Se også behandling av sak nr. 4 på formiddagsmøtet.

Signe Øye (A) [18:02:27]: Det finnes barn som har bodd her i landet mesteparten av sitt liv, men som fortsatt ikke våger å kaste innpakningen på den bilen eller den dukken som de fikk til bursdagen sin, fordi usikkerheten med hensyn til om de blir sendt ut, fortsatt er stor. Det er best å ta vare på eskene.

På Vestlandsheimen i Bergen startet noen barn gruppen «Se og hør oss» etter å ha bodd på mottaket i opptil fem år uten at det hadde kommet til noen løsning for dem, og der tilhørigheten til Norge ble sterkere for hver dag som gikk. Mottakene er ment å skulle være midlertidige botilbud, og er ikke lagt til rette for eller ment å skulle være permanente bosteder, spesielt ikke for barn. Barn i kirkeasyl er sannsynligvis i en enda vanskeligere situasjon.

Spørsmålet er: Hva gjør dette med disse barna? Helt klart har dette negative virkninger på de barna dette gjelder, og over tid kan det utvikle seg til noe mye verre. Mange bekymringsmeldinger har kommet til alle oss som jobber med disse sakene, og sikkert til mange andre også. Det er folk som bor og jobber nær disse barna, som melder fra. De ser problemene på nært hold og opplever hva det er som skjer i hverdagen. Det er derfor de sier fra.

Derfor er det en god dag når Stortinget i dag behandler Innst. S. nr. 210, om tiltak for de barna som har vært her i landet i mer enn tre år, men der situasjonen fremdeles er uløst. Slike saker er vanskelige. Det er mange grunner til at noen barn blir boende lenge i mottak, sitter i kirkeasyl i mange år eller bor andre steder uten å ha en lovlig oppholdstillatelse. Jeg vil ikke gå inn på de mange årsakene til at de har havnet i en slik situasjon, men det er nødvendig å gjøre noe nå. Her er det mange parter som har medvirket til at det har blitt slik. Men nå er det viktig å sette en strek over det som har skjedd. Nå er det barna som skal i førersetet.

Derfor er det gledelig at en samlet kommunalkomite går inn for at disse barna skal få sin sak behandlet på nytt. Det er viktig å presisere at det ikke ligger i vedtaket at dette er et amnesti, men det er en ny saksbehandling, der man skal ta utgangspunkt i barnas situasjon, ikke foreldrenes. Barnets tilknytningstid til Norge skal vektlegges. Tre år i et lite barns liv er mye. Det skal gis en raus vurdering, der menneskelige hensyn sterkt vektlegges.

Hovedbegrunnelsen må knyttes opp til barns behov og rettigheter i Barnekonvensjonen. Norge ratifiserte Barnekonvensjonen i januar 1991 og har siden vært forpliktet til å etterleve denne. Utlendingsloven har også en egen bestemmelse om at utlendingsloven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av.

Statsråden har i brev til komiteen den 27. april 2004 uttalt seg om Dokument nr. 8:50 for 2003-2004 fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. I brevet var viljen til å løse noe som helst svært liten, til tross for at UDI har anbefalt statsråden å gjøre noe med de barna som har vært lenge i mottak. Derfor er det positivt at representantene fra Høyre og Kristelig Folkeparti i Stortinget satte foten ned. Jeg vil gi ros til saksordføreren.

Det vedtaket som blir fattet i dag, er en engangsforeteelse. Dokument nr. 8:50 fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti inneholder også et forslag om en generell foreldelsesordning. Det var å gå for langt og ville ha hatt mange uheldige sider, der barn kunne ha blitt brukt kynisk for å få oppholdstillatelse her i landet.

Men komiteen vil likevel at Regjeringen skal utrede nærmere denne problemstillingen med at barn og barnefamilier blir sittende lenge i mottak, og komme tilbake til Stortinget med det som egen sak.

I dag skal vi først og fremst glede oss på vegne av de barna som kan få en løsning på sine problemer, som de har hatt gjennom mange år.

Kari Lise Holmberg (H) [18:07:27]: La meg først få si at dette er en sak med en lang forhistorie. Det er også en sak som ikke vil bli avsluttet her i dag, men vedtaket som et enstemmig storting vil fatte, innebærer nye muligheter for de menneskene saken omfatter.

Mange har vært involvert i asylbarnas skjebne, og både politiske partier og enkeltpersoner har engasjert seg sterkt. Ingen vil hevde at det er bra for barn å bo på mottak i flere år. Ingen vil være uenig i at barn i en slik livssituasjon kan slite med psykiske problemer, som usikkerhet, søvnløshet og frykt. De er prisgitt en voksen og uforståelig verden.

Spørsmålet har vært om vi skal ta et sosialt ansvar for asylbarna og gi dem opphold i Norge. Hadde dette spørsmålet vært enkelt å besvare, hadde Stortinget konkludert tidligere. Når saken har vært vanskelig, er det fordi det er flere hensyn å ta, hensyn som kan krysse hverandre. På den ene siden står hensynet til FNs barnekonvensjon, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og andre konvensjoner som Norge har sluttet seg til. På den andre siden står hensynet til asylinstituttet, som også er nedfelt i internasjonale konvensjoner. I tillegg kommer hensynet til den innvandringspolitikken vi ønsker å føre.

Etter Barnekonvensjonens artikkel 3 skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn i alle vedtak som direkte berører barn. Dette står fast. Det er vi alle enige i. Det står ett grunnleggende hensyn, ikke at det skal være det eneste hensynet. Det ville selvfølgelig ikke la seg praktisere, heller ikke i denne saken. Det er vanlig rettspraksis også å vurdere andre hensyn og gjøre en helhetsvurdering. Det er også adgang til å legge avgjørende vekt på andre hensyn når situasjonen krever det. UNE har rettens kjennelse på å ha fattet vedtak i samsvar med Barnekonvensjonen. Det er et faktum, enten en er enig eller ikke.

Spørsmålet er hvor tungt en skal vekte innvandringspolitiske hensyn. Høyre er svært opptatt av å verne om asylinstituttet. Dersom et generelt amnesti ble gitt, ville en risikert en økt tilstrømming av asylsøkende barnefamilier uten et reelt beskyttelsesbehov. Regjeringens politikk har gitt en betydelig reduksjon i antall grunnløse asylsøkere. En ny økning av grunnløse asylsøkere vil kunne bety en uthuling av asylinstituttet. Våre erfaringer med den tidligere 15-månedersregelen tilsier dessuten at en skal være forsiktig med å lage generelle ordninger som kan innebære at det lønner seg å trenere saken eller holde igjen relevant informasjon. Det er ikke til barns beste at tiden i mottak blir lengre enn høyst nødvendig. Barn skal ikke sitte lenge i mottak, og myndighetene har et ansvar for å gjøre denne tiden så kort som mulig. Men her har foreldrene også et helt klart ansvar for å samarbeide med myndighetene.

I denne konkrete engangssaken ønsker Høyre å stå sammen med resten av Stortinget for å få til en pragmatisk løsning på en sak som har mange sider og mange konsekvenser, ikke minst for de menneskene det gjelder. Asylbarn og deres familier som har bodd i Norge i mer enn tre år og har fått endelig avslag på søknad før 1. juli 2003, får nå ny saksbehandling. Det innebærer en ny sjanse til å få prøvd saken enda en gang, i lys av FNs barnekonvensjon, barnas situasjon og andre menneskelige hensyn.

Avslutningsvis vil jeg gi uttrykk for at denne saken er, og må være, en engangsordning. Regjeringen har iverksatt en lang rekke tiltak for å bedre innvandringspolitikken. Jeg ser det samtidig som positivt at en enstemmig komite understreker betydningen av en rask saksbehandlingsprosess som forhindrer at barn får unødig lange opphold i mottak, og dessuten at det sørges for rask effektuering av de vedtak som er fattet. Jeg imøteser Regjeringens videre arbeid med dette.

Per Sandberg (FrP) [18:11:31]: Jeg skal ikke legge opp til et innlegg som vil skape noen ytterligere debatt om denne saken. Jeg tror saken er for viktig til det.

Men jeg vil umiddelbart få lov til å avklare én ting, og det er det utfallet denne saken fikk i etterkant av at en enstemmig komite traff sine beslutninger. Særlig presse og media presenterte innstillingen fra komiteen som om komiteen og Stortinget ville gi amnesti til barn som satt i mottak, noe jeg synes var meget uheldig. Jeg så de forskjellige reportasjene på fjernsyn, og det at barn da ble gitt falske forhåpninger og jublet rundt i det ganske land fordi de hadde fått opphold, synes jeg faktisk er et like stort overgrep som det at de faktisk har sittet i mottak i så mange år.

Jeg vil også få lov til å presisere at Fremskrittspartiet ikke på noen som helst måte har gitt noe amnesti. Jeg har fått mange henvendelser om hvorfor Fremskrittspartiet har sluttet seg til denne innstillingen. Det er selvfølgelig rett og slett fordi vi ser at det nå i mange mottak er tragedier på gang med hensyn til barn.

Selv om jeg kunne stått på talerstolen her og holdt et femminutters innlegg, hvor jeg påpekte det kritikkverdige som flertallet i Stortinget har stått for når det gjelder asylpolitikken, skal jeg ikke gjøre det. Fremskrittspartiet vil i denne saken etter beste evne prøve å få en forståelse for at vi må finne løsninger når det gjelder de ca. 60 barna som blir omtalt her. Det kan være, har jeg sagt, at for noen av disse barna ville det faktisk ha vært det beste – både for barna og for familien – at de fikk permanent opphold i Norge. Men jeg tror nok at for majoriteten av disse barna ville den beste løsningen være at vi nå fikk en politisk avklaring her i huset, i Regjeringen og i UDI om at disse barna med familier umiddelbart må sendes ut av landet. Begge disse avklaringene tror jeg ville være til det beste for barna, og det er jo det det handler om.

Vi i Fremskrittspartiet er nå villige til å være med og løse opp i den situasjonen som har oppstått i norske mottak. Når vi nå opererer med mellom 18 000 og 19 000 mennesker som sitter i mottak, sier det seg selv at vi har flere problemstillinger som må løses. Vi har også tidligere i dag diskutert dette med styring på utlendingsfeltet. Vi har flere saker som kommer i kjølvannet, som går på styring av utlendingsfeltet, utlendingslovgivningen, introduksjonslov osv. Jeg tror at det politiske miljøet nå samlet sett må finne løsninger som ikke minst i første rekke tar sikte på å avvikle den situasjonen som er i mottakene. Det har Fremskrittspartiet vært klare på. Men vi er også selvfølgelig villige til å finne kompromissløsninger når det gjelder disse utfordringene. Vi har gått så langt som til å si at vi er villige til å bruke store ressurser for å få avklart situasjonen for disse menneskene som sitter i mottakene.

Andre som har holdt innlegg her, har pekt på de problemstillingene som står opp mot hverandre når vi gjør slike ting som dette. Derfor er det viktig at dette er en engangsforeteelse, og at det ikke blir noen permanent politisk løsning for den type ting, noe som da vil sette press på asylinstituttet og kanskje føre til at flere vil benytte seg av barn for å få opphold i Norge. Vi har flere problemstillinger knyttet til barn som jeg også vil nevne, som vi er nødt til å sette i fokus. Det gjelder ikke minst alle de barna som forsvinner fra norsk grunnskole, og alle de barna som jeg har registrert at statsråden også er veldig opptatt av, som rett og slett blir plassert og forlatt av sine foreldre i Norge og i andre land i Europa. Det er mange ting rundt dette som jeg mener Stortinget bør sette i fokus. Det får vi muligheten til framover.

Jeg vil bare avslutningsvis slå fast at her ligger det ikke noen form for amnesti. Der er jeg enig i statsrådens uttalelser i forhold til den innstillingen som foreligger.

Jeg skulle egentlig ha fremmet et forslag, men vi har muligheten igjen på torsdag. Jeg ønsker at vi skal se på bosetting av flyktninger og asylsøkere i sammenheng. Et slikt forslag skal jeg legge fram for Odelstinget på torsdag.

Heikki Holmås (SV) [18:17:42]: Den saken vi behandler i dag, er et av de mest meningsfulle initiativene jeg har fått lov til å være med på som politiker. Denne saken handler ikke om tall i en asylsøkerstatistikk, den handler om sprell levende unger og ungdommer som helt uten å ville det selv, og helt uten å velge det selv, har blitt boende i minst tre år i et land som de altså ikke er blitt født i, og som de kanskje ikke helt tør å ta til sitt bryst som sitt nye hjemland, fordi det inntrykket som en god del politikere skaper hos unger som har sittet tre år i asyl, er at de ikke er ønsket. Jeg synes vi skal tenke igjennom hva det gjør med en unge og en ungdom – selv om de kanskje størsteparten av sitt liv har flyktet i en eller annen sammenheng – hele tiden å få som tilbakemelding fra oss som storsamfunn: Vet dere hva, dere bør helst bare reise hjem igjen, dit dere kommer fra.

Vi skal ta vare på unger, og vi skal vise unger hva de er verdt. Denne saken handler også om at det spiller en rolle å engasjere seg for sin egen situasjon, og at det nytter å appellere til folks hjertelag og rettsoppfatning, slik som de ungene har gjort, som har sittet på Vestlandsheimen og organisert seg i Se oss, Hør oss og fått med seg biskoper, Redd Barna og andre folk som taler ungers sak. Saken handler også til sjuende og sist om at det går an å lage politikk på et utlendingsfelt som har ligget tomt for politiske kamper under dekke av at her har det vært byråkratiet som styrer. Men det er, som kjent fra forrige debatt, ikke riktig.

Jeg er veldig glad for at en enstemmig komite for det første mener at barnefamilier som i dag har blitt værende i mottak i lang tid, må få muligheten til å få sakene sine vurdert på nytt, som det står i komiteinnstillingen, for det andre mener at fristen for å søke på nytt skal settes til 1. juli 2004, for det tredje er positiv til at dette skal omfatte både barn og barnefamilier som bor i og utenfor mottak, for det fjerde legger til grunn at alle familier med barn som har bodd i Norge i mer enn tre år, vil bli omfattet av ordningen, for det femte – som alle bortsett fra Fremskrittspartiet er med på – legger til grunn at familien og barna dette omfatter, får være i Norge til sakene deres er ferdigbehandlet, og for det sjette, det som er det viktigste, sier at en ny behandling må bygge på en sjenerøs vurdering med utgangspunkt i barnas konkrete situasjon, menneskelige hensyn og FNs barnekonvensjon Artikkel 3, der det slås fast at barnets beste skal være ikke bare et hvilket som helst hensyn, men et grunnleggende hensyn.

Jeg vil utfordre statsråden til i sitt innlegg å svare på om hun kan garantere for at alle disse tingene vil bli fulgt opp. Det er veldig viktig for oss. I denne saken har det nemlig allerede begynt å komme inn meldinger om at unger har fått beskjed om at de skal utvises fra landet, og at de har fått avslag på sine søknader om å få lov til å bli i landet inntil saken er ferdigbehandlet, altså uten oppsettende virkning. Jeg vil gjerne ha statsrådens ord for at alle disse punktene som komiteen her har understreket, vil stå fast.

Det er mange som har stilt spørsmål om hva dette dokumentet betyr. Jeg tenkte at jeg kort skulle si to ting både om de rettslige og de politiske virkningene av dette. Rettslig sett er det lovenes forarbeider som er mest forpliktende og mest bindende når man skal tolke lovene. Videre har vi forskrifter som departementet lager, og i tillegg til dette kommer etterarbeidene til Stortinget. Og spesielt når det gjelder en lov som dette, der det åpnes for så mye skjønn, må Stortingets etterarbeid absolutt tillegges vekt – ikke så tung vekt som lovarbeidene eller forarbeidene, men det er ingen tvil om at Utlendingsnemnda og Utlendingsdirektoratet ikke kan la være å se på hva det er Stortinget har ment om denne saken, når vi nå behandler dette spørsmålet her i dag. De politiske konsekvensene er langt enklere. Det er nemlig sånn at Regjeringen jo må forholde seg til det et enstemmig storting mener, og et enstemmig storting mener det som står svart på hvitt i denne saken. Og så må vi altså se når sakene behandles, om vi får en generøs vurdering, om vi får en vurdering som legger vekt på barnas konkrete situasjon. Regjeringen vet jo godt at dersom det er nødvendig, har den full anledning til å lage en forskrift som sørger for å følge opp det som er Stortingets intensjoner.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [18:23:15]: Overskrifta på denne debatten må vera: Det nyttar. Det nyttar for ungar å engasjera seg i forhold til sin eigen situasjon, det nyttar for alle dei frivillige organisasjonane som er opptekne av ei betre framtid for nokre fleire i Noreg, og det nyttar for stortingsrepresentantar å ta initiativ.

Dokument nr. 8:50, frå SV og Senterpartiet, hadde overskrifta «tiltak for barn som har sittet lenge i mottak». Intensjonen var i fyrste omgang det, men det står òg heilt klart i dokumentet at det også er meint å gjelda «andre som av forskjellige grunner ikke lar seg returnere til hjemlandet». Og eg vil gi ros til saksordføraren fordi ho har utvist eit sterkt engasjement for, så langt ho kunne, å finna ei løysing i samsvar med forslaget. Senterpartiet hadde gjerne sett at vi i denne salen i dag hadde samla oss om heilt konkrete og presise vedtak frå punkt til punkt, men det skal jo ikkje vera nødvendig når vi her har fleirtalsmerknader og komitemerknader å halda oss til. Dei skal det takast omsyn til, og eg reknar med at statsråden seier korleis ho har tenkt å følgja dette opp.

Så er det veldig bra at det så klart er sagt kven som skal bli omfatta. Det er altså ungar både i og utanfor mottak, og det betyr at desse familiane som det har vore eit engasjement rundt, anten dei er i Suldal, eller dei er på Toten, får moglegheit til å prøva sine saker på nytt.

Det står svart på kvitt her:

«Komiteen legger til grunn at alle familier med barn som i dag har bodd i Norge i mer enn tre år vil være omfattet av ordningen.»

Eg er svært nøgd med at komiteen så klart slår fast at dei familiane og ungane dette gjeld, skal få vera i Noreg til sakene er ferdigbehandla. Saksordføraren siterte frå komiteinnstillinga det ho kalla for nye moment. Og det er rett, det er jo nye moment når ein her har eit eige stortingsdokument der det heiter at «en ny behandling må bygge på en generøs vurdering med utgangspunkt i barnas konkrete situasjon», at sakene skal vurderast av ny saksbehandlar, og at dei barna dette gjeld, skal høyrast. Det er dessverre representantar frå departementet som har reist tvil om det er nye moment i det heile. Eg går ut frå at statsråden klargjer akkurat det, slik at det ikkje er nokon tvil i ettertid, og at ho òg seier på kva måte ho vil kunngjera den fristen som no er sett til 1. juli.

Dette ei eit eingongsvedtak. Difor er det òg slik at sjølve innstillinga inneheld to grep. Det eine er det som eg allereie har omtalt, og det andre er altså dei «lengeværende» barna som framleis kan bli sitjande på mottak. Her er det altså fokus både på raskare saksbehandling og på at det finst land ein ikkje kan returnera til ved eit eventuelt avslag. Departementet blir her bedt om å komma tilbake til Stortinget med ei eiga vurdering.

Så må eg seia til slutt at det er jo eit tankekors i denne tida når Regjeringa er klar til å opna for fri flyt av arbeidskraft frå nye EU-land, at det i landet vårt er barnefamiliar og enkeltpersonar som har moglegheit til å arbeida, som er godt integrerte, men som altså då ved saksbehandlinga er avviste fordi dei er frå feil land. Eg håper at statsråden òg tek med seg det i sitt vidare arbeid med flyktningpolitiske og innvandringspolitiske spørsmål. Ho har altså òg der no moglegheit til å rydda opp noko betre enn det så langt har skjedd.

May Britt Vihovde (V) [18:28:16]: Først vil eg seia at dette er ei sak som har engasjert veldig mange i Venstre, spesielt våre folkevalde i dei kommunane der desse barna no bur. Dette var eit aktuelt tema på vårt landsmøte i mars, der ein gav uttrykk for at ein ønskte å gi amnesti for barn som har vore i asylmottak i meir enn tre år. Utgangspunktet og argumentasjonen var den same som ligg til grunn for denne saka og denne innstillinga, som på alle vesentlege punkt er samrøystes. Det er Venstre svært glad for.

Det er viktig og nødvendig at vi finn løysingar på dette problemet, som er i ferd med å bli ein humanitær verkebyll. Eit avgrensa tal barn har komme i ein særs vanskeleg situasjon, som ikkje kan vara ved. Desse barna er uskuldige, men foreldra har brukt dei for å komma hit. Det må ikkje barna lida for. Mange av dei har gått frå å vera barn til å bli ungdom på asylmottak, medan dei yngste ikkje veit om noka anna tilvere enn den på eit asylmottak i Noreg. Mange av desse barna slit med psykiske problem som følgje av ein livssituasjon prega av mangel på tryggleik og frykt for framtida. I den tida dei har vore i Noreg, har dei lært norsk, dei går i norsk skule, har norske venner og reknar Noreg som sitt heimland.

Venstre meiner at inkorporeringa av FNs barnekonvensjon i norsk lov må takast på stort alvor. Noreg må alltid ha ei humanistisk tilnærming i saker som angår mennesket sitt liv og helse. Mennesket er viktigare enn systema. Sjølvsagt er det dilemma i slike saker. Vi må ha reglar som gjer at gode ordningar ikkje blir misbrukte og utnytta og får konsekvensar i form av nye menneskelege tragediar.

Venstre meiner Noreg må ta imot fleire innvandrarar i åra som kjem. Det er nødvendig og bra for samfunnet vårt. Men det må skje innanfor eit ordna system for arbeidsinnvandring, ikkje gjennom utholing av asylinstituttet. Vi må òg kunna ta imot fleire kvoteflyktningar enn i dag.

Like fullt må vi ha grenser, og det er viktig å ha klåre, rettferdige reglar som tek vare på humanitet, rettferd og rettsprinsipp. Vi kan ikkje lukka auga igjen for at nokre vil tøye grensene og kanskje misbruka reglane. Einskilde vil ikkje retta seg etter avgjerder og nekta å reisa heim etter avslag. Men til sjuande og sist er det ansvaret til styresmaktene å syta for at vedtak blir sette ut i livet, og at saker ikkje dreg ut i årevis.

Behandlingstida for asylsøknader er no korta mykje ned. Venstre ventar at ein då ikkje vil få mange fleire saker der barn blir sitjande i fleire år i mottak utan å kunna planleggja si eiga framtid.

Komiteen si innstilling strekar under at dette er ei einskildavgjerd og ikkje ein invitasjon til å motverka avslag gjennom trenering. Det er Venstre einig i.

Eg må få seia: Det er lettvint av Framstegspartiet å seia at med deira asylpolitikk hadde ikkje problemet oppstått. Heller ikkje Framstegspartiet kan senda folk heim til land som ikkje vil ta imot dei. Heller ikkje Framstegspartiet kunne ha komme unna dilemma i slike saker dersom dei hadde hatt ansvar.

Men trass i dette vil eg gi ros til Framstegspartiet, som òg sluttar seg til at det må finnast ei løysing for dei barna som denne saka no gjeld. Det er nemleg svært positivt at eit samla storting ber om ny handsaming av desse sakene. Barn som har vore i Noreg i meir enn tre år, bør ikkje kastast ut.

Statsråd Erna Solberg [18:32:26]: La meg få lov til å begynne med noe av det siste som komiteens leder sa, nemlig at vi burde vurdere endringer i forhold til disse spørsmålene når det gjaldt at folk skulle få lov til å bli selv om de hadde fått avslag på en asylsøknad, hvis de altså var kommet i jobb i Norge som asylsøkere istedenfor gjennom arbeidsinnvandring.

Jeg tror det viktigste vi gjør i forhold til å ha en kontrollert innvandring til dette landet, er å sørge for én ting, og det er at vi holder et klart skille når det gjelder hva asylinstituttet dreier seg om: Det dreier seg om beskyttelse. Det dreier seg om å sørge for at personer som har behov for beskyttelse i dette landet, får opphold. Dersom man bruker asylinstituttet som arbeidsinnvandring, som jeg oppfatter at Senterpartiet åpner for, må jeg faktisk få lov å si at jeg tror vi har ødelagt asylinstituttet for årene som kommer.

Dette er en vanskelig sak. Det er en vanskelig sak fordi alle kan føle at man skulle ønske man kunne hjelpe barn som har det vanskelig, og noen av disse barna har en veldig vanskelig situasjon. Men samtidig er man nødt til å holde noen prinsipper i hevd. For meg er individuell behandling av saker det viktigste innenfor dette området. Det andre er at vi er nødt til å se at det vi gjør i enkeltsaker, får konsekvenser også for holdningene i forhold til andre saker.

Det er ingen tvil om at hvis man hadde vedtatt Dokument nr. 8-forslaget slik som det forelå, hadde det vært en invitt til at flere barn ville ha kommet hit og vært her lenge, og flere barn ville dermed ha fått en vanskelig skjebne i vårt land. Det er faktisk den vanskelige konsekvensen. Der vi ønsker å være snille, kan vi altså ødelegge for betydelig flere barn i årene som kommer.

Dette vet vi f.eks. i forhold til kirkeasylantproblematikken. Derfor er det også ganske viktig at vi ser på hva det er som er grunnlaget for at noen saker tar lang tid. Hovedgrunnen er at man velger å ikke rette seg etter beskjeden om å reise fra landet. Man motsetter seg uttransportering, har gjentatte omgjøringsbegjæringer og får hjelp av mange grupper som i neste omgang klager over at det tar lang tid før vi klarer å gjennomføre det. Det tar sikkert lang tid før vedtakene er fattet i saken, det tar lang tid før de kan gjennomføres, og da er det mange gode hjelpere som blir til dårlige hjelpere på denne veien.

Jeg har behov for å si det, for jeg har vært igjennom og sett på noen av disse enkeltsakene, og det er klart at man kunne ha skåret igjennom fra norske myndigheters side og sendt dem ut på et tidligere tidspunkt. Men det hadde blitt oppfattet som meget traumatisk også hvis man hadde gjort det på det tidspunktet, og i noen saker har man valgt å vente litt lenger. Jeg møter mange slike ønsker, som at barn skal få gjøre ferdig skolegangen, osv.

Jeg har også lyst til å understreke at nye momenter i en individuell sak i forhold til dette er saksforhold knyttet til det. Ett moment er selvfølgelig hvor lenge man er. I barnesaker er det større grunnlag for å vurdere det enn i saker som gjelder voksne.

Når det gjelder selve forslaget som nå er utkrystallisert gjennom Stortingets behandling, registrerer jeg at det er en viss ulik fortolkning av det i det jeg hører fra talerstolen. Jeg har lyst til å understreke at når det gjelder det jeg så i media den dagen innstillingen var avgitt, er jeg enig med Per Sandberg i at dette kan gjøre skade mer enn det hjelper, for man gir falske forhåpninger til en del personer. Man tror saken er avgjort, og fortsatt er det slik at det er individuell behandling av Utlendingsnemnda som ligger til grunn.

Vi skal instruere i tråd med den instruksen vi allerede har gitt, om å innføre en spesiell ordning for dem som har vært her i tre år, og hvor endelig vedtak er fattet for ca. et år siden, hvor man ber om prioritet for disse sakene i behandlingen av omgjøringsbegjæringen.

Jeg har lyst til å understreke at alle har rett til å få behandlet omgjøringssakene sine. Jeg vil jo også ha med det forslaget vi har på høring, hvis det er nye momenter i forhold til saken. Det man altså instruerer om i en slik sak, er at man prioriterer disse sakene og får dem raskt behandlet.

Så har jeg registert at man ønsker å ha en sjenerøs behandling, uten at man spesifiserer hva en sjenerøs behandling er. Vi må se på om det må forskriftsfestes, og i hvilken grad det kan forskriftsfestes. Når det gjelder spørsmålet om behandlingsform internt i UNE, er det slik at det eksplisitt i forhold til loven og dagens forskrifter er nemndleder som velger behandlingsform. Vi holder akkurat nå på å se på spørsmålet om hva man i så fall må gjøre for å følge opp Stortingets vedtak.

Men jeg har samtidig lyst til å si at det er noen medieuttalelser i denne sammenhengen som gjør det vanskelig for dem som jobber i Utlendingsnemnda, for det oppleves som en relativt sterk mistillit, når man jo forvalter de reglene som faktisk finnes. Av og til skal man ikke skyte på pianisten, man får være med på at det kan være at det er politisk uenighet om hvordan noen regler faktisk er utformet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A) [18:38:14]: Kommunalministerens statssekretær uttalte til NRK Radio 28. mai, altså etter at saken var avgitt, at de barnefamilier som har fått mulighet til å få saken sin behandlet på nytt, ikke skal få sine saker vurdert på et nytt grunnlag. Når vi har hørt på debatten her i dag, har alle partiene i sine innlegg presisert at det her skal legges til grunn et annet grunnlag enn det som disse søknadene har vært vurdert på tidligere. Statssekretær Cathrin Bretzeg sa også i samme radiosending at Stortinget ikke har anledning til å tolke regelverket for dem.

Da er mitt spørsmål til kommunalministeren: Er kommunalministeren enig med sin statssekretær i at det ikke skal vurderes på et nytt grunnlag?

Statsråd Erna Solberg [18:39:25]: Grunnlaget i en asyl- og oppholdssak dreier seg om historien til det barnet og historien til den familien. I så måte er det ikke noe nytt grunnlag å behandle disse sakene på, annet enn at det faktisk eksisterer en historie, hvor ett moment er tilknytningen til landet jo lenger man har vært her. Det vil i mange saker være slik – det vil vi også se i de kirkeasylsakene der vi instruerte om en fornyet, hurtig behandling for to år siden – at det blir tillagt vekt etter en viss periode, lange opphold blir tillagt vekt.

Hva som da defineres som nye momenter eller annet grunnlag – grunnlaget ligger uansett i sakene slik som de behandles. Det er ikke gjort noen endringer i loven med den innstillingen som kommer fra Stortinget her, og da er det loven og retningslinjene gitt av den loven som er der, som gjelder.

Barnekonvensjonen har blitt praktisert i alle saker, og vi har domsavgjørelser fra retten også etter at Barnekonvensjonen ble inkorporert med forrang, som tilsier at den fortolkningen som er brukt i Norge av Barnekonvensjonen, er en korrekt fortolkning også ut fra rettens syn.

Per Sandberg (FrP) [18:40:55]: Statsråden svarte sånn noenlunde på mitt spørsmål i sin forrige replikkrunde også, men jeg vil gjerne spørre statsråden om det som komiteen har sagt om sjenerøs vurdering.

Statsråden sier at her må Regjeringen vurdere hvorvidt dette må få en forskriftsmessig behandling. Mitt spørsmål er: Vil da statsråden orientere Stortinget, hvis det viser seg at det er nødvendig? Og hvis en sjenerøs vurdering skal behandles forskriftsmessig, vil det da bety at dette ikke blir et engangstilfelle, men at det da vil bli en generell forskrift, som gjelder alle saker av den typen?

Statsråd Erna Solberg [18:42:03]: Jeg legger til grunn at dette er en engangsvurdering av disse sakene. Hvis det blir aktuelt å gjøre dette gjennom forskrift, som jeg altså fortsatt må ha en juridisk gjennomgang av – jeg må få lov til å si at ordet sjenerøs ikke er spesielt juridisk veiledende for utlendingsforvalterne å forholde seg til – vil det måtte være en forskrift knyttet til noen saker i en enkeltperiode. Det er også et problem i forhold til å foreta den form for styring. De vurderingene må vi fortsette å gjøre.

Det viktigste synes jeg er at det juridiske grunnlaget i disse sakene fortsatt er den enkelte individuelle sak og det enkelte barns individuelle situasjon. Det er da veldig vanskelig å drive forskriftsbehandling av hva som er sjenerøsitet i en slik sammenheng.

Det gir meg grunn til å understreke at det ikke bare er statsråden som er bundet av den nye utlendingsloven i forhold til å kunne instruere Utlendingsforvaltningen, Stortinget er også bundet i forhold til det.

Heikki Holmås (SV) [18:43:24]: Jeg vil bare begynne med å si følgende: Statsråden kom i skade for å si at denne nyordningen vil gjelde alle som har bodd i Norge i mer enn tre år og fått endelig avslag på søknad før 1. juli 2003. Jeg vil gjerne presisere at komiteinnstillingen sier at det som et minimumskrav skal omfatte alle som har fått avslag før 1. juli 2003, og at vi legger til grunn at det dermed vil gjelde alle som har bodd i Norge i mer enn tre år. Det var bare den presiseringen som jeg syntes det var nødvendig å gjøre.

Men til spørsmålet: Det er ikke noen tvil om at for både forslagsstillerne og flere av dem som har uttalt seg i denne saken, betyr en sjenerøs vurdering at det at de har vært i Norge i mer enn tre år, i seg selv skal tillegges så stor vekt at det er et selvstendig grunnlag for å få bli.

Spørsmålet er: Kan statsråden garantere at ingen barn blir sendt ut av landet før de har fått behandlet sin sak?

Statsråd Erna Solberg [18:44:45]: Jeg viser til saksordførerens innlegg, som er helt i tråd med det jeg nå har skissert som ordning. Det vil omfatte dem som har vært mer enn tre år i Norge, og som har bodd i mottak eller i en annen type institusjon – for å hjemle inn dem som nå er under barnevernsomsorg og annet – og som har endelig vedtak som er eldre enn fra juni i fjor. Det er det jeg oppfattet at et flertall i Stortinget står bak, ifølge de uttalelsene som er gitt så langt i denne debatten.

Det er vanskelig, for det er åpenbart at det også i denne debatten spriker noe når det gjelder hvilke premisser som ligger til grunn, og fortolkningen av dem. Jeg velger å forholde meg til det, hvis det ikke gis uttrykk for noe annet av stortingsflertallet enn at det er den gruppen.

De som søker og har levert inn en begjæring om ny behandling i UNE innenfor en slik ordning, vil ikke bli utsendt før saken deres er ferdigbehandlet, for det skal vi sikre. Men det betyr ikke at en gruppe personer som f.eks. ikke omfattes – og som er barn – av denne ordningen, ikke vil bli utsendt i den perioden.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [18:46:15]: Fyrst ei presisering: Det er inga usemje mellom statsråden og meg, mellom Høgre og Senterpartiet, når det gjeld kva som er «beskyttelse», og kva som er arbeidsløyve. Der er vi på linje, så det treng vi ikkje å bruka meir tid på.

Så til det som no er sagt av statsråden. Sjølv om det er nyansar i det som blir sagt av enkelte, kan det ikkje vera tvil om at ho har klare komitemerknader å halda seg til. Blant anna har ho det å halda seg til at det her skal takast utgangspunkt i barna sin konkrete situasjon, altså ikkje slik som det har stått før, «hensyn» til barnas konkrete situasjon, men «utgangspunkt» i barna sin konkrete situasjon, og at barn som det gjeld, skal høyrast. Dersom ho på nokre område skulle finna ut at ho treng forskriftfesting, går eg ut frå at ho vil ha ein dialog med Stortinget, og at ho òg sørgjer for å forlengja fristen 1. juli.

Statsråd Erna Solberg [18:47:40]: Ja, man skal ta hensyn til den konkrete situasjonen barna har, først i forhold til behovet deres for beskyttelse og så til hvordan situasjonen er når de ikke har beskyttelse, i forhold til deres individuelle humanitære eventuelle grunnlag for å bli her av sterke menneskelige grunner.

Så til om det er konkrete og klare merknader. Jeg har sagt det jeg mener. Begrepet «sjenerøst» tolkes nok litt ulikt av ulike grupper i denne sammenhengen. Det er viktig å si: Det er en individuell behandling. Vi har ikke innført noen regel. Jeg synes det er ganske klart, også ut fra synspunktene knyttet til det generelle amnestiet for denne gruppen, at det ikke er innført en regel som tilsier at bare du har vært her i tre år, skal du få lov til å bli.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, får en taletid på inntil 3 minutter.

Heikki Holmås (SV) [18:48:52]: Jeg var nødt til å ta ordet på grunn av at statsråden etter min oppfatning gjør seg skyldig i noen mistolkninger av det som står svart på hvitt i innstillingen.

Jeg vil be om at statsråden istedenfor på en måte å legge sine egne vurderinger til grunn når det gjelder hvem denne ordningen omfatter, legger til grunn de tingene som Stortinget helt klart har uttrykt. Vi sier bl.a.:

«Komiteen» – og det er en enstemmig komite – «er positiv til at dette skal omfatte barn og barnefamilier som bor både i og utenfor mottak, og vil således gjelde asylsøkerbarn som bor i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon, personer som har fått midlertidig arbeidstillatelse og forsørger seg selv utenfor mottak eller som av andre grunner bor utenfor asylmottak.»

Det er det som står i innstillingen, og det er det Stortinget mener.

Det andre er at komiteen finner det rimelig at det som et minimumskrav skal omfatte alle som har fått «første avslag», som det står i innstillingen. Og her har det altså, slik som saksordfører sa, vært noe uenighet om hvorvidt det skulle stå «første» eller «endelig» avslag. Men resten av det som står, har det vært enighet om, at komiteen finner det rimelig at det som et minimumskrav skal omfatte alle som har fått første avslag på søknad før 1. juli 2003, og komiteen legger til grunn at alle familier med barn som i dag har bodd i Norge i mer enn tre år, vil være omfattet av ordningen. Det er slik som Stortinget mener det er. Det er på en måte de ungene jeg i sted spurte om ikke ville bli sendt ut, og som jeg regner med at statsråden i virkeligheten svarte: Ja, de vil ikke bli sendt ut.

Statsråd Erna Solberg [18:50:33]: Jeg er ikke uenig i noen av de fortolkningene som nå er gitt – med unntak av den helt klare presiseringen som er gitt av saksordfører – og som jeg oppfattet er representativ for et flertall i denne salens holdning, nemlig at denne ordningen gjelder dem som ikke har nyere avslag enn fra juni i fjor. Det er selvfølgelig slik at de må søke om å få omgjort saken sin for å være garantert mot å bli utsendt fra landet. Det er også den eneste måten vi vil kunne ha oversikt og kontroll over det på, for hvis ikke står de facto de gamle vedtakene ved lag.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) [18:51:22]: Som medforslagsstiller hadde jeg også lyst til å ta ordet, for jeg synes debatten ble preget av en diskusjon som ikke har fanget opp den ånden som jeg har følt har vært over de merknadene som kom fra komiteen, og den vilje som jeg oppfatter at komiteen og resten av Stortinget faktisk er ganske samstemte om. Jeg deler ikke den oppfatning som statsråden legger til grunn, at det her har vært så mange sprikende meldinger. Jeg oppfatter at her har de fleste partier meldt det samme: et klart ønske, en klar retning om hvor vi vil, som er et resultat av det sterke engasjement, den politiske kamp, som har vært rundt disse barnas situasjon, deres egen kamp og organisering.

Min og statsrådens felles hjemby har vært sentrum for mye av denne debatten. Der har det vært et sterkt tverrpolitisk engasjement. Både mitt parti og statsrådens parti lokalt har vært sterkt engasjert i dette. Kirken og veldig mange har engasjert seg i asylbarnas situasjon.

Jeg har lyst til å gi regjeringspartiene og særlig saksordfører honnør for at man har trosset all den politiske prestisjen som en stund lå i denne saken – det var nemlig en veldig opphetet debatt her i vinter – og kommet fram til en innstilling som jeg oppfatter er veldig tydelig på retning. Jeg er litt forbauset over at vi skal få denne debatten om fortolkning, fortolkning av f.eks. hva en sjenerøs behandling med utgangspunkt i barnas situasjon betyr. Jeg tror det er rimelig klart for de fleste som har vært med på dette, hva man mener at det bør bety.

Jeg synes vi bør avslutte debatten i den ånd som saksordfører begynte den i, nemlig med et klart engasjement for, og så si at det vil tjene Norge og Stortinget til ære å komme disse barna i møte, og at det er det denne saken til syvende og sist handler om.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [18:53:42]: Eg ynskjer korkje å medverka til å forlengja debatten eller forandra ånda. Men det er eitt moment som eg synest vi skal få bekrefta, og det er kor mange dette kan gjelda.

Det er slik at saksordførar har skrive eit avisinnlegg, som eg har sett i fleire aviser, der ho fokuserer på dei ungane som bur i mottak, og dei er ca. 60. Dei er lette å telja. Per Sandberg sa i sitt innlegg at dette gjaldt ca. 60. No er det slik at i komiteinnstillinga snakkar vi om både dei ungane som er i mottak, og dei som bur utanfor mottak, anten dei då av ein eller annan grunn har fått til å busetja seg i ein kommune som førebels busette, ikkje er reiste ut eller er i kyrkjeasyl. Difor synest eg vi berre skal avklara og òg få statsråden si stadfesting av at dette gjeld fleire enn 60 i tal. Og som ho sjølv sa, det er når dei har meldt seg, at vi har oversikt over kor mange dette handlar om.

Statsråd Erna Solberg [18:55:31]: Vi vil selvfølgelig se på opplysningene i innstillingen og legge dem til grunn. Men jeg er ikke sikker på om man her mener f.eks. personer som eventuelt ikke har søkt asyl, eller som har oppholdt seg 100 pst. ulovlig over lengre tid i dette landet. Nå tror jeg ikke det er mange barnefamilier i den gruppen i det hele tatt, men vi må selvfølgelig legge til grunn det som står om personkretsen i innstillingen.

Når det gjelder tall, er vi enige om at det er vanskelig å være 100 pst. sikker på hvor mange det er. I begynnelsen av februar var det 103 barn som bodde i mottak som hadde vært i Norge lenger enn tre år. Av dem var det noen som hadde fått opphold og ventet på bosetting. Det er nok flere enn 60. Og hvis vi tar med dem som er under andre omsorgssituasjoner, må vi regne med at det i alle fall er over 100 personer dette gjelder, som får en fornyet behandling.

Jeg har lyst til å si til Audun Lysbakken at vi kan godt holde det i den ånden som er. Men jeg må si at den ånden som bl.a. representanten Lysbakken hadde da han omtalte disse sakene i media, er farlig for disse barna, fordi det er altså ikke skrevet ut noen sjekk, det er ikke gitt et amnesti, det er enkeltvis behandling. Og når man da gir en fortolkning som i alle fall ikke mitt parti står bak, og som ikke Fremskrittspartiet står bak, og som jeg ikke tror andre partier heller står bak, nemlig om at nå er alle garantert opphold, da er vi nødt til å si fra at det er litt byråkratisk å gå inn i dette. Og det er ikke gitt et generelt amnesti.

Representanten Lysbakken har ikke fått gjennomslag for det Dokument nr. 8-forslaget han har fremsatt. Og dessverre, tror jeg, er det noen barn som kommer til å sitte igjen og føle seg sveket når prosessen er ferdig. De har rett og slett ikke saker hvor det er grunnlag for opphold.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.