Olav Gunnar Ballo (SV): «To tibetanere, Lobsang Dhondup og
Tenzin Delek, ble i januar 2003 dømt til døden
av kinesiske myndigheter for separatisme av en domstol
i Sichuan-provinsen. Dhondup ble henrettet rett etter
rettssaken, mens henrettelsen av Tenzin Delek er utsatt i to år.
Vil utenriksministeren følge opp denne
saken overfor kinesiske myndigheter med utgangspunkt i menneskerettighetene
for den tibetanske befolkningen?»
Utenriksminister Jan Petersen: Norske myndigheter har ved flere
anledninger tatt opp denne saken med kinesiske myndigheter. Første
gang var gjennom en felles henvendelse med EU i desember 2002 etter
at en lokal domstol hadde dømt de to tibetanerne
til døden. Det ble da uttrykt bekymring for at sakene ikke
synes å ha blitt ført på en rettssikkerhetsmessig
forsvarlig måte, og oppfordret til en ny gjennomgang.
Etter at det hadde fremkommet opplysninger
i media i januar om at Sichuan appelldomstol skulle ha bekreftet dødsdommene,
ble det bedt om et nytt møte med kinesiske myndigheter,
der den norske ambassadøren i Beijing gjentok
synspunktene fra tidligere. Noen dager senere fremkom
det i media at den ene av de to tibetanerne nylig skulle ha blitt
henrettet. Det ble da gjennom vår ambassade umiddelbart
rettet en henvendelse til det kinesiske utenriksdepartement, sammen
med EU og Sveits. I henvendelsen ble det uttrykt dyp skuffelse i
forhold til de fremkomne opplysninger som ennå ikke
var bekreftet av kinesiske myndigheter. Norge sluttet
seg senere til en formannskapsuttalelse fra EU, der det ble gitt
uttrykk for dyp beklagelse over henrettelsen. Det ble understreket
at dommen på en rekke punkter ikke tilfredsstiller
kravet til en rettferdig rettergang.
Norge har under den pågående
sesjonen i FNs menneskerettighetskommisjon i innlegg uttrykt bekymring for
den utbredte bruken av dødsstraff i Kina, samt tatt opp
situasjonen i Tibet. Den angjeldende saken vil videre bli tatt opp
på politisk plan under rundebordskonferansen om menneskerettigheter mellom Norge
og Kina i Oslo i mai.
Olav Gunnar Ballo (SV): I september 2002 var en delegasjon fra Dalai Lama
på et tre uker langt besøk i Kina og
Tibet. Dette var den første kontakten mellom
de to partene på mange år. Dalai Lama
uttrykte i etterkant håp om at det
kunne bli flere slike besøk, og at det over tid skulle lede
til reelle forhandlinger om Tibets politiske framtid. Norge
har tidligere oppfordret til en slik dialog. Hva vil den norske
regjeringen gjøre konkret for å påvirke Kina
til å gå inn i en dialog?
Utenriksminister Jan Petersen: For det første vil jeg understreke
at den konkrete sak som representanten Ballo har tatt opp, vil vi
forfølge i mai, som jeg nevnte i mitt svar. Det er et så positivt
svar på selve spørsmålet som det er mulig å kunne
gi.
Men jeg er enig med representanten Ballo i
at dette er et uttrykk for et stort og vanskelig
problem, som Norge en rekke ganger har fulgt
opp, og som vi også følger opp i våre
ganske jevnlige samtaler med kinesiske myndigheter. Det
standpunkt som representanten Ballo refererte til, er helt riktig
Norges standpunkt. Det har vi en rekke ganger lagt vekt på,
og vi kommer til å gjøre det også i
de videre samtalene.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker utenriksministeren for svaret, som
jeg i utgangspunktet oppfatter som positivt. Man kan mange ganger
få inntrykk av at Tibet-spørsmålet av
ulike årsaker ligger nede, også i samtaler med
kinesiske myndigheter, fordi det ikke framstår
som opportunt å beskrive menneskerettighetene i Tibet.
Samtidig har Norge tildelt Nobelprisen til Dalai Lama,
og har også på andre måter
markert sin støtte til den tibetanske befolkningen. Jeg
vil bare oppfordre til at den norske
regjeringen på ulike måter og ved de anledninger
som framstår som naturlige, gang på gang tar opp
forhold knyttet til menneskerettighetene i Tibet.
Utenriksminister Jan Petersen: Jeg har ingen problemer
med å kvittere positivt for den anmodningen som representanten
Ballo har nevnt. Jeg synes det er nok en betimelig påminnelse
om et viktig spørsmål. Jeg tror at det jeg redegjorde
for i mitt hovedsvar, nemlig at vi gang på gang har tatt
opp denne konkrete saken som uttrykk for at dette er et viktig menneskerettighetsspørsmål, også understreker
at her gjøres det meget i praksis.
Presidenten: Vi går videre til spørsmål
4.