Rune J. Skjælaaen (Sp): Vi er ferdige med dåpsdebatten. Vi var så vidt innom friskolene, men nå er det grendeskolene som står i sentrum.

Når jeg reiser denne interpellasjonsdebatten, har det sin bakgrunn i en utvikling hvor vi ser at skoler blir lagt ned – ikke av faglige grunner, men av budsjettmessige grunner. Jeg hører at alle politiske partier sier at de er opptatt av at vi skal ha en god offentlig skole som kvalitetsmessig er fullt på høyde med skoler i land vi kan sammenligne oss med. Når det så skjer endringer i skolestrukturen som ikke er basert på faglige og pedagogiske vurderinger, men på rent budsjettmessige forhold, er det tid for å reise problemstillingen her i Stortinget, hvor rammene for skolen bestemmes. Stortinget har flere saker til behandling som vedrører den offentlige skolen. Samtidig ser vi et sterkt engasjement fra foreldre, hvor både skolestruktur og innhold er i fokus.

Selv om noen skolenedleggelser skyldes sviktende elevgrunnlag, bedret kommunikasjon mv., har den påviste økningen i antall skolenedleggelser fra slutten av 1980-tallet uten tvil å gjøre med den endrede finansieringsordningen for skoledrift som nytt inntektssystem innebar.

Før 1986 fikk kommunene etter bestemte regler dekket 85 pst. av driftsutgiftene ved sine skoler. For kommuner med maksimal refusjonssats var det lite eller ingenting å vinne økonomisk på å legge ned skoler. Fram til 1970-tallet var det staten gjennom departementet, Forsøksrådet for skoleverket, som øvde press på kommunene for å styrke skolen gjennom å lage større skoler. Det var på et tidspunkt på mange måter en villet statlig politikk å sentralisere skolene.

I tiden etter dette har den nasjonale politikken, uansett politisk farge på regjering, vært å opprettholde en desentralisert skolestruktur. Mens det før 1986 og det nye inntektssystemet var staten som bidrog med merkostnadene knyttet til skolestrukturen, ble nå merkostnadene ved å opprettholde skolestrukturen flyttet over på den enkelte kommune. Det rammet sterkt kommuner med en liten befolkning og med et svakt økonomisk grunnlag. Daværende kirkestatsråd, Kjell Magne Bondevik, understreket den gang at et nytt inntektssystem ikke måtte føre til skolesentralisering av økonomiske årsaker.

Mange lokalpolitikere, rådmenn og skolefolk så tidlig virkningene av et endret inntektssystem og advarte sterkt mot virkningene. Det er videre klart at det rent formelt er lettere å legge ned skoler i dag enn med det vern skoleloven av 1969 gav, der skolekretsen og den enkelte skole hadde en relativt sterk og beskyttet posisjon.

Som jeg har vist til, har antall skolenedleggelser økt. Jeg tror ikke det er en villet utvikling lokalt, men at de økonomiske rammene til kommuner der geografiske og demografiske forhold fordrer en desentralisert skolestruktur, er blitt strammere.

Fådelte skoler er jevnt over mer ressurskrevende pr. elev enn fulldelte skoler. Kostnadene i undervisning og administrasjon er merkbart høyere i udelte og todelte skoler. Klassedelingsreglene sikrer aldersblandede klasser et lavere elevtall enn klasser med ett årstrinn.

ECON, Senter for Økonomisk Analyse, viser i Rapport 86/02 en viktig særnorsk kostnadsulempe i skolen som følge av et spredt bosettingsmønster. ECON anslår denne til å utgjøre om lag 10 pst. av utdanningskostnadene pr. elev i gjennomsnitt, sammenlignet med andre OECD-land. Dette faktum er med på å understreke at udelte og fådelte skoler faktisk koster, og ikke minst at sammenligninger med andre land ikke må brukes på en lettvint måte når vi snakker om hvor mye penger vi bruker på utdanningssystemet.

Hva er det så vi mister ved reduksjonen av udelte og fådelte skoler? Hva er det som går tapt? Aldersblanding er økende internasjonalt, og studier viser at aldersblanding faktisk også er blitt vanlig i enkelte land hvor fådeltskolen ellers har liten tradisjon. Årsaken til dette er at flere og flere pedagoger ut fra et faglig synspunkt ser fortrinn i forhold til læringsprosesser som aldershomogene grupper ikke gir. Også her i landet har en gjort og gjør en forsøk med aldersblanding i fulldelte skoler, helst over kortere perioder med tema og emner.

Barn lærer av hverandre. Den beste introduksjonen i en ny sosial sammenheng er å bli integrert i en gruppe som allerede er der. I en klasse med to alderstrinn vil etablering og videreføring av kulturen være enklere, fordi sosialiseringen langt på vei skjer av seg sjøl. Det holdningsskapende arbeidet blir enklere, dvs. med normer, ansvarsoppgaver, forventninger, og elever kan lettere hjelpe hverandre.

Den vanlige organiseringen av skolen stimulerer til en innsnevring av det sosiale erfaringsfeltet for barn og unge til personer på samme alder og av samme kjønn. Kvalsund understreker disse forhold i sin doktoravhandling «Elevrelasjonar og uformell læring. Samanliknande kasusstudiar av fådelte og fulldelte bygdeskular» fra 1995 og sier at

«relasjonsmønsteret i fådelt skole ligg nær opp til det vi vil kalle ekte eller djupare sosial samhandling trass i forskjellar og ulikskapar mellom aktørane, samhandling mellom ulike. Dette gjer dei til meir avanserte einingar som oftast fungerer på eit høgt kollektivt nivå».

Disse resultatene vil en trolig finne også ved større skoler som praktiserer aldersblanding. Den sosiale læring aldersblanding gir mulighet for, er stor.

Likeledes viser Nordlandsforskning i rapport nr. 3/2003 til undersøkelser gjort i Storbritannia, at læringsresultatet ved små skoler er bedre enn ved store skoler. Sjølsagt er kvaliteten på læringsarbeidet avhengig av i hvilken grad pedagogene utnytter rammer, fortrinn og samlede ressurser for en best mulig tilrettelegging av elevenes læring.

Så en liten oppsummering. Skolestrukturen vår koster. Mange kommuner har så trange økonomiske rammer at endringer i skolestrukturen ofte er eneste mulighet til å få det kommunale budsjettet i havn. Samtidig viser studier fra vårt eget land og OECD-land at både aldersblanding og små skoler har mange pedagogiske fortrinn i forhold til store, udelte skoler. Videre viser foreldreengasjement at skolen i nærmiljøet betyr svært mye. Det handler om nærhet og trygghet for både foreldre og barn.

Så til spørsmålene som interpellasjonen bygger opp mot, og som statsråden blir utfordret på: Hvordan vil statsråden forhindre at skoler legges ned utelukkende av økonomiske hensyn? Videre: Hvilken verdi ser statsråden i fådelte skoler, og hvilke muligheter ser statsråden i å opprettholde fådelte skoler?

Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen

Statsråd Kristin Clemet: Det er riktig, som representanten Skjælaaen påpeker, at det har vært en reduksjon i tallet på grunnskoler. Det er også riktig at det særlig er de små skolene som blir lagt ned. Dette er imidlertid ikke noe nytt. I hele den perioden vi har statistikk for, er tallet på grunnskoler blitt redusert. I 1840 var det 7 444 grunnskoler. I 1950 var tallet redusert til 5 567, i 1970 var det 3 637, i 1990 var det 3 406, og i inneværende skoleår er det 3 237 grunnskoler, inkludert private skoler. Dette skyldes flere forhold, men særlig demografiske endringer. Slik flyttemønsteret er, og slik prognosene for fremtidig bosetting er, vil vi nok også i de nærmeste årene få en viss reduksjon i tallet på grunnskoler.

Jeg er usikker på om kommuner der de geografiske og demografiske forhold tilsier en desentralisert skolestruktur, har kommet dårligere ut enn andre kommuner etter omleggingene i inntektssystemet, slik representanten Skjælaaen indikerer i sitt spørsmål. Allforsk sier i en rapport fra 2002, som er omtalt i St.meld. nr. 33 for 2002-2003, at forskjeller i utgiftsbehovet til kommunen som det er kompensert for gjennom inntektssystemet, forklarer 75 pst. av forskjellene i ressursbruk pr. elev. Den omleggingen som ble foretatt i kostnadsnøkkelen i 2002 ved at det ble innført to nye bosettingskriterier for grunnskolen, nemlig «Reiseavstand innen sone» og «Reiseavstand til nærmeste nabokrets», har ikke, så langt departementet kan se, ført til omfordelinger til generell ulempe for særlig grisgrendte kommuner. Det er imidlertid bestemt at det skal innføres nye bosettingskriterier for kommunene, jf. kommuneproposisjonen for 2004, som er lagt frem, for ytterligere å forbedre fordelingen mellom kommunene.

Små skoler er til dels vesentlig dyrere i drift pr. elev enn større skoler. Dette er beskrevet av Nordlandsforskning og omtalt i St.meld. nr. 33. Noe av merkostnadene skyldes reglene for bl.a. klassedeling, klassestyrer og kompetansekrav for rektorer. Disse reglene kan bidra til at skolene av rent økonomiske årsaker blir lagt ned. Eksempelvis vil en økning i elevtallet fra 12 til 13 elever utløse behov for en ekstra klasse, som igjen utløser behov for flere ressurser. Utgiftsutjevningen i inntektssystemet tar ikke hensyn til slike endringer i faktiske utgiftsbehov, og på den bakgrunn synes det å være et klart misforhold mellom klassedelingsreglenes betydning på inntekts- og utgiftssiden i kommuneøkonomien. Departementets forslag i Ot.prp. nr. 67 for 2002-2003 om å fjerne klassedelingsreglene mv. vil være mer i tråd med hovedprinsippene i inntektssystemet samt gi kommunene et større handlingsrom som kan gi mulighet for andre løsninger enn nedlegging av skoler.

Det er mange hensyn som må ivaretas og avveies ved fastlegging av skolestruktur, deriblant skysslengde og kvalitet på det pedagogiske opplegget. Det er ikke gitt at små skoler alltid er det beste for elevene. Jeg ser det som viktigere å ta hensyn til elevene enn til lokalsamfunnet når skolestrukturen skal fastsettes. Dette mener jeg også at mange kommuner som skoleeiere gjør. Jeg mener også at det er viktig at økonomien ikke tvinger frem løsninger som er til ulempe for elevene. Med den økningen i de frie inntektene som Regjeringen legger opp til for 2004, og med de forslag til lovendringer som vi har lagt frem, vil kommunenes arbeid med dette bli enklere, slik at hensynet til elevene og kvaliteten på opplæringen kan få en enda større betydning når fremtidige endringer i skolestrukturen skal behandles av kommunene. Uansett vil skolestrukturen i en kommune være bestemmende for kostnadene. Det er også slik at fastsetting av skolestrukturen er en ren kommunal oppgave, som ikke styres av sentralt gitte regler. Slik bør det fortsatt være.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Jeg takker statsråden for svaret. Hun understreket at det også er saker til behandling i Stortinget i dag i forhold til klassedelingsregler osv. Jeg skal ikke gå inn på den debatten nå.

Nordlandsforsknings rapport, som jeg henviste til, viser til at grendeskoler blir lagt ned utelukkende av økonomiske årsaker. Det er bl.a. det som står i begrunnelsene for at det blir gjort endringer i skolestrukturen.

Det jeg håpet statsråden kunne si noe om, var om hun synes at det er en grei utvikling at skoler legges ned av økonomiske grunner og ikke av faglige grunner. En snakker om aldersblanding, en snakker om små skoler, en understreker kvaliteten ved å kunne ha skolene i nærmiljøet, osv., og jeg vil gjerne at statsråden sier noe om det.

Det andre jeg har lyst til å utfordre statsråden på, er om Regjeringen vil sette i gang et utviklingsprogram rett og slett for fådelte skoler, slik at de kvalitetene som disse skolene representerer, også kan bli andre til del. Vi ser at mye av den pedagogiske tenkningen som ligger til grunn i fådeltskolen, faktisk også godt kan brukes i større og i udelte skoler.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg mener at jeg kommenterte det første spørsmålet som interpellanten nå tok opp, ettersom jeg sa:

«Jeg mener også at det er viktig at økonomien ikke tvinger frem løsninger som er til ulempe for elevene.»

Dermed har jeg eksplisitt sagt at hvis det bare er økonomien som gjør at man legger ned en skole, mener jeg det ikke er gunstig. Nordlandsforskning har sett på årsaken til skolenedleggelser i enkelte fylker de senere år og kommet frem til at av 51 nedlagte udelte og fådelte skoler ble 17 nedlagt utelukkende av økonomiske årsaker. For de andre skolene var det altså andre beveggrunner. Selv om de ble lagt ned utelukkende av økonomiske årsaker, er vi jo ikke hundre prosent sikre på om det alternative skoletilbudet da har vært til ulempe for elevene. Men det er klart at denne begrunnelsen er et dårlig utgangspunkt fra kommunens side.

Generelt kan man vel si at for landet, nasjonen Norge, ser det ikke ut til å være så kostbart med en desentralisert skolestruktur. Hvis man fjerner alle kostnadene knyttet til små klasser, små skoler, skyssutgifter osv., endrer det de totale utgiftene til skole relativt marginalt. Men med mange små kommuner som ikke har et totalkostnadsperspektiv, kan dette av og til bli tyngende økonomisk, og så kan altså det inntreffe. Så hvis begrunnelsen bare er økonomi, synes jeg ikke det er heldig. Jeg mener at det opplegget vi har lagt frem når det gjelder kommuneøkonomien og den større handlefriheten vi legger opp til på skolesektoren, faktisk vil gjøre det lettere for disse små skolene å finne frem til nye arbeids- og undervisningsformer der alternativet ellers bare kan se ut til å være nedleggelse.

Jeg synes også det kan bli et godt grunnlag for Stortinget å følge denne utviklingen nærmere enn det vi har greid å gjøre til nå, gjennom at Regjeringen har tatt initiativ til at Stortinget årlig skal få en redegjørelse om ressurssituasjonen i skolen og også om ulike sider ved resultater og kvalitet i skolen.

Når det gjelder utviklingsprogram for de små skolene, grendeskolene, udelte og fådelte skoler, vil jeg si at vi har et ganske omfattende utviklingsprogram som gjelder hele skolen. Noe av det jeg er veldig opptatt av, er erfaringsspredning fra skoler som har fått til noe, eller har noe å vise til, til skoler som har noe å lære. Jeg ser slett ikke bort fra at det er mye å lære også for andre skoler av en del av de arbeidsformene og undervisningsformene man bruker på små skoler, udelte og fådelte skoler, så det er viktig at de også deltar i den typen erfaringsspredning.

Jeg er ikke beredt til her og nå å ta stilling til et eget utviklingsprogram, men jeg tar ideen med meg og kan eventuelt vende tilbake til det på et senere tidspunkt.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Økt lokalt selvstyre er en hovedsak for Bondevik-regjeringen. Samtidig ser vi at Regjeringens resept for økt lokalt selvstyre i praksis virker motsatt. I forslaget til ny privatskolelov, som skal debatteres senere i dag, slår Regjeringen fast at det skal mye til før en søknad om godkjenning vil bli avvist ut fra følgene for kommunen.

Samtidig begrunner departementet dette med at endringer i opplæringsloven vil gi kommunene enda mer lokalt handlingsrom.

Hvordan er så tilstandsbildet i Kommune-Norge? En spørreundersøkelse som KS gjorde i februar i år, viser at hele 56 pst. av kommunene i år reduserer ett eller flere tjenestetilbud for å få økonomien til å gå i hop. Undersøkelsen omfatter 164 kommuner, hvor nesten 48 pst. av landets befolkning er bosatt. Mange av kommunene reduserer tilbudet innen ansvarsområder som skal ha høy prioritet: 55 pst. kutter i grunnskolen, 23 pst. kutter i skolefritidsordningen, og 25 pst. kutter i barnehager.

Når Regjeringen i tillegg argumenterer for at økt fleksibilitet ikke vil åpne for reduksjon i ressursbruken, at tilsyn fra fylkesmannen skal gi kommunene pålegg dersom man avdekker avvik, blir svaret at det hjelper lite når økonomien mangler. Regjeringen og Fremskrittspartiet sultefôrer kommunene, og skoleelevene rundt om i landet blir taperne.

Interpellasjonen peker på det urovekkende antall grendeskoler som er blitt nedlagt. 182 skoler med 100 elever eller færre er blitt lagt ned fra 1997 til 2003. Det er en realitet, uansett hvilken regjering vi snakker om. Forskere tror enda flere skoler kan stå for fall. I løpet av de neste ti årene kan 1 000 grende- og småskoler bli nedlagt. Noen nedleggelser er forventet og også kanskje såkalt naturgitt, men antakeligvis blir mange av dem nedlagt av økonomiske årsaker.

Det er ingen tvil om at alle kommuner ønsker en god skole for sine innbyggere. En stadig dårligere kommuneøkonomi, i tillegg til den såkalte større friheten Regjeringen legger opp til, medfører at kommunene må lete etter mulige innsparinger også i skolesektoren.

Vi får jevnlig tilbakemeldinger fra foreldrerepresentanter i skolenes driftsstyrer om at de ikke har noen innflytelse over skolebudsjettene. De får et ultimatum fra skoleledelsen om å godta budsjettet eller slutte som foreldrerepresentant. Økonomien kan man ikke gjøre noe med, blir beskjeden man får.

Jeg mener at Regjeringens svar nok en gang er å øke forskjellene i Kommune-Norge. Men har Regjeringen spurt hva kommunene ønsker? Er det faktisk mer handlefrihet? Jeg synes det på mange måter er både nytteløst og bortkastet å krangle om hvem som har skylden for en dårlig kommuneøkonomi. Hovedpoenget er hva Regjeringen og Stortinget gjør nå for å forbedre tilstanden for Skole-Norge, og dermed kommuneøkonomien.

Jan Olav Olsen (H): Det er få ting som engasjerer lokalsamfunnet mer enn skolestruktur. Og det er forståelig. Skolen er en viktig faktor i et bygdesamfunn. Skolen er miljøskapende, en kulturfaktor, og den skaper engasjement og aktivitet. Det er ikke tvil om at mange kommuner gjennom en del år – og det er snakk om mange år – har funnet det nødvendig å diskutere sin skolestruktur. Resultatet har mer enn en gang vært at skoler har blitt lagt ned til sterke protester fra bygdefolket.

En god del skoler har nok blitt lagt ned av økonomiske grunner, men det finnes også en rekke tilfeller der skoler er blitt lagt ned rett og slett fordi de er blitt for små og ikke lenger gir et godt læringsmiljø eller et godt sosialt miljø for elevene. Det må derfor være viktig å analysere tallene når det gjelder de skolene som er lagt ned. Noen nedleggelser har vært nødvendige og sågar kanskje ønskelige av andre grunner enn de rent økonomiske.

Jeg har selv, som kommunepolitiker og som ordfører, vært med på å legge ned skoler. Den ene skolen var sågar den skolen mine barn gikk på og hvor min kone arbeidet. Det var ingen lett prosess, verken hjemme eller ellers. Kommunen tjente ikke noe på nedleggelsen, i hvert fall var det marginalt, men skolen var for liten. På ett årstrinn var det fire elever, alle gutter. Miljøet var rett og slett for lite. Skolenedleggelsen var til det beste for elevene, som fikk et større miljø å ferdes i.

Jeg sier dette for å understreke at ikke alle nedleggelser skyldes økonomi. Selv der hvor begrunnelsen er økonomi, skal en ikke se bort fra at resultatet likevel kan bli bra. Protestene mange steder dempes relativt rask når en ser at barna faktisk trives på en skole med flere medelever, flere både lærere og elever å forholde seg til. Det kan være bra.

Jeg er overbevist om at lokalpolitikerne fra alle partier prioriterer skolen. Det viser også alle tall om ressurssituasjonen i skolen. Jeg tror ikke at skolene blir sett på som salderingsposter, men som satsningsområder. Men ofte kan firkantede regler slå ut på en slik måte at kostnadene blir uforholdsmessig høye. Klassedelingstallet er et eksempel på dette. I høringen i forbindelse med Ot.prp. 67 uttalte KS at fjerning av denne regelen faktisk vil kunne redde mange små skoler. Jeg tror det er en riktig vurdering.

Selvsagt vet også jeg at skoler blir nedlagt på grunn av økonomien. Noe så viktig som opprettholdelse/nedleggelse av skoler fortjener og har krav på en mer omfattende behandling enn som et forslag i en stor budsjettbehandling. Flere momenter enn økonomi må få plass i en slik debatt. Det viktigste må være hva slags skolestruktur en skal ha i en kommune for å få en best mulig skole, med best mulig sosialt miljø og læremiljø for elevene. Noen steder oppnår en dette med at fådelte skoler og grendeskoler blir opprettholdt, andre steder kan en foretrekke andre løsninger. Det er viktig og nødvendig at en i slike saker får en bred debatt som inneholder flere elementer enn økonomi. Jeg er derfor enig både med interpellanten og med statsråden.

Arne Sortevik (FrP): Fremskrittspartiet deler interpellantens bekymring for grendeskolenes ve og vel, og i særdeleshet deres fremtid. Fremskrittspartiets hovedsvar er å gjøre noe med finansieringsordningen. Det tør være vel kjent at vi ønsker et statlig tilskudd, en statlig stykkprisfinansiering som følger eleven frem til den skolen som velges.

Men innenfor dagens system, altså uten å endre på finansieringsopplegget, kan man allikevel gjøre en del. Kommunen kan selv, om et flertall ønsker det, fordele sine egne penger til skole etter et kommunalt stykkprissystem. Det er åpenbart behov for å avklare spørsmål knyttet til skoleskyss, det økonomiske ansvaret og det administrative ansvaret, slik denne regjeringen også har pekt på i sin egen tiltredelseserklæring. Hva nøler de etter? Hvorfor får vi ikke denne avklaringen knyttet til skoleskyssproblematikk, slik at alle pengene er på samme sted og man ikke lager regnestykker der man sparer i den ene kassen og påfører en annen kasse økte utgifter?

Det er også slik at endringer i opplæringsloven, som f.eks. det at en rektor kan være rektor for flere skoler, kan være en hjelp til å bevare de minste skolene, også grendeskolene.

Det er også slik at kommunestyrene selv kan legge inn egenverdi, knyttet til det at grendeskolen ofte er limet i grenda, i miljøet. Det er det faktisk kommuner som gjør. Jeg viser til kommunen Os i Hordaland, mitt eget hjemfylke, hvor flertallet i kommunestyret – der er også Høyre med i flertallet – klart har pekt på at de velger aktivt å opprettholde en del små skoler, selv om det faktisk er noe dyrere pengemessig å drive dem enn å slå dem sammen til et mindre antall. De har lagt inn en egenverdi på at disse skolene blir værende i de fire grendene det er snakk om. Det har flertallet uttrykt vilje til å betale litt ekstra for, fordi det er så verdifullt.

Så skal jeg selvfølgelig til slutt vise til saken som kommer i Odelstinget litt senere, nemlig at når vi gjør det lettere for foreldre å velge skole, og når vi gjør det lettere for andre enn kommuner å etablere skoler, så kan det også bli et godt tilbud i grenda, selv om kommunen velger å fjerne den kommunale skolen i grenda.

Lena Jensen (SV): Jeg vil først og fremst berømme Rune J. Skjælaaen for å ta opp en viktig skolepolitisk sak. Den handler om barns rett til en likeverdig utdanning, uansett hvor de bor i landet vårt, og at barn skal ha rett til en skole i nærmiljøet. Den utviklingen vi har sett i skolestrukturen, er at flere og flere grendeskoler blir lagt ned, ikke av pedagogiske eller andre faglige grunner, men på grunn av dårlig kommuneøkonomi.

I dag vedtar vi også en lov i Odelstinget, den nye privatskoleloven, som jeg tror ytterligere vil skyte fart i skolenedleggelser i distriktene. Politiske virkemidler må settes i verk nå. Det har vært et gjennomgående tema i utdanningskomiteen, og man har bedt Regjeringen komme til Stortinget med en gjennomgang av ressurssituasjonen i skolen, med et spesielt fokus på grendeskoler og udelte og fådelte skoler, og se på konsekvenser av nedleggelser. Resultatet av skolenedleggelser er at flere og flere barn blir fratatt den menneskerett det er å ha en skole i nærmiljøet.

SV hadde forventet at man hadde kommet med forslag om konkrete politiske tiltak i St. meld. nr. 33 for 2002-2003, om ressurssituasjonen i skolen, som nå er kommet, der man nå peker på at det er mer ressurskrevende å drive små skoler, og at man også hadde kommet med en drøfting av tilskuddsordningen til små skoler.

Jeg har selv bodd i og gått på skole i en grisgrendt bygd. Jeg kjenner behovet for grendeskoler og vet hvor viktig denne skolen er. Den er som proppen i et basseng, trekker man den ut, så vet man hva som skjer. Konsekvensen av at skoler legges ned i ei bygd, er ofte at bygda legges ned.

Hva gjør så Regjeringen? Min påstand er at Regjeringens politikk på sikt vil utradere grendeskolene. Forslaget om å endre klassedelingstallet uten at man går inn på noen konkrete tiltak for å sikre grendeskolene, når man vet at det koster mer å drive en grendeskole, samt forslaget om at én rektor skal kunne styre flere skoler, er også tiltak som jeg mener ikke vil gagne grendeskolene. Dette er kun innsparingstiltak og ikke kvalitetssikringstiltak.

Elsa Skarbøvik (KrF): Kristelig Folkeparti ønsker en sterk offentlig skole og ser det som viktig at kommunene har mulighet til å opprettholde en desentralisert skolestruktur med grendeskoler. Derfor må kommuneøkonomien styrkes. Dessuten vil kommunene kunne vise at de vil satse på skolen når overføringene fra staten blir mindre øremerket. De får større handlefrihet.

Kristelig Folkeparti har tro på det lokale selvstyret og ønsker å legge til rette for lokale prioriteringer. Men det er da av avgjørende betydning at det sikres flere frie midler i kommuneøkonomien, slik at det også blir mulighet for å opprettholde grendeskolene.

Skolene har stor betydning for et levende lokalsamfunn og for å beholde bosettingen i lokalmiljøet. Dessuten bidrar skolen gjennom sin undervisning til å opprettholde og videreutvikle lokale tradisjoner.

Spørsmål om skolenedleggelser i kommunene har utløst et sterkt lokalt engasjement mange steder. Grendeskolenes positive betydning i lokalsamfunnene må ikke undervurderes. Ofte har skolen en funksjon langt utover det å være et lærested. Den er også et samlingssted og en møteplass i ulike sosiale sammenhenger.

For å sikre at skoler ikke nedlegges unødig, er det viktig å ha en grundig prosess forut for selve avgjørelsen. Både foreldre og elever må være med i denne prosessen.

Den 5. mars stilte jeg skriftlig spørsmål til statsråden om overføring av skoleskyss for grunnskoleelever til kommunene på bakgrunn av Innst. O. nr. 27 for 2001-2002, der komiteens flertall viser til at en slik ansvarsoverføring vil sikre at skyssutgiftene blir vektlagt ved vurdering av endringer i skolestrukturen.

Statsråden viser der i sitt svar til Nordlandsforskning, som vi har hørt både interpellanten og statsråden sitere fra tidligere i debatten i dag. Det er utarbeidet en rapport om forholdene rundt nettopp skoleskyss, særlig i forbindelse med nedlegging av skoler. I rapporten står det at de

«i liten grad finner belegg for å hevde at primærkommunene velter vesentlige kostnadsbyrder over på fylkeskommunene. Dette kan således være et argument for at dagens ordning fungerer tilfredsstillende».

Kristelig Folkeparti vil se nærmere på dette. Nordlandsforskning oppsummerer også slik:

«For at små skoler skal klare å utvikle seg til nærmiljøsenter med et utvidet sett av funksjoner, er det viktig at dette er en bevisst politikk fra kommunens side.»

Hovedkonklusjonen i rapporten er altså at små skoler er dyrere å drive enn større skoler. Det vises til øremerkede tilskudd i forhold til rammetilskudd, lønnsnivå, klassedelingsregler, rektorkrav osv. Vi må altså vurdere flere ting når det gjelder hvorvidt dagens finansieringssystem kompenserer for drift av små skoler når vi har som mål å opprettholde en desentralisert skolestruktur.

Svaret fra statsråden i dag synes jeg er klart. Dette har også et videre perspektiv enn det rent økonomiske. Det å utvikle videre fådeltskolepedagogikk har også en egenverdi i seg selv. Og som denne rapporten så betegnende heter, «Det trengs ei hel bygd for å oppdra et barn», vil også – som jeg skjønner – Regjeringen arbeide videre med dette og se på hva som kan gjøres. Det er flere forslag i denne rapporten.

Trine Skei Grande (V): Interpellanten reiser et viktig spørsmål.

Som Venstre-folk er vi lokalt oftest veldig engasjerte og kjemper for å beholde våre lokale skoler, pluss at vi også i vår skolepolitikk har vært veldig opptatt av den fådelte skoles pedagogikk, som også må kunne brukes på mange andre områder. Jeg er veldig glad for at dette nå blir diskutert i Stortinget, sjøl om jeg mener at dette ikke er noen svart/hvitt problemstilling. Det er ikke slik at det alltid er riktig å opprettholde en liten skole.

Jeg gikk på en liten grendeskole, der noen elever ble kjørt tre mil forbi tre skoler for å opprettholde den grendeskolen. Dette er også et veldig sammensatt problem. Det er også en grense for hvor små barns miljø kan være før det blir litt vanskelig å være annerledes, for hvis man går i en klasse med fire elever, og man er litt annerledes enn de andre, er nok det tøffere og mer ensomt enn hvis man går i en stor klasse og det kanskje er to som er litt annerledes. De små fådelte skolene har også noen problemer knyttet til de elevene som ikke alltid glir inn i alle miljøer. Det er også noe de lokale politikerne må ta hensyn til når de skal finne gode lover.

Ellers synes jeg vel egentlig ikke det er noe parti som kan slå seg på brystet og si at de har den store løsninga som skal stoppe trenden ene og alene. For oss i Venstre har bl.a. den debatten om friskoleloven som kommer seinere i dag, vært viktig i forhold til at foreldrene skal kunne ha et ris bak speilet når kommunepolitikerne faktisk ønsker å legge ned grendeskolen. Det var noe av vår hovedmotivasjon for å gå inn for den nye loven. Men hvis vi i denne sal satser på kvalitet, satser på kommunal frihet, tror jeg kommunene vil finne de løsningene som er best for elevene. Det er de som er i nærmiljøet, og det er de som ser hvordan elevene har det. Vi må klare å opprettholde de små miljøene som gir sikre oppvekstvilkår og ikke for store skoler. Men det er også viktig at skolene ikke blir for små, for det er veldig ensomt ikke å ha noen venner i barndommen.

Raymond Robertsen (H): Jeg hører at det fra denne talerstolen blir referert til at Odelstinget senere i dag skal behandle privatskoleloven. Jeg leser på sakslisten til Odelstinget til øyet blir stort og vått, men finner ikke den saken på sakslisten. Jeg ser derimot at Odelstinget skal behandle en ny lov om frittstående skoler, og det er vel egentlig det man snakker om.

Når det gjelder skolestrukturen, er det helt klart et lokalt ansvar som det er opp til kommunene å avgjøre. Grunnene til skolenedleggelser, som det har blitt referert til både fra statsråden og representanter her, er mange. Flyttemønster og dårlig tilbud til dem som er igjen, er mange ganger hovedgrunnen. Jeg kan referere til min egen erfaring. Jeg var lærer ved en distriktsskole som hadde seks elever fra 3. til 9. klasse. Da det bare var to elever igjen, valgte kommunen å legge ned skolen, rett og slett av pedagogiske hensyn og av hensyn til tilbudet for dem som var igjen.

Som statsråden referer til når det gjelder skolenedleggelser, er det ikke noe nytt fenomen. Også i senterpartikommuner, i arbeiderpartikommuner og i SV-kommuner har man vedtatt, og vedtar man, nedleggelser av grendeskoler i dag.

Det som noen prøver å gjøre til et stort poeng her fra talerstolen, er at det er kommuneøkonomien som er det eneste saliggjørende, og som på en måte er den egentlige oppskriften på å stoppe en utvikling som har foregått i over 100 år. Jeg har egentlig en dårlig trøst til dem som tror at det er løsningen. Jeg kan bare minne dem om at Senterpartiets kommuneøkonomiopplegg var mindre enn to prosent bedre enn Regjeringens opplegg, og at Arbeiderpartiets kommuneøkonomiopplegg i statsbudsjettet var mindre enn en halv prosent bedre enn Regjeringens opplegg. Dersom dette skal være det som skal redde skolestrukturen i Norge, er det lite kjøtt på beinet.

En annen sak som derimot skal behandles i dag, og som er meget viktig for grendeskolene, er loven om friskoler. Representanten Bekkemellem Orheim refererte nemlig til at foreldre som satt i driftsstyrer i kommunale skoler, ikke ble hørt, og at kommunen kunne overkjøre foreldreinteressene. Det er ingen tvil om at den nye loven om de frittstående skolene nettopp gir foreldrene et ris bak speilet til å kunne opprettholde bl.a. sin grendeskole hvis de ønsker det, uten at det skal være på bakgrunn av å være et religiøst eller pedagogisk alternativ. Derfor forundrer det meg litt at det er de representantene som nå snakker mest mulig om grendeskoler og kommuneøkonomi, som er de ivrigste motstanderne av denne nye loven.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Jeg synes dette har vært en konstruktiv debatt, jeg, inntil det siste innlegget fra Raymond Robertsen, som prøver å slå politisk mynt på den ene og den andre saken. Jeg synes faktisk det er unødvendig. Det er ingen som har slått seg på brystet og sagt: Vi har greid dette.

Det jeg har prøvd gjennom innlegget mitt og ved å reise denne saken, er å vise at det er mange skoler rundt omkring med svært god kvalitet, som vi ønsker skal få lov til fortsatt å være der og utvikle seg til enda bedre skoler. Da er det viktig at vi også har et inntektssystem som gjør at skoler i kommuner i grisgrendte strøk, der en har en dyr skolestruktur, faktisk skal kunne opprettholde denne skolestrukturen, ikke for skolen sin del, men rett og slett fordi mange av disse skolene har fortrinn som en faktisk ikke har ved store skoler.

Det er veldig mange sider ved fådeltskoleproblematikken som jeg ønsker at vi skal få utredet. Derfor er jeg også glad for statsrådens svar om at hun ville vurdere tanken om å kunne utrede noe i forhold til den problemstillingen som jeg har reist i denne debatten.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 2 omme.