Presidenten: Etter ønske frå næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 25 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene: Arbeidarpartiet 15 minutt, Høgre 15 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 15 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Venstre 5 minutt og Kystpartiet 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innafor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

Det er å sjå på som vedteke.

Einar Steensnæs (KrF) [20:27:08]: (ordfører for sakene): Det er selvsagt svært tilfredsstillende at det også i år ble oppnådd enighet i jordbruksoppgjøret. Et bredt flertall, alle partier unntatt Fremskrittspartiet, slutter seg til avtalens budsjettmessige konsekvenser og gjennomføringen av de tiltak som følger avtalen. Dermed har det faktisk lyktes partene å oppnå enighet i samtlige oppgjør under Bondevik II-regjeringen. Bøndene får en økning i inntektsrammen på 450 mill. kr. Det tilsvarer en inntektsvekst på om lag 5 pst. eller ca. 7 000 kr pr. årsverk. Bevilgningene over statsbudsjettet blir økt med 190 mill. kr, mens målprisene økes med 260 mill. kr. Overproduksjonen trekker dessverre i negativ retning. I inneværende avtaleår har dette gitt bøndene et brutto pristap som er beregnet til opp mot 600 mill. kr. Det er derfor viktig å prioritere arbeidet med å skape en bedre balanse i markedet for jordbruksprodukter.

Fremskrittspartiet er det eneste partiet som ikke støtter innstillingen. Fremskrittspartiet har en lang rekke særmerknader og forslag hvor partiets syn framgår.

Budsjettnemndas tallmateriale viser at det har vært en bekymringsfull inntektsutvikling i jordbruket. Jeg er derfor glad for at forhandlingene førte til et resultat som gir bøndene en inntektsøkning som ligger over det andre sammenlignbare grupper har fått. Og la meg føye til: Jeg tror dette var helt nødvendig nå. Innstillingen viser at det står et bredt flertall bak ønsket om å gi dem som satser på landbruket, en inntektsutvikling på linje med andre arbeidstakere. Landbruket spiller en vesentlig rolle for å sikre levende bygder og spredt bosetting, og vi ønsker oss et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur både av beredskapsmessige hensyn og av hensyn til behovet for trygg mat. Samtidig ser vi at å fastholde slike viktige målsettinger også krever vilje til nødvendige omstillinger og tilpasninger. Dette kan være smertefullt. Men det smertefulle kan – som på andre områder i livet – være nødvendig å gå igjennom for å skape sunn vekst.

Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet peker på nettopp dette i sine merknader, uten at det dermed framgår klart om de også deler Regjeringens analyse når det gjelder de gjennomførte strukturendringene.

Jeg er enig i at det nå kan være behov for stabilitet og konsolidering etter mange og omfattende strukturendringer i landbruket de senere årene. Det er ikke vanskelig å forstå hjertesukket fra bønder og fra bøndenes organisasjoner som nå sterkt ønsker seg et pusterom fra omlegginger som åpenbart er krevende for næringen, og ikke minst for den enkelte bonde som må forholde seg til stadig nye driftsbetingelser. Det er derfor all grunn til å lytte til næringens signaler på dette punkt. Likevel er det ikke mulig å nå fram til en situasjon hvor en mer eller mindre kan slå seg til ro med det som er gjennomført. Det er nok en besnærende, men like fullt en farlig tanke. Norge er nødt til å tilpasse seg endrede markedsforhold som kanskje ikke først og fremst skyldes innenlandske forhold, men som mest sannsynlig vil være en konsekvens av internasjonale avtaler som vi er forpliktet på.

Det er å håpe at vi kan unngå de brå kastene og de mest smertefulle grepene. Landbruket trenger – på linje med andre næringer – størst mulig grad av forutsigbarhet og stabilitet. Dette er også viktig for rekrutteringen til næringen. Det er dessverre mange eksempler på at ungdom som er interessert i landbruksnæringen, blir betenkt når kraftige omlegginger skaper usikkerhet om framtiden for norske bønder. Derfor er det også viktig med positive virkemidler, slik det er blitt enighet om i årets avtale. Ny teknologi og nye markedsmuligheter kan også inspirere kreative bønder til å skape nye muligheter og å gi forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser.

Et bredt flertall viser til at markedsreguleringssystemene har stor betydning både for å stabilisere prisene og også for å gjøre det mulig for så vel store som små produsenter å få en tilfredsstillende tilgang til markedet. Fremdeles er det en god del eggprodusenter i distriktene som er avhengige av et velfungerende markedsapparat. Jeg er derfor glad for at det ble oppnådd enighet om å beholde markedsordningen for egg. Det sikrer eggproduksjonen i distriktene, og ikke minst for de små og mellomstore produsentene.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ber om å få en gjennomgang av konsekvensene ved å fjerne markedsreguleringen av fjørfe. Jeg tar det som en selvfølge at departementet følger med på utviklingen i fjørfemarkedet når reguleringene oppheves, og foretar en nærmere vurdering når en har samlet opp tilstrekkelig erfaring med den nye ordningen.

Senterpartiet står alene om et forslag om å avskjære partene i jordbruksforhandlingene muligheten for å bli enige om endringer i markedsreguleringene uten at slike endringer på forhånd har vært behandlet her i Stortinget. Siden forslaget er framsatt med en uttrykt bekymring over mangel på demokratisk legitimitet, vil jeg for min del si meg uenig i dette synspunktet. For det første bør det tillegges betydelig vekt når det oppnås enighet mellom partene om en slik endring. For det andre har Stortinget full anledning til å ta stilling til slike spørsmål når avtalen kommer til behandling her i salen. Det er jo nettopp denne muligheten også representanten Enoksen nå har gjort seg nytte av. Senterpartiets problem er imidlertid at de åpenbart er uenig i det partene har kommet fram til. Men det er en annen sak.

Jeg vil derimot benytte anledningen til å forebygge en mulig misforståelse når det gjelder vurderingene av markedsordningene mer generelt. Noen har hevdet at avviklingen av markedsordningen for fjørfe er en slags begynnelse på nedbyggingen av de øvrige markedsordningene i landbruket. Det er det ingen grunn til å hevde. Kristelig Folkeparti ser tvert imot klart disse markedsordningene som meget viktige virkemidler for å sikre stabilitet og forutsigbarhet i markedet, og på den måten bidra til å fastholde et differensiert landbruk i alle deler av landet. Vi mener at de markedsordningene som nå er etablert, er nødvendige for at prisutviklingen på landbruksprodukter skal være slik det er forutsatt i jordbruksavtalen.

Dokument nr. 8:53 fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, som Stortinget nå behandler sammen med jordbruksoppgjøret, om å etablere likeverdige konkurranseforhold mellom landbrukssamvirket og andre private aktører i matvaresektoren, berører mange av de samme problemstillingene som er tatt opp i innstillingen om jordbruksoppgjøret 2005. Dette private forslaget ble fremmet i kjølvannet av den såkalte Tine-saken, der Fremskrittspartiet tok til orde for et fullstendig skille mellom Tine Råvare og Tine Industri. Mens Fremskrittspartiet ser et slikt skille som nødvendig for å hindre enhver mulighet for kryssubsidiering mellom råvaremarkedet og industrimarkedet, viser et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, til at det fra 1. januar 2006 innføres et normert egenkapitalkrav for Tine. Dette vil bidra til at alle aktører i markedet, inklusiv Tine, vil måtte betale lik pris for råvaremelken og dermed vil en sikre likeverdig og rettferdig konkurranse. I tillegg har Regjeringen varslet at det skal foretas en nærmere vurdering om det regnskapsmessige skillet mellom råvaredelen og industridelen er tilstrekkelig for å sikre konkurransen. Fremskrittspartiet fremmer et tilsvarende forslag om juridisk og eiermessig skille når det gjelder Gilde. De øvrige partiene går her samlet mot Fremskrittspartiets forslag.

Det er bred enighet i Stortinget om at det skal være en likeverdig og rettferdig konkurranse i markedet for landbruksprodukter. Men samtidig slår et klart flertall fast at det ikke er aktuelt å foreta drastiske organisasjonsmessige endringer som ikke er nødvendige for konkurransen, men som bare vil bidra til å svekke mulighetene for å opprettholde et robust og framtidsrettet landbruk over hele landet. Jeg er derfor svært tilfreds med denne avklaringen som Stortingets flertall står bak.

Aud Gaundal (A) [20:36:13]: For Arbeiderpartiet er det viktig å understreke at i store deler av landet spiller landbruket en viktig rolle for bosetting og sysselsetting. Vi har en desentralisert landbruksnæring med en variert bruksstruktur. Det er et mål at vi i størst mulig grad kan ta vare på de verdiene som landbruket representerer over vårt landstrakte land.

Slik saksordføreren sa, foreligger det også i år en framforhandlet avtale mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. I Arbeiderpartiet er vi glade for at det er et framforhandlet resultat. Det er ingen tvil om at i forhold til statens åpningstilbud representerer forhandlingsresultatet en forbedring for landbruket.

I Arbeiderpartiet har vi som mål at aktive utøvere i jordbruket skal ha en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper i samfunnet. Det er derfor grunn til bekymring over at grunnlagsmaterialet for jordbruket viser en klart svakere inntektsutvikling for perioden 2002–2005 enn det fjorårets avtale la til grunn. Skulle jordbruket oppnådd en inntektsutvikling på linje med andre grupper gjennom de inngåtte avtaler, ville dette etter vår mening ført til en langt sterkere strukturutvikling. Den er sterk nok som den er.

Med landbrukets betydning, ikke bare for matproduksjon, men også for bosetting, reiseliv og annen næringsvirksomhet, er det grunn til å være svært oppmerksom på distriktenes situasjon. Ikke minst ser en at det er nødvendig med et faglig miljø også i landbruksnæringa.

Det har vært fokusert en del på samdriftsregelverket for melkeproduksjon. Det gjelder både antallet som kan være med, og kilometeravstandene til dem som er med i samdrifta. I Arbeiderpartiet tar vi til etterretning at regelverket er blitt som det er i avtalen. Hvis det er ønskelig med endringer, tror jeg det er riktig at dette kommer fra landbruket selv. Jeg er imidlertid klar over at en del svært små melkeprodusenter synes regelverket er for stramt. På den annen side ser vi at enkelte som etablerer store enheter, kaller det to samdrifter, men i realiteten driver som en.

Vi ønsker er at Statens landbruksforvaltning har et våkent øye til problemstillingen. Komiteen har tidligere sagt at regelverket må praktiseres litt fleksibelt ut fra lokale forhold, og det er grunn til å understreke dette igjen, særlig når små utøvere i næringa får problemer. En del av disse vil antakeligvis ikke se noen annen mulighet enn å slutte i næringa.

Ellers er det grunn til å understreke at det knytter seg stor spenning til hva resultatet av WTO-forhandlingene blir. I en egen merknad understreker Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet at en bl.a. gjennom aktiv bruk av de landbrukspolitiske virkemidlene vil utnytte det handlingsrommet dagens og eventuelle nye avtaler gir.

Arbeiderpartiet understreker igjen at hvis resultatet blir for dramatisk for landbruket, må vi politisk ta et ansvar, slik at ikke landbruket selv må finne svarene, jf. Jaglands syn på en egen kommisjon.

Jeg har også lyst til å følge opp merknaden fra komiteen når det gjelder økologisk jordbruk. Her må arbeidet fortsette, slik at vi når de felles mål vi har. At en så liten del av de økologisk produserte jordbruksvarene omsettes som økologisk til forbrukerne, bekymrer oss alle. Visse forbedringer har vi fått, bl.a. i forhold til melkesida, men for troverdigheten til økologisk produksjon er det viktig, slik avtalen legger til grunn, at det prioriteres tiltak som kan bedre denne situasjonen.

Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har også en egen merknad der vi påpeker den vanskelige økonomien i Mattilsynet, som igjen har ført til at kontroll og godkjenning for økologisk produksjon blir vanskelig. Jeg går ut fra at statsråden rydder opp i dette, slik at dette ikke blir et hinder for å nå målene når det gjelder økologisk produksjon.

Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har også en egen merknad når det gjelder markedsreguleringssystemet. Disse partiene viser til at disse ordningene er et virkemiddel i de viktigste produksjonssektorene for å håndtere en helhetlig landbrukspolitikk. Det er derfor viktig for oss å se på konsekvensene av å fjerne markedsreguleringen for fjørfe. Vi så hva som skjedde da markedsreguleringen for reinkjøtt ble avviklet. Og det er ikke urimelig å se hva som skjer i forhold til fjørfe. Vi må bare ta til etterretning at det kun er disse partiene som vil ha en slik gjennomgang. Men så kan vi jo trøste oss med at saksordføreren påpekte at også han ønsket å se hva resultatet blir.

Når det gjelder meierisektoren, viser jeg til de merknadene Arbeiderpartiet har i innstillingene både til Dokument nr. 8:53 og til St.meld. nr. 15 Om konkurransepolitikken.

Det har også vært nødvendig for oss å understreke at ny markedsordning for melk ble vedtatt av Regjeringa og innført fra 1. januar 2004. Vi sier ikke at den nye markedsordningen hadde sett slik ut om vi hadde vært i regjering. Men det er en annen skål. Med det som stemmeforklaring stemmer vi mot forslag nr. 1 fra Senterpartiet og SV.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er som sagt glade for at det er framforhandlet en jordbruksavtale, slik det også har vært tidligere i denne stortingsperioden. I Arbeiderpartiet er vi fullstendig klar over at det er krevende forhandlinger, når en vet at statens tilbud i verste fall kan bli vedtatt her i Stortinget med Fremskrittspartiets støtte.

Jeg vil gi ros til årets forhandlere for at det ble en avtale. Vi er ikke i tvil om at det er det beste for norsk landbruk.

Jeg har også lyst til å gi litt ros til det finanskomiteen har gjort i forbindelse med revidert budsjett. Ikke nok med at de har vedtatt at en skal ha tilbake gjennomsnittslikningen på 5 år ved uttak av skog, noe som er bra. De har også enstemmig vedtatt å be Regjeringa utvikle nasjonale strategier for økt avvirking av skog.

Det er viktig å understreke at jordbruk og skogbruk i mange sammenhenger er samme sak. I mange fylker er en avhengig av at gardsskogene tar ut tømmer, slik at verdiskapingen basert på tømmer som råvare kan eksistere og videreutvikles.

Landbruket og skogbruket representerer som sagt mange viktige arbeidsplasser i distriktene som gir grunnlag for bosetting. En god distriktspolitikk skal trygge eksisterende arbeidsplasser og bidra til nyskaping og utvikling. Her er både skog og landbruk viktig.

Michael Momyr (H) [20:43:08]: Tradisjonen tro behandler vi i dag en fremforhandlet avtale mellom staten og organisasjonene. Slik har det vært alle årene Samarbeidsregjeringen har sittet med dette ansvaret. Avtalen har en ramme på 450 mill. kr. Avtalen innbærer bl.a. at målprisene økes med 260 mill. kr, og at bevilgningene over kap. 1150 økes med 190 mill. kr i 2006. Dette legger grunnlag for en inntektsøkning i jordbruket på vel 5 pst. Partene konstaterer i sluttprotokollen at jordbruket med det får beholde en vesentlig del av produktivitetsgevinsten, slik et flertall i Stortinget har uttalt tidligere.

Høyere gjeldsvolum innenfor jordbruket understreker betydningen av en politikk som bidrar til lav rente. Det er svært viktig også for jordbruket at vi holder orden i landets økonomi.

Jordbruket skal fortsatt være i stand til å produsere fellesgodene som samfunnet etterspør. Det er hovedbegrunnelsen for overføringsnivået. Effektivisering må kombineres med ny næringsutvikling for at målet om levende og aktive bygdesamfunn skal kunne realiseres fremover. Jordbruksproduksjonen bidrar til en rekke andre samfunnsmål og samfunnsoppgaver utover selve matproduksjonen. Det kan oppsummeres i begrepet multifunksjonelt landbruk.

Derfor er det viktig at vi har flere mål for øye samtidig: en sterk og kostnadseffektiv volumproduksjon, muligheter for næringsutvikling i skjæringspunktene mellom landbruk og kultur, mellom landbruk og reiseliv og mellom landbruk og omsorg, ivaretakelse av kulturlandskapet og nisjeproduksjon. Landbruks- og matdepartementet la i 2005 frem en ny strategi for næringsutvikling: «Landbruk mer enn landbruk». Strategien omfatter områdene mat, tre, bioenergi, reiseliv og opplevelsesproduksjon. Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon skal videreutvikles, slik at det blir et av flere virkemidler for å gjennomføre den nye strategien.

Budsjettnemndas materiale viser at arealbruken er stabil. Produksjonsvolumene er stabile eller svakt økende. Slik har produksjonen vært gjennom de siste tiårene. Vi produserer like mye mat på samme areal i dag som i 1980. I dag utføres produksjon av 65 000 årsverk, mens det i 1980 var 135 000 årsverk. Dette er først og fremst et resultat av den teknologiske utviklingen, og det er en villet utvikling.

Det er behov for ytterligere strukturelle forbedringer for å redusere småskalaulempene og legge til rette for konkurransedyktige råvarepriser. Det vil, sammen med andre målrettede virkemidler, legge grunnlaget for en konkurransedyktig næringsmiddelindustri.

Det forhandles ikke skatt i jordbruksoppgjøret. Likevel er det ingen grunn til å legge skjul på at innføringen av jordbruksfradraget i 2000 med en gradvis utvidelse i årene frem til 2003 har hatt en vesentlig betydning for inntektsutviklingen i landbruket.

Foredling og omsetning av landbruksvarer ligger i hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Markedsordninger og handelspolitiske rammebetingelser har stor betydning for næringsmiddelindustri og omsetning, og landbrukspolitikken må ha fokus på alle ledd i kjeden fra jord til bord.

Foredlings- og omsetningsleddene er viktige både for sysselsetting og verdiskaping og for inntektsmulighetene i jordbruket. Regjeringen ønsker reell konkurranse i verdikjeden for å opprettholde produksjon og verdiskaping i Norge.

Store deler av næringsmiddelindustrien er basert på norsk råstoff, samtidig som den i økende grad er eksponert for internasjonal konkurranse. Hensynet til næringsmiddelindustriens utviklingsmuligheter, til forbrukerinteressene og til jordbrukets avsetningsgrunnlag gjør det viktig at industriens konkurranseevne styrkes.

Blant annet i et grensehandelsperspektiv har relativ utvikling i matvareprisene i Norge i forhold til i nabolandene betydning. Vi ser at den har økt, men på tross av det har grensehandelen blitt redusert, og det skyldes først og fremst de økonomiske incentivene som en endret kronekurs gir.

Ifølge Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelse ser man at gjennomsnittshusholdningen bruker 10,3 pst. til mat. Det er en situasjon jeg er tilfreds med.

Den norske næringsmiddelindustrien blir i økende grad utsatt for internasjonal konkurranse gjennom import, spesielt bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon, den såkalte RÅK-ordningen. For norsk næringsmiddelindustri er det en utfordring å beholde sin markedsandel. Det vil også være viktig for underleverandørene til RÅK-industrien, primærprodusentene og foredlingsindustrien.

Om lag 13 pst. av norsk melkeproduksjon går til RÅK-industrien. For å opprettholde en konkurransedyktig næringsmiddelindustri må det gjennom prisutviklingen innenlands og målrettede virkemidler legges til rette for å sikre industrien konkurransedyktige rammevilkår.

WTO-forhandlingene er av stor betydning for norsk landbruk. Når det gjelder markedsadgang, fastslås det at tollsatsene skal reduseres. For sensitive produkter gis det muligheter til lavere tollreduksjoner, men det skal gis kvoteøkninger for alle produkter. Derfor er det viktig at det forhandles om hvilke produkter som skal defineres som sensitive.

Regjeringen har bidratt til at arealtilskuddet er flyttet fra blå boks til grønn boks. Det tror jeg er et viktig grep for at vi fortsatt skal kunne ta vare på det multifunksjonelle jordbruket.

Rammevilkårene inneholder også en enighet om å avskaffe alle former for eksportsubsidier på jordbruksvarer. På det punktet er jeg helt enig og meget tilfreds. Selv om det går ut over deler av norsk jordbruksproduksjon, er det et viktig punkt, som betyr mye for u-landenes fremtidsmuligheter.

Norge samarbeider med G10-gruppen. Det er viktig. Jeg er meget tilfreds med den innsatsen Regjeringen har gjort i WTO-forhandlingene på både våre offensive og våre defensive områder.

Jordbruksoppgjøret setter viktige nasjonale føringer for landbrukspolitikken, men det er også nødvendig å innse at det i økende grad settes internasjonale rammebetingelser for landbruket.

Så vil jeg si noen ord om Dokument nr. 8:53 for 2004-2005.

De produsenteide samvirkeorganisasjonene har ansvaret som markedsregulator, samtidig som produsentene selv har det økonomiske ansvaret for overproduksjon gjennom reduserte priser og omsetningsavgift.

Samvirkene er pålagt plikter i form av ansvar for å kjøpe landbruksråvarer fra primærprodusentene, samtidig som de har ansvar for å selge over hele landet. Finansieringen fra omsetningsavgiften dekker kun kostnader knyttet til reguleringsaktiviteter for å håndtere temporære overskudd i markedet samt å sørge for å utjevne regionale og sesongmessige svingninger.

Høyre mener det er viktig å sørge for at markedsreguleringene skal ha en konkurransenøytral effekt når en ser på rettigheter og plikter under ett, og at det regulerte førstehåndsutbudet ikke forhindrer konkurranse videre i verdikjeden. Det er viktig og riktig at behovet for, og omfanget av, markedsreguleringene er under stadig debatt. Jeg er tilfreds med at årets jordbruksforhandlinger resulterte i at markedsreguleringen for fjørfekjøtt har opphørt.

Det er av stor betydning å opprettholde balanse i ansvars- og myndighetsforhold, samtidig som det vektlegges at systemet skal fungere konkurransenøytralt.

I forhold til markedsregulering og konkurransen i meierisektoren vil jeg vise til at det er innført en ny markedsordning fra 1. januar 2004. Tiltakene Regjeringen nylig har varslet, vil bidra til å styrke konkurransen i meierimarkedet. Det innebærer bl.a. at Konkurransetilsynet fra 1. januar 2006 skal overvåke markedet for meieriprodukter ut fra konkurranselovens bestemmelser og om nødvendig med etterkontroll. Det er hensiktsmessig at dagens system med etterkontroll og etterregning i meierisektoren videreføres ut 2005, og at Konkurransetilsynet i løpet av 2006 skal evaluere om de endringene i forsyningsplikten som er gjennomført, har gitt positiv konkurransemessig effekt.

Landbruks- og matdepartementet, sammen med Moderniseringsdepartementet, skal oppnevne et utvalg som i løpet av første halvår av 2006 skal evaluere hvordan det etablerte skillet mellom råvaredelen og industridelen av Tine fungerer. Dersom evalueringen viser at bestemmelsene begrenser mulighetene for økt konkurranse, skal det vurderes å utvide leveringsplikten.

Samtidig er det viktig at det fra 1. januar 2006 innføres et normert egenkapitalkrav for Tine. Det vil bidra til at Tine og uavhengige meieriselskaper betaler lik pris for råvaremelken, noe som igjen vil sikre likeverdig og rettferdig konkurranse når det gjelder meieriprodukter. Jeg mener at det er viktig for både Tine og de andre aktørene at forholdene rundt konkurransen ikke årlig skal avgjøres i Oslo tingrett.

Øystein Hedstrøm (FrP) [20:53:38]: Staten og jordbruket er blitt enige om en ny jordbruksavtale som innebærer en økning av inntektsrammen på 450 mill. kr. Det betyr overføringer i størrelsesordenen 11 milliarder kr, i tillegg til skjermingsstøtte, kostnader ved ekstraordinære inntektsfradrag og annen støtte som ligger utenfor avtaleverket.

Regjeringen har heller ikke denne gangen valgt å ta et oppgjør med den bestående landbrukspolitikken, som burde vært omfattet av en kraftig kursomlegging. De få positive endringer i avtalen, i retning av mer fleksible og markedstilpassede løsninger, er langt fra tilstrekkelige for å oppnå et nødvendig tempo i tilpasningen av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon.

Også i år har man valgt å øke målprisene med totalt 260 mill. kr, hovedsakelig for storfekjøtt, frukt og grønnsaker, men også på andre områder. Så lenge det eksisterer en ordning med målpriser, mener vi at det må legges på et langt lavere nivå. Ellers vil prisøkningen forplante seg gjennom hele verdikjeden og inspirere til økt grensehandel, fordi prisforskjellene mellom varer i Norge og i tilgrensende land vil øke.

Matvareprisene har lenge steget langt mer enn den generelle prisøkningen. Ifølge SIFO, Statens institutt for forbruksforskning, gikk matvareprisene i Sverige ned med 0,5 pst. fra 2003 til 2004, mens matvareprisene i Norge økte med 1,8 pst. Prisøkningen i tillegg til den siste tids styrking av kronen kan gi enda større prisforskjeller. En akselererende grensehandelslekkasje i neste omgang er sannsynlig.

En halvering av matmomsen fra 1. juli 2001 bidrog til å redusere matvareprisene med 9 pst. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå er halveringen av matmomsen nå spist opp i form av høyere matvarepriser.

Budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet resulterte i en ytterligere matmomsreduksjon, fra 12 pst. til 11 pst. 1. januar i år. Selv om det var forventet en nedgang i matvareprisene, steg de med 1,2 pst. fra desember 2004 til og med mars i inneværende år. Vi imøteser derfor resultatene av de bebudede margin- og prisundersøkelsene i matsektoren som landbruksministeren har lovet, med stor interesse.

Det er på sin plass enda en gang å minne om intensjonene i Sem-erklæringen om å etablere konkurransedyktige priser, i tillegg til å redusere prisforskjellen mellom matvarer i Norge og matvarer i EU. Denne intensjonen er langt fra oppfylt. Dette skaper problemer, bl.a. fordi det reduserer handlingsrommet for norske bønder.

I tillegg til en betydelig grensehandelslekkasje stiger importen av landbruksvarer. Den ordinære eksporten flater ut, og reguleringseksporten vil bli begrenset. I fjor hadde vi rekordimport av matvarer, på 22 milliarder kr. Aldri før har det vært importert så mye ost, frukt, bakervarer og grønnsaker, til tross for et betydelig tollbasert vern inn til Norge. Det er viktig at denne utviklingen nå snus, ved at konkurransedyktigheten bedres hos bønder og hos næringsmiddelindustrien,

Fremskrittspartiet er positiv til å øke kvotetaket til 400 000 liter kumelk pr. bruk samt å øke avstandsgrensen til 17 kilometer for bønder som velger å slå sammen melkekvoter i samdrifter. Dette er små, små skritt i riktig retning som gir større muligheter for rasjonell melkeproduksjon, og det har dermed et potensial når det gjelder lavere melkepriser.

Jeg vil likevel understreke at dagens begrensninger både for det enkelte melkebruk og for samdrifter gjør det vanskelig å foreta fornuftige og fremtidsrettede investeringer. Det er likevel forståelig at driftige bønder velger samdriftsformen med alle begrensninger, fordi det er den eneste muligheten til å få en større totalkvote og derav fordelaktige rasjonaliseringsgevinster.

Etter Fremskrittspartiets mening er det en forutsetning for å lykkes innenfor det bestående landbrukssystemet at kvotetaket for enkeltbruk økes, og at totalkvoten for samdrifter blir større, i tillegg til at regelverket liberaliseres. Det er et «must» hvis det skal utvikles en mer konkurransedyktig melkeproduksjon. Vi ønsker primært at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked med reell konkurranse, uten fastsatte kvotebegrensninger. Så lenge vi har en begrensning gjennom omsettelig produksjonskvote for melk, bør systemet praktiseres på en måte som gir nødvendig strukturutvikling og kostnadsreduksjon i melkeproduksjonen. Derfor bør en ordning med omsettelige produksjonskvoter gjøres landsomfattende. Dessuten er det viktig å få etablert likeverdige konkurransevilkår mellom Tine og andre aktører i meierisektoren.

Parallelt med jordbruksavtalen behandler Stortinget i dag også et privat lovforslag fra Fremskrittspartiet om å etablere likeverdige konkurranseforhold mellom Landbrukssamvirket og andre private aktører i matvaresektoren. Her inngår et forslag om å etablere et juridisk og eiermessig skille mellom markedsregulator og Tine ved at oppgavene som markedsregulator legges til et eget offentlig eid selskap eller til Statens landbruksforvaltning. Hadde dette forslaget blitt vedtatt, ville man samtidig ha fjernet mye av behovet for etterkontroll, fordi Tine-konsernets incentiver til kryssubsidiering ikke lenger ville ha foreligget. Innenfor det bestående system er det viktig å styrke og videreføre etterkontrollen.

Det er også positivt at man i avtalen tar fjørfekjøtt ut av markedsreguleringssystemet når det gjelder avsetningstiltak, og at Priors rolle som markedsregulator avvikles. Dette er i tråd med det Fremskrittspartiet har kjempet for i mange år, og denne kampen krones nå med seier. Fjørfesektoren er et fornuftig område å starte avreguleringen på. Høyst sannsynlig vil man høste positive erfaringer, og man kan legge dette til grunn for å avvikle markedsordninger også på andre områder etter hvert, mener vi.

Når det gjelder markedsreguleringer for kjøtt, er Gilde tildelt rollen som markedsregulator og er samtidig en dominerende aktør. Statsråden sier i et brev til komiteen at han ikke finner «at det foreligger noen konkurransevridningsproblemer som gir grunnlag for større endringer i markedsreguleringssystemet for kjøtt, slik som omtalt i forslaget». I den forbindelse vil jeg minne om påstandene fra Kjøttbransjens Landsforbund, som lenge har hevdet at markedsreguleringssystemet for kjøtt har store svakheter og skjevheter. I en fersk rapport fra ECON slås det fast at det på områdene hel slakt og skåret kjøtt foreligger klare incentiver for konkurransevridning til fordel for markedsregulator. Vi har også registrert – og det er interessant – at det foreligger mistanke om kryssubsidiering hos Gilde, gjennom at overskuddet fra én del av markedsregulators virksomhet blir benyttet til å subsidiere en annen del. Vi avventer konklusjonene fra ECON, som er i full gang med å undersøke dette.

Fremskrittspartiet mener det er viktig snarest mulig å finne frem til alternativer til dagens markedsregulering for kjøtt. En avvikling av ordningen vil løse problemet med konkurransevridning mellom aktørene i markedet og motvirke den generelle konkurransedempende effekten som dagens ordning har. Det er et langsiktig mål. Her foreslår vi en mellomløsning som i stor grad vil løse konkurransevridningsproblemene. Dette kan gjøres gjennom å skape et juridisk skille mellom markedsregulator og Gilde. Markedsreguleringsfunksjonene skilles ut i et eget selskap som eies og drives av det offentlige, eller at reguleringsoppgavene overføres til Statens landbruksforvaltning.

I landbrukspolitikken står Fremskrittspartiet isolert og alene i mange forslag, særlig når det gjelder å gi bonden frihet til å utvikle en mer lønnsom produksjon. Den norske bonde er bastet og bundet på hender og føtter av kvote- og reguleringsbegrensninger. Han kan ikke selv bestemme hvor mange griser han skal produsere, hvor mange kyllinger og egg han vil produsere, han kan ikke produsere melk utenom kvote. Hvis han tenker og handler selv, ja, da blir han kriminalisert. Vi har altså ingen fri, norsk bonde i dag. Bøndene er blitt fratatt mye av sin eiendomsrett og sin råderett og gjort avhengige av politikernes gunst gjennom mange, mange år. Politikerne styrer bøndenes næringsutøvelse gjennom produksjonsbegrensninger, gjennom konsesjonsgrenser i lov om ervervsmessig husdyrhold, gjennom sterke konsesjonsbegrensninger ved salg av jordeiendommer og gjennom bo- og drivepliktsbestemmelser – og vi har særlovgivningen innenfor landbrukssamvirket, som begrenser konkurransen og presser prisene oppover helt unødvendig.

Vi har også en ordning med jordbruksavtale, en komplisert affære som er koblet til uoversiktlige forhold og et stort byråkrati. Avtalen inneholder mer enn 100 tilskudds- og støtteordninger koblet til dette. Anslagsvis 4 000 landbruksbyråkrater er inne i dette systemet, de hever lønn for å holde orden på alle utbetalinger og søknader og foretar kontroller. De fleste av disse landbruksbyråkratene må bøndene bære på ryggen, egentlig helt unødvendig. Og resultatene ser vi – en landbrukspolitikk som ikke virker. I mange, mange år er det satt kollektive mål for bøndenes inntekter, bosetting i distriktene, matvaresikkerhet og i det siste: vedlikehold av kulturlandskapet. Man har tviholdt på og videreført 1930-årenes reguleringssystemer uten å nå de oppsatte mål knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Gjennomsnittsbonden tjener fortsatt om lag 60 pst. av en industriarbeider, omtrent den samme andel som for 30–40 år siden.

Ja, vi har inntrykk av at mange er misfornøyde: Forbrukerne, som har Europas høyeste matvarepriser, høyere enn på Island og i fjellandet Sveits, er misfornøyde, særlig de med lave inntekter, barnefamilier og andre som sliter, og skattebetalerne, som betaler de høyeste tilskuddene og støttene til bøndene, ca. 11 milliarder kr i året, de høyeste i hele Europa etter Sveits. I tillegg har vi mange misfornøyde bønder. De kommer i bakleksa i inntektsutviklingen, og samtidig mister vi ca. 3 000 bønder i året til tross for alle overføringer og systemer.

Fremskrittspartiet sier derfor: Landbruket må ut av det hjørnet som det har kjørt seg fast i. Tiden er overmoden for å gi de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen muligheter og inntekter som et resultat av økt konkurranse og mer effektive gårdsbruk. Da må landbrukssystemene liberaliseres og dereguleres. Samvirkets markedsreguleringsprivilegier må erstattes av konkurranselovgivning. Driftige bønder må gis mer spillerom for egen utvikling, bl.a. ved at vi opphever konsesjonsgrenser i lov om ervervsmessig husdyrhold. Vi må oppheve alle produksjonsbegrensningene, avvikle restriksjoner på kjøp og salg av jordbrukseiendommer, oppheve bo- og drivepliktsbestemmelser i odelsloven og i konsesjonsloven, og så må ordningen med jordbruksavtale avvikles.

Sverige hadde noe lignende, men den ble avskaffet for mange år siden. Andre næringsdrivende har ikke slike avtaler. Vi har ingen byggmester eller hotellavtale, og tilskuddsordninger og virkemidler må legges direkte under statsbudsjettet. Videre må tilskuddene basere seg på lik støtte pr. dyr eller produsert enhet så langt det er mulig etter våre internasjonale avtaler. Da vil bonden ha det beste utgangspunkt gjennom sin egen innsats og driftighet til å utvikle gårdens ressurser for å oppnå størst mulig profitt.

Det nytter ikke lenger, mener vi, å melde Norge ut av Norden, hvis vi skal utvikle et levedyktig landbruk. Deler av norsk landbruk har gode muligheter for å kunne konkurrere, selv om vi åpner for liberalisering og konkurranse. Da vil vi få en utvikling mot et teknologisk avansert jordbruk med profesjonelle og spesialiserte bønder, som vil ha mulighet til å konkurrere i et friere marked, dels på kvalitet og dels på lavere transportkostnader.

La meg ta noen eksempler. Melkeproduksjon og storfekjøtt basert på gras har gode muligheter, men det må skje i et visst omfang. Vi kan også konkurrere innenfor kraftfôrbaserte produksjoner som kylling og gris. Kommer vi opp i en viss skala, er det fullt mulig å konkurrere med både svensker, dansker, hollendere og tyskere. I potet- og grønnsaksektoren finnes det også konkurransemuligheter. For å få dette til er det behov for en betydelig omlegging av landbrukspolitikken, og det bør skje så snart som mulig. Vi har ingen tid å miste hvis landbruket skal ha overlevelsesmuligheter i noen større utstrekning om noen år.

Jeg vil ta opp de forslagene Fremskrittspartiet har i Innst. S. nr. 263 og i Innst. S. nr. 191.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslagene han refererte til.

Inge Ryan (SV) [21:08:17]: SV tar i likhet med de andre partiene landbruks- og jordbruksoppgjøret til etterretning. Vi er ikke glade for alle de punktene man har blitt enige om, men en framforhandlet avtale mellom partene tar vi naturligvis til etterretning.

Det punktet som vi er mest betenkt over, er nok punktet om å avvikle markedsreguleringa for fjørfe. Sjøl om det er en forholdsvis liten del av den totale markedsreguleringa, er vi redde for at det kan være starten på at man tenker på og ønsker å avvikle flere slike reguleringer i årene framover. Det tror vi ville være veldig skadelig for norsk landbruk.

Da vi diskuterte landbruksoppgjøret i fjor, tok jeg til orde for at vi burde ha mer landbruksdebatt i Stortinget. Det er en svær budsjettpost på over 10 milliarder kr. Det er et område som det norske folk i høyeste grad er berørt av – alle sammen putter mat i munnen tre til seks ganger pr. dag. Alle sammen er opptatt av levende bygder, enten man bor i by eller bygd. Jeg syns at vi i Stortinget bruker relativt liten tid på å diskutere norsk landbrukspolitikk, og at veldig mye av det legges til landbruksforhandlingene.

Men nå når fire år har gått, er det naturlig for meg, i hvert fall, som ny politiker for SV på Stortinget, å prøve å se litt inn i glasskula, og å se litt tilbake. For hvis man ser tilbake på de fire årene, har det også skjedd noe positivt innenfor norsk landbrukspolitikk, syns jeg. Jeg vil begynne med det, ta for meg tre områder der jeg syns det er en positiv utvikling.

Det ene er det som landbruksministeren har betonet sterkt, det går på Landbruk Pluss – dette med at vi skal få mer mangfold, mer variasjon, mer nisjeproduksjon, mer økologisk landbruk rundt omkring. Det siste året virker det som om særlig økologisk produksjon har begynt å få noe mer fart. Sjøl om man fortsatt henger litt etter med markedsføring og salg i butikkene, har produksjonen tatt seg opp. Rundt omkring i landet ser vi at interessen for å drive med nisjeproduksjon er svært økende.

Derfor er vi glad for at en samlet næringskomite faktisk har jobbet bl.a. opp mot dette å få til en ordning med mobile slakterier – slaktebiler som kjører rundt og slakter på gårdene, slik som før. Vi vet at den saken har samtlige parti i komiteen ivret for å få på plass. Vi vet også at de for tida jobber litt i motvind med å få de siste bitene på plass, men vi håper i hvert fall at Regjeringa ved landbruksministeren klarer å bidra, slik at vi også får opp det tiltaket. Jeg syns at det som har skjedd rundt dette med småskalamat, er et lyspunkt som vi skal ta med oss.

Et annet lyspunkt går på dyrevelferd. Da vi behandlet dyrevelferdsmeldinga, gjorde vi en rekke gode tiltak i forhold til dyrevelferd, syns jeg. Senest nå på torsdag holdt jeg et foredrag for Norsvin om griseproduksjon. Vi gikk gjennom alle de tiltakene de har gjort de siste årene på dyrevelferd. Det er svære ting. Likeens har vi sett betydelige ting innenfor storfe. Det skjer også noe positivt på mange andre områder. Vi henger riktignok igjen på fjørfe, vi henger igjen på pels, men tross alt har vi i løpet av denne fireårsperioden fått til mange gode ting på dyrevelferd. Jeg tror at når vi skal selge norsk mat framover, er det et av de fortrinnene vi skal profilere oss på.

Jeg vet det var latterliggjort av en del da vi snakket om at kyrne skulle ligge på madrass. I dag sier ni av ti bønder at kyrne har det godt på madrass. Derfor syns ikke jeg vi skal være redde for å lete etter nye områder der vi skal profilere oss på dyrevelferd. Det er et område vi kan bli desidert best på i verden.

Et tredje område som jeg syns vi har lyktes på, er i forhold til å få opinionen til å se at landbruket har en rolle utover det å produsere sunn mat. Mange, f.eks. innen reiselivet, ser at de er fullstendig avhengige av et levende landbruk for at man også skal kunne drive reiseliv. Vi vet at reiseliv antakelig kan bli den viktigste næringa i mange distriktskommuner framover. Reiselivet ser at det er avhengig av velstelte gårder, at man har tatt vare på kulturlandskapet. Men det er også avhengig av at man har noe å tilby i form av spennende mat – spennende matprodukter, spennende matopplevelser og spennende historier om maten og om gården.

Den dimensjonen har blitt sterkere, og gjør at jeg tror at i opinionen er det større aksept for at vi skal ha levende bygder og en landbrukspolitikk slik den nå er ført, enn det jeg har opplevd, hvis jeg går noen år tilbake i tid.

Så var det de negative trekkene – jeg vil ta for meg tre der også. For det første må jeg si at farten på strukturutviklinga har vært formidabel. Vi har redusert antall gårdsbruk i denne fireårsperioden med rundt 12 000, tror jeg. Jeg vet at landbruksministeren sjøl sa i et møte for et halvt års tid siden at strukturutviklinga var på grensen til det anstendige. At en landbruksminister tør å balansere på grensen til det anstendige, syns jeg er modig. Hvis man er helt på den grensa, burde man flytte seg litt innover, så man ikke bikker over på den andre siden. Jeg ville i hvert fall ha gjort det hvis jeg var landbruksminister, hatt litt sikkerhetsmargin der.

Men vi ser at sjøl om det har flatet litt ut det siste året, har det i løpet av denne fireårsperioden vært en kolossal nedgang i antall bruk. Hvis den utviklinga fortsetter de neste fire årene, er vi i ferd med å få en annen type landbruk i Norge. Da vil jeg over på det andre punktet jeg syns er negativt. Det er at vi på en måte er i ferd med å miste troen på småbruket. Jeg tror at er det noe Norge er skapt for, er det å ha småbruk. Hvis en ser bort fra Jæren, deler av Østlandet og de beste områdene i Trøndelag, er det stort sett småskalalandbruk og småbruk dette landet er skapt for. Hvis ikke vi tar innover oss at det er det som er vårt fortrinn, og at det må vi utvikle og satse på, tror jeg ikke norsk landbruk vil ha en lysende framtid.

Næringskomiteen var i Stockholm for kort tid tilbake. Der besøkte vi bl.a. utstyrsleverandøren Alfa Laval, som leverer fjøsutstyr, melkeutstyr og diverse. De kunne fortelle oss at de nå laget utstyr til melkeanlegg for gårder med en størrelse på opptil 90 000 kyr! Det forteller oss at det er dimensjoner som i USA og andre store jordbruksland som vi aldri har sjanse til å konkurrere med. Men det vi kan konkurrere på, er smådrift. Norge er skapt for småskaladrift overalt, og det gjelder ikke minst i landbruket. Derfor syns jeg det er synd at ikke vi ser det, for skal vi ha et levende landbruk i Norge i framtida, må vi faktisk utnytte det fortrinnet som ligger i at vi har mange småbruk, at vi faktisk også er villige til å ta vare på småbrukene, og at det er lov å være deltidsbonde og jobbe i halv stilling som lærer eller frisør og samtidig dyrke jorda – at vi ser verdien i det.

Mange av oss, senest representanten Hedstrøm i dag, viser til hvor flott det er i Sverige. Men de som har fartet litt på landsbygda i Sverige og sett hva som har skjedd der etter at man har fjernet de små gårdene, har nok et litt mer nyansert syn på hva som er det positive med landbruksutviklinga i Sverige, enn det f.eks. representanten Hedstrøm har.

Det siste området jeg vil peke på som jeg syns er negativt, er det som har skjedd i forhold til samvirket. Det gjelder særlig det siste året. Enkelte politikere har forsøkt å rive ned samvirket, samvirket som antakelig er noe av det mest solidariske som fins, som er bygd opp møysommelig, og som gir bonden i de beste jordbruksbygdene det samme for melken som den bonden som bor i den innerste dalen eller på den ytterste øya. Den solidaritetstanken som samvirket har bygd opp gjennom mange år, tror jeg er ett av de viktigste fundamentene for at vi faktisk har klart å ha en matproduksjon og et levende landbruk gjennom såpass mange år. Derfor syns jeg det er synd å oppleve at såpass tunge og store partier som bl.a. Høyre og Fremskrittspartiet går så sterkt til angrep på samvirket, særlig det siste året.

Det var noen av mine refleksjoner rundt norsk landbrukspolitikk. Men jeg er litt opptatt av at vi skal se inn i glasskula, se på hva slags landbruk vi vil ha i 2030 – om 25 år. Hvis utviklinga de neste 25 årene blir som de foregående 25 årene, blir det en annen type landbruk enn det vi har i dag. Skal vi bare akseptere at utviklinga skjer? Eller ønsker vi å ta tak i det? Det er den store utfordringa som jeg håper gjør at flere vil hive seg inn i debatten. Bør ikke vi som landbrukspolitikere og stortingspolitikere i større grad sette dagsordenen for å si hvordan vi vil at dette landbruket skal se ut i 2030?

Jeg tar til slutt opp det forslag som SV har fremmet sammen med Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Inge Ryan har tatt opp det forslaget han refererte til.

Odd Roger Enoksen (Sp) [21:18:40]: Også i år har Regjeringen klart å få i stand en avtale med partene i jordbruksforhandlingene, og det er rimeligvis ikke mangel på tilfredshet fra regjeringspartienes side. Jeg har flere ganger hørt si at ingen tidligere regjering har fire år på rad klart å få til en avtale.

På den måten kan man også si det. Sannheten er jo at aldri tidligere har den politiske situasjonen vært slik den er nå. Regjeringen, som har konkurranseloven som politisk rettesnor kombinert med et fremskrittsparti på vippen i Stortinget, kan vel kanskje fortone seg som det reneste skrekkscenario i Landbrukets Hus. Aldri før har noen regjering vært i stand til å drive gjennom så omfattende endringer i landbrukspolitikken på så kort tid – og det nærmest fullstendig uten at det har vært en forutgående debatt i Stortinget om disse endringene. Norges Bondelag og Norges Bonde- og Småbrukerlag har, etter min oppfatning, på en god måte bedrevet det man må kunne kalle skadebegrensning, gjennom å ha inngått disse avtalene, og har ut fra den politiske situasjonen sannsynligvis oppnådd det maksimale av hva som er mulig å forvente. Det er faktisk grunn til å gi ros for at man har klart å komme fram til en avtale, slik man har gjort også i år – en avtale som for øvrig peker i noe annen retning enn tidligere avtaler har gjort.

Men det er grunn til å merke seg saksordførerens innlegg. Det kan ikke tolkes på noen annen måte enn som en klar advarsel til Regjeringen når det gjelder både den økonomiske utvikling og den strukturutvikling vi har sett i den seneste tid, for retningen i Regjeringens politikk er ikke til å ta feil av:

• Profilen på tilskuddene jevnes ut. Det er de små som taper.

• Produksjonstak på det enkelte bruk heves kraftig. Særlig har vi sett dette på melk, der maksimalkvoten på enkeltbruk har økt fra 175 000 liter til 400 000 liter i perioden, mens Regjeringen har ønsket at det taket skulle økes helt opp til 500 000 liter. 400 000 liter er blitt resultatet av forhandlingene.

• Man har fått en friere omsetning av melkekvoter.

• Man har fjernet aktivitetskravet for samdrifter.

• Man har økt avstandsgrensene for samdrifter.

• Man har hevet konsesjonsgrensene på kraftfôrkrevende produksjoner ganske kraftig, med overproduksjon og fallende priser som resultat.

– Dette bare for å nevne noen av de endringene som er blitt foretatt i denne perioden.

I år har man, til tross for krystallklare utsagn både fra statsminister og landbruksminister tidligere i vinter, også rørt ved markedsreguleringen. Statens tilbud i forhandlingene la til grunn at markedsordningen for egg og fjørfe skulle oppheves. Resultatet av behandlingen ble altså at markedsordningen for fjørfe ble opphevet, mens ordningen består for egg.

Det er alvorlig nok, ikke minst i lys av de garantier som ble gitt noen måneder tidligere. Men enda mer foruroligende er det arbeidet som nå er satt i gang fra Konkurransetilsynets side, som altså fra 1. januar 2006 er overlatt ansvaret for tilsyn med melkesektoren. Konkurransetilsynet har gitt ECON i oppdrag å utarbeide en rapport om konkurransesituasjonen i melkesektoren, der ECONs prosjektbeskrivelse tilsier at konkurransepolitikken vil gå langt utenpå landbrukspolitikken – stikk motsatt av det landbruksministeren har sagt tidligere i intervju. Konkurransetilsynet tiltar seg gjennom et slikt oppdrag en rolle som en politisk aktør, som vil kunne få konsekvenser for pris til bonde og konsekvenser for landbrukssamvirkets framtidige rolle, og i siste instans en sentralisering av både produksjons- og foredlingsvirksomheten, som vil få konsekvenser for distriktslandbruket.

Senterpartiet fremmer derfor et forslag om å behandle endringer i markedsordningen i Stortinget før disse blir gjennomført i forhandlingene. Og når Einar Steensnæs i sitt innlegg uttrykker glede over at markedsordningen for egg blir opprettholdt, burde den eneste naturlige konklusjonen på det være at han støttet dette forslaget. Hans egen regjering ville nemlig også fjerne markedsordningene på egg.

Saksordføreren sa også i sitt innlegg at overproduksjon er årsak til en svak inntektsutvikling. Regjeringen har i perioden økt produksjonsrammen på enkeltbruk kraftig og stimulerer gjennom dette til strukturendringer. Skal man få bukt med overproduksjon, må selvsagt bruksnedgangen forsterkes ytterligere, og de strukturendringene som også representantene for regjeringspartiene uttrykker en viss bekymring for, ville ha måttet bli forsterket.

Det er faktisk slik at skulle man ha oppnådd den inntektsutviklingen som også Einar Steensnæs gav uttrykk for at han gjerne hadde sett at man skulle ha oppnådd – 600 mill. kr mer enn det man klarte i fjor – måtte bruksavgangen ha blitt forsterket ganske kraftig. Man ville ha fått et enda mer kapitalintensivt landbruk – et landbruk som blir enda mer sårbart for renteøkninger, og et landbruk som ville ha tynnet ut de faglige miljøene på bygdene enda mer.

Jeg vil til slutt ta opp det forslaget som Senterpartiet har fremmet, og som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Odd Roger Enoksen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Dagfinn Høybråten [21:24:01]: Det er gledelig at vi i år – for fjerde år på rad – fikk i havn en jordbruksavtale. Også i år ble det en avtale som begge jordbruksorganisasjonene står bak. Dermed har denne regjeringen ettertrykkelig brutt den tidligere utviklingen, da oppgjørene ofte endte med brudd. Hyppige brudd i jordbruksoppgjørene kan bringe hele forhandlingssystemet i fare. Derfor er det viktig at begge parter søker å finne veier fram til løsninger, selv om avstanden i utgangspunktet kan synes i lengste laget. Fra Regjeringens side har det vært viktig å komme fram til en god avtale, og dermed vise at vi har et levedyktig forhandlingsinstitutt, slik vi har understreket i Sem-erklæringen.

Årets forhandlinger fikk en vanskelig start. Materialet fra Budsjettnemnda for jordbruket viste en vesentlig svakere inntektsutvikling for jordbruket enn det vi hadde lagt til grunn i fjorårets forhandlinger. Dette hadde flere årsaker. Kostnadsveksten var blitt sterkere enn forutsatt, og produktivitetsveksten lavere, men også manglende inntektsvekst på grunn av dårlig markedstilpasning var en årsak. Det siste gjør at jordbruket, uavhengig av årets avtale, har betydelige inntektsmuligheter ved bedre markedstilpasning. Som flertallet i komiteen selv viser til, har derfor de inngåtte avtalene ikke vært til hinder for en inntektsutvikling i jordbruket som for andre grupper.

Årets avtale legger til grunn en inntektsvekst i jordbruket på vel 5 pst. I forhandlingene er det lagt til grunn en lønnsvekst som i år, dvs. på om lag 3,25 pst. Sysselsettingsnedgangen i jordbruket er anslått til om lag 4 pst. Årets jordbruksoppgjør legger derfor opp til en inntektsvekst som er klart høyere enn anslaget for lønnsveksten, og også til at jordbruket kan beholde en vesentlig andel av produktivitetsgevinsten i næringen. Fra Regjeringens side har dette vært viktig. Vi skal ha et levedyktig jordbruk i hele Norge. Den utviklingen vi var på vei inn i, ville ikke sikre det. En så lav inntektsvekst som Budsjettnemndas tall viste, ville over tid ført til nedlegging og fraflytting. Derfor er jeg svært glad for at Norges Bondelag etter at forhandlingene var avsluttet, og avtalen inngått, stod fram og sa at en negativ utvikling var snudd.

Det er ikke lett å drive jordbruk i Norge. Vi ligger langt mot nord, og når det gjelder matproduksjon, vil vi aldri kunne konkurrere med de store jordbrukslandene verken i effektivitet eller i mangfold. Likevel har vi valgt å drive med jordbruk i dette landet. Det er et valg som har et bredt flertall i folket bak seg. Det er det mange grunner til. Vi har ment, og vi har erfaring for det, at det bidrar til å sikre god kvalitet og ikke minst sikkerhet for trygg mat. Vi har en god dyrehelse, og vi har et jordbruk som bidrar til å holde ved like det kulturlandskapet som vi er så stolte av å vise fram. Dette er en politikk som krever et mangfold av tiltak. Blant annet har vi som ledd i dette søkt å kanalisere mye av melkeproduksjonen til de deler av landet som ikke egner seg f.eks. til korn, mens kornproduksjonen i hovedsak er lagt til bl.a. østlandsområdet.

Som sagt er det et bredt flertall både i folket og i Stortinget bak denne politikken, men debatten her og innstillingen bekrefter at det er et markert unntak. Det er med interesse jeg har lyttet til representanten Hedstrøms innlegg her i dag og lest Fremskrittspartiets merknader i innstillingen. De kom ikke som noen overraskelse, men jeg synes likevel det er verdt å dvele litt ved dem. Fremskrittspartiet vil fjerne jordbruksavtalen, de vil fjerne konsesjonsloven, de vil oppheve alle særregler for beskatning av jordbruket, de vil oppheve konsesjonsgrenser, og de ønsker at omsetningen av produksjonskvoter for melk skal gjøres landsomfattende. Og de vil mye mer, men jeg stopper her.

Det trengs ikke mer for å fortelle hva Fremskrittspartiets jordbrukspolitikk ville føre til. En slik politikk ville med naturnødvendighet føre til en massiv nedleggelse av jordbruk i store deler av Distrikts-Norge og en sentralisering av norsk jordbruksproduksjon til noen få områder med de best naturgitte forholdene. Dette jordbruket har ingen mulighet til å opprettholde det kulturlandskapet som det store flertallet av folk i alle meningsmålinger gjerne sier at de vil ha. Slik er det. Det blir fraflytting, og det blir gjengrodde bygder, kombinert med store industriliknende kjøtt- og melkeprodusenter. Jeg skal gi Fremskrittspartiet rett i én ting. De får et mer effektivt og konkurransedyktig jordbruk, og ja, vi kunne nok til og med fått noe lavere matvarepriser av dette. Men de får dette jordbruket uten de rammebetingelsene som er en viktig begrunnelse for at vi skal drive med jordbruk i dette landet, nemlig et Distrikts-Norge med levende bygder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (FrP) [21:28:26]: Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å ta noen replikk på statsråden, men jeg vil imøtegå påstanden om at vår distriktspolitikk vil legge bygdene øde.

Det er knapt noe land i Europa som har så mange muligheter i distriktene som det Norge har. Vi har olje, gass, kondensat, vi har tradisjonelle fiskerier, vi har oppdrett, og vi har reiseliv og turisme – jeg kunne ramse opp. Vi utnytter ikke disse mulighetene, men knytter landbrukspolitikken fast til distriktspolitikken.

Mener statsråden at vi skal se på bøndene som selvstendig næringsdrivende? Hvorfor skal de ha en spesialordning i form av en jordbruksavtale, når ingen andre næringsdrivende i Norge, unntatt de som driver med reindrift, har det? Alle andre grupper må stå på egne ben, også i Distrikts-Norge.

Statsråd Dagfinn Høybråten [21:29:41]: Det er én avgjørende forskjell på landbruket som næring og andre næringer, og det er at landbruket forvalter våre jordbruksarealer og skogbruksarealer. Jordbruket har ingen mulighet til å forvalte dette på en god måte og opprettholde det kulturlandskapet som det norske folk verdsetter så høyt, dersom vi ikke har et desentralisert jordbruk, slik vi ønsker å ha i Norge.

Det er klart at næring i distriktene er mer enn jordbruk, men næring i distriktene uten jordbruket og med et sentralisert og industrialisert jordbruk, som Fremskrittspartiets politikk vil føre til, blir fattigere bygder. Det blir gjengrodde bygder, og det blir fraflytting fra bygdene.

Inge Ryan (SV) [21:30:48]: Vi vet at markedsreguleringene for fjørfekjøtt nå blir fjernet. Vi vet at Regjeringa opprinnelig også ønsket å fjerne dem for egg. Er det slik at det er en strategi i Regjeringa at man ønsker å ta bort de ulike markedsreguleringene etter hvert, og at dette var starten på en nedtrapping av markedsreguleringene i Norge?

Statsråd Dagfinn Høybråten [21:31:26]: I mitt svar til representanten Ryan vil jeg vise til det som står i jordbruksavtalen på dette punktet. Der er det klart slått fast, og underskrevet av Regjeringen og jordbruksorganisasjonene, den betydning markedsreguleringene har når det gjelder melk og mørkt kjøtt. Det er uttrykk for Regjeringens holdning til politikken på dette området. Det står svart på hvitt i avtalen som Stortinget nå behandler.

Odd Roger Enoksen (Sp) [21:32:16]: Jeg kunne tenke meg å følge dette litt opp, for jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Regjeringen akter å la markedsreguleringene stå, og at man vil beholde dem. Derfor blir mitt spørsmål: Hvor langt har man egentlig tenkt å la konkurransen gå på bekostning av landbrukspolitikken?

Jeg vil vise til punkt tre i kompromisset som er datert 2. mars, mellom Landbruks- og matdepartementet og Moderniseringsdepartementet etter den såkalte Tine-saken, hvor man sier:

«Dersom evalueringen viser at forsyningspliktbestemmelsene begrenser muligheten for økt konkurranse, skal det vurderes å endre bestemmelsene i retning av en ytterligere utvidet forsyningsplikt.»

Dette er ett punkt.

Jeg vil videre vise til den rapporten som ECON nå er i ferd med å utarbeide, hvor man har fått et mandat fra Konkurransetilsynet som går svært langt, og hvor man sågar skal utrede juridisk deling av selskapet Tine. Blant annet skal regelverksendringer som reduserer tollvernet og øker Tine Råvares forsyningsplikt, være konkurransefremmende tiltak. Man går altså svært langt.

Hvor langt har Regjeringen tenkt å tillate Konkurransetilsynet å gå?

Statsråd Dagfinn Høybråten [21:33:37]: La meg først til representanten Enoksen bemerke at når han i sitt hovedinnlegg sa at jordbruksorganisasjonene hadde gått inn på denne avtalen som et ledd i en ren skadebegrensning, stemmer det veldig dårlig med det Norges Bondelag selv har sagt om at gjennom denne jordbruksavtalen er en negativ utvikling snudd. Norges Bondelag har i møte med komiteen gitt uttrykk for at de er spesielt tilfreds med at årets jordbruksavtale endte med økte budsjettoverføringer. De er også særlig fornøyd med måten forhandlingene ble gjennomført på. Det vitner ikke om at det er skadebegrensning som er bedrevet av jordbrukets organisasjoner.

Når det gjelder representanten Enoksens spørsmål, er det klart at det i konkurranselovens system ligger begrensninger for hvor langt konkurransen skal drives. Når klare jordbrukspolitiske/landbrukspolitiske hensyn tilsier det, skal disse konkurransehensynene vike. Det er en politikk vi står bak.

Odd Roger Enoksen (Sp) [21:35:04]: Når jeg uttalte meg om at organisasjonene var tvunget til å inngå avtaler for å drive skadebegrensning, snakket jeg ut fra den politiske situasjonen og mer om fireårsperioden enn om inneværende år. Som jeg sa, peker inneværende års avtale i en noe annen retning enn den har gjort tidligere. Til tross for at landbruksministeren i tidligere år har sagt at landbruket har hatt en bedre inntektsutvikling enn andre grupper, viser tallene for fireårsperioden noe langt annet.

Men når statsråden nå sier at konkurranseloven skal begrenses av landbrukspolitikk, må mitt spørsmål bli: Hva er da poenget med å bruke av fellesskapets midler på å la ECON utarbeide en rapport som går så ekstremt langt i å la konkurransepolitikken overstyre landbrukspolitikken som det man nå skal utrede i den rapporten man er i ferd med å overlevere til Konkurransetilsynet?

Statsråd Dagfinn Høybråten [21:36:16]: Analyser av hvordan landbrukspolitikken virker, og hvordan utviklingen skjer i skjæringspunktet mellom konkurransepolitikk og landbrukspolitikk, kan vel ikke være i samfunnets interesse ikke å få gjennomført. Jeg vil si at den type analyser er nyttige. Det er selvfølgelig ikke slik at analysene i seg selv er et uttrykk for hva slags politikk som skal føres. De er grunnlaget for å ta politikkvalg. De hovedprinsipp som ligger i konkurranseloven, og konkurranselovens forhold til landbrukspolitikken, står fast.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Olav Akselsen (A) [21:37:21]: (leiar i komiteen): Me behandlar to saker i dag. Eg vil i hovudsak kommentera forslaget frå diverse framstegspartirepresentantar om avvikling av marknadsreguleringsystemet, men eg vil òg sjølvsagt slutta meg til dei som er glade for at ein også i år greidde å få til ein avtale mellom staten og motpartane i jordbruksoppgjeret.

Forslaget frå Framstegspartiet er eit angrep på ein av grunnpilarane i norsk landbruk. Utan marknadsordningane vil me få ein heilt annan situasjon i norsk landbruk. Gjennom dei ulike marknadsordningane sørgjer ein for at det er balanse i marknaden. Ein sikrar primærprodusentane marknadstilgang. Ein bidreg til å stabilisera prisane og ikkje minst til å gje nokolunde like prisar uavhengig av geografi. Ein bidreg til å sikra råvarer til industrien, og det er viktig å presisera at marknadsregulatoren har både mottaksplikt, ansvar for innsamling og leveringsplikt. Dermed sikrar ein at bøndene får levert sine varer, og at industrien får tilgang til råvarer. Marknadsordningane og kanaliseringspolitikken er dei viktigaste faktorane i dagens landbrukspolitikk. Ved å fjerna eitt eller begge desse elementa fjernar ein òg grunnlaget for eit aktivt landbruk i heile landet. Framstegspartiet sitt forslag hadde, om det var blitt vedteke, overlate alt til marknaden, og dermed hadde ein rasert norsk landbruk, særleg i Distrikts-Noreg. Med det hadde ein òg bidrege til å øydeleggja busetjingsmønsteret i Noreg. Ein ville fått fråflytting frå bygdene, og ein ville fått tilgroing.

I år kan me gratulera Landbrukssamvirket med 60 år. Dei ulike medlemsbedriftene har på ulikt vis spelt ei avgjerande rolle for å utvikla det moderne Noreg. Sjølv om Landbrukssamvirket i utgangspunktet er ein interesseorganisasjon for eigarane, er Landbrukssamvirket noko langt meir. Det er faktisk slik at Landbrukssamvirket har vore ein viktig aktør for å gjennomføra det som har vore den offentlege eller statlege landbrukspolitikken. Derfor kan ein på mange måtar seia at Landbrukssamvirket har gjort ein jobb på vegner av samfunnet. Dei har altså vore med og bidrege til balanse i marknaden, sørgt for nokolunde like prisar over heile landet og dermed gjort det mogleg for bønder å driva sjølv om dei bur grisgrendt til. Ein har på den måten vore med på å nå viktige mål i distriktspolitikken vår, og ein har bidrege til at ein har hatt busetjing over heile landet.

Arbeidarpartiet ønskjer å vidareføra hovudtrekka i dagens landbrukspolitikk, inklusiv marknadsordningane og samvirkebedriftene si rolle. Det er likevel viktig for oss å presisera at me ønskjer konkurranse i landbrukssektoren, og at andre private aktørar er heilt avgjerande for ei sunn utvikling vidare. Derfor er det viktig å leggja til rette for at andre aktørar skal kunna delta i denne marknaden, og det gjeld både små nisjeprodusentar og andre større private aktørar. Med jamne mellomrom er det komme påstandar om at dei som har ansvaret for å gjennomføra marknadsordningane, har fordelar som andre aktørar i marknaden ikkje har. Mellom anna blir det påstått at det i dag er ein overpris for råvarene til dei som må kjøpa frå marknadsregulator. Derfor er det viktig med kontroll, og ikkje minst er det viktig at det er tillit til kontrollsystemet. Særleg turbulent har det vore i mjølkemarknaden. Marknadsordninga for mjølk skal sikra at alle aktørar får like konkurranseforhold. Det er Regjeringa som er ansvarleg for marknadsordninga. Arbeidarpartiet tek derfor til etterretning at Regjeringa har vedteke ei ny marknadsordning som m.a. inneber at kontrollen blir flytta til Konkurransetilsynet.

Me merkar oss òg at denne etterkontrollen skal halda fram ut året, og at etterkontrollen har vore avgjerande viktig for nye aktørar i mjølkesektoren så langt. Det er i dag stor uro blant dei nye aktørane for at ein skal fjerna etterkontrollen. Dei er redde for at ei slik avvikling vil redusera konkurransen i mjølkesektoren. Arbeidarpartiet ønskjer å ta denne uroa på alvor, og derfor har me bedt Regjeringa om å vurdera å utsetja avviklinga av etterkontrollen ytterlegare for dermed å bidra til at denne marknaden får etablera seg på skikkeleg vis, slik at dei nye aktørane kan få utvikla seg vidare.

Ivar Kristiansen (H) [21:42:50]: Jeg er, som de fleste andre som har hatt innlegg her i dag, svært glad for at vi for fjerde gang kan behandle en inngått avtale som grunnlag for utvikling av den kommende landbrukspolitikken. At noen kritiserer at det har vært ført en landbrukspolitikk de siste fire årene som har vært preget av omstilling og stått i omstillingens tegn, tror jeg ikke vi kan anse for å være noe annet enn høyst forutsigbart.

Det har skjedd veldig store endringer i norsk landbrukspolitikk, som representanten Enoksen ikke klarte å glede seg nevneverdig over i sist holdte innlegg, men som jeg tror både norske bønder og andre som er opptatt av norsk landbrukspolitikk, kan si seg svært glad for. At vi har hatt en reduksjon i sysselsettingen innenfor norsk landbruk som i tidligere år, at vi har en produktivitetsvekst i norsk landbruk som i alle andre norske næringer som har som ambisjon å overleve, synes jeg vi må vise større evne til å glede oss over enn tilfellet er i dag. Vi ser helt klart en utvikling i politikken i retning av mer robuste enheter, og jeg tror faktisk også at vi ser en langt større grad av optimisme i norsk landbruk enn vi har gjort de siste årene. At gjennomsnittsstørrelsen på norske bruk har økt fra ca. 100 dekar pr. enhet i 1989 til i dag 184 dekar, kan vel neppe sies å være noe steg i retning av industribruk. Det er i høyeste grad i enhver internasjonal sammenlikning fortsatt for minibruk og småskalabruk å karakterisere.

Men vi kan ikke fortsatt navigere i retning av at vi skal ligge på Europa-toppen når det gjelder støtte, at vi skal produsere som tidligere og ha et landbruk som er innrettet mot produksjonsstøtte i samme grad som tidligere, når alle i denne sal vet at vi går i møte et endret regelverk fra de kommende WTO-forhandlinger, som sannsynligvis også kommer til å påvirke Norge i løpet av få år. Fortsatt er det slik at vi har en andel statlig støtte pr. hundrelapp i inntekt i landbruket på ca. 72 kr, som langt overstiger vederlag for arbeid og egenkapital i norsk landbruk. Hvis vi ikke skulle navigere i en annen retning i norsk landbrukspolitikk, ville vi rett og slett ikke imøtekomme landbrukets egne behov for å være i stand til å overleve.

Det er helt soleklart at vi allerede i dag er i en situasjon hvor vi ser at norsk RÅK-industri møter nye utfordringer. RÅK-industriens import er fordoblet på få år. Vi har fortsatt gått i retning av en større prisøkning i Norge enn i våre naboland Danmark og Sverige, noe vi ikke kan fortsette med fremover.

Jeg skal også gjøre som representanten Ryan, som forsøkte å se i en glasskule. Hvis vi ser i glasskulen, er vi nødt til å ta innover oss den omleggingen som representanten Enoksen karakteriserte som den største omleggingen av landbrukspolitikken som noen gang har funnet sted i en fireårsperiode. Jeg tror vi skal være svært glad for at denne omleggingen finner sted. Det er en omlegging som representanter for norsk landbruk tross alt har forstått at vi må innslutte i form av avtaler med den norske stat, for å se en videre utvikling.

Vi kan ikke skape det mørkebildet av norsk landbruk som jeg ser at enkelte gjør et forsøk på i denne sal, for dette er slettes ikke representativt og neppe noe viktig bidrag til dem som skal gå inn og tilby sin arbeidsinnsats eller sin kapital i norsk landbruk for fremtiden.

At noen såkalte støttespillere for norsk landbruk tror at vi i Norge kan nedkjempe de kommende WTO-regelendringene, bør kanskje ikke være noen stor overraskelse. Det kan vi naturlig nok ikke gjøre, for vi har ingen land i verden som vil støtte oss i disse kommende sluttforhandlingene. Men det gjennomføres en meget forsvarlig politikk på dette området, som fortsatt gjennom statlig støtte vil kunne være med og bidra til et fortsatt robust norsk landbruk. Derfor skjer omstillingen i et tempo som er nødvendig – verken for sakte eller for kjapt. Men dette illustrerer mest av alt at det ikke finnes noe politisk alternativ i Norge til dagens gjennomførte landsbrukspolitikk.

Statsråd Lars Sponheim [21:48:14]: I likhet med de fleste andre talere i dag må også jeg få peke på det forhold at det er den fjerde jordbruksavtalen som Samarbeidsregjeringen har inngått med jordbruksorganisasjonene. Det er fire inngåtte avtaler på rad, og vi må tilbake til tiden før opptrappingsvedtaket i 1975 for å finne det. Det kan sies å være både overraskende og gledelig.

Det er overraskende fordi vi i perioden har gjennomført viktige og nødvendige reformer av virkemidlene, antakelig den største frigjøringen av den norske bonden som har vært gjennomført, både innenfor og utenfor avtaleinstituttet.

Det er gledelig fordi viktige reformer har latt seg gjennomføre i avtaler med næringsorganisasjonene. Det har blitt høyere under taket, og jeg må få gi uttrykk for at det gleder en venstremann. Organisasjonene skal ha honnør for at de har tatt ansvar for å gjennomføre reformer som har gitt større armslag for dem som vil drive bedrifter med grunnlag i landbrukseiendommer. For meg har dette vært helt nødvendige reformer for et attraktivt og spennende landbruk i den framtiden som kommer.

Framtiden kommer med økt kjøpekraft hos en mett befolkning og økende internasjonal konkurranse. Jordbruksavtalene har vært satt inn i en helhet hvor det er blitt tydeligere at landbruk må bli mer enn landbruk. Og kampen om kundene og borgernes gunst vil bli skjerpet. To tredeler av landbrukseiendommene er i dag ikke i drift som egne foretak. Utvikling av aktiviteter og opplevelser, både på disse og i de aktive matproduserende enhetene, vil gi viktige bidrag for bruken av arealene, for attraktive bosteder og bygdene som spennende reisemål.

Samtidig har det vært viktig å vitalisere regionalt og lokalt nivå i landbrukspolitikken. Det er viktig både for demokratiet og for økt kunnskap og lokalt engasjement omkring landbrukets bidrag i utviklingen av lokalsamfunn. Betydelige midler i lokale og regionale beslutningsprosesser innenfor bl.a. næringsutvikling og miljø kommer fra jordbruksavtalen. Dette har ikke vært konfliktfritt i avtalesammenheng. Men jeg er overbevist om at det er riktig vei å gå, også for aktive jordbruksforetak. Jordbruket får større oppmerksomhet lokalt, løsningene får en bedre lokal tilpasning og forankring, og politikken blir mer målrettet.

Årets avtale plasserer seg inn i den samme helheten. På flere områder er endringene mindre, fordi det allerede er skapt rom for tilpasninger som må skje over tid. Likevel innebærer bl.a. endringene i markedsordningen for korn og fjørfekjøtt og etableringen av en risikolånordning viktige tilpasninger av virkemiddelbruken til den virkeligheten de skal fungere i. I denne virkeligheten legger utviklingen i nasjonale og internasjonale markeder og avtaler i økende grad premisser for politikkutformingen.

Det er derfor viktig å understreke at det innenfor avtalens ramme på 450 mill. kr er lagt vekt på at næringsmiddelindustriens konkurransevilkår skal opprettholdes. Rammen gir grunnlag for en inntektsøkning på om lag 5 pst. Men allerede nå ser vi forbedringer i markedsbalansen i sektorene som har hatt overproduksjon i en periode, slik at veksten vil kunne bli større. Men det avhenger også av utviklingen i økonomien generelt og de beslutningene som tas i hvert enkelt foretak framover.

Avtalen prioriterer den spesialiserte storfekjøttproduksjonen. Det er viktig, ikke bare fordi denne produksjonen har relativt svak lønnsomhet og betydelig markedspotensial, men også fordi den er viktig i bruken av arealene og pleie av kulturlandskapet. Vi vet at å holde kulturlandskapet åpent og hindre gjengroing er en viktig grunn i befolkningens støtte til landbrukspolitikken.

Jeg er glad for at det store flertall i salen, med noen skiftende merknader, stiller seg bak avtalen. Også ved behandlingen av denne avtalen stiller Fremskrittspartiet seg helt utenfor, med en politikk for fleskefabrikker og med gjengrodde jorder utenfor pendleravstand til en større by. Vi vet at slik vil ikke nordmenn ha det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A) [21:52:45]: Da næringskomiteen hadde høring om jordbruksavtalen, ble vi gjort oppmerksomme på en strategi som Innovasjon Norge i Telemark har. Melkebruk som ikke har over 100 000 i kvote, vil fra 2005 ikke få tilsagn på tilskudd og lån til investeringer som resultat av en fastlagt regional BU-strategi.

Det er kun 50 av totalt 200 melkebruk som har kvoter på over 100 000 i det fylket. Det er store avstander, så det er vanskelig å drive samdrift. Kravet om en slik kvote innebærer dermed at 75 pst. av alle melkebrukene i Telemark kan bli presset ut på sikt. Mener statsråden det er rett, når han selv hevder at strukturendringene skjer raskt nok?

Statsråd Lars Sponheim [21:53:54]: Jeg synes det er viktig å si at melkeproduksjon er den mest omfattende, viktigste og økonomisk største produksjonen i landbruket. Der investeres det mye kapital. De viktigste investeringene er i bygninger, og de som bygger og satser, binder opp økonomien sin for en veldig lang periode.

Da er det avgjørende og viktig at de offentlige långivere og rådgivere vi har, bidrar til å sikre at de prosjektene som realiseres med lån og offentlige bidrag, er robuste til å klare den framtiden vi står foran. Det må være en plikt for långiver å sørge for at det blir lånt til sikre og gode prosjekter.

Den individuelle vurderingen må også Innovasjon Norge gjøre rundt i de respektive fylker. Jeg legger til grunn at det er det som skjer både i Telemark og andre plasser. Det er det som gir en framtidsrettet og bærekraftig melkeproduksjon, og som gir trygge og gode investeringer for framtiden.

Øystein Hedstrøm (FrP) [21:55:19]: Vi ser at med den inngåtte avtalen øker målprisene med over en kvart milliard kroner. Osten blir betydelig dyrere. Storfekjøttet blir enda dyrere, og frukt- og grønnsakspriser stiger, osv. Hva betyr det i praksis? Jo, det betyr at handlingsrommet for den norske bonde stadig blir redusert.

Det har ved flere anledninger vært et stortingsflertall som i praksis har gjort noe for å få ned matvareprisene. 1. juli 2001 fikk vi en halvering av matmomsen. I den siste budsjettavtalen fikk vi redusert matvaremomsen med 1 pst. Regjeringen foreslo i sitt utgangspunkt å øke med 1 pst. Det er altså en differens på 2 pst. og et proveny på 1,2 milliarder kr. Likevel steg matvareprisene, til tross for at matvarekjedene lovte det norske folk at momsreduksjonen fullt og helt skulle komme forbrukerne til gode.

Jeg etterlyser da marginundersøkelsene og prisundersøkelsene fra NILF, som var lovet i mai. Når kommer disse undersøkelsene, og når kan vi få se hvem som er bandittene i dette dramaet?

Presidenten: Da er det statsråd Lars Sponheim, som skal finne banditten.

Statsråd Lars Sponheim [21:56:52]: Det er rett at det har vært meget forsiktige til moderate prisøkninger i den avtalen som er inngått. Jordbruket fremmet prisøkninger i sitt krav, og vi valgte å innfri det som bidrag til å finne en løsning.

Så kan man reflektere over hvor mye rom det vil være for prisøkninger framover, gitt WTO-forhandlinger og det handlingsrom de gir. Men i denne runden vurderte Regjeringen dette som å være akseptabelt. Det vil ha helt ubetydelig innvirkning på konsumprisindeksen.

Når det gjelder marginundersøkelser, venter jeg på samme måte som Hedstrøm, og jeg har grunn til å ha forventninger om at det vil komme meget raskt. Vi har problemer med å få opplysningene fra alle. Det er spesielt noen innenfor fjørfesektoren på privat side som ikke vil gi oss opplysninger. Nå har vi presset veldig hardt på dem, og jeg vil be om at alle gode krefter bidrar til å sette press på de aktørene, slik at vi får de opplysningene som de bør bidra med.

Inge Ryan (SV) [21:58:13]: Statsråd Sponheim har lang trening i og gode tradisjoner med å bevege seg på grensa. Jeg tenker da på sperregrensa. Det kan hende at han på den måten har lært seg til at det å være i den situasjonen er akseptabelt.

Men når statsråden sier at vi er på grensa til det uanstendige når det gjelder strukturutvikling i norsk landbruk, lurer jeg på om det er hans erfaring med andre grenser som gjør at han er så rolig og avslappet, eller om han ikke synes at det er litt krevende – etter fire år som landbruksminister – at man har kommet så langt at man er på grensa til det uanstendige når det gjelder strukturutvikling i norsk landbruk.

Statsråd Lars Sponheim [21:59:16]: Jeg kan bekrefte overfor representanten Ryan at statsråden har usedvanlig gode nerver, i både den ene og den andre sammenhengen. Jeg møter framtiden med godt humør og ser muligheter mer enn de fleste, tror jeg.

Når det gjelder strukturutvikling, var representanten Ryan også til stede da jeg gav uttrykk for dette i en tale i møte med næringsmiddelbedriftene, hvor det var et unisont press om at strukturrasjonaliseringen må gå dramatisk fortere enn nå. Jeg gav uttrykk for at jeg har et press i den motsatte enden, at noen sier at det nesten ikke skal gå framover i det hele tatt, og jeg gav uttrykk for at jeg står for en linje som jeg synes er forsvarlig, som jeg mener er faglig holdbar og rett for å møte de framtidsutfordringene vi står overfor. Men jeg sa også at det er en yttergrense for hvor fort vi kan gå, for vi snakker om folks hjem, folks viktigste investering gjennom livet, og vi skal ha en rimelig grad av trygghet rundt det. Nå var det slik at noen få dager etter at jeg uttalte dette, viste det seg at strukturrasjonaliseringen ikke gikk så fort. Den gikk faktisk ca. 20 pst. saktere. Dermed ble marginene etter den grensen som representanten Ryan har etterlyst, faktisk etablert.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden er nå omme, men presidenten foreslår at dette møtet fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet. – Ingen innvendinger er kommet mot det, og det anses vedtatt.

Odd Roger Enoksen (Sp) [22:01:00]: Det er et faktum at strukturutviklingen ikke på langt nær har gått så fort som Regjeringen har gitt takhøyde for. «Det har blitt høyere under taket», sa landbruksministeren i sitt innlegg. Det er fortsatt mye å gå på.

Både landbruksministeren og talere fra regjeringspartiene har hevdet at overproduksjon er en vesentlig grunn til at man ikke nådde inntektstaket i fjor. På denne bakgrunn er det grunn til å spørre landbruksministeren: Hvor mye raskere må strukturutviklingen gå i året som kommer, og i årene framover, når brukene både skal bli større og det legges til rette for at de skal bli større, samtidig som totalproduksjonen må ned for å tilpasse det til markedet? Det betyr nødvendigvis at det er en del bruk som må bort. Hvor mye må strukturutviklingen øke for at man skal nå en markedstilpasning?

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Lars Sponheim [22:02:18]: Det er slik at taket, eller handlingsrommet for den enkelte bonde, er blitt større. Men det er ikke slik at de som driver innenfor dette faget og styrer politikken, på noe vis legger til grunn eller tror at alle skal utnytte det handlingsrommet maksimalt, for det er helt andre forutsetninger som må være til stede, nemlig den enkeltes arealgrunnlag, den enkeltes forutsetninger for å kunne bli større. Det handler om å gi handlingsrom for alle aktørene. Det er selvsagt ikke slik at norske gårdsbruk vil stange opp i dette taket hele veien. Det er et mye større mangfold enn den tankegangen som her legges til grunn. Vi har en strukturutvikling som er ca. pluss/minus 4 pst. i året. Det er slik det er i de fleste andre land i Nord-Europa, og det er ingen grunn til at denne strukturutviklingen skal gå fortere.

Jeg synes det er viktig å understreke at parallelt med denne utviklingen skjer det en eventyrlig nysatsing i norsk landbruk, den er ganske formidabel, ved at noen satser nytt og utradisjonelt. Vi hadde en betydelig demonstrasjon av det på Karl Johan i Oslo sist helg, som viser at nå skjer det en stille revolusjon med nye alternativer. Det må være bra for landbruket og bygdene.

Olav Akselsen (A) [22:03:32]: Det er Regjeringa som har ansvaret for marknadsordninga for mjølk, og Regjeringa har no vedteke at ansvaret for å overvaka mjølkemarknaden skal overførast til Konkurransetilsynet. Regjeringa har òg vedteke å avvikla etterkontrollen av mjølkeprisar. Slik etterkontroll har vore heilt avgjerande for nye aktørar sine moglegheiter til å hevda seg på denne marknaden. Det er no sterk uro blant desse aktørane, for dersom ein fjernar etterkontrollen, vil ein få ei negativ utvikling når det gjeld den konkurransen som er på denne marknaden. Det er òg stor uro for om ein i det heile kan greia å hevda seg utan ein slik etterkontroll. For Arbeidarpartiet sin del meiner me at det hadde vore ein fordel å utsetja avviklinga til det var større semje mellom aktørane, bl.a. når det gjeld prissetjing. Mitt spørsmål til landbruksministeren er om han føler at denne uroa frå aktørane i marknaden er grunnlaus.

Statsråd Lars Sponheim [22:04:49]: Den nye markedsordningen for melk er faglig sett og på alle vis en riktigere og mer oversiktelig ordning enn den vi har hatt tidligere. Det innebærer at det går et klart skille mellom hvor langt landbrukspolitikken går, og når den alminnelige nærings- og konkurransepolitikken overtar. Den streken går ved målprisen, som vedtas i jordbruksavtalesammeheng. Fram dit er det landbrukspolitikken som bestemmer. Etter det er det industrielle og konkurrerende aktører, som skal være som den ordinære industrien for øvrig. Dermed er det Konkurransetilsynet som overvåker det som skjer der. Dette har vært et viktig prinsipp for oss i Landbruksdepartementet. Det er kanskje vi som har vært drivkraften for å få fram tydeligheten ved denne streken: landbrukspolitikken og markedsregulering fram til målpris, og derfra lik startstrek for alle industrielle aktører. Jeg føler meg ganske overbevist om at dette blir godt ivaretatt.

I løpet av de siste årene har konkurransesituasjonen blitt mye bedre. Det er ingen monopolaktører lenger. Selv på konsummelkmarkedet og direkte handel med melk med bonden, er vi nå i løpet av dette året oppe i om lag 20 pst. private aktører gjennom Q-meieriene. Dermed er det siste monopolområdet i landbruket falt.

Presidenten: Replikkordskiftet er over. Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Michael Momyr (H) [22:06:31]: Når jeg nå bad om ordet, var det for å komplettere representanten Ryans reisebeskrivelse fra Sverige. Vi var på fabrikken De Laval riktignok, men de produserte andre ting enn utstyr til bruk med 90 000 kyr. De produserte en moped som kjørte rundt i India og melket en og en ku. Jeg tror det er et eller annet mellom dette som er aktuelt for norsk landbruk. Av de produktene de har – uten at jeg fra denne talerstolen skal stå og snakke om teknisk utstyr til landbruket – tror jeg kanskje at roboter som utvikles i forhold til bruksstørrelse med mellom 50 og 100 kyr, er fornuftig for et robust landbruk i fremtiden. Jeg tror at det er nettopp slikt teknologisk utstyr, en slik teknologisk nyvinning som gjør at vi fortsatt kan ha bruk i forholdsvis liten skala i dette landet.

Jordbruket har et ansvar for å produsere fellesgoder som samfunnet etterspør. Det er her hovedbegrunnelsen for overføringene ligger. Det er Høyre enig i, men det står ikke i noe motsetningsforhold til at vi skal effektivisere og utnytte de teknologiske nyvinningene som kommer.

Jeg har også lyst til å si et par ord om Tine. Samvirke er privat virksomhet. Høyre er glad i privat virksomhet, men det er viktig at vi har konkurranse i et marked. Hvis den eneste konkurransen er årsmeldingen fra året før, skjer det ikke noen særlig utvikling.

Stortinget har sagt at vi skal ha konkurranse. Jeg tror i den sammenheng det er viktig – og jeg vil Tine vel når jeg sier det – at Tine synliggjør sin egenkapital. På det viser slipper vi at pris skal fastsettes årlig i Oslo Tingrett. Det tjener ingen, og aller minst Tine.

Helt til slutt vil jeg uttrykke optimisme på vegne av norsk landbruk. Vi ser at rekrutteringen øker, og jeg tror at det først og fremst skyldes at Samarbeidsregjeringen har flyttet oppmerksomheten fra de detaljerte årsvekstmodellene over på bedriftene. Norske gårdbrukere er næringsdrivende, de er bedriftsledere, og de er glad for den friheten de har fått til å organisere virksomheten sin slik det er mest hensiktsmessig. Derfor er jeg optimist.

Odd Roger Enoksen (Sp) [22:09:40]: Landbruksministeren sa i sin svarreplikk til meg at melkeprodusentene ikke var i nærheten av å nå det taket som man har satt gjennom de siste års forhandlinger. Det er selvsagt riktig. Gjennomsnittsbruket er på mellom 16 og 17 kyr, og har økt fra mellom 13 og 14 kyr ved begynnelsen av denne fireårsperioden, og er altså nå oppe på 16 – nærmere 17 dyr, hvis jeg ikke tar feil.

Jeg må da si jeg blir overrasket når jeg hører representanten Momyr, som er landbrukspolitisk talsmann for Høyre – et av de dominerende regjeringspartiene, må det vel være lov å si – i sitt innlegg nå si at han ser for seg at et robust og godt melkebruk i framtiden skal ha mellom 50 og 100 kyr. Det er faktisk der også Regjeringen har ønsket at grensen skal ligge, når man nå to år på rad har ønsket å heve taket til 500 000 liter melk pr. enkeltbruk. Det er ca. 80 kyr. Det er på det nivå Høyre og Michael Momyr nå ønsker at gjennomsnittsbruket i framtiden skal befinne seg. Det som nå skjedde i det siste innlegget fra Michael Momyr, er vel at man har sluppet katta ut av sekken i forhold til hva slags strukturutvikling Regjeringen innerst inne ønsker seg, men som man så langt ikke har klart å få til.

Statsråd Lars Sponheim [22:11:22]: Jeg synes det er viktig å presisere at den politikken når det gjelder strukturutviklingen på melkeproduksjon som Regjeringen har stått for, definitivt ikke har som mål at vi skal ha et gjennomsnittsbruk som er på taket av de kvoter som er tildelt. Det er og skal være et mangfold av størrelser, fordi det er et mangfold av forutsetninger for ulik størrelse. Arealgrunnlaget og forholdene å drive under er veldige ulike rundt omkring i landet.

Når vi nå har kommet opp på et nivå på 400 000 liter melk på enkeltbruk, er det en størrelse som gjør det mulig også for enkeltbruk å kunne ta i bruk kjent teknologi som melkeroboter i dag, og ha økonomi til å investere i det. Det vil være veldig faglig galt, og politisk galt, om det bare skal være gjennom samdrift og større samdriftsløsninger at det skal være mulig å ta i bruk den nyeste teknologien som fins i Norge. Derfor er det etter mitt skjønn en riktig størrelse å ha et tak på for de få som ønsker eller har mulighet til å investere og satse så omfattende som det.

Det skal føres en politikk for et mangfold av ulike bruk, og jeg bare minner om at et slikt lite virkemiddel som denne regjeringen tok i bruk, å åpne for å produsere melk utenfor melkekvote hvis man vil yste selv, faktisk har bidratt til en aldri så liten stille revolusjon. I løpet av kort tid er vi nå oppe i 140 godkjente ysterier rundt omkring på norske gardsbruk, og det lages 500 ulike oster. Det gjør at vi er i ferd med å få et mangfold i matmarkedet fra norske produsenter som vi ikke har hatt tidligere. Det er denne regjeringens politikk som utløser det. Vi er i starten på en veldig spennende framtid når dette får fortsette.

Om kort tid vil det også komme en forskriftsendring som vil gjøre det mulig for de små gardsysteriene også å kjøpe inn melk for å utnytte sitt produksjonspotensial til ysting. Noen av dem vil nok ha forutsetninger for å bli ganske store og mer industrielle. Det synes jeg tegner bildet av en veldig spennende utvikling rundt omkring i norske bygder.

Ellers vil jeg gjerne på tampen av debatten om jordbruksavtalen – for fjerde år på rad – få takke komiteen for mange spennende debatter og et godt samarbeid, og takke for at det også i landbrukspolitikken – som det heldigvis er bred enighet om i de fleste partier – har vært grunnlag for å ha spennende og gode debatter.

Jeg synes også det er grunnlag for å gi ære til representanten Hedstrøm, som har stått for den mest alternative tenkningen – en konsekvent og dyktig debattant, som har resonnementer som holder vann, selv om de fleste av oss er uenig i dem. Derfor vil jeg gjerne også få lov til å takke for alle de gode anledningene fra denne talerstol.

Presidenten: No skal me høyre om representanten Hedstrøm er einig i den karakteristikken!

Øystein Hedstrøm (FrP) [22:14:26]: Jeg takker for den omtalen jeg her fikk. Dette er vel det siste innlegget jeg har i en ren landbruksdebatt her i Stortinget. Jeg går ut av Stortinget nå på fredag, i hvert fall når det gjelder praktisk virksomhet i denne salen.

Det er selvfølgelig viktig som statsråden sier, at mangfoldet betyr mye. Dette har vi diskutert mange ganger – ysterier og andre måter å få fram spesialiteter på. Men det må jo ikke overskygge at det største antallet bønder lever av bulkproduksjonen, og at dette andre bare kan bli et supplement til den tradisjonelle og sentrale landbruksproduksjonen.

Representanten Enoksen nevnte dette med 16–17 melkekyr, og at vi har økt med noen i denne fireårsperioden. Hvis vi ser hva våre naboland har gjort for å være konkurransedyktige, så hadde man på 1970-tallet omtrent like mange kuer i alle de nordiske land. Danskene lå litt foran. For fem år siden hadde svenskene 30, danskene 60 pr. melkebonde, og finnene er på full fart fremover. Hva viser det? Jo, det viser at alle de andre nordiske landene tilpasser seg virkelighetens verden, bare ikke Norge. Her holder vi oss omtrent på det samme antallet. Så de andre landene i Norden har en utvikling i tråd med det Fremskrittspartiet står for, for å få rasjonelle enheter og for å få overlevelsesmuligheter. Se på Finland, som har omtrent de samme sosiale institusjoner, samme folketall, ligger på de samme breddegrader, osv.: Der har matvareprisene de siste ti år gått betydelig ned, og samtidig har den finske bonde en framtidstro. Det synes jeg også denne regjeringen kunne lære litt av. «Look to Finland» og se hva de har fått til i landbrukspolitikken.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 9 og 10.

(Votering, sjå sidene 2897 og 2898 )