Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 40 minutter, Høyre 35 minutter, Fremskrittspartiet 25 minutter, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 20 minutter hver, Senterpartiet 10 minutter og Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalere fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Som alle forstår, vil dette bli en krevende dag, med en krevende dagsorden. Hvis vi skal bli ferdige på en slik måte at alle får delta i de hendelser som skal skje i løpet av dagen, må alle, når de ber om ordet, tenke på at det kommer noen etterpå.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar for komiteen): Det går tydeleg fram av innstillinga frå kommunalkomiteen at her er eit alternativ til Regjeringa. Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV ynskjer alle eit sterkare offentleg engasjement for å få fleire i arbeid, for ein meir offensiv distrikts- og bustadpolitikk og for ein styrkt og meir solidarisk kommuneøkonomi. Det undrar meg mykje om ikkje Kristeleg Folkeparti òg inst inne ville meint det same.

Dei ulike partia kjem til å gjera greie for sine respektive opplegg. Lat meg berre innleiingsvis retta merksemda mot merknader og forslag som Senterpartiet, Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og SV syter for fleirtal for: Fire forslag til vedtak sist i innstillinga gjeld tingingar for å sikra fleire yrkeshemma arbeid. Fire gjeld betre organisering og prosessar for asylmottak og busetjing av flyktningar, mellom dei eit senterpartiinitiativ om at Regjeringa legg fram ei eiga sak om asylmottakssituasjonen, medrekna betre kontakt mellom mottak og lokalsamfunn.

Regjeringa blir elles pålagd ei rekkje tilbakemeldingar i kommuneproposisjonen for 2005 om følgjene av innlemming av øyremerkte tilskot. Under punkt 2.6 i innstillinga er slik tinging gitt både for leirskulane, musikk- og kulturskulane og dei elleve institusjonane der det blir gitt grunnskuleopplæring.

Under 2.6 får Regjeringa òg klar melding om å følgja nøye ordninga med ressurskrevjande brukarar og om å gå ein ny runde med kystkommunane for å retta opp uheldige verknader av endra ansvar for skyss av helsepersonell. På vegner av det fleirtalet som står bak 2.6.14., kan eg understreka: Fleirtalet meiner dei fire kommunane som har meldt feil om sine psykisk utviklingshemma, har retta tala sine og skal ha same 100 pst. dekning som andre.

Senterpartiet har prioritert tre område i budsjettarbeidet for 2004:

• ein målretta, desentralisert næringspolitikk

• lokal velferd, skule og omsorg

• ein rettferdig skatte- og fordelingsprofil

Vi har brukt mykje tid og krefter på å medverka til å halda skansen overfor ESA sine krav når det gjeld framtida for det viktigaste distriktspolitiske verkemidlet Noreg har, den differensierte arbeidsgivaravgifta. Vi er svært nøgde med det konstruktive samarbeidet som fyrst vart etablert mellom Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, deretter med Framstegspartiet og også etter kvart regjeringspartia. Dette arbeidet førte til at Regjeringa må gå ein ny runde for å få til ei betre ordning, m.a. unntak for flest mogleg bransjar både i offentleg og privat verksemd. Elavgiftsbløffen vart avslørt, og det blir tilført 145 mill. kr meir til kompensasjon. Det er brei semje om varig kompensasjon og oversikt over denne i dei årlege budsjetta og om fylkeskommunane si regionale utviklingsrolle i denne samanhengen.

Komitemerknadene er klare oppdrag til Regjeringa om å intensivera innsatsen. Senterpartiet er nøgd med retninga i budsjettavtalen mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet. Eit usosialt forslag med eit klart høgrestempel har vorte noko betre. Handsaminga av fleire fagbudsjett har likevel vist til fulle at Arbeidarpartiet har vore svært forsiktig i krava sine. Dei tek no ansvar også i kommunalkomiteen sitt budsjett for dramatiske innstrammingar som vil gjera ein vanskeleg kvardag endå tyngre både for mange lokale folkevalde og for mange som har trudd at Arbeidarpartiet ville sikra eit finmaska sosialt tryggingsnett for dei som har behov for det.

Senterpartiet meiner det trengst ei heilskapleg og offensiv satsing på distrikta for å stansa sentraliseringa av kunnskap, makt, kapital og busetjing. Folk skal oppleva reell valfridom når det gjeld bu- og arbeidsstad. Noreg er i ein spesiell situasjon med mange lokalsamfunn med lågt folketal og store avstandar. Mange av dei viktigaste ressursane ligg i desse områda. Det er nødvendig å føra ein politikk som medverkar til å nytta dei rike ressursane vi har både på land og i havområda.

Ein offensiv distriktspolitikk gir fleire arbeid. Dette krev at heile landet får høve til ei positiv utvikling. Auka midlar på område som samferdsel, næringsutvikling, kommunal velferd, breiband og tiltak retta mot ungdom og kvinner er livsviktig. Ny teknologi kan gi heilt andre høve enn før til meir varierte arbeidsplassar i mange distrikt. Erfaringane tilseier at det også er om å gjera av omsyn til innbyggjarane i dei største byane å dempa det presset dei no kjenner med ei sterk sentralisering.

Vi er djupt ueinige i nivået på Regjeringa sitt forslag til løyvingar. Regjeringa legg seg til den uvanen å overføra tunge verkemiddelområde og oppgåver utan å følgja opp med tilstrekkeleg med midlar. Kommunale næringsfond og program for vassforsyning er døme på område der ansvaret no er overført til fylkeskommunane. Då må dei også ha reell moglegheit til å følgja opp. Det same gjeld forpliktingar overfor 14-kommunegruppa. Senterpartiet vil bruka 375 mill. kr meir til regional utvikling enn Regjeringa. Vi meiner at det er svært viktige og vel anvende investeringar.

Det er i kommunane folk bur. Det er der det er behov for eit godt førebyggjande arbeid for å sikra trygge oppvekstmiljø. Barnehage, skule, kulturskule og eit breitt friviljug arbeid – alt er avhengig av at kommunane har midlar til å utføra sin avgjerande viktige del av arbeidet for trygge og inkluderande nærmiljø. Det er i kommunane det no er nødvendig å arbeida for ei omsorg der folk blir møtte med verdigheit og respekt. Senterpartiet vil også at kommunane skal ha ei viktig rolle som medspelarar for å sikra eit variert næringsliv. Vi vil at fylkeskommunane skal ha ressursar til ein desentralisert vidaregåande skule, til kultur og samferdsel, inklusiv ei trygg TT-ordning. Vi vil ha ei reell styrking av oppgåva som regional utviklingsaktør. Det er pinleg at Regjeringa ikkje ordna opp etter seg med eit meir rettferdig oppgjer etter statleg overtaking av sjukehusa, og at fleirtalet no må påleggja henne å gå ein ny runde når det gjeld oppgjeret etter statleg overtaking av barne- og familievern, rusfeltet og tekniske fagskular.

Vi meiner Stortinget konsekvent skal avvisa nye oppgåver til kommunesektoren utan at det følgjer pengar med.

Kommunalkomiteen har nyleg fått overlevert opprop frå 138 ordførarar, der hovudbodskapen er: Nok er nok! Tid for handling! Det er naudrop som endå fleire kommunar hadde vore med på om tidsfristen ikkje hadde vore så kort. Det er rop om hjelp som må takast på det yttarste alvor, og som også Regjeringa bør merka seg når kommuneproposisjonen skal førebuast. Senterpartiet meiner det blir eit skeivt bilete når ein, som Regjeringa, berre ser på veksten i inntektene i kommunesektoren og ikkje på veksten i utgiftene, ei heller tek omsyn til ein dramatisk svekt skatteinngang. Nye oppgåver er tilførde dei siste åra utan at pengar har følgt med. Til dømes har fleire kommunar både praktiske og økonomiske problem knytte til ein stadig meir rå utskrivingspraksis frå sjukehusa. Det er ansvarsfråskriving frå Regjeringa og stortingsfleirtalet når kommunar og fylkeskommunar no får skulda for at innbyggjarane ikkje får dei tenestene dei har krav på.

Senterpartiet sitt alternative budsjett inneheld ei kommunepakke på om lag 4,9 milliardar kr. Det er ei oppfølging av vårt opplegg i kommuneproposisjonen for 2004 og inneber 4 milliardar kr meir i frie inntekter. Vårt utgangspunkt er at alle kommunar, anten vi snakkar om by-, vekst- eller fråflyttingskommunar, treng meir pengar til oppgåvene sine. Vi vil ha ein opptrappingsplan for å retta opp den økonomiske ubalansen, sanering av gjeld og ei meir forpliktande konsultasjonsordning mellom Regjeringa og KS. Vi er djupt ueinige i den gigantoverføringa Regjeringa no føretek frå dei mindre til dei større kommunane. Momsnøytralitet, ny kostnadsnøkkel for sosiale tenester, endringar av kraftskatten og nedtrappinga av Rattsø-utvalet synest å vera ledd i same strategien, ei svekking av mindre, men i all hovudsak velfungerande kommunar med tilfredse brukarar og gode tilbod. Vi er også djupt ueinige i kommunalministeren si framstilling av ein uhemma vekst i talet på tilsette i kommunane. Ho bør halda seg til talet på årsverk. Då blir biletet både annleis og dessutan rett.

Senterpartiet vil at det skal førast ein aktiv bustadpolitikk. Vi held fast ved at Husbanken er det beste bustadpolitiske verkemidlet. Vi er ueinige med Regjeringa når det gjeld å endra Husbanken til ein fyrsteheimsbank. Vi føreslår at ramma for Husbanken skal setjast til 15,5 milliardar kr – 2 milliardar kr utover Regjeringa sitt framlegg. Vi vil auka bustadtilskotet og tilskotet til bukvalitet med til saman 330 mill. kr. Av omsyn til einpersonshushalda vil vi ha departementet med på å få fram gode døme frå kommunane på avgifter etter forbruk. Vi etterlyser den bustadmeldinga som Regjeringa lova før jul. Det hastar med den.

I eit seinare innlegg får eg koma tilbake til tiltak for å få fleire i arbeid og til kor viktig det er å styrkja integreringa.

Men lat meg heilt til slutt seia: Forslaga nr. 4–20 samt romartalsforslaga XIV –XIX blir tilrådde på det sterkaste. Her er søkjelyset sett på tiltak for einslege mindreårige asylsøkjarar, på fjerning av det låge taket for kostnader med attføringsopplegg og gjeninnføring av friinntekta for attføringsklientar. Her er òg forslag om ei høgst nødvendig utgreiing om omfordelingsverknadene ved den nye momsreforma og elles ei rekkje andre forslag til beste for Kommune-Noreg.

Så tek eg opp dei mindretalsforslaga som Senterpartiet er medforslagsstillar til.

Presidenten: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg kjenner Senterpartiet og representanten Meltveit Kleppa som forholdsvis pragmatiske og opptekne av gode resultat. Der er det inga usemje mellom Senterpartiet og Arbeidarpartiet.

Vi klarte no i haust å få til eit budsjettforlik som på mange område gjorde landet betre å bu i neste år. Mellom anna auka me dei frie inntektene til kommunane, vi nesten fordobla dei. Me reduserte mange usosiale kutt, ikkje minst når det gjeld eigendelar. Me auka talet på tiltaksplassar med om lag 6 000 nye, fjerna forslaget om mellombels tilsetjing og fjerna det usosiale forslaget knytt til AFP, for å nemne noko.

Arbeidarpartiet og Senterpartiet står saman om mange merknader og forslag i denne innstillinga. Mitt spørsmål til representanten Meltveit Kleppa er om ho er tilfreds med det budsjettforliket som no er framforhandla, altså ikkje berre innretninga, men òg resultatet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er rett som Oppebøen Hansen seier. Senterpartiet og Arbeidarpartiet står i lag på mange viktige område for utviklinga av landet vårt no, anten vi snakkar om tilhøva for kommunane, distriktspolitikk, bustadpolitikk eller utjamning. Men vi synest faktisk at Arbeidarpartiet har vore vel forsiktig når det gjeld dei krava dei stilte i budsjettforliket. Som eg sa i innlegget mitt: Vi er nøgde med innretninga, men det står mykje på spel for dei som har det vanskelegast i Noreg. Arbeidarpartiet har vore med på innstrammingar, m.a. inngangsbilletten til sjukeløn, permitteringsreglane, innstramming i attføringa og høge eigendelar, og dei har ikkje klart å snu t.d. skatt på aksjeutbytte, som ville gjort det mogleg å gjera meir for dei som har det verst.

Peter Skovholt Gitmark (H): Senterpartiet er et parti fullt av selvmotsigelser. Jeg forstår godt forsnakkelsen om at Senterpartiet er fornøyd med Regjeringen. Over 6 milliarder kr i økte overføringer til kommunesektoren er formidabelt. Når man i tillegg vet at det i perioden fra 1995 fram til i dag kun var to år med negativ realvekst for kommunesektoren – det var i årene 1998–1999 – og at vi i de to årene hadde en kommunalminister fra Senterpartiet, forstår jeg godt at Magnhild Meltveit Kleppa ønsker det glemt. Nå er alt Senterpartiet dessverre er opptatt av, opposisjonsmilliardene som de pøser ut til alle gode formål.

Når kommunene med Senterpartiets opplegg får milliarder ekstra, gjøres det samtidig som partiet verken ønsker effektivisering eller konkurranseutsetting. Hvorfor er det så viktig for representanten Meltveit Kleppa at det ikke stilles krav til en sektor med over 200 milliarder kr i omsetning? Er det fordi det ikke er i Senterpartiets ånd, eller er det fordi det ikke er gevinster å hente som igjen kan brukes til bedre tjenester?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er trist at Høgre i så stor grad er oppteke av å sjå tilbake i staden for å sjå framover mot dei store utfordringane som ligg der.

Eg skal unnskylda Peter Skovholt Gitmark, for han er ny på Stortinget, men eg unnskyldar ikkje andre Høgre-representantar som framstiller Senterpartiets kommuneopplegg i 1998 og 1999 så feil som det Skovholt Gitmark gjer. Vi må faktisk ta omsyn til forholdet mellom inntektene i kommunesektoren og utgiftene vi hadde då, og det gapet som er no. Han kan studera Teknisk berekningsutval sine tal, så ser han det betre.

Kva er det vi i Senterpartiet er opptekne av? Vi er faktisk opptekne av at folk som har ei funksjonshemming, skal få eit skuletilbod, at mange andre svake grupper i kommunane ikkje skal få kutt i tilboda. Vi lyttar til erfaringar som det no blir gitt uttrykk for, m.a. frå OECD, om at privatisering er ut, at det betyr ineffektivitet, byråkratisering og dyre kostnadsløysingar i mange av dei tilfella der konkurranseutsetjing er gjennomført.

Per Sandberg (FrP): Jeg forstår meget godt at Meltveit Kleppa kommer litt på defensiven når hun blir utfordret på tidligere justeringer av kommuneøkonomi, osv. Men det står respekt av Senterpartiet. De holder fast på at jo mer penger du pøser inn i kommunesektoren, dess bedre blir det. De står fast på det, uansett hvor mye penger en pøser inn. Som representanten Skovholt Gitmark var inne på, er det over 6 milliarder kr nominell økning til kommunesektoren neste år. Fortsatt er det ikke nok. I tillegg fremmer Senterpartiet og SV følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme et kommuneopplegg for 2005 som baseres på at kommunesektoren skal ha et netto driftsresultat på 3 pst.»

Mine spørsmål er: Hvilke summer dreier det seg om? Hvilke kriterier og parametre forholder Senterpartiet seg til hvis kommunesektoren skal ha et driftsresultat på 3 pst.? Gjelder det alle kommunene, også de kommunene som er langt over det resultatet i dag?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg må på det sterkaste ta avstand frå uttrykket «pøser inn». Det er ikkje snakk om å pøsa pengar inn i kommunesektoren. Det det er snakk om frå Senterpartiets side, er at det skal vera samsvar mellom dei oppgåvene kommunane har, og dei midlane dei har til disposisjon. Senterpartiets ordførarar har over heile landet gått i bresjen for effektivisering så langt som det lèt seg gjera. 80 pst av ordførarane i kommunane, uansett partifarge, melder om at det ikkje er meir å effektivsera. Det som vi vil skal stå igjen, er ein god skule, eit godt barnehagetilbod, ei verdig omsorg og moglegheit til kulturtiltak, noko Framstegspartiet rett nok ikkje vil ha, og mitt dilemma er: Kvifor i all verda skulle vi ikkje kunna ha eit driftsresultat på 3 pst. no, når vi kunne det i tider då Noreg var langt fattigare enn det er i dag?

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Mange av de sakene som har stått i forgrunnen under årets budsjettbehandling, ligger innenfor kommunalkomiteens arbeidsområde.

For Arbeiderpartiet var det et ufravikelig krav at regjeringspartiene måtte trekke forslaget om økt bruk av midlertidige ansettelser. Dette forslaget går inn i en rekke av forslag fra Regjeringen som gradvis tar sikre på å endre det norske arbeidsmarkedet. I mange land pågår diskusjonen hvor høyresiden – i Norge representert ved Høyre og Fremskrittspartiet – vil at arbeidsmarkedet skal fungere mer som andre markeder, med friere kjøp og salg av tjenester, mens partiene i sentrum og på venstresiden mener at myndigheter og fagforeninger må ha virkemidler som sikrer arbeidstakernes rettigheter.

Forskjellen ser vi klarest når vi sammenligner arbeidsmarkedet og samfunnssystemet i Norge og de andre nordiske landene med systemet i USA. Både Norge og USA har lav arbeidsledighet og høy sysselsetting, og begge land har høyt gjennomsnittlig lønnsnivå og høy gjennomsnittlig produktivitet. Forskjellen finner vi bak gjennomsnittstallene, i fordelingen av inntektsnivået mellom ulike grupper. Vi reagerer rimeligvis når toppsjefene i de største selskapene i Norge tjener ti ganger så mye som gjennomsnittsinntekten. Men toppsjefene i de største selskapene i USA tjener tidvis 200 ganger så mye som gjennomsnittsinntekten. De lavest lønte i USA tjener derimot bare om lag halvparten av nivået til de lavest lønte i Norge, med en lovbestemt minstelønn som tilsvarer en årslønn på rundt 90 000 kr. Lønnen til de lavest lønte i USA er ikke stor nok til å forhindre fattigdom. Man kan ha fullt arbeid og likevel være fattig. Fattigdomsproblemet i USA er derfor fire–fem ganger større enn tilsvarende for Norge. Og fattigdom avler kriminalitet. Det er om lag 15 ganger flere i amerikanske fengsler enn i norske, når vi korrigerer for ulikt folketall.

Hvorfor påpeker jeg dette? Jo, fordi forskjellen på arbeidstakernes rettigheter er en avgjørende viktig forklaring på forskjellen i de to systemene. Vårt oppsigelsesvern gjør at arbeidstakerne ikke kan behandles tilfeldig og urimelig av arbeidsgiverne. Vårt overtidsregelverk har satt opp grenser for å hindre urimelig påtrykk fra arbeidsgiverne. Men denne regjeringen har gjort det lettere for arbeidsgiverne å presse på arbeidstakerne for å jobbe overtid. Denne regjeringen vil altså svekke oppsigelsesvernet. Dette ville gradvis føre til en amerikanisering – eller en brutalisering – av norsk arbeidsliv.

Med åpning for økt bruk av midlertidige ansettelser kan bedriftene redusere antall fast ansatte til et minimum og dekke behovet utover det med midlertidig ansatte.

I Norge er om lag 90 pst. av arbeidstakerne fast ansatt. Det betyr ikke at de ikke kan sies opp, men arbeidsgiverne må ha en saklig grunn til å si dem opp. Hva er så situasjonen for en midlertidig ansatt? Jo, hvis du er redd for ikke å få forlenget ansettelsen, står du selvfølgelig svakere overfor arbeidsgiveren. Det blir lettere å bli utnyttet. Du må stå med lua i handa. Du vil i mindre grad få tilbud om opplæring som gis til fast ansatte. Det er vanskeligere å opptjene grunnlag for sykelønn, fødselspermisjon og dagpenger, og du har selvfølgelig mindre økonomisk trygghet. Du vet ikke hva du tjener når ansettelsesforholdet går ut. Du får ikke lån, fordi du ikke har sikker inntekt, og du har da vanskeligere for å kjøpe bolig og ellers etablere deg.

Slik vil ikke Arbeiderpartiet at Norge skal utvikle seg. Derfor sa vi nei. Derfor var budsjettforliket viktig. Vi vil stå vakt om den nordiske velferdsmodellen.

Et annet viktig trekk ved den norske og nordiske modellen er en aktiv offentlig politikk for å sikre arbeid for alle. Også her ser vi tydelige politiske forskjeller. Over 17 000 arbeidsplasser ble nedlagt i norsk industri i løpet av ett år. Arbeidsledigheten har økt med nesten 50 pst. siden regjeringsskiftet. Mens næringslivet skriker etter en mer offensiv næringspolitikk, forteller næringsministeren at hans verktøykasse er tom. Hvorfor i all verden sitter man i en regjering hvis man mener at man verken kan eller vil gjøre noe?

Arbeiderpartiet ønsker en offensiv politikk for å skape nye arbeidsplasser. Vi vil styrke forsknings- og utviklingsinnsatsen. Vi vil ha en langsiktig satsing for å utvikle nøkkelnæringer som har store muligheter, men som nå sliter. Vi foreslo derfor å bruke over 2 milliarder kr mer enn Regjeringen til en aktiv politikk for å skape og sikre arbeidsplasser.

Men vi ønsker også en offensiv politikk for å få dem som er arbeidsledige, over i fast arbeid. Forrige gang Norge hadde høy arbeidsledighet, satte Arbeiderpartiet inn tiltak, slik at nesten annenhver arbeidsledig fikk tilbud om aktive arbeidsmarkedstiltak. Nå får bare én av ti arbeidsledige et slikt tilbud. Derfor har Arbeiderpartiet foreslått å opprette 12 000 flere tiltaksplasser.

Arbeid for alle er det viktigste målet for Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Derfor sa vi nei til Regjeringens passivitet, nei til de lave bevilgningene til næringstiltak, nei til det lave nivået på arbeidsmarkedstiltak, og vi sa nei til Regjeringens forslag om å stramme inn mulighetene for å permittere arbeidstakere ved mangel på oppdrag. Også derfor var budsjettforliket viktig. Flere tusen flere vil nå kunne sikres arbeid eller tiltaksplass.

Et tredje viktig kjennetegn ved den nordiske modellen er at vi bruker den offentlige sektoren til å sikre alle et likeverdig tilbud av grunnleggende velferdstjenester. Derfor handler offentlig sektor om mer enn budsjettall og prosenter. Det handler om samfunnsmessige og politiske verdier. Derfor har de nordiske landene en stor offentlig sektor, USA en liten. Også her ser vi tydelige forskjeller mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk.

Hoveddelen av de offentlige velferdstjenestene tilbys gjennom kommunene. Forutsetningen for at kommunene skal kunne fylle denne oppgaven, er imidlertid at de har økonomisk rom til å klare det. Det er derfor svært alvorlig når det samlede underskuddet i kommunene i fjor kom opp i nesten 13 milliarder kr. 107 kommuner er satt under offentlig tilsyn.

Selvsagt må alle deler av offentlig sektor hele tiden spørre hvordan man kan bruke pengene på best mulig måte, hvordan man kan få mest mulig velferd ut av de ressursene som settes inn. De av oss som er mest opptatt av betydningen av offentlig sektor som et redskap for rettferdig fordeling i samfunnet, må derfor også være de som er mest opptatt av en stadig fornyelse for å møte nye utfordringer og nye muligheter. Fornyelse av fellesskapsløsningene og videreutvikling av velferdsstaten er to sider av samme sak.

Situasjonen i kommunesektoren kan imidlertid ikke kalles omstilling. I store deler av Kommune-Norge må den kalles krise. Eller som Høyre-ordfører Arve Tonning i Ålesund sa til kommunalministeren:

«Du bruker oss i festtaler som et lysende eksempel på hvordan det skal gjøres, og vi har brukt oppskriften din, Erna. Likevel går det rett vest.»

Derfor mener Arbeiderpartiet at det er helt nødvendig å styrke kommunesektorens økonomi. Men som Kristelig Folkeparti-ordfører Karl Edvard Aksnes i Gjesdal sa da budsjettet ble presentert:

«Etter det Bondevik og Valgerd sa i valkampen, hadde eg hatt forhåpningar om eit kraftig løft. Dette er ikkje akkurat noko å klappe for.»

Eller som Kristelig Folkepartis fylkesordfører i Hordaland sa:

«Budsjettet er en katastrofe for fylkeskommunen.»

Arbeiderpartiet mener det er behov for å styrke kommunesektorens økonomi med 3 milliarder kr utover Regjeringens framlegg. Og vi mener det er behov for en dialog mellom staten og kommunene om en plan for å rette opp ubalansen i kommunesektorens økonomi. Også derfor var budsjettforliket viktig.

Jeg konstaterer at Høyres ordfører i Svelvik uttaler:

«For oss betyr den økte overføringen at SFO og barnehagene reddes. Det er veldig gledelig.»

Og slikt hører vi fra mange kommuner, også fra regjeringspartienes egne lokalpolitikere. Og kanskje treffer ordfører Roy Waage i Skjervøy spikeren på hodet når han sier:

«Arbeiderpartiets forslag følger jo opp det som grasrota i Kristelig Folkeparti har bedt om.»

Arbeiderpartiet mener ikke at 2 milliarder kr mer til kommunene er nok til å løse utfordringene. Derfor foreslo vi 3 milliarder kr og en opptrappingsplan. Arbeiderpartiet mener ikke at 6 000 flere tiltaksplasser er nok. Derfor foreslo vi 12 000 plasser. Arbeiderpartiet mener ikke at økningen i innsatsen for å skape flere arbeidsplasser er nok. Derfor foreslo vi langt mer offensive tiltak enn det vi fikk flertall for gjennom budsjettavtalen. Men vi har beveget budsjettet i en klart bedre retning. Vi gjør hverdagen enklere og bedre for mange, og vi har fått stoppet den verste høyredreiningen som lå i budsjettet.

Så må enhver, og ikke minst i Kristelig Folkeparti, framover spørre seg hva man vil, om man vil ha en amerikanisering av arbeidslivet og en svekket offentlig sektor etter høyremodellen, eller om man vil ha et inkluderende arbeidsliv og en aktiv offentlig sektor etter arbeiderpartimodellen. Det er i sannhet et spørsmål om verdier.

Jeg tar opp de forslag i innstillingen som er fremmet av Arbeiderpartiet alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Karl Eirik Schjøtt- Pedersen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hans Kristian Hogsnes (H): Arbeiderpartiet sier i sine generelle merknader at det er et stort behov for endrings- og utviklingsarbeid i kommuner og fylkeskommuner, og videre sies det at målet med fornyelsesarbeidet må være å bruke mindre ressurser på administrasjon og mer på tjenester og velferd for å gi innbyggerne en tryggere og enklere hverdag. Partiet sier også at konkurranseutsetting på enkelte områder må stanses til følgene er evaluert.

For det første: Hva skal man evaluere når man på prinsipielt grunnlag ikke er villig til engang å prøve? Og for det andre: Vi har en rekke meget vellykte private innslag i kommunal tjenesteproduksjon her i landet som helt klart viser at dette er et meget godt og stimulerende supplement til ren kommunal produksjon. I tillegg er brukertilfredsheten meget stor. Hva er da så galt med å prøve? Ansatte i private selskaper er jo også innbyggere i en kommune, og de betaler til og med skatt. Den jobben de gjør, kan da ikke være noe mindre verdt enn den jobben en kommunalt ansatt utfører.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Høyre har en tendens til å sette likhetstegn mellom fornyelse og privatisering. Det er selvfølgelig ikke riktig.

Arbeiderpartiet fremmet sammen med SV og Senterpartiet senest ved behandlingen av kommuneproposisjonen forslag om at man skulle styrke stimulansen til omstillings- og fornyelsesarbeid i kommunene etter det mønsteret som bl.a. har vært gjennomført i kommuner som Steinkjer, Porsgrunn og Sørum.

Jeg konstaterer at Høyre stemte mot at man skulle legge til rette for et slikt omstillingsarbeid i samarbeid med de ansatte i kommunen, et omstillingsarbeid som ville gitt svært positive resultater både for brukerne, for kommunen som sådan og for de ansatte.

Derimot må jeg konstatere at man har gjort visse eksperimenter med å sette ut omsorgstjenester på anbud som har vist at disse tiltakene ikke har vært godt foreberedt, og at de har hatt til dels meget alvorlige konsekvenser. Derfor har Arbeiderpartiet sagt klart fra at vi ønsker stopp i denne typen forsøk, inntil man har fått evaluert virkningene både overfor brukerne og overfor de ansatte.

Torbjørn Andersen (FrP): Det finnes ingen subsidiær virkelighet, har etter hvert blitt stående som Arbeiderpartiets syn på budsjettforlik. Denne gangen har Arbeiderpartiet selv inngått et historisk budsjettforlik med erkerivalen Høyre og stemmer altså subsidiært.

I dette budsjettforliket inngår det en momskompensasjonsordning som har som hovedformål å legge til rette for bedre konkurranseutsetting av kommunal tjenesteproduksjon. Konkurranseutsetting har Arbeiderpartiet tidligere vært sterkt imot, men nå vil de altså stemme for momskompensasjonssystemet, om enn subsidiært.

Men siden det ifølge Arbeiderpartiet ikke finnes noen subsidiær virkelighet, kan jo dette tolkes dit hen at Arbeiderpartiet nå er mer positivt til å konkurranseutsette kommunal virksomhet – siden de nå altså stemmer for momskompensasjonsordningen. Da kan vi vel forvente at Arbeiderpartiet nå demper seg en smule med hensyn til å motarbeide konkurranseutsetting av kommunale oppgaver, siden de altså stemmer for den subsidiære virkeligheten?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Arbeiderpartiets syn på de ulike spørsmål i budsjettet framgår av Arbeiderpartiets alternative budsjett.

Så har vi konstatert at det alternative budsjettet dessverre ikke får flertall i Stortinget. Og da står vi jo overfor spørsmålet om vi klarer å bevege regjeringspartienes forslag så mye at vi finner det forsvarlig å stemme subsidiært for det, eller om vi ikke gjør det. Jeg er glad for at bl.a. komiteens leder understreket at man har klart å bevege regjeringspartienes forslag i positiv retning. Det betyr mye for kommunene, det betyr mye for de arbeidsledige, og det betyr mye bl.a. for sykehusene. Derfor har vi funnet det forsvarlig å stemme subsidiært for regjeringspartienes endrede opplegg, etter at vårt eget opplegg ikke har fått flertall.

Det betyr ikke at vi er enig i momsreformen, men som en følge av budsjettforliket stemmer vi altså for en helhet som også omfatter den. Men vi er uenig i den, vi mener at den er for dårlig forberedt, og vi mener også at den har svært uklare fordelingsvirkninger som man burde ha skapt klarhet i.

Heikki Holmås (SV): 3. juni 2002 skulle Arbeiderpartiet vise at de fortsatt var et parti som hadde boligpolitikk. De leverte derfor inn et omfattende forslag for å gjøre noe for å skaffe boliger til unge og andre folk med trøbbel på boligmarkedet.

Men i budsjettet som vi behandler i dag, er det ingenting igjen av disse løftene. Én ting er at partiet i forhandlinger med Høyre ikke klarte å få til flere penger til utleieboligbygging for unge og andre vanskeligstilte, noe helt annet er at Arbeiderpartiet ikke har lagt inn én eneste krone ekstra for å bygge flere boliger til flyktninger og andre som trenger det.

Det er én ting jeg har lært om Arbeiderpartiet i løpet av de årene jeg har sittet her, og det er at Arbeiderpartiet er et parti som er store i ord og puslete i handling. Jeg regner med at Arbeiderpartiet nå lar være å kritisere boligpolitikken til Regjeringen i året som kommer, i og med at Arbeiderpartiet altså ikke har én krone mer enn det Regjeringen har til dette formålet.

Jeg vil spørre: Hvor ble det av løftene som ble gitt i Arbeiderpartiets program i forbindelse med dette kommunevalget, der det står at man skal skaffe flere boliger til unge og vanskeligstilte?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg finner det relativt oppsiktsvekkende hvis representanten Holmås ikke har registrert at han har vært med på å behandle et omfattende dokument hvor Arbeiderpartiet har fremmet samtlige av de forslagene som ligger i Arbeiderpartiets boligutvalgs innstilling.

Dette forslaget er fremmet til behandling i Stortinget. Et flertall i Stortinget har dessverre avvist det. Vi har altså ikke fått tilslutning til det. Jeg er glad for at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet har stått sammen om disse forslagene i veldig stor grad. Vi har her presentert et offensivt tiltak for en bedre og mer framtidsrettet boligpolitikk, men det har altså ikke fått flertall.

Så har Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett også tatt opp flere boligpolitiske spørsmål, bl.a. at man bør videreføre inntektsgrensen for bostøtte, slik som man har klart å gjennomføre den bl.a. etter initiativ fra Arbeiderpartiets boligutvalg. Og vi har bl.a. foreslått økte utlånsordninger i Husbanken. I budsjettforliket har man faktisk fått gjennomslag for det siste. Dette er ett av de områdene hvor vi ikke har fått igjennom alt det vi gjerne skulle ønske, men jeg kan forsikre representanten Holmås om at vi står like sterkt på de forslagene som kom fra utvalget, og at vi like sterkt vil kritisere Regjeringens boligpolitikk i det året som kommer. Vi får sannsynligvis også muligheten til å behandle det i en egen melding.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Kristian Hogsnes (H): Fra Høyres side er vi svært tilfreds med at Regjeringen fører en politikk som styrker lokaldemokratiet og øker den kommunale handlefriheten. Det betyr at innbyggerne skal oppleve at de har nærhet til og anledning til å påvirke avgjørelser som blir tatt i lokalsamfunnet. Det betyr at innbyggerne skal oppleve å bli tilbudt likeverdige tjenester av god kvalitet og med god tilgjengelighet tilpasset individuelle og lokale behov, uavhengig av hvor de bor. Det betyr at organiseringen av tjenesteproduksjonen skal sikre best mulig tjenester til lavest mulig kostnader, uavhengig av kommunegrenser og grenser mellom ulike forvaltningsnivåer.

Vi i Høyre er også tilfreds med at Regjeringen innenfor stramme budsjettrammer har prioritert økte overføringer til kommunene. Etter budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er disse overføringene økt ytterligere. Veksten er på historiske 6,685 milliarder kr fra 2003 til 2004. Dette er en vekst på hele 6,1 pst. Kommune-Norge får dermed nær 1 500 kr mer til rådighet pr. innbygger neste år.

Jeg har forståelse for at mange kommuner fortsatt opplever den økonomiske situasjonen som vanskelig. Denne situasjonen har vokst frem over lang tid, og jeg vil gjenta at denne situasjonen er forårsaket av en rekke forhold gjennom flere år.

Jeg nøyer meg her med å nevne en rekke detaljstyrte og underfinansierte reformer, økte pensjonskostnader og dyre lønnsoppgjør. Jeg vil i denne sammenhengen også understreke at svært mange kommuner og fylkeskommuner har tatt ansvar for å møte økte utgiftsbehov med nødvendige omstillings- og effektiviseringstiltak for å frigjøre ressurser til tjenester til sine innbyggere. Det er svært avgjørende fortsatt å ha et betydelig påtrykk for omstilling og modernisering av offentlig forvaltning og tjenesteproduksjon. Dette er spesielt viktig å understreke i en situasjon hvor de økonomiske rammene for mange kommuner og fylkeskommuner i 2004 kan synes litt romsligere enn først antatt.

I tillegg til at kommunesektoren får mer enn 6,6 milliarder kr mer å rutte med neste år, er det i tillegg også positivt at kommuner og fylkeskommuner nyter godt av rentenedsettelser den siste tiden på til sammen 4,5 prosentpoeng. Med en netto gjeld på mellom 70 og 80 milliarder kr vil den langsiktige effekten av lavere renter være på nær 3,5 milliarder kr på årsbasis, selv om langsiktig rentebinding gjør den kortsiktige gevinsten litt mindre. Dette illustrerer meget godt betydningen av å videreføre en stram økonomisk politikk som fortsatt kan bidra til å holde renten på et lavt nivå. Sammen med andre tiltak vil dette ha en fortsatt positiv påvirkning på kommunenes rammevilkår, slik at de mange oppgavene kommunal sektor har ansvaret for, kan ha et forsvarlig omfang og en sikker kvalitet.

Kommunesektoren har hovedansvaret for de viktigste velferdstjenestene her i landet. Disse tjenestene finansieres gjennom skatteinntekter, rammetilskudd, øremerkede tilskudd og brukerbetaling. Fra Høyres side er vi svært positive til at Regjeringen mener rammefinansiering gjennom skatteinntekter og rammetilskudd bør være hovedprinsippet for finansiering av kommunesektoren. Her kan det være verdt å nevne at Regjeringens forslag til statsbudsjett økte skatteinntektenes andel av kommunenes samlede inntektsnivå, i tråd med ønsker fra kommunesektoren selv.

Større grad av rammefinansiering av kommunesektoren må understøttes av et fortsatt arbeid for mindre detaljert statlig regelverk og styring. Rammestyring gir gode forutsetninger for å nå nasjonale mål, likeverdig fordeling av tjenestetilbud i ulike deler av landet og nasjonaløkonomisk styring av kommunesektoren. Høyre er også tilfreds med at Regjeringen følger opp planer for innlemming av øremerkede tilskudd i inntektssystemet for 2004. Det neste virkelig store skrittet vil jo her bli tatt i 2006, når midlene til barnehagene innlemmes, slik avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet forutsetter.

En annen viktig forutsetning for at det fortsatt er god fremdrift i dette arbeidet, er at fordelingsmekanismene i inntektssystemet er mest mulig treffsikre i forhold til utfordringene i kommunesektoren. Høyre er tilfreds med at Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal foreta en faglig gjennomgang av inntektssystemet, både inntekts- og utgiftsutjevningen. Videre har Regjeringen allerede fulgt opp Stortingets vedtak om å fremme sak om endringer i kostnadsnøkkelen for sosiale tjenester parallelt med statsbudsjettet for 2004. Dessuten vil den modellen som er foreslått for å dekke utgifter til ressurskrevende brukere i kommunene, frigjøre midler i kommunene.

I en merknad fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet hevdes det at Regjeringen har et ensidig fokus på konkurranseutsetting og privatisering som virkemiddel for å effektivisere kommunesektoren. Jeg tar sterk avstand fra en slik forenkling av denne diskusjonen, spesielt når vi tenker på at enkelte partier har et nesten dogmatisk forhold til sin motstand mot i det hele tatt å prøve slike virkemidler i moderniseringen av kommunal virksomhet. Det er i denne sammenhengen viktig å understreke det store ansvaret vi alle har for å utnytte offentlige ressurser best mulig til glede for innbyggerne. Det må da være et mål å sikre best mulige tjenester til lavest mulig kostnad, uavhengig av kommunegrenser og forvaltningsnivåer.

Jeg har stor tro på en politikk som stadig øker det kommunale handlingsrommet for å foreta prioriteringen ut fra lokale ønsker og behov. Derfor må den enkelte innbygger settes i fokus. Offentlig sektor er til for innbyggerne og må tilpasses deres ønsker og behov. Det er grunnen til at jeg ønsker ytterligere å øke det lokale handlingsrommet. Det er lokale myndigheter selv som i dialog med brukerne, kommunens egne innbyggere, vet best hvordan tjenestetilbudet bør utformes. Jeg er svært positiv til at kommunene vurderer konkurranseeksponering, også på kjerneområdene, for å stimulere kvalitet, effektivitet og ikke minst innovasjon. Konkurranseutsetting er ikke et mål i seg selv, men det er ett av flere virkemidler for å kunne tilby gode og fleksible kommunale tjenester. Det stimulerer også interkommunalt samarbeid og bidrar til å dyktiggjøre kommunens egen organisasjon til å møte innbyggernes forventninger og krav. Det kan være verdt å understreke at det er de enkelte kommunestyrer selv som må avgjøre hvilke virkemidler kommunen kan og skal ta i bruk, og at brukerperspektivet må veie tyngst i all tjenesteyting, helt uavhengig av hvordan man velger å organisere tilbudene. Ordningen med nøytral merverdiavgift i kommunesektoren vil fra 1. januar 2004 bidra til å stimulere en økt lokal handlefrihet i disse spørsmålene.

Jeg er fornøyd med at vi har et budsjettforlik mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet som sikrer flertall for det foreliggende forslag til statsbudsjett. For kommunesektoren betyr forliket en ytterligere økning i tilgangen på ressurser. Som allerede nevnt er økningen på et historisk nivå, der veksten fra i år til neste år samlet blir på mer enn 6,6 milliarder kr. I tillegg har vi en avtale mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i kommunalkomiteen som også sikrer denne satsingen, samtidig som man ved en mindre omprioritering også øker bevilgningen til industriinkubatorer med 6 mill. kr.

Det er med glede jeg anbefaler Stortinget å vedta kommunalkomiteens innstilling om bevilgninger på statsbudsjettet for 2004 på rammeområdene 6 og 7.

Presidenten: Og det er presidenten en glede å tillyse replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg merket meg den tidligere Tønsberg-ordførerens gledesutbrudd, og jeg registrerer at mange av Høyres ordførere rundt om i landet har uttrykt en meget sterk tilfredshet med at kommuneøkonomien nå styrkes vesentlig mer enn det som fulgte av Regjeringens opplegg. Mange av disse har jo også sterkt kritisert Regjeringen for å kjøre et opplegg med en så stram kommuneøkonomi at man har vært nødt til å skjære ned på tilbud som man ut fra lokale vurderinger har sett det som svært viktig å videreføre.

Da er mitt naturlige spørsmål til representanten Hogsnes: Hvis man skal følge kommunalministerens resonnement, må det jo være slik at når disse kommunene, som også er Høyre-styrte, ikke får de økonomiske ressursene til å strekke til, har de en dårlig økonomistyring. Eller er det slik at det faktisk har vært for trange rammer for kommunesektoren? Med andre ord: Er det slik at det i de Høyre-styrte kommunene hvor Høyre-ordførere har klaget over økonomien, har skyldtes dårlig styring, eller har det skyldtes at de har dårlig økonomi?

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg tror det er en sannhet at alle er glad for mer penger. Jeg tror ingen vil si at de noen gang vil få nok penger til å løse alle de oppgavene de gjerne ville ha løst.

Jeg vet fra min egen kommune at politikere fra de fleste partier er fornøyd med at det til neste år er en vekst på mer enn 64 mill. kr i forhold til i år. Det er vi glad for, og det setter dem bedre i stand til å løse oppgavene. Det er altså ikke noen enkel fasit på om dette er dårlig styring eller bare trange kår. Ofte kan det være en kombinasjon, men svært store muligheter ligger i kommunens egen håndtering og egen prioritering.

Per Sandberg (FrP): Det kunne være interessant å kommentere debatten mellom budsjettpartnerne, men jeg skal avstå fra det nå.

Jeg registrerte at representanten Schjøtt-Pedersen i sitt innlegg påpekte veldig sterkt at det Arbeiderpartiet nå har fått til i forliket, var det som hadde snudd det verste ved høyrepolitikken i Norge. Det kunne være interessant å høre om representanten Hogsnes deler den oppfatningen – hvorvidt det nå er slik at Høyre i regjering fører en politikk som tilfredsstiller Arbeiderpartiet eller venstresiden i norsk politikk, og hvorvidt det som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen påpekte i sitt innlegg, er korrekt.

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg tror ikke budsjettavtalen innebærer en alvorlig svekkelse av den profilen Regjeringen hadde lagt i budsjettet. For Høyres del kan vi leve med at det blir litt større ressurser til kommunene, og at det blir litt større ressurser til skolen.

Karin Andersen (SV): Rettferdig fordeling av ressurser og muligheter har aldri vært Høyres sterke side.

Vi kan se på noen av de innbyggerne og noen av de brukerne som kommunene har, som Hogsnes var inne på. Blant dem er det 20 000 flere funksjonshemmede i år enn i fjor som ikke har jobb. Regjeringen og Høyre motsetter seg på det sterkeste å få vite noe om dette gjennom å få det kartlagt, slik at Stortinget får vite det. De vil heller ikke ha klare måltall for hvordan offentlig sektor skal bidra til å rekruttere funksjonshemmede og innvandrere, slik at vi vet at de får jobb. Det er lite penger både til Aetat og i kommunene, og det er kun forliket som har gitt kommuneøkonomien og satsingen i Aetat det skinn av anstendighet som gjør at en kanskje kan tro at det ikke blir enda flere arbeidsløse funksjonshemmede til neste år.

Jeg har lyst til å spørre representanten Hogsnes fra Høyre: Hvor mange flere funksjonshemmede tror Hogsnes vil få jobb til neste år med Regjeringens opprinnelige satsing?

Hans Kristian Hogsnes (H): Jeg tror vi kunne føre en lang diskusjon om hva som virkelig er rettferdig. Jeg har i alle fall på Høyres vegne god samvittighet for den profil som ligger i dette budsjettet.

Jeg tror heller ikke at det noen gang vil være mulig her i landet å skaffe nok penger til SVs mange gode formål, men vi har det prinsippet i bunnen at ressursene må skapes før vi bruker dem. Jeg tror dette budsjettet har en god profil som vil gjøre det mulig også for flere funksjonshemmede å komme i arbeid neste år.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Per Sandberg (FrP): Debatten om kommuneøkonomi kommer igjen og igjen. Man kan vel si at fløyene er noenlunde like, selv om Fremskrittspartiet de to siste årene har innsett at når vi ikke får en systemendring i forhold til inntektssystemet overfor kommunene, er vi også nødt til å ta innover oss at for at kommunene skal kunne utføre oppgavene sine på en tilfredsstillende måte overfor brukerne, er vi nødt til å tilføre friske midler.

Fremskrittspartiet har mange ganger fremmet forslag om store endringer i forhold til inntektssystemet. Jeg skal ikke si så mye om det nå, men jeg tror at på sikt vil nok Fremskrittspartiets system tvinge seg igjennom, uavhengig av hvorvidt de politiske blokkene i dag er slik som de er. Hvis brukerne skal få et tilfredsstillende tilbud, tror jeg faktisk det også er brukerne som kommer til å tvinge det igjennom, for det er ikke godt nok slik som det er.

Det er litt overraskende at debatten år etter år går på at problemet for kommunesektoren er at det er for lite overføringer, når vi vet at det kan ordnes gjennom et finansieringssystem der pengene i større grad følger brukerne. Da vil brukerne sannsynligvis bli mer tilfredse, og det vil bli mindre grunn for lokalpolitikere og kommuner til å klage sin nød. Jeg vet at det er flere som jobber med alternative ordninger, også i retning av det som Fremskrittspartiet har som sitt primære opplegg.

Jeg tror det var representanten Meltveit Kleppa som nevnte dette oppropet fra 138 kommuner. Det er klart at det kunne ha vært interessant å gå igjennom alle disse kommunenes regnskap og budsjett. Det kunne også ha vært interessant å gå igjennom de politiske konstellasjonene i disse 138 kommunene, for å se hvorvidt det har vært de politiske konstellasjonene, eller om det har vært prioriteringene i den enkelte kommune som har gjort at de har dårlig økonomi, eller hvorvidt det er de statlige overføringene som faktisk er grunnen til at de sliter med sin økonomi.

Jeg har gjort meg en liten umake gjennom høsten. Jeg har gått igjennom en del lokale aviser som har hatt oppslag om kommuneøkonomi. Da er det litt interessant å registrere at det er ikke lokalt den store klagen kommer. Det er rikspressen og politikerne på venstresiden som er veldig dyktige til å – la meg si det slik – svartmale situasjonen for Kommune-Norge.

Det er interessant å lese – bare for å ta et par eksempler – at politikerne i en liten kommune som har hatt voldsomme problemer med økonomien, og som faktisk er senterpartistyrt, i går kveld kunne koste på seg relativt høye smørbrød etter å ha snudd kommunal sult og nød til et pent overskudd. Etter litt omstilling, litt konkurranseutsetting, litt interkommunalt samarbeid, nyttig reduksjon i administrative kostnader, så har de klart det. Det er også interessant å se til en annen kommune som er senterpartistyrt, hvor rådmannen har lagt fram et spennende forslag til budsjett i 2004. Der står det bare om ett problem denne kommunen har i forhold til økonomien, nemlig hvorvidt de skal bygge et tilbygg på skolen, eller hvorvidt de skal bygge kunstgressbane.

Det er også interessant å se at fire små kommuner i Namdalen, for øvrig et område som Senterpartiet og flere nå har snakket om skal få Nord-Norge-premisser i forhold til kommunesektoren, står overfor enorme investeringsplaner. Til sammen bor det 11 000 mennesker i disse kommunene. Der skal de nå investere 100 mill. kr. Hvorfor står de overfor investeringsplanene? Jo, fordi de ser lyset. Alt går så mye bedre i kommunene nå. Etter at de har rasjonalisert, effektivisert, omstilt seg, inngått omfattende samarbeid på tvers av kommunegrensene, så har de fått det til.

Det jeg prøver å si, er at jeg tror at de politiske partiene på venstresiden også har et ansvar i forhold til å skape positivitet overfor hva som skjer i kommunal sektor. Det er ikke riktig at alt er bare trist og grått i kommunesektoren.

Jeg kommer selv fra en kommune med 17 500 innbyggere, som hadde voldsomme problemer tidlig på 1990-tallet og på midten av 1990-tallet, selvfølgelig fordi de hadde lagt seg på et altfor høyt aktivitetsnivå i forhold til sine inntekter. I løpet av to år fjernet denne kommunen nesten 80 årsverk. Så stiller vi oss spørsmålet: Så brukerne i denne kommunen noen forskjell? Merket de noen forskjell på tjenestetilbudet? Nei. Og da blir det litt feil når ordføreren i etterkant går ut og sier: Se hvor dyktige vi har vært, vi har greid å rasjonalisere bort 80 årsverk! Det denne ordføreren skulle ha sagt, var: Beklageligvis har denne kommunen hatt et altfor høyt aktivitetsnivå. Vi har faktisk hatt 80 årsverk for mye i forhold til det som har vært nødvendig for å tilfredsstille brukernes behov. Derfor hadde altså denne kommunen opparbeidet seg et akkumulert underskudd på 40 mill. kr. Det må gå an å snakke om kommunal sektor også i positive toner.

Jeg vil også få lov til å utfordre statsråden i forhold til de fire kommunene med feilrapportering i forhold til psykisk utviklingshemmede, at statsråden virkelig tar det innover seg at dette er en flertallsmerknad, at det virkelig er et ønske fra komiteen om at her skal det gjøres noe.

Jeg vil også vie litt oppmerksomhet til noen av Fremskrittspartiets forslag.

Det gjelder først forslag nr. 22, der Fremskrittspartiet ber Regjeringen nedsette et politisk uavhengig organ for å utrede de samfunnsmessige tap ved manglende integrering i Norge. Jeg synes det vil være et godt grep i forhold til å finne de utfordringene vi står overfor nå, når det er et samstemt storting som har lagt store ressurser i å styrke integreringsprosessen. Da kunne det ha vært interessant å ha fått sett hvor det er vi skal sette inn tiltakene for å få best mulig resultat. Andre land rundt omkring oss som det er naturlig å sammenligne seg med, har gjort det, og har også funnet materiale som de bygger videre på når de skal forsterke integreringspolitikken. Det er ikke slik at Fremskrittspartiet her ønsker seg noe innvandrerregnskap. Her er det rett og slett et ønske om å få på bordet hva vi har gjort feil, og hva vi skal gjøre for å rette det opp.

Jeg vil også rette oppmerksomheten mot forslag nr. 32. Her fikk Fremskrittspartiet på plass 500 mill. kr. i Husbanken. Vi vet at det er mange, mange kommuner som har egne planer om å etablere rehabiliteringsplasser eller sykehjem i sydligere strøk. Vi er veldig fornøyd med at vi fikk det på plass. Men det viser seg i ettertid at det er veldig vanskelig for dem som ønsker å få del i disse midlene, på grunn av at det er litt dårlige retningslinjer i forhold til Husbanken og hvordan midlene skal utbetales. Her ber vi rett og slett bare om at statsråden og Regjeringen i klarere ord gir retningslinjer til Husbanken om hvordan disse pengene skal brukes.

Forslag nr. 31:

«Stortinget ber Regjeringen nedsette et hurtigarbeidende utvalg for å ta restansene på asylfeltet. Utvalget kan rekrutteres fra arbeidsledige med relevant kompetanse.»

Jeg synes det er litt trist at ikke Stortinget kan være med på et slikt forslag. Jeg synes det er trist at alle partier utenom Fremskrittspartiet aksepterer at det nå sitter over 17 000 mennesker i asylmottak rundt omkring i landet. Barn og kvinner sitter måned etter måned, år etter år, uten å vite hva framtiden vil bringe for dem. Samtidig vet vi at vi har arbeidsledige som har sterk kompetanse på dette feltet, som ganske raskt kunne ha satt seg sammen i et hurtigarbeidende utvalg for å få ned det antallet som sitter i mottak i dag.

Vi registrerer at Regjeringen er nødt til å etablere flere og flere mottak, fordi det ikke ser ut til at det blir mindre og mindre behov, fordi vi ikke greier å ta unna restansene. Det bildet som tegner seg nå, er at situasjonen faktisk vil bli verre også i 2004, fordi vi ikke greier å ta unna. Jeg vet at statsråden i sitt innlegg vil si: Joda, nå skal vi innføre 48 timers behandling, og åpenbart grunnløse søkere vil da avvises umiddelbart. Og de blir ikke sittende i mottak i seks måneder, i ett år, i to år. Det er helt andre typer asylsøkere som sitter over lang tid. Derfor er det trist at Fremskrittspartiet måtte stå alene om det forslaget.

Jeg vil avslutte med å si at Arbeiderpartiet gjennom sitt forlik skal ha ros for – det har jeg også ved en tidligere anledning sagt – at de fikk på plass de 1,5 milliardene som Fremskrittspartiet fikk flertall for i forbindelse med kommuneproposisjonen, og som var manglende i Regjeringens budsjett. Men derfra til å si at Arbeiderpartiet nå på en måte har vært med på å redde landets framtid gjennom en subsidiær holdning i forhold til dette budsjettet, er å gå vel langt. Jeg har en viss mistanke om at de 1,5 milliardene som manglet i budsjettframstillingen fra Regjeringen, faktisk manglet av taktiske hensyn i forhold til forhandlingene i Stortinget. Det skulle ikke forundre meg. Men vi må akseptere at Regjeringen også får lov til å drive sitt taktiske spill på den måten. Det vi skal være fornøyd med, er at det har kommet på plass.

Helt til slutt fremmer jeg alle forslag som Fremskrittspartiet står bak, og som vi er medforslagsstillere til. Jeg vil også signalisere «same procedure as last year», vi vil stemme imot V.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp de forslag han selv refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): I Framstegspartiet sitt alternative budsjett blir det lagt opp til at rammetilskotet til kommunane skal få eit kutt på 1,8 milliardar kr. i 2004, vidare skal det kuttast i Nord-Noreg-tilskotet, i regionaltilskotet, i skjønnstilskotet og i overføringane til fylkeskommunane – ikkje unaturleg frå det partiet.

Representanten Sandberg har ofte vore høgt på banen og lova meir pengar til kommunesektoren, sjølv om det ikkje kunne høyrast slik ut, iallfall ikkje i starten av innlegget hans i dag.

Kva skal ein tru på? Er det Framstegspartiet sitt alternative budsjett eller er det representanten Sandberg som er truverdig?

Så litt om konkurranseutsetjing og privatisering. Det stod å lese i Aftenposten den 24. november:

«Jeg tror vi skal sette strek over all privatiseringsdebatt i partiet vårt. Vi har ikke et prinsipp om at vi skal privatisere hele verden, sa Sandberg i sitt foredrag på Fr.p.s ordførerkonferanse i går.»

Spørsmålet mitt er: Er dette ei ny politisk linje frå Framstegspartiet?

Per Sandberg (FrP): Jeg har ved flere anledninger prøvd å gjøre også representanten Oppebøen Hansen oppmerksom på vårt system når det gjelder finansiering av kommunesektoren. Da vet representanten at vi ønsker oss et statlig finansieringssystem for primæroppgavene som baserer seg på brukervalg, utbetalt av det lokale trygdekontoret – derav også kutt i overføringene til kommunesektoren.

Hvis Oppebøen Hansen sammenligner vårt alternative budsjett for 2004 med budsjettet for 2003, vil han se at vi faktisk kutter 1,5 milliarder kr mindre i 2004 enn vi gjorde i 2003 – rett og slett for å følge opp de 1,5 milliardene som vi hadde forslag om og fikk flertall for i forbindelse med kommuneproposisjonen.

Når det gjelder privatisering, er det riktig, det som stod. Hver eneste gang vi har en debatt med Arbeiderpartiet, Kommuneforbundet eller andre om konkurranseutsetting, blir vi beskyldt for at vi ønsker å privatisere. Det vår politikk baserer seg på, er konkurranseelementet, og da er det uvesentlig for Fremskrittspartiet hvorvidt det er en organisasjon, private eller kommuner som konkurrerer om det tilbudet som skal legges ut på anbud. Derfor er ikke privatisering et prinsipp for Fremskrittspartiet.

Kari Lise Holmberg (H): Paradokset i Fremskrittspartiets politikk er at de vil bruke flere oljemidler til absolutt alle gode formål, med unntak av kommunesektoren.

Nå bekrefter statistikken at Regjeringens økonomiske politikk virker. Pilene går ikke lenger nedover, optimismen er vendt tilbake til næringslivet, og kommunene har i dette budsjettet fått en historisk vekst i frie midler. Viktige tjenesteområder er styrket. Men Fremskrittspartiet sier fortsatt at dette ikke er godt nok, at systemet vårt ikke er godt nok. Pengene skal følge brukeren, sier Sandberg. Men det kan da også gjøres innenfor det systemet vi har i dag.

Kan Per Sandberg si seg enig i at brukervalg er godt mulig innenfor det generalistkommunesystemet vi har i dag?

Per Sandberg (FrP): Hver gang denne regjeringen uttrykker seg om for stram økonomi, er paradokset at regjeringen allerede bruker 70 milliarder kr av oljepengene i året. 70 milliarder kr! Regjeringen gir uttrykk for at det ikke gjøres. Men når Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett for 2004 foreslår å bruke 5 milliarder kr utover de 70 milliardene som Regjeringen bruker, er katastrofen fullendt. Det er paradokset.

Så til det at pengene skal følge brukerne. Nei, jeg tror faktisk ikke det systemet vi har i dag, vil virke hvis man har som formål at man skal ha likt tjenestetilbud rundt i det ganske land. Hvis man skal ha brukervalg bare innenfor generalistkommuneopplegget, vil man fortsatt oppleve at det vil være stor forskjell på prioriteringene i de enkelte kommuner med hensyn til hva slags tjenestetilbud man vil få.

Vi er opptatt av at tjenestetilbudet innenfor både helse, eldreomsorg og skole skal være likt, uavhengig av hvilken kommune man måtte bo i i Norge.

Heikki Holmås (SV): Jeg har vært i en del debatter i det siste med Per Sandberg. Han har uttalt seg i aviser og i radio om EØS-utvidelsen og utlendinger som kommer til Norge for å jobbe, enten de kommer for å utføre tjenester eller for å arbeidsinnvandre.

Det jeg har skjønt, er at Per Sandberg er for å stenge ute polakker ved hjelp av å bruke overgangsordninger de neste fem årene, men de som kommer til Norge, kan godt jobbe for vesentlig lavere lønninger enn det som er vanlig i Norge – ned mot 50 kr timen. Da er det altså sånn at seriøse norske selskaper innenfor verftsindustrien og byggebransjen som lønner folkene sine med norske lønninger, vil tape i anbudskonkurranse med andre bedrifter som ansetter folk med lavere lønninger.

Da er spørsmålet mitt: Er det sånn at norske arbeidere må ned i lønn for å beholde jobben sin i fremskrittspartisamfunnet i årene som kommer? Eller er det sånn at Fremskrittspartiet vil styrke regelverket, sånn at de som jobber i Norge, skal få norske lønns- og arbeidsvilkår?

Per Sandberg (FrP): Nei, EØS-utvidelsen vil faktisk føre til at vi ikke kan stenge noen ute. Det er jo derfor Fremskrittspartiet ønsker overgangsordninger, for å forberede oss på det som eventuelt måtte skje. Vi vet ikke hva som skjer. Det eneste vi kan være sikre på, er at vi ikke vet hva som skjer. Men det vi vet, er at Norge har et meget attraktivt velferdssystem, med meget attraktive støtteordninger. Og i den sammenheng ønsker Fremskrittspartiet overgangsordninger for å forberede oss på den type ting.

Nei, jeg tror ikke at det vil bli lavere lønninger. Men jeg tror heller ikke at vi vil få noe høyere lønninger framover. Jeg tror nok at det norske arbeidsmarkedet bare må innse at når vi får denne utvidelsen, vil presset på den enkelte arbeidsplass og den enkelte bedrift bli så sterkt i forhold til konkurransen at de er nødt til å få kostnadsnivået ned. Det betyr ikke at vi skal kutte i lønningene, selv om Fremskrittspartiet har løsninger også på det, gjennom at vi tror at skatte- og avgiftslettelser vil føre til at kravet om høyere lønninger vil gå ned.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg ta opp de forslag i innstillingen som SV er med på, og som ikke har blitt fremmet ennå.

SVs budsjett for 2004 er først og fremst en hovedsatsing for å koble flere ledige hender med uløste oppgaver. I tillegg til det er vårt budsjettopplegg en satsing på de tingene som er viktigst for at Norge skal bli et trygt og godt land å bo i i åra framover, altså det som er viktigst for framtida.

SV vil utjamne forskjeller og avskaffe fattigdom. Derfor må man innrette all politikk på det, og ikke lage det til noe man skal reparere i ettertid. Fattigdom er uakseptabelt. Det gjør samfunnet dårlig å leve i for alle. Det krever langt mer politisk styring og langt mer ansvar for resultatet i praksis enn det denne regjeringen tar. Fattige barn, nedslitte skoler og mange folk uten arbeid har ingenting med en moderne velferdsstat å gjøre. SV har en moderne visjon som handler om at man skal sette det viktigste først, og at det skal bli slik i praksis som man har sagt. Når kartet ikke stemmer med terrenget, er det altså kartet man må justere, ikke omvendt.

I Norge i dag har vi en kommunesektor som disponerer svært mye av samfunnets ressurser. Men det er slik at det private forbruket til neste år øker sju ganger mer enn det offentlige forbruket, og det forteller oss at standardgapet øker mellom det den offentlige velferden kan by på, og det den private rikdommen kan gi det enkelte mennesket som er så heldig å ha trukket dét loddet i livet. Dette ser vi veldig grelt i mange kommuner, ikke fordi alt er dårlig og elendig der, men fordi hjelpen til dem som har det vanskeligst, blir for dårlig, og fordi f.eks. noe av den viktigste framtidssatsingen vi kunne ha, nemlig å satse på utdanning og skole, mangler.

Kompetanse og kunnskap er den viktigste strategien for å sikre norsk økonomi i framtida. Derfor vil vi altså ha en moderne skole, og ikke en slik skole som jeg gikk på på 1960-tallet. Da var det store klasser, alle lærte alt samtidig, og ingen hadde tilpasset opplæring. Det var ingen skole for dette årtusenet. Hvis vi vanskjøtter bygg, og ikke gir opplæring i moderne datateknologi, gir vi elevene en melding om at skole og utdanning ikke er viktig. For SV er dette viktig. Slik det er nå, blir den offentlige skolen mindre relevant for veldig mange foreldre, fordi den ikke er god nok. Og det tar ikke denne regjeringen på alvor.

I dagens aviser meldes det igjen om noe som burde være, men ikke er, en selvfølge. Vi er i ferd med å se et digitalt gap mellom fattige elever og elever som har råd til datautstyr hjemme, og som har råd til å ta dataundervisning ved siden av skolen, fordi det ikke fins moderne datateknologi i skolen. Dataundervisning fins kanskje bare i ett rom og er ikke koblet til all undervisning. Det har da ingenting med moderne undervisning å gjøre at det skal være slik. Og gjett hvem som taper. Det er faktisk ikke bare de fattige elevene, men det er Norge. Norge taper, for her er det mange evner og ressurser som ikke blir utnyttet. Disse barna og ungdommene er mye viktigere for hvordan tryggheten vår skal være i framtida, enn mer oljeboring i nord – i Lofoten og i Barentshavet.

Denne regjeringen har nå satt norgesrekord når det gjelder dårlig kommuneøkonomi og antall kommuner under statlig administrasjon. Det minner ikke mye om kommunal frihet, som de snakker mye om. Det er mange gamle synder her, men det har altså blitt mye verre i det siste.

SVs kommuneøkonomi vil bidra til at flere av de ledige hendene som nå fins, kommer i arbeid. Det er et viktig mål i seg sjøl. Med SVs kommuneopplegg vil vi fullføre barnehagereformen. SVs kommuneopplegg vil bidra vesentlig til å fjerne fattigdommen og til å ta et særlig ansvar for å fjerne fattigdommen blant barn. Det har blitt 30 000 flere barn i år enn i fjor som har foreldre som er arbeidsledige, og veldig mange av dem får veldig dårlig råd. Vi trenger en satsing for å gjøre det å ha lite penger mindre vondt og vanskelig. Da er det igjen skolen som er viktig. Skolen må være så god at den kan kompensere for de forskjellene som ligger i privat økonomi. Det er viktig at kommunene har råd til å gi innbyggerne et godt kulturtilbud og ha et fritidstilbud som gjør at man ikke må opp med lommeboka hver gang man skal være med på noe, eller ikke behøver å være utenfor hver eneste gang noe skal skje. Det skaper ingen god barndom, og det skaper ikke et klima som gir alle ungdommer de samme muligheter. SVs kommuneopplegg vil gi grunnskolen nødvendige ressurser.

SVs kommuneopplegg vil også gi kapasitet og kvalitet når det gjelder omsorg og pleie for dem som trenger det. Det må også være gode arbeidsforhold for dem som jobber der, slik at de ikke sliter helsa av seg. I en av dagens aviser stod det om det å jobbe i helse- og omsorgssektoren at det ser ut som om det er en sektor som er designet for en singel, veltrent vektløfter med enorm kapasitet. Og hvis jeg kan få lov å legge til: Antakelig må man også ha evne til å stenge ute bekymringer for dem som ikke har fått nok hjelp og omsorg, når man går hjem. Her skal altså tusenvis av underbetalte damer slite helsa av seg for at gamle skal få et minimum av omsorg og pleie, fordi Regjeringen synes det er viktigere med skattelette til dem som har mye. I tillegg til det hører jeg at de får skylden for dyre lønnsoppgjør. Unnskyld, hvis vi skal rekruttere folk til disse sektorene i framtida, er det to ting som må være på plass. Det må være en lønn det går an i leve av, og en pensjon det går an å leve av når man blir gammel, og et arbeidsliv som er slik at man ikke blir sjuk av å jobbe der.

Det er viktig for SV å sikre full tilgjengelighet for funksjonshemmede og benytte prinsippet om universell utforming. Der er det langt igjen i norske kommuner og i det norske samfunn generelt – i arbeidslivet ikke minst.

SV vil også ha et opplegg for kommuneøkonomi som bidrar til at vi får bosatt de flyktningene som vi har tatt ansvaret for. Det dreier seg om satsing på boligpolitikk, men det dreier seg også om kommuneøkonomi.

SV vil ha en offensiv satsing på kollektivtrafikk. Det er en forutsetning for et moderne samfunn. Kollektivtrafikken ligger under fylkeskommunenes budsjetter, men flertallet på Stortinget og Regjeringen vil fremdeles ikke vite noe om volum, kapasitet, pris og tilgjengelighet. Det skal vi ikke vite noe om! Da er det litt vanskelig å se om man har tilstrekkelig med midler til å nå målene.

SV er også opptatt av å sikre fylkeskommunene som regional utviklingsaktør. I forbindelse med bortfallet av den differensierte arbeidsgiveravgiften blir det utrolig viktig at de midlene som skal på plass der, blir store nok. For når man skal kompensere én krone som før gikk direkte til bedriften, med indirekte virkemidler, må man altså satse vesentlig mange flere midler på de tingene man har lov til å gjøre, nemlig på forskning, utvikling, utdanning, kompetanseoppbygging, etterutdanning i bedriftene, samferdselsløsninger og IKT-løsninger. Alle disse tingene har man lov til å gjøre sjøl, på egen hånd, men det vil være indirekte virkemidler som det vil ta lengre tid før bedriftene merker. Derfor må vi gjøre dette i større volum enn det vi gjør i dag.

SV ønsker også et opplegg der kommunene har råd og mulighet til å ta ansvar i miljøpolitikken. SV ønsker et opplegg der kommunene kan være med på en boligsatsing for unge og vanskeligstilte. Mer enn halvparten av alle som skrives ut fra psykisk helsevern i dag, har ikke egnet bolig. Nesten ingen av dem som kommer ut fra fengslene har det. Og dette kalles ettervern! Dette er noen av de største manglene vi ser i den norske velferdsstaten i dag. Det er også slik at hele samfunnet taper på det. Det blir mer utstøting av det, folk blir ikke friske, og de kommer ikke ut av en kriminell løpebane hvis de ikke har tak over hodet.

Helt kort til slutt: Egenandelene øker. Det er en usosial måte å kreve inn skatt på. SV er dypt uenig i at egenandelene skal øke. I vårt opplegg er alle egenandelsøkningene fjernet.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Denne høsten har Arbeiderpartiet klart å dreie politikken til venstre. Det er faktisk første gang at Bondevik II-regjeringen gjør det. Det skyldes budsjettavtalen Arbeiderpartiet har inngått med Regjeringen. Dette har gitt resultater. Det er selvsagt slik at vi ikke er fornøyd med alt, bl.a. er vi ikke fornøyd i forhold til at vi ikke fikk gjennomslag for å øke inntektsgrensen for barnefamilier for å få bostøtte. Vi kommer tilbake til det. Men vi er fornøyd på noen områder. Kommunene i Hedmark har bl.a. fått 77 mill. kr mer som en følge av forliket. Det gir en bedre skole for barna, det gir en bedre eldreomsorg for de gamle, og det gir billigere skolefritidsordninger. Men SV skriver i merknadene sine at dette er «beskjedent».

Da har jeg et spørsmål til representanten Andersen: Hvilke konkrete resultater kan SV vise til denne høsten?

Karin Andersen (SV): Jeg tror Arbeiderpartiet skal være ganske fornøyd med den måten SV har omtalt budsjettforliket med Regjeringen på. De har sparklet litt på et Høyre-budsjett som var meget usosialt. Vi har gitt Arbeiderpartiet ros for at de har sikret en noe bedre kommuneøkonomi, og også for at man har sikret bedre tiltak for de arbeidsledige. Det er mange ting i dette budsjettet som vi var veldig overrasket over at Arbeiderpartiet ville være med på. Det gjelder mange av strukturtiltakene, bl.a. konkurranseutsetting og privatisering i kommunesektoren og en rekke andre ting. Når det gjelder egenandelsøkningene, er det meget usosialt, over en halv milliard i skatteøkning til folk som er syke. Det er en total mangel på satsing på boligpolitikken, som er det aller viktigste for dem som er fattigst. SV kunne aldri ha gått med på et slikt opplegg som Arbeiderpartiet nå har gått med på. Det er altfor usosialt, har altfor dårlig fordelingsprofil, for dårlig miljøprofil og for mange høyrepolitiske strukturtiltak til at vi kunne ha gått med på noe lignende.

Torbjørn Andersen (FrP): SV pøser mer penger ut til alle offentlige formål. Det er nærmest ingen grenser for hvor mye SV vil bygge opp offentlig sektor. Økte offentlige utgifter må uansett betales med høyere skatter og avgifter. Vi vet at Norge fra før av har noen de høyeste skattene og avgiftene i denne verden. Verre blir det altså om SV får bestemme. Konkurranseutsetting er bannlyst, og monopoler er hellige kuer for SV.

Mitt spørsmål er: Har SV noen gode forslag for å redusere de offentlige utgiftene og effektivisere kommunal virksomhet, eller er det bare mer penger til kommunene som er den eneste løsningen SV kan se? Har SV bare ett eneste forslag å vise til når det gjelder å kostnadseffektivisere kommunal drift?

Karin Andersen (SV): Jeg blir av og til veldig forundret over den debatten som foregår i Stortinget. Kommunalkomiteen er ganske mye ute og besøker kommunesektoren, og som enkeltrepresentanter er vi også det. Det foregår en utrolig mengde av fornyelsesarbeid i kommunesektoren, og det har det gjort i veldig mange år. SV har vært sterk tilhenger av mange av de omstillingsprosessene som foregår i kommunesektoren. Vi har til og med tatt til orde for at den strategien som vi samlet sett skal gå inn for, er den som kommunesektoren og flere kommuner sjøl har tatt initiativ til. Det har vært veldig vellykket.

Så når Fremskrittspartiet framstiller det som om det ikke har skjedd noe fornying og effektivisering i kommunesektoren, og at SV har vært imot det, er det totalt feil. SV ønsker en bedre velferd, mindre fattigdom, en bedre skole og bedre helse og omsorg enn det Fremskrittspartiet gjør. Da er det klart at vi må bruke litt mer penger på det enn det Fremskrittspartiet gjør. Fremskrittspartiet synes det er finere med skattelette til dem som er rike, enn det SV gjør.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg opplever at SV er indignert og foruretta. Dei er indignerte for dei skattelettane som er gjevne, sjølv om ein veit at dei i hovudsak har gjeve eit pressa næringsliv ny giv. Dei er i tillegg foruretta over auka privat velstand, sjølv om dei veit at han har kome også fordi renta er gått ned og har gjeve billegare husleige til alle som har investert i hus og heim, noko som ein elles pleier å prioritera også i SV. Samtidig er dei bekymra for at skatteanslaget må nedjusterast for 2003. Korleis trur SV at det hadde sett ut dersom næringsliv og arbeidsplassar ikkje hadde vorte styrkte av skattelette og rentenedgang?

Tek SV av og til innover seg i all sin indignasjon over såkalla usosial politikk at Noreg tre år på rad er kåra til verdas beste land å leva i, og at vi lett kan oppleva ei slik ranking endå ein gong? Tek verda heilt feil?

Karin Andersen (SV): Det er ikke slik at SV er indignert over Regjeringen. SV er dypt fortvilet og ganske opprørt over at en regjering med Kristelig Folkeparti i er i stand til å prioritere velstand for de aller rikeste på bekostning av de aller fattigste. Det er altså slik at hoveddelen av de skattelettene som er gitt, ikke er gitt til folk flest. De er gitt til de aller rikeste. Det er bare å kikke i tabellene. De viser usosiale kutt på over 6 milliarder kr til barn, fattige, syke og arbeidsledige, mens de aller rikeste har fått 4,9 milliarder kr som følge av utbytteskatten, boligskatten, toppskatten og opsjonsbeskatningen. Det er vi indignert over. Det er flere fattige barn i Norge nå enn da denne regjeringen overtok. Det er stikk imot hva denne regjeringen har lovt, og vi mener altså at det er feil. Vi mener også at det er svært feil å ikke bruke regjeringsmakt og satse på skolen slik at den blir moderne og framtidsrettet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Aldri før har auken i midlar frå eitt år til det neste vore større for kommunesektoren enn frå 2003 til 2004. Aldri!

Auken er på ufattelege 6,685 milliardar kr. Det er mykje pengar. Auken er også stor i prosent, 6,1 pst.

Dette betyr auka velferd i Kommune-Noreg. Det betyr at Noreg vert ein endå betre plass å leva til neste år. Det er ikkje usannsynleg at vi endå eit år får ei ranking som verdas beste land å leva i.

Eg synest denne debatten er for negativ, for sytete. Det er faktisk tid for litt glede, kanskje eit bitte lite jubelrop. Når skal vi elles gle oss, om ikkje over at 6,6 milliardar kr meir skal byggja velferda der velferda vert skapt, nemleg i Kommune-Noreg?

Sjølv om opposisjonen held seg til klagesongen, så høyrer eg faktisk ein del tilslutnad frå kommunane.

Jo, dei må framleis hushaldera med pengane. Problema står i kø, seier dei. Eksempelvis vert vi eldre. Eldreomsorga kjem til å kosta meir og meir kvart år framover. Det spørst om det i det heile er mogleg å løyva seg ut av den demografiske vinteren, som vi neppe kan unngå.

Og skolen slit med elevar som treng ekstra oppfølging. Barnevernet har større utfordringar enn nokon gong før.

Alt dreier seg ikkje eingong om kommuneøkonomi – gatene er utrygge, hærverk er omfattande, med stress og ruin i sine fotefar. Vi må kanskje etter kvart stilla oss spørsmål om kvifor det er slik.

Som russ fekk eg eit russekort der det stod: «Noen får resultater – andre konsekvenser …»

Har vi eit samfunn som ikkje sørgjer for at vi får dei gode resultata, men snarare eit samfunn som haustar også uynskte konsekvensar? Eg er einig med filosofen Alexis de Tocqueville når han seier at alternativet til ein verdistat er ein politistat. Alle samfunn treng eit sett verdinormer som borgarane føler seg forplikta til å følgja, seier han i sitt store verk om staten. Derfor trur Kristeleg Folkeparti og eg at det er slike verdinormer som at du skal ikkje stela, du skal ikkje lyga, du skal ikkje drepa og dessutan skal du æra far og mor, som har skapt fridom for heile samfunnet. Alternativet er faktisk ei kontrollerande statsmakt som stryper fridomen og dermed grunnlaget for folkestyret vårt, og det er både for dyrt og for dumt.

Denne regjeringa har som prosjekt å demma opp for den raske veksten i Oslo-regionen. Derfor har vi bl.a. flytta ut statlege arbeidsplassar. Det har alle snakka om før, men ingen har gjort det. Eg lurer på når vi får eit lite hurrarop frå Senterpartiet.

Men for distrikts- og regionalpolitikken er ikkje statlege arbeidsplassar nok, naturlegvis ikkje. Fyrst og fremst må næringslivet få vilkår som gjer at folk får arbeidsplassar. Høgt rentenivå, skyhøg kronekurs saman med eit lønnsnivå som ligg langt over nivået i våre naboland, kunne knekt konkurranseutsett næringsliv.

Men «nu går alt så mye bedre»: Rentenivået er gått ned med 4,5 pst., og kronekursen er dermed svekt. Lønningane er dei same og vel så det. Men optimismen er på veg tilbake, og arbeidsløysa flatar ut. Det er dette som er det viktigaste for distrikta, og for at folk vil byggja og bu der.

Men vi skal ikkje underslå det faktum at ein del av sentraliseringsstraumen er eit kulturval. Det er vanskeleg for distrikta å konkurrera dersom opera og kafear vert viktige gode. Og med ein reproduksjon på 1,8 har ikkje bygdene lenger råd til å senda ein einaste ungdom til byen utan at det har store konsekvensar, eller at dei får innvandring. Demografien, eller befolkningsutviklinga, er viktigast også for distrikta si framtid.

Kristeleg Folkeparti vil styrkja fylket som regional utviklingsaktør. Vi trur på at vit og forstand vert forvalta bra av folkevalde på regionalt nivå. Og vi er glade for at fylkeskommunane fekk 400 mill. kr meir ved budsjettforliket. Dei hadde faktisk bruk for det.

Den store og vanskelege saka i dette budsjettet er arbeidsgjevaravgifta. Det er eit trist faktum at vi er tvungne av EØS og av ESA til å forlata det mest treffsikre distriktspolitiske tiltaket som vi hadde. Slik går det når reglane skal vera like frå Sør-Italia til Lofoten. Det er heilt sprøtt. Regjeringa har gjort det beste ut av situasjonen. Heldigvis kan vi fortsetja som før i Finnmark og Nord-Troms, og fiskeri- og landbruksnæringa er unnatekne fordi vi har EØS-medlemskap og ikkje EU-medlemskap. Dei meirutgiftene som næringlivet får, skal i sin heilskap tilbakeførast til distrikta. Det må no gjerast som såkalla bagatellmessig støtte, som er viktig og av stor betyding ikkje minst for dei bedriftene som har mindre enn 20 tilsette. Dei skal faktisk ikkje koma dårlegare ut med det nye systemet. Og i Noreg har vi heldigvis mange slike små bedrifter. Pengar vert også tilbakeførte som transportstøtte, og Regjeringa har fått på plass overgangsordningar.

Kristeleg Folkeparti meiner at det staten tek inn i meir arbeidsgjevaravgift, må tilbakeførast i sin heilskap til dei regionane som vert råka, og ein må sørgja for at det ikkje vert for store skeivfordelingar. Stortinget har i denne saka bestilt ei årleg oversikt der meirkostnadene og kompensasjonar vert framlagde. Viktig er det også at reduksjonen i elavgifta ikkje vert rekna med som kompensasjon for arbeidsgjevaravgifta.

I eit samarbeid mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet har Stortinget i dette budsjettet gjerda inne endringane i arbeidsgjevaravgifta slik at vi trur at kvar krone skal tilbakeførast til distrikta der dei kjem frå, og at færrast mogleg skal tapa på denne omlegginga, som vi likevel beklagar.

Det er ingen tvil om at det vert ei utfordring å redusera tilstrøyminga av asylsøkjarar til Noreg. Når heile 49 pst. av dei som søkjer asyl, kjem frå land i Europa, er det noko som er riv ruskande gale. Sjølv om vi aukar løyvingane på dette området med meir enn 1 milliard kr, må vi få redusert dei ugrunna asylsøknadene for å vera i balanse.

For Kristeleg Folkeparti er det likevel viktig å understreka at Noreg må ta imot dei som treng vårt vern – må ta imot dei som faktisk er forfølgde. Og Kristeleg Folkeparti meiner at vi i Noreg, med våre ressursar, må prioritera kvinner og barn når det gjeld kvoteflyktningar. Og dei som skal vera her, må fortast mogleg læra seg norsk og koma seg i jobb, for slik vert integreringa effektiv – til beste for asylsøkjaren og til beste for Noreg.

Eg viser til at kollegaen min vil gå nærmare inn på tema som minoritetar, samepolitikk og arbeidsmarknaden. Men lat meg no slå fast at resepten for neste år lyder slik: Kommuneøkonomien vert betre, arbeidsløysa vil gå ned, renta vil halda seg låg, det vert ein gryande optimisme i næringslivet, og Noreg vil sannsynlegvis endå ein gong verta kåra til verdas beste eller i alle fall blant verdas beste land å leva i. Då synest eg det er lite å gråta for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Mange sentrale Kristelig Folkeparti-politikere uttalte seg svært kritisk til forslaget til statsbudsjett da det kom, om den manglende satsingen på kommunene. Blant annet sa lederen i Hordaland Kristelig Folkeparti og fylkesordfører Torill Selsvold Nyborg følgende:

«Budsjettet er en katastrofe for fylkeskommunen. Hva har regjeringen tenkt at vi skal leve av».

Og ikke så unaturlig uttalte Kristelig Folkeparti-ordføreren i Skjervøy, Roy Waage, etter forliket med Arbeiderpartiet, at Arbeiderpartiets forslag jo følger opp det grasrota i Kristelig Folkeparti har bedt om.

Mitt spørsmål til representanten Anita Apelthun Sæle blir derfor: Tyder ikke dette på at Kristelig Folkeparti har havnet i feil selskap?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det var ein auke i kommuneøkonomien. Han var ganske stor, han var faktisk større enn nokon gong før i milliardar, altså på 3 milliardar kr. Torill Selsvold Nyborg og Skjervøy-ordføraren kan spissformulera seg, det har vi høyrt mange gonger. Det er ein jobb det òg, å påpeika kva for problem dei har der dei har ansvaret.

Eg forstår ikkje heilt spørsmålet når Arbeidarpartiet spør om vi er i feil selskap. I denne samanhengen er vi nemleg i selskap med Arbeidarpartiet, og derfor har fylkesordførar Torill Selsvold Nyborg fått 400 mill. kr ekstra til fylkeskommunane, og ordføraren i Skjervøy er vel også fornøgd for tida, med 2,2 milliardar kr meir til kommunane. Så selskapet skulle vel vera bra når både regjeringspartia og no Arbeidarpartiet er i same selskap.

Torbjørn Andersen (FrP): Vi må redusere de ubegrunnede asylsøknadene, sa Anita Apelthun Sæle i sitt innlegg. Jeg vil minne om at siden 1998 har altså asylstrømmen til Norge nærmest eksplodert. I 1995 kom det 1 460 asylsøkere til Norge, i 1996 1 778 og i 1997 2 271. Og straks Kristelig Folkeparti og Bondevik I-regjeringen overtok, eksploderte altså antallet i 1998 til 8 374 og til 10 160 i 1999. Siden da har tallet økt ytterligere dramatisk – til 10 842 i 2000 og til rekordhøye 17 480 i 2002.

På bakgrunn av de erfaringer som er gjort siden 1997, ser ikke Kristelig Folkeparti i dag at den svært liberale flyktning- og asylpolitikken som de fra første stund i 1997 la opp til, har vært uheldig, og at de følgelig har et behov for å revurdere sin liberale flyktning- og asylpolitikk? Eller var dette noe Kristelig Folkeparti egentlig ville, og derfor ikke ser behov for innstramminger i antallet asylsøkere?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det er ikkje berre talet på asylsøkjarar som har eksplodert. Problema i verda har også eksplodert – krig i Europa, krig på dei fleste kontinent, og folk som er i naud, søkjer andre stader å bu. Samtidig har verda vorte mindre. Dei som lever i fattigdom i enkelte delar av verda, ser at i andre område flyt det av mjølk og honning. Det gjer at flyttinga mellom landa vert større enn det ho var før. Ein veit at folk har det betre andre plassar, og ein søkjar eiga lykke.

For Kristeleg Folkeparti er det viktig at vi prioriterer dei som verkeleg er forfølgde. Derfor kan vi ikkje ha ein så firkanta politikk at vi risikerer at nokre av dei som verkeleg er forfølgde, ikkje får verta i Noreg. Samtidig maktar vi ikkje å ta oss av alle som kunne ha behov for det.

Karin Andersen (SV): Representanten Apelthun Sæle sier at dette budsjettet er lite å gråte for. Ja, det er jeg helt enig i. De aller fleste i Norge har det veldig bra, og det som er poenget, er: Hvorfor er man ikke i stand til å ordne opp for dem som har det aller vanskeligst, når de fleste av oss er så utrolig rike som det vi er? Det er spesielt uakseptabelt at barn lever i fattigdom.

«Vanskeligstilte barnefamilier er en prioritert målgruppe i den samlede innsatsen for å bekjempe fattigdom», sa Regjeringen i tiltaksplanen sin mot fattigdom – «uakseptabelt», står det. Man har altså et økende fattigdomsproblem, og så har man en skattepolitikk som har en verdiprofil som er slik at den som har mye, skal få mer. Det er de med over 1 mill. kr i inntekt som f.eks. får størst nytte av fritak av skatt på aksjeutbytte. Mener representanten Apelthun Sæle at det hadde vært like «uakseptabelt» om disse menneskene kanskje måtte ha ventet litt med å øke sin velstand ytterligere?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det gler meg at vi er einige om at det er lite å gråta for i Noreg, dei fleste har det bra. Så har denne regjeringa altså satsa på at vi skal kjempa mot fattigdom ved ei fattigdomspakke.

Vi synest det er uakseptabelt at nokre fell mellom to stolar. Vi veit det er vanskeleg å få tak i dei problema som ligg i rus og i arbeidsløyse. Derfor har vi satsa på at det må kjempast mot arbeidsløysa. Raskare enn nokon har klart det ved konjunktursvingingar tidlegare, har vi faktisk klart å koma i ein situasjon der næringslivet igjen har optimisme, og det er det viktigaste for å unngå at fattigdomen skal breia seg, også for barn, for barn lever i familiar der folk anten er i arbeid eller er arbeidslause.

Så til dette med skattepolitikken.

Det meste av skattelettane har gått akkurat til næringslivet, og det var nødvendig for å oppnå det som var hovudmålet, nemleg at folk skal koma i arbeid. Det er sant at nokre av dei rikaste i Noreg no faktisk har flytta pengane sine til banken og vekk frå næringslivet, fordi det ikkje var gunstig å ha dei i næringslivet. Det synest eg er negativt, og derfor vart utbytteskatten negativ.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

May Britt Vihovde (V): Med dette statsbudsjettet får kommunane ein historisk høg vekst frå i år til neste år på 6,7 milliardar kr. Det synest Venstre er bra.

Kommunesektoren var prioritert i Regjeringa sitt framlegg til statsbudsjett. No er han prioritert endå høgare. Det har kosta på andre område, men pengane kjem godt med i ein sektor som slit med underbalanse etter mange års underfinansiering og detaljstyrte reformer.

Like viktig som meir pengar er større fridom til å nytta pengane slik det er best etter lokale forhold. Venstre er glad for å vera i ei regjering som går føre for meir fridom og meir ansvar lokalt, der oppgåvene best kan løysast og avstemmast mot kvarandre. Då rekk pengane òg lenger.

Berre éin gong dei siste 15 åra har ein kome opp mot ein slik auke for kommunesektoren, og heller ikkje då så langt som no. Det var i budsjettet for 1997, og auken var noko over 5 milliardar kr. Då var det sentrumspartia i opposisjon som pressa arbeidarpartiregjeringa til ein auke som regjeringa fann var på grensa til det forsvarlege.

Eg minner ikkje om dette for å trekkja parallellen til denne politiske sida av saka, men for å syna at det er ei årsak til at ein ikkje så ofte får ein slik vekst i kommuneøkonomien. Det normale gjennom heile 1990-talet har vore om lag halvparten.

Slik var det òg under sentrumsregjeringa. Senterpartiet sat då med kommunalministeren, og saman med oss andre i regjeringa vrei han seg for å rista nokre fleire kroner til kommunane innanfor ein heilskap som kravde tilstramming. Då var det heilt andre tal enn det ein ser i dag.

Difor er det ganske provoserande å høyra Senterpartiet her i dag og òg å lesa merknadene deira i innstillinga. I opposisjon sit pengane laust, og ein må ty til juksegrep i høve til handlingsregelen for å få finansiert løfta sine. Senterpartiet veit jo at i kvar einaste regjering dei måtte gå inn i, vil dette ikkje vera mogleg.

Fråvere av bakkekontakt er det òg når representanten Meltveit Kleppa gir seg til å framstilla Regjeringa sin politikk stikk imot sanninga. Eg siterer:

«Denne medlemen registrerer at denne Regjeringa har som hovudmålsetjing å redusere offentleg sektor. Det viktigaste grepet i dette arbeidet synest å vere ei blind tru på privatisering, konkurranseutsetjing og effektivisering av offentleg sektor.»

Like etter skriv same representant:

«Denne medlemen viser til at Regjeringa har ein langsiktig strategi for å endre kommunestrukturen i Noreg. I denne planen synest det etter denne medlemen sitt syn to hovudelement, nedlegging av fylkeskommunen og massive kommunesamanslåingar.»

Det hadde vore interessant å spørje «denne medlemen» kvar ho finn denne strategien, utanom i sitt eige hovud. I valkampen måtte Regjeringa ta Senterpartiets leiar kraftig i skule for hennar fantasifulle, for ikkje å seia direkte usanne, framstilling av Regjeringas WTO-politikk. Det har visst blitt eit mønster for Senterpartiet å tala usant om andre parti. Det synest eg er svært skuffande gjort av eit parti som ein i Venstre har hatt eit godt samarbeid med både sentralt og lokalt.

g andre parti har hatt problem med verkelegheita. I budsjettinnstillinga skriv m.a. Sosialistisk Venstreparti at statsbudsjettet har eit «klart høyrepreg». Vidare skriv SV: «Mangelen på politisk retning er påtrengende». Lenger ute heiter det at «handlingsrommet blir brukt opp av skattelette og at Regjeringen vil minske fellesgodene i offentlig sektor».

Dei fleste har vel fått med seg at skattelette ikkje blei prioritert mykje av Regjeringa denne gongen, og at offentleg sektor framleis aukar monaleg. Det er ikkje lett når propagandaen skal sameinast med verkelegheita.

For Venstre går dette budsjettet klårt i retning av betre økonomi og auka lokal handlefridom, innanfor ansvarlege budsjettrammer som gir redusert arbeidsløyse og redusert rente, og som gir kommunane betre spelerom. Når dette historiske løftet heller ikkje er nok for enkelte, må eg seia meg samd med Framstegspartiet, som i innstillinga konstaterer at svartmalinga ikkje tek slutt.

Enkelte blir aldri nøgde uansett. Sanneleg skal det bli litt av ein blåmåndag for både Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet dersom dei – så underleg det enn kan høyrast – skulle koma i regjering og toppa neste års budsjettauke med ytterlegare milliardar.

Venstre er glad for momsrefusjonsordninga, som vil gjera det enklare å gjennomføra konkurranseutsetjing der kommunane sjølve finn at det er fornuftig. Det er ikkje slik at Regjeringa ser konkurranseutsetjing som løysinga på alt. Det er heller ikkje slik, som Sosialistisk Venstreparti skriv, at dårlege offentlege tenestetilbod er «en bevisst del av Regjeringens privatiseringsstrategi».

Det må vera frykta for at konkurranseutsetjing skal visa seg fornuftig, som gjer at ein må ty til slike overdrivingar.

Regjeringa arbeider målretta for maktspreiing og desentralisering. Fylkeskommunane får store moglegheiter til å visa si nytte gjennom auka satsing på regional utvikling, nyskaping og næringsutvikling. Venstre og Regjeringa vil ha eit tredje forvaltningsnivå, men det er under press. Fylkeskommunane må kjenna si gjestingstid, og Venstre vonar dei vil nytta ho godt.

Venstre støttar sjølvsagt dei forslaga som Høgre og Kristeleg Folkeparti stiller seg bak.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Økonomien i kommunesektoren er svært vanskeleg. Samtidig som Regjeringa strammar til økonomiskruen, er det òg sviktande skatteinngang. I tillegg er om lag 25 pst. av kommunane under offentleg administrasjon.

I representanten Vihovdes eige fylke, Hordaland, er heile ti kommunar svartelista. Budsjettavtala mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet gjorde noko med denne situasjonen. Eg har lyst til å referere litt til endringane som har skjedd i Vihovdes eige nærområde. Når det gjeld Kvam kommune t.d., fekk dei altså 3,8 mill. kr meir ved budsjettforliket. Det var med på å redusere barnehageprisane. Det var med på å styrkje det førebyggjande arbeidet blant barn og ungdom. Det var med på å få til ei auka kultursatsing, og det var med på å få fleire datamaskinar inn i grunnskulen.

Eg må seie eg er ganske forundra over representanten Vihovdes innlegg her i dag. Er ikkje representanten einig i at Regjeringas opplegg i utgangspunktet var altfor dårleg? Korleis kan representanten hevde at kommunesektoren var prioritert i Regjeringas opplegg?

May Britt Vihovde (V): Eg trur at om representanten Oppebøen Hansen går tilbake og ser i budsjettforslaga som er komne frå ulike regjeringar dei siste tiåra, vil han sjå at det budsjettforslaget som kom frå denne regjeringa, inneheldt det største lyftet som nokon gong er teke i høve til kommunesektoren.

Så har eg lyst til å seia at eg og Venstre er ikkje misnøgde med den budsjettavtalen der vi fekk meir midlar til kommunesektoren, men ein del av den finansieringa ein gjorde for å finansiera desse 2 milliardar kr, var ikkje Venstres fyrsteval.

Eg har òg lyst til å seia at inngangsbilletten – å gå tilbake på ordninga med mellombelse tilsettingar, ei ordning som ville ført til at fleire ungdomar og fleire andre arbeidslause faktisk fekk arbeidstrening og kom seg ut i arbeidslivet – sat ganske langt inne hos Venstre. Me meiner faktisk at i dagens situasjon, med så stor arbeidsløyse, hadde det vore eit viktig incitament til å få fleire ut i arbeid.

Per Sandberg (FrP): Ifølge media er Venstre nå et parti som har vesentlig makt i Regjeringen. Det er derfor med interesse jeg merker meg innlegget til representanten Vihovde når det gjelder forholdet til Senterpartiet. Ikke for det, jeg regner med at representanten Meltveit Kleppa nok vil forsvare sine standpunkter selv, men det er nok av interesse likevel når representanten Vihovde viser til at Regjeringen ikke har noen strategi, at konkurranseutsetting ikke er noe viktig element i denne Regjeringens politikk, og at heller ikke Regjeringen har noen strategi eller agenda i forhold til kommunestrukturen.

Mitt spørsmål til representanten Vihovde blir da: Er det slik at Venstre med sin «vesentlige makt» nå er i ferd med å snu Regjeringen i forhold til å bruke konkurranseprinsippet som et viktig element? Og er det også slik at Venstre med sin «vesentlige makt» i regjering vil stoppe statsrådens strategi og agenda for å endre kommunestrukturen i Norge?

May Britt Vihovde (V): Det er litt interessant å registrera at representanten Sandberg og Framstegspartiet faktisk no seier at Venstre har makt. Det å sitja i regjering og ta ansvar, visa kompromissvilje og samarbeida gir faktisk resultat.

Det er ikkje strategien til denne regjeringa å leggja ned kommunar. Denne regjeringa har sagt at det må vera heilt frivillig om kommunane vil slå seg saman, eller om dei vil samarbeida. Regjeringa har heller ikkje nokon strategi når det gjeld konkurranseutsetjing. I Venstre meiner vi at det må vera opp til kvar enkelt kommune å vurdera om dei vil konkurranseutsetja tenestene sine. Det er ei lokal prioritering, der ein må prioritera ut frå om dette vil tena innbyggjarane. Dersom ein konkurranseutset og det ikkje tener innbyggjarane, vil innbyggjarane gi ei klar tilbakemelding ved neste val.

Å utnytta dei ressursane ein har, å ha fridom til å bestemma korleis dei skal brukast, og kvar dei skal brukast, til det beste for borgarane i kommunen, er politikken til Venstre. Regjeringa legg til rette for konkurranseutsetjing, men valet ligg hos kommunane.

Karin Andersen (SV): Representanten fra Venstre er veldig opptatt av at det er forskjell på propaganda og virkelighet. Ett av de områdene som Venstres ledelse har markert seg på i det siste, er innvandrings- og flyktningpolitikken. Det denne regjeringen har gjort, er å stramme inn på noen områder som er veldig viktige for de flyktningene som har det aller vanskeligst, nemlig kvoteflyktningene. I to år på rad har Regjeringen bestemt at de flyktningene i verden som sitter i flyktningleir, og som har det aller vanskeligst, skal Norge ta et mindre ansvar for.

Det er veldig vanskelig for SV å forstå at dette har noen som helst slags sammenheng med det bildet Venstre prøver å skape av seg sjøl som et flyktningvennlig parti. I tillegg har altså denne regjeringen fjernet norskopplæring for asylsøkere med kjent identitet som sitter og venter på behandling i flyktningmottak. Det vet vi hemmer integreringen veldig. Hvor har Venstre vært i disse sakene?

May Britt Vihovde (V): Eg innrømmer at vi har ei kjempestor utfordring når det gjeld måten vi behandlar dei som kjem til Noreg, på. Men det går på at sjølve asylinstituttet, sjølve flyktninginstituttet, er under press. Det kjem så mange til Noreg som eigenleg er her for å søkja seg jobb og for å få eit betre liv, men som ikkje treng vern, ikkje treng asyl, ikkje er forfølgde. Då må ein stramma inn for å kunna bruka pengane på dei som verkeleg treng dei mest. Eg hadde håpt at det kunne ha vore eit skikkeleg solid fleirtal i denne salen som hadde erkjent at ein kunne opna for arbeidsinnvandring, opna for at fleire kunne koma til Noreg for å søkja seg ein jobb, få eit betre liv. Dersom vi hadde klart å få til det, ville mange av dei som i dag står i den køen som vi i dag brukar ganske mange pengar på, koma til Noreg på ein annan måte. Då kunne vi ha brukt pengane våre på dei som verkeleg treng dei, sikra eit godt integreringstilbod for dei som verkeleg treng ei nødhamn, og som kjem til Noreg nettopp på grunn av det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Signe Øye (A): Arbeiderpartiet hadde i sitt budsjett en større satsing på kommunene, med 3,2 milliarder kr i frie inntekter utover Regjeringens forslag. Dobbelt så mange skulle få tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Barnefamilier med svært lave inntekter skulle få bostøtte. Helsetilbudene skulle opprettholdes. Vårt opplegg ville gitt 24 000 flere mennesker jobb eller opplæring. Økt aktivitet i kommunesektoren, i helseforetakene og i utbygging av infrastruktur ville bidratt til at 10 000 nye arbeidsplasser kom på plass. Det ville ha vært et godt grep for å få ned den høye ledigheten.

Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene var et godt skritt i riktig retning. Regjeringens «Høyre-budsjett» fikk en vesentlig venstrevri: mindre til skattelette, 2,2 milliarder kr mer til kommunene, mer til sykehusene og mer til de ledige. Det er mange glad for, ikke minst i kommunene, der alle politiske partier jubler. Jeg har merket meg at Høyre-ordførerne er spesielt fornøyde.

Høyre-ordføreren i Ålesund sier at de har gjennomført smertefulle kutt, og snakker om sykehjem og rehabilitering.

«Alt som kan øke våre budsjetter, er gull verdt», sier Høyre-ordføreren i Kvænangen om forliket. Ordføreren i Svelvik, også fra Høyre, sier: «For oss betyr den økte overføringen at SFO og barnehagene reddes. Det er veldig gledelig.»

Men også arbeiderpartiordfører Ole Haabeth i Fredrikstad er fornøyd. Fredrikstad kommune er en by med 70 000 innbyggere som sliter med underskudd, selv etter både kommunesammenslåing og stadige omstillinger. Fredrikstad kommune har lave overføringer fra staten og skal få enda mindre etter at kostnadsnøkkelen for rus og psykiatri ble vedtatt i Stortinget i forrige uke, av regjeringspartiene ved hjelp av Fremskrittspartiet. Men budsjettforliket gav Fredrikstad kommune 26,5 mill. kr mer. Pengene brukes godt, og ordføreren får mye bra arbeiderpartipolitikk ut av pengene:

• De øker timetallet i skolene.

• De unngår å øke satsene til SFO.

• De unngår kutt i aktivitetstilbudet til barn og unge.

• De unngår innføring av egenbetaling på hjemmetjenester.

• De opprettholder søskenmoderasjonen i barnehager.

• De unngår å legge ned to kirker.

• De unngår å innføre egenbetaling i idrettshaller for ungdom opptil 19 år.

• De reduserer underskuddet med 9,6 mill. kr.

Det er bare statsråd Solberg og stortingsrepresentant Martin Engeset fra Høyre som ikke er like fornøyde med at kommunene får mer penger. Representanten Engeset refser kommunene som ikke har greid å takle dårlig økonomi, og skriver i sitt ukebrev:

«Det er ikke til å stikke under en stol at de kommunene som er verst stilt er de som for lenge har unnlatt å ta problemene på alvor.»

Jeg regner med at han bl.a. sikter til Moss kommune og Askim kommune, der Høyre har styrt i åtte år og etterlatt seg kjempestore underskudd. Nå har Arbeiderpartiet overtatt styringen og startet ryddejobben, men det er ikke gjort over natten. Derfor er det behov for økte overføringer til kommunene hvis det ikke skal kuttes dramatisk i tjenestetilbudet.

Så over til noe helt annet, til innvandrings- og integreringspolitikken. Her er vi på et område som favner vidt, fra innreise til mottak, opphold, utreise, helse, språk, integrering, arbeidsinnvandring, osv. Innenfor hvert av disse områdene igjen er det mange utfordringer. Det er utfordringer som må løses i nær framtid dersom vi skal lykkes. Her kan i hvert fall ikke statsråden være tilfreds med situasjonen. For aldri før har så mange ubegrunnede asylsøkere kommet til Norge som i år. Aldri før har så mange oppholdt seg i mottak som nå. Aldri før har så mange ventet på å få bosette seg i en kommune som nå. Og aldri før har så mange ventet på å bli sendt ut av landet som i år.

Samtidig mener statsråden at dette skal bli helt annerledes til neste år. Neste år forventer Regjeringen at antall asylsøkere skal synke til 10 000 personer, mot om lag 16 000 i år. Arbeiderpartiet mener at dette er et vel optimistisk tall, som er usikkert. Derfor forventer vi at Regjeringen kommer tilbake i revidert nasjonalbudsjett dersom det viser seg at det kommer flere enn forutsatt.

Arbeiderpartiet mener at det som nå skjer med etablering av stadig nye mottak rundt omkring i landet, er urovekkende. I stort tempo etableres mottak uten at lokalsamfunnene trekkes med. Skal det fortsette å skje på den måten, vil vi aldri lykkes med å få til en god integrering. Derfor fremmer et flertall, alle utenom regjeringspartiene, forslag om at Regjeringen skal legge fram en egen sak om asylmottaksituasjonen, herunder tiltak for å bedre kontakten mellom asylmottaket og lokalsamfunnet. Jeg forutsetter at også statsråden mener at dette haster, og at han kommer tilbake til Stortinget med en egen sak i vårsesjonen.

De samme partiene mener også at det er behov for å differensiere mottakene. I dag er det slik at personer med store behov for psykiatrisk behandling bor i vanlige mottak. Dette skaper utrygghet for beboerne, store problemer for de ansatte og vansker i lokalmiljøet. Mange av disse personene sendes fra mottak til mottak landet rundet. Slik kan det ikke fortsette. Derfor mener alle partiene, med unntak av Høyre og Kristelig Folkeparti, at det må opprettes noen spesielle mottak som kan ta hånd om dem med store psykiske lidelser. Det må opprettes mottak der de ansatte har den kompetansen som er nødvendig for å håndtere problemene, slik at alle kan føle seg trygge.

Et flertall, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, kommer i dag til å vedta at Regjeringen skal utrede behovet for en differensiering av asylmottakene, der kompetansemottak er en del av mottakskjeden.

Det sitter nå 2 500 personer i mottak som venter på å få bosette seg i en kommune. Mange har sittet der lenge. Arbeiderpartiet mener at de viktigste grunnene til at kommunene ikke kan påta seg ansvaret for å ta imot raskere, er:

• dårlig kommuneøkonomi

• støtten til tilskudd gjennom Husbanken har gått ned

• Regjeringen har ikke innført den supplerende stønadsordningen for eldre innvandrere som Stortinget har vedtatt

Derfor vil en samlet komite ha en evaluering av dagens ordning. Hva er det som gjør at kommunene avventer å ta imot flere? Vi vil ha en vurdering av nye modeller. Det skal fortsatt være en frivillig ordning for kommunene, og jobben må gjøres i nært samarbeid med Kommunenes Sentralforbund.

Fortsatt skal det gis statstilskudd til norske statsborgere som gjennomfører språkopplæring, men tilskuddet skal fases ut over en seksårsperiode. Regjeringen strammer inn tilskuddet til språkopplæring for andre innvandrere, bl.a. EØS-borgere. Arbeiderpartiet viser til at det kommer et lovforslag om dette til våren, og at man vil komme tilbake til denne saken da.

Jeg vil også vise til en merknad i innstillingen der komiteen spesielt understreker viktigheten av organisasjoner som arbeider med likestilling og kvinners rettigheter, og ber om at slike organisasjoner prioriteres når det gjelder prosjektstøtte. Komiteen mener at Human Right Service er en slik organisasjon, som jobber med likestilling og kvinners rettigheter, og får fokusert på mange kvinnesaker.

Arbeiderpartiets budsjett økte rammene til Husbanken med 2,5 milliarder kr. Dette var et viktig grep, bl.a. for å øke sysselsettingen i byggebransjen, og for at flere kan få lån. Etter forliket ble økningen på 1 milliard kr. Så lenge vi vet at vi har en regjering som ønsker å bygge ned Husbanken fra å være en bank for folk flest til en bank for kun dem som har det aller vanskeligst på boligmarkedet, ser vi at dette går ut over mange som ikke kan få lån i andre banker. Arbeiderpartiet mener at dette er feil politikk.

Regjeringen hevder de er opptatt av fattigdom og ønsker å hjelpe dem som har det vanskeligst. Det stemmer lite med virkeligheten. Etter forslag fra Arbeiderpartiet vedtok Stortinget våren 2003 at inntektsgrensen for bostøtte skulle heves med 30 000 kr. Vedtaket gav 12 000 barnefamilier rett til bostøtte, og disse har fått utbetalt bostøtte i 2003. I budsjettet reverserer Regjeringen hele ordningen, og alle disse familiene blir fratatt sin støtte. Dette er helt urimelig, og for Arbeiderpartiet en så viktig sak at vi kommer tilbake til denne saken igjen ved første anledning.

Til slutt noen ord om Norges Velforbund. Hvem skulle trodd at en regjering som prøver å framheve frivillige organisasjoner som noe viktig, hadde kommet til Stortinget med et budsjett der støtten til Norges Velforbund var strøket, et forbund med 800 000 medlemmer som utøver en meget stor innsats i frivillig arbeid i nærmiljøene rundt omkring. Jeg er glad for at komiteen har fått på plass 1 mill. kr til Norges Velforbund.

Statsråd Erna Solberg: Det var enkelte ting i det siste innlegget som forbauset meg noe, bl.a. det utgangspunkt at man skulle komme tilbake igjen til saker som var avklart i forbindelse med budsjettforliket, så snart som mulig. Vi har et budsjettforlik som ikke bare gjelder vedtakelsen av rammene for finans, men også dette budsjettet, som også har føringer videre for budsjettåret 2004.

Det er litt interessant å sitte og høre på debatter i forbindelse med vårt område, fordi det dekker stort sett hele spekteret av saker innenfor norsk politikk. Derfor blir det av og til en del overordnete problemstillinger som dukker opp, selv om også innstillingen inneholder mange detaljspørsmål – noen vil kanskje si langt ned i detaljene, til å være landets nasjonalforsamling. Men det er ikke nytt, og det er ikke uvant.

Jeg har lyst til å si et par ting om selve debatten. Jeg synes SVs Karin Andersens innlegg var relativt avslørende i forhold til hva som er det viktigste politiske spørsmålet for SV. Det er at det viktigste er å fordele, og det er helt greit. Da har jeg bare lyst til å si at forskjellen på det Regjeringen står for, og det SV står for – som tilsynelatende ser ut til å gjelde de tre partiene som definerer seg som en blokk mot Regjeringen, med et lite avvik av et budsjettforlik denne høsten – er at vi tenker på velferdssamfunnet også i fremtiden. Noe av det vesentligste vi gjør, er å sikre vekstkraften i det norske samfunnet i årene fremover. Det dreier seg om at vi må sette i verk tiltak som reduserer kostnadsnivået i vårt samfunn, kostnader knyttet til arbeidslivet, kostnader knyttet til kommunesektoren eller kostnader knyttet til familienes eget liv. Det er viktig å se at den helhetlige politikken som Regjeringen følger, både for å redusere offentlige utgifter og for å redusere kostnadsnivået for bedriftene – det som altså heter skatte- og avgiftspolitikk – er et ganske vesentlig bidrag for at vi skal berge velferden i vårt samfunn i årene fremover. Det er viktig å ha svar på en del viktige spørsmål, bl.a. hvordan vi kan løse mangelen på arbeidskraft i fremtiden, f.eks. ved å sørge for at terskelen for dem som blir skilt ut fra arbeidslivet, ikke blir så høy for å komme tilbake igjen. Det er en viktig del av det.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor det skal være så formålstjenlig å argumentere for at vi er et land som allerede lider av høye lønnskostnader – som er en utfordring for vårt arbeidsliv og vår verdiskaping – og at vi på død og liv også skal sørge for at vi får en av verdens høyeste kapitalkostnader, ved å skattlegge kapital to ganger istedenfor kun én gang. Resultatet av denne typen politikk vil bli at vi får mindre velferd. Vi får flere jobber som blir ulønnsomme. Vi får færre mennesker som er innenfor arbeidslivet, og flere som trenger hjelp utenfor. Det er den vesentligste fattigdomsstrategien, å sørge for at vi har et samfunnsliv med et arbeidsliv som faktisk har lønnsevne til å sysselsette dem som ikke nødvendigvis er 100 pst. produktive. Det kan ikke være et formål at alle som skilles ut fra vårt arbeidssamfunn, på en eller annen måte skal inn igjen gjennom en form for offentlig subsidiering. Målet vårt må være å holde kostnadsprofilen, holde kostnadene i vårt samfunn, lavere enn det vi gjør i dag. Da er skatte- og avgiftspolitikken et vesentlig bidrag. Jeg sier dette fordi det er mange innlegg her som har gått på at skatteprofilen ikke hjelper de fattige. Jo, skatteprofilen til Regjeringen hjelper de fattige – ikke de aller fattigste, det er derfor vi trenger målrettete tiltak for de aller fattigste for å få dem tilbake igjen – den hjelper faktisk de fattige fordi den gjør at vi får flere arbeidsplasser i vårt samfunn.

La meg så gå til Kommunaldepartementets budsjett. Det er flere store temaer som adviseres innenfor vårt budsjett i år. Jeg tror det viktigste er å understreke at det kommer til å være relativt store omlegginger og endringer knyttet til innvandringsområdet. Neste år skal vi forsøke å formulere en ny politikk for å inkludere og diskutere det flerkulturelle samfunnet. Vi skal komme igjen til et bedre rettsvern mot rasisme og ny statsborgerskapslov. Vi jobber med flere store reformer, og den første delen skal gjennomføres i kommunesektoren til neste år, nemlig introduksjonsordningen. Det har vært prioriterte områder i vårt budsjettalternativ å sørge for å videreutvikle kommunene og stimulere dem til å bygge opp kompetansen knyttet til dette, bl.a. gjennom 30 mill. kr som fordeles blant kommuner som igangsetter – men som ikke tidligere har vært med på – prosjekter knyttet til dette.

Et annet viktig tema som jeg tror kommer til å være avgjørende for om vi faktisk får til det vi ønsker på integreringssiden, er å lette på presset i forhold til asylinstituttet. Derfor har Regjeringen i dette budsjettet lagt opp til at det skal komme færre antall asylsøkere neste år. Vi har fremmet en pakke med innstramningstiltak som vi mener vil virke mot de såkalte trekkreftene som ligger i det norske samfunnet, bl.a. gjennom at vi skal satse sterkere på informasjonstiltak i asylsøkernes hjemland. Vi reduserer kontantytelsene for asylsøkere i mottak, både dem som er i transitt og folk som har fått endelig avslag. Vi innfører 48-timersprosessen for behandling av asylsøknader fra personer fra trygge land. Vi jobber intensivt med uttransportering av personer, ved hjelp av politiet, ikke minst ved å gjøre det som er vesentlig for å få til uttransporteringen, nemlig å ha avtaler med andre land som sørger for at vi raskt får legitimasjonspapirene. Det er altså ikke mangel på penger for at politiet skal følge dem ut, som er situasjonen i dag. Det som først og fremst mangler, er instrumenter for å få reetablert reisedokumenter, og det bidrar faktisk til en stor kostnadsdel også på mottaksbudsjettet.

Vi har en rekke andre tiltak som også er lansert i tilknytning til dette budsjettet, og som er viktige for å få ned antallet asylsøkere. Det har altså vært vår prioritet. Jeg har lyst til å be om en avklaring på forståelsen av enkelte av de forslagene som er fremlagt, og som ser ut til å bli flertallsforslag. Det gjelder først og fremst forslaget om å utrede behovet for differensiering av asylmottakene der kompetansemottak blir en del av mottakskjeden. Ord- og begrepsbruken når det gjelder kompetansemottak, står litt i strid med definisjonen. Et asylmottak for personer med psykiske problemer og personer som trenger sterkere støtte, kalles ikke kompetansemottak, men forsterket mottak. Et kompetansemottak er definisjonen på et mottak som skal ha mer kompetanse, som skal ha en varig og lengre avtale. Dette ble utviklet under forrige stortingsmelding. Vi må bare si at med så store problemer som vi har hatt og har på mottakssiden, har vi måttet nedprioritere spørsmålet om å etablere den typen kompetansemottak. Jeg håper bare at vi kan få en avklaring på at vi her snakker om forsterkede mottak, det som går på de psykisk ustabile og problemene knyttet til det i forhold til differensieringen. Det har vi startet med, og vi jobber videre med det spørsmålet. Jeg er helt enig med stortingsflertallet i at det er et viktig område å fokusere på. Jeg tror det er viktig at vi bruker de riktige begrepene, slik at vi er klar over hva som ligger i innholdet.

Det andre temaet er spørsmålet om forsøk med en ny vergeordning med faste honorarer og styrket opplæring av vergene. Vi arbeider med spørsmålet om verger. Vi har allerede nå startet med å lønne de vergene som er med på asylintervju. Vi bruker ca. 1,2 mill. kr for å lønne vergene i den situasjonen. Når det gjelder spørsmålet om å gå videre med å lønne verger med faste honorarer, må jeg få lov til å tolke dette i tråd med budsjettforliket, som altså sier at vi ikke skal legge føringer for nye utgifter uten at alle forlikspartiene er enige om det.

Vi kan komme tilbake med forslag til ny vergeordning. Men jeg har lyst til å si at det blir også vanskelig hvis ikke den vergeordningen er noe annet enn dagens vergeordning. Vi vil da komme i en situasjon hvor vi lønner verger for enslige mindreårige asylsøkere, men ikke verger for norske mindreårige barn, hvis vi ikke har paralleller. Og det er den samme loven som regulerer begge deler. Jeg håper også Stortinget ser at vi i så fall må ha en annen type definisjon av vergeordning enn dagens vergeordning hvis man skal gå inn på dette. Men jeg har altså tenkt å tolke det forslaget i lys av budsjettforliket.

Det er et siste punkt som jeg gjerne skulle hatt en oppklaring på, for nå kommer vi til – hvis dette blir vedtatt – å ha to motstridende vedtak. Dette er en bagatell, men jeg har likevel lyst til å ta det opp. I forbindelse med trontaledebatten ble det gjort følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem prinsipper og fremgangsmåte for fremtidig lokalisering av asylmottak og bosetting av flyktninger i RNB 2004.»

Nå ønsker man en egen sak knyttet til nesten det samme temaet. Av rasjonelle hensyn vil det være naturlig at dette ses sammen. Jeg mener kanskje det vedtaket som ble fattet i trontaledebatten, som handlet om prinsippene og hovedbiten, bør ligge til grunn, slik at man kan forvente å få tilbake igjen denne saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

For øvrig er det mange temaer man kunne tatt opp i denne diskusjonen, men jeg tror det vesentligste tema som vi kommer til å adressere innenfor utlendingsfeltet neste år, er å bedre servicen og informasjonen til dem som søker familiegjenforening og annet. Å legge opp bedre servicestrategier for utlendingsforvaltningen er en viktig del av å få til bedre flyt og ikke minst få den minoritetsbefolkningen vi har, til å føle seg mer inkludert i vårt samfunn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Talsmenn ikke bare fra Kristelig Folkeparti, men også fra Venstre og Høyre, har åpenbart i dag solt seg i glansen av at kommunene nå får langt flere penger enn det Regjeringen la opp til. Tilsvarende har vi hørt fra regjeringspartienes ordførere. En av de få som har uttalt seg forbeholdent om den bedrede kommuneøkonomien, er kommunalministeren. Mener statsråd Solberg at det var bra at kommuneøkonomien ble styrket med 2 milliarder kr, eller mener hun det ikke? Hvis ja, hvorfor foreslo hun da ikke selv at man skulle styrke kommuneøkonomien med mer enn det Regjeringen la opp til? Og hvis nei, mener hun da at Høyres egne klagende ordførere driver dårlig økonomistyring?

Statsråd Erna Solberg: Ja, jeg mener at det er bra at kommuneøkonomien styrkes med 2 milliarder kr, forutsatt at vi kan stå inne for måten dette er finansiert på, og man har altså fått til en finansiering ved 2,5 milliarder mer i kutt enn det Regjeringen selv klarte. Det har vært ganske vesentlig for å sørge for at vi har en inntektsside som har gjort at man kan forsvare denne økningen. Det er den ene siden. Jeg har ingenting imot at kommunene får mer penger, så lenge det skjer innenfor et system hvor vi sørger for at mer bruk av offentlige penger ikke bidrar til at kommunene faktisk også får større kostnader, fordi det bidrar til å gjøre kostnadsproblemet i norsk økonomi større.

Ja, det er noen Høyre-ordførere som ikke har styrt økonomien sin godt. Arve Tonning har stått på førstesiden av Sunnmørsposten og innrømmet at de ikke hadde økonomistyring. En kommune som ikke oppdager at de har 90 mill. kr i underskudd på årsbudsjettet før i februar året etter, har ikke god nok styring. For øvrig kan jeg meddele før noen flere tar frem Arve Tonning-sitater, at siden den tid har han ønsket at jeg skal fortsette som kommunalminister, og er veldig fornøyd!

Per Sandberg (FrP): Først må jeg få lov å si at det var med interesse jeg registrerte at statsråden omtalte årets budsjettforlik som et tilfeldig avvik. Det skal bli interessant å se oppfølgingen av det også i 2004 og fram mot 2005.

Statsråden var inne på at til neste år skulle Regjeringen konsentrere seg om å øke og styrke servicen for å inkludere minoritetene. Statsråden har vært noe uklar i forhold til hva hun mener med disse signalene, når det gjelder modernisering av islam, osv.

Så har da Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fremmet et forslag der vi ber Regjeringen innstendig om å avstå fra å opprette shariaråd e.l. Jeg tar det for gitt at statsråden også har instruert «sine» partier her på Stortinget om å stemme imot det forslaget. Men hvis det er riktig, som det også kommer fram i merknadene, at det er uaktuelt for Regjeringen å opprette et slikt råd, hvorfor er det da umulig for disse partiene å stemme for dette forslaget?

Statsråd Erna Solberg: Jeg svarte på dette spørsmålet i juni måned, og jeg gav da klar beskjed om at det aldri vil være aktuelt fra Regjeringens side å opprette noe shariaråd, fordi et religiøst råd med autoritet innenfor en religion må opprettes av de menigheter som selv står bak det. Så har vi også sagt at det er helt uaktuelt å gi noen myndighet til et slikt råd hvis det skulle bli opprettet.

Men det er fullt mulig for en islamsk menighet eller flere i samarbeid å etablere rådgivning innen familiespørsmål seg imellom, som bl.a. kan hjelpe til med å finne gode religiøse løsninger, bl.a. sånn som shariarådet i London fungerer, som i stor grad klarer å få overtalt menn til å innrømme skilsmisser som de egentlig ville nekte. Men de har ikke noen lovmessig autoritet. Jeg har ikke tenkt å motsette meg det hvis eventuelt islamske menigheter velger å etablere noe sånt. Jeg tror det kan være en god parallell inn i systemet.

Jeg har lyst til å minne om at en hovedgrunn til at jeg ikke ville stemt for det forslaget som er lagt inn – eller hvorfor jeg tror at regjeringspartiene ikke vil stemme for forslaget – er at man skal forby et shariaråd e.l. Vi har to fungerende religiøse domstoler allerede i Norge – den jødiske domstolen og det katolske tribunalet, som bl.a. behandler og hjelper i denne type saker. Det man egentlig foreslår her, er at man skal (presidenten klubber) …

Karin Andersen (SV): Først til SVs skattepolitikk. I år ville den betydd en skatteøkning for privatpersoner på ca. 335 mill. kr. For næringslivet ville vårt opplegg betydd en skattelette i forhold til Regjeringens opplegg. I tillegg hadde vi altså en forskningssatsing på 1,2 milliarder kr, økte avskrivninger til næringslivet med 1,5 milliarder kr, innovasjon og utvikling 1,1 milliarder kr og andre næringstiltak med 1,1 milliarder kr. Det er jo det som skaper arbeidsplasser, ikke skatteletter som bare brukes til privat forbruk. Statistisk sentralbyrå har tatt tak i dette og sagt – noe av det viktige her – at disse pengene kunne jo ha gått til fornuftige investeringer i skole, helse, omsorg, kollektivtrafikk og forskning, og da ville man faktisk, ifølge SSB, fått 50 000 flere i arbeid enn det det er i dag.

Mener statsråden at det er slik at hvis det hadde vært flere i arbeid, hadde det vært negativt for utviklingen av landet og for den viktige ressursen som arbeidskraften er, og som blir ødelagt hvis den går ledig?

Statsråd Erna Solberg: Det er ikke slik at utbytte fra bedrifter brukes til hemningsløst personlig forbruk. Utbytte fra bedrifter brukes ofte til å reinvestere i nye forretningsprosjekter – det brukes faktisk til å gi den kapitalen og den venturekapitalen som andre trenger for å starte opp bedriften. Det er altså for meg veldig uklart hvordan man kan regne med at Norge blir et attraktivt land å skape næringsvirksomhet i, hvis vi både har høye lønnskostnader og høye kapitalkostnader, hvis man skal kreve meravkastning og tåle et høyere kostnadsnivå på grunn av et skattesystem, på grunn av den typen belastning.

Så er jeg faktisk helt enig i at vi kunne brukt mer på en del investeringstiltak i det offentlige, og vi gjør jo faktisk det i dette budsjettet. Vi har mer – vi har fortsatt med penger til skolebygg. Det brukes nesten 1 milliard kr på offentlige bygg innenfor staten, så det ligger slike elementer inne allerede, og i budsjettforliket er det kommet inn mer på anleggssiden. Men vi har ikke 50 000 arbeidsledige innenfor byggebransjen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Statsråden set flittig søkjelyset på mangel på arbeidskraft i kommunesektoren. No har Senterpartiet stilt spørsmål til departementet om korleis det aukande talet på delstillingar fordeler seg mellom helse, utdanning og administrasjon f.eks. Svaret viser: Det veit departementet ingenting om. Ulike fagadministrasjonar har tal som fortel at det er store reservar av folk som ville hatt full stilling dersom dei fekk. Ein stram kommuneøkonomi gir ei samanlapping av delstillingar. Det er ei urovekkjande utvikling, og det er eit særdeles dårleg signal til dei mange som gjerne ville hatt seg eit arbeid i dette feltet, og som er nyutdanna. SSBs tal viser at i 2000 var 32 pst. av dei tilsette i kommunesektoren i delstillingar. I 2002 var det same talet 41 pst. Vil statsråden føreta seg noko for å gå vekk frå synsinga og skaffa seg oversikt og leggja tal på bordet?

Statsråd Erna Solberg: Det er helt riktig at det finnes undersysselsetting i en del yrker, og at det er noen innenfor kommunesektoren. Det er bl.a. derfor man har fokusert på hvordan man kan få en bedre turnusplanlegging i kommunesektoren, et område bl.a. Sosialdepartementet har vært opptatt av å få utvikling på, fordi den type turnusplanlegging man har, gjør at man ikke klarer å bruke arbeidskraften på en god måte. Noe av det jeg bruker som eksempel, er de spennende turnusprosjektene med ønsketurnus som har vært gjort flere steder, bl.a. på Haukeland Sykehus, hvor man har gått fra å ha tredelt turnus til å ha 26 forskjellige turnuser, noe som gjør at folk får velge mer, og som også gjør at folk kan jobbe mer. Det er et viktig utviklingsprosjekt. For øvrig jobber arbeids- og administrasjonsministeren med spørsmålet om deltidsarbeid i samarbeid med representanter for partene og gjennom et offentlig utvalg, så han kan kanskje svare bedre når det gjelder akkurat den helhetlige strategien fra Regjeringen.

Signe Øye (A): Nær 25 pst. av kommunene her i landet er svartelistet – pr. 1. desember er det faktisk 107 kommuner, og det er ny rekord. Statsråd Erna Solberg skriver i Rana Blad under overskriften «Fakta og myter om ubalanse i kommunesektoren» at det ikke er sant at kommuner som havner på den statlige svartelista, får for lite penger – det er feil, det er tvert imot ingen sammenheng der.

Mitt spørsmål til statsråden er da: Mener virkelig statsråden at det ikke er noen sammenheng mellom økonomien og det tjenestetilbudet kommunene da kan gi, og det å være under statlig kontroll?

Statsråd Erna Solberg: Dette gav meg anledning til å oppklare en misforståelse tidligere som går på at Karin Andersen sa at jeg hadde satt rekord i dårlig kommuneøkonomi. Men målt i andel av hvor mye penger kommunene har, har jeg altså ikke gjort det. Der har jeg mange prosent igjen før vi når en situasjon tilsvarende den på slutten av 1980-tallet under Gro Harlem Brundtland, som satte den desiderte rekorden i størst mismatch mellom driftsresultatene i kommunesektoren og ellers. Det er altså ikke de fattigste kommunene i landet som står på ROBEK-listen. Det er ikke slik at det er en overhyppighet av dem som har minst inntekter. Det som ofte gjør at man kommer på ROBEK-listen, er at man plutselig får endring i en type inntekt, eller plutselig veldig økning i utgifter, og det er faktisk kommuner med middels inntekter og litt over middels som er der mest.

Det er også bakgrunnen for å si at det ikke er slik at fattige kommuner ikke klarer å få endene til å møtes – de fattigste kommunene i Norge klarer faktisk å holde bedre sammenheng mellom inntekter og utgifter enn det en del av de andre kommunene gjør, og da har det også noe med styring å gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg vil få starte mitt innlegg med å vise til at i 1814 fikk Norge begrenset nasjonalt selvstyre etter 434 års unionsforhold. Bare 23 år senere, i 1837, fulgte man opp det nyvunne nasjonale selvstyret ved å innføre også et begrenset lokalt selvstyre i landet. Landet ble delt inn i 355 herreder og 37 byer. Dette var svært framsynt gjort, og det har fått stor betydning for dagens velferdssamfunn. I løpet av de 166 år som er gått siden kommunene ble opprettet i 1837, har det vært en rivende utvikling, både i kommunene og på alle viktige samfunnsområder – økonomisk, teknologisk, politisk og sosialt – i vårt land.

Økonomisk sett har Norge i løpet av de siste hundre år gått fra å være Europas kanskje aller fattigste land til å bli verdens rikeste land. Teknologisk sett har vannkraftutbygging og storstilt industrialisering i det forrige århundre lagt grunnlaget for en høy grad av nasjonal verdiskaping og tilnærmet full sysselsetting. Politisk sett har Norge siden unionsoppløsningen i 1905 utviklet seg til å bli en stabil, demokratisk rettsstat. Og sosialt sett har Norge på relativt kort tid utviklet seg fra å være en nasjon preget av fattigdom og sosial nød til å framstå som et av verdens mest avanserte og omfattende velferdssamfunn. Vi har altså i løpet av et halvt århundre utviklet et norsk velferdssamfunn der likhet, omfordeling og rettferdighet har vært de bærende politiske prinsipper og drivkrefter i prosessen.

Nøkkelen til dagens velferdssamfunn har i stor grad ligget i kommunenes innsats. Uten kommunenes helt sentrale rolle i velferdsutviklingen ville dagens velferdssamfunn ikke vært det samme. I mange år var kommunenes innsats begrenset til skole og fattigstell. I dag er det et helt annet mangfold – og en helt annen kompleksitet – som preger kommunal virksomhet.

Veksten i kommunenes oppgaver har vært enorm de siste ti årene. Stadig flere oppgaver og reformer er blitt pålagt kommunene, og utgiftene har økt i takt med oppgavemengden. Dette har medført at dagens kommuner er kommet under et stort press i rollen som produsent av offentlig finansierte velferdstjenester. Nye generasjoner og mer rettighetsbevisste innbyggere stiller stadig høyere krav til både kvalitet, omfang og nivå på ulike kommunale tjenestetilbud. Alt dette har som konsekvens selvsagt en betydelig økonomisk side, og velferdskommunen er blitt stadig dyrere i drift. Med jevne mellomrom ser vi oppslag i avisene om svikt i eldreomsorgen og kutt i skoler. Dårlig kommuneøkonomi på grunn av for lave statlige overføringer blir oftest framholdt som forklaringen på kommunale nedskjæringer. Av den grunn er størrelsen på de statlige overføringene til kommunesektoren blitt et sentralt politisk tema, ikke minst på Stortinget.

Kommunene har ingen egen skatterett av betydning, og mulighetene for å øke egne inntekter er heller minimale. Det er faktisk slik at kommunenes muligheter til å redusere utgiftene er langt større enn muligheten til å øke inntektene. Skal man redusere utgiftene, er valget ofte å kutte eller effektivisere. Det må stilles krav til at kommunene blir mer bevisst på at før man tyr til kutt i kommunale tilbud, må man prøve å effektivisere driften. Effektivisering og kostnadsbesparelse via konkurranseutsetting i kommunal tjenesteproduksjon må derfor ikke stå uprøvd i noen kommuner med dårlig økonomi. Altfor få kommuner bruker konkurranse som et effektivitetsfremmende virkemiddel i noe stort omfang. Mange kommuner vegrer seg av ideologiske og politiske grunner for å anvende konkurranseutsetting. Til det vil jeg si at kommuner som ikke engang vil vurdere konkurranseutsetting, kan vi heller ikke ta på fullt alvor når de klager over dårlig kommuneøkonomi.

Når Stortinget nå endelig rydder av veien det hinder momssystemet har medført for konkurranseutsetting, er dette en seier for Fremskrittspartiet, som har foreslått dette i mange år. Jeg er derfor meget glad for at momskompensasjonsordningen nå blir utvidet, slik at dette ikke lenger utgjør noe hinder for konkurranseutsetting. Dette er et viktig fremskritt. Nå er det opp til kommunene å gripe mulighetene som ligger i dette.

Tradisjonelle kommunale monopolområder, som skole, helse og omsorgstilbud, blir nå i stadig økende grad utfordret på konkurranse av privataktører eller andre. Det å fokusere på innbyggernes valgfrihet, nå også innen de offentlig finansierte velferdsområdene, er under utvikling og på sterk frammarsj. De tradisjonelle offentlige velferdsmonopolene brytes opp bit for bit, samfunnet er i endring, og det tradisjonelle synet på kommunens oppgaver, rolle og funksjon vil gradvis endre seg framover.

Kommunenes strategi på driftssiden vil bli mer preget av profesjonell markedsorientering og kundetenking. Det tradisjonelle kommunale velferdsmonopolet vil bli borte. En ny tid, der lovfestede individuelle rettigheter til velferdstjenester og et penger-følger-brukeren-system vil kunne snu fullstendig opp ned på gamle måter å drive og tenke på kommunal virksomhet på.

Men dette forhindrer selvsagt ikke at kommunene likevel må møtes med strenge krav om selv å yte et effektiviseringsbidrag. Effektiviseringsmulighetene er et viktig element og en viktig strategi i arbeidet med å skape en langsiktig og sunn balanse mellom kommunenes pålagte oppgaver og deres disponible midler. Jeg vil gjerne nevne at de viktigste grepene går langs tre–fire hovedakser. For det første må man reformere inntektssystemet for kommunene. For det andre må kommunene få større ansvar og innflytelse over sin egen situasjon. For det tredje må strukturtiltak som kommunesammenslutninger og konkurranseutsetting settes i verk, og dannelsen av de makroøkonomiske rammene på kommunesektoren må også revurderes.

Å fastsette statens økonomiske rammer for kommunesektoren er en krevende og vanskelig balanse. Man må innse at kommunene har betydelige underliggende utgiftsdrivende faktorer i form av stadig flere pleietrengende eldre, flere skolebarn, høyere kvalitetskrav, nye oppgaver, økende kompleksitet og bemanningsnormer. Ikke minst er reallønnsutviklingen blant de godt og vel 600 000 kommunalt ansatte en faktor vi må ta hensyn til.

Vi ser altså at kommunesektorens omstillings- og effektiviseringspotensial støter mot en del strukturelle grenser. Derfor er det ekstra viktig at vi nå driver kommunal sektor på den mest rasjonelle og kostnadseffektive måten, uten at dette skal redusere kvaliteten.

Heikki Holmås (SV): «Optimisme i boligmarkedet» står det på avisforsidene. Det skal visst bety at hurra, nå går på prisene på boliger opp. Og for dem som lever av å kjøpe og selge boliger og eiendommer, er jo det en glad melding, likeså for dem som skal selge og flytte til Spania eller til andre deler av verden. Men for den fjerdedelen som ikke har sin egen bolig, som ikke eier den, svinner håpet om en egen bolig i takt med prisstigningen, som går opp. Neste år blir den på 7,3 pst. sier Statistisk sentralbyrå. Nordea tror i avisene i dag at det blir 10 pst.

Jeg tror ikke at økt boligbygging er avgjørende eller nøkkelen for å få boligprisene ned. For å få til det mener jeg at vi er nødt til å få en reell taksering av boliger, slik at vi får spekulantene, som i dag bruker bolig som en ren pengeplassering, ut av boligmarkedet. Men det som er helt sikkert, er at hvis vi ikke får bygget nok boliger, vil det åpenbart være med på å dytte prisene opp, og det er jeg dypt uenig i bør være politikken. Men det virker som om det er Regjeringens politikk i år, ved den måten de har satt sterke begrensninger på hva slags lån Husbanken kan gi til boliger. Boliger som er større enn 85 m2, vil få mindre utmåling enn det som har vært politikken i dag, men som heldigvis har endret seg i løpet av året. Det er et problem at Husbanken ikke lenger får ha den sterke rollen som nyboligbygger-bank som den har hatt tidligere. Og for meg virker det som om statsråd Erna Solberg, i skjønn forening med Arne Skauge i Bankforeningen, har et sterkt ønske om at private banker skal overta flere av de lånene som Husbanken gir i dag. Det blir altså dyrere å få lån, fordi private banker er dyrere enn Husbanken, og det blir vanskeligere å få lån, fordi Husbanken er ubyråkratisk når den gir lån. Dette har gitt seg utslag i nedgang i boligbygging i dag, og nedgang i antall lån gitt av Husbanken. Dette synes vi er dumt, for vi er for at Husbanken skal ha en sterk rolle, og vi er for at Husbanken bør ha en rolle i framtiden. Og dette skal vi diskutere i forbindelse med boligmeldingen som kommer.

I tillegg har Startlånet vært den store suksessen, ifølge Regjeringen, i forhold til å skaffe unge mennesker et sted å bo. Men hvis vi går Startlånet nøyere etter i sømmene, ser vi at Startlånet, som erstattet kjøpslånet og det gamle etableringslånet, har blitt utlånt til mange færre mennesker i år, enn etableringslån og kjøpslån ble utlånt til i fjor. Så hvordan Regjeringen kan kalle Startlånet en suksess for å få flere unge mennesker inn på boligmarkedet, står for meg som komplett ubegripelig. Det betyr at de viktigste grepene til Regjeringen på boligfeltet har slått feil. Og resultatet er flere mennesker som har trøbbel med å skaffe seg et sted å bo.

Solidaritet handler om å ta vare på de folkene vi ikke ser, og om ikke å snu ryggen til dem vi ser. Og jeg mener Regjeringen snur ryggen til de folkene som har trøbbel på boligmarkedet.

Skal vi føre en sosial boligpolitikk som sikrer alle trygghet for en god bolig i et godt bomiljø, må det bygges vesentlig flere utleieboliger her i landet. Vi har i vårt alternative budsjett foreslått 600 mill. kr ekstra for å nå målet som vi satte oss sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å bygge over 3 000 utleieboliger hvert år. Dessverre er det bare vi som har finansiert disse 3 000 boligene fullt ut i vårt statsbudsjett. Vi vil satse på at flere av de boligene som bygges, har kvaliteter for framtiden, som radonforebygging, energireduksjon og jordvarme. Og da trengs det altså små tilskudd, som boligbransjen og byggebransjen roper etter. De sier at hvis vi bare kan få noen små tilskudd, vil vi klare å få inn disse kvalitetene i boligene. Det handler om heis i lavblokker, det handler om flere ting som er avgjørende for at gamle mennesker skal kunne bo hjemme lenger, og at boligene skal få livsløpsstandard, som må være viktig for funksjonshemmede.

Mest skuffet er jeg allikevel over bostøtten, som liksom skal være Regjeringens flaggskip i boligpolitikken for dem som trenger det, fordi det er et målrettet tiltak. Men bostøtten er for unge barnefamilier som sliter, vesentlig dårligere enn for pensjonister. Det er ikke rettferdig. I forbindelse med strømkrisen gikk flertallet her i salen – alle unntatt regjeringspartiene – inn for å øke inntektsgrensen for bostøtte med 30 000 kr permanent. Det vil bety at familier på to voksne og to barn, som i dag ikke kan tjene mer enn godt under to ganger minstepensjonen, ville fått mye større mulighet for å få hjelp til sine boutgifter. Det er en effektiv måte å hjelpe folk på. Her er det sånn at Regjeringen tar fra barnefamilier, tar de pengene som flertallet her i salen mente de burde ha, og de fører en dårligere boligpolitikk for barnefamilier.

Jeg er glad for at statsråd Erna Solberg sier at hun vil satse på å gi bedre service til utlendinger som søker familiegjenforening. Det finnes så mange urimeligheter i behandlingen, og embetsverket bruker så lang tid på behandling av folk som søker tjenester f.eks. knyttet til familiegjenforening, at andre nordmenn aldri ville funnet seg i det hvis de hadde opplevd tilsvarende fra det offentlige. Utfordringen vår i årene som kommer, blir å føre en innvandrings- og integreringspolitikk der vi tar hensyn til folks behov for å bevege seg og menneskers behov for å bo sammen med familien samt de behov som samfunnet har for arbeidskraft, det behovet vi har for å få oversikt over og kontroll med hvem som bor her i landet, og hva slags vilkår de lever under.

Men hevet over alle disse behovene er folks behov for beskyttelse når de er på flukt. Det er 40 mill. flyktninger i verden, og vi har hatt en tradisjon for å ta imot dem og ta vare på dem. Derfor synes jeg at det er dypt tragisk at vi har hatt en nedgang i vårt engasjement i forhold til FN også på dette området. Vi har hatt en nedgang fra 1 500 flyktninger, som var måltallet i forrige periode, ned mot 1 200, som vi har i år, og ned til 750 FN-kvoteflyktninger som vi skal ta imot neste år. Det mener jeg er galt. Det mener vi i SV er en feil prioritering, fordi mennesker som er på flukt, er de som har et behov som er hevet over alle andre avveininger, og de menneskene må vi ta vare på.

Fra 1. januar i år innfører vi en ny hurtigbehandling av asylsøkere som vi antar ikke har grunner for å få bli etter flyktningkonvensjonen. Vi lager altså et svært apparat for å ta imot ni mennesker i uken ut fra 48-timersregelen, som er det siste tallet over hvor mange mennesker som kommer nå. Alle er opptatt av at for mange kommer, som burde ha fått vite, eller burde vite om, at de etter flyktningkonvensjonen ikke har sjanse for å få bli. Men jeg ser hva statsråden uttaler i Dagsavisen i dag om at det er et mål at flere mennesker, ja, kanskje sågar alle, skal gjennomgå en type hurtigbehandling, en pre-screening, som er inspirert av Nederland, i årene som kommer. Da vil jeg bare si til statsråden at vi i SV er uhyre skeptiske til en utvikling som lett kan ta fra asylsøkere grunnleggende rettssikkerhet.

I tillegg er vi redd for at den fokuseringen som skjer nå, på å stenge ute og lage stengsler for alle de menneskene som ikke har flyktninggrunner for å komme hit, gjør at vi stenger ute dem vi er forpliktet til å hjelpe. Dette sier hele komiteen, unntatt Fremskrittspartiet, i merknader i innstillingen. Vi vet hva statsråden gjør for å hindre folk som ikke har flyktninggrunner, fra å komme. Spørsmålet mitt til statsråden er: Hva vil statsråden gjøre for å gjøre det lettere for folk som har flyktninggrunner, å komme til Norge?

I årene som kommer, er vi nødt til å lage en politikk som håndterer de folkevandringer som er i verden. Da har vi en politikk hvor vi ønsker at flere mennesker skal kunne komme hit på arbeidsinnvandring. Da har jeg et spørsmål til Regjeringen. I forbindelse med utvidelse av EØS-området er det fra Regjeringens side ikke lagt opp til noen særskilt tilrettelegging for folk som skal komme, mens vi mener at det skal være et grunnleggende krav at alle de menneskene som kommer til Norge, skal jobbe på norske lønns- og arbeidsvilkår. Vi mener også at det i forbindelse med EØS-utvidelse er meget dumt at man fjerner opplæringen for de EØS-borgerne som kommer hit på arbeidsinnvandring, rett og slett fordi de da får dårligere integrering.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Ivar Østberg (KrF): Kristelig Folkeparti har forståelse for at mange kommuner opplever den økonomiske situasjonen som vanskelig. Denne situasjonen har vokst fram over lang tid og er forårsaket av bl.a. detaljstyrte og underfinansierte reformer, økte pensjonskostnader og dyre lønnsoppgjør.

Derfor var kommunene en av vinnerne i Regjeringens budsjettframlegg. Regjeringen la opp til en omfattende vekst i kommunenes frie inntekter. Denne profilen ble ytterligere styrket i avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet. Kommunesektoren får i 2004 en historisk inntektsvekst i overkant av 6 milliarder kr. Dette utgjør nær 1 500 kr pr. innbygger.

Men det er flere andre forhold som også vil slå positivt ut neste år. Regjeringens økonomiske politikk har medvirket til lavere rente. Effekten av en rentereduksjon på 4,5 pst. er om lag 3,5 milliarder kr på årsbasis for kommuner og fylkeskommuner. Jeg er klar over at gevinsten i 2004 er varierende kommunene imellom, avhengig av størrelsen på lånegjelden og avtaler om rentebinding. Rentereduksjonen har også den positive bieffekten av den vil føre til økt skatteinngang.

I tillegg har vi nå fått på plass en finansieringsordning for ressurskrevende brukere som bedre gjenspeiler kommunesektorens utgifter på dette området. Dette er en ordning Kristelig Folkeparti lenge har kjempet for. Endelig er det slik at mennesker med store omsorgsbehov vil kunne få likeverdige tjenester uavhengig av hvor i landet de bor. Det fortjener de, og vi håper inderlig at de nå slipper å bruke av sine tilmålte krefter til å slåss for sine rettigheter. Det er ikke velferdssamfunnet verdig.

Alt dette, sammen med 3 milliarder kr til opprusting av skolebygg, skulle bety lys i tunnelen for Kommune-Norge. Denne satsingen er Kristelig Folkeparti svært tilfreds med. Dette er et stort skritt i riktig retning for å sette kommunene bedre i stand til å ivareta viktige velferdsoppgaver overfor sine innbyggere.

Vi har lyst til å framstå som ikke-diskriminerende og tolerante her i landet. Men vi skal ikke langt tilbake i historien før vi finner rystende historier som har funnet sted i offentlig regi. Jeg tenker da på flere minoriteter som har vært utsatt for tvangssterilisering, lobotomering, overgrep på barnehjem, manglende skolegang osv. Dette er en historie vi ikke kan være bekjent av.

Kristelig Folkeparti er derfor tilfreds med at Regjeringen har tatt tak i dette. I 2003 ble det opprettet et kontaktforum mellom organisasjonene for nasjonale minoriteter og Regjeringen for å styrke dialogen disse imellom. Vi er også glad for at departementet har satt i gang et arbeid for å få en samlet vurdering av om gjeldende erstatningsordninger er dekkende for de behov samfunnet har for å rette opp de overgrep eller forsømmelser som er gjort.

Romanifolket/taterne har en av de dystreste historiene. Dette folket har fått en uforbeholden erkjennelse og unnskyldning fra norske myndigheter, men den konkrete oppfølgingen av denne unnskyldningen går tregt. Det gjelder både mulighet for individuell erstatning, kollektiv erstatning, dokumentasjon og bevaring av taterkulturen og ikke minst å forhindre brudd på den internasjonale konvensjonen om minoriteter. Det er gode juridiske argumenter, og enda bedre politiske, for at romanifolket/taterne får en kollektiv erstatning. Det er hele folkegruppen som sådan som ble utsatt for systematiske overgrep utført av eller initiert og støttet av norske myndigheter. Individuelle overgrep fant sted fordi personen var en del av en minoritetsgruppe.

Stiftelsen romanifolket/taterne hadde et møte med kommunal- og regionalministeren tidligere i høst, hvor de la fram sine tanker om opprettelsen av et fond som en kollektiv erstatning til romanifolket. Statsråden stilte seg positivt til dette uten å forskuttere noe, men ønsket at departementet og stiftelsen skulle arbeide videre med saken. Som en oppfølging hadde stiftelsen et møte med Kommunal- og regionaldepartementet 22. oktober. Det var et meget positivt møte, hvor departementet fortsatt uttrykte stor forståelse for stiftelsens argumenter for et slikt fond. Man konkluderte med at stiftelsen skal fortsette arbeidet med å konkretisere formene og innholdet i fondet, slik at alt ligger klart når en politisk klarering eventuelt finner sted, forhåpentlig i nær framtid. Vedtektene til en stiftelse som skal styre et slikt fond, er en vesentlig del av dette arbeidet. Det ble derfor avtalt at Stiftelsen romanifolket/taterne skulle legge fram et forslag før det neste møtet med Kommunaldepartementet. Disse vedtektene er straks klare fra stiftelsens side og vil bli sendt over til departementet.

Et fond gitt som en kollektiv erstatning kan gi verdifulle bidrag til arbeidet med å konkretisere og følge opp unnskyldningen. For å dokumentere, bevare og utvikle taterkulturen bør en rekke tiltak settes i gang. Avdelingen på Glomdalsmuseet er derfor svært bra, men ikke tilstrekkelig. Taterkulturen er mangfoldig, og ulike særtrekk gjør seg gjeldende forskjellige steder i landet. Flere små enheter for dokumentasjon og utstilling er derfor aktuelt. Videre bør det også legges til rette for et levende kulturliv med samlinger, kurs og festivaler.

Det er vanskelig for mange å orientere seg om sine rettigheter og å ta kontakt med myndighetene. Det er derfor et stort behov for et sekretariat hvor romanifolket kan henvende seg for å få hjelp og orientering om rettigheter, individuell erstatning eller andre støtteordninger. Fondet bør finansiere et slikt kontor.

Siden mange av dem som ble utsatt for de groveste overgrepene, begynner å dra på årene, haster det med å få fart på dette arbeidet. Kristelig Folkeparti vil derfor utfordre statsråden til å sørge for en rask framdrift og en snarlig avklaring når det gjelder erstatningsordningen for romanifolket.

Som saksordfører for samepolitikken er jeg tilfreds med at en samlet komite, med unntak av Fremskrittspartiet, er enig i at vi fortsatt skal arbeide for å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt eget språk, sin egen kultur og sitt eget samfunnsliv.

Flertallet i komiteen er opptatt av å styrke den rollen Sametinget har som premissleverandør overfor Regjeringen. Dette flertallet er også enig i at Sametinget må gis større politisk innflytelse i saker som er av spesiell interesse for den samiske befolkningen. At Sametinget styrkes for å kunne satse ytterligere på tospråklighetsarbeid, er derfor positivt.

Komiteflertallet er klar over at forholdene for Saemien Sijte i Snåsa er vanskelige. Dette er det viktigste møtested for sørsamisk kultur og administrasjon. Vi har derfor bedt departementet vurdere situasjonen til Saemien Sijte.

De siste dagene har vi fått flere meldinger som peker i retning av at arbeidsledigheten er på vei nedover. Vi kan også lese at Det internasjonale pengefondet mener at utsiktene for oppsving i norsk økonomi i 2004 er gode. Pengefondet tror vi vil se effekten av rentenedsettelsene og en svakere krone. Samtidig understreker fondet at vekstutsiktene er avhengig av lønnsmoderasjon. Det vises videre til at det bare er når alle drar lasset sammen, at vi får resultater. Det må vi fortsette med. Men dagens situasjon krever likevel at vi viderefører og styrker arbeidsmarkedspolitikken. Vi oppretter flere tiltaksplasser og styrker Aetat. Aktiv jobbsøking og målrettet tiltaksbruk er viktige strategier for at arbeidsledige raskt skal komme i arbeid. Videre er det vesentlig at utsatte grupper yrkeshemmede får tilpassede tiltak for avklaring og kvalifisering til ordinært arbeidsliv. Jeg er også glad for at en samlet komite er opptatt av at tilbudene om varig tilrettelagt arbeid for yrkeshemmede økes. Det vil gi flere personer mulighet for en meningsfylt tilværelse gjennom deltakelse i arbeidslivet.

Politikk handler om å være i posisjon for å kunne påvirke fordeling av tilgjengelige ressurser. Budsjettet bekrefter det vi alle vet fra hverdagen: Det handler ikke bare om hvor mye penger en har til disposisjon. Like viktig er hvordan pengene brukes. Kristelig Folkeparti har vært med på å påvirke hvordan pengene skal brukes i 2004 – kommunesektoren skal prioriteres! Jeg forstår godt at Sosialistisk Venstreparti får problemer med å karakterisere et så godt budsjett. Under en og samme komitemerknad omtaler de at budsjettet mangler «politisk retning» og er et budsjett «med klart høyrepreg». Kristelig Folkeparti vil ta sterk avstand fra slike karakteristikker. Vi vil heller berømme Arbeiderpartiet, som så at Regjeringen hadde lagt fram et så godt budsjett for landet at de ikke kunne la være å inngå en avtale med oss.

Til slutt: På side 106, under punkt C, rammeuavhengige vedtak, XII, står det:

«Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide årlige rapporter som viser de funksjonshemmedes vilkår og situasjon på arbeidsmarkedet.»

Det er Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet som har innstillingen. Høyre og Kristelig Folkeparti var ikke med i dette flertallet i komitebehandlingen, men vil stemme for forslaget. Vi har allerede gitt uttrykk for at dette er vi for.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Sjølv om Arbeidarpartiet sitt alternative statsbudsjett er eit langt betre budsjett enn det Regjeringa gjorde framlegg om, inneber altså budsjettavtala mellom Arbeidarpartiet og regjeringspartia at ein snur politikken i ei rett retning, som me er fornøgde med.

For Arbeidarpartiet har omsynet til sysselsetjinga, meir pengar til kommunane, meir til skule og meir til helse og omsorg vore heilt avgjerande for å kunne inngå ei avtale slik ho i dag ligg føre. I tillegg til dei konkrete budsjettendringane inneheld avtala òg andre tiltak som me er einige om. Så er det sjølvsagt slik at Arbeidarpartiet òg må stemme subsidiært på enkelte område, som me ikkje er like glade for. Slik vil det alltid vere når ein skal inngå eit budsjettforlik.

Situasjonen på arbeidsmarknaden er framleis svært bekymringsfull. Det har rett nok vore ein nedgang i talet på heilt ledige den siste månaden, og det er gledeleg, men framleis er det svært mange som står heilt utan jobb. Det er over 230 000 personar som heilt eller delvis er sette utanfor arbeidsmarknaden, og som søkjer arbeid gjennom Aetat. Ved utgangen av november 2003 var 87 352 personar registrerte som heilt arbeidsledige, og det utgjer 3,7 pst. av arbeidsstyrken. Samanlikna med utgangen av november 2002 er det ein auke på nesten 10 000 personar, dvs. 12 pst.

Sidan Bondevik II-regjeringa overtok den 19. oktober 2001, har talet på heilt arbeidsledige auka frå om lag 60 000 til vel 87 000 personar. Det er ein auke på i overkant av 27 000 personar. Reknar ein med alle dei som er på tiltak, inneber dette ein auke på vel 39 000 personar i denne perioden.

For to år sidan antok Statistisk sentralbyrå at 10 000 arbeidsplassar i industrien ville forsvinne fram mot 2010, altså i eit tiårsperspektiv. I april i år kom Holden-utvalet med sine prognosar, og dei antok at ein ville miste 20 000 industriarbeidsplassar i den same tiårsperioden. No veit me fasiten, den har me fått frå Statistisk sentralbyrå. Me veit no at berre i løpet av det siste året har me mista litt i overkant av 17 000 industriarbeidsplassar, altså frå andre kvartal 2002 til andre kvartal 2003, og den utviklinga er dramatisk.

Hovudmålet for Arbeidarpartiet sin økonomiske politikk er å sikre arbeid for alle. Me vil føre ein politikk for å sikre at folk har arbeid, men òg for at dei som mistar arbeidet skal ha noko å leva av når dei blir arbeidsledige.

Arbeidarpartiet vil ha eit inkluderande arbeidsliv, der det er rom for alle. Me meiner at det er god arbeidsmarknadspolitikk, god familiepolitikk, god helsepolitikk og god sosialpolitikk. Derfor vil me ha eit mindre stressande, eit varmare og eit friskare arbeidsliv. Det er dette som er den store utfordringa. Altfor mange opplever no at arbeidslivet blir meir og meir brutalisert.

Intensjonsavtala har førebels ikkje gjeve positive utslag for sysselsetjing av funksjonshemma. I haust er det 20 000 færre funksjonshemma deltakarar i arbeidslivet. Dette er ein sterkare reduksjon enn nedgangen i befolkninga elles. Derfor må det no setjast sterkare søkjeljos på tiltak og ordningar som kan sikre funksjonshemma deltaking i arbeidslivet.

I dag er det fleire prosjekt på gang som har som oppgåve å samordne ressursane betre innanfor Aetat, trygdeetat, utdanningsinstitusjonar og kommunar. Eg vil særskilt trekkje fram eit prosjekt som går føre seg i Hedmark og Oppland. Dette prosjektet har nettopp som oppgåve å etablere tiltak for alle dei som av forskjellige årsaker anten har ramla ut av utdanning eller arbeidsliv eller har store problem med å kome seg inn i arbeidslivet. Skal dei lykkast i dette prosjektet, er det heilt avgjerande at alle partar stiller opp med midlar til administrativt personell. Her har ikkje minst Aetat ei stor oppgåve i å sørgje for at det blir avsett nok administrative ressursar til dei forsøka og prosjekta som Aetat er med i. Eg håpar at statsråden klart og tydeleg vil signalisere dette til Aetat.

I Arbeidarpartiet sitt alternative budsjett gjorde me framlegg om å opprette 12 000 nye tiltaksplassar. Dette ville ha vore eit positivt og godt tiltak for alle dei som står utanfor arbeidsmarknaden. Ikkje minst ville det ha vore eit godt tiltak for å etablere god kontakt mellom arbeidssøkjar og arbeidsgjevar.

Forliket mellom regjeringspartia og Arbeidarpartiet gav som resultat om lag 6 000 nye tiltaksplassar. Dette er Arbeidarpartiet fornøgd med, sett i ljos av at dette spørsmålet skal vurderast på nytt i samband med revidert nasjonalbudsjett neste år. Forlikspartane er òg einige om å styrkje Aetat med om lag 110 årsverk neste år. Eg finn grunn til å rose regjeringspartia for ein god og ryddig prosess på dette området, og for at dei ikkje minst gjennom dette medverkar til at kampen mot den veksande arbeidsløysa blir teken meir på alvor. Det blei gjennom budsjettforliket ein større innsats for å skape nye arbeidsplassar, og langt fleire arbeidsledige vil no få tilbod om opplæring og kvalifisering, noko som gjer at fleire lettare kan kome i arbeid.

Når det gjeld tiltaksplassar, er det viktig at Aetat sjølv får avgjere i kor stor grad ulike tiltak skal brukast. Arbeidarpartiet meiner likevel at ein i dagens situasjon i større grad enn tidlegare må fokusere på sysselsetjingstiltak. Eg trur at det er viktig å ha enkle tiltak utan for store og vanskelege innretningar for å få best mogleg effekt av tiltaksplassane.

Arbeidarpartiet er imot forslag som gjer at næringslivet mistar konkurransekraft og kompetanse. Gjennom dei forslaga frå Regjeringa som er fremja i St.prp. nr 1, meiner me at situasjonen blir verre for dei som har mista arbeidet, for dei som står i fare for å miste arbeidet, og for arbeidsgjevarane. Sjeldan har me vel sett forslag som til dei grader har mobilisert stor motstand på alle frontar.

Regjeringa foreslo m.a. å endre permitteringslova slik at arbeidsgjevarar som ønskjer å permittere ein tilsett, må betale vedkomande løn i 30 dagar før den permitterte får trygd. I dag er denne perioden tre dagar.

Frå heile landet fekk me signal frå bekymra arbeidsgjevarar og arbeidstakarar som meiner at dette ville ha gjeve fleire oppseiingar, kompetansetapping, og at det ville ha ført til svekte konkurransevilkår. Det synest underleg at Regjeringa, i ei tid med så vidt store utfordringar i arbeidsmarknaden, vel å ta slike usosiale grep. Det er lite fornuft i å velte store kostnader over på næringslivet i ei tid då mange bedrifter slit i motgang. Det er òg eit paradoks med tanke på den skatte- og avgiftspolitikken som denne regjeringa skryter av. Dette er sjølvmotseiande.

Motstanden mot forslaget til endring av permitteringsregelverket er stor frå mange, òg frå dei som må kunne reknast som Regjeringas gode vener. Sjeføkonom Tor Steig i NHO sa følgjande til NRK den 9. oktober i år:

«Det betyr at lønnsevnen til bedriftene, som får en betalingsplikt fra 3 til 30 dager, er veldig dårlig. Disse bedriftene blir helt nødt til å si opp folk, i stedet for å permittere dem.»

Ein av næringslivsleiarane som ville ha fått merka strammare permitteringsreglar konkret, er administrerande direktør Rolf Fiskerstrand ved Fiskerstrand Verft utanfor Ålesund. Han seier til Nationen den 9. oktober 2003:

«Faren for næringen er tap av kompetanse. Fra du får en kontrakt til du kommer i gang med arbeidet, har det ofte gått 8–10 måneder. Har du da ikke anledning til å permittere, men stå igjen med lønnsplikt uten arbeid, må vi gå til oppsigelser. Og da mister vi kompetansen, en kompetanse som er bygd opp gjennom flere generasjoner.»

Arbeidarpartiet er glad for at me gjennom budsjettforliket med regjeringspartia fekk redusert denne arbeidsgjevarperioden med ti dagar, og at det framleis blir 42 vekers permitteringstid. Dermed har me redda mange frå oppseiing og òg berga kompetansen i bedriftene. Me meiner ikkje dette er godt nok, men det var det beste me kunne få til ved dette høvet.

Regjeringa foreslo store kutt i dagpengeordninga i statsbudsjettet for 2003 og fekk fleirtal for dette saman med Framstegspartiet. Som ei følgje av dette blei ytingane stramma kraftig inn. I tillegg har langt færre no krav på dagpengar.

For oss i Arbeidarpartiet er det viktig at arbeidsløysa ikkje skaper unødvendig store økonomiske problem for dei som blir råka. I vårt alternative budsjett gjekk me derfor inn for å gjeninnføre ferietillegget, auke maksimal stønadsperiode frå to til tre år, redusere kravet til arbeidsløyse frå 50 til 40 pst. og redusere talet på ventedagar frå fem til tre.

Då er visst taletida mi ute.

Kari Lise Holmberg (H): Fredag 12. desember stod det følgende på lederplass i Telemarksavisa:

«De økonomiske utsiktene for de nærmeste årene er lysere enn på lenge.»

Videre sies det i samme avis:

«Men i motsetning til jappetiden, kommer ikke oppgangen til å ende i elendighet.»

«Nedgangstidene er altså over», sier TA og viser til tall fra Statistisk sentralbyrå som bekrefter at «nedgangen denne gangen på langt nær var så dyp som for ti år siden».

Med sitater fra tidligere Telemark Arbeiderblad i hånden vil jeg fastslå at Regjeringens økonomiske politikk virker. Det at Norge er på vei ut av nedgangskonjunkturen, og at optimismen igjen vender tilbake i næringslivet, skyldes i stor grad at Regjeringen har ført en stram budsjettpolitikk, med svært lav utgiftsvekst. Slik har forholdene blitt lagt til rette for konkurranseutsatte arbeidsplasser.

Dette er bakteppet som diskusjonen om kommuneøkonomi også må ses i lys av. Stram budsjettpolitikk betyr i praksis at pengestrømmen til kommunene må bli begrenset av hva landets totale økonomi tåler.

For Høyre og Regjeringen har det vært viktig å jobbe for mindre detaljstyring av kommunene. Nettopp derfor har det i dette statsbudsjettet blitt lagt opp til omfattende systemendringer i kommunesektoren. Som flere allerede har nevnt i debatten, gir statsbudsjettet for 2004 kommunene historiske 6,7 milliarder kr mer enn i 2003. Dette er en vekst på hele 6,1 pst.

Satsingen på kommunesektoren er større enn noen gang tidligere, og pengene kommer helt sikkert godt med i mange kommunekasser, særlig på kort sikt. Men skal ubalansen i kommunesektoren bli varig mindre, vil det likevel være nødvendig å minne om at det fortsatt er avgjørende å ha et betydelig påtrykk for omstilling og modernisering, også konkurranseutsetting, som Fremskrittspartiets Torbjørn Andersen så riktig nevnte. Å se med kritisk blikk på egen drift vil være den enkelte kommunes ansvar. Viljen til handling vil være resepten for å lykkes.

Vilje til handling har kommunalministeren. Et bredt spekter av virkemidler iverksettes for å håndtere innvandrings- og integreringsfeltet. I 2004 er målsettingen å redusere antallet asylsøkere fra 15 000 til 10 000. Dette gjør seg ikke selv. For å nå målet har Regjeringen iverksatt ulike tiltak. Det første er informasjonstiltak mot utenriksstasjonene. Det andre jeg vil nevne, er 48-timersregelen for hurtig behandling av antatt grunnløse asylsøkere, og uttransportering som skal skje i løpet av 72 timer. Det tredje er bortfall av den såkalte lommepengestøtten for de personer som har fått avslag på sin søknad, og som har fått utreisedato. Det fjerde og siste jeg skal nevne, er det nyeste tiltaket, kravet til UDI om en ny og restriktiv praksis når det gjelder enkelte store grupper fra bestemte land. En slik stor reduksjon i antallet vil helt klart bety tiltak.

I snitt koster en asylsøker samfunnet 108 000 kr. En reduksjon på 5 000 personer vil derfor gi store besparelser på mottaksbudsjettet. Det trengs, for presset på mottakene er stort. Bosetting har igjen blitt et svært aktuelt tema. Vi må erkjenne at asylmottakene har kommet vanskelig ut, fordi norske kommuner ikke tar imot så mange flyktninger som behovet tilsier. Dagens bosettingsstrategi er vanskelig å oppfylle, og bosettingen går for sent. Det er derfor gledelig at en enstemmig komite «ber Regjeringen så snart som mulig evaluere dagens bosettingsmodell og vurdere nye» former «for bosetting», som skal være frivillige for kommunene.

200 personer som har fått oppholdstillatelse, sitter i dag i mottak og venter på ja fra en kommune. Dette må Kommune-Norge ta på alvor. Det er et nasjonalt ansvar å bosette personer som har fått legalt opphold her i landet. Integrering er et nøkkelord. Rask bosetting gjør det lettere å få til vellykket integrering, og en har større sjanser for å lykkes. Men det er også en forutsetning at de nyankomne får lære norsk og får kjennskap til våre lover og regler, vår kultur og våre samfunnsforhold, både de som kommer inn under den nyetablerte introduksjonsloven, og de som faller utenfor, som må få et annet tilbud.

Statsråd Victor D. Norman: Kampen mot arbeidsledighet er Regjeringens prioritet nr. 1 og vil fortsatt være det. Vi har i dag rundt 90 000 registrerte arbeidsledige i Norge, og det er 90 000 for mange. I tillegg har vi flere hundre tusen som burde gis mulighet til å delta i arbeidslivet, men som ikke får sjansen.

Det er heldigvis nå klare tegn til at situasjonen på arbeidsmarkedet er i ferd med å bedre seg. Aetats statistikk for november viser at arbeidsledigheten nå reduseres for annen måned på rad, og også etterspørselen etter arbeidskraft, uttrykt ved antall ledige stillinger utlyst i media, viser en oppgang. Tall og prognoser fra Statistisk sentralbyrå styrker oppfatningen om at oppgangskonjunkturen i norsk økonomi nå også har kommet til uttrykk i arbeidsmarkedet. Hvis det også bekreftes i tiden som kommer, har vendepunktet kommet litt tidligere enn Regjeringen har lagt til grunn, og det gleder vi oss veldig over.

Samtidig må vi ha klart for oss at kampen mot arbeidsledighet er en langvarig kamp. Det viktigste bidraget til den langvarige kampen er at vi fører en økonomisk politikk som skaper vekstkraft i norsk økonomi, og at vi samtidig fører en økonomisk politikk som bidrar til stabilitet over tid. Den utfordringen blir kanskje enda større i en oppgangskonjunktur enn den har vært gjennom en nedgangskonjunktur. For hvis vi nå ikke holder fast ved en ansvarlig, samlet, langsiktig penge- og finanspolitikk, kan den oppgangen vi får på kort sikt, lett skape enda sterkere nedgang på lang sikt. Av den grunn er Regjeringens budsjettforlik med Arbeiderpartiet viktig ikke bare for å skape grunnlag for økt sysselsetting og flere arbeidsplasser i 2004, men for å sikre at vi faktisk får et langsiktig grunnlag for arbeidsplasser og høy sysselsetting i Norge. Derfor er Regjeringen veldig glad for at vi har fått en samling av de partier som tradisjonelt har stått for ansvarlighet i den økonomiske politikken. Det gjør også at vi har vært villige til å renonsere på mer spesifikke tiltak, f.eks. forslaget om midlertidig ansettelse, for å sikre at de økonomiske rammevilkårene som helhet blir slik at de legger grunnlag for høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.

Aetat spiller en avgjørende rolle i gjennomføringen av den delen av den økonomiske politikken som spesifikt dreier seg om arbeidsmarkedet. Regjeringen har i 2003 og 2004 samlet bevilget midler til flere årsverk i Aetat enn noen annen regjering har lagt opp til på mange år. Jeg er veldig glad for at det i budsjettforliket er funnet plass til kutt som gjør at innsatsen i Aetat kan styrkes ytterligere. Det er ingen uenighet mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet når det gjelder ønskeligheten av å styrke Aetat. Men som i kommuneøkonomien er det viktig at det ble funnet plass til kutt som gjør at man kan styrke Aetat ytterligere. Det synes vi er veldig gledelig.

På samme måte synes vi det er gledelig at det ble funnet plass til flere tiltaksplasser, så lenge dette ikke fører til at vi får en mer ekspansiv politikk enn det som er forenlig med stabilitet i økonomien på lengre sikt.

Regjeringen vil fortsette å følge situasjonen på arbeidsmarkedet nøye. Vi vil spesielt være opptatt av de utfordringene vi står overfor i forhold til dem som ikke er normale arbeidsledige, men yrkeshemmede, og andre som i dag ikke slipper til på skikkelig måte.

Jeg har merket meg at komiteen ønsker en samlet vurdering av behovet for tiltaksplasser for yrkeshemmede, og det vil jeg selvfølgelig følge opp med glede.

Jeg har videre merket meg at komiteen mener det er behov for årlige rapporter som viser de funksjonshemmedes situasjon på arbeidsmarkedet. Selv om jeg ikke nødvendigvis er sikker på at årlige rapporter er den beste løsningen, vil det også bli fulgt opp. I alle fall er det viktig at vi jevnlig kartlegger de yrkeshemmedes situasjon og muligheter og hindringene for dem i arbeidsmarkedet. Og ønsker Stortinget årlige rapporter, skal Stortinget selvfølgelig få det.

Jeg vil igjen, som jeg har gjort tidligere fra denne talerstol, få takke Arbeiderpartiet for at de gjennom budsjettavtalen har bidratt til at vi har fått gjennomført lovendringer som styrker attføringsarbeidet, og som gjør at attføring blir vurdert mye tidligere i forhold til et skade- og sykdomsforløp enn det som har vært tilfellet opp til i dag.

Det aller viktigste for å sørge for at folk som er utenfor arbeidsmarkedet, faktisk har en reell sjanse til å komme tilbake, er at fraværet fra arbeidsmarkedet blir så kortvarig som mulig. Det avspeiles i måten Regjeringen legger opp tiltaksprogrammer for ordinære arbeidsledige på. På tilsvarende måte må vi legge opp arbeidet for de yrkeshemmede, som nå gjøres gjennom de endringene som har funnet sted i attføringsregelverket. Jeg har lyst til å takke Arbeiderpartiet også for det.

Regjeringen har som klart mål at vi skal gi flest mulig en sjanse i arbeidsmarkedet. Jeg konstaterer både fra komiteinnstillingen og debatten at det er bred oppslutning om det målet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det var mange takkseiingar til Arbeidarpartiet i innlegget til statsråden, og det er bra. Det viser at me faktisk kan gjere ting i lag som er bra for landet og for heilskapen.

Eg har eit spørsmål knytt til Aetat. Aetat overfører gradvis fleire og fleire oppgåver til private aktørar i arbeidsmarknaden. Eg kan vise til prosjekta KAT og VALS som eksempel på det. Arbeidarpartiet meiner at Aetat skal vere det fremste verkemidlet i arbeidsmarknadspolitikken, og då må heller ikkje Aetat blir oppstykkja. Me er særleg skeptiske til at det kan bli opna for private aktørar på formidlingsdelen av Aetat. Derfor blir mitt spørsmål til statsråden: Ligg det føre planar om at private aktørar skal ta over større delar av formidlingsansvaret i Aetat, og kva slags visjonar har statsråden for Aetat i framtida?

Statsråd Victor D. Norman: En ettminutts replikk er neppe stedet for å dra opp visjonene for Aetat i fremtiden, men la meg kort svare på spørsmålet.

Vi mener at Aetat skal være de arbeidssøkendes etat, være tjenesteyter og sørge for at de arbeidssøkende får de tjenestene som er nødvendig for at de lett skal slippe tilbake til arbeidslivet. I forlengelsen av det mener vi at Aetat skal bruke de andre aktørene som finnes i samfunnet, i den grad det bidrar til å gjøre tilbudet bedre for de arbeidssøkende. Det betyr bl.a. at det må være fullt mulig for Aetat å bruke private formidlere, hvis det gir et bedre tilbud for de arbeidssøkende enn om Aetat skal gjøre jobben selv. I alle fall er det i Aetats arbeid viktig at man i etaten skiller klart mellom den rolle man har som tjenesteyter og ansvarlig overfor de arbeidssøkende, og de rollene man eventuelt har i forhold til formidling. Og det er nå engang slik at Stortinget er kommet til at Aetat ikke skal kaste seg ut og holde på med kommersiell formidling, og da må Aetat bruke de aktørene som faktisk finnes i det markedet.

Torbjørn Andersen (FrP): Det er selvsagt gledelig at statsråden sier at kampen mot ledighet er høyt prioritert i Regjeringen. Vi har over 100 000 ledige, og det har vært slik i den siste tiden at ledighetstallene heldigvis viser en noe synkende tendens. Det er optimisme i næringslivet, og dette er selvfølgelig også et veldig godt bidrag for å få ned ledigheten i Norge.

Nå er det vel slik at vi i Norge har vært bortskjemt når det gjelder ledighet. Andre land har hatt en mye høyere prosentandel av arbeidsstyrken ledig enn det vi har vært vant til i Norge. Det kunne kanskje være interessant å spørre statsråden, når ledigheten nå synker, om han har et konkret syn på hvor mye det etter hans vurdering, ut fra det som nå skjer i næringslivet og på arbeidsmarkedet, er realistisk å anta at ledigheten kan synke framover.

Statsråd Victor D. Norman: Det hadde sikkert vært interessant å få spekulasjoner om det. Nå har Regjeringen i budsjettet kommet med prognoser for utviklingen i arbeidsmarkedet, så jeg tror jeg lar dette tale for seg.

Men den problemstillingen vi alle bør være opptatt av, er å unngå det som har skjedd i tidligere perioder, hvor det etter en periode med høy arbeidsledighet har vært en reduksjon til et nivå som var høyere enn det nivået man hadde sist man hadde såkalt lav ledighet. Det har vært en tendens til at nivået på såkalt lav ledighet i Norge over tid har flyttet seg oppover. Det har å gjøre med strukturen i arbeidsmarkedet, det har å gjøre med arbeidsmiljølovens bestemmelser, og det har å gjøre med måten formidlingssystemet i Norge er organisert på. Og de tiltakene Regjeringen har foreslått, både når det gjelder endringer i Aetats arbeidsmåte og endringer i lovgivningen, har tatt sikte på å unngå at når arbeidsledigheten nå synker, er det til et høyere nivå enn det vi hadde sist vi hadde lav ledighet.

Karin Andersen (SV): Hvis vi skal få inn igjen flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet i dag, og som er blitt utstøtt derfra på grunn av dårlig helse, må det være et arbeidsliv som har plass til dem. Da er det viktig at vi sikrer at bedrifter seg imellom ikke får lov til å konkurrere på dårlig og helsefarlig arbeid. Når man går inn og undersøker, er det en kjensgjerning at det foregår mye svart arbeid og mye helsefarlig arbeid, og at det er mye som gjør at de seriøse bedriftene ikke har sjanse til å konkurrere med de useriøse. Slik er det i dag. Og vi vet at dette er en del av det som gjør at mange av dem som har vanskeligheter på arbeidsmarkedet, f.eks. funksjonshemmede, ikke har noen mulighet til å komme seg inn, for de greier ikke å konkurrere under slike ulovlige forhold. Og statsbudsjettet er ganske fritt for nye tiltak som skal ta fatt i dette, på tross av at vi vet at det er slik, og at flere og flere hvert eneste år faller ut av arbeidslivet på grunn av dårlig helse. Hva vil statsråden gjøre f.eks. i forhold til Arbeidstilsynet?

Statsråd Victor D. Norman: Det er ikke bare yrkeshemmede som blir skadelidende om vi har mye svart og helsefarlig arbeid. Det er også høyst yrkesfriske som blir skadelidende hvis så skjer. Derfor er arbeidet for både å kartlegge og få stoppet svart og helsefarlig arbeid en av hovedprioritetene til Arbeidstilsynet, som gjør en veldig god jobb på dette området i nært samarbeid med bl.a. politiet, og vil fortsette å gjøre det.

Når det for øvrig gjelder å sørge for at vi generelt har helsefremmende, inkluderende arbeidsplasser, er de viktigste virkemidlene positive virkemidler, ikke negative. Derfor har det fra Regjeringens side i forbindelse med spørsmålet om fornyelse av intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv vært lagt avgjørende vekt på at partene skal forplikte seg sterkere i forhold til å legge forholdene til rette også for yrkeshemmede, og for at de andre delmålene i intensjonsavtalen enn det som knytter seg til sykefravær, skal gis like høy prioritet. Og jeg er veldig glad for at vi i fellesskap med partene i arbeidslivet er kommet frem til en erklæring hvor nettopp den sterkere prioriteringen av yrkeshemmedes muligheter i arbeidslivet er et hovedpoeng.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet meiner at det trengst ein langt større innsats for at fleire skal ha moglegheit til å få arbeid, og eg skal nemna tre område.

For det fyrste: Ein milliard kroner meir til samferdsle ville koma næringslivet til møtes og gitt lågare kostnader for mange næringsgreiner, samtidig som ein ville nytta både ledig utstyr og ledig kompetanse.

For det andre: Når det gjeld dei yrkeshemma, seier statsråden at han vil følgja utviklinga nøye, men det er jo ikkje godt nok! Han kan ikkje vera fornøgd med innsatsen når det er rundt 20 000 fleire funksjonshemma utan arbeid no enn for eitt år tilbake.

For det tredje: Når det gjeld kommunesektoren, vil eg utfordra statsråden på kva han gjer for å sikra at fleire av dei som i dag utgjer ein stor arbeidskraftreserve fordi talet på delstillingar aukar så kolossalt, kan få full stilling?

Statsråd Victor D. Norman: Selvfølgelig gjør vi mye mer enn å følge utviklingen når det gjelder yrkeshemmede. Vi har flere yrkeshemmede på spesielle arbeidsmarkedstiltak nå enn noensinne tidligere. Vi har reforhandlet intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv nettopp for å ansvarliggjøre partene, bedriftene og organisasjonene sterkere i forhold til den jobben som må gjøres i arbeidslivet, om folk faktisk skal få jobb. Det hjelper ikke at vi her sier at det er viktig at yrkeshemmede slipper til i arbeidslivet, hvis ikke arbeidslivet slipper dem til. Vi kan kvalifisere yrkeshemmede, vi kan hjelpe dem frem, men det er bedrifter og organisasjoner lokalt som faktisk må gjøre en jobb for å slippe dem til, og derfor er det altså vår hovedprioritet i fornyelsen av intensjonsavtalen.

For øvrig ville 1 milliard kr mer til samferdsel helt klart gitt flere arbeidsplasser. Men hvis det var et motsvarende kutt et annet sted, ville det forsvinne like mange arbeidsplasser der, og var det ikke et motsvarende kutt et annet sted, ville vi bygge opp under varmen i norsk økonomi og derved undergrave arbeidsplassene på lengre sikt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): La meg først berolige statsråden med at det for så vidt i hele denne regjeringsperioden har vært en bred enighet mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen om rammene for finans- og pengepolitikken. Uenighet om innretningen, ja, det er greit, men det har altså vært en enighet om rammene.

Jeg er glad for at man i budsjettavtalen er kommet til enighet om noe mer tiltak for de ledige – ikke nok, men en klart sterkere innsats enn det som lå til grunn. Tiltak for å forhindre ledighet kan ikke bare ses innenfor Arbeidsdepartementets område. En problemstilling er jo at det produseres ledige gjennom problemer bl.a. i store deler av næringslivet.

Budsjettavtalen nevner situasjonen i Årdal og Høyanger. I mitt eget hjemområde ser vi betydelige problemer i deler av fiskerinæringen, og vi kan nevne andre næringer.

Ser statsråden behov for en mer offensiv innsats for å forhindre at disse problemene i denne typen næringer utvikles til arbeidsledighet, enn det som vi har sett så langt?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg skal ikke kommentere forhold i enkeltnæringer. Det er alltid enkelte næringer som kan kreve spesielle tiltak under spesielle forhold. Det generelt viktige i Norge for å forhindre problemer i næringslivet – og der er jeg er helt sikker på at representanten Schjøtt-Pedersen er enig med meg – er at vi har rammevilkår som gjør at norsk næringsliv i sin alminnelighet kan være konkurransedyktige internasjonalt. Det er klart at det krever tiltak langt utenfor arbeidsministerens ansvarsområde. Det krever en god budsjettpolitikk, det krever en god pengepolitikk, det krever ikke minst at vi får til en inntektspolitikk som innebærer at vi klarer å holde lønns- og kostnadsutviklingen generelt i Norge under kontroll. Alle disse tingene betyr i sum mer for norsk næringsliv enn det vi kan klare å få til med spesifikke støttetiltak eller utviklingstiltak knyttet til enkeltnæringer. At det så på regionalt grunnlag og i forhold til visse spesielle bransjer kan være behov for andre tiltak, tror jeg vi alle er enige om. Men det tror jeg vi skal overlate til næringsminister, fiskeriminister og andre å svare på.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

I henhold til Stortingets vedtak tidligere i dag avbrytes nå møtet og settes igjen kl. 16.00.

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.