Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3minutter.

– Det anses vedtatt.

Britt Hildeng (A) (ordfører for saken): Kritiske analyser av vårt offentlige velferdsapparat har gjennom en årrekke fokusert på kasteballproblematikken. Det man har vært opptatt av, er klienter som har fått mangelfull eller lite relevant hjelp fra velferdsapparatet. Det er klienter som til dels har vært i kontakt med Aetat, trygdeetaten og sosialkontor. De ulike instansene har stilt opp med det som deres etat har kunnet hjelpe med, eller de har sendt klientene videre til et annet kontor som har vært bedre rustet til å hjelpe. Kasteballklientene er gjerne personer med sammensatte behov og problemer, noe som ofte innebærer en kombinasjon av sosiale, økonomiske og medisinske problemer.

Måten vårt hjelpeapparat er organisert på, innebærer at klientene bare får løst deler av sitt problem. Organiseringen gir ikke muligheter for å sette klientene i sentrum, slik at man dermed kan finne en helhetlig løsning. Resultatet for den enkelte blir ofte at en hangler videre og forblir i en klientsituasjon. Når velferdsklientene ikke får nødvendig hjelp til å løse sine problemer, blir det samfunnsmessige resultat at antall klienter stiger, det være seg uføretrygdede eller sosialklienter.

Det er dette en samlet komite har uttrykt sin bekymring for i forbindelse med behandlingen av diverse velferdsmeldinger og budsjetter. Jeg tror således at jeg kan si at komiteen er ganske enstemmig når det gjelder problembeskrivelsen og intensjonene som lå bak det enstemmige vedtaket som ble gjort i Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen høsten 2001. Forslaget hadde følgende ordlyd:

«Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om én felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge saken frem for Stortinget på egnet måte i løpet av 2002.»

Vedtaket og Regjeringens umiddelbare igangsetting av utredningsarbeid skapte en stor entusiasme, både i de to statlige etatene og i den kommunale forvaltningen. Brukerorganisasjonene uttrykte også store forventninger om en reform som skulle løse problemer og vanskeligheter de hadde hatt gjennom flere år. Mange var så optimistiske at de faktisk så for seg muligheten for en samlende, enhetlig velferdslov i framtiden, og at en kanskje burde tenke i retning av en velferdsrett som kunne avløse den mer begrensede trygderetten av i dag. Jeg nevner dette fordi det forteller noe om hvilke muligheter og perspektiver mange så for seg gjennom en velferdsreform som innebar en helhetlig og enhetlig velferdsforvaltning.

Mange ble derfor skuffet og i beste fall overrasket over Regjeringens forslag, som ikke la grunnlag for noen beslutning om eller en beskrivelse av hvordan en enhetlig forvaltning kunne se ut. Forslaget fra Regjeringen innebærer tvert imot at en opprettholder prinsippet om tre selvstendige etater, noe flertallet i komiteen mener vil innebære at kasteballproblematikken ikke blir løst. Det kan nok være at forslaget vil kunne gi bedre løsninger på noen problemer, men samtidig vil det skape nye skillelinjer, nye gråsoner, og dermed nye klienter som opplever kasteballeffekten.

Skal vil få til en reell enhetlig forvaltning, kan ikke den kommunale sosialetaten utelukkes eller baseres på frivillighet. Flertallet i komiteen viser til at det er brukerne av de sosiale ytelsene som i stor utstrekning også er de som har behov for sammensatte tjenester, og som derfor må forholde seg til så vel trygdeetaten som Aetat og det kommunale tjenesteapparatet.

Komiteen har, som sagt, i sine vedtak tidligere vært enstemmig når det gjelder problembeskrivelsen, og så vidt jeg forstår, ligger den fortsatt fast. Men komiteen er delt i sine vurderinger om hvorvidt Regjeringens forslag gir en adekvat løsning på dette problemet. Flertallet er av den oppfatning at Regjeringens forslag ikke gjør det, og at det heller ikke er i samsvar med det vedtaket Stortinget tidligere har gjort.

Flertallet mener også at den framstillingen som gis i meldingen, ikke gir et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for vedtak om en så stor reform. Det er bakgrunnen for forslaget om en tilbakesending av meldingen til Regjeringen, og det er bakgrunnen for forslaget om en ny utredning om ulike modeller for én felles velferdsetat, bestående av dagens Aetat, trygdeetaten og sosialetaten.

En sammenslåing av disse etatene vil være en av de største sosiale reformene i norsk velferdshistorie. Den vil omfatte flere hundre tusen brukere og ca. 15 000 ansatte, både med erfaringer og synspunkter på løsninger. Det er derfor viktig at brukerorganisasjonene og ansattes organisasjoner tas med i arbeidet med reformen. På samme måte er det viktig at så vel trygdeetat som Aetat, kommunene og KS er med i det videre arbeidet.

Spørsmålet om en samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten er ikke av ny dato, men har stått på dagsordenen helt fra frikommuneprosjektene på 1970-tallet. Noen fellestrekk ved disse prosjektene er at vi gjennom prosjektorganisering har fått muligheter til å ta i bruk flere virkemidler enn det som tilligger den enkelte etat. Utgangspunktet for organiseringen har vært at Aetats, trygdeetatens og sosialkontorets virkemidler er blitt overført til prosjektet sammen med økonomiske ressurser og personell. Det er sosialtjenesten som i størst grad har drevet fram disse forsøkene. Bakgrunnen for det har nok sammenheng med at det er her vi finner de fleste klienter med behov for tverretatlig hjelp, og de som sterkest har opplevd konsekvensene av å være kasteballer i systemet.

Under behandlingen av denne meldingen har jeg hatt kontakt med mange kommuner, mange lokale Aetat-er og trygdeforvaltninger. Det er tydelig at det bedrives en enorm forsøksvirksomhet på dette området. Det er ulike modeller av samordning og ulike grader av enhetsforvaltning.

Det som videre har slått meg, er at arbeidet preges av en enorm entusiasme og en stor tro på at dette er framtiden for velferdsforvaltningen. Og det som har slått meg etter at Regjeringen har kommet med sitt forslag, er at det synes som om det lokale engasjementet og den lokale tenkningen omkring enhetsforvaltningen har kommet mye lenger ute i lokalmiljøene enn det meldingen har greid å komme fram med, og at meldingen i liten utstrekning har gjort bruk av disse erfaringene.

Regjeringen får jo nå et nytt oppdrag. Det innebærer også at et vedtak om en større reform må utsettes. Det er imidlertid viktig at den entusiasmen som nå er knyttet til forsøksvirksomheten på dette området, stimuleres, og at departementet aktivt legger til rette for økt forsøksvirksomhet parallelt med det arbeidet som nå skal gjøres med en ny utredning.

Beate Heieren Hundhammer (H): Tiden er overmoden for en reform som kan bedre samordningen mellom våre velferdstjenester. Gjennom Regjeringens stortingsmelding om en samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten har Stortinget fått muligheten til å trekke opp retningslinjene for Regjeringens videre arbeid med å samordne disse velferdstjenestene, slik at flere kan gå over fra trygd til arbeid, og slik at de som er avhengige av å benytte seg av flere offentlige kontorer, skal slippe å bli offer for kasteballproblematikken. Denne sjansen ser det ut til at Stortinget i dag vil la gå fra seg, ved at et flertall i sosialkomiteen har innstilt på å sende stortingsmeldingen tilbake til Regjeringen.

Det er de arbeidsledige, de uføretrygdede og sosialklientene som blir taperne dersom opposisjonen i dag beslutter å sende tilbake til Regjeringen stortingsmeldingen om en samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Som brukere er de avhengig av et godt, velfungerende tjenesteapparat. Den beslutningsvegringen som Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti nå viser ved ikke å behandle meldingen, fører til en kraftig forsinkelse i arbeidet med å bedre velferdstjenestene for brukerne.

Det er også et paradoks at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet går inn for å utsette en reform som ville gitt bedre hjelp til dem som står utenfor arbeidsmarkedet, når de samme partiene samtidig gir uttrykk for stor utålmodighet i kampen mot arbeidsledigheten.

Tidligere i dag diskuterte vi tiltaksplanen mot fattigdom. Fra enkelte partier ble det oppvist et voldsomt engasjement på vegne av de dårligst stilte i samfunnet. Det var nok bare en brusing med fjærene. For det som nå skjer, er at i første sak hvor Stortinget får en konkret sjanse til å legge til rette for at flere skal ut i arbeid, og en sjanse til å hjelpe dem som har det vanskeligst ved å bedre organiseringen av velferdstjenestene, viker de samme partiene unna.

Stortinget bad i desember 2001 Regjeringen om å utrede spørsmålet om én felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten. Det har Regjeringen gjort innen den fastsatte fristen. Regjeringen har levert det Stortinget har bedt om, samtidig som den både har utredet andre modeller og vurdert en videreføring av dagens organisering.

Det er naturlig at Regjeringen ønsker å vurdere ulike modeller i en så omfattende reform, og det er også Regjeringens soleklare rett å anbefale den modellen Regjeringen selv synes er den som løser oppgaven på den beste måten.

St.meld. nr. 14 er en viktig del av Regjeringens arbeid med modernisering av offentlig forvaltning, hvor brukerretting, effektivisering og forenkling er de sentrale målene. Krav til resultatet av en omorganisering av velferdstjenestene, som denne stortingsmeldingen omhandler, vil derfor være flere i arbeid og aktiv virksomhet og færre på trygd og sosialhjelp, en brukerrettet og en effektiv velferdsforvaltning.

Regjeringen har, foruten å vurdere en videreføring av dagens organisering, sett på tre ulike modeller for en omorganisering av velferdstjenestene. Siden dette dessverre er blitt en sak som omhandler tilbakesendelse av stortingsmeldingen til Regjeringen, og ikke hvordan få bedre og mer samordnede velferdsordninger, kommer jeg ikke til å gå inn i en omfattende drøfting av de ulike modellene.

Den ene modellen er én felles etat, nærmere bestemt en statlig fellesetat, som skisserer to ulike alternativer til avgrensning i forhold til den kommunale sosialtjenesten. En slik etat ville omfatte dagens trygdeetat, Aetat og deler av dagens sosialtjeneste. Denne modellen anbefales ikke av Regjeringen. Hovedbegrunnelsen er motstanden mot en omfattende statliggjøring av oppgaver som i dag er kommunale, og faren for mål- og prioriteringskonflikter i en etat med 15 000 ansatte med mange ulike mål og svært ulike oppgaver.

Videre er det vurdert en modell hvor det opprettes én statlig etat for inntektssikring og én kommunal etat for tjenesteyting. Staten overtar alt ansvar for inntektssikring og andre sosiale overføringer og samler dette i én felles etat. Kommunene får ansvar for alle tiltak med sikte på å få folk i jobb og for alle sosiale tjenester. Regjeringen anbefaler heller ikke denne modellen.

Den organisasjonsløsningen Regjeringen har valgt, er en reorganisert statlig velferdsforvaltning med én etat for arbeid og relaterte ytelser, en såkalt jobbetat, og én etat for pensjoner og familieytelser, en såkalt pensjonsetat. Dagens kommunale ansvar for sosialtjenesten videreføres. For å samordne tjenestene og for at brukerne skal kunne henvende seg til én skranke, anbefales det en felles førstelinjetjeneste mellom stat og kommune.

Meldingen som Regjeringen har lagt fram, tar derfor sikte på en helt ny organisering av tjenestene for å gi et bedre og mer samordnet tilbud. Det skal bli slutt på at brukerne må løpe fra kontor til kontor, og bli kasteballer mellom ulike etater. Regjeringens forslag ville gitt brukere ett sted å henvende seg, gjennom en felles førstelinjetjeneste for alle tre etater. Brukere med sammensatte behov ville fått en fast rådgiver å forholde seg til. Med Regjeringens forslag ville brukerne oppleve én felles etat. Når det gjelder organisering bak førstelinjetjenesten, er det spørsmål om hensiktmessige løsninger.

Opposisjonen kritiserer i innstillingen fra komiteen at Regjeringen i liten grad har imøtekommet Stortingets ønske om utredning av én felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten. Stortinget har fått sitt ønske oppfylt. Regjeringen har utredet spørsmålet om én felles etat, til og med i to ulike varianter. At Regjeringen velger å anbefale en annen løsning, er en helt annen sak. At kasteballproblematikken ikke blir løst gjennom Regjeringens forslag til løsning, er heller ikke riktig. Det viktigste er hvordan den enkelte bruker blir møtt, og etter Regjeringens forslag vil brukeren bli møtt av en felles førstelinjetjeneste. Blir vedkommende henvist videre, trenger han ikke engang merke at det er ulike etater. Dessuten legger forslaget opp til at enkle henvendelser og forespørsler skal kunne løses nettopp ved denne felles skranken.

Men uansett om opposisjonen er uenig i denne løsningen og vil noe annet, er det helt unødvendig å sende saken tilbake til Regjeringen. Den har nå i snart et halvt år kunnet gi Regjeringen føringer for hvordan den ønsker at Regjeringen skal fullføre jobben med omorganisering av velferdstjenestene. At Regjeringen har valgt en annen løsning enn den opposisjonen ønsker, betyr ikke at opposisjonen trenger å miste munn og mæle og gjøre seg selv handlingslammet. En stortingsmelding skal ikke gi svar på alle detaljerte spørsmål, men avklare den politiske plattformen som reformen skal bygge på. Regjeringen har framlagt et forslag innenfor den korte fristen Stortinget satte, og regjeringspartiene har dessuten vært villige til å diskutere ulike løsninger. Vi har også vært åpne for å be om delutredninger, hvis det var noe man ønsket nærmere belyst. Opposisjonen har ikke benyttet disse mulighetene for å komme videre i arbeidet.

Og for å være helt ærlig er jeg ikke så sikker på om opposisjonen vet hva den vil heller. I hvert fall tyder merknadene i innstillingen fra sosialkomiteen på det. Der gis det ingen retningslinjer. Man bare konstaterer at man ikke er fornøyd, og at man ønsker en ny utredning av ulike modeller for én felles velferdsetat bestående av dagens Aetat, trygdeetaten og sosialetaten. Opposisjonen har ikke tatt stilling til om den skal være statlig eller kommunal. Det er ikke spesielt imponerende etter å ha hatt saken i nesten et halvt år. La det være sagt med en gang at regjeringspartiene er enig med Regjeringen i at arbeidsmarkedspolitikken og forvaltningen av pensjoner og trygd bør forbli et statlig forvaltningsansvar og ikke overlates til den enkelte kommune.

Det hadde vært interessant i den påfølgende debatten å få greie på om det eneste det er enighet om, er at meldingen sendes tilbake til Regjeringen. Er det ingen partier i dette flertallet som vet hvilken retning de ønsker? Er det slik at vi må vente på å få vite om Fremskrittspartiet kommer til å gå for å overføre arbeidsmarkedsetaten til kommunene, om Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker at sosialtjenesten skal bli statlig eller om SV vil overføre ansvaret for utbetalinger av pensjonen til kommunene? Hvorfor bruker ikke flertallet i komiteen muligheten til å gi Regjeringen signaler om hvilken retning de ønsker når de først sender meldingen tilbake? Blir de ikke enige, eller er saken så vanskelig at de må la Regjeringen gjøre det for seg?

Uansett svar; tilbakesendelsen vil føre til en unødvendig utsettelse av en nødvendig reform. Brukerne, de arbeidsledige, de uføretrygdede og sosialklientene, blir taperne. Flertallet synes å være mer opptatt av organiseringen bak skranken enn av å sikre samordnede, helhetlige tjenester foran skranken. For Høyre kommer derimot hensynet til brukerne først. Uansett hvilke motiver man har for tilbakesendelse, er det helt uakseptabelt at brukeren blir offer for det jeg vil kalle et politisk spill.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg må først få knytte et par kommentarer til representanten Beate Heieren Hundhammers innlegg. Det var en underlig måte å gå fram på i en sak der faktisk Regjeringen får kritikk for at man ikke har gjort den jobben Stortinget har bedt om at den skal gjøre. Representanten ordla seg på en slik måte at jeg trodde at det hadde vært valg i går, og at vi hadde fått en flertallsregjering, og at vi ikke har en regjering som faktisk må forholde seg til det Stortinget ber om. Men det er mulig det er det man hadde ønsket.

Jeg vil også påpeke når representanten Heieren Hundhammer sier at det er Stortinget som har beslutningsvegring, at det er ikke slik. Det er Regjeringen som faktisk ikke har gjort jobben sin. Stortinget har sagt at vi skal ha én etat, og da synes jeg at Regjeringen må gjøre den jobben.

Saksordføreren la fram saken på en utmerket måte, og jeg kan slutte meg til det aller meste i hennes innlegg. Det var med rimelig stor undring at man kunne konstatere at ved fremleggelsen av denne stortingsmeldingen kunne det virke som om Regjeringen ikke hadde til hensikt å følge et enstemmig vedtak fra budsjettbehandlingen for 2001, der det faktisk heter:

«Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om én felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge saken frem for Stortinget på egnet måte i løpet av 2002.»

Slik Fremskrittspartiet ser det, har Regjeringen i denne saken valgt ikke å følge opp dette vedtaket. Det er derfor man nå har kommet i en situasjon der flertallet ikke har noe annet valg enn å sende saken tilbake til Regjeringen.

Selv om det kan virke som om Regjeringen lider et rimelig stort nederlag i denne saken, er det landets innbyggere som er den store taperen, dette fordi at saken nå mest sannsynlig vil trekke ut i tid på grunn av, i hvert fall etter Fremskrittspartiets og min mening, et for dårlig forarbeid fra Regjeringen og departementets side. Hadde Regjeringen fulgt opp intensjonen i Stortingets enstemmige vedtak, ville vi i dag faktisk ha kunnet behandle en sak som hadde tatt utgangspunkt i å sette brukeren i fokus på en langt bedre måte enn det som i dag er tilfellet.

De tre omtalte etater har så mange oppgaver som påvirker hverandre, at det ikke lenger er forsvarlig å drive etter dagens modell. Det er ikke til å legge skjul på at den modellen som Fremskrittspartiet ønsker seg, og som også representanten Heieren Hundhammer etterspurte, er et felles statlig velferdskontor der en setter brukeren i fokus – og ikke sender vedkommende fra dør til dør. Dette føles for mange som en ekstra belastning i en situasjon der mange føler at problemene allerede har tårnet seg opp. Allikevel velger vi at man skal se på flere modeller her, slik at man ikke låser seg fast i én modell. Vi ønsker at dette skal utredes videre.

Flertallets forslag er denne gangen ikke til å misforstå, og Fremskrittspartiet forventer at Regjeringen denne gangen følger opp Stortingets vedtak på en mer tilfredsstillende måte, og også at den gjør dette i et tempo som viser at man virkelig ønsker å få til en offentlig sektor til beste for landets innbyggere.

Fremskrittspartiet vil, når denne saken kommer tilbake til Stortinget, gå ytterligere inn i selve innretningen for hvordan dette velferdskontoret skal se ut. Jeg forventer faktisk i dag at statsråden vil forsikre Stortinget om at hun vil følge opp Stortingets vedtak som fattes i dag, og at hun vil sørge for at denne saken raskt kommer tilbake til behandling.

I debatten i første sak i dag nevnte bl.a. representanten Vihovde fra Venstre, da hun viste til denne saken, at dette ville kunne bety flere års utsettelse. Dette harmonerer ikke med det som representanten Heieren Hundhammer fra et av regjeringspartiene har vist til. Representanten sier at man har utredet én felles etat, og viste til et par modeller, og så legger man fram en helt annen sak. Men hvis man hadde gjort det grundige forarbeidet som det her er vist til, så kan det ikke ta så veldig lang tid og så mange år før man kommer fram til et sluttresultat og en sak å legge fram for Stortinget, slik Stortinget har bedt om – nemlig én felles etat.

Det er viktig at vi får disse tingene på plass. Slik Fremskrittspartiet ser det, er den modellen som Regjeringen har kommet fram til og har valgt å legge fram for Stortinget – med én jobbetat, én pensjonsetat og der man anbefaler at sosialkontorene også skal være med i det samme kontoret – ikke noe mer enn dagens servicekontor. Det er ikke den modellen Stortinget har bedt om. Man får ikke da slutt på denne kasteballproblematikken som saksordføreren var inne på. Man sender da en person som kanskje har behov for å være innom alle disse tre etatene, på en ny vandring, ved at det faktisk er vanntette skott mellom de forskjellige etatene, selv om man kaller det noe annet. Det vil være store forskjeller fra kommune til kommune med hensyn til hvorvidt de ønsker å gå inn med sosialkontorene sine. Når det gjelder dette med den nye jobbetaten og pensjonsetaten, vil vi kunne få akkurat de samme problemene som vi har i dag. Modellen fra Regjeringen løser ingen problemer, men kan fort føre til at vi får noen nye.

Et annet problem som også vil oppstå med en slik modell i framtiden, blir at man først går gjennom en stor omorganisering innenfor trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten, og så deler det opp i to nye etater igjen. Sosialetaten skal så få komme inn som en få-lov-til-å-være-med-premiss, virker det som i denne modellen. Dette løser ingen problemer. Jeg håper at Regjeringen og sosialministeren nå kan garantere at man går i gang med dette arbeidet, og kommer tilbake til Stortinget med en sak om én etat så raskt som mulig – nettopp for at brukerne ikke skal bli rammet. Dette var representanten Heieren Hundhammer inne på i sitt innlegg, men Regjeringen er dessverre selv skyld i at dette skjer.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg fulgte med interesse med på det innlegget som representanten Heieren Hundhammer holdt på vegne av Høyre, for det som her sies, er på mange måter at man har med et parlament å gjøre som oppfører seg utilbørlig overfor en mindretallsregjering. Flertallet i dette parlamentet er ikke villig til å rette seg etter de direktiver som Regjeringen gir. Det er en måte å betrakte parlamentarisme på som i hvert fall jeg oppfatter som helt ny. Det er faktisk Regjeringen som må sikre seg parlamentarisk grunnlag for det som man legger opp til, og det grunnlaget er ikke til stede i denne salen.

Det man kan forundres over, både i denne saken og i en rekke saker vi nå ser komme fra Regjeringen, er at Regjeringen ikke på forhånd har sikret seg flertall, for så å la seg forbløffe over at flertallet er misfornøyd med at man ikke har fått det man har bestilt. Det er jo det som er tilfellet her. De føringene som er lagt, er så klare med hensyn til at man skal jobbe innenfor en felles offentlig etat, riktignok med å utrede ulike løsninger, at når Regjeringen i praksis foreslår én sosialetat, én arbeidsetat og én pensjons- og familieetat, er ikke det svar på det som Stortinget har bedt om. Det er mulig at Regjeringen kan leve bekvemt med at man i sak etter sak fremmer forslag overfor Stortinget som Stortinget ikke ser seg fornøyd med og må sende tilbake, men da er det Regjeringen selv som må ta ansvaret for at prosessene forsinkes.

Det SV har vært opptatt av lenge, helt siden vårt forrige landsmøte i 2001, er at man skal jobbe med å få til den felles offentlige etaten. Det vil altså si at den enkelte bruker skal ha én dør å gå inn til der man kan henvende seg, og at man, uansett årsak til at man er avhengig av offentlig bistand, skal kunne få den hjelpen på det kontoret, i den etaten. Det er klart at dette gir betydelige muligheter som man i dag ikke har.

Det vi ofte ser i forhold til den enkelte bruker, er, som også andre har vært inne på, at man blir en kasteball i et system der man lett definerer ansvaret over på neste etat. Et eksempel kan være at en som ikke er kommet inn i et arbeidsforhold, og som over tid har mottatt sosialstønad, henvender seg på arbeidskontoret for å motta dagpenger, men ikke har opparbeidet retten til det. Han har heller ikke, fordi han ikke har et ansettelsesforhold, rett på sykepenger. Uansett hvor man da går, vises man videre i systemet. Kanskje ender man opp på en type sosialstønad som ikke bringer en videre i det hele tatt. Og i stedet for å motta den ytelsen som en korttidsytelse, blir man gående på den lenge, uten at man har mulighet for å komme videre. Dette gjør at vi i SV mener at én ting er at man må jobbe med å få til en felles etat som har en felles målsetting om å øve bistand, en annen ting at man også må se på lovverket.

Hvis man tenker seg at man både skal se på og utvikle en felles offentlig etat, og at man også skal utvikle et nytt lovverk på området, er vel dette en av de største – kanskje den største – reformer vi har stått overfor i moderne tid i Norge. Det å skulle tenke seg, når Regjeringen foreslår noe helt annet, at Stortinget selv skulle utvikle dette, og at Stortinget selv presist skulle beskrive akkurat hvordan dette skulle være, uten at man skulle gi organisasjoner mulighet til å gi sitt besyv med i den prosessen, kan ikke regjeringspartiene i fullt alvor mene. Det er klart at hvis Regjeringen hadde synliggjort ulike alternativer innenfor det som var bestillingen, og latt ulike høringsinstanser fått ta stilling til det, hadde man hatt muligheten til å gå videre. Men den muligheten har Regjeringen avskåret Stortinget fra, slik at det blir ingen andre alternative løsinger her enn at man må be Regjeringen om å gjøre den jobben som Stortinget faktisk har bestilt. Når Regjeringen sier at den også ønsker å gjøre noe med dette, håper SV at man denne gangen tar bestillingen mer på alvor enn man gjorde første gang.

Og igjen, for å si det slik, er det klart at dagens systemer, som vi også var inne på i fattigdomsdebatten, ikke stimulerer til at man raskt kan få den hjelpen som gjør at man kan bli selvhjulpen. Vi ser at ordninger knyttet til sosialstønad er formulert på en måte som gjør at mange ekskluderes fra trygdeytelser. Jeg vil si at det er ett begrep man burde ha sett nærmere på, og det er begrepet «sosial uførhet». Vi vet at foreligger det såkalt sykdom, skade eller lyte, åpner det seg muligheter innenfor folketrygdsystemet for den enkelte, der man vil kunne ha rettigheter basert på både sykepenger, rehabiliteringspenger og attføring, som ikke minst er viktig når det gjelder å kunne få et egnet arbeid, eller i noen tilfeller ved varig uførhet, en varig uførepensjon. Vi vet at det finnes mange i samfunnet som kan ha hatt en vanskelig oppvekst, alkoholiserte foreldre, utrygge rammer rundt hele sin oppvekst, og kanskje en skolegang man aldri har fått gjennomført, og som i egentlig forstand ikke har en sykdom, men er det jeg vil karakterisere som sosialt uføre. Man er utilpass i forhold til et arbeidsforhold og trenger i aller høyeste grad bistand i en vanskelig fase av livet for å komme ut av den situasjonen man befinner seg i i dag. Men i dag vil det ikke med det lovverk som eksisterer, være mulighet for vedkommende til å komme ut av dette annet enn ved å søke bistand på sosialkontoret, som ikke har noe apparat knyttet til yrkesrettet attføring, eller har noen mer langsiktige ytelser som muliggjør at man skal kunne øve hjelp til selvhjelp. Det vi i SV mener, er at man, parallelt med å jobbe for den felles offentlige etaten, må se på hvordan man kan tilpasse lov om sosialstønad til trygdelovgivningen. Vi skal ikke bebude at vi har noe fasitsvar på det i dag, men man bør i et langsiktig perspektiv, når man jobber med denne reformen, se på hva slags muligheter som finnes for å integrere grupper som i dag faller utenfor, på en slik måte at man mer langsiktig kan gi hjelp til alle som har problemer. Det som ligger i bunnen for denne argumentasjonen, er ikke at flere over tid skal bli varig uføre, men at flere over tid nettopp skal kunne bli selvhjulpne gjennom målrettet hjelp. Det er klart at innenfor en slik felles etat vil man ha muligheter for å ha noen som er høyt skolert når det gjelder å jobbe med arbeidstreningstiltak, yrkesrettet attføring og langsiktige kontakter mot det generelle arbeidslivet som er tilpasset den enkeltes behov. Man vil kunne ha noen som har spesiell kompetanse knyttet til trygdemessige ytelser, og man vil kunne ha noen som har spesialkompetanse knyttet til sosiale problemer, men da innenfor den felles etaten, slik at den enkelte ikke skal måtte gå fra dør til dør.

Vi ser med spenning fram til at Regjeringen på nytt kommer tilbake til Stortinget, og vi ønsker på en konstruktiv måte å være en samarbeidspartner. Men Regjeringen kan altså ikke forvente at Stortinget skal legge seg flat for løsninger som er stikk i strid med det Stortinget har bedt om, bare fordi Regjeringen kommer med et dokument til Stortinget uten å ha forhørt seg om hvorvidt det foreligger noe flertall som støtter retningen på det. Jeg må si at jeg er oppriktig overrasket over hvor liten ydmykhet regjeringspartiene i så henseende viser med hensyn til å få løst denne saken på en hensiktsmessig måte for dem som trenger det, de ulike brukerne som i dag er mottakere av ulike former for trygdemessige og sosiale ytelser.

Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Per Steinar Osmundnes (KrF): Etter eit vedtak i Stortinget 12. desember 2001 vart Regjeringa beden om å utgreie spørsmålet om ein felles etat for sosial-, arbeidsmarknads- og trygdeetaten innan utgangen av 2002.

Dette var ikkje noko nytt for Regjeringa. Allereie i Sem-erklæringa heiter det at Regjeringa vil

«samordne arbeidet ved kommunale sosialkontorer, statlige trygdekontor og arbeidsmarkedsetaten for bl.a. å bringe mennesker raskt tilbake i arbeid».

Alle er derfor einige i at det trengst eit nytt system for å unngå at brukarane vert kasteballar mellom etatane fordi dei har behov som går på tvers av desse etatsgrensene. Dette får vi ofte høyre bl.a. frå media og gjennom personleg kontakt.

Regjeringa tok denne utfordringa, trass i den svært knappe tida som vart gitt, og det vart levert ei god stortingsmelding innan fristen. Regjeringa har gjort den jobben som Stortinget bad dei om å gjere.

Under handsaminga i sosialkomiteen vart både saksordføraren og dei andre medlemene informerte om at Regjeringa var open for å svare på spørsmål, utdjupe det som måtte vere uklart, og yte service til handsaminga i Stortinget.

Regjeringspartia var også villige til å samarbeide med opposisjonen ved handsaminga i komiteen, og var òg opne for å justere opplegget frå Regjeringa om dette var nødvendig.

Med St.meld. nr. 14 har Regjeringa valt sin modell. Dersom Stortinget ønskjer ein annan, står Stortinget sjølvsagt fritt til å gjere det. Ei handsaming av saka sine realitetar ville i alle fall gitt eit signal om korleis ein ser føre seg at reforma kan gjennomførast. Det gjeld t.d. spørsmålet om om ein felles etat skal vere kommunal eller om han skal vere statleg. Tilbakesending av meldinga etterlèt derfor eit tomrom og eit spørsmål om opposisjonen ikkje veit kva dei vil. Opposisjonen rekkjer hendene i vêret og ber om nye utgreiingar, framfor å gå inn i realitetane og ta stilling til val av modell. Sjølv om eg skjøner at det kan vere komplisert, kan ein ikkje la det omsynet vege opp dei konsekvensane det får for brukarane.

Og når det gjeld konsekvensane: Kven får dette konsekvensar for? For oss her i stortingssalen er konsekvensane minimale. Dei det går ut over, er i aller høgaste grad brukarane av velferdstenestene. Ved å gå tilbake til start vil ei reform truleg først kunne verte vedteken i 2005, og deretter vil det gå lang tid før iverksetjinga kan gjennomførast. På eit område der tida var overmogen for å få til noko, vil brukarane framleis verte kasteballar mellom etatane og verte skadelidande på grunn av dette.

Det er også eit paradoks at opposisjonen vil utsetje ei reform som gir betre hjelp til dei som står utanfor arbeidsmarknaden, samstundes som ein går høgt ut på banen i kampen mot arbeidsløysa. Ein må våge å stille eit spørsmål her når ein har høyrt den debatten vi nettopp hadde i forhold til fattigdomen. Når det kjem framlegg om eit konkret tiltak, då er ikkje opposisjonen med, og då må eg stille spørsmålet om heile den føregåande debatten var ein retorisk debatt.

Utsetjinga av denne reforma gjer også at dei 15 000 tilsette som mentalt hadde begynt å førebu seg på omstillingar, framleis må gå ei usikker tid i møte. Det er likevel ingen grunn til at det forsøksarbeidet som er i gang, skal stoppe opp, men at det heller vert gitt rom for å prøve ut nye modellar. I storbymeldinga, som vart lagd fram på fredag, trekkjer Regjeringa fram at Stavanger får ansvaret for å samordne sosialteneste, trygdeetat og Aetat i ein forsøksperiode på fire år. Dette gir moglegheiter for å prøve ut Regjeringa sin overordna politikk, som inneber at fleire oppgåver skal løysast, og at avgjersler skal takast nærast mogeleg innbyggjarane. Å sjå velferdsordningane i samanheng med andre kommunale oppgåver kan gi brukarane ei enklare, tryggare og meir individuell handsaming.

Same kva som vert løysinga, og korleis tenesta skal utformast, er det avgjerande for brukarane at tenesta har god kvalitet, at ho er tilgjengeleg på ein stad, og at brukarane skal sleppe å måtte halde seg til ulike kontor og sakshandsamarar. Dette la St.meld. nr. 14 opp til.

For meg framstår det som urovekkjande og skuffande at ein opposisjon ikkje klarer å bestemme seg for kva modell ein skal velje, og derfor lèt brukarane av velferdstenestene verte taparane. Det er uakseptabelt at eit politisk spel som dette til sjuande og sist fører til at brukarane må vente lenge før dei får ein stad å henvende seg og ein fast kontaktperson. Det som opposisjonen gjer i dag, løyser ikkje noko problem, det berre forsterkar dagens problem.

Ola D. Gløtvold (Sp): Saksordfører Britt Hildeng har gitt en bred orientering og begrunnelse for flertallets syn i forbindelse med tilbakesendelse av denne saken og St.meld. nr. 14.

Et samlet storting bad høsten 2001 om at Regjeringen skulle utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten, og legge saken fram for Stortinget på egnet måte i løpet av 2002. Da vi gav dette mandatet, var det forventet fra de partier som nå sier nei til å gå videre og vedta det som er Regjeringens oppskrift, at man skulle gå dypere inn i det og få en mer helhetlig utredning enn det som har kommet.

Representanten Heieren Hundhammer la opp til et voldsomt løp, synes jeg, i forhold til de partier som nå sender saken tilbake. Jeg må si at også representanten fra Kristelig Folkeparti hadde en argumentasjon, og noen konklusjoner på flertallets holdning, som blir noe à la Erasmus Montanus. Jeg synes også at Heieren Hundhammer retter baker for smed når hun beskylder flertallet i Stortinget i dag for at det er de som vil medvirke til at det ikke blir noen ordning for brukerne av disse etatene. Det er faktisk Regjeringen som må ta skylden selv, for de har gjort et for dårlig arbeid og heller ikke levert den varen som man bad om. Det er slik at når det gjelder å fremme forslag i tråd med det som man bad om, er ikke dette utredet godt nok. Prosessen har også vært for dårlig, og gjennomtenkningen av utredningen er for tynn i forhold til hva man kan vente av iverksettelse og gjennomføring når det gjelder denne reformen.

Reformen er stor og tung og vanskelig – det skal innrømmes – men det må jo være slik at man får en utredning og et beslutningsgrunnlag som står i stil til denne store reformens betydning. Det er veldig mange arbeidstakere, det er et stort apparat, og det er store teknologiske investeringer som skal til, og da burde man i hvert fall forvente at representanter for de ansatte og de ansattes etater var trukket inn i tilstrekkelig grad i utarbeidelsen av stortingsmeldingen. Det har ikke skjedd, og heller ikke har brukerorganisasjonene følt at de har blitt hørt på en behørig måte i den utredningsprosessen som Regjeringen har hatt. Det er noen av de store manglene.

Og så skal jeg innrømme, i stor ydmykhet, at det er vanskelig å si hva slags modell man kan gå for i dag. Flertallet her sier jo også at de ikke har tatt standpunkt til hvorvidt en felles etat bør være statlig eller kommunal, og at de vil ha en utredning av begge deler. Videre legger vi opp til at det skal være god deltakelse fra de berørte etater når det gjelder denne utredningen, for at dette arbeidet kan settes i gang på en best mulig måte og – det er det kanskje også grunn til å si – en rimeligst mulig måte, slik at man ikke spiller ressurser på igangsettelsen i forhold til at man får en god ordning for brukerne, for her dreier det seg om store endringer og store ressurser. Det er det ingen tvil om.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg tror det var slik at jeg og representanten Inge Lønning var enige om at det var et ganske høyt retorisk nivå i den forrige debatten. Min ambisjon var å ikke føre debatten om denne saken på samme nivå, men jeg ble litt usikker etter å ha hørt Høyres hovedtaler, Heieren Hundhammer.

Det har aldri vært noen ambisjon for Arbeiderpartiet i alle fall å beskrive det som kommer til å skje i denne saken i dag, som et nederlag for Regjeringen, at Regjeringen går på et tap osv. i Stortinget. Det har ikke vært noen som helst felles pressekonferanser eller noe annet mellom opposisjonspartiene for å understreke den dimensjonen i saken.

Jeg har lyst til å understreke at jeg tror stortingsflertallet så absolutt er klar over at dette er en stor og viktig reform. Det er jo en stor og viktig sak som nettopp Stortinget har initiert. Men det som er et faktum, er at stortingsflertallet er uenig i Regjeringens forslag til modell. Stortingsflertallet mener at de bad om en utredning av én felles etat, men etter dets oppfatning er ikke dette blitt tilstrekkelig utredet. Og det blir egentlig helt håpløst at Regjeringen kommer og sier at saken liksom er utredet, og at Stortinget nærmest ikke skjønner sitt eget beste dersom stortingsflertallet er av en annen oppfatning. Da må vi føre dialogen litt videre. Da må vi altså fra denne salen få insistere på at det beslutningsgrunnlaget vi trenger for å fatte vedtak, må vi selv få lov til å definere. Istedenfor å beskrive dette som et problem for stortingsflertallet, tror jeg statsråden gjør klokt i å bruke litt tid nå på å gå inn i seg selv og vurdere hvorfor det er slik at statsråden nå taper den ene saken etter den andre i Stortinget. Hvis statsråden gjør det til et problem for stortingsflertallet, har hun et problem.

Arbeiderpartiet mener at det nå må gjennomføres en grundig utredning av nettopp det Stortinget har bedt om, altså én felles etat, og at det er viktig å understreke at det inkluderer én felles førstelinjetjeneste. Det er viktig å understreke at vi i Arbeiderpartiet mener alvor med behovet for nå å få en grundig utredning på dette området.

Så er jeg enig med Beate Heieren Hundhammer i at det er et åpenbart problem knyttet til valget av én felles etat, hvorvidt den skal være statlig eller kommunal. Det er det en debatt om i Arbeiderpartiet, og det er det en debatt om blant brukergruppene og blant de ansatte. Det er altså en samfunnsdebatt, og det er en vanskelig debatt med mange argumenter både for og imot. Og nettopp en grundig analyse, å veie for og imot ulike sider knyttet til én felles etat, er det vi føler at Regjeringen har gjort en for dårlig jobb på. Blant annet er det, som flere har understreket, ikke gjennomført grundige prosesser i form av å involvere ansatte og brukere for å få til brede analyser av et så krevende spørsmål.

Så kan man si at Stortinget satte en veldig kort tidsfrist. Denne meldingen skulle være ferdig og legges fram i løpet av 2002. Jeg kan se at det var en veldig knapp tidsfrist, og at det kanskje ikke var mulig å tilfredsstille Stortingets forventninger med en så kort tidsfrist. Men det som forbauser meg, er at statsråden ikke da kommer til Stortinget, enten til de enkelte partiene eller til komiteen, og sier: Hør her, det Stortinget nå har bedt om, er så krevende at vi trenger noe mer tid. Hadde statsråden kommet til meg, skulle hun i hvert fall fått stor forståelse for en slik henvendelse. Men problemet her er at vi ikke har hørt et ord fra statsråden om det problemet. Isteden får vi en melding som stortingsflertallet i dag konstaterer ikke er det vi har bedt om.

Jeg beklager i og for seg at det fører til en utsettelse, men det verste som nå kan skje for brukerne, er at Stortinget tar feil valg når det gjelder modell.

Presidenten: Presidenten vil anta at det å gå inn i seg selv er en krevende øvelse. Men det er statsråden som står for tur, så hun må gjerne prøve.

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg tror jeg holder meg til saken.

En bedre samordning av de ulike velferdstjenestene har stått sentralt i den politiske debatten i Norge i mange år. Det er også bakgrunnen for saken vi debatterer i dag.

Behovet for samordning er nedfelt i Sem-erklæringen, og et enstemmig storting vedtok 12. desember 2001 at spørsmålet om én felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten skulle utredes og legges frem for Stortinget på egnet måte i løpet av 2002.

Det er altså bred politisk enighet om behovet for en samordning av de tre tjenestene. Det synes å være ulikt syn på hvordan dette bør skje når sosialkomiteen nå innstiller på at saken utredes på nytt.

Jeg har merket meg at sosialkomiteen ikke har hatt merknader til Regjeringens forslag til mål for samordningen. Jeg trekker derfor den konklusjon at det er enighet om at hovedmålet er en brukerrettet, samordnet velferdsforvaltning med sikte på å få flere i arbeid, men at det er uenighet om hvilken organisasjonsmodell som skal velges.

Det har vært spesielt viktig for Regjeringen å ivareta brukerperspektivet i det forslaget som er lagt frem. Et mer brukerrettet tilbud betyr at velferdstjenestene fanger opp og løser brukernes behov. Dette skal tjenestene gjøre uten at brukerne trenger å vite eller merke hvordan tjenestene er organisert.

Flere i arbeid og færre på trygd er god velferdspolitikk. Deltakelse i arbeidslivet er positivt for den enkeltes velferd og den beste garanti mot fattigdom og store sosiale forskjeller. En høy yrkesdeltakelse er også av sentral betydning for samfunnet for å sikre verdiskapingen og for å kunne opprettholde det velferdsnivået som vi ønsker og forventer.

Velferdstjenestene står foran den største reformen siden folketrygden ble innført. Velferdstjenestene er komplekse og omfattende og berører mange hundre tusen brukere hvert år. De tre velferdsetatene forvalter om lag 200 milliarder kr årlig og har om lag 15 000 ansatte. Det er både i stat og kommune. Å omorganisere og samordne en slik forvaltning byr på store utfordringer.

Regjeringen har innenfor den fristen Stortinget satte utredet fordeler og ulemper ved fire modeller for bedre samordning av velferdstjenestene, herunder to alternativer for en felles, statlig etat. Meldingen gir et godt grunnlag for å avklare modellvalget, slik at det kan jobbes videre med en detaljert utforming og gjennomføring av den nye organiseringen. Det er en rekke spørsmål som må utredes nærmere før gjennomføringen, men meldingen gir et godt grunnlag for valg av modell.

De ulike modellene må vurderes opp mot de mål som er satt for velferdsreformen – flere i arbeid og færre på trygd, og en mer brukerrettet og effektiv velferdsforvaltning.

Regjeringens foreslåtte modell innebar

• en sammenslåing av dagens Aetat med deler av trygdeetaten til en ny statlig jobbetat

• en ny statlig etat for pensjoner og familieytelser

• en videreføring av kommunenes ansvar for sosialtjenesten

• en ny felles førstelinjetjeneste

Vi ønsket å oppnå følgende: færre på trygd og flere i arbeid. Dernest ønsket vi gjennom en felles, lokal førstelinjetjeneste å sikre brukerrettingen gjennom å gi brukerne lett tilgjengelighet til tjenestene; én dør og en helhetlig avklaring av sine behov uavhengig av ansvar for ytelser og tjenester. Behovet for samordning av tjenester overfor personer som trenger bistand fra flere var foreslått ivaretatt ved å opprette en egen rådgiver. Regjeringens forslag ville sikret brukerne en felles etat i praksis, gjennom en felles førstelinje. Bak skranken er det spørsmål om hensiktsmessig organisering.

Omorganisering er ikke i seg selv tilstrekkelig verken for å få flere tilbake i arbeid eller for å få enklere eller mer brukerrettet system og en mer effektiv forvaltning. Vi ønsket derfor å gjennomgå hele stønadssystemet for å få et mer helhetlig, målrettet og effektivt system. Innenfor tidsfristen Stortinget gav Regjeringen var dette ikke mulig, og det lå heller ikke i oppdraget, men vi ønsket altså at det først skulle foretas et modellvalg – som en fase I – og en gjennomgang av velferdsordningene som en fase II.

Regjeringen utredet en deling av ansvaret for inntektssikring og tjenesteyting i en statlig og en kommunal etat. Dette ville imidlertid bryte opp den tette koblingen mellom rettigheter og plikter som er gjennomgående for alle stønadsordningene. Denne koblingen er viktig for å oppnå målene med ordningen.

Regjeringen la særlig vekt på ikke å endre oppgavefordelingen mellom stat og kommune. For Regjeringen er det et viktig politisk mål at kommunene fortsatt skal ha et grunnleggende omsorgsansvar og ivareta det sosiale sikkerhetsnettet for sine innbyggere. Dette er blant de vanskelige problemstillinger SATS reiser – hva skal være kommunenes ansvar, og hva skal være statens?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Britt Hildeng (A): Statsråden har uttalt til media at en tilbakesendelse av denne saken vil gå ut over velferdsstatens klienter.

Nå er det tydeligvis ulike syn på følgene av det forslaget som ligger her. Flertallet mener at forslaget som her ligger, ikke vil løse den problematikken som Stortinget er opptatt av.

Jeg tar statsrådens bekymring på alvor og vil derfor be om at statsråden bekrefter at departementet vil legge til rette for at den forsøksvirksomheten som er under utvikling og som har gitt gode resultater, vil fortsette med forsterket styrke også under og parallelt med det utredningsarbeidet som nå skal gjøres.

Statsråd Ingjerd Schou: Svaret på representanten Hildengs spørsmål er selvfølgelig ja. Jeg registrerer at det er enormt mange forsøk i gang, og at det er stor kreativitet der ute. Jeg ser også at man lokalt tør å gå inn for modeller i større grad enn det jeg ser at opposisjonen nå gjør.

Jeg vil rette blikket fremover, og slik sett tror jeg ut fra innstillingen fra komiteen at det kunne vært greit med noen oppklaringer også for meg som skal lede arbeidet videre. For det er ikke enkelt å se hva opposisjonen ønsker med en ny utredning. Enigheten synes først og fremst å gjelde at meldingen skal sendes tilbake. I merknadene står det f.eks. at flertallet vil at vi skal utrede både en statlig og en kommunal modell. Hva betyr det? Betyr det at opposisjonen vil at kommunene skal overta ansvaret for pensjoner og trygd? Eller betyr det at opposisjonen vil at kommunene skal overta ansvaret for den nasjonale sysselsettingspolitikken? Eller betyr det at opposisjonen vil at staten skal overta ansvaret for den kommunale sosialtjenesten? Men lokalt, der tør de!

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg tror det var rimelig klokt av statsråden å legge seg på et litt annet nivå i sitt innlegg enn det representantene Heieren Hundhammer og Osmundnes gjorde i sine innlegg. I hvert fall var det en grei måte å begynne å ta dette problemet på alvor på.

I forbindelse med Stortingets vedtak i 2001 om at man skulle utrede en felles etat, er spørsmålet mitt til statsråden som følger: Innebærer Regjeringens forslag i denne stortingsmeldingen at det skal være én felles etat, eller innebærer det tre selvstendige etater med mulighet for en felles skranke? Jeg vil be om at statsråden avklarer det, slik at vi i hvert fall kan få se om hun mener at det skal være én felles etat, slik som Stortinget har bedt om.

Det andre spørsmålet mitt gjelder Osmundnes’ innlegg. Han snakker om at det tidligst kan komme en reform i 2005. Innebærer det riktighet? Er det det tidsperspektivet som også statsråden ser for seg i denne saken? Føler man at man allerede har gjort et visst arbeid når det gjelder én felles etat, eller har man det ikke?

Statsråd Ingjerd Schou: Til representanten Nesvik: Jeg oppfatter at spørsmålet til meg er som følger: Har Regjeringen gjort det Stortinget bad om? Regjeringen har gjort det Stortinget bad Regjeringen om. Regjeringen har utredet fire modeller, hvorav to er statlige. Det Regjeringen imidlertid kom frem til, og som også er bredt omtalt i meldingen, er at en statlig modell ikke vil løse de problemene som både storting og regjering er opptatt av at vi skal løse.

En statlig modell vil bli for stor, for tung og for kompleks. Den vil trolig også få problemer med å fokusere på det den skal, nemlig å få færre på stønad og flere i jobb. Den vil også ha innbygde målkonflikter. Jeg antar at målet med samordningen er å finne frem til en modell som løser problemene brukeren møter. For Regjeringen er det ikke et mål å etablere en etat som ikke er i stand til å gjøre jobben sin, men å etablere en etat som er i stand til å utføre den.

Jeg forstår budskapet i bestillingen. Vi har vurdert fire modeller. To av dem er statlige. Vi har anbefalt vår.

Olav Gunnar Ballo (SV): SV oppfatter at Regjeringens problem i denne konkrete saken er at det ikke er noe parlamentarisk flertall som støtter det forslaget som Regjeringen har kommet med. Et problem med det er jo åpenbart at Regjeringen valgte ikke å avklare på forhånd om det flertallet eksisterte før man la fram saken for Stortinget. Det å skulle tenke seg at tre partier som står for så ulike politiske syn, i detalj skulle kunne beskrive dette systemet, er jo helt urimelig, slik som både representantene Heieren Hundhammer og Osmundnes tydeligvis har hatt en slags forventning om.

For å hindre at man får en repetisjon av det som nå har skjedd, vil jeg spørre statsråden om hun neste gang, før Regjeringen legger fram sitt forslag, på en eller annen måte vil søke å avklare om forslaget har et parlamentarisk grunnlag i Stortinget, slik at hun på den måten kartlegger nettopp de spørsmålene som statsråden nå stiller vedrørende hva de ulike partiene måtte mene. SV vil i hvert fall invitere til den type samarbeid. Vi ønsker å få dette realisert på en målrettet og hensiktsmessig måte overfor brukerne.

Presidenten: Presidenten tillater seg å gjøre oppmerksom på at antall partier som utgjør flertallet i innstillingen, ikke er tre, men fire. Det gjør det formodentlig enda litt mer komplisert.

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg oppfatter at representanten Ballo inviterer til kontakt. En slik kontakt har det også vært i saken som drøftes i dag.

Når vi legger frem et stykke arbeid, tror jeg at det alltid er klokt å ha dialoger. Likevel må ikke det forhindre at man legger frem de anbefalinger man selv mener er riktige, samtidig som man gir dem som har bestilt oppdraget, mulighet til å velge modell. Det mener Regjeringen at vi har gjort. Men det hadde også vært greit å få avklart hva de fire partiene som nå utgjør opposisjonen, faktisk mener i henhold til de spørsmålene jeg stilte, fordi oppdraget er både å utrede en kommunal modell og en statlig modell. Der hadde jeg noen konkrete forespørsler. Jeg tror at resultatet blir best når bestillingen er som klarest. Slik den er nå, er den uklar.

Ola D. Gløtvold (Sp): Målet med denne utredningen var jo å få vekk kasteballsituasjonen for brukerne, få bedre samhandling og samordning av tiltak og ordninger. Den organiseringen som nå er foreslått av Regjeringen, er ikke god nok. Det er fasiten og flertallets konklusjon her.

Jeg vil i dag ikke forskuttere hvilken organisering, samarbeids- og ansvarsordning som skal være den endelige modellen. Det vet jo heller ikke Regjeringen. Jeg synes at det for så vidt var klar tale fra statsråden angående det nå, når hun sa at hun ønsket en gjennomgang av velferdsordningene som en fase II i dette arbeidet. Da vil jeg minne om at det er ingen god modell å dele opp et slikt stort reformarbeid, jf. saken om Rusreform I og Rusreform II.

Statsråden sa at det viktigste for Regjeringen var å ivareta brukerperspektivet. Da har jeg følgende spørsmål: Vil brukerne og også de ansatte som skal hjelpe brukerne, deres organisasjoner, bli trukket mer inn i denne runden enn de var i den forrige, for nettopp å ivareta brukerperspektivet?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg skulle si litt om Regjeringens videre arbeid.

Vi er opptatt av at samordningen ikke stanser opp. Det vil i så fall bare være brukerne som taper på det. Vi er opptatt av at utredningen kommer i gang raskt, slik at vi får et nytt grunnlag å diskutere modellvalget ut fra. Det er helt absolutt selvfølgelig at både brukere og arbeidstakerorganisasjoner involveres. Det har de også vært denne gang, selv om jeg skal innrømme at det var i begrenset grad ut fra det tidsløpet som Stortinget hadde lagt for Regjeringen. De vil bli involvert.

Representanten Gløtvold antydet at det ikke var så lurt å dele opp dette i en startfase I og II. Men jeg minner om at det faktisk var bestillingen fra Stortinget. Oppdraget var at vi skulle se på modellene. Regjeringen har vært opptatt av begge deler.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Statsråden bruker replikkordskiftet til å stille spørsmål til Stortinget. Det er en interessant modell, og jeg skal forsøke å ta den.

Det er helt åpenbart, som jeg sa i mitt innlegg i stad, at dilemmaet med en felles modell, én felles etat, er spørsmålet hvorvidt den skal være statlig eller kommunal. Statsråden problematiserer det med å si: Ønsker stortingsflertallet en kommunal arbeidsmarkedspolitikk?

Ja, hva er situasjonen i skoleverket? Kommunene eier skolene, kommunene driver skolene, og Regjeringen har gått inn for at også undervisningspersonalet skal over til et kommunalt arbeidsgiveransvar. Allikevel må vi kunne si at vi har en nasjonal utdanningspolitikk. Det som nå trengs, er utredning av denne typen spørsmål, grundige utredninger og grundige forsøk.

Jeg ønsker å spørre statsråden: Vil statsråden nå åpne for at vi får brede forsøk, der ulike modeller knyttet til statlig eller kommunal drift, virkelig kan prøves ut i praksis i tråd med utredningen?

Presidenten: Presidenten må få gjøre oppmerksom på at arbeidsgiveransvaret for lærerne har ligget i kommunene hele tiden. Det er spørsmålet om lønnsforhandlingene det er gjort en forandring på.

Statsråd Ingjerd Schou: Helt konkret til det siste. Ja, forsøksvirksomhet er viktig. Det er storting og regjering enige om.

Disse ønskene om forsøk kommer i all hovedsak nedenfra. De er ofte godt begrunnet, og det er stort engasjement rundt dem. Jeg vil være åpen for at vi gjør flere forsøk, og jeg ser at kommunene og de statlige etatene faktisk tør drive forsøk, og at de gjør det også. Selv om brukerne ikke nødvendigvis får bedre tjenester, får de én dør og én skranke. Det som mangler, er selve modellen bak, og det er den vi skal gå videre med nå og være konstruktive i forhold til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.