Per Sandberg (FrP): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål
til barne- og familieministeren:
«Mange fedre er urettmessig dømt
til farskap. Mange er imidlertid ikke dømt til
farskap, men kun til bidragsplikt. Disse faller i stor grad mellom
to stoler siden barneloven § 62 kun omhandler feildømte
fedre.
Finner ikke statsråden det
rimelig at også de som måtte være
dømt til kun bidragsplikt, skal behandles under samme lovhjemmel,
altså barneloven § 62, vedrørende tilbakebetaling
av barnebidrag?»
Statsråd Laila Dåvøy: Det avgjørende argumentet for å innføre
muligheten til å få gjenopptatt farskapssaker som
ble avgjort før DNA-analysen kunne gi et sikkert svar på farskapsspørsmålet,
var barnas behov for kjennskap til sitt biologiske opphav og fedrenes
behov for å få vite om barna er deres
biologiske avkom. Før 1956 gav lovgivningen adgang til å pålegge
en mann som kunne være far til
et barn, bidragsplikt. Det var altså noen menn som
ble idømt bidragsplikt selv om det ikke forelå tilstrekkelig
bevis for at de var far. Disse sakene er alle svært
gamle – de yngste barna er nå i slutten av 40-årene. Forholdet mellom
gjeldende rett og gammelt regelverk er uklart på enkelte
punkter. Departementet vil trenge noe mer tid til å se
nærmere på de problemstillingene som representanten
Sandberg reiser. I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 93
for 2001-2002 i desember i fjor bad familie-, kultur- og administrasjonskomiteen
Regjeringen om å vurdere konsekvensene av å innføre
indeksregulering eller renteberegning på tilbakebetaling
av barnebidrag fra folketrygden. Jeg finner det naturlig å se
disse to problemstillingene i sammenheng. Jeg vil vurdere om det
er behov for å utvide rekkevidden av barneloven § 62,
og vil komme tilbake til Stortinget med eventuelle lovendringsforslag.
Per Sandberg (FrP): Jeg er veldig glad for at det svaret jeg her
får fra statsråden, er så positivt.
Som statsråden peker på,
har mange tidligere vært idømt bidrag til et barn,
men ikke idømt farskap. Dette var nesten vanlig
på 1920-, 1930-, 1940- og 1950-tallet. For å bli
idømt bidragsplikt måtte det da kun være
stor sannsynlighet for at man var far til barnet. For ikke å belaste
det offentlige var det også svært viktig å få noen som
kunne betale bidrag til barnet. Som statsråden sier, ivaretar ikke
ordlyden i § 62 disse ofrene, og loven må her
forandres.
Statsråden er jo selv godt kjent med
mange eksempler fra den siste tiden i presse
og media, og da særlig saken rundt Einar Monan, en mann
på 91 år som faktisk har kjempet i ti år
for å bli på en måte frikjent i forhold
til det at han har betalt bidrag til et barn som han ikke
er far til. Ikke bare rundt den enkelte person,
men også rundt familien generelt, blir det psykiske
en belastning som jeg håper statsråden vil ta
hensyn til når Regjeringen nå vurderer lovendring.
Statsråd Laila Dåvøy: Jeg må bare presisere at
selve saken om farskap i utgangspunktet egentlig ikke
gjaldt økonomi, men å få vite
hvem som var far til barnet, eventuelt at far skulle få vite
om han var far til barnet.
Denne saken som reises nå, gjelder
på en måte tilbakebetaling av bidrag,
og det var ikke med i den lovendringen som er vedtatt
i Stortinget. Det som er interessant her,
er spørsmålet om det er mulig å få gjenopptatt
en bidragssak fra før 1956. Svaret er antakeligvis at en
slik sak vil være foreldet. Og det gjør
jo spørsmålet som representanten stiller her i
dag, relevant.
Nok en gang vil jeg bare si at jeg
kommer til å gå inn i denne saken og vurdere om
vi faktisk skal komme tilbake med et forslag til lovendring. Jeg
vil ikke forskuttere resultatet, men jeg kommer tilbake
til Stortinget med dette.
Per Sandberg (FrP): Nå blir jeg litt i tvil igjen. Etter det
positive første svaret var det svaret jeg fikk
nå, litt tvilende.
Det som er viktig i forhold til de gamle sakene,
er den endringen som skjedde i 1956. Og vi må ikke
komme i den situasjonen at staten fritar seg selv når det
gjelder å ha ansvar for sakene fra før 1956. Én
ting er å bli idømt et farskap urettmessig. En
annen ting er at de barna som er i en slik situasjon, kanskje vil
oppleve å miste sin far. Så det er mange sider
av denne saken som staten er ansvarlig for.
Jeg viser til både § 5 og § 6
i barneloven, der det presiseres at staten er ansvarlig
for å finne riktige biologiske foreldre
til barna.
Nå opplever vi at barn i 30-, 40-
og 50-årsalderen får opplyst at de har mistet
sin far, fordi vi har innført DNA-testing. Det blir mer
og mer bildet av det som kommer til å skje i framtiden.
Mange, mange flere slike saker vil vi få etter
hvert, og da er det viktig at staten er seg sitt ansvar bevisst
både når det gjelder erstatningsspørsmålet
og i forhold til de barna som mister sin biologiske far.
Statsråd Laila Dåvøy: Jeg tror vi er enige om realitetene i saken.
Som jeg sa i mitt første innlegg, skal vi komme
tilbake til saken. Vi kommer til å gå positivt
inn i den og se hvordan dette eventuelt kan gjøres
fra statens side. Som jeg var inne på, er det
en del uklarheter i lovverket. Det vil ta litt tid før
jeg kommer tilbake, men det er naturlig å se dette i sammenheng
med det andre spørsmålet som Stortinget
reiste, for det har også med økonomi å gjøre.
Hvis det er ønskelig, kan jeg underveis
i denne prosessen gjerne informere representanten om hvor saken står.