Haakon Blankenborg (A): Hensikten med denne interpellasjonen er å holde et av de viktigste spørsmål i vår tid på dagsordenen. Interpellasjonen ble reist før forberedelseskonferansen i Genève startet, slik det gikk fram av den teksten som presidenten refererte til. Nå er konferansen i praksis trolig over, men spørsmålet er like aktuelt. Jeg er derfor glad for at utenriksministeren vil bruke denne anledningen til å sette denne trusselen mot internasjonal fred og sikkerhet i fokus.

Atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen har en dominerende plass i den internasjonale debatten om fred og sikkerhet. Truslene og utfordringene dominerer debatten, men spørsmålene om hvordan vi skal kontrollere og redusere mengden av atomvåpen og dermed redusere faren, kommer dessverre i bakgrunnen.

Faren for at såkalte røverstater skaffer seg atomvåpen, er en trussel som får mye oppmerksomhet. En annen trussel som får stor oppmerksomhet, er at terrorgrupper skaffer seg atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen. Disse utfordringene har på mange måter erstattet det fokus vi hadde på den kalde krigens våpenkappløp. Jeg mener at det er en sammenheng mellom de gamle og de nye truslene.

De nye truslene har fått flere til å bringe atomvåpnene fram i forsvarsdoktrinene og dermed åpne for bruk av atomvåpen – i alle fall i prinsippet. Trusselen i dag er derfor ikke bare at nye stater eller mulige terrorgrupper skaffer seg atomvåpen og kanskje bruker disse. Trusselen er også at de som allerede har slike våpen, viser større vilje til å bruke våpnene i kampen mot dem som har skaffet seg eller mistenkes for å forsøke å skaffe seg atomvåpen eller andre masseødeleggelsesvåpen. Når målet helliger midlet, blir faren større for oss alle.

Masseødeleggelsesvåpnene har vært sentrale i det internasjonale presset mot Irak. Masseødeleggelsesvåpnene var sentrale også for den krigen som den USA-ledede koalisjonen gjennomførte mot Saddam Husseins regime. Uansett hva en mener om krigen, så bør alle være enige om at dette ikke kan bli en vanlig måte å bekjempe mulige nye atomstater på. Nå bør den nye situasjonen i Midtøsten brukes til å fjerne atomvåpnene fra de landene som allerede har slike våpen, og til å bringe atomprogrammene i andre land under internasjonal kontroll og innsyn. Dette dreier seg selvsagt først og fremst om Israel og Iran.

Vi har egentlig ingen andre veier å gå på dette området enn avtaleveien. Problemet er at avtalene som skal hindre spredning og sikre reduksjon av mengden atomvåpen, skranter, og at de praktiske tiltakene for å få kontroll med våpnene og våpenmaterialene er mangelfulle.

Tre sentrale land har stilt seg utenfor avtalene. Det gjelder India, Israel og Pakistan. Nord-Korea bruker trusselen om ny alenegang som et pressmiddel for internasjonale konsesjoner. Dette er også meningen med å skaffe seg atomvåpen for de fleste. Det er å skaffe seg makt og innflytelse gjennom å true med atomvåpen de har, eller true med å skaffe seg slike våpen. Dette er et dilemma i forhold til hvordan vi skal forholde oss til nye eller potensielle atomvåpenstater, hvorvidt en skal gi konsesjoner og inkludere eller bare isolere og true. Jeg har liten tro på det siste – dessverre, kan en si.

Problemet er ikke bare de som ikke slutter seg til avtalen. Uviljen mot praktisk oppfølging og gjennomføring av avtalen er også et stort problem. Det er et særlig dilemma at USA, som på den ene siden er den mektigste av dem som forsvarer frihet og demokrati i verden, samtidig bidrar til å undergrave tilliten til og respekten for de internasjonale avtalene og forpliktelsene på dette området og på andre områder.

Når det gjelder avtalen, er det også et stort problem at de små, taktiske atomvåpnene ikke er omfattet av avtalene og dermed er utenfor internasjonal oversikt og kontroll. Men den største umiddelbare trusselen ligger trolig i de enorme mengdene av spaltbart våpenmateriale som er dårlig sikret og utenfor kontroll. Dette kan falle i hendene på stater som jakter på egne atomvåpen, eller terrorgrupper med samme formål. Vi så en variant av dette på nyhetene i går – om det var riktig eller galt, vet jeg ikke. Da ble det iallfall hevdet at radioaktivt materiale hadde kommet på avveier i Irak. Trusselen lå i dette tilfellet ikke i mulige nye atomvåpen, men i at grupper kunne lage såkalte skitne bomber, dvs. spre radioaktivt materiale som kan skade og ødelegge.

Ikkespredningsavtalen er en nøkkel i arbeidet for en sikrere verden. Denne avtalen er ett av de få instrumentene vi har for å hindre spredning av kjernevåpen. Uten denne avtalen ville det være fritt fram for stater til å skaffe seg kjernevåpen. Avtalen har i dag ingen automatiske sanksjonsmuligheter, men er likevel en svært viktig mekanisme for internasjonal oppfølging av stater som f.eks. Nord-Korea. Avtalen har mekanismer som bør kunne fange opp og begrense kjernevåpenambisjonene til India, Pakistan og Israel, som står utenfor avtalen.

Da Ikkespredningsavtalen ble forlenget på ubestemt tid i 1995, ble kravene til tilsynsprosessen skjerpet med et sett av «Prinsipper og målsettinger for kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning». Under tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2000 ble målsettingene ytterligere spesifisert gjennom en handlingsplan for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning. Handlingsplanen inneholder bl.a. krav om ikrafttreden av Prøvestansavtalen, forhandlinger om en avtale for stans av produksjon av spaltbart materiale for kjernevåpen og reduksjon i taktiske kjernevåpen. Videreføring av START-prosessen og ABM-avtalen er for øvrig også en del av handlingsplanen. Gjennomføring av disse handlingsreglene er avgjørende for Ikkespredningsavtalens framtid.

Norge må gjøre alt som er mulig for å holde et særlig fokus på handlingsplanen for atomnedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen. Norge må medvirke til at alle atomstater ratifiserer Ikkespredningsavtalen. Ensidig etterlevelse og i det miste ensidig stopp i prøvesprengning vil være et bidrag til større tillit, men kan ikke erstatte den folkerettslige binding som følger av en ratifikasjon og en ikrafttredelse av avtalen.

Avtalen mellom Russland og USA om ytterligere reduksjoner av de strategiske atomvåpnene må ratifiseres, og reduksjonene må bli mulig å kontrollere.

Taktiske eller ikke-strategiske atomvåpen må inn under formalisert rustningskontroll. Jeg viser til at Norge tidligere har gitt støtte til flere studier av problemer knyttet til taktiske kjernevåpen. Dette må vi fortsatt sette i fokus.

Effektiv nedrustning og ikke-spredning kan bare finne sted dersom ny produksjon av spaltbart våpenmateriale opphører. Norge bør derfor arbeide aktivt for å få til en avtale om produksjonsstans for spaltbart våpenmateriale. Spaltbart våpenmateriale må komme inn under internasjonal kontroll i regi av IAEA. Det vil kunne være en begynnelse om kjernevåpenstatene begynner med å deklarere egne beholdninger av kjernevåpenmateriale. Avtalen mellom USA, Russland og IAEA om å bringe materiale fra demonterte atomvåpen under permanent IAEA-kontroll må gjøres gjeldende for alle land med muligheter for atomvåpen. I det hele tatt er det særlig viktig å sikre innsyn og kontroll for å sikre tillit til avtalene.

Om jeg skal nevne andre initiativ som det også er viktig å følge opp, må det være bl.a. G8-landenes globale initiativ for å unngå spredning av våpen og våpenmateriale.

Til slutt på denne listen vil jeg spesielt nevne den såkalte Prøvestansavtalen – dette er for øvrig bare en av de språklige meningsløshetene på dette området. Like fullt er ikrafttredenen av denne avtalen ett av det viktigste skritt for reell rustningskontroll og nedrustning. Norge har bidratt til viktig verifikasjonsstøtte og kompetanse på dette via NORSAR.

Jeg har nevnt noen viktige tiltak som kan bringe arbeidet for nedrustning og rustningskontroll videre, og andre kunne vært nevnt. Men det siste som jeg nevnte om Prøvestansavtalen, er viktig fordi det viser at Norge også kan bidra på noen områder. Norge bør naturligvis konsentrere seg om tiltak der vi kan bidra til konkrete resultater, og fokusere på områder der vi sammen med andre kan bidra til å bringe den konkrete prosessen videre. Det er tross alt det som teller, ikke de store deklarasjonene.

I lys av det som her er sagt, håper jeg at utenriksministeren vil gi en foreløpig vurdering av forberedelseskonferansen i Genève, og også kommentere litt hvordan Regjeringen har tenkt å arbeide videre for å få til en konkret framdrift i arbeidet for kontroll og nedrustning av kjernefysiske våpen i praksis.

Utenriksminister Jan Petersen: La meg først begynne med å takke representanten Blankenborg for å ha reist denne interpellasjonen. Dette er åpenbart et helt sentralt politisk tema, men som – noe jeg tror både interpellanten og jeg vil kunne konstatere – kanskje har glidd litt ut av den daglige politiske debatt. Det er meget uheldig, tatt i betrakting hvor sentralt dette spørsmålet er. Derfor er denne interpellasjonen et bidrag til å få dette inn i den politiske debatt igjen.

Det er også slik, som representanten sa, at den forberedelseskonferansen som nå er i gang, er helt i sin avslutning. Dette er den andre av tre forberedelseskonferanser frem til tilsynskonferansen i 2005. Derfor er det et svært viktig evalueringsarbeid som vil måtte skje etter at denne forhandlingsrunden er over, nettopp for å se på hvordan vi angriper den neste runden. I så måte kommer denne interpellasjonen på det absolutt riktigste tidspunktet.

Regjeringen legger stor vekt på å styrke arbeidet for kjernefysisk nedrustning, rustningskontroll og ikke-spredning. Vi ser på Ikkespredningsavtalen som selve grunnpilaren i dette arbeidet. Norge har alltid vært en sterk støttespiller for avtalen og spilt en aktiv rolle i å bevare og styrke den. Dette er en linje denne regjeringen viderefører.

Ikkespredningsavtalen ble i 1995 forlenget på ubestemt tid. Etter vårt syn innebar dette vedtaket at kjernevåpenstatene bekreftet sine forpliktelser i retning av full kjernefysisk nedrustning, samtidig som de stater som ikke hadde kjernevåpen, sa fra seg muligheten til å skaffe seg slike. I ettertid har enkelte land stilt spørsmål ved beslutningen, som de mener kan føre til at kjernevåpenstatene ikke lenger vil ha det samme press på seg til å følge opp de nedrustningsforpliktelsene som ligger i avtalen. Vi ser det ikke slik. Vi fortsetter å vektlegge kjernevåpenstatenes forpliktelser om fullstendig kjernefysisk nedrustning.

I 1995 ble kravene til avtalens tilsynsprosess skjerpet med et sett av «Prinsipper og målsettinger for kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning». Under tilsynskonferansen i 2000 ble det vedtatt en handlingsplan med 13 praktiske tiltak for systematisk gjennomføring av kjernefysisk nedrustning og de viktigste beslutningene fra 1995.

Det har vært fremskritt siden 2000. Vi er imidlertid ikke fornøyd med fremdriften når det gjelder gjennomføringen av de 13 tiltakene. Dette har vi flere ganger gitt uttrykk for, bl.a. under FNs generalforsamlings behandling av nedrustningsspørsmål i New York i fjor høst. Hovedansvaret for gjennomføringen av tiltakene ligger i første rekke hos kjernevåpenstatene. Det er imidlertid viktig at også ikke-kjernevåpenstatene bidrar aktivt i prosessen. Fra norsk side har vi gitt en rekke konkrete bidrag til gjennomføringen av tiltakene i handlingsplanen. Jeg vil her nevne de viktigste:

Det har lenge vært en viktig utenrikspolitisk målsetting for Norge å få på plass en avtale om kjernefysisk prøvestans. Norge ratifiserte Prøvestansavtalen, som var ferdig forhandlet i 1996, på et tidlig tidspunkt. Vi støtter sterkt opp om avtalen, både politisk og praktisk. Vi arbeider aktivt for universell oppslutning til avtalen, med sikte på at den kan tre i kraft så raskt som mulig. Der det er naturlig, tas dette opp i bilaterale kontakter og i multilaterale sammenhenger, både av statsministeren, meg selv og embetsverket.

Norge spiller en ledende rolle i arbeidet med å forberede Prøvestansavtalens ikrafttreden, i særdeleshet i bestrebelsene for å få på plass dens viktige verifikasjonsmekanismer. NORSAR på Kjeller gjør et fremragende arbeid i denne forbindelse. NORSAR ble i 1999 etablert som det norske nasjonale senter for verifikasjon av avtalen. Utenriksdepartementet gir betydelig økonomisk og annen støtte til arbeidet.

I noen tilfeller ligger det administrative eller andre praktiske årsaker til grunn for manglende ratifikasjon av avtalen. For å avhjelpe dette og forberede stater på avtalens ikrafttreden bistår Norge flere land.

På grunn av den nåværende amerikanske administrasjons holdning til avtalen er det dessverre liten grunn til å tro at den vil tre i kraft med det første.

I påvente av Prøvestansavtalens ikrafttreden er det viktig å videreføre det faktiske moratoriet på kjernefysiske prøvesprengninger. Alle kjernevåpenstatene synes innstilt på dette. Jeg vil likevel understreke at slike selvpålagte moratorier ikke kan erstatte bindende juridiske forpliktelser som tilslutning til avtalen betyr.

Norge har gått inn for at det ved nedrustningskonferansen i Genève startes forhandlinger om en avtale om stans i produksjonen av kjernefysisk spaltbart materiale som kan brukes til våpenformål. En slik avtale ville være det neste logiske skritt for ytterligere fremdrift innenfor kjernefysisk nedrustning, og ville være et viktig stengsel mot ytterligere kjernefysiske prøvesprengninger hos nasjoner som har kjernefysiske ambisjoner.

Vi har også gitt uttrykk for at alle kjernevåpenstater burde underlegge sitt spaltbare materiale, som ikke lenger er til militære formål, kontroll av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).

Jeg vil også nevne at vi har gått inn for at nedrustningskonferansen, i tillegg til en avtale om stans i produksjon av kjernefysisk spaltbart materiale, også bør ta opp andre substansielle spørsmål, som f.eks. å forhindre våpenkappløp i det ytre rom.

Nedrustningskonferansen i Genève er det viktigste multilaterale forum for nedrustnings- og ikkespredningsspørsmål. Situasjonen på konferansen har dessverre vært fastlåst de siste årene. Norge har støttet flere kompromissforslag for å løse opp den fastlåste situasjonen. Vi har gjentatte ganger understreket behovet for å enes om et arbeidsprogram og komme videre i denne viktige prosessen. Vi har også uttrykt bekymring for at situasjonen undergraver troverdigheten til konferansen og til det multilaterale arbeidet på nedrustnings- og rustningskontrollfeltet. Det synes dessverre ikke realistisk å forvente reelle nedrustningsforhandlinger med det første.

Norge støtter ytterligere nedskjæringer i de taktiske kjernevåpen, primært i avtalefestet form. På amerikansk og britisk/fransk side er det foretatt betydelige reduksjoner i disse våpnene etter den kalde krigen. Vi er usikre på hvilke nedskjæringer som er foretatt på russisk side. Sammen med våre NATO-allierte har vi derfor overfor Russland foreslått flere åpenhets- og tillitskapende tiltak innenfor dette området. Dessverre foreligger det ennå ikke noen tilfredsstillende respons fra russisk side.

Jeg vil også vise til vårt samarbeid med Russland under atomhandlingsplanen. Dette samarbeidet kom i første rekke i stand ut fra miljøhensyn, men har også en klar ikkespredningsside. Det er viktig å forebygge at radioaktivt materiale havner i hendene på uansvarlige stater og terrorister.

I morgen avsluttes i Genève forberedelsesmøtet frem mot tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2005. Fra norsk side har vi fremlagt en rapport om norsk status for iverksettingen av de 13 tiltakene i handlingsplanen, etter de linjer som jeg her har skissert. Denne ble godt mottatt. Vi har tatt til orde for at alle land burde rapportere regelmessig om sine tiltak på dette feltet. Vi tror en slik rapportering vil styrke tilsynsprosessen.

Tiden etter tilsynskonferansen i 2002 har, som tidligere nevnt, ikke vært uten lyspunkter. Vi hilser velkommen Moskva-avtalen mellom USA og Russland i mai 2002 om ytterligere reduksjoner i strategiske kjernevåpen. Sammen med det nye tette samarbeidet mellom USA og Russland bidrar denne avtalen til fortsatt strategisk stabilitet og økt sikkerhet for alle. Videre har regimets fall i Bagdad nå fjernet den betydelige usikkerhet som var knyttet til Iraks lagre og kapasiteter med hensyn til masseødeleggelsesvåpen.

Men samtidig har Ikkespredningsavtalen kommet under press den siste tiden, i første rekke grunnet begivenhetene i Nord-Korea. Landet utviste i desember i fjor inspektørene fra IAEA, og kunngjorde i januar at de ville trekke seg fra Ikkespredningsavtalen. Nord-Korea har også opphevet sitt moratorium på testing av raketter og allerede testet to kortdistanseraketter. Nord-Korea har igjen startet en atomreaktor, og landet hevder selv allerede å ha kjernevåpen.

Vi ser på dette som en svært bekymringsfull utvikling. For det første er dette et tilbakeslag for de siste årenes positive utvikling på den koreanske halvøy. For det andre kan Nord-Korea ved å sette til side sine forpliktelser overfor Ikkespredningsavtalen og IAEA, skape en farlig presedens for andre land som ønsker å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Norge støtter derfor alle forsøk på å løse konflikten på fredelig vis og sørge for at Nord-Korea igjen innfrir sine forpliktelser overfor Ikkespredningsavtalen og IAEA. Vi aksepterer ikke at landet ikke lenger er bundet av disse.

Nord-Korea og Irak er eksempler på at en hovedutfordring for arbeidet knyttet til avtalen og tilsynsprosessen vil være å finne frem til mekanismer som sikrer etterlevelse. Arbeidet for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning henger nøye sammen. Uten verifiserbar fremgang på ikkespredningsfeltet blir arbeidet for kjernefysisk nedrustning vanskeligere.

Haakon Blankenborg (A): Det var eit faretrugande samanfall mellom det som interpellanten sa, og det utanriksministeren sa, særleg med omsyn til at det er opposisjon og posisjon som uttaler seg. På den andre sida er det også ein styrke at ikkje berre målsetjingane er identiske, men at også midla, slik som dei er uttrykte frå Regjeringa og frå opposisjonen i Stortinget si side, stort sett er dei same. Det gir ei ekstra tyngd på eit område som først og fremst må karakteriserast som eit puslespel, der dei små trekka og det litt kjedelege handverket er viktigare enn dei store deklarasjonane, fordi atomvåpna er så viktige for dei som allereie har eller har tenkt å skaffe seg slike våpen, at eventuelle moralske fordømmingar eller sterke resolusjonar ikkje gjer noko inntrykk på dei det gjeld. Då står att makta og bruken av makta og bruken av puslespelet, og puslespelet blir til sjuande og sist det viktigaste.

Det er for tidleg å gi nokon konkret kommentar til det som har skjedd i Genève, men inntrykket er jo at svært lite skjer i år også, som tidlegare, og dermed at fokus meir og meir blir mot 2005. Men heile denne lina strekar under behovet for å fokusere på bruken av avtaler og å sikre respekt for internasjonale avtaler på dette området som på andre område. Eg er ikkje i ein posisjon der eg konkret kan seie at Regjeringa burde opptre på ein annan måte i ein konkret møtesituasjon. Det må vurderast konkret der og då i lys av den situasjonen som er i konferansen. Og med det som utgangspunkt vil eg seie meg tilfreds med den vurderinga og den lina som Regjeringa her har lagt til grunn. Eg håpar at desse spørsmåla også blir fokuserte på av Regjeringa i den offentlege debatten i tida som kjem. Dette er viktig ikkje berre for å oppnå konkrete resultat, men òg for å vise at det er konkret handling på eit område som i periodar iallfall er rot til alvorleg bekymring for svært mange. For i situasjonar som den som var i Irak, der vi får terrorisme og masseøydeleggingsvåpen i fokus, så er det behov for å vise at det også konkret blir handla for å forsøkje å få bukt med dette i praksis. Det er praksisen som til sjuande og sist blir viktigare enn deklarasjonane.

Utenriksminister Jan Petersen: La meg bare si meg enig med Haakon Blankenborg i at det selvfølgelig er for tidlig å evaluere den andre forberedelseskonferansen som nå finner sted, før den er avsluttet. I alle slike prosesser som denne er jo en forberedelseskonferanse etter sin ordlyd en forberedelse, dvs. at de virkelige gjennombruddene når man jo når man nærmer seg selve konferansene. Derfor er det så viktig at evalueringen etter denne forberedelseskonferansen og frem til den siste av forberedelseskonferansene foregår ut fra at vi vet hvor vi vil hen, og at vi arbeider basert på det vi nå har lært.

Den innfallsvinkelen interpellanten valgte, nemlig at resultater nok er viktigere enn deklarasjoner og resolusjoner, tror jeg er en ganske viktig innfallsvinkel. Og som jeg redegjorde for i mitt innlegg, og som også interpellanten nevnte, så gjør vi fra norsk side en del praktisk arbeid som jeg tror er av største viktighet. Vi har en del aktiviteter utover dette også, som jeg også nevnte. Ikke minst tror jeg at det arbeid vi nå gjør i Nordvest-Russland, er meget betydningsfullt på det praktiske plan for å hindre at materiale faller terrorister i hendene. Også det faktum at Norge har lagt vekt på å ha gode relasjoner som gjør at vi når frem i kontakt med andre, er helt avgjørende for at man skal kunne komme utover resolusjonsstadiet. Resolusjoner er jo det greieste og det enkleste. Det er det å få til resultater som virkelig er komplisert.

Marit Nybakk (A): Jeg vil først gi ros til interpellanten for en helt utmerket interpellasjon, og også slutte meg til det som representanten Blankenborg sa i sin oppfølging.

Etter den kalde krigens slutt inngår masseødeleggelsesvåpen i både tradisjonelle og utradisjonelle former i det nye trusselbildet, som vi vet. Dette ble klart allerede på toppmøtet i NATO i 1999. En del av det nye trusselbildet var bl.a. trusselen om bruk av kjernefysiske og andre masseødeleggelsesvåpen, og på Praha-møtet sist november så fikk man – ikke minst – klare prioriteringer når det gjelder tiltak mot masseødeleggelsesvåpen, noe som inngår i forsvarspolitikken i de ulike NATO-landene.

Samtidig er det slik at kjernevåpen vektlegges særlig og fortsatt tungt i flere lands og alliansers sikkerhetsdoktriner. Jeg tror jeg vil si det så sterkt som at ukontrollert spredning av atomvåpen og nukleært materiale i dag utgjør den største trusselen mot menneskeheten, mot sivilisasjonen og mot miljøet på kloden vår. Det tror jeg vi skal være klar over. Men vi kan også slå fast at denne trusselen i dag ikke lenger stammer fra stormaktsrivalisering – den kalde krigen er slutt – i en todelt verden. Denne trusselen er her i form av spredningsfare til land med uberegnelige regimer. Denne trusselen er der også i form av kjernefysiske våpen i land med regionale konflikter. Denne trusselen er der også fordi atomvåpenkompetanse selges til høystbydende av forskere uten lønn i deler av det postsovjetiske område. Trusselen er der selvfølgelig ved atomavfall, og atomkompetanse i f.eks. Nordvest-Russland er en trussel både mot oss og mot våre nærområder.

Jeg vil benytte denne anledningen til å påpeke at når G8-landene har satt i gang et arbeid mot masseødeleggelsesvåpen, bør Norge være ganske langt framme for å få midler nettopp fra dette programmet til å rense opp i Nordvest-Russland, og gjøre det til en integrert del av G8-landenes plan.

La meg slutte meg til interpellanten om at avtaleveien er den veien vi må fortsette på, og at vi aldri må glemme det. Noen land har stilt seg utenfor avtalene, som det også ble sagt her, andre viser dessverre uvilje til praktisk oppfølging og til gjennomføring av disse avtalene. Jeg er enig i at Ikkespredningsavtalen er en nøkkel i arbeidet for en sikrere verden og kanskje det viktigste instrumentet for å hindre spredning av atomvåpen, herunder en avtale om produksjonsstans.

Helt til slutt: Konkret framdrift i arbeidet for kontroll og nedrustning av atomvåpen med tanke på en kjernefysisk fri verden bør også være en prioritet som vi har utenrikspolitisk.

Julie Christiansen (H): Med terroraksjonene 11. september 2001 kom målsettingen om å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen øverst på den internasjonale dagsordenen.

Irak-konflikten handlet om å forhindre Irak i å utvikle masseødeleggelsesvåpen, våpen Saddam Hussein gjennom handling beviste at han hadde vilje til å ta i bruk. Det var også en viktig målsetting å hindre Saddam Hussein i å selge våpen eller teknologi til terrorgrupper, som den 11. september 2001 viste sin hemningsløse og brutale iver etter å ramme sivile mål. Vi tør ikke en gang tenke på hvilken katastrofe 11. september kunne ha vært dersom Al Qaida hadde fått tak i kjernefysiske våpen, noe som er deres uttalte mål.

I kampen mot internasjonal terrorisme blir derfor det å styrke internasjonale avtaler for ikke-spredning, rustningskontroll og nedrustning helt sentralt, og derfor blir det viktig å følge opp arbeidet med de 13 målsettingene for kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning, som man ble enige om på tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2000. Den sentrale pilar i Ikkespredningsavtalen er atomvåpenmaktenes forpliktelse til nedrustning og eliminering av sine kjernevåpen som motytelse for at de øvrige parter ikke søker å skaffe seg kjernevåpen.

Men det må ikke bli noen motsetning mellom det å følge et aktivt multilateralt spor og det å styrke vårt samarbeid med allierte og enkeltland – snarere tvert imot. Nå ligger det antakeligvis flere muligheter for øyeblikket i å satse ressurser på arbeidet overfor enkeltaktører og i andre organisasjoner enn det gjør i de globale nedrustningsprosessene.

Vårt engasjement i NATO er, som forrige taler var inne på, av stor betydning. NATOs toppmøte i Washington i april 1999 besluttet at alliansen skulle foreta en gjennomgang av sin innsats for ikke-spredning, rustningskontroll og nedrustning med sikte på å styrke dette arbeidet. NATO-Russland-rådet ble opprettet på toppmøtet i Roma i mai i fjor, og Norge var blant dem som tidligst og sterkest gikk inn for å gjøre rådet til et viktig samarbeidsorgan, hvor kampen mot internasjonal terrorisme og nettopp ikke-spredning skal stå som sentrale arbeidsoppgaver. Samarbeidsregjeringen arbeider også for at rådet skal ta tak i atomsikkerhetsproblematikk som et viktig element i ikkespredningsarbeidet.

Videre vil jeg bare til slutt fremheve G8-landenes viktige initiativ: Globalt Partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Når de nå skal treffes igjen i juni i år, er det å håpe at ikkespredningsarbeidet kommer høyest på dagsordenen. Da må også Norge vise at vi har en rolle å spille når det gjelder å bidra til å utarbeide en flernasjonal strategi for å hindre at masseødeleggelsesvåpen kommer i gale hender.

Christopher Stensaker (FrP): Fremskrittspartiet ser at informasjonsrevolusjonen er i ferd med å forandre rammebetingelsene for krig og konflikt. I framtidige konflikter må man anta at angrep på sivile og militære informasjonssystemer vil utgjøre et sentralt element. Den teknologiske utviklingen har gjort avansert teknologi mer tilgjengelig for politisk ustabile stater og for nasjonale og internasjonale grupperinger som kan ønske å anvende vold eller trusler om dette for å oppnå sine hensikter. Kostnadene ved å anvende moderne teknologi i offensivt øyemed er ofte relativt sett lave i forhold til hva det koster å forsvare seg effektivt mot eller avskrekke slik bruk.

Samtidig som faren for elektronisk terror er økende, må vi også fokusere på den fare utvikling og spredning av kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen – de såkalte masseødeleggelsesvåpen – og deres leveringsmidler utgjør. Den nødvendige kunnskap for å framstille biologiske og kjemiske våpen er forholdsvis lett tilgjengelig, og flere land har som mål å anskaffe slike våpen med tilhørende leveringsmidler.

Fremskrittspartiet er glad for at det er etablert en rekke multilaterale rustningskontrollregimer for å hindre bruk, spredning og produksjon av masseødeleggelsesvåpen. Dessverre har det vist seg vanskelig å få etablert effektive kontroll- og overvåkningsordninger som kan bidra til å sikre at avtalene etterleves. Beklageligvis har flere land unnlatt å slutte seg til eksisterende avtaleverk.

Norge er nå medlem i alle de fem multilaterale eksportkontrollregimene, og implementerer i tillegg alle relevante vedtak fattet i FN og OSSE. Når det gjelder FN-vedtak, etterlever Norge alle vedtak om våpenembargo uavhengig av om de har bindende eller ikke-bindende karakter. Fremskrittspartiet forventer og antar at dette er en politikk som Regjeringen tar sikte på å videreføre. Fremskrittspartiet ser det som positivt at det fra norsk side arbeides aktivt for å fremme større åpenhet og innsyn i internasjonal våpenhandel og en skjerpet holdning til eksport av håndvåpen.

Multilateral eksportkontroll er i løpet av de siste årene blitt et viktig virkemiddel i arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og oppbygging av konvensjonell militær kapasitet som kan true stabiliteten og sikkerheten i et område. Etter 11. september har det internasjonale samarbeidet om eksportkontroll og ikke-spredning tatt en ny vending. Det er tatt en rekke initiativer for å styrke samarbeidet i de multilaterale regimene. Dette er Fremskrittspartiet tilfreds med, og vi forventer at Regjeringen følger opp dette.

Kjetil Bjørklund (SV): Denne interpellasjonen er et meget prisverdig initiativ og høyst betimelig i en situasjon der det internasjonale nedrustningsarbeidet står i fare.

En gjennomgang av hovedpunktene fra handlingsplanen for ikkespredningsarbeidet som ble vedtatt i 2000, viser at det ikke bare er mangel på framgang i ikkespredningsarbeidet, men at man nå beveger seg i feil retning. Stormaktspolitikk og manglende oppfølging er i ferd med å undergrave hele Ikkespredningsavtalen som til i dag har spilt en viktig rolle i å begrense antallet land som har kjernevåpen.

Det er uhyre urovekkende når stater som Nord-Korea skaffer seg atomvåpen. Men det må heller ikke bli akseptert at kjernevåpenstatene ikke viser vilje til å følge opp Ikkespredningsavtalen.

Tilsynskonferansen i 2000 brakte ikkespredningsarbeidet mange skritt framover. Det haster med å endre dagens utvikling hvis ikke den neste tilsynskonferansen i 2005 skal markere en full fiasko i oppfølgingen av denne.

I handlingsplanen fra 2000 erkjenner atomvåpenstatene sin forpliktelse til å ruste ned og avskaffe egne kjernevåpen. At dette er langsiktige mål er én ting, men en må i hvert fall stille krav til stormaktene om at de begynner å gå i denne retningen. I stedet har USA lansert strategier som innebærer en revitalisering av kjernevåpnenes militære rolle og har tatt til orde for at atomvåpen egner seg i forsvar mot biologiske og kjemiske våpen.

Også Russland har stadfestet kjernevåpnenes rolle, og de amerikanske rakettforsvarsplanene har fått Kina til å vurdere å ruste opp sine arsenaler.

Prøvestansavtalen er fremdeles ikke ratifisert av USA og Kina. India, Pakistan, Nord-Korea og Israel er også blant de landene som ikke har ratifisert.

ABM-avtalen er sagt opp. USA og NATOs rakettforsvarsplaner har allerede fått alvorlige politiske konsekvenser, ikke bare gjennom oppsigelsen av ABM-avtalen, men også ved at Kina frykter at deres begrensede kjernevåpenstyrke ikke vil være tilstrekkelig til å trenge gjennom et framtidig amerikansk forsvar, og muligheten for fortsatt opprustning holdes åpen for at de kan opprettholde sin kjernefysiske avskrekking i forhold til USA. Rakettforsvarsplanene har også stoppet en avtale om stans i produksjonen av spaltbart våpenmateriale. Lykkes det ikke å få på beina en prøvestansavtale eller en avtale om stans i produksjonen av spaltbart materiale, vil dette ha direkte konsekvenser for Ikkespredningsavtalen.

Jeg er glad for at det er full enighet om at Norge skal være en pådriver i nedrustnings- og ikkespredningsarbeidet. Men dette må være noe mer enn en frase. Det er bred enighet her om at det er resultatene som teller. Det er jeg helt enig i, og det er det vi må jobbe for. Det må settes ressurser inn i dette arbeidet, og Norge må si klart fra i alle de sammenhenger hvor dette kan være aktuelt. SV syntes det var påfallende at Norge ikke kunne støtte en resolusjon om nedrustning og ikke-spredning fra bl.a. Sverige og de såkalte New Agenda Coalition-landene i FN i fjor høst. Jeg antar at det var fordi kritikken av USA var for skarp. Som eneste NATO-land støttet imidlertid Canada denne resolusjonen. Skal vi være pådrivere, må vi også kunne tørre å snakke mer i klartekst. En pådriverrolle forutsetter også at Norge fører en konsekvent politikk for nedrustning og ikke støtter opp om USA og NATOs rakettforsvarsplaner.

Til avslutning: Det kan se ut til at den amerikanske holdningen nå er at atomvåpen i seg selv ikke er noe problem, men utelukkende hvem som besitter dem. Dette må ikke være Norges holdning. For SV er det viktig å slå fast at eksistensen at atomvåpen er et problem i seg selv, og at ikkespredningsarbeidet ikke vil lykkes om man ikke får til en generell nedrustning av kjernevåpen og får redusert den rollen kjernevåpen spiller i internasjonal politikk.

Jon Lilletun (KrF): Det er nokre idealistiske bestemødrer utanfor Stortinget som jamleg deler ut materiale til oss, og som er opptekne av nedrusting. I går var dei der, og då hadde dei teke med eit ord for dagen frå diktaren Karen Blixen som lyder slik:

«En sivilisasjon som ikke tillater menneskene å leve uten frykt er ingen virkelig sivilisasjon.»

Det er litt av eit ambisiøst mål, men samtidig beskriv det noko fenomenalt flott. Og eg synest det er bra – i likskap med dei andre – at interpellanten minner oss om at dette er noko som vi ikkje må gløyme midt oppe i dei andre internasjonale sakene som har vore i det siste. Svaret frå utanriksministeren viser at det er brei semje her.

Kampen mot terrorisme og spreiing av masseøydeleggingsvåpen har vorte ei skremmande sentral oppgåve for alle medlemer i det internasjonale samfunnet. Meir enn nokon gong treng vi å styrkje dei globale normene for ikkje-spreiing av kjernevåpen og for nedrusting. 11. september og dei seinare endringane i det internasjonale tryggingsmiljøet viser kor viktig dette arbeidet er. Ikkjespreiingsavtalen er framleis hjørnesteinen og det folkerettslege grunnlaget i arbeidet med ikkje-spreiing og nedrusting av eksisterande kjernevåpen. Dei fleste statar i verda i dag støttar avtalen. Berre India, Pakistan og Israel står utanfor.

På tilsynskonferansen i 2000 vart ein einig om ein konkret handlingsplan for ikkje-spreiing og nedrusting. Det var eit viktig og positivt framsteg, fordi det no vart lettare å måle statars innsats og deira resultat i ikkjespreiingsarbeidet. Sidan då har det vore nokre positive utviklingstrekk. Det er gledeleg at Cuba har bestemt seg for å slutte seg til avtalen. Men samstundes er det mange andre negative ting som skjer der. USA og Russland sin avtale om rustingskontroll i 2002 var eit steg i riktig retning. G8-landa vart òg i fjor einige om eit krafttak for å sikre masseøydeleggingsvåpen og -materiale, ei satsing vesentleg retta mot atomavfall og atominstallasjonar i Russland.

Handlingsplanen krev at prøvestansavtalen snarleg skal ta til å gjelde, men Kina og USA har ikkje ratifisert han. Kristeleg Folkeparti meiner det er heilt uakseptabelt. Her har Noreg vore klar i sin kritikk. Noreg må halde fram med kritikken og vere ein pådrivar for å få statar til å signere og ratifisere avtalen. At prøvestansavtalen tek til å gjelde og blir etterlevd, er eit heilt sentralt bidrag i arbeidet med å stanse spreiing av kjernevåpen. Som interpellanten sa, det er ingen andre farbare vegar enn avtalevegen. Med små steg må vi prøve å gå den vegen!

Haakon Blankenborg (A): Når representanten Lilletun vekslar mellom å hylle Regjeringa og å understreke Kristeleg Folkepartis syn, lyttar eg naturlegvis med særleg stor interesse, men i dette tilfellet var det samsvar!

Problemet i denne samanhengen er ikkje dei landa som ikkje har og ikkje har tenkt å skaffe seg atomvåpen. Problemet er dei som har atomvåpen eller atomvåpenmateriale, men som ikkje har kontroll med desse. Det er mange andre problem, men dette er eit hovudproblem.

Som utanriksministeren understreka, er arbeid med tillitskapande tiltak viktig for å kunne få praktiske resultat. Men det er eit dilemma også her: Ein kan oppnå konkrete resultat når det gjeld rustingskontroll og nedrusting i forhold til ein god del av desse regima, men det vil også bety at ein må arbeide for tillitskapande forhold til regime som ein vanlegvis ikkje ville dele ut heidersprisar til på grunn av demokrati og menneskerettar.

Dette er ein balansegang som er delikat, men som eg trur det er nødvendig å innsjå er nødvendig, at det beste ikkje må bli det godes fiende i ein slik samanheng. I andre samanhengar kan vi kome tilbake til konkrete eksempel på kva land dette kan dreie seg om. Eg skal ikkje gå vidare inn på det her og no.

Når det gjeld kva Norge kan gjere, er det klart at dei landa som ikkje har atomvåpen – og det er ikkje stormaktene stort sett – må bruke den makt som ligg der politisk og økonomisk. Det er også gjerne slik at land med ein dårleg økonomi, men med eit relativt stort bistandsbudsjett t.d., kan vere imponerande for oss sjølve, men for dei som tek imot, vil ofte eit stort kontantbeløp frå eit land med ein god økonomi og ein liten relativ bistand vere meir imponerande. Dette skal vi også ha med oss, for her dreiar det seg også om pengar og økonomisk makt. Når vi skal søke våre allierte, er det fort gjort å overvurdere vår makt. Eg seier ikkje at vi ikkje har noka makt, men det er fort gjort å overvurdere ho.

I forhold til denne debatten har eg berre to kommentarar utover dette. Den eine er til Jon Lilletun, som minner om idealistane. Dei har også si rolle oppi dette. Men så har vi fått utdelt forskjellige arbeidsreiskapar avhengig av kvar vi er. Her og i regjeringskontora er det dei praktiske, keisame tiltaka som er dei viktigaste. Vi har fått utdelt andre arbeidsreiskapar og andre krav enn dei som ikkje har fått dette, men som kan vere pådrivarar for at vi held denne saka varm.

Heilt til slutt ein kommentar til Framstegspartiets hyllest til dei multilaterale avtaler osb. Eg vil berre håpe at denne trua på multilaterale avtaler vil gjelde uansett, og at ein ikkje i andre samanhenger vil hylle einsidige tiltak eller unilateralisme utan kritikk frå enkelte stormakter.

Utenriksminister Jan Petersen: Det er vel ikke så meget å legge til etter interpellantens oppsummering. Jeg har bare lyst til å kommentere to ting nærmere.

Det ene, som flere av talerne har vært inne på, er det arbeidet vi nå er i ferd med å gjøre i Nordvest-Russland. Jeg har lyst til å understreke det, fordi dette er et praktisk viktig arbeid som vil bringe kontroll over materiale som kan brukes til såkalte skitne bomber, og som er et betydelig problem, en betydelig sikkerhetsrisiko. I den sammenheng har vi innledet et samarbeid mange steder, og det ble nettopp holdt et meget vellykket seminar i Washington hvor vi uttrykte allianser til den amerikanske Kongressen, som er meget opptatt av dette spørsmålet. Det tror jeg er en viktig prioritering. Jeg vil håpe og tro at de bevilgningene vi har til Russland, kan ha et tyngdepunkt på denne typen problemstillinger, fordi det er mange viktige formål vi oppnår ved den samme innsatsen.

Det andre jeg bare vil ha kommentert, er at jeg synes den er viktig den beskjeden som denne interpellasjonen har sendt, nemlig at det er en resultatorientert politikk som er forventet fra norske side, ikke en deklarasjonsorientert, men en praktisk orientert/resultatorientert politikk som er forventet. Det har alle partier sagt, også SV – til min store glede, selv om da jeg hørte innlegget, virket det som representanten Bjørklund glemte det i det øyeblikket han hadde sagt det. En del av den norske stemmegivningen rundt omkring er nettopp diktert ut fra det synspunktet at det er jo ikke resolusjonene som er det avgjørende, men det er det å greie å holde kontaktene, skyve på prosessene, vite hvilken vei man vil gå, som til syvende og sist er det avgjørende. Det er altså ikke alle deklarasjoner som er like nyttige. Jeg vil bare minne om det.

Presidenten: Da er debatten om sak nr. 5 ferdig.