havet. I internasjonal målestokk er norsk sokkel langt fremme når det gjelder å ta i bruk miljøvennlig teknologi og effektivisere virksomheten.

Det stilles stadig strengere krav til miljø og sikkerhet på norsk sokkel. Utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten er svært begrenset i forhold til andre kilder og næringer. Regjeringen ønsker likevel å begrense disse utslippene ytterligere, bl.a. gjennom å sørge for at målet om null utslipp av miljøfarlige stoffer til sjø blir nådd innen 2005.

For å sikre at beslutninger om petroleumsvirksomheten i de nordlige havområdene skjer på forsvarlig grunnlag, har Regjeringen igangsatt en utredning av konsekvenser av helårig petroleumsvirksomhet i området Lofoten–Barentshavet, forkortet ULB. Det tas sikte på at denne utredningen kan oversendes Regjeringen i løpet av høsten 2003. Regjeringen vil avvente konklusjonene fra ULB før den konkluderer endelig om hvilke beslutninger som kan fattes på grunnlag av dette dokumentet, og hvilke beslutninger som må avvente den kommende helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet. Det legges opp til at forvaltningsplanen legges fram for Stortinget i 2005, eventuelt i 2006.

I sin innstilling legger energi- og miljøkomiteens flertall til grunn at «denne konsekvensutredningen blir så grundig og omfattende at den kan være et godt grunnlag for behandling av spørsmålet om ytterligere petroleumsvirksomhet i området.» Dette sammenfaller godt med den framgangsmåten jeg har beskrevet ovenfor, og som er i tråd med Sem-erklæringen. Jeg viser også til at Høyres og Kristelig Folkepartis stortingsgrupper på dette punktet sier seg «fornøyd med at Regjeringen her har fått tilslutning til sin politikk». Dette framgår av en felles pressemelding fra disse stortingsgruppene.

Jeg vil her også vise til representanten Synnøve Konglevolls innlegg, der hun sa at vi legger opp til en virksomhet som gjør at lysene fra installasjonene kan ses fra Røst. Jeg gjør oppmerksom på at jeg har avkreftet det som NRK Nordland mente å fange opp i min uttalelse da jeg var på besøk i Bodø. Det var en referanse til en interessant seismikk og geologi nær kysten av Nordland, men som ennå ikke åpner for slik virksomhet, og som denne statsråd på ingen måte har tatt inn i sine planer, heller ikke i den langsiktige utviklingsbanen.

Utvikling og anvendelse av ny teknologi vil være et viktig element for å nå den langsiktige utviklingsbanen. Staten har som grunneier, ressursforvalter og deltaker gjennom SDØE de største økonomiske interessene knyttet til petroleumsressursene på norsk sokkel, og dermed størst interesse av at det utvikles ny teknologi. Sammen med skatteinntektene fra virksomheten tilfaller om lag 90 pst. av verdiskapingen staten. Regjeringen vil satse på utvikling av ny teknologi og kompetanse i petroleumssektoren.

I denne forbindelse viser jeg også til at et flertall i energi- og miljøkomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 9 ber om å få utredet ulike modeller for offentlig medfinansiering til forskning innenfor petroleumsvirksomheten, herunder et petroleumsrettet forskningsfond. Dette vil Regjeringen følge opp.

Jeg orienterte 12. desember kort om kostnadsøkningen på Snøhvit. Prosjektet er nå behandlet i Statoils styre, og Statoil som operatør har framlagt et nytt kostnadsanslag for utbyggingen. Jeg har bedt Statoil om en rapport om kostnadsøkningene i prosjektet, og opplysningene fra operatøren ligger til grunn for min redegjørelse nå .

Statoil har beregnet den samlede kostnadsøkningen for prosjektet til å være 5,8 milliarder kr. 4,4 milliarder kr skyldes vektøkning for landanlegget – vekten var underestimert med om lag 50 pst. i utbyggingsplanene som ble presentert for Stortinget. Videre skyldes 450 mill. kr en framskyving av kostnader fra senere faser, og 950 mill. kr er knyttet til forsinkelsene som oppstod i forbindelse med ESA-saken.

Statoil opplyser at årsaken til kostnadsøkningen på landanlegget er at de hadde for liten oppmerksomhet og brukte for få ressurser på utarbeidelsen av detaljert beregningsgrunnlag for landanlegget. Dette førte til manglende teknisk modenhet av prosjektet da rettighetshaverne besluttet å sende inn utbyggingsplanene for myndighetsbehandling.

Høsten 2002 ble det igangsatt en rekke gjennomganger av Snøhvit-prosjektet både av operatøren og av partnerskapet. Det ble bl.a. foretatt en grundig gjennomgang av det tekniske konseptet og kostnadene knyttet til dette. Den beregnede kostnadsøkningen på 5,8 milliarder kr er et resultat av denne gjennomgangen. Statoil har videre foretatt endringer i egen organisasjon og i forhold til oppfølgingen av det tyske firmaet Linde, som er ansvarlig for teknisk utforming av landanlegget. Operatøren opplyser at Linde vil bli fulgt tett opp i tiden framover.

Statoil mener disse gjennomgangene har bidratt til at prosjektet nå er mer modent. Videre mener de at tidsplanen for prosjektet, som innebærer oppstart av anlegget i desember 2005, er stram, men gjennomførbar.

Statoils beregninger viser at prosjektet fortsatt er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Nåverdi før skatt var i utbyggingsplanene anslått til om lag 11,6 milliarder kr. Etter at kostnadsøkningene er tatt hensyn til, vil nåverdi før skatt bli om lag 6,5 milliarder kr. Etter skatt er nåverdien redusert fra om lag 2,6 milliarder kr til 1,2 milliarder kr. Prosjektet vil også bidra til store inntekter for samfunnet. For eksempel vil Snøhvit-eierne betale 73 milliarder kr i skatt over feltets levetid. Nåverdien av denne skatteinntekten er 4 milliarder kr.

Kostnadsutviklingen i Snøhvit-prosjektet er bekymringsfull, og situasjonen som har oppstått, er svært uheldig. Det er operatørens ansvar å sikre en forsvarlig utvikling av prosjektet i tiden framover. Som olje- og energiminister har jeg et ansvar for å holde Stortinget orientert om utviklingen i prosjektene. Jeg vil derfor følge kostnadsutviklingen i Snøhvit nøye.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sylvia Brustad (A): Når det gjelder situasjonen i forbindelse med Snøhvit, er jeg helt enig i at den er veldig bekymringsfull. Det er alvorlig, og det er i høyeste grad en meget uønsket situasjon.

Jeg takker statsråden for orienteringen, for det er svært viktig at Stortinget når slike alvorlige ting skjer, blir orientert så raskt som mulig. Det kunne vært interessant å få vite hvor lenge statsråden har vært kjent med at det kunne tyde på at det kunne bli overskridelser i denne størrelsesordenen, eller om dette er noe han helt nylig er blitt kjent med kunne skje.

Jeg vil også vise til at et flertall i innstillinga om denne saka sa følgende:

«Flertallet forutsetter at investeringskalkylene kvalitetssikres for å redusere den økonomiske risikoen mest mulig.»

– Mener statsråden at investeringskalkylene ble godt nok gjennomgått? Og kan statsråden forsikre at det ikke heretter vil komme flere overskridelser?

Statsråd Einar Steensnæs: Når det gjelder informasjon til Stortinget, er det selvsagt slik at når den ansvarlige statsråd har opplysninger som berører de forutsetninger som Stortinget har lagt til grunn for sin behandling, kommer statsråden til Stortinget med den nødvendige informasjon. Derfor fant jeg det nødvendig før tallene var kvalitetssikret, men etter at jeg fikk opplysninger om disse overskridelsene, å gi en foreløpig orientering til Stortinget da energi- og miljøkomiteen behandlet budsjettet. Så sa jeg under budsjettbehandlingen at jeg ville komme tilbake til Stortinget på egnet måte når disse tallene var kvalitetssikret – derfor denne orienteringen i dag. Jeg er takknemlig for at Presidentskapet åpnet for at jeg kunne gi disse opplysningene.

Det er selvsagt Statoils beregninger og gjennomgang som har gjort at vi nå kan forvente at framdriften i dette prosjektet er basert på mer kvalitetssikrede tall. Som jeg sa, er prosjektet nå modent i den forstand at en kjenner mer til kostnadene og føringene.

Jeg vil understreke at dette er et meget komplisert prosjekt, og det bekymringsfulle er at kostnadsoverskridelsene kommer så tidlig i prosjektgjennomføringen. Når dette prosjektet videreføres, er det mer komplisert, mer utfordrende og desto mer viktig at operatøren tar ansvar med å holde kontroll på alle utgifter og alle prosesser. Derfor er det selvfølgelig ikke mulig for meg å garantere at de tall som jeg nå har gjort rede for, vil holde i prosjektets videre framstilling, men jeg må forholde meg til det som operatøren har sagt i forhold til at de følger dette prosjektet nøye, og at de har satt inn betydelige ressurser på kvalitetskontroll av tallene. Jeg er sikker på at Statoil som organisasjon nå setter alle ressurser inn på at de tallene de har operert med nå, skal holde prosjektet igjennom.

Øyvind Vaksdal (FrP): Vi i Fremskrittspartiet er alvorlig bekymret over kostnadsutviklingen i Snøhvit-prosjektet. Noen av kostnadsøkningene skyldes utsettelser som følge av ESA-saken, og dette har vi jo for så vidt vært klar over en tid. Men det virker dessverre som om operatørselskapet ikke har hatt den nødvendige oversikt fra starten av, spesielt når det gjelder landanlegget. Dette er ikke bra! Vi forutsetter derfor at statsråden holder Stortinget løpende orientert om den videre utviklingen i prosjektet, og jeg forventer at man for ettertiden ikke får slike ubehagelige overraskelser.

Så over til skatt på sokkelen. Flere i oljebransjen, bl.a. konserndirektør Torvund i Norsk Hydro, har gitt uttrykk for at dagens skattesystem motarbeider viktige mål for norsk oljepolitikk. Jeg har også registrert at statsråden har ønsket velkommen en ny debatt om oljeskatten. Statsråden var i likhet med meg til stede på OLFs årskonferanse for noen uker siden, hvor dette var et tema, spesielt når det gjaldt skatteincentiver for nisje- og haleproduksjon.

Hva er det som nå har fått statsråden og regjeringspartiene til å skifte mening? Vårt forslag i finansinnstillingen ble nedstemt, og det ser heller ikke ut for at vi i dag får støtte til å nedsette et utvalg for å gjennomgå skatteregimet på sokkelen. Nå skal det plutselig legges lokk på hele debatten.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Einar Steensnæs: Når det gjelder Snøhvit-prosjektet, kan jeg bekrefte, i tråd med det jeg allerede har gitt uttrykk for, at jeg vil holde meg løpende orientert om kostnadsutviklingen og selvfølgelig da orientere Stortinget så snart det er opplysninger av en slik karakter at dette vil berøre de forutsetninger og de opplysninger Stortinget tidligere har mottatt.

Når det så gjelder skattespørsmålet, må vi innse at etter hvert som deler av norsk sokkel nå blir mer modne, står vi overfor nye, interessante muligheter. Vi har bare tatt opp omkring en fjerdedel av de antatte ressurser på norsk sokkel, men en del av de gjenværende ressursene er slik konstruert både når det gjelder volum og kompleksitet i forhold til geologi, at skal man få lønnsomhet i det, må man kanskje se på rammebetingelsene for å få selskapene interessert. Dette er en uhyre interessant og viktig debatt. Jeg har da gitt uttrykk for, også på det årsmøtet som representanten Vaksdal viste til, at jeg er forberedt på og interessert i å gå inn i en slik debatt med næringen. Jeg har også vist til Topplederforum innenfor Konkraft som et velegnet forum for å drøfte disse spørsmålene.

Selvsagt vil det være slik at det er en viss interessemotsetning mellom selskapenes ønske om maksimalt utbytte på investert kapital og statens – og mitt, på vegne av fellesskapet – ønske om at fellesskapet skal ha sin del. Der vil det være en viss interessekonflikt.

Det som ligger til grunn for min behandling av skattespørsmålet, er at prosjekter som er lønnsomme før skatt, skal også være lønnsomme etter skatt. Men hvis prosjekter er ulønnsomme før skatt, kan vi ikke legge opp til et skatteregime som gjør dem lønnsomme etter skatt. De to basale prinsippene legger jeg til grunn i min samtale med næringen, og med disse forutsetninger imøteser jeg en interessant, åpen diskusjon om rammebetingelser for norsk sokkel. Min målsetting er å holde de internasjonale selskapene interessert i fortsatt nærvær på norsk sokkel.

Øystein Djupedal (SV): Det var interessant å høre at statsråden sa at prinsippene for skattlegging på sokkelen skal være at det som er lønnsomt før skatt, skal være lønnsomt etter skatt. Det er jeg hjertens enig i. Men det er akkurat dette prinsippet man har fraveket ved utbyggingen på Snøhvit. Der er det en skattesubsidie som gjorde at man i utgangspunktet startet bygging. 2 milliarder kr av samfunnets penger har gått til dette.

Jeg synes også det er nedslående å legge merke til at Regjeringen nå omdefinerer og omtolker sin egen erklæring, nemlig Sem-erklæringen, knyttet til utbygging i Barentshavet. Jeg har vanskelig for å forstå dette på noen annen måte enn at dette er nok et eksempel på at Kristelig Folkeparti ikke har muskler i denne Regjeringen og taper ved alle viktige korsveier, særlig der miljøet er involvert.

Så igjen til Snøhvit. Når Olav Fjeld sier at han ikke ville ha startet dette prosjektet hvis han i dag hadde visst om overskridelsen på 5,8 milliarder kr, sier det litt om hvordan selskapet vurderer dette. Selskapet har fått skattesubsidie for å starte. Nå har vi allerede før prosjektet har kommet ordentlig i gang, en overskridelse på 5,8 milliarder kr. Det er noe statsråden unnlater å si her. Han sier at staten vil få 90 pst. av inntektene. Ja, det er riktig, men her vil det være begrenset inntekter, for 90 pst. av kostnadene vil måtte bæres av staten. Det betyr at det er vi her i Stortinget som bærer kostnadene ved overskridelsen. Av disse 5,8 milliarder kr som så langt er overskridelsen, bærer vi over 5 milliarder kr av kostnadene i Stortinget. Bare tenk på hvor mye 5 milliarder kr er knyttet til barnehager, knyttet til skoleutbygging, knyttet til velferdsproduksjon i sin alminnelighet. Det er jo nesten ikke mulig å få på plass en titusenkroning her i huset uten at det kalles for uansvarlig. Det forbauser meg da at statsråden med åpne øyne går inn i dette. For dette er beretningen om et varslet mord – et varslet mord! Dette er en skandale som bare vil øke i omfang. Dette er det mest omstridte utbyggingsprosjektet vi har hatt i norsk oljehistorie. Det er knyttet til både miljø og fiskeri, men nå knyttes det også til økonomi. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva skal egentlig til for at han vil gjøre en ny vurdering av dette? Har vi ikke nok opplysninger som skulle tilsi en ny, endret holdning?

Statsråd Einar Steensnæs: Når det gjelder de to første punktene som representanten Djupedal så vidt var innom før han tok for seg Snøhvit, som vel var hovedtemaet i hans replikk, kan jeg ikke gi ham rett på noe punkt. Snøhvit er ikke et eksempel på at lønnsomme prosjekter før skatt ikke blir lønnsomme etter skatt. Det er rett og slett slik at Snøhvit-prosjektet er et lønnsomt prosjekt med det skattesystemet vi har i dag. Jeg vil heller ikke gi ham rett når det gjelder ULB. Det har nå blitt klargjort – og jeg synes for så vidt debatten satte dette på plass på en ryddig måte: Det blir ingen ny aktivitet i områdene fra Lofoten og i Barentshavet før det foreligger en konsekvensutredning. Når den konsekvensutredningen foreligger, har vi et grunnlag for å si hvordan vi skal komme videre. Trenges det ny kunnskap, skal det dekkes nye kunnskapshull, vil det bli gjort. Hvis dette er avklarende fullt ut, har vi en situasjon vi kan håndtere i forhold til videre aktivitet.

Når det så gjelder Snøhvit, brukte Øystein Djupedal ganske kraftige ord for å betegne dette. Det skal jeg ikke kommentere. Men når han sier at jeg går inn i dette med åpne øyne – ja, så gjør jeg det. Det er faktisk viktig å ha åpne øyne og åpne ører og ta imot all den informasjon som operatøren nå gir departementet. Den informasjonen har jeg sagt at jeg vil viderebringe til Stortinget. Det er Stortinget som har godkjent prosjektet.

Det er helt riktig som Øystein Djupedal sier, fellesskapet bærer en stor del av kostnadene ved disse overskridelsene. Samtidig må jeg igjen understreke at dette er et lønnsomt prosjekt. Snøhvit-eieren vil betale 73 milliarder kr i skatt, og fremdeles er det slik at det er lønnsomt med en nåverdi på 1,2 milliarder kr.

Inger S. Enger (Sp): Jeg vil takke statsråden for orienteringa.

Alle har vært opptatt av Snøhvit, og av at det er store økonomiske overskridelser. Det er svært ubehagelig. Det er nesten fristende å si at det kunne ha vært svært mye god distriktsutbygging også for 5,6 milliarder kr. Men dette er den økonomiske sida av det. Det burde det egentlig være lettere å forholde seg til og klare å se på forhånd enn f.eks. å vurdere miljømessige og økologiske sammenhenger på forhånd.

Jeg skal sitere litt fra et brev som statsråden skrev til komiteen som svar på noen spørsmål, den 6. desember:

«Slik jeg ser det, er det riktig å avvente sluttføringen av ULB før vi konkluderer endelig om hvilke beslutninger vi kan ta på basis av dette dokumentet og hvilke beslutninger som må avvente den helhetlige forvaltningsplanen».

Dette har statsråden gjentatt i dag. Han sa i innlegget sitt for noen få minutter siden at forvaltningsplanen legges fram i 2005. Den sida er grei. Men jeg føler når vi hører debatten her i dag, at det er en del nyanser, for det kan se ut som flertallet i komiteen ønsker å åpne for en helårig petroleumsvirksomhet i Barentshavet før alle resultater foreligger – ja, neste høst er allerede nevnt. Jeg syns det ville være interessant å høre statsrådens synspunkt på dette. Er det en reell uenighet mellom statsråden og komiteflertallet om hvor fort vi bør gå fram?

Statsråd Einar Steensnæs: Når det gjelder den såkalte ULB, har den vært gjenstand for stor oppmerksomhet, og det har vel også vært ulike forventninger til hva som kommer ut av ULB. Noen har ment at dette er helt unødvendig. Vi har da all den kunnskap vi trenger. Vi trenger ikke gjøre dette på ny og bruke mange penger og mye tid på forhold som allerede er avklart! Dette er ikke Regjeringens syn. Vi ser behovet for å få kartlagt og oppdatert materiale som er viktig for videre aktivitet.

Så har det også vært de som har sagt: Ja, vi må jo gjøre dette, da. Men vi håper at dette kan gjøres så raskt at vi allerede nå vet at vi høsten 2003 kan gå videre.

Så er det noen som sier: Vi vil støtte ULB, men vi har allerede bestemt oss for at noen aktivitet i Barentshavet skal vi ikke ha. SV har jo et slikt synspunkt. Det har de nedfelt i sine egne merknader til oljemeldingen. De støtter konsekvensutredningen, men de har allerede konkludert: ingen aktivitet.

Regjeringens syn er at vi skal ha en grundig gjennomdrøfting av alle sider ved en helårig petroleumsvirksomhet i disse havområdene. Basert på hva vi finner av konsekvenser og virkninger av dette, vil vi så ta stilling til om det er mulig å gå videre med ny aktivitet. Det er dette jeg mener Stortingets flertall har gitt tilslutning til, og det er jeg veldig godt fornøyd med.

Sylvia Brustad (A): Jeg er veldig glad for den enigheten som er mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene så å si gjennom hele innstillinga i denne saka. Det gjelder også spørsmål knyttet til Barentshavet. Jeg viser der til innstillinga, som er klar:

«Dette flertallet» – altså Arbeiderpartiet og regjeringspartiene – «legger til grunn at denne konsekvensutredningen blir så grundig og omfattende at den kan være et godt grunnlag for behandling av spørsmålet om ytterligere petroleumsvirksomhet i området.»

Statsråden har jo også i dag bebudet at den kommer høsten 2003. Det betyr at vi legger til grunn at dersom det ikke skulle oppstå noe helt spesielt som vi i dag ikke kjenner til, kan det til høsten fattes beslutninger om hva som skal skje videre i Barentshavet. Jeg forutsetter og regner selvfølgelig med at dette er noe som statsråden følger opp.

Jeg kan også tenke meg å stille spørsmål til statsråden i forhold til om han er bekymret for den lave leteaktiviteten som vi nå har. Er han bekymret for den dalende interessen som vi ser fra en del av de utenlandske selskapene? Er han også bekymret når det gjelder situasjonen som bl.a. deler av verftsindustrien er inne i? Vil statsråden ta et initiativ til å gå gjennom konkurransesituasjonen, ikke minst i forhold til en del av verftene, f.eks. når det gjelder nettopp det som har skjedd ved Aker Kværner i Egersund?

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg tror ikke jeg skal kommentere ULB mer nå, men representanten Sylvia Brustad gav uttrykk for en forventning til hva som kommer ut av utredningen. Jeg synes man må kunne tillate seg slike forventninger. Jeg tror jeg vil forholde meg til det jeg har sagt, nemlig den grundighet som jeg ønsker å legge inn i konsekvensutredningen, slik at vi kan forsikre oss om at en eventuell ny aktivitet i disse nordlige havområdene kan skje med forsvarlighet i forhold til både miljø og fiskeri. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har sluttet seg til et slikt synspunkt, for det er vesentlig også å kunne ha en størst mulig konsensus i oljepolitikken.

Så spør representanten Sylvia Brustad meg om jeg ikke er bekymret for den lave leteaktiviteten. Jo, Regjeringens politikk er å ha en mest mulig jevn, forutsigbar aktivitet. Men så er det slik at petroleumsvirksomheten fremdeles er i teknologiens århundre, nær sagt. Det er så avansert at vi kan komme oss ut i verdensrommet og tilbake igjen med den største presisjon. Vi har en mikroelektronisk utvikling som er imponerende, og som gjør at vi kommuniserer med hele verden via små innretninger som vi kan bære på oss. Vi har likevel ikke kommet dit at vi har en seismikk som med største presisjon kan avsløre om det finnes hydrokarboner i et omfang som gjør dette kommersielt. En setter borehullet rett i det en tror er tidenes store funn, og så blir en skuffet. Det er det som har skjedd i 16. konsesjonsrunde – jeg hadde nær sagt under tidligere statsråd Akselsens ansvar – og så har det ikke vært funnet så mye som en hadde håpet på. Det vi håper på nå, er at nye funn i 17. runde kan gi nye optimisme i norsk petroleumsnæring. Det har vi virkelig behov for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Halleraker (H): Petroleumsnæringen er Norges viktigste næring. Olje- og gassaktivitetene på kontinentalsokkelen står for en stor del av statens inntekter gjennom statens direkte økonomiske engasjement, skatte- og avgiftssystemet og det statlige eierskapet. Næringen står for mer enn 20 pst. av bruttonasjonalproduktet og sysselsetter direkte og indirekte ca. 220 000 personer fordelt over hele landet. Høyre mener derfor det er avgjørende at vi i dag legger til rette for at det norske samfunn kan ha glede av petroleumsvirksomheten i ennå mange tiår fremover.

Samtidig berører petroleumsaktivitetene også andre interesser i de samme havområdene. Regjeringspartiene er derfor svært opptatt av at vi må sikre en sameksistens mellom fiskeri, skipsfart, miljø og petroleumsvirksomhet. Slik sameksistens har fungert godt gjennom 30 år med petroleumsvirksomhet i Nordsjøen, og gjennom noen færre år i Norskehavet. Basert på disse erfaringene skal vi få til slik sameksistens i nordområdene også, dersom det blir tillatt med helårig petroleumsvirksomhet her. Fordi de klimatiske forholdene er enda mer utfordrende, og fordi dette er viktige oppvekstområder for mange fiskeslag, vil det i Barentshavet bli stilt enda strengere miljøkrav til petroleumsvirksomheten enn de vi hittil har hatt lenger sør. Barentshavet er faktisk et av verdens reneste havområder, det må vi ta godt vare på.

Fordi dette er et område hvor petroleumsaktivitet kan kollidere med viktige miljøinteresser, har Regjeringen startet arbeidet med en konsekvensutredning av helårig petroleumsvirksomhet. Regjeringspartiene varslet dette allerede i Sem-erklæringen og legger til grunn at denne konsekvensutredningen blir så grundig og omfattende at den kan være godt grunnlag for behandling av spørsmålet om ytterligere petroleumsvirksomhet i området. Dette er behørig omtalt av flere talere før i dag, og det skulle nå ikke være noen tvil om det. Det vil også være et godt bidrag til forvaltningsplanen for nordområdene, som Regjeringen etter hvert vil legge fram, og som nettopp vil ta hensyn til sameksistens mellom forskjellige interesser.

Når Regjeringen og stortingsflertallet vil legge konsekvensutredningen til grunn for videre beslutninger om aktiviteten i nordområdene, viser dette at vi tar miljøutfordringene her på alvor. Skulle konsekvensutredningen vise at det i enkelte områder vil være alvorlige miljømessige innvendinger mot petroleumsvirksomhet, vil det følgelig ikke bli åpnet for petroleumsvirksomhet i disse områdene før man er sikker på at de påviste miljøutfordringene blir løst på en tilfredsstillende måte.

Barentshavet er et viktig gyteområde for mange fiskeslag. Dette regner jeg med vil bli tillagt stor vekt i konsekvensutredningen. Det har blitt fokusert på at utslipp av alkylfenoler i produsert vann kan redusere fruktbarheten hos torsken – riktignok bare påvist i laboratorieforsøk, men dette vil være alvorlig og tilsier at vi må gå varsomt fram. Stortinget har vedtatt krav om nullutslipp til vann innen 2005. Dette innebærer at det ikke skal slippes ut produsert vann i havet. Regjeringspartiene har i Sem-erklæringen sagt at vi vil sikre at målet om nullutslipp til havs blir realisert.

Vi diskuterer i dag olje- og gassvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. Vi må likevel kunne heve blikket litt. Om noen år vil det etter alt å dømme bli omfattende olje- og gassvirksomhet på russisk side i nordområdene, med den utfordring dette vil representere for miljøet. Dette setter den norske miljødebatten i perspektiv. Den norske petroleumsnæringen er underlagt noen av verdens strengeste miljøkrav, og har vist å takle miljøutfordringer på en utmerket måte. Det er mitt håp at vi gjennom den norske petroleumsvirksomheten også kan være med og utvikle en standard for aktiviteten på russisk side av grensen. Derfor kan faktisk et fortsatt høyt aktivitetsnivå i norsk olje- og gassvirksomhet og den teknologi og kompetanse vi gjennom dette opparbeider, vise seg å være i miljøets interesse.

Øyvind Korsberg (FrP): Norsk sokkel opplever sterk global konkurranse. Leteaktiviteten er rekordlav, og aktivitet og letevirksomhet i Barentshavet er fortsatt ikke blitt helårig og kontinuerlig virksomhet etter ca. 25 år i området. Letevirksomheten i denne perioden har vært utsatt for en rekke kortere eller lengre perioder med stans.

Nå foreligger det en alvorlig fare for ytterligere utsettelser og usikkerhet i forbindelse med de pågående konsekvensutredninger og utarbeidelse av en samlet forvaltningsplan. Det virker som om Regjeringen og stortingsflertallet ikke bryr seg om at det hittil er gjennomført 174 forsknings- og utredningsrapporter i nordområdene, for over en halv milliard kr.

Da burde det etter mitt syn være helt unødvendig å få en slik stopp nå. Det er for meg helt ubegripelig at regjeringspartiene med Høyre i spissen ikke kan støtte vårt forslag, som ivaretar konsekvensutredningen og er med på å legge forholdene til rette for aktivitet på allerede tildelte lisenser i løpet av neste år.

Det vil være viktig at en hurtig kommer i gang med ytterligere virksomhet på norsk side av Barentshavet, slik at nordnorsk og norsk næringsliv er best mulig beredt til å kunne delta i tilsvarende virksomhet på russisk side. Norsk teknologi og norske miljøstandarder bør være standard for olje- og gassaktivitet i Barentshavet. Teknologien og miljøstandardene har for øvrig utviklet seg kraftig siden petroleumsaktiviteten startet for over 30 år siden, og er helt i verdenstoppen, noe som er en sikkerhet også for fiskerinæringen. Dette gir et forsterket grunnlag for en forsvarlig petroleumsvirksomhet i Barentshavet – innenfor de miljøstandarder som gjelder.

Det er misforstått miljøarbeid når politikerne nå øker den politiske usikkerheten og skremmer oljeselskapene bort fra Norge. Resultatet er at investeringer i olje- og gassutvinning går til andre deler av verden, hvor miljøkravene er langt lavere.

I forbindelse med havariet av «John R.» utenfor Troms 1. juledag for to år siden ble det avdekket manglende oljevernberedskap og trafikkovervåkning langs kysten. Det er bare å konstatere at trafikkovervåkningen er omtrent på samme nivå i dag som for to år siden. Samtidig øker trafikken, ikke minst fra russisk side, med oljetankere langs kysten vår.

Også selve oljevernberedskapen er mangelfull. Gjennom en rekke medieoppslag har det også blitt satt spørsmålstegn ved den norske oljevernberedskapen. En rekke fagpersoner innen oljebransjen, miljøorganisasjoner og andre relaterte instanser har uttalt seg tvilende til om Norge har tilstrekkelig materiell til å forhindre at uhell med en oljetanker medfører store miljøkonsekvenser.

På den bakgrunn har vi bedt Regjeringen gi en redegjørelse til Stortinget om oljevernberedskapen, noe vi har mottatt positive signaler på. Fremskrittspartiet vil legge vekt på trafikk og beredskap når stortingsmeldingen «Rent og rikt hav» blir behandlet, slik at vi kan få gjort noe med disse problemene og få økt sikkerheten og beredskapen langs kysten vår.

Etter å ha lest innstillingen, lest aviser og hørt debatten er jeg blitt mer usikker på hva regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har kokt sammen. SV har på sin side tolket det som har kommet fram, som om regjeringspartiene og Arbeiderpartiet åpner Barentshavet. Vi i Fremskrittspartiet har tolket det i andre retningen, nemlig som om man stenger Barentshavet. Når disse to partiene klarer å tolke dette så ulikt som man gjør, er det bekymringsfullt for industrien, som fortsatt må leve med usikre rammevilkår i framtiden. Det bekreftet for så vidt også Onarheim i sitt innlegg.

Jeg synes man skal merke seg det innlegget representanten Synnøve Konglevoll holdt, der hun sa at det er statsråden som skal avklare om det blir videre aktivitet i Barentshavet gjennom konsekvensutredningen. Det er å fraskrive seg ansvar.

Helt til slutt: Synnøve Konglevoll nevnte føre var-prinsippet i sitt innlegg. Alle sammen vet hva føre var-prinsippet betyr i denne salen: Det betyr full stopp.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) (ordfører for sak nr. 2): SV har i dag lagt på bordet et forslag om å stoppe den videre utbyggingen av Snøhvit-feltet. Etter å ha hørt debatten her i dag synes det lite sannsynlig at forslaget får flertall, selv om jeg fortsatt krysser fingrene for at fornuften skal seire.

Men går det som jeg frykter, har Stortinget også til behandling nå i dag et forslag fra Senterpartiet om å opprette en sentral for miljøovervåking nær Snøhvit-feltet for å kunne overvåke aktiviteten ved Snøhvit og skipstrafikken i området, sånn at miljøsikkerheten blir bedre. Flertallet i energi- og miljøkomiteen mener at de spørsmålene som reises i forslaget, hører mer naturlig hjemme i behandlingen av den såkalte havmiljømeldingen. Mindretallet, bestående av oss og Senterpartiet, vil stemme for at vi i dag skal ta en beslutning om å opprette en sånn sentral.

Jeg må for øvrig få bemerke at jeg finner det svært underlig at flertallet nå har funnet ut at denne saken mer naturlig hører hjemme i en annen debatt. Jeg må få lov til å minne om at det faktisk var flertallet i komiteen som ønsket at saken skulle behandles nå i forbindelse med olje- og gassmeldingen. For meg lukter regjeringspartienes manøver litt av unnaluring og forsøk på å slippe å ta stilling til forslaget.

Etter vår oppfatning er det naivt å tro at Snøhvit-utbyggingen ikke innebærer økt risiko for miljøskadelige utslipp til sjøs i Barentshavet. Åpningen av Snøhvit vil innebære økt skipstrafikk. Selv om disse skipene i første omgang ikke skal frakte olje, vil også ulykker med skip som transporterer gass, kunne innebære betydelige miljøkonsekvenser.

Det er mange som har påpekt at Finnmark har altfor dårlig oljevernberedskap, spesielt i lys av den forventede økningen i transporten fra den russiske delen av Barentshavet. Blant annet har fylkesmannen i Finnmark uttalt til Nordlys at oljevernberedskapen i fylket er for dårlig til å kunne forhindre at en ulykke med tankskip utvikler seg til en miljøkatastrofe. Det finnes heller ikke utstyr som kan avgrense en sånn ulykke. Og det mangler en skikkelig plan for hvordan en eventuell oljekatastrofe skal takles utenfor finnmarkskysten, ja midt oppi vårt eget matfat.

Jeg finner det oppsiktsvekkende at flertallet i denne salen ikke synes at det haster med å gjøre noe med denne situasjonen. Det er trist at det bare er vi og Senterpartiet som i dag vil stemme for at Regjeringen skal legge fram en sak om å styrke kyst- og oljevernberedskapen i nord. Ja, det er mer enn trist, det er ren og skjær ansvarsfraskrivelse.

Men olje- og gassvirksomheten er ikke bare en trussel mot naturmiljøet i Barentshavet. Ifølge statsråden, eller sjefen for det dårlige været, som vi i SV liker å kalle ham, har utslippene av klimagassen CO2 fra norsk olje- og gassproduksjon siden 1971 vært på 190 mill. tonn CO2-ekvivalenter. I tillegg utgjør de totale utslippene som følger av forbrenning av produkter fra norsk sokkel, til sammen om lag 9 000 mill. tonn CO2. Menneskeskapte klimaendringer er den mest alvorlige miljøtrussel vi står overfor, og med disse tallene på bordet burde det være tydelig for alle og enhver at det norske bidraget er formidabelt. Dette er en av de viktigste årsakene til at vi i SV ønsker å skru ned på tempoet i olje- og gassvirksomheten. SV vil i motsetning til flertallet også spare noe av våre naturressurser til kommende generasjoner. Vårt alternativ er isteden å satse på utvikling av nye fornybare energikilder, ut fra en visjon om at dette både skal gi ny næringsutvikling for Fastlands-Norge med varige arbeidsplasser og redusere vårt bidrag til drivhuseffekten. Det er i dag bare å konstatere at flertallet tviholder på den fossile tankegangen.

Tore Nordtun (A): Vi behandler i dag innstillingen om olje- og gassvirksomheten. Men la meg komme med noen betraktninger innledningsvis om hele energi- og industripolitikken. Det går på at jeg synes vi nå behandler sakene og meldingene ulikt og til forskjellige tidspunkter. Dermed blir helhetstenkningen og sammenhengen veldig stykkevis og delt, og jeg føler at vi mangler kraft og tyngde i de politiske vedtakene når vi behandler på den måten. Vi får altså i dag ikke en helhetlig tenkning fra Regjeringen innenfor energi- og industripolitikken. Fokus må rettes mot økt verdiskaping og skaping av nye arbeidsplasser i framtidens Norge. Vi ser hvordan CO2-frie gasskraftverk er blitt behandlet i budsjettsammenheng, vi ser hvordan vannkraften, jeg holdt på å si ikke blir behandlet i Stortinget i det hele tatt, og vi ser behandlingen av Statnett-systemet og forskjellige deler av landet. Statkraft f.eks. skal være et stort instrument i energipolitikken vår, ja vi har til og med vedtatt i denne forsamlingen at det skal være et ledende europeisk selskap. Så går Regjeringen til verks i sin industripolitikk og i budsjettet og nærmest robber Statkraft – 95 pst. av utbyttet blir tatt. Hva blir det igjen av de store gode instrumentene som vi har tilrettelagt for å bruke i vår energi- og industripolitikk? Helhetstenkning og dynamikk i Regjeringens politikk er totalt borte. Det er der jeg savner en helhetstenkning og en strategi slik at vi som energinasjon kan få tyngde og en offensiv i vår energi- og industripolitiske tenkning.

Gassmeldingen skal vi behandle senere, men jeg savner egentlig også fra Regjeringens side i denne meldingen en målsetting i forhold til bruken av gass. Hvor ligger tyngden i finansieringen, handlingsplaner for bygging også av infrastruktur? Vi snakker her om noen av de viktigste planer for Norge, transportplanene for energien i framtiden. Det er antakelig ingen av energiselskapene som vil være med og legge nye kabler til Danmark, til Tyskland, til England. Dette må vi gå i bresjen for gjennom Statnett, også på den økonomiske siden.

Så over til oljeindustrien: Det er nå stor uro i oljeindustrien. Aktivitetsnivået er meget lavt for tiden. Halve riggflåten ligger i opplag, og det har vært boret mange tørre brønner. Leteaktiviteten er på et lavmål, ja den har ikke vært så liten siden begynnelsen av vår oljealder. En mengde oppsigelser kommer nå. Det er rett og slett for lite arbeid til selskapene. Vi må nå i denne situasjonen stille oss, jeg holdt på å si, til rådighet. Vi må ha en offensiv linje her, og vi må få inn en optimisme i denne sektoren. Det blir snakket altfor mye om en industri i solnedgangen. Vi må få inn optimisme. At nye folk vil satse i denne industrien, og kan ta vare på arbeidsplassene, det trenger vi i framtiden. Da må vi også se på rammevilkårene for denne industrien, og jeg er særdeles glad for at komiteen her kommer med sterke innspill til Regjeringen om at den må ta fatt på nye rammevilkår for de små feltene og haleproduksjon, også for at nye selskaper skal komme inn på denne produksjonen. Det er samfunnsøkonomisk strategisk viktig nå å få gjort det og få satt det på plass.

Jeg må også si at når det gjelder tildeling av blokker, må det kunne ses på hvor lenge selskaper skal sitte på sine lisenser. Det er viktig å vurdere om selskapene skal sitte på disse lisensene en langt kortere periode, slik at de ikke låser området og andre ikke kan komme inn. Her må Regjeringen ta initiativ, den må være offensiv, den må få inn dynamikk på sokkelen, slik at vi kan få operatørene på plass og få arbeidsplassene og verdiskapingen i havn. Jeg synes vi nå låser oss alt for mye til runder, om ett og to år osv. En helt annen dynamikk må legges inn, slik at aktiviteten, fagfolkene og verdiskapingen er på plass i disse perspektivene.

Helt til slutt: Jeg sa innledningsvis at jeg savnet en helhetstenkning. Jeg savner også en helhetstenkning når det gjelder hvilken strategi den sittende regjeringen har for å utøve sitt eierskap i de ulike statlige selskapene, slik at vi ikke får kollaps etter kollaps her. Det gjelder lisenser, tildelingsrunder, men også en strategi for en offensiv energipolitikk i forhold til Europa.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Olje- og gassvirksomheten har vært, er og kan fortsatt være et avgjørende bidrag til den verdiskaping som gjør det mulig å bygge det norske velferdssamfunnet videre ut. Men da står vi samtidig overfor flere viktige valg, for det første hvordan vi kan legge til rette en virksomhet som gir oss en høyest mulig verdiskaping, hensyn tatt til de miljø- og sikkerhetskrav som vi har og fortsatt må legge til grunn.

Regjeringen har i meldingen gjort det klart at det er et stort spenn mellom det å se oss tilbake og legge til grunn det som er oppnådd, og alternativet, med en aktiv satsing på å utvikle petroleumsressursene på en kostnadseffektiv måte.

Jeg er glad for at det er bred enighet i komiteen og i Stortinget om en offensiv petroleumspolitikk. Det er avgjørende viktig for verdiskapingen, det er avgjørende viktig for å sikre finansieringen av velferdssamfunnet, og det er avgjørende viktig for den industrielle utviklingen. Men da må selvfølgelig også visse forutsetninger legges til grunn, slik også flertallet har pekt på, med en aktiv teknologiutvikling, satsing på forskning og utvikling, en aktiv konsesjonspolitikk og en aktiv letevirksomhet.

Det andre sentrale spørsmålet knytter seg til hvordan vi skal utnytte petroleumsressursene på en slik måte at de gir økt verdiskaping og flere arbeidsplasser også på land. Særlig reises det her spørsmål om en økt industriell utnyttelse av gass, noe vi også kommer tilbake til i andre sammenhenger.

Vi har grunn til å tro at det finnes betydelige olje- og gassressurser i Barentshavet som kan gi grunnlag for verdiskaping og ny næringsvirksomhet i den nordlige landsdelen. Det er derfor viktig at vi får en rask avklaring med sikte på utvikling av petroleumsvirksomheten i nord. Jeg ser det derfor som positivt at Arbeiderpartiet i innstillingen har fått tilslutning til at spørsmålet om ytterligere petroleumsvirksomhet i nord skal avgjøres på grunnlag av den konsekvensutredning som sluttføres neste år. Det betyr at en ikke skal utsette denne behandlingen helt til en helhetlig forvaltningsplan foreligger, flere år fram i tid. Det at det skjer en rask avklaring, er viktig for at oljeindustrien skal ha grunnlag for de beslutninger som må treffes om videre aktivitet, og ikke minst er det viktig for befolkning og næringsliv i Nord-Norge at man får en avgjørelse raskest mulig om grunnlaget for den videre utviklingen.

Jeg har merket meg at representanter bl.a. fra SV etterlyser spørsmålet om miljøovervåking og retter kritikk mot flertallets behandling av det forslag som foreligger i dag. Dette er spørsmål som jeg antar komiteen vil komme tilbake til i forbindelse med stortingsmeldingen om havmiljø. Men det er også slik at et samstemmig storting har rettet sterk oppmerksomhet mot disse spørsmålene, sågar i en felles innstilling fra justis- og forsvarskomiteen i forbindelse med sårbarhetsmeldingen. Der viser man nettopp til det forhold som flere av talerne har vært inne på, at utfordringen her ikke ligger i forhold til den transportaktivitet som knytter seg til utviklingen av Snøhvit, men først og fremst i retning av at det nå skjer en betydelig transport av olje fra Russland og en betydelig transport av atomavfall til Russland. For å møte denne situasjonen er det behov for å styrke sjøovervåkingen. Derfor sa forsvarskomiteen og justiskomiteen samlet at det bl.a. på bakgrunn av økt transport av olje fra Russland er nødvendig å styrke overvåkingen av den norske kystlinjen og å styrke beredskapen mot større ulykker og uhell, og man bad Regjeringen om å utrede opprettelsen av en miljøovervåkingsenhet for nordområdene. Det forutsetter jeg at Regjeringen vil gjøre.

Jeg vil også påpeke at disse komiteene samstemmig viser til at det var miljømessig viktig å sikre en god overvåking av sjøtrafikken i nordområdene, og at man mener Regjeringen må fremme forslag om organisering av det, eventuelt i tilknytning til kystradiostasjonen i Vardø. Jeg har håp om at fiskeriministeren, som ansvarlig for denne beredskapen, vil følge opp denne merknaden fra en samstemmig forsvarskomite og justiskomite så raskt som mulig, slik at man kan etablere en slik sentral i Vardø, som er helt avgjørende for å sikre beredskapen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Eva M. Nielsen (A): Dagens debatt har enkelt sagt hatt fokus på bl.a. følgende tre områder: lønnsomhet, sikkerhet og miljøperspektivet. Det er bra. Norsk olje- og gassvirksomhet har en lang tradisjon og god erfaring i å ha fokus på akkurat dette.

For oss som har tro på og tillit til at oljeselskapene også i framtida skal være seriøse naturforvaltere og aktive industribyggere, er det overordnet at Stortinget legger klare føringer på denne virksomheten. Vi ønsker at norsk olje- og petroleumsindustri skal være verdensmestere i lønnsomhet, i sikkerhet og i miljøtenking.

La oss så kaste blikket mot øst og stille følgende spørsmål: Hvilken aktiv dialog har norske myndigheter med russerne, som nå er på full fart inn i oljealderen i Barentshavet? Hvilken aktiv dialog har vi? Vi har i dag hørt at det for norsk del i Barentshavet lages konsekvensanalyser, og det skal lages forvaltningsplaner. Og det er bra – det er kjempebra. Men vet vi nok om hva naboen gjør på den andre siden av gråsonen? Det må være riktig å utfordre Regjeringa på disse spørsmålene, og det må være viktig at Stortinget blir løpende orientert om hva som skjer på russisk side når det gjelder olje- og gassvirksomhet.

Allerede nå er det slått fast at en fjerdedel av de forventede norske ressursene ligger i Barentshavet. Ny teknologi vil i framtida tilrettelegge for både sikrere og mer effektiv utnyttelse av feltene. Hvordan kan Norge være med på å bidra til at ny kunnskap om miljø, sikkerhet og effektivitet også kan tas i bruk på russisk side?

Mitt anliggende er følgende: For det første må norsk olje- og gassindustri følges opp, slik at de operatørene som virker i nordområdene, har respekt for ressursgrunnlaget og for de andre næringene som bruker området, har respekt for miljøet generelt, samtidig som man fokuserer på lønnsomhet og verdiskaping. For det andre må dialogen med russiske myndigheter være tett og konstruktiv.

I fiskerifylket Finnmark er det store forventninger til framtidig olje- og gassvirksomhet i nord, da i tillit til at dette lar seg gjøre samtidig som man tar hensyn til fiskerinæringas behov, nemlig at oljevernberedskapen i nord må bli god, dvs. mye, mye bedre enn i dag. Dette må vi ta på alvor, og jeg forventer at når Stortinget skal behandle meldinga om havmiljø, vil Stortinget også sikre oljevernberedskapen i framtida i nord.

Bror Yngve Rahm (KrF): Olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel har i mange år vært en viktig næring for Norge. Den har gjennom enorme inntekter som er tilført statskassen, bidratt mer enn kanskje noen annen enkeltsektor til utvikling av velferdssamfunnet slik som vi kjenner det i dag. Også i mange år framover vil denne sektorens betydning for landet være stor.

Det snakkes i dag mye om oljevirksomheten som en solnedgangsvirksomhet, og det er kanskje riktig, i den forstand at de største oljeforekomstene sannsynligvis er funnet, og at produksjonsnivået har nådd toppen og gradvis vil flate ut og reduseres. Men likevel er det grunn til å anta at vi i alle fall i et 50-årsperspektiv vil være en betydelig oljenasjon parallelt med de perspektiver vi har for gassproduksjon. Det er svært få land i verden som er så privilegerte som det vi er, ut fra det at vi kan planlegge forvaltningen av våre naturressurser i et så langt tidsperspektiv.

Petroleumsindustrien stilles i dag overfor nye krav og utfordringer ikke minst i forhold til miljøet. Selv om norsk sokkel har kommet langt i miljømessig produksjon sett i internasjonal sammenheng, har vi betydelige utfordringer knyttet til utslipp både til vann og luft. Det er skapt usikkerhet om virkningene for fisken på sokkelen samtidig som klimagassutslippene er betydelige, ja faktisk den viktigste bidragsyter til våre samlede utslipp av CO2. I forhold til våre Kyoto-forpliktelser er dette en svært krevende utfordring, og jeg er derfor glad for de initiativ som Regjeringen har tatt i forhold til eventuell elektrifisering av hele eller deler av norsk sokkel.

Samtidig har meldingen fokusert sterkt på de utfordringer som er knyttet til eksisterende oljefelt og mulighetene for å hente ut mer av disse. Jeg tror dette er veldig viktig for å kunne opprettholde nivået i en tid da leteaktiviteten og også funnfrekvensen har gått betydelig ned.

Jeg tror også det er veldig viktig å poengtere at det legges til rette for at også de små aktørene i bransjen får muligheten til fortsatt å få innpass på sokkelen, særlig i forhold til å spesialisere sin virksomhet mot områder hvor de store selskapene trekker seg ut.

Jeg vil gjerne få lov avslutningsvis til å kommentere det som representanten Vaggen Malvik har gitt uttrykk for når det gjelder Snøhvit, og tilbakevise at det som ligger i innstillingen, er en form for unnfallenhet fra flertallets side. Det er det altså definitivt ikke. Det er rett og slett et uttrykk for at flertallet ønsker å jobbe ryddig i forhold til saksgang og plassere sakene i de sammenhenger hvor de faktisk hører hjemme. Jeg registrerer jo at SV har vært veldig sterkt fokusert i løpet av debatten på å gjøre alle andre uansvarlige. Vi er uansvarlige når det gjelder overskridelsene, fordi vi ikke har samme klare standpunkt allerede til hva som skal skje der oppe, men vi er også uansvarlige, sier Vaggen Malvik, i forhold til det som eventuelt skulle skje rundt Snøhvit og sikkerheten der. Jeg vil avslutningsvis bare takke for debatten, men advare mot å gjøre den så tabloid som det SV i løpet av denne dagen har gjort den.

Søren Fredrik Voie (H): Saksordføreren drog innledningsvis opp de perspektiver som olje- og gassutvinningen har i nordområdene, og de mulighetene som nye funn gir for Norge og Nord-Norge spesielt.

I tillegg er det enkelte oljeselskaper som påstår at de geologiske indikasjonene i tilknytning til Lofoten og vest av Lofoten gir like store muligheter for funn som i hele Nordsjøen til sammen. Det synes jeg setter mulighetsområdet i perspektiv og i relieff med hensyn til hvilke store inntektsmuligheter og sysselsettingsmuligheter vi har foran oss på den norske – og nordnorske – kontinentalsokkelen.

Men uavhengig av når denne virksomheten og produksjonen kommer i gang, trenger vi hele tiden å utvikle ny kunnskap. I meldingen sier Regjeringen at man vil satse på utvikling av ny teknologi og ny kompetanse. Går vi 30 år tilbake, var Norge et u-land på dette området. Vi kunne omtrent ingenting når det gjelder olje- og gassteknologi og olje- og gassutvinning. I løpet av denne perioden har det vært satset enormt og målrettet på overføring av teknologi til Norge og utvikling av teknologi og kompetanse i vår nasjon som gjør at vi på enkelte områder i dag er verdensledende.

På samme måte håper jeg at både statsråden og komiteen, i særdeleshet i samarbeid med selskapene, vil legge til rette for at vi får kompetanseoverføring til nordnorske kompetansemiljøer og nordnorsk næringsliv, slik at de kan kvalifisere seg til å ta del i oljeutvinningen, oljeaktiviteten og ikke minst skape aktivitet på land.

Miljø, kaldt klima, transport, logistikk i arktiske farvann, ny teknologi og engineeringkompetanse og industriell næringsutvikling basert på petroleumsressursene er eksempler på områder hvor vi må og kan utvikle både kompetansemiljøer og teknologimiljøer i norsk, og nordnorsk, sammenheng.

Jeg synes det er særdeles viktig at det fra nasjonalt nivå nå legges til rette for at man ikke bare tar i bruk ressursene som finnes utenfor den nordnorske kyst og i Barentshavet, men at man også legger til rette for å få en positiv utvikling på landområdene i den samme landsdelen.

Til slutt må jeg få lov å si etter å ha hørt på debatten at SV lever i den villfarelse at man ikke driver olje- og gassutvikling i Barentshavet. Det er allerede betydelig aktivitet på gang, og vi må bidra til at vi også kan delta i denne utviklingen og ikke minst legge forholdene til rette slik at vi kan levere kompetanse til denne delen av verden.

Heidi Sørensen (SV): På slutten av debatten vil jeg starte med å gi litt ros til Regjeringen. Regjeringen la i vinter fram havmiljømeldingen. Så la de i sommer fram denne meldingen om olje- og gassvirksomheten. Det synes jeg var en naturlig rekkefølge, at man først diskuterte havmiljøet – hvilke muligheter, hvilke begrensninger – og så eventuelt det som har med olje- og gassvirksomhet å gjøre. Samtidig må jeg komme med litt ris til komiteen for å ha snudd på den positive rekkefølgen som Regjeringen hadde lagt opp til, og behandler oljemeldingen før vi har behandlet meldingen om havmiljøet.

Når man hører debatten i dag, skulle man ikke tro at det er slik at vi aldri noensinne har utvunnet mer olje enn det vi gjør nå. Det debatten har dreid seg om, er hvordan vi skal klare å ta opp det vi har igjen, raskest mulig. Gamle debatter om oljeutvinningstempo og tempoutvalg er som blåst for vinden, likeså gamle hedersmenn som Hermod Skånlands og ikke minst Kåre Willochs kloke ord om at det var ingenting som het oljeproduksjon, oljeutvinning var å tære på kapital. Det er slik at vi har fått disse ikke fornybare ressursene tildelt, og det er opp til oss å forvalte dem på en slik måte at flest mulig generasjoner får nytte av dem.

Jeg har hørt mange bekymrede innlegg om at vi ikke tar opp disse ressursene fort nok i dag. Jeg har lyst til å avslutte med et bekymret innlegg på vegne av dem som ikke får del i de ikke fornybare ressursene fordi vårt hovedanliggende ser ut til å være å få dem opp raskest mulig.

Til slutt vil jeg nevne noe som kanskje for noen er en kuriositet, men som for meg er et alvorlig tankekors. I vår, utenfor Røst, oppdaget Havforskningsinstituttet et dypvannskorallrev. Korallrev er et av de fineste og mest spennende økosystem vi har på jorden. Dette korallrevet var på 100 km2. Vi ante ikke før i vår at det fantes. Det er et alvorlig tankekors at vi kan oppdage en så fantastisk ting, som er så stor, så sent, og det sier ganske mye om hvor lite kunnskap vi har om de miljøressursene og den økologien som finnes i det havområdet denne debatten stort sett har dreid seg om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.