Finn Kristian Marthinsen (KrF): «Når myndighetene fatter
avgjørelser som berører barn, skal det tas hensyn
til barnets beste, jf. Barnekonvensjonen. Barn bor opptil 4 1/2 år
i asylmottak. Noen venter på bosetting, mens
andre frykter utsendelse. Alle barn i Norge
er omfattet av barnevernsloven. Det er viktig at barnevernet gir barn
i mottak den beskyttelse som følger av loven.
Mener statsråden at barnevernet
på en god måte følger opp barn
i mottak, og vil statsråden styrke forvaltningssamarbeidet
slik at barn i mottak kan ivaretas på en bedre måte?»
Statsråd Erna Solberg: Hensynet til barnets beste tillegges
alltid vekt i utlendingssaker som involverer barn. Det er nedfelt
i utlendingsloven § 4 at loven skal anvendes i
samsvar med internasjonale regler Norge er bundet av,
når disse har som formål å styrke utlendingens stilling.
Utlendingsmyndighetene vurderer alltid forholdet til FNs barnekonvensjon
ved behandlingen av saker der barn er involvert, og flere innvilgelser
av oppholds- og arbeidstillatelser på grunnlag av «sterke
menneskelige hensyn» er begrunnet i hensynet til nettopp
barnet. Det er likevel ikke slik at hensynet
til barnet alltid er avgjørende, eller at det
er entydig hva som er barnets beste.
Bakgrunnen for lang oppholdstid i mottak er
på den ene siden knyttet til at saksbehandlingstiden for
mange blir lang, særlig når saken vurderes både
av Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og i noen
tilfeller også av domstolene, og fordi det kan
ta tid å få verifisert opplysninger som søkerne
gir. På den annen side er lang oppholdstid i
mottak knyttet til at foreldrene nekter å etterkomme myndighetenes
pålegg om å forlate riket etter endelig
avslag, eller fordi de har søkt asyl i et annet
europeisk land og avventer uttransportering dit i henhold til Dublin-forordningene,
som Norge har tiltrådt.
Jeg er selvsagt enig i at det er uheldig at
barn oppholder seg i asylmottak over flere år, men mener
det er foreldrene som må bære ansvaret
for den situasjonen de setter sine barn i. Jeg mener
det ikke kan være slik at lang oppholdstid i
mottak for barn i seg selv skal være et kriterium
for oppholdstillatelse, bl.a. fordi vi ikke ønsker
en situasjon der foreldre skyver barna
foran seg for å oppnå nettopp dette,
og fordi det vil kunne svekke asylinstituttet som
skal verne om mennesker med et beskyttelsesbehov.
I henhold til barnevernsloven §§ 4-2
og 4-3 har barnevernet plikt til henholdsvis å gjennomgå alle
bekymringsmeldinger de mottar, inkludert om barn i mottak, og eventuelt
foreta en undersøkelse i saken og iverksette
tiltak når det anses nødvendig. Mottak og andre
berørte parter skal sende bekymringsmelding ved mistanke
om at barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt, misbruk eller lignende.
Flere mottak har et utmerket samarbeid med barnevernstjenesten,
men det kan se ut til at både mottakene og barnevernskontorene
har ulike terskler for henholdsvis når man vurderer at
en bekymringsmelding bør sendes, og når tiltak
bør iverksettes. Jeg mener det kan være
behov for å vurdere om det er nødvendig med klarere
presiseringer til mottak og til barnevernskontor om denne type
saker. I samarbeid med helseministeren
nedsatte jeg i fjor en arbeidsgruppe som ser på den psykiske helsen
i mottak. Et av oppfølgingspunktene vil være å initiere
et samarbeid med Barne- og familiedepartementet
der bl.a. denne problemstillingen vil bli drøftet.
Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg er enig i at det er viktig at man ikke
skyver barna foran seg for å støtte foreldrenes
sak, men det er også viktig at man ikke
skyver foreldrene foran og svekker barnas sak. Det er det som er
mitt hovedanliggende
i denne saken.
Jeg tillater meg å sitere fra avsluttende
merknader fra FNs komite for barnets rettigheter punkt 48, hvor
man i forhold til Norge sier:
«Komiteen
er bekymret over at bestemmelsene og prinsippene i barnekonvensjonen ikke
fullt ut respekteres med hensyn til asylsøkende barn. I
særdeleshet er komiteen betenkt over
at asylsøkende barn ikke gis tilstrekkelig mulighet
til å delta i behandlingen av asylsøknaden, og
at deres synspunkter ikke vektlegges i tilstrekkelig
grad» ... «Videre er komiteen
betenkt over at behandlingen av asylsøknader
tar lang tid».
Barneombudet sier:
«Uvisshet
og venting er de verste fiendene et barn kan ha i saker
de frykter utfallet av.»
I UNEs årbok står det at
det at man har innført Barnekonvensjonen, ikke
nødvendigvis betyr at resultatene er særlig annerledes
resultater enn tidligere.
Mener statsråden at Barnekonvensjonen
faktisk følges opp?
Statsråd Erna Solberg: Ja, vi mener Barnekonvensjonen følges
opp. Vi mener også at i de sakene som
har vært mediebelyst, har Barnekonvensjonen også vært
vurdert. Enkelte har også vært vurdert
ut fra om Barnekonvensjonen har vært fulgt opp i forhold
til norsk rett. Så det er klart at det er en oppfølging
av Barnekonvensjonen i forbindelse med norsk utlendingslovgivning.
Det er altså slik at det er en grensegang
av og til når det gjelder hvor langt man skal gå i
forhold til enkelte belastende situasjoner som det å være
asylsøker medfører også for
barn. For eksempel kan man si at man kan legge større
vekt på at barn i en intervjusituasjon skal intervjues
alene for å ta hensyn til deres versjon
av saken. Men ofte kan det også medføre
en større grad av frykt, en vanskeligere situasjon
og faktisk et økt press for barna. Det er derfor mange
dilemmaer i forhold til hvordan man skal behandle dette også med
hensyn til hva som er barns beste.
Når jeg er opptatt av at man ikke
må skyve barn foran seg, er det fordi det i alle
de sakene som dreier seg om langtidsventende barn i mottak, dreier
seg om personer som har brukt utallige ankemuligheter – flere
enn det som egentlig loven foreskriver – for å bli
lenger i Norge, og som har nektet å reise ut. Hvis vi ikke
har en prinsipiell holdning til dette, vil vi få flere
barn som lider større overlast i mottak fordi vi gir et
håp til foreldrene som ikke er realistisk.
Finn Kristian Marthinsen (KrF): I justiskomiteen mottok
vi en kopi av et brev som noen barn skrev til statsministeren
før jul. De representerer en gruppe som de kaller for SoHo,
som står for «Se oss og Hør oss».
I dette brevet skriver disse bl.a.:
«Kjære
statsminister, vi ber deg om to ting. Lov oss at vi kan være
trygge i julen.»
Det sørget kommunalministeren for
at disse barna kunne være, ut fra det juleamnestiet som
ble gitt. Det synes jeg var kjempeflott.
Det neste de skriver, er:
«Også ber
vi deg som er sjefen for regjeringen å lage en
regel om at de som er barn og har vært her i over
tre år får bli i landet sitt. Hører du
oss?»
Jeg kunne tenke meg å spørre
om statsråden har vurdert disse utsagnene, som altså er
barnas utsagn, og som de gjerne vil ha formidlet til ledelsen i
dette landet?
Statsråd Erna Solberg: Ja, jeg har både hørt,
lest og svart på brevet.
Det å gi et generelt amnesti eller
en regel om at folk får bli her etter
et gitt antall år, er sannsynligvis det dummeste – unnskyld
at jeg bruker det ordet i stortingssalen – man kan gjøre
hvis man ønsker å forhindre at flere
barn skal lide overlast i årene fremover.
Det fins en rekke land som ikke tar
imot personer som ikke reiser frivillig hjem, fordi de
har en interesse av å få valutainntekter
til sitt eget land av foreldre og barn som bor
i andre deler av verden. De samarbeider altså ikke med
andre lands regjeringer om å motta dem. Det gjør
at det er veldig vanskelig å få returnert
personer som ikke har behov for beskyttelse, til disse
landene, hvis man ikke har sterke incentiver til at de
selv frivillig samarbeider om det.
Hadde vi hatt en regel som generelt
gav alle opphold etter tre år, f.eks.
hvis det var barn, ville vi altså fått en stor
tilstrømming av personer som ikke har behov for
beskyttelse, men som ville utsatt barna sine for den belastningen
det er å være i mottak i en usikker
situasjon i tre år i påvente av at de
skulle få lov til å bli. Det er et problem
vi ser i mange av de landene som har benyttet amnesti
med ujevne mellomrom – det skaper økt tilstrømming.
Presidenten: Da går vi videre til spørsmål
20.