Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Kristelig Folkeparti og 5 minutter til hver av de øvrige gruppene.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) (ordfører for saken): Forslagsstilleren ber Regjeringen vurdere om dagens inntakskriterier bør endres slik at den enkelte rusmiddelmisbruker i samspill med behandler og de regionale behandlingssentrene etter individuell, samlet vurdering fritt kan velge behandlingsmetode. Forslagsstilleren viser videre til de høye overdosetallene i Norge, at fagmyndighetene bør vurdere å utvide kriteriene for behandling, og at dagens inntakskriterier for legemiddelassistert behandling er for strenge og derfor bør revurderes.

Historisk sett har Norge hatt en restriktiv holdning til bruken av metadon og andre medikamenter i behandlingen av rusmiddelmisbrukere. Allikevel har utbygging av det legemiddelassisterte rehabiliteringstilbudet for narkotikamisbrukere i Norge foregått i et svært høyt tempo de siste år. Siden 1998 har vi i Norge hatt et landsomfattende program for legemiddelassistert rehabilitering. Subutex og andre legemidler i tillegg til metadon benyttes i dag innenfor rammene av legemiddelassistert rehabilitering, der om lag 2 500 brukere vil delta i løpet av inneværende år. Det utgjør anslagsvis 20 pst. av de opiatavhengige rusmiddelmisbrukere i Norge og betyr at vi i Norge ligger på nivå med mange andre europeiske land. Så kan man spørre seg om det er positivt eller negativt.

Forslagsstiller ber Regjeringen vurdere en utvidelse av kriteriene for behandling både med hensyn til hvilke legemidler som kan anvendes, aldersgrense og hvilke narkomane som kan tilbys legemiddelassistert behandling.

Det er god grunn til å understreke at legemiddelassistert rehabilitering med metadon og Subutex innebærer i utgangspunktet en livslang behandling med et sterkt avhengighetsskapende opioid. Regjeringen er derfor helt klar på at behandling med metadon eller Subutex kun gir mening når det settes inn som en del av en helhetlig behandling. Det primære målet må være å hjelpe den enkelte rusmiddelmisbruker tilbake til et normalt liv uten bruk av metadon eller andre tilsvarende medikament. Erfaringer viser at liberalisert bruk av stoffene metadon og Subutex, gitt uten andre samtidige oppfølgingstiltak, er svært uheldig og kan føre til et økt rusmiddelproblem for den enkelte, i verste fall med større samlet narkotikamisbruk og flere overdosedødsfall som konsekvens. Ifølge Brennpunkt viser statistikken at ni av ti som går på metadon fremdeles ruser seg, og at årsaken er at oppfølgingstjenesten dessverre ikke fungerer godt nok.

Regjeringen har en klar holdning til at for å lykkes med å behandle rusmiddelmisbrukere må behandlingen ha som mål å redusere, eller aller helst stanse, den enkeltes rusmiddelmisbruk og over tid sette misbrukeren i stand til å kunne leve et liv mest mulig uavhengig av rusmiddelmisbruket.

Vedrørende forslag om en liberalisering av aldersgrensen er det viktig å vise til at dagens regelverk gir anledning til å avvike kravet om 25 års aldersgrense for legemiddelassistert rehabilitering dersom en samlet vurdering tilsier det.

Det foregår for tiden et forsøk i regi av Universitetet i Oslo med forskrivning av Subutex til rusmiddelmisbrukere under 25 år. Regjeringen er uenig med forslagsstilleren i at bruken av metadon og Subutex skal liberaliseres ytterligere, og vil avvente evalueringen av forsøket ved Universitetet i Oslo før det tas stilling til eventuelle endringer av retningslinjene for legemiddelassistert rehabilitering av rusmiddelmisbrukere.

Regjeringen har i forbindelse med budsjettårene 2002 og 2003 styrket lavterskeltilbudet for de tyngste narkomane. I tillegg er det bevilget ekstraordinært tilskudd til legemiddelassistert rehabilitering. Regjeringen vil fortsette sitt arbeid med økt satsing på tiltak for den enkelte misbruker med sikte på rehabilitering og tilbakeføring til en annen og bedre livssituasjon. Det dreier seg bl.a. om sosial oppfølging i tilknytning til rusfrie miljø, og støtte og tilbud om arbeid og bolig. I denne sammenheng er det viktig at nevnte tiltak og kommunenes muligheter til å iverksette disse, i framtiden vektlegges sterkere i planleggingen og gjennomføringen av rusmiddelpolitikken.

Høyre støtter tilrådingen fra komiteen om at forslaget vedlegges protokollen.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Gjennom det Dokument nr. 8-forslaget som jeg har fremmet, føler jeg at Stortinget nå vil kunne få anledning til å ta en viktig debatt om legemiddelassistert rehabilitering. Det som var grunnlaget for at jeg fremmet forslaget, var et TV-program der ei jente fra Bergen stod fram. Det var ei jente som hadde vært avhengig av opiater i lang tid. Hun søkte om å få komme inn under et program for legemiddelassistert rehabilitering. Hun framstod med stor kraft og tyngde i TV-programmet i forhold til sine behov. Konklusjonen fra TV-programmet var at hun ikke kunne få ta del i programmet fordi hun var under 25 år.

Nå er det selvfølgelig slik at det slett ikke er sikkert at alle slike TV-program viser hele sannheten, og det kunne være andre grunner enn aldersgrensen til at det faglige teamet ikke ville ta henne inn. Men med utgangspunkt i det TV-programmet syntes jeg at det var rett å få opp en debatt om hvorvidt en absolutt aldersgrense er det riktige kriteriet for hvorvidt man skal kunne komme inn under legemiddelassistert rehabilitering eller ikke.

Så er det selvfølgelig slik, det er jeg klar over, at også dagens regelverk åpner for at man i forbindelse med særskilte vurderinger kan gi legemiddelassistert rehabilitering til personer under 25 år. Men komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, sier:

«Det kan imidlertid synes som om praktiseringen av 25-årsregelen praktiseres svært strengt.»

Da er man jo like langt, hvis det er slik at den praktiseres svært strengt.

Vi vil i tiden som kommer, måtte ha en prinsipiell debatt knyttet til spørsmålet om hvorvidt det å komme inn under et program for legemiddelassistert rehabilitering skal være basert på politiske kriterier eller basert på faglige vurderinger. Det er vel snart slik at den eneste typen medisinsk behandling som har klare politiske kriterier for hvorvidt man skal kunne komme under behandling eller ikke, er i forhold til bruk av medisiner som Subutex og metadon. Men etter min mening er det mer og mer som taler for at fagmiljøet nå begynner å få såpass mye erfaring med dette at det må være opp til legen og pasienten og det faglige teamet å vurdere hvorvidt bruk av legemiddelassistert rehabilitering er fornuftig eller ikke. Det er vanskelig å se for seg at vi i Stortinget liksom skal ha en kompetanse og på en måte si veldig klart fra om hvorvidt det er faglig fornuftig å iverksette denne type behandling eller ikke. Derfor er jeg glad for det jeg opplever at flertallet sier, nemlig at vi trenger et bredere evalueringsgrunnlag før vi eventuelt er villig til å foreta konkrete endringer av den praksis og det regelverk vi har i dag. Jeg synes saksordføreren var voldsomt avvisende i sitt innlegg, for det jeg leser i innstillingen, er at det pågår en masse evalueringer. Det er Regjeringen opptatt av å få fullført. Når de evalueringene er fullført, skal man komme til Stortinget med en vurdering av hvorvidt det er grunnlag for å endre regelverket eller ikke. Jeg opplever at det først og fremst er det statsråden svarer i sitt brev, ikke på død og liv at statsråden er imot enhver endring hvis evalueringene viser at det kan være grunnlag for å foreta justeringer.

John I. Alvheim (FrP): La meg først få henstille til saksordføreren om å dokumentere påstanden om at ni av ti som går i metadonprogram, har sidemisbruk.

Det positive forslaget fra stortingsrepresentant Bjarne Håkon Hanssen om en liberalisering av inntakskriteriene for medikamentell assistert rehabilitering har fått et heller magert behandlingsresultat i komiteen. Grunnen til dette kan imidlertid være at komiteen venter på rusmelding II, hvor bl.a. kriteriene for medikamentell behandling blir ett av temaene.

Det vitner om historieløshet når flertallet i sin merknad påstår at den legemiddelassisterte rehabiliteringen av de narkomane i Norge har foregått i et høyt tempo. Faktum er at Norge har ligget minst ti år etter våre naboland og land for øvrig i Vest-Europa når det gjelder medikamentell assistert rehabilitering av narkomane. Vi kom først i gang i Norge med metadonbehandling i 1994, og da i et svært lite omfang, med kun 50 pasienter. I dag har vi under medikamentell behandling ca. 1 600 som går på metadon eller Subutex, mens behovet skulle tilsi et sted mellom 4 000 og 5 000. Nei, tempoet for slik behandling har ikke vært høyt – snarere tvert om. Det har vært lavt, og det har tatt veldig lang tid å komme dit vi er i dag. Det er etter min vurdering på ingen måte langt nok.

Inntakskriteriene for opptak til medikamentell assistert behandling er fortsatt de samme som de var i utgangspunktet, dog med en viss nyansering om at man skal ha en helhetsvurdering av pasienten. Dette blir i svært få tilfeller gjort. Men det har faktisk ligget der hele tiden, og praksis viser at det er veldig få under 25 år som får behandling med metadon. Dette er stikk i strid med all medisinsk behandling og kunnskap, hvor man fortrinnsvis skal komme til behandling så raskt som mulig, uansett hvilken lidelse man måtte ha.

Jeg vil allerede på dette tidspunkt gjøre klart at Fremskrittspartiet ønsker et enhetlig statlig ansvar for behandling og rehabilitering, statlig finansiert gjennom helseforetakene. Det som eventuelt kan ligge igjen i kommunene, er det forebyggende arbeid, omsorgsinstitusjoner og ettervern. Ved statlig eneansvar gjennom foretakene bør de regionale metadonteamene avvikles, og medisineringen av pasientene må overlates til den enkelte fastlege, slik ordningen nå engang er i landet.

Olav Gunnar Ballo (SV): Min gode kollega Sigbjørn Molvik og jeg var høsten 2002 nede på Plata og snakket med en god del av rusmiddelmisbrukerne ved kiosken der. Det var egentlig relativt lett å komme i snakk med dem. Vi så at en del stod på baksiden av kiosken, og noen satte injeksjoner mens vi var der.

Så begynte vi å diskutere med dem hva som måtte gjøres innenfor behandlingen av rusmiddelmisbrukere for å få et bedre tilbud. Vi stilte også spørsmål knyttet til både bruken av buprenorfin og metadon. Én av de tingene som jeg synes var overraskende – det burde det jo egentlig ikke være, men det overrasket meg likevel – var hvor forskjellige svar vi fikk. Mens enkelte var veldig skeptiske til bruken av metadon eller buprenorfin, var det andre som sa at det kunne ha noe for seg. Vi fikk et vidt spekter av synspunkter knyttet til hva som var en viktig tilnærming når det gjaldt behandling av rusmiddelmisbrukere, og, jeg vil si, mange reflekterte betraktninger der de innbyrdes også begynte å uttrykke uenighet.

Men på noen felter så vi at synspunktene var akkurat de samme. En av de tingene som også overrasket meg, var hvor mange som sa at de i utgangspunktet hadde vært behandlingsmotivert, men fordi behandlingstilbudet manglet, ble de gående i de samme miljøene og kom seg ikke ut. Noen hadde hatt behandling i Danmark og kom tilbake – etterverntilbudet manglet, og de gled på nytt inn i det miljøet som de hadde vært en del av.

Det som ble veldig sterkt understreket, var at det er altfor lang ventetid for behandling for den som er motivert for å få behandling, og det er for tungvinte ordninger knyttet til at man skal ha behandling. Det at man har ansvar innenfor sosialtjenesten med garantiordninger som først må være på plass, passer så dårlig i forhold til den enkelte rusmiddelmisbruker at man glipper med hensyn til at behandlingen blir fulgt opp.

Det samme gjelder for ettervernet. Det var veldig klare signaler på at hvis man skal klare å holde seg rusfri, er man nødt til å ha et ettervern som går på et nytt sosialt nettverk, der man kommer ut av det miljøet man er i, og der man etter hvert får tilbud om en eller annen form for attføring eller et arbeidstilbud, pluss at bolig spiller en helt sentral rolle. Det jeg er glad for, er at det som flertallet skisserer, er en god del av nettopp dette. Flertallet, som SV er en del av, understreker hvor viktig det er med sosial oppfølging, tilknytning til rusfrie miljøer og støtte og tilbud om arbeid og bolig.

Så kan man si at idet det ligger en merknad der, ligger det ingen tiltak i seg selv. Men det er altså et stort ansvar som Regjeringen – og regjeringspartiene utgjør en del av flertallet her – har nettopp for å konkretisere tiltakene, skape ressurser og følge dem opp. Jeg må for min del si at jeg er overrasket over hvor sterkt både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet gang på gang betoner bruken av metadon og buprenorfin som virkemidler. Selv om de legger til at det er andre virkemidler som kan være viktige, får man ofte inntrykk av at løsningen skulle ligge i forskriving av disse preparatene. Min erfaring blant kolleger er at skepsisen er stor til å gjøre det veldig lett tilgjengelig både når det gjelder metadon og buprenorfin.

Da komiteen besøkte Folkehelseinstituttet, hørte vi også om de erfaringer man begynner å gjøre med omsetning av metadon i rusmiddelmiljøene, der man registrerer at metadon er et av de stoffene som forekommer ved overdosedødsfall. Det betyr jo ikke at man ikke kan ha nytte av å bruke det, men det betyr at man er nødt til å ha en type restriksjoner knyttet til bruken, som altså ikke kan være av en slik art at man bare sier at fagmiljøene alene bestemmer det. I motsetning til hva Bjarne Håkon Hanssen sier, er jeg uenig i at man ikke generelt også politisk skal ha holdninger til på hva slags premisser legemidler skal brukes. Derfor har vi også utviklet retningslinjer for bruk av såkalte A-registrerte preparater, altså narkotiske stoffer, som både buprenorfin og metadon tilhører, og vi har retningslinjer for bruk av B-preparater. Det vi har sett, er at hvis fagfolk alene i et vakuum og uten politiske overbygninger skal styre dette, får man på en del områder sterk liberalisert bruk som gir store ringvirkninger og skadevirkninger i befolkningen. Derfor er det viktig at Stortinget engasjerer seg i disse spørsmålene, og at legemiddelbruken settes inn i en sammenheng som er mye videre enn det som er utgangspunktet for forslagsstillerens forslag.

Jeg er, når forslagsstilleren tar opp 25-årsregelen, litt overrasket over at det i hvert fall for Arbeiderpartiet ikke har vært mulig å gå inn for det som står i merknaden, nettopp at man skal se på noe mer liberale retningslinjer for bruken av 25-årsregelen.

Magne Aarøen (KrF): Dette framlegget tek opp eit særs vanskeleg tema, behandling av narkomane. For Kristeleg Folkeparti er det ei klar målsetjing at all behandling må ha fridom frå rus som eit hovudsiktemål. Når vi likevel har gått inn for å akseptere metadonbehandling, har vi gjort det med rimeleg store motførestellingar.

Det er positivt at ein narkoman kan få eit betre liv, og vi veit at mange er takksame for det. Men det fører ikkje til rusfridom utan at det vert følgt opp med målretta tiltak som blir sette inn samstundes. Vi kjenner også til at overdosedødsfalla på grunn av metadonbruken enkelte plassar er skremmande stor. Metoden er omstridd.

Forslagsstillaren vil ha vurdert om rusmiddelbrukaren sjølv, etter samråd med behandlar, fritt skal kunne velje behandlingsmetode. Det vil etter Kristeleg Folkepartis meining føre til ei sterk liberalisering av metadonbruken, og det vil fort kunne føre mange lenger bort frå moglegheita til eit liv i rusfridom. Dette går vi sterkt imot. Meininga med framlegget er sikkert god, men eg er redd for at følgjene av det vil verte fleire og ikkje færre menneskelege tragediar. Det må vere ei fagleg forankring som ligg til grunn for behandlingsopplegg for narkomane.

I saka har Framstegspartiet rimeleg sterke utfall mot metadonteam og kallar dei ein propp i systemet, som dei vil ha bort. Fastlegen skal overta ansvaret for utskriving av metadon. Med all respekt for den norske legestanden og fastlegane trur eg dette vil verte ei utfordring som mange fagleg ikkje vil vere i stand til å handtere. Eg oppfattar tankane til Framstegspartiet som eintydige ynske om ei liberalisering av bruk av metadon, og det er Kristeleg Folkeparti usamd i. Arbeidarpartiet og Framstegspartiet har ulike løysingar, men konsekvensen vil i hovudsak verte den same.

Kristeleg Folkeparti er glad for at fleirtalet held fast på ei streng behandling av metadonbruken, og at det vert knytt til ei fagleg oppfølging i dei tilfella ein etter fagleg vurdering finn at ein vil gå inn for det. Vi er glade for fleirtalskonklusjonen i komiteen.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er grunn til å minne om at metadonbehandling, eller metadonassistert rehabilitering, var utbygd over hele landet ved utgangen av 1998, at utbyggingen videre har gått veldig raskt, og at man også har trukket inn bl.a. legemiddelet Subutex og andre aktuelle legemidler i tillegg til metadon, for å kunne drive legemiddelassistert rehabilitering.

Det er grunn til å være bekymret for en ytterligere liberalisering av dette uten hensyn til de tiltak som må settes inn samtidig med denne legemiddelassisterte rehabiliteringen. Jeg synes det er grunn til å minne om hva flertallet i sosialkomiteen sa i innstillingen i forbindelse med årets budsjett:

«… at behandling med metadon eller buprenorfin bare gir mening når det settes inn som en del av en helhetlig behandling, som også inkluderer generell rehabilitering/målrettet attføring av rusmiddelmisbrukeren. Behandlingsmålsetningen må etter flertallets syn være å redusere/stanse den enkeltes rusmiddelmisbruk og over tid sette misbrukeren i stand til å kunne leve et liv mest mulig uavhengig fra rusmiddelmisbruket.»

Flertallet sier også videre:

«Dersom metadon eller buprenorfin gis uten andre, samtidige oppfølgingstiltak som har dette som utgangspunkt, kan en liberalisert bruk av stoffene etter flertallets syn i stedet føre til et økt rusmiddelproblem for den enkelte, i verste fall med større samlet narkotikabruk og flere overdosedødsfall som konsekvens.»

Vi vet at Folkehelseinstituttet har tallmateriale med hensyn til dødsfall innen rusmiddelmisbrukermiljøet, og at dette materialet nå vil bli ytterligere bearbeidet når det gjelder eventuell metadonbruk og dødsårsak. Det blir interessant å se hvordan dette forholder seg til hverandre.

Vi har derfor, fra Senterpartiets side, vært skeptiske til å liberalisere bruken av metadon og buprenorfin ytterligere. Det må i denne legemiddelrehabiliteringen særlig legges vekt på at en har en sterk oppfølging også av andre tiltak overfor den enkelte rusmiddelmisbruker, særlig med vekt på aktivt ettervern, som inkluderer bolig og sosiale oppfølgingstiltak knyttet til arbeid, attføring og fritid.

Vi vet at det i dag foregår et forsøksprosjekt i regi av Universitetet i Oslo når det gjelder forskriving av buprenorfin til 100 opiatavhengige under 25 år. Dette er i startfasen og vil bli evaluert tidligst i 2004. Det er derfor grunn til å se resultatene av dette pluss internasjonal forskning før en eventuelt går videre med en ytterligere liberalisering. Vi synes denne 25-årsregelen kanskje har vært håndhevet vel strengt og sier at det kan være andre kriterier, en samlet vurdering, som kan vektlegges for at flere, også under 25 år, kan bli tildelt metadon eller andre legemidler i en legemiddelassistert rehabilitering. Men det skal understrekes at en vellykket legemiddelassistert behandling er avhengig av et helhetlig program og andre tiltak som tar sikte på full rehabilitering og tilbakeføring til en annen livssituasjon. Det dreier seg bl.a. om sosial oppfølging, som jeg nevnte, tilknytning til rusfrie miljøer og støtte og tilbud om arbeid og bolig. Vi ber derfor om at slike tiltak – og kommunenes muligheter til å iverksette disse – blir sterkere vektlagt i planleggingen og gjennomføringen av rusmiddelpolitikken for framtiden. Vi ser fram til at dette kommer inn i Rusreform II. Kommuneøkonomien må styrkes vesentlig for at det skal være mulig å gjennomføre dette i praksis, slik at dette ikke bare blir fine ord. Ikke minst forholdet med dobbeltdiagnoser når det gjelder rus og psykiatri, gjør at ressursene til psykiatrien styrkes vesentlig i forhold til det en har sett til nå. Til tross for psykiatriplanen viser det seg at det er ressursmangel både i første- og annenlinjetjenesten når det gjelder behandling innenfor psykisk helsevern.

May Britt Vihovde (V): For Venstre er det viktig når ein no diskuterer og set i verk hjelpetiltak for våre rusmiddelmisbrukarar, at det skal vera lav terskel for å få hjelp og høg terskel for å mista hjelpetiltak. Det at legemiddelassistert rehabilitering er den einaste medisinen, held ikkje. Det å gi medisin i medisinsk tyding er ein bit av ei rehabilitering. Det eg høyrer i samtale med rusmiddelmisbrukarar, er at det er mangel på oppfølging. Det er mangel på samarbeid i hjelpeapparatet som skal følgja dei opp. Det nyttar ikkje å berre gi folk metadon, ein må følgja dei opp med andre hjelpetiltak.

John Alvheim var i innlegget sitt litt opprørd over at ein her snakka om høgt tempo. Dei siste åra har det faktisk blitt eit høgt tempo, både i høve til å satsa på legemiddelassistert rehabilitering og å gripa fatt i den heilt nødvendige omorganiseringa som trengst for å hjelpa rusmiddelmisbrukarane våre.

Eg sa at det manglar oppfølging og samarbeid. Det at ein no tek ein total gjennomgang av rusomsorga med desse rusreformene, vil hjelpa. Det at kvar enkelt rusmiddelmisbrukar får sin eigen rehabiliteringsplan som seier kva for medisin ein treng, det at ein får ei fagleg vurdering i høve til kva for medisin som verkar, og det at ein gir kvar enkelt rusmiddelmisbrukar tillit og motivasjon, er noko av det viktigaste.

Det som ein òg har sakna innanfor rusomsorga, er evaluering av tiltak. No er det sett i gang mange forsøksprosjekt, evaluering og forsking på dette som kan gi oss dei rette svara på spørsmåla: Kva er det viktigaste vi skal satsa på framover? Kva for hjelpetiltak er det som manglar?

I Noreg har vi ikkje tort å kikka utover landegrensene for å sjå kva som fungerer andre stader. I denne salen har ein snakka om den eine medisinen etter den andre. Fagfolk i Noreg har vore ueinige. Så er det Stortinget og det politiske miljøet som har drege i gang ein diskusjon om om vi ikkje no bør innføra nye legemiddel og nye måtar å behandla våre rusmiddelmisbrukarar på. Eg håpar at fagfolk i Noreg no begynner å reisa litt utanlands, ser på kva som fungerer i andre europeiske land, og at vi brukar den medisinen som dei brukar, og som vi ser verkar.

Når ein snakkar om metadon, kan ein sjå på Sveits og Frankrike, der ein har satsa på metadon. Men ein har ikkje satsa på oppfølgingstiltak, for ein har sett at det er billigast med metadon. Men det er oppfølgingstiltaka som gir livskvalitet, det er oppfølgingstiltaka som gjer at ein kan få tilbake verdigheita og kan leva eit betre liv. Derfor er det det vi må satsa på, i tillegg til det andre. Eg trur at med dei tiltaka som denne regjeringa set i verk, tek ein dei rette grepa, ein evaluerer kriteria, det trengst nok heilt sikkert, det òg. Eg har lyst til å gi honnør til representanten Bjarne Håkon Hanssen for at han har trekt i gang denne debatten. Eg trur vi må sjå på heilskapen. Vi må ikkje berre gripa fatt i kriteria eller enkeltting innanfor dette, vi må sjå på heilskapen i det behandlingsopplegget som vi iverkset.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det finnes et mangfold av behandlings- og rehabiliteringstiltak for rusmiddelmisbrukere i Norge. Behandlingsmetoder og -ideologi varierer innenfor rammen av alle disse tiltakene. En del av tiltakene er offentlig eide, mens andre igjen er eid og drevet av stiftelser og frivillige organisasjoner. Noen baserer seg på rusfrihet som grunnprinsipp, andre involverer medikamentell behandling. Det finnes ingen enkle løsninger på rusmiddelmisbrukernes behandlings- og rehabiliteringsbehov. Det er derfor viktig å ivareta og videreutvikle varierte tilnærmingsmåter. Det arbeidet som nå foregår i forbindelse med rusreformene, går nettopp ut på å klargjøre ansvarsforholdene, knytte spesialiserte tilbud til helsetjenesten og redusere gråsoneproblematikk, ved at likeartede tiltak samles på samme forvaltningsnivå.

En viktig behandlingstype i denne sammenheng er legemiddelassistert rehabilitering. Legemiddelassistert rehabilitering ble i sin tid innført som en permanent, landsdekkende ordning for at opiatavhengige misbrukere skulle bli tilgjengelige for behandling og få motivasjon til å ordne opp i problemene de har i sin tilværelse. Verken metadon eller buprenorfin løser problemene i seg selv. All dokumentasjon viser at behandling med legemidler alene ikke utgjør noen enkel løsning på sammensatte problemer. Jeg er derfor enig med flertallet i sosialkomiteen, som i Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2002-2003 sier at

«behandling med metadon eller buprenorfin bare gir mening når det settes inn som en del av en helhetlig behandling, som også inkluderer generell rehabilitering».

Det kan synes som at intensjoner og praktisering av det foreliggende regelverk ikke på alle punkter stemmer overens. Rapportering fra sentrene/teamene innen legemiddelassistert rehabilitering avdekker at det er svært få misbrukere under 25 år som er inkludert i legemiddelassistert rehabilitering. Dette skyldes i alt vesentlig at sosialtjenesten i svært liten grad fremmer søknader på vegne av personer under 25 år. Det er derfor grunn til å understreke at aldersgrensen er satt som en hovedregel, som ikke alene skal legges til grunn for en eventuell inkludering i tiltaket. Det gis anledning til å fravike bl.a. alderskriteriet på 25 år, «dersom en samlet vurdering tilsier det».

Jeg ønsker å tydeliggjøre dette. Derfor vil jeg komme med en presisering av regelverket allerede nå og fastslå at kriteriene må forstås ut fra et slikt helhetsperspektiv. Det vil om kort tid bli utarbeidet et rundskriv som presiserer visse punkter i gjeldende rundskriv nærmere. Jeg har merket meg at komiteen er opptatt av nettopp disse forholdene, og at det som representanten Bjarne Håkon Hanssen nevnte, var utgangspunktet for at saken ble reist.

For øvrig vil jeg foreta en uavhengig, helhetlig evaluering av legemiddelassistert rehabilitering. Det er satt i gang et arbeid med å forberede dette, og vi har innhentet vurderinger fra Sosial- og helsedirektoratet. Evalueringen vil bl.a. fokusere på hvordan de helhetlige hjelpetiltakene rundt brukerne fungerer, med andre ord vil den gi svar på i hvilken grad de samlede, samtidige tiltak og tjenester brukerne tilbys, ivaretar behovene for rehabilitering. Vi vil også se på hvordan hele apparatet rundt rehabiliteringsopplegget fungerer. Evalueringen vil ikke direkte fokusere på effekten av bruk av legemidler – disse forholdene kjenner vi.

Ytterligere tilpasninger i regelverket må ses i lys av nasjonale og internasjonale erfaringer med legemiddelassistert rehabilitering. Det samme peker komiteen på i sin innstilling. I tillegg må den helhetlige evalueringen, som nå blir satt i gang, kunne gi viktig informasjon om spørsmål og problemstillinger som er avgjørende for en eventuell videre og mer omfattende endring av regelverket for legemiddelassistert rehabilitering. Dette vil jeg følge opp, og jeg vil gi en nærmere redegjørelse for disse spørsmålene i forbindelse med revidert budsjett for 2003, slik jeg informerte komiteen om i mitt brev av 29. januar i år.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Dermed skulle vi være ferdig med behandlingen av de saker som er oppført på dagens kart.