Stortingspresident Thorbjørn Jagland [10:02:50]: Stortinget har gitt en lønnskommisjon i oppgave å fastsette den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentantene og regjeringens medlemmer. Kommisjonen skal fastsette den samme godtgjørelsen til alle stortingsrepresentantene, og den skal fastsette en høyere godtgjørelse til statsministeren enn til de øvrige regjeringsmedlemmene. Kommisjonens vurdering og fastsettelse skjer på fritt grunnlag. Godtgjørelsen fastsettes enten til bestemte kronebeløp eller i forhold til andre satser eller beløp. Jeg refererer nå fra mandatet som er gitt for denne kommisjonen.

Når Stortinget har ønsket at en uavhengig lønnskommisjon skal fastsette stortingsrepresentantenes og statsrådenes godtgjørelse og lønn og ikke Stortinget selv, vil det være unaturlig om Stortinget skulle velge å endre eller se bort fra lønnskommisjonens anbefalinger, selv om det selvfølgelig er vi som til sjuende og sist er nødt til å vedta det som de legger fram. Presidentskapet vil imidlertid ta initiativ til at det gis regler om at lønnskommisjonen skal begrunne sine beslutninger.

Med dette anbefaler jeg Stortinget å samtykke i Presidentskapets flertallsinnstilling, Innst. S. nr. 20.

Olav Gunnar Ballo (SV) [10:04:10]: Lønnskommisjonen ble nedsatt i 1996. Et stort sett samlet storting støttet etableringen, bortsett fra SV, som den gang argumenterte imot.

SV har siden respektert at det har vært nedsatt en lønnskommisjon, men har hele tiden tatt til orde for at Stortinget, som skal avgjøre representantenes godtgjørelser og statsrådenes og statsministerens lønn, må ta endelig stilling. Det betyr at man ikke uten diskusjon bare kan akseptere lønnskommisjonens innstilling, men er nødt til å ta stilling til om man finner innstillingen fornuftig. Det vi har sett nå gjennom mange år, helt fra lønnskommisjonen ble nedsatt, er en utvikling av godtgjørelsen for stortingsrepresentanter som som regel har ligget over den alminnelige lønnsutviklingen i samfunnet. Det har riktignok vært to år, i 1999 og 2003, der lønnskommisjonen ikke har foreslått økning i godtgjørelse og lønn, men ellers har hovedregelen vært at man har hatt en lønnsutvikling for stortingsrepresentantene over det som har vært vanlig for folk flest. SV mener at dette er en uheldig utvikling. Det gjør at man helt naturlig får fokusert på godtgjørelsen for stortingsrepresentantene i det offentlige rom, man får en debatt i media, og man får et engasjement i befolkningen. Jeg registrerer at det både blant stortingsrepresentantene og blant andre politikere til dels har vært brukt ganske krasse uttrykk i forbindelse med den debatten. Man har ment at dette er noe som stortingspolitikerne ikke skal legge seg bort i, man har ment at det er uttrykk for såkalt populisme at man har avvikende standpunkt, og man har i det hele tatt uttrykt at denne typen debatt i minst mulig grad burde finne sted. Det mener naturligvis SV er uheldig. Er det noe man skal tilrettelegge for i stortingssalen, er det jo nettopp åpne debatter. Det må altså være sånn at stortingsrepresentanter som endelig skal vedta godtgjørelsen, må kunne stå opp og forsvare de vedtak man faktisk gjør.

Det som SV i år foreslår, er at godtgjørelsen for stortingsrepresentantene skal følge den alminnelige lønnsutviklingen, og den har siste år vært 3 1/4 pst., for å være nøyaktig. Man forventer at den omtrent vil ligge på det nivået også for kommende år.

Vi mener også, helt i tråd med Soria Moria-erklæringen, at man ikke skal stimulere til en generell lønnsutvikling i samfunnet der forskjellen mellom høyinntektsgrupper og dem som tjener mindre, bare blir større. Men det lønnskommisjonen her foreslår, medfører jo nettopp den typen utvikling. Man foreslår altså en økning for statsministeren på 4,8 pst., for øvrige statsråder på 4,4 pst. og for Stortingets representanter på 3,9 pst. Med den type utvikling over tid – hvis Stortinget ikke legger føringer som hindrer det – betyr det bare at lønnsutviklingen for oss som folkevalgte og for Regjeringens medlemmer tilsier en stadig større forskjell i forhold til den alminnelige lønnsutviklingen.

Dette er det naturligvis fullt mulig for Stortinget å gjøre noe med, ved å legge føringer for lønnskommisjonens mandat som hindrer en slik utvikling. Derfor fremmer også SV i salen i dag et forslag som nettopp vil kunne bidra til det. Det hadde vært naturlig at det forslaget hadde vunnet tilslutning nettopp ut fra de målsettinger man har om at politikere ikke skal ha privilegier som befolkningen for øvrig ikke kan ta del i.

Jeg fremmer hermed det mindretallsforslaget som SV har i innstillingen.

Presidenten: Odelstingets visepresident, Olav Gunnar Ballo, har fremmet de forslag som er inntatt i innstillingen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:08:52]: Stortinget sin lønnskommisjon vart etablert ved eit stortingsvedtak i 1996. Senterpartiet har kvart år etter det stemt for kommisjonen si tilråding til godtgjersle for stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemmer. Vi har likevel ikkje på noko tidspunkt oppfatta at vi ikkje har kunna ha ei anna meining. Tvert imot har vi årleg behandla Presidentskapet si tilråding på gruppemøta våre, og vi har òg i fleire år i samband med sak om godtgjersle fremma forslag om ein gjennomgang av pensjonsordningane for stortingsrepresentantar.

Saka i dag er spesiell. Eit moderat lønnsoppgjer i 2006 er avgjerande for å sikra mange bedrifter og arbeidsplassar. Kommisjonen sitt forslag til godtgjersler inneber ein auke på 3,9 pst. for stortingsrepresentantar, 4,4 pst. for statsrådar og 4,8 pst. for statsministeren. Lønnsveksten for 2005 er rekna til 3 1/4 pst., og venta lønnsvekst for 2006 er mellom 3 og 3,5 pst. Det spesielle med saka i dag er at både LO-leiar Gerd-Liv Valla og NHO-leiar Finn H. Bergersen har oppfordra Stortinget til å visa moderasjon ved å halda seg innafor pårekna lønnsvekst. Stortinget kan dermed delta i eit felles signal om moderasjon inn i lønnsoppgjeret.

Senterpartiet vil stilla opp på ein slik invitasjon til dugnad. Vi vil ikkje løyva meir til oss sjølve enn det vi krev at andre skal akseptera. Det er særleg interessant at NHO har så klar meining om Stortinget si behandling av eigne godtgjersler. Det må bety at NHO òg vil rydda i eigne rekkjer. Det er jo på høg tid at NHO set søkjelyset på den utviklinga av leiarlønningar som vi har hatt, f.eks. over 12 pst. frå 2003 til 2004.

Det har versert mange påstandar i debatten i haust – éin gjeld samanlikning med andre leiarlønningar. Det ansvaret statsministeren har, skulle vel tilseia at statsministergodtgjersla blir sett i ein heilt særskild klasse. Det har ikkje lønnskommisjonen gjort. Ein annan påstand er at det kan førekomma at det finst departementsrådar som har ei lønn som er høgare enn statsrådane si godtgjersle. Senterpartiet godtek at rekrutteringsomsyn kan innebera ei slik rangering. Det er stillinga som statsråd og ikkje godtgjersla som avgjer kven som til kvar tid er sjefen.

Vi meiner elles at det bør vera tilsvarande i kommunane. Det skal ikkje vera slik at det er automatikk i forholdet mellom folkevaldegodtgjersler og rådmannen si lønn.

Senterpartiet vil ivareta og vidareutvikla arbeidsplassar. Vi deltek i ei regjering som arbeider for utjamning og meir felleskap, og som har tettare samarbeid med partane i arbeidslivet som mål.

Vi er ikkje representerte i Presidentskapet. Vi var innstilte på å fremja eit eige forslag i salen her i dag. SV sitt mindretalsforslag frå Presidentskapet er dekkjande for vårt syn. Vi kjem difor til å stemma for det.

Gunn Berit Gjerde (V) [10:13:31]: Venstre er samd i prinsippet om at stortingsrepresentantane ikkje skal diskutere og fastsetje si eiga og regjeringsmedlemmene si løn, men at dette skal gjerast av kommisjonen som er oppnemnd for å ta seg av denne oppgåva.

Dei partia som tek til orde for at nemnda si avgjerd skal gjerast om av Stortinget, vel i røynda å oppheve den ordninga som eit samla storting – med unntak av Sosialistisk Venstreparti – har stått saman om det siste tiåret, og som har gjort slutt på dei fleste av desse uverdige debattane der politikarforakta vert dyrka i rik mon.

Når ein ser resultatet av debatten i år, der Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet på populistisk vis – om eg kan kalle det det – tok opp att denne diskusjonen, må ein kunne spørje kva som er målet. Venstre meiner at storting og regjering ikkje skal vere lønsdrivande. Men er det slik at ein forskjell på 3 000 kr i året i stortingsløn og ei løn til statsministeren som så vidt kjem over den høgste embetsmannsløna ved kontoret hans, er uttrykk for forskjellen på gode og dårlege signal?

Venstre er samd i forslaget frå presidentskapet om at nemnda sitt vedtak skal grunngjevast, og vi er ikkje redde for openheit og offentleg debatt om temaet. Tvert om vil ei slik grunngjeving gje betre grunnlag for ein sakleg debatt der folk veit kvifor forslaget er som det er, i staden for mange av dei argumenta vi har sett i haust. Men det er ikkje stortingsrepresentantane sjølve som bør gå i spissen for denne debatten. Dette er og bør vere ei ekspedisjonssak der Stortinget tek nemnda si avgjerd til vitande.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Presidenten vil foreslå at sakene nr. 2 og 3 behandles under ett. – Det anses vedtatt.